Som bakgrunn for meldingen viser departementet
til situasjonen på boligmarkedet med stor etterspørsel
og stigende priser. Særlig gjelder dette i Osloregionen
og en del andre større byområder.
Etablering i boligmarkedet er et økonomisk
løft for den enkelte husholdning, og av stor betydning
for husholdningenes levekår. Boligetablering er derfor også et
spørsmål av stor samfunnsmessig betydning.
Kommunal- og regionaldepartementet (tidl. Kommunal-
og arbeidsdepartementet) varslet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1997-98)
at departementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ville
gjøre en vurdering av studentboliger og utleieboliger og
arbeide med et program for boligetablering for unge for å avhjelpe
situasjonen for de som har etableringsproblemer.
Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet
for 1998 ble det gjort vedtak om å be Regjeringen legge fram
en handlingsplan for ungdomsboliger, jf. Innst. S. nr. 5 (1997-98)
vedtak X.
Når Regjeringen i meldingen har valgt å belyse
etableringssituasjonen for unge vanskeligstilte spesielt, er det
særlig av hensyn til at statens virkemidler bør utnyttes
på en mest mulig effektiv måte, hvor virkemidlene
innrettes slik at de boligsosiale virkningene blir så gode
som mulig.
Regjeringen har lagt etableringssituasjonen
på landsbasis til grunn for drøftingene i meldingen.
Analysene som er gjennomført viser imidlertid at utfordringene
i særlig grad er knyttet til unge og vanskeligstilte i
Oslo-regionen. Videre viser analysene at det på sosialt grunnlag
er vel så mye behov for permanente boliger som midlertidige
utleieboliger.
Meldingen berører også i noen
grad boligsituasjonen for de aller mest vanskeligstilte gruppene
på boligmarkedet, som f.eks. bostedsløse eller
grupper som omtales som "uten boevne". Disse gruppenes levekår og
boligsituasjon vil også bli drøftet i en stortingsmelding
om levekårsforskjeller og utjamning av levekår
som Regjeringen arbeider med. I boligpolitisk sammenheng er bostedsløses
situasjon særlig relevant når noen er uten bolig
fordi de ikke kan makte utgiftene. Undersøkelser utført
for Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet
viser at dette er tilfelle for en del bostedsløse (jf.
Byggforsk rapport 216:1997). Dette må stå sentralt
i lokal og nasjonal boligpolitikk.
Departementet har i det forberedende arbeidet
med denne meldingen samarbeidet med ulike instanser for å utrede
aktuelle spørsmål rundt boligetablering. Det er hentet
inn nytt materiale og vurderinger fra forskningsinstitusjoner m.v.,
og det har vært kontakt med og mottatt bidrag til analyser
og forslag fra kommunene og boligsamvirket.
Det er foretatt en gjennomgang av spørsmålet
om studentboliger sammen med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Kommunene i en rekke større byer har gitt informasjon og
vurderinger om vanskeligstiltes situasjon på boligmarkedet,
og en arbeidsgruppe med representanter fra Oslo kommune, Husbanken
og departementet har gjennomgått etablerings-problemer
i Oslo.
I norsk boligpolitikk er et overordnet mål
at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.
Sist Stortinget behandlet boligpolitikken i sin fulle bredde var
i 1989, jf. St.meld. nr. 34 (1988-89) og Innst. S. nr. 297 (1988-89)
og seinere også i forbindelse med St.meld. nr. 14 (1994-95)
Om boforhold og levekår i storbyene, jf. Innst. S. nr.
208 (1994-95) og de to siste langtidsprogrammene i 1993 og 1997.
Kommunene har ifølge lov om sosiale
tjenester ansvar for å medvirke til å skaffe boliger
til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Kommunene
er dessuten forpliktet til å skaffe et midlertidig husvære
for dem som ikke klarer dette selv og som er i en nødsituasjon.
