Det er nær førti statlige
organer som fører tilsyn med at private og offentlige aktører
i Norge holder seg innenfor regler fastsatt i lover og forskrifter.
Områdene det føres tilsyn med, spenner fra produktkvalitet
og arbeidsmiljø til transportsikkerhet, mediemangfold og konkurranse,
og arbeidsoppgavene omfatter utarbeidelse av forskrifter, behandling
av konsesjons- og dispensasjonssøknader, direkte inngrep,
kontroller, og aktivt forbedringsarbeid overfor dem man fører
tilsyn med.
Det er tilsynenes rolle som korrektiv og kvalitetsgarantist
i et samfunn med økt vekt på desentralisering
og styring via markeder, som er bakgrunnen for at Regjeringen med
dette fremlegger en egen melding om statlige tilsyn. Gitt tilsynenes økte
betydning, er det nødvendig å vurdere om de har
de rammevilkår og den selvstendighet som er nødvendig
for å fylle oppgaven. Det er i den forbindelse også naturlig å vurdere
om vi har de rette tilsynsenhetene og om avgrensningen mellom dem
er hensiktsmessig. Videre bør det vurderes om oppgavefordelingen
mellom tilsynsenheter på den ene side, og departementer
og direktorater på den annen side, er i samsvar med de
respektive roller ulike deler av forvaltningsapparatet skal ha.
Det er disse spørsmålene som utgjør hovedtemaet
i meldingen.
I tilknytning til disse spørsmålene
tar meldingen også opp spørsmålet om
hva tilsynsambisjonen skal være og hvordan tilsynsfunksjonen
skal utøves. Det er viktige og vanskelige avveininger her.
På den ene side skal statlige tilsyn være et korrektiv
overfor næringslivet og andre aktører. På den
annen side må ikke tilsynene utgjøre en hemsko
for innovasjoner og utvikling i næringsliv og offentlig
tjenesteytelse. Målet må være å utvikle
en tilsynsfilosofi som gjør at disse to hensynene i minst
mulig grad kommer i konflikt med hverandre.
Med rundt 7 000 årsverk utgjør
statlige tilsyn en betydelig del av sentralforvaltningen. Regjeringen
har som mål å trekke på kompetansen i
alle deler av landet og i den forbindelse å legge flere
statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-området. Det er i
den sammenheng naturlig å vurdere lokaliseringen av statlige
tilsyn, blant annet fordi tilsynsenhetene har mindre behov enn andre
deler av sentralforvaltningen for å ligge nær regjeringsapparatet.
I meldingen drøftes derfor også lokaliseringsspørsmålet.
Når Regjeringen, som del av sitt program
for modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor,
fremmer en stortingsmelding om statlige tilsyn, er det ikke begrunnet
i at dagens tilsyn generelt er kjennetegnet av alvorlig funksjonssvikt.
Etter Regjeringens vurdering er det en svakhet ved deler av dagens
tilsynsorganisering at den langt på vei er et produkt av
praktiske ad hoc-vurderinger knyttet til etablering av de enkelte
tilsynsorganer. Dagens tilsynsstruktur er vokst frem over lang tid
og fremstår på mange måter som uoversiktlig
og komplisert.
I en situasjon hvor de fleste er enige om at
offentlig sektor står under et betydelig press for å styrke
sin legitimitet i befolkningen, stiller dette tilsynene overfor
nye utfordringer med hensyn til en bedre tilpasning både
til dagens, men ikke minst fremtidens krav om en mer funksjonsdyktig
offentlig sektor.
Regjeringen ønsker å gjennomføre
forenkling og avregulering på en rekke sektorer. Dette
må iverksettes parallelt med større delegering
og desentralisering av offentlig myndighetsutøvelse og
tjenesteproduksjon.
De viktigste utfordringene er knyttet til
– Klarhet
i tilsynenes rolle
– Tilsynenes legitimitet overfor
borgere og tilsynsobjekter
– Virkningene for næringslivet
av tilsynenes organisering og arbeidsform
En av de største utfordringene knytter
seg til selve tilsynsrollen. Det har sammenheng med tre forhold.
For det første er det ikke alltid klare
ansvarsforhold hva gjelder oppgavefordelingen mellom de ulike tilsynene.
Dette har sitt opphav i at flere tilsyn kan sies å føre
kontroll med samme overordnete formål, men hvor tilsynene
er hjemlet i forskjellige regelverk og forvalter ulike virkemidler.
For det andre er det i mye av tilsynsarbeidet
en sammenvevning av politikk og fag. Politikk dreier seg i stor
grad om å avveie ulike samfunnshensyn. En slik avveining
er politisk av natur og knyttet opp til behovet for at demokratisk
valgte politiske myndigheter står ansvarlig for slike valg
og prioriteringer. Utfordringen i et demokrati- og rettssikkerhetsperspektiv,
er at det må komme klart frem hvem som foretar disse avveiningene
og hvordan de foretas. Saksgang og beslutninger bør være
etterprøvbare for en kritisk offentlighet.
Det er en utfordring å unngå at
håndteringen av slike avveininger skjer implisitt og skjult.
I dag er langt de fleste tilsynsorganer underlagt departemental
styring og kontroll på linje med andre typer forvaltningsoppgaver.
Det er viktig å unngå en uryddig sammenblanding
av politiske og faglige hensyn. De politiske hensyn bør
først og fremst komme til uttrykk gjennom den generelle
normsetting i lover og forskrifter. Politisk overprøving
av enkeltavgjørelser som i utgangspunktet er faglig baserte,
kan være legitimt og nødvendig i enkelte tilfeller.
Da er det imidlertid viktig at det nettopp er politiske myndigheter
som foretar en slik overprøving, og det bør fremgå klart
at det er det som skjer.
For det tredje er det i dag mange tilsyn som
har en blanding av direktorats-, tjenesteprodusents- og tilsynsoppgaver.
Ved slike oppgavekombinasjoner kan man komme i skade for å la én
oppgave man er tillagt påvirke måten man utfører
de andre oppgavene på. Samtidig kan det oppstå vertikal
uryddighet om et tilsyn er premissleverandør for et departement
som man samtidig skal utføre kontrolloppgaver for.
For å unngå de rolleuklarheter
som slike forhold fører med seg er det behov for en klarere
rolle- og oppgavedeling mellom de ulike tilsynene, innenfor hvert tilsyn
og mellom tilsynene og deres overordnede departement.
Samtidig bør tilsynsfunksjonen i større
grad rendyrkes for å unngå at de ulike rollene
kan komme i konflikt med hverandre og bidra til at det stilles spørsmål
ved tilsynets legitimitet.
Når det gjelder forholdet mellom tilsynene
og deres overordnete departement, er det også her behov
for en gjennomgang. Tilsynets oppgave bør være å utøve
tilsyn innenfor fastsatte regler og forskrifter og gjøre faglige
vurderinger. Det bør være et mål at tilsynene ikke
foretar avveininger som er politiske i sin karakter. Slike avveininger
bør gjøres av regjeringen eller av departementene.
For at tilsynene skal kunne utøve sin
rolle er det helt avgjørende at de har tillit og troverdighet
i forhold til offentligheten. For å øke tilsynenes
legitimitet og gjennomslagskraft er det viktig å styrke
deres faglige kompetanse, å øke deres uavhengighet
og å synliggjøre hvordan avveininger foretas.
Det er særlig viktig at tilsynene har en kompetanse som
kan skape tiltro til at de gjør gode faglige vurderinger
og at de er i stand til å møte partene i deres
faglige argumentasjon.
Skal tilsynene få økt legitimitet
og gjennomslagskraft, må det ikke skapes usikkerhet i forhold
til hvilke vurderinger som ligger til grunn for tilsynenes beslutninger.
Allmennheten må ha tiltro til at tilsynene har høy
faglig integritet, og at ikke særinteresser eller andre
utenforliggende interesser påvirker de vedtak som fattes.
Også uavhengigheten i forhold til de
politiske myndigheter bør styrkes, og muligheten til å overprøve
tilsynenes vedtak reduseres.
For å skape økt legitimitet
er det også viktig at avveiningen mellom ulike hensyn,
faglige og/eller politiske, gjøres eksplisitte
og skjer på politisk nivå i departementene eller
i regjeringen.
Et sentralt mål med meldingen er å legge
til rette for at styrking av tilsyn skal gå hånd
i hånd med en dynamisk næringslivsutvikling.
Mange av tilsynsobjektene - ikke minst i næringslivet
- opplever ofte tilsynsmyndighetene og regulerende myndigheter som
en hemsko for egen utvikling.
Selv om det sannsynligvis alltid vil være
uenighet mellom tilsynsobjektene og myndighetene om hvor lang saksbehandlingstiden
ideelt sett bør være, er lang behandlingstid et
problem, særlig tatt hensyn til at vedtak i disse sakene
ofte har betydelige økonomiske implikasjoner. Slike problemer
har sin årsak i det regelverket som ligger til grunn for
tilsynet. Problematikken må således ses i forbindelse
med regjeringens igangsatte regelforenklingsarbeid. Målsetningen
med tilsynsreformen er å styrke håndhevingen,
men med et mindre detaljert regelverk og mer funksjonelle krav. Det
vil videre være et mål å avvikle tradisjonelle statlige
tilsynsordninger på de områder hvor dette med fordel
kunne erstattes, eller i det minste reduseres, ved alternativer
som for eksempel akkreditering og sertifisering.
For å legge til rette for dynamisk
næringsutvikling er det derfor et viktig mål at
fokuset dreies fra adferdsregulering over til strukturregulering,
og at tilsynene i sitt arbeid er løsningsorientert snarere
enn forbuds- og påbudsorientert.
Tilsynsvirksomheten på områder
som HMS (helse, miljø og sikkerhet) bør tilsvarende
i større grad dreies fra detaljerte pålegg til å rette
fokus mot en styrket internkontroll utført av bedriftene
selv. Det bør vurderes om enkelte av dagens mange tilsynsordninger kan
avvikles. På andre områder bør det etableres
sterkere samarbeid mellom tilsynene med sikte på å samordne
kontrollvirksomheten. Videre er det et mål at bedriftene
ikke skal trenge å forholde seg til flere tilsynsmyndigheter
enn det som er strengt nødvendig.
For å legge best mulig til rette for
en høyest mulig verdiskapning er det nødvendig
at næringslivet opplever tilsynsvirksomheten som forutsigbar.
Det bør være et mål med forhåndsdefinerte
saksbehandlingsfrister ved saksbehandling i et tilsyn.
En del tilsynsetater utarbeider regelverk i
tillegg til å ivareta tilsynsfunksjoner. For bedriftene
krever det en betydelig administrativ kapasitet å sette
seg inn i og holde seg oppdatert om gjeldende bestemmelser. Det vil
derfor bli lagt vekt på at tilsynene bestreber seg på å gjøre
regelverket så enkelt og oversiktlig som mulig, og med
en viss stabilitet over tid.
Tilsynsvirksomhet kan finansieres enten av staten eller
av de som er målgruppen for tilsynsvirksomheten. Annen
virksomhet som tilsynet eventuelt driver bør finansieres
på ordinær måte av staten.
I og med at tilsynene vil være i en
monopolsituasjon, er en ikke sikret at de tilpasser seg på en
samfunnsøkonomisk optimal måte. For å sikre
en optimal drift av tilsynene vil det derfor være nødvendig
at ansvarlig departement med jevne mellomrom foretar analyser av
dette i samarbeid med de aktuelle tilsyn.
Med bakgrunn i utfordringene beskrevet ovenfor, ønsker
Regjeringen med fremleggelsen av St.meld. nr. 17 (2002-2003) å legge
grunnlaget for en kvalitetsreform for de statlige tilsynene og sette
dem bedre i stand til å møte kravene om en mer
funksjonsdyktig offentlig sektor.
De generelle idealer for organiseringen av tilsynsfunksjonen
tar utgangspunkt i de utfordringer og mål for tilsynsreformene
som er beskrevet ovenfor. Organisering av tilsyn kan knyttes til
to hoveddimensjoner; den horisontale organisering og den vertikale
organisering. Den horisontale dimensjonen dreier seg om hvordan
oppgaver og myndighet er fordelt mellom ulike myndigheter. Den vertikale
dimensjonen dreier seg om relasjonen mellom underordnet og overordnet myndighet,
dvs. spørsmål om grad av delegering av myndighet
og faglig uavhengighet.
Den horisontale organiseringen kan baseres på ulike prinsipper
eller modeller. En rendyrket funksjonsspesialisert modell ville
tilsi at de enkelte tilsyn var organisert og spesialisert etter én
bestemt funksjon eller formål og med alle sektorer eller
bransjer som gjenstand for regulering og kontroll av dette formålet.
En rendyrket sektorspesialisert modell ville tilsi at de enkelte
tilsyn var organisert og spesialisert etter sektor og bransje, hvor
ett tilsyn har et samlet ansvar for oppfølging av myndighetskrav
og -regulering av den spesifikke sektor eller bransje. I de fleste
tilfelle er dagens tilsyn organisert etter en blanding av disse
to spesialiseringsprinsippene.
I den vertikale dimensjonen kan graden av delegert myndighet
til et tilsyn, og graden av faglig uavhengighet i forhold til overordnet
departement, tenkes innplassert på en glidende skala fra
en modell hvor tilsynene var gitt fullstendig faglig autonomi, innen rammene
av lovene, i forhold til departementene. I den andre enden av skalaen
vil tilsyn være fullt ut underlagt departemental styring,
kontroll og instruksjon. Med andre ord som et ordinært
forvaltningsorgan. I dag er de fleste tilsyn organisert nærmere
den siste modellen.
Utstrakt delegering og faglig uavhengighet kan
gi raske og effektive beslutninger i tilsynene, og kan være særlig
fordelaktig der rask saksbehandling tillegges stor vekt.
En rendyrket funksjonsspesialisert modell kan
gi klare og entydige målsettinger og mulighet for faglig spesialisering,
men på den andre siden vil en slik modell kunne medføre
at den enkelte sektor og bransje får et større
antall tilsyn å forholde seg til med den samordningsproblematikk
det vil reise.
