6.1 Politikk for trygghet og gode levekår

6.1.1 Sammendrag

6.1.1.1 Mål, status og utfordringer

       De økonomiske ressursene skal fordeles rettferdig og den sosiale sikkerheten skal gjelde hele befolkningen. Regjeringen vil arbeide for utjevning og mot sosiale forskjeller. Det viktigste i fordelingspolitikken er å sikre utdanning og arbeid til alle. Velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, og sikre den enkelte nødvendig hjelp og omsorg. Det at de viktigste velferdsordningene omfatter alle, uavhengig av inntekt, bosted og sosial bakgrunn, skaper trygghet for hele befolkningen. Samfunn der de sosiale forskjellene er små, forebygger også sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold.

       Et hovedtrekk ved utviklingen i levekårene i Norge de siste 15 årene er at flertallet har fått det bedre.

       De senere års vekst i husholdningenes disponible inntekter og fallet i lånerenten har redusert det økonomiske presset på husholdningene, særlig for de med høy gjeld. Dette gjelder ikke minst barnefamiliene. Videre har offentlige overføringer økt sterkt, og pensjonistenes inntektsnivå har økt.

       De økonomiske forskjellene i Norge er små i forhold til andre land, men det er også et mindretall som ikke har nytt godt av den samme velstandsveksten som flertallet har hatt.

       Husholdningene har nytte av offentlige tjenester som ytes gratis eller til priser som er lavere enn kostnadene ved å produsere tjenestene. I Norge er det offentlige tjenestetilbudet godt utbygd, og det bidrar til en jevnere fordeling av levekår enn i andre land der en i større grad må betale for eksempel for helsetjenester og utdanning. Det offentlige tjenestetilbudet blant annet innen helsesektoren er gradvis bygget ut, og aldri har så mange fått behandling som i dag.

       Samtidig som flertallet har fått bedre oppvekstkår, er det grupper av barn og ungdom som har det vanskelig. Antall barn som har fått hjelp fra barnevernet har økt sterkt. Mobbing, vold og rusproblemer, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet, er også del av virkeligheten for en del barn og unge. Enkelte barn og unge med innvandringsbakgrunn har spesielle problemer med å finne sin plass i fellesskapet. Mulighetene er heller ikke gode nok for alle barn og unge med funksjonshemminger.

       Mens mange yngre mennesker hadde problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, er arbeidsmarkedet nå i klar bedring. Sysselsettingsveksten har i de senere årene vært meget sterk, og yrkesdeltakingen blant kvinner har nådd sitt høyeste nivå. Videre går både samlet arbeidsledighet, antall langtidsledige og ledigheten blant ungdom ned. For ungdom har økt satsing på utdanning og sterk prioritering av arbeidsmarkedstiltak for ungdom opp til 25 år bidratt til den positive utviklingen, i tillegg til den generelle bedringen i situasjonen på arbeidsmarkedet. Enkelte grupper har likevel problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet, og blant grupper av innvandrere er for eksempel yrkesdeltakelsen lav og arbeidsledigheten høy.

       Utdanningssystemet er styrket for å nå målet om lik rett og mulighet for utdanning til alle. Både mellom kjønnene og regionalt har det skjedd en utjevning i tilgangen til utdanning de siste 15-20 årene. Likestilling innen utdanning er den viktigste forutsetningen for å få likeverdige arbeids- og lønnsforhold i yrkeslivet. Kvinner er nå i flertall blant studentene på universiteter og høyskoler.

       Boligstandarden er vesentlig bedret de siste 15 årene, blant annet uttrykt ved at boligarealet pr. person er blitt større.

       Kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land.

       Levekårsundersøkelsene viser på den annen side at det sosiale nettverket ikke smuldrer opp. Foreldres kontakt med barn som er flyttet hjemmefra er blitt hyppigere. Til tross for at stadig flere bor alene, er det flere som har kontakt med gode venner på stedet der de bor og som oppgir å ha en fortrolig venn utenom egen familien. Flere enn før gir ulønnet hjelp eller tilsyn til syke, funksjonshemmede eller eldre utenfor egen husholdning, herunder hjelp til egne foreldre.

6.1.1.2 Hovedlinjer i fordelingspolitikken

       På lang sikt er den generelle økonomiske politikken, med vekt på stabile rammevilkår for bedrifter og husholdninger og en forsvarlig budsjettpolitikk, også bestemmende for utviklingen i og fordelingen av inntekt og levekår. Det viktigste i fordelingspolitikken er å skaffe arbeid til alle og her går utviklingen nå i riktig retning. Regjeringen legger vekt på å føre en politikk som over tid kan bidra til høy sysselsetting og lav ledighet.

       Tilgang til utdanning er på lang sikt avgjørende for en jevn fordeling av inntekt og levekår. Dette er bakgrunnen for de omfattende reformene som er gjennomført i utdanningssektoren i de senere år, og for arbeidet med en videre- og etterutdanningsreform for voksne.

       Skattepolitikken har betydning for inntektsfordelingen dels gjennom utformingen av skattesystemet, og dels gjennom at et effektivt skattesystem gir inntekter som kan brukes til fordelingstiltak på budsjettets utgiftsside. Toppskatt, minstefradrag og klassefradrag er elementer som sikrer at de med høye inntekter betaler en større andel av inntekten i skatt enn de med lave inntekter. Særskilte skatteregler for pensjonister bidrar også til dette. Til tross for at marginalskatten på lønnsinntekter m.v. ble redusert gjennom skattereformen, har skattesystemet blitt mer rettferdig ved at det i større grad er de reelle inntekter som legges til grunn for beskatningen.

       Det er gjennomført endringer som skjerper beskatningen særlig for høyinntektsgrupper. For eksempel er en del frynsegoder og avkastningen på sparedelen av livsforsikring blitt skattepliktig, beskatningen av opsjoner har blitt strammet inn, og det er innført en høy arbeidsgiveravgift på høye inntekter. Regjeringens forslag til boligskatt er også utformet med hensyn til å få gode fordelingsvirkninger, ved at hus med nøktern størrelse ikke kommer til beskatning, mens skatten på store boliger kan bli økt. Regjeringen legger til grunn at formuesskatten skal opprettholdes. I dag verdsettes imidlertid ulike formuesobjekter svært ulikt. Regjeringen vil gå inn for et mer rettferdig system for formuesbeskatning der en i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt, og dermed kan opprettholde dagens skatteinntekter med lavere skattesatser på formue.

       Boligpolitikken har en sentral plass i fordelingspolitikken. De fordelingspolitiske målsettingene i boligpolitikken har blitt styrket gjennom omlegging av prinsippene for rentefastsettelse og låne- og tilskuddsordninger i Husbanken. Offentlig støtte rettes nå inn mot grupper som trenger det mest; ungdom i etableringsfasen og husstander med svak økonomi. Boligtilskudd og etableringslån bidrar til å redusere lånebehovet for slike grupper ved bygging, kjøp eller utbedring av bolig. Husbankens ordning med støtte til byfornyelse bidrar også til bedre bomiljø i områder med dårlige levekår.

       I dagens boligmarked er etableringskostnadene høye. Et godt tilbud av utleieboliger ville avhjelpe situasjonen for de som skal inn på boligmarkedet. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene på dette området, for å vurdere om de er hensiktsmessige og tilstrekkelige med sikte på å øke tilbudet av utleieleiligheter. Bostøtteordningene er nylig lagt om for å bli bedre tilpasset behovene. Kommunene har et ansvar for å sikre botilbudet til bostedsløse og andre som har behov for særlige løsninger for å berge liv og helse.

       I enkelte storbyområder er det problemer både med dårlig fysisk miljø, sosiale forhold og boforhold. Som oppvekstmiljø kan dette gi barna en vanskelig start. Regjeringen vil bidra til å bedre boforholdene og oppvekstmiljøet i slike strøk, spesielt i Oslo indre øst i samarbeid med Oslo kommune.

       For å integrere innvandrere bedre i det norske samfunnet legger Regjeringen vekt på utdanning og kvalifisering. Satsingen på utdanning omfatter både unge med innvandringsbakgrunn, og tiltak for å kvalifisere voksne innvandrere for arbeidsmarkedet. Selv om de generelle tiltakene innenfor utdanning og arbeid er avgjørende, vil det overfor noen grupper og mennesker være behov for særskilte, målrettede tiltak.

       Overgangsstønaden til enslige forsørgere vil fra 1998 bli økt, samtidig som stønadsperioden reduseres noe, slik det ble foreslått i Velferdsmeldingen.

       Regjeringens mål er at yrkeshemmede skal få mulighet til å kvalifisere seg til ordinært arbeid i størst mulig grad, og vil stimulere bedriftene til å ta inn, kvalifisere og beholde yrkeshemmede. Det vil likevel være noen som ikke finner en naturlig plass i det ordinære arbeidslivet, og for disse er arbeidsmarkedsbedriftene og andre arbeidsmarkedstiltak et godt alternativ. Det vil også være behov for ulike kommunale aktivitetstiltak for mennesker som ikke kan nyttiggjøre seg ordinære arbeidsmarkedstiltak.

       Økonomisk sosialhjelp skal fungere som et sikkerhetsnett, og sørge for at den enkelte får midlertidig støtte når andre ordninger ikke strekker til. Sosialhjelp har særlig betydning for unge arbeidsledige, enslige forsørgere med overgangsstønad og flyktninger og enkelte andre grupper av innvandrere. Felles for disse gruppene er svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. For mennesker med sammensatte problemer er det viktig at sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og helsetjenesten har et nært samarbeid. Det vil derfor bli opprettet faste samarbeidsfora for å få dette til.

       Det er viktig at barne- og ungdomspolitikken inkluderer de som er dårligst stilt, for å motvirke ulikhet i muligheter. Ungdom med lav utdanning eller ikke fullført utdanning utgjør en spesielt utsatt gruppe som står i fare for å falle varig ut av arbeidsmarkedet og bli permanent avhengig av sosialstønad. Dette viser betydningen av å etablere kvalifiserings- og sysselsettingstiltak for de som faller utenfor utdanningssystemet. Oppfølgingstjenesten i fylkeskommunene er viktig for å nå de som ikke gjennomfører videregående utdanning og som står uten arbeid.

       Sosiale problemer kan skyldes rusproblemer eller psykiske lidelser. Regjeringen vil styrke det samlede hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere blant annet ved å bidra til fortsatt kompetanse- og kvalitetsutvikling i tiltaksapparatet, og utarbeide forskrifter for gode behandlings- og rehabiliteringstiltak.

6.1.1.3 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at det i Norge har vært en meget god levestandardsutvikling de siste 30 årene. Tilgjengelig statistikk viser også at et flertallet i befolkningen har fått det bedre. Arbeidsledigheten er lav sammenlignet med de fleste vest-europeiske land, levestandarden er høy, stadig flere tar høyere utdanning og boligstandarden er bedret. Veksten i husholdningenes disponible inntekter og fallet i lånerenten har redusert det økonomiske presset på husholdningene. Dette har spesielt kommet barnefamiliene til gode. Tallene viser at det har vært en realvekst i inntekt etter skatt pr. forbruksenhet for husholdningene samlet på 14 % fra 1984 til 1994.

       Disse medlemmer viser til at det offentlige tjenestetilbudet i Norge er godt utbygd og bidrar til en jevnere inntektsfordeling enn i land hvor man i større grad må betale for f.eks. helsetjenester og utdanning.

       Disse medlemmer vil samtidig peke på at det er deler av grupper i befolkningen som ikke har fått del i levestandardutviklingen. Dette gjelder spesielt noen i gruppene barn og ungdom, enslige forsørgere, funksjonshemmede og innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. På tross av at de fleste barn og unge har fått bedre oppvekstvilkår er det grupper av barn og ungdom som har problemer knyttet til mobbing, vold, rusproblemer og psykiske problemer.

       Disse medlemmer vil vise til at et fellestrekk ved mange av de som ikke har tatt del i velferdsutviklingen, er at de har problemer med å få arbeid. Arbeid er viktig for den enkeltes levestandard på kort og lang sikt, for mange voksne er også fellesskapet på en arbeidsplass et viktig sosialt nettverk. Samtidig er det samfunnsøkonomisk viktig at flest mulig er i arbeid i stedet for at trygd eller sosialhjelp er den viktigste kilden til livsopphold.

       Disse medlemmer vil også peke på de framtidige utfordringene for folketrygden. Utover i neste århundre vil det bli færre i yrkesaktiv alder i forhold til antall eldre, og dette gjør det nødvendig å få flere hender i arbeid. Disse medlemmer mener derfor at arbeid til alle må være et overordnet mål.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket fellesskap », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener et bedre sosialt sikkerhetsnett er nødvendig for å bevare tryggheten.

       Disse medlemmer viser til at det har aldri vært brukt mer penger i stat og kommune enn i dag. Likevel er det enorme helsekøer, eldreomsorgen svikter i mange kommuner, og kriminalitetsutviklingen skaper uro og utrygghet. Det er dokumentert at de økonomiske forskjellene har økt sterkere under på 1990-tallet enn under den økonomiske oppgangen på 1980-tallet. Som folk er vi mer velstående enn noen gang. Likevel melder Røde Kors om sterk økning i alvorlige henvendelser fra barn som har det vondt. Ungdomsarbeidere sier at terskelen for å prøve narkotika er blitt mye lavere blant ungdom helt ned i 10-12 års alderen. Psykiske lidelser omtales som den nye folkesykdommen.

       Disse medlemmer mener langtidsprogrammet ikke gir noen ny retning i velferdspolitikken. Programmet gir:

-	Ingen strategi for hvordan folk skal ta økt ansvar for egne problemer uten statlig innblanding. Vi trenger ikke offentlige terapeuter som mener å vite hvordan folk skal leve sine liv.

-	Ingen klar strategi for hvordan det offentlige kan hjelpe de fattigste i Norge - ca 25.000 barnefamilier. (Kilde SSB) Moderne sosialforskning slår fast at trygge familier betyr bedre fysisk og psykisk helse, færre sosiale problemer, mer omsorg, bedre skoleprestasjoner.

-	Ingen strategi for hvordan velferdssamfunnet skal bygge på de kvalitetene som bor i folk, egne krefter. Folk har en enestående evne til å stille opp for hverandre, i nabolaget, i frivillige organisasjoner.

       Disse medlemmer viser til at et samfunn der stadig flere har sin hovedinntekt fra trygdesystemet kan føre til at menneskenes liv forandrer seg og at det personlige ansvar forvitrer. Disse medlemmer er redd økningen i sykefravær, sosialhjelp, uføretrygd og førtidspensjonering kan tyde på at mennesker tilpasser seg velferdstilbudet og at tilbudet skaper sin egen etterspørsel.

       Disse medlemmer mener alle skal ha sikkerhet for at de får hjelp når de trenger det. Sikkerhetsnettet skal ikke skape klienter, men hjelpe den enkelte til selvstendighet. Høyre vil at staten skal gi borgerne sikkerhet for at de får medisinsk behandling, pleie, utdannelse og kompensasjon ved tap eller fravær av inntekt. Utsatte barn og ungdommer må gis økte trygghetsmuligheter gjennom et aktivt forebyggende arbeid. Staten bør utføre sine kjerneoppgaver sterkt og effektivt og med sosial treffsikkerhet. For å sikre sosial sikkerhet for den enkelte, uavhengig av inntekt og alder, vil Høyre at det offentlige skal sikre tilgang på:

-	Medisinsk behandling og rehabilitering.

-	Omsorg for pleietrengende.

-	Økonomisk sikkerhet ved tap eller fravær av arbeidsinntekt.

       Disse medlemmer vil sikre trygghet ved uførhet eller tap av arbeidsinntekt og fremme ansvarlighet gjennom å:

-	Sikre økonomisk støtte i form av uføretrygd, dagpenger eller sosialhjelp.

-	Bidra til en innstramning av sykelønnsordningen og minske faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag.

-	La kommunene kunne kreve en gjenytelse for utbetaling av sosialhjelp gjennom ordningen med arbeidsplikt for sosialhjelp.

-	Unngå at beløpene som utbetales i sosialhjelp er så høye at sosialhjelp for noen blir et alternativ til arbeidsinntekt.

-	Innrette trygdeordningene slik at folk hjelpes ut i yrkeslivet.

-	Prioritere utdannelse fremfor tiltaksplasser for særlig å styrke ungdoms muligheter i arbeidsmarkedet.

-	Øke minstepensjonen utover dagens nivå i perioden for pensjonister som utelukkende har minstepensjon å leve av.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at forskjellene mellom folk øker. Utviklingen preges først og fremst av at en meget rik tiendedel på toppen blir stadig rikere, mens en økende gruppe mennesker i det norske samfunnet opplever ren fattigdom. Det er paradoksalt at vi samtidig med at velstanden øker i privat sektor og offentlige oljemilliarder investeres i utlandet, opplever svikt i fordelingspolitikken. Inntektsforskjellene har økt på 1990-tallet, og de fortsetter å øke med dagens politiske kurs. Det mest markante trekket er at i en situasjon der norsk økonomi går på høygir og vi eksporterer milliarder av kroner til utenlandske fonds, er vi ikke villige til å løse det økende fattigdomsproblemet på tross av at det har en overkommelig prislapp. Samtidig som et flertall opplever betydelige eller marginale materielle forbedringer, faller et mindretall utenfor denne velstandsutviklingen og får svekket sine levekår.

       Disse medlemmer viser til at de sist publiserte selvangivelsesregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at inntektene er skjevt fordelt i Norge. Ut i fra selvangivelsesstatistikken kan vi se at de 5 % rikeste i Norge legger beslag på nesten 1/5 av inntektene i samfunnet. I gjennomsnitt hadde disse 5 prosentene en inntekt på kr  616.606 hver. Til sammenlikning hadde de 25 prosentene med lavest inntekter 5,3 % av inntektene, og i gjennomsnitt kr  52 115 hver i inntekt.

       Dersom vi holder studenter utenfor og ser på inntektsfordelingen for husholdninger etter skatt, er bildet som følger:

-	De fattigste 10 % har fått sin inntektsandel redusert med 1 % i perioden (selv med studenthusholdninger holdt utenfor), mens de 10 % rikeste har fått økt sin inntektsandel med 2,2 % i perioden 1986 til 1994.

-	Ifølge en undersøkelse utført for Nordisk Ministerråd kan hele 5,5 % av Norges befolkning regnes som fattige. For barn under 18 år er andelen fattige 8,2 %. I følge SSBs tall har forskjellene økt ytterligere etter dette.

       Disse medlemmer vil peke på at fordelingen av formue også sier mye om hvordan fordelingen er. Størrelse og sammensetning av formuen innvirker direkte på husholdningenes levekår. Tallene levner ingen tvil om at formuen har blitt skjevere fordelt på 1990-tallet. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet millionærer er fordoblet på 1990-tallet. Utviklingen i både realkapital og finanskapital viser at de rikeste blir rikere:

-	De 10 % rikeste legger nå beslag på 60 % av brutto finansformue. Tilsvarende tall i 1989 var 49 %.

       Disse medlemmer viser til at gjennom hele 1990-tallet er skatten på sykdom - de såkalte egenandelene - økt, og grunnlaget er utvidet. I dag er det anledning til å kreve egenandeler for de fleste helse- og omsorgstjenester, bortsett fra bl.a. sykehusinnleggelser, legebehandling for små barn og etterhvert heller ikke for hjemmesykepleie.

       Også andre egenbetalingsformer som kommunale gebyrer, barnehagesatser etc. er økt kraftig i denne perioden. Egenbetalingssystemet og sykdomsskatten rammer hardest de som har størst behov for å bli skjermet fra denne ekstra økonomiske byrden.

       Disse medlemmer viser til at egenandelen på frikort for lege- og psykologhjelp og medisiner på blå resept er hevet en rekke ganger på 1990-tallet. Dette gir en ekstra skatt på sykdom som ikke på noen måte oppfyller prinsippet om skatt etter evne. Sykdomsskatten står i skarp kontrast til andre skattelettelser som er gitt til grupper med høye inntekter gjennom den ordinære inntektsskatten. Egenandelene på frikort er økt på følgende måte de siste årene:

-	1992: Taket hevet fra 880 kroner til 940 kroner.

-	1993: Taket hevet fra 940 kroner til 990 kroner.

-	1995: Taket hevet fra 990 kroner til 1140 kroner.

-	1996: Taket hevet fra 1140 kroner til 1290 kroner.

-	1996: Prosentvis betaling økt fra 30- til 36 %, og fra 10- til 12 % for alders- og uførepensjonister.

       Taket på frikort er med andre ord hevet med 47 % i perioden

       Disse medlemmer mener denne utviklingen er uheldig.

       Disse medlemmer viser til at det har kommet advarsler om tendenser til en ny jappetid. Men ikke alle får ta del i det økte private forbruket: Ifølge direktøren ved Statens institutt for forbruksforskning er rundt 200.000 nordmenn tilskuere til « kjøpefesten ». Tall fra instituttet viser bl.a. at 173.000 nordmenn under 50 år lever på offentlige overføringer, og at hele 20 % av de eldre har stram økonomi.

       Mange har ingen mulighet til å være med på den utlånskarusellen som er beskrevet ovenfor: Eksempelvis har 173.000 nordmenn så store økonomiske problemer at de er svartelistet av kredittkortselskapene. Nordisk Ministerråd har i en rapport fastslått at hele 5 % av Norges befolkning må regnes som fattige.

       Denne virkeligheten står i skarp kontrast til det vi ofte omtaler som « ny-jappetid » eller kjøpefest. Når man i media daglig kan lese om hvor rosenrødt det er i norsk økonomi, vil disse medlemmer peke på at det er ekstra tøft å oppleve ren fattigdom.

       Disse medlemmer mener Norge nå bør ta et krafttak for å utjamne forskjellene.

       Disse medlemmer viser til at flere undersøkelser har konkludert med at fattigdom er et økende problem i Norge. Tall fra Statens institutt for forbruksforskning viser at 173.000 nordmenn under 50 år lever på offentlige overføringer og at hele 20 % av de eldre har stram økonomi. Norsk Institutt for by- og regionsforskning har anslått at om lag 150.000 barn under 18 år har foreldre med relativt lave stønader som hovedinntektskilde. Statistisk Sentralbyrå har i en studie (Økonomiske analyser 8/96) vist at andelen husholdninger som hadde inntekt lavere enn halve mediainntekten er økt fra 2-3 % i 1985 til 4-5 % i 1993.

       Disse medlemmer vil peke på at denne utviklingen står i kontrast til økt materiell levestandard for et flertall i det norske samfunnet, og en forskjellsutvikling der om lag 10 % har blitt betydelig mye rikere de siste årene. De 10 % rikeste disponerer eksempelvis 59,5 % av netto formue i dag mot 46,3 % i 1984.

