Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland, og lederen
Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe,
fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra
Høyre, Svein Ludvigsen, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristin Halvorsen, viser til at Stortingets ombudsmann for
forvaltningen (Sivilombudsmannen) har i april 2000 avgitt årsmelding
til Stortinget om virksomheten for 1999. Det er i meldingen redegjort
for institusjonens virksomhet og gitt en oversikt over sakene og
saksbehandlingen.
Komiteen konstaterer at det i
meldingsåret 1999 har kommet inn 2347 klager og at dette
er en økning på 143 saker i forhold til 1998.
Komiteen har merket seg at både
klagetallet og antallet saker tatt opp av eget tiltak har vært
større enn noen gang tidligere, og at det er et alminnelig
inntrykk at de rettslige spørsmål klagene reiser
blir mer og mer kompliserte.
Komiteener
tilfreds med at tallet på behandlede og avsluttede saker
i1999 var høyere enn noen gang før.
Komiteen er tilfreds med at
Sivilombudsmannen i flere saker har bedt vedkommende departement
eller andre organer som direktorat, fylkeskommune eller kommune
om å vurdere endringer eller tilføyelser til lover
og forskrifter eller omlegging av administrativ praksis, og at dette
blir etterkommet.
Komiteen er enig i viktigheten
av å styrke informasjons- og opplysningsvirksomheten til
Sivilombudsmannen. Komiteen vil presisere at det
er av stor betydning at kjennskap til ombudsmannsordningen blir
formidlet ut til borgerne.
Komiteen er tilfreds med at det
i meldingen er redegjort for institusjonens viktige virksomhet og
at det er gitt en oversikt i form av referat av 106 saker av alminnelig
interesse. Komiteen vil på grunnlag av den
ulike saksmengden Sivilombudsmannen behandler trekke frem noen saker
som viser sakskompleksiteten.
Retten til å kreve sakskostnader dekket
etter forvaltningsloven § 36 når et enkelt vedtak
blir endret til gunst for en part, ble utvidet ved en lovendring
12. januar 1995. Etter bestemmelsens § 36 siste ledd har
det forvaltningsorganet som omgjør vedtaket et ansvar for å gi
informasjon om denne rettigheten. Med dette som utgangspunkt besluttet
ombudsmannen å foreta en generell undersøkelse
av i hvilken grad forvaltningen hadde etablert tilstrekkelige rutiner
for å sikre at partene ble gitt slik informasjon. Undersøkelsen
ble avgrenset til saker hos Fylkestrygdekontoret i Oslo og Fylkesmannen
i Oslo og Akershus.
Resultatene fra undersøkelsen viste
at verken fylkestrygdekontoret eller fylkesmannen hadde gitt klagerne den
veiledning om retten til å kreve dekning etter forvaltningsloven § 36
som lovgiverne hadde forutsatt. Det kunne videre ikke sees bort
fra at det lave antall søknader etter § 36 i
de undersøkte sakene hadde en klar sammenheng med denne
svikten i veiledningen. Både fylkestrygdekontoret og fylkesmannen
erkjente svikt i rutinene på dette punkt, og opplyste om
at de ville legge om praksis slik at standardiserte opplysninger
om § 36 i fremtiden som hovedregel ville bli gitt uoppfordret
og automatisk når en part hadde fått medhold i
sin klage.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at en part som har fått medhold i en klage
får informasjon om adgangen til å få dekket
saksomkostningene, etter forvaltningsloven § 36, og ser
positivt på ombudsmannens undersøkelse.
Lotteriloven § 16 oppstiller et forbud
mot å opprette eller delta i pyramidespill, lykkekjeder,
kjedeforeninger eller lignende tiltak. Forbudet er straffesanksjonert i § 17.
På bakgrunn av en henvendelse fra Sandnes politistasjon,
konkluderte justisdepartementet i en uttalelse med at virksomheten
som selskapet Nature`s own drev var i strid med lotteriloven § 16.
