Samandrag

       Regjeringa legg fram stortingsproposisjon om samtykke til at Noreg sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning for Det internasjonale valutafondet.

       For å gjere det mogleg for Valutafondet å kunne oppfylle si rolle i det internasjonale pengesystemet på ein meir effektiv måte har ei rekkje land blitt samde om å auke ressursane til Fondet. Dei landa som er med på den nye avtalen, som går under namnet NAB, « New Arrangements to Borrow », skal gi lån til IMF innanfor grenser som er fastsett nærare, når det trengst ekstra midlar for å førebyggje eller ta hand om ei svekking i det internasjonale pengesystemet eller å ta hand om ein situasjon som trugar stabiliteten i systemet.

       Det ligg føre eit ferdigforhandla avtaleverk om NAB mellom IMF og 25 land og institusjonar som moglege deltakarar. Avtalen blei vedteken av styret i IMF den 27. januar 1997. Formelt er det sjølve vedtaket i styret i IMF om den nye låneordninga ein skal slutta seg til og ikkje ein avtale. Men i praksis er verknaden av å slutte seg til vedtaket den same som å slutte seg til ein avtale med tilsvarande innhald. I proposisjonen blir dette vedtaket omtala som ein avtale.

       I eit brev av 5. februar 1996 frå administrerande direktør i Valutafondet blir dei norske styresmaktene oppmoda om å slutte seg til avtalen.

       Dersom alle landa og institusjonane som har vore med i forhandlingane sluttar seg til avtalen, vil den samla kredittramma for IMF komme opp i 34 milliardar SDR. Avtalen trer i kraft når den er tiltreden av medlemmer eller institusjonar som har stilt til rådvelde kreditt som i alt utgjer minst 28,9 milliardar SDR (85 % av det samla beløpet på 34 milliardar SDR). Samstundes krevst det at dei fem landa som har den største kreditten innanfor NAB tiltrer avtalen. Avtalen gjeld for 5 år og kan fornyast.

       Regjeringa ser på NAB som ein viktig avtale fordi den har til formål å styrkje IMFs evne til å hindre at kriser i det internasjonale pengesystemet oppstår og spreier seg til fleire land. Det er positivt at mange land har sagt seg ferdige til å slutte seg til avtalen. Noreg bør ta del i eit slikt forpliktande internasjonalt samarbeid.

       Som eit trykt vedlegg til proposisjonen følgjer teksten til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet.

       Det er i proposisjonen gjort nærare greie for bakgrunnen for saka og for Noreg si deltaking i NAB.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget nylig har fått seg forelagt St.meld. nr. 45 (1996-1997) om internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet (IMF), og at denne avgrensede saken derfor ikke egner seg for en bred diskusjon av Valutafondets virksomhet. Flertallet mener forslaget om å styrke Valutafondets mulighet til å gripe inn for å forebygge situasjoner som truer stabiliteten i det internasjonale pengesystemet er positivt, og særlig det faktum at det har vært mulig å fremforhandle en bred forståelse mellom 25 land og institusjoner som mulige deltagere, slik som redegjort for i proposisjonen. Flertallet mener erfaringene med Valutafondets virkemåte viser at fondet kan spille en viktig rolle for å redusere dramatiske realøkonomiske konsekvenser av ubalanser i det internasjonale pengesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, og fra Rød Valgallianse, Mai Gythfeldt, viser til at Pengefondets (IMF) opprinnelige oppgave ved opprettelsen i Bretton Woods i 1944 bl.a. var å arbeide for stabile valutakurser og å gi finansiell støtte til land med akutte betalingsbalanseproblemer. Etter at Bretton-Woods-systemet med faste valutakurser mellom industrilandene brøt sammen tidlig på 1970-tallet, og systemet ble erstattet med flytende valutakurser, har Det internasjonale valutafondet endret hovedmål og virkemiddelarsenal. Med begrunnelsen å stimulere til effektiv utnytting av ressurser har IMF vært en rådgiver for internasjonal frihandel og avvikling av alle former for politisk styring av valutastrømmene.

       Det er således klar motstrid mellom stabilitetsmålsettingen og ønsket om forsterket liberalisering av de internasjonale økonomiske forhold. Disse medlemmer kan ikke gi sin tilslutning til utdypning av IMFs strategi, bl.a. gjennom NAB-avtalen som tar sikte på å reparere konsekvensene av denne form for internasjonalisering. Disse medlemmer går mot en slik utvidet finansiering av IMF, hvor det forutsettes at Norge skal bidra med om lag 3,5  mrd. kroner. Disse medlemmer vil peke på alternative politiske tiltak, bl.a. en aktiv gjeldslette overfor de fattigste landene.

