Jeg viser til oversendelse av Dokument 8:111
(2002-2003). Jeg har følgende uttalelse til forslaget:
Dokument 8:111 (2002-2003) Forslag fra representantene
Arne Sortevik og Ursula Evje:
1. Stortinget ber Regjeringen
opprette et skoleombud som er uavhengig fra politisk og departemental styring.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til
rette for at brukerne skal være i flertall i alle offentlige
skolers driftsstyrer, og at disse styrene er å betrakte
som et selvstendig rettssubjekt.
3. Stortinget ber Regjeringen opprette
et brukerutvalg for den videregående opplæringen.
Stortinget legger til grunn at et slikt bruker utvalg skal være
et selvstendig rettssubjekt.
Begrunnelsen for forslagene er et ønske
om øke elevers og foreldres rettssikkerhet gjennom å styrke informasjonen
til brukerne i skolen, styrke brukernes innflytelse overfor skolen
og styrke tilsynet med skolene.
Til forslag nr. 1 har jeg følgende å bemerke:
Behovet for et skoleombud må vurderes
ut fra i hvilken grad dagens system ivaretar slike ombudsfunksjoner.
Når det gjelder informasjon og rådgiving,
har skoleeier og den enkelte skole en generell informasjonsplikt om
rettigheter og klageadgang. Retten til å klage på eksamenskarakterer
er et eksempel på at dette fungerer i praksis. Videre bidrar
Foreldreutvalget for Grunnskolen ved å ivareta en betydelig
informasjons- og rådgivningsoppgave.
Når det gjelder klageadgang, tyder
all erfaring på at fylkesmannen ivaretar denne oppgaven
godt både når det gjelder rådgivning
og klagebehandling. Det er på det rene at fylkesmannen
har høy kompetanse i skolespørsmål og
lang erfaring i klagebehandling.
Jeg mener fylkesmannen klart tilfredsstiller
forutsetningene om uavhengighet og rettssikkerhet i forhold til brukerne.
Jeg vil kort nevne noen forhold som underbygger dette:
– Muligheten
for å få en avgjørelse overprøvd
av en overordnet myndighet er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti
i norsk rett. Slik overprøving skal etter forvaltningsloven § 28
som hovedregel skje ved det nærmeste overordnede organet
til det som fattet vedtaket. I grunnskolesaker, og på enkelte
områder knyttet til videregående opplæring,
har man imidlertid gjennom opplæringsloven § 15-2
valgt å legge overprøvingsmyndigheten til staten,
som har delegert den videre til fylkesmannen. Denne overprøvingsstrukturen
innebærer ikke bare en to-instans behandling, men også at
overprøvingen skjer ved et statlig organ som er uavhengig
av kommunal eller fylkeskommunal myndighet. På videregående skoles
nivå er det, i tråd med hovedregelen i forvaltningsloven,
i hovedsak overordnet instans i fylkeskommunen som sørger
for en slik to-instans behandling. Fylkesmannen har imidlertid i
like stor grad et ansvar både på grunnskolens
og på den videregående skolens nivå når
det gjelder rettledning, tilsyn og pålegg.
– Videre gir fylkesmannens rettslige
kompetanse i visse henseender en bedre rettssikkerhet for brukerne
enn det domstolene og ombudene gir. For det første kan
fylkesmannen gjøre om et vedtak, mens et ombud bare gir
uttalelser. For det andre skal fylkesmannen prøve alle
sider av saken, mens ombud og domstoler normalt ikke prøver
hvorvidt et vedtak er hensiktsmessig. For det tredje har fylkesmennene
en nærhet til forholdene et ombud ikke vil ha.
– Jeg vil for ordens skyld også nevne
at klager har anledning til å henvende seg til ytterligere
en instans, nemlig Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen vil da kunne
vurdere om vedtaket strider mot god forvaltningsskikk eller ikke.
– Hensynet til en lik praktisering
av regelverket søkes ivaretatt av departementet på flere
måter. Jevnlig kontakt med fylkesmennene under løpende saksbehandling,
flere konferanser med fylkesmennenes saksbehandlere og ulike skriv
fra departementet til fylkesmennene er eksempler på tiltak som
bidrar til dette.