Dette innebærer at kommunen har et ansvar for å tilby
hensiktsmessige boliger til personer som av økonomiske
eller andre grunner ikke klarer å skaffe seg bolig på egen
hånd. Statlige låne- og tilskuddsordninger, samt
bostøtte fra Husbanken er viktige for å hjelpe
kommunene til å løse denne oppgaven.
Kommunene har videre som sentral boligpolitisk oppgave å legge
til rette for bygging av nye boliger og utvikling og fornyelse av
boligområder, slik at det i lokalsamfunnet blir et tilbud
om god boligstandard og godt bomiljø for alle.
Statens oppgave er å tilby gunstige
finansierings- og støtteordninger og å fastsette
lover og rammebetingelser, men det er ikke statens oppgave å bestemme
de lokale løsningene. Utfordringene på disse områdene har
en lokal form og varierer svært mye mellom regioner og
kommuner. Etter Regjeringens vurdering er det behov for å videreutvikle
kommunenes arbeid med disse spørsmålene, særlig
gjennom et godt og forpliktende samarbeid med Husbanken, kommuner, studentsamskipnader,
boligsamvirket og andre private aktører.
I meldingens kapittel 2 "Generelt om boligmarkedet og
boligtilbudet" gis det en oversikt over forhold og utviklingstrekk
som har betydning for boligetablering for unge og vanskeligstilte.
Først gis en grov beskrivelse av boligmassens sammensetning
og standard. Deretter vises utviklingen i boligbyggingen og de senere års
prisutvikling i boligmarkedet. Kapitlet avsluttes med nærmere
gjennomgang av utleieboligmarkedet og studentboligmarkedet.
I kapittel 3 "Generelt gode muligheter for boligetablering
for unge ..." gjennomgås sentrale faktorer som demografisk
utvikling, renteutvikling, prisutvikling både på nye
og brukte boliger, og inntektssituasjonen, herunder situasjonen
på arbeidsmarkedet.
I kapittel 4 "... men betydelige boligetableringsproblemer
for unge vanskeligstilte og andre utsatte grupper" tar meldingen
for seg boligetableringssituasjonen for de som har lave inntekter.
Særlig gjennomgås situasjonen for unge vanskeligstilte
med svak og usikker tilknytning til arbeidsmarkedet eller med trygd
som hovedinntektskilde, enslige forsørgere, studenter og innvandrere.
Kapittel 5 "... og store regionale ulikheter"
peker departementet på at boligmarkedet ikke er ett marked, men
i realiteten en lang rekke geografisk ulike markeder som er blitt
til gjennom en lang historisk utvikling. Kapitlet tar for seg utviklingen
i de regionale boligmarkedene, peker på at det er store
regionale variasjoner i prisutviklingen og viser at det finnes regionale
ubalanser mellom husholdningenes og boligmassenes sammensetning.
Videre gis det en kort framstilling av boligbygging og boligetablering regionalt
fordelt i de senere årene. Tomtetilgang, fortetting og
jordvern som faktorer av betydning for boligbyggingen drøftes
også.
I kapittel 6 "Kommunenes utfordring: lokale
handlingsplaner for boligetablering" vises det til kommunenes ansvar
og rolle i den samlede offentlige boligpolitikken. Meldingen omtaler
kommunenes virkemidler og hvordan disse kan anvendes gjennom kommunale
boligstrategier. Meldingen gir en nærmere omtale av enkelte
kommuners arbeid med boligoppgaver. Oslo kommune, som har de største
boligpolitiske utfordringer av alle landets kommuner, omtales spesielt.
Samspillet mellom kommunene og de lokale aktørene drøftes,
herunder de ulike aktørenes roller. I kapitlet omtales
flere strategier for å få et sammensatt tilbud
av utleieboliger. Husbanken tilbyr kommunene tilskudd til boligformål
for å stimulere gode boforhold. Aktuelle tiltak fra Husbanken
overfor kommunene er nevnt.