       Disse medlemmer mener det må iverksettes tiltak for å bekjempe utviklingen i retning av nyfattigdom i Norge.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en handlingsplan mot fattigdom som tar sikte på å omfordele fra de ca 10 % rikeste til de ca 10 % fattigste i Norge. »

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Fordelingspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er den generelle utviklingen i økonomien som på sikt har størst betydning for levestandard og levekårsforskjeller i samfunnet. Det viktigste i fordelingspolitikken er å skaffe arbeid til alle og her går nå utviklingen i riktig retning. Tilgangen på utdanning er også avgjørende for den økonomiske fordelingen. Dette er bakgrunnen for de omfattende reformene som er gjennomført i utdanningssektoren i de senere år, og for arbeidet med en etter- og videreutdanningsreform for voksne.

       Et progressivt skattesystem er også viktig for å bidra til en mer rettferdig fordeling. Disse medlemmer vil spesielt peke på at minstefradraget, klassefradraget, toppskatten, boligskatten og formuesskatten i dagens skattesystem spiller en viktig rolle i å jevne ut inntektsforskjeller. Også de gunstige skatteordningene for pensjonister med lav inntekt virker omfordelende.

       Disse medlemmer viser til at det er vedtatt flere endringer de siste årene som har bidratt til skjerpet beskatning av høyinntektsgrupper.

-	Flere frynsegoder og sparedelen av livsforsikring er blitt skattepliktig.

-	Beskatningen av opsjoner har blitt strammet inn.

-	Det er innført en særskilt høy arbeidsgiveravgift på de høyeste inntektene.

-	Stortinget har vedtatt retningslinjer for ny taksering av bolig som skjerper fordelingselementet i bolig-, eiendoms- og formuesskatten.

       Disse medlemmer viser til at et viktig fordelingspolitisk tiltak vil være å innføre et mer rettferdig system for formuesbeskatning som i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt. En slik reform vil muliggjøre lavere formelle skattesatser på formue.

       Disse medlemmer viser videre til at boligpolitikken er viktig ut fra fordelingshensyn. Her har omleggingen av prinsippet for rentefastsettelse i Husbanken, og omlegging av den offentlige støtten i retning av de gruppene som trenger det mest bidratt til å jevne ut levekårsforskjeller.

       Disse medlemmer viser til at Norge i internasjonal sammenheng har små inntektsulikheter. I en undersøkelse foretatt av forskere fra Luxemburg er det bare Finland, Belgia og Sverige som har lavere inntektsulikhet enn Norge. USA, Irland og Spania har størst ulikhet blant de 24 land som er undersøkt.

       En undersøkelse fra OECD viser at timelønningene er jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land.

Forskjeller i timelønn i noen OECD-land målt som forholdet mellom lønnsinntektene til de best betalte i forhold til de dårligst betalte. Kilde OECD

	1980	1987	1993
Norge	2,06	2,16	2,00
Sverige	2,04	2,09	2,13
Danmark	2,14	2,20	-
Finland	2,46	2,52	2,29
Tyskland	-	2,54	2,32
Storbritannia	2,79	3,20	3,33
Frankrike	3,26	3,19	3,26
Østerrike	3,45	3,47	3,58
USA, menn	3,26	3,93	4,12

       Tabellen viser at utviklingen i Norge går i retning av lavere lønnsforskjeller mens utviklingen spesielt i Storbritannia, Østerrike og USA går i motsatt retning. Som det fremgår er Norge i 1993 det land i undersøkelsen som har minst lønnsforskjeller målt på denne måten.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil arbeide videre med sikte på å jevne ut forskjeller i samfunnet ved følgende tiltak:

-	En gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieleiligheter.

-	Arbeide for å bedre boforholdene i enkelte storbyområder med dårlig fysisk miljø, sosiale forhold og boforhold.

-	Bedre integrering av innvandrere gjennom tiltak for utdanning og kvalifisering.

-	Økning i overgangsstønaden for enslige forsørgere fra 1998.

-	Bedre kvalifisering av yrkeshemmede til arbeidsmarkedet.

-	Styrking av det samlede hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.9.1, « Like muligheter for alle », samt avsnitt 8.2.7, særlig punktene 8.2.7.3, « Inntektspolitisk samarbeid » og 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikken ».

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader foran i dette avsnittet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2 Trygg oppvekst

6.2.1 Mål og status for oppvekstpolitikken

6.2.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil at alle barn skal vokse opp i trygghet. Vi vil kombinere kontantoverføringer i form av barnetrygd med et godt utbygd tjenestetilbud. Bedre omsorgstjenester og fleksible foreldrepermisjonsordninger skal prioriteres. Regjeringen vil at alle som ønsker det innen 2000 skal ha mulighet til å få en plass i barnehage.

       Et likeverdig barnehagetilbud er vesentlig for å gi sosial trening, utjevne sosiale forskjeller, og sikre likhet i forberedelsene til et senere skole- og arbeidsliv. Et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger skal sikre småbarnsfamilier tid og valgfrihet. Både kvinner og menn skal ha mulighet til å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Økt likestilling i utdannings- og arbeidsliv har gitt økt likestilling på hjemmebane. Dette er en utvikling Regjeringen ønsker skal fortsette. Derfor skal fedres muligheter til å ta foreldrepermisjon forbedres.

       Regjeringen vil legge særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de dårligst stilte. En vil legge vekt på det forebyggende arbeidet mot vold, mobbing, rus og kriminalitet, og innsats for barn som har utviklet store atferdsproblemer.

       Barn og unges egne aktiviteter skal bygges opp under - både økonomisk og ved at de yngste trekkes med når beslutninger som angår dem skal fattes.

       Utbyggingen av det offentlige tjenestetilbudet og overføringsordninger har stor betydning for utviklingen i levekår. Regjeringens prioritering av barnehager har resultert i en dekningsprosent ved utgangen av 1995 på ca 31 % for barn 1-2 år og 66 % for barn 3-5 år. Veksten i antall barnehageplasser har skjedd gjennom en kombinasjon av offentlig og privat innsats. Tallene viser at det trengs et løft for å gi de yngste barna større muligheter til plass. Høsten 1997 får alle 6-åringer et likeverdig pedagogisk tilbud i skolen. Dette vil samtidig frigjøre en del plasser i barnehagene til de yngre barna.

       Forbedrede permisjonsordninger med forlenget foreldrepermisjon etter fødsel, innføring av fedrekvote, samt tidskontoordningen, har gitt småbarnsforeldre økte muligheter til å forene yrkesaktivitet med omsorg for barna. Skolefritidsordningene bidrar i samme retning, samtidig som de bidrar til økt trygghet for de minste skolebarna. Den lønnede permisjonstiden i tilknytning til fødsel og adopsjon er blitt gradvis utvidet fra 18 uker i 1986 til ett år med 80 % lønnskompensasjon i 1993. Videre er det åpnet for at hver av foreldrene kan ha ulønnet permisjon i inntil ett år.

       Problemer knyttet til mobbing, vold, rus og kriminalitet blant barn og unge har økt i omfang og fått økt oppmerksomhet de siste årene.

       Det er gjort et stort løft innen barnevernet. Flere får hjelp, men det er færre som tas ut av eget hjem. Det er med andre ord flere som gis hjelp hjemme. Utfordringen er at noen av de som har størst problemer fortsatt ikke får gode nok tilbud. Dette er et område hvor profesjoner, etater og forvaltningsnivåer må samarbeide bedre, slik at de som har det vanskeligst kan få nødvendig støtte og hjelp.

6.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at målet for oppvekstpolitikken må være å skape en trygg hverdag for familien, barn og unge, og at det også i framtida skal bygges en politikk for barnefamilier basert på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Det vil si et samfunn der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedmålsettingene i den kommende langtidsprogramperioden er full barnehagedekning innen år 2000, og utover dette et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger som sikrer småbarnsfamiliene mer tid og valgmuligheter. Det skal legges særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de vanskeligste stilte, og på barn og unges innflytelse og egenaktivitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.6, « Familien - den grunnleggende sosiale enhet ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser på familien som den viktigste basis i samfunnet for stabilitet. Ulike typer familier kan virke som et samfunnslim, og gir en stabil ramme om et barns oppvekst. I familien er det de følelsesmessige båndene som er grunnlaget for oppdragelsen. Dette styrker omsorg, omtanke og pliktfølelse mellom mennesker, på en måte som offentlige institusjoner ikke kan erstatte. Disse medlemmer mener ekteskapet er den tryggeste basis for samliv, men vil ikke begrense retten til andre former for legalt samliv.

       Disse medlemmer mener det er avgjørende at familiene gis økonomisk mulighet og valgfrihet til å organisere sitt eget liv på beste måte. Familien skal beholde ansvar og oppgaver, og ikke tømmes for tid og ressurser. Foreldrene skal selv bestemme om barna skal gå i barnehage, ha et annet tilsyn, eller selv tilbringe mer tid med barna når de er små.

       Disse medlemmer viser til at Høyre konsekvent har prioritert barnefamiliene i hver budsjettbehandling siden 1980. Dette vil Høyre fortsette med i neste stortingsperiode. Selv om barnefamiliene har hatt en gunstig inntektsutvikling i de senere årene, er ikke deres reelle inntektsnivå spesielt høyt sammenlignet med andre grupper. Småbarnsfamiliene ligger noe under, og skolebarnsfamiliene noe over gjennomsnittet for alle husholdninger.

       Disse medlemmer viser til de nye og store endringene i dagens familiemønster i forhold til det vi tradisjonelt har vært vant med. F.eks. har 44 % av barn som fødes i Norge ugifte foreldre. Kvinner har inntatt arbeidslivet, og dette betyr at en stadig større del av barns hverdag tilbringes under det offentliges vinger. I barnehagene finner viktig verdimessig påvirkning og oppdragelse sted. For noen familier er dette ønskelig, andre ønsker å oppdra barna selv. Det er ikke et mål at alle barn skal ha det likt i de første leveårene. Det er nettopp de individuelle forskjellene som eksisterer mellom mennesker som skaper drivkraft og mangfold i samfunnet. Barn er ikke like, men i høyeste grad forskjellige individer med ulike behov og anlegg.

       Disse medlemmer ønsker ikke å skru utviklingen i familiemønsteret tilbake, men vil bygge videre på de positive erfaringene fra likestillingen mellom kjønnene de siste tiårene. Problemstillingen i dagens Norge for småbarnsfamiliene er ikke så mye kamp for likestilling, men kamp mot klokken. Det er en viktig oppgave å tilrettelegge forholdene for barnefamiliene slik at man får mulighet til å ha mer tid sammen. Arbeidsdelingen i hjemmet påvirker mulighetene for karriereutvikling i arbeid utenfor hjemmet. Høyre legger til grunn at familiene selv skal velge arbeidsdeling. Høyre mener likevel det må være et mål at flere menn tar en større del av ansvaret for barn og familie enn i dag, og at dette oppnås best ved å utvide fedres selvstendige rettigheter til permisjon.

       Disse medlemmer vil styrke familien og bidra til trygge oppvekstvilkår og like muligheter i livet gjennom å:

-	Styrke familienes økonomiske handlefrihet, ved å redusere skattene på arbeidsinntekt og sikre barnetrygden for alle, uavhengig av inntekt.

-	Øke småbarnsforeldrenes frihet til å velge mellom forskjellige former for omsorg ved å innføre en kontantstøtteordning.

-	Fortsette utbyggingen av barnehager, slik at man når målet at alle som ønsker det skal få plass. Private barnehager og en kontantstøttereform spiller en viktig rolle for å nå målet raskt.

-	Bedre mulighetene for fleksible arbeidstidsløsninger i yrkeslivet for å gjøre det lettere for foreldre å prioritere familien.

-	Utvide fradraget for dokumenterte utgifter til stell og pass av barn.

-	Etablere et best mulig barnevern og gode arbeidskår for frivillige hjelpeinstanser for å støtte barnet praktisk eller sosialt der familien svikter i å skape trygge oppvekstvilkår.

-	Sikre like utgangsmuligheter for deltagelse i arbeids- og samfunnslivet og like muligheter til skole og utdannelse for kvinner og menn.

-	Oppheve åpningstidsloven som et bidrag til å styrke forbrukernes valgfrihet og ansvar. Kommunene skal ikke ha adgang til å begrense butikkens åpningstider ut over de regler som finnes i helligdagslovgivningen.

-	Skape et større tilbud av tjenester som kan forenkle hverdagen og innebære nye arbeidsplasser, gjennom regelforenklinger og lempeligere skatteordninger.

       Disse medlemmer ønsker å gjennomføre en kontantstøtteordning og øke valgfriheten for det store flertallet av småbarnsforeldrene. Ordningen vil omfatte 120.000 barn i alderen 1-3 år. Senere vil Høyre la kontantstøtteordningen omfatte alle barn under skolepliktig alder. Disse medlemmer er imidlertid fleksibel i den praktiske utformingen av en kontantstøttemodell. Det viktigste for Høyre er å få økt valgfrihet og trygge økonomiske rammer til småbarnsforeldrene. Kontantstøtten skal også bidra til å utjevne de forskjeller som i dag er mellom familier som mottar betydelige subsidier gjennom bruk av barnehageplass og de som ikke benytter seg av slike tilbud. Disse medlemmer inviterer de andre borgerlige partiene til å samarbeide om en kontantstøttemodell i neste stortingsperiode.

       Disse medlemmer registrerer solid enighet på borgerlig side i familiepolitikken. Dette gjelder i synet på barnetrygden som den viktigste kontantoverføringen til foreldrene, utbygging av barnehager i tråd med behovet, og i synet på en kontantstøtteordning til de foreldre som har barn som står utenfor de subsidierte barnehageplassene.

       Disse medlemmer mener det ikke er ønskelig at enkelte barn får opp til 300.000 kroner i offentlig støtte for en barnehageplass før skolealder, mens nabobarnet ikke får noen støtte fordi familien har valgt andre løsninger. Kontantstøtte til 1-2 åringer har ifølge NOU 1996:13 , « bedre fordelingsvirkninger enn å yte en kombinasjon av barnetrygd og driftstilskudd til barnehager ».

       Disse medlemmer støtter en full behovsdekning av barnehageplasser. Ved å gi foreldrene økt valgfrihet mellom barnehageplasser, korttidsbarnehager med redusert arbeidstid, eller bare en av foreldrene i arbeid, vil man få frem det reelle behov for barnehageplasser.

       Disse medlemmer viser til at kontantstøtte har bred oppslutning i befolkningen. Seks av ti nordmenn vil ha kontantstøtte til småbarnsforeldrene fremfor offentlig barnehageutbygging, ifølge en undersøkelse fra MMI i august 1996.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 6.2.2.2 og 6.2.3.2.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2.2 Barnehage- og familiepolitikken

6.2.2.1 Sammendrag

       Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til oppvekstpolitikken. Virkemidlene på dette området omfatter overføringsordninger, tjenestetilbud og permisjonsordninger. En hovedbegrunnelse for overføringer til barnefamilier er å bidra til trygge og gode oppvekstforhold, og å gi alle barn likeverdige muligheter i samfunnet. En annen viktig faktor i utformingen av den samlede familiepolitikken er hensynet til likestilling mellom kvinner og menn, og hensynet til småbarnsforeldres stilling på arbeidsmarkedet.

       Samfunnets støtte til barnefamiliene er i Norge på et høyt nivå internasjonalt sett, jf. boks 5.1 i meldingen. I tillegg vil 6-årsreformen og full barnehagedekning kreve betydelig økte ressurser i årene som kommer. Eventuelle nye reformer og tiltak rettet mot barn og barnefamilier, bør derfor i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer. For langtidsprogramperioden 1994-1997 har det vært Regjeringens mål å utvikle tjenestetilbudet til barnefamilier. Regjeringen vil fortsatt legge hovedvekten på utbygging av tjenestetilbudet og fleksible permisjonsordninger for å øke foreldrenes muligheter til å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet, framfor økning av kontantoverføringene.

       Stortinget har bedt Regjeringen utarbeide en plan for styrking av familien som basis for barn og unges oppvekst. En slik plan ble allerede presentert i forrige langtidsprogram, og Regjeringen arbeider i henhold til denne planen for å gi dagens familier gode kår. Virkemidlene er overføringer, romslige og fleksible permisjonsordninger, et godt utbygget tjenestetilbud, en styrket familieverntjeneste, tilbud om samlivskurs og foreldreveiledning og hjelp og støtte til familien i form av barnemekling ved samlivsbrudd. Regjeringen vil fortsette et målrettet arbeid langs disse linjene med sikte på å styrke familien som basis for barn og unges oppvekst.

       Fedre har siden 1978 hatt mulighet til å dele den lønnede fødselspermisjonen med moren. Likevel var det først i 1993, da fire uker av permisjonstiden eksplisitt ble forbeholdt fedre, at menn for alvor tok i bruk sine rettigheter, jf. kap. 11*. Fedrekvoten har dermed i løpet av kort tid blitt et svært effektivt virkemiddel for å bidra til likestilling i familien og i arbeidslivet. I dag tar 80 % av fedre som har rett til det, permisjon i løpet av barnets første leveår. I familier der moren ikke har vært yrkesaktiv i 6 av de siste 10 månedene forut for fødselen, har ikke faren rett til fedrekvote og fødselspenger. Som følge av dette står over halvparten av alle nybakte fedre uten rett til eller med reduserte rettigheter til fødselspenger.

       Dette er bakgrunnen for at Regjeringen vil arbeide med sikte på selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre. Den konkrete utformingen av regelverket må utredes nærmere, blant annet spørsmålene om avkorting i forhold til engangsstønad ved fødsel, i forhold til deltidsarbeid etter fødselen m.v.

       Et flertall i Barnefamilieutvalget (jf. vedlegg 2 i Fakta og analyser) fremmet forslag om innføring av ny fødselspengeordning som skulle innebære at engangsstønaden avvikles, og at det innføres fødselspenger på minstepensjonsnivå for kvinner uten lønnsinntekt. Dette vil etter Regjeringens syn bryte med det viktige prinsippet om at retten til fødselspenger skal opptjenes gjennom yrkesaktivitet. Regjeringen vil opprettholde dagens fødselspengeordning, og samtidig opprettholde engangsstønaden til hjemmeværende som en engangsutbetaling.

       Barnetrygden har som formål å jevne ut den økonomiske situasjonen mellom husholdninger med og uten forsørgeransvar for barn. Barnetrygden har økt betydelig i løpet av den siste tiårsperioden. I tråd med anbefalingene fra et enstemmig barnefamilieutvalg, vil Regjeringen videreføre barnetrygden som en generell og ikke behovsprøvet ordning.

       Stortinget har bedt Regjeringen vurdere innføring av et omsorgstillegg i barnetrygden til familier som ikke har barnehageplass. Regjeringen vil ikke innføre en slik form for ekstra kontantstøtte. Statens utgifter til barnetrygden utgjør det dobbelte av samlede offentlige utgifter til barnehagedrift, jf. tabell 5.1. Regjeringen vil prioritere utbygging av barnehageplasser framfor å øke kontantoverføringene ytterligere. Kontantstøtte har en rekke uheldige virkninger på den enkelte kommunes barnehagetilbud og dermed på småbarnsforeldres valgfrihet.

       Barnefamilieutvalget foreslo å utvide retten til barnetrygd opp til fylte 18 år, mot å redusere satsene for barn over 10 år. Regjeringen mener at en slik omlegging vil være uheldig fordi det vil gi en generell kontantoverføring til alle 16-17-åringer. Regjeringen vil i stedet vurdere å sette inn målrettede tiltak slik at alle skal ha muligheter til å gjennomføre videregående skole. Derimot kan det være grunn til å vurdere søskenprofilen. Satsene i barnetrygden i dag øker for hvert barn, og dette er ikke uten videre i tråd med utgiftsprofilen i familier med flere barn.

       Regjeringen fastholder målet om at alle familier som ønsker det skal få et barnehagetilbud innen år 2000. Enkelte kommuner er på god vei til å nå målet, men i mange kommuner gjenstår en betydelig utbygging. Når 6-åringene begynner på skolen høsten 1997, vil mange barnehageplasser bli frigjort. Ved årsskiftet 1995/1996 var det nærmere 27.000 6-åringer i barnehagene. Ved å omgjøre en del av disse plassene til plasser for yngre barn, vil dekningsgraden bli bedre for de yngre årskullene. Men plasser for små barn er dyrere å drive enn plasser for større barn. Ikke alle plasser for 6-åringer er heller egnet for småbarn uten at de bygges om. Det er derfor ikke realistisk å forvente at alle disse plassene vil bli opprettholdt. Regjeringen har nedsatt en interdepartementalt arbeidsgruppe for å vurdere om dagens virkemidler er hensiktsmessige og tilstrekkelige for å nå utbyggingsmålet. Arbeidet skal være avsluttet i løpet av 1997.

       Barnefamilieutvalget foreslo å innføre et gratis pedagogisk tilbud på 20 timer pr. uke til alle barn i alderen 3-5 år. Hensikten med dette er å sette barnets interesser i sentrum ved å gi alle barn et slikt tilbud, uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon. Etter utvalgets vurdering vil et gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehagene styrke og jevne ut barnas forutsetninger for skolestart, noe som ikke minst er viktig for barn med innvandringsbakgrunn. Regjeringens mål i denne perioden er full barnehagedekning. Etter at målet om full barnehagedekning er nådd, vil Regjeringen vurdere forslaget om et gratis pedagogisk tilbud på noen timer pr. dag eller uke for 3-5-åringer.

       Staten og kommunene har et felles ansvar for fortsatt utbygging av barnehagetilbudet i tråd med nasjonale mål. Kommunene har ansvaret for at barnehager bygges ut i samsvar med behovet lokalt, enten som kommunal eller privat utbygging. Regjeringen ønsker at barnehager drevet av private organisasjoner, foreldregrupper m.v. skal utgjøre en viktig del av det samlede barnehagetilbudet også i framtiden. Et godt samarbeid mellom kommunene og private aktører er nødvendig for å sikre en best mulig utnyttelse av ressursene, og for å hindre at det utvikler seg for store forskjeller mellom ulike barnehager.

       Kommunale barnehager har en langt høyere andel funksjonshemmede og andre barn med spesielle behov for et tilrettelagt tilbud enn private barnehager, og dessuten flere barn fra familier med knappe økonomiske ressurser. Regjeringen vil arbeide for en barnehagepolitikk som motvirker tendensen til et slikt todelt barnehagetilbud. Dette kan gjøres ved at kommunene tar et sterkere ansvar for det totale barnehagetilbudet ved så langt som mulig å ha med private barnehager i kommunens planer for utbygging og drift, og ved ulike samarbeidstiltak mellom kommunen og private eiere. Regjeringen vil gå gjennom samarbeidsformene mellom offentlige og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud.

       Regjeringen går inn for at det fortsatt skal være en deling av utgiftene til barnehager mellom stat, kommune og foreldre. Men foreldrenes betaling må ikke være så høy at mange ikke har råd til å ta i mot et tilbud om plass.

6.2.2.2 Komiteens merknader

       I barne- og familiepolitikken vil komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet prioritere full barnehagedekning og mer fleksible permisjonsordninger.

