Det framholdes at helsetilstanden i den norske befolkningen
gjennomgående er god og viser en positiv utvikling, men
at sosioøkonomisk helseulikhet har økt i Norge
i løpet av de siste tretti årene. Når
det gjelder forventet levealder, lå Norge i 1999 på åttende plass
for menn og niende plass for kvinner.
Hjerte- og karsykdommer er den viktigste dødsårsaken
både for menn og kvinner. Samtidig har det vært størst
nedgang i dødelighet for denne sykdomsgruppen. Det har
vært en sterk økning av diabetes type 2, mens
kreftdødeligheten er stabilisert på 1990-tallet. Det
har vært en økning i både omfang og dødelighet
av kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Ulykker og skader er den
fjerde viktigste dødsårsaken. Selvmordshyppigheten økte
i Norge fra 1970 og fram til slutten av 1980-tallet, men sank så med
25 prosent fram til 1995. Etter 1996 har selvmordsraten igjen steget,
spesielt blant menn i alderen 15-19 år og 40-49 år.
Fire av fem voksne nordmenn sier at de har god
eller meget god helse. Samtidig er det flere som lever med kroniske
helseplager. Det har de siste år vært økning
i lidelser i muskler eller skjelett og i allergiske lidelser. Vi
regner med at ca. 15 prosent har psykiske lidelser (flere kvinner
enn menn), og at omtrent 10 prosent av disse er alvorlig syke. Muskel-
og skjelettlidelser er sammen med psykiske problemer og lidelser
i dag den vanligste årsaken til lengre sykefravær
og uførepensjonering.
I 2001 røykte om lag 30 prosent at
den voksne norske befolkningen daglig, omtrent like mange menn og kvinner.
Nordmenn har et lavt alkoholkonsum i europeisk sammenheng, men det
har skjedd en svak økning de siste 10 årene. Forbruket
av narkotiske stoffer har økt fra 1980-tallet til slutten
av 1990-årene, og økningen var særlig
sterk i siste halvdel av tiåret.
I løpet av de siste 25 år
har norsk kosthold blitt vesentlig magrere, samtidig som forbruket
av grønnsaker og korn har økt. Disse forandringene
kan forklare en vesentlig del av den store nedgangen i for tidlig
død av hjerteinfarkt som er registrert de siste tjue årene.
Det framholdes at kostholdet til store deler av befolkningen fortsatt
har klare ernæringsmessige svakheter. Kroppsvekten blant
voksne menn (40-åringer) har økt med 9,1 kg i
løpet av de siste 30 årene. Samtidig er folks
daglige fysiske aktivitetsnivå betydelig redusert. Undersøkelser
tyder på at over halvparten av den voksne befolkning har
et for lavt aktivitetsnivå.
Anslagsvis 180 000 personer utsettes for vold
og trusler om vold årlig, og dette kan ha alvorlige konsekvenser
for den psykiske helsen. Stress i arbeidslivet, mobbing og andre
miljøproblemer i skolen, og svake sosiale nettverk framholdes
som andre viktige risikofaktorer. Når det gjelder arbeidsmiljø,
framholdes det at mange opplever stress i form av tidspress og manglende
mulighet til egenkontroll i arbeidssituasjonen.
Norske barn regnes blant de friskeste i verden.
Samtidig er det en del barn som har kroniske lidelser. Det er sykdommer
i åndedrettsorganene, spesielt astma, som er mest utbredt.
Barn fra familier med lav utdanning og inntekt har høyest
forekomst av kroniske lidelser. Kreft er den vanligste årsak
til død i de yngste aldersgruppene. Eldre barn er mer utsatt
for ulykker, spesielt trafikkskader. Det har de seinere år
vært en negativ utvikling i tannhelsen hos barn. Samlet
sett regner en med at mellom 10 og 20 prosent av alle barn har så store
psykiske problemer at det går ut over deres daglige fungering,
og at mellom 4 og 7 prosent er behandlingstrengende. Det er anslått
at ca. 1 400 ungdommer mellom 15 og 19 år har behandlingstrengende anoreksi.