Kapittel 7 "Statens utfordring: gode økonomiske
og juridiske rammebetingelser for boligetablering og utleieboliger"
drøfter de ulike låne- og tilskuddsordningene
gjennom Husbanken, som medvirker til at unge og vanskeligstilte
får etablert seg på boligmarkedet. I tillegg gjennomgås
virkemidler for bygging av studentboliger. I kapitlet omtales også Husbankens rente-
og subsidieprofil som trådte i kraft i 1996, samt forbedringer
i husleie- og borettslovene.
Til tross for en periode med sterkt økende
priser, viser departementet til at et redusert rentenivå har
ført til at hushold med stabile, vanlige inntektsforhold
kan skaffe seg en passende bolig. Dette gjelder også unge hushold
i de geografiske områdene der prisstigningen har vært
høyest. Det er visse indikasjoner på at pressproblemene
kan fortsette i enkelte områder, blant annet som følge
av den demografiske utviklingen, tendensene til sentralisering og
samtidig lav boligbygging i områder med press. I Oslo er
det f.eks. i årene framover forventet en økning
i antallet unge i alderen 20-34 år. I landet som helhet
vil det imidlertid bli en nedgang i denne aldersgruppen.
Regjeringen konstaterer derfor at det er et økt
press i en del lokale boligmarkeder, og at grupper med dårlig økonomi
kan få til dels alvorlige etableringsproblemer disse stedene.
Særlig framtredende er problemene for en del unge og vanskeligstilte
i Oslo.
Regjeringen ønsker å møte
disse utfordringene i boligpolitikken langs flere veier:
– Det er
behov for å forsterke kommunenes arbeid med boligspørsmål.
Kommunenes oppgaver gjelder både tilrettelegging for boligbygging
og boligmarked allment og det spesielle ansvaret for vanskeligstilte,
herunder grupper av unge, på boligmarkedet. Derfor vil
Regjeringen oppfordre kommunene til å lage lokale handlingsplaner
for boligetablering og utleieboliger i samarbeid med Husbanken,
boligbyggelag, studentsamskipnader og de mest kompetente og villige
lokale private aktører.
– Regjeringen vil følge
opp lokale handlingsplaner for boligetablering med etableringslån,
kjøpslån, oppføringslån og boligtilskudd
fra Husbanken. Regjeringen vil at Husbanken skal stimulere det lokale
arbeidet med boligpolitikk og handlingsplaner for boligetablering
og tilby sin ekspertise. Regjeringen ser slike planer som et viktig
grunnlag for prioritering av statlige tilskudd.
– Regjeringen vil legge til rette
for økt boligetablering i stor grad integrert og basert
på den eksisterende boligmassen, herunder frigjorte boliger
som følger av byggingen av omsorgsboliger.
– Regjeringen går ikke
inn for å gi omfattende støtte til storstilt utbygging
av allmenne utleieboliger i offentlig regi. Regjeringen ønsker å støtte
utviklingen av et sammensatt utleieboligtilbud i regi av mange aktører.
En del kommuner vil trenge flere boliger som blir tildelt etter
behovsprøving og kommunale retningslinjer. Statlige subsidier
konsentreres til slike boliger.
– Regjeringen vil fortsette arbeidet
med å forbedre boliglovene for å legge til rette
for velfungerende markeder for utleieboliger, god forvaltning av borettslag,
aktive boligbyggelag og trygghet for beboere.
Det er behov for flere utleieboliger for vanskeligstilte,
slik at flere grupper med moderat økonomi kan dra nytte
av en økt bredde i boligtilbudet. Etter departementets
vurdering er det fortsatt riktig å satse på et sammensatt
tilbud av leieboliger. Handlingsplaner for flere utleieboliger må bygge
på lokale strategier, samarbeid mellom flere aktører
og utnyttelse av kommunens styrke og de lokale markedsforholdene. Regjeringen
legger derfor ikke opp til en samlet handlingsplan for hele landet.
Flere strategier er nødvendige for å få et
bedre utleieboligtilbud:
– Regjeringen
utfordrer boligbyggelagene til å kjøpe leiligheter
i eksisterende bygg eller bygge boliger for utleie.