Selskapet fikk først etter at uttalelsen forelå,
anledning til å uttale seg. Departementets saksbehandling
ble klaget inn for ombudsmannen. Saken reiste også enkelte
innsynsspørsmål, bl. a. om et brev fra departementet
til Økokrim med anmodning om Økokrims syn på et
konkret selskaps virksomhet og forholdet til lotteriloven § 16, kunne
unntas med hjemmel i offentlighetsloven § 5 annet ledd
bokstav b, jf. annet punktum.
Ombudsmannen uttalte at Justisdepartementet
ikke burde ha tatt konkret stilling til om selskapets virksomhet
var i strid med lotteriloven § 16. Slik saken var forelagt
departementet burde uttalelsen ha vært gitt i generell
form, uten at det ble tatt stilling til lovligheten i den konkrete
saken. Departementets tolkningsuttalelse gikk både i form
og innhold ut over det som fulgte veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11.
På bakgrunn av at selskapet ikke hadde fått uttale
seg forut for uttalelsen, ble departementets saksbehandling kritisert.
Når det gjaldt innsynsspørsmålet, fant
ombudsmannen det meget tvilsomt om unntaket for "særlig rådgivere
eller sakkyndige" kom til anvendelse. Uansett burde det praktiseres
meroffentlighet, jf. § 2 tredje ledd. Justisdepartementet
opplyste etter dette at departementet tok ombudsmannens kritikk
til etterretning. Departementet vurderte også de aktuelle
innsynsbegjæringene på nytt, og gav innsyn i alle
de etterspurte dokumenter.
Komiteen deler ombudsmannens
syn på at slik saken var presentert for departementet,
burde saken fått en annen behandling fra departementet
side.
Aftenposten bad om innsyn i en rapport om sikkerhetsvurdering
av Romeriksporten under drift, utarbeidet av Det Norske Veritas
på oppdrag fra NSB Gardermobanen AS. Etter klage opprettholdt
Samferdsels-departementet avslaget på begjæringen
ut fra hensynet til en tilfredsstillende beredskap mot mulige terror-
og sabotasjeaksjoner. Som rettslig grunnlag viste departementet
til et ulovfestet prinsipp om at unntak i visse tilfeller kunne
gjøres selv om det ikke forelå hjemmel i eller
i medhold av lov.
Ombudsmannen kritiserte departementets rettsoppfatning
og uttalte at unntak fra offentlighetsprinsippet måtte
forankres i en forsvarlig fortolking av de eksisterende unntaksbestemmelser
som var fastsatt "i eller i medhold av lov", jf. offentlighetsloven § 2
første ledd. Det var ikke grunnlag for å hevde
at det eksisterte et ulovfestet prinsipp som åpnet for
unntak uten at det kunne konstateres en viss nærhet til
de situasjoner lovgiveren uttrykkelig har ment kvalifiserer for
unntak. Ombudsmannen kritiserte også at departementet ikke hadde
innhentet og gjennomgått rapporten før klagesaken
ble avgjort, og departementets vurdering av spørsmålet
om utsatt offentlighet. – NSB Gardermobanen AS besluttet
etter dette å gi fullt innsyn i rapporten.
Komiteen er enig i
ombudsmannens kritikk ovefor Samferdselsdepartementets avslag om å nekte
Aftenposten innsyn i en rapport om sikkerhetsvurdering av Romeriksporten
under drift, utarbeidet av Det Norske Veritas på oppdrag
fra NSB Gardermobanen AS. Komiteen konstaterer at
det etter ombudsmannens henvendelse ble besluttet å gi
fullt innsyn i rapporten.
Norges Naturvernforbund bad om innsyn i dokumenter
i Produktregisteret som inneholder navnet på kjemikalier
som ble mistenkt for å ha hormonhemmende effekter,
samt navn på produsenter/importører av
disse produktene. Begjæringen ble avslått av Statens
Forurensningstilsyn og Miljøverndepartementet, under henvisning
til at begjæringen ikke gjaldt en bestemt sak, og fordi
de aktuelle opplysningene var underlagt taushetsplikt.
