Regjeringen mener det er et behov for endringer
og målretting av de landbrukspolitiske virkemidlene. Virkemidlene
må utformes med sikte på økt forbrukerretting
og økt konkurranse i verdikjeden. Regjeringen legger vekt
på å vurdere den samlede effekten av alle virkemidler
som påvirker mat- og landbrukssektoren: importvernet, de økonomiske
virkemidlene over jordbruksavtalen, administrative og juridiske
virkemidler og skatte- og avgiftstiltak. Samtidig må det
gjøres løpende politiske avveininger i virkemiddelbruken
i forhold til målkonflikter. Et viktig hensyn framover
vil være å begrense veksten i de samlede overføringene.
Det er et mål å produsere
kvalitetsvarer på en etisk og miljømessig god
måte. I den forbindelse blir kvaliteten på innsatsvarer
sentral. Regjeringen har fra 1999 påbegynt en større
satsing for ytterligere å sikre og heve standarden på norsk
plantehelse. Hovedelementet i satsingen er oppbygging av et system
for innenlands produksjonskontroll.
Departementet vil videreføre arbeidet
med å sikre et etisk forsvarlig hold av husdyr. Den kliniske,
veterinære vaktberedskapen er videre nødvendig
for at alvorlige husdyrsykdommer skal bli oppdaget og meldt så raskt
som mulig. Departementet mener det er nødvendig med en
styrking av vaktordningene i Statens dyrehelsetilsyn, og vil legge
fram en proposisjon om hovedinnholdet i de planlagte reglene for
dyrehelsepersonell våren 2000.
Regjeringen mener at det er riktig å innføre
et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôrvarer,
vurdert ut fra ønsket om en restriktiv holdning til all
antibiotikabruk i norsk dyrehold. Regjeringen vil komme tilbake til
når et slikt forbud kan iverksettes. Regjeringen vil videre
utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn i tråd
med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer. Kontrollen
på dette området er foreslått vesentlig
styrket i statsbudsjettet for år 2000.
Den helsemessige kvaliteten på mat
skal sikres ved lovgivning, tilsyn og kvalitetssikring. Lovgivningen skal
dekke hele matvarekjeden, og hensynet til folkehelsa gjenspeiles
eksplisitt i lovverket. Regjeringen vil videreføre og styrke
eksisterende kartleggings-, overvåkings- og kontrollprogrammer,
da slik informasjon og dokumentasjon anses som grunnleggende i forbindelse
med internasjonal handel med mat. Nasjonale tiltak for å hindre
at fremmed- og smittestoffer som kan skape sykdom hos mennesker
og dyr kommer inn i landet skal også videreføres
og om nødvendig styrkes.
Regjeringen vil arbeide videre for å påvirke
internasjonale avtaler og regelverk og arbeide for norske forbrukeres
interesser og for norske næringsinteresser i WTO, i EU/EØS
og andre relevante internasjonale fora. For å samordne
og styrke innspillene i de standardsettende organene, er det viktig
med en sterk forbrukerrepresentasjon og et internasjonalt nettverk blant
forbrukerorganisasjoner.
Regjeringens forslag til endringer innenfor
arealforvaltning har som målsetning å gi bedre
vern om landbrukets produksjonsarealer, bidra til å redusere
kostnadene i næringen, legge til rette for bosetting i distriktene
og lette rekrutteringen til landbruksnæringen. Særlig
arealer med jordsmonn og klima som gjør dem egnet til dyrking
av matkorn, er av nasjonal interesse. For å oppnå en
bedre sikring av verdifulle landbruksarealer mot nedbygging har
departementet vurdert innføring av en jordvernavgift. En
vil også vurdere om den delegasjonsfullmakt kommunene har
bør differensieres, og se på hvordan enkeltsaker
bedre kan knyttes til arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.
Hovedtyngden av landbrukseiendommene omsettes
i dag innenfor familien, og det er knyttet odelsrett til mange av
disse eiendommene. Det foreligger liten konkret kunnskap om langsiktige
virkninger av odelslovens regler. I meldingen foreslås
det at det nedsettes et utvalg som gis i oppdrag å utrede
virkningene av odelsloven i forhold til dagens mål for
samfunnsutviklingen. Departementet mener også at det allerede
i dag er et behov for å legge til rette for et endret omsetningsmønster
for de helt små landbrukseiendommene.
Virkemidlene i konsesjonsloven tar bl.a. sikte
på å unngå spekulasjon ved kjøp
og salg av landbrukseiendom. Når landbrukseiendommen eies
av et uansvarlig selskap kan eiendommen vurderes som kapitalplassering
hvor eierne ikke er bosatt på eiendommen og brukeren er
uten eiertilknytning. Slike selskapers erverv av landbrukseiendom
anses å ikke være forenlig med grunntanken i odelsinstituttet.
Med sikte på å styrke bosettingshensynet ved konsesjonsvurderingen
foreslås det i meldingen at dette skal komme direkte til uttrykk
i formålsbestemmelsen i konsesjonsloven.
Bofunksjonen på små landbrukseiendommer
skal tydeliggjøres. Samtidig vil man gjennom jordbruksavtalens
virkemidler i større grad prioritere driftsenheter der
jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting
og inntekt. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at arealgrensen for odelseiendom økes fra 10 til 15 dekar
jordbruksareal. Dette innebærer at den lovbestemte boplikten
faller bort for disse eiendommene. Endringen vil også kunne
føre til økt utbud av landbrukseiendommer og slik
styrke rekrutteringen til næringen. Parallelt foreslås
at grensen for konsesjonsfrihet heves slik at det kreves konsesjonsbehandling
ved erverv av bebygd landbrukseiendom over 15 dekar. Lovgivningen
må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer
mellom 5 og 15 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere
dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen. Boplikten
foreslås økt fra 5 til 10 år. Ti års
boplikt stiller erververen overfor et klart valg med hensyn til
framtidig bosted og vanskeliggjør eventuell omgåelse
av plikten.
Departementet mener at jordleieavtale som et
hovedprinsipp skal vare i minst 10 år. Leietaker med langvarige
leieforhold bør gjennom lovgivning gis fortrinnsrett til
fornyelse av leieforhold, og dette bør også gjelde når
den innleide eiendommen selges og den nye eieren vil oppfylle driveplikten
ved bortleie. Grunntrekkene i partenes rettigheter bør
synliggjøres i lovgivningen.
Næringskomiteen ba i Innst. S. nr.
24 (1998-1999) om at forslaget om at statens forkjøpsrett
oppheves, vurderes i forbindelse med landbruksmeldinga. Forkjøpsretten
vurderes av mange som et unødig inngripende og til dels
urimelig virkemiddel, og må veies opp mot det en oppnår
ved bruk av denne for å nå jordlovens formål.
Det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur
ved bruk av forkjøpsretten. Departementet foreslår
derfor at forkjøpsretten fjernes fullstendig.
