Regjeringen foreslår i meldingen å si
nei til mer vannkraftutbygging i Saltfjellet-Svartisen-området,
og det gis en vurdering av de tre prosjektene i Beiarn, Bjellåga
og Melfjord.
Det ble i 1986-1987 lagt frem en samlet sak
for Stortinget om kraftutbyggingen i Saltfjellet-Svartisen-området,
og det ble gitt tillatelser til utbygging av de tre vassdragene
i 1989 og 1990. Etter en lang og omfattende behandling av Beiarnsaken,
besluttet imidlertid Regjeringen å stoppe de planlagte
utbyggingene i Saltfjellet-Svartisen-området.
Regjeringen foreslår i meldingen at
kommunene Beiarn, Rana og Rødøy skal beholde de
allerede utbetalte næringsfondene. Når det gjelder
avtalene som er gjort med kommunene, vises det til at dette er en
sak mellom avtalepartene - og som ikke vedkommer Olje- og energidepartementet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Anders Hornslien, lederen
Tore Nordtun og Torny Pedersen, fra Kristelig Folkeparti, Hilde
Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, fra Høyre, Bent Høie
og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg
og Øyvind Vaksdal, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk
Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim,
viser til at Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og Storlia naturreservat
ble etablert i 1989. Selv om kraftutbyggingspotensialet etter dette ble
kraftig redusert, ble store områder med viktig naturverdi
holdt utenom vern. Disse tre konsesjonene ble gitt på slutten
av en periode med store kraftutbygginger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i de
over ti årene som gikk etter at konsesjon ble gitt, har
det vært en samfunnsutvikling som gjør at Stortinget
i sterkere grad vektlegger verdien av områdets naturkvaliteter.
Dette førte til at representanter for et flertall på Stortinget engasjerte
seg i saken for å sikre at det i disse sakene ikke ble
foretatt en utbygging som i ettertid ville bli oppfattet som et
alvorlig feilgrep.
Flertallet viser til at Regjeringen
har foretatt en lang og omfattende vurdering av saken og konkludert med
at disse utbyggingene ikke ville ha blitt gitt konsesjon i dag.
Flertallet er enig i at nytten
av disse inngrepene ikke er stor nok til at en kan forsvare de inngrepene som
blir foretatt i naturen, og viser til flertallets merknader
om fremtiden for vannkraften.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, vil derfor slutte seg til Regjeringens vurderinger
og avgjørelse om å instruere Statkraft til å legge
bort utbyggingsplanene for disse tre prosjektene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Senterpartiet viser til at partiene har en annen vurdering
knyttet til Melfjordutbyggingen, og vil ta opp forslag i samsvar
med dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil vise til at saken
representerer en fornyet linje i Stortingets holdning til større vannkraftutbygginger.
Denne linjen innebærer derimot ikke et automatisk vern
av området, det spørsmålet må, som
Regjeringen redegjør for i meldingen, fremmes på ordinær
måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at det ble gitt tillatelser
til utbygging av de tre vassdragene i 1989 og 1990. Da Statkraft
startet utbyggingen i Beiarn mange år senere, var denne
av en annen størrelsesorden enn det som i sin tid ble behandlet.
Dette, i tillegg til lokal motstand mot det utbyggingsalternativ
Statkraft valgte, gjorde at også Fremskrittspartiet støttet
kravet om en ny konsekvensutredning av dette endrede utbyggingsalternativ.
Disse medlemmerviser
til at Statkraft nå har utarbeidet alternative planer for
Beiarnutbyggingen, hvor listen legges mye høyere med tanke
på miljøtilpasning av utbyggingsprosjektet.
Statkraft viser til at dette kan oppnås
ved å:
– Sløyfe
overføringen av Høgmobekken.
– Redusere oppdemmingen av Ramskjellvatnet.
– Legge restriksjoner på bruk
av vann fra Ramskjellsvatnet.
Disse medlemmermener
Statkrafts nye planer for Beiarnutbyggingen er svært interessante,
og i langt større grad ivaretar områdets naturkvaliteter
- med langt mindre naturinngrep enn det opprinnelige utbyggingsalternativ.
Statkrafts alternativ 2 med 3 m oppdemming av Ramskjellsvatnet i
stedet for de opprinnelige 7 m, vil redusere dammen størrelse
fra 110 m til 40 m. Dette vil likevel ikke redusere kraftproduksjonen med
mer enn 8 GWh/år, som er ca. 4 pst. av den opprinnelige
planlagte produksjon.
Disse medlemmervil
derfor foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen oppheve
instruksjonen til Statkraft om å legge bort utbyggingsplanene
for de tre prosjektene Beiarn, Bjellåga og Melfjord, og
at Statkrafts alternativ 2 med 3 m oppdemming av Ramskjellsvatnet
legges til grunn ved Beiarnutbyggingen."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de føringene
som er gitt i saken og lokalsamfunnet og regionens motstand mot prosjektet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de føringene
som er gitt i saken og lokalsamfunnet og regionens motstand mot prosjektet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Melfjordutbyggingen berører
to kommuner, Rødøy og Rana. Rødøy
kommune vil være hovedlokaliteten. Fylkestinget i Nordland
har, etter høringsfristens utløp, vedtatt at de ønsker
en supplerende konsekvensutredning:
"Nordland Fylkesting ber om at man nøye
gjennomgår Melfjordprosjektet for å se om det
kan la seg realisere uten vesentlige inngrep i naturen."
Samarbeidsrådet for Naturvernsaker
har gått sterkt imot utbyggingen og mener at utbyggingen
får store negative konsekvenser for naturen tett inntil
nasjonalparken og naturreservater. Rødøy kommune
er fortsatt positiv til utbyggingen, mens Rana er negativ.
Flertallet viser til at utbyggingen
vil ha en produksjon på 478 GWh. Den vil innebære
etablering av 4 dammer i et unikt naturområde. Austerdalsvatnet
vil bli regulert gjennom 4 m oppdemning og 13 m senking. Til vannet
går det en bretunge som fremdeles kalver. Storavatnet vil
bli oppdemmet med en fyllingsdam ved utløpet. Dette vil
gi en regulering på 27 m heving og 44 m senking. I skjønnet
ble det lagt til grunn at fiske i Storevatnet blir totalskadet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, gir sin tilslutning til at Regjeringen instruerer
Statkraft i å stanse utbyggingen av Melfjord.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Senterpartiet viser til at Melfjordutbyggingen, etter
Statkrafts justerte forslag, vil ha mindre skadevirkninger på naturområdene
sammenliknet med den betydning utbyggingen vil ha for verdiskaping,
ny næringsutvikling og sikring av bosetning i området. Disse
medlemmer viser til at Nordland fylkesting støtter
utbyggingen under forutsetning av supplerende konsekvensutredninger. Disse
medlemmerstøtter dette
syn, og vil be om at det foretas supplerende konsekvensutredninger
bl.a. knyttet til konsekvensene for Ranafjorden og Melfjorden. For å redusere
negative natur og miljøkonsekvenser må det iverksettes
nødvendige avbøtende tiltak før endelig
tillatelse gis.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for utbygging av Melfjord. Før endelig tillatelse
gis, må det foretas nødvendige supplerende konsekvensutredninger
og eventuelle avbøtende tiltak må iverksettes."
Prosessen som ledet frem til at utbyggingene
i Beiarn, Bjellåga og Melfjord ble stoppet, er behandlet
i meldingen. Videre er prinsippene for økonomisk kompensasjon
for statsforetak drøftet, og Regjeringen går inn
for at staten gir kompensasjon til Statkraft for de økonomiske
tapene de er påført, som følge av instruksjonene
om å stoppe utbyggingene.
Departementet viser til at endelig instruksjon
til Statkraft med hensyn til utbyggingsprosjektene i Bjellåga, Melfjord
og Beiarn vil foreligge etter at Stortinget har behandlet denne
meldingen. Olje- og energidepartementet vil legge frem forslag til økonomisk
kompensasjon over statsbudsjettet senere.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens prinsipp for kompensasjon til Statkraft SF.
Komiteen viser til statsrådens
svar av 21. mai 2001 på spørsmål fra
komiteen, når det gjelder kompensasjon fra staten for økonomisk
tap for Nordland fylkeskommune. Komiteen slutter
seg til statsrådens vurderinger, og vil be Regjeringen
komme tilbake til dette i forbindelse med forslaget til økonomisk
kompensasjon til Statkraft. Komiteen forutsetter
at departementet i den forbindelse fastsetter det beløp som
er Nordland fylkeskommune sin andel av denne utbetalingen.
Regjeringen vil ta mer hensyn til urørt
natur enn tidligere når det gjelder nye vannkraftprosjekter,
og Regjeringen mener nytten av nye, store vannkraftutbygginger ikke
er stor nok til å forsvare videre inngrep i urørt
natur. Som hovedregel mener Regjeringen at man ikke bør
sette i gang tiltak som svekker vannressursgrunnlaget for den kraftproduksjonen
vi allerede har.
Det vises til at det foreligger en del meldinger
om utbygginger som ikke er ferdig behandlet. Dette gjelder hovedsakelig
mindre prosjekter og som utgjør et nytt produksjonspotensiale
på ca. 1,65 TWh/år. Søknader
som ligger inne til behandling i NVE, utgjør et potensiale
på ca. 1,9 TWh/år. I Olje- og energidepartementet
ligger det også en del søknader til behandling, som
har et produksjonspotensiale på ca. 2,3 TWh/år. Av
disse utgjør de tre stoppede prosjektene i Saltfjell/Svartisen
ca. 1 TWh.
Regjeringen vil si ja til vannkraftprosjekter
som gjelder opprusting og utvidelser som ikke er til nevneverdig
skade for urørt natur. Ved behandlingen av både revisjon
og fornying av reguleringskonsesjoner vil man legge stor vekt på å holde
oppe det eksisterende produksjonsgrunnlaget for vannkraftproduksjonen.
Regjeringen går inn for en effektivisering
av tiden og ressursene som går med til behandling av vannkraftsaker,
og man vil se nærmere på forholdet mellom kommunal
planlegging og saksbehandlingen etter vassdragslovgivingen. Regjeringen
vil se disse forenk-lingene i sammenheng med behandlingen
av utredningen fra Planlovutvalget.
For å sikre en helhetlig forvaltning
av vannressursene, foreslår Regjeringen en vesentlig omlegging
av Samlet Plan for vassdrag. Samlet Plan skal legges om fra å være
et prosjektorientert plansystem til en vassdragsbasert ressursoversikt,
og man vil også legge frem forslag til en supplering av
Verneplanen med de kraftutbyggingsprosjektene som vil få mest
negative virkninger og ulemper for miljøet. En omlegging
av Samlet Plan skal ta hensyn til Regjeringens arbeid for å få til
forenklinger av forvaltningssystemene til beste for brukerne.
Regjeringen tar sikte på at forslag
til omlegging av Samlet Plan for vassdrag og forslag til supplering
av Verneplanen for vassdrag sammen med andre pulje med nasjonale
laksevassdrag skal legges frem for Stortinget innen utgangen av
2003.
Komiteen, viser til
at i hele det forrige århundre ble fossekraften brukt til å etablere
det norske industrisamfunnet. De største vannkraftprosjektene
ble gjennomført i årene fra 1970 til 1985. Fra
slutten av 1980-tallet er det bare blitt gjennomført mindre
utbygginger. Overgangen til et kraftmarked gjorde at det ble strengere
krav til lønnsomhet i prosjektene enn tidligere. I den
samme perioden ble også samfunnet mer bevisst på verdien
av å sikre uberørt natur for kommende generasjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at potensialet
i fremtidige utbygginger kombinert med den økte verdien
av å sikre de gjenværende naturområdene
gjør at epoken med store vannkraftutbygginger er over. Flertallet mener
at hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier
en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og at vi lar
de aller fleste vassdrag som står igjen forbli urørt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at den store epoken for vannkraftutbygging er over, men mener
likevel det fortsatt finnes mange interessante vannkraftprosjekter
som kan realiseres.
Disse medlemmervil
derfor legge til rette for fortsatt utbygging av vannkraft, der
dette ikke har omfattende konsekvenser for naturen. Naturverninteresser
og næringsinteresser må veies opp mot hverandre
i hvert enkelt prosjekt, slik at eventuelle utbygginger ikke medfører
unødvendige inngrep i naturen, og slik at eventuelt reduserte
utbygginger ikke nødvendigvis medfører kraftig
reduksjon i kraftproduksjonen. Et eksempel på dette er
Statkrafts nye og alternative utbyggingsplaner for Beiarn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti anbefaler
utbyggere med store planlagte kraftutbyggingsprosjekter om å skrinlegge,
eventuelt omarbeide, disse i tråd med kravet om å sikre gjenværende
naturområder, jf. f.eks. planlagt Saudautbygging.
Komiteen vil understreke
det potensiale som er i modernisering og opprustning av eksisterende
kraftverk og ikke minst i forhold til mini- og mikrokraftverk, så fremt
ikke dette kommer i konflikt med viktige naturverninteresser.
Komiteen mener at både
revisjon og fornyelsene av reguleringskonsesjoner gir muligheter
til å rette opp forhold som er fremkommet etter mange års
erfaringer med reguleringen og fornye vilkårene i samsvar
med dagens aktiviteter og politiske målsetninger. Det blir derfor
nødvendig å foreta avveininger mellom behovet for
produksjonskapasiteten for elektrisk kraft og de strenge reguleringsbetingelsene
som har utviklet seg i de siste tiårene. Nye krav til naturmiljø og
endret samfunnssyn vil medføre andre og mer restriktive
konsesjonsvilkår enn det som ble krevd for opp til 80 år siden.
Samtidig er det viktig å søke etter muligheter
for å øke eller opprettholde produksjonen i vassdrag
som allerede er regulert.
Komiteen mener at det fortsatt
er en rekke opprustinger og utvidelser som ikke er til betydelig
skade for urørt natur. I den sammenheng vil komiteen vise
til den definisjon for opprustning og utvidelse som er gjort i St.meld.
nr. 60 (1991-1992) Om Samlet plan for vassdrag:
"Opprustning og utvidelse av vannkraftverk er tiltak som
gir samfunnsøkonomisk bedre utnyttelse av vannfall hvorav
en vesentlig del er utbygd tidligere. Slike tiltak, som krever tillatelse
etter vassdrags- eller vassdragsreguleringslovene, benevnes utvidelser. Dersom tiltaket bare krever
tillatelse etter energiloven, benevnes tiltaket som opprustning."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det i tillegg er flere aktuelle prosjekter innenfor Samlet
Plan og nye prosjekter som gjennom omleggingen av Samlet Plan vil
kunne videreutvikles og realiseres innenfor de rammebetingelser
som nå blir gjeldende.
Det er en målsetting at den naturressursen
som vannkraften utgjør fortsatt skal bidra til en miljøvennlig, bærekraftig
og fremtidsrettet energiproduksjon.
Opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg
skal skje på en natur- og miljøvennlig måte
og ha som målsetting å utnytte den samlede produksjonskapasitet
mest mulig effektivt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre er enig
i at opplegget for Samlet Plan for vassdrag legges om og at det
er nødvendig å sikre vern av flere vassdrag gjennom
et nytt verneplanarbeid. Disse medlemmer mener imidlertid
at det bør legges opp til en Verneplan V, der en får
vurdert revidering av eldre konsesjoner, vern av andre vassdrag
der verneverdiene er store, vern av laksevassdrag som ikke er regulert
til kraftformål m.v. Denne verneplanen bør være
den siste som behandles, noe disse medlemmer mener
burde gi grunnlag for en verneplan der alle urørte vassdrag
i utgangspunktet er med, med mindre de eksplisitt unntas for andre
formål.
Når det gjelder omlegging av Samlet
Plan til en vassdragsbasert ressursoversikt, mener disse
medlemmer det bør avklares hvilke følger
EUs nye ramme-direktiv for vannressurser vil få for norsk
vannressursforvaltning.
Komiteen mener at
mikro- og minikraftverk er et alternativ til store utbygginger som
ofte ikke kommer i konflikt med naturkvalitetene i et område.
Denne energiproduksjonen er også et viktig bidrag til å styrke
de lokale interessene. NVE har antatt at potensialet kan være
opp til 10 TWh for Norge.
Komiteen ønsker en større
satsing på mikro- og minikraftverk, men forutsetter at
en slik satsing ikke kommer i konflikt med allmenne hensyn og viktige naturverninteresser.
Komiteen viser til at det finnes
eksempler på prosjekter der utbygging av mikro- og minikraftverk
dekker hele kommunens behov for elektrisk kraft.
Komiteen er bekymret for at på tross
av at Stortinget flere ganger har uttrykt seg positiv til denne
form for utnyttelse av vannkraften, virker det som om mange interessenter
av ulike årsaker ikke får realisert sine prosjekter.
I komiteens høringer er det kommet frem
at dette til dels skyldes omfattende saksbehandling. I den forbindelse
vil komiteen vise til sin felles merknad i Innst.
O. nr. 101 (1999-2000) Vannressursloven, angående begrepet
"allmenne hensyn":
"Til dømes vil det vera samfunnsøkonomisk,
effektivt, og i tråd med allmenne interesser, å byggje
ut næringslivet i lokalsamfunn. Lokal ressurskontroll og energiproduksjon
knytta til mikro- og minikraftverk kan såleis i dei fleste
tilfelle oppfattast som lekk i utvikling av utmarksstrategiar, til
erstatning for inntektsbortfall i jord- og skogbruk. Dette synet
er i tråd med offisiell politikk. Kraftbransjen kan såleis
ikkje a priori ha hevd på tolkinga av omgrepet "effektiv
ressursbruk", og særleg ikkje når det ligg føre
lokale planar om bygging av mikro- og minikraftverk."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, viser også til at NVE har satt et krav
til vannføring som begrenser bruken til vanligvis mellom
10 pst. til 25 pst. av middelvannføring. Dette kravet hindrer
bruk av flomvannet, noe som gjør at flere prosjekter blir
ulønnsomme. En større utnyttelse av flomvannet
vil i svært mange tilfeller ikke ha betydning for naturkvalitetene
i området.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil derfor
be departementet sørge for at en får et regelverk
som sikrer større fleksibilitet i slike situasjoner.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å legge om og forenkle saksbehandlingen ved
vannkraftsaker.
Departementet viser i meldingen til at hovedlinjene
i energipolitikken er trukket opp gjennom Stortingets behandling
av energimeldingen, jf. St.meld. nr. 29 (1998-1999) og Innst. S.
nr. 122 (1999-2001).
Regjeringen går i meldingen inn for å:
– legge
til rette for bygging av gasskraftverk
– ta i bruk naturgass innenlands
til energiformål
– styrke og effektivisere arbeidet
med omlegging av energibruk og energiproduksjon
– gjøre saksbehandlingen
av nye vannkraftprosjekter enklere
– sikre at kraftmarkedet fungerer
godt
Perspektivene for utviklingen i kraftbalansen
og utviklingen i energimarkedet de foregående og i de kommende årene
blir gjennomgått i meldingen. Det er lagt særlig
vekt på å drøfte risikoen for og konsekvensene
av tørrår, det vil si år med svikt i
vannkraftproduksjonen som følge av lite nedbør
og dermed lavt tilsig til vannkraftverkene. Det var også gitt
en gjennomgang av energipolitikken, slik den bør legges
opp for at man skal sikre en miljøvennlig, effektiv og
trygg energiforsyning der man kan redusere konsekvensene av et år med
svikt i vannkraftproduksjonen.
I Norge står vannkraften for nær
all elektrisitetsproduksjon. Fordi det er store forskjeller i nedbøren
de ulike årene, er det også store variasjoner
i tilsiget til vannkraftverkene og dermed den årlige kraftproduksjonen
her i landet.
Den lave økningen i produksjonsevnen
i forhold til veksten i bruk av elektrisitet, har ført
til at Norge har gått over fra å være
netto krafteksportør til å bli netto kraftimportør
i år med normal nedbør.
Departementet viser til at det er grunn til å regne
med at evnen til å mestre en svikt i vannkraftproduksjonen vil
bli dårligere de nærmeste årene fremover.
Det er videre grunn til å regne med at veksten i strømforbruket
vil fortsette til tross for stor satsing på tiltak knyttet til
omlegging av energibruk og energiproduksjon. Situasjonen blir i
tillegg forverret av at de andre nordiske landene også har
en svak vekst i produksjonen i forhold til veksten i bruk av elektrisitet.
Med et alvorlig tørrår i de
nærmeste årene må man regne med en kraftig
prisøkning på elektrisitet både i Norge
og i de andre nordiske landene. Dette reflekterer at både
næringsliv og husholdninger vurderer kostnadene ved å redusere
bruk av elektrisitet som høye. Prisøkningen i
et tørrår kan komme brått, og departementet viser
til at man i en alvorlig tørrårssituasjon også kan risikere
rasjonering.
Det er ifølge departementet liten mening
i å legge vekt på import og eksport av kraft i
enkelte år. Det er heller ikke alvorlig for forsyningstryggheten
at Norge importerer kraft i et år med normal nedbør.
Det som krever stor oppmerksomhet i energipolitikken, er at man
i forhold til forbruket brått kan ha for liten produksjon
og for liten importevne om vannkraften skulle svikte på grunn
av lite nedbør.
Departementet viser til at man ikke kan gjøre
mye med kraftbalansen for å dempe konsekvensene av en svikt
i nedbøren i de nærmeste årene. Vannkraften
er for dominerende som energikilde, og tiden som trengs for å få frem
nye prosjekter og vesentlig endret forbruksmønsteret er
for lang.
Overføringskapasiteten til utlandet
avgjør evnen til å få kraft fra utlandet
når produksjonen svikter på grunn av lite nedbør.
Departementet legger til grunn at de to kabelprosjektene til Tyskland
og Nederland blir gjennomført. Kablene kan tidligst være
driftsklare i 2004 og 2005. Flere kabler kan legges, men det tar
tid å planlegge nye kabler, slik at det ikke er realistisk å regne med å få ferdig
nye prosjekter i løpet av de nærmeste årene.
Regjeringen mener derfor det er nødvendig å legge
best mulig til rette for at ny kraftproduksjon kan komme til.
Regjeringen går inn for å åpne
for produksjon av gasskraft i Norge.
Regjeringen ønsker at en større
del av gassressursene tas i bruk innenlands, og Regjeringen tar
sikte på å legge frem en egen stortingsmelding
om bruk av gass innenlands. Bruk av gass vil både styrke
grunnlaget for kraftforsyningen og redusere den utsatte stillingen
vi er i på grunn av risikoen for svikt i nedbøren.
Det er i første rekke gasskraft som kan gi et produksjonsbidrag som
kan monne i forhold til tørrår. Gasskraft vil
også gi produksjon som ikke er avhengig av nedbøren.
Regjeringen vil gjennomføre en omfattende
satsing for å fremskaffe energi fra nye fornybare energikilder. Dette
gjelder særlig vindkraft og vannbåren varme.
Regjeringen har som mål innen 2010 å bygge
ut vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh samt å bruke
4 TWh mer vannbåren varme basert på nye fornybare
varmekilder, varmepumper og spillvarme.
