Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Reidun Gravdahl, Martin Kolberg, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at NATO-samarbeidet i 2002 har fått ny kraft, gjennom de vedtak som ble fattet på toppmøtet i Praha i november og som følge av gjennombruddet i forholdet mellom EU og NATO i desember. Samtidig mener flertallet at uenigheten som oppsto i forbindelse med håndteringen av Irak-spørsmålet utgjør en utfordring for Alliansen.
Flertallet mener Norge må bidra aktivt til at NATO tilpasser seg et nytt og mer sammensatt sikkerhetspolitisk bilde. Dette gjelder både i forhold til NATOs rolle som redskap for europeisk integrasjon, og i forhold til den militære omformingen av alliansen.
Flertallet vil fremheve at opprettelsen av NATO-Russland-rådet gir unike muligheter for et stabilt og praktisk rettet samarbeid mellom NATO og Russland, og er positive til at Norge ønsker å være en pådriver i det nye samarbeidet. Samtidig vil flertallet understreke viktigheten av å videreutvikle NATOs samarbeid med partnerlandene, og er enig i Regjeringens prioritering av de ikke-allierte EU-landene i så måte.
Flertallet merker seg Regjeringens bekymring over det militærfaglige gapet over Atlanteren og at det kan bli vanskeligere å operere sammen med amerikanske styrker. Praha-møtets vedtak om nye og bedre militære kapasiteter, kommandostruktur og oppretting av en ny alliert reaksjonsstyrke må følges aktivt opp. Flertallet mener Norge kan være en pådriver også i dette arbeidet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at gjennombruddet på EU-toppmøtet i desember skaper grunnlag for en mer funksjonell arbeidsdeling mellom NATO og EU, noe som har vært en målsetting siden NATO-toppmøtet i Washington i 1999. Dette flertallet er tilfreds med at de permanente deltakerordningene for de allierte ikke-EU-landene er på plass.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at Regjeringen ser utfordringer knyttet til å sikre at ordningene blir substansielle. Flertallet merker seg også de utfordringer Regjeringen ser i forhold til den videre utvikling i EU og behovet for å styrke de bilaterale konsultasjonene mellom Norge og EU-landene. Flertallet mener det er avgjørende for Norge som ikke-medlem av EU at NATO forblir det sentrale organet for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom de allierte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for en utvikling der EU ønsker å spille en stadig sterkere forsvars- og sikkerhetspolitisk rolle. Disse medlemmer mener EUs ambisjoner vil kunne svekke NATOs rolle og vil derfor be Regjeringen arbeide for at EU i minst mulig grad gis tilgang til NATOs ressurser, for å hindre en duplisering og undergraving av NATOs rolle.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener EUs utenriks- og forsvarspolitiske ambisjoner kan svekke NATO ved at det oppstår konflikt mellom NATO-lojalitet og EU-lojalitet og at det oppstår unødvendige konflikter på tvers av Atlanteren. I en tid hvor USA i større grad enn tidligere ser ut til å være innstilt på å gå alene i internasjonale konflikter, er det nødvendig at europeiske NATO-partnere bestreber seg på et tettest mulig samspill med USA. EUs forsvarspolitiske ambisjoner kan medvirke til det motsatte. Dette medlem konstaterer at Norge har gitt uforbeholden støtte til arbeidet med å opprette en hurtigreaksjonsstyrke i NATO. Etter dette medlems syn er det nødvendig å gjennomgå nærmere under hvilke forutsetninger og i hvilke situasjoner denne styrken skal brukes.
Komiteen viser for øvrig til Innst. S. nr. 183 (2002-2003) om samtykke til godkjenning av protokoller av 26. mars 2003 om Bulgarias, Estlands, Latvias, Litauens, Romanias, Slovakias og Slovenias tiltredelse til Traktaten for det nordatlantiske område av 4. april 1949 (St.prp. nr. 48 (2002-2003)).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, viser til at meldingen konkluderer med at "Utviklinga gjennom året har gjeve samarbeidet i NATO ny kraft". Etter disse medlemmers oppfatning er det i dag flere uklarheter omkring NATO-samarbeidet enn på lenge. Disse medlemmer mener at Norge bør innta en kritisk holdning til flere utviklingstrekk i alliansen, og mener at det er behov for en bred samfunnsdebatt i Norge om norsk alliansepolitikk, og om hvilke samarbeidsmønstre som tjener våre sikkerhetsinteresser best. Disse medlemmer viser til at diskusjonen omkring NATO-støtte til Tyrkia i forkant av Irak-krigen, klart illustrerte de dilemma Norge kan komme opp i når USA har valgt forebyggende angrep som en sentral del av sin nasjonale sikkerhetsstrategi. Tyrkias situasjon var at en måtte påberope seg artikkel 4 i Atlanterhavspakten fordi en alliert truet deres naboland med militære angrep. Denne paradoksale situasjonen burde etter disse medlemmers oppfatning danne utgangspunkt for en debatt om de konsekvenser USAs sikkerhetsstrategi kan ha for alliansen. Som et lite land er Norge tjent med et sterkt vern om folkeretten og folkerettens forbud mot maktbruk. Disse medlemmer mener at en sikkerhetsstrategi som bygger på forebyggende angrep uavhengig av FN-mandat ikke er i våre sikkerhetsinteresser, og at Norge må si klart ifra om dette i NATO-sammenheng.