Blant ungdom i alderen 16-24 år er
det rundt 30 prosent som røyker daglig. Det har vært
en ganske kraftig økning av alkoholkonsum blant ungdom
på 1990-tallet. Bruken av cannabis har økt betydelig.
Nye narkotiske stoffer som ecstasy representerer en åpenbar trussel
mot ungdoms helse.
Det framholdes at det er et betydelig potensial
for forebygging av både psykiske og fysiske helseplager blant
ungdom.
Som sentrale utviklingstrekk nevnes økt
overvekt, mer diabetes, økende forekomst av lungekreft
blant kvinner, psykiske problemer og lidelser, økende sosioøkonomiske
helseforskjeller og økt risiko for smittsomme sykdommer.
Det redegjøres for forebyggende innsats
i form av tidligere handlingsplaner som Handlingsplan for forebygging
av belastningslidelser, Handlingsplan for forebygging av astma og
allergi og inneklimasykdommer, Handlingsplan for forebygging av
ulykker i hjem, skole og fritid, Aksjonsprogrammet barn og helse, Opptrappingsplan
for psykisk helse og Handlingsplan mot selvmord.
Dessuten redegjøres det for forebyggende
innsats som er gjort på områder som tobakk, ernæring
og mattrygghet, fysisk aktivitet, rus, miljørettet helsevern, smitte
og stråling, uønskede svangerskap og abort, tjenester
for barn og unge og tannhelse.
Det framholdes at enkelte samfunnstrekk representerer
betydelige utfordringer i folkehelsearbeidet. Det gjelder bl.a.
raske trendskifter, kulturelt mangfold og globalisering. En annen
utfordring som nevnes, er tiltagende opptatthet av helsespørsmål
og egen helse.
Det understrekes at dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen
ytterligere, må vi få til en endring i retning av
en sunnere livsstil. Siden det er de med lavest utdanning og inntekt
som har en livsstil med høyest risiko for sykdom, er det
spesielt viktig å nå fram til denne gruppen. I
tillegg til utfordringene knyttet til livsstil og fysisk helse,
er psykiske problemer og lidelser i ferd med å bli den
nye store helseutfordringen både i Norge og andre vestlige
land. Det framholdes at det også er spesielle utfordringer
knyttet til at vi har fått en mer flerkulturell befolkning.
Det uttales at folkehelsepolitikken fram til nå i større
grad har tatt utgangspunkt i gjennomsnittlige forhold enn å reflektere
mangfoldet i befolkningen, og at det i tillegg til kulturelle forskjeller er
en utfordring å ta hensyn til kjønnsforskjeller
og ikke minst til sosiale forskjeller når tiltak skal utformes og
gjennomføres.
Det uttales at helsetjenestens rolle i det forebyggende arbeidet
så langt har vært lite vektlagt i folkehelsepolitikken,
og at det er et potensial for mer forebygging innenfor helsesektoren.
Det understrekes at for å styrke helsetjenestens engasjement
er det ikke minst viktig å gjøre noe med insentivene,
slik at tjenesten får nødvendige stimulanser til
forebyggende innsats.
Selv med en positiv utvikling av helsetilstanden
i den norske befolkningen er det med bekymring komiteen registrerer
at den sosioøkonomiske helseulikhet har økt i
Norge i løpet av de siste tretti årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at dette sammenfaller med det tidsrommet da oljeeventyret startet
i Norge, og landet vårt tok steget opp i eliteklassen når
det gjelder velstand.
Komiteen framholder at til tross
for en generell positiv velstandsutvikling, har en gruppe mennesker fremdeles
for dårlige levekår og dårlig helse.
