Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomité av
5. november 2002 hvor det fremgår at komiteen har til behandling
forslag fra stortingsrepresentanten Steinar Bastesen om at ingen
endringsforslag i dagens fiskerilover realitetsbehandles før
Stortinget har fått seg forelagt en evalueringsmelding
om virkningene av de betydelige lovendringer som ble gjennomført
i forrige stortingsperiode (Dokument nr. 8:14 (2002-2003)).
Næringskomiteen har bedt om Fiskeridepartementets vurdering
av nevnte forslag.
Innledningsvis vil jeg understreke at de lovendringer som
er gjort i fiskerilovgivningen har gjennomgått grundig
behandling i Stortinget ved ordinær prosess. Ved å henvise
til relevante formålsparagrafer og lovforarbeider, vil
jeg videre avvise påstandene om at Fiskeridepartementet
dispenserer fra regelverket etter eget skjønn.
Det refereres i bakgrunn for representantens
forslag at Lov om enhetskvoter og endringer
i Deltagerloven har medført endringer Stortinget har liten
oversikt over. Det antas her at representanten viser til endringen
i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. om § 5a
som gir hjemmel for innføring av enhetskvoter. Denne ble godkjent
i Stortinget 13. april 1999. § 5a ble igjen endret 3. mai
2001, og gir nå hjemmel for innføring av spesielle
kvoteordninger også for fartøy under 28 meter.
Selve enhetskvoteordningene er forskriftsregulert. Når
den siste lovendringen ble behandlet i Næringskomitéen
5. april 2001, uttalte komitéen blant annet følgende:
"Fleirtalet har merka seg at lovforslaget i seg sjølv ikkje
inneber at det vert sett i verk spesielle kvoteordningar for desse
fartøya, ettersom dei konkrete kvoteordningane vert utforma
i eiga forskrift med heimel i § 5 a tredje ledd, etter
vanleg høyring av eit forskriftsframlegg."
Det har det siste tiåret vært
utredet og drøftet en rekke reguleringsmodeller i fisket,
hvor formålet har vært å tilpasse fangstkapasiteten
til kvotegrunnlaget. Allerede i Brundlandregjeringens St.meld. nr.
58 (1991-1992) som omhandlet struktur- og reguleringspolitikk overfor
fiskeflåten (Strukturmeldingen), omtales ulike kvotemodeller
der hensikten bl.a. er å sikre større frihet for
den enkelte utøver til å planlegge sitt fiske
mest mulig lønnsomt, og å tilpasse flåtekapasiteten
bedre til ressursgrunnlaget.
Også i St. meld. nr. 51 (1997-1998)
(Perspektivmeldingen) under Regjeringen Bondevik I ble fokus satt
på kapasitetstilpasning, lønnsomhet og flåtens
fornyelsesevne, men med større grad av markedsorientering
enn tidligere.
I forbindelse med Stortingsbehandlingen av forslaget om å innføre
permanente enhetskvoter for en rekke fartøygrupper over
28 meter, gjorde Stortinget 4. mai 1999 vedtak om at Regjeringen
Bondevik I måtte utrede nærmere muligheten for å innføre
enhetskvoteordninger også for fartøy under 28
meter.
Dette ble gjort i et vedlegg til Fiskeridepartementets budsjettproposisjon
for 2000. Konklusjonen var at det ikke lå til rette for
innføring av enhetskvoter for kystflåten i samme
form som ordningene som ble innført i havfiskeflåten.
Det ble påpekt at en likevel ikke burde fraskrive seg den
mulighet som saltvannsfiskeloven ga til å utforme fleksible
kvotemodeller. I en merknad fra Næringskomiteen til budsjettproposisjonen,
ba komiteen om at det ble lagt frem egen sak om dette, med forslag
om utvidelse av saltvannsfiskelovens virkeområde til også å gjelde
fartøy under 28 meter.
Et slikt lovendringsforslag ble lagt frem av
Stoltenbergregjeringen året etter i Ot.prp. nr. 39 (2000-2001). Forslaget
ble vedtatt 1. juni 2001, og ga dermed Fiskeridepartementet hjemmel
til å innføre "spesielle kvoteordninger" det vil
si frivillige drifts- og strukturordninger, også for kystflåten.
Sittende regjering har lagt frem en proposisjon
om et næringsfinansiert strukturfond for Stortinget, og
det vises her også til vedtak om et slikt fond som ble
gjort av Norges Fiskarlags landsmøte 14. oktober 2001,
som et tiltak for kapasitetstilpasning.
Landsmøtet la til grunn at bruk av økonomiske
midler til å kjøpe ut fangstkapasitet vil være
et effektivt virkemiddel for å tilpasse fiskeflåten
bedre til ressursgrunnlaget, og gikk derfor inn for at næringen
etablerer et slikt fond gjennom avgiftstrekk på flåteleddet,
under forutsetning av at myndighetene stiller til disposisjon et
minst like stort årlig beløp som det fiskerne
selv genererer.
