Brev fra Nærings- og energidepartementet til energi- og miljøkomiteen datert 11. september 1996:

       Det vises til brev av 3. mai 1996 vedlagt Dok.nr.8:79 (1995-1996). I dokumentet har stortingsrepresentanten Paul Chaffey fremmet følgende forslag:

Svar:

       Det er bred politisk enighet om at det er uaktuelt å bygge kjernekraftverk i Norge. Samtidig må det påpekes at kjernekraften utgjør omtrent 25 prosent av kraftproduksjonen i Norden. Norge har i mange år kjøpt svensk kjernekraft i den forstand at vi i perioder har vært nettoimportør av kraft fra Sverige.

       Etter fremleggelsen av Dok.nr.8:79 (1995-1996) fra Paul Chaffey har Statkraft økt sin eierandel i Sydkraft ved å kjøpe aksjeposten til det franske selskapet EdF. Foretaket eier nå 15,2 prosent av aksjekapitalen i Sydkraft AB. Aksjekjøpet er en forretningsmessig investering som ligger innen de fullmakter Stortinget har gitt styret i statsforetaket. Statkrafts disposisjoner rokker ikke ved den norske kjernekraftpolitikken. Det er viktig at styret og ledelsen i statsforetaket utøver sin funksjon basert på forretningsmessige prinsipper, men politikken fastlegges av Stortinget og Regjeringen.

       Etter omreguleringen av kraftomsetningen i Sverige skjedde det en omstrukturering av eierforholdene i den svenske kraftsektoren. Interessen for allianser og eierskap på tvers av landegrensene er betydelig, og store utenlandske energiselskaper har kjøpt betydelige eierandeler i svenske kraftselskaper. Bl.a. eier tyske Preussen Elektra 17,6 prosent av aksjekapitalen i Sydkraft. I løpet av mars/april 1996 ble det i Sverige omsatt kraftaktiva for ca 13,5 milliarder svenske kroner. I denne perioden har bl.a. franske EdF og Preussen Elektra kjøpt store aksjeposter i Graninge, mens finske IVO og Vattenfall har kjøpt store aksjeposter i Gullspång Kraft.

       Statkraft ønsker å delta i utviklingen av elektrisitetsindustrien i Norden. Aksjekjøpet i Sydkraft bidrar til at Statkraft kan bevare en sentral posisjon i det nordiske og nordeuropeiske markedet. Eierandelen i Sydkraft kan blant annet gi Statkraft økt innsikt i det svenske markedet og i andre energikilder enn vannkraft. Sydkraft har også lagt ned en betydelig forskningsinnsats innen nye energikilder f.eks. biobrenselsanlegg, og selskapet er ledende i Sverige innen salg av naturgass. Selv om vannkraft er, og vil være, basisen for Statkrafts virksomhet, er dette faktorer som Statkraft uansett må forholde seg til i sine drifts- og investeringsbeslutninger og markedsatferd. For øvrig er om lag 35 prosent av Sydkrafts elektrisitetsproduksjon basert på vannkraft. Representanten Chaffeys forslag vil i stor grad avskjære Statkraft og andre norske interesser fra å foreta slike disposisjoner.

       Kraftbalansen i Norden er i ferd med å bli strammere enn for få år siden. Selv med sterk satsing på bioenergi og energiøkonomisering, vil det være nødvendig å øke kraftproduksjonen basert på mer tradisjonelle energibærer. Den svenske regjeringen ga i vår dessuten uttrykk for at avviklingen av kjernekraften bør innledes senest innen 1998, og deretter fortsette i jevn takt. Avviklingen skal skje på en slik måte at konkurranseevnen til den kraftintensive industrien ikke forverres. Produksjonsevnen til de svenske kjernekraftverkene er i overkant av 70 tWh/år, som tilsvarer om lag halvparten av landets totale kraftproduksjon. En avvikling av svensk kjernekraft vil forsterke behovet for å øke kraftproduksjonen basert på andre energikilder. Dette tilsier at kjernekraften ikke er et fremtidig satsingsområde for Sydkraft.

       Spørsmålet om avvikling av kjernekraften avgjøres av svenske politiske organer. En avvikling vil innebære økonomiske kostnader, som blant annet vil avhenge av kostnadene knyttet til å framskaffe alternativ kraftoppdekning. Kostnadene knyttet til en avvikling av kjernekraften er avhengig av hvem som eier kjernekraftverkene. Departementet kan ikke se at Statkrafts, og eventuelt andre norske interessers eierandeler i svenske kraftselskaper med kjernekraftverk, vil ha noen betydning for kjernekraftpolitikken i Sverige. Aksjekjøpet vil heller ikke ha noen innflytelse på kraftflyten mellom Sverige og Norge, eller for spørsmålet om gasskraftverk i Norge vil bidra til å erstatte kjernekraft og kullkraft i andre land.

       Jeg er enig i at fornybar energi som vannkraft, bioenergi og vindkraft bør ha bedre betingelser enn forurensende og helsefarlige energibærere. Men etter min oppfatning vil et regelverk som gjør det ulovlig for norske interesser å eie andeler i utenlandske kraftselskaper med andeler av kjernekraft være uten virkning i denne sammenheng. Et slikt forbud vil kunne avskjære norske interesser fra å erverve forretningsmessig lønnsomme eierposisjoner i utenlandske selskaper. Styrking av de fornybare energikildenes konkurranseevne kan best skje gjennom virkemidler som skatter og avgifter, konsesjonsvilkår, støtte til forskning og utprøving av slike teknologier, samt å fortsette arbeidet med å bedre internasjonale avtaler for å redusere forurensingen og forhindre global oppvarming.

Konklusjon

       Etter min vurdering vil de framsatte forslagene ikke ha betydning for spørsmålet om avvikling av svensk kjernekraft. De vil heller ikke ha noen virkning for fornybare energikilders konkurranseposisjon i forhold til mindre miljøvennlige energikilder. Forslagene vil ikke ha betydning for de konsesjonssøkte gasskraftverkenes posisjon i forhold til kull- og kjernekraft i andre land. Etter min oppfatning vil forslagene i Dok.nr.8:79 kun begrense norske interessers muligheter til å gjøre forretningsmessig lønnsomme kjøp av eierposisjoner i utenlandske energiselskaper. Forslagene kan også gjøre det vanskeligere for norske kraftselskaper å etablere en kompetanse på nye energikilder.

       Jeg finner ikke grunnlag for å følge opp forslagene som er framsatt i Dok.nr.8:79 (1995-1996).