En rendyrket sektorspesialisert modell kan oppfattes som
en fordel sett fra den enkelte virksomhets (tilsynsobjekts) side
ved at man får et svært begrenset antall tilsyn å forholde
seg til. På den andre siden vil en slik modell kunne føre
til at tilsynsmyndigheten får en uheldig identifikasjon
med bransjens interesser og mister de overordnete, samfunnsmessige
målene av syne.
Organiseringen i den horisontale og den vertikale dimensjonen
henger sammen ved at tilsyn som bør gis større
faglig uavhengighet i forhold til departementene, også bør
være organisert slik at de har klare og entydige målsettinger.
Nøytralitet og objektivitet i saksbehandlingen
må uansett være et grunnleggende krav til offentlig
sektor. Dette innbærer at organiseringen ikke må være
egnet til å svekke allmennhetens tillit til at tilsynsrollen
utøves uten uberettiget påvirkning fra andre offentlige
roller.
Med dette utgangspunkt vil Regjeringen fremlegge fire
idealer for organisering og utføring av tilsynsfunksjonen.
Ved å benevne dette med idealer, fremfor prinsipper eller
retningslinjer, vil Regjeringen understreke at intensjonen er å angi
en generell retning som tilsynsreformene bør bevege seg
mot.
Innen forvaltningen er rollekonflikt, i betydningen kryssende
forventninger til den som innehar en rolle, et nokså alminnelig
fenomen. Det kan endog hevdes at dette er et særpreg for
forvaltningen, og som ofte begrunner at oppgavene nettopp er forvaltningsoppgaver:
det skal avveies mellom ulike hensyn. Regjeringens vurdering er
at den norske forvaltningstradisjonen i for stor grad har integrert
ulike roller og formål i samme forvaltningsorganer.
For å styrke tilsynsfunksjonen og sikre
allmenn-hetens og tilsynsobjektenes tillit til myndighetene, bør
det tilstrebes visse organisatoriske skiller mellom tilsynsrollen
og andre roller. En avveining av hvilke rollekonflikter som er problematiske,
må foretas for det enkelte tilsyn.
Den mest åpenbare rollekonflikten finner
sted dersom tilsynsorganet, i tillegg til å kontrollere,
også står for kommersiell tjenesteproduksjon overfor
tilsynsobjektene. Tilsynsrollen kan være problematisk å kombinere
med øvrige forvaltningsoppgaver. Andre typer forvaltningsoppgaver
som ligger i dagens tilsyn, bør vurderes ut fra om de forårsaker
problematiske rollekonflikter fra tilsynsobjektenes eller allmennhetens perspektiv.
Hensynet til rolleavklaring må tillegges stor vekt.
Endringer i tilsynsorganiseringen må ta
sikte på at samme tilsyn normalt ikke skal ivareta formål
som kan stå i konflikt til hverandre. Slike avveininger
vil ofte være av politisk karakter og bør ikke
foretas av tilsynene. Formålet til lovene det skal føres
tilsyn etter utgjør mål for tilsynet. En gjennomgang
av lovgrunnlaget til de ulike tilsynene er ønskelig.
En bedre koordinering av tilsyn med samme formål vil
bidra til enkelhet og klarhet i forhold til brukerne og allmennheten.
Det vil bidra til å realisere Regjeringens mål
om et enklere og ryddigere samfunn gjennom å redusere belastningene
for tilsynsobjektene.
Regjeringen mener en økt faglig uavhengighet
for tilsynene kan styrke deres faglige legitimitet og autoritet. En økt
faglig uavhengighet innebærer at muligheten til politisk
overprøving av tilsynene i enkeltsaker reduseres.
Det bør være et ideal at arbeidsdelingen
mellom departement og regjering på den ene siden og tilsynene på den
andre, er slik at det fremstår som klart for allmennheten
om en beslutning er fattet på et politisk eller faglig
grunnlag.
Sektororganiseringen av forvaltningen medfører også at
et tilsyns overordnede departement i mange tilfeller også vil
være ansvarlig for tjenesteproduksjon, iverksetting og øvrig
forvaltning på tilsynsområdet. En slik organisering
kan svekke tilliten til at det underordnede tilsynets oppgaveutførelse
ikke ledes av andre hensyn enn de som ligger i tilsynsfunksjonen.
En slik uavhengighet kan styrkes ved at tilsynet overføres
til et annet departement enn det som har ansvaret for virksomheten
det føres tilsyn med. Regjeringen anser imidlertid at tilsynsansvar
er en viktig del av fagdepartementenes oppgaver, og at hensynet
til tilsynenes faglige legitimitet og autoritet kan ivaretas gjennom økt
uavhengighet fra nåværende sektordepartementer.
Høy faglig kompetanse er en viktig
forutsetning for at tilsynene kan gis en mer uavhengig rolle og
få nødvendig tillit og legitimitet. Det er derfor
viktig at tilsynene er i stand til å konkurrere om kvalifisert
arbeidskraft. I mange tilfeller kan andre arbeidsmarkeder enn det
generelt pressede Oslo-området by på gode rekrutteringsmuligheter.
Enkelte tilsyn synes å være
tilbakeholdne med å gi råd og veiledning til tilsynsobjektene
i konkrete saker. Andre tilsyn synes å drive nokså utstrakt
faglig veiledning av sine tilsynsobjekter. Det må selvsagt
ikke være tvil om at ansvaret for at man opptrer i forhold
til et regelverk til syvende og sist ligger hos tilsynsobjektet.
Hvis tilsynsfunksjonen også skal legge
grunnlaget for et dynamisk næringsliv, bør tilsynene,
etter regjeringens vurdering, også kunne gi faglig veiledning
til tilsynsobjektene.
De tilsynene som vurderes konkret, er Arbeidstilsynet,
Oljedirektoratet og Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Videre
er enkelte forhold knyttet til opprettelsen av det nye Direktoratet
for beredskap og samfunnssikkerhet omtalt.
De konkrete endringer som legges frem på HMS-området
er:
– Det opprettes
et eget petroleumstilsyn med utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen
av Oljedirektoratet og supplert med ressurser fra Direktoratet for
brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet. Det nye Petroleumstilsynet
lokaliseres i Stavanger og skal koordinere tilsyn mot petroleumsvirksomheten
på sokkelen og i enkelte anlegg på land.
– Det nye Direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet erstatter Direktoratet for brann- og elsikkerhet
og Direktoratet for sivilt beredskap. Det nye direktoratet lokaliseres
i Tønsberg og skal koordinere tilsynet med virksomheter
med storulykkespotensial.
– Arbeidstilsynet omgjøres
til et arbeidslivstilsyn og utpekes som koordinerende for tilsyn
med øvrig næringslivsrettet virksomhet. Arbeidslivstilsynets hovedkontor,
direktoratet, lokaliseres i Trondheim.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementets mulighet
til å instruere Petroleumstilsynet og Arbeidslivstilsynet
ved utformingen av enkeltvedtak, avskjæres ved de nødvendige
lovmessige endringer, og det etableres en uavhengig klagenemnd.
– I saker eller på områder
der nærmere spesifiserte viktige prinsipielle eller tungtveiende
samfunnsmessige hensyn tilsier det, bør det i lovgivningen åpnes
for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes
og eventuelt klagenemndens vedtak.
– Arbeidstilsynets partssammensatte
styre avvikles.
– Næringslivets sikkerhetsorganisasjons
organisatoriske statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillegges
det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet under Justisdepartementet.
I meldingen vurderes organisering og lokalisering
for Sjøfartsdirektoratet, Luftfartstilsynet og Statens
Jernbanetilsyn.
De konkrete endringer som legges frem på transport- og
trafikksikkerhetsområdet er:
– Det gjennomføres
en lovmessig avskjæring av Samferdselsdepartementets og
Nærings- og handelsdepartementets mulighet til å instruere
egne tilsyn ved utformingen av enkeltvedtak.
– Samferdselsdepartementet og
Nærings- og handelsdepartementet skal ikke være
klageinstans for tilsynenes vedtak. Det etableres en felles uavhengig
klagenemnd for transport- og trafikksikkerhetstilsynene.
– I saker der nærmere
spesifiserte viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige
hensyn tilsier det, bør det imidlertid i lovgivningen åpnes for
at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes og eventuelt
klagenemndens vedtak.
– Luftfartstilsynet lokaliseres
i Bodø og Sjøfartsdirektoratet i Haugesund. Statens
jernbanetilsyn vil fortsatt bli lokalisert i Oslo.
De konkrete endringer som legges frem på markeds- og
konkurranseområdet er:
– Det foretas
en klarere avgrensning av oppgaver mellom Konkurransetilsynet og
sektortilsyn som Kredittilsynet, Post- og teletilsynet og Norges vassdrags-
og energidirektorat slik at Konkurransetilsynets overordnede ansvar
for konkurranse på alle sektorer kommer tydeligere frem,
og slik at sektortilsynenes konkurransemessige ansvar begrenses
til å supplere det generelle konkurransetilsyn i den grad
spesielle sektorhensyn gjør det nødvendig, herunder
at det generelle konkurransetilsyn ikke er tilstrekkelig for å skape virksom
konkurranse.
– Det gjennomføres en
mer omfattende delegering av førsteinstansbehandling av
saker på markeds- og konkurranseområdet. Statsrådenes
ansvar bør omfatte saker av større betydning og
av prinsipiell interesse. Dette må det tas hensyn til når
det gjelder delegering av avgjørelsesmyndighet og avskjæring av
instruksjonsmyndighet i forholdet mellom departement og tilsyn.
– Som en naturlig oppfølging
av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken, foretas
det en gjennomgang med sikte på nedbygging av unødig konkurransebegrensende
adferdsreguleringer i enkeltsektorer, hensyn tatt til forpliktelsene
etter EØS-avtalen. Dette gjelder bl.a. for reguleringene i
finansnæringen og post- og telesektoren. For telesektoren
vil nedbyggingen skje i samsvar med intensjonene i det kommende
EØS-harmoniserte regelverket for elektronisk kommunikasjon.
– Konkurransetilsynet gis større
uavhengighet ved å avskjære departementets instruksjonsrett
i enkeltsaker og ved at behandlingen av klagesaker legges til en
uavhengig klageinstans, jf. imidlertid nest siste strekpunkt. Kongen
i statsråd kan, der det foreligger tungtveiende samfunnsmessige
hensyn, omgjøre tilsynets, eventuelt klagenemndens, vedtak.
– For saker som berører
flere tilsyn, bør det så vidt mulig være
parallell saksbehandling i de berørte tilsyn, og sakene
bør førsteinstansbehandles på tilsynsnivå,
jf. annet strekpunkt. De aktuelle departementer får melding
om slike avgjørelser. Slike saker skal kunne tas opp av
de aktuelle departementene av eget tiltak og avgjøres av
Kongen i statsråd. Saksforberedelse skal i så fall
foretas i fellesskap av de berørte departementer.
– I større oppkjøps-
og fusjonssaker innen finansnæringen med konkurransemessig
betydning, behandles sakene parallelt i Finansdepartementet og Arbeids-
og administrasjonsdepartementet og fremmes som kongelig resolusjon
av finansministeren. I slike saker skal ikke Konkurransetilsynets avgjørelse
kunne overprøves av en klagenemnd.
– Konkurransetilsynet lokaliseres
i Bergen. Kredittilsynet vil fortsatt bli lokalisert i Oslo.
De konkrete endringer som legges frem på medieområdet,
er:
– Statens
medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet slås
sammen til ett nytt medietilsyn. Det nye tilsynet lokaliseres i
Fredrikstad.
– Eierskapstilsynet og til dels
Statens filmtilsyn er i dag uavhengige i utøvelse av tilsynsvirksomheten. Regjeringen
vil komme tilbake til hvordan denne uavhengigheten skal ivaretas
for det nye medietilsynet.
– En proposisjon med endringer
i medieeierskapsloven planlegges fremlagt høsten 2003.
Internasjonale rammebetingelser og utviklingstrekk har
innvirkning på utformingen og organiseringen av tilsyn
i Norge. Dette kan for det første skje ved internasjonale
avtaler som binder staten, og for det andre ved at internasjonale
erfaringer og føringer i form av rådgivningsvirksomhet
etc. fra internasjonale organisasjoner legges til grunn ved utformingen
av nasjonale regler og organisasjonsformer.
Bindinger som følge av internasjonale
avtaler og annen internasjonal utvikling representerer en type føringer
som har stor betydning for norske tilsyn. Det er særlig
EØS-avtalen som har og vil ha innvirkning på norsk
utvikling innenfor tilsyn, regelverk og forvaltning. Meldingen går
særskilt inn på utviklingen i EU/EØS-området
og konsekvenser for tilsynsmetodikk og -organisering. I den senere
tid har også Organisasjonen for økonomisk samarbeid
og utvikling (OECD), fokusert på reguleringsformer, forvaltningsorganisering
og styring. Meldingen omtaler også dette arbeidet og eventuell
innvirkning for norsk forvaltnings organisering.
Meldingen omfatter bare statlig tilsyn, det
vil si tilsyn som utøves av eller på vegne av
staten, i motsetning til privat eller kommunalt tilsyn. Kjernen
i tilsynsrollen er den konkrete kontrollen av pliktsubjektenes etterlevelse
av en norm som allerede er fastsatt ved lov, forskrift eller enkeltvedtak,
samt reaksjoner ved avvik.
Ut fra en slik forståelse av tilsynsbegrepet
er tilsyn for det første kontroll av at de som er underlagt
krav fastsatt i lov, forskrift eller enkeltvedtak, dvs. tilsynsobjektene,
etterlever dette.
Ut fra en slik avgrenset definisjon av tilsynsbegrepet, fremgår
det at lovhjemmel normalt er nødvendig for å drive
tilsynsvirksomhet overfor rettssubjekter utenfor staten, jf. legalitetsprinsippet.
I tillegg til tilsyn som kontroll og reaksjoner
på avvik, innebærer også tilsynsrollen å gi
tilsynsobjektene generell informasjon om reguleringens formål,
om regelverkets krav og lignende temaer av betydning for dem regelverket
retter seg mot.
