Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nødvendig endring slik at behandling av spilleavhengige blir hjemlet i lov."
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren til at det ikke foreligger noen eksakt oversikt over hvor mange personer med spilleavhengighet det fins i Norge, men at det anslås et tall på ca. 3 600 i alderen 12-18 år.
Det uttales videre at spilleavhengige barn og unge i stor grad skaffer seg midler til spill gjennom kriminelle handlinger og også gjennom prostitusjon, og videre at det blant voksne er en økende andel som pantsetter hus og eiendom for å få penger til å spille for, noe som skaper familietragedier og sosialklienter.
Det framholdes at det i dag tilbys behandling for spilleavhengige ved enkelte klinikker som i utgangspunktet har sin kompetanse fra forskning og erfaring med å behandle rusmiddelavhengige, men at noen sosialkontorer ikke vil betale for behandling av spilleavhengige under henvisning til at slik behandling ikke er hjemlet i lovverket. Departementet har uttalt at sosialkontorene kan gi støtte til behandling under henvisning til § 5-2 (Økonomisk stønad i særlige tilfeller) i lov om sosiale tjenester.
Det vises for øvrig til at noen poliklinikker behandler personer med spilleavhengighetsproblem med hjemmel i lov om psykisk helsevern fordi spilleavhengighet har fått en diagnose i ICD10 diagnosesystem.
Det framholdes at for å hjemle at spilleavhengige behandles innen rusomsorgen og i tilknytning til eksisterende tilbud, kan lov om sosiale tjenester § 6 få et tillegg hvor det presiseres at denne paragrafen også omhandler dem som har et spilleavhengighetsproblem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund
Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen,
fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are
Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene
Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, registrerer
med stor bekymring økningen i antall personer med spilleavhengighet.
Det foreligger ingen eksakt og offisiell oversikt over hvor stort
antallet er, men det anslås at bare i aldersgruppen 12
til 18 år er det om lag 3600 med spilleavhengighetsproblemer.
Det er grunn til å anta at problemet er høyere
i den voksne del av befolkningen, og at det samlede antall personer
med spilleavhengighet er raskt økende.
I oktober 2000 ble det arrangert en nordisk
konferanse i Oslo vedrørende spilleavhengighetsproblematikken.
På denne konferansen framkom det blant annet at Norge har
et meget stort antall spilleautomater ved siden av de pengespill
som vi for øvrig har.
Mens Norge har om lag 30 000 spilleautomater,
opplyses det at Sverige gjennom Svenska Spel har 7 000 tillatelser
til oppstilling av utbetalingsautomater. Om lag 6 000 av disse
tillatelsene er i drift. I tillegg har de private operatørene
i Sverige totalt ca. 3 500 "varuspel", det er spill hvor gevinstene
fra disse automatene kun kan tas ut i form av varer og ikke kontanter.
I Danmark oppgir Dansk Tipstjeneste at antallet
oppstilte automater er 12 000–14 000. I Danmark vil en
ny lov om spilleautomater som trer i kraft fra 1. januar 2001, åpne
for kontantutbetaling, men oppstillingstillatelsene vil bli strengere
regulert enn i dag. Både Danmark og Sverige har for øvrig
18-års grense for spill på automater.
Flertallet har merket seg at
praksis for å gi hjelp og behandling til personer med spilleavhengighet
er ulik både når det gjelder økonomisk
støtte til slik behandling og hvilken hjemmel man bruker
for å behandle.
Flertallet ønsker en
vurdering av om omfanget av sosiale og helsemessige konsekvenser
av spilleavhengighet er så omfattende at det er nødvendig
med en ny gjennomgang av hvor spillevirksomhet og spilleautomater
kan plasseres, og omfanget av spillevirksomhet.
Flertallet mener at spilleavhengighet
er et sammensatt problem, og at det er viktig at tiltak for å hjelpe spilleavhengige
i alle aldre utvikles innen rammen av eksisterende helse- og sosialtjenester. Flertallet legger
til grunn at tilbud og hjelp kan være aktuelt med hjemmel
også i andre lover enn sosialtjenesteloven.
Flertallet mener det bør
foretas en bredere gjennomgang og ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag for Stortinget til tiltak som kan begrense
spilleavhengighet og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag til tiltak som kan begrense spilleavhengighet
og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige."
Flertallet vil påpeke
at helsevesenet må ha et innhold som sikrer helhetlige
behandlingstilbud uavhengig av sykdommens årsak. Hvis en
person har psykiske problemer grunnet spilleavhengighet, krever
dette både behandling av den psykiske lidelsen og tiltak overfor
utløsende årsaker til denne. Det samme må gjelde
hvis vedkommende har rusproblemer eller andre sykdomsskapende problemer. Flertallet mener
at problemene knyttet til spilleavhengighet ikke løses
gjennom et tillegg i lov om sosiale tjenester, men gjennom generell
aksept innenfor det eksisterende helsetjenestetilbudet for at spilleavhengighet
også har mentale helsemessige konsekvenser som kan være behandlingstrengende.
Dersom en person kontakter helsevesenet betinget av spilleavhengighet,
vil man dermed måtte vurdere behandlingsbehovet på lik
linje med enhver annen person som angir et behandlingsbehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, viser til at
forslagsstilleren ønsker at det i lov om sosiale tjenester § 6
skal tilføres en hjemmel om behandling av spilleavhengige. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dersom spilleavhengighet er av den art som
det i dokumentet fremheves, så er dette en problemstilling
som må løses innen det psykiske helsevesenet. Disse
medlemmer vil påpeke at det er i det psykiske helsevesenet
at denne type pasienter både bør og skal behandles,
for barn og ungdom i barne- og ungdomspsykiatrien. Disse
medlemmer vil også vise til at når det
gjelder spilleavhengighet for barn helt ned i 12-års alderen, så er
dette først og fremst et ansvar for foreldrene, og dersom
det skulle vise seg å være et for stort problem for
foreldrene alene, er et samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien
den rette adressen for denne problemstillingen. Disse medlemmer vil
videre vise til at når det gjelder voksne som utvikler
spilleavhengighet, så har nok denne gruppen økt
i de senere år, selv om en også tidligere har
hatt denne problemstillingen. Disse medlemmer vil
dog vise til at behandling av voksne spilleavhengige er en oppgave
for det psykiatriske helsevesenet. Disse medlemmer mener
at det ikke bør etableres egne spesielle ordninger for behandling
av spilleavhengighet, og særdeles ikke bør en slik
lovendring som det skisseres i forslaget finne sted, da denne gruppen
vil betraktes og stigmatiseres på linje med rusmiddelmisbrukere. Disse
medlemmer vil også påpeke viktigheten
av at voksne mennesker tar et selvstendig ansvar for sin livsførsel.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Dokument nr. 8:26 (1999-2000) -
forslag fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen om tillegg til
lov om sosiale tjenester § 6, slik at behandling av spilleavhengige
blir hjemlet i lovverket - avvises."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Dokument nr. 8:26 (1999-2000) - forslag
fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen om tillegg til
lov om sosiale tjenester § 6, slik at behandling av spilleavhengige
blir hjemlet i lovverket - avvises.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre følgende
v e d t a k :
Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag til tiltak som kan begrense spilleavhengighet
og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige.
Oslo, i sosialkomiteen, den 23. november 2000
John I. Alvheim |
Ola D. Gløtvold |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |