Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Høyre, Finstad og Sevland, og medlemmet Hillgaar, viser til at Norge i mange år, og lenge før det nordiske og norske energimarked ble liberalisert, har kjøpt svensk kraft som for en stor del produseres i kjernekraftverk. I et integrert kraftsystem kan en ikke skille kraft som produseres i et kullkraftverk fra kraft fra vannkraft eller kjernekraft. Flertallet vil f.eks. peke på at Statkrafts muligheter for å delta i et internasjonalt energimarked krever at bl.a. Statkraft gis mulighet til eierskap og innsikt på produsentsiden også utenfor Norges grenser. Det kan ikke være hensiktsmessig å begrense muligheten til slikt eierskap til rene vannkraftselskap eller til et lite segment av kraftproduksjonen.
Flertallet vil peke på at det samlede el-kraftforbruk øker, og at norsk medeierskap i produksjonsselskapene på det europeiske/nordiske marked kan bidra til å sikre norske interesser, også de miljømessige.
Flertallet har merket seg at Statkraft ønsker å delta i utviklingen av elektrisitetsindustrien i Norden. Aksjekjøpet i Sydkraft bidrar til at Statkraft kan bevare en sentral posisjon i det nordiske og nordeuropeiske marked. Eierandelen i Sydkraft kan bl.a. gi Statkraft økt innsikt i det svenske markedet og i andre energikilder enn vannkraft. Sydkraft har også lagt ned en betydelig forskningsinnsats innen nye energikilder f.eks. biobrenselanlegg, og selskapet er ledende i Sverige innen naturgass.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, har merket seg at den svenske regjeringen i vår ga uttrykk for at avviklingen av kjernekraften bør innledes senest innen 1998, og deretter fortsette i jevn takt. En avvikling av svensk kjernekraft vil forsterke behovet for å øke kraftproduksjonen basert på andre energikilder. Dette tilsier at kjernekraften ikke er et fremtidig satsingsområde for Sydkraft.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil og fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, viser til at Statkrafts eierandel i det svenske Sydkraft er økt fra 5,1 % til 15,2 % etter at Dok.nr.8:79 (1995-1996) ble fremlagt. Det innebærer at Statkraft er tredje største eier i Sydkraft etter Preussel Elektra og Malmö by. Statkraft er dermed også en betydelig medeier i kjernekraftverkene i Barsebäck og Oskarshamn.
Disse medlemmer mener at det er svært negativt at staten gjennom Statkraft går inn som en betydelig medeier i svenske kjernekraftverk. Det er spesielt negativt at dette skjer på et tidspunkt der det pågår en omfattende politisk debatt i Sverige om avvikling av kjernekraftverk. Norge bidrar gjennom Statkrafts eierskap til å holde liv i kjernekraftverk som av miljømessige grunner burde legges ned og erstattes med fornybar energi, eventuelt naturgass.
Disse medlemmer vil også peke på det paradoksale i at Statkraft som eier i A/S Naturkraft argumenterer med at gasskraftverk i Norge kan erstatte kjernekraft og kullkraft i våre naboland. Samtidig går man inn som en stor eier i to svenske kjernekraftverk som konkurrerer både med vannkraft og med framtidige gasskraftverk.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen instruere Statkraft SF om å selge sine aksjer i det svenske kraftselskapet Sydkraft. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser det som svært uheldig at norske selskaper engasjerer seg i kjernekraft i andre land, og mener at det vil være et signal fra staten også til private selskaper at man instruerer Statkraft SF om å selge sine aksjer i det svenske kraftselskapet Sydkraft. Disse medlemmer finner imidlertid ikke grunnlag for å fremme lovforslag som skal gjøre det umulig for norske private selskaper å engasjere seg i virksomheter som er lovlig i andre land.
Disse medlemmer vil peke på at også andre statlige selskaper den senere tid har engasjert seg innenfor kraftsektoren, og mener at staten bør legge til grunn den prinsipielle holdning at statlige selskaper ikke skal engasjere seg i kjernekraftproduksjon i andre land. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at statlige selskaper ikke engasjerer seg i kjernekraftverk i andre land. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at utviklingen de siste månedene forsterker behovet for å begrense norske selskapers muligheter til å eie kjernekraftverk i andre land. For å unngå en urimelig konkurransevridning mellom staten og private kraftprodusenter vil dette medlem foreslå at Regjeringen utarbeider et generelt forbud mot at norske selskaper eier kjernekraftverk i andre land.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge fram et forslag som gjør det ulovlig for offentlige og private kraftselskaper og bedrifter i Norge å eie kjernekraftverk i andre land. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til de planer som er lagt for avvikling av kjernekraftverkene i Sverige og den konkrete gjennomføring som nå drøftes i den svenske regjeringen og Riksdagen. I lys av de omfattende miljømessige problemer som er forbundet med bruk av kjernekraft som energikilde ser dette medlem positivt på at de svenske planene ser ut til å kunne realiseres.
Dette medlem vil påpeke at Statkraft SFs rolle i det svenske Sydkraft ville vært svært betenkelig dersom det på svensk side ikke forelå planer om en slik nedlegging av de svenske kjernekraftverkene, eller dersom en slik prosess på svensk side var å anse som helt urealistisk. I denne sammenheng kunne det være aktuelt også å benytte instruksjonsmyndigheten overfor Statkraft SF.
Dette medlem vil imidlertid påpeke at en realisering av avviklingsplanene på svensk side nå synes mer aktuell enn noensinne. I lys av utviklingen i Sverige den siste tiden og utviklingen av det felles svensk-norske energimarkedet, mener dette medlem at det derfor kan aksepteres at Statkraft foretar langsiktige investeringer som innebærer at selskapet er posisjonert når avviklingen av kjernekraften i Sverige blir iverksatt.
Dette medlem vil vise til at Sydkraft i sin kraftproduksjon også baserer seg på energikilder som vannkraft (35 %) og annen fornybar energi. Selskapet har allerede nedlagt en betydelig forskningsinnsats i utviklingen av biobrensel. Dette medlem forutsetter således at Statkraft gjennom sine eierinteresser i Sydkraft arbeider for at denne utviklingen forseres, gjennom en avvikling av satsingen på kjernekraft og en omlegging av Sydkraft til et energiselskap basert på fornybare energibærere, eventuelt også naturgass.
Dersom utviklingen på svensk side likevel ikke skulle føre til en avvikling av kjernekraften og at fornybare energikilder utgjør en marginal del av Sydkrafts kraftportefølje, bør Statkraft SF etter dette medlems vurdering selge sine eierinteresser.