Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
til en evaluering av HVPU-reformen med særlig vekt på de
tyngste klientenes levekår og behov og legge resultatet
frem for Stortinget til behandling.»
Forslagsstillerne redegjør innledningsvis
for bakgrunnen for HVPU-reformen fra Lossiusutvalgets innstilling
i NOU 1985:34 fram til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 49
(1987-1988) i Innst. O. nr. 78 (1987-1988) der sosialkomiteen enstemmig
sluttet seg til avviklingen av HVPU og til at alle klienter som
hadde opphold i institusjon skulle flyttes ut og institusjonene avvikles
innen utgangen av 1995. Det vises videre til at sosialkomiteen i
Innst. S. nr. 240 (1989-1990) og gjennom behandlingen av Dokument
nr. 8:58 (1990-1991) understreket at ingen skulle tvangsflyttes.
Det redegjøres videre for hovedinnholdet
i reformen som plasserte ansvaret for omsorg for mennesker med psykisk
utviklingshemming hos kommunene og som hadde som hovedhensikt å omplassere
klientene som bodde i institusjon, inn i egne boliger. Forslagsstillerne legger
vekt på at normaliseringsprinsippet var sentralt for reformen,
og at det skulle være en kommunal oppgave å sørge
for at psykisk utviklingshemmede fikk et tilrettelagt kultur- og
fritidstilbud.
Det vises videre til merknader i Innst. S. nr.
240 (1989-1990) der det understrekes at reformen må skje i
nær forståelse med foreldre og andre pårørende,
og at mangel på meningsfylt fritid vil kunne føre
til mistrivsel og sosial isolasjon selv om kvaliteten på andre
tjenester, som bolig og sysselsetting, er god.
Forslagsstillerne vektlegger også rettssikkerheten
til dem som omfattes av reformen, og viser i denne forbindelse til
uttalelser i St.meld. nr. 47 (1989-1990) og i Innst. S. nr. 240
(1989-1990) og i Aslak Syses bok "Rettssikkerhet og livskvalitet
for utviklingshemmede" (Ad Notam Gyldendal 1995).
Forslagsstillerne påpeker at spørsmålet
om velferden for psykisk utviklingshemmede er godt nok ivaretatt
i dag, ikke har vært vurdert av Stortinget etter at reformen
ble gjennomført, men at enkelte forskere og organisasjoner
har gitt uttrykk for delte synspunkter og erfaringer. Det vises
bl.a. til at Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede i 1997
presenterte en rapport som konkluderte med at 70 prosent av alle
psykisk utviklingshemmede i Norge har fått et vesentlig
bedre liv som følge av reformen, mens 20 prosent opplever sin
tilværelse omtrent som før, og 10 prosent har
fått det verre. Det vises videre til ulike undersøkelser
og uttalelser som viser at et betydelig antall har fått økte problemer
etter reformen, og at målet om å forbedre psykisk
utviklingshemmedes livssituasjon ikke er nådd for alle,
bl.a. fordi at selv om mange har fått bedre boforhold og
mer selvbestemmelse, så er fritidsaktiviteter og sosialt
nettverk blitt svekket.
Forslagsstillerne viser til at Sivilombudsmannen
i Dokument. nr. 4 (1998-1999) tar til orde for tilfredsstillende
tilsynsordninger fordi at når klientene bor i egne private
boliger, må kontrollen av kommunenes tjenestetilbud organiseres
på en annen måte enn da de bodde i institusjoner.
Forslagsstillerne konkluderer med at kommunene
i varierende grad har klart å løse oppgaven med å tilpasse
psykisk utviklingshemmede inn i lokalmiljøet og det sosiale
nettverk. Det uttales at reformen har vært til gode for
svært mange av de voksne klientene som bodde i institusjonene,
særlig når det gjelder boligforhold, men at bildet
er mer variert når det gjelder kultur- og fritidstilbud
samt mulighetene til å oppnå å bli inkludert
i samfunnet og i de sosiale aktiviteter i bomiljøene.
Forslagsstillerne mener at for noen av klientene
med de største skadene bør det kunne vurderes
om ikke et institusjonstilbud vil gi bedre livskvalitet, fellesskap og
omsorg, og at for mange kommuner vil et samarbeid på tvers
av kommunegrenser, interkommunale små institusjoner, være
et bedre alternativ både økonomisk og når
det gjelder muligheten til å yte tilfredsstillende tjenester
overfor brukerne.
Forslagsstillerne mener at det er på tide
med en evaluering av HVPU-reformen og virkningene av den for spesielle
grupper psykisk utviklingshemmede. Etter deres syn bør
en evaluering legge særlig vekt på forholdene
for de klientene som har behov for den mest omfattende omsorgen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre,
Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold,
og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser
til at et samlet storting besluttet å iverksette ansvarsreformen
for mennesker med psykisk utviklingshemming (HVPU-reformen) med
virkning fra 1.januar 1991, og til at det i ettertid har pågått
et kontinuerlig arbeid med å gjennomføre reformen
etter intensjonene.
Komiteen har merket seg at pr.
1. juli 1999 var det 27 personer igjen på avviklingsinstitusjoner,
og at det ved kommende årsskifte forventes å være
13 personer som ikke har flyttet til et alternativt botilbud. Komiteen
mener ut fra dette at oppbyggingen av alternative botilbud for de
som bodde på en HVPU-institusjon, er i ferd med å bli
sluttført.
Komiteen viser til at det fortsatt
ligger en stor utfordring i å bygge ut alternative botilbud
for voksne hjemmeboende, samt å bygge opp et godt fritidstilbud for
mennesker med psykisk utviklingshemming. Komiteen viser
også til betydningen av at gode skoler og arbeidstilbud
legges på plass for mennesker med psykisk utviklingshemming.
Komiteen er kjent med at Sosial-
og helsedepartementet har fulgt utviklingen i kommunene nøye
i hele reformperioden, bl.a. gjennom en årlig statusrapportering
fra kommunene. Komiteen er også kjent med
at det i flere av vertskommunene for de tidligere HVPU- institusjonene
er gjennomført omfattende evalueringer av reformgjennomføringen.
Komiteen ser det som meget viktig
at det skapes størst mulig forutsigbarhet overfor kommunene
slik at de kan gi de tilbud som bl.a. ligger i intensjonene for ansvarsreformen.
Komiteen viser til sosialministerens
brev av 15. september 1999 til komiteen hvor det redegjøres
for den omfattende gjennomgang av livssituasjonen for mennesker
med psykisk utviklingshemming som nå pågår,
og komiteen har merket seg at det i budsjettet for
2000 er foreslått avsatt 3,5 mill. kroner til dette formålet.
Komiteen er godt tilfreds med
at dette evalueringsarbeidet er i gang, og komiteen har
tro på at resultatene vil danne et godt utgangspunkt for
det videre arbeid.
Komiteen finner det derfor naturlig
at Dokument nr. 8:62 (1998-1999) vedlegges protokollen og blir en del
av det materiale som Norges forskningsråd skal benytte
i sitt videre evalueringsarbeid. Komiteen forutsetter
at evalueringsrapporten fra Norges forskningsråd
blir forelagt Stortinget på en tjenlig måte.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:62 (1998-1999) – forslag
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim
om en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen og en vurdering
av behovet for tiltak for enkelte grupper av klienter – vedlegges
protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 16. november 1999
John I. Alvheim |
Bendiks H. Arnesen |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |