Kyst- og strandstrekningene er svært
attraktive for allmennhetens ferdsel og friluftsliv. Områdene
er også viktige av hensyn til naturverdier, landskap og
kulturminner. Som miljøvernminister er det mitt ansvar å påse
at disse områdene får den beskyttelse som Stortinget
har forutsatt. Jeg vil spesielt understreke kommunenes ansvar for å forvalte
områdene i tråd med nasjonale interesser. Fylkesmennene
og fylkeskommunene må også sørge for
at de nasjonale retningslinjene følges.
Miljøverndepartementet har satt fokus
på strandsonen Med strandsone forstås
de land- og sjøområder som står i innbyrdes
direkte samspill økologisk og/eller bruksmessig.
(Definisjonen er hentet fra Rikspolitiske retningslinjer for planlegging
i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen.) gjennom
en særlig strandsonesatsing de
siste par årene og har lagt fram en tiltakspakke for å hindre
uheldige inngrep og sikre allmennhetens rettigheter i strandsonen.
I Miljøverndepartementets brev av 11. november 1999 til
alle kystkommuner, fylkesmenn og fylkeskommuner er plan- og dispensasjonspraksis
i strandsonen/100-metersbeltet innskjerpet. Samtidig er det
etablert et nytt rapporteringssystem for dispensasjoner i 100-metersbeltet.
Riksrevisjonen har
gjennom en undersøkelse om bygging i 100-metersbeltet langs
sjøen også framlagt viktig informasjon om utviklingen
i strandområdene, og har blant annet stilt spørsmål
ved om kommunen i tilstrekkelig grad ivaretar vernet av 100-metersbeltet.
Jeg vil understreke behovet for at aktiviteter
i strandsonen skjer i tråd med Stortingets forutsetninger.
Dette gjelder både dispensasjoner og planleggingen. Det
tilligger fylkesmenn og fylkeskommuner å følge
med i kommunenes arealplanlegging.
Miljøverndepartementet har etablert
et eget strandsoneprosjekt i Direktoratet
for naturforvaltning, med særlig vekt på informasjon
og arealdokumentasjon. Direktoratet arbeider for tiden med en egen
håndbok om juss i strandsonen, rettet mot kommunene. Det
er videre etablert et kystsonenettverk mellom
fylkesmennene fra svenskegrensen til og med Rogaland, som samarbeider
med sikte på en bedre og mer ensartet strandsoneforvaltning.
Strandsoneprosjektet og kystsonenettverket blir videreført.
Direktoratet for naturforvaltning har fått
i oppdrag å utarbeide forslag til rikspolitiske
retningslinjer for Agderkysten, tilsvarende de rikspolitiske
retningslinjene for Oslofjorden. Rogaland og Hordaland fylker omfattes
ikke. Her er det valgt en håndtering gjennom regionale
kystsoneplaner, som skal forankres som fylkesdelplaner. Etter godkjenning
i Miljøverndepartementet vil disse planene også gi
nasjonale og regionale føringer for saksbehandlingen.
Den nye ordningen med rapportering
av dispensasjoner i 100-metersbeltet langs sjøen
har etter tre halvårlige rapporteringsrunder blitt innarbeidet.
Ordningen skal fortsette framover. Det skal foretas halvårlig
rapportering fra kommunene til fylkesmennene, og fylkesmennene sender
sin sammenfatning til Miljøverndepartementet innen 1. april
og 15. oktober hvert år, jf. Miljøverndepartementets
brev av 2. mars 2000.
Kyst- og strandstrekningene er svært
attraktive for allmennhetens ferdsel og friluftsliv. Dessuten knytter det
seg ofte viktige naturverdier, landskapshensyn og kulturminneinteresser
til strandområdene. Strandområdene har derfor
nasjonal interesse.
Kystområdenes betydning er framhevet
av Stortinget ved flere anledninger. Samarbeidsregjeringens politikk bygger
på Semerklæringen.
