Ytringsfrihet er en grunnleggende forutsetning
for en demokratisk styreform og en vesentlig basis for kulturell
utvikling i samfunnet. Et fungerende demokrati krever en befolkning
som kan delta fritt i meningsutveksling om politikk og andre samfunnsspørsmål.
Forutsetningen for aktiv og informert deltakelse i samfunnsdebatten
er fri tilgang på et mangfold av informasjon og synspunkter
fra ulike politiske partier, interessegrupper og lignende.
Mediene utgjør i denne sammenheng et
institusjonalisert system for informasjonsformidling og samfunnsdebatt.
Mediene har også en funksjon i forhold
til å utøve kontroll med offentlig og privat maktutøvelse
i samfunnet.
Samtidig er det utvilsomt at mediene også selv
har makt. I moderne samfunn er massemediene de viktigste kanalene
for formidling av informasjon og meninger. Dette betyr at mediene
- og da først og fremst redaktørene - gjennom
sin utvelgelse, redigering og vinkling av informasjon har stor makt
i forhold til å påvirke samfunnsdebatten. Dette
omtales ofte som pressens funksjon som "dagsordensetter".
Samtidig er det viktig å ta i betraktning
at mediene også er næringsvirksomhet som skal
gi fortjeneste til sine eiere. Her står NRK, som lisensfinansiert
allmennkringkaster, i en særstilling blant norske medier,
selv om NRK samtidig konkurrerer på en del av de samme markedene
som de kommersielle kringkasterne. Men - NRKs formål er
ikke å skaffe staten som eier størst mulig økonomisk
avkastning, men å gi befolkningen avkastning i form av
et best mulig allmennkringkastingstilbud.
Flere av dagens mediepolitiske virkemidler ble utformet
med utgangspunkt i en helt annen medievirkelighet enn den vi ser
i dag. Særlig med hensyn til teknologi, mediemangfold og
globalisering har vi sett en dramatisk utvikling de siste årene.
Spredning av informasjon i stor målestokk
har tradisjonelt fordret at informasjonen enten måtte være lagret
på et fysisk medium (avis) eller organisert av én avsender
(radio, TV). Mediet og informasjonen har vært en samlet
enhet som ikke lett kan skilles ad. Som en naturlig følge
av dette har de konkrete målsetningene og virkemidlene
på medieområdet i hovedsak vært knyttet
til de konkrete fysiske mediene. Den nye informasjonsteknologien
er nå i ferd med å bryte bindingen mellom informasjon
og en bestemt fysisk bærer. Den teknologiske utviklingen
med digitalisering og konvergens gjør det derfor stadig
viktigere å finne medieuavhengige løsninger for
regulering og offentlig politikk for øvrig.
I Konvergensutvalgets innstilling (NOU 1999:26) kartlegges
og analyseres hvordan de elektroniske informasjonstjenestene utvikler
seg. Utvalgets forslag til tilpasning av mediereguleringen følges
nå opp av Kulturdepartementet.
Da pressestøtten ble etablert i 1969
hadde avisene sammen med NRK en total dominans i all nyhetsformidling
i Norge. Siden den gang er det vokst frem et mangfold av riksdekkende
radio- og fjernsynskanaler, lokalkringkasting og i de siste årene
nye elektroniske medier. Vi står i dag overfor et helt
annet mangfold i informasjonsformidling og ytringsmuligheter enn
vi gjorde for tretti år siden.
Samtidig med de teknologiske endringene og det økende
mediemangfoldet ser vi også endringer i befolkningens bruk
av medier. Bl.a. kan man nå se en markert nedgang i avislesning
blant de yngre aldersgruppene. Andre utviklingstrekk på mediemarkedet
er økende konkurranse, konsernorganisering, kommersialisering,
eierkonsentrasjon og globalisering.
Oppsummert kan vi si at det er i ferd med å skje vesentlige
strukturelle endringer på mediemarkedet. På denne
bakgrunn anser Kulturdepartementet det nå som nødvendig å foreta
en prinsipiell gjennomgang av mål og virkemidler på mediesektoren.
Dette er utgangspunktet og bakgrunnen for den meldingen som her
legges fram.
Stortingsmeldingen tar utgangspunkt i det overordnede
mediepolitiske målet om å "sikre ytringsfriheten som
en forutsetning for et levende folkestyre". Med dette som utgangspunkt
gjennomgås de konkrete målene og virkemidlene
i mediepolitikken.
Hovedfokus legges på medienes betydning
for meningsutveksling og innhenting av informasjon om politikk og
samfunnsspørsmål i vid forstand, uavhengig av
hvilket fysisk medium som brukes. Visse medier spiller imidlertid
en viktigere rolle enn andre i de demokratiske prosessene i samfunnet.
Medier som blant annet kjennetegnes ved at deres innhold er gjenstand
for redaksjonell bearbeiding - såkalte meningsbærende
medier - er i denne sammenhengen særlig viktige. Dagspresse
og kringkasting har tradisjonelt hatt de sentrale plassene blant
meningsbærende medier.
Stortingsmeldingen omhandler derfor mål
og virkemidler i pressepolitikken. Virkemidlene inkluderer den direkte
pressestøtten, regelverket for statsannonsering og merverdiavgiftsfritaket
for aviser. Området er nylig blitt gjennomgått
av Dagspresseutvalget i NOU 2000:15 "Pressepolitikk ved et tusenårsskifte",
som ble avgitt 25. mai 2000.
På kringkastingsområdet berører
meldingen spørsmål om allmennkringkasting, herunder
NRKs rolle i en digital medieverden. Gjennomgangen ses også i
sammenheng med enkelte allerede pågående prosjekter, bl.a.
oppfølging av konvergensutredningen.
Spørsmålet om eierskap i mediene
tas også opp. Å hindre eierskapskonsentrasjon
på mediemarkedet er ansett som et viktig virkemiddel for å opprettholde mangfold
og ytringsfrihet i samfunnet. Globaliseringen av mediemarkedet,
med bl.a. større konkurranse og etablering av større
enheter som konsekvens, reiser nye spørsmål i
forhold til eiermangfold i mediene.
Hovedkonklusjonene i meldingen er følgende:
– Det må være
et statlig ansvar å legge til rette for ytringsfrihet og
offentlig debatt i samfunnet, bl.a. gjennom tiltak som pressestøtte,
allmennkringkastingskrav og regulering av eierskap i mediene.
– Produksjonstilskuddet til dagsaviser
bør opprettholdes og økes. Tilskuddet foreslås
i noe større grad rettet inn mot de minste lokalavisene,
som anses særlig viktige for lokaldemokratiet. For øvrig
opprettholdes inntil videre prinsippene for tildeling av produksjonstilskudd.
– Det innføres en ordning
med tilskudd til etablering av aviser. Behovet for mangfold i mediene
tilsier dette.
– Mediebedriftenes Landsforenings
(MBL; tidligere NAL) prosjekt "Avis i skolen" støttes.
I tillegg økes tilskuddet til Institutt for Journalistikks
forskningsprogram.
– Regjeringen går ikke
inn for å etablere ytterligere tilskuddsordninger for elektroniske medier
eller lokalkringkasting.
– Tilskuddsordningene for minoritetspublikasjoner
opprettholdes.
– Plikten til å annonsere
ledige stillinger i alle listeførte aviser oppheves, jf.
pkt. 2 i Retningslinjer for statlig annonsering i dagspressen av 18.
mai 1979.
– De statlige stillingsannonsene
innrykkes i Norsk lysingsblad og gjøres tilgjengelige på Internett.
Den felles stillingsannonsen erstattes med tilvisningsannonser til
disse fulltekstannonsene.
– Inntektsbortfallet kompenseres
for aviser som mottar pressestøtte.
– Etter premissene for lov om eierskap
i mediene kan ingen norske mediebedrifter kontrollere mer enn N av
det norske avismarkedet. Meldingen drøfter om grensen bør
heves; f.eks. til 49 pst.
– Loven gir i dag Eierskapstilsynet
hjemmel til å gripe inn overfor rent lokale oppkjøp.
Regjeringen vil sikre en praktisering av loven som ikke forhindrer
mediebedrifter med behov for ny kapital og nye eiere å få dette.
– Som ledd i forenklingspolitikken
foreslås at det i forbindelse med evaluering av medieeierskapsloven
settes i gang et arbeid med sikte på å slå sammen
Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet.
– Regjeringen understreker allmennkringkastingens
betydning for demokratiet, og særlig NRKs rolle. Meldingen
drøfter NRKs utfordringer som følge av den digitale
utviklingen.
– Staten som eier av NRK skal
først og fremst styre på overordnet politisk nivå.
Innenfor disse rammene må NRK ha meget stor frihet.
– Det er så langt uavklart
hva den digitale satsingen vil koste for NRK. Dette skyldes bl.a.
at forhandlingene med andre aktører ikke er sluttført.
Regjeringen kommer derfor tilbake til dette spørsmålet
senere.
Medieområdet er i rask utvikling, både
med hensyn til teknologi og brukervaner. Regjeringen ser derfor behov
for en ny gjennomgang av mål og virkemidler på medieområdet
innen fem år i lys av den teknologiske utvikling samt befolkningens
faktiske bruk av de ulike mediene.
Meldingen går gjennom dagens mediebilde.
Den tar for seg de ulike mediene og vurderer den betydning de har
for innhenting av informasjon og ytringsfrihet. Denne drøftelsen
viser bl.a. at avisene langt på vei har beholdt sin særstilling
i forhold til nyhetsformidling og debatt. Videre konstaterer departementet
at Internett er i ferd med å få en plass i forhold
til nyhetsinnhenting og samfunnsorientering i befolkningen.
Feltet er imidlertid i rask forandring og mediebildet kan
gjennomgå store endringer på få år.
Departementet legger derfor til grunn at det vil være nødvendig å vurdere
disse spørsmålene på nytt etter få år.
Departementet foreslår at det blir foretatt jevnlige undersøkelser
av rikets tilstand med hensyn til ytringsfrihet og informasjonstilgang.
Utgangspunktet for mediepolitikken er å sikre ytringsfriheten
som en forutsetning for et levende folkestyre. I tillegg er det
overordnede mål å sikre et kulturelt mangfold
og et norskspråklig medietilbud samt å beskytte
barn og unge mot skadelig medieinnhold. Disse målene uttrykker
grunnleggende verdier som må ligge fast også i
fremtiden.
Staten har et ansvar for å utvikle
og sikre forutsetningene for en fungerende offentlig samtale. Samtidig
er det klart at også mediene selv må ha et ansvar
for å ivareta medienes demokratiske funksjon. Særlig
gjelder dette i forhold til redaksjonelle spørsmål
som staten av prinsipielle grunner ikke bør gripe inn i.
For at mediene skal utgjøre en fungerende
infrastruktur for informasjon og ytringer i samfunnet, må de tilby
et mangfold av troverdig og kvalitativ informasjon som ivaretar
behovene til alle grupper i samfunnet, herunder minoriteter og andre
smale grupper. Særlig viktig i denne sammenheng er eksistensen
av norskprodusert innhold som reflekterer norsk virkelighet, språk
og kultur.
Dette mangfoldet i innhold er imidlertid ikke
mulig uten at det også foreligger et mangfold av uavhengige kilder
til informasjon, et visst mangfold i medieeierskap, redaksjonell
uavhengighet (fra både staten, eierne og andre), tilstrekkelige økonomiske
rammebetingelser, journalistisk/redaksjonell kompetanse
og ikke minst et velfungerende medieetisk system.
Med utgangspunkt i ovennevnte bør mediepolitikken ha
følgende konkrete målsetninger:
For å ivareta ytringsfriheten som en
forutsetning for et levende demokrati, skal mediepolitikken sikre:
1. et mangfold av informasjonstilbud
og ytringsmuligheter for smale og brede grupper i samfunnet; inkludert
barn og ungdom, den samiske befolkningen og ulike minoritetsgrupper,
2. et mangfold av uavhengige nyhets- og
aktualitetsmedier av høy kvalitet på nasjonalt,
regionalt og lokalt nivå, herunder et mangfold av aviser
i alle landsdelene,
3. grunnlaget for at det kan komme ut alternativer
til de ledende nyhets- og aktualitetsmediene på nasjonalt,
regionalt og lokalt nivå,
4. medienes uavhengighet i redaksjonelle
spørsmål; både fra myndigheter, eiere
og andre.
For å oppnå politiske mål
har myndighetene ulike typer virkemidler til disposisjon. Det kan
dreie seg om generelle eller individuelle påbud eller forbud
som gjennomføres ved lov eller forskrift. Alternativt kan det
fastsettes generelle forbud med mulighet for dispensasjon. Selvregulering
innenfor næringslivet - eventuelt i kombinasjon med ordinær
regulering - blir stadig mer aktuelt. Andre viktige virkemidler
på medieområdet er økonomiske
tilskuddsordninger eller skatter og avgifter. Det offentlige kan
for øvrig øve innflytelse gjennom eierskap og
bedriftsledelse.
Momsfritak og direkte produksjonsstøtte
er de viktigste virkemidlene for å nå målene
for dagspressen. Momsfritaket er i dag det mest vesentlige bidraget
til dagspressens økonomi. Det har økt sterkt i
betydning de siste årene, mens produksjonsstøttens
omfang er redusert. Produksjonsstøtten er målrettet
mot aviser med svak økonomi og konkurransekraft. Behovet
for produksjonsstøtte er skapt fordi annonseinntektene først
og fremst går til de største og ledende avisene.
Departementet er kommet til at momsfritaket
bør videreføres. Ved å foreslå økt
produksjonsstøtte vil departementet rette opp noe av de
skjevheter som er skapt de siste årene i fordelingen av
støtten. Departementet legger også vekt på at
dette er en politikk som har bred støtte i avisbransjen.
Pressestøtten ble innført
i 1969, og bakgrunnen var frykten for en utvikling med omfattende
avisdød tilsvarende den man hadde sett i Danmark og Sverige. Målsetningen
med pressestøtten var fra begynnelsen av å opprettholde
en såkalt "differensiert dagspresse".
I tillegg til produksjonstilskuddet omfatter
den direkte pressestøtten over Kulturdepartementets budsjett
i dag tilskudd til medieforskning og etterutdanning, tilskudd til
samiske aviser og innvandrerpublikasjoner, tilskudd til informasjonsvirksomhet
i politiske partier og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. I
tillegg bevilges det øremerkede tilskudd til enkelte utvalgte
publikasjoner som Stortinget har ansett som særlig støtteverdige.
I 2001 ligger den totale pressestøtten
på i overkant av 234 mill. kroner, hvorav produksjonstilskuddet
utgjør 180 mill. kroner.
Dagspresseutvalgets utredning, NOU 2000:15 "Pressepolitikk
ved et tusenårsskifte", ble avgitt til Kulturdepartementet
25. mai 2000. Utvalget konkluderer her med at avisene har beholdt
sin samfunnsmessige betydning for informasjonsinnhenting og ytringsfrihet. Utvalget
anser videre at det fortsatt er stort behov for produksjonstilskudd.
På bakgrunn av den vanskelige økonomiske
situasjonen i deler av pressen foreslår utvalget å øke
den direkte pressestøtten til 240 mill. kroner i 2001.
Utvalget anbefaler en ny tilskuddsmodell for
nummertoaviser og riksdekkende meningsbærende aviser. Modellen
vil ifølge utvalget gi mer forutsigbarhet i tildelingen
og åpne for at tilskuddet kan øke ved opplagsnedgang
for avisen.
Ut fra en behovsvurdering foreslår
utvalget å redusere den særlige tilskuddssatsen
for aviser i Nordland, Troms og Finnmark fra 100 pst. ekstra til
50 pst. ekstra i forhold til andre tilskuddsberettigede aviser.
Videre foreslår utvalget å fjerne distribusjonstilskuddet
for avisene i Finnmark.
Utvalget foreslår videre å oppheve
vilkåret om at aviser som mottar pressestøtte
ikke kan utbetale utbytte til aksjonærene og vilkåret
om en overskuddsgrense for å kunne kvalifisere til produksjonstilskudd. Utvalget
legger til grunn at disse endringene vil stimulere til private investeringer
i pressen.
Utvalget foreslår en øremerket
avsetning på 10 mill. kroner årlig til tiltak
som kan motvirke tendensen til synkende avislesning blant barn og
unge.
Høringen av utredningen viste bred
oppslutning omkring det pressepolitiske målet om avismangfold, og
om produksjonstilskuddets berettigelse.
Kulturdepartementet går inn for at
det fremdeles skal være et mål for mediepolitikken å opprettholde
et mangfold av aviser i Norge.
Ved utgangen av 2000 ble det utgitt i alt 216
forskjellige aviser i Norge. Av de avisene som ble gitt ut ved årsskiftet
var 88 dagsaviser.
Behovet for pressestøtte kan begrunnes
i enkelte strukturelle forhold ved avismarkedet som nummerénavisens
sterke stilling på annonsemarkedet, kjededannelser i varehandelen
og derved sentralisering av reklamebeslutninger, annonsesamkjøringer
og distribu-sjonskostnader.
De avisene som mottar produksjonstilskudd viste
i 2000 et samlet underskudd på 19 mill. kroner etter pressestøtte.
Den svake økonomiske situasjonen i de avisene som mottar
pressestøtte er en varig tendens, noe som bekreftes både
i Dagspresseutvalgets utredning og i Statskonsults rapport fra 1998.
For de avisene som mottok tilskudd utgjorde
produksjonstilskuddet 10 pst. av inntektene.
Etter Kulturdepartementets vurdering gir ikke
prognosene for fremtidig økonomisk utvikling
i dagspressen grunnlag for å anta at behovet for pressestøtte
vil falle bort eller avta i nærmeste fremtid.
Kulturdepartementet legger til grunn at avvikling
av pressestøtten ville føre til omfattende avisdød
og en vesentlig reduksjon i avismangfoldet i Norge.
Kulturdepartementet går derfor inn
for å opprettholde ordningen med produksjonstilskudd til
dagsaviser.
Tilskuddet er i dag for en stor del innrettet
mot aviser i en ufordelaktig konkurranseposisjon, dvs. nummertoavisene
og de riksspredte meningsbærende avisene.
Dagspresseutvalget går inn for å opprettholde
dagens innretning av tilskuddet.
Kulturdepartementet foreslår etter
en samlet vurdering å opprettholde dagens innretning på produksjonstilskuddet
til dagsaviser i all hovedsak uendret. Departementet legger her
vesentlig vekt på at medieområdet er inne i en
brytningstid hvor endringer i publikums medievaner, strukturendringer
i reklamemarkedet, globalisering av eierskapet og medieteknologisk
utvikling krever økt prioritering av den offentlige mediepolitikken.
I denne situasjonen ønsker departementet ikke å gjennomføre
omstridte endringer som kan få varige og uopprettelige
konsekvenser for avismangfoldet. Men den økonomiske utviklingen
bl.a. i nummertoavisgruppen viser at dagens innretning er målrettet,
og departementet legger derfor særlig vekt på å sikre
langsiktighet og stabilitet rundt rammebetingelsene for denne gruppen.
Departementet mener at tilskuddet til de minste lokalavisene
bør økes. Disse anses som særlig viktige for
lokaldemokratiet. På de fleste områder finnes
det i dag et stort mangfold av medier. Departementet legger vekt
på at det først og fremst er på det helt
lokale nivået at det fremdeles kan foreligge udekkede behov
for informasjonskilder og ytringskanaler.
I 2001 utgjør produksjonstilskuddet
til dagsavisene 180 mill. kroner. Dette er en økning på 16
mill. kroner fra året før. Med henvisning til
den vanskelige situasjonen deler av pressen befinner seg i, foreslår
Dagspresseutvalget å øke den direkte pressestøtten
til 240 mill. kroner i 2001.
Departementet mener det inntil videre er nødvendig å opprettholde
både det mediepolitiske målet om avismangfold
og i hovedsak dagens innretning av tilskuddet. Hensynet til kvalitet
og troverdighet i nyhetsformidlingen innebærer dessuten
at behovet for tilskudd ikke utelukkende kan vurderes ut fra avisenes økonomiske
resultat. Avisene må ha tilstrekkelig god økonomi
for å kunne oppfylle sine redaksjonelle oppgaver. Samtidig
er det klart at også medieeierne må ta sin del av
det samfunnsansvaret det er å opprettholde en mangfoldig
presse.
Departementet kommer tilbake til nivå på pressestøtten
i budsjettsammenheng.
Produksjonstilskuddet beregnes i dag etter to
forskjellige modeller. Den ene gir et fast beløp til nummerén-
og aleneaviser med opplag under 6 000 og som ellers fyller kriteriene.
Den andre modellen gjelder nummertoaviser (inkludert de riksspredte
meningsbærende avisene) med opplag under 80 000 og beregnes etter
netto opplag multiplisert med antall utgivelser per år.
Dagspresseutvalget anbefaler en ny tilskuddsmodell for
nummertoaviser og riksspredte meningsbærende aviser. Modellen
vil etter utvalgets vurdering gi mer forutsigbarhet i tildelingen.
Forslaget om ny tilskuddsmodell for nummertoaviser
og riksspredte meningsbærende aviser får blandede reaksjoner
blant høringsinstansene.
Dagspresseutvalgets innstilling impliserer etter departementets
vurdering noe mer bruk av skjønn ved fordelingen av produksjonstilskuddet.
Departementet legger videre til grunn at det
vil være vanskelig å fastsette et "riktig" tilskuddsnivå for
eventuelle nye nummertoaviser.
De siste årenes reduserte bevilgninger
til pressestøtten har vist at den viktigste usikkerhetsfaktoren
i forhold til nivået på pressestøtten
er selve budsjettprosessen. At Statens medieforvaltning regner seg
frem til en sats for økning av tilskuddet hjelper lite
dersom Stortinget ikke bevilger den nødvendige budsjettrammen. Utvalgets
modell vil derfor ikke garantere forutsigbarhet i tilskuddsnivået.
Kulturdepartementet går derfor ikke
inn for en endring av tilskuddsmodellen i tråd med utvalgets
forslag.
Det gis i dag ikke tilskudd til etablering av
aviser. Dessuten gis det ikke tilskudd for det første driftsåret. Det
ytes imidlertid i dag etableringstilskudd på "etterskudd",
i form av et ekstratilskudd på 155 000 kroner for det første året
i tilskuddsordningen.
Dagspresseutvalget foreslår at det
avsettes 2,5 mill. kroner i ekstraordinært produksjonstilskudd
beregnet på aviser som kommer i uforutsette akutte økonomiske vanskeligheter.
Utvalget foreslår videre å erstatte dagens ordning
med etableringstilskudd på etterskudd med en egen avsetning
til etablering av nye aviser på 2,5 mill. kroner. Det foreslås
at ordningen skal administreres av Statens medieforvaltning. Utvalget
foreslår også at de to ordningene skal kunne ses
under ett, slik at den totale rammen på 5 mill. kroner
etter behov skal være overførbar mellom de to
tilskuddsordningene.
