Regjeringen legger med dette frem stortingsmelding om
strukturtiltak for kystfiskeflåten. Meldingen er en oppfølging
av Næringskomiteens merknader i Innst. O. nr. 34 (2002–2003).
Det er behov for en fast ressursfordeling mellom
de ulike gruppene. Ro omkring fordelingsspørsmålene
er et avgjørende bidrag til forbedrede rammebetingelser. Det
vil i seg selv virke stabiliserende, og vil gi større sikkerhet
når beslutninger om drift og investeringer skal tas. Regjeringen
legger til grunn at denne stabiliteten er et felles mål
for Stortinget og for Regjeringen, og for de fleste innenfor næringen.
Globalt så vel som i Norge er oppbygging
av overkapasitet den viktigste årsaken til press mot fiskeressursene
og overfiske. Kapasitetsutviklingen i fiskeflåten, gjennom
fornying og effektivisering, har skapt behov for stadig strengere
reguleringer. En kan si at reguleringer fremmer lønnsomhet
i fisket, mens en fri tilpasning ville ført til et ressursødende
overfiske. Norge spilte en aktiv rolle i arbeidet med FAOs handlingsplan
(The International Plan of Action for the Management of Fishing
Capacity), som ble vedtatt av COFI i februar 1999 og godkjent av
FAOs Råd i november 2000. Planen skal sikre at landene
iverksetter tiltak mot overkapasitet i fiskeflåten. Norge
har gjennom denne avtalen forpliktet seg til å iverksette tiltak
som skal sikre en flåtekapasitet som er tilpasset ressursgrunnlaget
i alle grupper. Hvert annet år skal Norge og alle andre
land rapportere om fremdriften i kapasitetsarbeidet til FAO (COFI).
De tiltakene som det blir gjort rede for i meldingen, skal
bidra til å tilpasse kapasiteten i kystflåten
bedre til ressursgrunnlaget. Med kystflåten menes i denne
sammenheng fiskefartøy under 28 meter. Tiltakene vil være
med på å legge til rette for en mer lønnsom
fiskerinæring, gi større muligheter for fornying
av flåten og bidra til å skape attraktive arbeidsplasser
som gjør at ungdommen ønsker å satse
sin fremtid i dette yrket.
Tiltakene er frivillige, og ingen skal tvinges
ut av næringen. Ordningene skal derfor være så gunstige
at mange vil benytte seg av dem, slik at det oppnås en nødvendig
struktureffekt. I forhold til fiskeressursene er fangstkapasiteten
i kystflåten altfor høy i dag, og det er nødvendig
at antall fartøy reduseres. Det må gjøres på en
slik måte at målet om en variert flåte
sammensatt av både store og små fartøy,
blir ivaretatt. Dette sikres i Regjeringens forslag. Dette gjelder
også målet om geografisk spredning ut fra distriktspolitiske
hensyn. Alternativet til de ordningene som foreslås, vil
være en strukturtilpasning styrt av at fiskere må gi
opp av økonomiske årsaker. Gjennomsnittsalderen
på fartøy i kystflåten er i dag meget
høy. Dette tyder på at lønnsomheten og
evnen til fornying er for dårlig. Ved at antall fartøy
reduseres, vil de gjenværende kunne tildeles store nok
kvoter til at den enkelte fartøyeier kan finansiere den
nødvendige fornying.
Fremtidens fiskefartøy må både
kunne sikre kvaliteten på de delene av fisken som i dag
utnyttes, og ta vare på de deler som ennå ikke
utnyttes. Kvalitetsarbeidet starter om bord, og kystflåten
har en unik forutsetning for leveranser av råstoff av høy
kvalitet. Et slikt råstoff gir foredlingsindustrien et
nødvendig utgangspunkt for å forsyne markedet
med produkter av høy kvalitet. En for stor del av fiskeflåten
imøtekommer i dag ikke disse kravene. Det er ikke akseptabelt,
verken fra et etisk eller fra et økonomisk synspunkt, at
store deler av råstoffet ikke blir brukt. Bedret lønnsomhet
og fornying av flåten er derfor nødvendig.
Forhøyede kvoter vil sikre et tilstrekkelig
driftsgrunnlag for hvert fartøy, og det kan ikke bare baseres på større
fremtidige totalkvoter for fiskeriene samlet. Det forutsetter også færre
fartøy i hver reguleringsgruppe. Ingen grupper i fiskeflåten
kan unndra seg en slik strukturtilpasning, eller kreve forhøyede
kvoteandeler til seg og sin gruppe når andre grupper har
tilpasset sin struktur til de andeler de er blitt tildelt. Ulike grupper
i havfiskeflåten har allerede kommet langt i sin tilpasning.
De tiltakene som foreslås i meldingen, skal legge til rette
for det samme i kystflåten. En frivillig reduksjon av antall
fartøy i de ulike reguleringsgrupper er således
nødvendig for å legge til rette for at kystflåten
kan opprettholde sin posisjon og kunne innfri de kravene som fremtiden
vil stille. Tiltakene må samtidig inneholde nødvendige
"sperrer", for å ivareta for eksempel lokale- og/eller
distriktspolitiske hensyn.
Meldingen konkluderer med hvilke strukturtiltak Regjeringen
vil innføre og hvordan disse skal utformes. Dette oppsummeres
til:
– Innføring
av en strukturkvoteordning for kystfartøy i adgangsbegrensede
fiskerier i størrelsesgruppene 15 til 21 meter og 21 til
28 meter. Strukturkvoteordningen vil gjøre det mulig å slå sammen
kvoter fra flere fartøy, mot at et fartøy kondemneres
og 20 pst. av strukturkvoten avkortes til fordel for samtlige fartøy
i gruppen.
– Etablering av strukturfondet,
som skal virke over fem år og gi kondemneringstilskudd
til kystfartøy under 15 meter som fisker i adgangsbegrensede fiskerier.
I Ot.prp. nr. 76 (2001–2002) la regjeringen Bondevik II
frem forslag om endring i saltvannsfiskeloven for å gi
hjemmel for innkreving av en avgift av fangstverdien, til et strukturfond
for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. Fondet skal nyttes
til tilskudd ved kondemnering av fiskefartøy for fartøygrupper
i adgangsbegrensede fiskerier som ikke har tilgang til andre struktureringsordninger.
Stortinget godkjente lovhjemmel for etablering av et strukturfond
og avgiftsinnkreving på flåteleddet 12. desember
2002. Hjemmelen vil tidligst tre i kraft 1. juli 2003.
– En prøveordning med
driftsordninger for alle kystfartøy under 28 meter i Finnmark
fylke.
– En utredning av spørsmålet
om å innføre innkreving av ressursrente.
Et viktig hensyn er å sikre at kvotene
fortsatt disponeres av aktive fiskere. Et annet viktig hensyn er
forenkling; tiltakene skal ikke være kompliserte, og skal ikke
virke kompliserende i forhold til eksisterende ordninger.
Tiltakene skal stabilisere situasjonen for kystflåten, og
skape vekstkraftig næringsvirksomhet med utgangspunkt i
et forbedret driftsgrunnlag for de fartøyeierne som ønsker å satse
på fremtiden. Tiltakene støtter opp under Regjeringens
distrikts- og regionalpolitikk, hvor et viktig element er å styrke
vekstkraftige regioner. Langs kysten, særlig i Nord-Norge,
må en sterk kystflåte være en bærebjelke
i regionenes næringsliv. Dette skal skje uten at den fylkesvise
fordelingen blir forrykket.
Den 7. august 2002 sendte Fiskeridepartementet
ut høringsnotat om spesielle kvoteordninger for kystflåten,
og høringsnotat om opprettelse av et strukturfond. Med
spesielle kvoteordninger menes frivillige drifts- og strukturordninger.
Med strukturfond menes et helt eller delvis næringsfinansiert
fond som skal brukes til å gi kondemneringstilskudd til
eiere av fiskefartøy som ønsker å gå ut
av aktivt fiske.
Fiskeridepartementet inviterte høringsinstansene
til å gi en tilbakemelding på hvilke virkemidler
kystflåten burde få tilgang til, både
reguleringsformer som kan legge til rette for mer kostnadseffektiv
drift og frivillige, kapasitetsreduserende virkemidler også for
kystflåten. Høringsnotatene ble sendt ut samtidig
for å få en samlet debatt om framtidige rammebetingelser
for kystflåtens utviklings- og tilpasningsmuligheter.
Med driftsordninger menes ordninger hvor fartøyet midlertidig
kan utveksle kvoter, uten at noe fartøy tas permanent ut
av fisket.
– Gjeldende
for hele kystflåten under 28 meter.
– Gjeldende for alle adgangsbegrensede
fiskerier.
– Geografisk begrensning på fylkesnivå for
den konvensjonelle kvoten av torsk, hyse og sei.
– Størrelsesmessig begrensning
i samsvar med delingen av kystflåten i fire lengdegrupper.
– Adgang til kvoteutveksling på tvers
av størrelsesgrensene innen en kommune, på visse
vilkår.
– Utveksling for ett kvoteår
av gangen. Krav om tillatelse fra myndighetene, før man
kan starte fiske innenfor en kvote som i utgangspunktet er tildelt
en annen. Fiskerimyndighetene skal til enhver tid ha kontroll med
hvilket kvantum hvert enkelt fartøy har adgang til å fiske
av ulike fiskeslag.
– Ikke adgang til å utveksle
kvoten av samme fiskeslag i mer enn tre år i løpet
av en periode på fem år.
Med strukturkvoteordning menes ordninger hvor
det blir stilt som vilkår for å delta at fartøy
tas permanent ut av fisket.
– Gjeldende
for hele kystflåten mellom 15 og 28 meter, eller 21 og
28 meter.
– Gjeldende for alle adgangsbegrensede
fiskerier.
– Krav om at fartøy tas
permanent ut av fiske.
– Enten tidsbegrenset tildeling
av strukturkvote, eller permanent forhøyet kvote mot avkorting.
– Geografisk begrensning på fylkesnivå for
den konvensjonelle kvoten av torsk, hyse og sei.
– Inndeling i to lengdegrupper
dersom strukturkvoteordningen gjøres gjeldende for fartøy
ned til 15 meter, men i så fall ingen størrelsesmessig
begrensning innen en kommune.
– Strukturfondets
midler skal benyttes til kondemneringsstøtte til fiskefartøy
i adgangsbegrensede fiskerier.
– Strukturfondets midler skal
benyttes til kondemneringsstøtte til fiskefartøy
som ikke får tilgang på strukturkvoteordning,
det vil si kystfartøy under 15 meter, eventuelt 21 meter.
– Avgiften skal innkreves av fiskesalgslagene.
– Avgiften skal omfatte alle fiskefartøy.
– Det skal ikke trekkes avgift
ved oppgjør til utenlandske fartøy for landinger
i Norge.
– Avgiftssats på 0,8
pst. dersom fartøy under 21 meter skal få tilgang
til strukturfondet, og 0,7 pst. dersom fartøy under 15
meter skal få omfattes av fondet.
– Tildeling av tilskudd fra fondet
skal administreres av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).
– Det vil alltid være
et vilkår for tildeling av støtte at alle konsesjoner
og deltakeradganger knyttet til fartøyet blir oppgitt.
Konsesjoner og deltakeradganger kan således ikke retildeles
for annet fartøy, når et fartøy kondemneres
med støtte fra strukturfondet.
– Fondet og avgiften ble foreslått
avgrenset til fem års varighet fra lovhjemmelens ikrafttredelse.
Norges Fiskarlag har etter en totalvurdering
"funnet å gå inn for at det åpnes opp
for bruk av driftsordninger i kystflåten under 15 meter".
Norges Kystfiskarlag går mot forslaget
om å innføre de foreslåtte driftsordningene.
Kystfiskarlaget ønsker utredet alternativer som kan "sikre
gode rammevilkår for kystflåten, opprettholdelse
av tradisjonelle driftsmønster, rekruttering, fornyelse
og en bærekraftig bestandsforvaltning".
Fiskeridirektoratet er grunnleggende skeptisk
til driftsordninger for fiskerier med overkapasitet. Direktoratet anser
at innføring av driftsordninger vil motvirke den nødvendige,
permanente strukturtilpasningen.
Konkurransetilsynet mener generelt at kvoter
bør kunne omsettes mest mulig fritt i markedet, idet dette
vil fremme effektiv ressursbruk. Etter tilsynets vurdering er de
foreslåtte drifts- og strukturordningene et skritt i retning
av mer effektiv ressursbruk innen kystfiske.
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
(FHL) støtter de overordnede målene som er satt
for de foreslåtte ordningene. FHL etterlyser imidlertid
en analyse av hvilke konkrete konsekvenser de foreslåtte drifts-
og strukturordningene vil få for de ulike deler av landindustrien,
før ordningene innføres.
Sametinget avviser de foreliggende forslag til
strukturering av kystflåten, også forslaget om
driftsordninger.
Norges Fiskarlag støtter forslaget
om å innføre en strukturkvoteordning for fartøy
i kystflåten mellom 15 og 28 meter. De går inn
for at det gis en varig avkortet kvotefordel ved bruk av strukturkvoteordningen
og at det foretas en avkorting på 20 pst., som dermed kommer
gjenværende fartøy i reguleringsgruppen til gode umiddelbart.
Norges Fiskarlag går inn for at strukturkvotesamarbeid
bare kan inngås mellom fartøy som tilhører
samme størrelsesgruppe i henhold til Finnmarksmodellen,
og at det heller ikke må gjøres unntak fra dette
vilkåret på kommunenivå.
Norges Kystfiskarlag går mot forslaget
om å innføre en strukturkvoteordning med samme
begrunnelse som under driftsordninger ovenfor.
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
(SND) støtter forslaget om å innføre
en strukturkvoteordning. SND mener at det bør tildeles
en permanent kvotefordel og anbefaler at strukturkvoteordningen
gjøres gjeldende for fartøy mellom 15 og 28 meter.
Fiskeridirektoratet støtter forslaget
om å innføre en strukturkvoteordning, og går
inn for at ordningen bør gjelde begge de to lengdegruppene
15 til 21 meter og 21 til 28 meter. Strukturkvoten bør
gis permanent, mot en umiddelbar avkorting i størrelsesorden
20 pst.
FHL støtter forslaget om en strukturkvoteordning,
og mener at den bør gjøres gjeldende for samtlige
lengdegrupper under 28 meter.
Sametinget avviser de foreliggende forslag til
strukturering av kystflåten, også strukturkvoteordningen.
Norges Fiskarlag er positiv til forslaget om
etablering av et strukturfond, men fremholder at statlig medfinansiering,
på minst det samme nivå som næringen selv
betaler, er en forutsetning for etableringen av fondet. Fiskarlaget
kan på vegne av sine medlemmer akseptere en avgiftssats
på 0,35 pst. Midlene fra strukturfondet må benyttes
til kondemnering av fartøy under 15 meter som deltar i
adgangsbegrensede fiskerier, og Fiskarlaget går mot enhver
form for overlapping mellom ulike strukturordninger.
Norge Kystfiskarlag går mot forslaget
om å opprette et strukturfond.
FHL går mot etablering av et strukturfond,
idet foreningen i stedet ønsker at det etableres en strukturkvoteordning
også for den mindre kystflåten.
Sametinget avviser de foreliggende forslag til
strukturering av kystflåten, også strukturfondet.
De kan ikke under noen omstendighet gå med på å innføre
ordninger hvor man tar sikte på en reduksjon av den mindre
flåtegruppen.
Norges Naturvernforbund er kritisk til ordningen med
strukturfond for fiskeflåten, fordi det med dette vil bli
billigst å kjøpe ut den delen av flåten
som etter forbundets oppfatning ikke utgjør et ressursproblem.
Næringen selv har gjennomført
omfattende interne drøftinger om en stabil ressursfordeling
mellom ulike grupper. Fiskerinæringen lever under skiftende
rammebetingelser knyttet til faktorer som er vanskelig kontrollerbare.
Videre er det slik at når én fartøygruppe
har gjennomført en strukturprosess, er det bare en langsiktig,
stabil fordeling som kan gi fartøygruppen tilbake den gevinsten
som er utgangspunktet og målet for struktureringen. Dersom
vi i ettertid omfordeler ressursandeler, tar vi bort den
tilliten som er nødvendig for å gjennomføre
tilsvarende strukturtilpasning i andre grupper. En bør
derfor gjøre det som er mulig for å legge fast den
relative fordelingen mellom ulike grupper. Krav om omfordeling av
den ressursfordelingen som nå er etablert, vil derfor måtte
avvises.
Regjeringen mener at det er behov for å innføre
nye og mer fleksible regulerings- og strukturordninger også i
kystflåten. Disse ordningene må imidlertid ivareta flere
hensyn, så som
– å opprettholde
en differensiert flåte,
– en rimelig stabil geografisk
fordeling av fartøy med adgang til å delta i ulike
fiskerier,
– tilstrekkelig fleksibilitet
til at flest mulig kan finne en tilpasning ut fra egne forutsetninger,
– viktige kontrollhensyn,
– tilstrekkelige økonomiske
incentiver til å gå inn på strukturordningene,
– å unngå en
for stor økning i gjeldsbelastningen for fartøy
som går inn på ordningene,
– at fartøy som likevel
ikke går inn på ordningene, i minst mulig grad
blir negativt påvirket,
– samt at tiltakene er enkle å administrere,
både for næring og forvaltning.
Fiskeridepartementet er enig i at innføring
av driftsordninger vil medføre at fangstkapasitet som i
dag ikke er i bruk eller bare i delvis bruk, kan bli aktivert. Konsekvensen
kan være at kapasitetsutnyttingen innenfor fiskerier/fartøygrupper
som i dag har stor variasjon i kvoteutnyttelse, øker. Dette
vil i så fall virke i strid med målet om strukturtilpasning
og kapasitetsreduksjon. Driftsordningene kan imidlertid også fremme
sysselsettingen av mannskap på helårsbasis, og
slik bidra til mer attraktive arbeidsplasser i fiskerinæringen.
For å unngå at driftsordningen
skal legge til rette for passive "kvoteforvaltere", ble det derfor
i høringsnotatet foreslått at en innenfor
en periode på fem år maksimum kan utveksle kvotene
i inntil tre år.
Fiskeridepartementet foreslo i høringsnotatet
at adgangen til å utveksle kvoter mellom fartøy
skulle begrenses til utveksling innen samme størrelsesgruppe, men
likevel slik at en skulle kunne utveksle kvoter mellom ulike størrelsesgrupper
innenfor en kommune. Et alternativ er at det blir gjort unntak fra
den størrelsesmessige inndelingen kun i enkelte kommuner.
Et vilkår for å innføre
driftsordninger er at Fiskeridirektoratets registre kan sikre kontroll,
og det må utarbeides gode saksbehandlingsrutiner for ordningene. Salgslagene
vil ha ansvar for kontroll med kvoteavregningen, og Fiskeridirektoratet
vil få ansvar for å forhåndsgodkjenne,
kontrollere og holde oversikt over bruken av driftsordningene. Det
legges til grunn at innføring av driftsordninger ikke skal
medføre økte administrative kostnader eller kontrollkostnader. Objektive
kriterier og elektronisk nettbasert saksbehandling innenfor et kvalitetssikret
oppdatert fartøyregister skal være virkemidler
som gjør dette mulig. Driftsordninger vil i første
omgang bli innført som en prøveordning i ett fylke.
Enkelte høringsinstanser uttrykker
skepsis til innføring av en strukturkvoteordning for større
fartøy i kystflåten. De fleste gir imidlertid
uttrykk for at det er behov for dette kapasitetsreduserende tiltaket. Spørsmålet
er mer om flere grupper enn de største fartøyene
(fartøy mellom 21 og 28 meter) skal få tilgang til
ordningene.
Fiskeridepartementet mener at strukturkvoteordning er
et egnet virkemiddel for å redusere kapasiteten i deler
av kystflåten. Ordningen er frivillig, næringsfinansiert
og enkel å administrere, og gir fartøyeiere mulighet
til å styrke sitt driftsgrunnlag. Departementet er videre
opptatt av at alle grupper skal få tilgang til enten strukturkvoteordning
eller kondemneringsordning gjennom strukturfondet, eventuelt begge
ordninger i kombinasjon slik det ble gjennomført i 2000
for konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter.
Strukturkvoteordning kunne i prinsippet innføres for hele
kystflåten. Det er imidlertid slik at jo mer like fartøyene
er når det gjelder kvoteutnyttelse og drift, desto mer
egnet er strukturkvote som virkemiddel. Større fartøy
kan sies å være en mer homogen gruppe enn mindre
fartøy.
Siden inntektene til strukturfondet vil være
begrensede, og det blir forholdsvis dyrere for fondet å finansiere
strukturering i størrelsesgruppen 15 til 21 meter enn i
de lavere størrelsesgruppene, er det mest fornuftig at
strukturfondets midler blir konsentrert om fartøy under
15 meter. Det bør heller ikke innad i en kommune tillates
strukturkvotesammenslåing mellom fartøy i ulike
lengdegrupper.
Fiskeridepartementet foreslo i høringsnotatet
to alternative muligheter for strukturkvotetildelingen: En permanent
forhøyet kvotetildeling med avkorting, eller en tidsbegrenset
kvotefordel. Alle høringsinstanser som har kommentert dette,
går inn for at kvotefordelen skal gis permanent mot en
avkorting. Flere sentrale høringsinstanser foreslår
20 pst. avkorting. Ut fra målet om at strukturkvoteordningen
ikke skal medføre negative konsekvenser for dem som ikke
nytter ordningene, bør alternativet med en permanent, men
avkortet kvotefordel for dem som går inn på ordningen,
velges. Avkortingen vil tilfalle samtlige deltakende fartøy
i vedkommende reguleringsgruppe umiddelbart. Størrelsen
på en slik avkorting vil måtte avveies mot at
det faktisk er ønskelig at strukturkvoteordningen nyttes
til å redusere antall fartøy. Størrelsen
på avkortingen blir direkte avgjørende for i hvilken
grad strukturkvoteordningen gir tilstrekkelig tilbake til den som
vurderer å ta et fartøy ut av fiske. Departementet
er innstilt på å velge løsningen med én
sats - 20 pst. - og krav om kondemnering av det uttatte fartøyet.
Fylkesbindingen i gruppe I har gitt et positivt
bidrag til å opprettholde en variert kystflåte.
Denne flåten danner grunnlag for bosetning og virksomhet
i lokalsamfunn flere steder langs kysten enn hva som ville vært situasjonen
dersom fartøy med deltageradgang i gruppe I fritt kunne
omsettes mellom fylkene. Departementet mener derfor at dagens fylkesbindinger,
med eksisterende unntak, skal gjelde for strukturkvoteordningen.
Det bør imidlertid ikke innføres fylkesbindinger
i andre adgangsgrupper enn gruppe I.
Det bør være opp til fiskeren
selv å vurdere den mest hensiktsmessige tilpasning av fangstkapasitet
og disponibel kvote. Det bør etter departementets mening således
ikke settes noe tak for hvor mye kvote som kan samles på ett
fartøy gjennom strukturkvoteordningen.
Avkorting av kvoter, fylkesbindinger og binding
til lengdegruppe har en selvstendig begrunnelse i forhold til å oppnå andre
mål. For det første kvoteutjevning mellom de som
nytter strukturkvoteordningen og øvrige fartøy,
for det andre distriktspolitiske hensyn og for det tredje målet
om å opprettholde en størrelsesmessig differensiert
kystflåte. I tillegg vil de samme begrensningene bidra
til å forhindre at strukturkvoteordningen medfører
en for stor økning i prisene på fartøy for
fortsatt drift, å forhindre at gjeldsgraden øker
for mye hos de som nytter strukturkvoteordningen og å forhindre
at terskelen for å etablere seg med eget fartøy blir
høyere.
Departementet konkluderer med at strukturkvoteordningen
bør innføres for fartøygruppene 15 til
21 meter og 21 til 28 meter, men med enkelte justeringer i forhold
til høringsforslaget.
Forslaget om en strukturavgift og et strukturfond
for kapasitetstilpasning av fiskeflåten, må sees
i sammenheng med andre strukturvirkemidler. Den mest effektive utnyttelsen
av fondets midler oppnås når midlene konsentreres
om grupper som ikke har tilgang til andre strukturvirkemidler. Større
fartøy vil bli forholdsvis dyre, og dermed ta en større
del av fondets midler. I samsvar med konklusjonen om at fartøy
ned til 15 meter bør være omfattet av strukturkvoteordningen, bør
derfor kondemneringstilskudd fra Strukturfondet kunne gis til fartøy
opp til 15 meter.
En rekke høringsinstanser påpeker
at en statlig medfinansiering av fondet på minst samme
nivå som det fiskerne selv bringer frem, er en forutsetning
for oppslutningen om strukturfondet. Ulike instanser fremmer konkrete
forslag til avgiftssats. Disse varierer fra 0,3 til 0,5 pst. Fiskeridepartementet
mener at en flat avgift for alle fartøy vil være
det mest hensiktsmessige. Den vil ikke kreve nye innkrevingsrutiner
eller store kostnader i forbindelse med innkreving av avgift for salgslagene.
Forslag til avgiftssats vil bli lagt frem for Stortinget i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Administrasjonen av strukturfondet er foreslått
lagt til SND. Noen høringsinstanser har uttrykt skepsis overfor
dette. SND har imidlertid bred kompetanse på området,
og vil kunne administrere fondet på en effektiv måte.
SND har siden 1998 administrert alle statsbudsjettfinansierte kondemneringsordninger.
Retningslinjene for bruk av fondets midler vil bli fastsatt av Fiskeridepartementet
i samråd med næringen.
Departementet mener det ikke er aktuelt å nytte
frigjorte kvoteandeler til nyrekruttering inn i adgangsbegrensede
grupper, og anser videre forslaget om regionale kvotebanker for
uaktuelt. Et slikt system ville ikke gi det ønskede resultat.
Erfaringene fra tidligere kondemneringsordninger viser også en
jevn fylkesvis spredning på antall fartøy som
er tatt ut gjennom ordningene. Kvoteandeler som blir frigjort, enten
ved avkorting i strukturkvoteordningen eller ved kondemnering finansiert
av strukturfondet, bør tilfalle hele lengdegruppen og ikke
bare fartøyene i gruppen innenfor det enkelte fylket.
Fiskeridepartementet har, på bakgrunn
av de reaksjoner som er fremkommet, kommet til at det opprinnelige
forslaget bør endres på flere punkter.
Virkemidler kystflåten skal få tilgang
til må bidra til å ivareta til dels kryssende
hensyn, være kontrollerbare og administrativt gjennomførbare.
Driftsordningene vil være kompliserte å administrere,
og by på kontrollmessige utfordringer. Skal driftsordningene
kunne fungere etter hensikten, må en kunne tilby ordninger
med stor fleksibilitet.
Driftsordningene vil åpne for større
utnyttelse av tildelte kvoter, uten at en samtidig får
kompensert for dette ved en permanent kapasitetsreduksjon. En bør derfor
først konsentrere seg om ordninger som har en slik permanent
effekt. Departementet mener derfor at strukturkvoteordningen og
strukturfondet bør etableres først, og bør
få virke en tid før en på ny vurderer å innføre
driftsordningene. Det gir tid til å arbeide videre med
ordningene og legge til rette for disse, administrativt og kontrollmessig.
Som en del av dette videre arbeidet, vil departementet sette i gang
et forsøk for fartøy under 28 meter i Finnmark
i 2004. Både Finnmark fylkeskommune og Finnmark fiskarlag ønsker
selv å være prøvefylke for driftsordninger.
Dersom dette blir vellykket, tas det sikte på å innføre
driftsordninger permanent fra 2005.
Strukturkvoteordningen bør innføres
som foreslått og omfatte begge størrelsesgruppene
15 til 21 meter og 21 til 28 meter, men slik at ordningen bare kan
benyttes mellom fartøy i samme lengdegruppe. Det bør
ikke gjøres unntak fra dette, heller ikke for fartøy
i samme kommune.
Det bør gjelde samme geografiske begrensninger
i strukturkvoteordningen som i de til enhver tid gjeldende regler
om adgangsbegrensning. Strukturkvoteordningen bør videre
gi en permanent forhøyet kvotetildeling, men med 20 pst.
avkorting av det uttatte fartøyets kvote. Avkortingen kommer
til umiddelbar refordeling til samtlige fartøy i samme
lengdegruppe, uten fylkesbinding. Som en følge av at det
foreslås strukturkvoteordning for fartøy mellom
15 og 21 meter, foreslås det at strukturfondet reserveres
for fartøy under 15 meter. De kvoter som frigjøres
ved kondemnering av fartøy, kommer til refordeling til samtlige
fartøy i vedkommende lengdegruppe, uavhengig av hvilket
fylke det kondemnerte fartøyet var hjemmehørende
i.
Den konkrete effekten av at strukturkvoteordningen benyttes,
er at gruppekvoten for vedkommende reguleringsgruppe skal deles
på færre fartøy. Dette vil komme samtlige
fartøy umiddelbart til gode gjennom avkortingsdelen av
den strukturkvoten som tildeles. Den fartøyeieren som har
stått for uttaket av et annet fartøy, vil imidlertid
høste den største gevinsten ved at han tildeles
strukturkvoten.
Det er rimelig å anta at det er langt
flere som får formell tilgang til strukturkvoteordningen,
enn de som faktisk vil ha interesse for, og mulighet til, å benytte seg
av den.
Strukturkvoteordningen vil ha flere likhetstrekk
med de enhetskvoteordningene som er innført for havfiskeflåten.
Effekten av disse ordningene kan derfor si noe om potensialet i
ordningen, selv om det er ulikheter mellom ordningene og mellom
fartøygruppene. En forskjell er at det legges opp til at
strukturkvoteordningen skal gi en permanent forhøyet kvotefordel,
mot avkorting, mens enhetskvoteordningene er tidsbegrenset og i noen
tilfeller også har avkortingsregler.
For kystflåten er det grunn til å vente
at så vel fylkesbindingene som delingen i to lengdegrupper
klart vil redusere effekten av strukturkvoteordningen. Disse begrensningene
settes for å ivareta hensynet til en geografisk og størrelsesmessig
sammensatt kystflåte. Begrensningene reduserer effekten
av ordningen, men demper samtidig mulige uønskede effekter
av struktureringen. Det er grunn til å tro at det finnes
et oppdemmet behov for å benytte seg av ordningen, og at flere
vil benytte seg av ordningen den første tiden etter at
den er innført, enn etter at den har virket en tid. Det er
også rimelig å tro at etterspørselen
avtar med tiden, fordi alle i gruppen etter hvert får styrket
sitt kvotegrunnlag gjennom ordningen.
Kondemneringsstøtten vil i gjennomsnitt
antakelig måtte ligge i overkant av en mill. kroner per
fartøy, for fartøy under 15 meter. Beregninger
foretatt på grunnlag av Samfunns- og Næringslivsforskning
AS’ analyse viser at en kondemneringsordning for fartøy
under 15 meter vil fordre et strukturfond på rundt 385
mill. kroner over fem år. Det vil gi et årlig
strukturfond på 77 mill. kroner, og en vil en kunne ta
ut om lag 70 fartøy årlig fra en fartøymasse
på rundt 2 500 fartøy. Over fem år vil
det bety rundt 350 fartøy, hvilket tilsvarer nærmere
15 pst. av dagens fartøy under 15 meter som fisker innenfor
adgangsbegrensede fiskerier.
Dersom ca. 15 pst. av alle kystfartøy
under 15 meter blir kondemnert i løpet av perioden på fem år,
vil reduksjonen bli på omkring 300-600 årsverk.
Når det gjelder strukturkvoteordningen for fartøy
mellom 15 og 28 meter, viser tallene at fartøy i disse
lengdegruppene sysselsetter fra tre til åtte personer hver.
Med et gjennomsnitt på tre årsverk per fartøy
i størrelsen 15 til 21 meter og seks personer for fartøy
i størrelsen 21 til 28 meter, vil en reduksjon på 30
pst. av fartøyene i gruppe I kunne gi i overkant av 600
færre årsverk.
Strukturkvoteordningen er underlagt krav om
at bruken av ordningen skal avgrenses til å gjelde innenfor
fylkesgrensene for gruppe I. Dette vil ivareta hensynet til en fylkesvis
fordeling av fartøy og kvotegrunnlag, på samme
måte som i dag. Kondemnering over strukturfondet vil kunne
føre til kvotelekkasje fra fylker, dersom det oppstår
skjevheter i søknadsmassen mellom fylkene. Omfanget av
ordningen, trolig ikke mer enn opp mot 3 pst. færre fartøy
per år i fem år, vil antakelig ikke være
så stor at dette har noen merkbar effekt på fylkesnivå.
For fartøygruppene over 15 meter vil fylkesbindingen i
gruppe I innebære at strukturkvoteordningen ikke vil medføre
verken tilstramming eller liberalisering av muligheten for å flytte
fartøy og kvoteandeler over fylkesgrensene, i forhold til
dagens situasjon.
Det forventes også særlig
at strukturkvoteordningen for kystflåten mellom 15 og 28
meter, vil kunne gi en positiv effekt for industrien. Det kvantum
råstoff som ilandføres vil være det samme,
men bedriftenes produksjon kan bli mer stabil over året.
Jevnere tilgang på råstoff av høy kvalitet
over større deler av året vil gi industrien bedre
mulighet til å produsere produkter som både gir økt
sysselsetting og verdiskaping.
Det forventes ikke problemer med å håndtere
strukturkvoteordningen innenfor dagens system. Det vil påløpe
noen kostnader knyttet til saksbehandlingen i SND og til avgiftsinnkrevingen
hos salgslagene. Dette arbeidet vil i all hovedsak kunne utføres
innenfor SNDs og salgslagenes eksisterende bemanning. Kostnader
knyttet til administreringen av fondet og avgiftsinnkrevingen skal
dekkes innenfor de oppkrevde avgiftsmidlene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli, Aud Gaundal og Rita Tveiten fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, fungerende leder Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten som er en oppfølging av næringskomiteens merknader i Innst. O. nr. 34 (2002-2003), om behovet for en samlet drøfting av strukturtiltakene for kystflåten.
Komiteen er enig i de klare mål for norsk fiskeri- og havbruksnæring, - jf. St.meld. nr. 51 (1997-1998) og Innst. S. nr. 93 (1998-1999) - og vil legge til rette for en fremtidsrettet fiskerinæring. Det skal være en næring som ungdommer søker til og som folk langs kysten tør satse på, og som bidrar til bosetting og sysselsetting i levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Samtidig er det viktig å legge til grunn at denne næringen skal bidra med og gi lønnsomme arbeidsplasser, samt å opprettholde en variert fiskeflåte i Norge. Kystfiskeflåten er en bærebjelke i fiskerinæringen, og derfor av stor betydning for kystsamfunnenes fremtid. Det er gjennom bedre økonomi og økt evne til fornying at kystflåten kan opprettholde sin posisjon. Komiteen ser en sterk kystflåte som et av flere virkemidler for å nå distriktspolitiske mål. En god næringspolitikk for kysten er derfor også den beste distriktspolitikken vi kan få.
Komiteen viser til at fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet til det beste for næringsutvikling og bosetting. Denne viktige ressursen må forvaltes med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning.
Komiteen mener man må ta hensyn til at ressursgrunnlaget kan variere fra år til år. Målet må være at kystflåten skal få rammebetingelser som gjør det mulig for fiskerne å velge tilpasningsformer som passer den enkelte, og som alt i alt gir best mulig kapasitetsutnyttelse.
Komiteen er klar over og legger til grunn at strukturpolitikk for fiskeflåten har vært behandlet en rekke ganger de siste 20 årene. Det har vært bred tverrpolitisk enighet blant skiftende regjeringer og Storting i perioden om at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag for å oppnå en bærekraftig utvikling i næringen. Senest i 1998 la regjeringen Bondevik I fram en melding om Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring (St. meld nr. 51 (1997-1998)). Denne satte fokus på kapasitetstilpasning, lønnsomhet og flåtens fornyelsesevne. Det uttalte målet er at fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen, og at næringen skal bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Lønnsomheten i næringen skal bidra til å oppnå distriktspolitiske mål, og det betyr i praksis å opprettholde kystsamfunnene. Videre ble det i Innst. O. nr. 34 (2002-2003) påpekt viktigheten av at strukturelle virkemidler bidrar til å oppfylle de nasjonale fiskeripolitiske målene som Stortinget har lagt til grunn.
Komiteen setter overkapasitet i fiskeflåten inn i en global sammenheng og anser denne som den mest alvorlige trussel mot bærekraftig fiskeriforvaltning. I FN-organet Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) er det utarbeidet en handlingsplan for ansvarlig fiske hvor det overordnede målet er bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene. Dette viser etter komiteens syn at bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene har sterk global forankring. Fiskerinæringen er en syklisk næring som i større og større grad blir del av en globalisert næring. De senere år har vært preget av både oppgangs- og nedgangskonjunkturer, hvor løsningene ikke alene har vært å tilføre mer kapital.
Komiteen viser til at det historiske perspektivet på fiske har vært at ingen eier fisken i havet, og at fiskeressursene er felles og frie for alle. Man har fisket daglig det man ønsket, uten å se hva dette ville medføre på sikt. Over tid har fangstevnen i forhold til fiskeressursene blitt for stor. Teknologien har bidratt til å bedre fangseffektiviteten både i havfiskeflåten og i kystflåten gjennom flere tiår. Dette har medført at vi i dag står i en vanskelig situasjon, og komiteen erkjenner at vi i dag har overkapasitet i fiskeriene.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, påpeker at det ikke har vært mangel på gode intensjoner, og ser at både politiske, internasjonale og næringsmessige erfaringer i en årrekke dokumenterer at tiden er kommet fra å bevege oss fra en diskusjon om formål, til å gå over i en situasjon med aktiv og konkret handling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at den fremlagte strukturmeldinga er således en oppfølging av dette overfor kystfiskeflåten. Flertallet vil i denne sammenheng presisere at andre deler av fiskeflåten har gjennomgått en strukturering, og at dette på denne måten ikke er unikt for kystfiskeflåten.
