§ 13 siste ledd i FO bestemmer:
"Saker som er behandlet eller brakt fram i den utvidede
utenrikskomité, skal legges fram for Stortinget i møte,
når minst 4 medlemmer krever det. Om slikt møte
skal holdes for åpne eller lukkede dører, avgjør Stortinget
i møte for lukkede dører."
I praksis har det flere ganger blitt reist tvil
om forståelsen av denne bestemmelsen, og den
lar flere spørsmål stå åpne
når det gjelder behandlingen i plenum. Presidentskapet har
også funnet grunn til å overveie innholdet i de
eksisterende regler.
Etter bestemmelsen er det nok at 4 medlemmer
av den utvidede utenrikskomité krever at en sak
legges fram for Stortinget. Denne komité har i inneværende periode
27 medlemmer. 4 av 27 tilsvarer 14,8 prosent. Allerede da det første
gang ble gitt regler i FO om den utvidede komités forløper
i 1922, ble det bestemt at 4 medlemmer kunne kreve at en sak forelegges
Stortinget, men den gang hadde komiteen bare 18 medlemmer. 4 av
18 tilsvarer 22,2 prosent, mens 22,2 prosent av 27 er 5,99.
EØS-utvalget består av utenrikskomiteen
og den norske delegasjon til parlamentarikerkomiteen
for EØS. Stortinget vedtok i 1994 bestemmelsen i § 13
a fjerde ledd om at saker som er brakt fram i EØS-utvalget,
skal legges fram for Stortinget i møte "når utenrikskomiteen
krever det"; dvs. komiteens flertall. Et forslag om at minst 4 medlemmer
av utenrikskomiteen kan kreve fremleggelse for Stortinget,
ble forkastet.
På denne bakgrunn fremmer Presidentskapet forslag
om at det minste antall medlemmer som kan kreve en sak innbrakt
for Stortinget fra den utvidede utenrikskomité, økes
fra minst 4 til minst 6.
I et tilfelle i 1984 ble det akseptert at et
krav om fremleggelse for Stortinget ble fremmet av fire medlemmer
av den utvidede utenrikskomité i brev til Stortinget datert
tre dager etter møtet i komiteen. Kravet ble altså ikke
fremsatt overfor komiteen. (Saken gjaldt Norges stemmegivning i
FN over et "frys-forslag".) Senere har kravet om fremleggelse for
Stortinget blitt fremsatt i det komitémøtet hvor
saken ble behandlet.
En gjennomgåelse av forarbeidene
til bestemmelsen (som kom inn i FO i 1922) viser at det trolig var
forutsetningen at en begjæring om behandling i Stortinget måtte
settes fram i komitémøtet, og at det i et slikt
tilfelle var komiteen som pliktet å ta skritt til å få saken brakt
inn for Stortinget. Etter Presidentskapets oppfatning
er dette standpunkt også reelt sett det beste. Gode grunner
taler for at det allerede under komitémøtet
blir kjent at saken vil bli fremlagt for Stortinget. Særlig
for regjeringens medlemmer vil det
ofte være viktig at de straks får vite at dette
vil skje, for at de kan unngå å innrette seg etter
resultatet av behandlingen i komiteen. De andre komitémedlemmene
og de møten-de regjeringsmedlemmene
bør også få anledning til å komme
med sine synspunkter i komiteen på spørs-målet
om stortingsbehandling av saken, for at de medlemmer
som ønsker stortingsbehandling, kan bli gjort kjent
med grunner som eventuelt taler mot dette.
Dersom man skulle akseptere at krav om innbringelse
kan fremsettes etter møtet, oppstår spørsmålet om
hvor lenge medlemmene kan vente med å gjøre dette.
Det fins ikke noe grunnlag for å håndheve en bestemt
frist, på den annen side vil det være vanskelig å godta
at krav fremsettes lang tid etter møtet.
Ordlyden i § 13 siste ledd ("Saker
som er behandlet eller brakt fram i den utvidede utenrikskomité")
trekker i retning av den forståelse at medlemmer kan vente med å fremsette
krav om innbringelse inntil saken "er behandlet" i komiteen.
Imidlertid får bestemmelsen - etter Presidentskapets oppfatning
- en fornuftig mening også om den forstås slik
at stortingsbehandling alltid må kreves
i samme komitémøte, men at medlemmene
kan vente med å fremsette kravet inntil saken er ferdig
behandlet.
