Brev fra Samferdselsdepartementet v/Kjell Opseth, til kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 14. oktober 1996:
Dok.nr.8:49 (1995-1996) og den opne høyringa i komiteen 20. september 1996Eg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 3. oktober 1996 og har følgjande svar på dei forholda som komiteen tek opp:
Første strekpunkt på s. 1: Som det går fram av vårt brev av 2. februar 1996 til Oslo politikammer byggjer meldinga av 24 barne- og ungdomsorganisasjonar til politiet m.a. på den førebels rapporten frå Fordelingsutvalet av 12. juli 1995. Departementet mottok den endelege rapporten frå Fordelingsutvalet av 26. oktober 1995, 9. februar 1996. Kva for instansar som fekk den endelege rapporten overlevert, har eg ikkje grunnlag for å svare på. Eg gjer likevel merksam på at rapporten vart sendt til politiet som vedlegg til departementets brev av 4. mars 1996.
Andre strekpunkt på s. 1: Samferdselsdepartementet hadde ikkje Riksrevisjonens utkast til faktadel da departementet melde ungdomsorganisasjonane til politiet. Riksrevisjonens sluttrapport om ordninga med tilskot til barne- og ungdomsorganisasjonane låg føre først 12. februar 1996. Departementet var kjent med at Riksrevisjonen gjekk igjennom forvaltninga av tilskotsordninga til ungdomsorganisasjonane. Departementet kunne ikkje vente med meldinga til politiet til Riksrevisjonens rapport var ferdig, men gjorde i brevet til Oslo politikammer av 2. februar 1996 (s. 1 siste avsnitt) merksam på at rapporten « vil kunne ha betydning for den strafferettslige klassifisering av den enkelte organisasjonens handlemåte ». Rapporten av 12. februar 1996 vart send politiet som vedlegg til departementet sitt brev av 4. mars 1996.
Første strekpunkt på s. 2: Kopi av adv. Keiseruds brev av 13. desember 1995 til Fordelingsutvalet vart sendt Samferdselsdepartementet 18. desember 1995. Departementet har ikkje sendt kopi av adv. Keiseruds brev av 13. desember 1995 og 1. mars 1996 til politiet. Eg gjer merksam på at adv. Keiserud vart beden om å vurdere: »... om BFDs brev av 19.11.91 kan anses å ha gyldighet utover tilskuddsåret 1992, eventuelt om den uklarhet det har skapt kan/bør medføre at det ikke fremmes tilbakebetalingskrav overfor organisasjoner som har blitt villedet av dette brevet. »
Eg viser elles til Samferdselsdepartementets pressemelding av 8. mars 1996 som ligg ved i kopi.
Andre strekpunkt på s. 2: Samferdselsdepartementet har ikkje motteke kopi av Barne- og familiedepartementets brev av 21. november 1995 til LNU. Derimot mottok departementet kopi av brev av 23. august 1995 frå Barne- og familiedepartementet til Fordelingsutvalet. I dette brevet vert utvalet gjort merksam på at det skulle handsame klagene som førsteinnstans. Dersom vedtaka vart oppretthaldne, skulle klagene sendast Samferdselsdepartementet som « følger vanlige klagebehandlingsprosedyrer ». Ordninga etter forvaltningsloven, jf. § 33 andre ledd, jf. § 32 første ledd bokstav a), er at ei klage skal handsamast av den instansen som har fatta det vedtaket som klagen gjeld. Førsteinstansen får på denne måten høve til sjølv å vurdere klagegrunnlaget og ev. å endre vedtaket. Grunngjevinga for å sende klagene attende til Fordelingsutvalet går fram av departemenetets brev av 27. februar 1996 til utvalet. Kopi av dette brevet var vedlagt departementets brev av 18. mars 1996 til komiteen.
Regelen i forvaltningslova er forma som eit påbod. Departementet har ikkje innhenta juridisk utgreiing om det i noko høve er mogleg å settje dette påbodet til side.
Tredje strekpunkt på s. 2: Samferdselsdepartementet var merksam på Barne- og familiedepartementets brev av 19. november 1991 (1991-brevet) og såg ikkje bort frå at nokre organisasjonar kunne ha vore villeidd av det. Fjeldkommisjonen har i NOU 1995:19 fleire og ulike kritiske kommentarar til handteringa av regelverket. Eitt av kritikkpunkta gjeld 1991-brevet. Det var ikkje naturleg for departementet å analysere og kommentere dei kritiske kommentarane overfor politiet. Som nemnd under neste strekpunkt, gav departementet i meldinga til politiet uttrykk for at slike forhold kunne ha relevans for politiet si vurdering av organisasjonane sin handlemåte.
