Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Aud Blattmann, Gard Folkvord, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny
Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg
og Jostein Zazzera, og fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore
Sanner, viser til at situasjonen på norsk sokkel
er en helt annen i dag enn da oljemeldingen ble lagt fram sommeren 1998.
Mens meldingen tar utgangspunkt i en høy og voksende investeringstakt
i petroleumssektoren, opplever sektoren nå stagnasjon og
redusert lønnsomhet. Både leteaktivitet og investeringer
er ventet å gå ned. På grunn av den dramatiske
endringen i aktivitetsnivå på sokkelen, vil flertallet bemerke
at også mange av problemstillingene i oljemeldingen er
uaktuelle i dag. En viktig problemstilling i meldingen er hvordan
man skal hindre at olje- og gassvirksomheten ikke forsterker presstendensene
i norsk økonomi og fortrenger annen verdiskapende virksomhet.
I dag er problemstillingen snarere hvordan man skal hindre at nedgangen
i olje- og gassvirksomheten forsterker nedgangstendensene særlig
i verftsindustrien langs kysten.
Flertallet mener at den endrede
situasjonen på sokkelen gjør deler av oljemeldingen
uaktuell, spesielt når det gjelder styring av aktivitetsnivået. Flertallet vil
derfor ta utgangspunkt i utfordringene i dagens situasjon i olje-
og gassvirksomheten og de framtidige rammevilkårene for
petroleumssektoren.
Flertallet viser for øvrig
til de respektive partienes merknader i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 37 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk
Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser
til at karakteristiske trekk ved oljemarkedet er store svingninger
og dermed stor usikkerhet. Dette fører til at det er vanskelig å forutsi
utviklingen. Situasjonen for denne bransjen i dag er svært annerledes
enn på det tidspunkt som stortingsmeldingen ble lagt fram. Disse
medlemmer viser til at situasjonen i norsk økonomi
da var under sterkt press med fare for overoppheting. Oljebransjen
hadde vært igjennom en tid med svært høye
investeringer, sett i et historisk perspektiv. For å hindre
at investeringstakten i oljeindustrien skulle forverre situasjonen
i norsk økonomi innførte Regjeringen investeringsreguleringer.
Investeringsstart for alle funn som var under
vurdering i 1998 ble forskjøvet med ett år. Dette
har ført til at investeringene blir fordelt over flere år. Disse medlemmer vil
også vise til at de produksjonsreguleringer som ble iverksatt
i april 1998 var nødvendig for å bidra til en
forsvarlig forvaltning av petroleumsressursene og en positiv effekt
for norsk økonomi på sikt. Disse medlemmer mener
dette var riktige vurderinger. Den lave oljeprisen har imidlertid
ført til at en del av de problemstillinger som er tatt
opp i den opprinnelige stortingsmeldingen ikke er relevant for dagens
situasjon. Disse medlemmer er derfor tilfreds med
at det er lagt fram en tilleggsmelding som tar utgangspunkt i denne
endrede situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre er tilfreds med den sterke vekt
Regjeringen legger på velferd, miljø og langsiktighet
som utgangspunkt i petroleumspolitikken. Velferdsperspektivet skal
sikre at olje- og gassressursene kommer hele samfunnet til gode
ved at ressursene skal sikre velferd og sysselsetting. Miljøperspektivet
skal sikre at Norge som stor energiprodusent fortsatt skal være
et foregangsland i miljøspørsmål. Langsiktighetsperspektivet
skal sikre at petroleumsressursene utvinnes i et forsvarlig tempo. Oppbyggingen
av petroleumsfondet skal sikre at dagens verdier også kommer
de neste generasjoner til gode. Disse medlemmer vil
derfor vise til at det er viktig å skille opptjeningen
av petroleumsinntektene fra bruken av dem gjennom oppbyggingen av
Petroleumsfondet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker
på at meldingen klart uttrykker at Regjeringens mål
for petroleumspolitikken er sammenfattet i tre konkrete begrep:
Velferdsperspektivet, miljøperspektivet og langsiktighetsperspektivet. Dette
medlem peker på at selv om disse tre hensynene
må ses under ett, og legge grunnlaget for olje- og gasspolitikken,
må hensynet til det globale miljøet være
det ene elementet som definerer rammen omkring olje- og gassvirksomheten,
ikke minst når det gjelder utvinningstakt. Dette
medlem peker på at mens de store prisvariasjonene
siden meldingen ble presentert, har vist at det er vanskelig å bruke
lønnsomhet som et rammevilkår for virksomheten,
er miljøets tålegrenser - som den globale atmosfære
- en fast og avgjørende faktor for forvaltning av en ikke-fornybar
og forurensende ressurs. Dette medlem mener at det
globale miljøets tålegrenser må legge
føringer for norsk så vel som global forvaltning
av fossile brennstoffer.
Dette medlem peker videre på at
miljøperspektivet som omtales i meldingen, må defineres
langt bredere enn det som er tilfelle. Slik meldingen er utformet, omfatter
begrepet miljøperspektiv utslipp til vann og luft fra produksjonen
av olje og gass. Til tross for at ansvaret for utslipp knyttet til
brukav olje og gass tilhører
nasjonen der utslippet finner sted, mener dette medlem at
det faktum at en øket leting og produksjon på norsk
sokkel fører til økte utslipp av CO2 på global basis er problematisk
og bør påpekes i sterkere grad, ikke minst i fremtidige
olje- og gassmeldinger og miljøkonsekvensutredninger.
Dette medlem viser til den uro
som i dag spesielt preger verfts- og leverandørindustrien,
med henblikk på manglende oppdrag, og mener dette ikke
kan løses ved å skru opp utvinningstempoet. Derimot
er det klart behov for egne tiltak for verfts- og leverandørindustrien
som gir løsninger med et langsiktig perspektiv. Siden tilleggsmeldingen
peker på virkemidler, vil dette medlem utdype
innholdet i ulike tiltak der. Dette gjelder også konsekvensene
av EFTA-domsstolens vedtak som forbyr norske myndigheter en differensiering
av arbeidsgiveravgifta, noe som vil ramme petroleumsrelatert virksomhet
i bl.a. Nordland.