Dersom det først etter at komitémøtet
er slutt, blir aktuelt for noen av komitémedlemmene å reise
en sak fra komitémøtet i Stortinget, kan behovet
for dette et stykke på vei ivaretas ved at de som enkeltrepresentanter
kan stille spørsmål/interpellasjon
eller innlevere privat forslag. Derfor skulle det ikke være
betenkelig å begrense rekkevidden av § 13
siste ledd slik som omtalt.
Presidentskapet foreslår
på denne bakgrunn at det blir presisert i FO at krav om
innbringelse for Stortinget må fremsettes i et komitémøte
hvor saken behandles. Det foreslås også presisert
at kravet må referere seg til en sak som står
på dagsordenen for møtet. Dette innebærer
at saker som tas opp under "Eventuelt", først
kan kreves innbrakt når og dersom de blir ført
opp på det ordinære møtekartet
for et senere møte i komiteen. Videre foreslås
bestemt at komiteen skal prøve om vilkårene for
innbringelse foreligger og tilskrive Stortinget v/Presidentskapet
om innbringelsen.
Den 28. august 1990 behandlet komiteen en sak (Irak/Kuwait-konflikten)
som ble innbrakt for Stortinget. Ved avslutningen av Stortingets
vårsesjon samme år var det bekjentgjort
at forhandlingene i Stortinget skulle gjenopptas 24. september 1990.
Presidentskapet besluttet at saken
skulle behandles i Stortinget denne dag. Et mindretall
i Presidentskapet ønsket Stortinget innkalt
til møte om saken allerede den 31. august. Deretter ble
samme sak behandlet i nytt møte i komiteen den 14. september.
Den 12. oktober 1990 behandlet komiteen en sak (om
EØS-forhandlingene) som ble innbrakt for Stortinget.
De som hadde innbrakt saken, ba om behandling i Stortinget senest
den 16. oktober, fordi saken deretter ville bli uaktuell, etter
deres mening. Saken ble imidlertid først behandlet i Stortinget
den 25. oktober.
Presidentskapet uttalte seg om disse spørsmålene
i Innst. S. nr. 145 (1991-92), som gjaldt endringer i FO:
"Presidentskapet viser til f.o. § 24, hvoretter
det er Presidentskapet som fastsetter når Stortinget og
avdelingene skal møte. Når det spesielt gjelder
tidsrommet om sommeren når Stortinget ikke er samlet, vises
til f.o. § 33 annet ledd, hvoretter Presidentskapet kan bestemme
at Stortingets forhandlinger skal gjenopptas før Stortinget
ordinært trer sammen første hverdag i oktober.
Presidentskapet finner det klart at fremsettelse av
et krav etter f.o. § 13 siste ledd ikke medfører
rett for noen annen enn Presidentskapet til å beslutte
tidspunktet for behandlingen i Stortinget.
Presidentskapet
viser til at når medlemmer av komiteen benytter sin rett
etter § 13 siste ledd, tilsier intensjonene med bestemmelsen
at saken føres opp til behandling i Stortinget så raskt
som praktisk mulig, og i alle fall innen rimelig tid i forhold til
sakens art, Stortingets fastlagte møteprogram, forretningsordenens regler
om frist for innkalling til møte og forholdene for øvrig.
Regelen gir et mindretall i komiteen en ubetinget rett
til stortingsbehandling, men det er Presidentskapet
som innen rammer som nevnt har myndighet til å beslutte
når slik behandling skal finne sted."
Presidentskapet anser det ikke
nødvendig eller hensiktsmessig med regelfesting av de retningslinjer som
fremgår av ovenstående sitat.
I et tilfelle i august-september 1990 som er
omtalt ovenfor, ble en sak som var innbragt for Stortinget (Irak/Kuwait-konflikten),
behandlet i et nytt møte i komiteen før saken
var behandlet i Stortinget.
Presidentskapet uttalte seg også om
disse spørsmålene i Innst. S. nr. 145 (1991-1992):
"Presidentskapets flertall - alle unntatt Røsjorde
- kan ikke se at det følger av f.o. at fremsettelse av
et krav etter f.o. § 13 siste ledd nødvendiggjør
umiddelbar avbrytelse av sakens videre behandling i komiteen, eller
at videre komitébehandling av saken
avskjæres. Flertallet kan heller ikke se tungtveiende grunner
som tilsier dette. I visse situasjoner kunne en slik følge
tvert imot medføre at komiteen ble ute av stand til å utøve
de oppgaver den er tillagt i forretningsordenen.