NATO gjorde på toppmøtet i Praha i november 2002 flere vedtak som disse medlemmer mener Norge burde ha gått imot, i første rekke opprettelse av en hurtigreaksjonsstyrke og gjennomføringen av en NATO-studie om rakettforsvar. Disse medlemmer mener at Norge må gå imot rakettforsvarsplanene. Utbygging av rakettforsvar vil gi en svært usikker gevinst sikkerhetsmessig, samtidig som det vil bli svært kostbart og kunne medføre nye rustningsspiraler.
Disse medlemmer er ikke enig i Regjeringens påstand i meldingen om at: "Uroa for at USA si einsidige oppseiing av ABM-avtalen skulle gje negative konsekvensar for arbeidet for nedrusting, har ikkje slått til". Denne konklusjonen mener disse medlemmer det er grunn til å stille spørsmål ved, og viser til at både Russland og Kina har uttrykt behov for opprusting av sine atomvåpenarsenal.
Disse medlemmer stiller seg kritiske til at Norge har gitt en uforbeholden støtte til planene om opprettelse av en hurtigreaksjonsstyrke i NATO. Disse medlemmer viser til at det i den foreliggende meldingen ikke er presisert at denne hurtigreaksjonsstyrken må ha en klar forankring i folkeretten, og viser til at det ikke er en selvfølge at alle allianselandene mener dette, jf. at en rekke NATO-land støttet USAs og Storbritannias krigføring i Irak. I en tid hvor folkerettens forbud mot maktbruk er under press, er det etter disse medlemmers oppfatning viktig at Norge tar til orde for at NATO ikke på noen måte skal operere i strid med folkeretten eller i folkerettslige gråsoner. Disse medlemmer understreker at NATO ikke har legitimitet som en global organisasjon, og at det er FN som må spille den ledende rollen i fredsopprettende operasjoner. Disse medlemmer viser til at respekten for FN som den overordnede globale organisasjonen også er slått fast i Atlanterhavspaktens artikkel 7.
Disse medlemmer viser til at styrket innsats mot masseødeleggelsesvåpen er en oppgave det er bred enighet om i NATO. Disse medlemmer understreker at dette også må forplikte alliansen til å ruste ned egne masseødeleggelsesvåpen, og til å gå bort fra atomvåpen i NATOs egne forsvarsstrategier. Disse medlemmer viser til NATOs strategiske konsept fra 1999, pkt. 62-64 hvor det redegjøres for den rollen atomvåpen skal spille for alliansen, og hvor det blant annet står at:
"The supreme guarantee of the security of the Allies is provided by the strategic nuclear forces of the Alliance, particularly those of the United States; the independent nuclear forces of the United Kingdom and France, which have a deterrent role of their own, contribute to the overall deterrence and security of the Allies."
Disse medlemmer mener at ikke-spredningsarbeidet og arbeidet for å avskaffe atomvåpen ikke vil lykkes om en ikke får til en svekking av den generelle politiske betydningen av atomvåpen. Disse medlemmer mener at Norge må arbeide mer konsekvent for nedrustning og avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen, og at vi må arbeide for dette også i NATO-sammenheng og overfor USA. Disse medlemmer viser til at USA i dag bremser flere viktige prosesser som har avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen som siktemål, blant annet ved å unnlate å ratifisere prøvestansavtalen og si opp ABM-avtalen. Utviklingen av mindre atomvåpen og truslene fra USA om å ta i bruk atomvåpen dersom en blir angrepet med BC-våpen, øker faren for at atomvåpen faktisk kan bli brukt.
Disse medlemmer viser til at NATO står foran en betydelig utvidelse, og viser til Innst. S. nr. 183 (2002-2003) hvor disse medlemmer uttrykte et kritisk syn på utvidelsen.
Disse medlemmer understreker at utvidelsen og behovet for effektive beslutningsprosedyrer i forbindelse med opprettelsen av en hurtigreaksjonsstyrke, ikke må medføre at det enkelte medlemslands innflytelse over alliansens opptreden svekkes, eller at den parlamentariske innflytelsen i medlemslandene blir svekket i spørsmål som angår felles opptreden i NATO.
Disse medlemmer er enig med meldingen i at det er viktig å legge vekt på informasjonsarbeidet knyttet til Norges forhold til NATO, og viser til at disse medlemmer i forbindelse med Innst. S. nr. 3 (2002-2003)understreket betydningenaven likere fordeling av de midler som går til forsvarsrelaterte organisasjoner og fredsorganisasjoner, og at fredsorganisasjonene også driver viktig informasjonsarbeid om Norges rolle i NATO.