– Regjeringen vil gå inn
for endringer i regelverket for Husbankens kjøpslån
og etableringslån slik at de kan brukes målrettet
for gjennomføring av lokale handlingsplaner for boligetablering.
– Regjeringen vil oppmuntre boligbyggelag
og kommuner til å samarbeide om løsninger med
integrerte borettslag og utleieboligprosjekter med sammensatte beboergrupper.
– Kommunene må legge
vekt på at leieboliger for alle grupper kan spres i ordinære
boligområder.
– Regjeringen har foreslått
en lovfestet adgang til kommunale kjøp av leiligheter i
borettslag (tilsvarende bestemmelsen i den nye loven om eierseksjonssameier)
og forutsetter at kommunene følger opp sitt ansvar for
sine leieboere.
– Regjeringen vil understreke
behovet for oppfølging av gruppene som kommunen skaffer
bolig, og vil stimulere utviklingen av slike ordninger i kommunene.
– Kommunen bør samarbeide
med både større profesjonelle og små private
utleiere for å stimulere et utleietilbud i ulike deler
av markedet.
– Regjeringen vil oppfordre kommunene
til å skape boligformidlingsordninger for unge og vanskeligstilte
på det private utleieboligmarkedet.
– Kommunene må sørge
for at informasjon om boligmarkedet, finansieringsmuligheter og spesielle
boligtilbud når alle.
– Kommunen må samarbeide
med private selskap innen bygg og eiendom for å øke
tilbudet av boliger for vanskeligstilte.
– Regjeringen vil vurdere en omfordeling
av bostøtten med sikte på at barnefamilier i utleieboliger kan
få bostøtte uavhengig av finansieringsform
– Kommunene kan gjennom reguleringsbestemmelser
stille krav om fordeling av boligene i utbyggings- og fornyelsesområder
på ulike boligstørrelser og med tanke på at
de er egnet for ulike brukergrupper.
– Kommunene kan bruke avtaler
med utbyggere for å påvirke boligsammensetningen
og disposisjonsformene i attraktive strøk.
– Kommunene kan knytte avtaler
til kommunens egen bruk av eiendom, tilskudd m.v. slik at kommunene
kan få innflytelse på tildelingen av nye boliger.
Kommunene kan også utnytte de flyttekjedene som oppstår
når det blir tildelt boliger etter kommunal medvirkning – f.eks.
ved bygging av omsorgsboliger.
Regjeringen legger om kort tid fram en proposisjon med
forslag om ny lov om husleie. Det er i lovforslaget lagt stor vekt
på å stimulere til utleie samtidig som leietakerens
interesser skal sikres.
Ordningen med lavinnskuddsboliger er ikke utprøvd i
Norge. Ideen er lansert av Norges Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)
og lokale boligbyggelag og er basert på at disse boligene
skal være et rimeligere alternativ enn ordinære
borettslagsleiligheter. Dette kan gjøres både
gjennom finansieringen og i kombinasjon med omsetnings- og prisreguleringer.
Finansieringen kan bestå av grunnlån og etableringslån
og eventuelt boligtilskudd, f.eks. en samlet finansiering på opp
til 90 pst. Dette vil bidra til at kravet til egenkapital blir lavt
og boutgiftene lavere enn i ordinære borettslagsleiligheter.
Hvis kostnaden pr. leilighet er på 500 000 kroner vil innskuddet
bli på 50 000 kroner. Tanken bak er at boligen klausuleres
for ønsket gruppe, f.eks. aldersgruppen 18-35 år,
og at det settes en maksimalpris for innskuddet. Innskuddet kan
eventuelt inflasjonsjusteres ved omsetning.
I og med at innskuddet bare inflasjonsjusteres
kan lavinnskuddsboliger føre til at kommunen får
et permanent tilbud av rimelige boliger i boligmassen selv ved seinere
omsetning. Unge kan dermed bo rimelig og spare opp egenkapital før
de skal inn på det ordinære boligmarkedet.
Modellen med lavinnskuddsboliger har flere interessante
sider. Husbanken er p.t. inne i tre prøveprosjekter hvor
boformen er lik det som er beskrevet over som lavinnskuddsboliger.