Utvalget understreker at ekstraordinær
støtte skal gis på strenge vilkår og
foreslår at Statens medieforvaltning utarbeider et nærmere
regelverk. Departementet legger likevel til grunn at slike tilskudd
uansett vil måtte baseres på skjønnsmessige
kriterier.
Det siste årets utvikling med nedleggelser
av aviser kunne muligens tale for en ordning med ekstraordinære
tilskudd. På den annen side legger departementet til grunn
at den reelle årsaken til at aviser blir nedlagt i alminnelighet
ikke er akutte økonomiske problemer, men snarere langvarig
utarming av både økonomien og det redaksjonelle
produktet. Departementet vil derfor ikke gå inn for å innføre
en ordning med ekstraordinære tilskudd som foreslått
av Dagspresseutvalget.
En innvending mot dagens ordning med produksjonstilskudd
er at den virker konserverende fordi den bygger opp under det etablerte
avismønsteret. Til tross for dette er det blitt startet
en rekke mindre aviser i de senere årene, samtidig som
det har vist seg vanskelig å starte aviser i byene. Etablering
av aviser krever store investeringer, særlig i byene. Departementet
ser positivt på en ordning som kan gi en spore til etablering
av nye aviser. En slik tilskuddsordning bør gi rom for
en dynamisk og naturlig utvikling av avismarkedet. Kulturdepartementet
vil derfor foreslå at det etableres en egen tilskuddsordning
til etablering av aviser i tråd med Dagspresseutvalgets
forslag. Ut fra målet om å opprettholde et mangfold
av medier på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå,
vil det være særlig viktig at dette tilskuddet
bidrar til avisetablering på steder hvor det ikke allerede
eksisterer et tilbud.
Etter dagens regler gis det ikke tilskudd til
aviser som har betalt utbytte til aksjonærene i tilskuddsåret eller
som har et årsoverskudd som overstiger 2 mill. kroner.
Dagspresseutvalget foreslår å oppheve
både utbytteforbudet og overskuddsgrensen. Utvalget antar
at dette vil stimulere til private investeringer i pressen.
Kulturdepartementet legger til grunn at det
ville undergrave legitimiteten til tilskuddsordningen dersom aviser
som har store overskudd eller utbetaler store utbytter til sine
eiere eller morselskap samtidig skulle få statlige tilskudd.
Samtidig anser departementet det som viktig
at kriteriene for tildeling av pressestøtte er mest mulig
klare og objektive. Departementet legger til grunn at en skjønnsmessig
regel som åpner for å utelukke aviser med god økonomi
fra ordningen er prinsipielt uheldig, og totalt sett vil gi forverrede
rammebetingelser for bransjen. Kulturdepartementet går
derfor inn for å opprettholde dagens overskuddsbegrensning
uendret. Bestemmelsen reduserer skjønnsutøvelsen
til et minimum.
Når det gjelder utbytteforbudet viser
departementet til at aviser som mottar pressestøtte generelt
sett er lite attraktive som investeringsobjekter. For de fleste
vil en opphevelse av utbytteforbudet derfor trolig få liten betydning
for tilgangen på risikokapital. Ved å begrense
interessen for oppkjøp, kan bestemmelsen dessuten bidra
til å opprettholde et mangfoldig eierskap i pressen. For
de mindre lokalavisene fungerer utbytteforbudet i dag som en garanti
for at pengene forblir i bedriften. En sannsynlig konsekvens av å oppheve
forbudet er økt press om avkastning fra lokale aviseiere.
Departementet ser likevel at bestemmelsen i
enkelte tilfelle kan virke som et uheldig hinder for tilgangen til risikokapital
for aviser med økonomiske problemer. Departementet mener
derfor at det bør innføres en adgang til å søke
Statens medieforvaltning om dispensasjon fra utbytteforbudet for
lengre eller kortere tidsrom for enkeltaviser som trenger tilførsel
av ny kapital for å overleve.
Etter gjeldende regler får tilskuddsberettigede
nummerén- og aleneaviser i Nordland, Troms og Finnmark støtte
etter dobbelt sats. I tillegg mottar aviser som kommer ut i Finnmark
et særskilt distribusjonstilskudd.
Utfra en behovsvurdering foreslår Dagspresseutvalget å redusere
det forhøyede tilskuddet for aviser i Nord-Norge fra 100
pst. til 50 pst. ekstra i forhold til andre tilskuddsberettigede
aviser, og å fjerne produksjonstilskuddet for avisene i
Finnmark.
Kulturdepartementet understreker at den særlige
tilskuddssatsen for aviser i Nord-Norge og distribusjonstilskuddet
for aviser i Finnmark må baseres på at de aktuelle
avisene har særlige rammebetingelser som medfører
et reelt økonomisk behov for tilskudd. Departementet finner
ikke at Dagspresseutvalget har dokumentert at behovet for slikt
tilskudd har bortfalt.
Kulturdepartementet mener at særordningene
for aviser i Nord-Norge bør beholdes uendret.
På Kulturdepartementets budsjett finnes
det i dag egne tilskuddsordninger for samiske aviser og innvandrerpublikasjoner.
Det offentlige må etter departementets
syn ha en særlig oppgave i forhold til å sikre
et mangfold av informasjonstilbud og ytringsmuligheter for språklige, etniske
eller andre minoriteter. Publikasjoner som retter seg mot ulike
minoritetsgrupper kan ha en viktig funksjon for disse gruppenes
informasjonstilgang og ytringsmuligheter. Kulturdepartementet ønsker
derfor å opprettholde tilskuddsordningene for minoritetspublikasjoner.
Dagspresseutvalget har ikke gått særskilt
inn i den økonomiske situasjonen i minoritetspublikasjonene.
I utgangspunktet har departementet derfor ikke grunnlag til å vurdere
det faktiske behovet for tilskudd under disse tilskuddsordningene.
Departementet vil ikke i denne omgang foreslå konkrete økninger
i tilskuddsnivået for disse ordningene.
Når det gjelder tilskuddsordningen
for innvandrerpublikasjoner mener departementet det er behov for å innskjerpe
kravene til regnskapsplikt og rapportering for å sikre
at tilskuddet blir brukt i henhold til forutsetningene.
Med henvisning til tendensen til synkende avislesning
blant barn og unge foreslår Dagspresseutvalget en øremerket
avsetning på ti millioner kroner årlig til tiltak
som stimulerer til avislesing blant barn og unge.
Departementet går inn for at det bør
være et mål for offentlig mediepolitikk å sikre
et mangfoldig informasjonstilbud og ytringsmuligheter for barn og
unge. Dette er i utgangspunktet et medieuavhengig mål.
Det viktige i et ytrings- og informasjonsfrihetsperspektiv er at
barn og ungdom faktisk har tilgang til informasjon og ytringskanaler.
I utgangspunktet må det være mediepolitisk likegyldig
hvilke medier barn og unge bruker.
Det er viktig i et demokratisk perspektiv at
barn og unge utvikler og beholder vanen med å holde seg
allment samfunnsorientert gjennom mediene.
Staten har et klart ansvar i forhold til å legge
til rette for ytrings- og informasjonsfrihet i samfunnet. Det er ikke
tvil om at avisene i dag spiller en særlig stor rolle i
forhold til barns og unges samfunnsorientering så vel som
språkutvikling. Gjennom prosjektet "Avis i Skolen" bidrar
Mediebedriftenes landsforening (MBL) til at elever i grunn- og videregående
skole får kunnskap om avis. Kulturdepartementet mener dette
er et svært positivt tiltak og mener tiltaket bør
støttes økonomisk.
Hovedregelen er at statsetater som annonserer
skal benytte alle aviser som er godkjent på det stedet
hvor etaten ønsker å annonsere. Regelverket omfatter
ikke statlige bedrifter eller forretningsforetak.
De statlige stillingsannonsene utgjør årlig
inntekter på i underkant av 160 mill. kroner for avisene.
Ifølge Dagspresseutvalget utgjør stillingsannonsene
mellom 60 og 70 mill. kroner for nummertoavisene som mottar produksjonstilskudd.
Regjeringen understreker at hovedmålsettingen
med stillingsannonsering må være å nå frem
til aktuelle grupper for rekruttering. I sin kommunikasjon med omverdenen
bør forvaltningen derfor stå mest mulig fritt
til å bruke de medier og kanaler som er mest måleffektive.
Dagens retningslinjer er ikke i overensstemmelse med dette.
Departementet antar at jobbsøking i årene
fremover i større grad vil skje gjennom andre medier, f.eks. Internett.
Det vil være uheldig å hindre denne utviklingen
gjennom statlige pålegg.
Når det gjelder annonsering av lover
og kunngjøringer er Regjeringen enig med utvalget i at
det er nødvendig å sikre at denne informasjonen
når ut til alle. Regjeringen legger til grunn at inntil
videre er det bare gjennom dagspressen at man kan sikre allmenn
tilgang til slik informasjon. Regjeringen støtter derfor
utvalgets forslag om å beholde retningslinjene som regulerer
denne annonseringen. Dette er imidlertid forhold som kan forandre
seg raskt og som det kan bli nødvendig å vurdere
på nytt om få år.
Regjeringen støtter utvalgets forslag
om å oppheve regelverket om tvungen stillingsannonsering
i dagspressen. Det tas videre sikte på at de statlige stillingsannonsene
settes inn i Norsk lysingsblad og gjøres tilgjengelige
på Internett.
Forslaget vil i hovedsak ramme de avisene som
har størst behov for økonomisk støtte,
dvs. de riksspredte meningsbærende avisene og øvrige
nummertoaviser.
En forutsetning for å oppheve regelverket
om tvungen stillingsannonsering må være at inntektsbortfallet for
utsatte aviser kompenseres, enten gjennom den alminnelige pressestøtten
eller gjennom et eget tilskudd. Departementet kommer tilbake til
dette i budsjettsammenheng.
Etter gjeldende regler skal det ikke betales
merverdiavgift på omsetning av bøker og tidsskrift
i siste omsetningsledd eller på omsetning av aviser som
kommer ut regelmessig med minst ett nummer i uka. Det gjelder ikke
noe tilsvarende unntak for ukepressen.
Dagspresseutvalget foreslår å opprettholde
ordningen med nullsats for moms på aviser. Utvalget viser
til at begrunnelsen for at abonnement og løssalg av aviser hittil
har vært fritatt for moms, ikke er svekket.
Departementet viser til at på den ene
siden er nullsatsen en lite treffsikker støtteordning der
nesten halvparten av støtten går til løssalgsavisene
som eies av kapitalsterke mediekonsern. Ifølge beregninger
foretatt av Finansdepartementet mottar løssalgsavisene
nesten 40 pst. av den samlede støtten fra momsfritaket.
På den annen side vil fjerning av nullsatsen
for aviser bryte med prinsippet om at det frie ord ikke skal beskattes.
Prinsippet er forankret i pressens betydning for informasjon, meningsbryting
og debatt i demokratiske samfunn.
Departementet har lagt til grunn at det bør
være et viktig mediepolitisk mål å opprettholde
et mangfold av aviser i Norge. Merverdiavgift på aviser
vil redusere den samlede omsetningen av aviser, noe som særlig kan
gå ut over nummerto- og nummertreavisene. Dette vil bidra
til å svekke aviskonkurransen og kan føre til færre
aviser og mindre mangfold.
Mange aviser er i dag i en svært vanskelig økonomisk
situasjon. Innføring av merverdiavgift kan for mange aviser
forsterke disse problemene vesentlig. Flere av landets aviser, bl.a.
Dagbladet, vil trolig gå inn uten nullsats.
Kompensasjon gjennom pressestøtten
kan medføre egne problemer, bl.a. svekkelse av pressens
uavhengighet fra staten. En overgang til utelukkende direkte pressestøtte
kan virke sementerende på avisstrukturen gjennom at det
blir vanskeligere å etablere nye aviser. Det kan forventes
at etterspørselen etter nyetablerte aviser vil være
mer avhengig av pris enn etterspørselen etter aviser som
allerede er etablert.
Ingen land innenfor EU har i dag full merverdiavgift for
aviser. Dette ville derfor gjøre Norge unikt i europeisk
sammenheng.
Regjeringen går derfor inn for å opprettholde
nullsatsen for moms på aviser.
Når det gjelder ukepressen viser Regjeringen
til at det i første rekke er avisene som er bærerne
av den offentlige debatten i samfunnet. Regjeringen legger derfor
til grunn at avisene fremdeles skiller seg såvidt klart
fra ukepresse og lokalkringkasting når det gjelder både
innhold og funksjon at det kan forsvares å behandle avisene
avgiftsmessig forskjellig fra andre medier. Regjeringen vil derfor
ikke foreslå å utvide momsfritaket til å gjelde
andre medier.
Den senere tidens endringer i mediemarked og mediebruk
reiser spørsmålet om behov for økonomiske
virkemidler også overfor andre nyhets- og aktualitetsmedier.
Det viktigste økonomiske virkemidlet
på mediesektoren er - foruten nullsats for moms på aviser
- utvilsomt lisensfinansieringen av NRK. I 2001 utgjør kringkastingsavgiften
i alt ca. 3 300 mill. kroner. TV2 er dessuten gitt en vesentlig økonomisk
verdi gjennom konsesjonen for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn.
Når det gjelder direkte økonomiske
tilskuddsordninger, finnes det foruten pressestøtten i
dag tilskuddsordninger til film- og lokalkringkastingsformål.
Kulturdepartementet mener det bør være
et generelt mål for statlig mediepolitikk å sikre
et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier av høy
kvalitet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Lokalkringkastingen er en viktig del av det lokale mediemangfoldet.
Kulturdepartementet viser til at det inntil
nå har vært bred politisk enighet om ikke å innføre
direkte driftsstøtte verken til lokale radioer eller lokalfjernsyn. Departementet
legger videre til grunn at bransjens økonomi og betydning
for lokal informasjonsinnhenting og ytringsfrihet så langt
ikke gir grunnlag for å etablere nye ordninger med drifts-
eller produksjonsstøtte. Det knytter seg imidlertid noe
usikkerhet til innføring av digital distribusjon. Det er
foreløpig ikke mulig å si når dette eventuelt
blir aktuelt også for de lokale radioene.
Derimot er departementet positiv til at støtteordningen
til kompetansehevende tiltak og enkeltproduksjoner som i dag forvaltes
av AV-fondet, blir videreført. Etter departementets vurdering
vil en slik støtte bidra til å sikre kompetanse
og rekruttering til hele det norske lokalkringkastingsmiljøet.
Støtten til enkeltproduksjoner vil kunne være
et viktig bidrag til å sikre produksjonsmiljøene,
ikke minst i distriktene.
Departementet mener videre at det er viktig å opprettholde
det fokuset på nærkringkasting for etniske og språklige
minoriteter som allerede ligger i dagens tilskuddsordning.
Det finnes ikke i dag støtteordninger
rettet mot produksjon av redaksjonelle nettmedier.
Kulturdepartementet har per i dag ikke dokumentasjon
om økonomien innenfor selvstendige nettbaserte medier.
Departementet legger likevel til grunn at disse, bl.a. når
det gjelder etablering, drift og distribusjon, står overfor
en helt annen kostnadssituasjon enn papiravisene.
Det er etter departementets vurdering ikke tvil
om at Internett i ferd med å få en plass som kilde
til nyheter og aktualiteter. Per i dag er det likevel åpenbart
at det i første rekke er avisene, og ikke nettmediene,
som er bærerne av den offentlige debatten i samfunnet.
Departementet legger for øvrig til
grunn at den økonomiske situasjonen for slike virksomheter
foreløpig ikke er slik at den innebærer noen vesentlig
fare for mediemangfoldet som helhet.
På bakgrunn av ovennevnte legger departementet
til grunn at det ikke er grunnlag for økonomisk støtte
til nettmedier. Kulturdepartementet vil imidlertid vurdere spørsmålet
løpende på bakgrunn av utviklingen innenfor teknologi,
brukervaner og den økonomiske situasjonen innenfor slike
medier.
Det ytes i dag tilskudd til anvendt medieforskning
og redaksjonell etterutdanning i pressen over Kulturdepartementets
budsjett kap. 335 Pressestøtte post 73 Anvendt medieforskning
og etterutdanning. I 2001 utgjør tilskuddet totalt 12,7
mill. kroner.
Tilskuddet til anvendt medieforskning fordeles
av Statens medieforvaltning etter innstilling fra Rådet
for anvendt medieforskning.
Dagspresseutvalget foreslår en økning
av bevilgningen til anvendt medieforskning og etterutdanning over Kulturdepartementets
budsjett på til sammen 8 mill. kroner per år.
Kulturdepartementet legger til grunn at medieforskning
og redaksjonell utdanning av medarbeidere i mediene er viktige forutsetninger
for kvalitet og troverdighet i journalistikken, og dermed for at
mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver.
Etter Kulturdepartementets vurdering er det
viktig å forsterke koblingen mellom forskning og utdanning
på medieområdet, bl.a. for å bidra til
at resultatene av forskningen kommer hele bransjen til gode. En
forskningsavdeling ved Institutt for Journalistikk kan
være et godt bidrag til dette. Kulturdepartementet foreslår derfor å støtte
forskningsprogrammet ved Institutt for Journalistikk. Departementet
kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.
Instituttets forskningsvirksomhet er i hovedsak avgrenset
til journalistikk i alle medier. Kulturdepartementet mener det også er
nødvendig å bidra til medieforskning på et
bredere grunnlag.
Norges forskningsråd er Regjeringens
sentrale forskningspolitiske organ. Forskningsrådet
finansierer om lag en femdel av norsk forskning.
Norges forskningsråd har nå startet
et planleggingsarbeid for å styrke medieforskningen. På denne
bakgrunn foreslår departementet at statlige tilskudd til medieforskning
i framtiden blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd.
Etter departementets vurdering gir dette muligheter for en mer samlet
og målrettet forskningsinnsats på medieområdet.
Forslaget innebærer at Rådet for anvendt medieforskning
legges ned.
Når det gjelder den nærmere
innretningen av forskningsvirksomheten på medieområdet,
vil departementet særlig understreke behovet for kompetanse
og bevissthet i forhold til utsatte grupper som minoriteter og barn
og unge. Medienes fremstilling av minoriteter kan ha stor betydning
for opinionen og for fremveksten av fordommer i samfunnet. Departementet
legger til grunn at større kunnskap om ulike minoritetsgrupper, og
om de potensielle effektene av unyansert medieomtale, kan bidra
til en mer bevisst og balansert fremstilling av disse gruppene.
Når det gjelder barn og unge er det særlig viktig å få kunnskap
om mediers innvirkning på virkelighetsoppfatning og selvforståelse.
Departementet vil legge vekt på at dette blir prioriterte
temaer innenfor medieforskning.
Digitaliseringen av kringkastingssektoren stiller
allmennkringkasterne overfor nye utfordringer, særlig innenfor
finansiering og distribusjon.
Digitaliserings- og bredbåndsutviklingen
kan komme til å true de norske allmennkringkasternes markedsposisjon.
Etterhvert vil store deler av befolkningen få tilgang til
et meget bredt spekter av fjernsynsprogrammer. Dette vil stille
de norske allmennkringkasterne overfor en helt ny konkurransesituasjon.
De internasjonale mediegigantene vil ha tilnærmet like
god tilgang til seerne, samtidig som de kan bruke enormt mye større
ressurser til programproduksjon. Allmennkringkasterne vil dessuten
ikke kunne skru av sine analoge sendinger før tilnærmet
hele befolkningen kan ta inn digitale sendinger. Parallelle analoge
og digitale sendinger er kostnadskrevende og vil påføre
allmennkringkasterne en betydelig konkurranseulempe, sett
i forhold til de rent kommersielle aktørene som formidler
sendinger via satellitt og kabel. Det er derfor et viktig mål
for Kulturdepartementet å legge til rette for en politikk
som gir en kortest mulig periode med parallelle sendinger.
Utbygging av landsdekkende digitale infrastrukturer for
radio og fjernsyn er svært kostbart, særlig en
utbygging til mer grisgrendte strøk. Kravene til allmennkringkasting
ligger imidlertid fast også i en digital tidsalder: å sikre
riksdekkende tilgang til et bredt digitalisert kringkastingstilbud
basert på norsk språk og særpreg og slik
bidra til mediemangfold.
Kringkastingstilbudet skal dessuten være
til en rimelig pris og med en så enkel teknologi at alle
kan ta den i bruk. Disse kravene vil bidra til å legge
til rette for ytrings- og informasjonsfrihet, og sikre kulturelt mangfold
for alle i Norge.
Kulturdepartementet har i samråd med
allmennkringkasterne satt i gang et arbeid med å avgrense
og definere allmennkringkastingsoppdraget nærmere. Hensikten
er å avklare hvilke programkategorier og -tjenester
kringkastingsavgiften skal bidra til å dekke og dermed
hvilket tilbud som skal nå hele befolkningen og på hvilke
sendeplattformer. Dette er for det første viktig for å kunne
legitimere det statlige engasjementet i allmennkringkastingen.
I utlysningen av fornyet konsesjon til riksdekkende reklamefinansiert
fjernsyn formidlet via analoge bakkesendere er det lagt opp til
mer konkrete og omfattende programforpliktelser enn det som fremgår
av TV2s nåværende konsesjonsvilkår. Dette
gjelder bl.a. tilbudet til barn og unge, minoriteter og hørselshemmede.
Det vil bli lagt opp til en tilsvarende innskjerping
av programkravene i den kommende utlysningen av konsesjon for riksdekkende
reklamefinansiert radio.
Det statlige eierskapet i NRK baserer seg på nødvendigheten
av å ha et uavhengig finansiert og ikke-kommersielt kringkastingsselskap
som kan fylle allmennkringkastingsrollen og utgjøre selve
ankeret i den medieinfrastrukturen staten har et ansvar for å opprettholde
og utvikle.
NRK har vært - og kommer også i
fremtiden til å være - et ikke-kommersielt selskap.
Samfunnet er tjent med et offentlig eid kringkastingsselskap som
i all hovedsak er et "non-profit"-selskap, hvis formål
det er å drive reklamefri allmennkringkasting.
Statlig eierskap i NRK er og blir et kulturpolitisk
virkemiddel. I motsetning til andre statlig eide virksomheter er
det statlige eierskapet i NRK ikke næringspolitisk motivert.
Motivasjonen er at NRK skal være en ledende arena og garantist
for samfunnsdebatt og at bedriften skal bidra til å bevare
den nasjonale identitet i konkurranse med en stadig mer aggressiv
internasjonal medieindustri.
Regjeringen ser derfor ingen grunner, verken økonomiske
eller næringsstrukturelle, til overføre eierskapet av
NRK til et såkalt profesjonelt eiermiljø.
Staten som eier av NRK skal først og
fremst styre på overordnet politisk nivå. Innenfor
disse rammene må NRK ha meget stor frihet.
Kringkastingsavgiften er selve fundamentet for
allmennkringkasteren NRK. Den viktigste skillelinjen mellom det
som kalles allmennkringkastingsselskaper og kommersielt radio og
fjernsyn ligger utvilsomt i finansieringsformen.