Eventuell oppheving av priskontrollen antas å føre
til økt salgsvilje for tilleggsjord, og økt utbud
av tettstedsnære landbruksenheter med stor boverdi. Ettersom samfunnet
setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen
i næringen, bør det imidlertid være et
mål å beholde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved omsetning
av landbrukseiendom. Oppheves priskontrollen vil næringsutøverne
binde opp større kapital, og en kan få en skjevere
inntektsfordeling over generasjonsintervallene. Departementet kan
ikke se at dette er i samsvar med ønsket om å bedre
landbrukets inntektsmuligheter.
I 1998 utgjorde verdien av skjermingsstøtten
for jordbruket om lag 9,4 mrd. kroner, mens budsjettoverføringene
over jordbruksavtalen utgjorde om lag 11,2 mrd. kroner. Mer enn
halvparten av midlene over jordbruksavtalen betales ut som direkte
tilskudd. I meldingen legges det vekt på at målene
for landbrukspolitikken bare kan nås gjennom et virkemiddelsystem
som kombinerer skjermingsstøtte, støtte for produsert mengde,
støtte basert på innsatsfaktorer i produksjonen og
støtte rettet inn mot produksjon av samfunnsgoder. Regjeringen
legger opp til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses
slik at de gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde
konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien
framover. Ved full gjennomføring kan inntektsvirkningen
for jordbruket i Norge anslås til over 1 mrd. kroner. Regjeringen mener
reduksjonen i målprisene må følges opp
med kompensasjon. Regjeringen vil videre følge prisutviklingen
på matvarer og bidra til at reduksjoner kommer forbrukerne
til gode. Ut fra en totalvurdering foreslås at en stor
del av prisreduksjonen gjennomføres som et engangstiltak
basert på følgende 3 hovedelementer:
– Reduksjon
i målprisene tilsvarende provenyvirkningen av inntektsfradraget
– En kompensasjonsordning i skatteligningen
gjennom et fradrag i positiv næringsinntekt fra jord- og hagebruk
på inntil kr 36 000 pr. bruk.
– Justeringer i tilskuddsordninger
med sikte på å utjevne inntektsutslaget for ulike
bruksstørrelser og distrikter
Partene i jordbruksforhandlingene må bli
enige om målprisreduksjonene før det fremmes konkrete
lovforslag om et slik fradrag. Inntektsfradraget vil imidlertid bli
foreslått innført med tilbakevirkende kraft. Provenyvirkningen
av fradraget anslås til mellom 600 og 700 mill. kroner,
og det foreslås derfor en målprisreduksjon i tilsvarende
omfang.
For direkte tilskudd foreslås en moderat
omfordeling i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør
et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Dette vil videreføre
den profilen partene sluttet seg til ved jordbruksforhandlingene
i 1999. Videre bør brukere med jordbruksareal under 15
dekar som hovedregel ikke ha rett til støtte over jordbruksavtalen.
Det antas nødvendig med en moderat økning
av gjennomsnittlig buskapsstørrelse i melkeproduksjonen
for å sikre produsentene økonomiske vilkår
som kan bidra til framtidig rekruttering. Departementet ønsker
videre å stimulere til samarbeidsløsninger i melkeproduksjonen,
men foreslår at det innføres en maksimalgrense
på 3 deltakere i en samdrift som en garanti for at samdriften
består av aktive brukere, og for å lette kontrollen med
dette.
Det er behov for forenklinger og målretting
i de økonomiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn
at partene skal arbeide mot dette gjennom de årlige jordbruksforhandlingene,
og at endringer gjennomføres gradvis slik at næringsutøverne
gis mulighet til å tilpasse seg.
Virkemidler med miljøeffekt over jordbruksavtalen er
samordnet gjennom utarbeiding av et miljøprogram. Operasjonaliseringen
av miljøprogrammet på brukernivå vil
skje ved miljøplaner for alle bruk. I meldingen foreslår
en vurdering av om brukeren ved et gitt dokumentert kompetansenivå skal
gis et "grønt bevis", noe som også kan inngå i
grunnlaget for enkelte tilskuddsordninger.
Sammenhengen mellom dyre- og plantehelse, matkvalitet
og folkehelse er viktig innen medisinsk og helsefaglig forskning,
og Regjeringen ønsker spesielt en styrking av forskningen
på dette området. Mat- og landbruksforskningen
er i dag hovedsakelig finansiert over statsbudsjettet. Næringen
bidrar i dag i beskjeden grad. Med bakgrunn i behovet for økt
brukerfinansiering av FoU ser departementet en avgiftsbasert ordning
for finansiering av forskning spesielt rettet mot jordbrukets behov
som hensiktsmessig.
Regjeringen mener at de forslag som fremmes
i meldingen samlet vil ha en positiv effekt for distriktene og bidra
til en desentralisert bosetting og sysselsetting i Norge framover.
Regjeringen har ambisiøse mål både for
distriktspolitikken og for inntektsutviklingen i jordbruket. Distriktsprofilen
i de økonomiske virkemidlene vil derfor bli videreført
og ytterligere målrettet. Dette innebærer at kanaliseringspolitikken
basert på at en vesentlig del av husdyrproduksjonen skal
foregå i distriktene, ligger fast. De spesielle utfordringene
for landbruket i Nord-Norge er også tatt hensyn til.
De foreslåtte prisreduksjoner vil antagelig
bidra til økt innenlandsk etterspørsel og bedret
markedsbalanse. Kombinert med kompensasjonsordninger vil dette virke
positivt for hele jordbruket, men kanskje særlig de deler
av distriktsjordbruket der alternative inntektsmuligheter er begrenset.
Komiteen er enig i vektleggingen
av forbrukervern både i forhold til helse/ernæring,
og andre forhold som forbrukerne er opptatt av. Komiteen har
merket seg at forbrukerne i økende grad vektlegger etiske
sider ved matproduksjonen, deriblant dyrevelferd. Komiteen mener
det er en klar målsetting at norsk matproduksjon skal foregå innen
rammen av god dyrevelferd når det gjelder avl, produksjon
og slakting.
Som et ledd i arbeidet med å sikre
forbrukerne helsemessig trygge matvarer, er det viktig å minimalisere mengdene
av uønskede reststoffer i maten.