Regjeringen vil sommeren 2001 opprette en ny
statlig virksomhet som skal styrke arbeidet med å legge om
energibruken og produksjonen, jf. Ot.prp. nr. 35 (2000-2001).
Regjeringen vil ytterligere styrke og utvide
samarbeidet mellom de nordiske landene på kraftområdet. Dette
gjelder bl.a. utforming av reguleringene, utøving av systemansvaret
og investeringer i nettet. De nordiske landene utgjør et
integrert marked, og er gjensidig avhengig av hverandre. Et nordisk
perspektiv kan i flere sammenhenger gi en mer effektiv og tryggere kraftforsyning.
Med utgangspunkt i hovedelementene i Regjeringens
energipolitikk illustrerer fremskrivingen av energibruken i Langtidsprogrammet
at man etter hvert får til en utvikling i energimarkedet
som er balansert og mulig å holde oppe. Fremskrivingene
gir en svært sterk omlegging av energimarkedet fra 2005
til 2010. De forutsetningene som er lagt til grunn gir en sterk
vekst i produksjonskapasiteten innenlands, og bruken av elektrisitet
blir samtidig redusert.
Komiteen vil understreke
at Norge er en betydelig energiprodusent, både ut fra naturgitte
og opparbeidede forutsetninger. I Vest-Europa står Norge
for ca. 30 pst. av vannkraftproduksjonen, 45 pst. av gassreservene,
75 pst. av oljereservene, men bare 1 pst. av befolkningen i regionen.
Av Norges totale energiproduksjon, på over 2 400 TWh, eksporteres
90 pst. direkte som olje og gass.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at det i dag er et felles kraftmarked i Norden, og det
er i ferd med å etablere seg et felles marked for Nord-Europa.
Kraftforbruket øker i Norge og i Norden, og Norge vil bli
mer avhengig av import av elektrisk kraft.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke betydningen
av at vi er i ferd med å få etablert et felles elektrisitetsmarked
i Europa og mener derfor at det ikke lenger er et selvstendig poeng
at vi skal være selvforsynte med elektrisk kraft, men mener
at Regjeringens melding gir et realistisk bilde av situasjonen knyttet
til utfordringene med økt forbruk og en for ensidig avhengighet
av elektrisk kraft.
I den norske energidebatten refereres det ofte
til kraftkrisen i California. Komiteen er av den
oppfatning at denne krisen ikke er spesielt relevant i forhold til
Norges situasjon. Blant annet fordi myndighetene der har satt pristak
på strøm, slik at markedsmekanismene ikke får
fungere fullt ut. Markedet er også svært lite
fleksibelt gjennom reguleringer på flere nivåer.
Komiteenhar
registrert at prosessindustrien har uttrykt bekymring for den fremskrivningen
av energibruken som fremkommer i Langtidsprogrammet og som det er
referert til i saken. Det er spesielt formuleringen om at denne
fremskrivningen bygger på "store næringsomstillinger
og reduksjon i bruk av elektrisitet i industrien" som er grunnlaget
for denne bekymringen. Komiteen vil i den sammenheng
vise til statsrådens svar på komiteens spørsmål
av 10. mai 2001, og slutter seg til at det ikke er aktuelt å føre
en nasjonal politikk som har til hensikt å redusere aktiviteten
i denne industrien. Derimot mener komiteen at det finnes
flere gode miljøpolitiske argumenter for å sikre at
denne industrien forblir i Norge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at en i realiteten snart har et felles europeisk energimarked. Disse medlemmer viser
til at situasjonen på det norske markedet er fremkommet
gjennom en sterk økning i kraftforbruket kombinert med
lave kraftpriser, bl.a. som følge av energiloven og et
fritt marked uten forsyningsplikt. De lave prisene medfører
at utbygging av ny produksjonskapasitet ikke er lønnsomt,
samtidig som lave priser igjen bidrar til en økning i forbruket.
I lys av dette kan ikke disse medlemmer se
at det er noe selvstendig poeng at Norge skal være selvforsynt
med kraft.
Disse medlemmer viser til at
det norske kraftsystemet i 2000 satte tre rekorder: Vi har aldri
produsert så mye, vi har aldri brukt så mye strøm,
og vi har aldri eksportert så mye i løpet av ett år.
Den norske kraftforsyningen var ikke i noen dramatisk situasjon, verken
med hensyn til energiforsyning eller effekt. I "krisemåneden"
januar i år (2001) eksporterte Norge 0,4 TWh ut av landet
- tilsvarende et Alta-kraftverk. Disse medlemmer kan
ikke se at en står overfor en kraftkrise eller produksjonskrise.
Et velfungerende marked ville dessuten gi prissignaler som i neste omgang
utløste energisparingstiltak eller økt produksjonskapasitet. Disse
medlemmer vil påpeke at det ikke er noen prissignaler
i markedet som tilsier en så dramatisk situasjon. Tiltak
er imidlertid nødvendig, men de må i første
rekke rettes mot de problemer som nå kan skape en forbrukskrise
og effektkrise. Etter disse medlemmers vurdering
bør derfor virkemidler for å gjøre noe
med disse to forholdene, forbruk og effekt, prioriteres først.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at man i et felles europeisk energimarked ikke nødvendigvis
må ha som mål at de enkelte land skal være
selvforsynt med elektrisk kraft. Men at Norge som Europas største
energistormakt ikke makter å være selvforsynt
med kraft, vitner om mange år med politisk handlingslammelse
fra skiftende regjeringer og stortingsflertall. Dette har nå dessverre
medført større import og høyere priser
for forbrukerne.
Disse medlemmer viser til det
politiske flertalls målsetninger gjennom mange år
om først å begrense forbruket, for senere å endre
dette til å begrense veksten i forbruket. Utviklingen har
like lenge vært det stikk motsatte. Feilslåtte
ENØK-satsinger og innføring av stadig høyere
el-avgifter til forbruker, er eksempler på tiltak som er
brukt for å oppnå disse målsetningene, og
for å forsøke å "styre" markedet.