Dette medlem viser også til
at Sosialistisk Venstreparti i denne meldingen gjentar et forslag
om tempoutvalg, som er avslått av Stortinget i mange år,
men som altså har og har hatt som målsetting å få langsiktighet
inn i aktiviteten på norsk sokkel, og derved også kunne
sikre stabil sysselsetting i verfts- og leverandørindustrien.
Dette kan bl.a. gjøres ved å forplikte selskapene
til å drive langsiktig og at statlige selskaper går
i spissen for dette.
Dette medlem vil også vise
til at Oljedirektoratet, senest i mars 1999, bekymrer seg for at
direktoratet har problemer med å holde et forsvarlig tilsyn
med sikkerheten på norsk sokkel, og viser i den forbindelse
til at dette er forsøkt rettet på i forbindelse
med behandlingen av budsjettet de to siste år, uten at
andre partier har fulgt dette opp.
Komiteen har merket seg at de
samlede gjenværende petroleumsressursene på norsk
sokkel er anslått til 12, 8 mrd. m3 o.e.
Det er anslått at de gjenværende reservene i eksisterende
felt utgjør om lag 45 pst. av det gjenværende
ressursgrunnlaget.
Komiteen vil vise til at den
betydelige usikkerheten i oljeprisens utvikling får konsekvenser
for verdien av de gjenværende ressursene. I Nasjonalbudsjettet
for 1999 ble totalformuen av ressursene på sokkelen pr.
1. januar 1999 anslått til 1 990 mrd. 1999-kroner. Ifølge brev
til komiteen av 22. mars 1999 fra Olje- og energidepartementet,
vil et tilsvarende anslag med Nasjonalbudsjettets tallgrunnlag og
en oljepris på 10 dollar pr. fat, gi en verdi på om
lag 800 mrd. 1999-kroner. Dette viser betydningen av de usikre og
svingende oljeprisene for verdien av de gjenværende ressursene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen i St.meld. nr. 46 (1997-98) viser
til at presset i norsk økonomi tilsier en mer restriktiv
holdning til nye utbyggingsbeslutninger i petroleumssektoren.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
vil påpeke at tiltak for å dempe aktivitetsnivået
på norsk sokkel i dag er uaktuelt. Tvert imot vil dette
flertallet understreke behovet for tiltak som kan øke
aktivitetsnivået på norsk sokkel. Rammebetingelsene
for oljeindustrien må gjennomgås, slik at samfunnsøkonomisk
lønnsomme investeringer også kan bli bedriftsøkonomisk
lønnsomme.
Komiteenviser til at politiske myndigheter, oljeselskapene,
leverandørindustrien og arbeidstakernes organisasjoner
bør lage et program for hvordan påviste olje-
og gassressurser som ikke er lønnsomme med dagens løsninger
kan utnyttes. Det som finnes av kunnskap og kompetanse i selskapene
og forskningsmiljøene må mobiliseres med sikte
på ytterligere forbedringer i teknologien. På den
måten kan vi greie det samme som fra 1986 og fram til 1990-tallet,
da man opplevde en god utvikling i norsk oljeindustri med priser
som var uakseptable bare få år i forveien. Regjeringen
må også vurdere skatte- og avgiftsnivået,
samt hvordan myndighetenes behandling av utbyggingssøknader
kan gjøres mindre byråkratisk, tidkrevende og
kostbar for selskapene.
Komiteen viser til at Regjeringen
for å bidra til en styrking av oljeprisen våren
1998 besluttet å innføre produksjonskutt for oljeproduksjonen
på 3 pst., som utgjør om lag 100 000 fat pr. dag.
Produksjonsbegrensningen er nå utvidet til 200 000 fat
pr. dag forutsatt at OPEC kommer fram til troverdige tiltak for
videreføring eller opptrapping av sine produksjonskutt.
Komiteen viser til at Norges
oljeproduksjon utgjør bare 4 pst. av verdens totale oljeproduksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at det likevel har betydning
hva Norge gjør i oljemarkedet, både fordi det
kan bidra til høyere oljepris og fordi det kan disiplinere
OPEC-landene til å gjennomføre de kuttene som
er lovet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets tidligere holdning når det gjelder produksjonsbegrensninger
og vil fortsatt ta avstand fra en slik virkemiddelbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
skeptisk til bruk av produksjonsreguleringer. Disse medlemmer mener
det er grunn til å sette spørsmålstegn
ved både effekten og de langsiktige konsekvensene av slike
reguleringer. Det vises bl.a. til at produksjonsbegrensningene ikke
omfatter alle produsentland. Land som ikke deltar vil ha incentiver til å øke
sin produksjon og åpne nye områder for utvinning.
Dette undergraver effekten av produksjonsreguleringene, både
på kort og lang sikt. På sikt kan derfor resultatet
bli at det samlede produksjonspotensialet øker.
Disse medlemmer viser til at
oljeproduksjonen i flere land, deriblant Norge, falt ved det sterke
oljeprisfallet høsten og vinteren 1998-99. Disse
medlemmer mener dette bekrefter at aktørene i markedet tilpasser
seg prisfall uten statlig inngripen. Disse medlemmer vil
imidlertid ikke avvise produksjonsbegrensninger på prinsipielt
grunnlag, men foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at olje og gass er ikke-fornybare ressurser og derfor må forvaltes
ut fra et langsiktig perspektiv. Utvinningsnivået må tilpasses
både hensynet til miljøet og de kommende generasjoner.
Disse medlemmer vil også peke
på at aktiviteten i petroleumssektoren ikke må innrettes
slik at det fortrenger annen verdiskapende virksomhet. Det er et siktemål å sikre
et stabilt aktivitetsnivå som tar hensyn til velferds-,
miljø- og langsiktighetsperspektivet. Dette innebærer
et aktivitetsnivå som er lavere enn det vi hadde i 1998,
men det er likevel ikke ønskelig med kraftige fall i aktivitetsnivået
som man kan se antydninger til nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lønnsomheten i oljevirksomheten historisk har ligget
så høyt at det allerede i 1975 ble innført
særskatt. Disse medlemmer vil minne om Stortingets
føringer som ble lagt til grunn for innføring av
særskatten. Både nivå og system skulle
vurderes dersom markedssituasjonen ble vesentlig endret. Dette fulgte
Stortinget opp i 1980 (ytterligere prisstigning) og i 1986 (prisfall).