Kulturdepartementet mener at det er ønskelig å opprettholde
et norsk allmennkringkastingstilbud som er finansiert på en
slik måte at kringkasteren er mest mulig uavhengig av annonsører.
Det kan argumenteres med at lisensfinansiering
eller offentlig finansiering er vel så viktig for opprettholdelsen
av allmennkringkastingen som et sett med klart definerte kriterier
for allmennkringkasting. Disse kriteriene vil være gjenstand
for permanent debatt og endring, mens den uavhengige finansieringen
på et mer objektivt grunnlag vil fungere som en garanti
mot bl.a. kommersialisering.
Fjernsynet er det mediet som i dag i størst
grad preger vår kultur og vår kulturelle utvikling.
Dersom fjernsynet ikke i vesentlig grad speiler nasjonal kultur og
nasjonale særtrekk, er det fare for at disse særtrekkene
viskes bort. Den digitale teknologien vil føre til en eksplosjon
i medietilbudet og fragmentering av publikum, og dermed også av
den offentlige debatten. Kulturdepartementet mener at det viktig å være
bevisst på at kringkastingens evne og kraft som "sosialt
verktøy" - ved å fremme kunnskap, læring
og deltakelse - vil være langt vanskeligere å opprettholde
i det digitale universet enn i det analoge. Et sterkt og uavhengig finansiert
NRK kommer derfor til å være viktigere enn noen
gang - som samlende punkt og kulturbærer.
Målsettingen om at NRK også i
fremtiden må ha en betydelig markedsposisjon betinger en
effektiv og hensiktsmessig regulering og vesentlige investeringer
for selskapet.
Det er så langt uklart hva den digitale
satsingen vil koste for NRK. Dette skyldes bl.a. at NRK fremdeles er
i forhandlinger med andre aktører. Departementet vil i
lys av de videre forhandlinger vurdere hensiktsmessige finansieringsformer,
og eventuelt komme tilbake til dette.
For Regjeringen er det en grunnleggende målsetting å sikre
at NRKs allmennkringkastingstilbud kommer over på en tilfredsstillende
digital plattform, slik at allmennkringkastingen kan komme alle
til gode også i årene som kommer.
Den digitale fremtiden kan i noen grad nødvendiggjøre
nye finansieringsformer i tillegg til bare lisensen. Denne muligheten
ligger der allerede. NRK kan drive forretningsvirksomhet. Dette
gir selskapet muligheter til å oppfylle allmennkringkastingsoppdraget
og til å finansiere nye tjenester. De fleste allmennkringkastere i
Europa er i dag finansiert ved slik blandingsfinansiering.
Dette er også i tråd med EUs
politikk på området. EU har slått fast
at de enkelte EØS-land selv bestemmer hvilke allmennkringkastingsforpliktelser
kringkasterne skal underlegges og hvordan de skal finansieres. Det
vil si at EU fullt ut aksepterer lisensfinansiering, og også at
allmennkringkasterne i noen grad har kommersielle inntekter.
Allmenn tilgjengelighet er et av de viktigste
aspektene ved allmennkringkasting. Det er her vi har sett de største
endringene de siste årene, jf. utviklingen med digitalisering
og nettverkskonvergens.
Den riksdekkende frekvensblokken for DAB er
fordelt i samsvar med Stortingets forutsetninger. Sendernettet for
DAB dekker om lag 50 pst. av befolkningen, og det blir bygget ut
videre i 2001. Utviklingen av DAB har imidlertid ikke gått
så raskt som forventet. I Norge er foreløpig bare
mellom 1 000 og 2 000 mottakere tatt i bruk. Av disse er de fleste
utplassert hos kringkastingsselskapene og nettutbygger. Årsaken
er i hovedsak høye priser på mottakerne. Også i
andre europeiske land hvor man har satset på DAB som en fremtidig
løsning for radiobransjen, har man de samme problemene.
Om ti til femten år vil trolig hele
Europa ha gått over til digitalt fjernsyn. Flere land har
allerede begynt med digitale sendinger, og i en rekke land er det
vedtatt utbygging av et digitalt bakkenett. I Norge skjer formidling
og mottak av fjernsynssendinger fremdeles i stor grad ved hjelp
av analog teknologi. Digitalt fjernsyn formidlet via satellitt og
kabel vil med dagens dekning kunne nå opp mot 70 pst. av
befolkningen.
Det må fortsatt være en forutsetning
for utbygging av digitalt bakkenett for fjernsyn i Norge at utbyggingen ikke
skal være i statlig regi og at markedsaktørene
selv er villige til å betale det en slik utbygging koster,
jf. St.meld. nr. 46 (1998-1999) Digitalt fjernsyn. Stortinget sluttet
seg i store trekk til dette, men etterlyste en nærmere
vurdering av plattformer for sending av digitalt fjernsyn, jf. Innst.
S. nr. 53 (1999-2000).
Det er tre primære distribusjonsformer
som er mest aktuelle ved utbygging av en riksdekkende infrastruktur
for digitalt fjernsyn: bredbånd, en kombinasjon av et kabelnett
og satellitt, og et eget digitalt bakkenett.
Bredbånd er ingen bestemt type teknologi,
men et samlebegrep på ulike typer elektronisk infrastruktur med
stor kapasitet for transport av digital informasjon.
Det er Regjeringens mål at hele Norge
skal ha tilgang til bredbånd innen år 2004. Utbyggingen
skal i hovedsak skje i regi av markedsaktørene. Bredbånd
blir billigere jo tettere folk bor, og dagens tilbydere av bredbåndstjenester
har så langt konsentrert utbyggingen av nettene til de
store byene. Markedsaktørene har den senere tid uttrykt
skepsis til muligheten av å etablere et riksdekkende bredbåndstilbud
på kommersielt grunnlag.
I skrivende øyeblikk er ingen av de
aktuelle bredbåndsløsningene en ideell distribusjonsform
for digitalt fjernsyn. Dette skyldes primært to årsaker:
for det første har dagens bredbåndløsninger
for lav overføringskapasitet til distribusjon av fjernsyn,
for det andre gir de ikke i tilfredsstillende grad et landsdekkende
tilbud.
Over 60 pst. av den norske befolkningen tar
i dag inn fjernsyn via satellitt og/eller kabel. Under
forutsetning av at hver husstand har egen parabolantenne, kan 97 pst.
av befolkningen i Norge ta inn digitalt fjernsyn via satellitt.
I praksis vil dessuten ikke alle kunne motta
satellittsendinger. Deler av landet ligger i satellittskygge. Omlag
2-3 pst. av befolkningen kan ikke ta inn satellittsignaler. For
det andre vil det i enkelte områder være problematisk å sette
opp parabolantenner.
Kombinasjon av kabel til byområder
og satellitt vil samlet sett neppe kunne oppnå full landsdekning.
I de deler av landet som ligger i satellittskygge vil man måtte
ta i bruk andre distribusjonsformer, som telenett eller andre former.
I motsetning til digitalisering av satellitt-
og kabeldistribusjon, forutsetter digitalt jordbundet fjernsyn utbygging
av en særskilt infrastruktur. En rekke faktorer taler til
fordel for et jordbundet nett som digital distribusjonsform. I St.meld.
nr. 46 (1998-1999) Digitalt fjernsyn la Kulturdepartementet vekt
på at et slikt nett vil gi norske kringkastere muligheten
til å markedsføre og dermed befeste sin posisjon
som førstevalg overfor befolkningen; at regional oppdeling
av en riksdekkende kanal vil være langt rimeligere enn
alternative distribusjonskanaler, at det som eneste distribusjonsform
legger til rette for mobilt og portabelt mottak; og i de færreste
tilfeller vil kreve installasjonskostnader eller egen antenne. Stortinget
sluttet seg til denne beskrivelsen, jf. Innst. S. nr. 53 (1999-2000).
Da Stortinget behandlet St.meld. nr. 46 (1998-1999) etterlyste
Stortinget bl.a. en nærmere vurdering av hvordan lokalkringkastingssektorens
interesser kan ivaretas i et bakkenett. Etter departementets vurdering vil
et bakkenett by på tilfredsstillende lokale løsninger, fordi
det er mulig å operere med lokale eller regionale "vinduer"
i nettet.
I henhold til telemyndighetenes planer for frekvensbruk
i Norge er det fullt mulig å bygge ut et bakkenett med
3 multipleksere. En multiplekser utgjør frekvenskapasitet
tilsvarende en analog fjernsynskanal. Dette tilsvarer en samlet
overføringskapasitet på rundt 60 Mbit/s,
noe som gir plass til et sted mellom 12 og 15 fjernsynskanaler.
Sett i forhold til andre land er det kostbart å bygge
ut et bakkenett i Norge. Kostnadene for utbygging henger imidlertid
nært sammen med hvor stor andel av befolkningen det skal
dekke. Norkring, som er én mulig utbygger, har antydet
at det vil koste rundt ca. 1 400 mill. kroner å bygge et
nett som dekker 95 pst. av befolkningen. Dersom dekningsgraden reduseres
ned til 80 pst. halveres utbyggingskostnadene. Dersom man alternativt øker
dekningsgraden til 99 pst. vil kostnadene stige til opp mot 2,5
mrd. Disse anslagene er svært usikre, men illustrerer likefullt
sammenhengen mellom valgt dekningsgrad og kostnadsnivå.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
46 (1998-1999) ble det fastslått at det ikke er en statlig oppgave å finansiere
utbyggingen av et digitalt nett for fjernsyn i Norge. Departementet
vil legge til rette for utbygging av et digitalt bakkenett i Norge,
forutsatt at en slik investeringsvilje finnes.
Dersom man bygger ut et bakkenett med tilnærmet landsdekning,
vil de fleste husholdninger relativt enkelt få tilgang
til digitale sendinger. Dermed vil det også kunne være
forsvarlig å stenge de analoge sendingene på et
relativt tidlig tidspunkt.
Departementet legger også til grunn
at dersom man skal åpne for en kommersiell utbygging av
et bakkenett, bør det være en forutsetning at
nettet skal være tilnærmet landsdekkende. Dersom
deler av landet kan dekkes på tilfredsstillende måte
ved hjelp av annen distribusjonsteknologi enn et bakkenett, bør
man kunne ta hensyn til dette.
Når det gjelder den praktiske fremgangsmåten
legger Kulturdepartementet opp til å lyse ut konsesjoner
for sending av digitalt fjernsyn i et bakkenett. De aktører som
blir tildelt konsesjon skal selv velge hvem som skal bygge ut nettet.
Fordelen med en slik fremgangsmåte er at man ved fordelingen
av operatør- og utbyggerroller bestemmes av de aktørene
som selv skal benytte nettet og betale nettleien. Disse aktørene
må forutsettes å ha interesse av at utbyggingen
skjer mest mulig rasjonelt, og at det blir reell konkurranse om oppdraget.
Også de øvrige operatørfunksjoner
i nettet, f.eks. utforming av den elektroniske programguiden, adgangskontroll,
kundebehandling og multipleksoperering, bør i utgangspunktet
aktørene selv organisere. Myndighetene bør imidlertid
sikre seg nødvendige reguleringsfullmakter, dersom det
skulle vise seg at aktørene selv ikke finner frem til samlende
og hensiktsmessige løsninger og dersom viktige samfunnshensyn
ikke ivaretas. Slike fullmakter vil bli foreslått i kringkastingsloven.
Når det gjelder tildelingen av kapasitet
i nettet skal denne fordeles etter en utlysningsprosedyre. Allmennkringkasterne,
NRK, TV2 og lokalfjernsynsselskapene skal disponere kapasitet som
minst gjør det mulig å formidle dagens analoge
tilbud. I tillegg skal hele befolkningen kunne ha tilgang til disse
allmennkringkasterne.
Et digitalt bakkenett vil også kunne
brukes til å formidle andre tjenester enn tradisjonell
kringkasting. Nettet åpner bl.a. for en effektiv overføring
av teletjenester, både de vi kjenner nå og nye
tjenester. For å sikre en mest mulig fleksibel utnyttelse
av kapasiteten åpner Kulturdepartementet for at deler av
kapasiteten skal kunne benyttes for andre formål enn kringkasting. Konsesjoner
til å ta i bruk kapasitet i nettet vil derfor bli lyst
ut i en felles kunngjøring fra Samferdselsdepartementet
og Kulturdepartementet.
Loven skal forhindre eierkonsentrasjon som kan medføre
en fare for mangfoldet i dagspresse og kringkasting og derigjennom
de reelle ytringsmuligheter.
På nasjonalt plan er det en grense
for hvor mye av mediemarkedet én aktør kan kontrollere
på en tredjedel av mediene. På lokalt eller regionalt
plan kan én aktør ikke kunne kontrollere de fleste
eller alle mediene innenfor et bestemt geografisk område.
Slik eierkonsentrasjon vil normalt være i strid med lovens
formål om å fremme ytringsfriheten, de reelle
ytringsmulighetene og mediemangfoldet. Unntak er blant annet om det
ervervede foretaket står i fare for å bli lagt
ned om ikke ervervet blir gjennomført.
Loven hjemler kun inngrep mot erverv. Den er
ikke til hinder for intern vekst eller nyetableringer.
De inngrepene som til nå er foretatt
med hjemmel i loven har vært rettet mot oppkjøp
av små enheter, selv om sakene også har hatt regionale
perspektiver. I praksis vil de aller fleste saker ha en regional,
og i mange tilfeller også en nasjonal, dimensjon.
Inngrep etter medieierskapsloven er et sterkt
negativt virkemiddel som må være basert på en
sterk samfunnsmessig begrunnelse.
Slik loven til nå er blitt praktisert,
har fokus i overveiende grad ligget på middels eller større
lokalaviser. Denne praksisen har til dels blitt kritisert lokalt;
både hos myndigheter, næringsliv og i bransjen.
Departementet ser at det kan være grunnlag for denne kritikken og
legger vekt på at dette kan være egnet til å svekke medieeierskapslovens
legitimitet.
Så langt er det ingen erfaring som
tilsier at konsentrert lokalt eierskap har hatt eller vil få vesentlig
negativ betydning for "ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter
og et allsidig medietilbud". Dette har bl.a. sammenheng med det
brede tilbudet av medier med regional dekning.
Kulturdepartementet ønsker å sikre
en praktisering av medieeierskapsloven som hindrer inngrep mot erverv
som - ut fra det aktuelle mediets og markedets størrelse – ikke
er egnet til å ha vesentlige negative konsekvenser for
ytringsfrihet og mediemangfold.
Departementet legger til grunn at dette kan
oppnås på flere måter, f.eks. gjennom
lovfesting av en nedre grense for hvor små erverv det kan
gripes inn overfor. Alternativt kan lovens virkeområde
avgrenses til kun å ramme eierskapskonsentrasjon på nasjonalt,
og evt. regionalt nivå. Kulturdepartementet ser behov for å utrede
disse spørsmålene nærmere og vil komme
tilbake til dette i forbindelse med en evaluering av medieeierskapsloven.
Regjeringens klare intensjon er: Eierskapsloven
skal ikke forhindre mediebedrifter med behov for ny kapital og nye
eiere å få dette. Bare unntaksvis er det akseptabelt
at tilsynet griper inn.
Regjeringen foreslår i denne meldingen
ingen konkrete endringer for regulering av eierskap på nasjonalt nivå,
men - Regjeringen mener det er betimelig å åpne for
en drøfting av dette.
Medieeierskapsloven setter en grense for hvor
stor én aktør kan bli gjennom oppkjøp
på rundt en tredjedel av det nasjonale dagspresse- og/eller
fjernsynsmarkedet. Det er mulig å gjøre unntak
fra denne regelen der alternativet vil være nedleggelse.
Departementet drøfter i meldingen en
heving av grensen fra N til f.eks. 49 pst. av markedet.
Å sette en grense for eierskap i mediene
på nasjonalt nivå er først og fremst
et spørsmål om balanse mellom på den
ene siden ønsket om å hindre at mediekonsernene
slutter å se på Norge som et interessant marked, og
på den andre siden faren for sterk eierkonsentrasjon i
det norske mediemarkedet. Begge ytterpunkter kan få negative
konsekvenser for ytringsfrihet og mediemangfold i Norge.
Behovet for en endring vil bl.a. avhenge av
den videre utviklingen innenfor de norske eiermiljøene, særlig
de store norske mediekonsernenes strategier og innslaget av utenlandsk
eierskap i norske medier. Kulturdepartementet trekker ingen endelig
konklusjon, men mener at det nå er viktig å åpne
en debatt om denne grensen. Departementet vil eventuelt komme tilbake
med en proposisjon som følge av Stortingets behandling
av meldingen.
Medieeierskapsloven har vært kritisert
for å være til hinder for at norske eiere investerer
i medier i Norge og at den åpner opp for utenlandsk eierskap
av norske medier.
En forutsetning for at mediene skal kunne fylle
sin demokratiske oppgave i samfunnet er at de speiler norsk virkelighet,
språk og kultur. Fortsatt norsk eierskap av norske medier
kan innebære en garanti for en fortsatt forankring i norsk
språk og kultur. Det er imidlertid uvisst hvilken betydning
eierskapet har i denne sammenheng.
Eierskapstilsynet kan i dag gripe inn overfor
både norske og utenlandske aktører som foretar
oppkjøp i Norge. Medieeierskapslovens bestemmelser gjelder
i like stor grad overfor utenlandske erververe som norske.
Det vises for øvrig til at spredt eierskap
i seg selv kan være en faktor som gjør det mindre
interessant for utenlandske investorer å kjøpe
opp norske mediebedrifter.
Det er heller ingen grunn til å tro
at medieeierskapslovens eksistens påvirker de norske konsernenes
strategier om å investere i utlandet. Det er antakeligvis ikke
slik at de store konsernene vurderer å investere enten
i Norge eller i andre land, men at de uansett må investere
utenfor Norge dersom de skal kunne være med å konkurrere
i et stadig mer internasjonalt mediemarked.
Loven er ikke til hinder for at norske aktører
vokser i utlandet. Tilsvarende regulering finnes imidlertid i en rekke
andre europeiske land som for eksempel Storbritannia, Tyskland og
Frankrike. Denne reguleringen setter begrensning også for
norske aktører.
Tilsynet kan i dag ikke gripe inn mot erverv
av elektroniske medier.
De største medieaktørene på Internett
er de avisene og kringkastingsaktørene som i dag er de
største også innenfor tradisjonelle medier.
En integrasjon av kringkastings- og Internett-tjenester
i digitalfjernsyn vil i fremtiden kunne gjøre det vanskelig å skille
mellom kringkastingsforetak og andre typer tjenesteleverandører.
Dette skaper nye avgrensingsproblemer, for eksempel i forhold til
definisjonen av hva som er kringkasting og hva som er andre tjenester.
En utvidelse av medieeierskapslovens virkeområde til også å gjelde
elektroniske medier vil kunne eliminere problemet med avgrensing
i forhold til loven mellom likeartede medier.
Internett favner ulike aktiviteter, men det
er kun nettaviser og annet som ligger nær opp til tradisjonelle medier
det eventuelt er naturlig å regulere under medieeierskapsloven.
Det kan imidlertid være et problem å finne anvendbare
kriterier for å avgrense hvilke deler av Internett som
har betydning for lovens formål og som derfor bør
falle under lovens virkeområde. Likeledes vil det kunne
bli et problem å beregne totaliteten av dette markedet.
Departementet mener likevel at disse problemene ikke er umulige å løse
og at de ikke er grunn til å unnlate å gjøre
loven medienøytral. Det å utarbeide slike kriterier
vil bli en viktig del av arbeidet med utvidelsen.
Departementet tar således sikte på å utvide
medieeierskapslovens anvendelsesområde til også å gjelde elektroniske
medier.
Medieeierskapsloven er avgrenset mot såkalt
vertikal integrasjon, dvs. at et selskap har eierandeler i flere ledd
i produksjonsprosessen, som innholdsproduksjon, trykking og distribusjon.
Det kan ikke utelukkes at utviklingen mot konsentrasjon
av eierskap vertikalt vil ha uheldige virkninger for medieeierskapslovens
formål; å fremme ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter
og mediemangfold. Dersom en aktør er dominerende i et vertikalt
marked, kan denne aktøren ha en dominerende innflytelse
på mediemarkedet uten at dennes disposisjoner
vil falle inn under gjeldende medieeierskapslov. I forarbeidene til
medieeierskapsloven er det forutsatt at konkurransemyndighetene
vil kunne håndtere denne type saker.
Departementet mener det er nødvendig å foreta
en gjennomgang av de spesifikke problemstillingene som reises av
konvergensutviklingen og konsentrasjon vertikalt av eierposisjoner.
Departementet mener det bør vurderes en utvidelse av medieeierskapslovens
anvendelsesområde til også å omfatte
vertikal integrasjon. Gjennomgangen må skje i lys av formålet
om å fremme ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter og mediemangfold.
Medieeierskapsloven åpner kun for inngrep
mot erverv av eierandeler. Eierskapstilsynet kan ikke vurdere samarbeidsavtaler
mellom medieforetak. Samarbeidsavtaler kan gjelde trykking, distribusjon,
annonsesamkjøring, stoffutveksling, styring av redaksjonelt innhold
osv. Slike avtaler kan i praksis ha like stor betydning for den
enkelte bedrift som et oppkjøp.
Etter at medieeierskapsloven trådte
i kraft har det vært eksempler på at ulike aviser
eller aviskonsern har inngått vidtgående samarbeidsavtaler
som kan sies å ha medført at de må ansees å opptre
i samforstand. Er samarbeidsavtalene vidtgående nok, kan
de i stor grad ha samme virkning som erverv av eierandel, og er
således egnet til å omgå medieeierskapslovens
inngrepshjemler. På en annen side kan det hevdes at kontroll gjennom
samarbeidsavtaler ikke har samme karakter av å være
endelig som erverv av eierandel.
Departementet mener gode grunner taler for å utvide medieeierskapsloven
til også å gjelde inngrep mot samarbeidsavtaler
som er i strid med hensynet til ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter
og mediemangfold. Departementet vil analysere behovet for en slik utvidelse.
På lengre sikt, når all IKT-regulering
er samlet i én lov og ett departement eventuelt har totalansvaret
for reguleringen av sektoren, bør Statens medieforvaltning og
Post- og teletilsynet slås sammen til én etat.
Kulturdepartementet slutter seg til Konvergensutvalgets forslag.
Departementet foreslår at det i forbindelse
med evaluering av medieeierskapsloven settes i gang et arbeid med
sikte på å slå sammen Eierskapstilsynet
og Konkurransetilsynet. Departementet legger til grunn at håndhevelsen
av bestemmelsene i medieeierskapsloven best blir i varetatt i ett
felles tilsynsorgan.
Den pågående overgangen fra
analog til digital teknologi skaper behov for tilpasninger av det
rettslige og politiske rammeverket for kringkastingssektoren. Konvergensutvalget
kom i sin innstilling med en rekke anbefalinger om endringer i kringkastingsloven. Regjeringen
har satt i gang et arbeid med å følge opp disse
anbefalingene. Det overordnede mål for dette arbeidet er å sørge
for at det rettslige rammeverket er à jour med den teknologiske
og markedsmessige utviklingen på feltet.
Våren 2001 sendte Kulturdepartementet
ut et høringsnotat med forslag til endringer av kringkastingsloven.
I notatet ble det blant annet foreslått å presisere
lovens virkeområde for å få til en klarere avgrensning
mot interaktive tjenester. Det ble i tillegg foreslått
endringer i konsesjonsplikten for kringkasting og regulering av
kringkastingsanlegg. Departementet tar sikte på å fremme
en proposisjon med forslag til endringer i kringkastingsloven tidlig
i 2002.
Internasjonalt skjer det en utvikling i retning
av å gjøre reguleringsmyndighetene uavhengige
av det politiske systemet. Blant annet vedtok Europarådet nylig
en rekommandasjon om at medlemslandene i størst mulig grad
skal tilstrebe uavhengige regulatører. Norge har sluttet
seg til denne rekommandasjonen. Kulturdepartementet har som en oppfølging
av dette igangsatt et arbeid med sikte på å løfte
ansvaret for klagesaker etter kringkastingslovens bestemmelser ut
av Kulturdepartementet og over til et uavhengig klageorgan. Kulturdepartementet
vil komme tilbake til Stortinget med nærmere informasjon
om dette arbeidet.
Departementet ser bransjens behov for et fortsatt
formalisert samarbeid mellom lokalfjernsynsbransjen og de riksdekkende
fjernsynskanalene. Det vil primært være bransjen
selv som må komme frem til avtaler med aktuelle samarbeidspartnere
for fremtiden.
Departementet utarbeider nå vilkår
for kunngjøring av et riksdekkende digitalt bakkenett for
fjernsyn (DDT-nett) med en foreløpig kapasitet på tre
multipleksere. Kunngjøringen skjer i inneværende år.
I dette arbeidet vil departementet legge vekt på å ivareta
interessene til lokalfjernsynet så langt det er praktisk
mulig.
Utbyggingen av DTT-nettet må planlegges
for å oppnå de best mulige tekniske og økonomiske
løsninger for fjernsynsselskapene. Dette hensynet gjelder også lokalfjernsynet.
I en slik planleggingsprosess vil det kunne oppstå situasjoner
hvor det vil være motstridende interesser mellom riksdekkende
kanaler og regionale/lokale kanaler. Det vil derfor være
nødvendig å finne løsninger som begge
parter kan være tjent med. Departementet vil følge
planleggingsprosessen nøye. Både Kulturdepartementet
og Samferdselsdepartementet vil kunne gripe inn i prosessen dersom
dette skulle vise seg å bli nødvendig. Det er
imidlertid departementets intensjon at partene selv må anstrenge
seg for å finne omforente løsninger.
Dagens regelverk tillater bare at sponsorer
kan identifiseres ved et ikke-bevegelig bilde. Et forbud mot å bruke
levende bilder i sponsorplakater kan føre til at det blir
tyngre å selge. I motsetning til riksfjernsyn får en
liten inntektsnedgang på sponsorplakater merkbare konsekvenser
for lokalfjernsynet. På bakgrunn av Regjeringens ønske
om å styrke posisjonen for lokalfjernsynet, foreslår
derfor departementet at det blir åpnet for bruk av bevegelige
bilder i sponsorplakater i lokalfjernsynets egenproduserte sendinger.
Lokalradiobransjen spiller en viktig og positiv
rolle i lokalmiljøene, både som lokal informasjonskilde
og diskusjonsforum, og som en sosial faktor og aktivitetstilbud
for frivillige medarbeidere.
Inntekter fra radiobingo er en helt avgjørende
finansieringskilde for mange lokalradioer. Kulturdepartementet stiller
seg positiv til at premietaket for radiobingo økes. Dette
vil kunne gi et bedre økonomisk fundament for videre drift
av lokalradioene.
Stortinget har bedt Regjeringen om å legge
frem en samlet revisjon av bingoregelverket. Kulturdepartementet
vil trolig kunne fastsette nytt regelverk for bingo i løpet
av første halvår 2002. Dette innebærer
at det samtidig vil bli fastsatt nye regler for radiobingo med høyere
premietak.
Redaktørplakaten er en erklæring
over redaktørenes plikter og rettigheter. Redaktørplakaten
slår bl.a. fast redaktørenes "personlige og fulle
ansvar for avisens innhold".
Kulturdepartementet la i 1998 frem et høringsnotat med
forslag om "Lovfesting av prinsippene i redaktørplakaten
og plikt til å informere om eierforhold".
Forslaget er så langt ikke blitt fulgt
opp som følge av at Justisdepartementet i høringen
anså forslaget for å være i strid med
gjeldende grunnlov § 100.
Et grunnleggende element i begrepet ytringsfrihet
er at det ikke skal forekomme sensur eller påtrykk mot enkeltindivider
for å hindre meninger å komme til uttrykk. I dette
perspektivet utgjør den redaksjonelle uavhengighet en viktig
forutsetning for medienes funksjon som kanaler for informasjon og
meningsdannelse.
Redaktørene er viktige i vårt
demokrati. Redaktørene skal være garantister for
ytringsfrihet, for uavhengighet, for integritet - kort sagt for
at leserne og lytterene kan stole på det som formidles
gjennom mediene.
Kulturdepartementet ønsker derfor å bygge
opp under redaktørinstituttet. Forutsatt at Stortinget
i løpet av neste stortingsperiode vedtar en grunnlovsbestemmelse
som åpner for dette, vil Kulturdepartementet derfor legge
frem forslag om lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten.
Digitale dekodere er regulert gjennom lov om
fjersynsstandarder av 25. juni 1999 nr. 50. Denne lovreguleringen
er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre forbrukervennlige
løsninger. Den gir heller ikke garanti for at allmennkringkasterne
vil være tilgjengelige for alle.
EU har satt i gang et arbeid for å vurdere
behovet for en endring av TV-standard-direktivet. Kulturdepartementet
vil følge opp dette arbeidet. EU legger til grunn at standardisering
fortrinnsvis bør skje i regi av markedsaktørene
selv. Dette er også Kulturdepartementets utgangspunkt.
Våren 2001 lyktes aktørene med å nå frem
til enighet om en felles, åpen standard for digitale dekodere.
Overgangen til denne standarden skal skje i løpet av år
2005. Kulturdepartementet ser svært positivt på dette.
Brukerne av digitalfjernsyn vil benytte seg
av en elektronisk programguide til å orientere seg i tilbudet. De
aktørene som opererer slike programguider vil i realiteten
få stor innflytelse over folks faktiske fjernsynskonsum.
Sett fra et kultur- og mediepolitisk perspektiv vil det være
viktig at allmennkringkastingsselskapene sikres en synlig plassering
i disse programguidene. Det kan bli nødvendig å regulere utformingen
av programguidene for å få til dette. Det er for
tidlig å vedta regulering. I forbindelse med oppfølgingen
av Konvergensutvalget vil Kulturdepartementet foreslå at
kringkastingsloven suppleres med en hjemmel som gir myndighetene
muligheten til å gi forskrifter om innretning av de elektroniske
programguidene.
Normalt skjer regulering gjennom lovgivning
som fastsetter mer eller mindre klart definerte grenser for befolkningens
eller myndighetenes handlefrihet ut fra ulike allmenne hensyn. På flere
og flere områder blir selvregulering ansett som et fleksibelt
alternativ til tradisjonell regulering.
Det finnes i hovedsak to typer selvregulering:
1. For det første
er det selvregulering der bransjen selv blir enig om ulike standarder
eller adferdsregler, for eksempel pressens "Vær
Varsom-plakater".
2. Den andre hovedtypen er selvregulering
som en del av et juridisk rammeverk eller med grunnlag i lov, hvor
offentlige myndigheter overlater til bransjen å utarbeide
mer detaljerte regler.
I dag er selvregulering i mediene først
og fremst etablert og anerkjent i forhold til etiske spørsmål.
Den etiske selvjustisordningen for mediene forvaltes av Pressens
Faglige Utvalg (PFU) og Norsk Presseforbund. I dag dekker PFU i
utgangspunktet alle massemedier.
Meldingen viser til et tidligere forslag om
en rammelov for medier og et medieombud. I Ot.prp. nr. 77 (1996-1997)
"Om lov om endringer i kringkastingsloven (Medieetikk
mv.)" gikk Regjeringen imot forslaget om lovregulering og uttalte
dessuten at spørsmålet om det bør opprettes
et medieombud ut fra prinsipielle betraktninger bør overlates
til bransjens egne organer.
Kulturdepartementet holder fast ved at lovgivning
i utgangspunktet ikke er best egnet til å foreta den vanskelige
balansegangen mellom på den ene siden hensynet til personvern
og privatlivets fred og på den andre siden hensynet til
ytringsfrihet, åpenhet og kritisk journalistikk. I medieetiske
spørsmål er det først og fremst bransjen
selv som har fagkunnskapen og som sitter i posisjon for å foreta
de nødvendige skjønnsmessige avveiningene.
Det er dessuten en forutsetning for at mediene
skal kunne oppfylle sin oppgave i forhold til informasjonsformidling,
debatt og samfunnskritikk at de er - og dessuten blir allment oppfattet å være
- uavhengig fra offentlige myndigheter i redaksjonelle spørsmål.
Kulturdepartementet mener derfor utgangspunktet må være
at medieetikk er redaktørens ansvar, og at fastsetting
av medieetiske normer og kontrollen med overholdelsen av disse normene
bør ligge hos bransjens organer.
Meldingen tar bl.a. opp spørsmål
om medieetisk art i forhold til enkelte særskilte grupper
som barn, ungdom og innvandrere. En tar også opp viktigheten
av å skille klart mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing for å opprettholde
medienes troverdighet. Pressens dekning av bl.a. straffesaker og
nye TV-former vurderes også i forhold til etisk selvregulering.
Kvalitet og troverdighet i mediene forutsetter
uavhengighet; både fra annonsører, eiere, profesjonelle kilder/påvirkere
og fra statlige myndigheter. Utviklingen vil først og fremst
kunne være skadelig i den grad den hindrer mediene i å fatte
selvstendige redaksjonelle valg. Manipulasjon av mediene innebærer
manipulasjon av offentligheten. Dette kan være et demokratisk
problem.
Kulturdepartementet vil understreke at utviklingen vil
presentere redaktører, journalister og medieorganisasjoner
for store utfordringer i tiden fremover. Det må understrekes
at selvregulering i denne sammenhengen ikke er et mål i
seg selv, men et offentlig virkemiddel som er valgt fordi det per
i dag anses som mest egnet til å oppfylle de mediepolitiske
målsetningene. Dersom bransjens egen regulering ikke evner å ivareta
de oppsatte målsetningene, kan det derfor bli behov for andre
typer tiltak.
De økonomiske konsekvensene av de tiltakene
som er skissert i denne meldingen, knytter seg først og fremst
til forslagene i meldingen om "Økonomiske virkemidler".
Meldingen fremmer en rekke forslag, bl.a. knyttet til presseformål.
Regjeringen foreslår i sitt budsjettforslag for 2002 en økning
av produksjonstilskuddet til dagsaviser samt støtte til
forskningsprogrammet ved Institutt for Journalistikk. Andre forslag
i meldingen vil Regjeringen eventuelt komme tilbake til i senere
budsjetterminer. Forslagene er ventet å ha positive konsekvenser
for den økonomisk utsatte delen av norsk presse, særlig
de minste lokalavisene.
Departementet foreslår i meldingen å åpne
for dispensasjon fra forbudet mot å utbetale utbytte for
aviser som mottar produksjonstilskudd. Forslaget vil kunne øke
incentivene til private investeringer i aviser og dermed bedre egenkapitalsituasjonen
for utsatte aviser.
I meldingen foreslås opphevelse av
reglene for tvungen stillingsannonsering i dagspressen. Dette er
beregnet å innebære en reduksjon av utgiftene
til statlig annonsering. Inntektstapet for aviser som mottar pressestøtte
vil bli kompensert. Regjeringen kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.
I forbindelse med evaluering av medieeierskapsloven
foreslår departementet at det settes i gang et arbeid med
sikte på å slå sammen Eierskapstilsynet
og Konkurransetilsynet. På lengre sikt foreslår
departementet videre en sammenslåing av Statens medieforvaltning og
Post- og teletilsynet, på det tidspunkt og under den forutsetning
at all IKT-regulering er samlet i én lov og ett departement
eventuelt har totalansvaret for reguleringen av sektoren. Forslagene
vil derfor inntil videre ikke få administrative eller økonomiske
konsekvenser, men kan åpne for dette i fremtiden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra
Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og
fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, slutter
seg til departementets beskrivelse av det norske mediebildet og
vil særlig legge vekt på departementets konklusjoner
når det gjelder beskrivelsen av at medieområdet
er et felt i rask forandring. Komiteen støtter
derfor synspunktet om at de spørsmål som er omhandlet
i meldingen bør gjøres til gjenstand for ny vurdering
om få år. Departementets forslag om jevnlig å foreta
undersøkelser på medieområdet virker
berettiget ut fra et fortløpende behov for å følge
utviklingen på området. Komiteenmener at departementet i dette arbeidet
også bør benytte materiale fra tilgjengelig medieforskning
fra norske og internasjonale kilder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til behandlingen
av St.meld. nr. 9 (2001-2002) Målbruk i offentleg teneste, der
flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, understreker viktigheten av å opprettholde
begge målførene i allmennkringkastinga, både
i radio og fjernsyn.
Flertallet viser til at det samtidig
er viktig at mediepolitikken har en stabilitet og langsiktighet
som gir de ulike aktørene forutsigbare rammebetingelser. Dette
er avgjørende for å utvikle gode redaksjoner,
høy kompetanse og god journalistikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at avviklingen av NRK-monopolet er en av de viktigste hendelser
innen media i Norge i siste halvdel av forrige århundre.
I eteren har man nå fått valgmuligheter lik det
man i lang tid har hatt med hensyn til aviser og blader. Utviklingen
av Internett har ytterligere understreket denne utviklingen.
Fremskrittspartiets program og intensjoner hva angår
mediepolitikken er følgende:
– Avskaffelse
av statlig medievirksomhet som NRK, for slik å sikre uavhengige
aktører i media, mangfold og ytringsfrihet.
– Full frihet til å kringkaste/formidle
gjennom alle tilgjengelige medier, kun begrenset av straffeloven og
konkurranselov.
– Begrensning av eierkonsentrasjoner,
private så vel som statlige, for å hindre monopoldannelse
og sikre fri konkurranse, mediemangfold og ytringsfrihet.
– Likestilling av media gjennom
fjerning av statlige støtteordninger som pressestøtte.
– Likebehandling med hensyn til
momsfritak for å sikre pressens og medias uavhengighet
og den frie meningsdannelse og meningsformidling.
– Konsesjoner innenfor medieformidling
gis som en formalitet på nøytralt grunnlag og
legges ut på anbud der begrenset kapasitet tilsier det.
Disse medlemmer vil markere ytringsfriheten og
det frie valg hos forbrukerne som det bærende og mest vesentlige
prinsipp i Fremskrittspartiets mediepolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til innledningen i mediemeldingen (St.meld. nr. 57 (2000-2001))
som starter med et prinsipielt utgangspunkt:
"Ytringsfriheten er en avgjørende forutsetning
for en demokratisk styreform og en vesentlig basis for en kulturell
utvikling i samfunnet. Et demokrati krever en befolkning som kan
delta fritt i meningsutvikling om politikk og andre samfunnsspørsmål.
Forutsetningen for aktiv og informert deltagelse i samfunnsdebatten
er fri tilgang på et mangfold av informasjon og synspunkter
fra ulike politiske partier, interessegrupper og lignende. Mediene
utgjør i denne sammenhengen et institusjonalisert system
for informasjonsformidling og lignende."
Etter disse medlemmers forståelse
er dette det mest fundamentale grunnprinsippet i vårt demokratiske
system, nemlig ytringsfriheten og fri tilgang til informasjon og
folkeopplysning. Disse grunnpilarene i vårt samfunn som
gir unike muligheter for å kunne eksistere som et fritt
og meningsbærende menneske, er i ferd med å bli
truet av en økende kommersialisering, konformitet og eierkonsentrasjon.
Denne tendensen kan føre til at det settes mindre krav
til etterrettelighet og til å kunne etterprøve
den informasjon og de opplysninger, som blir gitt i forhold til
den daglige kampen som utspeiler seg mellom mediene om å få være
"først ute" og sette dagsorden. Et eksempel på dette
er den økende bruken av anonyme kilder som belyser viktige saker
av nasjonal interesse. En svekkelse av den seriøse journalistikken
kan sette ytringsfriheten i fare.
Disse medlemmer mener tilgang
til kunnskap og mulighet for informasjonsinnhenting skal sikres
for alle. Det skal sikre forståelse for demokratiets grunnverdier
og samtidig sikre individets rett til å ytre seg. Disse
medlemmer vil nevne den økende vanskelighetsgraden
det blir for den vanlige mann og kvinne å kunne få ytre
sin mening i det offentlige rom. Kravene til å "levere"
de rette produktene til "rett" tid og med passende og forutsigbart
svar, gjør at mediene i stor grad velger kilder blant eksperter,
politikere og medievante kilder. Etter disse medlemmers oppfattelse
er dette en uheldig utvikling, som kan redusere enkeltindividets
mulighet til å ytre seg. Ut fra dette ståstedet
er det ekstremt viktig å kunne tilby et mangfold av arenaer
lokalt og nasjonalt, som ivaretar og styrker den offentlige samtale,
et av demokratiets viktigste grunnprinsipp, nemlig ytringsfriheten.
Disse medlemmer tar utgangspunkt
i en samfunnsutvikling og mediesituasjon som er preget av globalisering,
kommersialisering og konvergens. Denne situasjonen med nye markedsmessige
sammensetninger av krysseierskap og mediekonglomerater, skaper store
utfordringer i mediepolitikken, som f.eks. regulering av mediemarkedet,
eierskapskonsentrasjon, dominerende medieaktører som både
driver innholdsproduksjon og distribusjon.
Disse medlemmer vil peke på at
medieområdet gjennomgår en eksplosiv utvikling
preget av økt medietilbud, større mangfold
og store endringer i folks brukervaner. Dette skaper store utfordringer
for et lite land som Norge, og kan true det norske språket
og vår identitet på lengre sikt. Disse
medlemmer henviser til St.meld. nr. 9 (2001-2002) Om målbruk
i offentlig teneste og Innst. S. nr. 109 (2001-2002)
Etter disse medlemmers oppfattelse
er det en tendens til å betrakte publikum som konsumenter,
og ikke som lesere, lyttere og seere. Denne konsumentholdningen
påvirker kommunikasjonsforholdet radikalt. En konsument
er ikke en likeverdig partner i en samtale, men et objekt for påvirkning.
Kommersielt eierskap og markedsvridning og kravet til inntjening og
overskudd, er noen av drivkreftene bak denne formen for kommunikasjon.
Komiteen konstaterer
at medieområdet er inne i en sterk utvikling karakterisert
ved internasjonalisering, teknologisk utvikling, store strukturelle
endringer og sterkt økonomisk engasjement. Ingen kjenner
allmennhetens brukermønstre i fremtiden eller hvilke uttrykksformer
man vil ytre seg i. Mediepolitikken vil således i noen
grad være politikk for en overgangstid, noe som vil medføre
at også enkelte valg får preg av å være
overgangsløsninger. Dette dreier seg eksempelvis om valg
av teknologiske plattformer, eller markedsmessig hensyntagen til
norske aktører i forhold til konsesjoner etc. Komiteen legger
derfor vekt på at mediepolitikken må være
tilpasningsdyktig.
Komiteen mener det er en viktig
politisk oppgave også innenfor TV å sikre allmennheten
tilgang og til en pris som ivaretar ytringsfrihetens behov. Komiteen vil
her peke på at det foreløpig er for tidlig å se
hvordan utviklingen blir. Et utviklingsforløp kan være
at allmennheten får tilfredsstillende tilgang fordi mediene selv
ser seg tjent med dette, slik vi i dag ser det hos avisene. Et annet
utviklingsforløp kan være at tilgjengeligheten
må sikres gjennom offentlig regulering slik vi ser det
i noen land i forhold til TV-distribusjon. Komiteen mener
mediepolitikken ut fra dagens behov må ta høyde
for begge tilnærmingsmåter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
de målsettinger for mediepolitikken som trekkes opp i meldingen. Flertallet mener
også at de operasjonelle delmål som beskrives,
nemlig behovet for innholdsmangfold, mediemangfold, konkurranse
og kvalitet, er gode standarder for utforming av den fremtidige
politikk på området. Flertalletvil imidlertid understreke at spørsmålet
om tilgjengelighet for allmennheten, som i meldingen drøftes
som del av delmålet "innholdsmangfold", blir et særlig
viktig hensyn å ivareta i årene som kommer. Flertallet mener
derfor at dette hensynet på selvstendig grunnlag må tillegges
vekt på linje med de øvrige delmålene.
Flertallet vil fokusere på de
kulturpolitiske utfordringer som følger av internasjonalisering
og teknisk konvergens innenfor medieområdet. Uavhengig
av teknologisk plattform vil behovet for norskprodusert innhold
være sterkt økende. Skal vi oppnå dette
må hele vårt kreative potensiale tas i bruk. Flertallet mener
dette fordrer en kulturpolitikk som bygger ned gamle skillevegger
og åpner for nye arenaer der aktørene innenfor
kultur, medier og teknologi møtes.
Flertallet vil i denne sammenheng
rette oppmerksomheten mot den internasjonale utviklingen på det regulatoriske
området. Flere typer nasjonalt betingede støtteordninger
innenfor kultur- og medieområdet utfordres av internasjonale
regelverker, ofte av konkurranserettslig karakter. Særlig
gjør dette seg gjeldende innenfor EU/EØS-området.
Selv om Norge står utenfor EU, er det viktig at vi benytter
de mulighetene EØS-samarbeidet gir til best mulig å bidra
til at små kulturnasjoners behov blir ivaretatt.
Flertallet viser til at i en
mer globalisert medievirkelighet blir det enda viktigere med en
mediepolitikk som sikrer et mangfold av norske medier, både
på nasjonalt plan og lokalt og regionalt. Dette er viktig
for norsk språk og kultur, og for identitet og tilhørighet.
Flertallet understreker at et
mediesystem med et mangfold av ytringsmuligheter og informasjonskilder er
en forutsetning for ytringsfrihet og en god demokratisk samfunnsdebatt.
Flertallet mener det er en viktig
oppgave å legge til rette for at medier over hele landet
kan ivareta sine public service-funksjoner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at mediepolitikken må være tilpasningsdyktig
noe som tilsier en åpen tilnærming gjennom generelle
virkemidler snarere enn spesialiserte støtteordninger.
Komiteen viser til
at meldingen legger betydelig vekt på pressepolitikken. Komiteen slutter
seg til at pressen spiller en viktig rolle for sentrale hensyn knyttet
til ytringsfrihet og ivaretagelse av viktige norske demokratiske
tradisjoner. Komiteen vil i denne sammenheng særlig
understreke betydningen av at pressen er tilgjengelig for alle. Komiteen vil
peke på at den teknologiske utviklingen medfører
at også andre medier som radio, televisjon og Internett
er i kraftig utvikling. Komiteen mener dette er viktig
i et ytringsfrihetsperspektiv ut fra det forhold at stadig flere
steder i landet kun har én avis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på deviktige funksjoner lokalavisene fyller
for ivaretagelsen av lokaldemokratiet. Lokalavisen er også en
viktig støttespiller for lokalt kultur- og foreningsliv.
De små lokalavisene har i tillegg en viktig funksjon i
forhold til ivaretagelse av nynorsk og nyansene i norsk språk
generelt. Flertallet vil også trekke frem
betydningen av disse avisene i forhold til kulturarbeid og mulighet
til ytringsfrihet for språklige og etniske minoriteter. Flertallet slutter
seg derfor til forslaget om å styrke støtten til
de små lokalavisene.
Flertallet vil understreke den
viktige rolle de riksspredte meningsbærende avisene har
for ytringsfrihet og mangfold og går inn for at den offentlige
støtten fortsatt omfatter disse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
at papiravisene i dag har en spesiell plass i samfunnsdebatten.
Dagspresseutvalget understreker at avisene har en sentral funksjon
når det gjelder informasjon og debatt om viktige lokale,
nasjonale eller internasjonale samfunnsspørsmål,
og for at den enkelte skal kune utøve sine demokratiske
funksjoner på et velinformert grunnlag. Utvalget mener
at avisen vil ha en tilsvarende viktig rolle og betydning i årene
framover. Disse medlemmer støtter derfor konklusjonen
i meldingen om at et mangfold av aviser fortsatt er en mediepolitisk
hovedoppgave.
Selv om elektroniske medier er i vekst, og gir
gode muligheter for informasjon, er det fortsatt en stor del av befolkningen
som ikke har tilgang til Internett. I tillegg er gode redigerte
medier viktig for å kunne holde seg orientert om viktige
samfunnsspørsmål.
Disse medlemmer konstaterer at
det ikke er mangel på lesere eller dårlig kvalitet
på det redaksjonelle produktet som er problemet for små lokalaviser, nummer
2-avisene og de riksspredte meningsbærende avisene. Grunnen
til at mange sliter økonomisk er en kostnadskrevende distribusjon
og et utilstrekkelig annonsemarked, fordi annonseinntektene først
og fremst går til de største og ledende avisene. Disse medlemmer konstaterer
derfor at det er et behov og en etterspørsel etter disse
avisene som ikke ville bli dekket dersom avisene skulle forsvinne.
Disse medlemmer mener at både
momsfritaket og produksjonsstøtten er viktig for å nå målene
for dagspressen. Disse medlemmer konstaterer at meldingen
slår fast at dagens tilskuddsordning treffer svært
presist de avisene som har økonomisk behov for tilskudd.
Samtidig konstaterer også disse medlemmer at
momsfritakets betydning har økt kraftig, mens produksjonsstøtten
er redusert, og at dette betyr en dreining i favør av de
største og rikeste avisene.
Disse medlemmer mener det er
et viktig mål å øke pressestøtten
slik at den kommer opp på det reelle nivået fra
1993. Dette er nødvendig både for å sikre gode
og forutsigbare betingelser for de riksspredte meningsbærende
avisene, for nummer 2-avisene og for lokalavisene. Disse
medlemmer støtter også forslaget om å opprettholde
dagens innretning på produksjonstilskuddet til dagsaviser
i all hovedsak uendret.
Disse medlemmer ser positivt
på at departementet varsler en egen tilskuddsordning til
etablering av aviser i tråd med Dagspresseutvalgets forslag.
Dette kan bidra til et enda sterkere mediemangfold, og også bidra
til avisetablering på steder hvor det ikke eksisterer et
tilbud.
Disse medlemmer konstaterer at
forbudet mot utbytte og grense for overskudd for aviser som mottar produksjonstilskudd
kan virke begrensende på disse avisenes tilgang til risikokapital. Disse
medlemmer mener likevel det vil virke mot ordningens formål om
produksjonstilskuddet skal gå til aviser med store overskudd
og utbytteutbetalinger. Disse medlemmer støtter
derfor forslaget om at man innfører en adgang til å søke
Statens medieforvaltning om dispensasjon fra utbytteforbudet for
lengre eller kortere tidsrom for enkeltaviser som trenger tilførsel
av ny kapital for å overleve.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at produksjonsstøttens
opprinnelige målsetting om å opprettholde mangfold
gjennom flest mulige aviser, helst to på hvert utgiversted,
ikke har vist seg mulig å nå. Disse medlemmer viser
til at meldingen konstaterer at dette så langt ikke kan
sies å representere et problem for ytringsfriheten. All
erfaring tyder på at lokale monopolaviser, ut
fra egeninteresse, ønsker å være levende
debattorganer med stor redaksjonell åpenhet i forhold til
hele spekteret av politiske oppfatninger. Selv om også andre
medier gjør seg stadig sterkere gjeldende, er altså avisene
fortsatt det fremste medium for ivaretagelse av bredden i den offentlige
debatt.
Disse medlemmer mener derfor
at produksjonsstøtten til avisene skal videreføres
i de nærmeste årene. Disse medlemmerviser til den teknologiske og strukturelle
utviklingen på medieområdet og mener det fortløpende
må vurderes om dagens ordninger bør erstattes
av en ny og bredere anlagt politikk på medieområdet.
Disse medlemmer mener at det
ikke bør legges opp til noen ytterligere opptrapping av
pressestøtten nå slik meldingen legger opp til,
men at man fortløpende bør vurdere innretningen
på midlene innenfor dagens nivå.
Når det gjelder pressestøtte
har komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sterke
prinsipielle innvendinger mot denne formen for selektiv støtte. Disse
medlemmer mener at pressen skal være uavhengig
av myndighetene, og går inn for avvikling av pressestøtteordningen
over en to-års periode. Eksistensen av frie, uavhengige,
lokale, regionale og riksdekkende aviser er verdifullt for samfunnet.
Et tilbud av slike aviser bør primært søkes
opprettholdt gjennom konkurranse på et åpent marked,
hvor pressen får sine inntekter fra avislesernes kjøp
av aviser og fra annonsesalg. Fjerning av pressestøtten
vil trolig føre til at noen av de aviser og publikasjoner
som i dag mottar tilskudd vil få problemer. Det synes imidlertid
også klart at en fjerning av statstilskuddene vil tvinge
frem nytenking som kan gjøre at flere av de utsatte aviser
og publikasjoner vil kunne klare seg.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med fremlegg av budsjettforslaget for 2003 legge opp til en avvikling
av pressestøtten over en periode på to år."
Disse medlemmer mener at dersom
dette primære syn fra Fremskrittspartiet ikke vinner frem
bør midlene innenfor pressestøtten fokuseres rundt
nr. 2-avisene og lokalpressen.
Disse medlemmer registrerer at
momsfritak og direkte produksjonsstøtte er de viktigste
virkemidlene for å subsidiere dagspressen. Momsfritaket
er i dag det mest vesentlige bidraget til dagspressens økonomi.
Det har økt sterkt i betydning de siste årene,
mens produksjonsstøttens omfang er redusert. Dermed er
det statlige bidraget til dagspressen dreid i favør av
de største og rikeste avisene.
Disse medlemmer mener man bør
utvide merverdiavgiftsfritaket til ukepresse og andre medier. Disse
medlemmer mener det er åpenbart at disse mediene
konkurrerer på de samme markedene som dagspressen, og at
de derfor også bør ha like konkurransevilkår.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak hvor man vurderer muligheten for å likebehandle
dagspresse, ukepresse og andre media ved at de gis nullsats for
moms."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Dagspresseutvalgets utredning, NOU 2000:15, der en viser til
avisenes samfunnsmessige betydning for informasjonsinnhenting og
ytringsfrihet og derav fortsatt store behov for produksjonstilskudd. Disse
medlemmer deler i hovedsak Dagspresseutvalgets vurderinger
og mener det er riktig å øke den direkte pressestøtten
og innføre ny tilskuddsmodell for nummer-2-aviser og riksdekkende
meningsbærende aviser. Disse medlemmer deler
også Presseutvalgets vurderinger om betydningen av støtte
til Institutt for journalistikk (IJ), som et viktig sted for å utvikle
pressens kompetanse. Disse medlemmer ønsker
videre å øremerke avsetning på 10 mill.
kroner årlig til tiltak som kan motvirke tendensen til
synkende avislesning blant barn og unge.
Komiteenunderstreker
viktigheten av at vi som nasjon makter å henge med i utviklingen
av de nye medier som vokser frem som følge av den teknologiske
utviklingen. Noen mener at Internett og lokal radio og TV i dag
ikke spiller noen sentral rolle i mediebildet. Dette kan imidlertid
endre seg hurtig, og mye taler for at disse områdene bør
vies større oppmerksomhet.
Komiteenmener
at man i lys av utviklingen på avisområdet bør
bidra til å styrke lokalradio og TV. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om å styrke disse medienes økonomi
gjennom å gjøre dem mer konkurransedyktige.
Komiteen merker seg de positive
muligheter som ligger i digitaliseringen av radio- og TV-nettet.
Dette vil føre til større tilgang på frekvenser,
noe som også må komme lokale medier til gode. Komiteenunderstreker viktigheten av at lokalbaserte
medier tas med i statens strategier for digitaliseringsprosessen. Komiteen ser
med bekymring på at kostnadene ved innføringen
av den nye senderteknologien kan bli vanskelige å bære
for lokale medier. Da forholdet mellom kostnader og tilgjengelighet
i de foreliggende alternativer ennå ikke er konkretisert,
velger imidlertid komiteen å avvente utviklingen.
Komiteen merker seg utviklingen
innenfor internettbaserte tjenester og tilbud. Den teknologiske
utviklingen innenfor dette området er langt fra fullført
og nye tekniske landevinninger må forventes i årene
som kommer.
Komiteenmener
det er av stor kulturpolitisk betydning at norske miljøer
gjør seg gjeldende som innholdsleverandører. Internett
vil trolig bli en viktig kilde til informasjon, ytring og opplevelse
i fremtiden, ikke minst som følge av ytterligere teknologisk
utvikling. Komiteen vil i denne sammenheng peke på viktigheten
av at det er reelle konkurranseforhold på netteier- og
distribusjonssiden.
Komiteen synes den faktiske implementeringen av
teknologien går tregere enn det den teknologiske utviklingen
kunne tilsi. Årsaken er blant annet at det tar tid å innarbeide
brukervaner og dermed opparbeide det nødvendige marked
innenfor feltet. Komiteenhar også merket
seg at bransjen sliter med manglende balanse i forhold til å skape
inntjening for alle ledd, særlig gjør dette seg
nå gjeldende for innholdsleverandørene. Dette
er et alvorlig problem som staten ikke over tid kan forholde seg
passiv til. Komiteenkonstaterer
imidlertid at det er en gryende erkjennelse hos alle de involverte
aktørene om at innholdsproduksjonen vil være avgjørende
for hele internettfeltets fremtid. Komiteen mener
det vil være mest hensiktsmessig og fremtidsrettet dersom
de involverte bransjer finner ut av disse problemene på egen
hånd, uten regulatoriske inngrep fra det offentlige.
Komiteen har i forbindelse med
høringene mottatt en rekke innspill om utbyggingen av bredbåndnettet
i Norge. Komiteen har inntrykk av at det ligger betydelige
potensialer i flere nett med helt eller delvis offentlig eierskap. Komiteen understreker
betydningen av at den offentlige innsatsen samordnes. Flertallet mener
også at det uavhengig av eierskap må være
et mål å få til en best mulig koordinering
og standardisering på området, noe komiteen forutsetter ivaretas
av Post og Teletilsynet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til forslaget om å øke premietaket for radiobingo. Flertallet støtter videre
forslaget om å tillate reklameplakater med levende bilde
i lokal-TV.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også peke
på at man ut fra ønsket om en bredt anlagt offentlig
debatt, må se på den faktiske tilgjengelighet
allmennheten har til TV-mediet. I mange land har man ønsket å sikre
denne tilgangen gjennom egen lovgivning som forplikter allmennkringkastere
eller distributører å holde av en del av sendekapasiteten
til livssynskanaler, ideelle organisasjoner og lignende. I Norden
betegnes dette gjerne som åpne kanaler. Dette flertallet mener
dette er et interessant område sett i et ytringsfrihetsperspektiv. Dette
flertallet mener derfor at staten bør legge til rette
for dette når man ved innføring av nye distribusjonskanaler
skal utarbeide regelverk og gi konsesjoner.
Dette flertallet viser til at
en nå skal fordele sendetid for radio i et P5, og at den
nye teknologien gir større tilgang til frekvenser. Dette
gjør at man for fremtiden kan ha en mer formålstjenlig
fordeling av sendetid. Dette flertallet mener blant
annet at det er viktig å gi de frivillige organisasjonene
og de ikke-kommersielle lokalradioene mulighet for sendetid. Samtidig
må de kommersielle lokalradioene få forutsigbarhet
i driften, slik at de kan oppfylle de målene de har i forhold
til innhold og målgruppe, og at de kan drive økonomisk
forsvarlig. Dette flertallet har merket seg at fordeling
av sendetider endres med jevne mellomrom, og at sendeflaten til
de kommersielle kanalene ofte blir endret, og at sendingene på samme frekvens
blandes mellom kommersielle og ikke-kommersielle aktører. Dette
flertallet mener en bør se på en fordeling
av frekvenser og sendetider, der en rydder opp i dette, slik at
alle får best mulige sendevilkår. Dette
flertallet mener at en bør la de kommersielle kanalene
søke på konsesjoner som strekker seg over flere år,
som det også kan vurderes om det skal betales for. Dette
flertallet mener at en bør se på det samme
konseptet når det gjelder lokal-TV.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en Public
Acess-TV-kanal i Norge (Åpen kanal) må være
landsdekkende, ha formidlingsplikt og baseres på at det
ikke skal sendes reklame eller drives eksponering mot sponsorer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
vurdert prosjektet Åpen kanal som ønsker å etablere
en ikke-kommersiell kanal som skal benytte andre kommersielle aktørers
riksdekkende distribusjonsnett, i dette tilfelle Telenor.
Kanalen skal finansieres gjennom offentlig støtte, tilleggsavgift,
brukere av et kommersielt tilbud og innholdsleverandører. Disse medlemmer merker
seg at Åpen Kanal hevder å gi allmennheten tilgang
til fjernsynsmediet, men setter likevel føringer ved at
oppnevnt styre og råd som består av personer med
markante livssyn og politiske oppfatninger skal fordele sendeflaten
til innholdsleverandører. Disse medlemmer mener
at kun straffeloven skal begrense innholdsleverandører. Disse medlemmer går
inn for likestilling av media gjennom fjerning av statlige støtteordninger
og særordninger for enkelte aktører. Dette for å sikre
pressens og medias uavhengighet og den frie meningsdannelse og meningsformidling. Disse
medlemmer anser at konsesjoner og tilgang til distribusjonsnett
innenfor medieformidling gis som en formalitet på nøytralt grunnlag
og legges ut på anbud der begrenset kapasitet tilsier det. Disse
medlemmer avviser på dette grunnlag ytterligere
en stats- og avgiftsfinansiert kringkaster som prosjektet Åpen
kanal.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at prosjektet "Åpen kanal" ikke skal ha offentlige
subsidier eller særordninger."
Disse medlemmer ser fremveksten
av lokal-TV som en berikelse for det norske samfunnet. Dette er viktig
som nyhetskilde og identitetsskapende faktorer.
Disse medlemmer slutter seg til
departementets syn om at man ser bransjens behov for et fortsatt
formalisert samarbeid mellom lokalfjernsyn og de riksdekkende fjernsynskanalene.
Det vil primært være bransjen selv som må komme
frem til avtaler med aktuelle samarbeidspartnere for fremtiden.
Lokalfjernsyn er en mulighet for lokale og regionale aktører
innenfor kultur, livssyn, næring og samfunn, å skape
og bygge nettverk, skaffe oppmerksomhet og ivareta regional og lokal
identitet. Befolkningen får en formidlingskanal som angår
deres eget nærområde, og kan bidra til økt
engasjement lokalt.
Ikke minst når det gjelder lokalpolitikk
kan lokalfjernsyn være en arena for aktuelle saker på hjemstedet som
bidrar til økt interesse for politikk generelt. Disse
medlemmer vil her vise til dokument 8-forslaget som er fremmet
fra Fremskrittspartiet om en prøveordning for politisk
reklame i lokalfjernsyn ved neste kommune- og fylkestingsvalg (Dokument
nr. 8:41 (2001-2002). Disse medlemmer mener at det ikke
kan være rasjonelle grunner til å behandle lokale aviser,
radiostasjoner og lokal-TV forskjellig mht. hva de skal ha lov å sende
av reklame.
Disse medlemmer konstaterer at
det reklamefinansierte inntektsgrunnlaget er avgjørende
for uavhengig lokalkringkastings virksomhet. Begrensninger når det
gjelder bevegelige sponsorplakater virker ødeleggende på lokalfjernsynets
potensiale for utvikling når det gjelder programtilbud
og kvalitet.
Hva angår konsesjoner, så legger
de en begrensning på muligheten for å etablere
lokalfjernsyn. Tidligere når lokalfjernsyn har vært
tatt opp på Stortinget, har man hevdet at tekniske begrensninger
gjør det tilnærmelsesvis teknisk umulig. Det har
likevel etter noen tid vist seg å være mulig med
flere frekvenser. Hva angår TV-frekvenser, er det grunn
til å vise til at man nå i Paris har 6 etersendte
lokal-TV-stasjoner, Roma har 20 og New York har 30. At det da skulle
være teknisk umulig med en ekstra frekvens i en storby
som Oslo virker lite troverdig.
Disse medlemmer mener konsesjoner
for lokalfjernsyn skal gis ut på nøytralt grunnlag
(anbudsordning for kommersielle aktører), og at tekniske
løsninger som gir mulighet for å tildele flere
konsesjoner etterstrebes.
Disse medlemmer viser til at
lokalradio spiller en viktig og positiv rolle i lokalmiljøene,
både som lokal informasjonskilde og diskusjonsforum, og
som en sosial faktor og aktivitetstilbud for frivillige medarbeidere.
Inntekter fra radiobingo er en helt avgjørende finansieringskilde
for mange lokalradioer. Gjeldende regler for spill og gevinster
har vært uendret siden 1990. Dette har ført til
at radiobingo taper terreng i forhold til andre spill, og til at
lokalradioene får mindre inntekter fra radiobingo.
Disse medlemmer registrerer at
departementet stiller seg positiv til at premietaket for radiobingo økes. Dette
vil kunne gi et bedre økonomisk fundament for videre drift
av lokalradioene. Bedre rammer for radiobingo vil være
spesielt viktig for videre drift av de små radioene, og
vil være et positivt bidrag for å bevare et mangfold
av radioer med lokal forankring.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fjerne
premietaket på radiobingo for slik å øke
lokalradioenes inntektsgrunnlag."
Komiteen mener det kan åpnes
for konkurranse på radiosiden og ber departementet vurdere
mulighetene for å etablere en konsesjon til. Komiteen viser
her til konsesjonen for DAB-radio (Digital Audio Broadcasting) og
ber departementet vurdere om denne kan utvides til også å gjelde
det analoge nettet inntil digitalradio er innført. Komiteen understreker
betydningen av at våre allmennkringkastere har rammebetingelser som
gir den nødvendige styrke til å opprettholde de kvalitative
og kvantitative krav som må stilles.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at hovedstrukturen
for landsdekkende allmennkringkasting i Norge i hovedsak har funnet
sin form.
Flertallet slutter seg til de
ordninger som gjelder i forhold til Allmennkringkastingsrådets
arbeid og dets rapportering til Stortinget. Flertallet mener
dette gir en god anledning for Stortinget til å gi innspill
i forhold til virksomheten i NRK.
Flertallet mener en presisering
av "allmennkringkasterbegrepet" i denne sammenheng kan være
nyttig. Flertallet støtter derfor det arbeid
kulturministeren har iverksatt med sikte på dette.
Flertallet viser til det viktige
arbeidet Allmennkringkastingsrådet gjør for å overvåke
allmennkringkastingsvilkårene til NRK, TV2 og P4. Flertallet mener
rådets arbeid må sikres og ber Regjeringen sørge
for bedre arbeidsvilkår for Allmennkringkastingsrådet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil ikke gå inn på de tekniske enkelthetene i
forbindelse med den digitale distribusjonen, men slutter seg til
den drøfting departementet har lagt til grunn. Dette
flertallet vil særlig understreke at følgende
sentrale problemstillinger ivaretas i forbindelse med utbyggingen av
det digitale nettet: full dekning i Norge, muligheter for vesentlig
flere kanaler, ivaretagelse av lokalfjernsyn og åpen kanal,
samt garanti for kontroll over den fremtidige elektroniske programguiden. Dette
flertallet vil understreke betydningen av at overgangen til
den nye teknologien blir enkel å håndtere for
publikum. Dette flertallet forutsetter at kostnadene forbundet
med utbyggingen skal dekkes av utbyggerne.
Dette flertallet forutsetter
også at et digitalt bakkenett fører til en reell
forbedring i tjenestetilbudet for alle. Det bør også vurderes
hvordan dette nettet kan brukes for å sikre hele landet
tilgang til inngående bredbånd.
Dette flertallet legger til grunn
at NRK fortsatt skal være offentlig finansiert, statseid
og i hovedsak reklamefri. Dette flertalletmener at lisens fortsatt skal være
den primære inntektskilde, men at det også bør
være mulig for NRK å utvikle andre kilder til
inntekter for å møte nye utfordringer innenfor
dagens rammer. Ikke minst gjelder dette i forhold til å delta
i utviklingen av og utnytte det spekter av produkter som eksempelvis
følger av et fremtidig interaktivt TV. Dette flertallet slutter
seg til meldingens utgangspunkt om at staten først og fremst
skal styre NRK på et overordnet politisk nivå gjennom
de kanaler aksjeselskapsformen gir. Dette flertallet ser
dette som en forutsetning for at NRK skal få det nødvendige
styringsrom for til enhver tid å være på høyde
med utviklingen, det være seg teknisk, innholdsmessig som økonomisk.
Dette flertallet ser det som
positivt at NRK og TV2 har tatt konkrete initiativ for å komme
videre i forhold til å få etablert kanaler for
digital sending slik Stortinget tidligere har fastsatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
bør konkretiseres hva vi som eiere og som finansierer av
allmennkringkasteren NRK vil at NRK skal oppfylle. I dag er det
slik at TV2 gjennom konsesjonsvilkårene stilles overfor
mer konkrete krav enn det NRK gjør. Disse medlemmer mener
det er viktig at Stortinget, som representanter for eierne, det
norske folk, sørger for at NRK fyller sin rolle. Selv om
NRK er organisert som et aksjeselskap, skal vi som eiere ha klare
forventninger til den virksomheten NRK driver. NRK har gjennom omdannelsen
til A/S fått en friere stilling, som gjør
at den daglige driften og programinnhold og profil ligger til styret, mens
Stortinget og Kulturdepartementet skal gi de politiske signalene.