Flertallet legger til grunn at ressursfordelingsspørsmålet er meget sentralt i fiskeriforvaltningen. Det er viktig å sikre en stabil og langsiktig ressursfordeling mellom fartøygruppene. Det igjen vil skape forutsigbare rammevilkår for fiskerne, og bidra til å flytte fokus hos den enkelte båteier fra kampen om andeler til muligheten for økt verdiskaping per kilo fisk. Samtidig mener flertallet at det må legges til rette for at alt råstoffet må ivaretas, og at det kontinuerlig arbeides for å bedre kvaliteten. Dette vil samtidig medføre en bedre inntjening og dermed større lønnsomhet for driften av fartøyet. Økt lønnsomhet vil bidra til bedre rekruttering til fiskeryrket.
Flertallet vil peke på at de næringsgrener som er tuftet på biologiske ressurser vil ha større usikkerhet enn andre næringsgrener. Det er derfor viktig å ha størst mulig grad av langsiktighet og forutsigbarhet, når det gjelder de politisk bestemte rammebetingelser, for å kunne planlegge driften og foreta de nødvendige investeringene. Flertallet mener derfor at behovet for rammebetingelser som gjør det mulig å tilpasse flåtekapasiteten bedre til ressursgrunnlaget er helt vesentlig, og det er behov for at ressursfordelingen mellom gruppene ligger fast over lengre tid.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at fleire instansar under dei opne høyringane i komiteen ba om at komiteen måtte få eit betre grunnlag å ta desse viktige avgjerdene på, og at behandlinga av meldinga burde utsetjast. Desse medlemene deler vurderinga av at ei rekke uavklarte forhold, mellom anna uklarheit rundt ein del spørsmål knytt til lønsemd, kapasitet og geografiske virkninger, gjer at det ville ha vore ein fordel om Stortinget tok seg betre tid til å behandle desse viktige spørsmåla.
Desse medlemene meiner premissene for konklusjonane i meldinga er delvis sviktande og for dårleg utgreidd. På denne bakgrunn vil desse medlemene ikkje gi tilslutnad til Regjeringa sine forslag til strukturtiltak. Spesielt vil desse medlemene peike på at dei føreslåtte strukturkvotane er eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar i Noreg. Omsetning av fiskekvoter er ikkje lov i dag, og forslag om å innføre omsettelege kvotar har før vorte stoppa. Desse medlemene har merka seg at det likevel skjer kjøp og sal av fiskekvotar. Desse medlemene vil påpeike at å gjere kvotar omsettelege vil vere i strid med prinsippet om at fiskeriressursane skal vere samfunnet sitt felleseige, og meiner meldinga ikkje problematiserer dette i tilstrekkelig grad.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåten og industrien på land.
Disse medlemmer mener derfor at fiskeflåten må fornyes og oppgraderes for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff.
Disse medlemmer mener at det må utredes en modell for regional kvotebank med et eget regionalt styre som har til oppgave å forvalte strukturfondet og kvotetildelingen i den enkelte region.
Disse medlemmer ser det som særlig viktig at de ordninger som innføres, tar hensyn til den geografiske fordeling av fiskerettighetene, kystsamfunnenes avhengighet til fiskeriene, industriens behov for kvalitetsråstoff og rekruttering.
Disse medlemmer mener at Regjeringen må utrede en slik regional forvaltningsmodell og forelegge dette for Stortinget i egnet form, så snart som mulig.
Disse medlemmer mener også at det i samme forbindelse må gjennomføres en vurdering av hvilke konsekvenser de foreslåtte strukturtiltak har for bosetting, næringsliv og kultur i de fiskeriavhengige lokalsamfunn langs kysten. Herunder må også de samiske interesser bli vurdert.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en regional modell for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond/kvotebanker.
Stortinget ber også om at de samfunnsmessige konsekvensene ved å gjennomføre strukturtiltak for kystfiskeflåten blir utredet. Slike utredninger må foreligge før strukturtiltak kan iverksettes."
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiethar merka seg at store delar av fiskerinæringa er i ein vanskeleg situasjon i dag. Lågare førstehands- og marknadsprisar, høg kronekurs og rente, usikker råstofftilgang, ressurssituasjonen, marknadstilhøve osb. er forhold som gir utfordringar i alle ledd i næringa. Desse medlemenestiller spørsmål ved klokskapen i å strukturtilpasse både flåte og industri i ein slik situasjon med lågkonjunktur og særskilte næringsmessige utfordringar.
Desse medlemene viser til at vi i dag er i ein situasjon med historisk låge kvotar i torskefiskeria. Desse medlemene meiner ut frå dette at det beste langsiktige verkemiddelet for å få betre lønsemd i heile fiskerinæringa, er å bygge opp ressursane og forvalte dei ut frå omsynet til maksimalt langtidsutbytte og ikkje kortsiktig forteneste. Desse medlemene meiner eit anna beskatningsmønster i fiskeria vil vere eit vesentleg tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske måla. I torskefiskeria er det mest lønsame å la fisken vekse seg stor før han blir fanga. Data viser at trålreiskap fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten. Dette er først og fremst ein konsekvens av vandringsmønsteret til fisken. Å legge betre til rette for den kystnære konvensjonelle flåten, vil derfor vere ein viktig fiskeripolitisk strategi for betra lønsemd i fiskeria.
Desse medlemmene viser til sine merknader under dei ulike forslaga til strukturtiltak.
Desse medlemene meiner ein fiskeripolitisk strategi for å betre lønsemda i fiskerinæringa må ta utgangspunkt i oppbygging av ressursane, samt ei omfordeling frå havfiskeflåten til den kystnære flåten. Desse medlemene viser vidare til at å gjere det mogleg å konvertere konsesjonar i havfiskeflåten til kvotar for kystnære farty vil kunne vere ei god løysing i enkelte tilfelle. Desse medlemene viser dessutan til at forslaget om å utvide samlekvoteordninga kan vere ein strategi for betra lønsemd i flåten. Desse medlemene vil be departementet utrede dette. Desse medlemene viser vidare til forslag om regionale kvotefond. Desse medlemene meiner ei sterkare regional forvaltning av fiskeriressursane kan ha klare fordelar og ber departementet utrede også dette.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede nye tiltak som kan bidra til å betre den bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønsemda i fiskeria. Slike tiltak kan vere utviding av samlekvotemodellen, regional forvaltning av kvotane, nye vilkår for tildeling av støtte frå SND som stimulerer til lønnsam drift ut frå ressursgrunnlaget, samt opning for overføring av kvoterettar frå havfiskeflåten til kystflåten."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at en dimensjonering av kapasiteten i kystflåten må sees i en sammenheng der regulering, tilgjengelighet, ressursgrunnlag og industristruktur inngår som vesentlige momenter. Tilfeldige eller utelukkende markedsstyrte strukturendringer vil få store konsekvenser for landingsmønster, industristruktur og bosettingsmønster.
Disse medlemmer vil videre vise til at de distriktspolitiske konsekvensene av Regjeringas forslag ikke er utredet, dette til tross for at det i meldinga pekes på at forslagene sannsynligvis vil få slike konsekvenser.
Videre vil disse medlemmer peke på at det ikke er foretatt noen analyser med hensyn til lønnsomhet i de flåtegrupper som allerede er omfattet av strukturtiltak. Det er all grunn til å anta at innføring av omsettelige kvoter slik samarbeidsregjeringa legger opp til, vil medføre en sterk gjeldsøkning hos dem som deltar i ordninga, slik vi har sett for eksempel i oppdrettsnæringa. Konsekvensen av dette blir en mer sårbar næring som blir mindre i stand til å takle naturlige svingninger i ressursgrunnlaget. Disse medlemmer vil peke på at en slik utvikling over tid vil føre til at en stadig større andel av verdiskapingen går til å betjene kapital, og en mindre del går til mannskapslott.
Disse medlemmer ønsker ikke en utvikling i norsk fiskerinæring der ressursgrunnlaget privatiseres og samles på stadig færre hender. På dette grunnlag mener disse medlemmer at en kapasitetstilpasning må finne sted gjennom ordninger der fiskeressursene fortsatt blir fellesskapets eiendom, samtidig som hensynet til rekruttering, flåtefornyelse og lønnsomhet må søkes ivaretatt.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti ønskjer ein variert fiskeflåte med havgåande og kystnære farty som kan bidra til busetjing og verdiskaping på land. Likevel meiner desse medlemene at fabrikktrålflåten som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast og ressursane overførast til kystflåten.
På denne bakgrunn fremjar desse medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag til korleis ein i løpet av ein tiårsperiode kan fase ut fabrikktrålflåten."
Dette medlem fra Senterpartiet mener en modell som innebærer en regional kvotebank hvor en region kan kjøpe opp fiskefartøy, vil ivareta behovet for flåtestrukturering på en langt mer kontrollert og bedre måte enn Regjeringens forslag. Innenfor en slik ordning vil den enkelte region gjennom et kvotestyre i større grad enn i dag kunne bli en utviklingsaktør i forhold til fiskerinæringa, ut fra lokale forhold, lokal industristruktur og ikke minst i forhold til hva som vil være en naturlig flåtestruktur i de enkelte regioner.
Etter dette medlems oppfatning bør det gis frihet til å bruke den regionale kvotebanken i rekutteringsøyemed, som tidsbegrenset tildeling til ulike flåtegrupper, og det må være mulig å flytte kvoter på tvers av lengdegruppene i henhold til regionale prioriteringer og behov.
Dette medlem mener videre at de regionale kvotefondene må gis adgang til å kjøpe ut kvoter fra trålerflåten på frivillig basis og overføre disse til kystflåten.
Dette medlem viser til at en slik ordning i motsetning til Regjeringens forslag vil være fleksibel, reversibel eller mulig å utvide dersom erfaringene over tid skulle tilsi dette.
I et globalt perspektiv ser komiteen på overkapasitet
i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning
av fiskebestander. Dette er å betrakte som det fundamentale
problem i verdens fiskerier. Ressursene blir feil utnyttet, og feil
utnyttelse fører i sin tur til økt press. Dette
fører igjen til press for større uttak, for å dekke
de økte kostnader som overkapasiteten medfører.
Komiteen vil også framholde
betydningen av at vi har en fiskeflåte som er sammensatt
i forhold til geografi, størrelsesgrupper og redskapstyper,
og at utfordringen blir hvordan vi best mulig kan benytte de ressursene
som ligger i fiskeriene. Det er helt klart at uansett svingninger
i bestandsstørrelsen og totalkvoter, så må vi
utnytte det kvantum fisk som tas ut av havet best mulig.
Videre er det av uvurderlig betydning at fiskeflåten
i større grad blir i stand til å levere råstoff
av høyeste kvalitet. Høyere kvalitet sammen med
levering på de tidspunkt råstoffet etterspørres,
er nøkkelen til bedre avkastning av ressursene. Komiteen vil
i denne sammenheng få uttrykke at det dermed også kreves
en fiskeflåte som er i stand til å ta vare på de
delene av fisken som i dag ikke utnyttes.
Komiteen mener dette er ut ifra
en erkjennelse av at bare en kontinuerlig fornyelse av fiskeflåten
kan sikre at fremtidens krav blir møtt.
Komiteen vil endelig påpeke
at vi ikke må miste de langsiktige perspektivene om en
fiskeflåte som skal være en stabil leverandør
av råstoff av høy kvalitet. En slik fiskeflåte
kan sammen med fiskeindustrien gi god nok økonomi til å sikre
livskraftige lokalsamfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at dersom fartøy ikke holder seg til betingelsene
for konsesjonen, så må konsesjonsgiveren stå fritt
til å re-tildele denne.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil derfor påpeke at noe av det viktigste i strukturarbeidet
er at dette må sees i et svært langsiktig perspektiv,
flere tiår fremover. Strukturering i en fartøygruppe
danner et langsiktig grunnlag for den nødvendige fornyingen. Dette
er av stor betydning både for å sikre trygge arbeidsplasser
og ivareta råstoffet.
Dette flertallet legger til grunn
at innføring av strukturtiltakene må:
– Ivareta
målet om å opprettholde en differensiert flåte.
– Gi tilstrekkelig fleksibilitet
til at flest mulig kan finne en tilpasning ut fra egne forutsetninger.
– Gi tilstrekkelige økonomiske
incentiver til å gå inn på strukturordningene.
– Sikre en rimelig stabil geografisk
fordeling av fartøy med adgang til å delta i ulike
fiskerier.
– Ivareta viktige kontrollhensyn.
– Sørge for at man unngår
en for stor økning i gjeldsbelastningen for fartøy
som går inn på ordningen.
– Sørge for at fartøy
som likevel ikke går inn på ordningene, i minst
mulig grad blir negativt påvirket.
– Samt at tiltakene er enkle å administrere,
både for næring og forvaltning.
– Styrke lønnsomheten
i fiskerinæringen.
– Bidra til høyest mulig
nasjonal verdiskaping ved å se flåte og industri
under ett.
– Ivareta målet om å opprettholde
en nasjonal flåte.