       Pengefondet har utvidet ressursgrunnlaget og muligheten til låneopptak. Til de nye lånene ble det nå stilt strenge betingelser. IMFs viktigste oppgave var ikke lenger å sikre stabile valutakurser, men å hindre utbruddet av en økonomisk verdenskrise, skapt av den ulike økonomiske utvikling mellom i-land og u-land.

       Disse medlemmer viser til at en rekke ulike låneordningene er knyttet til disse strenge betingelsene - kondisjonaliteten. Lånene gis under forutsetning av at mottakeren signerer et « letter of intent », dvs. et brev om at landet er villig til å underkaste seg de krav Pengefondet stiller. Vanlige krav er:

       Disse medlemmer viser til at intensjonen bak kondisjonaliteten er å gjenopprette balanse i økonomier med store underskudd i handelsbalansen og i offentlige budsjetter, høy inflasjon og knapphet på utenlandsk valuta. Disse medlemmer deler målet om å gjenopprette slik balanse, men mener det må stilles kritiske spørsmål ved:

       Disse medlemmer viser til at den aktuelle avtalen, «New Arrangements to Borrow» (NAB), vil være beheftet med de samme problemene fordi, som det heter:

       Disse medlemmer vil peke på at vilkårene for utformingen av den økonomiske politikken er bestemt av Pengefondet. De største byrdene må imidlertid bæres av de fattigste gruppene i landene. Når befolkningen ikke har innsikt i, og langt mindre innflytelse over, betingelsene landet inngår for å oppnå lån, svekkes demokratiske krefter og legitimiteten i demokratiske prosesser. Disse medlemmer mener konsekvensene er mest negative i land med sårbare demokratitradisjoner og land som har vært styrt etter udemokratiske prinsipper.

       Disse medlemmer viser til at Afrikas gjeldsproblemer ble kraftig forverret mot slutten av 80-tallet, særlig sør for Sahara. Gjelda i denne regionen oversteg 5 ganger regionens samlede eksportinntekter. Også Pengefondet økte sine utlån til regionen og krevde renter opp mot vanlige markedsrenter. Bl.a. for å sikre tilbakebetaling av disse lånene skapte Pengefondet en ny låneordning, Struktural-adjustment facility (SAF), med lav rente, men også svært strenge krav til strukturtilpasning. Da denne låneordningen var uttømt, skapte Pengefondet enda en ny låneordning, Enhanced structural adjustment facility (ESAF), med enda strengere kondisjonalitet, dvs. enda strengere krav til strukturtilpasninger. Flere rapporter - bl.a. fra FNs økonomiske kommisjon for Afrika, NDP, UNICEF og UNCTAD - sår tvil om hvorvidt strukturtilpasningsprogrammene er tilpasset u-landenes langsiktige utviklingsmål. Så vidt disse medlemmer kan se vil NAB være forbundet med mange av de samme problemene.

       Disse medlemmer er imot at det settes vilkår for låneopptak som i praksis medfører at det brukes mindre penger på viktige områder som helse og utdanning i debitor-landene. Disse medlemmer viser til at bytteforholdet for debitor-landene også har blitt dårligere: Eksportvolumet har gjerne økt, mens eksportverdien ikke har økt på grunn av dette.

       Disse medlemmer mener at et fungerende internasjonalt apparat for å påvirke valutaforhold, kredittforhold og internasjonal inntektsfordeling er en nødvendig del av internasjonale politiske strukturer. Disse medlemmer mener den beste måten å oppnå dette på er å legge IMF i sin helhet under FN.

       Disse medlemmer mener dessuten at både Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå fundamentale reformer.