Det er viktig at disse politiske signalene blir fulgt, som for eksempel
vedtaket om distriktssendingene i Nordland. Disse medlemmer viser
til at de politiske beslutningene som er gjort om NRK de siste årene
har vært enkeltvedtak som ikke er satt inn i en sammenheng. Disse
medlemmer vil understreke at den ansvarsfordelingen en aksjeselskapsmodell
innebærer, gjør det enda viktigere at eieren er
tydelig og konkret i de overordnede retningslinjene for NRK.
Disse medlemmer mener NRK skal
være en allmennkringkaster som sikrer det norske folk et
bredest mulig radio- og TV-tilbud. Det skal være sterkt
forankret i den norske virkelighet og bygge tilhørighet
gjennom blant annet gode distriktssendinger. NRK1 skal være
hovedkanal der en skal sikre seerne et bredest mulig tilbud. NRK2
er en avlastningskanal som ikke dekker hele landet. Dette må profilen
i kanalen ta høyde for. Disse medlemmer vil
understreke at det betyr blant annet at program med bred allmenn interesse
bør ligge til NRK1 for å sikre alle tilgang. NRK1
må derfor ha et bredest mulig programtilbud. NRK har en
spesiell oppgave som ikke-kommersiell allmennkringkaster. NRK skal
ikke styres etter seertall alene. De må hele tiden oppfylle
den rollen de har i forhold til å sikre bredden og det
smale.
Disse medlemmer går
inn for at det utarbeides en "allmennkringkastingsplakat" etter
modell av konsesjonsvilkårene i TV2, der kravene overfor
NRK slås fast. I tillegg til krav om bredde, program for
ulike grupper som barn og minoriteter, bør plakaten slå fast krav
om egne distriktssendinger i alle fylker, og at distriktsprofilen
skal videreutvikles og styrkes. Disse medlemmer mener
også det skal legges inn krav for hvilke saker Stortinget
skal forelegges ved endringer. Opprettholdelse av utenlandssendingene
og av kringkastingsorkesteret bør også være
i vilkårene, men vi ber samtidig om en gjennomgang på eventuell
ny finansieringsordning av orkesteret. I tillegg bør NRKs oppgaver
i forhold til undervisning inkluderes.
Disse medlemmer viser til at
NRK har og kan spille en vesentlig rolle innenfor undervisning.
Både NRKs store arkiv, programmer og de mulighetene satsingen
på et digitalt bakkenett gir, er noe som kan og må utnyttes
til undervisningsformål. En god utnyttelse av NRK kan for
eksempel være nyttig som informasjonskilde og dokumentasjon
for elevene eller som komponenter i digitale læremidler. Disse
medlemmer ber Kulturdepartementet i samarbeid med Utdannings-
og forskningsdepartementet og Læringssenteret sørge
for at dette skjer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Det utarbeides en allmennkringkastingsplakat
med de overordnede kravene til NRKs virksomhet. Regjeringen bes
utarbeide dette og legge det fram for Stortinget i løpet
av 2002."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
at avviklingen av NRK-monopolet er en av de viktigste hendelser
innen media i Norge i siste halvdel av forrige århundre.
Økningen i radio- og fjernsynstilbudene
har gitt oss større muligheter til å velge. Dette
viser at frihet i eteren kan stimulere til kvalitet og mangfold. Disse medlemmer ønsker
størst mulig grad av frihet i eteren. Vi ønsker å legge
minst mulig restriksjoner på dem som vil drive radio- og
fjernsynsstasjoner. Er det fysisk mulig med hensyn til frekvenser
osv., bør konsesjoner gis som en formalitet.
Når det gjelder NRKs rolle som allmennkringkaster, ser disse
medlemmer det ikke som noen offentlig oppgave å drive
med medievirksomhet. Disse medlemmer har som et langsiktig
mål med arbeidet her i Stortinget å selge NRK.
Disse medlemmer ønsker
en konkurransesituasjon i radio- og fjernsynsvirksomheten der de
enkelte aktører finansierer sin virksomhet, enten gjennom reklame
og sponsing, eller gjennom abonnements- og betalings-TV-ordninger.
Disse medlemmer vil heller ikke
legge begrensninger på den reklamen som sendes, utover
det som reguleres i straffeloven. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om avvikling av alle lover og regler som begrenser
utforming og sending av og reklame i mediene. Reklamen i mediene
skal kun begrenses av det som følger av straffeloven."
Det er disse medlemmers syn at
det må være et sentralt mål å få fjernet
lisensavgiften som NRK innkrever. Dette kan etter disse medlemmers syn gjøres
ved gradvis innstramming og effektivisering av NRK, samtidig som
man tillater NRK i økende grad å bli en kommersiell
aktør gjennom blant annet reklame og sponsing. Parallelt
med innsparing og økte inntekter fra kommersiell virksomhet
skal lisensavgiften avvikles.
Disse medlemmer registrerer at
man fra flere hold har åpnet for en økning av
NRKs lisensavgift. Denne er etter disse medlemmers mening
allerede skyhøy - og vi vil på det sterkeste advare
mot å tenke i disse baner. Vi finner det urimelig at det
norske folk skal belastes med byrdene for NRK-ledelsens inkompetanse
og manglende styring gjennom mange år. Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en plan for avvikling av NRK-lisensen. Dette gjøres
ved innstramming og effektivisering av NRKs virksomhet, samtidig som
NRK i større grad tillates å skaffe seg inntekter
fra kommersielle kilder."
Disse medlemmer ønsker å slippe
radio- og fjernsynsstasjonene fri fra politikernes klamme grep. Den
eneste styring som politikerne bør ha med etermedier, er
i tilfelle krisesituasjoner som krig, terrorkatastrofer osv. Men
dette kan ikke i seg selv være grunnlaget for at det offentlige
og skattebetalerne skal subsidiere enkeltselskaper i denne bransjen.
Kriseberedskap kan utmerket godt løses ved at det undertegnes kontrakter
som gir de styrende myndigheter råderett over kringkastingsselskapene
ved en krise eller krigssituasjon.
Disse medlemmer registrerer at
Fremskrittspartiet står alene om ovennevnte syn på kringkasting.
Dersom man fortsetter med dages modell finner disse medlemmer det
riktig at NRK-ledelsen selv må forvalte sin virksomhet
innenfor det mandat som de har blitt tildelt av Stortinget. Man
må ha mulighet til å effektivisere og omstrukturere
sin organisasjon innenfor de rammer som legges gjennom vedtakene
i Stortinget om lisensavgift.
Når det gjelder det norske folks mulighet
til å ta imot NRK2 vil disse medlemmer henvise
til at Fremskrittspartiet ved to anledninger i Stortinget har tatt opp
krav om at de som ikke kan motta NRK2 skal få redusert
sin lisens.
Disse medlemmer viser til mediemeldingens avsnitt
4.3.5.2/4.3.5.3 om distribusjon av digitalt fjernsyn gjennom
digitalt bakkenett (DTT) og planene til Norges Televisjon A/S
- alliansen mellom NRK og TV2 om å stå for utbygging
og kontroll av dette.
Disse medlemmer vil i den sammenheng påpeke
følgende aspekter ved distribusjon av digitalt fjernsyn:
Utbyggingen av et riksdekkende nett til fortrinnsvis formidling
av digitalt fjernsyn, er den viktigste delen i denne mediemeldingen
hva angår konsekvenser og kostnader. Nettet vil være
avgjørende som primærteknologi i forhold til hvilket
tilbud som publikum vil ha tilgang til.
To samlebetegnelser for primær digital
kommunikasjonsteknologi, digitalt bakkenett og bredbånd,
vil være de sentrale i avgjørelsen av hvilken
teknologi som skal benyttes til formidling av digitalt fjernsyn.
Et digitalt bakkenett er en teknologi som ikke
er anvendt i Norge til nå og som vil kreve store investeringer
i infrastruktur. Prislappen er foreløpig ukjent, minimum
2,5 mrd. kroner på utbyggingen alene, i tillegg til mottakerboksene
som vil koste minimum 2 mrd. kroner, hvis NRK/TV2s plan
om "gratis" bokser til hele Norge gjennomføres.
Mediekanalen Propaganda, henfører på sin
internettside 11. mars 2002 et estimat på hele 10 mrd.
kroner for å kunne nå 2 millioner husstander med
digital-TV:
"Men de virkelig store investeringene ligger i set-top-bokser
og markedsføring av digital-TV. Erfaringer fra Sverige
viser at det har tatt lengre tid enn ventet å få folk
interessert i å kjøpe interaktive TV-tilbud.
En
set-top boks koster fra 1500 kroner og oppover. Prislappen for å nå to
millioner kunder i Norden kan estimeres til nærmere seks
milliarder kroner. For å få fart i utbyggingen
er det ikke utenkelig at tilbyderne må subsidiere hardwaren,
slik mobiltelefonene er blitt gitt bort eller solgt billig til forbrukerne.
For å nå sine
ambisjoner om å bli en av de ledende aktørene
innen interaktivt-TV i Norden, kan Telenor dermed bli nødt
til å investere mellom 10 og 15 milliarder kroner tilsammen
i utbygging av bakkenett, subsidiering av set-top bokser og markedsføring
av tjenestene.
Fordelingen av kostnadene for å konvertere
TV-seerne til digital-TV-abonnenter er imidlertid ikke klar. Det
er fortsatt et åpent spørsmål om hvor
mye det blir nødvendig å investere i markedsføring,
og hvordan kostnader skal fordeles mellom distributør,
operatør og forbruker."
Disse medlemmer viser til at
i England trenger bakkenett-utbyggingen ytterligere milliardinvesteringer
for å kunne hevde seg på markedet. Blant eksperter og
toneangivende innenfor IKT-næringen ser man med dyp skepsis
på planene om å bygge ut et digitalt bakkenett.
IKT-Norge og Senter for Medieøkonomi,
BI er motstandere til utbyggingen på teknologisk, så vel
som konkurransemessig og regulatorisk grunnlag.
Disse medlemmer henfører
disse argumentene mot utbygging av et digitalt bakkenett :
– Teknologien
ved kringkasting gjennom digitalt bakkenett (DTT) er i utgangspunktet
avlegs, dyr og lite fleksibel. Bredbånd har toveis kapasitet,
DTT gir enveis, passiv kommunikasjon.
– DTT gir kun TV, og har begrenset
kanalkapasitet på landsbasis (fem kanaler er antatt).
– DTT har ingen nytteverdi for
næringsliv, skoler og offentlige tjenester.
– Kombinasjonsteknologi, bredbånd,
satellitt og kabel kan ivareta kringkastingsformålet på riksdekkende
plan.
– Finansieringen er i høyeste
grad usikker. Ingen tilnærmelsesvis nøyaktige
estimater foreligger.
– TV i bredbåndsnettet
vil føre til markedsmessig etterspørsel etter
bredbånd, og føre til raskere utbygging av dette
i samsvar med Stortingets målsetning.
– Monopolsituasjon på distribusjonssiden
vil kunne oppstå i forhold til inngangsportalen (EPG) som bestemmer
kanalutvalget.
Disse medlemmer påpeker
videre at bredbånd vil eksistere uavhengig av utbygging
av digitalt bakkenett, ettersom det er teknologi med stort utviklingspotensiale
både for privat og offentlig bruk. Kommersiell utbygging
pågår for fullt, uavhengig av statlig/offentlig
støtte. Riksdekkende utbygging vil kreve statlige/offentlige
midler for å kunne gjennomføres tilfredsstillende
i forhold til å kunne levere et økonomisk bærekraftig
allment tilbud.
Disse medlemmer viser til at
meldingen påpeker at det er prioritert at bredbånd
skal være riksdekkende, allment tilgjengelig og prioriteres
innenfor skole, helse og offentlig sektor generelt. Dette alene
vil være svært kostnadskrevende og vil gjøre
utbygging av digitalt bakkenett for distribusjon av fjernsyn ytterligere
overflødig i fremtidens digitale hverdag, om prioriteringen
gjennomføres.
Disse medlemmer henfører
i denne sammenheng om bredbånd, at denne formen for distribusjon består
av en rekke teknologier og overføringsmuligheter. Bredbånd
er utvilsomt den mest fleksible og har flest anvendelsesmuligheter.
Den endelige, definitive teknologien innenfor bredbånd
er ennå ikke klar. Likevel er bredbånd prioritert
i forhold til allmenn tilgjengelighet grunnet muligheten for interaktiv
kommunikasjon. Reelt bredbånd er ikke reseptiv (enveis) kommunikasjon,
slik som et digitalt bakkenett er, men gjensidig kommunikasjon.
Kommunikasjonen ved bredbånd kan ikke begrenses, kontrolleres
og styres av enkeltaktører i den grad som et digitalt bakkenett
vil gjennom begrenset kapasitet og en redigert portal (EPG). Bredbånd
gir større mulighet for brukerstyring enn et digitalt bakkenett.
Bredbåndsteknologien er dog ikke standardisert, og det
vil kreve at det foretas tungtveiende valg basert på relativ
fersk teknologi.
Disse medlemmer viser til planene
til NRK-TV2-alliansen gjennom Norges Televisjon A/S. Alliansen
har som mål å få bygget ut et digitalt
bakkenett.
Disse medlemmer bemerker at man
har fremstilt tilbudet som gratis i den forstand at mottagerboksene
ikke skal koste den enkelte bruker noe direkte. NRK, ved kringkastingssjef
Bernander, påpekte at lisensavgiften ville bli vesentlig
høyere. Ordningen kan således ikke hevdes å være
gratis.
Disse medlemmer viser til at
de to kanalenes samarbeid som hovedaktører, hvorav den
ene er statseid, oppfattes som problematisk. De er allerede i dag dominerende
som rikskringkastere i markedet, og et samarbeid dem imellom vil
i realiteten virke svært begrensende for den frie konkurransen
og informasjonsformidlingen.
Disse medlemmer vil påpeke
at kanalene ønsker ikke bare å bidra til utbyggingen
av et digitalt nett, men også kontrollere det gjennom Electronic
Program Guide (EPG), som er portalen til nettet for brukeren. Plasseringen
i denne guiden er avgjørende for publikums valg og dermed
respektive kanalers seeroppslutning. NRK og TV2 vil således
kontrollere hvem som slipper til i kanaltibudet, og således
kontrollere konkurransen, ved eierkonsentrasjon i et avgjørende
distribusjonsledd.
Disse medlemmer vil bemerke at
multiplekseren/transmitterboksen tillater uansett kun 16
kanaler (maks. fem-seks riksdekkende) og vil virke ytterligere begrensende
for den frie distribusjon og kommunikasjon, ettersom et digitalt
bakkenett vil bli standarden for kringkasting.
Disse medlemmer viser til at
NRK uttrykker at de vil ha kontrollen over digitale plattformer
for å kunne være primær allmennkringkaster.
Når eneste reelle konkurrent, TV2, vil gå sammen
om å dele markedet er det i seg selv grunn til sterk skepsis.
Prinsipielt sett er det forkastelig med en monopolisering av markedet
gjennom en allianse mellom tunge kommersielle aktører og
en statlig aktør.
Prislappen på utbyggingen er ikke kjent
annet enn fra antydninger, og erfaringer fra England tyder på milliardoverskridelser.
Dette må angis nærmere før man i det
hele tatt vurderer utbygging av digitalt bakkenett på alvor.
Disse medlemmer konkluderer i
forhold til det ovennevnte med følgende:
– NRK og
TV2s allianse i Norges Televisjon A/S, og kontroll over
distribusjonsnettet gjennom EPG, anses som svært uheldig
for et fritt mediemarked og en fri kringkasting. Statlige midler
vil virke konkurransevridende i en svært konkurranseutsatt sektor.
– DTT-teknologien som benyttes
er ikke fremtidsrettet i forhold til toveis kommunikasjon og Internett,
som bredbåndteknologi tilbyr, og gir i grunnen lite annet
enn en kvalitetsheving av distribusjonsleddet.
Utbygging av digitalt bakkenett (DTT) avvises derfor av disse
medlemmer.
– Alternative teknologier innenfor
bredbånd og kombinasjonsteknologier undersøkes
i forkant av evt. statlig finansiert, riksdekkende digital utbygging;
gjennom nøytrale instanser/eksperter innenfor
kommunikasjonsteknologi, marked - kommunikasjon i inn- og utland.
Sammenligninger med hva andre land i Europa har gjennomført
og planlegger å gjennomføre bør være
tungtveiende.
– Utbygging av et riksdekkende
digitalt kringkastingsnett gjennom bredbånd/kombinasjonsteknologier
bør primært skje gjennom private aktører
i markedet; og ellers legges ut på anbud der markedet ikke
får fungere fritt, og vurderes nøytralt i sammenheng
med eventuelle statlige investeringer i et slikt riksdekkende nett.
Disse medlemmer går
således inn for at Stortinget ber Regjeringen om å skrinlegge
utbygging av et riksdekkende digitalt bakkenett (DTT).
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen skrinlegge
utbyggingen av et rikdsdekkende digitalt bakkenett (DTT)."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at noe av det mest sentrale er å sikre at informasjons-
og kommunikasjonsnettverk skal være tilgjengelig for alle,
og at alle institusjoner, virksomheter og enkeltmennesker skal få like
vilkår med tanke på enhetspris over hele landet,
lik kapasitet og lik hurtighet på utbyggingstakten. Det
er forskjellig oppfattelse av hvor stor kapasitet et nettverk bør
ha, men Den rådgivende gruppen for den digitale allemannsretten,
mener det må være et nettverk som har kapasitet
på minst seks megabit/sekund fram til forbruker
i begge retninger. De sier samtidig at det er mulig å godta
et første steg i fasen og akseptere en kapasitet på to
megabit/sekund, til alle har fått det samme, for
deretter å øke kapasiteten.
Etter disse medlemmers oppfattelse
kan den nye teknologien tatt i bruk på en riktig måte,
være med på å utjevne forskjeller mellom
norsk sentrum og periferi og gi et løft ute i distriktene
med tanke på undervisning, skoler, næring, helse,
bibliotek etc.
Det er ut fra den informasjonen som foreligger
vanskelig å skulle binde seg opp til noen teknisk løsning og
måtte skulle velge mellom digitalt bakkenett eller bredbånd.
Etter disse medlemmers oppfattelse kan det være
mulig at det mest hensiktsmessige er å ta i bruk allerede
eksisterende infrastruktur som for eksempel fiber, ADSL og VDSL
til en telesentral, LMDS radiobølger, kabel-TV, satellitt,
Digitalt bakkenett (DTT), mobil GSM, UMTS (ikke bredbånd)
og bruke de forskjellige enhetene etter behov i et kombinasjonsnett.
Etter disse medlemmers forståelse er det
meget viktig at det etableres felles åpne standarder for
alle digitale medier (ett sett regler for utveksling av data).
Post- og Teletilsynet og Konkurransetilsynet
vil ha meget viktige roller i tiden fremover, og disse medlemmer ser
at det er viktig at PTT og KT får tilført nok
ressurser til å kunne imøtegå alle de
utfordringene som vil kreve raske svar.
Disse medlemmer er meget skeptiske
til den nye rollen NRK og TV2 jobber mot som distributører av
det digitale bakkenettet gjennom det nystartede selskapet Norges
Televisjon AS. Prinsipielt er dette en rolle som ikke er ønskelig
at allmennkringkasterne har, som har et klart oppdrag å være
en innholdsprodusent og ikke en distributør. Det er ikke ønskelig
at NRK og TV2 skal få enerett og monopolisere en teknologisk plattform.
I disse dager blir svar på spørsmål fra
departementet rundt konsesjonsbetingelser og digitalt bakkenett,
sendt tilbake til departementet fra forskjellige store aktører. Disse
medlemmer mener dette er vesentlig informasjon komiteen
skulle bli forelagt før det er mulig å ta noen
beslutning på noen teknologisk løsning.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utsette
avgjørelsen vedrørende utbygging av digitalt bakkenett
til høringsuttalelsene rundt konsesjonsreglene på utbyggingen
av det digitale bakkenettet er bearbeidet og forelagt Stortinget
som en egen sak."
Disse medlemmer opplever store
uenigheter blant aktørene i markedet i synet på hvilken
teknologisk plattform som er den beste til å ivareta den
digitale allmennretten og samtidig oppfylle forventningene til fremtidens
krav om toveiskommunikasjon.
På bakgrunn av dette fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en melding om sitt valg av og begrunnelse for den teknologiske plattformen
som velges, som enten er digitalt bakkenett eller bredbånd.
I samme melding må det legges fram en oversikt over kostnader
og tidsperspektiv for gjennomføringen av den valgte løsningen
for hele landet."
Disse medlemmer oppfatter at
det er meget splittet syn på hvordan selve utbyggingen
av et digitalt bakkenett eller bredbånd skal skje. Disse
medlemmer har ikke tatt endelig stilling til dette, men
mener at det er viktig at det legges sterke føringer gjennom konsesjonsvilkårene
hva Stortinget ønsker å oppnå. Disse
medlemmer vil påpeke visse områder som bør
diskuteres i forhold til innholdet av konsesjonsvilkårene.
Det er områder som:
– Sikre
NRK og TV2 og lokale tv-kanaler plass i et eventuelt bredbånd.
– Det må etableres felles åpne
standarder.
– Det skal ikke være
lov til å ha en vertikal integrasjon.
– Det må være
nok kapasitet til å dekke viktige behov, annet enn bare
ren underholdning.
– Stadfeste konsesjonsperioden.
– Samkjøring av utrulling
av digitale motorveier og medier gjennom kommune og fylkesplaner.
– Lovfeste en forpliktende kundeservice
til abonnent av digitale tjenester.
– Starte utbyggingen i distriktene
før storbyene.
– Nei til aggressiv reklame rettet
mot barn og unge.
Disse medlemmer mener at det
må diskuteres fordeler og ulemper med å ha en
stor aktør til å bygge ut. Fordelene er at en
stor aktør har teknologikunnskaper på forskjellig
nivå og kan tilby forskjellige løsninger der det
måtte være påkrevet. Ulempene er at en dominerende
aktør får for stor markedsmakt og kan misbruke
denne til begunstigelse av egne selskaper og interesser. Dette må selvfølgelig
reguleres gjennom konsesjonsvilkårene.
Disse medlemmer ser at mange
av oss er i ferd med å utvikle en digital livsstil der
digital teknologi benyttes i utøvelse av en rekke dagligdagse
aktiviteter, som for eksempel sosialisering, informasjonssøkning, betaling
og innkjøp. Nye digitale tjenester som fjernundervisning,
telemedisin, nettaviser, nettbank og åpen online offentlig
informasjon er i ferd med å bli en del av vår
hverdag. Etter disse medlemmers oppfattelse er det
særdeles viktig å ikke ta forhastede konklusjoner
før all tilgjengelig informasjon har kommet til Stortinget.