Komiteen har merket seg den raske
utviklingen som har skjedd innenfor genmatområdet. På det
internasjonale markedet kommer det stadig nye produkter som inneholder
genmanipulerte ingredienser. Svært få forbrukere
er forberedt på de nye produktene som kommer. Komiteen viser
til at forskning har vist at dyrking av genmat kan skade naturen
og stilt spørsmål ved om maten er trygg å spise. Komiteen har
merket seg at Regjeringen vil følge utviklingen nøye,
og utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn
i tråd med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at myndighetene må ha som utgangspunkt å sikre
at forbrukerne får tilgang på objektiv kunnskap
om mat som gjør det mulig for dem å foreta informerte
valg og samtidig ha tillit til produktene, slik at en unngår
ubegrunnet engstelse for maten. Komiteen har i den
forbindelse merket seg at det drives relativt lite uavhengig forskning
på risiko knyttet til genmaten. Komiteen vil
be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan
denne forskningen kan styrkes i Norge. Komiteen vil
også vise til det manglende regelverk for opprinnelser
for produkter, og vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om opprinnelsesmerking. Komiteen ber
Regjeringen arbeide for at internasjonale avtaleverk inneholder retten
til å merke matvarer med hva de inneholder, hvor de er
produsert og hvilke produksjonsmåter som er brukt. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om
såkalt negativ merking, der det opplyses om at maten ikke
inneholder eller er produsert ved hjelp av særskilte produkter,
skal bli tillatt.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de økonomiske
virkemidlene i jordbruket grovt kan deles inn i skjermingsstøtte
(verdien av importvernet) og budsjettoverføringer, og at
skatt og avgifter i tillegg til disse har en næringspolitisk
betydning. Flertallet er enig i at det i framtida
blir en hovedutfordring å utforme de økonomiske
virkemidlene slik at samfunnsmålene oppnås mest
mulig effektivt samtidig som vareproduksjonen tilpasses markedet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at departementet mener at virkemiddelsystemet i større
grad rettes inn mot, og begrunnes med, ulike samfunnsoppgaver. Dette
flertallet mener at bevilgningene over statsbudsjettet skal
påvirke produksjonsmåten og sikre at andre samfunnspålagte
forpliktelser og oppgaver blir løst.
Dette flertallet viser til at
departementet mener produksjon av fellesgoder ikke kan løsrives
fra selve jordbruksproduksjonen. Dette flertallet deler dette
syn, og vil peke på at fellesgodene i mindre grad er koblet
til produksjonsomfanget og intensitet/utbytte av produksjonen.
Dette flertallet er videre enig
i at virkemiddelsystemet må utformes slik at en unngår
overskuddsproblemer, og at det i økende grad vil være
nødvendig med balansering på det innenlandske
markedet. Dette flertallet mener på bakgrunn
av dette og ovenstående at offentlige bidrag i kornproduksjonen
bør trappes ned mot null pr. enhet ved et visst produksjonsomfang.
Dette flertallet mener for øvrig
at markedsinntektene generelt sett bør dekke de variable
kostnadene ved produksjonen og utgjøre nødvendige
incitament til kostnadseffektiv produksjon av rett vare til rett
tid og med det volum som gir markedsbalanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine særmerknader om behovet for en klarere sammenheng
mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken. Økt
vektlegging av landbrukets produksjon av fellesgoder tilsier derfor
tilskuddsordninger som i større grad stimulerer til produksjon
av disse fellesgodene. Det er ingen automatisk sammenheng mellom
produksjonsspesifikke tilskudd og landbrukets produksjon av fellesgoder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener bevilgningene over landbruksavtalen til investeringer i tradisjonelt landbruk
bør økes for å kunne opprettholde og
utvikle et bærekraftig landbruk. Dette under forutsetning
av at disse virkemidlene ikke gir uønskede produksjonsdrivende
effekter.
Komiteen er enig i
vurderingene av behovet for å redusere forskjellen i matvarepriser
til våre naboland. Det er behov for å redusere
grensehandelen og få folk i større grad til å velge
norske varer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at Regjeringen i landbruksmeldingen varsler at den vil
vurdere lavere merverdiavgiftssats på matvarer i forslaget
til endringer i merverdiavgiftssystemet.
Flertallet viser også til
de mange ulike høringsinstanser som har uttrykt støtte
for en reduksjon av momsen på mat. Av disse kan nevnes
Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Nærings-
og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Kjøttindustriens Fellesforening,
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, Kjøttbransjens
Landsforbund og Fjørfebransjens Landsforening.
Flertallet har merket seg disse
organisasjonenes felles ønske om å redusere momssatsen
på alle matvarer, og at det er hensynet til redusert grensehandel
og billigere matvarer til norske forbrukere som er brukt som argumenter.
Det er påpekt at det i dag er et betydelig tap av arbeidsplasser
i primærlandbruket, i varehandelen, i industrien og i tilknyttet
tjenesteyting på grunn av den omfattende grensehandelen.
Flertallet mener grensehandelen
bør bremses for å opprettholde en stor norsk varestrøm
og verdiskaping i hele landet. Ettersom enkelte matvarer er overrepresentert
i nordmenns handling i Sverige, vil det være en målsetting å få ned
prisene på matvarer. Ifølge en undersøkelse
offentliggjort av Landbruksdepartementet 3. juni 1999 var den gjennomsnittlige
prisforskjellen for en representativ matvarekurv ganske nøyaktig forskjellen
mellom Norge og Sveriges matmoms.
Flertallet viser til at vi har
et særnorsk nivå på matmoms. Med unntak
av Danmark og Norge har samtlige land i Vest-Europa avskaffet eller
redusert merverdiavgift på matvarer. Reduksjonen er på mer enn
halvparten i alle land, med unntak av Finland og Østerrike.
Flertallet peker på de
fordelingsvirkninger redusert matmoms kan ha.
Flertallet ber Regjeringen gå nøye
gjennom disse forhold når matmomsen skal vurderes i momsmeldingen.
Komiteen vil peke
på at alle ledd i verdikjeden har et ansvar for å medvirke
til lavere matvarepriser. For å kunne følge utviklingen
er det viktig at det utvikles god dokumentasjon på prisutviklingen
og prisdannelsen i matvarekjeden.
Komiteen viser til brev fra Senterpartiets
stortingsgruppe til landbruksministeren av 3. april 2000 (vedlegg
1) og svar fra landbruksminsteren av 13. april 2000 (vedlegg 2)
av 13. april 2000. Komiteen viser til at det blir
utviklet et verktøy for å dokumentere og følge
prisutviklingen på ulike ledd og for å sammenligne
med våre naboland. Komiteen forutsetter
at disse undersøkelsene blir gjentatt med jevne mellomrom.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har for øvrig merket seg meldingens formuleringer om pris-
og inntektspolitikken og har ingen merknader til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader under 4.2 Pris på matvarer.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i meldinga bl.a. sier følgende om prispolitikken:
«Regjeringen legger på dette grunnlag opp
til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses slik at de
gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde
konkurransevilkårene for næringsmiddel-industrien
når EU gjennomfører Agenda 2000.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har også merket
seg at en stor del av prisreduksjonen gjennomføres som
et engangstiltak basert på følgende tre hovedelementer: Reduksjon
i målprisene, en kompensasjonsordning i skatteligningen
og justeringer av tilskuddsordninger.
Flertallet gir sin tilslutning
til det foreslåtte opplegget for reduksjon av målprisene.