Ombudsmannen viste til at innsynsspørsmålet
ikke bare måtte vurderes etter offentlighetsloven, men
også etter Grunnloven § 110 b og de internasjonale
miljøforpliktelser Norge har påtatt seg, herunder
EUs miljøinformasjonsdirektiv. Etter ombudsmannens syn
hadde departementet ikke foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering
av spørsmålet om taushetsplikt. Selv om begjæringen
om innsyn var generell, var det heller ikke i seg selv en tilstrekkelig
grunn til å nekte innsyn.
Komiteen har merket
seg at ombudsmannen her mener at innsynsspørsmålet
burde vurderes etter Grunnlovens § 110 b og de internasjonale
miljøforpliktelser Norge har påtatt seg i tillegg
til offentlighetsloven.
Dagens Næringsliv klaget til ombudsmannen
over Olje- og energidepartementets avslag på avisens anmodning
om innsyn i manuskriptene som var utarbeidet for olje- og energiministerens
foredrag ved to oljepolitiske konferanser (de årlige Sandefjord-
og Sanderstølen-konferansene).
Ombudsmannen uttalte at foredragsmanuskriptene måtte
anses som "forvaltningens saksdokumenter" etter offentlighetsloven
19. juni 1970 nr. 69 § 2 første ledd, jf. § 3.
Det ble i denne forbindelse bl.a. vist til at det i de avholdte
foredragene ble gitt uttrykk for den sittende regjerings syn på de
omtalte spørsmålene, at foredragsmanuskriptene
har et ferdig utarbeidet og offisielt preg samt at de ble utdelt
til konferansedeltakerne. Ombudsmannen kunne ikke se at det var
rettslig grunnlag for å unnta de ferdig bearbeidede foredragsmanuskriptene
som organinterne dokumenter etter offentlighetsloven § 5
første ledd. Det ble vist til at avisens innsynsbegjæring
ble fremsatt etter at foredragene var holdt og manuskriptene var
utdelt til konferansedeltakerne.
Komiteen registrerer
at ombudsmannen er av den formening at det ikke foreligger rettslige
grunner for å nekte innsyn i et foredrag som var avholdt
og utdelt til konferansedeltakerne og slutter seg til dette standpunktet.
Klepp kommunestyre hadde vedtatt at møtene
i et nyopprettet økonomiplanutvalg skulle holdes for lukkede
dører. Fylkesmannen la ved sin lovlighetskontroll til grunn
at vedtaket ikke tilfredsstilte begrunnelsesplikten i kommuneloven § 31
nr. 5, men fant likevel ikke grunnlag for å oppheve kommunens
vedtak. Fylkesmannen viste til en uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet
om at det utvilsomt ville være adgang til å lukke
dørene i denne type saker.
Ombudsmannen kunne vanskelig se at kommunestyrets
vedtak var i samsvar med loven. Han la til grunn at vedtak om lukkede
dører skal basere seg på en konkret vurdering
av behovet i det enkelte tilfelle. Kommunestyret hadde i sitt lukkingsvedtak
ikke konkretisert de forhold ved saken som begrunnet lukking, og
vedtaket etterlot derfor tvil om kommunestyret hadde oppfylt sin
plikt til å vurdere behovet for å holde møtene
lukket. Når det gjaldt overprøvingen av kommunestyrets vedtak,
la ombudsmannen til grunn at lovligheten av de angitt hensyn må kunne
overprøves. Den konkrete avgjørelsen, med avveining
av ulike hensyn, må imidlertid kommunestyret kunne ta selv
- uten overprøving.
Komiteen ser det som viktig at
vedtak om lukkede dører for kommunale møter blir
vurdert konkret i hver enkelt sak. Komiteen sier
seg enig i ombudsmannens lovforståelse i denne saken.
I en sammenkomst mellom gruppelederne i bystyret og
representanter for administrasjonen ble pressen bedt om å fratre
når det gjenstod "å orientere om enkelte saker".