Det har heller aldri vært brukt så mange
ressurser og penger på helsetjenesten i Norge som de siste
tretti år. På grunn av den teknologiske utviklingen
er helsetjenesten blitt flinkere til å kurere og behandle akutte
og konkrete lidelser. Vi ser at kreftdødeligheten har stabilisert
seg, og at det har vært en sterk nedgang i dødeligheten
for hjerte- og karsykdommer. Vi kan dermed trekke en foreløpig
slutning at alt forebyggende arbeid og behandling som har vært
rettet mot disse gruppene, har vært en riktig prioritering
når vi nå ser resultatene.
Økningen i lidelser knyttet til muskel-
og skjelettlidelser og psykiske lidelser, som i dag er de vanligste årsakene
til lengre sykefravær og uførepensjonering, ser komiteen som
en alvorlig utfordring. Dette er mer udefinerbare lidelser som ikke
bare rammer én kroppsdel som så kan behandles
og leges. De "nye" store folkesykdommene rammer både psyke
og soma, og det er dermed vanskeligere å stille en diagnose
og å foreskrive en behandling.
Vi har imidlertid mye kunnskaper om sammenhengen
mellom røyking og helse. Det har trolig vært rettet for
lite oppmerksomhet mot å få den norske befolkningen
til å røyke mindre eller ikke begynne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er fornøyd
med å ha vært med på å vedta
en historisk røykelov våren 2003 om røykeforbud
på serveringssteder, som sikrer arbeidsmiljøet
til serveringspersonale, og som dermed hindrer passiv røyking.
Komiteen konstaterer at lungekreft
blant kvinner har økt, og forskning viser at den rammer
på en annen måte enn på menn, og kan
indikere at kjønnsforskjeller ikke kan utelukkes når
det gjelder andre sykdommer. Det indikerer uansett at innsatsen
mot røyking i tiden fremover må være
betydelig.
Komiteen mener det er viktig
at det er blitt satt fokus på at den norske befolkningen
er for lite i fysisk aktivitet, og at dette har sammenheng med både kosthold
og fedme. Samtidig vil komiteen understreke at en
ikke ubetydelig andel jenter i tenårene lider av spiseforstyrrelser
og er undervektige.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det i tillegg til kjønnsforskjellene er en utfordring å ta
fatt i det kulturelle mangfoldet og de sosiale forskjellene når tiltak
skal utformes og gjennomføres. Når det nå er dokumentert
at det er de med lavest utdanning og inntekt som har høyest
risiko for sykdom, vil komiteen understreke at det
er viktig at denne gruppen blir nådd med de tiltakene som
skisseres videre i meldingen. Hvis ikke dette blir fokusert, vil
forskjellene bare øke.
Komiteen vil slutte seg til det
viktige kapitlet som omhandler trender og samfunnstrekk. Komiteen tror at
dette er en riktig analyse av samfunnet vi alle er en del av. Særlig
vil komiteen peke på den økende opptattheten
av egen helse og velvære. Komiteen har merket
seg WHOs definisjon av helse: "God helse er fravær av all
sykdom".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en slik
definisjon vil innebære at nesten ingen kan si at de er
friske, og det vil igjen legge føringen for hva som skal
kureres og behandles. En annen definisjon: "Helse er overskudd til å takle
hverdagens krav" legger lista for hva som til enhver tid bør
behandles, litt lavere.
Flertallet vil peke på at
den diagnosen som Regjeringa gjennom stortingsmeldinga stiller for helsetilstanden
i den norske befolkninga, viser en klar sammenheng mellom folkehelsa
og spesifikke trekk ved samfunnsutviklinga. Det pekes bl.a. på at
de sosioøkonomiske helseulikhetene har økt
i Norge de siste 30 åra. Slik flertallet ser
det, henger dette i stor grad sammen med at de økonomiske
og sosiale forskjellene i vårt land har økt i
den samme perioden ved at noen er blitt svært mye rikere,
mens andre er blitt hengende etter i velstandsutviklinga. En slik
diagnose fordrer derfor at det blir satt i verk tiltak for å gjøre
noe med årsakene til helseforskjellene. Det hjelper lite å forsøke å behandle
symptomene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor
det er en svakhet ved Regjeringas strategi i stortingsmeldinga at
det ikke varsles tiltak for å utjevne de økonomiske
og sosiale forskjellene mellom folk.
