Anslagene for oljeinntektene var i det opprinnelige statsbudsjett
for 2000 av Regjeringen anslått til 85 120 mill.
kroner og dette medførte et overskudd i statsbudsjettforslaget
på 79 238 mill. kroner. Statsøkonomien går
altså med et meget betydelig overskudd og oljeinntektene
må reduseres enormt før det nærmer seg
underskudd. I Revidert nasjonalbudsjett som Stortinget behandlet
16. juni 2000 anslo Regjeringen oljeinntektene (statens
netto kontantstrøm fra oljevirksomheten) til 138 120
mill. kroner, altså en økning på 53 mill.
kroner. Senere har oljeprisen i kroner til dels vært betydelig
høyere enn det siste anslaget, men utviklingen er selvsagt
usikker. Det er likevel helt åpenbart at Norge uventet
har fått betydelige inntekter som de ordinære budsjetter
og derved utgifter ikke er basert på. Disse nye og udisponerte
pengeinntekter som landet mottar kan selvsagt enten spares for fremtiden
eller benyttes til formål som er meget nødvendig
i det norske samfunn.
De økte inntekter til staten er en
virkning av de økte oljepriser, mens virkningen for innbyggerne
i Norge er økte drivstoffkostnader. Dette skyldes at Fremskrittspartiets
forslag om nedsettelse av drivstoffavgiftene for å hindre
at den ubudsjetterte og ikke planlagte vekst i drivstoffkostnader
skulle stoppes, ble nedstemt. Staten har altså fått
langt flere penger, mens innbyggerne og næringslivet har
fått økte kostnader som følge av økte
priser på dieselolje og bensin. Disse økte priser kunne
lett ha vært stoppet gjennom avgiftslettelser slik at de
opprinnelige forutsetninger for bensinpriser og dieselpriser kunne
vært opprettholdt i samsvar med det som lå i det
vedtatte budsjett for 2000. Det kan også påpekes
at andre forutsetninger fra det opprinnelige budsjett ble fraveket
i det kostnadsveksten som følge av lønnsoppgjøret
ble høyere enn tiltenkt i og med at Fremskrittspartiets
forslag om å tilby skattelettelse tilsvarende tre kroner
i timen i lønnsøkning ikke ble imøtekommet.
Som følge av den mangelfulle oppfølgning av det
opprinnelige budsjett ved innføring av avgifts- og skattelettelser
har det medført en økt prisstigning og økt
kostnadspress i økonomien stikk i strid med det som var
planlagt i det opprinnelige statsbudsjett som ble vedtatt av Bondevik-regjeringen
med støtte fra Arbeiderpartiet. Den unødvendige
prisstigning som følge av at man sa nei til avgiftslettelser
og skattelettelser istedenfor bruttolønnsøkninger
har også medført en økning i rentene
fra Norges Bank, noe som har medført en ytterligere forverring
av kjøpekraften til folk flest i forhold til det som lå i
forutsetningene i nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet for 2000.
Sentrumspartiene og Arbeiderpartiet som vedtok statsbudsjettet kunne
selvsagt ha sikret at både prisforutsetningen og kostnadsforutsetningen
hadde vært bibeholdt gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner
og det ville også sannsynligvis ha hindret de siste renteøkninger.
Det må også påpekes
at utviklingen gjennom 2000 har klarlagt at det er oppstått
vanskeligheter med økonomien i landets sykehus i større
grad enn det som var forutsetningen ved vedtagelsen av statsbudsjettet
og det som ble hevdet fra Regjeringen under behandlingen av Revidert
nasjonalbudsjett. Det er således hevdet fra flere sykehus
som har foretatt innstramminger i sin aktivitet når det
gjelder behandling av pasienter at mangel på penger er årsaken
til innskrenkninger. Sykehusene kan ikke utnytte full tilgjengelig
arbeidskapasitet fordi det mangler penger til å betale
lønn, overtid eller oppgradering av deltidsstillinger til
heldagsstillinger. Det er således klart at det ikke bare
er mangel på leger, sykepleiere, hjelpepleiere og annet
personell som er årsaken til manglene i sykehusene, men
også på penger til å betale folk for
en arbeidsinnsats.