Ombudsmannen hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å si
at sammenkomsten var et "møte" i et "folkevalgt organ",
jf. kommuneloven § 31 nr. 1. Ombudsmannen stilte seg likevel
kritisk til formen på møtet og uttalte at det
hadde vært mer "ryddig" – og bedre i samsvar med
kommunelovens prinsipper – å legge informasjonsvirksomheten
til ordinære møter i folkevalgte organer. Ombudsmannen
stilte seg også kritisk til at pressen ble utelukket fra
møtets siste del. Selv om et møte faller utenfor
påbudet om åpenhet, kan de hensyn som ligger til
grunn for offentlighetsprinsippet, likevel tilsi at allmennheten
bør få adgang.
Komiteen deler ombudsmannens
syn om at de hensyn som ligger til grunn for offentlighetsprinsippet må vektlegges
ved avgjørelsen om et møte skal være lukket.
A søkte stilling som kontorsjef i Vadsø kommune.
I utlysingsteksten var det bl.a. stilt krav om relevant ledererfaring
og kompetanse innenfor administrasjon. A mente å være
urettmessig forbigått ved tilsettingen, siden den tilsatte
(B) i hovedsak bare hadde erfaring som saksbehandler. Kommunen anførte
at "erfaringsbasert kompetanse" hos B kunne veie opp for manglende
eller begrenset ledererfaring.
Ombudsmannen presiserte at kvalifikasjonsprinsippet
innebar at den skulle tilsettes som på best måte
ble ansett å kunne utføre de oppgaver som lå til
stillingen, og at anvendelsen av prinsippet bidro til å sikre
at tilsetting skjedde etter saklige kriterier. Ut fra opplysningene
i saken fremstod A som best kvalifisert i forhold til utlysingstekstens
krav til lederkompetanse og leder-erfaring. Saken etterlot begrunnet
tvil til forhold av betydning for tilsettingen. Kommunens saksbehandling
i forbindelse med referanseinnhentingen, herunder at navnet på en
referanseperson var hemmeligholdt, ble kritisert.
Komiteen sier seg
enig med ombudsmannen presisering av kvalifikasjonsprinsippet, og
betydningen av at tilsetting i det offentlige skjer etter saklige
kriterier.
Ombudsmannen foretok i 1998 en systematisk undersøkelse
av saksbehandlingen i Kongsberg kommune i forbindelse med tjenestetilbudet
til utviklingshemmede (se s. 84 flg. i årsmeldingen for
1998). I forlengelsen av denne undersøkelsen fant ombudsmannen grunn
til å se på praksisen i fire kommuner på omtrent tilsvarende
størrelse (Rana, Sør-Varanger, Ringebu og Øyer).
På bakgrunn av kommunenes svar, ble det rettet en henvendelse
til Sosial- og helsedepartementet. Ombudsmannen pekte på at
det fremdeles er kommuner som ikke treffer vedtak om tildeling av
tjenester til utviklingshemmede. Det ble videre fremhevet at det synes å være
et fellestrekk ved de vedtak som blir truffet at de ofte er svært
generelt utformet, at vurderingene i liten grad fremgår
av vedtakene og at begrunnelsene jevnt over er knappe. Det ble vist
til at dette gjør det vanskelig å etterprøve
om tjenestetilbudet står i rimelig forhold til behovet
og om brukerne får tildelt de tjenestene de har krav på etter
sosialtjenesteloven § 4-3, jf. § 4-2. Videre ble
behovet for opplæring i kommunene tatt opp, og spørsmålet
om det er behov for utarbeidelse av nye skriftlige retningslinjer
for vedtaksarbeidet.
Etter å ha mottatt departementets syn
på disse spørsmålene, bad ombudsmannen
departementet overveie å ta et initiativ overfor kommunene,
eventuelt gjennom fylkesmennene, for å understreke deres
plikter i forhold til opplæring, eventuelt med råd
om hvordan slik opplæring kunne organiseres/gjennomføres
i praksis. Videre bad ombudsmannen departementet vurdere behovet
for å utarbeide nærmere retningslinjer for utformingen
og presisjonen av vedtak. I departementets tilbakemelding ble det
særlig vist til en stortingsmelding om innhold og kvalitet
i de kommunale omsorgstjenestene som ville bli fremmet i januar
2000. Det ble opplyst at denne vil inneholde en nærmere redegjørelse
for behovet for å styrke kommunenes kompetanse i forhold
til saksbehandling og behovet for opplæring og veiledning.