En annen type informasjonsarbeid som kan utøves
i nær sammenheng med tilsynsrollen, er områdeovervåkning
i betydningen av å samle inn og systematisere ulike former
for kunnskap av betydning for reguleringsområdet.
Mange tilsynsorganer fatter også normerende
vedtak. Slike vedtak gir forbud eller påbud, som tilsynsobjektene
plikter å følge opp.
Tilsyn i snever betydning og normerende vedtak
kan betegnes som kjernen i myndighetsutøvelsen. Normerende
vedtak og tilsyn innebærer også informasjon og veiledning
overfor dem som myndighetsutøvelsen rettes mot. Samtidig
genererer etatens tilsyns- og reguleringsarbeid en innsikt i problemstillinger
på området.
Tilsynene ovenfor er i hovedsak organisert som ordinære
forvaltningsorganer.
Det vil være vanskelige begrepsavklaringer
og grenseflater mellom tilsyn, tjenesteproduksjon og forvaltning.
Snarere enn å problematisere hvorvidt rollene kan og bør
kombineres, bør spørsmålet om hensiktsmessigheten
av oppgavekombinasjoner for hvert enkelt tilsyn vurderes. Tilsynsrollen
er koblet til de to andre rollene ved at det føres tilsyn
med tjenesteproduksjon og forvaltning. Dette kan gi grunnlag for rollekonflikter
dersom oppgavene er organisatorisk nært koblet. Meldingen
vurderer håndteringen av mulige rollekonflikter.
Styrkingen av det statlige tilsynet skal også bidra
til å understøtte en dynamisk næringsutvikling.
Regelverket skal forenkles samtidig som tilsynet med at bestemmelsene
blir overholdt, skal styrkes. Regelverket bør på mange
områder endres slik at det i større grad angir målsetninger
som skal realiseres uten detaljregulering som angir hvordan målene
skal oppnås. I forlengelsen av en slik endring er det også grunnlag
for sterkere fokus på prinsippet om internkontroll. Samlet
vil disse målsettingene gi tilsynsobjektene større
rom for innflytelse til å velge virkemidler som er mest
mulig tilpasset virksomhetens karakter, men som også gir økt
ansvar for å følge opp lovgivningens formål.
Det bør også vurderes om enkelte
tilsynsordninger kan avvikles, eller om andre alternativer enn statlig
tilsyn kan gi en mer effektiv målrealisering - både
for staten og tilsynsobjektene. En reform av det statlige tilsynsapparatet
bør også være et bidrag til en produkti-vitets-
og effektivitetsfremmende offentlig sektor.
Økt uavhengighet for tilsynene kan
styrke deres faglige legitimitet og autoritet. Tilsyn bør
for det første ha høy integritet og uavhengighet
i forholdet til tilsynsobjektene. Det er av stor betydning for håndheving
av lovverket at tilsynet ikke identifiserer seg med tilsynsobjektenes
interesser og klarer å møte partene i deres faglige
argumentasjon. På den annen side må ikke tilsynene
utgjøre en hemsko for ønsket innovasjon og utvikling
hos tilsynsobjektene og i samfunnet for øvrig.
Tilsynene bør for det andre ha en mer
uavhengig stilling i forhold til sine overordnede departementer
for å sikre tydeligere roller og en klarere arbeidsfordeling
og gjennom det gi tilsynene større legitimitet og troverdighet.
Det er denne problemstillingen som er tema i dette kapitlet.
Politisk virksomhet er først og fremst
knyttet til å avveie ulike samfunnshensyn og gi dette uttrykk
i normerende vedtak i form av lover, forskrifter, konsesjoner med
videre. Tilsynenes hovedoppgaver er knyttet til oppfølgingen
av slike vedtak. Slik oppfølging bør i utgangspunktet
baseres på et faglig skjønn ut fra gjeldende regler
og derfor gis en uavhengig organisering.
En slik styrking av uavhengigheten må imidlertid balanseres
mot behovet for å sikre demokratisk styring med de samfunnsmessige
prioriteringene. Der tilsynene gis økt uavhengighet, vil
det også være av særlig betydning å vurdere
nye mekanismer for å sikre demokratisk kontroll.
I de tilfeller hvor samme statsråd
har ansvar for regulering/tilsyn og offentlig tjenesteproduksjon
innen en sektor, kan dette gi særskilte tillits- og troverdighetsproblemer
som taler for uavhengighet. Der hvor offentlige og private tjenestetilbydere
kan stå i et konkurransemessig forhold, blir hensynet til
tilsynenes faglige autoritet og legitimitet enda viktigere. Dette
er et spørsmål om å sikre borgernes tiltro
til at ikke staten blander sine ulike roller på en tilslørende
måte.
Det er hensiktsmessig å skille mellom
tre typer av myndighetsoppgaver som er utbredt i mange tilsyn. Dette
gjelder kontroll og sekundære vedtak ut fra tidligere fastsatte
normer, konsesjonsgiving med tilhørende vilkår
og utferdigelse av forskrifter.
Hovedprinsippet for tenkningen om uavhengighet bygger
på et skille mellom kontrollerende og normgivende virksomhet.
Forvaltningen har i hovedsak to muligheter for fastsettelse av normer.
Enten lager man generelle normer ved å gi forskrifter,
eller man vedtar individuelle normer for den private part i form
av en konsesjon eller annen type tillatelse med tilhørende vilkår.
Kontroll og sekundære vedtak er knyttet til oppfølgingen
av generelle eller individuelle normer.
Det er først og fremst når
det gjelder kjernen i tilsynsfunksjonen, kontroll og sekundære
vedtak at Regjeringen ser tungtveiende grunner til å gi
tilsynene økt uavhengighet. Dette er etterfølgende
kontroll av normerende vedtak som allerede er fattet av statlige myndigheter
og derfor er viktige for oppfølgingen av demokratisk forankrede
rettsnormer. Det anses å være en styrke for regeloppfølgingen
at de som fører tilsyn har en uavhengig posisjon i forhold
til de som er ansvarlig for gjennomføringen av regelverket
i form av tjenesteproduksjon og øvrig forvaltning det føres
tilsyn med.
Der det beror på skjønn om
f.eks. konsesjoner skal gis, eller at det på skjønnsmessig
grunnlag kan knyttes ulike vilkår til konsesjonen, må det
vurderes mer inngående om slik konsesjonsgivning bør
gis en uavhengig organisering. Ved et stort og lite lovstyrt skjønnsmessig
handlingsrom er det betenkelig å plassere myndigheten til å vedta
slike normer i et uavhengig tilsyn med stor avstand til statens
egentlige lovgiver, Stortinget.
Et unntak er situasjoner der departementet som
er ansvarlig for konsesjonen også eier eller er ansvarlig for
virksomhet som har interesser i bestemte typer vedtak. Regjeringen ønsker
et enklere og ryddigere samfunn. Økt uavhengighet i konsesjonsgivningen
vil skape økt trygghet for at staten ikke blander rollene sine
på en tilslørende måte i en slik situasjon.
Dette er av særlig stor betydning der det er konkurranse
mellom offentlige virksomheter under vedkommende departement og
private virksomheter.
Når det gjelder utferdigelse av forskrifter,
bør hovedmønsteret være at dette er en
oppgave som tilligger departementene.
Det har tradisjonelt vært to hovedbegrunnelser
for opprettelsen av forvaltningsorganer under departementene. For
det første kan forvaltningsorganer under departementene
bidra til en mer hensiktsmessig og effektiv arbeidsdeling i forvaltningen.
For det andre kan opprettelse av forvaltningsorganer gi
virksomheten økt legitimitet gjennom autonomi og faglig
uavhengighet fra de politiske prosessene som foregår i
et departement.
De fleste av de virksomhetene som i meldingen
er definert som tilsyn ut fra sin oppgaveportefølje, er
forvaltningsorganer. En slik organisering med departemental instruksjonsmyndighet
og klagebehandling i alle sakstyper gir derfor ikke den uavhengighet
som er ønskelig for å styrke tilsynsfunksjonen.
Større uavhengighet forutsetter at det er lagt rettslige
skranker på regjeringens eller departementets organisasjons-
og instruksjonsmyndighet. I det følgende vurderes virkemidler
for å sikre økt uavhengighet for tilsynsoppgaver.
Regjeringen har vurdert uavhengighet i forhold
til Grunnloven og statsrådenes ansvar. Ut fra en vurdering av
gjeldende statsrett er det etter Regjeringens oppfatning ikke i
strid med grunnloven og med utgangspunktet om ansvar for den enkelte
statsråd at forvaltningsoppgaver mv. legges til organer
som statsråden ikke kan instruere.
Dersom tilsynene skal sikres uavhengighet fra
Kongen og vedkommende statsråd, er det en betingelse at reglene
som skal bidra til uavhengighet, også binder disse. Slike
vedtak må på denne bakgrunn treffes av Stortinget
i lovs form eller i plenum. I slik form kan Stortinget for eksempel
bestemme at et forvaltningsorgan helt eller delvis skal være
unndratt fra Kongens eller departementets instruksjons- og organisasjonsmyndighet.
Målsetningen om at tilsynene skal sikres økt
uavhengighet kan oppnås ved hjelp av ulike virkemidler.
Gitt ulikheten mellom tilsynsområdene mener Regjeringen at
det ikke er hensiktsmessig å fremme en bestemt modell for
organisering av uavhengige statlige tilsyn, men velge tilpassede
løsninger ut fra hvilke modeller som passer best i den
enkelte sektor og for de ulike sakstyper.
En forutsetning for mer uavhengige tilsyn er
at de tildeles beslutningskompetanse. Dette kan skje direkte i lov,
eller ved at myndigheten delegeres der lovgivning legger myndighet
til Kongen eller departementet.
Selv om overordnet departement har instruksjonsmyndighet,
bidrar en delegering av beslutningskompetanse til økt uavhengighet.
Stortinget la i 1972 føringer på i
hvilken grad adgangen til å organisere forvaltningsorganer
uavhengig av regjeringen bør benyttes. Hovedregelen ble
at regjeringen og departementene skal ha instruksjons- og kontrollmyndighet.
Regjeringen anser at særlige hensyn
knyttet til legitimitet og autoritet på tilsynsområdet,
tilsier en organisering som avviker fra hovedmønsteret
i forvaltningsloven. Avskåret instruksjonsmyndighet i enkeltvedtak
innebærer at Regjeringen ikke kan påvirke det
enkelte vedtakets innhold direkte før det er fattet av
tilsynet. Avskåret instruksjonsmyndighet vil være
et naturlig utgangspunkt i alle tilfeller der en ønsker
at tilsynsorganiseringen skal ha en bestemt grad av uavhengighet.
En formalisering av instruksjonsmyndigheten kan imidlertid sikre
en ryddigere situasjon også på områder
der en velger å beholde muligheten for slike inngrep. I
henhold til meldingen er det grunnlag for å kreve at instrukser
fra departementet må foreligge skriftlig for å ha
gyldighet, samt at de skal være offentlige.
Hovedregelen er ifølge forvaltningsloven
at klage over enkeltvedtak avgjøres av overordnet forvaltningsorgan.
Klagebehandlingen følger således instruksjonsmyndigheten.
Hvis behovet for uavhengighet tilsier at klagesaker ikke bør
behandles av overordnet departement, blir neste spørsmål
hvordan uavhengig klagesaksbehandling kan organiseres. Organiseringen
av klagesaksbehandlingen kan løses ved etablering av klagenemnder
som ikke kan instrueres av overordnet departement eller av Kongen
i statsråd. De vedtak som klagenemnden fatter, bør
innenfor en slik ramme ikke kunne påklages videre til departementet.
Regjeringen vil gå inn for at det opprettes
færre, men større nemnder som knyttes til flere
tilsyn.
Regjeringen erkjenner at det for enkelte typer
saker eller i bestemte situasjoner kan være nødvendig å sikre innflytelse
også der hovedprinsippet skal være at tilsynsoppgaven
gis en uavhengig stilling i form av avskåret instruksjonsmyndighet
og uavhengig klagebehandling.
Et alternativ ut fra en hovedmodell med avskåret instruksjonsmyndighet,
vil være å opprettholde instruksjonsmyndigheten
for saker med bestemte egenskaper.
Vide unntaksbestemmelser vil imidlertid kunne
medføre at en nærmer seg dagens hovedmodell med
full instruksjonsmyndighet i praksis. På områder
hvor det er vanskelig å angi mer bestemt hvilke type saker
det er behov for instruksjonsmyndighet i, vil en mulighet være å gi
Kongen i statsråd instruksjonsmyndighet.
Departementet kan i stedet for å gis
instruksjonsmyndighet, gis adgang til å ta over behandlingen
av saker som ligger til tilsynet.
En viktig forskjell mellom klagebehandling på den ene
side og instruksjonsmyndighet, samt uthenting av saker på den
andre side, er at et vedtak allerede er fattet ut fra tilsynsorganets
myndighet og faglige kompetanse i klagesaker der førsteinstansbehandlingen
er lagt til tilsynet. Det kan slik sett argumenteres for at avskåret
instruksjonsmyndighet, men klagebehandling i overordnet departement,
styrker den faglige uavhengigheten ved å synliggjøre
motsetningen mellom faglige og politiske vurderinger.
En omgjøringsadgang for vedtak fattet
i tilsynet og klagenemnden vil gi departementet eller Kongen en mulighet
til å gripe inn i alle typer vedtak som er fattet på området.
Omgjøringsvedtakene kan enten gå ut på å endre
et vedtak eller oppheve vedtaket uten at det erstattes av et nytt.
Dette kan være et vidtfavnende inngrep
i uavhengigheten slik at det er hensiktsmessig med enkelte begrensninger
i omgjøringsadgangen.
Etatsstyringen av tilsyn blir noe annerledes
enn for andre forvaltningsorganer i den grad tilsynene er mer eller
mindre uavhengige. Avskjæring av instruksjonsmyndighet
i enkeltsaker øker betydningen av å følge utviklingen
på sektoren og å initiere endringer i generelle
regler på basis av de vedtak i enkeltsaker som foretas
i tilsynet.
