Dokument nr. 8:14 (2000-2001) - Forslag fra ­stortingsrepresentantene Sverre J. Hoddevik, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg om å iverksette forsøk med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling av funksjonshemmede, yrkeshemmede, sosialklienter og andre...

Jeg viser til oversendt dokument 8-forslag der det fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen etablere en prøveordning med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet etter den modell som skisseres i Dokument nr. 8:14 (2000-2001)."

I dokument 8-forslaget hevdes det at Aetat har monopol på arbeidet med å attføre og formidle vanskeligstilte grupper. Etter forslagsstillernes vurdering er det behov for å øke mangfoldet av tiltak for å få flere i arbeid. Dette kan, etter forslagsstillernes oppfatning, oppnås ved at det innføres konkurranse om å formidle vanskeligstilt arbeidskraft. Etter forslagsstillernes vurdering bør det etableres formidlingskontrakter med andre organisasjoner og private selskap (slik som vikarbyråer, kommuner, interessegrupper m.v.) og Aetats virkemidler og individuelle rettigheter bør "følge klientene" til samarbeidspartneren.

Arbeidsmarkedsmyndighetene har i dag et bredt ansvarsområde der både formidlingsbistand, arbeidsmarkedstiltak og forvaltning av stønader til livsopphold (dagpenger, attføringspenger m.v.) inngår.

Stønader til livsopphold til ordinære eller yrkeshemmede arbeidssøkere skal sikre at arbeidssøkere opprettholder et rimelig inntektsnivå mens de søker etter arbeid eller deltar på arbeidsmarkedstiltak. Denne type stønader finansieres i hovedsak over folketrygden (overslagsbevilgninger) og inngangsvilkårene til ytelsene er regulert gjennom lover og forskrifter. Det er etter min vurdering ikke aktuelt å foreta endringer i forvaltningsansvaret for disse ytelsene.

Aetat råder i dag over et bredt spekter av tiltak som kan nyttes for å bringe arbeidssøkere tilbake til arbeid. Felles for disse er at Aetat på et faglig grunnlag, ut fra politiske føringer og ut fra tildelte budsjettrammer, nytter støtteordninger til å gjennomføre ulike former for tiltaksaktivitet fra eksterne aktører som skolevesenet, kommuner og private arbeidsgivere. Etaten gjennomfører kun helt unntaksvis arbeidsmarkedstiltak i egen regi. Etter min vurdering er mangfoldet av aktører som bidrar med å arrangere arbeidsmarkedstiltak stort, og jeg kan ikke se at det er nødvendig eller hensiktsmessig å utvide dette mangfoldet ytterligere nå. Samtidig vil jeg understreke at en effektiv gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken er avhengig av at Aetat fortsatt har ansvaret for at det utarbeides handlingsplaner, for uttak av arbeidssøkere til tiltak, samt for bestilling og oppfølging av tiltaksplasser. Jeg vil i denne forbindelse peke på så vel styrings- og budsjettmessige forhold, faglige hensyn samt behovet for å endre innretning og nivå på tiltaksaktiviteten i tråd med endringer i arbeidsmarkedssituasjonen.

Det er sterke arbeidsmarkedspolitiske grunner til Aetat prioriterer formidling av arbeidskraft høyt. I dagens situasjon på arbeidsmarkedet - med betydelig mangel på arbeidskraft innen enkelte yrker og regioner - er formidling et helt sentralt virkemiddel i innsatsen overfor både ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere, samtidig som arbeidsgivere skaffes etterspurt arbeidskraft. Etter endringene i sysselsettingsloven som trådte i kraft 1. juli i år er det åpnet opp for et betydelig mangfold i hvilke aktører som kan formidle arbeidskraft. Jeg vil særlig vise til at statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner som er organisert på en annen måte kan drive arbeidsformidling uten å være omfattet av de krav til egenkapital eller bankgaranti som øvrige virksomheter som driver med formidling av arbeidskraft må oppfylle.

Dagens organisering og ansvarsdeling sikrer at Aetat kan yte en fleksibel og samordnet innsats overfor ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere. Samtidig sikrer en slik organisering mulighet for effektiv håndtering av de sanksjonskrav som skal komme til anvendelse hvis mottakere av stønad til livsopphold ikke oppfyller krav om å ta tilvist arbeid, krav ved deltakelse på et arbeidsmarkedstiltak etc. Aetat har bred kontakt med både arbeidsgivere og arbeidssøkere på lokalt nivå, samtidig som etaten har et ansvar for å se arbeidsmarkedet i landet under ett. Dette er svært viktig for å sikre nødvendig yrkesmessig og geografisk mobilitet og dermed utnytte arbeidsstyrken mest mulig effektiv i forhold til ledige jobber. Denne måten å organisere arbeidsmarkedspolitikken på har etter hvert fått bred internasjonal anerkjennelse. OECD har bl.a. gjentatte ganger anbefalt sine medlemsland å organisere den offentlige arbeidsmarkedsetaten på en slik måte.

På bakgrunn av den arbeidsdeling og det samarbeid som de ulike aktørene har i dag innenfor arbeidsmarkedspolitikken, mener jeg at det ikke er nødvendig med noen nye prøveordninger på dette området nå.