Målet for medisinsk rehabilitering
i spesialisthelsetenesta er å imøtekomme kliniske
behov som overstig kommunane sitt ansvar og deira kompetanse. Spesialisthelsetenesta
skal òg rettleie og gi råd til kommunane.
Det blir uttala at dei fylkeskommunale tenestene
innanfor habilitering og rehabilitering i mange tilfelle synest å vere
prega av mangelfull samordning og samhandling. Ei kartlegging gjennomført
av departementet tyder på at fleire pasientgrupper ikkje
får eit tilfredsstillande rehabiliteringstilbod. Dette
gjeld mellom anna personar med progredierande nevrologiske lidingar,
lidingar i muskel- og skjelettsystemet, multitraumetilstandar, traumatiske
og moderate hovudskadar, følgjetilstandar etter kreft og
personar med sansetap.
For å tydeleggjere kva funksjonskrav
som bør stillast til medisinsk habilitering og rehabilitering
i fylkeskommunen, vil departementet utarbeide ei forskrift om medisinsk
rehabilitering med heimel i ny lov om spesialisthelseteneste. Det
blir uttala at planutvala i helseregionane bør setje ned
fagråd for rehabilitering og habilitering, der tenester
for både barn og vaksne inngår. Sosial- og helsedepartementet
vil vidare følgje opp ny lov om spesialisthelseteneste
som innfører ei ordning med fast kontaktperson for innlagde
pasientar, av desse også rehabiliteringspasientar.
Departementet legg til grunn at rehabilitering
av kreftpasientar må vere fundert på dei same
prinsippa som gjeld for rehabilitering av andre pasientar, mellom anna
eit individuelt brukarperspektiv, fokus på den totale livssituasjonen
og på tilbod så nær lokalmiljøet som
råd er. Ein gjennomgang som departementet har gjort av
rehabiliteringstilbodet i fylkeshelsetenesta, kan tyde på at
rehabiliteringstenestene ikkje i tilstrekkeleg grad orienterer seg
mot dei rehabiliteringsbehova kreftpasientar har. Departementet
føreset at helsetenesta vurderer og tilbyr rehabiliteringstiltak
til alle som har behov for slike tiltak, også kreftpasientar.
Departementet ser det ikkje som formålstenleg å etablere
særskilde rehabiliteringstiltak for kreftpasientar. Departementet
vil elles peike på det ansvaret sjukehusa har for å gi
pasientar med kreft nødvendig informasjon for at pasienten
kan fungere med sjukdomen sin eller med dei problema som sjukdomen
eller behandlinga har ført med seg. Departementet ser på styrking
av informasjonstiltak overfor pasientar med kreft og andre sjukdomar
som ei særleg utfordring.
Sosial- og helsedepartementet vil i samband
med arbeidet med dei regionale helseplanane syte for at alle helseregionar
utviklar spesialiserte tilbod og kompetansebasar innanfor medisinsk
rehabilitering gjennom eigne planar for rehabilitering. Kva oppgåver
regionsjukehusa skal ha, og korleis kompetansen skal overførast
til fylkeskommunar og kommunar, skal omtalast særskilt.
Departementet vil seinare komme tilbake med tilrådingar
om forma på og innhaldet i ein slik plan.
Når det gjeld finansiering av rehabilitering
i spesialisthelsetenesta, vil Sosial- og helsedepartementet føre vidare
den øyremerkte tilskotsordninga til medisinsk rehabilitering,
basert på objektive kriterium frå 1999. Systemet
med innsatsstyrt finansiering vil bli tilpassa slik at det betre
reflekterer ressursbruken innanfor medisinsk rehabilitering. Vidare
vil departementet setje ned ei arbeidsgruppe som innan utgangen
av 1999 skal vurdere om det er behov for endringar i folketrygda
sitt refusjonssystem i forhold til rehabiliteringspasientar. På sikt
vil departementet vurdere ei harmonisering av finansieringsordningar
for rehabiliterings-pasientar.
Når det gjeld dei fylkeskommunale spesialsjukeheimane,
tilrår departementet ei gradvis utflytting for dei som ønskjer
det, og ei avvikling av langtidsplassane, i hovudsak med hjelp av
eksisterande tilskotsordningar. Det er sett ned ei interdepartemental
arbeidsgruppe for å sjå nærare på finansieringa
av tiltak for særleg ressurskrevjande brukarar i kommunane.