Det er viktig å være tålmodig nå rett
før målstreken, slik at Stortinget ikke blir sittende
med store ekstrakostnader og en digitalisering som bare rekker ut
til de som kan betale for tjenestene. Dette må være
en rettighet til alle, uavhengig av sosial status og geografisk
tilknytning. Midt oppe i all digitaliseringen er det også viktig å tenke
på personvern, og ikke tillate at kommersielle markedsaktører
registrerer all aktivitet vi som enkeltmennesker gjør på nettet.
Det kan true integriteten til enkeltmennesker, og hindre ytringsfriheten
og søken etter informasjon.
Disse medlemmer vil påpeke
at det har kommet flere rapporter fra Samferdselsdepartementet i
forhold til bredbånd til kommunene. Den siste rapporten
kom ut 19. mars 2002 "Bredbånd i Kommunene".
Disse medlemmermener
at NRK har et viktig samfunnsoppdrag. Disse medlemmer mener
at NRK skal drive med folkeopplysning, kunnskapsformidling, en bred
kultursatsing og formidle det norske språket og en nasjonal
identitet. Hvis samfunnsoppdraget til NRK sviktes, undergraves NRKs
rolle og berettigelse som allmennkringkaster. Paradoksalt nok er
det nettopp som allmennkringkaster NRK har sitt konkurransefortrinn.
Kortsiktige endringer og omorganiseringer tapper NRK for strategisk
viktige ressurser for å imøtegå det store
presset fra kommersielle markedskrefter.
NRK er organisert som et AS, men har en spesiell eierstruktur.
Eierskapet utøves gjennom generalforsamlingen ved kulturministeren
og av Stortinget. Disse medlemmer mener at det er
viktig at Stortinget som eiere definerer NRKs kjerneoppgaver ut
fra et verdigrunnlag. Disse medlemmer er bekymret for
at en ytterligere forflatning og uthuling av institusjonen NRK kan
komme til å true folkets vilje til lisensfinansiering av
vår allmennkringkasting.
Disse medlemmer peker på at
Sosialistisk Venstreparti vil aktivt bidra til at styret i NRK får
tydelige signaler fra eierne for sin virksomhet. Det innebærer ikke
at Stortinget skal gå inn og styre det redaksjonelle innholdet
eller driften av NRK. Tilhengere av en ytterligere kommersialisering
av NRK viser til NRKs status som aksjeselskap og at politikere skal
holde seg unna programvirksomheten direkte. Disse medlemmer mener
at det ikke er mulig å diskutere NRK på en fornuftig
eller riktig måte uten å ta utgangspunkt i programinnholdet.
Men her er det viktig å skille mellom det redaksjonelle
innholdet i det enkelte program på den ene siden, og programtilbudet
og programprofilen på den andre. Vi vil være aktive
i debatten om programtilbudet i NRK, som er hovedpilaren i allmennkringkasteroppdraget
til NRK. Sosialistisk Venstreparti vil bidra i samfunnsdebatten
for en berettigelse av en programflate som skal dekke flere behov,
og ikke kun en programflate som skal produseres etter kommersielle
prinsipper.
Disse medlemmer mener at NRK
må utnytte den muligheten som ligger i det at NRK ikke
er pålagt av sine eiere å ha som eneste mål å ha
høy seeroppslutning. Derfor kan programflaten være
mer variert, og få en større betydning og berettigelse
i folks bevissthet enn kanaler som har et helkommersielt formål,
som ofte må tenke langt mer kortsiktig i sin programflate. Når
høy seeroppslutning blir viktig for hvert enkelt program,
er det mange programtyper som blir uaktuelle å sende i
en kommersiell kanal. NRK opprettholder sin berettigelse ved å lage
programmer med høy seeroppslutning, og programmer for færre,
og mer spesielt interesserte seere. Dette er et konkurransefortrinn i
seg selv at det ikke er seeroppslutningen som skal bestemme innhold
og sendetidspunkt.
NRK har en unik rolle som motprogrammering til
de kommersielle kanalenes sendeskjema. Forskning viser at NRK setter
en standard som de andre kanalene tar på alvor og som er
med på en kvalitetsheving innenfor produksjon. NRK som
en sterk aktør i mediebildet vil ha en positiv effekt på konkurransesituasjonen
i forhold til kommersielle kanaler, og på kvaliteten både
i NRK og i de konkurrerende kommersielle kanaler.
Disse medlemmer vil advare mot
en ytterligere utvikling i retning av konkurranseutsetting av NRK. Allerede
nå har konkurranse- og ratingargumenter fått en
for stor plass i NRKs programprioriteringer. Det har skjedd på bekostning
av en diskusjon om kompetanse, kvalitet, kunnskapsformidling, kulturforståelse,
fordypning, kritisk journalistikk, folkeopplysning og demokratibygging.
Disse medlemmer viser til at
programproduksjonen er den sentrale virksomheten i NRK. Det er på bredde
og dybde i innhold at NRK skal og kan konkurrere best. Derfor er
en allsidig programproduksjon på topp kvalitetsnivå for
alle målgrupper NRKs sentrale konkurransefortrinn.
Disse medlemmer vil peke på at
Sosialistisk Venstreparti vil bidra til å sette NRK økonomisk
i stand til å utnytte sin unike posisjon som en ikke-kommersiell
allmennkringkaster. NRKs økonomi har over lengre tid vært
slik at det er blitt spart langt ut over det forsvarlige i det kreative
arbeidet som er NRKs eksistensberettigelse. NRK må opp
i produksjonsvolum og i tillegg få midler til nye prosjekter
og formater. Kultursatsing koster, og disse medlemmer vil være
med på å utfordre andre partier til å være
med på å betale regningen for en god allmennkringkaster
i samfunnet.
Samtidig er det viktig å opprettholde
NRK som en sentral base for lyd og billedproduksjon. Det er et offentlig
ansvar, og kan ikke legges fritt i et marked. NRK har en unik kompetanse
i håndverket ved det å produsere film, tv-drama,
lyd, kostymer, spesialeffekter, sminke, set-produksjon og mange
andre viktige ting.
Undervisningsprogrammer blir ikke gitt nok penger til
programskapning og nysatsing i NRK. Disse medlemmer viser
til at Undervisningsradioen i Sverige til sammenlikning har en stor
stab og mange typer produksjoner og høye seertall. Disse
medlemmer mener at dette bør prioriteres høyere
i NRK enn det tilfellet er i dag. Det er like stort behov for denne
typen folkeopplysningsprogrammer her som i Sverige.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Dokument nr. 8:28 (2001-2002) Om strukturendringer og rammebetingelser
for NRK. Disse medlemmer understreker at Sosialistisk
Venstreparti mener at nedleggelse av NRKs distriktskontorer ikke
er å regne som en intern driftssak, som NRK-styret kan
beslutte selv, men ser det som et vesentlig strukturspørsmål
som Stortinget som eier skal ha seg forelagt. Problemet er aktualisert
av at NRK-styret ikke deler dette synet, og at stortingsflertallet
delvis består av partier som ikke vil ha en lisensfinansiert
allmennkringkaster som NRK i samfunnet.
Disse medlemmer er bekymret over
utviklingen med en stadig omprogrammering og nedleggelse av programmer
i NRK. Når NRK kutter ut et program, blir det oftest ikke
erstattet. Det som kuttes ut, er det som ikke finnes andre steder
og som blir borte for alltid. Mange populære programmer
på NRK er blitt borte på denne måten.
Disse medlemmer mener at NRKs
største problem er markedstenkningen som har bredd seg
fra konkurrenter og Stortinget og langt inn i NRKs korridorer på alle
nivåer. Disse medlemmer vil understreke at
Sosialistisk Venstreparti ikke vil bidra til å uthule mandatet
eller fjerne grunnlaget for NRK. Det er ikke Stortingets innblanding
som er skadelig for NRK og NRKs styre. Det som derimot kan være ødeleggende for
NRK er dersom Stortinget slutter å interessere seg for
NRKs aktivitet. Sosialistisk Venstreparti vil motivere til et aktivt
eierskap.
I de senere år har markedskreftene
i altfor stor grad blitt premissleverandør også for
NRK. Etter disse medlemmers oppfatning er det ikke
markedskreftene som skal være premissleverandør
for NRKs videre utvikling, men NRKs vedtekter for allmennkrinkasting,
et aktivt eierskap og en god dialog mellom NRKs styre og Stortinget. Disse
medlemmer mener at det er viktig at styret i NRK forstår å legge forholdene
til rette for at programprofilen og driften av NRK er gjennomsyret
av tanken på det å drive allmennkringkasting i
radio og fjernsyn.
Disse medlemmer viser til Sosialistisk
Venstrepartis forslag om å be Riksrevisjonen å gjennomgå NRKs
vedtekter og se om formålene med å drive allmennkringkasting
gjennom programvirksomhet nasjonalt, regionalt og på fylkesnivå fortsatt
blir ivaretatt på beste måte. Disse medlemmer viser
videre til at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har satt
ned et utvalg for å avgrense og definere begrepet allmennkringkasting. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunnen være
med aktivt og legge premisser i debatten om det viktige samfunnsoppdraget
som NRK skal ha.
Disse medlemmer vil også henvise
til Dokument nr. 8:16 (2001-2002) og Innst. S. nr. 116 (2001-2002)
Om Momsfritak og henvise til Ot.prp. nr. 19 (2001-2002).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
behovet for å styrke forskningen på medieområdet.
Feltet er i sterk endring, og så vel private som offentlige
beslutningstagere vil ha et stadig større behov
for kunnskap om hvordan mediene fungerer. Flertallet mener
at det arbeidet som har vært gjort gjennom Rådet
for anvendt medieforskning har vist positive resultater. Disse forskningsmidlene
gir folk som jobber i mediebedriftene en faktisk mulighet til å delta
i forskningsarbeid. Dette bygger viktige broer mellom forskningsmiljøene og
bransjen, noe flertallet mener det er viktig å ivareta.
Rådet for anvendt medieforskning kan også gi stipender
til hovedfagsstudenter og har gjennom dette en positiv betydning
for rekrutteringen til medieforskningen.
Et annetflertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil derfor
opprettholde Rådet for anvendt medieforskning, og ber departementet
bidra til at så skjer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
følge Dagspresseutvalgets anbefalinger i NOU 2000:15 "Pressepolitikk
ved et tusenårsskifte". Her anbefaler utvalget en økning
av bevilgningene til anvendt medieforskning og etterutdanning over
Kulturdepartementets budsjett på til sammen 8 mill. kroner
per år. Forslaget inkluderer:
1. En øremerket
avsetting på 1 mill. kroner per år til å skape
et rimelig etterutdanningstilbud til medarbeidere i "mindre/økonomiske
utsatte aviser".
2. Økning av tilskuddet gjennom
Rådet for anvendt medieforskning med 2 mill. kroner.
3. En årlig avsetting på 5
mill. kroner til en utviklings- og forskningsavdeling
ved Institutt for journalistikk.
Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av å kunne stimulere til forskning og etterutdanning
av forskjellige aktører innen mediefeltet. Behovet for
analyser av samfunnet og medias rolle i samfunnet på forskjellig
nivå, er viktig informasjon for mange aktører. Det
er nødvendig med ny informasjon og forskningsmateriale,
og samtidig bygge opp en bevisstgjøring av problemområder,
når det eksisterer mange sterke aktører med egeninteresser
og store budsjetter til å påvirker opinionen i
bestemte retninger. Disse medlemmer vil, som eksempel,
nevne Institutt for medievitenskap ved UiB og Institutt for informatikk
ved UiO, som arenaer der det er særlig viktig å legge
forholdene til rette slik at medieforskningen kan fortsette på et
nivå med høy fagkompetanse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, støtter
forslaget om å slå Eierskapstilsynet sammen med
Konkurransetilsynet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en lovfesting
av det redaksjonelle ansvar (redaktørplakaten) utgjør
en viktig del av helheten, og støtter arbeidet med å få dette
gjennomført.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det nå er nødvendig med en gjennomgang av
de lovreglene som griper inn i eierforholdene i norske medier. Dette
flertallet går inn for at eierskaplovens regler
om eierskapsbegrensninger på det lokale og regionale nivå oppheves.
Et fjerde flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at eierskapsloven må sees i sammenheng med
konkurranselovgivningen, og at erfaringene tilsier at det er grunn
til å tillegge konkurransereglene særlig vekt. Dette
flertallet mener videre at mye taler for at eierskapsbegrensningene
på det nasjonale nivå kan heves til 49 pst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, forutsetter
at Regjeringen kommer tilbake med en proposisjon der disse spørsmålene,
samt de spørsmål som reiser seg omkring vertikal integrering,
tas opp i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter dagens eierskapslovgivning.
For å sikre et mangfold i mediene er det viktig med et
mangfold av eiere, og at man unngår monopoldannelser. Derfor
støtter disse medlemmer både de
nasjonale eierbegrensningene og de lokale. Samtidig er det viktig
at tilsynsmyndighetene konsentrerer seg om de sakene som har vesentlig
negative konsekvenser for eiermangfoldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting (medieeierskapsloven)
ble vedtatt 13. juni 1997. Loven trådte i kraft 1. januar
1999, og har således vært virksom i mer enn to år.
I og med Eierskapstilsynets fullmakter til også å vurdere
erverv i tidsrommet mellom vedtakelse og ikrafttredelse av loven,
har den hatt faktisk betydning for et lengre tidsrom.
Disse medlemmer registrerer at
Kulturdepartementet ønsker å sikre en praktisering
av loven som hindrer inngrep mot erverv som - ut fra de aktuelle
mediers og markedets størrelse - ikke er egnet til å ha vesentlige
negative konsekvenser for ytringsfrihet og mediemangfold. Departementet
legger til grunn at dette kan oppnås på flere
måter, f.eks. gjennom lovfesting av en nedre grense for
hvor små erverv det kan gripes inn overfor. Alternativt
kan lovens virkeområde avgrenses til kun å ramme
eierskapskonsentrasjon på nasjonalt, og evt. regionalt
nivå. Kulturdepartementet ser behov for å utrede
disse spørsmålene nærmere og vil komme
tilbake til dette i forbindelse med en evaluering av loven.
Disse medlemmer vurderer dette
som positivt i forhold til å la markedet i størst
mulig grad være fritt for regulatoriske virkemidler på lokalt
og regionalt plan - for slik å sørge for at tilførsel
av kapital, produksjons- og distribusjonskapasitet kommer næringen
til gode. I langt større grad enn tidligere er mediebedrifter avhengige
av et effektivt og samordnet distribusjonsnett i forhold til Internett
og andre former for media som virker parallelt, derfor vil man i
mange tilfeller være avhengig av langt større
nettverk og kapitalressurser enn den enkelte formidler selv har
til rådighet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at det bør være begrensninger mht. eierskap
på nasjonalt nivå. Flertallet mener
dog det fortsatt skal kunne gjøres unntak hvis fare for
nedleggelse foreligger. Flertallet vil i denne sammenheng
vise til at en oppheving av det nasjonale taket kan føre
til en vesentlig reduksjon av eiermangfoldet i norske medier.
Ytterligere eierskapskonsentrasjon i Norge kan
få som effekt at norske medieselskap blir mer interessante
som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer. Til nå har
utenlandske foretak særlig vært interessert i å kjøpe
aksjeposter i større mediekonsern eller medieforetak, og
det kan være grunn til å tro at det også vil
gjelde i fremtiden. Et fortsatt regelverk på dette området
kan dermed bidra til at utenlandske oppkjøp begrenses fordi
færre medieforetak vil være interessante som oppkjøpskandidater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det rimelig å tro at langt på vei vil de store
konsernene trolig investere utenfor Norge uansett grense for nasjonalt
eierskap. Dette er en naturlig følge av at mediemarkedet
blir stadig mer internasjonalt. Ønsket om å bygge
opp nasjonale eierstrukturer som har ressurser og kapasitet til å hevde
seg mot utenlandske eierinteresser, kan tale for å endre
medieeierskapsloven ved å heve grensen for eierskap til
49 pst.
Disse medlemmer mener at problemstillingen må vurderes
opp mot vertikal integrasjon. Det vil si at et selskap har eierandeler
i flere ledd av produksjonsprosessen. Det kan dermed oppstå flaskehalser
ved konsentrasjon av eierskap i et ledd av produksjons- og distribusjonskjeden,
som i ytterste konsekvens medfører en monopolsituasjon.
Disse medlemmer mener denne problemstilling er
aktuell i forhold til NRK-TV2-samarbeid om utbygging av digitalt
bakkenett (DTT) gjennom Norges Televisjon A/S. Disse ønsker
kontroll av elektronisk programguide (EPG), som vil være
portalen til mottak av digital kringkasting, og dermed en typisk
flaskehals ved en monopolstilling i distribusjonskjeden. Dermed fungerer
de som digitale portvakter som kontrollerer hvilke programformidlere
som skal nå frem til publikum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti registrerer at medieeierskapsloven
ikke dekker forholdet til vertikal integrasjon. Det anføres
at konkurranseloven skal kunne ivareta denne problemstillingen,
men meldingen understreker at dette ikke er avklart. Disse medlemmer mener
vertikal integrasjon skal omfattes av medieeierskapsloven.
Samarbeidsavtaler mellom mediebedrifter omfattes ikke
av medieeierskapsloven og ligger under konkurranseloven som i § 3-10
gir Konkurransetilsynet hjemmel til å gripe inn om avtaler
inngås i strid med lovens formål om effektiv ressursutnyttelse.
Departementet mener slike avtaler kan sammenlignes med erverv av eierandeler,
og bør derfor innbefattes i medieeierskapsloven i forhold
til intensjonen om ytringsfrihet og mediemangfold. Disse
medlemmer støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at elektroniske medier ikke omfattes av medieeierskapsloven, som
kun hjemler "erverv av eierandel i dagspresse- eller kringkastingsforetak". Mange
kringkastings- og presseoppgaver formidles allerede gjennom Internett.
Dette er helt klart tjenesteområder som sammenfaller med
analog kringkasting og tradisjonell pressevirksomhet.
Disse medlemmer mener digitale
media og vertikal integrasjon skal og omfattes av medieeierskapsloven,
ut fra konkurranseperspektivet for å hindre monopoldannelser.
I en ny digitalisert og mangfoldig mediehverdag er et forenklet
og klart regelverk nødvendig. Lovhjemlene bør
i minst mulig grad krysse hverandre og i størst mulig grad
være presise i intensjon, anvendelse og ansvarsområde.
Konkurranseloven og medieeierskapsloven bør således
konvergeres mot et enhetlig lovverk for mediamarkedet og IKT-næringen.
Disse medlemmer viser til at
Kulturdepartementet i 1998 la frem et høringsnotat om "Lovfesting av
prinsippene i redaktørplakaten og plikt til å informere
om eierforhold". Meldingen støtter dette, med begrunnelsen
at i et nytt internasjonalt digitalt mediemarked vil eierskapssiden
være mer uoversiktlig og derfor kunne undergrave den redaksjonelle
frihet.
Disse medlemmer vil imidlertid
vise til at forslaget ble avvist i 1998 av Justisdepartementet med følgende
begrunnelse:
"Etter Lovavdelingens syn vil et lovvedtak som generelt
forbyr noen enkeltperson, forening, annen sammenslutning av personer
eller en stiftelse å fremsette ytringer direkte og egenredigert
gjennom egne "periodiske trykte publikasjoner" med "nyhets- eller aktualitetsstoff",
være i strid med grunnloven § 100 første
punktum:
"Trykkefrihed bør finde Sted"."
Disse medlemmer mener at denne
begrunnelsen virker fornuftig, i og med at den redaksjonelle frihet
står sterkt nok allerede gjennom sine respektive fagorganisasjoner.
Tvert imot synes det å eksistere et klikkvesen i presse
og media, som samsvarer dårlig med mediemangfold og ytringsfrihet.
En lovgivning som befester dette ytterligere vil virke mot disse
hensikter. Disse medlemmer tror nye aktører
vil kunne bidra til en mer alternativ mediedekning, uavhengig av
etablert, "politisk korrekt" presse og media.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at av hensyn til ytringsfrihet i henhold til Grunnlovens § 100 første
punktum "Trykkefrihed bør finde Sted", og rett til å forvalte
eget erverv, avvises en lovfesting av redaksjonell uavhengighet
i mediene, da den er ivaretatt gjennom andre kanaler som fagorganisasjoner
og lover vedrørende ytringsfrihet og presse- og trykkefrihet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser
ingen grunn til å skulle endre medieeierskapsloven. Denne
loven skal sammen med Eierskapstilsynets fullmakter sette en grense
for hvor stor en aktør kan bli gjennom oppkjøp
på rundt en tredjedel av det nasjonale dagspresse- og/eller
fjernsynsmarkedet. Det er mulig å gjøre unntak
fra denne regelen dersom det er fare for nedleggelse. Etter disse medlemmers oppfatning
vil det å heve gensen til 49 pst. av markedet, kunne få svært
uheldige konsekvenser i form av en for sterk eierkonsentrasjon,
som kan bety en fare for mangfoldet i dagspressen og kringkasting
og derigjennom de reelle ytringsmulighetene. På nasjonalt
plan er det en grense for hvor mye en aktør kan kontrollere
på en tredjedel av mediene. På lokalt eller regionalt
plan kan en aktør ikke kunne kontrollere de fleste eller
alle mediene innenfor et bestemt geografisk område. Disse
medlemmer vil opprettholde hovedformålet med loven,
nemlig å fremme ytringsfriheten i vid forstand. Disse
medlemmer merker seg også en annen effekt, nemlig
at norske medieselskaper kan bli mer interessante som oppkjøpsobjekter for
utenlandske investorer. Det er ikke ønskelig å være en
del av den økende globaliseringen og konsentrasjon av mediemakten.
Etter disse medlemmers oppfattelse er det ikke særlig
positivt den maktkampen som nå foregår ute i Europa
mellom tre mediegiganter: Murdoch, Kirch og Berlusconi. Sistnevnte
er et meget uheldig eksempel på hvordan all mediemakt er
samlet på én hånd, gjennom den italienske
presidenten, som samtidig er en gigantisk investor/eier
i utallige selskaper. Berlusconi kontrollerer 90 pst. av landets
fjernsyn og 70 pst. av landets reklameinntekter. Dette er en meget
farlig situasjon for ytringsfriheten, når han også bruker
mediene aktivt for å fremme sine egne syn og standpunkter. Disse
medlemmer vil jobbe aktivt for at en slik situasjon aldri
skal kunne oppstå i Norge.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at eierskapsbegrensning på nasjonalt plan satt
til N opprettholdes. Dette for å sikre mediemangfold og
reell konkurranse i det norske mediemarked, uavhengig av norsk eller
utenlandsk eierskap."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
den pågående overgangen fra analog til digital
teknologi skaper behov for tilpasninger av det rettslige og politiske
rammeverket for kringkastingssektoren. Konvergensutvalget kom i
sin innstilling med en rekke anbefalinger om endringer i kringkastingsloven. Disse
medlemmer registrerer med tilfredshet at Regjeringen har
satt i gang et arbeid med å følge opp disse anbefalingene.