Når
Stortinget er samlet, vil behandling i plenum normalt kunne skje
så raskt at det etter flertallets mening ikke kan sies å være
noe sterkt behov for en regel som hindrer fortsatt komitébehandling
av samme sak. I tilfelle hvor nye omstendigheter
gjør det sterkt ønskelig eller nødvendig
med nytt møte om saken i komiteen før det har
vært mulig å behandle saken i Stortinget, vil
det etter flertallets mening kunne være lite heldig med
en regel som gir et lite mindretall i komiteen en slik rett.
Når
Stortinget ikke er samlet, har den utvidede utenrikskomité en
spesielt viktig funksjon, idet det i en slik situasjon kan være
en relativt omstendelig og tidkrevende prosess å sammenkalle
Stortinget til møte. Særlig når Stortinget
ikke er samlet, vil det etter flertallets mening være lite
heldig om et krav etter f.o. § 13 siste ledd skulle kunne
avskjære muligheten for fortsatt behandling av en sak i
komiteen inntil saken har vært behandlet i Stortinget.
Presidentskapets
medlem Røsjorde viser til adgangen for et mindretall til å føre
en sak over til Stortinget etter § 13. Dersom et slikt
krav fremsettes, er dette medlem av den mening at kravet bør
utløse at den videre debatt overføres til Stortinget
på vanlig måte så raskt som mulig. Det
må være svært tungtveiende grunner for
ikke å følge en slik praksis, særlig
når Stortinget er samlet. Dette medlem vil understreke
at hensikten med formuleringen i § 13 på dette
området må være at en snarest ønsker å føre
saken over til plenumsbehandling i Stortinget."
Etter Presidentskapets mening
er det et behov for å klargjøre FO på dette
punkt. Det foreslås uttrykkelig fastslått at komiteen
med vanlig flertall kan bestemme at saken skal undergis fortsatt
behandling i komiteen, selv om det er fremsatt lovlig
krav om innbringelse av saken for Stortinget. Dette gjelder både fortsatt
behandling i samme komitémøte og i et
senere komitémøte. Premissene for dette forslaget
fremgår av sitatet ovenfor fra Innst. S. nr. 145 (1991-1992).
Det tas stenografisk referat av forhandlingene
i den utvidede utenrikskomité. Det
kan reises spørsmål om referatet av behandlingen
i komiteen av en sak som er innbrakt for Stortinget, bør
omdeles til stortings-representantene før behandlingen
i Stortinget. Så vidt vites har dette aldri skjedd. Slik
omdeling ville også by på praktiske vanskeligheter,
fordi det i gjennomsnitt går i overkant av tre uker fra
et møte i komiteen til referatet fra
møtet er renskrevet. Under ferier kan det gå enda
lengre tid.
Ifølge FO § 13 sjette ledd
skal forhandlingene i den utvidede utenrikskomité holdes
hemmelige, hvis intet annet uttrykkelig bestemmes. Det
er komiteen selv som kan bestemme noe annet. At forhandlingene skal holdes
hemmelige, må bety at alle tilstedeværende har taushetsplikt
om dem, og at referatet av forhandlingene ikke kan omdeles
til andre - i begge tilfelle hvis ikke komiteen beslutter noe annet.
I de senere år har behandlingen i Stortinget
av en innbrakt sak alltid blitt innledet med en redegjørelse
om saken av et medlem av regjeringen. Etter Presidentskapets oppfatning
er det vanskelig å tenke seg på hvilket annet
grunnlag behandlingen i plenum kan skje, når referatet
fra komiteen ikke blir omdelt. Presidentskapet foreslår
derfor at det blir tilføyd i FO en bestemmelse om at behandlingen
i Stortinget skal innledes med en slik redegjørelse.
Ifølge § 13 siste ledd skal
Stortinget i lukket møte bestemme om behandlingen
av saken skal foregå for åpne eller lukkede dører.
Behandling for åpne dører har vært det
vanlige.
Presidentskapet trekker den slutning
av gjeldende regler at når en sak fra den utvidede utenrikskomité blir
innbrakt for Stortinget, kan referat av forhandlingene i komiteen
ikke omdeles til stortings-representantene uten
at komiteen selv har bestemt dette. Det kan være grunn
til å understreke at komiteen bør være
tilbakeholden med å treffe slik beslutning. Det
skulle heller ikke være behov for slik omdeling når behandlingen
i Stortinget innledes med en redegjørelse av et medlem
av regjeringen.