Forslagsstillerne hevder blant annet at verken opplæringsloven
eller andre lover gir spesifikke muligheter for å beskytte
den som blir utsatt for mobbing. Ser man på det forholdsvis
nylig vedtatte kap. 9a i opplæringsloven, er det på det
rene at dette ikke medfører riktighet. Av særlig
betydning er § 9a-3 om det psykososiale miljøet,
som skal sikre inngripen og nødvendige tiltak mot mobbing,
vold, rasisme og andre former for krenkende ord eller handlinger.
Blant annet er det her etablert en utvidet klagerett dersom
skolen ikke innen rimelig tid tar stilling til tilfeller der en
elev eller forelder ber om tiltak knyttet til det psykososiale miljøet
ved skolen. Slik passivitet fra skolen skal etter § 9a-3
likestilles med et enkeltvedtak i relasjon til klageretten. Dette
styrker klageadgangen sterkt, og er banebrytende i norsk lovgivning.
Fylkesmannen kan gjennom pålegg kreve tiltak gjennomført,
og fører dessuten et generelt tilsyn med skolene. For å ytterligere
underbygge elevenes rett til å kreve tiltak mot mobbing
og andre krenkende ord eller handlinger, gir opplæringsloven § 9a-7
dessuten hjemmel til å straffe forsettlig eller uaktsomt
brudd på kravene i kap. 9a.
Når det gjelder spesialundervisning,
vil jeg understreke at dette dreier seg om tilsynssaker der fylkesmannen
kan gi pålegg om oppfyllelse dersom vedtaket ikke følges
opp. Verken departementet eller fylkesmannen har akseptert dårlig økonomi
som begrunnelse for manglende oppfølgning av et vedtak
om spesialundervisning.
På denne bakgrunnen ser jeg ikke et
behov for opprettelse av et statlig skoleombud. Jeg vil likevel vise
til at flere fylkeskommuner på frivillig basis har utnevnt
egne elevombud. Disse elevombudene skal ivareta elevenes og lærlingenes
interesser og representere dem i fylkeskommunale fora, motivere
dem for elev-/lærlingmedvirkning og informere
dem om deres rettigheter, plikter og ansvar. Dessuten kurser elevombudene
elevrådene og kontaktlærerne i elevrådsarbeid. Elevombudene
arbeider ikke med enkeltsaker, som for eksempel karakterklager,
men vil likevel kunne gi elevene svar på spørsmål
rundt videregående opplæring, gi råd
og veiledning om hvordan vedkommende kan ta opp saken videre med
den rette instans.
Til forslag nr. 2 har jeg følgende å bemerke:
Vurderinger fra Kvalitetsutvalget, angående
blant annet samarbeidet hjem-skole, er for tiden på høring,
se NOU 2003:16 "I første rekke". Kvalitetsutvalget har
i sin innstilling vurdert ulike tiltak for å bedre samarbeidet
mellom hjem og skole, herunder å styrke foreldrenes involvering
i dette samarbeidet. Utvalget foreslår en rolleavklaring
og utvikling av retningslinjer for hjem-skole samarbeidet i hele
grunnopplæringen. Videre slår utvalget fast at
organisasjonsstrukturen som i dag benyttes må gjennomgås
med sikte på å funksjonsbeskrive organene og øke
mulighetene for reell medbestemmelse.
Jeg vil når dette høringsarbeidet
er avsluttet vurdere nærmere blant annet sammensetningen
av, og den formelle statusen til, den offentlige skolens organer.
Til forslag nr. 3 har jeg følgende å bemerke:
Også dette berører vurderinger
angående samarbeidet hjem-skole som er tatt opp av Kvalitetsutvalget,
og som for tiden er ute på høring. Utvalget påpeker
blant annet at elevenes reelle innflytelse innenfor videregående
opplæring må klargjøres, og at foreldre
også har en utdanningsrolle i forhold til sine barn i videregående
opplæring.
For øvrig eksisterer det allerede i
dag flere brukerorganer innenfor videregående opplæring
som samarbeider godt med den offentlige skolen. Dette samarbeidet omfatter
grupper som næringslivet, gjennom Rådet for fagopplæring
i arbeidslivet, elevene, gjennom Elevorganisasjonen, og lærerne,
gjennom lærerorganisasjonene.
Jeg mener på denne bakgrunnen at det
ikke er naturlig å etablere et nytt sentralt brukerutvalg
for den videregående opplæringen.