Det vises til tidligere korrespondanse, senest
brev til komiteen av 23.05.02. I brevet sier jeg meg enig i behovet
for endring av finansieringen for krisesentrene blant annet utfra
behovet for forutsigbarhet både for krisesentrene og staten
og gjør rede for en del av departementets arbeid med dette.
Videre henvises det til kvinnevoldsutvalgets arbeid og den delrapporten
om finansiering av krisesentrene som var varslet høsten 2002.
Denne rapporten er nå oversendt Barne og
familiedepartementet delrapport "Om krisesentrene i tilknytning
til omlegging av tilskuddsordningen". Rapporten følger
som vedlegg til dette brevet.
Kvinnevoldsutvalget avga sin delutredning 26.09.02 til
Justisdepartementet. Utvalget har valgt ikke å komme med
en konkret anbefaling til hvordan dagens tilskuddsordning skal endres.
I stedet anbefaler et enstemmig utvalg at Regjeringen opprettholder
dagens støtteordning med øremerkede tilskudd til
krisesentrene inntil utvalget har levert sin hovedutredning i september
2003. Utvalget mener at en eventuell omlegging av tilskuddsordningen
tidligst bør finne sted for budsjettåret 2005.
Begrunnelsen for ikke å komme med en anbefaling i denne
delrapporten er at vurderingen av en tilskuddsordning for krisesentrene
må inngå i en vurdering av hjelpetilbudet til
voldsutsatte kvinner og barn som en helhet, der akutthjelp og mer
langsiktige, problemløsende tiltak inngår. En
slik helhetlig vurdering vil først foreligge i utvalgets
endelige innstilling høsten 2003.
Som det er gjort rede for i St.prp. nr. 1 (2002 03) arbeider
jeg fortsatt med sikte på å legge det øremerkede
tilskuddet inn i kommunenes rammer fra og med budsjettåret
2004 i samsvar med tidligere vedtak i Stortinget. En slik omlegging
vil gi et bedre tilbud til brukerne, der hjelpen til krisesentrene
yter akutt kan sees i sammenheng med kommunenes mer langsiktige
tilbud til disse utsatte familiene. En utsettelse av omleggingen til
2005 vil antakelig være problematisk.
I løpet av 2003 vil departementet arbeide
videre med sikte på å sikre kvaliteten i det tilbudet
som gis fra krisesentrene. Det bør vurderes om virksomheten
krisesentrene driver trenger å reguleres fra statlig side
når ansvaret for støtte til driften blir overført
til kommunene. Her finnes ulike alternativer, hvor lovfesting av virksomheten
er ett. Det må også vurderes om det trengs overgangsordninger
for de krisesentrene som finnes i dag, for å sikre driften
mot den usikkerhet som vil følge med omlegging av finansieringen.
Jeg er, i likhet med Kvinnevoldsutvalget, opptatt
av at vi må intensivere arbeidet med å se de ulike
tiltakene som finnes for familier i krise som en helhet. Det vil ofte
være tilfeldigheter som avgjør om det er en henvendelse
til en familievernkontor, et krisesenteropphold eller en alvorlig
barnevernsak som er hjelpeapparatets første møte
med en familie der vold er en vesentlig del av problemet. Å se
skjult vold er første skritt på veien til adekvat
hjelp. Det blir stadig pekt på at både barnevern
og familievern trenger økt kompetanse her, samtidig som
krisesentrene trenger økt kompetanse på å se
barna og deres behov i en mishandlingsfamilie.
BFD har ansvaret for alle tjenestetilbudene
nevnt ovenfor, og departementet vil legge vekt på å utvikle samarbeidsformer
mellom tjenestene som kommer brukerne til gode.