Departementenes ansvar for utarbeiding av budsjettrammer,
angivelse av prioriteringer og fastlegging av overordnete standarder
for sikkerhets- eller kvalitetsnivå, må beholdes.
Når det gjelder utferdigelse av forskrifter,
vil dette ikke underlegges noen form for uavhengig organisering.
Her vil forutsetningen hele tiden være at styringskjeden
i forhold til landets lovgivende myndighet, Stortinget, må være
intakt.
For kontroll og sekundære vedtak bør
avskjæring av instruksjonsmyndighet og uavhengig klagebehandling basert
på nemnder være utgangspunktet. På enkelte områder
kan imidlertid skjønnsutøvelsen innebære
en åpen, lite lovstyrt avveining mellom ulike typer hensyn,
eller vedtakene kan være av en slik karakter at det foreligger
viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn.
I slike tilfeller vil ulike virkemidler for sikring av politisk
innflytelse være nødvendig.
På enkelte sektorer gjør særskilte
tillits- og troverdighetsforhold seg gjeldende som må ha
konsekvenser for graden av uavhengighet. Dette gjelder der et tjenesteproduserende
tilsynsobjekt ligger under samme departement som tilsynet, og særlig
der den statlige tjenesteprodusenten er konkurranseutsatt. På slike områder
må det sikres en særskilt stor grad av uavhengighet
ved at departementet ikke har instruksjonsmyndighet, omgjøringsadgang
eller er klageinstans.
Der politisk skjønn skal være
en del av prosessen, er det sentralt at dette gjøres på en
tydelig måte slik at politiske prioriteringer ikke fremstår
som faglige vurderinger.
Når det gjelder å sikre uavhengighet,
vil hovedtiltakene være avskåret instruksjonsmyndighet
overfor tilsynet og opprettelsen av klagenemnder med tilsvarende uavhengig
stilling.
Å basere sikringen av politisk innflytelse
på klagebehandling, kan være problematisk. Sikringen
av den politiske innflytelsen blir redusert til saker der parter med
klageinteresse faktisk klager. Også vedtak som ikke påklages,
kan være problematiske og bør derfor i prinsippet
kunne underkastes en overprøving.
Dette taler for at slike sikringsmekanismer
må inneholde en omgjøringsadgang der det er nødvendig.
To forhold er her av betydning. For det første påvirkes uavhengigheten
av hvor klare saklige grenser det settes for muligheten til inngrep.
Inngrepshjemler som for eksempel "viktige prinsipielle eller tungtveiende
samfunnsmessige hensyn" eller "saker av større betydning eller
prinsipiell interesse" tydeliggjør at tersklene for inngrep
bør være høye. For det andre har valget
mellom å legge inngrepskompetansen til departementet eller
Kongen i statsråd betydning for uavhengigheten. Å legge
kompetansen til Kongen i statsråd vil understreke at terskelen
for omgjøring skal være høy.
Regjeringens vurdering er at statsrådenes
konstitusjonelle ansvar med hensyn til budsjettrammer, prioriteringer,
administrative- eller organisatoriske forhold i tilsynene ikke bør
endres som følge av en mer uavhengig organisering. Det
samme gjelder det politiske ansvaret for fastsetting av generelle
normer, gjennom forskrifter eller andre generelle retningslinjer.
For visse tilsyn og for visse typer enkeltsaker
bør det i lovs form foretas en hel eller delvis avskjæring
av statsrådenes instruksjonsmyndighet. I utgangspunktet bør
instruksjonsmyndigheten avskjæres for enkeltvedtak som
gjelder den påfølgende kontrollen av at tillatelser
oppfylles, eller en kontroll av at en virksomhet skjer innenfor
rammene av det generelle regelverket, med mindre tungtveiende hensyn
skulle tilsi noe annet.
Statsrådenes ansvar bør omfatte
saker av større betydning og av prinsipiell interesse.
Der lovmessig avskjæring er innført,
bør det opprettes uavhengige klagenemnder for behandling
av klagesaker på tilsynenes vedtak. Det bør da
vurderes om ikke nemndene også skal gis en bredere kompetanse
til å omgjøre tilsynets vedtak på eget
initiativ.
Der lovmessig avskjæring er innført
bør det på enkelte områder eller der
det foreligger viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige
hensyn, åpnes for at Kongen i statsråd kan omgjøre
tilsynets og klagenemndens vedtak.
På HMS-området er det tatt
utgangspunkt i de etatene som sorterer under Arbeids- og administrasjonsdepartementet
og noen nært beslektede tilsyn som sorterer under andre
departementer. Videre ble det i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet,
Veien til et mindre sårbart samfunn, foreslått
opprettet et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet. Fellesnevneren
for tilsynsvirksomheten på dette området er at
det retter seg mot forholdene i arbeidslivet.
De mest sentrale tilsyn på feltet i
dag er Arbeidstilsynet, Direktoratet for brann- og elsikkerhet,
Oljedirektoratet, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
og Statens forurensningstilsyn.
Regjeringen ønsker å legge økt
vekt på ryddighet i det offentliges roller. Oljedirektoratet
er administrativt underlagt Olje- og energidepartementet og rapporterer dit
med hensyn til ressursforvaltning. Direktoratet rapporterer til
Arbeids- og administrasjonsdepartementet med hensyn til tilsyn og
regelverk innenfor sikkerhet og arbeidsmiljø på kontinentalsokkelen.
Direktoratet fører tilsyn med sikkerhet og arbeidsmiljø i
petroleumsvirksomheten. Oljedirektoratet er koordinerende myndighet
overfor Statens forurensningstilsyn og Statens helsetilsyn i petroleumsvirksomheten.
Oljedirektoratet utfører andre oppgaver
utenom de rene HMS-tilsynsoppgaver rettet mot petroleumsindustrien.
At det kan ligge en rollekonflikt i direktoratets nåværende
helhetlige oppgaveportefølje, er reflektert gjennom at
direktoratet i dag rapporterer til to departement.
Regjeringen går inn for å skille
ut tilsynet med sikkerhet og arbeidsmiljø som et eget tilsyn.
Det nye Petroleumstilsynet vil ha utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen
av Oljedirektoratet. Ved opprettelsen av Petroleumstilsynet vil
ressursdelen av Oljedirektoratet forbli et direktorat underlagt
Olje- og energidepartementet.
Arbeidstilsynet fremstår som en tilsynsetat
uten andre oppgaver. Direktoratet for brann- og elsikkerhet har
gjennom 1990-årene ved flere anledninger gått gjennom
sin organisasjon og foretatt endringer med tanke på rendyrking
av tilsynsrollen. Det må ses på om det er oppgaver
i disse tilsynene som like gjerne kan utføres av andre.
På bakgrunn av utredningen om modeller
for organisering av de lokale eltilsyn og for å rydde opp
i mulige rollekonflikter og få dette tilsynet under nødvendig strategisk
styring og kontroll, har departementet bestemt at det i første
omgang skal foretas en utskilling av myndighetsfunksjonene fra de
lokale eltilsyn. Disse vil bli lagt inn i det regionale myndighetsbaserte
eltilsynet i nåværende Direktoratet for brann-
og elsikkerhet. Det som gjenstår å se nærmere
på, er hvordan man mest hensiktsmessig kan organisere den
tekniske tilstandskontrollen som i dag ligger til de lokale eltilsyn. Departementets
intensjon i den sammenheng vil være å foreta en
konkurranseutsetting av denne oppgaven.
For å få en mer effektiv utnyttelse
av knappe tilsynsressurser skal det gjennomføres en ny
organisering av Arbeidstilsynet som innebærer etablering
av regionmodell og en styrking av distriktsapparatet gjennom en overføring
av ressurser fra direktoratet.
For at Arbeidstilsynet skal kunne treffe sine avgjørelser
mest mulig uhildet og ut fra en faglig vurdering, avvikles etatens
styre. Arbeidet i direktoratet skal rendyrkes og konsentreres om
oppgaver som er av overordnet styringsmessig art og som tilhører
kjernen av direktørens resultatansvar. I samarbeid mellom departementet
og etaten vil det tidlig i 2003 bli satt i gang et omfattende omstillingsprosjekt.
Det er et kjennetegn ved HMS-tilsynene at kravene de
fører tilsyn etter stort sett retter seg mot de samme tilsynsobjektene.
HMS-etatene har imidlertid hver sine spesialiteter.
Det at etatene på land har samme målgruppe,
men med forskjellig ansvarsområde, ville kunne føre
til at virksomhetene det føres tilsyn med får
besøk av ulike etater til ulike tider og uten at disse
er samordnet.
I St.meld. nr. 7 (2001-2002) om helse, miljø og
sikkerhet i petroleumsvirksomheten, ble det foreslått at Oljedirektoratet
skulle ta over ansvaret for koordinering av tilsynet med petroleumsanleggene
på land. I Innst. S. nr. 169 (2001-2002) sluttet kommunalkomiteen
seg til dette, og pekte samtidig på at det er viktig at
tilsynet tar utgangspunkt i samme lovgivning for hele området,
slik at industrien får samme regelverk å forholde
seg til på land og sokkel.
En arbeidsgruppe har på vegne av Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vurdert de praktiske sidene ved å gjennomføre
en tilsynsordning der Oljedirektoratet (Petroleumstilsynet) overtar
ansvaret fra Arbeidstilsynet og Direktoratet for brann- og elsikkerhet
for petroleumsanleggene på land. Arbeidsgruppen har konkludert
med at dette krever en del organisatoriske, regeltekniske og praktiske
endringer, slik at en ny tilsynsordning på dette feltet
først kan være på plass fra 1. januar
2004. Dersom en slik endring i tilsynsregimet gjennomføres,
vil det føre til at petroleumsindustrien får færre
tilsynsmyndigheter å forholde seg til.
For Arbeidstilsynet har det vært vanskelig å prioritere
oppfølging av denne typen industri. En endring på dette
området, der tilsynsansvaret overføres til én
myndighet, vil kunne gi grunnlag for et styrket og helhetlig tilsyn
med operatørs styring av petroleumsvirksomheten uavhengig
av om den foregår på land eller i havet. Operatørens
utfordringer er de samme og håndteres i dag allerede etter
de samme prinsipper. På denne bakgrunn har Regjeringen
bestemt seg for å legge ansvaret for tilsyn med enkelte
petroleumsanlegg på land til det nye Petroleumstilsynet.
Det nye tilsynet må suppleres med nødvendige ressurser
fra dagens Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet,
eventuelt at det får faglig bistand fra disse. Arbeids-
og administrasjonsdepartementet tar sikte på å få etablert den
nye ordningen fra 1. januar 2004.
Som oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001-2002),
vil det bli opprettet et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet.
Dette nye direktoratet skal omfatte Direktoratet for sivilt beredskap
og hele Direktoratet for brann- og elsikkerhet, med unntak av de
oppgaver og ressurser som overføres til det nye Petroleumstilsynet.
Det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet vil da bli
underlagt Justisdepartementet faglig og administrativt. Dette innebærer
at det nye direktoratet bør omfatte det samlede ansvaret
for brann (og ikke bare tilsynet med brannvesen) sammen med ansvaret
for storulykker.
Den organisatoriske statlige forankringen av
myndighetsutøvelsen av Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
vil tillegges Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet. Justisdepartementet
tar sikte på etablering av det nye direktoratet sommeren
2003.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
utøver tilsyn med beredskapskrav i visse virksomheter.
Justisdepartementet har det overordnede faglige ansvar, mens Næringslivets
Hovedorganisasjon har det administrative ansvar for Næringslivets
sikkerhetsorganisasjon.
Til sammen er det i dag nesten 23 000 ansatte
i bedriftene som har særskilt beredskapskompetanse. Beredskapsorganisasjonen
i disse virksomhetene betegnes som "Industrivernet". Industrivernet
er i dag en totalberedskapsorganisasjon som ivaretar beredskap mot
alle typer trusler og uavhengig hvorfra de kommer. Justisdepartementet
legger til grunn at Næringslivets hovedorganisasjons ansvar
videreføres, og at basis for Næringslivets sikkerhetsorganisasjons
fremtidige tilsynsfunksjon klarlegges sammen med Næringslivets hovedorganisasjon,
gjennom arbeidet med etablering av det nye Direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet.
På bakgrunn av den sentrale rolle Arbeidstilsynet
har hatt i næringslivsrettet HMS-tilsyn på landsiden,
vil Regjeringen gjennom en egen kongelig resolusjon etter at meldingen
er behandlet, utpeke Arbeidstilsynet som koordinerende etat for øvrig
næringslivsrettet tilsyn.
Gjennom dette vil det kunne opprettes tre sterke
tilsynskoordineringsmiljøer i Norge. Det nye Petroleumstilsynet
vil koordinere tilsyn med petroleumssektoren, og det nye Direktoratet
for beredskap og samfunnssikkerhet vil koordinere tilsyn med virksomheter
med storulykkespotensial, herunder beredskapskrav. Arbeidslivstilsynet
vil koordinere tilsyn med øvrig næringslivsvirksomhet.
Departementsansvaret for tilsyn med produkters fysiske/mekaniske,
termiske og brannmessige egenskaper samt forbrukertjenester etter
produktkontrolloven, ligger i dag i Barne- og familiedepartementet. Tilsynsansvaret
er lagt til Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Ved opprettelsen
av det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet vil tilsynsansvaret på dette
området bli tillagt det nye direktoratet, og departementsansvaret
bli overført til Justisdepartementet.
Departementsansvaret for tilsyn med tivoli-
og fornøyelsesinnretninger, heiser og rulletrapper, ligger
i dag under Kommunal- og regionaldepartementet. Tilsyn med skiheiser,
taubaner og lignende er underlagt Samferdselsdepartementet. Under
arbeidet med tilsynsmeldingen har Regjeringen bestemt seg for å flytte departementsansvaret
for disse områdene. Den konkrete plasseringen av departementsansvaret
vil imidlertid bli vurdert av de berørte departementer
etter at meldingen er fremmet, og vil måtte ses i sammenheng med
opprettelsen av det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet
under Justisdepartementet.