Ved skattereformen i 1992 ble petroleumsskattesystemet på nytt
endret, denne gangen med økt samlet skattetrykk for oljeselskapene
som resultat.
Disse medlemmer har registrert
at industrien er i ferd med å foreta nødvendige
omstillinger og kostnadskutt. I arbeidet med å tilpasse
norsk sokkel de fremtidige utfordringer og problemstillinger, viser disse
medlemmer til partiets tidligere skepsis til at NORSOK skal
stå sentralt i dette arbeidet, men at denne tilpasning
og omstilling må skje ved bruk av andre virkemidler.
Disse medlemmer viser for øvrig
til behandling av St.meld. nr. 37 (1998-99) når det gjelder
rammebetingelser m.v.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å peke
på det faktum at når man vurderer oljevirksomheten
gjennom de tre konkrete begrepene den er sammenfattet i, nemlig
velferdsperspektivet, miljøperspektivet og langsiktighetsperspektivet,
må letetakten i petroleumsvirksomheten vurderes i et langt
mer kritisk søkelys. Kraftig varierende lønnsomhet
kombinert med tidsaspektet ved store utbyggingsprosjekter gjør
det vanskelig å definere letetakten kun ved bruk av rene
samfunnsøkonomiske hensyn, og som nevnt over, har olje-
og gassvirksomheten et langt større miljøperspektiv
enn det lokale og regionale. Dessuten må det være
langsiktighet i aktiviteten på norsk sokkel slik at stabil
sysselsetting sikres. Dette medlem ser derfor behovet
for et tempoutvalg, og fremmer forslag om dette.
Dette medlemfremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen nedsette
et tempoutvalg som har til hensikt å vurdere lete-, utbyggings-
og produksjonshastigheten på norsk sokkel - med tanke på så vel
miljøutfordringer som på stabil sysselsetting.»
Et tempoutvalg skal som et minimum ha mandat
til å vurdere lete-, utbyggings- og produksjonshastigheten
i lys av lokale, regionale og globale miljøproblemer som
norsk oljeutvinning er en del av, utvinning av gass i forhold til
olje, tiltak som sikrer stabil sysselsetting, samt de globale konsekvensene av
den norske petroleumsaktiviteten.
Videre peker dette medlempå behovet for å regulere
produksjon av olje og gass for å oppnå et prisnivå som
er gunstig for å oppnå politiske mål,
som en redusert leteaktivitet. Det er et faktum at redusert produksjon
vil føre til høyere priser på verdensmarkedet, noe
som vil kunne føre til redusert etterspørsel av
fossile brennstoffer og et bedre marked for alternativ energiteknologi. Dette
medlem viser til tidligere reduksjoner med slike konsekvenser
som mål, og oppmuntrer Regjeringen til aktivt å samarbeide
med OPEC og alle andre olje- og gassprodusenter og eksportører
i fremtiden for å oppnå tilsvarende mål
av både økonomisk og miljømessig karakter.
Dette medlem viser også til
punktet om menneskerettighets- og miljøkriterier for Petroleumsfondet, og
vil uttrykke sin undring over meldingens manglende innhold når
det gjelder muligheter for å inkludere miljø-
og menneskerettighetskriterier som grunnlag for investeringer fra
dette. Dette medlem viser til det faktum at det for
det første finnes flere aksjefond som allerede i dag legger
slike kriterier til grunn i sin forvaltning, og dessuten at det
er en økende praksis å sertifisere bedrifter med
tanke på bedriftens dokumenterte menneskerettighetspraksis
og virksomhetens effekt på miljøet. Flere sentrale
norske bedrifter er allerede involvert i dette arbeidet.
Komiteen har merket seg at hensynet
til ressurssituasjonen, usikkerheten i markedet, ledig kapasitet
i felt og rørledninger og behovet for gass til injeksjon
på norsk sokkel, tilsier at den framtidige veksten i salget av
gass fra Norge på kort og mellomlang sikt vil være vesentlig
lavere enn tidligere, med mindre det blir gjort nye, store gassfunn.
Komiteen har videre merket seg
at gassens rolle i olje- og gassvirksomheten vil øke over
tid og at eksporten av norsk gass i henhold til inngåtte
kontrakter vil øke fra et nivå på knappe
30 mrd. m3 pr. år i begynnelsen
av 1990-tallet til om lag 76 mrd. m3 i år
2005.
Siden 1992 har EU arbeidet med et direktiv som
skal regulere gassmarkedet. Direktivet skal etter planen innlemmes
i EØS-avtalen, med sikte på at EFTA-landene gjennomfører
direktivet i nasjonal rett samtidig med EU-landene, innen 10. august
2000. Gassdirektivet, som legger opp til en gradvis åpning
av det europeiske gassmarkedet, har stor betydning for norsk gassvirksomhet. Komiteen viser
i denne forbindelse til brev til komiteen fra olje- og energidepartementet datert
23. april 1999, hvor det sies:
«I dag selges norsk gass på langsiktige
kontrakter til Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Tsjekkia,
Storbritannia og Østerrike. I henhold til inngått
kontrakt vil norsk gass snart også bli solgt til Italia. For
tiden pågår det forhandlinger om salg av gass
til Polen, Danmark og Portugal. Sammensetningen av forbruket i de
forskjellige landene som kjøper norsk gass varierer betraktelig.»
Og videre:
«Det meste av gassen i disse landene går
direkte til forbruk i industrien, husholdning og tjenesteytende sektor,
mens en liten andel blir benyttet til kraftproduksjon.
Naturgass
konkurrerer med andre energikilder på alle områder
hvor naturgass kan anvendes. Forbruket av naturgass i de enkelte
områder er derfor avhengig av hvor konkurransedyktig naturgass
er i forhold til andre energibærere på det enkelte
området.