       Disse medlemmer mener en viktig målsetting må være å sikre et variert og brukertilpasset barnehagetilbud, der det legges størst vekt på barnas behov og foreldrenes ønsker. Disse medlemmer viser til Norge, i følge Ekspertgruppen for studier i offentlig økonomi i Sverige, ligger på topp blant nord-Europeiske land når det gjelder offentlige utgifter til barnetrygd og skole. Vi bruker om lag dobbelt så mye pr. barn som Nederland og Storbritannia. Disse medlemmer viser til tabell 5.1 i meldingen hvor det framkommer at det overføres nær 55 mrd. kroner pr. år til barnefamiliene over offentlige budsjetter. Disse medlemmer mener den viktigste utfordringen i barne- og familiepolitikken nå er at barnehagetilbudet bygges videre ut. Disse medlemmer vil derfor prioritere utbygging av barnehageplasser framfor å øke kontantoverføringene ytterligere.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen fastholder målet om at alle familier som ønsker det skal få et barnehagetilbud innen år 2000.

       Disse medlemmer vil understreke at det statlige driftstilskuddet til barnehagene er et viktig virkemiddel for å nå målet om full barnehagedekning, og for å holde foreldrebetalingen nede, slik at foreldrene har råd til å ta i mot tilbudet om barnehageplass. Disse medlemmer mener den statlige andelen av driftstilskuddet til kommunale barnehager skal opprettholdes på 40 %. Det må forsatt være en målsetting at kommunenes andel av tilskuddet skal utgjøre 30 % som i dag.

       Disse medlemmer viser til at private barnehager i dag utgjør et viktig supplement til offentlige tilbud. Disse medlemmer vil peke på at kommunene bør integrere de private barnehagene i kommunenes planer for utbygging og drift, og ved ulike samarbeidstiltak. Dette kan motvirke utviklingen i retning av et todelt barnehagetilbud.

       Disse medlemmer vil videre prioritere arbeidet med å utvikle fleksible permisjonsordninger for å øke foreldrenes muligheter til å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1996-1997), Barne- og Familiedepartementets budsjettforslag der det heter:

« Regjeringen vurderer å foreslå at fødselspengene skal kunne utbetales med 60 prosent lønnskompensasjon. Dette vil bety at foreldre kan velge mellom 100, 80 eller 60 prosent lønnskompensasjon. Ved å velge 60 prosents alternativet vil permisjonen vare i 70 uker. Det foreslås at foreldre som velger dette nye alternativet også skal kunne benytte tidskontoordningen. »

       Disse medlemmer ser at et slikt forslag, med full utnyttelse av tidskontoordningen, ville kunne legge til rette for fleksibel og redusert arbeidstid for småbarnsfamilier inntil barnet nesten er 3 år. Dette gjør at man ikke mister kontakten med arbeidslivet, og samtidig at man har tid til barna.

       Disse medlemmer mener det bør vurderes å gi yrkesaktive fedre selvstendig opptjeningsrett til permisjon i forbindelse med fødsel, og viser til at Regjeringen har varslet en slik vurdering. Disse medlemmer vil understreke at prinsippet om at retten til fødselspenger skal opptjenes gjennom yrkesaktivitet står fast.

       Disse medlemmer vil forsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy kompetanse og kvalitet. Det bør arbeides videre med samarbeid sentralt og lokalt mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste, og det bør bli en tettere oppfølging av private barnevernsinstitusjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.6.

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter den satsingen Regjeringen legger til grunn for utbyggingen av barnehager. Men har merket seg at Regjeringen sier den vil:

« ...motvirke tendensen til et todelt barnehagetilbud, (...) gå igjennom samarbeidsformene mellom offentlige og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud. »

       Disse medlemmer vil advare mot la kommunene detaljstyre de private barnehagene. Den sterke veksten vi har sett i barnehageutbyggingen ville aldri ha funnet sted uten innsatsen til private barnehageeiere. De private barnehagene må sikres stabile rammebetingelser for sin drift.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget i februar 1995 vedtok en ny barnehagelov og at Regjeringen da led en rekke nederlag. Regjeringen hadde foreslått at kommunene skulle få muligheter til å styre opptak og drift i alle private barnehager som mottar statsstøtte. Høyre pekte på at en slik regulering ville medført at langt færre ville være interessert i å starte opp og drive slike barnehager, noe som ville bety redusert barnehageutbygging, og mindre mangfold når det gjelder pedagogisk tilbud, driftsform og åpningstider.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at en fortsatt utbygging av barnehager er nødvendig. Det er positivt at foreldre, private organisasjoner og andre som ikke først og fremst søker økonomisk fortjeneste, har supplert et mangelfullt offentlig barnehagetilbud. Disse medlemmer mener kommunale opptaksregler bør følges så langt som mulig både i private og offentlige barnehager. Det bør settes kvalitetsnormer med hensyn til bemanning, areal osv. både for offentlige og private barnehager. Disse medlemmer ønsker mer fleksible åpningstider for barnehagene.

       Disse medlemmer går inn for forlengelse av fødselspermisjon forbeholdt far, selvstendige permisjonsrettigheter til fedre i forbindelse med fødsel og omsorg og selvstendig rett til fødselspenger for fedre.

       Disse medlemmer mener barnevernet må styrkes. Lov om barneverntjenester bør evalueres med tanke på å undersøke hvorvidt barns rettigheter og behov for trygge og forutsigbare oppvekstvilkår blir tilstrekkelig ivaretatt. Spesielt er det nødvendig å se nærmere på hvordan det nye nemndsystemet i fylkene fungerer og om de i tilstrekkelig grad ivaretar barnas behov, også der de kommer i konflikt med foreldrenes behov.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Barnetrygden

       Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at Regjeringen fortsetter den systematiske undermineringen av barnetrygden, ved å foreslå å vurdere søskenprofilen. Dette føyer seg inn i et meget tradisjonsrikt mønster. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet 1997 for fjerde år på rad en innstramning i barnetrygden. Dette ble avvist av stortingsflertallet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i budsjettet for 1996 foreslo å videreføre satsene fra 1995 uten noen inflasjonsjustering. Disse medlemmer fikk flertall for å øke småbarnstillegget med kr 2590 pr. barn pr. år utover Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil arbeide med sikte på selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre. I 1994 sa daværende barneminister Grete Berget at fedre bør få fulle fødselspenger under pappapermisjon uavhengig av morens inntekt. Under behandlingen av velferdsmeldingen fikk Høyre flertall for et vedtak om at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av morens stillingsbrøk. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen trenerer iverksettelsen av Stortingets vedtak i familiepolitikken.

       Disse medlemmer vil oppsummere følgende punkter der forskjellene til Regjeringens i familiepolitikken er store. Disse medlemmer vil:

-	Sette valgfriheten for den enkelte familie først.

-	Bevare og styrke barnetrygden.

-	Innføre kontantstøtte for å gi økt valgfrihet.

-	Ta vare på private barnehager, ikke la kommunen skal overstyre.

-	Gi foreldrene valgfrihet når det gjelder hvordan de fordeler permisjonstiden mellom seg.

-	At fedrene skal ha mulighet til å være hjemme med barna, og vil gi dem fødselspenger uavhengig av mors inntekt, mens Regjeringen ønsker å utrede saken i de neste 4 år.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2.3 Barne- og ungdomspolitikken

6.2.3.1 Sammendrag

       De fleste barn og unge i Norge har fått det bedre i løpet av 1990-årene. Det er likevel grupper som både har dårlig økonomi og som har vanskeligheter på andre områder. Regjeringen vil prioritere innsatsen for barn og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår.

       Det skal legges stor vekt på å få barn og ungdom som medspillere i planleggingen og gjennomføringen av de ulike aktivitetene det gis støtte til. Aktiv medvirkning i tidlig alder gir barn og ungdom trening og opplæring i demokratisk arbeid. FNs konvensjon om barnets rettigheter og barnerepresentantordningen i kommunene har satt økt fokus på barn og ungdoms rettigheter. Regjeringen har gjennom flere år støttet opp om lokalt forsøksarbeid for å stimulere barn og ungdoms deltakelse i lokal planlegging i kommunene. Erfaringer viser at der barn og unge har deltatt, har de bidratt med verdifull kunnskap, slik at tilbudene er blitt bedre og mer i tråd med de unges ønsker.

       Tiltak for å forebygge negative tendenser som rus og kriminalitet, mobbing og vold og rasisme skal fortsette og utvikles videre. Det skal utarbeides et felles utviklingsprogram om forebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom, i samarbeid mellom flere departementer. Endringene i samarbeidsformene mellom ulike hjelpeinstanser som arbeider med barn og ungdom, vil være viktige element i dette arbeidet. På nasjonalt plan vil Regjeringen trekke med også de frivillige organisasjonene for å samordne, kvalitetssikre og videreutvikle den forebyggende innsatsen. Det forebyggende arbeidet på lokalt plan må skje på tvers av etatene, og knyttes opp til barn og ungdoms oppvekstmiljø i lokalsamfunnet. Det er en utfordring, i tråd med Regjeringens solidaritetspolitikk, å styrke barn og ungdoms egen innsats i det forebyggende arbeidet. Regjeringen vil fortsatt gi midler til barn og ungdom i de større byene. Integrerende tiltak overfor barn og ungdom med innvandrerbakgrunn står sentralt her.

       Noen barn og unge utvikler sterke atferdsavvik. Samfunnet har et ansvar for å sette inn tiltak mot disse atferdsavvikene både for å hjelpe de personene som utfører disse handlingene og for å verne andre personer som blir rammet. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for barn med sterke atferdsproblemer.

       Samfunnet blir stadig mer internasjonalisert. Kunnskap om andre lands kultur og språk vil bli stadig viktigere om Norge skal kunne spille en aktiv rolle i internasjonale sammenhenger i framtiden. Internasjonal erfaring er også en berikelse for den enkelte og et viktig bidrag til å fremme toleranse. Norge deltar allerede i dag i en rekke typer samarbeid i europeisk sammenheng på opplærings- og utdanningsområdet. Regjeringen vil videreføre arbeidet for at norsk ungdom skal kunne delta i kulturutveksling, samt få tilbud om opplæring og utdanning utenfor landets grenser. Dette arbeidet vil skje gjennom samarbeidsavtaler med andre lands myndigheter, og ved å stimulere til samarbeid mellom de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene over landegrensene.

       For mange barn og unge er den nye informasjonsteknologien en naturlig del av hverdagen. Informasjonsteknologien gir store muligheter både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Det må unngås at det blir skapt nye sosiale skillelinjer, eller skiller mellom jenter og gutter, som følge av teknologiutviklingen. Regjeringen ser det som viktig å sikre alle barn og unge god tilgjengelighet til informasjonsteknologi, og likeverdige muligheter for opplæring i bruk av verktøyet. Skolen har en viktig oppgave her, jf. avsnitt 4.1.3 i meldingen.

       Det frivillige barne- og ungdomsarbeidet representerer en viktig ressurs for det norske samfunnet. Det omfattende engasjementet som legges ned både fra barn og ungdom selv og fra foreldre og andre voksne må sikres og videreutvikles. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonenes virksomhet, og arbeide for å bedre organisasjonenes rammebetingelser. Dette vil blant annet skje ved at deler av Pengelotteriets inntekter skal kanaliseres til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet, jf. avsnitt 4.2.3 i meldingen.

       Regjeringen vil i samarbeid med Sametinget vurdere tilbudene til samiske barn og unge gjennom oppfølging av Sametingets barne- og ungdomsplan. Det er et mål å gi samiske barn en utdanning som sikrer forankring i samisk språk og kultur, samtidig som det legges grunnlag for å kunne fungere som aktive medlemmer av det norske samfunn. Som ledd i den nasjonale gjennomføringen av FNs urbefolkningstiår (1995-2005), vil det bli lagt vekt på å styrke informasjonen om samisk kultur overfor barn og unge.

6.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at fritidsaktivitetene er en sentral del av oppvekstmiljøet og ungdomskulturen, og at verdien av den innsatsen som blir nedlagt av de frivillige organisasjonene er betydelig. Disse medlemmer mener innsatsen for barn og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår bør prioriteres. Det er viktig at også de frivillige organisasjonene trekkes med for å samordne, kvalitetssikre og videreutvikle den forebyggende innsatsen. Disse organisasjonene utfører viktige samfunnsoppgaver og etablerer sosiale nettverk, som kan være med å bygge fundamentet i det forebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil fremme forslag til endringer i skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner i løpet av våren 1997. Samtidig legger Regjeringen opp til at deler av overskuddet fra FLAX de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner. Disse medlemmene vil understreke at målet er å sikre at frivillige og offentlige kultur- og fritidstilbud til barn og unge sikres gode vilkår.

       Disse medlemmer mener at ungdom, som fremtidens brukere og forvaltere av nærmiljø og lokalsamfunn, skal ha innflytelse i beslutningsprosessen, og at de skal bli tatt med på råd om hvordan de ønsker fremtiden i hjemkommunen skal være.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, 8.2.6 og 8.2.10.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under avsnitt 6.2.12 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er en verdi i seg selv at ungdom har makt. Det er en verdi fordi ungdom som gruppe har visse fellesinteresser, fordi de er opptatt av andre saker enn foreldrene sine, fordi de er i en annen fase av livet med andre behov og andre prioriteringer. Skal demokratiet være representativt må ungdom ha reell innflytelse over samfunnets prioriteringer. Det er ikke vanskelig å se resultatene av ungdoms manglende makt i dag: Valgoppslutningen blant unge er langt lavere enn gjennomsnittet. De sakene ungdom er mest opptatt av miljø, utdanning og antirasisme - får ikke gjennomslag i politikken. Og viktigst av alt: Ungdoms levekår er dårligere enn for resten av befolkningen, og forskjellene øker. Disse medlemmer mener dette må bedres på ved å gi ungdom sterkere innflytelse på sin egen hverdag og ved å sørge for at ungdoms representasjon i parlamentariske organer blir bedre.

6.3 Forebygging og bekjempelse av kriminalitet

6.3.1 Mål status og hovedlinjer i kriminalitetspolitikken

6.3.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil sikre enkeltmennesket trygghet, og sette fellesskapet bedre i stand til å hindre at lovbrudd skjer. Et samfunn basert på omsorg for enkeltmennesket og hjelp til de som faller utenfor, gir det beste grunnlaget for å forebygge kriminalitet. Kampen mot kriminaliteten er et av Regjeringens viktigste innsatsområder. Tryggheten skal sikres for den enkelte, uavhengig av økonomisk og sosial status, og fellesskapets interesser skal vernes.

       Kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. De siste tiårene har imidlertid kriminalitetsutviklingen her i landet vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder dette økningen i volds- og narkotikakriminalitet. Selv om svært få rammes av vold og overgrep, er frykten for at dette skal skje med på å begrense friheten.

       Vold og overgrep skjer hyppigere innenfor husets fire vegger - og av en overgriper offeret kjenner, enn ute blant ukjente. Kvinner, barn og eldre mennesker rammes av dette. Omfanget er antakelig større enn det som blir offentlig kjent.

       Kriminalitetsforebyggende arbeid har som hovedmål å hindre at kriminalitet begås og at enkeltpersoner utvikler kriminell atferd. Det skal mobiliseres til forebyggende innsats og samarbeid på tvers av sektorer, etater, profesjoner og forvaltningsnivåer. Den viktigste målgruppen for politiets forebyggende arbeid er ungdom i risikosonen. Skolene har også et spesielt ansvar her.

       Det gode samarbeidet mellom politiet og barnevernet, gjennom blant annet barnevernvaktordningen skal utvikles videre. Det skal legges vekt på tiltak overfor ungdomsmiljøene i de store byene for å motvirke gjengkriminalitet og voldelig rivalisering mellom ungdomsgjenger. Førstegangskriminelle vil også bli viet særlig oppmerksomhet med sikte på å hindre ytterligere lovbrudd.

       Det er nær sammenheng mellom hvor raskt lovbrudd blir oppklart og straffet, og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Regjeringen vil understreke betydningen av rask straffesaksbehandling, herunder rask domsavsigelse og umiddelbar iverksetting av straff. Dette viser at samfunnet tar forbrytelser alvorlig, og det har samtidig en preventiv funksjon. Utviklingen i straffenivå og eventuell bruk av alternative straffereaksjoner vil bli løpende vurdert.

       Ved hjelp av frihetsbegrensende reaksjoner markerer samfunnet at kriminell atferd ikke aksepteres. Risikoen for tilbakefall for tidligere straffedømte ser ut til å være økende. I arbeidet med å rehabilitere straffedømte, må det særlig legges vekt på førstegangsdømte/sonere. Straffens lengde og innhold må i tillegg til forbrytelsens grovhet tilpasses målet om rehabilitering. For å lykkes i rehabiliteringsarbeidet er det en forutsetning at den straffedømte selv tar ansvar, og gjør en innsats for å endre sitt handlingsmønster. Det er en særlig utfordring å innrette tiltakene slik at de bidrar til at straffen reduserer faren for nye straffbare handlinger. I dette arbeidet vil videreutvikling av individuelle soningsplaner være et viktig virkemiddel.

       Vold er en krenking av individet. Regjeringen vil derfor ha bekjempelse av vold som et av sine viktigste mål. Det er viktig å styrke arbeidet med å skape holdninger som sikrer respekt for enkeltmenneskets integritet og eiendom. Voldskriminalitet skal bekjempes gjennom en målrettet innsats basert på kartlegging og grundige analyser av voldsproblemene. Disse analysene skal danne grunnlag for planer som skal utarbeides i alle politidistrikter. Det er en klar sammenheng mellom rusmisbruk og kriminalitet. Regjeringen er derfor opptatt av å sikre politisk styring og kontroll med omsetning og skjenking av alkohol og arbeide systematisk mot ulovlig omsetning av narkotiske stoffer. Arbeidet med å kontrollere tilgangen til og oppbevaring av våpen skal intensiveres, og Regjeringen vil i løpet av 1997 legge fram et forslag til ny våpenlov.

       En mobilisering mot vold og kriminalitet må skje nedenfra. Regjeringen vil arbeide for å aktivisere befolkningen i tiltak for å forebygge vold. Offentlige myndigheter skal samarbeide med frivillige organisasjoner for å drive holdningsskapende arbeid mot vold. Politiet og den øvrige justissektoren har et hovedansvar for å bekjempe volds- og annen kriminalitet, men uten befolkningens medvirkning vil ikke oppgavene kunne løses. Regjeringen vil videreføre flere av tiltakene mot vold og ordensforstyrrelser i forebyggingsplanen « Trygghet og nærhet i hverdagen » ved at det utarbeides et nasjonalt kriminalitetsforebyggende program. I tillegg til tiltak mot gatevold skal det settes fokus på all voldskriminalitet, vold som utøves i hjemmene og mot eldre og barn.

       Regjeringen vil arbeide for et mer synlig og tilgjengelig politi i nærmiljøet. Faste politikontakter som jevnlig besøker skoler og andre institusjoner i nærmiljøet, er et viktig tiltak for å skape økt trygghet. Nærpoliti virker forebyggende, bidrar til redusert kriminalitet og øker folks sikkerhet. Denne innsatsen vil derfor bli videreført og intensivert. Politiet skal være synlig i nærmiljøet ved uniformert, oppsøkende tjeneste på steder og til tider hvor det erfaringsmessig lett oppstår lovbrudd og kriminalitet.

       Regjeringen vil styrke arbeidet med å gi kriminalitetsofre hjelp, råd og støtte. I en del tilfeller kan det være viktig at den fornærmede part kan forklare seg uten at tiltalte er til stede. Akuttmottak for voldsofre har vist seg å være hensiktsmessig for å kunne yte strakshjelp og forebygge etterskader. Egne voldtektsmottak i regi av legevakttjenestene, der de rammede kan få kvalifisert hjelp, har også vist seg å kunne være et godt støtte- og oppfølgingstiltak overfor voldtektsofre.

       Regjeringen vil forsterke innsatsen mot narkotikabruk og intensivere arbeidet med å bekjempe ulovlig innførsel av narkotika. Tilgangen på narkotika må reduseres, og etterforskning av ulovlig innførsel og omsetning av narkotika må prioriteres. Hovedinnsatsen vil bli satt inn mot bakmennene, de som forhandler og tilbyr narkotika. Innsatsen for å unngå at unge starter med narkotika, samt rehabiliteringen av misbrukere, skal fortsette med stor styrke. Regjeringen seiret klart nei til legalisering av bruken av narkotiske stoffer, jf. St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken.

       Innsatsen for å motvirke svart økonomi skal videreføres, blant annet gjennom Økokrims arbeid med skatte- og avgiftssaker. Samarbeidet mellom kontrollinstitusjonene og politiet skal også videreføres. Samarbeidet mellom ulike etater og ressursutnyttelsen skal gjennomgås og vurderes med utgangspunkt i den faktiske kriminalitetsutviklingen.

       Med bakgrunn i de utfordringer justissektoren står overfor, vil det i programperioden være behov for å se nærmere på organiseringen av sektoren. Målet må være å sikre at justisforvaltningen kan møte de krav som stilles til en moderne rettsstat på en best mulig måte.

       Det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av narkotikaforbrytelser blir stadig viktigere og mer effektivt. Tverrfaglig europeisk samarbeid om kontrolltiltak, samt informasjonsutveksling og kriminaletterretning, er i denne sammenheng sentralt. Norge deltar aktivt i en rekke organisasjoner og fora på nordisk nivå der kampen mot alvorlig internasjonalt organisert kriminalitet blir behandlet. Norge vil i tiden som kommer søke å øke samarbeidet med Interpol. Norges samarbeidsavtale med Schengen-landene gir et godt grunnlag for et styrket europeisk samarbeid om kriminalitetsbekjempelse.

       Regjeringen ser det som viktig å styrke det operative politisamarbeidet, bygge ut samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse i Østersjøregionen og forsterke det nordiske politi- og tollsamarbeidet.

6.3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at kampen mot kriminalitet skal være et av de viktigste satsingsområdene i politikken, noe som også Stortinget har vist gjennom de siste årenes bevilgninger på justissektoren. Disse medlemmer vil likevel peke på at ikke alle problemer innen justissektoren lar seg løse med mer penger til politi- og lensmannsetaten. Det vil også være nødvendig å satse videre på forebygging av kriminalitet. Disse medlemmer viser i den forbindelse til B.innst.S.nr.4 (1996-1997), hvor en enstemmig justiskomité uttaler:

« Komiteen er einig i at kampen mot vald framleis må vere eit av dei høgast prioriterte områda innan kriminalpolitikken, og meiner det er naudsynt at seksualisert vald og overgrep mot barn vert gjeve ein sentral plass i dette arbeidet.