På HMS-området er det et sentralt
prinsipp at ansvaret for forebyggende sikkerhet og beredskap ligger hos
virksomhetene selv. Tilsyn med at virksomhetene følger
opp sitt ansvar for sikkerhet og arbeidsmiljø, er imidlertid
et myndighetsansvar. For å sikre nødvendig integritet
for tilsynsorganene har det vært viktig på HMS-området å unngå at
tilsynene er underlagt et departement som enten eier virksomheter
det skal føres tilsyn med, sitter med ansvaret for investeringene
eller har det næringspolitiske ansvaret for sektoren. Større legitimitet
og autoritet på HMS-området vil derfor ikke kunne
oppnås gjennom endringer i departementstilknytningen for
disse etatene. Det må derimot ses på andre virkemidler
for å gjøre tilsynene mer uavhengige. Det vil
i den forbindelse være naturlig å se på klagesaksbehandling
og departementets mulighet til å gripe inn i enkeltsaker.
De konkrete endringer på HMS-området
vil etter dette være:
– Det opprettes
et eget petroleumstilsyn med utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen
av Oljedirektoratet og supplert med ressurser fra Direktoratet for
brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet. Det nye Petroleumstilsynet
skal koordinere tilsyn mot petroleumsvirksomheten på sokkelen
og i enkelte anlegg på land.
– Det nye Direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet erstatter Direktoratet for brann- og elsikkerhet
og Direktoratet for sivilt beredskap. Det nye direktoratet skal
koordinere tilsynet med virksomheter med potensial for store ulykker,
herunder storulykkesforskriften (Seveso-direktivet).
– Arbeidstilsynet omgjøres
til et arbeidslivstilsyn og utpekes som koordinerende for tilsyn
med øvrig næringslivsrettet virksomhet.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementets mulighet
til å instruere Petroleumstilsynet og Arbeidslivstilsynet
ved utformingen av enkeltvedtak, avskjæres ved de nødvendige
lovmessige endringer, og det etableres en uavhengig klagenemnd.
– I saker eller på områder
der nærmere spesifiserte viktige prinsipielle, eller tungtveiende
samfunnsmessige hensyn tilsier det, bør det i lovgivningen åpnes
for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes
og eventuelt klagenemndas vedtak.
– Arbeidstilsynets partssammensatte
styre avvikles.
– Næringslivets sikkerhetsorganisasjons
organisatoriske statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillegges
det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet under Justisdepartementet.
I denne sammenheng legges det til grunn at tilsynene på dette
området omfatter Statens Jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet
og Sjøfartsdirektoratet.
Jernbanetilsynet og Luftfartstilsynet er underlagt Samferdselsdepartementet,
mens Sjøfartsdirektoratet er underlagt Nærings-
og handelsdepartementet.
Sjøfartsdirektoratet er tilsyn for
arbeidet med sikkerhet om bord i skip. Det er administrativt og
i hovedsak faglig underlagt Nærings- og handelsdepartementet.
I saker som gjelder forurensning fra skip og vern av det marine
miljø, er direktoratet delegert myndighet fra Miljøverndepartementet.
Sjøfartsdirektoratet bistår også Oljedirektoratet
i tilsynet med faste og flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten
på norsk sokkel. Tilsynsansvaret for fritidsfartøyer
er også lagt til Sjøfartsdirektoratet med Barne-
og familiedepartementet som overordnet departement.
Virksomheten er de senere år dreid
mot overordnet tilsyn, hvor store deler av kontrolloppgavene med
skip er delegert til godkjente klasseselskap og akkrediterte tekniske
kontrollorgan som foretar typegodkjenning av skipsutstyr. I all
hovedsak fremstår Sjøfartsdirektoratet som en
tilsynsetat med vekt på tilsyn med sikkerheten om bord
i skip og på flyttbare innretninger.
Luftfartstilsynet er underlagt Samferdselsdepartementet,
og ble opprettet i 2000, etter en utskillelse av myndighetsfunksjonen
fra Luftfartsverket for å skille den forretningsmessige
driften av infrastruktur og tjenesteyting på luftfartsområdet
fra tilsynet med sikkerheten.
I all hovedsak fremstår Luftfartstilsynet
som en ren tilsynsetat med fokus på tilsyn med sikkerheten.
Statens Jernbanetilsyn ble etablert i 1996 som ordinært
forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet, og er organisatorisk
skilt fra forretningsmessig drift av infrastruktur og transportutøvelse.
Tilsynet skal ivareta det offentliges interesser i tilknytning til
sikkerhetsspørsmål mv. ved anlegg og drift av
private og offentlige jernbaner, herunder bl.a. sporveier.
De konkrete endringer på transport-
og trafikksikkerhetsområdet bør etter dette være:
– Det gjennomføres
en lovmessig avskjæring av Samferdselsdepartementets og
Nærings- og handelsdepartementets mulighet til å instruere
egne tilsyn ved utformingen av enkeltvedtak.
– Samferdselsdepartementet og
Nærings- og handelsdepartementet skal ikke være
klageinstans for tilsynenes vedtak. Det etableres en felles uavhengig
klagenemnd for transport- og trafikksikkerhetstilsynene.
– I saker der nærmere
spesifiserte viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige
hensyn tilsier det, bør det imidlertid i lovgivningen åpnes
for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes
og eventuelt klagenemndens vedtak.
På markeds- og konkurranseområdet
eksisterer det i dag en rekke tilsyn. Noen er sektorspesifikke,
slik som Kredittilsynet, Post- og teletilsynet, Norges vassdrags- og
energidirektorat og til en viss grad Eierskapstilsynet, og fører
tilsyn med markeds- og konkurranseforhold innenfor bestemte markeder
eller næringsområder. Konkurransetilsynet er derimot
funksjonsrettet, og har ansvaret for tilsyn med konkurranse- og markedsforhold
i samfunnet generelt.
Spørsmålet om konkurranse-
og markedstilsynenes uavhengighet (vertikal ansvarsfordeling mellom
tilsyn og departement) og forholdet mellom de ulike tilsyn (horisontal
funksjonsfordeling mellom Konkurransetilsynet og de ulike sektortilsyn)
er nært knyttet til Regjeringens mål om å styrke
konkurransepolitikken. Det er viktig å effektivisere konkurransemyndighetenes
arbeid ved å gi Konkurransetilsynet større uavhengighet
og ved en best mulig samordning av de konkurransepolitiske oppgavene.
Når det gjelder organiseringen av Konkurransetilsynet,
er dette tilsynet i dag organisert som et ordinært forvaltningsorgan.
Når det gjelder sektortilsynene, er det ulik uavhengighet
for de ulike tilsyn.
Et tilsyns troverdighet og legitimitet i samfunnet
kan bli svekket dersom tilsynets vedtak ofte blir overprøvd av
departementet. Dette kan tale for større uavhengighet for
tilsynene, også slik at departementet ikke behandler klager
på tilsynets vedtak, men at dette skjer i et uavhengig
klageorgan.
På den annen side vil det ofte være
ulike politiske hensyn som gjør seg gjeldende i konkurransesaker.
Da vil en løsning med full uavhengighet uten klagebehandling
i departementet kunne være problematisk i forhold til å avveie
slike ulike politiske hensyn mot hverandre. Slike avveininger bør
skje på departements-/regjeringsnivå og
ikke på tilsynsnivå.
Sektormyndighetene har i større eller
mindre grad et ansvar for å legge til rette for virksom
konkurranse. Slik sett er deres ansvarsområde overlappende
med Konkurransetilsynets.
På enkelte av sektorene er omfanget
av bestemmelser som regulerer aktørenes adferd betydelig.
Det kan i den sammenheng reises spørsmål om omfanget
av adferdsreguleringer er uhensiktsmessig eller unødig
stort og i seg selv reiser et konkurransemessig problem.
Både oppgaver og ansvarsområde
kan være overlappende mellom Konkurransetilsynet og sektortilsynene. Når
det gjelder fordeling av ansvaret for de konkurransepolitiske oppgaver,
kan det i prinsippet stilles opp tre alternativer:
a) Funksjonsrettet
eller sentralisert konkurransemyndighet. Ansvaret for konkurranseoppgavene
legges til Konkurransetilsynet alene.
b) Sektorisert eller desentralisert konkurransemyndighet.
Ansvaret for konkurranseoppgavene legges til sektortilsynene der
hvor slike finnes, og ellers til Konkurransetilsynet.
c) Overlappende eller konkurrerende konkurransemyndighet.
Dette er i realiteten en kombinasjon av alternativ a og b, der Konkurransetilsynet
og sektormyndighetene deler ansvaret for konkurransepolitikken.
Gjeldende ordning for tilsynene på konkurranse-
og markedsområdet er i hovedsak i overensstemmelse med
alternativ c. I Regjeringens handlingsplan for styrking av konkurransepolitikken,
er det imidlertid signalisert at det bør legges økt
vekt på funksjonsretting av tilsynet på dette
området.
Det kreves omfattende ekspertise for å drive
konkurransepolitikk. Å etablere og vedlikeholde en så omfattende
ekspertise, innebærer at det er vesentlige stordriftsfordeler
i konkurransepolitikken, noe som isolert sett taler for å samle
de konkurransepolitiske oppgaver hos én myndighet (alternativ
a).
En overgang til én sentral konkurransemyndighet
vil kunne innebære at samme saksforhold behandles av både
Konkurransetilsynet, med fokus på konkurranseforhold i
henhold til konkurranseloven, og av et sektortilsyn med hensyn til
andre forhold som reguleres av sektorlovgivningen. En modell med
delt beslutningsansvar vil virke konserverende på det eksisterende regelverk
og begrense omfanget av inngrep.
En tilsynsorganisering som innebærer
at ansvaret for konkurranseoppgaver på særskilte
markedsområder legges eksklusivt til sektortilsyn (alternativ
b), vil kunne ha betydelig innvirkning på prioritering
mellom ulike målsettinger.
I forhold til sektorisert konkurransemyndighet
(alternativ b) vil overlappende konkurransemyndighet (alternativ
c) ha fordeler. En sektorbasert konkurransemyndighet som skal avveie
ulike hensyn, vil kunne medføre at myndigheten har incitament
til å fremlegge mer ensidig informasjon som styrker dens
sak. Med flere forvaltningsenheter kan man oppnå en fruktbar rivalisering
som kan gi et bedre grunnlag for beslutninger.
En sektorbasert konkurransemyndighet (alternativ
b) vil også kunne være mer utsatt for å komme
i en posisjon som forsvarer av særinteresser, mer enn å være
et redskap for de politiske myndigheter. Sektormyndigheter er mer
utsatt enn myndigheter med mer omfattende ansvarsområder.
Vurderingene viser at ulike hensyn står
mot hverandre ved valget av organiseringsmodell for konkurranse-
og reguleringsmyndighetene, og at ingen av de skisserte modeller
kan løse alle problemer. Delegering gir raskere og mer
effektive beslutninger, men gjør det samtidig vanskeligere å få til
de nødvendige avveininger mellom ulike mål. Funksjonsfordeling
gir spesialiseringsgevinster og entydige incitamenter, men gjør det
umulig å desentralisere alle beslutninger. Overlappende
ansvar gir mindre rom for feil og misbruk av makt og myndighet,
men medfører samtidig en kostbar duplisering av ekspertise.
På denne bakgrunn er følgende
problemstillinger særlig aktuelle:
– I varierende
grad kan vedtak som tilsynsorganene fatter, bli overprøvd
av vedkommende departement. Det er i tråd med de generelle
prinsippene for tilsynsorganisering at avveining av ulike politiske og
samfunnsmessige hensyn foretas på departements-/regjeringsplan.
Dette må imidlertid avveies mot faren for vilkårlighet,
utilsiktede presedensvirkninger og faren for å undergrave
tilsynenes legitimitet overfor omverdenen. Politisk overprøving
bør også på disse områdene som
en hovedregel bare skje i saker der det foreligger tungtveiende samfunnsmessige
hensyn.
– I noe varierende grad er det
omfattende og detaljerte reguleringer på de aktuelle områdene
som påvirker aktørenes markedsadferd. Det reiser spørsmål
om det er for stor grad av adferdsregulering på disse områdene.
– Regelverk som skal ivareta ulike
sektorspesifikke hensyn som soliditet og sikkerhet, har også bestemmelser
som ivaretar markeds- og konkurransehensyn. Dette innebærer
i varierende grad overlappende kompetanse mellom konkurransemyndigheter
og sektormyndigheter, og aktualiserer behovet for en klarere rolle-
og oppgavefordeling mellom Konkurransetilsynet og de ulike sektortilsyn.
I tråd med Regjeringens handlingsplan for styrking av konkurransepolitikken,
bør det vurderes om det bør legges økt
vekt på funksjonsretting av tilsynet på dette
området, jf. modell a) ovenfor. Herunder er det viktig
at Konkurransetilsynet øker sin ekspertise på de
ulike fagfelt, slik at konkurransepolitikken får et sterkere
fundament.
– Beslutningsprosessene er forskjellige
på de ulike områder. Asymmetri i saksbehandling
og beslutningsprosess mellom konkurransemyndigheter og sektormyndigheter
vil kunne føre til ulik vektlegging og avveining mellom
ulike hensyn, og vil også være uheldig i forhold
til markedsaktørene som berøres av regelverket.
Beslutningsprosessene på markeds- og konkurranseområdet
må så langt som mulig gjøres lik på de
ulike områder og i tråd med de generelle prinsippene
som er trukket opp i meldingen.
Regjeringen vedtok i november 2001 en handlingsplan
for styrking av konkurransepolitikken. En viktig målsetting
med handlingsplanen er at konkurransehensyn skal tillegges større
vekt på alle politikkområder. Planen har følgende
fem hovedpunkter:
1. Styrke konkurransemyndighetene.
2. Gjennomgang av offentlige reguleringer
og avtaler som kan virke konkurransebegrensende.
3. Sikre at offentlige innkjøp
bidrar til å stimulere konkurranse og etableringsmuligheter.
4. Påse at salg av statlige selskaper
ikke bidrar til konkurransebegrensninger.
5. Sørge for at offentlig virksomhet
blir organisert og drevet på en måte som fremmer
konkurranse.