Eventuelle forslag til endringar vil bli lagde fram i kommuneøkonomiproposisjonen
for år 2000. Sosial- og helse-departementet vil leggje
til rette for formidling av erfaringar mellom fylkeskommunane for
få til vidare omdanning av spesialsjukeheimane.
Komiteen slutter seg i store
trekk til den målsettinga som er trukket opp for rehabilitering
i fylkeshelsetjenesten, og komiteen vil spesielt
vise til det ansvar som spesialisthelsetjenesten har for å bistå kommunene
med råd og veiledning i spørsmål knyttet til
rehabilitering og habilitering.
Komiteen er enig i at fylkeskommunenes
tjenester innenfor habilitering og rehabilitering synes å være preget
av mangelfull samordning og samhandling. Komiteen ser
det som viktig at det etableres en bedret kontakt til det lokale
nivået og at det på lokalt nivå finnes
en enhet eller koordinator som har et overordnet ansvar for rehabilitering
og habilitering.
Komiteen viser til den økningen
som har funnet sted når det gjelder omfanget av slagenheter
og rehabiliteringsteam og ser meget positivt på dette,
men komiteen registrer også det faktum at
flere pasientgrupper ennå ikke får et tilfredsstillende
rehabiliteringstilbud.
Komiteen har merket seg den store
betydning rehabiliteringsteamene har for at pasientene skal få et helhetlig
opplegg helt fram til å kunne fungere i eget lokalmiljø og
i forhold til arbeid, utdanning, fritidstilbud m.v. Komiteen ser
på rehabiliteringsteamenes kontakt mellom sykehus og kommunehelsetjenesten som
meget viktig for å sikre en god og trygg oppfølging
av den enkelte pasient og for at viktig kompetanse skal bli overført. Komiteen er
av den oppfatning at behovet for slike rehabiliteringsteam er godt
dokumentert og at erfaringen tilsier at slike tilbud må bli
tilgjengelig i rimelig nærhet til alle kommuner. Komiteen ser
det som en viktig oppgave å sikre driften av de etablerte
rehabiliteringsteam og samtidig få etablert slike team
i de regioner der tilbudet fortsatt mangler.
Komiteen kan ikke slutte seg
til at habiliteringsbegrepet bare skal begrenses til å gjelde
barn og unge under 18 år. Komiteen viser
til at en slik avgrensning bl.a. medfører at tiltak for
voksne personer med psykisk utviklingshemning eller med andre medfødte funksjonshemninger
blir benevnt som rehabilitering og ikke som habilitering. Komiteen ser
på habilitering som et målrettet arbeid for å bygge
opp og støtte funksjoner, samspill og livskvalitet hos
mennesker med tidlig ervervede eller medfødte funksjonshemninger,
mens komiteen ser på rehabilitering som
et arbeid med konsekvenser av en sykdom eller skade som har oppstått
etter normalutvikling. Komiteen mener ut fra denne
vurderingen at habiliteringsbegrepet er mer dekkende i forhold til å beskrive
de tjenester som er forbeholdt mennesker med tidlig ervervede eller
medfødte funksjonshemninger, og komiteen mener
at dette må gjelde også etter at personen er fylt 18 år.
Komiteen har merket seg at bl.a.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede og framtredende fagfolk klart har
gitt uttrykk for at habilitering er det mest logiske begrep når
det dreier seg om mennesker med tidlig ervervet eller medfødt
utviklingshemning.
Komiteen vil presisere at habilitering
er en tverrfaglig spesialisert tjeneste, som ikke må forveksles med
pleie- og omsorgstilbudene, og komiteen ser ut fra
dette ingen grunn til at habilitering skal kunne karakteriseres
som særomsorg.
Komiteen har merket seg at begrepet
habilitering er brukt spesielt for tilbudet til barn og unge fram
til 18 år, og at tilbudet for alle etter fylte 18 år
benevnes som rehabilitering.
Komiteen har videre merket seg
at en slik avklaring har vært foreslått og søkt
praktisert i flere år, bl.a. etter anbefaling fra Statens
helsetilsyn. Komiteen vil understreke at behovet
for rehabilitering og habilitering må ivaretas uansett
på hvilket aldersnivå man er, men vil også påpeke
at det er svært uheldig om habilitering av voksne personer
blir en særomsorg. Komiteen mener det vil
være flere fordeler ved å samle alle ressurser
innenfor rehabilitering/habilitering for å gi voksne
personer med slike behandlings- og omsorgsbehov et best mulig tilbud.
Samordnet organisering vil gi flere ressurser og større
bredde, noe som er i tråd med et generelt ønske
og behov for tverrsektorielt og tverretatlig samarbeid. Kompetansen
innen habilitering og innen rehabilitering kan tilføre
hverandre både faglige og erfaringsmessige kunnskaper som
vil gi en styrket og bedre helhet. Komiteen mener
at et framtidig rehabiliteringstilbud for voksne skal inneholde tjenester
som ivaretar både habilitering og rehabilitering ut fra
hvilke tilbud tjenestemottaker har.
Innenfor rehabiliteringstilbudet for voksne
skal det drives et målrettet arbeid for å bygge
opp og støtte funksjoner, samspill og livskvalitet hos
mennesker med tidlig ervervede eller medfødte funksjonshemninger.
Det vil si habilitering. Samtidig skal det også overfor
de som trenger det, arbeides med konsekvenser av en sykdom eller
skade som er oppstått etter normalutvikling. Det vil si
rehabilitering.
En samordning og samhandling mellom disse oppgavene
som habilitering og rehabilitering representerer, vil etter komiteens mening
være den beste løsningen for å styrke
tilbudet både kvalitativt og kvantitativt og samtidig unngå båstenkning
og særomsorg.
Komiteen vil samtidig påpeke
at enkeltpersoner som tjenestemottakere kan ha behov for og dermed
ha rett til enkeltvedtak etter sosialtjenesteloven. Slike tjenesteopplegg
for voksne må da, der det er nødvendig og ønskelig,
samordnes med det øvrige rehabiliteringstilbudet.
Komiteen har under arbeidet med
meldinga fått informasjon om at unge med revmatiske lidelser
faller utenfor habiliteringstilbudene, jf. brev av 19. februar 1999
fra Norsk Revmatikerforbund. Komiteen viser til at
følgene ved å få en revmatisk sykdom
tidlig i livet kan få store konsekvenser, både
på kort og lang sikt, og komiteen ser derfor
behovet for at også barn og unge med revmatisme må få tilgang
til et kvantitativt og kvalitativt akseptabelt habiliteringstilbud. Komiteen viser
til at det er utarbeidet et konsept for innføring av revmakonsulenter
ved regionsykehusene. Komiteen ber om at dette konseptet
blir vurdert nærmere for etablering.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å utarbeide en forskrift om medisinsk rehabilitering
med hjemmel i ny lov om spesialisthelsetjeneste, og komiteen har tiltro
til at en slik forskrift kan bidra til å løfte
dette feltet dersom det settes klare krav til hvordan fylkeskommunene
skal drive sitt rehabiliteringsarbeid.
Komiteen viser til Stortingets
behandling av St.prp. nr. 61 (1997-98) hvor komiteen tok
til orde for at rehabilitering av kreftpasienter må sees
i sammenheng med en helhetlig gjennomgang av hele rehabiliteringsområdet. Komiteen slutter
seg til at også for kreftpasienter må det individuelle
brukerperspektivet legges til grunn, men komiteen vil
bemerke at denne sykdommen rammer på forskjellige måter,
og at det ofte er behov for en omfattende rehabilitering og langtidsoppfølging.
Komiteen viser til at det ved
landets rehabiliteringsinstitusjoner nå finnes flere gode
og allsidige rehabiliteringstilbud for kreftrammede.
Komiteen viser også til
den store betydning som Montebellosenterets kursvirksomhet har hatt
for mange kreftpasienter og familiene deres, og at dette er et tilbud
som kreftpasienter fra hele landet kan gjøre seg nytte
av. Komiteen mener at det er av stor betydning å sikre
driften og utvikle Montebellosenteret videre som et landsdekkende
tilbud til kreftpasienter fra hele landet.