Forbruket av gass i kraftsektoren
varierer betydelig fra land til land. I Storbritannia og Tyskland
utgjør gassforbruket til kraft omtrent hhv. 25 pst. og
20 pst. av det totale gassforbruket, mens i Frankrike er bruken
av gass til kraft ubetydelig.
Kraftsektoren er allikevel
den sektoren hvor forbruket av naturgass vokser raskest. I løpet
av de siste ti årene har forbruket av naturgass i Europa
til kraftproduksjon økt med over 100 pst., mens det totale
forbruket av gass bare har økt med i underkant av 50 pst.
I kraftsektoren har naturgass fortrengt kull. Årsakene
til at naturgass har fortrengt kull er ny teknologi for gasskraft,
nye kullkraftverk er blitt dyrere å bygge pga. rensekrav,
og at naturgass er en mer miljøvennlig energikilde enn
kull. Forbruket av naturgass har et betydelig vekstpotensial i kraftsektoren
i tiden framover.»
Komiteen har med interesse merket
seg at bruken av naturgass til kraftproduksjon er sterkt økende
i Europa, og at en mer miljøvennlig energikilde kommer til
erstatning av kull.
Komiteen har videre merket seg
at det forventes en betydelig vekst i bruk av naturgass i kraftsektoren
i tiden framover.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig i at det er
i Norges interesse at dagens system med adgang til langsiktige kontrakter videreføres
for å gi sikkerhet for de store investeringer som gassproduksjon
på norsk kontinentalsokkel er forbundet med.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, er også enig i at ilandføringsrørledningene
til og med endelig ilandføringsterminal fortsatt bør
reguleres som en del av produksjonssektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at Regjeringen
i januar 1999 varslet at den vil avklare direktivets innhold nærmere med
EU med sikte på forbedringer, særlig når
det gjelder kontrollen over ilandføringsledningene fra
Nordsjøen.
Flertallet stiller seg positiv
til arbeidet for å sikre norske interesser i forbindelse
med gassdirektivet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, vil likevel understreke at det er viktig å sikre
framdrift med sikte på norsk tilslutning til direktivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norge sitter i EUs implementeringsgruppe for gassdirektivet.
Dette gir Norge store muligheter til å påvirke
retningslinjene for praktisering av gassdirektivet. Disse
medlemmer mener derfor det var helt unødvendig
av Regjeringen å gå nye runder med EU om direktivet.
Et eventuelt norsk veto mot gassdirektivet er i strid med norske
interesser og kan føre til alvorlige mottiltak fra EUs
side. Disse medlemmer mener i likhet med flertallet
at det er positivt at myndighetene ivaretar det som defineres som
norske interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil imidlertid understreke at gassdirektivet
også åpner nye muligheter for Norge som gasseksporterende
nasjon og at det er viktig at både selskapene og myndighetene
legger en strategi for hvordan disse skal utnyttes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke forhåndsklarere en tilslutning til gassdirektivet,
men avventer tilbakemelding fra forhandlingene og eventuelle resultater
fra disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at produksjonskapasiteten må sikre både inngåtte
gassalgsforpliktelser og behovet for injeksjonsgass for å få mest
mulig ut av oljefeltene.
Disse medlemmer vil påpeke
at norsk gass er etterspurt for eksport og fremstår som
et renere produkt enn flere alternative energibærere i
importlandene.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at dekning av behovet for gass kan bli kritisk dersom det gjennomføres
en konsesjonspolitikk med lengre tid mellom tildeling av nye leteområder
og størrelsen på nytt lete-areal begrenses.
Disse medlemmer vil understreke
at lønnsomheten for gassfeltene svekkes som følge
av lave gasspriser. Dette kan selvfølgelig føre
til at utviklingen av nye prosjekter kommer til å bli utsatt
på grunn av marginal økonomi.
Disse medlemmermener
derfor det er ekstra viktig at man fra myndighetenes side gir bedre
og mer langsiktige rammevilkår slik at gassutbygginger
vil bli vurdert som mer interessante, selv med en noe lavere pris
enn hva vi her har vært vant til.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke det faktum at bruk av gass til energiformål
er miljømessig gunstig fremfor bruk av mer karbonholdige
energikilder som kull eller olje, og vil understreke det ønskelige
i at Norge utvider sin gasseksport til erstatning for eksport av
olje. Det presiseres imidlertid at dette må skje under
den forutsetning at gassen erstatter mer forurensende energikilder
og ikke bare kommer i tillegg. Dette medlem oppfordrer
derfor Regjeringen til å arbeide for en slik utvikling
innen olje- og gasspolitikken i fremtiden.
Komiteen viser til at det foregår
store endringer i petroleumsindustrien verden over, der mange selskaper fusjonerer.
Den internasjonale konkurransesituasjonen er også endret,
blant annet som følge av at det utvinnes olje i stadig
nye områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at samtidig som konkurransesituasjonen er endret internasjonalt,
er norsk sokkel i ferd med å bli en moden petroleumsprovins.
Dersom de norske selskapene skal kunne utnytte og videreutvikle
den kompetansen som er bygget opp med utgangspunkt i virksomheten
i Norge, er det derfor nødvendig å utvide virksomheten
i andre deler av verden.
Flertallet viser til at åpningen
av nye leteområder internasjonalt har gitt norske industrielle
miljøer tilgang på nye markeder. Virksomheten
i leteområder i andre land kan gi et grunnlag for verdiskapning
i norsk næringsliv også etter at ressursene på norsk
sokkel er uttømt.
Flertallet vil samtidig påpeke
at den internasjonale virksomheten er krevende og preget av høy
risiko for selskapene.
Komiteen vil understreke
at oljeselskapene må ta hensyn til menneskerettigheter,
miljø og arbeidstakerne også i sin virksomhet
i andre land. En stor del av de gjenværende olje- og gassressursene
internasjonalt befinner seg i områder med konflikter og
politisk uro. Dette medfører at også norske selskaper
vil ha virksomhet i land med usikre og skiftende politiske forhold. Komiteen konstaterer
at det for oljenæringen dreier seg om å se investeringer
i et langsiktig perspektiv. Det vil derfor ikke være til å unngå at
norske bedrifter må være innstilt på å gjennomleve
perioder i et vertsland der de politiske forholdene ikke er i samsvar med
norske politiske normer. Komiteen mener derfor at
det i slike situasjoner er viktig at den enkelte bedrift har utviklet
etiske retningslinjer for sin virksomhet i slike land og at det
ellers holdes nær kontakt med norske myndigheter.
