Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan
Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at kirkeasyl er
en svært gammel ordning. Praksisen med å søke
ly i kirker for å komme unna myndighetene forsvant i Norge
med reformasjonen. De siste årene har så praksisen
blitt tatt opp igjen først og fremst av asylsøkere,
og i all hovedsak har de lokale menighetene i praksis støttet
asylanter som har tatt opphold i deres gudshus. I den senere tid
har vi også fått saker hvor nordmenn har søkt
kirkeasyl på grunnlag av myndighetsavgjørelser
som er gått dem imot.
Komiteen viser til at dette har
ført til spenninger, ikke bare i forhold til lov og orden,
men f.eks. også når det gjelder virkningen på barns
fysiske og psykiske helse. I en slik situasjon er det også vanskelig å ivareta barns
grunnleggende rettigheter.
Komiteen har merket seg at kirkeasyl
har skapt vanskelige avgrensninger og tvil om hvor grensene går for
hva som kan regnes som gudshus, «det hellige rom» og
verdslige bygninger i kirkenes eie. Videre viser komiteen til
at myndighetenes bruk av politi til å hente ut, eller ikke
hente ut, asylanter har skapt sterke følelser og uklarhet
om hvilken praksis som gjelder i slike saker.
Komiteen understreker at ordningen
med kirke-asyl ikke har noen rettslig plass i et moderne, demokratisk
rettssamfunn. Ordningen er fra politiske myndigheters side ikke
akseptert eller godkjent som en legal ordning. Komiteen viser
til brevet fra justisministeren til komiteen av 17. november 1998,
jfr vedlegg 1:
«Kirkeasyl er et begrep som er innført
og definert av kirken. Kirkeasyl er ikke et juridisk begrep. Norsk
lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor
ikke et «rettstomt rom».»
Komiteen slutter seg til denne
oppfatningen.
Av hensyn til respekt for kirkefreden har imidlertid praksis
vært at politiet ikke har gått inn i kirkene for med
makt å hente ut asylsøkere, jf. retningslinjene
om dette som ble sendt fra Justisdepartementet til politimestrene
5. juli 1993. Komiteen understreker at dette ikke
innebar noen politisk eller juridisk aksept for ordningen med kirkeasyl,
men kun at man som hovedregel ikke går inn i kirkene mot
kirkens vilje.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at situasjonen
blir en annen dersom kirken selv anmoder om politiets bistand for å hente
ut uønskede kirkeasylanter. Dersom det foreligger en anmeldelse,
ligger saken innenfor Riksadvokatens kompetanseområde.
I slike saker har Justisdepartementet ikke anledning til å instruere
politiet. Det dreier seg her om oppfølgning av et alminnelig straffbart
forhold og ikke om gjennomføring av et forvaltningsvedtak.
Flertallet viser til at hvis
det ikke foreligger en anmeldelse, men bare en anmodning fra kirken
om bistand fra politiet, kan situasjonen ses på som et ordensproblem.
I disse tilfellene kan Justisdepartementet instruere politiet, men
gjør det vanligvis ikke. Det er heller ingen grunn til å gjøre
det i kirkeasyltilfellene. Ved at kirken ber om bistand tilkjennegis
at de ikke anser kirkefreden krenket ved en pågripelse.
Det er ingen grunn til at myndighetene ikke da skal respektere dette,
på samme måte som man respekterer det motsatte.
Flertallet understreker at forutsetningen
for at politiet skal kunne gripe inn etter en slik anmodning, er at
den kommer fra kompetent kirkelig myndighet.
Komiteen ber departementet
klargjøre hva som er kompetent kirkelig myndighet for de
ulike gudshus som kan være aktuelt tilholdssted for kirkeasyl.
Komiteen har merket seg at justisministeren
i møte med komiteen har presisert at betegnelsen «kirkens
rom» er avgrenset og f.eks. ikke gjelder for leiligheter
eller aktivitetsrom i tilknytning til kirken.
Komiteen har også merket
seg justisministerens sterke klargjøring av at det å benytte
kirkeasyl ikke må gi rett til amnesti, og at kirkeasyl
ikke innebærer noen aksept for at noen forsøker å unndra
seg rettsstatens avgjørelser. Komiteen vil
også understreke dette. Komiteen har dessuten
merket seg at justisministeren generelt ikke har ønsket å instruere
politiet om å gå inn i kirken for å hente
ut kirkeasylanter.
Komiteen vil peke på at
dagens praksis reiser flere uavklarte avgrensningsspørsmål
for når politiet skal gripe inn. Komiteen viser
til at den uavklarte situasjonen er svært uheldig og gir
muligheter for misforståelser med betydelige konsekvenser
for enkeltmennesker og for menigheten.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener utgangspunktet
må være at verdslige myndigheter ikke bør
gripe inn i Kirkens indre selvstyre. På den annen side
tar flertallet til etterretning at kirken selv, ved
biskopene, ikke har klart å skape en tilfredsstillende
avklaring rundt institusjonen kirkeasyl.
Flertallet mener det nå er
et klart behov for at kirken avklarer sitt standpunkt med sikte
på å finne en løsning på situasjonen,
og slik at man kan unngå at problemene og uklarhetene som
følger med kirkeasyl blir av varig karakter. Flertallet vil
i den forbindelse vise til brev fra justisministeren til komiteen
av 17. november 1998 (jf. vedlegg 1) der det fastslås at
det ikke er noen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning
som fungerer urettferdig - en oppfatning flertallet deler
fullt ut. Flertallet vil derfor sterkt oppfordre
de ansvarlige organer i kirken til å rydde opp i den uheldige
praksisen som kirkeasyl innebærer.