Årsakene til vald og kriminalitet er samansatte, men kriminalitet avspeglar ofte samfunnet. Kalde, umenneskelege samfunn og dårlege oppvekstvilkår kan vere årsak til vald og kriminelle handlingar. Heilskapstenking og førebygging av problem er derfor viktig i samfunnsplanlegginga. »

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at hovedmålet med det kriminalitetsforebyggende arbeidet er å hindre at kriminalitet begås og at enkeltpersoner utvikler kriminell adferd. Disse medlemmer vil peke på at en god kriminalpolitikk krever at vi retter oppmerksomheten både mot det ansvaret den enkelte har, og mot de samfunnsforholdene som særlig virker inn på utviklingen av kriminalitet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn understreke at en må satse på et bredt spekter av virkemidler for å få redusert volden og kriminaliteten i samfunnet.

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn om at det er nødvendig med en bred mobilisering mot vold og kriminalitet og at denne mobiliseringen også må komme fra befolkningen. I den sammenheng er det viktig å understreke samarbeidet med de frivillige organisasjonene for å drive holdningsskapende arbeid. Disse medlemmer støtter Regjeringens planer om å utarbeide et nasjonalt kriminalitetsforebyggende program.

       Disse medlemmer mener videre at samfunnet må gi familien mer tid til omsorg. Det er i familien at barn får grunnleggende trygghet og lærer å ta personlig ansvar. På samme måte vil disse medlemmer understreke sammenhengen mellom underholdningsvold og den økende volden i samfunnet. Disse medlemmer vil derfor peke på betydningen av å styrke verdinormene og det holdningsskapende arbeidet i samfunnet.

       Disse medlemmer vil understreke at det er en klar sammenheng mellom rusbruk og kriminalitet, og mener derfor at reglene for skjenking av alkohol må utformes slik at de er med på forebygge kriminalitet.

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at det en sammenheng mellom hvor raskt lovbrudd blir oppklart og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Disse medlemmer mener samtidig at en i dette arbeidet også må veie hensynet til en rettferdig behandling og rettssikkerhet opp mot hensyn til effektivitet.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av et synlig og tilgjengelig politi. Nærpolitimodellen bør bygges videre ut i byene. Disse medlemmer mener videre at omorganiseringsprosessen i politi- og lensmannsetaten må følge de forutsetninger som er lagt til grunn med en desentralisert etat med god lokalkunnskap.

       Disse medlemmer vil forsterke innsatsen mot narkotikabruk og intensivere arbeidet med å bekjempe ulovlig innførsel av narkotika, og støtter den klare holdningen til Regjeringen mot å legalisere bruken av narkotiske stoffer.

       Ikke minst på grunn av narkotikaproblemene, men også som følge av en mer organisert internasjonal kriminalitet, mener disse medlemmer at det blir nødvendig med et mer effektivt og bedre internasjonalt politisamarbeid. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.192 (1991-1992), hvor justiskomiteen behandlet stortingsmeldingen om kriminalitet. Her sier en samlet komite at bortfallet av grensekontroll i Europa vil måtte kreve tiltak for å erstatte dette gjennom økt informasjonsutveksling og et nærmere samarbeid mellom de ulike nasjonale politiorganisasjonene.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i vår har lagt fram en egen proposisjon om en samarbeidsavtale mellom Norge, Island og Schengen-landene. Disse medlemmer mener dette samarbeidet kan innebære et nytt og viktig virkemiddel i kampen mot internasjonal og organisert kriminalitet. Disse medlemmer er opptatt av at dette samarbeidet ikke skal komme i stedet for, men i tillegg til det gode samarbeidet Norge har med andre land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.10, « Trygghet i hverdagen », samt sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at trygghet mot overgrep er en forutsetning for frihet og livsutfoldelse. Forebygging og bekjempelse av kriminalitet blir derfor en av myndighetenes viktigste oppgaver. Kriminalitet er alvorlig ikke bare som en trussel mot den enkeltes trygghet, men også et tegn på normoppløsning og sviktende fellesskap. I de senere år har det vært en merkbar økning i kriminaliteten, og spesielt økningen i volds- og narkotikakriminaliteten er alarmerende.

       Disse medlemmer mener at man må forebygger kriminaliteten på flere områder. Viktige tiltak er å bevisstgjøre den enkelte for at man har ansvaret for egne handlinger. Gi mer handlefrihet og ansvar til familien slik at båndene mellom mennesker styrkes. Ha en mer individuell oppfølgning i skolen slik at færre sliter og faller utenfor, og skape et mer fleksibelt arbeidsmarked som vil gi jobbmuligheter til de som er satt utenfor.

       Disse medlemmer vil understreke at selv om forebyggende arbeid er det viktigste for å forebygge kriminalitet på lang sikt, er en umiddelbar og sterk reaksjon viktig for å demme opp på kort sikt. Hver gang en gjerningsmann slipper unna for en « liten » forbrytelse blir terskelen lavere for å begå mer alvorlig kriminalitet og normene i samfunnet undergraves. Disse medlemmene støtter regjeringen i at en rask straffesaksbehandling, herunder rask domsavsigelse og umiddelbar iverksetting av straff. Dette har en preventiv funksjon og det viser at samfunnet tar forbrytelser alvorlig. Disse medlemmer har tatt konsekvensen av dette gjennom forslag om økte bevilgninger ved budsjettbehandlingen.

       For å forebygge mot ny kriminalitet er det etter disse medlemmers mening viktig med tiltak straks en person er løslatt fra fengsel. Spesielt må kontrollen med betingelsene for løslatelsen bli mer effektiv, og det må reageres på brudd på disse betingelsene.

       Disse medlemmer er enige med Regjeringen når den sier klart nei til legalisering av narkotika, og støtter at man må forsterke innsatsen mot bruk av narkotika og bekjempe ulovlig innførsel av narkotika.

       Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen synes å legge for mye vekt på å utarbeide planer og kartleggingsvirksomhet, istedenfor å sette inn resurssene på de tiltakene som vi vet kan hjelpe mot kriminaliteten. For eksempel ser vi nå at den viktige meldingen om kriminalomsorg er utsatt. Den er det arbeidet med siden forrige stortingsperiode, og den blir ikke behandlet av dette Stortinget.

       For å heve respekten for andre menneskers liv og eiendom, samt øke tryggheten i nærmiljøet, vil disse medlemmer:

-	Føre en politikk for å øke det personlige ansvaret og styrke de personlige fellesskapene, og derved bidra til å forhindre at mennesker faller utenfor.

-

Legge vekt på offerets rettigheter og behov for hjelp, blant annet gjennom å innføre regler for hvordan offeret skal behandles i møte med offentlige instanser, gi økt innsyn og deltagelse for offeret i straffesaker, prioritere erstatning til ofrene ved økonomisk forfølgelse av kriminelle og etablere et voldsofferfond.

-	Behandlingstilbudet etter voldtekt og incest må styrkes.

-	Arbeide for å innføring av tidsfrister som bestemmer hvor lenge et offer for alvorlig vinningskriminalitet, som innbrudd i boligen , skal måtte vente på politiets bistand.

-	Fjerne flaskehalser hos politi, påtalemyndigheter, domstoler og i kriminalomsorgen for å redusere tiden mellom anmeldelse, pågripelse, dom og soning. Prioritere saker med kjent gjerningsmann.

-	Gjøre politiet mer synlig i nærmiljøene, blant annet er det viktig å frigjøre politifolk fra oppgaver som andre kan ivareta og ved å øke utdannelseskapasiteten ved Politihøyskolen.

-	Stimulere til frivillig kriminalitetsforebyggende arbeid, som f.eks. natteravner.

-	Opprettholde en streng narkotikalovgivning og styrke samarbeidet over grensene.

-	La Norge delta i Schengen-samarbeidet og derved bedre Norges muligheter til å motarbeide organisert og internasjonal kriminalitet i samarbeid med andre europeiske land.

-	Se til at utenlandske statsborgere som begår alvorlige forbrytelser i utgangspunktet møtes med straff og utvisning, med mindre spesielle forhold ved straffeforfølgningen i deres hjemland taler mot dette.

-	Eskortere mennesker som ulovlig oppholder seg i Norge ut av landet, og styrke politiets evne til å reagere i slike spørsmål.

-	Bruke konfliktrådene aktivt. Samfunnet skal markere grenser også ved mindre førstegangsovertredelser. Lovbryterens forpliktelser skal øke, og konfliktrådet skal operere på offerets premisser.

-	Gjeninnføre en kriminell lavalder på 14 år og derved styrke muligheten til å hjelpe og rettlede unge lovbrytere.

-	Sikre strengere straffer for uprovosert og seksualisert vold, om nødvendig ved innføring av minimumsstraffer.

-	Gjennomgå erfaringene med straffeprosessloven i voldtektssaker.

-	Sikre full straffeutmåling allerede ved første domfellelse.

-	La lovbrytere sone straffen fullt ut dersom vedkommende for tredje gang dømmes for forbrytelse med mer enn 3 års strafferamme.

-	Styrke vernet mot farlige og sinnslidende lovbrytere, og bedre behandlingstilbudet for disse.

-	Tillate romavlytting etter de restrektive regler som for samme kriterier som telefonavlytting i dag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i likhet med andre industrialiserte samfunn hatt en dramatisk økning i den registrerte kriminaliteten. Anmeldte lovbrudd er seksdoblet i løpet av de siste 30 årene. Vinningsforbrytelser utgjør hovedtyngden, men skadeverk og voldskriminalitet utgjør også en betydelig andel av de anmeldte lovbrudd. Voldskriminaliteten har blitt grovere de siste åra. Omkring 80 % av all voldskriminalitet skjer når gjerningsmannen er påvirket av alkohol eller narkotika.

       Seksuelle overgrep mot både barn og kvinner utgjør en alvorlig og utbredt form for kriminalitet. Det er vanskelig å tallfeste omfanget fordi mørketallene er høye. Omsetning av narkotika er ofte en del av organisert kriminalitet på tvers av landegrenser. Økt mobilitet, nedbygging av grensekontroll, frie kapitalbevegelser og ny teknologi har til sammen ført til friere spillerom for denne type kriminalitet. Skatteunndragelser og ulovligheter i mange konkurser svekker respekten for lov og rett samtidig som det offentlige mister inntekter. En regner i dag med en svart økonomi i Norge på mellom 40 og 60 mrd. kroner. Dette skaper troverdighetsproblemer for næringslivet totalt, i tillegg til hva slik virksomhet koster det offentlige i form av tapte inntekter. Det anslås et tap på minst 20 mrd. kroner på denne virksomheten.

       Miljøkriminalitet med ulovlige giftutslipp setter menneskers liv og helse i fare i tillegg til de ødeleggelser vårt miljø påføres.

       Ny teknologi gjør det enklere å spre ulovlig informasjon og billedmateriale, slik som barneporno.

       I en internasjonalisert verden risikerer vi og at konflikter andre steder på kloden kan få direkte virkning for oss i form av terroraksjoner eller politisk motivert vold.

       Disse medlemmer mene en helhetlig kriminalpolitikk krever at samfunnet reagerer både overfor den enkelte lovbryter og overfor samfunnsforhold som særlig påvirker kriminaliteten. En rettferdig fordeling av samfunnsgodene, et samfunn som har arbeid til alle og et samfunn der lederne inngir tillit og er lovlydige er nødvendig for å forebygge og redusere kriminalitet. En restriktiv skjenkepolitikk, bevisst satsing på rusfrie tilbud og økte ressurser til informasjonsarbeid blant barn og unge om rusmidler er viktig kriminalitetsforebyggende arbeid. En skjerping av våpenloven, styrking av kontroll med omsetning av våpen og ammunisjon og skjerpet straff for ulovlig besittelse av våpen er viktige tiltak i kampen mot voldskriminalitet.

       Disse medlemmer legger vekt på skolering av politi og rettsapparat og bedre støtte til voldsofre og ofre for seksuelle overgrep er viktig for å få redusert mørketallene. Behandlings- og støtteapparatet for dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller voldsovergrep må styrkes.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.4 Boligpolitikken

6.4.1 Sammendrag

6.4.1.1 Mål og status

       Boligen og bomiljøet er av stor betydning for den enkeltes levekår gjennom hele livsløpet. Boligen og bomiljøet gir en ramme rundt dagligliv, sosial kontakt og rekreasjon. Et viktig grunnlag for barn og ungdoms utvikling og muligheter legges i bo- og nærmiljøet. Regjeringens mål i boligpolitikken er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det fordelingspolitiske aspektet er blitt mer sentralt i boligpolitikken. Offentlig støtte må rettes inn mot de grupper som trenger det mest. Virkemidlene i boligpolitikken skal bidra til å utjevne ulikhetene i boforhold og bomiljø.

       Et nært samarbeid mellom boligsamvirket, kommunene og staten har gjort det mulig for de fleste å skaffe seg en bolig innenfor akseptable kostnadsrammer. Statlige støtteordninger har gjort dette mulig også for grupper med svak økonomi. Husbanken står sentralt i Regjeringens boligpolitikk.

       Lån og tilskudd fra Husbanken medvirker til bygging og fornyelse av gode, nøkterne boliger, rimelige boutgifter og en god boligfordeling. Husbanken skal gi alle mulighet til å skaffe seg en egnet bolig. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en generell boligbank. Husbanken tilbyr rimelige lån uten behovsprøving og uten ordinær kredittvurdering. Videre tilbyr Husbanken tilskudd og bostøtte etter behovsvurdering. I tillegg kommer støtten til byfornyelse og bedre bomiljø.

       Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet, kvalitet og god økologisk og økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Husbanken skal bidra til å sikre nivået på boligbyggingen. Uten en slik offentlig boligbank ville de konjunkturavhengige svingningene i nybyggingen bli større.

6.4.1.2 Boligpolitiske tiltak

       Husbankens prinsipper for rentefastsettelse og låne- og tilskuddsordninger ble lagt om i 1996, med sikte på å styrke de fordelingspolitiske målsettingene i boligpolitikken. Boligsubsidiene skal rettes mot de som trenger det mest. Boligtilskudd og etableringslån er sentrale virkemidler for å sikre husstander med svak økonomi en høvelig bolig. Bostøtteordningen letter situasjonen for husstander med lav inntekt. I tillegg vil byfornyelse og bolig- og miljøkvaliteter vektlegges sterkere ved tildeling av lån og støtte.

       Den norske boligmassen domineres av eierboliger. Flere utleieboliger vil imøtekomme behovene til førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Ordningen med rente- og avdragsfrie lån i Husbanken ble i 1994 endret til en ordning hvor kommuner, selskaper og stiftelser o.l. kan få tilskudd til bygging eller kjøp av boliger for utleie. Så langt har ikke ordningen blitt brukt i særlig grad. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieboliger.

       Oppstartingstilskudd og lån til omsorgsboliger og sykehjem har som formål å stimulere kommunene til å bygge og tilrettelegge flere botilbud for pleie- og omsorgstrengende. Kommunene er mottakere av tilskuddet og organiserer boligene hovedsakelig som leieboliger.

       Det er Regjeringens mål at levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres. Boligutbedringer i storbyområder skal følges opp med forbedringer av de fysiske utemiljøene og tjenestetilbudet. Ved å utvikle disse områdene til attraktive bomiljøer, vil en også bidra til utjevning av levekårene og en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder.

       I dag varierer fastsettelsen av boligenes ligningsverdi sterkt rundt om i landet, som følge av mangelfulle regler for taksering. Dette innebærer at de nåværende ligningstakstene ikke ivaretar hensynet til lik beskatning av sammenlignbare boliger. Regjeringen har derfor fremmet et forslag til nytt takseringssystem for boligeiendommer, St.meld. nr. 45 (1995-1996), for å ivareta behovene for et enhetlig takstgrunnlag. Ut fra fordelingshensyn bør vanlige boliger skattlegges klart lavere enn annen formue, og det nye systemet skal inneholde regler som skjermer vanlige boliger mot økt skattlegging. Foruten god fordelingsprofil bør en sørge for at skattesystemet ikke oppmuntrer til investeringer i store og dyre boliger på bekostning av andre investeringer med større samfunnsmessig avkastning.

       Regjeringen planlegger i løpet av 1999 å legge fram for Stortinget et endelig forslag til ulike satser m.v. i boligbeskatningen, basert på det nye takseringssystemet. Takseringssystemet skal også ligge til grunn for formuesskatten og for utskrivning av kommunal eiendomsskatt. Også for disse skatteartene vil det bli foreslått skjermingstiltak for å unngå økt skatt på vanlige boliger.

       Et av de viktigste formålene med boliglovgivningen er å sikre trygghet for beboerne enten man er leier eller eier. Botrygghet for leiere er sikret gjennom husleieloven fra 1939 og husleiereguleringsloven fra 1967. Et regjeringsoppnevnt utvalg utarbeidet i 1993 forslag til én felles ny lov. Regjeringen vil basert på dette forslaget legge fram en lovproposisjon som blant annet viderefører regler som beskytter mot urimelige oppsigelser og urimelige leiekrav.

       Forslag til ny eierseksjonslov er til behandling i Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) . Ved utformingen av lovforslaget har Regjeringen blant annet lagt vekt på å innarbeide bestemmelser som vil forhindre at en sameier lider økonomisk tap dersom naboene misligholder sine forpliktelser overfor sameiet. Det er også innarbeidet klarere vilkår for å kunne seksjonere en eiendom. Etter en tid skal Regjeringen evaluere loven og eventuelt vurdere nye tiltak, dersom det er nødvendig for å sikre sameiernes botrygghet. I forslaget til en ny eierseksjonslov foreslås også at stat, kommune eller fylkeskommune kan få adgang til å erverve inntil 10 % av seksjonene i sameiet for å gjøre det lettere å skaffe boliger blant annet til flyktninger.

       Det har skjedd store endringer på boligmarkedet siden siste hovedrevisjon av borettslovene i 1974. Regjeringen går inn for at det foretas en gjennomgående revidering av både boligbyggelags- og borettslagsloven, med sikte på å tilpasse boligsamvirkets rammebetingelser bedre til dagens situasjon.

6.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at målet med boligpolitikken er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det fordelingspolitiske aspektet er blitt mer sentralt i boligpolitikken. For å forebygge levekårsforskjeller må det frambringes allsidige tilbud i alle strøk og satses mer på bolig- og miljøfornyelse. I denne sammenheng er det viktig at offentlig støtte rettes inn mot de grupper som trenger det mest. Disse medlemmer peker på at det er viktig å gi et godt tilbud til unge i etableringsfasen og til eldre og funksjonshemmede som trenger tilrettelagte boliger. Virkemidlene i boligpolitikken skal bidra til å utjevne ulikheten i boforhold og bomiljø.

       Disse medlemmer viser til at Husbanken historisk sett har vært det viktigste boligpolitiske instrument i Norge. Disse medlemmer mener at Husbanken fortsatt skal ha en sosial profil og være statens viktigste operative virkemiddel i boligpolitikken. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en sterk generell boligbank. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.117 (1996-1997) fra kommunalkomiteen hvor det uttales:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Husbanken er statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Husbanken stimulerer produksjonene av nye, rimelige boliger av nøktern størrelse og standard. Banken spiller også en viktig rolle når det gjelder å sikre god boligkvalitet, boligutbedringer og boligetableringen. Husbankens utlånsramme påvirker nivået på den samlede boligbyggingen, derfor blir banken brukt aktivt for å få en så jevn boligproduksjon som mulig. »

       Disse medlemmer viser til at Husbanken skal bruke egne tilskudds- og låneordninger aktivt for i samarbeid med kommunene å hjelpe utsatte grupper på boligmarkedet. Særlig trengs flere omsorgsboliger for eldre og livsløpsboliger for funksjonshemmede og andre. Husbankens rolle som generell boligbank er også viktig. Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet og god økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Den må sikre alle muligheten til å disponere en egnet bolig i et godt bomiljø. For å sikre et tilstrekkelig tilbud om nøkterne boliger og en jevn og stabil boligproduksjon, må Husbanken også i framtida finansiere en betydelig andel av nybyggingen. Disse medlemmer viser til at Husbanken skal bidra til å sikre nivået på boligbyggingen. Uten en slik offentlig boligbank ville de konjunkturavhengige svingningene i nybyggingen bli større.

       Disse medlemmer viser til at et høyt prisnivå og press på boligmarkedet i første rekke rammer dem som ikke er inne på markedet. Derfor er det viktig å sikre at inngangsbilletten til boligmarkedet blir overkommelig. Det nye boligtilskuddet til ungdom i etableringsfasen bør utvikles videre med sikte på at det kan bli et viktig innslag i den sosiale boligpolitikken.

       Den norske boligmassen domineres av eierboliger. Disse medlemmer mener flere utleieboliger vil imøtekomme behovene til førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Disse medlemmer viser til en enstemmig komite i Innst.S.nr.117 (1996-1997) fra kommunalkomiteen (vedr. Husbankmeldingen) som uttaler:

« Komiteen vil peke på at høye byggekostnader og sterk økning i prisene på brukte boliger gjør at svært mange unge og førstegangsetablerere blir holdt utenfor boligmarkedet. I denne situasjonen mener komiteen at det må tas spesielle grep for bl.a. å øke utbyggingen av ulike typer boliger egnet for ungdom og førstegangsetablerere. Komiteen mener at en må se nærmere på Husbankens finansieringsordninger til ulike typer boliger egnet for førstegangsetablerere og ungdom, herunder utleieboliger, og bl.a. se på om en kan finne bedre ordninger for lån til slike boliger. »

       Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen i meldingen varsler en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieboliger.

       Disse medlemmer viser til at oppstartingstilskudd og lån til omsorgsboliger og sykehjem har som formål å stimulere kommunene til å bygge og tilrettelegge flere botilbud for pleie og omsorgstrengende.

       Disse medlemmer mener det er et viktig mål at alle boområder får et variert botilbud tilpasset barnefamilier, eldre, ungdommer, enslige, funksjonshemmede og andre grupper for på denne måten å kunne bli stabile og gode nærmiljøer. Dette sikres av offentlige regulerings-, plan- og bygningsmyndigheter, og bør være et mål i alle kommuneplaner.

       I områder med ensidige boligtilbud, som sentrumsnære områder i de største byene, kan sammenslåing av leiligheter være et gunstig tiltak. Den samlede attraktiviteten i boligområdene er viktig for å motvirke sosiale skiller knyttet til et bosted. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er viktig at levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene bedres. Boligutbedringer i storbyområder bør følges med forbedringer i de fysiske utemiljøene og tjenestetilbudet. Ved å utvikle disse områdene til attraktive bomiljøer, vil en også bidra til utjevning av levekårene og en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, og særlig punktet 8.2.9.7, « Boligpolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener boligpolitikken bør ha en målrettet sosial profil rettet mot ungdom som kjøper bolig for første gang, grupper med dårlig betalingsevne og foreldre som er i en vanskelig situasjon etter samlivsbrudd. Siktemålet med politikken må være å senke terskelen til egen bolig.

       Disse medlemmer mener Husbankens utlånsvirksomhet skal konsentreres om førstegangsetablerere og at banken ikke skal konkurrere med det ordinære bankvesenet i markedet for første prioritet pantelån. Dagens ordning der Husbankens etableringslåneordning drives gjennom kommunene er ikke tilfredsstillende. Denne ordningen fører til en sterk forskjellsbehandling mellom kommunene, avhengig av kommunenes profesjonalitet og vilje til å ta risiko. Etableringslåneordningen bør heller forvaltes i et samarbeid mellom Husbanken og det ordinære bankvesen.