Komiteenforutsetter
at norske selskaper som driver i andre land legger vekt på å utføre
sine operasjoner på en miljømessig forsvarlig
måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre vil vise til at internasjonaliseringen av oljeindustrien
medfører store utfordringer i forhold til menneskerettigheter. Flertallet er
derfor tilfreds med etableringen av Det konsultative organ for menneskerettigheter
og norsk økonomisk engasjement i utlandet.
Flertallet mener dette styrker
mulighetene for norsk industri til å bidra positivt ved
internasjonal aktivitet - i forhold til teknologi, kompetanse og
bevisste holdninger til menneskerettigheter, helse, miljø og
sikkerhet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti forutsetter
at norske selskaper som driver i andre land utfører sine
operasjoner med de samme krav til kvalitet og helse, miljø og
sikkerhet (HMS) som selskaper driver under på norsk sokkel. Dette
betyr blant annet å være i front når
det gjelder arbeidstakerenes rettigheter. Selskapene bør
i denne sammenheng samarbeide med fagbevegelsen på norsk sokkel
for å sikre dette.
Komiteen vil understreke at lete-
og konsesjonspolitikken er et sentralt område når
rammebetingelsene for olje- og gassvirksomheten skal gjennomgås.
Det er viktig at lete- og konsesjonsvilkårene bidrar til å gjøre norsk
sokkel attraktiv for investeringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
har merket seg at Regjeringen i St.meld. nr. 46 (1997-98) ikke finner
grunnlag for å tildele utvinningstillatelser i Skagerrak. Flertallet viser
til at den danske regjering har åpnet for leteboring i
Skagerrak. Flertallet viser også til brev
til komiteen fra Olje- og energidepartementet av 14. april 1999,
der det slås fast at "dersom oljeselskapene i fremtiden
foreslår at areal i norsk del av Skagerrak bør
lyses ut og konsesjonsbelegges, vil Regjeringen måtte foreta
en konkret vurdering av dette spørsmålet". Flertallet mener
at slike eventuelle forslag må vurderes i lys av den danske beslutningen
om å åpne for leteboring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre støtter
de vurderinger som er foretatt når det gjelder beslutningen
om ikke å tildele utvinningstillatelser i Skagerrak, særlig
viktig er hensynet til miljøet og fiskerivirksomheten. Disse medlemmer kan
ikke se at den danske beslutningen om å åpne for
leteboring skulle føre til vesentlige endringer i de vurderinger
som er foretatt av norske myndigheter.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen er i ferd med å vurdere hvordan det
videre utredningsarbeidet vedrørende miljømessige
sider ved eventuell petroleumsvirksomhet i Barentshavet nord skal
videreføres. Komiteen har videre merket
seg at tildelingen av nye utvinningstillatelser i Barentshavet vil
avhenge av den informasjon en får fra Barentshavprosjektet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
ser positivt på petroleumsutvinning i Barentshavet. Flertallet viser
bl.a. til at det på russisk side satses mye på fremtidig
petroleumsutvinning i dette området. Det understreker betydningen
av at Norge, med høye krav til sikkerhet, miljø og
oljevernberedskap, setter standarden i området. Flertallet mener på denne
bakgrunn at myndighetene må legge forholdene til rette
for utbygging av Snøhvitfeltet. Flertallet vil
i den forbindelse understreke at det settes strenge krav til virksomheten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre registrerer at det foreligger utvinningstillatelser
for feltene, men at de kommersielle partene enda ikke har funnet grunnlag
for å fremme plan for utbygging og drift (PUD).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
i dagens situasjon ikke en utbygging av Snøhvit. Når
det gjelder Barentshavet generelt ønsker dette medlem å peke
på den helt spesielle situasjonen sårbare økologiske
områder som Arktis står i, og de uoversiktlige
konsekvensene og helt spesielle problemer som kan oppstå ved
ulykker i arktiske områder, hvor et utslipp vil kunne være
katastrofalt for naturen og fiske- og dyreliv, og går derfor
i dagens situasjon imot ytterligere leting i området.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen ikke legger opp til gruppesøknader i
Norskehavet og at den vil kreve individuelle søknader fra
selskapene i tråd med tidligere praksis.
Komiteen har videre merket seg
at Regjeringen legger opp til en konsesjonspolitikk hvor departementet årlig
vil vurdere om det er grunnlag for tildelinger av utvinningstillatelser
i de nordlige og vestlige delene av Nordsjøen. Det legges
opp til tildeling av et begrenset antall utvinningstillatelser i
Nordsjøen i 1999.
Komiteen har merket seg at det
er åpnet for gruppesøknader i Nordsjøen.
Dette innebærer at selskapene står friere enn
tidligere til å velge sine egne samarbeidspartnere i utvinningstillatelsene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det må åpnes
for gruppesøknader i Norskehavet, og vil fremme forslag
i tråd med dette:
«Stortinget ber Regjeringen åpne
for gruppesøknader i Norskehavet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at konsekvensene av lavere aktivitetsnivå er
at det påvises færre nye olje- og gassressurser
til erstatning for eksisterende produksjon. Fleksibiliteten i valg
mellom prosjekter med ulik kvalitet vil svekkes. Mye tyder på at
de beste delene av hittil tildelte områder nå er
boret, og at de gjenværende tildelte areal har mindre potensial
for verdiskapning enn ikke tildelte areal.
Disse medlemmer er av den formening
at nye tildelinger av areal med et bedre potensial enn det areal industrien
har tilgjengelig vil sikre større verdiskapning og bedre
utnyttelse av samfunnets ressurser.
Disse medlemmer vil fremheve
at det er flere aspekter som man må vurdere , om man skal øke
konkurransen og mangfoldet på norsk sokkel. Med større frihet
og konkurranse på norsk sokkel kan selskapene gruppere
seg mer optimalt for hver lisens og dermed være i stand
til å fortsette aktivitet som ellers kunne blitt skrinlagt.
