Jeg viser til oversendt dokument 8-forslag der
det fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere en prøveordning
med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra
tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet etter den
modell som skisseres i Dokument nr. 8:14 (2000-2001)."
I dokument 8-forslaget hevdes det at Aetat har monopol
på arbeidet med å attføre og formidle
vanskeligstilte grupper. Etter forslagsstillernes vurdering er det
behov for å øke mangfoldet av tiltak for å få flere
i arbeid. Dette kan, etter forslagsstillernes oppfatning, oppnås
ved at det innføres konkurranse om å formidle vanskeligstilt
arbeidskraft. Etter forslagsstillernes vurdering bør det
etableres formidlingskontrakter med andre organisasjoner og private
selskap (slik som vikarbyråer, kommuner, interessegrupper
m.v.) og Aetats virkemidler og individuelle rettigheter bør "følge
klientene" til samarbeidspartneren.
Arbeidsmarkedsmyndighetene har i dag et bredt ansvarsområde
der både formidlingsbistand, arbeidsmarkedstiltak og forvaltning
av stønader til livsopphold (dagpenger, attføringspenger
m.v.) inngår.
Stønader til livsopphold til
ordinære eller yrkeshemmede arbeidssøkere skal
sikre at arbeidssøkere opprettholder et rimelig inntektsnivå mens
de søker etter arbeid eller deltar på arbeidsmarkedstiltak.
Denne type stønader finansieres i hovedsak over folketrygden (overslagsbevilgninger)
og inngangsvilkårene til ytelsene er regulert gjennom lover
og forskrifter. Det er etter min vurdering ikke aktuelt å foreta
endringer i forvaltningsansvaret for disse ytelsene.
Aetat råder i dag over et bredt spekter
av tiltak som kan nyttes for å bringe arbeidssøkere
tilbake til arbeid. Felles for disse er at Aetat på et
faglig grunnlag, ut fra politiske føringer og ut fra tildelte
budsjettrammer, nytter støtteordninger til å gjennomføre
ulike former for tiltaksaktivitet fra eksterne aktører
som skolevesenet, kommuner og private arbeidsgivere. Etaten gjennomfører
kun helt unntaksvis arbeidsmarkedstiltak i egen regi. Etter min
vurdering er mangfoldet av aktører som bidrar med å arrangere
arbeidsmarkedstiltak stort, og jeg kan ikke se at det er nødvendig
eller hensiktsmessig å utvide dette mangfoldet ytterligere
nå. Samtidig vil jeg understreke at en effektiv gjennomføring
av arbeidsmarkedspolitikken er avhengig av at Aetat fortsatt har
ansvaret for at det utarbeides handlingsplaner, for uttak av arbeidssøkere
til tiltak, samt for bestilling og oppfølging av tiltaksplasser.
Jeg vil i denne forbindelse peke på så vel styrings-
og budsjettmessige forhold, faglige hensyn samt behovet for å endre
innretning og nivå på tiltaksaktiviteten i tråd
med endringer i arbeidsmarkedssituasjonen.
Det er sterke arbeidsmarkedspolitiske grunner
til Aetat prioriterer formidling av arbeidskraft
høyt. I dagens situasjon på arbeidsmarkedet -
med betydelig mangel på arbeidskraft innen enkelte yrker
og regioner - er formidling et helt sentralt virkemiddel i innsatsen overfor
både ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere,
samtidig som arbeidsgivere skaffes etterspurt arbeidskraft. Etter
endringene i sysselsettingsloven som trådte i kraft 1.
juli i år er det åpnet opp for et betydelig mangfold
i hvilke aktører som kan formidle arbeidskraft. Jeg vil
særlig vise til at statlige og kommunale institusjoner,
arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner
som er organisert på en annen måte kan drive arbeidsformidling uten å være
omfattet av de krav til egenkapital eller bankgaranti som øvrige
virksomheter som driver med formidling av arbeidskraft må oppfylle.
Dagens organisering og ansvarsdeling sikrer
at Aetat kan yte en fleksibel og samordnet innsats overfor ordinære
og yrkeshemmede arbeidssøkere. Samtidig sikrer en slik
organisering mulighet for effektiv håndtering av de sanksjonskrav
som skal komme til anvendelse hvis mottakere av stønad
til livsopphold ikke oppfyller krav om å ta tilvist arbeid,
krav ved deltakelse på et arbeidsmarkedstiltak etc. Aetat
har bred kontakt med både arbeidsgivere og arbeidssøkere
på lokalt nivå, samtidig som etaten har et ansvar
for å se arbeidsmarkedet i landet under ett. Dette er svært
viktig for å sikre nødvendig yrkesmessig og geografisk
mobilitet og dermed utnytte arbeidsstyrken mest mulig effektiv i forhold
til ledige jobber. Denne måten å organisere arbeidsmarkedspolitikken
på har etter hvert fått bred internasjonal anerkjennelse.
OECD har bl.a. gjentatte ganger anbefalt sine medlemsland å organisere
den offentlige arbeidsmarkedsetaten på en slik måte.
På bakgrunn av den arbeidsdeling og
det samarbeid som de ulike aktørene har i dag innenfor
arbeidsmarkedspolitikken, mener jeg at det ikke er nødvendig med
noen nye prøveordninger på dette området
nå.