Komiteenviser til at fra og med 1. januar 1991 overtok
kommunene ansvaret for tilretteleggingen av omsorgen for de utviklingshemmede. Komiteen har merket
seg at Ombudsmannen i de senere år har mottatt en del enkeltklager
som gjelder kommunenes tilbud til utviklingshemmede.
Komiteen ser alvorlig på at
inneholdet i klagene er at disse kommuner ikke treffer individuelle
vedtak om den enkeltes tjenestetilbud samt utformingen av de vedtakene
som har vært truffet.
Komiteen viser til klagen fra
Kongsberg lokallag av Norsk Forbund for Utviklingshemmede, som Ombudsmannen
igangsatte i 1998 om en systematisk undersøkelse av Kongsberg
kommunes saksbehandling i forbindelse med de kommunale tjenestetilbudene til
de utviklingshemmede.
Komiteen ser alvorlig på at
det viste seg at kommunen på det aktuelle tidspunktet manglet
vedtak for 20 av de 44 personene som mottok tjenester.
Komiteen er enig med Sivilombudsmannens
kritiske merknader til kommunens saksbehandling.
As søknad om omsorgslønn for
perioden 1984 til 1995 ble avslått av kommunen på prinsipielt
grunnlag fordi den var fremsatt etter at omsorgsarbeidet var utført.
Fylkesmannen opprettholdt avslaget for perioden etter 1. januar
1993 med vesentlig samme begrunnelse som kommunen. Den del av klagen
som gjaldt perioden før 1. januar 1993, ble ikke realitetsbehandlet av
verken fylkesmannen eller fylkeslegen da begge mente den falt utenfor
deres ansvarsområde.
Ombudsmannen uttalte at A hadde krav på at
hennes søknad ble undergitt en konkret vurdering. At hun
ikke hadde søkt tidligere, var en følge av mangelfull
veiledning fra kommunen. Fylkesmannen ble bedt om å behandle
saken på nytt og sørge for at også perioden før
1. januar 1993 ble vurdert. Fylkesmannen opphevet deretter sitt
vedtak og sendte saken til kommunen for ny behandling.
Komiteen har merket
seg at fylkesmannen har tatt ombudsmannens uttalelse til etterretning
og opphevet sitt vedtak og sendt saken tilbake til kommunen for
ny behandling.
Bergen likningskontor brukte tre og et halvt år
på å behandle en klage om etterberegnet skatt
og tilleggsskatt. Kravet ble betydelig redusert av overligningsnemnda,
og A krevde å få erstattet rentekostnadene han var
påført som følge av at deler av det opprinnelige skattekravet
måtte finansieres gjennom låneopptak i bank. Ligningskontoret
brukte deretter 13 måneder på å finne
ut at kravet måtte fremsettes overfor Finansdepartementet.
A henvendte seg til departementet, som avslo å gi erstatning.
Saksbehandlingstiden ved overligningsnemnda
og ligningskontorets behandling av erstatningskravet var tidligere
kritisert av ombudsmannen (henholdsvis ombudsmannssak 1996-0957
og 1997-1915). Ombudsmannen uttalte at det som særlig utløste
spørsmålet om erstatningsplikt, var ligningskontorets
feilvurdering da det lot saken bli liggende ubehandlet i lengre
tid. Den ubetingede betalingsplikten etter skattebetalingsloven § 30
gir ligningsmyndighetene en meget sterk stilling. Ligningskontoret
har derfor et særlig ansvar for at avviklingen av sakene
går rimelig hurtig. Departementets vektlegging av sakens
vanskelighetsgrad og behovet for intern samordning syntes i denne
saken å ha gått på bekostning av skattyterens behov
for rask avklaring. Ombudsmannen bad departementet vurdere erstatningsspørsmålet
på nytt.