I denne erklæringen uttales det at Regjeringen vil kartlegge
utviklingen og sikre allemannsretten og allmennhetens adgang til
naturområder og strandsonen.
På bakgrunn av de nasjonale interesser
som knytter seg til strandområdene, er det svært
viktig å holde områdene mest mulig åpne
og tilgjengelige for allmennheten.
Til tross for at bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen har vært underlagt et generelt byggeforbud
siden 1965, har det likevel skjedd en omfattende bygging i de nære strandområdene.
Kysten fra svenskegrensen til og med Telemark, og Sørlandskysten
er utsatt for et særlig sterkt arealpress. Undersøkelser
viser at det fortsatt skjer omfattende bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen.
Riksrevisjonen har
nylig foretatt en undersøkelse om bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen. Undersøkelsen viser at det i perioden
1982-1999 er godkjent 8 100 nye bygninger, inkludert erstatningsbygg,
i kystkommunene i Østfold, Oslo, Akershus, Vestfold, Telemark
og Aust-Agder. Sammenligning av perioden 1982-1987 og 1994-1999
viser at antall nye fritidsboliger ble fordoblet og antall naust,
uthus og garasjer ble firedoblet i siste periode. Undersøkelsen
avdekker store variasjoner mellom kommunene. Dessuten dokumenteres
det at byggingen reduserer inngrepsfri strandstrekning. Det framgår
videre at mye bygging skjer på grunnlag av planer, og at
det er vedtatt kommuneplaner og reguleringsplaner som gir muligheter
for framtidig utbygging i 100-metersbeltet i de nevnte kommunene.
For øvrig framgår det at det for tiden godkjennes
mer utbygging i resten av landet enn i området fra svenskegrensen
til og med Telemark.
Rapporteringen til
Miljøverndepartementet av dispensasjoner i 100-metersbeltet
langs sjøen viser også at det fortsatt er et betydelig
press på strandsonen. Siste rapportering viser at det på landsbasis
blir registrert nærmere 1 000 søknader om dispensasjon
pr. halvår, og omtrent 75 prosent innvilges. Langs Oslofjorden
og Sørlandskysten dominerer de mindre tiltakene, mens det
lenger vest og nord gis tillatelse til flere nye bygg.
Etter plan- og bygningslovens § 17-2
er det et generelt forbud mot bygging
og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbudet gjelder
for oppføring av bygning, konstruksjon, anlegg og innhegning,
og for vesentlig endring av slike innretninger. Forbudet gjelder
også for fradeling av ubebygd del av eiendom.
Byggeforbudet vil i praksis gjelde områder
som er angitt som landbruks-, natur- og friluftsområder
i kommuneplanens arealdel. Slike områder vil da være underlagt
en overlappende beskyttelse mot inngrep.
Byggeforbudet kan fravikes gjennom planer og
dispensasjoner.
Forbudet i 100-metersbeltet gjelder ikke i områder som
omfattes av reguleringsplan eller områder
som i arealdelen av kommuneplanen er
lagt ut til byggeområder. Forbudet gjelder heller ikke
tiltak som er i samsvar med bestemmelser gitt om spredt utbygging
i kommuneplanens arealdel.
Det er imidlertid forutsatt at byggeforbudet
skal fungere som en retningslinje for kommunenes planlegging. Ved
planleggingen av strandområdene må kommunen ta
hensyn til det.
Det vises også til de rikspolitiske
retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder
i Oslofjordregionen, som gjelder for kystkommunene i Østfold,
Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark. Retningslinjene
skal legges til grunn for planleggingen etter plan- og bygningsloven.
Mye bygging i strandsonen skjer etter plan.
Det er derfor grunn til å presisere at målet om å begrense
bygging i strandsonen også gjelder i forhold til planleggingen.
Arealplanleggingen er primært et kommunalt ansvar,
men kommunene må i sitt planarbeid ta hensyn til nasjonale
mål og interesser. Ansvaret for å ivareta det
nasjonale målet om å begrense ytterligere bygging i
strandsonen påhviler i utgangspunktet den enkelte kommune.
