I dokumentet foreslås det at Stortinget skal be Regjeringen flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Israels hovedstad Jerusalem.
I begrunnelsen vises det bl.a. til at det er vanlig praksis at norske ambassader plasseres i et lands hovedstad, og at flytting av ambassaden vil være et positivt signal om at norske myndigheter anerkjenner Israels suverenitet over Jerusalem.
Komiteen sitt fleirtal, alle utanom representantane frå Framstegspartiet, viser til at statsminister Bondevik den 29. oktober 1997 sa i Stortinget at
|
« I henhold til Prinsipperklæringen av 13. desember 1993 skal Jerusalems framtid stå på dagsorden for sluttstatusforhandlinger mellom Israel og PLO. ... Etter at partene i fremtiden forhåpentligvis er blitt enige om Jerusalems status, vil den geografiske lokalisering av Norges representasjon overfor begge parter bli avgjort. » |
Fleirtalet legg til grunn denne utsegna frå statsministeren og rår Stortinget til å avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er alminnelig praksis at norske ambassader plasseres i hovedsteder med nærhet til regjeringsbygninger, parlamenter og andre offentlige institusjoner. Når den norske ambassaden til tross for vanlig praksis er plassert i Tel Aviv, og ikke i Israels hovedstad Jerusalem, kan det bare tolkes som en norsk protest mot Israels annektering av de østlige deler av Jerusalem som fra 1948 og frem til 1967 ble kontrollert av Jordan. Disse medlemmer vil påpeke at det selvsagt er fullt mulig å plassere den norske ambassaden i den vestlige delen av Jerusalem uten at det kan fortolkes som noen støtte til Israels kontroll over de østlige delene av byen, og uten at det er noen provokasjon mot den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Tvert imot vil det forenkle tilgangen til ambassaden for palestinerne i området, samtidig som det forenkler kommunikasjonen mellom den norske ambassaden og de israelske myndighetene. I tillegg vil en slik flytting av ambassaden være i samsvar med norsk praksis i andre land, og gjøre slutt på en pinlig og unødvendig norsk protest mot staten Israel.
Disse medlemmer ønsker imidlertid at flyttingen av ambassaden også skal signalisere en positiv norsk forståelse for annekteringen av Øst-Jerusalem. Det er ingen grunn til at Jerusalem igjen skal bli en delt by, med en « Berlin-mur » som skiller de ulike delene av byen, slik situasjonen var frem til 1967. Erfaringene med muslimsk kontroll over byen som rommer hellige steder for både jøder, kristne og muslimer, var svært dårlige. I hele perioden fra 1948 til 1967 ble jøder nektet adgang til sine hellige steder. Etter at Israel overtok kontrollen over byen har den vært åpen for både muslimer, kristne og jøder. Det vil derfor være riktig at Israel beholder kontrollen over byen også i fremtiden. Det vil være naturlig for norske myndigheter å erkjenne den faktiske situasjonen som er at Jerusalem i dag er en del av Israel.
Disse medlemmer viser til at statsministeren i et svar på et spørretimespørsmål fra stortingsrepresentant Erik Solheim høsten 1997 svarte at en eventuell flytting av ambassaden « bør skje som et resultat av forhandlingene, ikke som et ensidig norsk tiltak som kan forstyrre fredsprosessen ». Disse medlemmer er uenig i påstanden om at en flytting av den norske ambassaden vil forstyrre fredsprosessen. Norge spiller i dag en langt mindre rolle i fredsprosessen i Midtøsten enn USA. Likevel har den amerikanske kongressen gått inn for å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem og bevilget penger til dette formål. Det ser ikke ut til å ha ødelagt USAs rolle i fredsprosessen. Dernest mener disse medlemmer at det tvert imot vil være en fordel for fredsprosessen dersom begge parter aksepterer det faktum at Jerusalem i dag er under israelsk kontroll, og at det israelske kravet om sikre grenser og kontroll over Jerusalem må ligge i bunnen for forhandlingene. Norges rolle bør være å øve press på de palestinske lederne for å få deres aksept for det israelske standpunktet i Jerusalem-spørsmålet. Uten en slik aksept vil det aldri kunne oppnås noen fredsavtale mellom Israel og palestinske myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til statsminister Bondeviks nærmere redegjørelse i Stortinget den 29. oktober 1997 vedrørende spørsmålet om flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem:
|
« Det er riktig at jeg har gitt uttrykk for det syn - og har det syn - at jeg håper på en løsning med internasjonal anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad, og derav flytting av ambassaden dit. Jeg har både i forbindelse med et opprop Solheim refererte til, og i forbindelse med et Dok.nr.8-forslag her i Stortinget i vår, presisert at dette bør skje som et resultat av forhandlingene, ikke som et ensidig norsk tiltak som kan forstyrre fredsprosessen. |
|
Det hører jo også med i bildet at jødefolket og Israel har hatt en lidelsesfull historie, har hatt problemer med å få fred med de arabiske naboland, som i denne sammenheng kanskje er vel så interessant og viktig som det palestinske folket. Det hører derfor med, hvis man skal arbeide for en balansert løsning, at en også får en ordning som sikrer Israel innenfor anerkjente og trygge grenser. |
|
Jerusalem-spørsmålet er det siste og kanskje det vanskeligste spørsmålet i fredsprosessen. En formulering i det Dok.nr.8-forslaget fra i vår som jeg refererte til, gir uttrykk for mitt syn, og det er en meget gjennomarbeidet og gjennomtenkt formulering, nemlig at det ble bedt om at en arbeider « for en utvikling i fredsprosessen og i FN som internasjonalt anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad », og slik legger grunnlaget for flytting av ambassaden dit. Det er et gjennomtenkt og balansert syn som jeg fortsatt står for. » |
Disse medlemmer slutter seg til disse synspunktene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Israels hovedstad Jerusalem.
Komiteen har elles ingen merknader, syner til dokumentet og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
Dok.nr.8:30 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om flytting av den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Israels hovedstad Jerusalem - vert å avvise.
|
Oslo, i utanrikskomiteen, den 11. februar 1998.
|
| Haakon Blankenborg, |
Einar Steensnæs, |
| leiar og ordførar. |
sekretær. |