Det vises til finanskomiteens brev av 4. mars
2003 med vedlagt Dok. nr. 8:74.
I Dok. nr. 8:74 er det foreslått at
Stortinget skal be Regjeringen om å gjennomgå erfaringene
med dagens avgifter på klimagassene HFK og PFK og fremme
forslag for Stortinget om nødvendige endringer for å sikre de
etablerte innsamlings- og informasjonsorganene og redusere kostnadene
for bransjen.
Miljøavgiften på klimagassene
HFK og PFK ble innført fra 1. januar 2003. Refusjonsordningen
for de samme gassene er ennå ikke iverksatt, men vil bli
det i løpet av året. Denne avgiften er derfor
fortsatt i en gjennomføringsfase. Både avgifts-
og miljømyndighetene er opptatt av at avgiften skal gjennomføres
på en smidig måte overfor de berørte
bedriftene. Ulike justeringer og presiseringer av regelverket vurderes,
bl.a. etter innspill fra aktørene i de berørte
næringene. Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke riktig å ha
en generell gjennomgang av erfaringene med avgiften nå.
I en samlet evaluering av avgiften må også erfaringer
med refusjonsordningen inngå, og denne er som nevnt ennå ikke iverksatt.
Med mindre det oppstår uforutsette vesentlige forhold etter
innføring av en avgift, bør det dessuten gå en
viss tid etter iverksetting før det foretas en samlet evaluering.
Med hensyn til de etablerte innsamlings- og
informasjonsorganene, har jeg fått opplyst fra miljømyndighetene
at det er god dialog med representanter for retursystemet. I forbindelse
med refusjonsordningen er det ønskelig å videreutvikle
gode bransjeordninger, men samtidig er det ønskelig å få konkurranse
om tjenester knyttet til retur og gjenvinning av gassene.
I Dok. nr. 8:74 foreslås det videre
at Stortinget skal be Regjeringen om å undersøke
hvor mange norske industribedrifter som ikke har anledning til å benytte seg
av refusjonsordningen som følge av at gassene blir sluppet
ut i produksjonsprosessen. For disse bedriftene foreslås
det i Dok. nr. 8:74 at det inngås avtaler om å fase
ut bruken av HFK. Hensikten er å sikre at arbeidsplassene
i disse bedriftene kan opprettholdes, og at produksjonsprosessene
kan gjøres mer miljøvennlige over noe tid.
Forut for innføringen av avgiften ble én
bedrift, Jackon AS, identifisert til å stå i en
særstilling ved at en stor andel (om lag 20 pst.) av gassen
blir sluppet ut i produksjonsprosessen. Dessuten kan gassen som
inngår i bedriftens produkter, ikke inngå i en
returordning.
For Jackon AS ble spørsmålet
om en avtale om å fase ut bruken av HFK vurdert forut for
innføring av avgiften. I tillegg til at en slik avtale
ville påvirke utslippene av HFK hos denne bedriften, ville
en særordning for Jackon AS også føre
til økt press fra andre bedrifter om å få fritak
for avgiften. For myndighetene ville det trolig også være
mer kostbart og administrativt krevende å kontrollere at
en avtale ble overholdt enn å la bedriften bli omfattet
av avgiften. Et annet viktig forhold er regelverket for offentlig
støtte i EØS-avtalen og ESAs miljøstøtteretningslinjer.
En avtale måtte ventelig forelegges ESA for godkjennelse.
I forbindelse med situasjonen for Jackon AS viser jeg til mitt svar
på spørsmål nr. 2 til spørretimen
i Stortinget 12. februar 2003.
Jeg ønsker også å gi
enkelte kommentarer til bakgrunnsteksten i Dok. nr. 8:74.
På side 1, 2. avsnitt, sies det at
grunnlaget for innføring av avgiften var misvisende ved
at 2 pst. av det årlige norske CO2-utslipp
skulle komme fra HFK og PFK. I rettebrev av 18. oktober 2002 til
Stortinget ble imidlertid omtalen av dette i St. prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak endret til at det forventes at utslippene
av HFK og PFK vil utgjøre om lag 2 pst. av de norske klimagassutslippene
i 2010.
På side 1, 3. avsnitt, hevdes det at
påfylling av om lag 1 kg HFK-gass vil gi varmepumper en
kostnadsøkning på rundt 1000 kroner pr. enhet.
Dette fremstår som veldig høyt, selv når
en tar hensyn til mva., kapitalbinding og administrativt arbeid
knyttet til avgiftshåndteringen. Avgiften på de
mest brukte HFK-gassene for dette formålet er henholdsvis
311 og 275 kroner. Uansett fremstår avgiftspåslaget
som relativt lavt i forhold til beløpene en kan spare ved å montere
varmepumpe. Disse anslås ofte å være
5 000 - 10 000 kroner pr. år. For store kuldeanlegg vil
avgiften kunne utgjøre langt større beløp.
For disse finnes det imidlertid gode alternativer til HFK.
På side 1, kolonne 2, 2. avsnitt, påstås
det at avgiften vil motvirke utfasing av HKFK. HKFK er regulert
med årlige importkvoter og strenge bruksreguleringer. Utfasingstakten
er dermed under kontroll uavhengig av avgiften på HFK.
Innføring av avgiften kan påvirke utskiftingstakten
for HKFK-anlegg i noen grad, men den konkrete miljømessige
betydningen er trolig beskjeden.
På side 1, kolonne 2, 3. avsnitt, sies
det at norske leverandører står i fare for å miste
mange oppdrag til utlandet som følge av at det er HFK-avgift
også på leveranser til skip og containere i internasjonal
fart. Dette er problemstillinger som departementet ser nærmere
på nå.
Øverst på side 2 hevdes det
at det er illusorisk å tro at noe kommer i retur til godkjent
mottak for miljømessig riktig behandling. Det sies videre
at mediet vil bli renset i stor stil lokalt for gjenbruk. Dette
vil neppe være i strid med avgiftens formål ettersom
det ut fra miljøhensyn kan være ønskelig
med rensing lokalt. Returordningen vil trolig dekke alle kvaliteter
av HFK, også de som ikke lar seg rense. Detaljene i ordningen
er så langt ikke helt på plass, men målet
er å fremme innsamling og forsvarlig håndtering
av HFK- og PFK-avfall.
På side 2, kolonne 2, 1. hele avsnitt,
hevdes det at myndighetene forskjellsbehandler ulike næringer
som benytter HFK, PFK og SF6. En viktig årsak
til at det ble inngått avtaler for SF6 fra
elektrobransjen var at den generelle innsamlingsordningen for elektroavfall
var etablert, og at markedet for SF6 er
lite og kontrollerbart. Det hadde også betydning at det,
i motsetning til hva tilfellet er for HFK, ikke finnes gode alternativer
til SF6 pr. i dag.