Komiteen mener at også andre
særtrekk ved utviklinga av folkehelsa viser klare sammenhenger med
en generell samfunnsutvikling. Spesielt vil komiteen peke
på den sterke økninga i psykiske lidelser - ikke
minst blant barn og unge - og økninga i sjølmordsraten,
spesielt blant menn i alderen 15-19 år og 40-49 år.
Det samme gjelder det store antallet unge - spesielt jenter - som
lider av spiseforstyrrelser. Dette er symptomer på at mange
mennesker opplever et samfunn som stiller så store krav
til mestring og takling av hverdagen at det bokstavelig talt går
på helsa løs. Det er derfor all grunn til å se
nærmere på bl.a. forholda i arbeidslivet og i
skolehverdagen for å finne den riktige strategien for en
bedre folkehelse.
Komiteen vil videre peke på at
den kraftige økningen av astma og allergi etter all sannsynlighet
har sammenheng med ytre påvirkning gjennom for eksempel dårlig
luftkvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
den sterke økningen i antall unge som lider av spiseforstyrrelser.
Denne utviklinga har sin bakgrunn i mange ulike forhold. I tillegg
til et samfunn som på stadig flere områder stiller større
krav til mestring og vellykkethet, vil flertallet spesielt
peke på reklameindustriens massive påvirkning
mot barn og ungdom som dreier seg om et perfekt utseende, kroppsfiksering,
slanking og kosmetisk kirurgi, som en svært viktig årsak.
Denne reklamen har til hensikt å gjøre ungdom
misfornøyde med sin egen kropp og sitt eget utseende og
dermed skape behov for å bruke penger på klær,
kosmetikk, slankemidler og kosmetisk kirurgi.
Flertallet frykter at dersom
ikke reklameindustrien og kapitalinteressene bak denne blir pålagt restriksjoner
i sin kyniske virksomhet, vil de negative konsekvensene for barns
og unges psykiske helse komme til å øke.
Flertallet viser i denne sammenheng
til Dokument nr. 8:8 (2002-2003) om å forby kosmetisk kirurgi på personer
under 18 år og forbud mot reklame for kosmetisk kirurgi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
bemerke at livet ikke bare er helse, men også har andre
livskvaliteter som enkeltmennesker ønsker å forholde
seg til, og det er etter disse medlemmers mening
neppe noe positivt for folkehelseutviklingen i Norge om enkeltmennesker pådyttes
formynderiske lovreguleringer på det ene eller det andre
feltet. Informasjon og samarbeid med befolkningen er særdeles
viktig i forhold til å utvikle en generell og bedre livskvalitet
for den enkelte. Når det gjelder finansiering av vårt
helsevesen, mener disse medlemmer at en kombinasjon
av rammefinansiering og stykkpris har gitt den tilsiktede effekt
ved våre sykehus, nemlig at flere og flere pasienter blir
behandlet med kortere ventetid, og at en kan forvente at ventelistene
om få år ikke lenger er et problem i Norge.
I det kurative helsearbeidet er man avhengig
av å forholde seg til pasientenes lidelser/diagnose
for en korrekt og riktig behandling. Disse medlemmervil understreke at enhver form for kurativ
behandling har en betydelig forebyggende effekt for den enkelte,
og gir reduserte samfunnsutgifter. Det samme vil disse medlemmer mene
når det gjelder rehabilitering og habilitering av ulik
art som for øvrig disse medlemmer finner
lite omtalt i folkehelsemeldingen.