I tillegg til bidraget til redusert grensehandel har råvareprisene
stor betydning for konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien. Flertallet mener
for øvrig at bedre konkurransevilkår for næringsmiddelindustrien
i tillegg bør stimuleres gjennom RÅK-ordningen. Flertallet er enig
i vurderingene av den gjensidige avhengigheten mellom jordbruket
og jordbruksbasert næringsmiddelindustri. Målprisreduksjonene
må særlig fordeles på produktgrupper
som er utsatt for grensehandel. I samsvar med den vekt flertallet legger
på god utnytting av inntektsmulighetene, bør det
tas hensyn til markedssituasjonen og betalingsviljen i markedet
for ulike produkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i den
foreslåtte kompensasjonsordningen for de tapte inntektsmulighetene
målprisreduksjonene medfører. Flertallet er enig
i at det skal kompenseres mest mulig produksjonsnøytralt
slik at virkemidlene ikke stimulerer ny overkapasitet og overproduksjon. Flertallet har
merket seg vurderingene av sidevirkninger av tilskuddssystemet, den
uønskede tilskuddstilpasningen som kan oppstå ved
høye tilskudd knyttet til produksjonsfaktorene, og problemene
med helt produksjonsnøytrale tilskuddsordninger bl.a. knyttet
til aktivitetskrav og administrasjon.
Flertallet slutter seg til at
det innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir
kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser. Næringspolitisk
kan et slikt fradrag virke som et produksjonsnøytralt tilskudd utmålt
pr. bruk, med et klart aktivitetskrav knyttet til at det drives
næring med sikte på overskudd.
I skattepolitikken er likebehandling av enkeltnæringer
er et viktig prinsipp. Flertallet vil understreke
at skatt ikke er forhandlingstema i jordbruksforhandlingene og at
dette fradraget gjennomføres som kompensasjon for reduserte
inntektsmuligheter over jordbruksavtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at det skal innføres nye særordninger
for de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen.
Denne gang i form av et skattemessig inntektsfradrag på inntil
36 000 kroner.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet hele tiden har kjempet for lavere skatter
og avgifter, men at dette er snakk om generelle skatteordninger
like for alle bransjer og bedrifter.
Disse medlemmer registerer at
det er første gang en norsk regjering har hatt som målsetting å redusere
matvareprisene, der hensikten er at forskjellene i pris på mat
mellom Norge og våre naboland skal reduseres. Dette er
ambisiøse mål når man vet at EUs landbrukspolitikk
i Agenda 2000 inneholder klare målsetninger om å redusere
prisene ytterligere med 15-20 pst. de kommende år.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen ikke gir noe svar på hvordan prisreduksjonen
skal fordeles mellom varegruppene. Forslagene om reduserte målpriser
i jordbruksavtalen i størrelsesorden 600-700 mill. kroner
vil ikke være tilstrekkelig til å forhindre at forskjellene
i matvareprisene mellom Norge og EU vil øke ytterligere
når Agenda 2000 gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslaget
om et eget inntektsfradrag for jord- og hagebruk er dårlig
landbrukspolitikk. Disse medlemmer viser til at et
flatt fradrag i positiv næringsinntekt på 36 000
kroner betyr forholdsvis mest for næringsdrivende med beskjeden
inntekt fra jordbruket. Samtidig er det dem som henter en betydelig
del av inntekten sin fra landbruket som vil oppleve størst
inntektstap som følge av den planlagte prisreduksjonen.
Dermed forsterkes den skjeve strukturprofilen som finnes i dagens
støtteordninger. Beregninger foretatt av Ivar Hovland ved
NILF (Utsyn over Norsk Landbruk Tilstand og utviklingstrekk 2000)
viser at konsekvensene av det foreslåtte pris- og inntektsgrepet
med antatte reduksjoner i målprisene blir svært
varierende for ulike produksjoner og bruksstørrelser. Uten
til dels betydelige forandringer i støtteordningene vil
bruk med store produksjonsvolum komme dårligst ut mens
de minste melkeproduksjonsbrukene kommer best ut av omleggingen.
Bare ved en fullstendig utjevning av strukturprofilen i husdyrtillegget
blir inntektsvirkningen forholdsvis lik for alle bruk. Produsenter
som kombinerer korn og svineproduksjon kommer klart dårligst
ut. Her er det heller ikke mulig å rette opp inntektstapet
gjennom utflating av tilskuddsordningene. Disse medlemmer konstaterer
at med mindre flertallet er villig til å foreta en radikal
omlegging av strukturprofilen i tilskuddsordningene vil det foreslåtte
pris- og skattegrepet ha meget uheldige strukturvirkninger. For enkelte
produksjoner vil det ikke være mulig å unngå til
dels betydelige inntektsreduksjoner. Dette står i motstrid
til flertallets erklærte ønske om å prioritere bruk
der jordbruksinntekten utgjør en viktig del av næringsutøvernes
samlede inntekt. Disse medlemmer forutsetter derfor
at man i jordbruksoppgjøret søker å motvirke
disse uheldige strukturvirkningene.
Disse medlemmer viser til at
Høyres gjentatte forslag om å fjerne formueskatten
ville gitt en mer målrettet og strukturnøytral
skattelette for jordbruket. Det samme ville en ekstraordinær
skattemessig avskrivning av verdien på driftsmidler som
direkte kompensasjon for lavere priser og tapt inntektspotensial.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
målprisreduksjonene og innføringen av et inntektsfradrag
legger grunnlag for utflating av strukturprofilen i direktetilskuddene
ut fra omfordelingshensyn. Flertallet legger vekt
på at dette vil bidra til redusert uønsket tilskuddstilpasning
slik det er omtalt i meldingen.
Flertallet forutsetter på bakgrunn
av dette at målprisene på jordbruksavtalen i kommende
jordbruksoppgjør reduseres som foreslått, og at
Regjeringen kommer til Stortinget med forslag om nødvendige
lovendringer for et inntektsfradrag slik at fradraget gjøres gjeldende
fra og med 2000 som beskrevet i meldingen. Samtidig reduseres strukturprofilen
i direktetilskuddene, særlig areal- og kulturlandskapstilskuddene
med sikte på å redusere uønsket tilskuddstilpasning
og å redusere omfordelingsvirkningene. Når det
gjelder endringer i strukturprofilen over tid, viser flertallet til
merknadene om behovet for en gradvis omfordeling i retning omfordeling
i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et
viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egen særmerknad under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det etter krigen er
skjedd en nedbygging av landbruksarealer som kan brukes til produksjon
av mat og for andre grunnleggende menneskelige behov. Jordsmonn,
vann og luft er det viktigste grunnlaget for all biologisk produksjon
og biologisk mangfold. Flertallet er derfor enig
i at vern om jordsmonnet må integreres som en del av miljøvernet. Flertallet mener
at det av hensyn til framtidige generasjoners behov bør
arbeides mer aktivt for at slike arealer bevares. Flertallet viser
til at det ble lagt vekt på dette fra en samlet energi-
og miljøkomité, jf. Innst. S. nr. 219 (1996-1997)
ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1996-1997) Regional planlegging
og arealpolitikk. Næringskomiteen er i tråd med
dette enig i at det er ønskelig å vurdere bruken
av eksisterende virkemidler for å redusere nedbygging av
slike arealer. Flertallet ser også et behov
for å utrede endringer i eksisterende planprosesser for å sikre
en slik reduksjon.
