I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen prioritere fremleggelsen av et lovforslag som både sikrer arbeidstagere retten til å være organisert og retten til ikke å være organisert."

I dokumentet redegjøres det innledningsvis for begrepet organisasjonsrett.

Den norske grunnlov inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om foreningsfrihet, men den må antagelig ansees som et prinsipp av grunnlovsmessig karakter likevel.

Den faglige organisasjonsrett er i et demokrati en side av foreningsretten, og omfatter for det første den positive side av saken, nemlig den enkelte arbeidstagers rett til å tilhøre eller arbeide for en fagforening, uten at dette fører til ubehageligheter for ham i forholdet til arbeidsgiveren. Men organisasjonsretten har også en negativ side, nemlig arbeidstagerens rett til å forbli uorganisert eller til å vrake en organisasjon til fordel for en annen.

Bakgrunnen for at organisasjonsretten også kan være et problem i et demokrati, er at det kan finnes arbeidsgivere som av en eller annen grunn ikke ønsker organisert arbeidskraft. Problemet kan imidlertid også ligge på arbeidstagersiden. For det første kan det hende at to rivaliserende fagforeninger utøver press i konkurransen om medlemmer. For det annet kan det tenkes at de organiserte ikke avfinner seg med at det finnes uorganiserte arbeidstagere ved bedriften, og at de via press på bedriftsledelsen ønsker å fremtvinge organisering.

Det finnes i Norge ingen generell lovregel som knesetter organisasjonsrett, men det er helt på det rene at oppsigelse, avskjed eller forflytning på grunn av en arbeidstagers organisasjonsforhold er å anse som usaklig. En slik oppsigelse er derfor ugyldig etter arbeidsmiljøloven § 60 pkt. 1.

Det vises i dokumentet til to forslag til lov om organisasjonsfrihet, fremmet av stortingsrepresentanter i 1959 og 1983.

Når det ikke er kommet noen generell lov om organisasjonsfrihet i Norge, kan dette skyldes at man ikke har oppfattet organisasjonstvang som et vesentlig problem, først og fremst på bakgrunn av § 2-1 i Hovedavtalen mellom LO og NHO og praksis i andre organisasjoner.

Hovedavtalen mellom LO og NHO slår fast både den positive og negative side av organisasjonsretten, og at den omfatter både den som allerede er ansatt og den som søker ansettelse. Bestemmelsen gir imidlertid ikke rettigheter til den enkelte arbeidsgiver eller arbeidstager, men innebærer at de to organisasjoner gjensidig kan kreve av hverandre at deres medlemmer respekterer organisasjonsretten.

I dokumentet pekes det på at det nok likevel er reelle problemer forbundet med krenkelse av organisasjonsfriheter. Det vises til flere konkrete eksempler.

I dokumentet konkluderes det med at partene i arbeidslivet gjennom mange år har anerkjent både den positive og negative organisasjonsfrihet, og utvikingen internasjonalt har gått i samme retning, særlig i EU og Europarådet. Likevel har vi i Norge sett enkelte eksempler på at organisasjonsfriheten ikke respekteres. Det er derfor på tide at vi, i likhet med flere andre land, får en lov som sikrer den enkelte retten til både å være organisert og uorganisert, slik at vi følger opp de linjer som er trukket opp av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

Derfor bes Regjeringen fremme et eget lovforslag om retten til å være uorganisert. En mulig lovtekst er den følgende, som ved flere anledninger har vært foreslått i Odelstinget:

«Vedtak til lov om fri organisasjonsrett for arbeidstagere.