– Redusere kapasiteten for å sikre
en bærekraftig fiskebestand.
– Bidra til en enklere regulering
som reduserer kappfisket og hever kvaliteten.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet,
ser at til tross for at antallet fartøy i gruppen er redusert,
så er samtidig kapasiteten øket med 30 pst. Det
er også viktig å sikre lønnsomheten i flåten
gjennom modernisering som igjen kan legge til rette for bedre utnyttelse
av fangst og biprodukter. Dette flertallet mener
derfor at det er bedre å foreslå tiltak og løsninger
i denne retning framfor ikke å foreta seg noen ting.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Stortinget har
vedtatt at målsetjinga er at fiskeripolitikken skal bidra
til busetjing, arbeidsplassar, berekraft og lønsemd. I
lys av desse måla er dei strukturtiltaka som er føreslått
overfor kystflåten i St.meld. nr. 20 (2002-2003), steg
i feil retning i norsk fiskeripolitikk.
Desse medlemene ønskjer
ein differensiert flåte, med både kystnære
og havgåande farty, men meiner likevel at å bruke
ostehøvelprinsippet i struktureringa av fiskeflåten
er uklok politikk. Desse medlemene er samd i at overkapasitet
er ei global utfordring, som mellom anna gjenspeglar seg i at 90 pst.
av dei store artane er utfiska. Desse medlemene meiner
likevel ein må stille spørsmål ved kva
slags type kapasitet ein ønskjer i fiskerinæringa.
I denne samanhengen må ein ta til vitande at båtar
i flåten <10 meter har ein kapasitetsreduksjon
på 65 pst. i perioden 1990-2000, medan båtar mellom
21 og 28 meter har ein kapasitetsauke på 91 pst. Flåten mellom
10 og 15 meter har auka med 39 pst. Den totale reduksjonen i antal
farty er i perioden redusert med 24 pst, medan den samla tekniske
fangstkapasiteten har etter departementet sine utrekningar auka
med om lag 30 pst. Desse medlemene stiller i denne
samanhengen spørsmål ved om eit einsidig fokus
på reduksjon av talet på fiskefarty vil vere eit
rett grep i forhold til dei utfordringane næringa står
overfor i dag.
Desse medlemene viser til at
Norges Fiskerihøgskole i sitt "Høyringsnotat om
adgangsbegrensning for kystflåten" (datert 31. mai 2002)
har peikt på at kystflåten er ei heterogen gruppe
der enkelte utnyttar den tekniske kapasiteten fullt ut, medan andre
ikkje gjer det. Tekniske mål på kapasitet kan
derfor ikkje automatisk forståast som den kapasiteten som
er i bruk. Desse medlemeneviser
til at NFH i det nemnte notatet også problematiserer teknisk
kapasitet i forhold til verdiskaping, lønsemd og kvalitetsarbeid
i flåten. Premissen for St.meld. nr. 20 (2002-2003) er
at lønsemda blir redusert ved overkapasitet (for mange
farty i forhold til kvotane), og at å redusere kapasiteten dermed
betrar lønsemda for dei som blir att. NFH viser til at
det motsette likså godt kan vere tilfellet fordi redusert
kapasitet også kan redusere flåten si evne til å drive
marknadsorientert verdiskaping. Ved for eksempel å bruke
meir tid på fangstbehandling og betre utnytting av biprodukt
og bifangst, kan ein auke inntektene i fiskeria. Føresetnadene
for dette er tid, arbeid og fysisk kapasitet. I departementet si
forståing vil dette kunne definerast som overkapasitet.
Igjen er dette bakgrunn for å stille spørsmål
ved om å redusere talet på farty og talet på fiskarar
er det rette svaret på utfordringane i næringa
i dag.
Desse medlemene viser til utrekningar
frå mellom andre Norges Naturvernforbund som viser at det
er store forskjellar i lønsemd for dei ulike fartytypane.
I ei slik samanlikning vil ulikt mål for lønsemd
gi ulikt resultat. Om ein samanliknar kapitalrentabilitet (totalkapital
eller eigenkapital) vil forholdet bli eit anna enn om ein legg driftsmargin
(driftsresultat i forhold til driftsinntekter) til grunn. I samanlikning
av lønsemd mellom små og store farty med ulike
brukstypar, bør ein leggje kapitalrentabilitet til grunn. Desse
medlemene meiner dette er forhold ein må ta omsyn
til når ein diskuterer kapasitet og lønsemd i fiskeflåten.
Når det gjelder de konkrete
forslagene, viser komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, til at
strukturkvoteordning og opprettelsen av et strukturfond er ordninger som
er utformet for permanent å redusere antall fartøy i
kystflåten. Driftsordningen har som formål å bidra
til økt fleksibilitet i kystflåten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg at intensjonen bak strukturkvoteordningen
var at dette skulle være en frivillig ordning hvor det
blir stilt som vilkår at fartøy tas permanent
ut av fisket. For den enkelte fisker vil dette kunne innebære
at kvoten som ellers ville blitt tildelt for fiske med det fartøyet
som tas ut, nå blir tildelt for fiske med et annet fartøy
vedkommende har eller erverver, etter en viss avkortning. Flertallet tror
at dette kan være både kostnadsbesparende og en
mer rasjonell tilnærming.
Flertallet merker seg at det
i prinsippet kan innføres strukturkvoteordninger for hele
eller bare deler av kystflåten, og mener at det kan være
viktig å vurdere hvilke ordninger som er mest hensiktsmessige
for den enkelte gruppe.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner den skisserte strukturkvoteordninga
bringer oss nok eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar. Desse
medlemene har merka seg at ein argumenterer med at ordningane
er frivillige. Denne omtalte "frivilligheita" vil først
og fremst gjelde fiskarar i denne generasjonen som kan velje om
dei vil selje kvoten eller ikkje, ein rett dei har fått
gratis og historisk sett tilfeldig. Dei fiskarane som i neste omgang
må kjøpe kvoten for å etablere seg, vil ikkje
kjenne til den samme frivilligheita. Det samme vil vere tilfelle
for mannskapet, som ikkje vil få kompensasjon for at fartyet
blir tatt ut av fiske. Desse medlemene viser i denne
samanhengen til merknadene sine i punkt 2.2.7.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil hevde
at omsettelige kvoter, slik det legges opp til gjennom strukturmeldinga,
ikke vil bli en frivillig ordning. Fiskebåtredere med høy
gjeldsbelastning og stor risiko kan bli presset til å selge
sitt fartøy av en bankforbindelse som vil redusere sin
risiko.
Dette medlem vil hevde at heller
ikke på kjøpersiden vil det være frivillighet
all den tid to båter i samme lengdegruppe kan oppleve et
vidt forskjellig kvotegrunnlag dersom en aktør kjøper
maksimalt antall kvoteenheter mens den andre ikke gjør
det. Dette vil over tid skape uakseptable tilstander i næringa.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som ønskelig med en jevn og tilpasset strukturering
i alle lengdegruppene. På denne måten vil kystflåten
i fremtiden fortsatt bestå av både større
og mindre fartøy. Samtidig vil det legge til rette for
fortsatt geografisk spredning av de ulike fartøygrupper
og opprettholde mangfoldet i flåten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er derfor enig i at strukturkvoteordningen
innføres i lengdegruppene 15 til 21 meter og 21 til 28
meter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at strukturkvoteordningene må gjelde for alle lengdegrupper
innen kystfiskeflåten og ikke kun begrenses til de to høyeste
lengdegruppene. Disse medlemmer viser til at fiskere
i de andre lengdgruppene også vil ha ønske om å delta
i strukturkvoteordningen, samt at dersom ordningen skal få den ønskede
effekt, er det av avgjørende betydning at alle lengdegrupper
deltar i ordningen. Disse medlemmer gir sin subsidiære
tilslutning til innføring av strukturkvoteordning i lengdegruppene
15 til 21 meter og 21 til 28 meter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser det hensiktsmessig at den relative andel i fordeling
av kvoter mellom lengdegruppene ivaretas. Dette blir ivaretatt godt
ved at strukturkvoteordningen bare skal kunne benyttes mellom fartøy
i samme lengdegruppe. I enkelte kommuner med få fartøy
i en lengdegruppe vil det kunne være bedre om fartøy
i ulike lengdegrupper gis mulighet til å strukturere seg innad.
På denne måten kunne man beholde fartøyet
i kommunen. På den andre siden mener flertallet at dette
vil kunne medføre at et fartøy blir tatt ut av
fiske til fordel for et annet tilhørende en annen lengdegruppe,
og vil derfor avvise en slik tilnærming.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader og forslag vedrørende utredning om kvotebank/kvotefond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det må være anledning til å bytte
kvoter mellom de forskjellige lengdegruppene og ikke at det settes
en kunstig grense på grunn av lengde. Fiskerne bør
selv kunne avgjøre om de ønsker å inngå samarbeid
med en annen fisker i en annen lengdegruppe.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, synes forslaget om en permanent forhøyet
kvotetildeling med avkorting er positivt. En slik avkortning vil
umiddelbart gi et kvantum til fordeling på samtlige. På denne
måten oppnås fordelene for reguleringsgruppen
umiddelbart og ikke først etter utløpet av tidsperioden.
Dette synes flertallet både er et prinsipp
som bidrar rettferdig og som er demokratisk og solidarisk til fordel
for aktørene som faller inn under ordningen.
Flertallet har merket seg at
en strukturkvoteordning vil medføre at overreguleringen
reduseres eller fjernes helt fordi den gjennomsnittlige kvoteutnyttingen øker.
Ut fra målet om at strukturkvoteordningen ikke skal medføre
negative konsekvenser for dem som ikke benytter ordningen, mener flertallet at
alternativet med en permanent, men avkortet kvotefordel er å foretrekke.
Når det gjelder størrelsen
på avkortingen, ser flertallet at denne
vil være avgjørende for villigheten til å bruke
ordningen. Desto mindre avkorting, jo gunstigere er det å benytte
seg av ordningen, rent kvotemessig. Blir avkortingen derimot for
høy, blir det mer lønnsomt å drive fartøyet
videre eller selge det for fortsatt drift. De som ikke går
inn i ordningen, skal få kompensasjon gjennom avkortning
for de ulemper de blir påført ved redusert overregulering.
Ved vurdering av hvor høy overreguleringen kan være,
er det også et moment at avkortning vil redusere presset
og dermed den totale gjeldsbelastningen i næringen.
Flertallet har merket seg at
høringsinstansene har gått inn for å begrense
seg til en avkortingssats på 20 pst., og støtter
dette. Det synes fornuftig at man velger en løsning med
kun en sats, og krav om kondemnering av det uttatte fartøyet.
Flertallet mener at det er viktig å bedre
ressurstilgangen for gruppene umiddelbart, og finner at det vil være
uheldig å utsette tilbakeføring av kvotene til
etter et antall år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot at retten til fiskeressursene skal delegeres til private aktører
på varig basis, og foreslår derfor at retten til å utnytte
sammenslåtte kvoter må tidsavgrenses til 10 år.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Retten til å utnytte de
sammenslåtte kvotene tidsavgrenses til ti år."
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet merkar seg at fleirtalet ikkje
går inn for ei tidsavgrensa ordning, men for ei permanent
ordning med avkorting. Desse medlemene viser i denne
samanhengen til at ein for tilsvarande ordning i havfiskeflåten
har tidsavgrensa kvotefordelen, og synest det er oppsiktsvekkjande
at ikkje det samme skal vere tilfelle for kystflåten. Igjen
vil desse medlemene påpeike at dette er
ordningar som langt på veg er med på å privatisere eigedomsretten
til fiskeriressursane.
Desse medlemene vil elles peike
på at problem som først og fremst skuldast reguleringsmessige
forhold, som til dømes kappfiskeproblematikken, ikkje bør
løysast med struktureringstiltak, men med betre reguleringar.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om at dagens fylkesbindinger,
med eksisterende unntak, skal gjelde for strukturkvoteordningen.