1991-brevet har fått stor merksemd. I samband med drøftinga av dette brevet i Fjeldkommisjonens rapport uttaler likevel kommisjonen på s. 57:
|
« De fleste organisasjonene har imidlertid fra og med stønadsåret 1993 holdt seg til kunngjøringsbrevet og retningslinjene uten at brevet av 19. november 1991 har skapt tolkningsproblemer. » |
Fjerde strekpunkt på s. 2: Etter mi meining er det vanskeleg å seie at hovudpunkta i regelverket i det heile kan misforståast. Som døme på dette kan nemnast krava om:
| - |
minst 1.500 medlemer for å få tilskot |
| - |
medlemene skal vere under 25 år |
| - |
vere tilslutta eit lokallag |
| - |
dokumentert medlemskap ved betalt kontingent eller skriftleg stadfesting og frammøte på minst 10 aktivitetar. |
Fleirtalet av dei melde organisasjonane har praktisert regelverket i strid med eit eller fleire av desse hovudpunkta.
Når det gjeld forvaltninga si praktisering av regelverket uttalte departementet i brev av 2. februar 1996 til Oslo politikammer:
|
« Departementet peker videre på at de ansvarlige myndigheter i sin praktisering av regelverket kan ha bidratt til en praktisering i strid med de vilkår som var satt for rett til tilskudd. Vi viser her til omtalen i Fjeldkommisjonens rapport kap. 9.1.2. |
|
I anmeldelsene er de enkelte organisasjoners handlemåte strafferettslig kvalifisert. Dette er gjort på grunnlag av de opplysninger Samferdselsdepartementet har hatt tilgang til, jf. foran. En strafferettslig etterforskning av de enkelte organisasjoner vil kunne medføre endringer på dette punkt, især på grunnlag av en nærmere vurdering av de subjektive forhold. » |
Siste strekpunkt på s. 2: Samferdselsdepartementet melde 2. februar 1996 Norske 4H til politiet for å ha nytta ein form for innmeldingsrabatt, dvs. ei kontingentbetaling som gjeld ut året og heile neste år. Meldinga bygde på vedtaket i den førebels rapporten frå Fordelingsutvalet. I denne går det fram at « ... det fra 1994 eksisterer en praksis der medlemmer gjør en kontingentinnbetaling som gjelder ut året kontingenten betales i, og hele neste år ». Det går ikkje klart fram om denne ordninga gjaldt frå og med tilskotsåret 1994 eller om ordninga vart innført i 1994 og ikkje ville ha verknad før for seinare tilskotsår. I meldinga til politiet ba departementet om etterforsking av Norske 4H for åra 1993-95 sidan det var denne perioden som Fordelingsutvalet hadde undersøkt og som det slik Fordelingsutvalet formulerte seg i rapporten av 12. juli 1995 kunne ha vore gjort feil i forhold til regelverket.
Undervedlegg 9.1
Pressemelding fra Samferdselsdepartementet av 8. mars 1996:
Statlige tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner
På oppdrag av Fordelingsutvalget har advokat Erik Keiserud i en betenkning av 13. desember 1995 vurdert om et brev av 19. november 1991 fra Barne- og familiedepartementet (BFD) til organisasjonene kunne anses å ha gyldighet utover tilskuddsåret 1992. I en ytterligere betenkning av 1. mars 1996 har han også vurdert forholdet mellom 1991-brevet og et utkast av 10. juli 1992 til nye retningslinjer for tildeling av tilskudd for stønadsåret 1993.
Fordelingsutvalget har ikke bedt advokat Keiserud om, og han har heller ikke vurdert de strafferettslige sider av organisasjonenes handlemåter, herunder heller ikke spørsmål omkring anmeldelsene. Betenkningene er innhentet til Fordelingsutvalgets gjennomgang av de klager som er kommet over dets vedtak om tilbakebetaling av for mye tildelt tilskudd for årene 1993-95. Disse klagene behandles nå av Fordelingsutvalget.
Samferdselsdepartementet var kjent med den problemstilling som advokat Keiserud ble bedt om å vurdere idet BFDs brev av 19. november 1991 var inntatt som vedlegg 9 til Fjeld-kommisjonens rapport - NOU 1995:19 Statlige tilskuddsordninger til barne- og ungdomsorganisasjonene. Brevet er videre kommentert flere steder i rapporten. Kommisjonen sier bl.a. i kap. 9.12 i rapporten at « i forbindelse med endringene av regelverket som ble gjennomført for stønadsåret 1993 ble den ordning brevet (dvs. 1991-brevet, vår anm.) ga uttrykk for ansett for ikke å være hensiktsmessig ». Advokat Keiseruds første betenkning av 13. desember 1995 var kjent for Samferdselsdepartementet.