Flertallet slutter seg på denne
bakgrunn til at det foretas en gjennomgang av gjeldende lovverk
for å sikre jordvernet. Flertallet legger
til grunn at offentlige myndigheter fortsatt skal ha mulighet til å foreta en
helhetlig samfunnsplanlegging bl.a. av hensyn til en fornuftig by-
og tettstedsutvikling.
Flertallet viser til at det skjer
en økende tilplanting av dyrket mark. Det er i hovedsak
gran som plantes. Flertallet mener det må foretas
en grundigere vurdering av virkningene av dette på bomiljø og
kulturlandskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen foreslår å styrke jordvernet.
Disse medlemmer vil ikke støtte
et slikt forslag, og mener at jordvernet ikke bør styrkes
utover dagens nivå.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1- Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener bestemmelsene om jordvern ikke må forhindre
alternativ utnyttelse av landbrukseiendommer som kan forenes med
hensynet til langsiktig matvaresikkerhet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg
til ønsket om å sikre rekruttering til landbruksnæringen
og til distriktene. Flertallet viser til at departementet foreslår å heve
arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5
til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud
av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt
bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet
balanseres mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.
Flertallet vil peke på at
eiendomsrett er et knapt gode. At denne retten spres på flest
mulig gir en betydelig maktfordeling i samfunnet. Flertallet mener et
størst mulig antall eiendommer bør fanges opp
av det forvaltningssystemet konsesjonsloven legger grunnlag for.
Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett, men også en
eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom. Flertallet mener
likevel at arealgrensen bør økes til bebygd eiendom
med et totalareal på 20 dekar.
Flertallet mener jordbrukere
med areal under 20 dekar som hovedregel ikke bør ha rett
til støtte over jordbruksavtalen. Flertallet vil
imidlertid særlig peke på behovet for dispensasjon
for intensive produksjoner som frukt, bær, urter, grønnsaker
og lignende.
Etter flertallets mening må denne
endringen kombineres med en heving av arealgrensen i odelsloven. Flertallet legger
vekt på at den enkelte kommune beholder muligheten til å be
om forskrift som setter konsesjonsfriheten ut av kraft for hele
eller deler av kommunen. Flertallet mener lovgivningen
må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer
mellom 5 og 20 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere
dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens forslag om kun å heve arealgrensen ved
erverv av bebygd eiendom til 15 dekar samtidig som man dobler boplikten
til 10 år. Videre har disse medlemmer registrert
at flertallet går inn for å heve denne grensen
ytterligere til 20 dekar, men beholder de gjeldende grenser for
boplikt.
Disse medlemmer mener at de ovennevnte
forslag vil sterkt begrense utviklingen mot et større innslag av
markedsbasert prisfastsettelse som er nødvendig for å øke
omsetningen av landbrukseiendommer, samt begrense utviklingsmulighetene
for driftige bønder.
Disse medlemmer vil videre gå imot
Regjeringens forslag om at det skal lovfestes kriterier for hva som
skal til for å anse eieren som bosatt på eiendommen.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener en
styrking av eiendomsretten er avgjørende for å oppnå en
vitalisering av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest
mulig begrensinger i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet
for enkeltmennesket og maktspredning i samfunnet. Disse medlemmer mener
derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides
og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg
fast eiendom. Disse medlemmer mener at konsesjonsgrensen
på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen
medfører at nesten enhver landbrukseiendom underlegges
konsesjonsplikt. Det fører til at det knytter seg betydelig
usikkerhet ved overtakelse av selv små eiendommer. Folk
som i utgangspunktet ønsker et bo- eller feriested med muligheter
for tilhørende biinntekt fra landbruket, skremmes vekk
av en tidkrevende saksbehandling med usikkert utfall. Resultatet
er at folk med innsatsvilje og kapital utestenges fra landsbygda
og landbruket. Disse medlemmer har merket seg at
flertallet er enig i at en heving av konsesjonsgrensen vil gi et
større utbud av landbrukseiendommer og legge til rette
for økt rekruttering og bosetting. Flertallets forslag
om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid
bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer. Fortsatt
skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid konsesjonsbehandling.
Med en konsesjonsgrense på 50 dekar vil utbudet av landbrukseiendommer øke
markert samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge
føringer på overdragelse og bosetting på de
største landbrukseiendommene.
I meldingen er det fremmet forslag om at den
lovbestemte boplikten i odelsloven og konsesjonsloven forlenges
fra 5 til 10 år. Den lovbestemte boplikten oppstår
ved erverv mellom nær slekt og odelsberettigede. Etter komiteens oppfatning
kan en bindingstid på hele 10 år være
for lang tid for ungdom som ønsker å satse på landbruk. Komiteen finner
derfor ikke å kunne slutte seg til forslaget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger imidlertid
vekt på at det er et behov for tydelige regler om hva det
innebærer å bosette seg på eiendommen
hvor det også legges til rette for en skjerping av praksis
ved søknad om dispensasjon fra boplikten. Flertallet har
merket seg at departementet mener det er ønskelig å lovfeste
kriterier som fastslår hva som skal til for å anse
eieren som bosatt på eiendommen og har ingen merknader
til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bo- og driveplikt er innført både i odels-
og konsesjonsloven, og at hovedbegrunnelsen for innføringen
av denne plikt var å sikre at landbrukseiendommer i størst
mulig grad skulle eies og bebos av brukeren.
Etter at skriftlige leieavtaler i 1983 ble godkjent
som oppfylles av driveplikt, viser disse medlemmer at driveplikten
har liten betydning.
Disse medlemmer viser videre
til at i de marginale områdene i landet kan det være
vanskelig for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer
sentrale områder, innenfor pendleravstand til byer og tettsteder,
er boplikten lettere å innfri.
Disse medlemmer vil peke på at
det på landsbasis i 1996 ble behandlet 1 496 bo- og drivepliktsaker. Etter
at 79 klagesaker var behandlet i Landbruksdepartementet, ble det
totalt gitt tidsbundet fritak for ca. 38 pst. av sakene, varig fritak
for ca. 58 pst., mens det ble gitt avslag for 4 pst. av sakene.
Ved at det gis avslag for nærmere 4
pst., vil disse medlemmer peke på at eiere
av ca. 60 bruk årlig blir tvunget til å bo på eiendommen.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under kap. 5.17, og mener usikkerheten ved overdragelse
til neste generasjon og lav salgsverdi påvirker de avgjørelser
som fattes på bruket. De fleste vil beholde eiendommen
så lenge de kan, noe som medfører at investeringene
blir redusert og at bygningene blir nedslitt og kapitalen trekkes
ut av landbruket. Dette får igjen virkning for bosettingen
ved at det blir færre bosatte gårdsbruk enn ved
fri omsetning.