Dette fordi disse har gitt et positivt bidrag til å opprettholde
en variert kystflåte. Denne flåten danner grunnlaget
for bosetning og virksomhet i lokalsamfunn flere steder langs kysten
enn hva som ville vært situasjonen dersom fartøy
med deltageradgang i gruppe I fritt kunne omsettes mellom fylkene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at det skal være noen geografiske begrensninger for
sammenslåinger av kvoter innen strukturkvoteordningen,
og at det må være anledning til å bytte
kvoter med andre fiskere over hele landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det blant høringsinstansene var flere
ulike meninger i forhold til om det bør settes kvotetak
eller ikke. Effekten av kvotetak vil ha betydning for de største
kystfartøyene under 28 meter, da flere av disse har flere
deltakeradganger. For disse vil kvotetaket ha en annen effekt enn
dersom en kun har én deltakeradgang. På den ene
siden burde det kanskje være opp til den enkelte fisker
selv å vurdere hvor mange kvoter det er hensiktsmessig,
og økonomisk forsvarlig, å samle på ett
fartøy.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vurderer det dithen at det er ønskelig å ha
et kvotetak for alle. Dette vil være et signal om retning
og samtidig være med på å redusere omsetteligheten
av kvoter.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
et kvotetak på 3 kvoter pr. fartøy."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at det skal settes et kvotetak, og er av den oppfatning at
dette vil begrense den struktureringen av næringen som
er nødvendig, og at et kvotetak også vil legge
begrensninger på dyktige fiskere som er effektive i sitt
arbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er klar over at vilkårene for å delta i fiske
blir fastsatt med virkning for ett år av gangen, og spørsmålet
om adgang til å delta neste år vil likevel være
avhengig av vilkårene som da blir fastsatt. Både
for konsesjon og for deltakeradgangen gjelder at det er de årlige
forskrifter om regulering av hvert enkelt fiskeslag som gir nærmere
bestemmelser om hvor mye, når osv. man kan fiske av det
aktuelle fiskeslag.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser i denne sammenheng at en konsesjon til å delta
i et fiske således ikke er gjenstand for direkte omsetning. Dette
flertallet ser det derfor som positivt at de tre begrensningene
som er del av tiltakene - avkorting av kvoter, fylkesbindinger og
binding til lengdegruppe - bidrar til å redusere kvotens
omsettelighet.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merka seg at departementet
tar utgangspunkt i at marknadsprisen på dei omsette
strukturkvotane ikkje vil bli høgare enn at kjøparane
vil få ei betra bedriftsøkonomisk lønsemd. Desse
medlemene er ikkje overtydde om dette. Ein kan like gjerne
sjå for seg at marknadsprisen på kvotane
blir så høg at gevinsten ved auka kvotegrunnlag
blir ete opp av investeringa i kvote. Det kan med andre ord like
gjerne bli den som sel kvoten som realiserer grunnrenta og gjer
den til sin finansielle kapital/formue, medan kjøpar
får auka finanskostnader og gjeldsbyrde. Desse medlemene meiner
dette er forhold ein med fordel kunne ha undersøkt med
lys i erfaringane frå havfiskeflåten før
ein iverksette tilsvarande tiltak i kystflåten. Dette er
bakgrunnen for at desse medlemene fryktar at dei
føreslåtte strukturkvotane ikkje vil betre lønsemda
i fiskeria, men svekke henne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ingen problemer med omsettelige kvoter og er av den oppfatning at
meldingen burde ha løsnet mer opp på dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dersom en fornybar, knapp ressurs utnyttes effektivt, kan
den gi grunnlag for ressursrente. Med en fangstevne i flåten
som overstiger ressursgrunnlaget krever dette regulering av fisket,
og fisk er dermed å betrakte som en knapp naturressurs. Flertallet ser
at med dette bakteppet vil innføring av strukturkvote kunne bidra
til at det realiseres høyere overskudd i deler av fiskeflåten
i årene fremover, og dermed aktualiseres spørsmålet
om en særskilt skattlegging. Flertalleter derfor positiv til at Regjeringen
utreder spørsmålet om innføring av grunnrentebeskatning
i fiskeriene og at de vil komme tilbake til Stortinget med dette
på et senere tidspunkt.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner primært at grunnrenta i fiskeria
skal tilfalla kystsamfunna og næringsaktørane. Likevel
er dei føreslåtte strukturtiltaka i stortingsmeldinga
med på å setje fart på privatiseringa
av fiskeriressursane, og desse medlemene vil på denne bakgrunn
støtte ei utredning av ressursrente.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det fra enkelte hold har vært anført
at strukturmeldingen i for liten grad baserer seg på analyser
og konsekvensutredninger. Samtidig kan det stilles spørsmål
om det vil være mulig å finne et riktig tidspunkt
for å innføre tiltak som begrenser kapasiteten
og hvor man samtidig har utredet alle konsekvenser. Flertallet mener
det vil være nyttig å vurdere tiltakene etter
hvert, og ønsker derfor en evaluering av strukturkvoteordningen
etter 3. driftsår.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner primært det er ein mykje betre
idé å evaluere dei strukturtiltaka som ein allereie hariverksett, som til dømes einingskvoteordninga
i havfiskeflåten, før ein set i verk nye tiltak
som strukturkvoteordninga for kystflåten mellom 15 og 28 meter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker
seg at statlige kondemneringsordninger har vært benyttet
som strukturtiltak i ulike grupper i fiskeflåten gjennom
mange tiår allerede. Det som er nytt i denne sammenheng,
er at ordningen delvis er næringsfinansiert gjennom
et avgiftstrekk på førstehåndsomsetningen
av fisk. I tillegg til de midler som næringen selv frembringer
gjennom dette avgiftstrekket, skal fondet kunne tilføres
midler over statsbudsjettet. Flertallet merker seg
også at forslaget ikke innebærer et permanent
strukturfond og avgiftstrekk, men er tidsbegrenset til fem år.
Flertallet viser også til
at hjemmel til å innføre en avgift på fangstverdien
som skal gå til et strukturfond for kapasitetstilpasning
av fiskeflåten ble gitt Regjeringen 12. desember 2002.
Det fremkom at avgiftssatsen og bevilgningen til fondet skulle komme
i Revidert nasjonalbudsjett, hvor det er finansiert 16,476 mill. kroner
til et slikt fond. Flertallet peker på at
det ikke kan kondemneres flere båter enn det er penger
til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at staten skal bidra med midler til et strukturfond. Disse
medlemmer ser det som viktig å beholde fiskerinæringen
som en subsidiefri næring og mener at næringen
selv må bidra med de nødvendige midlene til strukturfondet,
da det er næringen selv som vil nyte godt av at en omstrukturering
av næringen gjennomføres.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti viser til at det under Odelstinget si handsaming
av Ot.prp. nr. 76 (2002-2003) vart gitt samtykke til at:
"Departementet kan ved forskrift pålegge
den som leverer fangst å betale en avgift av fangstverdien
til et strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. (…)
Avgiftssatsen skal vedtas av Stortinget ved den årlige
budsjettbehandlingen."
Desse medlemene viser til at
Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond
for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten
under 15 meter, fordi dette er den flåten som best medverkar
til å oppfylle dei generelle, fiskeripolitiske målsetjingane
om lønsemd, berekraft, arbeidsplassar og busetjing. Desse
medlemene tar likevel til vitande at departementet har fått
lovheimel til å krevje ei avgift som skal gå til
eit strukturfond for kapasitetstilpassing av flåten, men
vil motsetje seg at fondet utelukkande skal brukast til å kjøpe
ut kapasitet i den minste flåten. Eit slikt fond må heller
innrettast slik at ein kondemnerer ulønsame, eldre og uhøvelege
farty.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at når hver enkelt fartøygruppe blir bedre tilpasset
tilgjengelige andeler av ressursgrunnlaget, kommer det en samlet
fiskeflåte til gode fordi dette vil redusere presset på fordelingen
mellom de åpne og de lukkede fiskerier. På denne
bakgrunn er flertallet enig i at det innføres
en flat avgift for alle fartøy. Dette vil også ivareta
hensynet til et enkelt, praktiserbart regelverk. Det vises også til
at en slik avgift ikke vil kreve nye innkrevingsrutiner eller store
kostnader å innføre.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det vil
vere urimeleg å krevje strukturavgift frå farty
som ikkje har konsesjon eller deltakarrett i tilgangsbegrensa fiskeri
og meiner departementet må ivareta dette i føresegnene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader under kapittel 2.2.10.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser her til tidligere merknader hvor det fremkommer
at fartøy ned til 15 meter bør være omfattet
av strukturkvoteordningen, og at fartøy opp til 15 meter
bør omfattes av kondemneringstilskudd fra strukturfondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader under kapittel 2.2.2. og 2.2.10.
Komiteen viser til
at forslag om avgiftssats er lagt frem for Stortinget i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at
staten deltar økonomisk i fondet med like stor andel som
det næringa bidrar med.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Staten skal bidra med like stor økonomisk
andel i strukturfondet som det næringa bidrar med."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti synes det er positivt at både staten
og næringen bidrar med finansiering av fondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 2.2.10 og vil subsidiært
gi sin tilslutning til merknaden fra Høyre og Kristelig
Folkeparti.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er enig i at kvoteandeler som blir frigjort, enten ved
avkorting i strukturkvoteordningen eller ved kondemnering finansiert
av strukturfondet, bør tilfalle hele lengdegruppen og ikke
bare fartøyene i gruppen innenfor det enkelte fylket.
Flertallet tror de foreslåtte
tiltakene vil kunne legge bedre til rette for en næring
som ungdom vil kunne ha en fremtid i. Det er behov for å rekruttere ungdom
og på denne måten bidra til kontinuitet i ressursforvaltningen.
Samtidig er det mange som hevder at det er en høy og kapitalintensiv
terskel for en slik rekruttering. Dette vil naturlig nok avhenge
av om man i begrepet rekruttering mener å erverve eget
fartøy eller om ordet rekruttering kan forstås
som rekruttering som mannskap.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti viser til sine merknader under punkt 2.2.10.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at intensjonen med driftsordninger er at det mottakende fartøy kan
legge opp til en drift som sikrer en mer lønnsom virksomhet
over en større del av året, enn hva dagens kvotegrunnlag
og regelverk tillater. Dette er først og fremst en forsøksordning
for fartøy under 28 meter. Flertallet har
samtidig merket seg at ordningene ikke gir permanente struktureffekter,
siden den er tidsavgrenset. Ordningen vil heller ikke redusere fangstkapasiteten. Flertallet ser
at en slik ordning med utveksling vil kunne gi fartøyene
anledning til bedre å utnytte lokale variasjoner i tilgjengeligheten
av fisk langs kysten. Dette kan betraktes som en ressursvennlig
og fleksibel tilnærming.
Flertallet ser at med de begrensningene
som ligger i driftsordningen begrenses samtidig omsetteligheten
og gjør dermed ordningen samtidig mindre attraktiv.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det også som en fordel at ordningen legger til rette
for en omfordeling av det samlede kvotegrunnlaget innenfor kystflåten.
Dette for å gi muligheter for en arbeidsdeling innen kystflåten
i retning av det som den tradisjonelt har hatt og en spesialisering
av fartøy, redskap og kunnskap ved at fiskerne seg imellom
gis anledning til å utveksle tildelte kvoter.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
peker på at geografisk spredning av kystflåten,
en variert fiskeflåte av større og mindre fartøy
samt å unngå en utvikling mot regulært
omsettelige kvoter, var en helt grunnleggende forutsetning for forslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at driftsordningene må gjøres
gjeldende for hele landet og ikke kun begrenses til Finnmark. Disse
medlemmer deler heller ikke flertallets bekymring for de
konsekvenser en slik ordning eventuelt ville kunne få,
da disse medlemmer ønsker en utvikling hvor
kvotene gjøres omsettelige.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner at også dei føreslåtte driftsordningane
bidrar til ei auka privatisering av ressursane fordi ein gir rom
for at den som har kvoterett skal kunne leige, lease eller låne
ut kvotar. På denne bakgrunn vil desse medlemene gå mot
prøveordninga.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ber Regjeringen å vurdere muligheten
for at flere fiskere i hele landet kan delta i driftsordningsmodellen.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet:
Forslag
Staten skal bidra med like stor økonomisk
andel i strukturfondet som det næringa bidrar med.
Forslag
Stortinget ber Regjeringen utrede en regional
modell for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond/kvotebanker.
Stortinget ber også om at de samfunnsmessige
konsekvensene ved å gjennomføre strukturtiltak
for kystfiskeflåten blir utredet. Slike utredninger må foreligge før
strukturtiltak kan iverksettes.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag
Retten til å utnytte de sammenslåtte
kvotene tidsavgrenses til ti år.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag
Stortinget ber Regjeringa utrede nye tiltak
som kan bidra til å betre den bedriftsøkonomiske
og samfunnsøkonomiske lønsemda i fiskeria. Slike
tiltak kan vere utviding av samlekvotemodellen, regional forvaltning
av kvotane, nye vilkår for tildeling av støtte
frå SND som stimulerer til lønnsom drift ut frå ressursgrunnlaget,
samt opning for overføring av kvoterettar frå havfiskeflåten
til kystflåten.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag
Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag
til korleis ein i løpet av ein tiårsperiode kan
fase ut fabrikktrålflåten.
Komiteens tilråding I fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og II fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen sette et kvotetak på 3 kvoter pr. fartøy.
II
St.meld. nr. 20 (2002-2003) om strukturtiltak i kystfiskeflåten - vedlegges protokollen.
Det vises til brev av 26. mai d.å.
vedrørende ovennevnte. Fiskeridepartementet har følgende
svar på Næringskomiteens spørsmål.