Det er selvsagt begrenset hva man kan gjøre
på slutten av et år når det gjelder endringer
i statsbudsjettet særlig på utgiftssiden, men
noe av merinntektene må kunne benyttes til helt spesielle
formål og det vil derfor i dette dokumentforslag bli tatt
opp forslag om at staten direkte dekker alle underskuddene i landets
sykehus fra foregående år som ellers må dekkes
inn gjennom innsparinger i driften for inneværende år.
Samtidig bør det bevilges direkte fra staten for inneværende år
det som er nødvendig for at alle sykehus i de siste to
måneder av året kan utnytte all tilgjengelig kapasitet
som kan kjøpes for penger slik at flere behandlingstrengende
mennesker får den nødvendige behandling. Det forutsettes
at det også for neste år bevilges direkte nødvendige
midler for at sykehussektoren kan arbeide med full kapasitet til
beste for befolkningen. Imidlertid er det relativt klart at de betydelige
ventelister og køer av pasienter som trenger behandling
ikke vil kunne elimineres før på meget lang tid
dersom det er den norske behandlingskapasitet som skal legges til
grunn. Det er imidlertid fullt mulig å gjøre noe
med dette problemet hvis man i stor grad iverksetter kjøp
av operasjonskapasitet og behandlingskapasitet i andre land hvor
slik kapasitet er tilgjengelig. Dette er mulig for et land som disponerer
tilstrekkelig med penger, slik som den norske stat nå gjør
gjennom de uventede og uplanlagte inntekter som staten har mottatt
i 2000. Norge står overfor et enkelt valg, nemlig valget
mellom å la behandlingstrengende syke mennesker dø,
lide med smerter i køer og på venteliste eller å bruke
en mindre del av de ekstrainntekter ingen visste vi ville få da
budsjettet for 2000 ble laget. Når vi selv om vi bruker
noen milliarder kroner til å kjøpe behandlingskapasitet
i andre land allikevel står langt bedre økonomisk
stillet enn planlagt, må vi selvsagt bruke noe av "Lottogevinsten"
til å få behandlet syke mennesker og til å få fjernet
alle køer og ventelister som kan kjøpes for penger brukt
i andre land. Slike kjøp av operasjons- og behandlingskapasitet
må imidlertid organiseres, og det tas i dette dokumentforslag
opp forslag om opprettelse av et eget kontor i statlig regi for
kjøp av operasjons- og medisinsk behandlingskapasitet i
andre land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe
G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye,
fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar
Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge
Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet,
Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen,
viser til at de forslag som fremsettes i dokumentet gjelder endring
av særavgifter og økte utgifter som endrer balansen
i inneværende års budsjett med i alt nærmere 6
mrd. kroner.
Flertallet mener generelt at
både hensynet til forutsigbare rammebetingelser for virksomheter
som berøres av avgifts- og andre budsjettendringer og hensynet
til rasjonell organisering av Stortingets arbeid, tilsier at det
ikke foretas budsjettendringer i løpet av året
med mindre det foreligger klar begrunnelse for å foreta
helt nødvendige justeringer.
Slike endringer bør så langt
mulig eventuelt tas i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
i juni.