Disse medlemmer vil derfor gå inn
for å oppheve den lovbestemte bo- og driveplikt i odelsloven
og konsesjonsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
kritiske til departementets forslag om en innskjerping av kriteriene
for dispensasjon fra boplikten. Disse medlemmer legger
i stedet vekt på at dagens bestemmelser om boplikt svekker
eiendomsretten og arveretten i odelsloven. Disse medlemmer har merket
seg at sammenlignende studier (Aanesland og Holm, Offentlig regulering
av markedet for landbrukseiendommer) av landbrukseiendommer i Hedmark
og nabofylket Värmland i Sverige viser at det er usikkert om
boplikten fungerer etter hensikten. Til tross for at Värmland
aldri har hatt personlig boplikt bor relativt flere eiere på landbrukseiendommene
i Värmland enn i Hedmark.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning
og ikke ut fra tilsiktet virkning, og ber Regjeringen utrede bopliktens
faktiske betydning for bosettingen. For å skape en bedre
balanse mellom arveretten og eiendomsretten på denne ene
siden og hensynet til bosetting på den andre, mener disse
medlemmer at livsarvingers arverett må gå foran
boplikten. Samtidig bør det bli lettere å skille
boenhet fra driftsenhet.
Disse medlemmer peker samtidig
på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt
i odelsloven og konsesjonsloven overlater uforholdsmessig mange
avgjørelser til landbruksmyndighetenes frie skjønn.
Den store graden av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig
til forskjeller i praktiseringen av loven mellom ulike kommuner
og fylker, og mellom ulike saksbehandlere i samme etat. Resultatet
er en uheldig forskjellsbehandling når det søkes
om fritak for boplikt. Behandlingen av tilnærmet like saker
får ofte helt motsatte utfall. Mangelen på klare
retningslinjer for forvaltningens praktisering av loven fører
dermed til manglende forutsigbarhet og svekker rettssikkerheten.
Disse medlemmer mener det er
urimelig å pålegge samme person boplikt på flere
landbrukseiendommer når disse i fellesskap bidrar til brukerens
inntekt og sysselsettingsmuligheter i landbruket. I dag er det mulig å få fritak
for boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune.
Også for eiendommer som er spredt over flere kommuner i
tillegg til hovedbølet bør det slik disse
medlemmer ser det gis fritak for boplikt. Dagens regler
kan føre til at familier som har sin hovedinntekt fra landbruket
naturlig nok ikke blir i stand til å oppfylle boplikten
på mer enn en eiendom. Resultatet er at familien fratas øvrige
bruk og mister en så avgjørende del av næringsgrunnlaget
at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse medlemmer mener
det er uheldig at norsk landbruk på denne måten
risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere
og ber om at regelverket endres slik at man unngår dette.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn bestemmelsene om boplikt hjemlet i odels- og konsesjonsloven
bør endres slik at:
– livsarvingers
arverett går foran boplikten.
– det gjøres lettere å skille
boenhet og driftsenhet.
– kriterier for unntak fra bo-
og driveplikten tas inn i konsesjonsloven og odelsloven for å sikre
forutsigbarhet og likhet for loven.
– rene skogeiendommer ikke omfattes
av boplikten.
– eiendommer som er spredt over
flere kommuner i tillegg til hovedbølet ikke omfattes av
boplikten.
Komiteen legger til grunn at
odelsretten i et historisk perspektiv har hatt betydning for utviklingen
av den eierstrukturen vi har i Norge i dag.
Etter komiteens oppfatning
er spørsmål om hvem som eier naturressursene viktig
for å nå politiske mål i samfunnet for øvrig.
Spørsmålet om eierskap er også en viktig
rammebetingelse for landbruksnæringen. Komiteen ser
det på denne bakgrunn som naturlig at det bør
foretas en kartlegging av odelslovens virkninger i forhold til ulike
samfunnsmål. En vurdering i forhold til mål som
det er politisk enighet om innen landbrukspolitikken bør
etter komiteens syn danne kjerneområdet
for kartleggingen. Komiteen slutter seg etter dette
til forslaget om at det opprettes et utvalg som skal vurdere virkningene
av odelsretten og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Komiteen mener
at utvalget særlig bør vurdere om kretsen av odelsberettigede
bør innskrenkes og om løsningsfristen bør
bli kortere. Utvalget må også se på virkningene
av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at både odels- og konsesjonsloven legger en kraftig
demper på omsetningen av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn støtte forslaget om opprettelse av et utvalg for å kartlegge odelslovens
virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag
om liberalisering av denne lovgivningen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre har merket seg at departementet mener
"at enkelte langsiktige virkninger av odelsloven samsvarer dårlig
med dagens mål". Disse medlemmer har videre
merket seg at representanter både for den nåværende
og forrige regjeringen har tatt til orde for endringer i odelsloven. Det
er bl.a. foreslått at fristen for å kreve odel
skal reduseres fra ett år til seks måneder og å innskrenke odelsretten
til livsarvinger. Disse medlemmer viser til at odelsloven
bygger på tanken om slektens tilhørighet til jorda,
og bidrar til å fremme personlig ansvar og en langsiktig
tenkning som strekker seg utover en generasjons levetid. Odelsloven
fremstår samtidig som et rettslig vern om den private eiendomsrett.
En svekkelse av odelsloven kan lett føre til at bondens
eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse
medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver
odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat eiendomsrett. Disse
medlemmer kan ikke se noen grunn til å behandle
spørsmålet om en heving av arealgrensen i odelsloven
før den varslede kartleggingen av odelslovens virkninger
er gjennomført.
I forbindelse med dette vil komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene
som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter flertallets oppfatning
må det tilstrebes eierformer hvor dette også i
framtida er hovedregelen. Flertallet mener derfor
at det som hovedregel ikke bør etableres eierformer hvor
eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler på slike
eierformer er sameier eller aksjeselskap. Flertallet mener
det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha
uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener
dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har merket seg departementets orientering om at antallet landbrukseiendommer
er forholdsvis stabilt mens antallet driftsenheter avtar. Det må legges
til grunn at hver enkelt eier av landbrukseiendom foretar ulike
tilpasninger til de faktiske rammevilkårene for virksomheten. Flertallet vil
peke på at slike tilpasninger samlet og over tid fører til
endringer i eier- og bruksstruktur. Topografien og reglene om odel,
arv og skifte er eksempler på slike rammevilkår,
rammevilkår som trekker i retning av tilpasninger som bidrar
til å opprettholde mange små eier- og bruksenheter.
