Stortingsrepresentantene Eva Lian, Per Olaf Lundteigen og Eli Sollied Øveraas fremsatte 13. mai 1997 følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen å fremme forslag som gir foreldre rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke. »
Ifølge NOU 1996:13 « Offentlige overføringer til barnefamilier » ble ordningen med foreldrefradrag innført i 1948 under betegnelsen hustrufradrag. Fra 1981 har ordningen hatt betegnelsen foreldrefradrag. Fradraget gis til ektefeller og samboere med felles barn, så fremt begge foreldre har arbeidsinntekt. Det kan også gis dersom en av foreldrene har arbeidsinntekt og den andre er under utdanning eller er ufør.
Fradraget gis i inntekten til den av foreldrene som har lavest arbeidsinntekt. Det gis også til enslige forsørgere med arbeidsinntekt. Fradraget er knyttet til utgifter til stell og pass av barn under 12 år. Det gis et standardfradrag, maks. beløp i 1996 for to eller flere barn under 12 år var 4.900 kroner, og et fradrag for dokumenterte utgifter med maks. beløp på 23.000 kroner.
Foreldre med bare en arbeidsinntekt har ikke rett til foreldrefradraget selv om de har barn som går i barnehage. Bakgrunnen for en slik forskjellsbehandling er sannsynligvis at den av foreldrene som har arbeidsinntekt lignes i skatteklasse 2. Denne forskjellsbehandlingen blir ikke mer rettferdig av den grunn, jf. eksempel inntatt i dokumentet.
Det er bred enighet om at barnehage er et godt pedagogisk tilbud og at en barnehageplass kan være både viktig og nødvendig for å gi barn en god sosial utviklingsmulighet. Ikke minst kan dette gjelde for enebarn. På denne måten er barnehageplassen et tilbud først og fremst for barnets skyld, noe man ikke skal undervurdere. En del barn og foreldre kan derfor ha behov for barnehageplass, selv om en av foreldrene er hjemmeværende og som sådan er uten arbeidsinntekt.
For å sørge for større likebehandling og rette opp skjevheten slik det fremkommer i dokumentet fremmes ovennevnte forslag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at dokumentet ble oversendt finansministeren til uttalelse i brev av 23. mai 1996. Finansministerens svarbrev av 30. mai 1997 følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser til at foreldrefradrag etter dagens bestemmelser i skattelovens § 44 sjette ledd gis ektefeller og samboere, så fremt begge foreldrene har arbeidsinntekt. Rett til fradrag foreligger bare hvor enten begge ektefeller har alminnelig inntekt av arbeid, eller hvor den ene har inntekt av arbeid og den andre er ufør, under utdanning eller på annen måte er forhindret fra å ha daglig pass og stell av barn. Fradraget er knyttet til pass og stell av barn under 12 år og gis i inntekten til den av foreldrene som har lavest arbeidsinntekt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at dagens regelverk har den konsekvens at langt de fleste eninntektsfamilier ikke får foreldrefradrag, heller ikke for legitimerte utgifter til pass og stell av barn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at foreldrefradraget er begrunnet i at utgifter til pass og stell av barn henger sammen med inntektsopptjeningen i husholdningen. Når en av foreldrene er hjemmeværende blir det ikke lenger noen slik sammenheng. Flertallet viser til at denne prinsipielle vurderingen tilsier at foreldrefradraget ikke utvides til å gjelde husholdninger hvor en av foreldrene er uten inntekt. Flertallet vil likevel peke på at denne avgrensningen kan synes urimelig for enkelte som f.eks. ønsker å benytte et pedagogisk tilbud i barnehage selv om husholdningen bare har én inntekt. Verdien av fradraget kan for mange husholdninger være utslagsgivende for om familien har en reell valgfrihet eller ikke. Flertallet vil derfor be departementet vurdere en utvidelse av fradragsretten i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1998.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Dok.nr.8:85(1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian, Per Olaf Lundteigen og Eli Sollied Øveraas om å endre regelverket slik at det gis rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke - vedlegges protokollen. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til familier som av ulike grunner er tvunget til, eller som av egen vilje velger å leve på en arbeidsinntekt, ofte også vil ha en vanskeligere økonomisk situasjon enn flertallet av toinntektsfamilier. For mange i denne gruppen kan verdien av maksimalt foreldrefradrag, som utgjør 6.692 kroner i skattelette, være utslagsgivende for om deres barn kan få et supplerende pedagogisk tilbud, eksempelvis en hel- eller korttids barnehageplass.
Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne i at dagens avgrensing av foreldrefradraget er urimelig. At en forelder er hjemmearbeidende kan være motivert av andre forhold enn heltids pass av egne barn. Eksempelvis omsorg for syke, pleietrengende familiemedlemmer, evt. andre ulønnede sysler. Uavhengig av motiv bør den ene forelders arbeid i hjemmet ikke ekskludere familien fra å få fradrag for kostnader som presumptivt bedre stilte toinntektsfamilier får innvilget. Også fordelingspolitisk fremstår dette som et paradoks.
Disse medlemmer viser for øvrig til at departementet i sitt brev til komiteen av 30. mai 1997 fremhever at utgifter til pass og stell av barn i utgangspunktet er å anse som privatutgifter, og at foreldrefradraget således rent prinsipielt ikke er utgifter til inntekts ervervelse i henhold til skattelovens § 44 første ledd. Det er følgelig i første rekke pragmatisme som motiverer et slikt fradrag, og skjønn som ligger til grunn for avgrensningene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir foreldre rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke. »
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til Høyres ønske om å innføre en generell kontantstøtte etter en modell som ikke skiller mellom hvordan foreldrene innretter omsorgen for barna.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil presisere at full barnehagedekning er et overordnet mål. For disse medlemmer har sikring av et pedagogisk tilbud til alle barn hatt en selvstendig begrunnelse utfra barnas behov, uansett foreldrenes yrkes- og inntektsforhold. På denne bakgrunn vil disse medlemmer kunne støtte å endre fradragsreglene for pass og stell av barn. Det forutsetter imidlertid at departementet foretar en helhetlig gjennomgang av forslaget om en utvidelse av fradragsretten herunder også de eksisterende beløpsgrenser.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er enig med forslagsstillerne i at barnehagene er et godt tilbud til alle barn. Rød Valgallianse har programfestet at alle barn skal ha tilbud om gratis barnehage. Men utbygginga av barnehager har vært og er for liten til at alle barn kan få tilbud om plass som det må betales for. Faktisk er barnehagetilbudet så dårlig at ikke engang alle barn med yrkesaktive foreldre kan få slik barnehageplass. Dette medlem synes derfor det er å begynne i den gale enden å bruke midler på å gi skattelette til foreldre som er hjemmeværende for barnepass, som forslagsstiller kaller det. De som er enige i at barnehager er sunt for barn, kan gå inn for programposten til Rød Valgallianse om gratis barnehage til alle barn, og bevilge mer penger til bygging og drift av nok barnehager. Ekstragevinsten er mindre arbeid for skatteetaten, som heller kan bruke kreftene på å kreve inn skatt fra høyinntektsgruppene enn å kontrollere kvitteringer for såkalt barnepass.
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til at forslagsstillerne i Dok.nr.8:85(1996-1997) reiser et spørsmål som favner atskillig videre enn hvorvidt eninntektsfamilier skal innvilges foreldrefradrag eller ikke.
Forslagsstillerne anskueliggjør på en utmerket måte hvordan skattesystemet systematisk rammer eninntektsfamilier. Hvordan toinntektsfamilien, foruten å få fordel av ikke ubetydelige statlige og kommunale subsidier til barnehageplasser for sine barn, samt fradrag for utgifter til egenbetaling, også får fordelene som ligger i at begge kan skatte i skatteklasse 1. Som forslagsstillerne viser med sine eksempler vil familier med identisk familieinntekt få sterkt forskjellig skattebelastning avhengig av hvordan inntekten er fordelt foreldrene imellom. Hovedsakelig på grunn av den progressive toppskatten, men også det faktum at to inntekter i klasse 1 gir doble minstefradrag, vil en-inntektsfamiliene komme vesentlig dårligere ut. I en-inntektsfamiliene vil den hjemmearbeidende i tillegg ikke få opptjent pensjonspoeng, og i praksis ende som minstepensjonist.
Dette medlem mener at disse urimelighetene fratar familiene reelle valgmuligheter. Av økonomiske grunner tvinges begge foreldre ut i arbeid, selv om disse ideelt sett kunne tenkt seg andre løsninger, både av hensyn til barna og seg selv.
Dette medlem er tilhenger av ektefelledelt beskatning - en beskatningsform som tillater deling av familieinntekten i to - hvor hver av ektefellene gis rett til å skatte for sin andel i skatteklasse 1 med fulle minste- og klassefradrag. Dette ville også gitt begge ektefeller rett til opptjening av pensjonspoeng. Kun en slik beskatningsform ville gitt full valgfrihet.
Dette medlem fremmet forslag om dette i B.innst.S.nr.I (1996-1997).
Forslag fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti,Venstre og representanten Stephen Bråthen:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir foreldre rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke.
Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:85(1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian, Per Olaf Lundteigen og Eli Sollied Øveraas om å endre regelverket slik at det gis rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke - vedlegges protokollen.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 13. juni 1997.
|
| Bjørnar Olsen, |
Stephen Bråthen, |
Per-Kristian Foss, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Brev fra finansministeren til Stortingets finanskomité, datert 30. mai 1997.
Jeg viser til finanskomiteens brev av 23. mai 1997 hvor det bes om Finansdepartementets vurdering av forslag om endring av reglene om foreldrefradrag i skatteloven § 44 sjette ledd.
Foreldrefradrag skal kompensere for at foreldres livssituasjon med yrkesaktivitet, utdanningsaktivitet m.v. nødvendiggjør bruk av en del av familieinntekten til betalt barnepass. Utgiftene henger da sammen med inntektsopptjeningen i husholdningen, og fradrag er rimelig. Når hjemmeværende foreldre kan passe barna, blir det ingen sammenheng mellom inntektsopptjening og utgifter til barnepass. Foreldrefradraget bør ikke utvides i forhold til denne prinsipielle avgrensning. Det er også uheldig at slike forslag framsettes og evt. vedtas uten det grundige forarbeid og de provenyvurderinger som ordinær lovforberedelse innebærer.
Etter mitt syn bør forslaget ikke tas til følge.
Nedenfor følger en mer konkret gjennomgang.
Etter bestemmelsen i skatteloven § 44 sjette ledd gis foreldrefradrag til ektefeller og samboere med felles barn, så fremt begge foreldrene har arbeidsinntekt. I Dok.nr.8:85(1996-1997) er det foreslått at denne bestemmelsen endres slik at foreldre gis rett til fradrag for pass og stell av barn uavhengig av om begge ektefeller eller samboere med felles barn har arbeidsinntekt eller ikke.
Retten til foreldrefradrag foreligger bare hvor enten begge ektefeller har alminnelig inntekt av arbeid, eller hvor den ene har inntekt av arbeid og den andre er ufør, under utdanning eller på annen måte er forhindret fra å ha daglig pass og stell av barn. Reglene anses å gjelde også for samboere med felles barn. Foreldrefradraget beregnes av og gis i inntekt av arbeid, herunder lønnsinntekt og inntekt av aktiv deltakelse i næringsvirksomhet. Fradraget er fastsatt til en bestemt prosent av netto inntekt, begrenset oppad til bestemte beløp, og størrelsene varierer med antall barn. Hvis begge ektefeller har inntekt, skal fradraget gis i den laveste inntekten. Har bare den ene av ektefellene inntekt, og den andre er ufør, under utdanning e l, gis fradraget i dennes inntekt.
Foreldrefradraget inngår ved beregning av alminnelig inntekt ved skatteligningen. Siden skattesatsen for alminnelig inntekt er flat, 28 pst, vil verdien av foreldrefradraget for de fleste skattytere være 28 pst av fradraget. For inntektsåret 1997 er maksimalt foreldrefradrag for legitimerte utgifter for to eller flere barn 23.900 kroner. Verdien av maksimalt foreldrefradrag er 6.692 kroner i skattelette. Det er derfor feil når det i Dok.nr.8:85 fremgår at verdien av slikt fradrag utgjør 15.000 kroner.
Utgifter til pass og stell av barn er i utgangspunktet å anse som privatutgifter, og er rent prinsipielt ikke utgifter til inntekts ervervelse i henhold ti skatteloven § 44 første ledd. Det er allikevel åpnet for fradrag for slike utgifter i den grad foreldrene har behov for betalt pass av barn fordi begge foreldrene er i arbeid eller på annen måte er ute av stand til å ta seg av barnet. I reglene om foreldrefradrag har man derfor satt vilkåret om at begge ektefeller må ha arbeidsinntekt, ev at den ene har inntekt av arbeid og den andre er ufør, under utdanning eller på annen lignende måte er forhindret fra å ha daglig pass og stell av barn.
Bakgrunnen for forslaget i Dok.nr.8:85 er tanken om at barnehage er et godt pedagogisk tilbud som er til for barnets skyld, og som er viktig og nødvendig for å gi det en god sosial utviklingsmulighet. Det er vist til at en del barn og foreldre kan ha behov for barnehageplass selv om en av foreldrene er hjemmeværende.
Etter min mening bør foreldrefradrag fortsatt bare gis der hvor behovet for barnepass er begrunnet i foreldrenes arbeidssituasjon mv. Dersom det er ønskelig å gi støtte til barnepass ut fra andre hensyn, bør dette skje på andre måter enn gjennom skattesystemet.
På denne bakgrunn kan jeg ikke anbefale det forslaget som er framsatt.