Spørsmål
1 - om EU og omsettelige kvoter:
Det vil fortsatt være slik at eierskap
til fiskefartøy er en forutsetning for å bli tildelt
og ha adgang til å fiske en årlig kvote. Kvotene
som sådan blir ikke omsettelige, og reglene om adgang til å delta
i ulike fiskerier med det enkelte fartøyet blir ikke berørt.
I tilfelle et EU-medlemskap vil det være
et spørsmål hvilke regler som skal gjelde for å eie
norske fiskefartøy, og dette vil først være
klart etter eventuelle forhandlinger. EU-retten aksepterer allerede
ulike nasjonale begrensninger i denne forbindelse, for å sikre
en reell økonomisk forbindelse mellom statens befolkning
og utnyttingen av tilgjengelige ressurser.
EU-retten aksepterer også andre typer
begrensninger, dersom disse er nødvendige for å fremme
viktige samfunnsmessige hensyn. Dette kan for eksempel gjelde fylkesbindingene
som nyttes for å sikre en regional fordeling i enkelte
fiskerier.
Spørsmål
2 - om pantsetting av kvoter:
Etter gjeldende regelverk (deltagerloven) er
adgang til å drive fiske knyttet opp mot en konkret eier
av et konkret fartøy. Pantsetting av en konsesjon eller
deltageradgang måtte eventuelt skje i tilknytning til et
fartøy. Dette er imidlertid heller ikke mulig i henhold
til dagens lovgivning.
Pantsetting av fiskekvoter innebærer
en privat eierrett til kvoter/andeler. Det er ikke aktuell
politikk, og forslaget om strukturordninger i kystflåten
påvirker ikke dette forholdet, ref. at havfiskeflåten
har hatt enhetskvoter over lengre tid, uten at dette innebærer privatrettslig
eiendomsrett.
Spørsmål
3 - om kvotetak:
Hvorvidt fartøy i ulike lengdegrupper
og med ulik brukstype vil være i stand til å fiske
to, tre eller flere kvoter vil være avhengig av en rekke
faktorer, som for eksempel totalkvotenes størrelse, fiskens
varierende tilgjengelighet på ulike steder langs kysten
for ulike redskapstyper og hvordan den enkelte legger opp driften,
avhengig av hvilke andre fiskerier vedkommende deltar i. Man vil
enkelte år i praksis kunne klare å fiske større
kvantum enn andre år. Hvorvidt dette kvantumet utgjør
to, tre eller flere kvoter på fartøynivå vil
være avhengig av totalkvotens størrelse.
Departementet har sett det slik at det bør
være opp til den enkelte fartøyeier selv å vurdere
hva som er hensiktsmessig, basert blant annet på egne erfaringer
fra de områder hvor vedkommende tradisjonelt driver fiske. Ved
lave totalkvoter og god tilgjengelighet vil mange kunne fiske flere
kvoter, uavhengig av redskapstype, mens situasjonen ved høye
totalkvoter vil kunne være at mange ikke klarer dette.
Det er den enkelte selv som i tilfelle bør ta ansvaret
for at man faktisk kan nytte de kvotene man har tilgjengelig.
Spørsmål
4 - om eierskap ev flere fartøy
For å se på effekten av ordningene
har vi sett på antall eiere med to eller flere fartøy
innenfor de ulike fartøygruppene. Dette forteller oss noe
om hvor mange fartøyeierne som allerede er i en situasjon
der det er naturlig å tro at de vil benytte seg av denne
type ordninger. Alt i alt vil en ut fra dette kunne anslå at
ca 10 % av fartøyene vil benytte seg av ordningene
umiddelbart.
Tall fra høsten 2002 viser at 0,5% av
eierne har to eller flere fartøy i gruppen under 10 meter,
3,3% av eierne har to eller flere fartøy i gruppen
10 - 15, 3,5% av eierne har to eller flere fartøy
i gruppen 15 - 21 og 2,2% av eierne har to eller flere
fartøy gruppen 21 til 28. Inkludert i disse tallene er
også åpne fiskerier. Innenfor de lukkede fiskeriene
er nok disse prosenttallene noe høyere.
Spørsmål
5 - om strukturkvote og kvalitet:
Departementets siktemål er at utvidet
kvotegrunnlag skal legge til rette for at flere kan skifte ut til
nytt eller nyere fartøy, eller foreta andre investeringer
som legger til rette for en kvalitetsmessig bedre behandling av fangsten.
Det er klart at man ikke oppnår en
slik kvalitetsmessig heving dersom noen likevel velger å drive
videre med gamle og mindre hensiktsmessige fartøy. Myndighetene
må likevel legge til rette for at den som ønsker å drive
fremtidsrettet, får mulighet til det. En fremtidsrettet
drift innebærer at man ivaretar alt råstoffet
på en bedre måte enn i dag, og det er et felles
ansvar for myndighetene, fiskerinæringen og fiskeindustrien at
man legger til rette for dette, og dermed legger til rette for å ta
ut en potensiell merverdi i forhold til dagens verdiskaping basert
på fiskeressursene. Dette krever fokus på det
faktum at kvalitetsarbeidet starter om bord i fiskebåten.
Departementet vurderer det imidlertid slik at
det vil være reguleringsformer, overregulering eller ikke,
kappfiske eller ikke, som vil være det sentrale med hensyn til
kvalitet.
Spørsmål
6 - om fartøy og kvalitet:
Departementet har ikke umiddelbart tilgang på slik empiri.
Det skal ikke underslås at den enkelte
fiskers holdning til kvalitetsarbeidet har stor betydning for kvaliteten
på det råstoffet som leveres. Det burde likevel
være klart at man i et nytt fartøy kan legge til rette
for kvalitetsarbeidet, ved tilpasning av utstyr og installasjoner,
på en bedre og mer funksjonell måte enn i et eldre
fartøy.
Spørsmål
7 - om landingsmønster og struktur:
Man kan ikke se bort fra at bortfall av fartøy
lokalt kan ha betydning for tilførselen av råstoff
til den enkelte bedrift, og dermed for strukturen i fiskeindustrien.
I og med at tiltakene er frivillige, er det imidlertid vanskelig å være
presis med hensyn til slike effekter. Det synes imidlertid som et
større problem for flåten at lokale mottaksanlegg
forsvinner, enn omvendt. En konkurransedyktig kjøper vil
alltid kunne tiltrekke seg fremmedfartøy for leveranser.
I et mer overordnet perspektiv forventes at
strukturtiltakene vil kunne gi en positiv effekt for industrien totalt.
Det kvantum råstoff som ilandføres vil være
det samme, men bedriftenes produksjon kan bli mer stabil over året.
For kystflåten er det viktig at man har leveringsmuligheter
som ikke innebærer for lang gang-tid. Det er derfor av
interesse at man nå ser interesse for å etablere
"satellittmottak", hvor fangsten blir tatt mot og transportert til
produksjonsanlegg annet steds. Slike arrangement kan sikre leveringsmuligheter
også på steder hvor det ikke eller ikke lenger
er grunnlag for selvstendige mottak eller produksjonsanlegg, og dermed
avhjelpe negative konsekvenser som strukturendringer i industrien
ellers kunne ha for kystflåten.
Spørsmål
8 - om regionale kvotebanker:
Spørsmålet er drøftet
i Stortingsmeldingens kapittel 10.4.6. s. 76.
Som det fastslås i meldingen, ser departementet
dette ikke som aktuelt.
Spørsmål
9 - om nybygg og tekniske parameter:
Sammenligningen bygger på en analyse
fra SINTEF Fiskeri og Havbruk. Departementet mener fartøyet
i eksempelet er representativt for den type fartøy kystfiskerne
i dag blir tilbudt og slik de kommer til å bli i den nærmeste
fremtid.
Spørsmål
10 - om fartøyalder:
Fiskeridepartementet sitter ikke på data
over den tekniske standarden til kystflåten. Skipskontrollen
har imidlertid sine regler å forholde seg til ved kontroll
av ulike fartøy. Krav til helse, miljø og sikkerhet
må ivaretas for å få fartøyet
godkjent for gjeldene periode.
Det er tross alt lettere for nye, moderne fartøy å holde seg
innenfor gitte krav enn det er for eldre fartøy. Nye fartøy
har også en helt annen komfort for mannskapet.
Undersøkelser har fastslått
at det den tekniske standarden for fartøyet ikke trenger å være
samsvarende med fartøyets alder på skroget. Fiskeflåten
foretar stadig endringer og oppgraderinger av fartøyet
ved for eksempel utskifting av motor, ombygginger, nye instrumenter
osv. Men det å flikke på en eldre båt
blir aldri det samme som å bygge nytt.
Spørsmål
11 - om effekter av enhetskvoteordningen for havfiskefartøy:
De gjeldende enhetskvoteordningene for havfiskeflåten
har blitt iverksatt for ulike grupper siden sommeren 2000, med enhetskvoteordningen
for industritrålflåten som den siste fra 5. juli
2002. Det er ennå ikke foretatt en gjennomgående
evaluering av ordningene.
Det er ikke mulig innenfor tidsfristen å fremskaffe tilstrekkelig
informasjon til å gi et fyldestgjørende svar på spørsmålet
om hvordan fangstkapasitet, gjeldsbyrde og antall fartøy
har utviklet seg i de ulike gruppene. Antall fartøy har
gått ned i alle de aktuelle gruppene, og relativt mest
i gruppene konvensjonelle fartøy på eller over
28 meter og industritrålflåten. Dette har lagt
til rette for utvidet driftsgrunnlag for det enkelte fartøy,
og for fornying av fartøyene. En økt gjeldsbyrde
for enkeltfartøy i disse gruppene har således
sin årsak også i denne fornyingen, og representerer
således en investering i fremtiden.
Spørsmål
12 - om enhetskvoter og lønnsomhet:
Ut fra de signaler som foreligger, opplever
autolineflåten nå dårlig lønnsomhet.
Det er imidlertid ikke mulig å si at dette skyldes enhetskvoteordningen
for gruppen konvensjonelle fartøy på eller over
28 meter som sådan. I likhet med øvrige fartøygrupper
får denne gruppen nå redusert sine inntekter som
følge av lavere priser.
Det må også påpekes
at man i autolineflåten, allerede før enhetskvoteordningen
ble iverksatt, så en stor grad av fornying av fartøygruppen.
Denne fornying har, for så vidt sammen med enhetskvoteordningen,
ført til en økning i gjennomsnittsgjelden i gruppen.
På kort sikt påvirker det lønnsomheten
i negativ retning.
Struktureringsarbeidet må imidlertid
sees på lang sikt. Den fornying som nå er foretatt
i denne gruppen, sammen med reduksjonen i antall fartøy
- fra 98 konvensjonelle fartøy på eller over 28
meter før enhetskvoteordningen ble iverksatt til nå i
overkant av 50 - har lagt til rette for at gruppen på lang
sikt har alle forutsetninger for økt lønnsomhet.
Det sier seg selv at det er gunstig at vel 50 fartøy i
fremtiden skal dele gruppens kvoteandeler, og ikke nesten 100.
Når det gjelder fartøy i autolineflåten
over 28 meter er det p.t. de fartøyene som ikke har strukturert
seg, og som således har svakere driftsgrunnlag, som har
den dårligste lønnsomheten.
Spørsmål
13 - om lønnsomhet og gjeld i Hviteboken:
Regnestykkene som presenteres tar ikke hensyn
til at fartøygruppene med høy gjeldsgrad også har
hatt synkende gjennomsnittsalder de seneste årene, dvs.
at deler av gjeldsøkningen skyldes fornying av fartøyene i
gruppa, jf. svar på spørsmålene 11 og
12. Dessuten vil det i en periode hvor enkelte fartøygrupper
nylig har fått tilbud om sammenslåingsordninger
(line- og trålflåten) være lite hensiktsmessig å sammenligne disse
med fartøygrupper som ikke har hatt slike endringer i rammebetingelsene.
Det er først når ordningene har fått
virke en tid man kan si noe om utviklingen i lønnsomhet
som følge av ordningene. Økt gjeld er naturlig
i en tidlig fase av en investering, avkastningen kommer først
senere.
Spørsmål
14 - om ressursbehov etc.:
Fiskeridepartementet har ikke foretatt slike
utregninger. Slike utregninger vil etter departementets mening heller
ikke være lett å gjennomføre på en
slik måte at dette gir et godt bilde på kapitalbehov,
drivstoff forbruk, ressursbehov og arbeidsplasser for de ulike størrelsesgruppene.
Disse parameterne vil variere kraftig ut fra hva slags driftsmønster
ellers like lange fartøy har. Driftsmønster er
igjen avhengig av hvor fartøyet holder til geografisk og
hvilke redskaper som brukes. Driftsmønster, geografisk
tilhørighet og redskapstyper varierer mye innenfor kystflåten,
og det vil derfor være vanskelig å trekke klare
konkusjoner men hensyn til hvilke fartøystørrelser
som er mest ressursvennlige. Fiskeridepartementet er opptatt av
at vi skal opprettholde en variert kystflåte med fartøy
i alle størrelsesgrupper. Dagens kystflåte er
et resultat av lokal tilpassing som det er et mål å opprettholde.