Kravene til effektiv drift trekker i en annen retning. Dette er
krav som skjerpes i en situasjon hvor prisene på jordbruksprodukter
må reduseres. Etter flertallets mening bør
det legges til rette for at utvikling av eier- og bruksstrukturen
blir mest mulig i samsvar med målene for landbruks- og
distriktspolitikken. Hvor sterk styringen gjennom de enkelte virkemidlene
bør være i en slik situasjon byr etter flertallets syn
på politisk vanskelige avveininger. Flertallet er
imidlertid enig om at det må tas i bruk både økonomiske
og juridiske virkemidler for å styre utviklingen. Flertallet er
dessuten enig om at det ved bruk av juridiske virkemidler må legges
til rette for løsninger som på lang sikt kan bidra
til å styrke lokalsamfunnet der eiendommen ligger.
Departementet har lagt til grunn at det ved økt
vekt på økonomiske og sosiale forhold bør
legges til rette for gode landbruksfaglige løsninger for
driften enten den er basert på egen eller leid jord. Flertallet er enig
med departementet i at det må legges vekt på å styrke
næringsutøverens muligheter for kostnadseffektiv
drift. I den forbindelse må det vurderes endringer både
i virkemidler som knytter seg til eierskap og til leie av jord.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at landbruksmeldinga er klar på at overproduksjon
innenfor viktige produksjoner som melk, kjøtt og til en
viss grad fjørfe utgjør en trussel mot verdiskapningen
og utviklingen av landbruket.
Disse medlemmer mener at en måte å redusere dette
problemet på er å gi de bøndene som ønsker
det mulighet til å nytte arealet til annen produksjon enn
de produksjonene der det er overproduksjon, dvs. ulik nisjeproduksjon.
Disse medlemmer viser til at
meldingen er meget klar på behovet for et aktivt jordvern.
I forhold til arealforvaltningen ønsker Regjeringen å styrke
jordvernet.
I dette ligger det, etter disse medlemmers syn, at
fremtidige nisjeprodukter i landbruket ikke skal føre til
at produksjonspotensialet blir redusert. Videre ligger det implisitte
føringer på disse produksjonene i forhold til
at de skal bidra til å opprettholde kulturlandskapet og
produsere kollektive samfunnsgoder og være forsvarlige
sett fra et miljøsynspunkt.
På bakgrunn av disse kriteriene finnes
det i dag to eksempler på nisjeproduksjoner som fremstår
som spesielt interessante i denne sammenheng: hest og golf.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyrevil peke på at
begge disse produksjonene fører til at arealer omdisponeres
fra matproduksjon til annen verdiskapende produksjon slik at overproduksjonspresset
mot de tradisjonelle jordbruksproduktene blir mindre. Hest har den
fordelen at store arealer vil brukes til fôrdyrking, dvs.
en potensiell ekstra inntektskilde for det tradisjonelle jordbruket.
Disse medlemmer vil vise til
at det er dokumentert at golf fører til en styrking av
jordvernet så lenge banene er godt anlagt og er forenlige
med miljømålene i landbruket, inklusive forurensninger
(Erik Romstad 1999, Institutt for økonomi og samfunnsfag
ved Norges landbrukshøgskole).Videre er det enkelt å tilbakeføre
golfarealer til jordbruksformål om dette skulle være
nødvendig, forutsatt at vatningsrør og andre installasjoner
legges under plogdjupet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
ikke er en politisk oppgave å bestemme den ideelle størrelsen
på produksjonsenheter i landbruket. Strukturutviklingen
må foregå ut fra individuelle, frivillige og rasjonelle
tilpasninger, ikke som konsekvens av en planøkonomisk begrunnet
politikk. Disse medlemmer mener samtidig det er viktig
at landbrukspolitikken legger til rette for en frivillig tilpassing
både gjennom det eiendomsrettslige lovverket og gjennom tilskuddsordningene. Disse
medlemmer understreker at IKT-utviklingen åpner
nye muligheter også innenfor landbruket. Den teknologiske
utviklingen kan vise seg å gjøre betydningen av
tradisjonelle stordriftsfordeler mindre. I tillegg kan det være
grunn til å tro at nærhet og lokal markedstilknytning
vil få større betydning i årene som kommer.
Ren og ekte mat av høy kvalitet kan komme til å stå mer
sentralt innenfor matproduksjonen. Dette tilsier at det ikke er
mulig å forkynne en ideell størrelse for et gårdsbruk.
Det må imidlertid være et mål også for
Norge å senke produksjonskostnadene og utnytte ressursene
mest mulig rasjonelt. Vi kan ikke stille oss utenfor åpenbare
virkninger av teknologisk utvikling og nye krav til arbeidsmiljø og
miljøkonsekvenser.
Disse medlemmer mener derfor
det er viktig å føre en politikk som gir den enkelte
bonde eiendomsrett, valgfrihet og mulighet til å fatte
gode beslutninger for seg og sin familie. Når samfunnet
i større grad skal betale bonden direkte for de godene
samfunnet vil bonden skal produsere kan det ikke skilles mellom
et dekar kulturlandskap fra en yrkesbonde eller en som driver landbruk
ved siden av et annet yrke. Disse medlemmer vil derfor
både fjerne diskrimineringen av større enheter
i tilskuddsordningene og motsette seg at tilskudd bare skal ytes
til bruk over en viss arealgrense. Tilskuddene bør heller
ikke avkortes på grunn av annen inntekt.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at forkjøpsretten oppheves.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener
at landbruksmyndighetenes arbeid bør primært bygge
på aktiv tilretteleggelse for frivillig rasjonalisering.
Opphevelsen av den statlige forkjøpsretten bør
følgelig kombineres med et mer aktivt frivillig oppkjøp
av eiendommer både til ordinære rasjonaliseringsformål
og til offentlige formål der arealene kan inngå i
arealbytte eller jordskifte. Jordfondet bør styrkes for å gjøre
dette mulig.
Ut over dette mener flertallet at
det i lovverket bør legges til rette for å hindre
overdragelser som fører til løsninger som er uheldige
sett i forhold til hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig
gode løsninger. Opphevelse av forkjøpsretten forutsetter
derfor etter flertallets oppfatning en styrking av
mulighetene for å avslå konsesjon, eventuelt stille
vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden. Ved
avslag på konsesjon på erverv av landbrukseiendom
bør staten ved økningen av Jordfondet kunne tilby
seg å overta eiendommen slik at den kan formidles videre
i samsvar med målene for lovgivningen. Slike løsninger
kan redusere de økonomiske belastningene for partene ved konsesjonsavslag.
Eiendommen kan da benyttes som rasjonaliseringsobjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at staten gjennom forkjøpsinstituttet
kan dele opp gårdsbruk som tilleggsjord til nabogårdene.