       Disse medlemmer ønsker en ordning der førstegangsetablerere tar opp sitt førsteprioritetslån i det ordinære bankvesen. I de tilfeller der banken ikke ønsker å innvilge topplån, på tross av betalingsevne, men på grunn av manglende mulighet til å stille sikkerhet kan banken oversende søknad om toppfinansiering til Husbanken. Husbanken kan med bakgrunn i bankens kredittvurdering innvilge et topplån til ordinære gunstige Husbankbetingelser. Det er slike topplån som førstegangsetablerere vanskelig kan oppnå i en ordinær bank.

       Disse medlemmer viser til at en slik ordning som disse medlemmer her skisserer innebærer at staten påtar seg større finansiell risiko i en nedgangskonjunktur enn hva som er tilfellet i dag. Dette er imidlertid en type risiko staten er i stand til å bære og som staten uansett vil måtte bære gjennom andre sosiale ordninger. Risikoen er en konsekvens av at ordningen er sosialt treffsikker.

       Disse medlemmer vil forbedre BSU ordningen slik at ungdom får anledning til å sette av inntil kr 15.000 årlig, maksimalt kr 90.000. Den totale skattelettelsen ordningen gir den enkelte blir dermed kr 18.000.

       Disse medlemmer mener satsing på å øke utbyggingen av studentboliger er riktig i et presset eiendomsmarked. Slik utbygging vil redusere presset på det ordinære utleiemarkedet og føre til reduserte priser. Økt bygging av studentboliger er og et hurtigvirkende tiltak fordi studentskipnadene har prosjekter i kø.

       Disse medlemmer ønsker å opprettholde Husbankens tilskudd til kommunale utleieboliger, og vil vurdere Husbankens arealnormer med sikte på å tillate mindre leiligheter. Bostøtteordningen må endres slik at familier i en vanskelig livssituasjon må kunne få statlig bostøtte selv om de ikke leier av kommunen eller bor i en husbankfinansiert bolig.

       Disse medlemmer ønsker å oppheve Husleiereguleringsloven som i dag er til hinder for et fungerende utleiemarked i de største byene. Reguleringen fører ofte til mangelfullt vedlikehold og fornyelse og gir høyere priser i det ordinære utleiemarkedet. Reguleringen har ingen sosial profil og boligene allokeres ofte etter ventelister og bekjentskaper og innbyr til uhederlighet og lyssky økonomiske transaksjoner.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener boligpolitikken børe være et viktig instrument i velferdspolitikken. I dag er det etter disse medlemmers oppfatning i for stor grad er markedet som styrer, og taperene i en oppgangskonjunktur blir de med liten betalingsevne: ungdom, trygdede, enslige forsørgere etc. I Boforholdsundersøkelsen (SSB, Norges byggforskningsinstitutt, KAD) står det følgende:

« Våre forsøk på å avdekke endringstendenser i boforhold i de senere tiårene har ikke vist noen tegn på utjevning av forskjeller. Tvert imot kan vi vise tendenser til polarisering og differensiering. Samtidig kan vi ikke se at 1981 danner noe vendepunkt, men at tendenser til større gruppeforskjeller har et utgangspunkt som ligger lenger tilbake i tid. Et unntak er riktignok den yngre del av befolkningen som etter 1981 har fått en kraftig økning av boutgiftsbelastningen. »

       Disse medlemmer vil peke på at noen viktige utviklingstrekk i dagens boligmarked er:

-	Det er altfor få utleieboliger i de store utdanningsbyene.

-	Ungdom bor lengre hjemme enn tidligere.

-	Husholdninger med lave inntekter taper på boligmarkedet. De har små boliger og høye utgifter i forhold til inntekten.

       Disse medlemmer viser til at når en stigende andel av inntekten til lavinntektsgruppene blir bundet opp i bolig, er konsekvensen skjevere fordeling.

       I boforholdsundersøkelsen konkluderes det med følgende når det gjelder arealstandard:

« Det er lett å peke ut taperne blant husholdningstypene når det gjelder økningen av arealstandarden over tid. Det er eneforeldrene. Disse personene, som i hovedsak er kvinner med små barn, har i gjennomsnitt ikke mer plass i boligene nå enn tidligere. Dette er slående på bakgrunn av at alle de andre husholdningstypene i gjennomsnitt har fått mer plass å områ seg på. »

       Disse medlemmer viser til at ungdom blir tapere på boligmarkedet. Leieprisene i Oslo er for eksempel blant de høyeste i Europa. Det er snakk om priser på 5.000-6.000 kroner for en ettroms leilighet. Når vi vet at Lånekassens mal for lån og stipend er basert på utgifter på 1.900 kroner i måneden til bolig, er det lett å se at dette blir et regnestykke som ikke henger sammen.

       Disse medlemmer mener det er behov for stabil boligbygging. Ved siden av nybygging er det store uløste oppgaver innen byfornyelse og bolig- og miljøfornyelse, energiøkonomisering og avfallshåndtering.

       En stor del av boligsamvirkets boligmasse ble bygget rett etter 2. verdenskrig, og trenger sterkt til rehabilitering. Det samme gjelder for en rekke offentlige bygg og bygårder i de større byene. Det bør gis tilskudd til tilrettelegging av boliger til livsløpsstandard.

       Disse medlemmer mener at husbankrentene skal være under politisk kontroll ved at Stortinget vedtar rentesatsene. Lave husbankrenter og boutgifter generelt er viktig fordelingsmessig og for den sosiale boligbyggingen i Norge.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen kan ikke se at det offentlige har behov for noen « boligpolitikk » utover det å til enhver tid sørge for at tilstrekkelige arealer reguleres for å dekke etterspørselen etter boligtomter. Paradoksalt nok er det på dette viktige området myndighetene svikter mest.

       Boligfinansiering er ikke noe naturlig offentlig satsningsområde, og dette medlem ønsker følgelig at anakronismen Den norske stats Husbank legges ned. Under dagens skatteregime finner dette medlem det rimelig at ungdom stimuleres til å spare opp egenkapital til kjøp av sin første bolig. Dette medlem slutter følgelig opp om at BSU-ordningen videreføres og styrkes.

6.5 Helse- og sosialpolitikken

6.5.1 Sammendrag

6.5.1.1 Mål

       Tilgang til nødvendige helse- og sosialtjenester når behovet oppstår er grunnleggende velferdsgoder. Målet for politikken er ikke bare at folk skal få hjelp når de trenger det, men også at de skal holde seg friske og mestre motgang når denne melder seg. Derfor vil Regjeringen arbeide for et samfunn hvor flest mulig er selvhjulpne, kan ha omsorg for andre og bidra til fellesskapet.

       En av de viktigste oppgavene for å sikre velferdssamfunnet i framtiden er å forebygge at enkeltmennesker og grupper stenges ute fra arbeids- og samfunnsliv. Et velfungerende og effektivt helsevesen er nødvendig for å redusere sykefraværet og få folk raskt tilbake i arbeid.

       Regjeringen vil sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn, betalingsevne og bosted, god tilgang på tjenester i offentlig styrte helse- og sosialtjenester. Det offentlige skal fortsatt ha hovedansvaret både for finansiering og drift av de grunnleggende helse- og omsorgstjenestene.

       Det er i avsnitt 5.5.2 i meldingen redegjort for situasjonen i helse- og sosialtjenestene.

6.5.1.2 Brukerne i sentrum

       Større brukerinnflytelse har lenge vært en viktig del av strategien for bedre offentlige tjenester.

       For de brukerne som har sammensatte problemer, blir det særlig viktig at ulike etater eller sektorer samarbeider slik at det ikke oppstår uklarhet om hvem som har ansvaret for å yte den nødvendige bistand.

       Brukermedvirkning i helse- og sosialtjenesten skal blant annet skje ved at brukerorganisasjonene trekkes inn som samarbeidspartnere i planlegging og organisering av tjenester og tiltak.

       Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet en nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten for å sikre sammenheng i arbeidet med kvalitetsutvikling, og klargjøre ansvars- og oppgavefordelingen mellom de ulike aktørene i helsetjenesten. Strategien skal følges opp med konkrete veiledere og handlingsplaner for ulike sektorer og profesjoner.

       Regjeringen vil foreslå at bestemmelsene om pasientrettigheter i lovverket samles i en særskilt lov om pasientrettigheter.

       En viktig pasientrettighet og et viktig forebyggende helsetiltak er å gjøre relevant informasjon om pasientenes situasjon og behandling tilgjengelig for pasienten selv og i noen grad overfor pasientens pårørende. Likeledes er generell informasjon om helsetjenestene, medisinsk informasjon og informasjon om lover, regler og rettigheter overfor allmennheten viktige tiltak. Pasient- og publikumstjenester må i tiden framover videreutvikles. Målet er å gi pasienten økt kunnskap, innsikt, medvirkning og kontrollmulighet. Innføring og bruk av IT i helsesektoren skal understøtte en slik utvikling. Dette er et av de viktige tiltaksområder i oppfølging av Sosial- og helsedepartementets Mer helse for hver bIT. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste - Handlingsplan 1997-2000.

6.5.1.3 En politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid

       St.meld. nr. 37 (1992-1993) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid framhever belastningslidelser, psykososiale problemer, ulykker og astma, allergi og inneklimasykdommer som nye hovedsatsingsområder fram mot år 2002. Fra før av er kosthold og ernæring og tobakksskadeforebyggende arbeid sentrale forebyggingsområder.

       Felles for de nevnte områdene, er at årsaksforholdene er sammensatte og har sin rot i helt andre forhold enn de som helse- og sosialtjenesten alene har mulighet for å gjøre noe med.

       Regjeringen legger vekt på å utforme sektormål og tiltak i handlingsplaner o.l. for å oppnå resultater og effekt i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Det er viktig å forbedre kunnskapsgrunnlaget om både årsaker og risikofaktorer.

       Innenfor tobakksskadeforebygging vil sentrale virkemidler framover også være et strengt regelverk, prispolitiske virkemidler og holdningsskapende arbeid.

       Forebygging av rusmisbruk er et høyt prioritert område. De negative samfunnsmessige konsekvensene av misbruk av rusmidler er store, både i form av helseskader, familieproblemer, ulykker, vold og kriminalitet. Særlig viktig er det at det drives et aktivt forebyggende arbeid i forhold til barn og unge. Regjeringen arbeider for å få til en bred mobilisering av frivillige krefter og organisasjoner som arbeider med barn og ungdom i det holdningsskapende arbeidet. Aktuelle tiltak er omtalt i St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken. Det legges opp til at kommuner og lokalmiljøer skal spille en sentral rolle i det forebyggende arbeidet.

       Regjeringens fortsatte satsing på arbeidslinjen - både gjennom den generelle arbeidsmarkedspolitikken, og ved å prioritere aktive tiltak framfor passiv økonomisk støtte til dem som faller ut av eller ikke kommer inn på arbeidsmarkedet - har viktige sykdomsforebyggende perspektiver. Samtidig legger Regjeringen stor vekt på at arbeidslivet selv prioriterer forebyggende arbeidsmiljøtiltak slik at sykdom, skade og ulykker knyttet til yrke reduseres over tid.

       Arbeidslivet er en sentral arena for forebygging av sykdommer og skader. Innføring av internkontroll er et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Et første skritt i denne retning er tatt med en ny og forenklet internkontrollforskrift som trådte i kraft 1. januar 1997.

       En forebyggende bedriftshelsetjeneste er et sentralt virkemiddel på arbeidsmiljøområdet. I løpet av 1998 skal alle virksomheter som har plikt til å knytte til seg verne- og helsepersonale i henhold til lov og forskrift, ha oppfylt denne plikten. Regjeringen planlegger i løpet av 1997-98 å gjennomføre en evaluering av bedriftshelsetjenesten. Resultatet av denne evalueringen vil danne grunnlag for den videre utvikling av bedriftshelsetjenesten.

       Næringsmiddelkontrollen står sentralt i det forebyggende helsearbeidet. For Regjeringen er det viktig å opprettholde et effektivt overvåkingsapparat og et effektivt tilsyn på næringsmiddelområdet for å forebygge helseproblemer og øke forbrukersikkerheten. Regjeringen vil fortsatt arbeide aktivt for å få størst mulig gjennomslag for norske standpunkter i de fora som fastsetter internasjonale bestemmelser.

       En god lokal miljøtilstand i form av ren luft, rent vann, lite støy, tilgang på grøntarealer etc. har betydning for den enkeltes helse og trivsel. Regjeringen vil derfor videreføre en forsvarlig forvaltning av de lokale miljø- og naturressursene.

6.5.1.4 Organisering og finansiering av helsetjenesten

       For å løse de utfordringene helse- og sosialtjenesten står overfor i årene som kommer, er økonomiske ressurser viktig, men det er også nødvendig med organisatoriske endringer og fornyelse. Dagens organisering av helsetjenesten sikrer ikke en tilstrekkelig god utnyttelse av helsepersonellressursene og tjenestenes samlede kapasitet.

       I forhold til mange andre land er det god tilgjengelighet til helse- og omsorgstjenester i Norge, uavhengig av den enkeltes bosted og økonomi.

       I 1993 ble det vedtatt å sette i gang et forsøksprosjekt med en fastlegeordning i 4 kommuner. Målet må være en allmennlegetjeneste som:

-	sikrer rimelig tilgjengelighet til lege for alle

-	er bedre tilpasset brukernes behov

-	er særlig tilpasset de grupper som har stort behov for legetjenester

-	sikrer et godt forebyggende arbeid

-	legger forholdene til rette for samarbeid med annet personell

-	legger grunnlag for en mer effektiv ressursutnyttelse og bedre økonomistyring for stat, fylkeskommune og kommune.

       På bakgrunn av erfaringene i forsøksprosjektet vil Regjeringen i en stortingsmelding våren 1997 foreslå en ny organisering av legetjenesten i kommunene i form av en fastlegeordning. Det tas sikte på at gjennomføringen skal starte i 1998.

       Målene for Regjeringens politikk for sykehussektoren er å ivareta pasientenes behov for:

-	rask og forsvarlig behandling når akutte behov oppstår

-	reduserte ventetider ved planlagt behandling

-	styrket informasjon og oppfølging i og utenfor sykehus

-	god standard på behandlingstilbudet uavhengig av bosted.

       Oppfylling av disse målsettinger vil kreve økt behandlingskapasitet ved sykehusene. For å oppnå dette vil Regjeringen, i tillegg til økte bevilgninger foreslå tiltak rettet mot 3 hovedområder:

-	endret funksjonsdeling mellom sykehus, som gir økt grad av spesialisering og bedre utnytting av personellressursene

-	forbedring av den interne effektiviteten ved sykehusene

-	forbedring av personellsituasjonen.

       Regjeringen foretar en vurdering av strukturen i spesialisthelsetjenesten, på grunnlag av NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?, gjennom en stortingsmelding som fremmes våren 1997. Det vil bli lagt vekt på å få til en sterkere overordnet styring av sykehustjenestene for å oppnå de målene som er nevnt ovenfor. Det vil ikke bli lagt opp til endring av eierskapet, med den oppbyggingen av nye, administrative strukturer som dette ville medføre. En bedre samordning av tjenestetilbudet innenfor en region kan gjennomføres blant annet ved å styrke de regionale helseutvalgene. Dette kan skje innenfor de rammer kommuneloven setter for interfylkeskommunalt samarbeid. Ny funksjonsdeling mellom sykehus skal nedfelles i regionale helseplaner. Behovet for å etablere lovhjemmel for statlig godkjenning av regionale helseplaner, og utarbeidelse av forskrifter for denne planleggingen, vil bli vurdert.

       Helsetjenestens effektivitet og kvalitet avhenger ikke bare av den overordnede organiseringen av tjenesteapparatet, men også av den interne organiseringen og ledelsesforholdene ved den enkelte institusjon. For å kartlegge de viktigste problemene ved dagens organisasjons- og ledelsesstruktur, og foreslå tiltak som kan bidra til forbedringer, har et offentlig utvalg ( NOU 1997:2 Pasienten først! - Ledelse og organisering i sykehus) utredet prinsipper for organisering og ledelse i sykehus. Regjeringen vil legge opp til en strategi for oppfølging av forslagene fra utvalget etter en høringsrunde våren 1997. I den forbindelse vil forsøk med nye organisasjonsformer i sykehus bli stimulert.

       Regjeringen vil bruke finansielle virkemidler for å nå målene i helsepolitikken. Rammefinansieringssystemet sikrer god fordeling av helsetjenestens ressurser og god kostnadskontroll. Et problem er at det i noen tilfeller kan være for lite aktivitetsstimulerende. I Norge har innslaget av prestasjonsbaserte refusjonsordninger vært begrenset til poliklinisk og dagkirurgisk aktivitet ved offentlige sykehus og til privatpraktiserende leger. Stortinget har etter forslag fra Regjeringen vedtatt å endre finansieringsordningen for somatiske sykehustjenester fra 1. juli 1997, slik at en del av statens overføringer til fylkeskommunene skal bestemmes av hvor mye pasientbehandling som utføres på sykehusene. Dette systemet vil stimulere til økt aktivitet og bedre ressursutnyttelse.

       Regjeringen forutsetter at fylkeskommunene sørger for at innsatsstyrt finansiering fører til kortere ventetider for behandling på sykehusene. Som følge av dette forventes økt bruk av avtaler mellom sykehusene og sykehuseier. Krav om resultater og oppfølging av tildelte midler bør forbedres. Sosial- og helsedepartementet vil samarbeide med de enkelte fylkeskommuner for å sikre at intensjonen om økt pasientbehandling oppfylles.

       Den innsatsstyrte finansieringsformen omfatter bare de somatiske sykehusene. Det vil derfor bli lagt vekt på å unngå uheldige virkninger for behandlingstilbudet til psykiatriske pasienter. Regjeringen vil i en egen stortingsmelding om tjenester til mennesker med psykiske lidelser våren 1997 vurdere ulike tiltak for å styrke tjenestetilbudet på dette området, jf. avsnitt 5.5.7.

       Til tross for at det i dag behandles flere pasienter enn noen gang tidligere ved norske sykehus, er det store ulikheter i ventetider, samtidig som antall pasienter som opplever garantibrudd har økt. I tillegg til bedre organisering og ny finansieringsordning for sykehusene, er bedre tilgang på helsepersonell nøkkelen til å kunne nå målet om forbedret ventetidsgaranti. I St.meld. nr. 44 (1995-1996) Ventetidsgarantien - kriterier og finansiering, foreslo Regjeringen en omfattende innsats for å redusere ventetider ved å øke behandlingskapasiteten ved sykehusene, men viste til at blant annet mangelen på helsepersonell gjør det vanskelig å foreta en innstramming av tidsgrensene for ventetidsgarantien med umiddelbar virkning.

       Etter forslag fra Regjeringen vil ny ventetidsgaranti med maksimalt 3 måneders ventetid for pasienter med alvorlig sykdom innføres fra 1. juli 1997. Det vil bli utarbeidet nye kriterier for praktiseringen av ny garanti. Fra 1. januar 1998 vil det bli innført en « vurderingsgaranti », som går ut på at pasienten skal motta en vurdering av eventuelle behandlingsbehov og ventetid innen 30 virkedager etter at henvisning er mottatt ved sykehuset.

       Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for utdanning og rekruttering av helsepersonell. Sentrale elementer i Regjeringens samlede strategi for helsepersonell vil være:

-	å motvirke personellmangel som knytter seg til unødig rigide grenser for arbeidsdeling mellom yrkesgrupper - hensynet til pasienten skal settes foran profesjonsinteresser

-	tiltak for å kanalisere helsepersonells arbeidskraftpotensiale inn mot prioriterte oppgaver i det offentlige helsevesen og sikre god geografisk fordeling av nøkkelpersonell

-	økt utdanningskapasitet, særlig innen medisinerutdanning og videreutdanning av sykepleiere og hjelpepleiere

-	å aktivt legge til rette for rekruttering av helsepersonell fra utlandet.

       I arbeidet med denne handlingsplanen vil det bli vurdert tiltak for å sikre bedre offentlig styring av spesialistutdanningen for leger. Blant annet er det ønskelig at spesialistutdanningen skal kunne gjennomføres på kortere tid enn i dag.

       Legemidler er en viktig del av det samlede helsetilbudet. Det er Regjeringens mål at:

-	befolkningen skal sikres en forsvarlig og medisinsk riktig legemiddelbruk såvel i som utenfor institusjon, og at

-	befolkningen - i alle deler av landet - skal sikres adgang til effektive og nødvendige legemidler til en lavest mulig pris.

       I 1995 ble det omsatt legemidler for ca 7,6 mrd. kroner i Norge. Av dette ble vel 5 mrd. kroner dekket over offentlige budsjetter, der folketrygden står for den alt vesentligste delen. Målt i faste priser er folketrygdens refusjonsutgifter til legemidler gjennomsnittlig økt med 8  % hvert år i perioden 1990 til 1995. Det vil være en prioritert oppgave framover å bremse denne kostnadsutviklingen, slik at knappe helseressurser kan frigjøres for andre prioriterte helseformål. I dette arbeidet vil Sosial- og helsedepartementet blant annet støtte seg til innstillingene fra de to utvalgene som har vurdert refusjonsordningen for legemidler og rammevilkår for omsetning av legemidler ( NOU 1997:7 Piller, prioritering og politikk og NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler) og påfølgende høringsuttalelser.

       IT gir nye muligheter for diagnostisering, behandling, pleie og omsorg. IT, sammen med nye måter å tilrettelegge og gjennomføre arbeidet på, kan frigjøre betydelig tid som helsepersonell kan rette mot direkte pasientbehandling og pasientkontakt. For å understøtte organiseringen av arbeidet i helsesektoren på en effektiv og hensiktsmessig måte, vil Sosial- og helsedepartementet prioritere arbeid med elektroniske nettverk og informasjonsutveksling i oppfølging av Mer helse for hver bIT. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste - Handlingsplan 1997-2000.

6.5.1.5 Prioriteringsspørsmål

       Selv med økte ressurser kan opplevelsen av ressursknapphet øke på grunn av den raske veksten i de medisinsk/teknologiske mulighetene og dermed større forventninger om hva helsetjenesten kan utføre. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 1997 tiltak for etablering og utvikling av kompetanse for medisinsk teknologivurdering. Dette vil bli fulgt opp av sosial- og helsedepartementet.

       Det er behov for mest mulig felles forståelse om hva som er helsevesenets viktigste og høyest prioriterte oppgaver. De avgjørelser som helsepersonell må foreta i forhold til den enkelte pasient, skal ha grunnlag i overordnede retningslinjer. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg som skal gjennomgå retningslinjene for prioriteringer i helsetjenesten. Målet er at de nye retningslinjene både kan brukes som hjelpemiddel for prioritering i overordnede helsepolitiske spørsmål, i kliniske problemstillinger knyttet til enkeltpasienter, og som grunnlag for ventetidsgarantien.