Konkurransetilsynet, som er et forvaltningsorgan underlagt
Arbeids- og administrasjonsdepartementet, har et generelt ansvar
for løpende tilsyn og kontroll med konkurranseforholdene
i alle deler av samfunnet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet
er klageorgan for tilsynets enkeltvedtak.
Konkurranseloven gjelder generelt, og gjelder
således parallelt med sektorlovgivningen. Loven viker ikke for
annen lov, med mindre det fremgår eksplisitt av vedkommende
særlov eller Kongen fastsetter det.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan
i henhold til den alminnelige forvaltningsordningen i staten instruere
tilsynet i enkeltsaker, men dette gjøres sjelden eller
aldri. Derimot er det en del eksempler på at det er gitt
dispensasjoner fra lovens forbudsbestemmelser ved at departementet,
etter klage, har omgjort tilsynets vedtak i dispensasjonssaker.
Post- og teletilsynet er et forvaltningsorgan
under Samferdselsdepartementet og har ansvaret for løpende kontroll-
og tilsynsvirksomhet for post- og televirksomhet i Norge.
Oppgavedeling mellom Post- og teletilsynet og
Samferdselsdepartementet er i utgangspunktet slik at prinsipielle
og politisk relaterte beslutninger, herunder ansvaret for lov og
overordnede forskrifter, ligger til Samferdselsdepartementet. Tekniske
forskrifter blir fastsatt av Post- og teletilsynet.
Post- og teletilsynet er sikret uavhengighet
gjennom at Samferdselsdepartementet har delegert avgjørelsesmyndighet
i enkeltsaker til Post- og teletilsynet. I tillegg er departementets
instruksjonsadgang i enkeltsaker avskåret i teleloven.
På teleområdet er det etablert et uavhengig klageorgan
(Statens teleforvaltningsråd). For telepolitiske eller
prinsipielle saker går klagen videre til Samferdselsdepartementet,
etter at Rådet har avgitt sin innstilling.
Konkurranseloven gjelder parallelt med teleloven. Det
er inngått en samarbeidsavtale mellom Post- og teletilsynet
og Konkurransetilsynet for å sikre en hensiktsmessig behandling
av saker på teleområdet.
Den nye direktivpakken fra EU på området
elektronisk kommunikasjon som erstatter gjeldende teleregulering,
skal implementeres i Norge sommeren 2003.
Det nye regelverket for elektronisk kommunikasjon tar
sikte på at den sektorspesifikke konkurransereguleringen
begrenses til områder hvor det ikke er virksom konkurranse,
det vil si på markeder hvor det er en eller flere virksomheter
med en sterk markedsstilling, og hvor konkurranselovgivningen ikke
er tilstrekkelig til å løse problemet.
Post- og teletilsynet vil samarbeide nært
med tilsvarende tilsynsmyndigheter i hele EØS-området
for å sikre en harmonisert praktisering av regelverket
i Europa. I forbindelse med forslaget til ny lov om elektronisk
kommunikasjon vil det bli foreslått opprettet en uavhengig
klagenemnd for elektronisk kommunikasjon.
Kredittilsynet er et forvaltningsorgan underlagt
Finansdepartementet. For nærmere redegjørelse
vises det til meldingen.
Norges vassdrags- og energidirektorat er et
forvaltningsorgan underlagt Olje- og energidepartementet. Det er
inngått en samarbeidsavtale mellom Norges vassdrags- og
energidirektorat og Konkurransetilsynet for å sikre en
hensiktsmessig behandling av saker på kraftsektoren. Det
vises for øvrig til meldingen.
OECD har flere ganger påpekt at Norge
burde vurdere å gjøre Konkurransetilsynet mer
uavhengig av departementet, for eksempel ved å etablere
en uavhengig klageordning.
Departementet vil legge opp til at statsrådens
instruksjonsrett i enkeltsaker avskjæres og at det etableres
en uavhengig klageinstans for avgjørelser i enkeltsaker. Det
vil imidlertid bli foreslått at Kongen i statsråd
skal kunne omgjøre vedtak som tilsynet eller klageinstansen
har fattet, dersom tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det.
Departementet antar at en behandling av klager i en uavhengig klageinstans
vil være det normale.
Tendensen til å nedprioritere konkurransehensyn
vil kunne bli enda sterkere dersom ansvaret for konkurransepolitikken
deles med Konkurransetilsynet. I så fall vil sektormyndigheten
måtte ta det fulle ansvar for sviktende kvalitet, mens
det bare delvis kan lastes for sviktende konkurranse.
Det vil bli foretatt en klarere avgrensning
av oppgaver mellom Konkurransetilsynet og sektortilsyn som Kredittilsynet,
Post- og teletilsynet og Norges vassdrags- og energidirektorat,
slik at Konkurransetilsynets overordnede ansvar for konkurranse
på alle sektorer kommer tydeligere frem, og slik at sektortilsynenes konkurransemessige
ansvar begrenses til å supplere det generelle konkurransetilsyn
i den grad spesielle sektorhensyn gjør dette nødvendig,
herunder at det generelle konkurransetilsyn ikke er tilstrekkelig
for å skape virksom konkurranse.
Selv om det i praksis ikke har vært
store konflikter i enkeltsaker etter henholdsvis sektorlovgivningen
og konkurranselovgivningen, er det klare potensielle konfliktområder
som følge av overlappende kompetanse mellom Konkurransetilsynet
og de ulike sektortilsyn.
Dersom det oppstår uenighet mellom
sektormyndighet og Konkurransetilsynet i en konkret sak hvor begge
myndigheter har kompetanse, forutsetter samarbeidsordningene at
saken da skal bringes opp og løses på departementalt
nivå. Hittil har det ikke oppstått slike saker.
Generelt er forenkling og nedbygging av adferdskontrollen
viktig for å unngå overregulering av bransjer. Adferdsreguleringer
må begrenses til de som er nødvendige for å sikre
effektive markeder, herunder sikre hensynet til brukerne. Reguleringer
som har mistet sin aktualitet, må løpende avvikles.
Konkurranselovutvalget skal legge frem forslag
til ny konkurranselov i april 2003. Utvalget er gitt i mandat å utforme
de materielle atferdsreglene; dvs. forbud mot konkurranseregulerende
samarbeid og misbruk av dominerende stilling, i den nye konkurranseloven
etter mønster av EØS-avtalens tilsvarende regler.
Utvalget er videre bedt om å legge
frem forslag til organisering av konkurransemyndighetene, herunder beslutningsprosessen
samt utrede et alternativ som innebærer at klageordningen
for vedtak etter konkurranseloven endres slik at departementet som
hovedregel ikke skal være klageinstans for Konkurransetilsynets
vedtak.
– Det foretas
en klarere avgrensning av oppgaver mellom Konkurransetilsynet og
sektortilsyn som Kredittilsynet, Post- og teletilsynet og Norges vassdrags-
og energidirektorat slik at Konkurransetilsynets overordnede ansvar
for konkurranse på alle sektorer kommer tydeligere frem,
og slik at sektortilsynenes konkurransemessige ansvar begrenses
til å supplere det generelle konkurransetilsyn i den grad
spesielle sektorhensyn gjør det nødvendig, herunder
at det generelle konkurransetilsyn ikke er tilstrekkelig for å skape virksom
konkurranse.
– Det gjennomføres en
mer omfattende delegering av førsteinstansbehandling av
saker på markeds- og konkurranseområdet. Statsrådenes
ansvar bør omfatte saker av større betydning og
av prinsipiell interesse. Dette må det tas hensyn til når
det gjelder delegering av avgjørelsesmyndighet og avskjæring av
instruksjonsmyndighet i forholdet mellom departement og tilsyn.
– Som en naturlig oppfølging
av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken, foretas
det en gjennomgang med sikte på nedbygging av unødig konkurransebegrensende
adferdsreguleringer i enkeltsektorer, hensyn tatt til forpliktelsene
etter EØS-avtalen. Dette gjelder bl.a. for reguleringene i
finansnæringen og post- og telesektoren. For telesektoren
vil nedbyggingen skje i samsvar med intensjonene i det kommende
EØS-harmoniserte regelverket for elektronisk kommunikasjon.
– Konkurransetilsynet gis større
uavhengighet ved å avskjære departementets instruksjonsrett
i enkeltsaker og ved at behandlingen av klagesaker legges til en
uavhengig klageinstans, jf. imidlertid strekpunkt 6 nedenfor. Kongen
i statsråd kan, der det foreligger tungtveiende samfunnsmessige
hensyn, omgjøre tilsynets, eventuelt klagenemndens, vedtak.
– For saker som berører
flere tilsyn, bør det så vidt mulig være
parallell saksbehandling i de berørte tilsyn, og sakene
bør førsteinstansbehandles på tilsynsnivå,
jf. strekpunkt 2. De aktuelle departementer får melding
om slike avgjørelser. Slike saker skal kunne tas opp av
de aktuelle departementene av eget tiltak og avgjøres av
Kongen i statsråd. Saksforberedelse skal i så fall
foretas i fellesskap av de berørte departementer.
– I større oppkjøps-
og fusjonssaker innen finansnæringen med konkurransemessig
betydning, behandles sakene parallelt i Finansdepartementet og Arbeids-
og administrasjonsdepartementet og fremmes som kongelig resolusjon
av finansministeren. I slike saker skal ikke Konkurransetilsynets avgjørelse
kunne overprøves av en klagenemnd.
På mediefeltet er det i dag tre tilsyn,
Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet. Alle
tre tilsynene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet.
Statens medieforvaltning ble opprettet i 1994
i forbindelse med en omorganisering av daværende Nærkringkastingsnemnda.
Samtidig ble ansvaret for den praktiske forvaltningen av pressestøtten
lagt til det nye organet.
Statens medieforvaltning tildeler bl.a. konsesjoner
til å etablere og drive lokalkringkasting, satellittkringkasting
og til anlegg for kringkasting.
Statens filmtilsyns hovedoppgaver er vurdering
og registrering av film og videogram. Statens filmtilsyn skal vurdere
filmer etter lov om film og videogram og etter straffeloven.
En uavhengig klagenemnd for film og videogram behandler
klager over enkeltvedtak fattet av Statens filmtilsyn etter film-
og videogramloven.
Eierskapstilsynet har til oppgave å føre
tilsyn med eierskap i mediene for å sikre ytringsfrihet
og mediemangfold. Eierskapstilsynet er uavhengig i utøvelsen av
sine oppgaver. Departementets instruksjonsmyndighet er avskåret
i loven, og en uavhengig klagenemnd behandler klager på vedtak
fattet av tilsynet.
Begrunnelsen for en egen medieeierskapslov er
bl.a. at konkurranselovgivningen ikke er tilstrekkelig for å ivareta
de spesielle hensyn som gjelder for mediefeltet.
Dersom Konkurransetilsynet skal forvalte medieeierskapsloven,
vil Konkurransetilsynet få to lovverk og to departementer å forholde
seg til. Det vil være vanskelig å forene de hensyn
som medieeierskapsloven og konkurranseloven bygger på.
For Eierskapstilsynet er konkurransen et virkemiddel,
ikke formålet. Det er Regjeringens vurdering at Eierskapstilsynets
formål og kompetanse ligger nærmere de andre tilsynene
på mediefeltet enn Konkurransetilsynet, og at det derfor
er naturlig at Eierskapstilsynet ses i forhold til de andre tilsynsoppgavene
på mediefeltet.
Regjeringen vil slå sammen de tre tilsynene
til ett nytt medietilsyn. Begrunnelsen for sammenslåing
er at et samlet tilsyn vil være bedre i stand til å ivareta
både eksisterende og nye tilsynsoppgaver på mediefeltet.
Tilsynene ivaretar mange av de samme overordnede hensyn
som ytringsfrihet, mediemangfold samt rådgivende oppgaver
på området. Konvergensutviklingen på medieområdet
er i ferd med å gjøre de tradisjonelle grensene
mellom medier mindre relevante. Ved å slå sammen
de tre tilsynene til ett organ, vil det bli et faglig sterkere og
tyngre organ enn dagens løsning. Ved å opprette
et samlet medietilsyn, vil det være lettere å allokere
nye oppgaver på medieområdet, og tilsynet vil være
bedre egnet for omstilling. Sammenslåingen vil videre innebære
en administrativ forenkling.
Eierskapstilsynet og til dels Statens filmtilsyn
er i dag uavhengige i utøvelse av tilsynsvirksomheten. Regjeringen
vil komme tilbake til hvordan denne uavhengigheten skal ivaretas
for det nye medietilsynet.
På bakgrunn av behandlingen av Innst.
S. nr. 142 (2001-2002) skal det foretas en gjennomgang av medieeierskapsloven.
En proposisjon planlegges fremlagt høsten 2003.
De prinsippene som må tillegges størst
vekt når det gjelder lokalisering av tilsynene, er at de
må ligge på steder der det (a) finnes et tilstrekkelig
stort og velfungerende arbeidsmarked for den type personer som tilsynene
har behov for og (b) er faglige basismiljøer av høy
nasjonal, og helst også internasjonal klasse - i undervisnings-
og forskningsinstitusjoner eller i næringslivet - på tilsynenes
områder.
Det er imidlertid ikke nok at tilsynene har
tilgang til relevant kompetanse - de må også være
konkurransedyktige. Mange statlige tilsyn, og spesielt de som er
lokalisert til Oslo, har problemer både med å få tak
i gode fagfolk og med å beholde dem. Ved å lokalisere tilsyn
og andre deler av statlig virksomhet som krever høyt kvalifisert
arbeidskraft til andre deler av landet enn Oslo, vil man kunne få en
dobbel gevinst: De virksomhetene som flyttes, vil kunne få bedre
tilgang på kvalifiserte personer; samtidig vil det bli
lettere for resten av sentralforvaltningen, næringslivet
og organisasjonene å få tak i dyktige folk i Oslo.
For noen av tilsynene er det et tilleggsproblem
at man har problemer med å holde på dyktige medarbeidere
fordi tilsynsobjektene ønsker å ansette personer
med bakgrunn fra tilsynene.