Hensikten er å styrke ressurs-grunnlaget og økonomien
på gjenværende bruk. I tillegg til å undergrave
den private eiendomsrett har statens forkjøpsrett åpenbart
vært til skade for bosetting i distriktene. Antall forkjøpsvedtak
har siden 1994 vist en økende tendens. I en rekke tilfeller
har offentlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker i å overta
en eiendom, og bygge seg en fremtid på landsbygda. Disse
medlemmer mener at forkjøpsinstituttet er til så stor
skade for både distriktsbosetting og innholdet i den private
eiendomsretten at det vanskelig kan forsvares ut fra behovet for
strukturrasjonalisering i landbruket.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at departementet nå foreslår å avvikle
statens forkjøpsrett. Disse medlemmer kan
imidlertid ikke se noen grunn til at opphevelse av den statlige
forkjøpsretten skal kombineres med en styrking av mulighetene til å avslå konsesjon.
En slik adgang vil slik flertallet skriver kunne brukes som statlig
pressmiddel for å få overta eiendommer landbruksmyndighetene ønsker å benytte
som tilleggsjord i rasjonaliseringsøyemed. Disse
medlemmer mener en slik praksis lett vil bli en fordekt
videreføring av dagens forkjøpspolitikk med de
samme uheldige virkningene forkjøpsretten har hatt for
bosetting, rekruttering og utøvelsen av den private eiendomsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.
Det går fram av meldingen at leieomfanget øker
i alle fylker. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det ville være ønskelig
om omfanget av jordleie reduseres. Flertallet antar
at økningen av leiejord har sammenheng med den økonomiske
virkeligheten næringen står overfor. Departementet
gir uttrykk for at det er ønskelig å styrke leietakers
stilling for å sikre produksjonsgrunnlaget som driften
baseres på. Departementet foreslår at det legges
til rette for at jordleieavtaler skal vare i minst 10 år.
Forslaget er i samsvar med departementets forslag i St.prp. nr.
8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, et forslag som flertallet i
landbrukskomiteen i Innst. S. nr. 92 (1992-1993) ikke hadde innvendinger
mot. Flertallet er enig i at en bør vurdere
endringer i økonomiske eller juridiske virkemidler som
kan legge til rette for en utvikling der leiejorda kan representere
en stabil ressurs på leietakers hånd. Flertallet støtter
også forslaget om en gjennomgang av avtalelovgivningen med
sikte på forslag til regler som kan forebygge eller redusere
konflikter mellom avtalepartene. Flertallet vil imidlertid
vise til at det bør finnes balanserte løsninger
i forholdet mellom utleier og leietaker. Går en for langt
i å tilgodese utleier kan dette føre til at leietakere som
i dag baserer driften på kortvarige kontrakter risikerer å miste
muligheten til fortsatt leie fordi utleier ikke lenger ser seg tjent
med å leie ut. Hensynet til få areal i drift kan
ivaretas ved de regler som finnes i jordloven for å hindre
vanhevd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
at utleie av jord primært er et forhold mellom utleier
og leier. Å legge juridiske begrensninger på utleiers
og leiers frie avtalerett vil innebære et uakseptabelt
inngrep i eiendomsretten. I mange tilfeller kan kortere leieperioder
gi hensiktsmessig fleksibilitet for utleiere som vurderer å gjenoppta
egen drift av jorda. For å fremme langsiktig forvaltning
av landbruksarealet kan disse medlemmer likevel akseptere økonomiske
virkemidler som fremmer langsiktige leieavtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig med
departementet i at priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom
bør beholdes. Flertallet viser i den forbindelse til
at samfunnet bl.a. gjennom overføringene til næringen
setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen
på jordbrukseiendommene. I en slik situasjon mener flertallet at
det er et mål å legge til rette for et samfunnsmessig
forsvarlig prisnivå ved overdragelse av landbrukseiendom.
Etter flertallets oppfatning bidrar samvirket mellom
odelsretten, regler om boplikt og priskontroll etter konsesjonsloven
til en slik prisdannelse i dag. Dette standpunktet er imidlertid ikke
til hinder for at det foretas en vurdering av prinsippene for priskontrollen
i samsvar med departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Landbruksmyndighetene i kraft
av konsesjonsloven kan fastsette prisen ved omsetting av landbrukseiendommer.
Dersom kjøper og selger av en landeiendom blir enige om
en pris som etter landbruksmyndighetenes syn er for høy,
kan salget kreves omgjort til en lavere pris. Denne ordningen har
vært praktisert ved at landbruksdepartementet har sendt
ut skriv om hvilken kalkulasjonsrente som til enhver tid skal benyttes
ved omsetning av landbrukseiendommer. I dag er den fastsatt til
sju prosent. For jord- og skogeiendommer ligger den reelle kapitalavkastningsrenten
adskillig lavere. Kalkulasjonsrenten er dessuten høyere
enn den avkastning som kan oppnås ved alternativ kapitalplassering.
Dette fører til at landbrukseiendommene omsettes for en
lavere pris enn om prisen var et resultat av en frivillig avtale
mellom kjøper og selger. Myndighetenes prisfastsettingspolitikk gir
dermed kunstig lave priser på landbrukseiendommer. Siden
man ved et eventuelt salg får lite eller ingenting igjen
av investert kapital, uteblir ofte investeringene i landbruket.
I tillegg er bankvesenet naturlig nok tilbakeholdende med å finansiere
prosjekter som ikke øker verdien på investeringsobjektet.
Tilgangen på kapital er derfor et tilbakevendende problem
innenfor landbruket. Disse medlemmer understreker
at prisreguleringen samtidig fører til både lavere
rekruttering og lavere omsetning av landbrukseiendommer enn det
som ellers hadde vært tilfelle. Potensielle selgere ønsker
ikke å selge til underpris, og beholder derfor eiendommene
så lenge de kan i håp om at prisen en gang i fremtiden
vil reflektere eiendommens reelle verdi. I mellomtiden forfaller
eiendommen. En realistisk verdifastsettelse vil gjøre det
lettere å finansiere investeringer, og dermed øke
lønnsomheten i landbruket. Et annet problem ved den lave
prisfastsettelsen er at de eiendomstransaksjonene som faktisk finner
sted ofte involverer store pengesummer "under bordet".
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endringer i konsesjonsloven og andre berørte
lover i tråd med følgende forutsetninger:
– Konsesjonslovens
formålsparagraf utvides og inkluderer at loven skal tilgodese
"at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom".
– Statens rett til å fastsette
pris ved eiendomsoverdragelser avskaffes.
– Det presiseres i loven at vilkår
som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål
loven skal fremme.
– Nedre konsesjonsgrense heves
til 50 mål.»
Komiteen er enig i at det er
et mål å heve kompetansenivået i næringa.
Verdiskapingen framover vil i økende grad bli kunnskapsorientert.
Skal næringas betydning for distriktene opprettholdes må kunnskap om
omstilling og innovasjon prioriteres. Komiteen mener
at et landsdekkende nettverk av elektroniske klasserom vil ha stor
betydning for distriktsbefolkningens mulighet for ny kunnskap. Ny
kunnskap kan dermed mottas i kort avstand fra bo- og arbeidsplass. Kunnskap
i bruk av IKT er helt sentralt som grunnlag for økt verdiskapning
i Distrikts-Norge.