Kommunene må ved utarbeidingen av kommuneplanens arealdel,
kommunedelplaner og reguleringsplaner som berører 100-metersbeltet/strandsonen,
ta hensyn til det nasjonale målet om å begrense
ytterligere bygging her.
Fylkesmannen og fylkeskommunen skal bidra til at nasjonale
mål og interesser ivaretas i den kommunale arealplanleggingen.
De må bistå kommunene i arbeidet og gi merknader
og innspill til kommunale planforslag, slik at uheldig utbygging
i strandsonen unngås. Der planer legger opp til bygging
i strid med de nasjonale interesser som knytter seg til strandsonen,
må fylkesmannen eller fylkeskommunen reise innsigelse slik
at saken må sendes Miljøverndepartementet til
avgjørelse.
Kommunen kan gi dispensasjon fra byggeforbudet
i 100-metersbeltet etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen
i plan- og bygningslovens § 7 dersom det foreligger særlige grunner.
Hensikten med byggeforbudet i 100-metersbeltet
er den samme i dag som da forbudet ble lovfestet i 1965. Forbudet
skal styre arealutviklingen i kystområdene av hensyn til
de viktige interessene som knytter seg til disse områdene.
Som det framgår foran er strandsonen definert som et område
av nasjonal interesse, og ytterligere bygging i strandsonen skal
begrenses.
Det skal vises stor varsomhet med å gi
dispensasjon i områder som er gitt et spesielt vern. 100-metersbeltet langs
sjøen er gitt et slikt spesielt vern gjennom en nasjonal
bestemmelse som er direkte tatt inn i plan- og bygningsloven. Spørsmålet
om det foreligger særlige grunner som åpner mulighet
for dispensasjon, må vurderes mot denne bakgrunnen. Hensikten
med forbudet er at den nære strandsonen skal holdes fri
for inngrep ut fra de interessene som knytter seg til denne sonen; som
friluftsinteresser, naturvern, biologisk mangfold, landskapsinteresser
og kulturminner m.v.
Det er igjen grunn til å minne om de
spesielle saksbehandlingsregler som gjelder
for behandlingen av dispensasjonssøknader, jf. plan- og
bygningslovens § 7 tredje ledd.
Kommunens vedtak om dispensasjon kan påklages til
fylkesmannen. Fylkesmannen og fylkeskommunen kan dessuten påklage
dispensasjonsvedtak, jf. plan- og bygningslovens § 15.
Der fylkesmannen benytter denne klageretten, avgjøres saken
av settefylkesmann.
Byggesaksreglene i
plan- og bygningslovens kapittel XVI, § 93 flg. og forskrift
om saksbehandling og kontroll i byggesaker hører under
Kommunal- og regionaldepartementet. Reglene for bygging i 100-metersbeltet langs
sjøen gjelder uavhengig av byggesaksbestemmelsene. Alle
tiltak i strid med byggeforbudet eller foreliggende plan krever
søknad etter plan- og bygningslovens § 7 uavhengig
av unntakene fra søknadsplikt i saksbehandlingsforskriften.
Fortsatt er ulovlige tiltak i strandsonen et
stort problem. Reglene om ulovlig byggearbeid og
sanksjoner framgår av plan- og bygningslovens kap. XIX, § 113 flg.
Det vises til Kommunal- og regionaldepartementet rundskriv H-3/01
Om reaksjoner mot ulovligheter etter plan- og bygningsloven.
Kommunen har som ansvarlig plan- og byggesaksmyndighet
plikt til å følge nøye med på hva
som skjer i strandsonen og sørge for at plan- og bygningsloven håndheves.
Fylkesmannen må fortsatt holde intensiv kontroll med hva
som skjer av tiltak i strandsonen for å sikre at nasjonale
målsettinger blir ivaretatt.