En problemstilling som har stått sentralt
i denne meldingen, har vært å øke tilsynenes
uavhengighet. Når tilsynene får en mer uavhengig
stilling, vil geografisk nærhet til overordnet departement
ikke lenger være en like sterk begrunnelse for lokalisering
i Oslo-regionen.
Disse hensynene, som i mange tilfeller taler
for å lokalisere tilsyn utenfor Oslo, må i hvert
enkelt tilfelle ses i forhold til to andre hensyn. Det ene er behovet
for nærhet til den virksomheten man skal føre
tilsyn med. Det andre er de økonomiske konsekvensene. Et
siste, viktig hensyn er den regionale utvikling. Ved å lokalisere
tilsyn i byer som er viktige for den regionale utvikling, kan de
bidra til å styrke både arbeidsmarkeds- og kompetansebasen
andre steder i landet enn i Oslo.
Det vil alltid kunne fremføres sterke
argumenter for lokalisering til Oslo av det enkelte tilsyn. Ser
man statlig virksomhet under ett, vil man imidlertid i henhold til
meldingen komme til en annen konklusjon. Skal staten som helhet
kunne skaffe seg god og nok kompetanse i konkurranse med andre,
må staten trekke veksler på fag- og kompetansemiljøene
over hele landet. Siden tilsyn har mindre behov for løpende
nærhet til sentralforvaltningen enn andre deler av forvaltningen,
er dette et tungtveiende argument for å plassere tilsyn
andre steder i landet. Av samme grunn er det viktig å se
lokalisering av tilsyn som en helhet og unngå for sterk
fokusering på det enkelte tilsyn og det enkelte lokaliseringsvalg.
Meldingen inneholder en oversikt over institusjoner som
har flyttet ut av Oslo, samt redegjørelse om erfaringer
fra utflyttingsprosesser i Norge, så vel som i Sverige.
I gjennomgangen av argumenter for og imot utflytting
er det viktig å ta hensyn til at det i valg av steder ikke
står mellom lokalisering i sentrale strøk eller
i distriktene. Tvert imot er det valg mellom ulike sentrale steder,
med Oslo-regionen på den ene siden med ca. 40 000 statlige
arbeidsplasser og andre sentrale byer eller tett befolkede områder
på den annen.
For det enkelte tilsyn vil en sentral lokalisering
i de største regionssentra ha åpenbare fordeler
i form av tilgang til et bredt og differensiert arbeidsmarked. På den annen
side kan et stramt lokalt arbeidsmarked bidra til merkostnader i
form av høyere lønninger og at tilsynet ikke evner å rekruttere
og beholde ønsket kompetanse. For mange tilsyn lokalisert
i Oslo-området kan det være vanskeligere å rekruttere
og beholde erfarne kvalifiserte medarbeidere i et presset arbeidsmarked.
Vanskeligheter med å beholde de mest
kompetente medarbeiderne har tre uheldige effekter. For det første blir
det vanskeligere å bygge opp tilsynenes legitimitet når
unge og til dels uerfarne medarbeidere får hånd
om og forbereder viktige saker med stor grad av skjønnsmessige
vurderinger. Tilsynene blir videre svært sårbare
for tap av nøkkelpersoner. Sist men ikke minst må det
tas hensyn til kostnadene ved å drive hyppigere nyrekruttering
i form av letekostnader og opplæringskostnader.
Tilgang til kompetansemiljøer er viktig
ut fra flere hensyn. For det første representerer kompetansemiljøene
viktige rekrutteringsbaser for de ulike tilsynene. Med bakgrunn
i variasjoner i lokale arbeidsmarkeder anser derfor Regjeringen
at tilsynenes lokalisering i forhold til relevante utdannings- og
forskningsinstitusjoner er en viktig faktor for å sikre
tilsynene medarbeidere med ønsket utdanningsbakgrunn og
resultater.
Et annen viktig grunn til lokalisering nær
relevante forsknings- og universitetsmiljøer er tilsynenes
behov for faglig oppdatering og dialog om faglige problemstillinger.
Det er en viss overførbarhet mellom
kompetanse i tilsynene og kompetanse i forskningsmiljøene.
Tilsynene kan på den ene side velge å gjøre
alt selv eller å sette mye av arbeidet bort eksternt. Det å finne
en god balanse mellom den kompetansen en bygger internt og den kompetansen
en bruker eksternt vil være viktig for ethvert tilsyn,
og det å få til et godt samvirke mellom forskningsinstitusjonene
og tilsynene er derfor svært viktig.
Regjeringen har som mål å bygge
vekstkraftige regioner og styrke regionsentraenes rolle. Dette vil bidra
til å utvikle større sammenhengende arbeids-,
bo- og serviceområder, og vil også kunne avlaste
presset i Oslo-regionen.
Tidligere har en i utlokaliseringssaker i større
grad vært opptatt av å styrke utviklingen i distriktene. Statlige
tilsyn krever tilgang på høyt kompetent arbeidskraft,
nærhet til relevante fagmiljø og et arbeidsmarked
av en viss størrelse. Det er derfor naturlig å lokalisere
denne typen arbeidsplasser til byer og større regionssentra.
Regjeringen mener derfor at et rendyrket distriktspolitisk perspektiv
ikke er i overensstemmelse med målsetningen om å styrke
tilsynsfunksjonen.
Prioritering av andre landsdelssentre kan bidra
til å bygge opp sterke alternativ til Osloregionen. Det
kan også bidra til å styrke de største
byene som motorer for regional utvikling i sine landsdeler. Regjeringen
anser også at en ved å flytte flere beslektede
statsinstitusjoner til samme sted, kan oppnå gunstige koblingsgevinster
i form av at en bygger opp geografisk avgrensete kompetansemiljøer
som kan tilføre hverandre søkere med relevant
arbeidserfaring. En slik klyngetenkning kan innebære å lokalisere
flere statlige arbeidsplasser til samme sted.
Ut fra en samlet vurdering vil Regjeringen legge ovennevnte
hensyn til grunn når det gjelder lokaliseringen av det
enkelte tilsyn.
I enkelte tilsyn vil det uavhengig av flytting
være behov for endringer i kompetansen og i måten
tilsynet utfører sin reguleringsvirksomhet på.
Noen av tilsynene kan ha behov for å fornye noe av sin
kompetanse, og denne utskiftingen kan bli lettere å få til
gjennom en flytteprosess. En omlokalisering vil også kunne
danne grobunn for endring i arbeidsmåter fordi organisasjonen
får tilførsel av nye medarbeidere og fordi endring i
seg selv vil kunne skape vilje til å se på virksomheten med
nye øyne.
På den annen side kan det argumenteres
for at et større lokalt arbeidsmarked gir større
muligheter for fornyelse i arbeidsstokken og for å kunne
få til omorganiseringer. Dette er argumenter som taler
for at en legger tilsynene til større steder, og at flere
statlige arbeidsplasser bør konsentreres om noen få større
byer.
Omlokalisering fra Oslo til andre større
byer eller sentra kan øke kontaktkostnadene ved at tidsbruk
og kostnader knyttet til reiser øker, og kontakter kan
gå tapt som følge av at avstandene blir for store.
I forkant av Kystdirektoratets flytting til Ålesund,
ble det sett på betydningen av uformelle nettverk, opparbeidet
gjennom studier og arbeidsliv. Studien viste at nesten alle benyttet
uformelle nettverk i gjennomføringen av sine arbeidsoppgaver.
Slike nettverk ble ofte benyttet i forbindelse med løpende
enkeltsaker som trengte en rask løsning. De fleste ga uttrykk
for at nettverket var bygget opp gjennom arbeidet i Kystverket og
på mange måter kunne ses på som en naturlig
del av arbeidet.
Ser vi på de berørte myndighetene
som ble omlokalisert på 1970-tallet i Sverige, mener de
at den mest negative konsekvensen av omlokaliseringen var forandringene
i kontaktmønsteret. Særlig kontakten med myndighetene
i Stockholm ble dårligere.
Regjeringen antar at utviklingen i informasjonsteknologien
vil redusere økningen i kontaktkostnader som følge
av eventuelle utlokaliseringer fra Oslo, men det er urealistisk å tro
at IKT helt vil kunne erstatte behovet for fysisk tilstedeværelse,
og noe økte kostnader må derfor påregnes.
Fysisk avstand vil medføre at kontakten
mellom tilsynene og de sentrale myndighetene formaliseres og reduseres,
og slik sett støtte opp under de legale tiltakene for å øke
tilsynenes uavhengighet.
Erfaringer fra Sverige og Storbritannia peker
i retning av at de største besparelsene ved å utlokalisere
fra hovedstadsområdet, er knyttet til reduserte kostnader knyttet
til lokaler og mindre utskiftning av personalet. Økte reisekostnader
reduserer gevinstene.
For de fleste statlige virksomheter som flytter
ut av Oslo, vil virksomhetens "tapte" kompetanse på lengre sikt
være mulig å erstatte på steder med et
stort og differensiert arbeidsmarked. Det som kan gå tapt,
er i særlig grad historikk, og kjennskap til virkemidlenes utvikling
over tid og de ansattes faglige nettverk.
Regjeringen ser at flytting på kort
sikt har negative implikasjoner for bevaring av den kompetansen
som er ervervet gjennom arbeid i tilsynet og sikring av en stabil
tilsynsfunksjon i en overgangsfase. Regjeringen legger imidlertid
avgjørende vekt på at erfaringer med utlokalisering
i et lengre tidsperspektiv synes å være gode.
Det må imidlertid understrekes at det er nødvendig
med hensiktsmessige tiltak for å sikre stabil drift og de
ansattes interesser i overgangsperioden.
Regjeringen har lagt vekt på å få til
en rask politisk prosess for å legge frem forslag til hvilke
konkrete endringer som bør gjennomføres. Implementeringen av
de organisatoriske endringene bør imidlertid gjennomføres
over tid.
Det er særdeles viktig at ikke tilsynsfunksjonene
blir vesentlig svekket i en lengre periode. Det må derfor legges
opp en prosess i omlokaliseringene som gir en gradvis nedbygging
på det ene stedet og en gradvis oppbygging av aktiviteten
i det tilflyttede området.
En omorganisering av tilsyn må ha et
fokus på at de ansatte skal ledes ut i aktivt arbeid, og
ikke bli passive mottagere av ventelønn eller førtidspensjonering.
For å lykkes med dette må staten som arbeidsgiver
påta seg å lage individuelle karriereplaner for
alle de ansatte som ikke ønsker å følge
med i flytteprosessen og ta på seg en aktiv rolle i å hjelpe
de ansatte over i nytt arbeid.
Det er også svært viktig at
prosessen legges opp slik at en sikrer tilgangen til sentral kompetanse
for tilsynene. Dette kan dels sikres gjennom en gradvis nedbemanning
og dels ved å tidlig få rekruttert høy
kompetanse på de stedene tilsynene flytter til.
Det legges opp til at omstillingsperioden normalt skal
foretas over en treårsperiode.
Innenfor rammen av tilsynsmeldingen har det
ikke vært mulig å gjøre en konkret vurdering
av samtlige tilsyn. Lokalisering er konkret vurdert for:
– Det nye
Arbeidslivstilsynet
– Det nye Direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet
– Det nye Petroleumstilsynet
– Luftfartstilsynet
– Statens Jernbanetilsyn
– Sjøfartsdirektoratet
– Konkurransetilsynet
– Kredittilsynet
– Post- og teletilsynet
– Norges vassdrags- og energidirektorat
– Det nye medietilsynet
Regjeringens utgangspunkt for de konkrete vurderinger
av lokaliseringer er en målsetting om å ta landets
samlede ressurser i bruk på en best mulig måte. Regjeringen
legger stor vekt på at de enkelte tilsyn lokaliseres på steder
med et tilstrekkelig stort og velfungerende arbeidsmarked og relevante
faglige basismiljøer. Det må understrekes at når
Regjeringen har vurdert fremtidig lokalisering for elleve eksisterende og
nye tilsyn, har man lagt avgjørende vekt på å se disse
virksomhetene og de ulike regionssentra i en helhetlig sammenheng.
Meldingen inneholder en gjennomgang av relevante fagmiljøer
i de byene som er aktuelle i forbindelse med flyttingen av tilsyn.
Etter en helhetlig vurdering av de aktuelle tilsyn og landets ulike
regionssentra, har Regjeringen trukket følgende konklusjoner
med hensyn til fremtidig lokalisering.
Regjeringen vil lokalisere Direktoratet (hovedkontoret)
for det nye Arbeidslivstilsynet i Trondheim. Det er lagt vekt på det
sterke fagmiljøet i Trondheim innen helse, miljø og
sikkerhetsstyring og -ledelse og at en slik lokalisering vil styrke
den regionale utviklingen i Midt-Norge. Samtidig med etableringen
i Trondheim vil det i den forbindelse også bli foretatt
organisasjonsendringer ved at nødvendige ressurser og personell blir
overført fra det nåværende direktoratet
i Oslo og ut til de respektive nye regionkontorene. Arbeidet i direktoratet
(hovedkontoret) skal etter dette konsentreres om oppgaver av overordnet
styringsmessig karakter, samt de oppgaver der departementet er oppdragsgiver. Regjeringen
har tidligere bestemt at direktoratets behandling av lønnsgarantisaker
skal flyttes til Vardø.
Som oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001-2002),
vil det bli opprettet et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet.
Det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet vil erstatte
dagens Direktoratet for sivilt beredskap og Direktoratet for brann-
og elsikkerhet (Tønsberg).
Etter Regjeringens vurdering vil det være
av avgjørende betydning at det nye direktoratet blir samlokalisert,
både ut fra personalmessige og styringsmessige forhold
og de faglige gevinstene man vil kunne oppnå ved dette.
På grunn av det nye direktoratets oppgaver i krisesituasjoner
bør direktoratet være lokalisert med kort avstand
til relevante sentrale myndigheter i Oslo. En plassering sentralt
i Vestfold vil tilfredsstille dette behovet. Regjeringen vil lokalisere
det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet til Tønsberg,
og legger i den sammenheng vekt på at lokalisering av et
nytt og større direktorat med bredt sikkerhetsfaglig miljø vil
bidra til en styrking av regionen. Justisdepartementet tar sikte
på formell etablering av det nye direktoratet sommeren
2003.