Flertallet viser videre til at
det også fremgår av brevet at det som hovedregel
fortsatt ikke vil være aktuelt å be politiet om å hente
ut asylanter med makt. Flertallet forstår
dette slik at det kan tenkes tilfeller hvor situasjonen er så alvorlig
at hensynet til kirkefreden må vike. Flertallet er
enig i dette og mener at respekten for kirkefreden til enhver tid
må veies opp mot andre behov i forhold til om det er nødvendig å gripe
inn.
Flertallet viser til at dersom
det er barn blant kirkeasylantene og det er grunn til å tro
at barna lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, er
dette barnevernstjenestens ansvarsområde.
Flertallet kan for øvrig
ikke se at det er grunnlag for forslaget i Dokument nr. 8:1 (1998-99)
om å «av-vikle systemet med kirkeasyl slik at
politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig
av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.» Flertallet kan
ikke se at det fra myndighetenes side er innført et slikt
system. Det er ikke med bakgrunn i et etablert system, men med bakgrunn
i respekt for kirkefreden, at politiet som hovedregel ikke går
inn i kirker. Det er således ingen formelle regler eller
noe etablert system som hindrer politiet i å gå inn
i kirker og hente ut kirkeasylanter dersom det ansees påkrevd. Flertallet vil
på denne bakgrunn avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kirkeasyl hinderer politiets iverksettelse av lovlig fattede vedtak. Disse
medlemmer viser til at dagens praksis setter landets lov- og
rettssystem til side. Dette virker provoserende for mange fordi
det strider mot deres rettsoppfatning.
Disse medlemmer vil minne om
at norsk lov gjelder også inne i kirkebygningene og «kirkens
rom» og foreslår en endring av dagens praksis
slik at iverksettelse av fattede vedtak ikke hindres og at lov og orden
etterleves.
Grunnen til at kirken kan praktisere kirkeasyl
er myndighetenes beslutning om ikke å gripe inn i kirkerommet
med makt. Disse medlemmer har oppfattet Justisdepartementets
instruks datert 5. juli 1993 til landets politimestere til ikke å være
i tråd med lovgivningen. Disse medlemmer mener
at myndighetene skal håndheve norsk utlendingslov i kirkebygninger.
Disse medlemmer viser til brev
fra Bispemøtet høsten 1993, vedtak fra kirkemøtet
1996 og veiledning til menighetene om kirkeasyl av 28. mai 1998.
Herav fremgår at kirken fraskriver seg ethvert ansvar for
at kirkeasyl oppstår, men samtidig etablerer den kirken og
tilstøtende rom som såkalt «hellig rom». Disse medlemmer mener
bestemt at betegnelsen «hellig rom» er knyttet
til religionens mystiske innhold, og egner seg ikke for argumentasjon,
jf. justisministerens brev. På denne bakgrunn vil disse
medlemmer avvise kirkens tolkning.
Disse medlemmer viser til at
mange mennesker opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter er
imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene mot å gi
noen kirkeasyl. Mange menigheter har gitt uttrykk for at de ikke
kan innvilge kirkeasyl. I følge Aftenposten oppholder 21
mennesker seg ulovlig i kirken eller på kirkeområder
bare i Oslo. De fleste som søker tilflukt kommer fra øst-Slavonia.
På landsbasis har antallet kirkeasylanter doblet seg på et
halvt år.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
kan la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene
som oppholder seg der når de ikke har lovlig opphold i
landet. Det er grunnlag for å hevde at det å gå i
kirkeasyl har gitt gode resultater for de fleste asylantene. Over
90 pst. av de personer som har gått i kirkeasyl siden 1993 har
fått oppholdstillatelse i følge TV2.
Til tross for at de fleste kirkeasylantene har
fått behandlet sin søknad grundig mener disse
medlemmer at det spekuleres i opphold på kirkens
grunn i landet ved å gå inn i kirkene. Lov og
rett blir dermed satt til side.
Disse medlemmer slår
fast at de som har fått avslag på søknaden
om oppholdstillatelse som regel har fått det på bakgrunn
av at det ikke har vært forbundet med fare for disse menneskene å reise
tilbake til sine hjemland.
Disse medlemmer mener Justisdepartementets praksis
medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens
side. Personer som respekterer norsk lov og forlater landet etter
avslag om oppholdstillatelse blir taperne. Kirkeasylantene derimot,
som bryter loven, belønnes i de fleste tilfelle med opphold. Disse medlemmer vil
hevde at når utlendinger ser at det aksepteres fra myndighetene
at de kan tiltvinge seg opphold i Norge uten reaksjoner fra myndighetenes side,
vil det med stor sannsynlighet føre til at flere vil forsøke
seg med den samme fremgangsmåten.
Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til brev fra justisministeren til komiteen av 17. november 1998
(jf. vedlegg 1) der det fastslås at det ikke er noen tvil
om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer
urettferdig - en oppfatning disse medlemmer, i likhet
med komiteens flertall, deler fullt ut.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe
personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder
seg i.»
Komiteens medlemmer fra Høyre ville ønsket
at Stortinget skulle foreta en faglig kirkehistorisk gjennomgang
av ordningen med kirkeasyl, samt en vurdering av de juridiske virkningene
av ordningen. Disse medlemmer beklager at flertallet
avviser en slik utredning.