Det overordnede mål for dette arbeidet må være å sørge
for at det rettslige rammeverket er à jour med den teknologiske
og markedsmessige utviklingen på feltet.
Digitaliseringen av overføringsnettene
for kringkasting fører til at det blir plass til mange
flere kanaler enn i de analoge. Etterhvert som kapasiteten øker,
vil legitimiteten for et detaljert reguleringsregime svekkes. Overgangen
til digital distribusjon vil imidlertid skje over noen år.
Inntil videre vil de analoge konsesjonene representere sentrale
mediepolitiske instrumenter. Så lenge analog kringkasting
med begrenset kanalkapasitet vedvarer, vil analoge konsesjoner være
tungtveiende mediepolitiske instrumenter. Disse medlemmer mener
at prinsipielt sett bør tildeling av konsesjon skje ved
en anbudsordning, for å sikre en i størst mulig
grad objektiv og rasjonell behandling, ved tildeling av konsesjon.
Disse medlemmer mener kringkastingsloven må revideres
og tilpasses den digitale mediahverdagen som står for døren,
dvs. konvergeres mot et enhetlig lovverk for mediemarkedet og medieformidling
generelt. Det vil være riktig å utvikle et system
hvor reguleringsmyndighetene er uavhengige av det politiske system.
Dette for å ivareta reell konkurranse, ytringsfrihet og
mediemangfold. Europarådet vedtok nylig en anbefaling til
sine medlemsland om i størst mulig grad å tilstrebe
politisk uavhengige regulatorer. Dette forutsetter et klart regelverk
for mediemarkedet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette
tiltak for å utvikle en uavhengig reguleringsmyndighet
i forhold til kringkastingsloven og regulering av medier generelt.
Dette for å sikre medias uavhengighet, nøytral anvendelse
av reguleringstiltak og en uhildet reguleringsmyndighet. Kringkastingsloven
bør således konvergeres mot et enhetlig lovverk
for mediemarkedet og IKT-næringen."
Disse medlemmer registrerer at
Konvergensutvalget mente at hensynet til å realisere kulturpolitiske mål
tilsier at konsesjonsplikten for kringkasting etter § 2-1
i kringkastingsloven opprettholdes inntil videre, jf. NOU 1999:26.
Utvalget så ikke noe grunnlag for på kort sikt å endre
kompetansefordelingen mellom Post- og teletilsynet og Statens medieforvaltning.
På lengre sikt, når all IKT-regulering er samlet
i én lov og ett departement eventuelt har totalansvaret
for reguleringen av sektoren, bør Statens medieforvaltning
og Post- og teletilsynet slås sammen til én etat. Disse
medlemmer har registrert at Kulturdepartementet slutter seg
til Konvergensutvalgets forslag.
Disse medlemmer mener en utsettelse
av en sammenslåing ikke synes å ha noen rimelig
grunn, da det vil være langt mer rasjonelt og effektivt å være
i forkant med den byråkratiske omstillingen i forhold til utviklingen.
Dette vil også fremskynde prosessen med å samle
all IKT-regulering i én lov, og klargjøre det departementale
ansvar.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
legge frem sak om en sammenslåing av Post- og teletilsynet
og Statens medieforvaltning, for effektivt kunne møte de oppgaver
som i nær fremtid ligger under deres ansvarsområde."
Disse medlemmer registrerer at
det i meldingen foreslås at det i forbindelse med evaluering
av medieeierskapsloven settes i gang et arbeid med sikte på å slå sammen
Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet. Departementet legger til
grunn at håndhevelsen av bestemmelsene i medieeierskapsloven
best blir i varetatt i ett felles tilsynsorgan. Disse medlemmer støtter
dette.
Konkurranseloven og medieeierskapsloven har
sammenfallende intensjoner, selv om hjemlene er avgrenset. Et samlet
tilsynsorgan vil kunne anvende lovene hensiktsmessig og utfyllende.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest,
og senest innen utgangen av 2002, legge frem sak om at Eierskapstilsynet
og Konkurransetilsynet slås sammen til ett tilsynsorgan
for slik effektivt og rasjonelt å anvende konkurranseloven
og medieeierskapsloven i forhold til hensikten om å sikre
reell konkurranse, mediemangfold og ytringsfrihet i mediemarkedet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at begrepet konvergens forklarer utviklingen i retning av digitaliseringen
av produksjonen og distribusjonen av medieinnhold, som innebærer
at sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT beveger seg mot
en tett sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor.
Disse medlemmer viser til at
et flertall bestående av Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002) mener at
konvergens skaper nye utfordringer i forhold til det å regulere
eierskapskonsentrasjonen og hindre at noen aktører i markedet
skal være dominerende i flere ledd av produksjon, innhold og
distribusjon av medier. Gjennom konvergensutviklingen er det et
særlig press på et reguleringssystem som er basert
på klare og entydige grenser mellom ulike sektorer og medier. Disse
medlemmer har også merket seg behovet for en gradvis
omlegging fra et mer vertikalt reguleringssystem til et mer horisontalt system. Disse
medlemmer peker på at et grunnleggende prinsipp
for en horisontal tilnærming er at aktører som
befinner seg på samme ledd i verdikjeden, skal reguleres
innenfor ett og samme lovverk. Det kan være med på å sikre
at aktører som konkurrerer i samme marked, konkurrerer
på mest mulig like vilkår. Dette kan vise seg å bli
særlig relevant i forhold til regulering av distribusjonsnett,
som følge av at ulike infrastrukturer blir konkurrerende
eller supplerende. Med den digitale utviklingen blir det stadig
lettere for en dominerende aktør å både
stå for innhold og distribusjon.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i tele- og kringkastingsloven med tanke på en rendyrking
av ansvarsforhold slik at innhold og distribusjon blir holdt fra
hverandre."
Disse medlemmer har merket seg
at konkurranseloven har en medie- og teknologinøytral utforming. Praktiseringen
av lovens bestemmelser tilpasses endringene i markedsforholdene.
Flertallet i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002), Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viste til en tendens av at sektorspesifikk regulering bl.a. på teleområdet
blir mindre, med unntak for områder hvor spesielle kulturpolitiske
hensyn tilsier noe annet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
om konkurranseloven og andre lover som regulerer medieområdet, opprettholder
og ivaretar den utviklingen Stortinget til enhver tid vedtar."
Disse medlemmer vil gjøre
oppmerksom på en gruppe som ble oppnevnt 10. november 1999
av Kommunal- og regionaldepartementet. Gruppen fikk navnet "Den
Rådgivende gruppe for den digitale allemannsretten". Denne
gruppen skulle bidra til mer kunnskap om det strukturelle aspektet
ved utbyggingen av infrastukturen for digitale tjenester og tilbud, med
fokus på retten til lik ytelse i infrastrukturen til lik pris
og til samme tid over hele landet. Gruppen ble sammensatt med sikte
på å få en bred dekning av ulike faglige
bakgrunner som er av betydning for arbeidet.
Det foreligger et førsteutkast av rapporten,
men den er ikke ferdigstilt. Disse medlemmer mener
disse opplysningene som fremkommer i denne rapporten bør komme
offentligheten til gode. Når det gjelder å kunne ta
en riktig beslutning i forhold til valg av digital plattform, er
det nødvendig med all tilgjengelig informasjon. Disse
medlemmer opplever at den informasjonstilgangen Stortinget
blir forelagt fra forskjellige aktører ofte er preget av
sterke egen- og næringsinteresser. På denne
bakgrunnen er det viktig å få tilgang til en variasjon
av kilder og informasjon rundt utfordringene rundt digitalisering
og hvilken sendeplattform som er mest hensiktsmessig å velge
for å kunne imøtekomme framtidens krav.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
sluttrapporten til "Rådgivende gruppe for den digitale
allemannsretten" blir ferdigstilt og forelagt offentligheten snarest,
som et viktig element i den videre behandlingen av valg av digital
sendeplattform."
Komiteen ser svært
positivt på arbeidet med å stimulere barn og unge
til å bli aktive og kritiske mediebrukere. Komiteen viser
her blant annet til det arbeidet avisbransjen gjør for å stimulere
unge mennesker til avislesning. Komiteen støtter
det arbeidet som gjøres for å begrense formidlingen
av skadelige medieinntrykk til barn og unge.
Komiteen støtter arbeidet
for å gi barn og unge gode muligheter for informasjon og
ytringsfrihet. Barn og unge har behov for informasjon og debattmuligheter
ut fra egen synsvinkel. Særlig må allmennkringkasterne
ta ansvar, men også avisene må ta ansvar for dette.
Komiteen konstaterer at Internett
representerer en viktig informasjonskanal for barn og unge. Ikke
alle har muligheten til å lære seg og å utnytte
denne informasjonskilden hjemme. Derfor er det viktig at skolene har
godt utstyr og gode muligheter for unge innenfor IKT, slik at alle
får tilgang.
Komiteen konstaterer samtidig
at barn og unge gjennom Internett får lett tilgang på skadelige
medieinntrykk. Det er gjort lite forskningsarbeid på barn
og unges nettvaner, og hvilken virkning dette har. Komiteen ber
departementet ta initiativ til at dette gjøres, slik at
vi får et bedre kunnskapsgrunnlag på dette området.
Dette bør omfatte både barn
og unges tidsforbruk, hva slags holdninger og kunnskap de har og
hva de bruker Internett til, hva slags regler, begrensninger og støtte
de møter og om de kan diskutere Internett med foreldrene,
lærere og venner. Samtidig er foreldre og læreres
bruk av og kunnskap om Internett viktig. Foreldre og lærere
må ta ansvar for at barn har noen rammer og kjøreregler,
og at de lærer gode nettvett-regler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på lokalradio,
lokalt TV og åpen kanal som viktige instanser der ungdom
kan få muligheten til å prøve seg på mediearbeid.
Ikke minst er dette et aspekt ved åpen kanal som i vesentlig
grad vil være rettet inn mot studentkanaler og formidling
av ideelle organisasjoners arbeid.
Flertallet er bekymret for den
sterkere kommersialiseringen av barn og unges hverdag. Dette presset kommer
sterkt til uttrykk gjennom mediene. Flertallet støtter
derfor arbeidet som gjøres for å begrense dette
presset, særlig gjennom oppfølgingen av Nyborg-utvalgets
innstilling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter
derfor departementets syn på at prosjektet "Avis i Skolen"
er et svært positivt tiltak som bør støttes økonomisk. Disse
medlemmer mener at departementet må vurdere ytterligere øremerkede avsetninger
for å bidra til avislesing blant barn og unge. Dette er
viktig både for samfunnsengasjement og informasjon blant
barn og unge, og ikke minst for leselyst og leseevne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at det lenge har vært en målsetting
for flertallet i Stortinget å redusere det kommersielle
presset på barn og unge. Det ble satt ned et utvalg: "Nyborg-utvalget",
som laget en NOU 2001:6 "Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering
og kjøpepress mot barn og unge". Utvalget mener at det
er viktig å bevare NRK som en reklamefri sone for barn
og unge, og som representerer noe annet på innholdssiden
enn det andre kommersielle kanaler gjør. Disse medlemmer vil
bemerke at NRKs barneprogrammer til tider bærer preg av å bruke
aktive kommersielle strategier rettet mot barn, i form av produktplassering
og annet, som f.eks i etterkant av en serie, har skapt sterke behov
for kjøp av tilsvarende produkter. Det er viktig at NRK
er meget bevisst på at det ikke skal forekomme at barneprogrammer
fungerer som en del av et større salgskonsept av diverse
varer.
Etter disse medlemmers oppfattelse
er det grunn til bekymring hvis Norge ikke kan nekte videresending
av fjernsynsendinger på grunn av at reklamen er i strid
med norsk rett, hvis senderlandet enten er et av EØS-landene
eller har tiltrådt fjernsynskonvensjonen. Senderlandet
vil være det landet hvor selskapet er etablert. Forbrukerombudets
argumentasjon at denne type regulering faller inn under nasjonal
rett, er ikke tatt til følge av Markedsrådets
EFTA-domstol. Ut fra dette perspektivet vil disse medlemmer fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen finne
ut av hvordan lovverket som skal hindre reklame rettet mot barn
og unge i Norge, kan implementeres og gjelde kabel, bredbånd, satellittanlegg
og digitalt bakkenett."
Etter disse medlemmers oppfattelse
vil det bli viktig å lære barn og ungdom sikker
og akseptabel adferd på nettet. Mange barn og ungdom blir
eksponert for uheldig materiale med negativ påvirkning.
Det blir viktig for voksne å være mer delaktig
i barnas hverdag og faktisk vite hva de ser på av nettsider
eller spill. Det er viktig at offentlige arenaer som skolen, utarbeider
en handlingsplan på hvordan de skal imøtegå den
negative informasjonen på en konstruktiv og positiv måte. Etter disse
medlemmers oppfattelse er det samtalen med en voksenperson,
om hva de ser og diskusjoner rundt dette, som kan skape en kritisk
tilnærmingsmåte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med en handlingsplan på hvordan barn og unge kan
lære seg å bli mer bevisste og kritiske på hva
de blir eksponert for, og hvilke strategiske virkemidler som tas
i bruk for å oppnå kommersielle mål."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
departementets syn om at det offentlige har en særlig oppgave
i forhold til å legge til rette for ytringsfrihet og demokratisk
deltakelse for språklige, etniske og andre minoriteter,
og støtter også at tilskuddsordningen for minoritetspublikasjoner
opprettholdes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til mediemeldingens kap. 3.9 Særlig
om minoriteter. Kulturdepartementet legger til grunn at det offentlige
har en særlig oppgave i forhold til å legge til rette
for ytringsfrihet og demokratisk deltagelse for språklige,
etniske og andre minoriteter. Disse medlemmer anser
at målsetningen om integrering av minoriteter er best tjent
med at alle samfunnsgrupper behandles likt, så også hva
angår media. Forskjellsbehandling skaper konflikter
og forsinker en reell integrering av minoriteter i det
norske samfunn.
Disse medlemmer mener derfor
at grupperinger som tilhører det norske samfunn ikke skal
gis særrettigheter, men kunne benytte seg av det tilbudet
som gjelder for norske borgere til å benytte og skape sine egne
formidlingskanaler.
Disse medlemmer viser i den sammenheng
til kap. 4.2.3, Tilskudd til minoritetspublikasjoner. Meldingen
bemerker:
"Samfunnsinformasjon skal presenteres slik at også personer
med innvandrerbakgrunn kan få nytte av den. For å sikre
et likeverdig tilbud, finnes det støtteordninger for å sikre
at disse gruppene selv kan dekke behovet for nyheter og informasjon
på egne språk som ikke storsamfunnet dekker. Et
eksempel på en slik ordning er de offentlige tilskuddene
til innvandrerpublikasjoner og nærkringkasting."
Disse medlemmer mener at i en
tid hvor innvandrings- og integreringspolitikken er høyaktuell, virker
det irrasjonelt å gå inn for ytterligere tiltak
som vil isolere fremmedkulturelle grupperinger enda mer fra det
norske samfunn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen - i forbindelse
med fremlegg av budsjettforslaget for 2003, om å avvikle
all særlig støtte til minoriteters fremmedspråklige
publikasjoner og kringkasting."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til artikkel i Lov og Rett nr. 5 for 2001. Der uttaler assisterende
riksadvokat Hans-Petter Jahre følgende:
"Hvordan mediene velger å dekke alvorlige
straffesaker, må som det klare utgangspunkt være
opp til mediene selv. Det bør således overlates
til pressens organer å trekke opp retningslinjer og håndheve
disse. Hensynet til pressefriheten og pressens sentrale funksjon
i samfunnet som informasjonsformidler og kontrollør må veie
tungt. Medieomtale av straffesaker og straffedommer er dessuten
en viktig forutsetning for allmennprevensjon. Samfunnet kan imidlertid
ikke fraskrive seg muligheten til å gripe inn med lovtiltak
i fremtiden. Særlig gjelder dette dersom det blir vanlig at
omtalen av straffesaker gis en form og et innhold som kan svekke
tilliten til at domstolsbehandlingen skjer i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper."
Disse medlemmer understreker
at dette er et meget vanskelig område, hvor pressens frihet
selvfølgelig må ivaretas. Likevel er den vilkårlighet
som gjelder omtale av straffesaker høyst tvilsom. I noen
saker finner pressen det for godt å anonymisere tiltalte,
mens i andre saker blir tiltalte fremstilt med fullt navn og bilde.
Dette skjer med og uten tiltaltes samtykke. Uavhengig av om tiltalte
frivillig eller ikke lar seg eksponere i media, er det etisk svært
tvilsomt å eksponere en tiltalt person før dom
foreligger. Konsekvensene av dette er i alvorlige straffesaker svært
store, uavhengig av domfellelse, og kan i mange tilfeller bidra
til et uberettiget stigma. Mange opplever å få sine
liv ødelagt grunnet pressens omtale og eksponering, enten
de har vært tiltalt eller er kalt inn som vitner. Slik
medieeksponering kan muligvis påvirke juryen,
i forhold til personlige fremstillinger som legger grunn for subjektive
emosjonelle vurderinger i en straffesak.
Disse medlemmer mener mye tyder
på at Pressens Faglige Utvalg ikke synes å inneha
den distanse som skal til for å kunne utføre en
nøytral tilsynsfunksjon i slike saker, derfor bør
et klart og begrenset regelverk utarbeides.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
utarbeide tiltak for å sikre tiltaltes og vitners anonymitet
i media inntil dom foreligger, uavhengig av tiltaltes eget ønske
om å eksponere seg selv eller ikke i presse og media. Dette for å sikre
en uhildet jurybehandling og trygge personvernet og den enkeltes
rettssikkerhet. Unntak må gjelder for personer som er ettersøkt
av politiet og som vurderes som farlig for sine omgivelser."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av om man kan etablere en nøytral og
uavhengig tilsynsordning for pressens og medias etikk og fremferd i
forhold til den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Alternativt
at man kan utvide Datatilsynets mandat på dette felt."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Det utarbeides en allmennkringkastingsplakat
med de overordnede kravene til NRKs virksomhet. Regjeringen bes
utarbeide dette og legge det fram for Stortinget i løpet
av 2002.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
fremlegg av budsjettforslaget for 2003 legge opp til en avvikling
av pressestøtten over en periode på to år.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak hvor
man vurderer muligheten for å likebehandle dagspresse, ukepresse
og andre media ved at de gis nullsats for moms.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at
prosjektet "Åpen kanal" ikke skal ha offentlige subsidier
eller særordninger.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fjerne premietaket
på radiobingo for slik å øke lokalradioenes
inntektsgrunnlag.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
om avvikling av alle lover og regler som begrenser utforming og
sending av og reklame i mediene. Reklamen i mediene skal kun begrenses
av det som følger av straffeloven.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan
for avvikling av NRK-lisensen. Dette gjøres ved innstramming
og effektivisering av NRKs virksomhet, samtidig som NRK i større
grad tillates å skaffe seg inntekter fra kommersielle kilder.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen skrinlegge utbyggingen av
et riksdekkende digitalt bakkenett (DTT).
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at
av hensyn til ytringsfrihet i henhold til Grunnlovens § 100 første
punktum "Trykkefrihed bør finde Sted", og rett til å forvalte
eget erverv, avvises en lovfesting av redaksjonell uavhengighet
i mediene, da den er ivaretatt gjennom andre kanaler som fagorganisasjoner
og lover vedrørende ytringsfrihet og presse- og trykkefrihet.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen igangsette tiltak
for å utvikle en uavhengig reguleringsmyndighet i forhold til
kringkastingsloven og regulering av medier generelt. Dette for å sikre
medias uavhengighet, nøytral anvendelse av reguleringstiltak
og en uhildet reguleringsmyndighet. Kringkastingsloven bør
således konvergeres mot et enhetlig lovverk for mediemarkedet
og IKT-næringen.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem
sak om en sammenslåing av Post- og teletilsynet og Statens medieforvaltning,
for effektivt kunne møte de oppgaver som i nær
fremtid ligger under deres ansvarsområde.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest
innen utgangen av 2002, legge frem sak om at Eierskapstilsynet og
Konkurransetilsynet slås sammen til ett tilsynsorgan for
slik effektivt og rasjonelt å anvende konkurranseloven
og medieeierskapsloven i forhold til hensikten om å sikre
reell konkurranse, mediemangfold og ytringsfrihet i mediemarkedet.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen - i forbindelse med
fremlegg av budsjettforslaget for 2003, om å avvikle all særlig
støtte til minoriteters fremmedspråklige publikasjoner
og kringkasting.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen snarest utarbeide
tiltak for å sikre tiltaltes og vitners anonymitet i media
inntil dom foreligger, uavhengig av tiltaltes eget ønske
om å eksponere seg selv eller ikke i presse og media. Dette for å sikre
en uhildet jurybehandling og trygge personvernet og den enkeltes
rettssikkerhet. Unntak må gjelder for personer som er ettersøkt
av politiet og som vurderes som farlig for sine omgivelser.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av
om man kan etablere en nøytral og uavhengig tilsynsordning
for pressens og medias etikk og fremferd i forhold til den enkeltes
personvern og rettssikkerhet. Alternativt at man kan utvide Datatilsynets
mandat på dette felt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
endringer i tele- og kringkastingsloven med tanke på en rendyrking
av ansvarsforhold slik at innhold og distribusjon blir holdt fra
hverandre.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen vurdere om konkurranseloven
og andre lover som regulerer medieområdet, opprettholder
og ivaretar den utviklingen Stortinget til enhver tid vedtar.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen om at sluttrapporten
til "Rådgivende gruppe for den digitale allemannsretten" blir
ferdigstilt og forelagt offentligheten snarest, som et viktig element
i den videre behandlingen av valg av digital sendeplattform.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen utsette avgjørelsen
vedrørende utbygging av digitalt bakkenett til høringsuttalelsene
rundt konsesjonsreglene på utbyggingen av det digitale
bakkenettet er bearbeidet og forelagt Stortinget som en egen sak.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen legge fram en melding
om sitt valg av og begrunnelse for den teknologiske plattformen
som velges, som enten er digitalt bakkenett eller bredbånd.
I samme melding må det legges fram en oversikt over kostnader
og tidsperspektiv for gjennomføringen av den valgte løsningen
for hele landet.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen finne ut av hvordan
lovverket som skal hindre reklame rettet mot barn og unge i Norge,
kan implementeres og gjelde kabel, bredbånd, satellittanlegg
og digitalt bakkenett.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med
en handlingsplan på hvordan barn og unge kan lære
seg å bli mer bevisste og kritiske på hva de blir
eksponert for, og hvilke strategiske virkemidler som tas i bruk
for å oppnå kommersielle mål.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at
eierskapsbegrensning på nasjonalt plan satt til N opprettholdes.
Dette for å sikre mediemangfold og reell konkurranse i
det norske mediemarked, uavhengig av norsk eller utenlandsk eierskap.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 57 (2000-2001) - i ytringsfrihetens tjeneste. Mål og virkemidler i mediepolitikken - vedlegges protokollen.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 18. april 2002
Sonja Irene Sjøli
leder |
Olemic Thommessen
ordfører |
Trond Giske
sekretær |