       For å sikre nødvendige ressurser til de oppgaver som er høyest prioritert, vil det bli nødvendig å foreta en klarere avgrensing av det offentliges ansvar innenfor helse-, pleie og omsorgstjenestene.

       Bare en mindre del av den offentlige tjenesteproduksjonen er finansiert ved brukerbetaling. Regjeringen vil fortsatt sikre alle som har behov tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester gjennom et offentlig styrt helsevesen, uavhengig av den enkeltes økonomi. Innslaget av brukerbetaling i helse- og omsorgstjenestene vil likevel totalt sett kunne økes noe i framtiden, blant annet som følge av økt privat kjøpekraft, jf. kap 2.3 i meldingen. Økt brukerbetaling på en del områder kan være et virkemiddel for å sikre et tilstrekkelig tilbud av grunnleggende velferdsgoder under fortsatt offentlig styring.

       Regjeringen legger vekt på at brukerbetaling innen helse- og sosialtjenesten utformes på en slik måte at ingen av økonomiske årsaker utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte. Det er derfor nødvendig løpende å vurdere brukerbetaling i forhold til fordelingspolitiske mål. Sett på bakgrunn av at framtidige pensjonister vil ha høyere pensjoner og andre inntekter enn dagens eldre, er det grunn til å forvente at det vil kunne utvikle seg et større privat marked for tjenester som i dag til dels tilbys av kommunene, og som ikke er av direkte medisinsk karakter (vaktmester, renhold, matombringing m.v.). De offentlige midler må særlig rettes inn mot pleie- og omsorgstjenester, og i mindre grad gå til for eksempel generell boligsubsidiering for eldre. Regjeringen vil vurdere brukerbetalingsordningene innen pleie- og omsorgssektoren, blant annet på grunnlag av innstillingen fra brukerbetalingsutvalget, som vil foreligge i nær framtid.

6.5.1.6 Tilbudet til mennesker med psykiske lidelser

       Mennesker med psykiske lidelser utgjør en stor og uensartet gruppe. Som følge av at problemene er så ulike, må tilbudene innen forebygging, behandling, hjelp og støtte til psykiatriske pasienter også være differensierte og tilpasset den enkeltes behov.

       Den generelle ansvarsdelingen innen helse- og sosialtjenestene, hvor kommunene har ansvaret for å yte allmenne tjenester (herunder pleie- og omsorgstjenester) og fylkeskommunene har ansvaret for å yte spesialiserte tjenester, har ikke fungert tilfredsstillende når det gjelder tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det kommunale tjenestetilbudet har vært mangelfullt, og dette rammer både innlagte pasienter og hjemmeboende. Fortsatt er det mange mennesker i psykiatriske langtidsinstitusjoner som ikke trenger institusjonsbehandling. Det har hittil vært lagt for lite vekt på å forsøke attføring til yrkeslivet for mennesker med psykiske lidelser.

       Regjeringen vil våren 1997 legge fram en stortingsmelding om tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen skal gå gjennom alle sider ved tjenestetilbudet. Hovedvekten vil bli lagt på struktur, kapasitet og samspillet mellom det kommunale og det fylkeskommunale tjenesteapparatet. Mulighetene for forebygging skal drøftes, og tjenestetilbudene både i form av behandling, rehabilitering, pleie- og omsorg vil bli vurdert. Meldingen vil omhandle både juridiske og økonomiske virkemidler, samt statlige tiltak blant annet for å få utdannet tilstrekkelig med faglig velkvalifisert personell, og utformingen av faglig veiledningsmateriell fra statlige tilsynsmyndigheter.

       Regjeringen vil legge følgende prinsipper til grunn for arbeidet med å styrke tilbudet til denne gruppen:

-	styrket innsats for forebygging, innen helsetjenesten og i forhold til andre sektorer.

-	ansvaret for å yte tjenester til mennesker med psykiske lidelser skal følge den ansvarsfordelingen som er fastlagt i helse- og sosiallovgivningen.

-	det er brukernes behov som skal avgjøre hva slags tilbud som skal gis.

-	Brukeren selv og pårørende må være med i planleggingen av tiltakene.

-	behandlingen skal gis i mest mulig åpne, normaliserte og frivillige former. Eventuell bruk av tvang skal være regulert på en slik måte at rettssikkerhet, klageadgang og kontroll av uavhengige organer sikres.

-	tilbudet til mennesker med psykiske lidelser skal fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv.

6.5.1.7 Tjenester for eldre og funksjonshemmede

       Pleie- og omsorgstjenestene retter seg ikke bare mot eldre, men også mot yngre funksjonshemmede, mennesker med psykiske lidelser og mennesker med psykisk utviklingshemming. Behovene for hjelp i og utenfor hjemmet er sterkt varierende. Et fleksibelt og variert tjenestetilbud er en viktig side ved kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten. Hovedprioritet framover må gis til utbygging av et tilbud som kan gi både trygghet, god pleie og omsorg.

       Regjeringen mener det er ønskelig med en videre utbygging av omsorgsboliger tilrettelagt for heldøgns omsorg og pleie og andre samlokaliserte boligløsninger. Dette forutsetter at kommunene bygger ut den hjemmebaserte omsorgen på døgnbasis, slik at det faktisk er mulig å kunne bo i omsorgsboligene etter hvert som hjelpebehovet blir større. Selv om målet må være at flest mulig skal kunne bo i eget hjem, enten det er ens opprinnelige bolig eller en tilpasset omsorgsbolig, vil det i en del kommuner også være nødvendig å styrke sykehjemstilbudet. For personer med svært omfattende pleiebehov vil boliger med heldøgns omsorg og pleie regulert i kommunehelseloven være en god løsning. Det er nødvendig å bygge ut pleie- og omsorgstilbudet for å holde tritt med det økende behov som følger av veksten i antall eldre over 80 år.

       I årene som kommer vil Regjeringen øke innsatsen for at flersengsrom i sykehjem gjøres om til ensengsrom. Fortsatt er det vel 7.000 flersengsrom i syke- og aldershjemmene. Dette er en uakseptabel situasjon. Målet er at alle som ønsker det, skal få enerom når de får plass i syke- eller aldershjemmene.

       Regjeringen vil våren 1997 legge fram for Stortinget en plan med kostnadsoverslag for denne satsingen innen eldreomsorgen. Planen vil inneholde en analyse av behovene for ulike boformer for eldre og forslag til den videre utbygging av såvel boformer med heldøgns pleie og omsorg (sykehjem og andre boformer), omsorgsboliger og hjemmetjenester. Planen vil innbefatte en beregning av kostnadene ved omgjøring fra flersengsrom til enerom i institusjonene og kostnader ved bygging av nye boformer til erstatning for de plassene som blir borte ved omgjøringen.

       Det er kommunene som også i framtiden skal ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene, men nasjonale myndigheter har et ansvar for å sikre mest mulig likeverdige tilbud på landsbasis. Utformingen av inntektssystemet for kommunesektoren skal sikre at alle landets kommuner har økonomisk grunnlag for et likeverdig tjenestetilbud til befolkningen. Det vil imidlertid fortsatt være behov for noe øremerkede tilskudd til kommunene for å stimulere til utbygging av nasjonalt høyt prioriterte oppgaver.

       Regjeringen vil understreke betydningen av at brukere av pleie- og omsorgstjenestene sikres et tilbud som har god kvalitet. Sosial- og helsedepartementet har derfor utarbeidet forslag til forskrift etter lov om helsetjenesten i kommunene og retningslinjer etter lov om sosiale tjenester m.v. som vil regulere kvaliteten på tjenestene til den enkelte bruker. Forslaget til forskrift og retningslinjer omfatter hele pleie- og omsorgstjenesten, d.v.s. tjenester både i og utenfor institusjon.

       Reglene pålegger ikke kommunene nye oppgaver eller plikter, men klargjør og utdyper de plikter kommunene etter lovverket allerede har i dag. Når det gjelder oppfølging og kontroll med at forskriften og retningslinjene blir fulgt, vil det bli lagt vekt på etablering av internkontrollsystemer i kommunene. Det vil også bli lagt vekt på den statlige tilsynsfunksjonen når det gjelder oppfølging og kontroll med at regelverket følges.

       Eldrepolitikk dreier seg om langt mer enn eldreomsorg. Pensjonister er en gruppe med store ressurser. De representerer kunnskaper, meninger og erfaringer som behøves overalt i samfunnslivet. Eldresentre er aktivitets- og servicetilbud som retter seg mot alle hjemmeboende eldre. Eldresentre kan bidra til at behovet for pleie og omsorg utsettes og forebygges ved at den enkelte får tilbud om aktiviteter, kontakt med andre og mulighet til å gi eller få hjelp. Frivillighetssentraler er en annen måte å koble menneskers behov for omsorg, kunnskap og hjelp sammen med andre menneskers behov for å bidra og yte hjelp. Med utgangspunkt i slike tiltak kan det også legges opp til økt kontakt mellom generasjonene, blant annet ved at eldre deltar i aktiviteter i barnehage, skole, skolefritidsordninger eller andre fritidsaktiviteter.

       Det er lovpålagt at alle kommuner og fylker skal ha eldreråd. Denne ordningen skal videreføres og sikre eldre innflytelse i saker som særskilt angår dem.

6.5.1.8 Politikken for funksjonshemmede

       Levekårene til mennesker med funksjonshemminger preges av at de i ulik grad og på forskjellige livsområder møter hindringer for sin livsutfoldelse. Regjeringen er opptatt av at funksjonshemmede skal ha reelle muligheter for å delta i arbeidslivet og i kulturlivet på lik linje med andre. Alle må få anledning til å bidra og ha innflytelse på fellesskapet.

       Både arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig stilles overfor store utfordringer på dette området. Ikke bare tilrettelagt arbeidsplass, men også tilrettelagt transport, bolig, utdanning og kulturtilbud er nødvendig for å nå disse viktige målene. Praktisk bistand fra pleie- og omsorgstjenestene har også avgjørende betydning for mange. God kunnskap om ulike former for funksjonshemming er nødvendig for at en både i offentlig og privat virksomhet skal kunne legge forholdene bedre til rette.

       I Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede 1990-1993 og 1994-1997 har en gjennomført en lang rekke tiltak for å bedre forholdene for funksjonshemmede på alle samfunnsområder. Tiltakene har hver for seg vært små, men samlet har de hatt en betydelig effekt. Handlingsplanen vil bli videreført for perioden 1998-2001, og vil basere seg på FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede og innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner. Det vil bli lagt fram en egen stortingsmelding våren 1997 om erfaringene med handlingsplanene fram til nå og hovedlinjene i videreføringen av planene.

6.5.1.9 Sosialtjenesten i kommunene

       Den viktigste kilden til inntekt for mennesker i yrkesaktiv alder er arbeid. For de som av ulike årsaker faller utenfor arbeidslivet, skal i første omgang et godt utbygd trygdesystem sikre det nødvendige økonomiske grunnlaget for den enkelte. Trygderettighetene er som regel avhengig av en forutgående tilknytning til arbeidsmarkedet og skal primært sikre mot inntektsbortfall.

       Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal således fungere som et sosialt sikkerhetsnett, og sørge for at den enkelte får hjelp og støtte der andre ordninger ikke strekker til. Felles for de fleste som blir avhengig av økonomisk sosialhjelp over lengre tid, er svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet.

       Ungdom med lav utdanning eller ikke fullført utdanning utgjør en spesielt utsatt gruppe. Dette viser betydningen av å forhindre at ungdom faller ut av utdanningssystemet, og at gode kvalifiserings- og sysselsettingstiltak er viktig for å nå de som allerede er falt utenfor.

       Mange av de som i lengre perioder mottar sosialhjelp, har andre problemer i tillegg til de økonomiske. Noen mangler fast bolig og har problemer med rusmisbruk. Andre kan ha psykiske problemer i tillegg til de økonomiske. Mennesker med slike sammensatte problemer har behov for en samordnet innsats fra flere etater om de skal lykkes med å komme i arbeid og bli uavhengig av økonomisk støtte fra det offentlige. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utvikle og styrke sosialkontortjenesten i kommunene, slik at den blir bedre rustet til å møte utfordringene når det gjelder de svakeste i samfunnet. For mennesker med sammensatte problemer er det viktig at sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og helsetjenesten har et nært samarbeid for å samordne tiltakene overfor den enkelte bruker.

       Opprettelse av faste samarbeidsfora mellom etatene på kommunalt nivå for å sikre et best mulig samarbeid kan forhindre at klienter blir kasteballer mellom ulike etater og sikre helhetlige hjelpetiltak for den enkelte. Fylkesmannen har en viktig rolle i prosessen for å få til et bedre og mer formalisert samarbeid mellom etatene lokalt, og på nasjonalt nivå vil dette bli fulgt opp av Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet i samarbeid.

       Sosiale problemer lar seg ikke løse bare gjennom offentlige tiltak og støtteordninger. Det holdningsskapende arbeidet må også styrkes, blant annet gjennom støtten til frivillige organisasjoner som er aktive i arbeidet mot misbruk av rusmidler. På nasjonalt plan vil Regjeringen trekke med også de frivillige organisasjonene for å samordne den forebyggende innsatsen, jf. avsnitt 5.2.4 i meldingen.

       Det er et viktig mål å gi rusmiddelmisbrukere og familiene deres bedre hjelpe- og behandlingstilbud, tilpasset den enkeltes situasjon og forutsetninger. Bedre kompetanse og kvalitetssikring av behandlingstilbudene vil derfor bli prioritert. Det skal legges til rette for at sosialtjenestelovens tvangshjemler blir nyttet i større grad. Metadonassistert behandling, som supplement til annen innsats overfor tungt belastede opiatavhengige misbrukere, vil bli etablert som et landsomfattende, permanent tiltak.

6.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at helse- og sosialtjenesten aldri har hatt større ressurser til disposisjon enn i dag. Likevel øker presset på tjenestene, noe som blant annet har sammenheng med etablering av nye behandlingstilbud. Driftsutgiftene til helse- og sosialtjenestene har økt med 67  % fra 1980 til 1995 til omlag 83 mrd. kroner i 1995. Kommunene står for 2/3 av denne utgiftsøkningen. Dette gjenspeiler også en sterk desentralisering av helse- og omsorgsoppgavene i denne perioden.

       Trygghet for behandling og hjelp når en blir syk eller pleietrengende er grunnleggende i et velferdssamfunn. Disse medlemmer vil peke på at selv om vi aldri har brukt mer ressurser enn i dag på pleie- og omsorgssektoren, øker etterspørselen og køene. Det er behov for økt innsats på en rekke områder, spesielt i eldreomsorgen og i pasientbehandling innen både somatikk og psykiatri. Det er samtidig viktig at ressursene utnyttes best mulig.

       Disse medlemmer mener det er viktig at brukeren er i sentrum innen alle deler av tjenesteapparatet. I innstillingen til Velferdsmeldinga uttalte en enstemmig komité at:

« Komiteen vil vise til målsettingen i handlingsplanen for funksjonshemmede og mener at dette kan være en mal for medbestemmelse og brukermedvirkning som kan brukes også innen andre områder. »

       Disse medlemmer mener det er viktig å spre informasjon om kosthold og livsstilvaner, ikke minst gjennom skolen, slik at helseskade kan forebygges. Arbeid mot røyking er viktig i denne sammenheng. Endringer i kostholdet og en omlegging til mer aktivitet i hverdagen kan spare det offentlige for store ressurser, og ikke minst den enkelte for mange plager.

       Disse medlemmer vil også peke på at hver og en må være sin egen helsearbeider, og at bedre kunnskap om egen kropp og lidelser gjør at en vet bedre når det er nødvendig med legehjelp. På samme tid er det viktig å raskt be om hjelp når det er behov for det.

       Primærhelsetjenesten er særlig viktig i et land med så store geografiske avstander som i Norge. Disse medlemmer slutter seg derfor til forslaget om å innføre en ordning med fast lege for alle. Ordningen vil bidra til å sikre kvaliteten i allmennlegetjenesten, og sikre større innflytelse over behandlingen for pasientene. Fastlegeordning vil føre til økt trygghet for pasientene og bidra til at legene tar et større totalansvar for pasientene. Disse medlemmer vil understreke at hensynet til pasientenes frihet til valg av lege skal ivaretas innenfor en fastlegeordning. Disse medlemmer vil særlig understreke behovet for å sikre legedekning i utkantkommunene.

       På tross av stadig økte rammer, øker ventetiden for behandling ved sykehus. Disse medlemmer vil derfor slutte opp om forslagene til organisering og eierforhold av sykehusene. Det er viktig at pasienten settes først og er i sentrum for all planlegging og virksomhet ved sykehusene, og at vi får til en mer rasjonell drift enn i dag. Disse medlemmer mener det er hensiktsmessig at fylkene eiere sykehusene men at de regionale helseutvalgene får en langt mer sentral rolle. Det vil være behov for økte ressurser i årene som kommer, men det vil ikke løse problemene alene. Helseressursene må styres mer og bedre.

       Disse medlemmer vil understreke at målet er at alle skal få raskest og best mulig behandling, og at ventelistepasientene blir behandlet etter prioritering. Også i fremtiden vil det være nødvendig å prioritere de mest alvorlige lidelsene først.

       Disse medlemmer har merket seg det arbeidet som er initiert fra Regjeringen for å få en mer effektiv pasientbehandling. Mange sykehus preges av for dårlig intern organisering og det er ofte en lite funksjonell arbeidsdeling mellom sykehus. Disse medlemmer slutter seg til de tiltakene som er foreslått for å styre helseressursene bedre.

       Knapphet på personell er et kjerneproblem for å løse dagens helseoppgaver. Disse medlemmer slutter seg til de tiltakene Regjeringen foreslår for å bedre legemangelen både ved å benytte ledig legekapasitet fra utlandet, effektivisering av spesialistutdanningen og ved å utdanne flere leger. Det er også knapphet på annet helsepersonell og disse medlemmer ser fram til Regjeringens bebudede handlingsplan for helsepersonell som et viktig virkemiddel i denne sammenheng.

       Disse medlemmer vil understreke at det den geografiske skjevfordelingen av legespesialister er et problem og har i denne forbindelse merket seg Regjeringens forslag om innføring av en ny avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell. På samme tid er det behov for å sikre tilstrekkelig antall leger i det offentlige helsevesenet til behandling av prioriterte pasientgrupper.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene. Alle sykehus kan ikke ivareta alle funksjoner. Det er hverken effektiv ressursutnyttelse eller faglig forsvarlig. Det må i større grad skilles mellom planlagte behandlinger og akuttbehandling slik at ventelistepasienter ikke får utsatt behandling de er forespeilet.

       Disse medlemmer vil vise til Stortingets behandling av ny vurderings- og ventetidsgaranti og ny finansieringsordning, og forventer at dette vil bidra til bedre organiseringen og effektivitet i helsevesenet. Blant annet vil innføringen av et nytt finansieringssystem kunne bedre ressursutnyttelsen ved norske sykehus.

       Disse medlemmer vil peke på at uavhengig av hvor mye ressurser som legges inn i helsevesenet kan ikke alle behov dekkes. Det er derfor nødvendig å prioritere mellom pasientgrupper.

       Disse medlemmer mener at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser må bedres. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 25 (1996-1997) Om åpenhet og helhet, foreslår en rekke tiltak for å bedre psykiatritilbudet i årene framover. Disse medlemmer vil peke på at det også innen psykiatrien er behov for økte ressurser og en gjennomgang av den interne organiseringen slik at flere får behandling enn i dag.

       Det er store utfordringer innen eldreomsorgen, og behovene vil også øke i årene framover med stadig flere eldre. Vi får stadig flere eldre over 80 år, flere aleneboende eldre og flere aldersdemente. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen nå har lagt fram en handlingsplan for eldreomsorgen hvor det foreslås et krafttak for denne sektoren. Handlingsplanen innebærer at det i løpet av de kommende 4 år skal investeres om lag 19 mrd. kroner. Sammen med kostnadene til drift vil samlet satsing i perioden være om lag 30 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at midlene skal benyttes til følgende tiltak:

-	6.000 nye årsverk i hjemmetjenestene i kommende 4-årsperiode.

-	7.200 nye omsorgsboliger i kommende 4-årsperiode.

-	6.000 flere ensengsrom innen år 2002 for å innfri målet om ensengsrom til alle sykehjemsbeboere som ønsker det. Dette forutsetter 280 nye årsverk i perioden.

-

5.000 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i kommende 4-årsperiode for å holde tritt med antall eldre. Det legges til grunn en årsverkinnsats på om lag 0,9 pr. mottaker av heldøgns pleie og omsorg, noe som tilsier 1.120 flere årsverk i 1998. Fram til 2001 vil det øke til 4.500 årsverk som følge av behovet for flere plasser med heldøgns pleie og omsorg.

-	1.400 flere plasser med heldøgnspleie og omsorg i kommende 4-årsperiode for å sikre et visst nivå på pleie- og omsorgstilbudet i kommunene. Dette tiltaket vil være rettet mot de dårligst stilte kommunene.

-	4.800 plasser i kommende 4-årsperiode for å skifte ut nedslitte syke- og aldershjem.

       Disse medlemmer viser til at dette innebærer totalt 12.030 nye årsverk og 13.600 nye plasser for eldre. Dette krever en stor innsats for å øke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, spesielt med den nåværende situasjon på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen bl.a. foreslår at det vurderes ulike tiltak for å bistå kommunene i opplæring av f.eks. ufaglært arbeidskraft gjennom muligheter til å avlegge fagbrev i omsorgsarbeid, samt satsing på videre- og etterutdanning av helse- og omsorgspersonell.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til handlingsplan for en bedre eldreomsorg er bredt anlagt med et svært høyt investeringsbehov. Dette medfører at kravet til budsjettmessige prioriteringer i perioden blir store. Disse medlemmer legger til grunn at kommunene fullt ut skal få finansiert de økte kommunale driftsutgiftene som følge av denne handlingsplanen. Videre har disse medlemmer merket seg at Regjeringen foreslår økte utbetalinger over bostøtteordningen som følge av målsettingen om mer kostnadsriktige husleier i omsorgsboligene, og dermed behov for å øke kostnadstaket noe. Disse medlemmer forutsetter at eldre ikke skal forhindres fra å benytte offentlige tilbud av økonomiske grunner.

       Disse medlemmer mener at økonomisk sosialhjelp skal være et sikkerhetsnett basert på individuelle behov. På grunn av store ulikheter i levekostnadene i landet, mener disse medlemmer det er riktig at sosialhjelp er skjønnsbestemt.

       Disse medlemmer ønsker en bedre samordnet velferdsforvaltning der brukermedvirkning og samarbeid er framtredende. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til dette gjennom følgende tiltak:

-	Tilstrebe samlokalisering av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor.

-	At den etat som mottar en henvendelse skal ha ansvar for en første kartlegging og ta nødvendig kontakt med andre aktuelle etater, i samråd med den enkelte.