Disse medlemmer mener derfor
at det må bli enklere for deltakerne å organisere
seg i hver lisens og mellom lisenser, og vil derfor be Regjeringen
vurdere tiltak som gruppesøknader på hele sokkelen,
muligheter for JV-operatørskap, samt lettere omsettelighet
av andeler (ved en enklere praktisering av § 10 i petroleumsskatteloven
og bruk av statens forkjøpsrett).
Disse medlemmer vil videre peke
på at det er mye som tyder på at funn som kan
forventes i modne områder vil være relativt små forekomster.
Opprettholdelse av SDØE-andeler på dagens nivå i
modne områder vil derfor kunne begrense industriens interesser
for nye utvinningstillatelser fordi de samlede verdier blir for
små. I enkelte tillatelser kan derfor situasjonen bli at
fordi SDØE tildeles andeler, blir selskapenes interesser
såpass redusert at selskapene ikke vil utforske området.
I slike tilfeller mener disse medlemmer at SDØE
ikke bør tildeles andeler, men at disse auksjoneres bort.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
mener at petroleumsindustrien allerede arbeider aktivt for å begrense
miljøeffektene av aktiviteten, men mener at det fortsatt
finnes muligheter for ytterligere utslippsreduksjoner fra petroleumsvirksomheten
som har en kostnad som gjør at de bør realiseres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det må være
et mål å forene Norges rolle som energinasjon
med å være et foregangsland i miljøspørsmål. Flertallet vil
understreke at petroleumsindustrien må være med
på å ta ansvar for at Norge oppfyller sine internasjonale
klimaforpliktelser. Men utålmodigheten med å få ytterligere
miljøforbedringer må ikke få overskygge
det faktum at norsk sokkelvirksomhet miljømessig er i verdenstoppen
som et resultat av myndighetsbestemte miljøkrav og virkemidler,
og fordi virksomheten drives av selskaper som stiller egne og strenge
miljøkrav.
Komiteen viser til
at Regjeringens forslag om å innføre CO2-avgift også for anlegg på land
ble avvist i forbindelse med Stortingets behandling av St.prp. nr. 54
(1997-98) om grønne skatter (jf. Innst. S. nr. 247 (1997-98)).
Stortinget ba i stedet regjeringen om å utrede et system
med omsettbare utslippskvoter for de deler av industrien som ikke
er ilagt CO2-avgift.
Når det gjelder utfordringer
knyttet til andre miljøspørsmål enn utslipp
av CO2, har komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, registrert
at det i dag foregår et betydelig arbeid mellom myndigheter
og industrien, der industrien selv har fremmet følgende
tiltak:
– Stimulere
til bruk av kjemikalier med små miljøeffekter
– Gjennom frivillige avtaler å satse
på utvikling av egen teknologi for reduksjon av utslipp
av flyktige organiske stoffer
– Forbedre teknologi for begrensning
av utslipp av NOx
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil
vise til etableringen av Miljøsok som et samarbeidsorgan
mellom myndigheter og forskjellige samfunnsinteresser for å få til effektive
og miljørettede tiltak innen petroleumssektoren. Dette
er et viktig bidrag for å fremme høy bevissthet
i forhold til å redusere de miljøproblemer som
følger av petroleumsvirksomheten. Disse medlemmer har
merket seg at målet for den framtidige virkemiddelbruk
er en utforming slik at hvert enkelt miljøproblem løses
mest mulig effektivt. Bruk av avtaler og behovet for tilpasninger
i CO2-avgiften blir vurdert ut fra hva
som er mest hensiktsmessig i forhold til det enkelte miljøproblem.
Disse medlemmer har merket seg
at det for nye selvstendige utbygginger på norsk kontinentalsokkel
ikke skal være utslipp av miljøfarlige stoffer
(0-utslipp). Dersom produsert vann og boreavfall inneholder miljøskadelige stoffer
skal dette ikke slippes ut til sjø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil vise til partiets merknader i forbindelse med
Stortingets behandling av St.meld. nr. 58 (1997-98) Miljøpolitikk
for en bærekraftig utvikling, St. meld. nr. 29 (1997-98)
Kyoto-protokollen og St.prp. nr. 52 (1997-98) Grønne skatter.
Disse medlemmer mener at det
vil være svært uheldig både av lønnsomhets-
og miljømessige grunner å bruke avgifter som et
særnorsk og ensidig virkemiddel i klimapolitikken.
For at man skal sikre etablering av rammevilkår
som gir størst mulig miljøeffekt av investeringer,
mener disse medlemmer det vil være helt
avgjørende at det er et frivillig samarbeid mellom myndigheter
og industrien om bruk av nye virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Høyre har
merket seg det arbeidet som foregår rundt konfliktområdene
olje, fisk og miljø i Norskehavet, og understreker viktigheten
av at dette arbeidet videreføres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å peke
på at miljøkonsekvenser har en meget snever definisjon
i meldingen. Det er et faktum, slik det står omtalt i meldingens
kap. 4.6.2, at kun 3 pst. av klimagassutslippene fra livssyklusen
til en olje- eller gassenhet produsert i Norge oppstår
på norsk kontinentalsokkel, resten frigjøres senere
i forbrukskjeden. Dette betyr at 97 pst. av de globale miljøeffektene
av norsk petroleumsvirksomhet ikke berøres av meldingen,
noe dette medlem opplever som problematisk.
Det bør heller ikke være noen
tvil om at petroleumsprodukter, nettopp fordi de resulterer i miljøproblemer av
global karakter, bør ses i en slik livssyklus. Som sådan
kan det ikke være noen tvil om at miljøkonsekvensene
av norsk oljevirksomhet også bør inkludere effekten
petroleumsproduktene får idet de blir forbrent. Ikke minst
er dette noe som bør reflekteres i miljøkonsekvensutredninger
som blir utarbeidet for lete- og produksjonsvirksomheten.
