Sammendrag

Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en evaluering av HVPU-reformen med særlig vekt på de tyngste klientenes levekår og behov og legge resultatet frem for Stortinget til behandling.»

Forslagsstillerne redegjør innledningsvis for bakgrunnen for HVPU-reformen fra Lossiusutvalgets innstilling i NOU 1985:34 fram til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 49 (1987-1988) i Innst. O. nr. 78 (1987-1988) der sosialkomiteen enstemmig sluttet seg til avviklingen av HVPU og til at alle klienter som hadde opphold i institusjon skulle flyttes ut og institusjonene avvikles innen utgangen av 1995. Det vises videre til at sosialkomiteen i Innst. S. nr. 240 (1989-1990) og gjennom behandlingen av Dokument nr. 8:58 (1990-1991) understreket at ingen skulle tvangsflyttes.

Det redegjøres videre for hovedinnholdet i reformen som plasserte ansvaret for omsorg for mennesker med psykisk utviklingshemming hos kommunene og som hadde som hovedhensikt å omplassere klientene som bodde i institusjon, inn i egne boliger. Forslagsstillerne legger vekt på at normaliseringsprinsippet var sentralt for reformen, og at det skulle være en kommunal oppgave å sørge for at psykisk utviklingshemmede fikk et tilrettelagt kultur- og fritidstilbud.

Det vises videre til merknader i Innst. S. nr. 240 (1989-1990) der det understrekes at reformen må skje i nær forståelse med foreldre og andre pårørende, og at mangel på meningsfylt fritid vil kunne føre til mistrivsel og sosial isolasjon selv om kvaliteten på andre tjenester, som bolig og sysselsetting, er god.

Forslagsstillerne vektlegger også rettssikkerheten til dem som omfattes av reformen, og viser i denne forbindelse til uttalelser i St.meld. nr. 47 (1989-1990) og i Innst. S. nr. 240 (1989-1990) og i Aslak Syses bok "Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede" (Ad Notam Gyldendal 1995).

Forslagsstillerne påpeker at spørsmålet om velferden for psykisk utviklingshemmede er godt nok ivaretatt i dag, ikke har vært vurdert av Stortinget etter at reformen ble gjennomført, men at enkelte forskere og organisasjoner har gitt uttrykk for delte synspunkter og erfaringer. Det vises bl.a. til at Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede i 1997 presenterte en rapport som konkluderte med at 70 prosent av alle psykisk utviklingshemmede i Norge har fått et vesentlig bedre liv som følge av reformen, mens 20 prosent opplever sin tilværelse omtrent som før, og 10 prosent har fått det verre. Det vises videre til ulike undersøkelser og uttalelser som viser at et betydelig antall har fått økte problemer etter reformen, og at målet om å forbedre psykisk utviklingshemmedes livssituasjon ikke er nådd for alle, bl.a. fordi at selv om mange har fått bedre boforhold og mer selvbestemmelse, så er fritidsaktiviteter og sosialt nettverk blitt svekket.

Forslagsstillerne viser til at Sivilombudsmannen i Dokument. nr. 4 (1998-1999) tar til orde for tilfredsstillende tilsynsordninger fordi at når klientene bor i egne private boliger, må kontrollen av kommunenes tjenestetilbud organiseres på en annen måte enn da de bodde i institusjoner.

Forslagsstillerne konkluderer med at kommunene i varierende grad har klart å løse oppgaven med å tilpasse psykisk utviklingshemmede inn i lokalmiljøet og det sosiale nettverk. Det uttales at reformen har vært til gode for svært mange av de voksne klientene som bodde i institusjonene, særlig når det gjelder boligforhold, men at bildet er mer variert når det gjelder kultur- og fritidstilbud samt mulighetene til å oppnå å bli inkludert i samfunnet og i de sosiale aktiviteter i bomiljøene.

Forslagsstillerne mener at for noen av klientene med de største skadene bør det kunne vurderes om ikke et institusjonstilbud vil gi bedre livskvalitet, fellesskap og omsorg, og at for mange kommuner vil et samarbeid på tvers av kommunegrenser, interkommunale små institusjoner, være et bedre alternativ både økonomisk og når det gjelder muligheten til å yte tilfredsstillende tjenester overfor brukerne.

Forslagsstillerne mener at det er på tide med en evaluering av HVPU-reformen og virkningene av den for spesielle grupper psykisk utviklingshemmede. Etter deres syn bør en evaluering legge særlig vekt på forholdene for de klientene som har behov for den mest omfattende omsorgen.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at et samlet storting besluttet å iverksette ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming (HVPU-reformen) med virkning fra 1.januar 1991, og til at det i ettertid har pågått et kontinuerlig arbeid med å gjennomføre reformen etter intensjonene.

Komiteen har merket seg at pr. 1. juli 1999 var det 27 personer igjen på avviklingsinstitusjoner, og at det ved kommende årsskifte forventes å være 13 personer som ikke har flyttet til et alternativt botilbud. Komiteen mener ut fra dette at oppbyggingen av alternative botilbud for de som bodde på en HVPU-institusjon, er i ferd med å bli sluttført.

Komiteen viser til at det fortsatt ligger en stor utfordring i å bygge ut alternative botilbud for voksne hjemmeboende, samt å bygge opp et godt fritidstilbud for mennesker med psykisk utviklingshemming. Komiteen viser også til betydningen av at gode skoler og arbeidstilbud legges på plass for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Komiteen er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har fulgt utviklingen i kommunene nøye i hele reformperioden, bl.a. gjennom en årlig statusrapportering fra kommunene. Komiteen er også kjent med at det i flere av vertskommunene for de tidligere HVPU- institusjonene er gjennomført omfattende evalueringer av reformgjennomføringen.

Komiteen ser det som meget viktig at det skapes størst mulig forutsigbarhet overfor kommunene slik at de kan gi de tilbud som bl.a. ligger i intensjonene for ansvarsreformen.

Komiteen viser til sosialministerens brev av 15. september 1999 til komiteen hvor det redegjøres for den omfattende gjennomgang av livssituasjonen for mennesker med psykisk utviklingshemming som nå pågår, og komiteen har merket seg at det i budsjettet for 2000 er foreslått avsatt 3,5 mill. kroner til dette formålet.

Komiteen er godt tilfreds med at dette evalueringsarbeidet er i gang, og komiteen har tro på at resultatene vil danne et godt utgangspunkt for det videre arbeid.

Komiteen finner det derfor naturlig at Dokument nr. 8:62 (1998-1999) vedlegges protokollen og blir en del av det materiale som Norges forskningsråd skal benytte i sitt videre evalueringsarbeid. Komiteen forutsetter at evalueringsrapporten fra Norges forskningsråd blir forelagt Stortinget på en tjenlig måte.

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Dokument nr. 8:62 (1998-1999) – forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen og en vurdering av behovet for tiltak for enkelte grupper av klienter – vedlegges protokollen.