Spørsmålet om et strukturfond
er også tatt opp i St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Fiskeridepartementet, boks
6.6, hvor det heter:
"Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om spørsmålet
om et strukturfond i fiskeflåten på en egnet måte
etter at landsmøtet har behandlet saken."
Forslaget om et slikt strukturfond ble videre
behandlet under forhandlingene om fiskeriavtalen for 2002. I protokoll
til avtalen mellom Norges Fiskarlag og Arbeids- og administrasjonsdepartementet
om støttetiltak for fiskerinæringa for 2002 av
7. november 2001 heter det følgende:
"Partane er samde om at det framleis er stor overkapasitet
både i havfiskeflåten og kystflåten.
Det er viktig å føre vidare arbeidet med kapasitetsreduserande
tiltak gjennom fleire heilskaplege grep, for å få ei
effektiv strukturering av flåten. Det vil bli sett i gang
ein nær dialog mellom Norges Fiskarlag og Fiskeridepartementet
med sikte på å etablere ei ordning med eit strukturfond
som kan finansiere ei kondemneringsordning. Dette vil krevje eit
eige regelverk. Siktemålet er å få på plass
eit lovbestemt avgiftstrekk på flåteleddet gjeldande
frå 1. januar 2003."
Partane viser til at
det innanfor dei seinare års avtaler er sett av midlar
til strukturtiltak, og at det er til disposisjon om lag 30 mill.
kroner til kondemnering for 2002, jf. § 3."
Fiskeridepartementet har også orientert
Stortinget om Strukturfondet i St.prp. nr. 1 (2002-2003) i egen boks.
Ovennevnte momenter viser at det har vært
tverrpolitisk enighet om fiskeri og strukturpolitikken både blant
skiftene fiskeriministere og Storting i denne perioden, og at Fiskeridepartementet
har hatt en omfattende prosess i forhold til Stortinget i forkant
av forslagene til drifts- og strukturordninger for fiskeflåten.
Forskrift for havbrukskonsesjoner
Når det gjelder spørsmålet
om forskrift for havbrukskonsesjoner, vil jeg vise til at Stortinget
ble orientert om planene for å tildele nye matfiskkonsesjoner
gjennom Ot.prp. nr. 65 (2000-2001) hvor det sies:
"Departementet mener imidlertid at deler av den fremtidige
veksten kan tas ut i form av å tildele nye konsesjoner
til oppdrett av matfisk av laks og ørret. Dette vil gi
muligheter for nyetablering og utvikling i kystområdene.
Fiskeridepartementet vil i 2001 tildele nye konsesjoner for matfiskoppdrett
av laks og ørret. Departementet ser for seg at det i årene
fremover jevnlig skal lyses ut nye konsesjoner."
Flertallet i Næringskomiteèn
sluttet seg til dette under stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr.
65 (2000-2001). Det kan her vises til Innst. O. nr. 123 (2000-2001)
hvor det uttales:
"Fleirtalet slær fast at det skal tildelast
35 konsesjonar i første tildelingsrunde, men med høve
for departementet til å auka talet til 40 om dei finn det
forsvarleg."
Komiteen støttet videre eksplisitt
at det skulle tildeles konsesjoner i Øst-Finnmark. Det
uttales i denne forbindelse:
"Fleirtalet syner til Fiskeriministerens sitt vedlagt brev
datert 21. mai 2001 om omfanget av oppdrettsfrie soner i Aust-Finnmark.
Der det vert gitt utrykk for at det både vil vera mogeleg
og svært sannsynleg at Aust-Finnmark vert tilgodesett med
nye konsesjonar for oppdrett av laks og aure i den komande tildelingsrunden"
Tildelingen av 40 nye matfiskkonsesjoner er
dermed i samsvar med Stortingets uttrykte vilje.
ESA hadde innvendinger mot vektlegging av hensynet
om lokal tilknytning på eiersiden ved tildeling av de 40
nye konsesjonene. ESA-saken fikk en avklaring gjennom uformelle
samtaler med ESA i januar 2002 hvor det ble oppnådd enighet
om en endring i tildelingsforskriften. Forståelsen ble
bekreftet gjennom ESAs brev av 27. mars 2002 og avklart gjennom
møte i Stortingets EØS-utvalg den 21. mai 2002.
Deler av utkastet til tildelingsforskrift ble derfor endret og
sendt ut på ny forkortet høring den 22. mai 2002.
Høringsfrist ble satt til 14. juni 2002. Tildelingsforskriften
ble fastsatt 21. juni 2002.
På grunnlag av ovennevnte redegjørelser
finner jeg at Fiskeridepartementet har orientert og involvert Stortinget
i de prosesser som foregår, og at det på denne
bakgrunn således ikke er hensiktsmessig å utarbeide
en egen evalueringsmelding.