Flertallet viser til at dette
også var et ledende motiv i forbindelse med budsjettreformen
i 1997, jf. Innst. S. nr. 243 (1996-1997).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og representanten Steinar Bastesenmener
det vil åpne for en uheldig praksis, i strid med intensjoner
i budsjettreformen, dersom Stortinget nå realitetsbehandler
forslag som tar sikte på endringer for årets to
siste måneder. Disse medlemmer viser videre
til at statsbudsjettet for 2001 ligger til behandling i Stortinget
og til at det i den forbindelse vil være mulig for forslagsstillerne å reise
forslag i tråd med forslagene i dokumentet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, har ved
flere anledninger vist til behovet for forutsigbare rammebetingelser
og at Stortinget og Regjeringen derfor heller ikke bør
foreta budsjettendringer i løpet av året med mindre
det foreligger klare begrunnelser for dette. Dette er en praksis Fremskrittspartiet
helt konsekvent har fulgt i forbindelse med behandlingen av revidert
budsjett, mens disse medlemmer har registrert med
en viss undring at Regjeringen hvert eneste år foreslår
betydelige endringer på en rekke kapitler og poster uten
at disse er begrunnet med annet enn hensynet til den såkalte
budsjettbalansen. Med andre ord foreslår Regjeringen kutt i
tidligere vedtatte bevilgninger for å finansiere nye forslag
innenfor den "hellige budsjettbalansen".
Når forslagsstiller Carl I. Hagen gjennom
dette dokumentet foreslår endringer i budsjettet for inneværende år
er det selvsagt fordi det har blitt avdekket behov for dette.
Da stortingsflertallet fastsatte avgiftssatser
på drivstoff i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for
2000, satte flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, forutsetninger for bensin-
og dieselprisene som i realiteten medførte at pumpeprisen
for produktene skulle ligge på kr 8,90. I ettertid
har både innbyggerne og næringslivet fått
betydelige økninger i kostnadene som følge av økte
priser på diesel og bensin, mens staten på sin side
har fått betydelige inntekter som følge av dette. Etter disse
medlemmers oppfatning er det derfor naturlig at det samme
stortingsflertall i det minste korrigerer dette slik at budsjettforutsetningene
ble opprettholdt. Disse medlemmer registrerer at
ikke bare har disse forutsetningene endret seg, men også forutsetningene
som lå til grunn for lønnsoppgjøret.
I sum har dette medført betydelige kostnadsøkninger,
som disse medlemmer derfor vil kompensere ved å sette
avgiftene på diesel og bensin kraftig ned.
Gjennom 2000 har det også oppstått
betydelige økonomiske problemer for landets sykehus. Når
flere sykehus nå hevder at de foretar innstramminger i
sin aktivitet som følge av mangel på penger, mener disse medlemmer at
budsjettforutsetningene er brutt. Fremskrittspartiet har sendt en
henvendelse til landets sykehus for å kartlegge den økonomiske
situasjonen. Fra 35 av sykehusene foreligger det i skrivende stund svar,
og en oppsummering viser at disse, som utgjør ca. halvparten
av landets sykehus, er underskuddet i størrelsesorden 706
mill. kroner.
Disse medlemmer vil hevde at
man noe misforstått henviser til hensynet til forutsigbarhet,
når konsekvensene er at syke mennesker ikke får
nødvendig behandling ved våre sykehus som følge
av akutt pengemangel. Budsjettbalansen må aldri være
mer hellig enn hensynet til befolkningen. Disse medlemmer vil
derfor ta opp forslag om en bevilgning på 2 mrd. kroner
for å slette underskuddene ved norske sykehus.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at det skal være mulig for Stortinget å ta
initiativ til å endre budsjettet midt i budsjettåret
når svært tungtveiende hensyn taler for det. Dette
medlem vil påpeke at Fremskrittspartiet de siste årene
har vært det partiet som har vært mest opptatt
av at det er i det ordinære budsjettet budsjettbehandlingen
skal foregå. Fremskrittspartiet har til og med gått
så langt at de ikke har ønsket å gjøre
mindre endringer ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett,
selv om endringene har gått i retning av partiets egen
politikk. Også på dette området har partiet
altså nå skiftet syn.
Dette medlem oppfatter bakgrunnen
for Fremskrittspartiets forslag slik at det kan være rom
for å bruke mer oljepenger. Dette medlem er
enig i at det er behov for å problematisere hvor grensen
for overoppheting går, og at det er behov for en mer nyansert finanspolitikk
som skiller mellom utgiftsøkninger som vil føre
til hhv. stort eller lite press på arbeidsmarkedet.
Komiteen viser for øvrig
til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anbefaler at dokumentet
vedlegges protokollen.