Departementet mener dette best kan gjøres ved å sikre lønnsomheten
for de ulike størrelsesgruppene innenfor Finnmarksmodellen.
Vi viser forøvrig til at Budsjettnemnda
for fiskerinæringen nå innhenter opplysninger
om drivstofforbruket for ulike typer fartøy. Dette er et
viktig element for å kartlegge forbruket og avdekke potensialer
for reduksjon av utslipp av miljøgasser.
Spørsmål
15 - om gjeldsbelastning:
Sammenslåing av to fartøys
kvoter på ett fartøy representerer en inntektspost
for all fremtid. På kort sikt vil en slik investering medføre økte
kapitalkostnader. Dette i de tilfeller hvor ett fartøy
blir "kjøpt" ut av næringen. I de tilfeller hvor
to eiere - som i dag begge driver fartøy i samarbeid – slår
seg sammen på ett av fartøyene - vil ikke kapitalkostnadene øke,
men de samlede driftskostnadene vil bli redusert.
På lengre sikt vil investeringen kaste
av seg gjennom økningen i driftsgrunnlag. Den riktige fordelingen
av en engangsinvestering som vil generere inntekter i all fremtid,
vil være driftsresultatet i all fremtid. Da blir det feil å se
på driftsresultatet for de to til tre første årene
etter investeringen ble gjort. Det virker rimelig å anta
at de fremtidige totale drifts- og vedlikeholdskostnadene for ett
fartøy vil være betydelig lavere enn for to.
Det vises for øvrig til stortingsmeldingens
kapittel 10.3.6 der det blant annet fremholdes at forslaget om avkortning,
fylkesbindinger og bindinger til lengdegrupper for strukturkvotene,
i tillegg til å bidra til kvoteutjevning mellom fartøy,
har distriktspolitiske hensyn og bidrar til å opprettholde
en størrelsesmessig differensiert flåte, bidrar
til å holde prisene på fartøyene nede.
Spørsmål
16 - om kvoter ved passering av 70 år:
Det er ingen grunn til å tro at kvoter
vil tilfalle staten som følge av at eier passerer 70 år.
Vedkommende har anledning til å selge fartøyet
og ny eier kan søke om å få deltakeradgang
med fartøyet, siden tidligere eier frasier seg deltakeradgangen.
Vi har erfaring fra de siste årene som tilsier at "frigitte"
kvoter vil være lik null i årene som kommer.
Spørsmål
17 - om utvidet samlekvotemodell:
I 2002 ble det innført samlekvoteordning
for fartøyene under 15 meter i gruppe I. I 2003 ble ordningen også utvidet
til å gjelde alle fartøy i gruppe II. Før
samlekvoteordningen eventuelt blir utvidet til å gjelde
flere fartøygrupper (dvs også fartøy
over 15 meter) må man samle noe mer erfaring med ordningen,
bl.a. for å unngå overfiske av enkelte arter slik
vi fikk på torsk i 2002. For fartøyene som har
deltatt i ordningen har samlekvotene medført en enklere
hverdag, med bedre mulighet til planlegging av driften. Siden samlekvoten er
garantert, kan fiskerne som er omfattet av ordningen planlegge sitt
driftsår uten å måtte ta hensyn til periodiseringer
og eventuelle stopp i fisket.
Kystfiskarlaget har kommet med et alternativ
til de foreliggende forslag til strukturtiltak som går
ut på en utvidet samlekvoteordning for kystflåten.
Laget vil utvide ordningen til å gjelde flere arter enn
torsk, sei og hyse, for å kunne gi flåten mulighet
til å spesialisere seg. Fiskeridepartementet har ikke avvist
dette forslaget. Muligheten for spesialisering er ønskelig, men
det er klart at en utvidet samlekvoteordning ikke vil løse
det grunnleggende problemet, nemlig at vi har en fiskeflåte
som overstiger det tilgjengelige ressursgrunnlaget! Videre vil en
utvidet samlekvote slik den er foreslått ikke løse
foreldingsproblemet for de eldste båtene som befinner seg
i gruppen 15-21m.
Spørsmål
18 - om fabrikktrålflåten:
Norsk totalkvote på torsk er i 2003
satt til 195.435 tonn. Trålflåten er av dette
tildelt 57.919 tonn. Kvoten for 2003 er 636 tonn for en kvotefaktor.
Fabrikktrålerne har i dag totalt 22,02 kvotefaktorer. Dette
gir 14.000 tonn til fabrikktrålerne, noe som utgjør
7% av den norske totalkvoten.
Spørsmål
19 - om kvotestørrelse i forhold til
fartøylengde:
Regelverket tidlig på 90-tallet ga
en uheldig stimulering til bygging av store fartøy, og
ble derfor endret. Kvotestørrelsen til et fartøy
er i dag definert ut fra fartøyets lengde ved en skjæringsdato
(hjemmelslengden). Denne varierer i ulike fiskerier alt etter når
de ulike gruppene ble lukket. Eksempelvis, i torskefisket nord for
62ºN er datoen 18. desember 1998. Dette innebærer
at fartøyet beholder sin kvote ut fra hjemmelslengden til
fartøyet, uavhengig av om fartøyet byttes ut med
et større eller mindre fartøy. Kvoten er bestemt
av fartøyets hjemmelslengde, ikke av fartøyets
faktiske lengde. Denne regelen er satt for at fiskerne skal kunne
skifte ut sine fartøy etter hva de finner hensiktsmessig,
og ikke foreta forlengelse med det siktemål å få større
kvote, eller unnlate å bygge mindre båt av redsel
for å miste kvote.
Spørsmål
20 - om overføring av kvoter på tvers av lengdegrupper:
Vilkårene for å delta i den
såkalte gruppe I i fisket etter torsk, hyse og sei nord
for 62º, som omfatter konvensjonelle fartøy under
28 meter, fastsettes i en forskrift med virkning for ett år
av gangen. Denne tidsbegrensningen er lovfestet, i § 21
i deltakerloven av 26. mars 1999 nr. 15.
Gjeldende forskrift er til hinder for slik overføring
av deltakeradgang i gruppen over 28 meter til fartøy under 28
meter, som beskrives i spørsmålet. Departementet
er ikke kjent med at det noen gang har blitt søkt om dette.
Spørsmål
21 - om overføring av kvoter fra små til store
fartøy:
Dersom det i spørsmålet siktes
til overføring av kvote til annet fartøy under
28 meter, eventuelt under andre reguleringsgrenser i andre fiskerier
enn det konvensjonelle fisket etter torsk, hyse og sei, så er
regelverket ikke til hinder for slik overføring. En slik
utskifting til større fartøy innebærer
imidlertid ikke tildeling av større kvote, så lenge
de fastsatte skjæringsdatoene står fast, jf. nærmere
om dette ovenfor i svaret på spørsmål 19.
Dersom det i spørsmålet siktes
til overføring av kvote til fartøy over 28 meter,
så er regelverket til hinder for dette. Departementet er
kjent med at det i noen tilfeller har vært søkt
om tillatelse til forlenging av fartøy under 28 meter,
til en lengde over 28 meter. Disse søknadene har blitt
avslått.
Det vises til brev av 4. juni d.å.
vedrørende ovennevnte. Fiskeridepartementet har følgende
svar på oppfølgingsspørsmål
fra Næringskomiteen.
Spørsmål
1 - Ytterstad-dommen:
Den såkalte Ytterstadsaken dreiet seg
om hvorvidt skatteyter kan avskrive den delen av kjøpesummen
for et fiskefartøy som kan henføres til konsesjonsverdien, når
et fiskefartøy er kjøpt for fortsatt drift og
kjøper således har fått tildelt samme
type konsesjon for fartøyet som selgeren tidligere hadde.
En slik merpris knyttet til konsesjonsverdien har sin bakgrunn i
at det ved salg av et fiskefartøy i utgangspunktet er selgeren som
bestemmer om han vil søke tilsvarende konsesjon for et
erstatningsfartøy, eller om han vil frasi seg konsesjonen
slik at kjøperen dermed kommer i posisjon til å få tildelt
samme type konsesjon for fartøyet som selgeren tidligere
hadde.
Lagmannsretten la til grunn i Ytterstadsaken
at det ikke finner sted et salg av konsesjonen som sådan,
men at den økonomiske realiteten mellom kjøper
og selger likevel er at det blir betalt en merpris for fartøyet,
dersom selgeren avstår fra å søke tilsvarende
konsesjon for et erstatningsfartøy. Retten la videre til
grunn at denne merprisen i neste omgang blir å oppfatte
som en formuesverdi hos kjøperen, når han er tildelt
konsesjon fra fiskerimyndighetene.
Det som ble avgjort i Ytterstadsaken var hvordan dette
skal behandles i ligningssammenheng; om merprisen kan avskrives
sammen med fartøyet eller om formuesverdien skal behandles
for seg og hvordan den i så fall skal behandles. Domstolene
la til grunn at den korrekte betraktningsmåten – i
skatterettslig forstand – er at det dreier seg om en formuesverdi
som ikke er gjenstand for slit og elde på samme måte
som skroget, men som må betraktes som en immateriell verdi
som ikke kan danne grunnlag for avskriving med mindre den blir utsatt
for et åpenbart verdifall.
Når det gjelder den investeringen som
blir foretatt som grunnlag for å bli tildelt enhetskvote
etter de gjeldende ordningene for havfiskeflåten, har det
ikke vært skatterettslig tvil om at denne kan avskrives
over det tidsrom enhetskvote kan tildeles. Enhetskvoten tildeles i
henhold til likelydende bestemmelser i samtlige forskrifter for
ett år av gangen, og kan tildeles i inntil 13 år.
Dersom det fartøyet som tas ut av fiske blir kondemnert,
kan enhetskvote tildeles i inntil 18 år. Investeringen
blir således akseptert avskrevet med like deler over 13
eller 18 år.
Det gjelder således ulike avskrivingsregler
for fartøyet, for den formuesverdien som er knyttet til
konsesjonen og den formuesverdien som er knyttet til enhetskvotetildelingen.
Dette viser at det ikke er grunnlag for å trekke
slutninger fra den ligningsmessige behandlingen av ulike objekter,
og til hvordan disse bør karakteriseres i forhold til en
term som ”privat eiendomsrett”. Denne termen har
for øvrig ikke et presist, rettslig innhold, og det blir
derfor noe upresist når det i departementets brev 28. mai
2003 i svaret på spørsmål 2 ble uttalt
at ”pantsetting av fiskekvoter innebærer en privat
eierrett til kvoter/andeler”. Panteloven av 8.
februar 1980 definerer i § 1-1 panterett som en særrett
til å søke dekning for et krav i ett eller flere
bestemte formuesgoder. Panteloven forutsetter imidlertid ikke at
vedkommende formuesgode fritt skal kunne avhendes med bindende virkning
etter avtale mellom private parter, jf. § 1-3 annet ledd,
og begrepet ”privat eiendomsrett” gir i seg selv
ingen anvisning på et entydig sett av regler om hvordan
man kan disponere over et formuesgode. Det er lovgivningen samlet
sett som avgjør hvorvidt, eventuelt i hvilken grad og hvordan,
private parter kan disponere over ulike objekter eller rettsgoder
som for eksempel en konsesjon til å drive fiske.
Spørsmål
2 - kvoter tildelt på årlig basis - til evig tid:
I svaret til spørsmål 15 ble
det skrevet at ”sammenslåing av to fartøys
kvoter på ett fartøy representerer en inntektspost
for all fremtid.” Næringskomiteen ber departementet
utdype dette sett i lys av at kvoter blir tildelt på årlig
basis.
Både vilkårene for å delta
i adgangsbegrensede grupper og fastsettingen av kvoter på gruppe-
og fartøynivå skjer med virkning for ett år
av gangen. Størrelsen på kvotene vil variere med
totalkvotenes størrelse.
Dersom det blir innført en strukturkvoteordning
som foreslått i stortingsmeldingen om strukturtiltak i
kystfiskeflåten, vil sammenslåing av to fartøys
kvoter på ett fartøy danne grunnlag for forhøyet
inntekt fra driften av dette fartøyet i fremtiden, uavhengig
av hvordan totalkvotene, og dermed kvotene på gruppe- og
fartøynivå, måtte variere. Dette sett
i forhold til situasjonen dersom eieren ikke har nyttet ordningen.
Forutsetningen er likevel at dagens adgangsbegrensninger
og reguleringsordning, som innebærer at kvotene fordeles
mellom fartøyene etter et fast forholdstall ut fra lengdeforholdene
forut for en skjæringsdato, står fast. Så lenge
denne grunnleggende forutsetningen er oppfylt, vil den forhøyende
inntekten være til stede ”for all fremtid”.
Oslo, i næringskomiteen, den 11. juni 2003
Øystein Hedstrøm
fung. leder |
Rigmor Andersen Eide
ordfører |