I den forbindelse vises det til en fersk uttalelse
fra sivilombudsmannen vedrørende en klage knyttet til konsekvensutredninger
i oljesektoren. I klagen blir problemstillingen om konflikten mellom
mengden CO2 funnet i fossile brennstoffer
og som ved forbrenning vil føre til oppsamling i det globale
klimaet berørt. Klagen uttalelsen er basert på er
rettet mot to konsekvensutredninger, og det beskrives hvordan man
vil stille fremtidens politikere i et vanskelig valg gjennom at
det vil kunne oppstå et dilemma mellom å redusere utslippene
av CO2 og å få økonomisk
uttelling for tidligere investeringer i lete- og utbyggingsprosjekter.
I sin uttalelse til klagen skriver sivilombudsmannen blant
annet at han
«…går ut fra at det i forbindelse
med departementets arbeid ved tildeling av utvinningstillatelser
i statsråd, og i Stortinget i forbindelse med beslutninger
om åpning av nye områder for leteboring, blir
vurdert fremlagt informasjon som gjør regjeringen og Stortinget
i stand til foreta en forsvarlig vurdering av de globale virkningene
av oljevirksomheten."
Dette medlem anser
det som viktig at fremtidige meldinger i større grad omtaler
dette globale aspektet.
Videre ønsker dette medlem å vise
til Vedlegg 1 i meldingen "Miljø - utslippsstatus og utsiktene
fremover", der disponering av utrangerte innretninger er omtalt,
og St.prp. nr. 8 (1998-99), Innst. S. nr. 80 (1998-99) og Konvensjonen
om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige
Atlanterhavet (OSPAR-konvensjonen). Etter denne kan utrangerte offshoreinstallasjoner
deponeres til sjøs, men bare etter tillatelse gitt av den
relevante stat og hvor valg av deponeringsløsning er foretatt
i henhold til en bred samfunnsøkonomisk vurdering i hver
enkelt sak. Beslutningen, som ble vedtatt på ministermøte
23. juli 1998, etablerer et generelt forbud mot deponering til sjøs
av slike installasjoner. Fra forbudet gjelder unntak for visse installasjoner
eller deler av installasjoner, dersom en samlet vurdering i det
enkelte tilfelle viser at det er overveiende grunner for sjødeponering. Dette
medlem ønsker å peke på behovet
for at dette unntaket bør gjelde færrest mulig
installasjoner, slik at den delen av norsk verftsindustri som ønsker å utvikle
kompetanse og teknologi for å bli i stand til å utføre
denne type oppdrag - som meldingen gjør helt klart vil øke
i omfang - kan planlegge sin virksomhet og sine investeringer på lang
sikt og profittere på virksomheten.
Regjeringen viser til at tiltak for å begrense
utslippene av klimagasser og andre utslipp fra bruk av fossil energi
utgjør en stor usikkerhetsfaktor for oljeprisen. For Norge
som stor nettoeksportør av olje og gass vil klimatiltak
medføre betydelige kostnader. Tiltak i Norge kan øke
kostnadene i petroleumsutvinningen. Klimatiltak i andre land kan
redusere verdens fossile energiforbruk og føre til et fall
i olje- og gassprisene.
Komiteen viser til at det også er
stor usikkerhet knyttet til oljeprisen, uavhengig av framtidige
klimatiltak. Komiteen vil påpeke at denne
usikkerheten viser betydningen av oljefondet. Dersom det settes
av penger på petroleumsfondet når oljeprisen er
høyere enn forutsatt, kan lavere inntekter kompenseres
gjennom mindre avsetninger til fondet. På denne måten
blir oljefondet en buffer mot usikre oljeinntekter. Bruken av våre
oljeinntekter handler om forvaltningen av vår felles nasjonalformue.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at det
også handler om å trygge framtidas pensjoner og
velferd. Det krever ansvarlighet og forutsigbarhet i den økonomiske
politikken.
Komiteen viser videre
til at samtidig skaper de usikre og svingende oljeinntektene store
utfordringer for oljeindustrien og myndighetene. Derfor er det nødvendig å gjennomgå rammebetingelsene
for olje- og leverandørindustrien, med sikte på å gjøre
flere prosjekter lønnsomme.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å poengtere
det meldingen skriver vedrørende kostnadene ved reduksjoner
av CO2 som følge av en videreutvikling
av Kyoto-protokollen. Det vises blant annet til erfaringene fra
reduksjoner av KFK, som viste seg å bli langt lavere enn
det man forestilte seg da Montreal-protokollen ble signert. Dette medlem ønsker å peke
på at dette er et av scenariene som nødvendiggjør
en langt sterkere satsing på utvikling av metoder og teknologi
for alternative energiformer, slik at det norske samfunn ikke vil
bli økonomisk skadelidende dersom kraftige CO2-reduksjoner vil bli internasjonalt avtalefestet,
med de følger dette vil få på produksjonsnivået
og oljeprisen.
Komiteen viser til at operatørselskapene
har hovedansvaret for at virksomheten drives forsvarlig, mens myndighetenes
rolle er å fastsette rammer og føre tilsyn med
selskapenes etterlevelse av disse.
Komiteen konstaterer at sikkerheten
på norsk sokkel i all hovedsak er tilfredsstillende. Komiteen har blant
annet merket seg Oljedirektoratets beretninger for 1995, 1996 og
1997 der det slås fast at petroleumsvirksomheten totalt
sett skjer innenfor forsvarlige rammer og i all hovedsak i samsvar
med regelverkskrav til sikkerhet og arbeidsmiljø.
Komiteen vil likevel påpeke
at nye utviklingstrekk krever fortsatt aktsomhet når det
gjelder sikkerhet og arbeidsmiljø. Mer kompliserte leteområder
og nye utbyggingsløsninger som ikke har vært prøvd
tidligere på norsk sokkel, skaper nye sikkerhetsmessige
utfordringer. Samtidig er stadig flere innretninger inne i eller nærmer
seg slutten på sin produksjonsfase. For å redusere
driftskostnadene vil operatørselskapene ofte forlenge produksjonen
og dermed bedre ressursutnyttelsen. Dette medfører ofte
at innretninger og utstyr blir benyttet utover den opprinnelig planlagte
levetid. Komiteen vil understreke at dette må gjennomføres på en
måte som sikrer forsvarlig sikkerhet og arbeidsmiljø.