-	Å utarbeide kvalifiseringsplaner for personer med sammensatte problemer i forhold til arbeidsmarkedet.

       I St.meld. nr. 16 (1996-1997) om Narkotikapolitikken trekker Regjeringen opp en rekke tiltak for å forebygge narkotikamisbruk, stille krav til behandlingstilbudene og ettervernstilbudene. Disse medlemmer mener en viktig del av kampen mot økt narkotikamisbruk er å skape holdninger mot stoff gjennom informasjon og holdningsarbeid. Det er også viktig å trekke med frivillige organisasjoner i dette arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket felleskap », samt sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at langtidsprogrammet ikke varsler noen nye grep som vil løse krisen innenfor helsesektoren. Mangelen på konkrete målformuleringer er en stor svakhet ved programmet. Disse medlemmer vil understreke at det er en av de viktigste fellesoppgaver å gi trygghet ved sykdom, alderdom og bortfall av inntekt. Den offentlige innsatsen må i større grad konsentreres om dette. Enhver innbygger skal ha trygghet for at helse og omsorgstjenestene er der når de trenger dem. Helsevesenet må stadig tilpasses de nye utfordringer som ny teknologi, økte forventninger hos pasientene og pressede økonomiske rammer gir.

       Disse medlemmer ønsker en helse- og sosialsektor som sikrer innbyggerne et godt tilbud med høy kvalitet når de trenger det. En hovedoppgave blir å redusere dagens enorme helsekøer. En blanding av et offentlig hovedansvar og en privat supplerende innsats i helse- og sosialsektoren, bidrar til et bedre tilbud, større variasjon i tilbudet, og dermed økt valgfrihet og trygghet for den enkelte. Disse medlemmer viser til en OECD-undersøkelse fra 1996 der 26 ulike lands offentlige utgifter til helsevesenet blir sammenlignet. Det var kun Mexico, Hellas, Luxembourg og Tyrkias utgifter til helsevesenet som var lavere enn Norges. For å sikre folk et kvalitativt godt helsevesen med kort ventetid mener disse medlemmer det er nødvendig å prioritere helsesektoren fremfor andre sektorer ved de årlige budsjettbehandlinger.

       Disse medlemmer vil berømme det arbeid som helsearbeidere på alle nivå utfører i arbeidstiden og på fritiden for å sikre pasienten et best mulig tilbud. Disse medlemmer vil stimulere helsepersonell til å arbeide på fritiden, og vil arbeide for økonomiske betingelser som muliggjør dette. Videre bør arbeidsforholdene for sykehusleger bedres slik at deres kompetanse kan brukes fullt ut.

       Disse medlemmer konstaterer at dagens finansieringssystem i helsevesenet med hovedvekt på rammefinansiering fører til at økte bevilgninger og øremerkede ytelser, i for liten grad gir økt kapasitet eller økt kapasitetsutnyttelse. Når staten øker sin innsats reduseres fylkeskommunen sin egen tilsvarende. I følge Norsk Institutt for Sykehusforskning reduserte fylkeskommunene sin totale andel av utgiftene til somatiske sykehus fra 72,9 % i 1994 til 68,7 % i 1995.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen i langtidsprogrammet i stor grad unnlater å endre dette systemet. Det innsatsstyrte finansieringssystem som er vedtatt av Stortinget vil i svært begrenset grad bedre dette. Ved å fastsette refusjonen for den innsatsstyrte finansieringen så lavt som 30 %, og gi den til fylkeskommunen, og ikke direkte til sykehusene, får ikke sykehusene den belønning de skal for å forbedre sitt arbeid. Regjeringen fortsetter i realiteten med den gamle modellen. En modell som forskerne avviser som en fiasko. En studie som Norsk institutt for by og regionforskning utførte for Sosialdepartementet i oktober 1996 viste at for hver prosent som sykehusene får i ekstra midler gjennom rammeoverføringer, går kostnadene pr pasient opp med 0,4 %. Hvis et sykehus får 10 mill. kroner i ekstrabevilgninger betyr det at 4 mill. kroner forsvinner i redusert effektivitet.

       Disse medlemmer konstaterer at helsepolitikken preges av alt for stort fokus på plassering av ansvar mellom forvaltningsnivåene. Regjeringen foretar ingen grep for å få en slutt på dette spillet mellom forvaltningsnivåene. Disse medlemmer registrerer at Regjeringens forslag til omorgansiering av sykehus og annen spesialisthelsetjeneste er mangelfullt fordi:

-	Fylkeskommunene er for små enheter til å drive de mange spesialiserte funksjonene sykehusene har. Det gir for dårlig medisinsk kvalitet, men også for dårlig økonomi.

-	Det blir fortsatt ansvarsfraskrivelse og et spill mellom kommuner, fylker og stat.

-

Regjeringen innfører et regionvis styringssystem. Dette blir et fjerde forvaltningsnivå med politisk representasjon og enda mer byråkrati, ikke mindre. Sosial og helsedepartementet skal ha møte og forslagsrett, og i praksis vetorett siden staten har endelig avgjørelsesmyndighet. Fylkeskommunene blir i praksis gisler for de vedtak som fattes i den regionale helseutvalgene, og blir fortsatt økonomisk ansvarlig for sykehussektoren.

-	Regjeringen viser ikke vilje til å vurdere modeller for å skille rollen som sykehuseier og bestiller på vegne av pasienten. Det er en klar anbefaling fra OECD å foreta et slikt skille i gjennomføringen av helsereformer.

-	Pasientenes rettigheter blir for svak gjennom denne «overorganiseringen», samtidig som stykkprisgraden blir for svak til at konkurransen til pasientenes beste blir som ønsket.

-	Sykehusene får ikke en fri nok stilling til å ordne opp i indre organisering og profesjonsstrid.

-	La de svakeste psykiatriske pasientene betale for at Regjeringen fjerner refusjonsretten til avtaleløse spesialister. De private psykiatere som er tre ganger så effektive som de offentlige.

-	Utstede forbud mot at private institusjoner som er for dyktige til å utvide kapasiteten.

       Disse medlemmer vil i stedet foreta systemendringer og sørge for økt ressurstilgang som sikrer at helsevesenet kan utføre jobben sin på en kvalitativ og god måte.

       Disse medlemmer viser til at disse medlemmer har følgende alternativ for å redusere sykehuskøene:

-	la alle landets sykehus utnyttes maksimalt. Det skal bli slutt på at det finnes ledig kapasitet som ikke blir utnyttet fordi man bor i galt fylke.

-	forsterke den økonomiske satsingen på sykehusene.

-	foreslå en høyere refusjonssats for den innsatsbaserte finansieringen og gi pengene direkte til sykehusene.

-	oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling og arbeidsutleie.

-	la pasientene få rettigheter til behandling i utlandet hvis ventetidsgarantien er brutt fordi ventetidsgarantien skal være juridiske bindende.

-	la sykehusene må få frihet til organisere sin virksomhet på egen måte.

-	innføre fritt sykehusvalg. Legen og pasienten skal i fellesskap kunne velge det sykehuset som gir raskest og best behandling.

-	la staten ta ansvar for eierskap til sykehusene. Det blir slutt på strid mellom forvaltningsnivå og ulik satsing på helsetjenester i hver fylkeskommune.

-	dyktige private helseinstitusjoner skal møtes med takk, ikke forbud.

-	foreslå en Nasjonal Sykehusplan som fordeler spesialistfunksjonene mellom sykehusene.

-	sikre at norske pasienter får de EØS-rettigheter til sykehusbehandling som de har krav på blant annet ved at brudd på ventelistetidsgarantien gir norske pasienter rett til behandling i annet EØS-land.

-	sikre iverksettelse av Stortingets vedtak om en 6 måneders ventetidsgaranti for de pasienter som ikke faller inn under behandlingsgarantien på 3 måneder.

       Disse medlemmer merker seg innføringen av vurderingsgarantien fra 1. januar 1998. Disse medlemmer vil likevel bemerke at denne garantien går ut på at det er søknaden/henvisningen - ikke pasienten - som skal vurderes innen 30 dager. Dette gjøres også i dag. Det er vanskelig å se hva som er nytt med denne garantien.

       Disse medlemmer tar pasientrettigheter på alvor. En viser til at Høyre lanserer i B.innst.S.nr.I (1996-1997) en pasientgaranti:

-	Du har rett til behandling når du trenger det, senest innen 6 måneder.

-	Du har rett til behandling i utlandet hvis ventetidsgarantien er brutt, og du har ventet i mer enn 6 måneder.

-	Du har rett til å velge behandling blant alle landets sykehus. Legen hjelper deg med å innhente informasjon.

-	Du sikres behandling ved at pengene for behandlingen følger deg som pasient.

-	Du har rett til å få behandling for sykepenger.

-	Du har rett til å bli vurdert for behandling øyeblikkelig når du innlegges på sykehus.

-	Du har rett til informasjon fra legen om utilsiktede endringer i behandlingen, og virkninger av behandlingen.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i Langtidsprogrammet og i St.meld. nr. 23 (1996-1997) foreslår å innføre en fastlegeordning i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer har den overordnede holdning at det er viktig å sikre pasientens rett til fritt å velge lege. Samtidig ser disse medlemmer klare fordeler med den tradisjonelle huslegeordningen der pasienten og legen kjenner hverandre godt over lengre tid. Det er på faglig hold uttalt at et slikt system med høy kontinuitet har positiv effekt spesielt ovenfor barn og eldre pasienter. Dagens system er ikke til hinder for at den enkelte kan ha en fast lege.

       Disse medlemmer mener det forslaget Regjeringen nå har lagt frem sterkt begrenser pasientens mulighet til legebytte, og i praksis utsteder et yrkesforbud for leger som velger å stå utenfor ordningen. Dette fordi leger som står utenfor ikke skal kunne henvise til spesialist, skrive ut sykemelding eller medisin på blå resept. Disse medlemmer avviser den modell for fastlegeordning som er foreslått av regjeringen.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens satsing på å innføre IT i helsesektoren. Et finansieringssystem der pengene følger pasienten, avhenger av at pasienten og legen har informasjon om kvalitetsdata ved det enkelte sykehus og ventetid osv. Dette har man klart i andre land, som Storbritannia. Dette må norske pasienter og primærleger også kunne få tilgang på, når man eksempelvis på et reisebyrå kan få informasjon til minste detalj om ledige flyreiser overalt i verden.

       Disse medlemmer mener Norge trenger en Nasjonal sykehusplan. Regjeringen burde fremmet forslag om dette i langtidsprogrammet. Spesialistfunksjonene må i en slik plan fordeles mellom sykehusene basert på nasjonale vurderinger for å få en god utnyttelse av landets samlede helseressurser.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil vurdere tiltak for å sikre offentlig styring av spesialistutdanningen for leger. Det anføres at det er ønskelig at spesialistutdannelsen gjennomføres på kortere tid enn i dag. Disse medlemmer vil minne Regjeringen om forslaget til et nytt EU-direktiv, som regulerer spesialistutdanningens lengde. Hvis dette vedtas i EU, vil lengden på dagens spesialistutdanning i Norge ligge på et minimum, og i noen fagområder må utdanningslengden økes. Videre er det grunn til å minne om at den begrensende faktor for antall spesialister som utdannes, ikke er den normerte minimumslengde på utdanningen, men antall utdanningsstillinger. Disse medlemmer registrerer med beklagelse at fylkeskommunene fortsatt skal ha ansvaret for å opprette nye utdanningsstillinger.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen angriper innføring av ny teknologi og nye innovative legemidler i helsevesenet, og vil la dette bli offer for en streng kostnadskontroll. Faren er at norske pasienter ikke vil få den samme kvaliteten på behandlingen som man får i andre vestlige land.

       Disse medlemmer vil advare mot å se på de offentlige legemiddelutgiftene isolert. Det er avgjørende å se de økende utgiftene til legemidler i en større samfunnsøkonomisk sammenheng. Nye og dyrere legemidler er ofte et alternativ til langt mer kostbar behandling i sykehus eller institusjon.

       Disse medlemmer er positiv til Regjeringens satsing på et differensiert og pasienttilpasset tilbud innen psykiatri. Det er videre positivt at Regjeringen erkjenner at det kommunale tjenestetilbudet har vært mangelfullt for de psykiatriske pasientene. Disse medlemmer mener de psykiatriske pasientene har et meget mangelfullt tilbud, og vil intensivere den økonomiske satsingen på denne pasientgruppen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at folks helsetilstand henger nøye sammen med hvordan samfunnet rundt utvikler seg. Det viktigste kravet til helsevesenet er at folk får den hjelpen som er nødvendig når de trenger den uansett hvor de bor i landet og uansett økonomisk evne.

       Sykdommenes utbredelse varierer med kjønn, alder, geografi og en rekke andre forhold. Det er store forskjeller i helsetilstanden mellom ulike sosiale lag. Forskjeller i yrkesstatus, utdanning og inntekt fører også til ulikhet i helsetilstand og sykelighet. Mens menn er overrepresentert når det gjelder « dramatiske » sykdommer som vi dør av, har kvinner oftere de kroniske lidelsene eller plagene, som vi sliter med i mange år. Derfor vil disse medlemmer ha en politikk som ser helsearbeid i et utvidet perspektiv hvor også bedring av levekår og utjevning av klasseforskjeller står sentralt.

       Mye tyder på at kvinner taper i kampen om helsekronene og at forskning og utprøvende behandling på typiske kvinnesykdommer fremdeles blir nedprioritert.

       Disse medlemmer vil at kvinnehelsespørsmål skal prioriteres høyere, og at Statens Helsetilsyn får et større og mer forpliktende ansvar for dette.

       Disse medlemmer vil fjerne køene til helsetjenester. For å få til det må det både brukes mer penger og helsevesenet må organiseres bedre. Disse medlemmer vil ha økt vekt på å behandle « hele mennesket ». Det innebærer styrking av allmennhelsetjenesten, legevakttjenester, helsestasjoner for foreldre og barn, helsestasjoner for ungdom.

       Helsetjenesten må organiseres rundt pasienten, dvs. være mobil og ikke slik at pasienten er den som først og fremst må flytte på seg. Lokaler og utstyr f.eks. i sykehus bør tas i bruk i større deler av døgnet slik at flere pasienter får kortere ventetid på behandling. Dersom legemangelen fortsetter må en vurdere å utvide legenes plikttjeneste.

       Disse medlemmer vil ha økt satsing på helsetjenester til de som ikke roper høyest, f.eks. til psykiatriske pasienter, kronikere og mennesker uten klar diagnose. Det er viktig å satse på kommunale tilbud. For mange er det behov for dagtilbud, botilbud og rehabiliteringsplan. Særlig ressurskrevende pasienter som flytter ut i egen bolig i kommunene, må gis et kvalitativt godt tilbud. Staten må sørge for tilstrekkelig økonomi i kommunene.

       Disse medlemmer mener det bør satses mer aktivt på pasientorganisasjoner og selvhjelpsgrupper som bidrar til å styrke egen helse både gjennom forebyggende arbeid og ved hjelp til bedre å mestre sykdommen.

       Disse medlemmer viser til at norsk helsevesen de siste årene har vært mest opptatt av å øke antall behandlinger. Selv om kvalitetssikring er en viktig del også av helsetjenesten, er det mange som opplever dårlig kvalitet på en del av tjenestene. Det er særlig behov for å sette opp kvalitetskrav i eldreomsorgen. I den hjemmebaserte eldreomsorgen bør det innføres bistandsavtaler som klart sier hvilken hjelp som skal gis, av hvem og til hvilket tidspunkt. Det må være slik at en får hjelp når en trenger det. Kommunene bør ha lovfestet plikt til å gi slike tjenester som øyeblikkelig hjelp.

       Disse medlemmer mener det må stilles krav til helsevesenet om brukerkontrakter som sier noe om ventetider for undersøkelse og behandling både når det gjelder primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, hvem som er ansvarlig lege og sykepleier når en er innlagt i sykehus, krav til informasjon o.l.

       Disse medlemmer vil ha et sterkt offentlig helsevesen. Det er nødvendig for å sikre alle like muligheter til behandling. Der hvor f.eks. primær-helsetjenesten er basert på private leger, fysioterapeuter o.l. må det offentlige gjennom avtaler sikre at de tjenester det offentlige helsevesenet mener er nødvendig blir ivaretatt. Disse medlemmer mener det offentlige må ha styring med hvordan helsetilbudet skal organiseres, både av hensyn til pasientene og av hensyn til kontrollen med de store økonomiske overføringene som ligger i helsevesenet.

       Disse medlemmer mener at kommunenes ansvar for helsetjenester, både når det gjelder allmennhelsetjenester, eldreomsorg, psykiatri og rusproblematikk skal forsterkes. Det er behov for et mer likeverdig tilbud uansett hvilken kommune en bor i. Innen psykiatri er det behov for flere tilbud i nærmiljøene, dvs. botilbud, poliklinisk tilbud, dagtilbud o.l. Kommunene må styrkes for å kunne bygge opp et forsvarlig tilbud. Disse medlemmer går inn for at det organisatorisk må bli et tettere samarbeid mellom somatikk og psykiatri.

       Organisering av ledelse og styring av helsetjenestene bør skje ut fra det som tjener pasientene og ikke ut fra profesjonsinteresser. Disse medlemmer mener det må stilles krav til profesjonene om å samhandle til beste for en helhetlig behandling av pasientene.

       Disse medlemmer viser til at pasientene blir stadig mer « krevende » brukere i helsevesenet. De kjenner ofte sine diagnoser og behandlingsmuligheter vel så godt som helsepersonalet. De har krav på å bli lyttet til og tatt med på råd i behandlingen.

       Disse medlemmer mener pasienters rettssikkerhet må styrkes. Enhver som skrives inn i psykisk helsevern uten eget samtykke må på statens bekostning få juridisk bistand. Statistikk over tvangsmiddelbruk og tvangsbehandlingstiltak føres og må bli offentlig tilgjengelig.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen konstaterer at valgkamppopulismen ingen ende tar i forhold til eldre og omsorg for disse. Dette medlem er enig i at omsorg for eldre må være en prioritert oppgave. Den elendighetsbeskrivelse som gis av norsk eldreomsorg og eldres levekår i alminnelighet, synes allikevel totalt brakt ut av fornuftige proporsjoner. Det er en liten gruppe av de eldre som har de vanskelig. Det er videre et mindretall av norske kommuner som ikke har vært seg sitt ansvar i forhold til de eldre bevisst, og som har prioritert annerledes, f.eks. kulturhus, rådhus m.v.

       Man løser ikke problemene ved å øke pensjonene for alle, fremfor å målrette tiltakene mot de som har det vanskelig. Og man får ikke mindre ansvarsfraskrivelse i kommunene ved å belønne de kommunene som har sviktet med tilleggsbevilgninger. En oppnår utelukkende å svekke de « flinke » kommunenes incentiver for å videreføre sin ansvarlige linje.

       Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad under avsnitt 8.89.

6.6 Trygdepolitikken

6.6.1 Sammendrag

6.6.1.1 Utfordringer, mål og status

       Folketrygden skal fortsatt være hovedelementet i vårt sosiale sikkerhetsnett.

       Regjeringen legger opp til en langsiktig politikk med sikte på å bevare hovedtrekkene i dagens folketrygd. Dette er en krevende oppgave i en tid da flere andre land bygger ned og endrer de offentlige pensjonssystemene. Utfordringene framover er knyttet til at antall alderspensjonister er anslått å øke sterkt etter 2010, jf. figur 5.3 i meldingen. I tillegg forventes en betydelig vekst i gjennomsnittlig alderspensjon utover den allmenne inntektsveksten i samfunnet. Dette har sammenheng med utviklingen av folketrygdsystemet og økt yrkesaktivitet blant kvinner.

       Framover må det samlede velferdstilbudet innrettes med sikte på å gi en rimelig inntekts- og byrdefordeling mellom generasjoner og mellom framtidens yrkesaktive og yrkespassive. For å klare dette er en avhengig av å utnytte landets arbeidskraftressurser best mulig.

       Regjeringen vil videreutvikle arbeidslinjen i velferdspolitikken, og har som mål å styrke den enkeltes arbeids- og funksjonsevne. Arbeidslinjen innebærer at inntektsgivende arbeid så langt som mulig skal være førstevalget for personer i yrkesaktiv alder, mens varige trygdeytelser bør forbeholdes personer med varige helse- og funksjonsproblemer. Hvis en klarer å begrense antallet som er avhengig av stønad, blir det også lettere å opprettholde oppslutningen om systemet, og et rimelig kompensasjonsnivå for dem som er stønadsmottakere. Det er et mål å øke yrkesdeltakelsen i de eldre aldersklasser, og arbeidslivet må innrettes slik at det gir rom for mennesker i ulik livssituasjon. Regjeringen vil fortsatt legge til rette for mulighetene til å forene omsorgsoppgaver med yrkesaktivitet.

       Det norske trygdesystemet er i dag godt utbygd. Pensjonistene som gruppe har i perioden 1984-1994 hatt en bedre inntektsutvikling enn for alle husholdninger samlet, jf. tabell 11.6* i kap. 11*. Dette har sammenheng med at stadig flere opparbeider seg tilleggspensjoner i folketrygden. I tillegg har pensjonistenes inntekter fra andre kilder enn folketrygden økt, og da særlig utbetaling av tjenestepensjon.

       Blant trygdemottakere har imidlertid for eksempel grupper av enslige forsørgere og minstepensjonister i storbyene svak økonomi.

       På første halvdel av 1990-tallet har andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som er omfattet av ulike langtidsytelser fra folketrygden, holdt seg relativt stabil. På midten av 1990-tallet er det imidlertid igjen observert en økning blant annet i tilgangen av uførepensjonister og i sykefraværet.

       Norge har en høy andel av befolkningen i arbeidsstyrken både samlet sett og blant kvinner og eldre. Dette gjør Norge bedre rustet enn en del andre land til å møte utfordringene med økende pensjonsutbetalinger og økende forsørgingsbyrde i framtiden. I de senere år har en likevel sett tendenser til redusert yrkesaktivitet blant eldre.

6.6.1.2 Pensjonspolitikken og folketrygden

       Gjennom folketrygden sikres en minstepensjon som gir grunntrygghet for alle innbyggere, og en tilleggspensjon som gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt. Denne balansen mellom fordelings- og forsikringshensyn er et sentralt trekk å ta vare på. Fordelingshensyn er den viktigste årsaken til at Regjeringen vil verne om folketrygdens hovedrolle i pensjonssystemet. Samtidig bidrar forsikringshensynet til å ivareta brede gruppers behov for inntektssikring. Dette er viktig for å opprettholde den allmenne oppslutningen om folketrygden, og for den enkeltes motivasjon til yrkesdeltakelse.