Erfaringene med disse prosjektene vil bli evaluert og vurdert opp
mot alternative ungdomsboligmodeller, eksempelvis "Bergensmodellen" med
samarbeid mellom kommunen og boligbyggelag om økt tilbud
av utleieboliger og eierboliger for unge.
Mange unge ønsker å etablere
seg i egen eid bolig. Bruk av etableringslån og kjøpslån
for å bistå disse gruppene vil fortsatt være
en nøkkelfaktor i statens bistand til etableringsgenerasjonen.
Når unge og vanskeligstilte kan etablere seg i egen eid
bolig, letter det også presset på leiesektoren.
Det bør gjennomføres forsøk med formidling
av tilbudet om lån og tilskudd gjennom boligbyggelagenes
apparat for salg av boliger. Samarbeidet må baseres på kommunenes
ansvar for forvaltning av disse virkemidlene.
Regjeringen vil oppfordre kommunene og andre
som leier ut boliger til unge og vanskeligstilte om å selge dem
til husstanden når forholdene ligger økonomisk
og sosialt til rette for det.
Regjeringen vil understreke at det er viktig
og nødvendig at kommunene legger opp brede boligstrategier. Det
er etter Regjeringens oppfatning behov for at kommunene legger til
rette for en tilstrekkelig stor bygging av boliger. Det stilles
store krav til kommunene på dette feltet i områder
med press på boligmarkedet. Å løse sosiale
boligproblemer i markeder som er sterkt opphetet vil ofte være
svært vanskelig.
Husbanken kan etter konkrete søknader
fra kommunene gi tilskudd til utvikling av det lokale boligarbeidet
med bidrag til kompetanseutvikling, forsøk m.v. for boligsektoren
i kommuner og lokalsamfunn. Regjeringen vil stimulere regionalt
samarbeid om utviklingen i boligmarked og boligtilbud.
Regjeringen vil sikre Husbanken mulighet til å støtte opp
om de kommunale handlingsplanene med lån og tilskudd til
anskaffelse av utleieboliger. Regjeringen vil gå inn for
at fordelingen mellom kommunene av boligtilskuddet fra Husbanken
i større grad skjer i samsvar med de lokale handlingsplaner,
dokumentasjon av sosiale behov og ut fra en vurdering av kommunale planer
og forvaltningsopplegg.
Regjeringen vil prioritere boligetablering innenfor Husbankens
lånerammer og tilpasse rammene etter Husbankens oppgaver.
Regjeringen ønsker at etableringslån og kjøpslån
fra Husbanken skal brukes aktivt og vil tilpasse retningslinjene
til de aktuelle oppgavene. Det vil være viktig at Husbanken
i årene som kommer kan følge opp kommunenes handlingsplaner for
boligetablering og utleieboliger. Samtidig er det viktig at Husbanken
kan gi lån til oppføring av ordinære,
nøkterne boliger for å sikre en videre utvikling
av balanserte boligmarkeder. Husbanken bør kunne tilby
slike lån både i distriktene der det kan være problemer
med tilgang på kreditt og i byene. I byene vil en god kostnadskontroll
være vesentlig. I byene skal Husbanken særlig
legge til rette for en differensiert utvikling av boligstrukturen,
for å motvirke tendenser til segregasjon og levekårsforskjeller.
Regjeringen vil derfor også videreføre Husbankens
tilskudd til byfornyelse og boligkvalitet. Det er særlig
viktig at Husbanken bidrar til integrerte løsninger og
stimulerer til bedre utnyttelse av den eksisterende boligmassen.
Regjeringen vil vurdere en omfordeling av bostøtten til
fordel for barnefamilier slik at unge kan skaffe seg en god og nøktern
bolig og ha sikkerhet for at de kan makte normale og moderate boutgifter
i det området de bor. Blant annet er det mange barnefamilier
med lave inntekter som faller utenfor bostøtteordningen
som følge av boligavgrensningen, særlig gjelder
dette barnefamilier som bor i utleieboliger som er privatfinansiert.