Komiteen ser det som
avgjørende for tilliten til ligningsmyndighetene at det
skjer en riktig og hurtig saksbehandling. Komiteen er
enig i at ombudsmannen i denne sak har bedt departementet vurdere
erstatningsspørsmålet på nytt.
A søkte om oppføring av sjøbod
i Lillesand kommune. Søknaden krevde dispensasjon etter
plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 § 7 fra kommuneplanens
arealdel med utfyllende bestemmelser, jf. §§ 20-4
første ledd nr. 2 og 20-4 annet ledd bokstav e, og fra
det generelle byggeforbudet i 100-meters-beltet langs sjøen,
jf. lovens § 17-2. Bygningssjefen i Lillesand kommune avslo
dispensasjonssøknaden uten at saken ble behandlet av planutvalget.
Avslaget ble etter klage opprettholdt av Fylkesmannen i Aust-Agder. Avslaget
ble heller ikke forelagt planutvalget i klageomgangen før
saken ble oversendt til fylkesmannen.
Ombudsmannen viste til at det følger
av lovens § 7 første ledd annet punktum at myndigheten
til å dispensere fra arealdelen til kommuneplanen er lagt
til det faste utvalget for plansaker "med mindre annet er bestemt
i vedkommende plan". Det følger videre av § 7
første ledd fjerde punktum at planutvalget også er dispensasjonsmyndighet
etter bl.a. § 17-2. Lovens ordlyd og forarbeider må forstås
slik at dispensasjonsmyndigheten i den aktuelle saken må utøves
av planutvalget selv med mindre utvalget har delegert kompetansen i
samsvar med bestemmelsene i kommuneloven. Kommunestyret kan ikke
delegere planutvalgets kompetanse etter § 7 første
ledd annet og fjerde punktum, slik kommunen hadde lagt til grunn.
Det ble også påpekt at saken i klageomgangen skulle
ha vært forelagt planutvalget før den ble sendt
fylkesmannen for endelig avgjørelse, jf. § 15
fjerde ledd. Fylkesmannen omgjorde etter dette sitt vedtak og henviste
saken til behandling i planutvalget i kommunen.
Komiteen registrerer
at fylkesmannen har omgjort sitt vedtak og at saken ble sendt tilbake
til kommunen for behandling i planutvalget. Komiteen slutter
seg til den vurderingen som ombudsmannen har foretatt vedrørende
delegering av myndighet.
Åseral kommune fjernet en ulovlig oppført
hytte ved å brenne den. Eieren (A) anførte at
plan- og bygningsloven § 115 ikke gav kommunen hjemmel
til å brenne hytta, og at det heller ikke var adgang til å ødelegge inventar
og annet løsøre som befant seg i den. Under enhver
omstendighet mente A det ikke var rettslig grunnlag for å kreve
vedboden og veden fjernet, og han mente han burde ha blitt varslet
om tidspunktet for gjennomføringen.
Ombudsmannen uttalte at kommunenes grunnlag
for å velge brenning fremfor riving ikke syntes å ha
vært godt nok utredet. Det var også feil at A
ikke ble varslet om tidspunktet for tvangsforretning. Kommunen ble kritisert
for ikke i tilstrekkelig grad å ha sikret inventaret, og
at vedboden ble brent uten nødvendig tvangsgrunnlag. Kommunen
ble bedt om å erstatte A det løsøret
og veden som gikk tapt.
Komiteen er enig i
Sivilombudsmannen uttalelse at kommunenes grunnlag for å velge
brenning fremfor riving ikke syntes å ha vært
godt nok utredet, samt kritikken av kommunen for ikke i tilstrekkelig
grad å ha sikret inventaret, og at vedboden ble brent uten
nødvendig tvangsgrunnlag.
Komiteenunderstreker at en på eget grunnlag
ikke har foretatt noen realitetsvurdering av sakene i ombudsmannens
melding.