Disse medlemmer mener at elektrisitet
og annen form for energi fritt skal omsettes i markedet som hvilken
som helst annen handelsvare uten innblanding fra det offentliges
side.
Disse medlemmer deler ikke de
andre partiers bekymring om økt energiforbruk, og mener
at vi i langt større grad må kunne bruke av våre
enorme naturgitte ressurser, og tilby rikelig med energi til fornuftig
pris i markedet, for å kompensere for at vi bor i et land
med kaldt klima.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til målsetningene
om økningen i energiproduksjon som ble vedtatt i energimeldingen,
jf. St.meld. nr. 29 (1998-1999). Der ble hovedlinjene i energipolitikken
trukket opp.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, registrerer at Regjeringen
følger opp følgende tiltak for å øke
tilgangen av energi:
– Øke
overføringskapasiteten
– Utbygging av 3 TWh vindkraft
innen 2010
– 4 TWh vannbåren varme
innen 2010
– Økt satsing på omlegging
av energibruk og energiproduksjon
– Ta i bruk naturgass innenlands
til energiformål
– Bygge gasskraftverk med en produksjon
på 6 TWh innen 2010
Dette flertallet er opptatt av
at energipolitikken fører til at landet blir mindre ensidig
avhengig av elektrisk kraft.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 37 (2000-2001), s. 37, der Regjeringen skriver:
"Arbeidet med å auka den innanlandske bruken
av gass vil og vera ein integrert del av arbeidsfeltet til det nye
statlige organet som skal styrkja arbeidet med å leggja
om energibruk og energiproduksjon."
Komiteen vil i den sammenheng
vise til Stortingets vedtak av 26. april 2001, sak 6:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering
av hvem som skal ha ansvaret for å følge opp den
nasjonale gasstrategien i forbindelse med behandlingen av den varslede
stortingsmeldingen om naturgass."
Komiteen forutsetter at Regjeringen
legger dette til grunn i det videre arbeidet og ved etableringen
og utforming av retningslinjer for ENOVA.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den målsetningen
som ble vedtatt i forbindelse med St.meld. nr. 29 (2000-2001) når
det gjelder vannbåren varme, og til forslag i Dokument
nr. 8:103 (2000-2001) Om vannbåren varme. Norge har i dag
en manglende infrastruktur på dette området. Dette
vil være et sentralt arbeidsområde for den nye
organet for omlegging av energiforbruk ENOVA.
Flertallet mener at det er behov
for en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for
vannbåren varme. På den bakgrunn vil flertallet foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
og fremme en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for
vannbåren varme."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken, der en slo
fast at miljømålene vil bestemme produksjonsmulighetene, og
at det er nødvendig å føre en aktiv politikk
for å begrense energiforbruket. Denne prioriteringen fikk Stortingets
tilslutning. Disse medlemmer mener fortsatt at en
slik prioritering er nødvendig. I St.meld. nr. 37 (2000-2001)
legges det opp til tiltak for å avhjelpe energibalansen
i uprioritert rekkefølge, basert på fremskrivninger
av økninger av forbruket, og uten at miljømålene
er styrende for prioriteringen. Dette kan ikke bare føre
til at tiltak for omlegging av energiproduksjon og forbruk blir
mindre lønnsomme, men også at forbruket øker
ytterligere, med behov for stadig nye utbygginger. Disse
medlemmer mener at følgende tiltak bør
prioriteres:
– Sikre
at markedet fungerer godt - her er det internasjonale markedet og
utbygging av effekt helt avgjørende.
– Omlegging av energibruk og energiproduksjon, inkludert
ENØK og 3-partsfinansiering.
– Redusere andelen e.l. som går
til oppvarming ved en nasjonal handlingsplan for utbygging av vannbåren
varme.
I tillegg vil disse medlemmer vise
til tiltak for opprustning og utvidelse av vannkraft, samt utbygging av
mikro- og minikraftverk.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at energimarkedet fungerer godt. Markedet bør
bli mer effektivt, både ved at en fjerner flaskehalser
og ser på tarifferingssystemet med flere prisområder.
Ifølge tall fra Price Waterhouse Coopers viser situasjonen
på det internasjonale markedet at den installerte energikapasiteten
i Europa i dag har et overskudd på 40 til 50 pst. Når
det gjelder selve produksjonen av energi i forhold til forbruket,
er overskuddet på om lag 20 pst. Med etablering av de planlagte
overføringslinjer i forhold til utlandet (kontinentet/Storbritannia)
vil et slikt felles elektrisitetsmarked snart kunne være
fullt ut fungerende. Både miljømessige og økonomiske
argumenter taler for å utnytte denne kapasiteten før
man bygger ut ny kraft.
Disse medlemmer viser til Tysklands
offensive miljøprogram, der en tar sikte på ikke
bare å flate ut, men å få til en klar
reduksjon i energiforbruket i perioden 2010-2020. Disse medlemmer mener
at Norge også bør sette seg mer ambisiøse
mål på dette området. Disse medlemmer vil
understreke det omfattende energisparingspotensialet som ulike fagmiljøer
har beregnet, herunder Statistisk sentralbyrå og forskningsprogrammer
under Norges forskningsråd. I NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen
mot år 2020, ble det anslått et årlig
innsparingspotensiale på ca. 14 TWh i eksisterende bygningsmasse,
noe som utgjør om lag 12 pst. av el-produksjonen i et normalår.
Disse medlemmer vil særlig
vise til EFFEKT-programmet, der det påvises at norske husholdninger
- med utnyttelse av effekt - har et potensiale for energisparing
som ligger på 4 000 MW. For industrien antas potensialet å være
minst 1 800 MW. Bare en mindre realisering av dette potensialet
vil bety mye for energibalansen. Til sammenligning kan et gasskraftverk
gi 300 MW. Til dette trengs både endringer i bygg- og tekniske
forskrifter, økonomiske støtteordninger og bruk
av nye virkemidler som for eksempel 3-partsfinansiering. Her vil
ENOVA bli en viktig aktør. Disse medlemmer vil
her vise til utkast til nytt EU-direktiv for kostnadseffektive energibesparelser
i bygninger, som bør sørge for snarlige nye tiltak
på norsk side.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av at det etableres et pliktig grønt sertifikatmarked,
slik Stortinget har bedt om en utredning av. Dette bør
knyttes til arbeidet med det såkalte RES-direktivet og
EUs øvrige arbeid med utforming av slike systemer. Dette
vil bety mye for å skape et stabilt marked for nye fornybare
energikilder.