Komiteen vil peke på at
det er større risiko for ulykker ved å fly med
helikopter enn med fly, og at utviklingen ikke har vært
positiv de siste årene. Komiteen mener det
er positivt at for eksempel Stat-oil selv har montert radar på Gullfaks,
men når det gjelder luftromsproblematikken må myndighetene
ta større ansvar. Komiteen vil påpeke
at det fortsatt gjenstår et arbeid med å sikre
at all helikoptertrafikk på norsk sokkel foregår
i kontrollert luftrom og vil be Regjeringen bidra til at dette skjer
raskt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at anbudskonkurransen på helikoptertrafikken
kan føre til at fokus kun rettes mot billigste pris, og
at sikkerheten i et slikt system kan bli den tapende part, jf. problematikken
omkring enveisdrivstoff. Dette medlem forutsetter
derfor at disse sider følges nøye av myndighetene,
og at dette eventuelt følges opp med nødvendige
korrektiver. Ansvaret for svekket sikkerhet ligger først
og fremst hos regjering og storting, som fastsetter de rammebetingelser som
gjelder for all virksomhet på norsk sokkel.
Dette medlemforeslår
derfor følgende:
«Stortinget ber Regjeringen orientere
Stortinget om forbedringer angående sikkerhet og ansvarsforhold
for helikoptertrafikk på norsk sokkel på en egnet
måte innen utgangen av oktober 1999.»
Komiteen har merket
seg at oljeselskapene har varslet betydelige kutt i kostnadene blant
annet som følge av fallende oljepris. Kostnadsreduksjoner
er nødvendige for å sikre fortsatt lønnsomhet
i olje- og gassvirksomheten. Komiteen vil likevel
understreke at kostnadsreduksjoner og nedbemanninger ikke må gå på bekostning
av sikkerheten.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Norge bør ha en tilfredsstillende strategi som olje-
og gassleverandør i krigs- og krisesituasjoner, og viser
i den sammenheng til brev til komiteen fra Olje- og energidepartementet
datert 14. april 1999 hvor det sies:
«I sikringssammenheng anses virksomheten å være særlig
sårbar i forhold til terroranslag, sabotasje og direkte
krigshandlinger. Historisk sett har det vært et klart skille
mellom strategier og beredskapstiltak for hendelser i fred og i
krig. Systemene for krig er i det alt vesentlige utarbeidet i forhold
til totalkrigsscenariene i den kalde krigen. Imidlertid har endringene
i det sikkerhetspolitiske bildet bl.a. ført til at det
i dag er en mindre markant overgang mellom trusselspekteret fred/krise/krig.
Videre har petroleumsvirksomhetens økende omfang og betydning,
nasjonalt og internasjonalt, gitt nye utfordringer i forhold til å opprettholde stabile
og pålitelige energileveranser ved alle typer krisesituasjoner.»
Komiteen vil be om at dette arbeidet
blir prioritert, og videre at komiteen blir orientert
om arbeidet på en hensiktsmessig måte.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre, viser til at Regjeringen ønsker
at Statoil skal videreutvikles som et forretningsmessig drevet selskap og
går inn for å videreføre Statoil som
et heleid statlig selskap. Regjeringen vil også videreføre
SDØE-ordningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, går inn for et fortsatt
sterkt offentlig engasjement i petroleumssektoren. Dette
flertallet vil vise til at den politikk som har vært
ført til i dag har vært svært vellykket.
Avkastningen fra petroleumsvirksomheten har vært stor.
Det har også vært en vellykket nærings-
og forretningsutvikling i norske selskaper, som ligger langt framme
når det gjelder teknologi, sikkerhet og miljø.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at Regjeringen mener
Statoil må videreføres som et statlig heleid selskap. Disse
medlemmer har også merket seg at dette gjelder
selskapets kjernevirksomhet, og mener det må være
en viktig diskusjon i tiden framover å trekke grenser for
hvilke oppgaver som ligger innenfor kjernevirksomheten. Disse medlemmer mener
det kan være riktig å privatisere eller delprivatisere
oppgaver som ligger utenfor kjernevirksomheten og som dermed ikke
fører til en reduksjon av fellesskapets mulighet til å få en
høy andel av verdiskapningen innenfor sektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at Statoil hevder å ikke
tjene penger på forvaltningen av statens direkte økonomiske
engasjement (SDØE). Selv om utsagnet innbyr til tvil, bør Statoil
i dette spørsmålet tas på ordet.
Disse medlemmer vil videre vise
til at statens andeler på norsk sokkel i mange tilfeller
er en hemsko for effektiv drift.
Disse medlemmermener
derfor at forvaltningen av SDØE må overføres
til Folketrygdfondet, og at man omorganiserer Folketrygdfondet til
et reelt fond for Folketrygdens pensjonsforpliktelser. Disse
medlemmer mener videre at staten bør auksjonere
vekk sine andeler i små felt.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Dokument nr. 8:52 (1998-99) om børsnotering og delprivatisering av
Statoil.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til de dramatiske
endringene som nå skjer i den internasjonale petroleumsvirksomheten.
Den økte konkurransen mellom selskapene og mellom land
som ønsker å tiltrekke seg investeringer, understreker
betydningen av å gi de norske selskapene utviklingsmuligheter
og å styrke sokkelens konkurransekraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at diskusjonen om det totale statlige engasjementet i petroleumsvirksomheten
og det statlige eierskapet i Statoil hører hjemme i et
slikt perspektiv. Disse medlemmer vil komme tilbake
til denne diskusjonen ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1998-99)
Om olje og gassvirksomheten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
opptatt av eierstrukturen i norske oljeselskap, ikke minst i lys
av konkrete forslag som i dag foreligger, men også for å sikre
at vi får en struktur Stortinget ønsker seg, jf.
tidligere kompromiss om tre ulike miljøer. Dette
medlem viser til en positiv holdning til offentlig eierskap
og vil konkretisere forslag om eierstruktur i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 37 (1998-99).