       Regjeringen legger vekt på å unngå store og plutselige endringer i reglene for opptjening og utmåling av pensjon i folketrygden. I så sentrale ordninger er det viktig med stabilitet og forutsigbarhet, slik at den enkelte skal kunne planlegge livet sitt med en viss trygghet. I Velferdsmeldingen la Regjeringen fram en strategi for å sikre det økonomiske grunnlaget for folketrygden i framtiden, der det blant annet ble lagt vekt på å styrke arbeidslinjen i velferdspolitikken og å sikre at supplerende ordninger støtter opp om folketrygden.

       Ved behandlingen av Velferdsmeldingen ba Stortinget om videre utredning på flere av de områdene som ble gjennomgått i meldingen. Utredningene er blant annet knyttet til spørsmålet om fondskonstruksjoner for folketrygden, der det er satt ned et offentlig utvalg ledet av Torstein Moland som skal avgi sin innstilling innen 1.7.1998. Stortinget ba også om utredninger knyttet til fleksible pensjonsordninger for personer mellom 64 og 70 år og besteårsregelen i folketrygden ved beregning av tilleggspensjon. Disse spørsmålene utredes av en arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer som skal levere en rapport innen utgangen av mai 1997.

       Regjeringen har satt ned et offentlig utvalg til å utrede de problemstillinger som samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser. Det gjelder både prinsipper for hvor langt en bør gå i å likestille samboere og ektepar privatrettslig og offentligrettslig, såvel som konkrete forslag til tilpasning av ordninger, blant annet når det gjelder pensjonsutmåling. Spørsmålet vil bli lagt fram for Stortinget på bakgrunn av utredningen og høringsuttalelser til den.

       For å sikre at de forskjellige utredningene kan støtte opp under arbeidet med å bevare og videreutvikle folketrygden, vil Regjeringen legge til rette for en mest mulig enhetlig oppfølging.

6.6.1.3 Arbeidslinjen i velferdspolitikken

       Gjennom arbeid får den enkelte anledning til å bruke egne krefter og evner. Deltagelse i arbeidslivet fyller også en viktig sosial funksjon og bidrar til å øke verdiskapingen i samfunnet. Trygde- og stønadsordningenes omfang og innretning påvirker yrkesdeltakelsen, og politikken på dette området har en sentral plass for å støtte opp under arbeidslinjen. Et mål for folketrygden er dessuten å bidra til selvforsørging og best mulig funksjonsevne for den enkelte.

       For å stimulere til arbeid er det vesentlig at trygdesystemet i hovedsak er utformet slik at den enkelte får høyere inntekt ved å være i arbeid enn ved å motta trygd. Vurderingen av slike incentivvirkninger er særlig viktig i ordninger som innebærer stor grad av frivillighet, og som er rettet mot personer som i hovedsak har arbeidsevnen i behold.

       Et element i arbeidslinjen er å stimulere til egenaktivitet og egenansvar for å kunne forsørge seg selv og sin familie. Arbeidslinjen innebærer likevel store forpliktelser for det offentlige gjennom å legge forholdene til rette for at flest mulig arbeidsføre personer kan ta del i arbeidslivet. Den enkelte arbeidsgiver og de store organisasjonene i arbeidslivet må også bidra aktivt for at en skal nå de ønskede resultater.

       I løpet av de siste årene er det gjennomført en rekke tiltak for å støtte opp om arbeidslinjen. Tiltakene har bestått både av regelverksendringer, oppfølgings- og kvalifiseringstiltak og institusjonelle endringer, jf. omtale i kap. 12*.

       Overfor sykmeldte vil tiltak med tidlig oppfølging for å unngå overgang til en langvarig eller permanent trygdekarriere fortsatt bli prioritert. Samtidig vil det bli satset aktivt på rehabilitering og attføringstiltak for å få personer tilbake i arbeidslivet, blant annet ved å videreutvikle samarbeidet mellom involverte etater og bedrifter, og å utvikle de ulike etatenes kompetanse til å løse nye og mer ambisiøse oppgaver.

       Regjeringen vil bygge videre på erfaringer fra det positive samarbeidet mellom partene i arbeidslivet for å få ned sykefraværet. Det vil bli lagt vekt på å målrette det forebyggende arbeidet mot arbeidsmiljøutvikling, tiltak rettet mot risikogrupper og tidlig oppfølging av langtidssykmeldte. Trygdeetaten har også fått en sentral rolle i oppfølgingen av sykmeldte og i arbeidet med å forebygge langtidsfravær. Godt samarbeid mellom trygdeetat, helsevesen, bedrifter og den enkelte er her avgjørende.

       Regjeringen vil videreføre satsingen på medisinsk rehabilitering og yrkesmessig attføring og prøve ut alternative tiltak for personer med helseproblemer og yrkeshemming. En vil også foreslå enklere beregningsregler for attføringspenger og rehabiliteringspenger, og i større grad markere at dette er midlertidige ytelser.

       Våre dagers sykdomsbilde preges i stor grad av lidelser som ikke er dødelige, som for eksempel psykiske plager og smertelidelser, og denne type lidelser ligger bak mye av sykefraværet og tilgangen til uførepensjon. Regjeringen ønsker å forbedre kunnskapsgrunnlaget når det gjelder årsakssammenhenger og behandlingsformer på dette området, og vil legge fram en egen Stortingsmelding om rehabilitering i løpet av 1997. Meldingen vil samtidig utforme en strategi for rehabiliteringsarbeidet på tvers av målgrupper, profesjoner og sektorer, slik at en kan oppnå best mulig effekt av den samlede innsatsen.

       For å legge forholdene bedre til rette for at uførepensjonister kan utnytte sin restarbeidsevne og motiveres til kombinasjonsløsninger med arbeid og trygd, ble friinntektsgrensen for uførepensjonister i 1997 økt fra H G til 1 G uten at uføregraden revurderes. For å motvirke tendensen til utstøting fra arbeidslivet har Stortinget etter forslag fra Regjeringen vedtatt å samordne uførepensjon mot « gavepensjon » fra arbeidsgiver med virkning fra 1. mai 1997.

       Informasjonsteknologi åpner for nye muligheter for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet. Regjeringen ønsker å utnytte disse mulighetene gjennom å styrke kompetansen i bruk av ulike tekniske hjelpemidler. En treårig prøveordning med funksjonsassistenter for personer med sterke funksjonshemminger er et annet tiltak for å hjelpe funksjonshemmede til å kunne delta i arbeidslivet.

       Regjeringen ønsker å gi enslige forsørgere med småbarn bedre økonomi og å stimulere til økt selvforsørgelse. Ved stortingsbehandlingen av Velferdsmeldingen sluttet flertallet seg til Regjeringens forslag om en omlegging av stønadsordningene for enslige forsørgere. Endringene innebærer at enslige forsørgere får høyere ytelser, men i en kortere overgangsperiode enn nå. Samtidig legges det opp til ulike selvhjelps- og kvalifiseringstiltak. Regelendringene vil tre i kraft fra 1998.

       Regjeringen ønsker en bedre samordnet velferdsforvaltning der brukermedvirkning, og samarbeid er framtredende, slik at mennesker med sammensatte problemer får målrettede, effektive og helhetlig tilbud. For å få til dette legges det opp til:

-	å tilstrebe samlokalisering av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor

-	at den etat som mottar en henvendelse skal ha ansvar for en første kartlegging og ta nødvendig kontakt med andre aktuelle etater, i samråd med den enkelte

-	å utarbeide kvalifiseringsplaner for personer med sammensatte problemer i forhold til arbeidsmarkedet.

       Den gjennomsnittlige avgangsalderen for nye alders- og uførepensjonister i folketrygden har i de senere år vært om lag 60 år, langt lavere enn pensjonsalderen i folketrygden på 67 år. Regjeringen ønsker å få flere eldre til å fortsette lengre i arbeid, og det er et mål å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen. Denne politikken må ses i sammenheng med at en i årene framover vil stå overfor stigende forsørgingsbyrde, særlig etter 2010, og at flere av framtidens eldre antakelig vil ha mindre slitsomt arbeid bak seg enn dagens eldre.

       Figur 5.5 i meldingen illustrerer hvordan forventet levealder har økt i dette århundret, en utvikling som er ventet å fortsette utover i neste århundre. Samtidig har gjennomsnittlig utdanningslengde økt, slik at gjennomsnittsalderen for inntreden i yrkeslivet har gått opp.

       For å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen er det nødvendig å stimulere flere til å stå lenger i arbeid, hindre utstøting og bedre målrettingen av ulike ordninger. Regjeringen la i Velferdsmeldingen fram flere forslag som ledd i en slik strategi. Avkortingsreglene for alderspensjon mot arbeidsinntekt for aldersgruppen 67-69 år er for eksempel endret fra 1. januar 1997 slik at det blir gunstigere å fortsette i arbeidslivet for denne gruppen.

       Samtidig er eldre arbeidstakere en sammensatt gruppe, og mange startet tidlig i arbeidslivet. De har ofte et langt arbeidsliv med hardt fysisk arbeid bak seg, og vil kunne ha behov for lavere pensjoneringsalder. En del eldre arbeidstakere vil også ønske en mer gradvis overgang til pensjonsalderen, ved å kombinere redusert arbeidstid og pensjon i en periode.

       En ordning med avtalefestet pensjon (AFP) ble innført i 1989 for store grupper av arbeidstakere, og pensjonsalderen i AFP er i dag 64 år. I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1996 ble det enighet mellom Fellesforbundet og Teknologibedriftenes Landsforening om å utrede hvordan en egen pensjonsordning ned til 62 år kan gjennomføres. Partene ble enige om at ordningen skal kunne tilbys arbeidstakere over 63 år fra 1. oktober 1997 og arbeidstakere over 62 år fra 1. mars 1998. Tidligpensjonsordningen skal være begrenset til arbeidstakere som har en lengre yrkeskarriere og som har behov for en verdig avslutning av denne. LO og NHO la i januar 1997 fram en rapport med ulike modeller for en slik tidligpensjonsordning. Utredningen skal tas opp ved mellomårsoppgjøret 1997. Regjeringen legger fortsatt til grunn at eventuelle nye utvidelser skjer uten statlig tilskudd.

6.6.1.4 Supplerende pensjonsordninger

       Pensjon fra andre ordninger enn folketrygden består hovedsakelig av utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger i privat og offentlig sektor og egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES). Betydningen av slike ordninger har vokst over tid, og en må regne med forsatt vekst i utbetalingene framover. Derfor bør disse ordningene støtte opp om overordnede mål i pensjonspolitikken, blant annet folketrygdens rolle som en selvstendig og fullverdig pensjonsordning, og målet om å stimulere til økt yrkesaktivitet.

       Dagens EPES-ordning er i et høringsnotat fra Finansdepartementet fra desember 1996 foreslått avløst av en ny ordning med individuelle pensjonsavtaler (IPA). Forslaget er en oppfølging av Stortingets vedtak om pensjonssparing i bank, og IPA vil kunne inngås både som spareavtale og som forsikringsavtale. Midlene skal være bundet fram til pensjonsalder, og vil bli utbetalt som pensjon over minst 10 år.

       Når det gjelder private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES), har et omfattende utredningsarbeid pågått for å komme fram til et nytt regelverk, jf. NOU 1994:6 Private pensjonsordninger og St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen. Dette arbeidet følges nå opp av den såkalte Tjenestepensjonsgruppen, ledet av Erling Selvig, som etter planen skal overlevere utkast til lovtekst og merknader for en egen lov om tjenestepensjoner i løpet av første halvår 1997, for påfølgende høringsrunde.

       Det ble i Velferdsmeldingen foreslått en økning i minstekravet for rett til full pensjon fra 30 års til 40 års opptjening for tjenestepensjon i privat sektor. På bakgrunn av behandlingen av Velferdsmeldingen i Stortinget ble Regjeringen bedt om å utrede et minstekrav om økt opptjeningstid til 35 år både for tjenestepensjonsordninger i privat og offentlig sektor. Samtidig er det foreslått å innføre en ordning med omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger for å ivareta kvinners pensjonsmessige stilling ved en økt minstenorm i opptjeningstiden for full pensjon. For begge disse spørsmålene vil forslag for private tjenestepensjonsordninger bli lagt fram i innstillingen fra Tjenestepensjonsgruppen.

6.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener folketrygden skal være det bærende elementet i vårt velferdssamfunn. Folketrygden skal sikre alle en grunnpensjon, samt en tilleggspensjon avhengig av tidligere inntekt. Pensjon fra andre ordninger enn folketrygden skal være supplerende til folketrygdens ytelser. Disse medlemmer mener folketrygden skal bidra til inntektsutjevning mellom generasjoner, kjønn og ulike samfunnsgrupper.

       Disse medlemmer viser til at alle gjennom folketrygden sikres en minstepensjon som skal gi økonomisk grunntrygghet, og en tilleggspensjon som gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt. De som ikke har hatt tilstrekkelig inntekt i yrkesaktiv alder, får i stedet for tilleggspensjon et særtillegg. Fra 1. mai 1996 utgjør særtilleggssatsen 61,55 % av grunnbeløpet. Denne satsen har økt fra f.eks. bare 7,5 % i 1969. Grunnbeløpet er nå 41.000  kroner, og minstepensjonen blir da 66.240  kroner for enslige og 55.992  kroner for pensjonist gift med annen pensjonist. Disse medlemmer viser til at 41 % av alle alderspensjonister i 1996 var minstepensjonister mot 74 % i 1980, og at dette tallet vil fortsette å gå ned ettersom stadig flere vil ha opparbeidet tilleggsrettigheter i folketrygden. Det var i 1995 om lag 257.000 alderspensjonister, og om lag 191.000 uførepensjonister med minstepensjon.

       Disse medlemmer viser til at eldre som gruppe stadig får bedret sine levekår. Inntektsveksten er sterkere enn f.eks., for lønnstakere, og boligstandarden er bedret slik at det nå ikke lenger er noen markert forskjell i boligstandard mellom eldre og befolkningen som helhet. Pensjonistene har hatt en sterk inntektsutvikling de siste årene. I perioden 1990 til 1994 økte pensjonisthusholdningenes inntekter med 6 prosent reelt, mens det tilsvarende tallet for alle husholdninger var 3 %. Minstepensjonene har økt med 80 % reelt fra 1967 til 1994, dvs. en realvekst på 2,2 % pr. år.

       Disse medlemmer viser til at det i tillegg til folketrygden er innført en rekke tiltak som har til hensikt å bedre pensjonistenes levekår. Disse medlemmer vil spesielt peke på de særskilte skattelettelser som gis pensjonister gjennom særfradrag for alder, skattereduksjonsregelen og lavere folketrygdavgift. Videre vil disse medlemmer peke på at bostøtteordningen gir målrettet støtte til de som har lav pensjon og høye bokostnader.

       Disse medlemmer mener det er viktig å videreføre ordninger som sikrer pensjonistene et trygt inntektsgrunnlag og som gir gode fordelingseffekter. Disse medlemmer vil peke på at den beste måte å styrke minstepensjonistenes økonomi vil være gjennom en styrking av særtillegget i folketrygden samt gjennom en videreutvikling av dagens bostøtteordning.

       Disse medlemmer vil understreke at det er et hovedmål at flest mulig i arbeidsfør alder kan ha arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Derfor ble det også ved behandlingen av Velferdsmeldingen foretatt en rekke endringer som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det ble blant annet vedtatt å fryse uførevedtaket mens man prøver seg i arbeid, samt heving av friinntektsgrensen til 1G. Erfaring viser også at tidlig oppfølging av sykmeldte gir resultater og disse medlemmer vil understreke at det viktig å starte med behandling eller rehabilitering tidlig for å oppnå best resultater.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at sykepengeordningen er en viktig velferdsordning. Under behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte flertallet i sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti blant annet om sykelønnsordningen:

« (Disse medlemmer) understreker behovet for et slikt sikkerhetsnett. Dette er særlig viktig for de lavest lønte, som ofte er kvinner, hvor inntektsbortfall vil få forholdsmessig større konsekvenser enn for dem med høyere inntekter. »

       Disse medlemmer går inn for at det av velferdspolitiske grunner ikke gjennomføres innstramninger i sykepengeordningen, noe som vil ramme de svakeste på arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer mener det er et mål å redusere sykefraværet og viser til samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Erfaring viser at det er nødvendig å følge opp den sykemeldte tidlig med behandling og rehabilitering. Aktiv sykmelding, hvor den sykmeldte får prøve andre arbeidsoppgaver under sykmeldingsperioden, er et eksempel på dette.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Sykelønnsordningen opprettholdes og arbeidstakere skal sikres full lønn fra første dag under sykefraværet. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har den enkeltes trygghet som sitt sentrale mål i velferdspolitikken. Trygghet er først og fremst vår evne til å ta vare på oss selv og vår familie. Tryggheten bygges ved at vi får beholde vår økonomiske handlefrihet, og ved at samfunnet innrettes slik at vi får anledning til å ta ansvar for våre nærmeste. Den økonomiske handlefrihet er likevel uten betydning dersom velferdstilbudene er ensartede og sosialiserte.

       Disse medlemmer vil peke på følgende hovedutfordringer for velferds- og trygdepolitikken:

-	Befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive og flere pensjonister samtidig som dagens anslag for oljeinntektene viser at disse blir kraftig redusert. Det er derfor nødvendig å foreta endringer nå for å sikre velferden for kommende generasjoner.

-	Det offentlige bør konsentrere seg om de viktigste oppgavene, og en endring i velferdsordningene, må resultere i endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder.

Trygg velferd

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at folketrygden i 1995 gikk med et underskudd på drøyt 40  mrd. kroner Regnet i faste priser er trygdeutgiftene firedoblet fra 1967 fram til i dag. Folketrygdens andel av BNP har steget fra 8 % i 1967 til 16 % i 1993.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det innenfor Folketrygden utbetales langt større beløp i ytelser til folk i yrkesaktiv alder som er helt eller midlertidig ute av yrkeslivet enn til alderspensjon. Et vesentlig mål må være å utforme ordningene slik at det i større grad skal lønne seg å arbeide.

       Disse medlemmer viser til at ca 1,2 millioner mennesker mottar trygdeytelser. Samtidig vet vi at offentlige støtteordninger i mange år skaper avhengighet. Det er viktig å finne en balansen mellom en trygd det går an å leve av i en begrenset periode og klientskapende støtte.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil legge vekt på følgende forhold for å bidra til å skape en tryggere fremtid:

-	Respekt for opptjente rettigheter.

-	Økening av minstepensjonen utover dagens nivå for pensjonister som utelukkende har minstepensjon å leve av.

-	Ingen økning av pensjonistbeskatningen.

-	Fondsbasering av tilleggspensjonene i Folketrygden.

-	Sterkere incentiver til selvforsørgelse og arbeidsinnsats krever omlegginger og innstramninger i trygdeordninger for folk i yrkesaktiv alder.

-	Sparing til egen alderdom er gunstig for den enkelte og samfunnet. Høyre vil derfor forbedre og utvide mulighetene til privat pensjonssparing.

-	Fleksibel pensjonsalder utredes ved en ordning med fleksibel avgangsalder mellom 64 og 70 år og kombinasjon av arbeid og trygd.

Fondering av tilleggspensjonene - en trygghetsreform

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener fondering av tilleggspensjonene er en trygghetsreform. Når den enkelte sparer til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetaling av tilleggspensjoner overlates til fremtidens skattebetalere. Den enkelte bør ha eierskap til sin egen sparing og bestemme hvordan midlene skal forvaltes. I nedgangstider vil individuell fondsbasering hindre myndighetene i å forgripe seg på pensjonsfondene. Forutsetningen for disse medlemmer er at tilleggspensjonene fortsatt skal være en obligatorisk, offentlig pensjonsordning innenfor Folketrygden.

AFP-ordningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener AFP ordningene bryter med arbeidslinjen, og Regjeringens mål om å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen. Disse medlemmer mener partene i arbeidslivet selv må bære omkostningene ved en slik ordning. Internasjonale erfaringer viser de økonomiske problemene velferdsstaten etterhvert kommer opp i hvis man stadig skal senke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra yrkeslivet. En påregnelig knapphet på ressurser for velferdstiltak i fremtiden når oljeinntektene avtar, tilsier at man allerede nå må legge til grunn en bevisst prioritering av de svakeste, de funksjonshemmede, langtidssyke, og pleietrengende eldre. En politikk som reduserer de ressurser, både økonomiske og i form av arbeidskraft er usosial.

Sykelønnsordningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge har den mest omfattende og kostbare sykelønnsordning i Europa. Dette påvirker norske bedrifter konkurranseevne i negativ forstand. Sykefravær koster det norske samfunnet totalt sett over 20 mrd. kroner hvert år.

       Disse medlemmer mener det må være en klar målsetting at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave som mulig. Dette må for det første oppnås ved vilje til forebyggende tiltak på arbeidsplassen. Et godt utbygd helsetilbud med korte ventetider for behandling er en annen faktor. Videre er det viktig at langtidssyke kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg fremfor passivt trygdemottak.

       Disse medlemmer vil bidra til en innstramning av sykelønnsordningen og redusere faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag.

Egen pensjonssparing

       Komiteen medlemmer fra Høyre vil legge stor vekt på og utvide og forbedre mulighetene til egen pensjonssparing.

Trygdepolitikken - generelt

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at folketrygden er en av solidaritetssamfunnets viktigste bærebjelker. Folketrygden innebærer et historisk kompromiss; kombinasjonen av en minsteytelse som alle har rett til (minstepensjon) og en forsikring mot dramatisk reduksjon i inntekt når man ikke lenger mottar lønn. Folketrygden ble innført fordi det var bred politisk oppslutning om denne ordningen, og den kan bare bevares og forbedres dersom den fortsatt er en ordning som omfatter folk flest. Disse medlemmer går derfor inn for at folketrygden skal bevare sitt generelle preg, og går imot alle forsøk på å innsnevre ordningen til hovedsakelig å ivareta et fåtall i befolkningen.

       Men folketrygden har også sine svakheter. Mange kvinner som er yrkesaktive og betaler inn til folketrygden får liten eller ingen tilleggspensjon fordi perioder utenfor arbeidsmarkedet med ubetalt omsorgsarbeid og/eller perioder med deltidsarbeid gir reduksjon i beregningsgrunnlaget for tilleggspensjon. Framtidas minstepensjonister vil nesten bare være kvinner.

       De seinere åra har ulike former for pensjonssparing og privat pensjonsforsikring økt sterkt. Det skyldes dels usikkerhet i forhold til om folketrygden vil holde det den lover, og dels at høyinntektsgrupper har økonomisk mulighet til å spare til pensjonsalderen ut over folketrygden. Dette kan undergrave oppslutningen om folketrygden på sikt.

       Disse medlemmer vil reformere folketrygden med utgangspunkt i at både minsteytelser og tilleggsytelser beholdes innenfor folkterygden. Disse medlemmer vil bedre kvinners rettigheter i folketrygden og ellers særlig konsentrere seg om å heve minstepensjonen.

       Disse medlemmer viser til at et stortingsflertall har gått inn for å beholde sykelønnsordningen som et viktig sikkerhetsnett og velferdspolitisk instrument. Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen står sentralt i velferdspolitikken.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.