Det er den samme sak som er behandlet eller
brakt fram i den utvidede utenrikskomité, som
etter krav fra komitémedlemmer skal "legges fram for Stortinget
i møte". Hensikten med behandlingen i komiteen er "å drøfte
med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske
spørsmål. Sådan drøftelse
bør finne sted før viktige beslutninger fattes" (§ 13
første ledd), det vil si før regjeringen
fatter slike beslutninger. Da plenums behandling må sees
som en fortsettelse av komiteens behandling,
kan formålet med behandlingen i plenum
i utgangspunktet sies være det samme som i komiteen, nemlig å drøfte
saken med regjeringen før denne fatter beslutning.
En konsekvens av dette er at Stortinget må behandle saken
ved å debattere den i plenum. Stortinget kan
ikke ha anledning til f. eks. å sende saken til komité,
med henblikk på at komitéinnstillingen skal debatteres
i plenum. Reglene i FO § 28 tredje ledd om behandlingsmåten
for "nye saker" kan derfor ikke gjelde. Også praktiske
hensyn trekker i denne retning: I en stor del av de saker som kan
bli innbrakt for Stortinget, haster det å bringe plenums
behandling til en avslutning. Komitébehandling
vil medføre forsinkelse.
I alle tilfellene fra de senere år
har behandlingen i Stortinget, som nevnt, blitt innledet med en
redegjørelse av et medlem av regjeringen. En redegjørelse
som gis ved innledningen av en slik debatt, er ikke en slik redegjørelse
som det er regler om i FO § 34 a. Bestemmelsen i § 34
a om debatt som følger umiddelbart etter en redegjørelse
av et medlem av regjeringen, gjelder dermed heller ikke
når en sak er innbrakt etter § 13 siste ledd.
Noe av begrunnelsen for adgangen til å innbringe
en sak for Stortingets plenum er at saken skal kunne undergis en
bredere debatt enn det som er mulig i komiteen, med deltakelse av
flere stortingsrepresentanter, og
med mulighet for fremsettelse av forslag og
votering. Med dette utgangspunkt bør det i plenum
- etter Presidentskapets oppfatning - i alminnelighet åpnes
for en bredere debatt enn med en taler fra hver gruppe.
Når regjeringen innhenter råd
fra den utvidede utenrikskomité om hva regjeringen
bør gjøre i en sak hvor den selv har myndighet
til å treffe beslutning, er formålet med komitébehandlingen
bl.a. å klargjøre for regjeringen om
det er flertall for det standpunkt som regjeringen går
inn for. "Flertall" betyr i denne forbindelse flertall
i Stortinget. Ved avslutningen av drøftingen
av en sak i komiteen trekker regjeringsmedlemmet en
konklusjon med hensyn til om det høres ut til å være flertall
i plenum for regjeringens standpunkt. Som følge
av dette blir det i praksis ikke votert i den utvidede
utenrikskomité, og ikke fremsatt forslag med sikte på votering
der.
FO må forstås slik at det
er adgang til å fremsette forslag under Stortingets
behandling av alle saker, hvis ikke FO bestemmer det motsatte. FO
har ingen bestemmelse som forbyr fremsetting av forslag under stortingsbehandling
etter § 13 siste ledd, og i praksis har det skjedd i flere
slike tilfelle at det er fremsatt forslag og votert over dem.
Etter Presidentskapets oppfatning
bør det fortsatt være anledning til å fremsette
forslag under behandlingen i plenum av en sak innbrakt etter § 13 siste
ledd, og det bør voteres over slike forslag. Det bør ikke
være adgang til å sende forslag til komité.
Det bør imidlertid være adgang til å utsette
hele eller deler av debatten med eventuell votering til et senere
møte.
Som nevnt ovenfor, foreslår Presidentskapet tatt
inn en bestemmelse i FO om at sakens behandling i plenum skal innledes
med en redegjørelse av et medlem av regjeringen. Dette
gjelder realitetsbehandlingen av saken, ikke den formelle behandlingen
i lukket møte som må gå forut for eventuell
behandling i åpent møte. Det foreslås
fastsatt at debatten skal holdes enten umiddelbart etter redegjørelsen
eller i et senere møte, etter Stortingets avgjørelse.
Det skal fortsatt være adgang til å fremsette
forslag under debatten, men det presiseres i FO at forslag ikke
kan sendes til komité. Når det gjelder avviklingen
av debatten, legges de gjeldende regler i FO §§ 35
flg. til grunn.
I § 13 a fjerde ledd, som handler om
fremleggelse for Stortinget av saker fra EØS-utvalget,
foreslås tilføyd at fremleggelse må kreves
i et møte i utvalget hvor saken står på dagsordenen,
og at de øvrige bestemmelser i § 13 syvende ledd
gjelder tilsvarende.