Departementet vil også vurdere bostøttens
funksjon i ulike boligmarkeder, bl.a. i lys av ulike kostnadsnivåer. Også forholdet
mellom bostøttens omfang og innretning og kommunenes bruk
av sosialhjelp til dekning av boutgifter vil bli tatt opp til vurdering.
Departementet tilrår at Husbanken overtar
forvaltningen av tilskuddet til studentboliger. Kirke-, undervisnings-
og forskningsdepartementet skal fortsatt ha overordnet styring av
bruken av tilskuddet siden Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
fortsatt skal ha ansvar for studentvelferden, herunder studentboliger,
og kontakten med studentsamskipnadene.
På samme måte som tilskuddet
til omsorgsboliger og sykehjemsplasser bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett, vil Regjeringen tilrå at tilskuddet til studentboliger
bevilges over dette departementets budsjett. Dette for å sikre
samordning med og prioritering mellom studentboliger og andre utleieboliger
for ungdom samtidig som departementets, herunder Husbankens, boligkompetanse
utnyttes best mulig.
Husbanken har god og lang erfaring som tilskuddsforvalter.
Kravene i henhold til statens økonomireglement om tildeling,
rapportering, kontroll etc. av tilskuddsmidler er omfattende og
Husbanken har gode rutiner på dette.
Departementet legger vekt på følgende
momenter som bakgrunn for overføringen:
1. Det utdanningspolitiske
aspektet, herunder sammenhengen mellom studentvelferd og studentboligtilbud,
vil fortsatt ivaretas av Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet.
Det er Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet som også i
framtiden skal ha det overordnede ansvaret for studentboliger.
2. En videre utbygging av studentboliger
må være i tråd med lokalisering av institusjoner
og studieplasser innenfor høyere utdanning. Lokalisering
av studentboliger må foretas ut fra utdanningspolitiske
premisser og betraktes som en del av dimensjoneringen av høyere
utdanning. Dette innebærer at bevilgninger som forvaltes
av Husbanken må være øremerket studentboliger.
Boligene som bygges, må være forbeholdt studenter
i tråd med gjeldende praksis. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
vil derfor fortsatt foreta prioriteringer når det gjelder
hvor studentboliger skal bygges.
3. Omfanget og innretningen av byggingen
av studentboliger har i praksis stor betydning for den offentlige
boligpolitikken overfor unge og vanskeligstilte i etableringsfasen,
særlig når det gjelder rimelige utleieboliger.
Med Husbanken som forvalter av tilskuddet og låneordningen,
vil disse virkemidlene bedre ses i sammenheng. Bl.a. vil det være
lettere å få til både gode, integrerte ungdoms-
og studentboliger og flerbruk, f.eks. ved konvertering fra trygde-
og aldersboliger til student- og ungdomsboliger.
4. Husbanken har betydelig kompetanse på finansiering
av gode og nøkterne boliger. Dersom virkemidlene samles
i Husbanken, vil denne kompetansen bli utnyttet også når
det gjelder studentboliger.
5. Husbanken har i dag et nært
samarbeid med kommuner, studentsamskipnader og boligbyggelag. Med
Husbanken som tilskuddsforvalter kan disse aktørene i større
grad bringes sammen og utvikle integrerte boligløsninger,
blant annet i den eksisterende boligmassen.
Tiltakene i meldingen vil blir styrt gjennom
ordinære budsjettvedtak i stat og kommune. Husbanken vil
løse oppgavene knyttet til handlingsplaner for boligetablering
og arbeid med studentboliger ved omprioriteringer innenfor nåværende
administrative og økonomiske rammer. Rådgivende
organ for studentboligbygging (ROS) opphører å eksistere
fra og med det tidspunkt finansieringsordningen overføres
til Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken. Det forutsettes at
ROS fullfører behandling av studentboligprosjekter organet
arbeider med. Husbanken vil overta som kompetanseorgan for studentboligbygging,
en funksjon ROS har i dag.