Disse medlemmer vil videre vise
til den satsing på nye fornybare energikilder det ble lagt
opp til i St.meld. nr. 29 (1998-1999) på 5 mrd. kroner
over 10 år og Stortingets tilslutning. Dette målet
må nå følges opp i bevilgningsomfang
og satsing, bl.a. i regi av ENOVA. Norge har et stort potensiale
for å bygge ut mer vannbåren varme (inkl. bruk
av varmepumper og bioenergi) for å redusere effekttoppene
og for å frigjøre vannkraft til andre formål.
Stortingets mål er 4 TWh innen 2010. Disse medlemmer vil
påpeke at dette målet ikke bare er fullt ut realiserbart,
det kan også være grunnlag for mer ambisiøse
mål. Det samme antas å kunne gjelde for vindkraft. Disse
medlemmer understreker behovet for utbygging av infrastruktur
for vannbåren varme. Vannbåren varme bør
være hovedregelen i nye bygg over 1 000 m2.
Disse medlemmer mener at videre
utbygging av fossile energikilder med store utslipp av klimagasser
er svært lite fremtidsrettet. Dette mente også Stortinget
i forbindelse med behandlingen av energimeldingen (St.meld. nr.
29 (1998-1999)):
"Et annet flertall bestående av medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
viser til at det bør utarbeides en plan for utfasing av
oljefyring, samtidig som bruk av bioenergi og varmepumper fases
inn. I nybygg bør det vurderes å forby installering
av oljefyring. I løpet av 15 år bør minst
80 pst. av oljefyringen være fjernet."
Disse medlemmer viser til at
dette står i motsetning til Regjeringens holdning slik
den fremkommer i Langtidsprogrammet 2002-2005. Samtidig er spørsmålet
ikke berørt i St.meld. nr. 37 (2000-2001). Disse medlemmer vil
understreke at Stortingets holdning ligger fast, og vil be om tilbakemelding
om hvilke tiltak en har til hensikt å sette i verk i Statsbudsjettet
for 2002.
Disse medlemmer viser til at
det i dag eksisterer 10-årskontrakter på markedet
til omlag16-17 øre pr. TWh. Med de prisene en nå har
på markedet vil utbygging av ny produksjon i form av gasskraft
eller større vannkraftutbygginger ikke svare seg økonomisk.
Det skal betydelige prisendringer til før de blir lønnsomme. Verken
for utbygging av vannkraft eller gasskraft kan subsidier anses som
noe alternativ. Både hensynet til kostnadseffektivitet
og miljøhensyn tilsier derfor at gasskraft basert på gammeldags
og forurensende teknologi ikke skal utgjøre en del av framtidig
norsk energiproduksjon.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det er grunnlag for statlig støtte (FoU) gjennom felles
innsats mellom private og offentlige aktører for å utvikle
og etablere gasskraftverk med ny teknologi og minimale utslipp av
klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
Regjeringens målsetting om å øke tilgangen
på energi ved å øke overføringskapasiteten,
ta i bruk mer naturgass innenlands, samt legge forholdene til rette
for bygging av gasskraftverk.
Disse medlemmer vil i tillegg
ta til orde for noe mer vannkraftutbygging, opprusting og modernisering av
eksisterende kraftverk, samt legge forholdene bedre til rette for
bygging av mini- og mikrokraftverk.
Disse medlemmer vil imidlertid
ta avstand fra den enorme og kostbare satsingen på utbygging
av vindkraft og vannbåren varme. Mange av disse prosjekter
kan ikke stå på egne ben økonomisk, og
krever store overføringer fra staten for å bli
lønnsomme.
Disse medlemmer mener det skal
være fri konkurranse mellom de forskjellige former for
energi, uten noen form for subsidiering fra det offentliges side.
Og det er etter disse medlemmers mening en fallitterklæring
at en energistormakt som Norge som nærmest flommer over
av energi, skal bruke friske skatte- og avgiftskroner til å subsidiere
energiproduksjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at et sentralt element i hovedlinjene i energipolitikken er å styrke
og effektivisere arbeidet med omlegging av energibruk og energiproduksjon. Dette
medlem mener at bruk av elektrisitet til formål
som oppvarming av rom og vann er misbruk av den kvalitet elektrisitet
har. Elektrisitet burde vært forbeholdt høykvalitetsformål
som kraftkrevende industri eller andre former for industriell produksjon. En
slik utvikling forutsetter imidlertid en god tilgang på alternativer
til elektrisk kraft til varmeformål.
Dette er bakgrunnen for at dette medlem går
inn for kraftig vekst for alternativ energiteknologi som varmepumper
og solvarme. Dette er energiteknologi som lett kan erstatte mye
av elektrisitetsbruken, noe som ville gjøre Norge langt
mindre sårbar for tørrår og andre begrensninger
i elektrisitetsproduksjonen. Det ville frigjøre elektrisitet
for eksport, og det ville fjerne behovet for bygging av ny kapasitet,
for eksempel ved hjelp av gasskraft.
Dette medlem viser i den anledning
til Dokument nr. 8:103 (2000-2001), om en nasjonal handlingsplan
for utbygging av ny vannbåren varme basert på nye
fornybare energikilder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
betydningen av et kraftmarked som fungerer godt. Norge var tidlig ute
med å få et effektivt marked for elektrisk kraft. Dette
har vært en vellykket politikk. Flertallet vil understreke
at det nå er viktig å få etablert et
fungerende effektmarked, med positive virkemidler for kundene. Det
er i dag et begrenset effektmarked for industrien, men ikke for
de vanlige forbrukerene.