       Disse medlemmer viser til at denne avtalen tar sikte på å forebygge eventuelle svekkelser i det internasjonale pengesystemet eller å ta hånd om situasjoner som truer stabiliteten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre, og Rød Valgallianse, vil peke på at det gjennom Pengefondet burde vært innført sterkere tiltak for å dempe de svært omfattende internasjonale kapitalbevegelsene. Disse medlemmer mener det må arbeides for å få innført en transaksjonsavgift ved valutahandel for å redusere lønnsomheten av de ekstremt kortsiktige og spekulative transaksjonene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Norge gjennom sitt medlemskap i IMF arbeider for reformer av institusjonen i tråd med det ovenstående.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å ta initiativ til at det innføres en internasjonal avgift på valutatransaksjoner. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine prinsipielle merknader og forslag i Innst.S.nr.155 (1994-1995) vedrørende disse medlemmers syn på internasjonale valutaforhold og virksomhet i Det internasjonale valutafondet (IMF). I denne innstilling peker disse medlemmer på at ideologien i Bretton Woods systemet går ut på å legge til rette for en stadig friere stilling for internasjonal kapital og stadig mindre politisk styring av kapitalen. Dette vil uvegerlig føre til store svingninger i det internasjonale valutasystemet med dramatiske konsekvenser for innbyggerne i enkelte deler av verden. Denne politikken er i strid med IMFs uttalte hovedformål, nemlig stabile internasjonale valutaforhold. Begrunnelsen for forslaget til å opprette NAB som et kriseverktøy underbygger disse medlemmers analyse gitt i ovennevnte innstilling.

       Disse medlemmer kan ikke støtte at Norge slutter seg til NAB-avtalen når IMFs langsiktige politikk er å legge til rette for stadig mer omfattende valutatransaksjoner over landegrensene og derved skaper de forhold som NAB skal reparere.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det i dagens ustabile internasjonale situasjon kan reises berettiget tvil om Regjeringens påstand om at et evt. lån til IMF i NAB-sammenheng vil ha betryggende sikkerhet, som er kravet i henhold til sentralbankloven.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at det dreier seg om et svært stort fond til en verdi av ca 340 mrd. kroner totalt sett, etter dagens forhold mellom NOK og SDR. En kredittramme for Norge alene på mer enn 3,5 mrd. norske kroner til NAB er mange ganger større enn det beløp Norge bruker til fond for internasjonale gjeldslettetiltak (for 1997 er bevilgningen 170 mill. kroner), som skal avhjelpe den umiddelbare og eksisterende vanskelige situasjonen for verdens mest gjeldstyngede land. Dette er en prioritering disse medlemmer ikke kan støtte.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Det internasjonale valutafondet (IMF) legges under FN-kontroll. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den nye låneordningen (NAB) har til formål å gi IMF større handlekraft til å forebygge og eventuelt håndtere en krise som truer stabiliteten i det internasjonale pengesystemet. Disse medlemmer har merket seg at NAB-avtalen er ikke er ment som noe alternativ til tiltak for de aller fattigste landene, men som et virkemiddel rettet mot tyngre aktører i verdensøkonomien. Denne låneordningen vil derfor neppe bli brukt overfor de fattigste utviklingslandene. Ordningen forutsettes heller ikke finansiert av bistandsmidler.

       Når det gjelder de fattigste utviklingslandene, vil disse medlemmer vise til at IMF og Verdensbanken nå har tatt initiativ til å få etablert en ny og omfattende gjeldsletteordning for de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Det må gjøres langt mer for å bringe disse landene ut av gjeldskrisen, både gjennom multilaterale og bilaterale tiltak. Disse medlemmer er i den forbindelse med på å fremme forslag i denne innstilling der Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe fattige utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld.

       Etter disse medlemmers syn er det klart at den tiltakende globalisering og de friere kapitalbevegelser som preger verdensøkonomien, skaper økte behov for krisehåndteringsordninger. Disse liberaliseringstendensene bør drøftes kritisk. Samtidig er det nødvendig å forholde seg til de nye rammevilkårene for internasjonale kapitalbevegelser på en realistisk måte og bidra med å bygge opp reaksjonsordninger for å trygge stabiliteten. Etter disse medlemmers syn bør Norge derfor kunne slutte seg til den nye låneavtalen. Dette vil også gi Norge en mulighet til å delta i diskusjonene sammen med G-10-landene om hvordan en best kan løse disse problemene i verdensøkonomien. Det er også viktig å vurdere andre tiltak som kan bidra til å redusere faren for systemkriser. I denne forbindelse viser disse medlemmer til den forestående behandling av stortingsmeldingen om reformer i FN-systemet, hvor bl.a. spørsmålet om en internasjonal avgift på valutatransaksjoner er tatt opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til egen merknad under pkt. 3.