Det skal etableres et eget tilsyn for petroleumsvirksomheten,
med utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen av
Oljedirektoratet. Regjeringen mener det er viktig å opprettholde
det petroleums- og sikkerhetsfaglige miljøet som er bygget
opp i Stavanger-regionen og vil således lokalisere det
nye Petroleumstilsynet i Stavanger.
Luftfartstilsynet er i dag lokalisert i Oslo.
Regjeringens vurdering er at fagmiljøet i Bodø har
gode forutsetninger for å kunne videreutvikles gjennom
en utlokalisering av Luftfartstilsynet. Regjeringen legger i den sammenheng
også stor vekt på å styrke Bodø som regionssenter,
slik at Bodø kan få en forsterket rolle som motor
for videre utvikling i regionen. Regjeringen vil på denne
bakgrunn lokalisere Luftfartstilsynet til Bodø.
Statens Jernbanetilsyn er plassert i Oslo. Tilsynsvirksomheten
er blant annet kjennetegnet av at den retter seg mot et begrenset
antall virksomheter, hvor de aller fleste befinner seg i Oslo-regionen.
Det jernbanefaglige miljøet i Norge er lite og i hovedsak
konsentrert til Oslo-området. Regjeringen har også lagt
noe vekt på at Statens Jernbanetilsyn er et tilsyn med
få ansatte, og at et slikt tilsyn vil være ekstra
sårbart i forbindelse med en utlokalisering da det kun
finnes få personer med nødvendig kompetanse innen
hvert fagområde. Regjeringen har derfor besluttet at Statens
Jernbanetilsyn fortsatt skal være lokalisert i Oslo.
Ut fra kompetansemessige hensyn mener Regjeringen
at en lokalisering av Sjøfartsdirektoratet til det sterke
teknisk-maritime miljøet i Haugesund, vil være hensiktsmessig.
En flytting av Sjøfartsdirektoratet til Haugesund vil bety
at virksomheten forankres i et av de sterkeste teknisk-maritime
og skipsfartsfaglige miljøene i landet. En lokalisering
i Haugesund vil også innebære at Sjøfartsdirektoratet
blir lokalisert nær det nye Petroleumstilsynet og offshoremiljøet
i Stavanger. Regjeringen vil derfor lokalisere Sjøfartsdirektoratet
til Haugesund.
Tilsynets kompetansebehov er hovedsakelig økonomisk
og juridisk fagkompetanse med vekt på konkurranse og regulering.
Bergen har et av de sterkeste og faglig mest relevante økonomifaglige
miljøer i landet, og dessuten et sterkt juridisk fagmiljø.
Allerede i dag benytter Konkurransetilsynet seg av kompetansemiljøet
i Bergen. Regjeringens vurdering er at en lokalisering i Bergen
vil gi Konkurransetilsynet en sterk faglig forankring og et godt
rekrutteringsgrunnlag. Det er videre lagt vekt på å kunne
styrke den regionale utviklingen på Vestlandet med utgangspunkt
i Bergensregionens kompetansemessige fortrinn. Regjeringen vil derfor
lokalisere Konkurransetilsynet til Bergen.
I noen grad er Kredittilsynets kompetansebehov
av samme type som Konkurransetilsynet, med unntak av den spesifikke
bransjekunnskap om finansmiljøene. Av de større
regionssentrene utenfor Oslo ville Bergen antakelig være
det mest aktuelle lokaliseringsalternativet for Kredittilsynet på grunn
av økonomimiljøet der. Bergen har imidlertid i
mindre grad et finansmiljø som i hovedstadsregionen. Regjeringen
har derfor besluttet at Kredittilsynet fortsatt skal være
lokalisert i Oslo.
I forhold til regionsentrene utenfor Oslo er
det Regjeringens vurdering at det først og fremst er Agderbyen
som fremstår som et kompetansemessig aktuelt lokaliseringsalternativ
for Post- og teletilsynet. En lokalisering innen dette området
vil gi mulighet til å trekke veksler på både
det sterke IKT- og telefaglige kompetansemiljøet i Grimstad
og det økonomiske fagmiljøet i Kristiansand. En
lokalisering av en stor virksomhet som Post- og teletilsynet vil
også bety et vesentlig bidrag til videre utvikling av denne
regionen med utgangspunkt i dens kompetansemessige fortrinn. Regjeringen
vil derfor lokalisere Post- og teletilsynet innen Agderbyen, og
vil på et senere tidspunkt ta stilling til stedsvalg innen
denne regionen.
Norges vassdrags- og energidirektorat er i meldingen regnet
som et tilsynsorgan innen konkurranse- og markedsområdet.
Hoveddelen av denne etatens arbeid er imidlertid ikke knyttet til
markeds- og konkurransetilsyn, men å utføre direktoratsoppgaver
for Olje- og energidepartementet.
Regjeringens forslag om å slå sammen
Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet
til et nytt medietilsyn, medfører at lokaliseringsspørsmålet
for disse tilsynene må vurderes samlet. Regjeringen har
i vurderingen lagt vekt på at Statens medieforvaltning
i dag er lokalisert i Fredrikstad og ser det ikke som hensiktsmessig
i et regionpolitisk perspektiv at denne virksomheten flyttes. Snarere
bør dette fagmiljøet i Fredrikstad videreutvikles
og støttes gjennom en lokalisering av det nye Medietilsynet
i Fredrikstad. Fredrikstad-Sarpsborg-regionen har relevante kompetansemiljøer
knyttet til Høgskolen i Østfold, Institutt for
journalistikk og NRKs Distriktskontor. Regjeringen vil derfor lokalisere
det nye Medietilsynet i Fredrikstad.
Flytting av statlige tilsyn vil i første
omgang føre til ekstra kostnader knyttet til etablering
på et nytt sted, flytting av utstyr, ekstra personalkostnader
i overgangsperioden, mv. I neste omgang vil nyetablering kunne gi
lavere kostnader som følge av den effektivisering som er
mulig når man kan bygge virksomheten opp på nytt.
Etablering utenfor Oslo vil også normalt gi lavere husleiekostnader
og lavere gjennomstrømning i staben, og med det lavere
opplæringskostnader og høyere produktivitet. Mot
dette kommer ekstra reisekostnader knyttet til løpende
kontakt med tilsynsobjekter, sentrale myndigheter og eventuelt internasjonale
organisasjoner.
Både kostnader og gevinster ved omlokalisering avhenger
kritisk av hvordan omstillingsprosessene i de enkelte tilsyn legges
opp og gjennomføres. Dette er først og fremst
en utfordring til ledelsen, men rammene som legges opp av Regjeringen
og de berørte fagdepartementer er også viktige.
Det er hovedgrunnen til at Regjeringen har valgt å gjennomføre
omlokalisering over en periode på rundt tre år.
Ved på den måten å gi tilsynene god tid
på planlegging og gjennomføring av flyttingen,
vil ledelsen for hvert enkelt tilsyn kunne legge opp prosessen på en
måte som både sikrer virksomheten i flytteperioden
og gjør kostnadene så lave, og gevinstene så store,
som mulig. Regjeringen legger samtidig opp til at tilsynene, i samarbeid
med Omstillingsavdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet,
skal utarbeide individuelle karriereplaner for hver enkelt tilsatt
i de tilsynene som skal flytte. Dette, sammen med en lang flytteperiode,
vil bidra til at de ansatte som ikke måtte ønske å flytte
med, hjelpes over i annet arbeid, slik at man unngår utstøting
fra arbeidslivet med de menneskelige påkjenninger og ekstra
kostnader det fører med seg.
I forbindelse med budsjettarbeidet vil det for
hvert enkelt tilsyn bli beregnet de ekstra drifts- og investeringsutgifter
som vil påløpe i forbindelse med flyttingen, og
i den sammenheng vil det samtidig bli anslått hva slags
gevinster man kan påregne på lengre sikt. Realiseringen
av disse gevinstene vil bli fulgt opp av Regjeringen og de ansvarlige
departementene.
Omstillingskostnader kan deles i tre kategorier;
personalkostnader, husleiekostnader og investeringskostnader.
I en flytteprosess må en regne med økte
personalkostnader som følge av at produktiviteten faller
i en periode. Det er flere årsaker til at produktiviteten
normalt vil falle i flytteprosesser. For det første vil
det være sannsynlig at produktiviteten reduseres fordi
en del av tilsynenes medarbeidere slutter og det vil ta tid å erstatte
disse fullt og helt. Videre er det normalt at den enkelte ansattes
produktivitet faller som følge av svak motivasjon for jobben
generelt og stor oppmerksomhet rettet mot selve omstillingen fremfor
det å skjøtte daglige oppgaver.
Beregningen av produktivitetstapet bør
ta utgangspunkt i behovet for å øke bemanningen
i omstillingsperioden. Et utgangspunkt for beregninger kan være
at det er behov for å ha 10 pst. økt bemanning
i en treårsperiode.
Ved siden av produktivitetstap vil det være
direkte personalkostnader som følge av omstillingen av
personalet. Det vil påbeløpe kostnader knyttet
til pendling, tidsbegrenset dekning av barnehageutgifter og lønnstilskudd
for å beholde nøkkelpersonell i en overgangsperiode.
Videre må det påregnes utgifter til bonusordninger
eller andre sluttpakker og ventelønn dersom ikke andre
virkemidler har fungert. Når 75-90 pst. av staben velger å ikke
flytte med, må en regne med kostnader i forbindelse med å rekruttere
og lære opp nye medarbeidere.
I omstillingsperioden må en som et
minste estimat regne økte husleiekostnader tilsvarende
det som følger av nødvendig økt overgangsbemanning.
Det må regnes investeringsutgifter
i forbindelse med at ikke all infrastruktur, kontormøbler
etc. vil kunne flyttes med. For utstyr som kan medflyttes må det
regnes flyttekostnader.
Både norske og svenske erfaringer viser
at kontaktkostnadene øker når statsinstitusjonene
lokaliseres utenfor hovedstaden. Den teknologiske utviklingen gjør
at en i økende grad kan erstatte deler av det fysiske kontaktbehovet
mellom tilsynene og den øvrige forvaltningen med elektronisk
kommunikasjon. Det er realistisk å legge til grunn at kontaktkostnadene
generelt og de direkte kostnadene knyttet til kontakt mellom tilsyn og
sentrale myndigheter spesielt, vil øke.
Lokalisering i byer utenfor Oslo vil gi besparelser
i form av lavere husleiekostnader og noe lavere generelt lønnsnivå.
De største potensielle gevinstene ligger imidlertid i at
virksomheten vil kunne bli mer effektiv, og at personalkostnadene
vil kunne bli lavere fordi gjennomstrømningen i staben
blir mindre.
Når et tilsyn skal bygges opp på et
nytt sted, vil det være mulig å hente ut effektiviseringsgevinster
som vanskelig kan hentes ut om virksomheten ikke flyttes. I og med
at det erfaringsmessig bare er 10-25 pst. av de ansatte som flytter
med, vil man i praksis bygge opp tilsynet nesten fra grunnen av,
og med det har man effektiviseringsmuligheter man ellers ikke ville
ha hatt.
Et annet stort innsparingspotensial ligger i muligheten
til redusert turnover av personalet. Varig lavere turnover over
tid vil kunne gi store produktivitetsgevinster.
Det kan også være et innsparingspotensial
i at lønnsnivået ligger noe lavere i byer med
et gjennomgående mindre stramt arbeidsmarked enn i hovedstadsområdet.
Særlig vil det gjelde dersom det, som for de foreslåtte
lokaliseringsstedene, er god tilgang på den type akademisk
og spesialutdannet arbeidskraft som det enkelte tilsyn trenger.
Husleienivået for kontorlokaler ligger
høyere i hovedstadsområdet enn i andre byer.
Omstillingskostnadene innebærer at
omlokalisering av statlige tilsyn i første omgang kommer
til å bety en netto økonomisk belastning for staten.
Beregningene for Konkurransetilsynet indikerer at kostnadene over en
treårsperiode vil beløpe seg til rundt 500 000
kroner pr. årsverk. I sum for alle de berørte
tilsynene gir det omstillingskostnader på rundt 150 mill.
kroner pr. år i treårsperioden for omlokalisering.
For Konkurransetilsynet tyder tallene på at
disse engangskostnadene mer enn oppveies av gevinstene på lang
sikt. Etter at flyttingen er gjennomført, vil staten derfor
hvert år kunne realisere besparelser som mer enn forrenter
den investering omstillingskostnadene i virkeligheten representerer.
Både omstillingskostnadene og effektiviseringsmulighetene
avhenger som nevnt av hvor stor del av staben som velger å flytte
med.
De samfunnsøkonomiske virkningene av
omlokalisering består, i tillegg til virkningene for staten,
av konsekvensene for tilsynsobjektene og for de innbyggerne - brukere,
borgere og arbeidstagere - som tilsynene er til for.
For tilsynsobjektene må man regne med
at lokalisering av tilsyn utenfor Oslo i mange tilfeller vil føre
til økte kostnader, i og med at tilsynsobjektene for mange tilsyn
er konsentrert i det sentrale Østlandsområdet. Det
innebærer at kontaktkostnadene blir høyere.
For brukere, borgere og arbeidstagere er virkningen først
og fremst knyttet til kvaliteten på tilsynsarbeidet. I
og med at tilsynene lettere kan hevde seg i konkurransen om godt
kvalifiserte medarbeidere om de ligger utenfor Oslo, og i og med
at de vil bli mer uavhengige av tilsynsobjektene, er det grunn til å tro
at innbyggernes interesser vil bli minst like godt ivaretatt etter omlokaliseringen
som før.
I tillegg til slike direkte virkninger, kommer
den samfunnsøkonomiske gevinsten som følger av
at staten på den ene side i mindre grad belaster markedet
for høyt kvalifisert arbeidskraft i Oslo-området,
og på den annen side bidrar til å styrke fagmiljøer
og kompetansebase i byer som betyr mye for den regionale utvikling
i resten av landet.