Flertallet viser til at et velfungerende
marked selv vil gi prissignaler som kan utløse ytterligere
energisparetiltak eller øke produksjonskapasiteten. I tillegg
vil et eget marked for reservekapasitet bedre effektiviteten med
riktig prising av kjøp av effekt. Et slikt marked vil være
en kostnadseffektiv og miljømessig god måte å løse
kortsiktige problemer innen kraftforsyningen. Dette vil også gi
grunnlag for å ta i bruk ny teknologi og redusere forbrukerenes
totale elektrisitetsutgifter.
Komiteen vil understreke
at tiltak for å motvirke utviklingen av en effektknapphet
må prioriteres høyt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at på dager
med svært høyt forbruk er det i dag ikke nok overføringskapasitet
i nettverket til å overføre all kraft en reellt
har til disposisjon. Dette krever nye grep.
Komiteen vil særlig
peke på mulighetene som ligger i et effektmarked, der både
produsenter og forbrukere kan få betalt for å stille
reservekapasitet til disposisjon. Dette er også et svært
kostnadseffektivt virkemiddel. Behovet for nye utbygginger vil dessuten bli
mindre. Erfaringene fra Statnetts kjøp av opsjoner for
reservekapasitet i tidligere i år var gode.
Komiteen viser til at potensialet
for kraftkrevende industri på effektsiden åpenbart
er stort. Det bør vurderes å utvikle et større
effektmarked med kjøp og salg av effekt. At industrien
betales for å koble ut ovner på bestemte tidspunkter
kan være ledd i en slik ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at tarifferingssystemet
også er viktig. En tariffharmonisering med resten av Norden vil
bidra til å utløse nødvendige investeringer
som igjen kan bidra til en akseptabel effektbalanse.
Komiteen vil peke
på styring av maksimalbelastning med toveiskommunikasjon
som et av de viktigste virkemidlene. Dette vil redusere effekttoppene
med 14 til 28 pst., og dermed både øke energitilførselen
og redusere strømregningen. Ny teknologi kan her bidra sterkt.
Husstandene vil, ifølge beregninger fra SEFO, kunne spare
15 pst. av sitt energiforbruk. Forsøk i Drammen kommune
på dette området har vært svært vellykket.
Komiteen viser til at det er
et betydelig tap i ledningsnettet. Manglende investeringer i nettutbygging over
tid har, slik det fremgår av meldingen, ikke bedret situasjonen.
Dette viser betydningen av å se også på overføringsnettet
og at såkalte "flaskehalser" blir fjernet. Her spiller
også overføringslinjene i forhold til utlandet
inn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener at en bedre samordning av
systemoperatørene i Norden dessuten vil kunne gi oss et effektmarked
som er langt mer lønnsomt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er ingen grunn til å subsidiere
ny kraftproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre minner
om at i den grad Norge opplever noen kraftkrise er det først
og fremst en effektknapphet, ikke mangel på kraft. Derfor er
det på dette området tiltakene må settes
inn. I denne sammenheng er det vesentlig at uttak av kraft fra nettet styres
slik at det ikke overstiger den totale kapasiteten, og det er viktig
at det totale forbruket fordeles mest mulig utover dagen.
Effektstyring er et viktig stikkord når
det gjelder å redusere toppbelastningen. Dette kan gjøres
på flere måter, for eksempel ved at energiselskapene
har mulighet til å stenge for deler av elforbruket på tidspunkter hvor
forbruket er spesielt høyt. Dette krever installasjon av
ny teknologi. En annen måte dette kan gjøres på er
at prisen på kraft er høyere på tidspunkter
hvor det erfaringsmessig er spesielt høyt forbruk.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
et system med el-pris som varierer i løpet av dagen, med
høyere pris på tidspunkter hvor forbruket erfaringsmessig
er høyt."
For å kunne ta ut større deler
av potensialet for energieffektivisering bør det i tillegg
iverksettes og stimuleres til tiltak i eksisterende bygningsmasse. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Statoils administrasjonsbygg i Sandvika,
hvor selskapet siden 1997 har spart 37 pst. av energiforbruket gjennom holdningsarbeid
og installasjon av sentralt driftskontrollanlegg for lys, varme,
kjøling og ventilasjon.
Disse medlemmer viser også til
NELFO, som sier at potensialet for energieffektivisering i eksisterende
bygningsmasse, er ca. 14 TWh, altså tilsvarende 27 Altakraftverk.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
2002 fremlegge forslag som tilrettelegger for mer effektiv bruk
av energi i eksisterende bygningsmasse, gjennom ulike incitamenter
og tiltak som for eksempel fører til installasjon av ny
styringsteknologi."
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede et system
med el-pris som varierer i løpet av dagen, med høyere
pris på tidspunkter hvor forbruket erfaringsmessig er høyt.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
2002 fremlegge forslag som tilrettelegger for mer effektiv bruk
av energi i eksisterende bygningsmasse, gjennom ulike incitamenter
og tiltak som for eksempel fører til installasjon av ny
styringsteknologi.
Forslag fra Høyre og Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
utbygging av Melfjord. Før endelig tillatelse gis, må det foretas
nødvendige supplerende konsekvensutredninger og eventuelle
avbøtende tiltak må iverksettes.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen oppheve instruksjonen
til Statkraft om å legge bort utbyggingsplanene for de
tre prosjektene Beiarn, Bjellåga og Melfjord, og at Statkrafts
alternativ 2 med 3 m oppdemming av Ramskjellsvatnet legges til grunn
ved Beiarnutbyggingen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen, og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
St.meld. nr. 37 (2000-2001) - om vasskrafta
og kraftbalansen - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen utarbeide og fremme
en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren
varme.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 23. mai 2001
Tore Nordtun
leder |
Bent Høie
ordfører |
Aud Blattmann
sekretær |