Stortinget gjorde 19. juni 2002 vedtak om å be Regjeringa
fremje forslag om ei kvitteringsordning. Frivillige organisasjonar
har også, på bakgrunn av klager på politiet
sine kontrollar, teke initiativ til ei slik ordning. Dette, i tillegg
til kritiske merknader frå European Commission against
Racism and Intolerance (ECRI) og Committee on the Elimination of
Racial Discrimination (CERD), gjorde at departementet ba Politidirektoratet
lage ein rapport der spørsmålet vart utgreia.
I politilova og politiinstruksen er det gitt
ei rekkje reguleringar for korleis den einskilde polititenestemann/-kvinne
skal opptre i møtet med publikum. I tillegg er det gitt
reglar og retningsliner for korleis politiet bør opptre
utanfor tenesta, sidan den einskilde sitt omdøme vil påverke
publikum sitt syn på politiet generelt.
Det er svært ulike reglar for vedtak
om, gjennomføring og rapportering av kontroll,
undersøkjing, visitasjon og ransaking. Dei strekkjer seg
frå eit uformelt vedtak til formelt skriftleg vedtak med
krav om skriftleg rapport om resultatet. Politiet har fleire lovheimlar for å gå inn
i innbyggjarane sin private sfære. For å hindre
at denne makta vert misbrukt, må maktutøvinga vere
under god kontroll. Samfunnet søkjer å sikre best mogeleg
tenesteutøving, både gjennom gode og tilstrekkelege
lover og reglar, gjennom utveljing og opplæring av dei
som skal gjere polititeneste, og gjennom system for tilsyn, instruksjon,
omgjering, klagebehandling og eventuelt straffeforføljing.
I tillegg finst fleire formelle og uformelle kontrollmekanismar.
Dei siste åra er det lagt ned mykje
arbeid i å følgje opp kritikken som har vore retta
mot norsk politi frå mellom anna ECRI og CERD. Under tiltakskapitlet
i Regjeringa sin Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006)
fokuserer fleire punkt på politiet sitt tilhøve
til etniske minoritetar, og måtar dette kan betrast på.
Politidirektoratet har fått i oppdrag å følgje opp
relevante punkt i handlingsplanen. Det er sett tidsfristar for oppfølginga,
og direktoratet rapporterer til departementet.
I kapittel 3 i meldingen gjennomgår
departementet praksis i andre land.
I Politidirektoratet sin rapport er det teke
utgangspunkt i at stortingsvedtaket er basert på det overordna føremålet å verne
publikum mot grunnlause integritetskrenkingar, og i særleg
grad verne etniske minoritetar mot diskriminerande politipraksis.
I rapporten vert det vurdert kva føremål overvakinga
av politiet sin praksis skal tene. Ein konkluderer med at ei eventuell
kvitteringsordning som berre tek sikte på å gi
den einskilde ei kvittering utan at denne vert knytt til informasjon
om politiet si grunngjeving for handlinga, ikkje vil kunne gi noko
høve til styring eller kontroll. Ei slik ordning vil heller
ikkje ha særleg bevisverdi for den einskilde. Det sentrale
vil ikkje vere om ein person er blitt stoppa av politiet eller ikkje,
men kva som var grunnlaget for at politiet stoppa vedkomande, og
om grunnlaget var tilstrekkeleg. Ein meiner at ei registrering og
databehandling/overvaking i større grad vil kunne
oppfylle Stortinget sitt ønskje om å undersøkje
om politiet har ein diskriminerande praksis. Vidare meiner ein at
ei løysing med utlevering av kvitteringar basert på papirblokker
ikkje er god for nokon av partane. I staden vert det foreslått
ei ordning der den som ønskjer kvittering skal kunne få dette
på førespurnad. Ein foreslår at politiet
si plikt til å levere ut slik kvittering vert avgrensa til
seks månader eller eitt år etter hendinga. Ein
meiner det vil bli "relativt liten interesse" for tilbodet.
Innvendingane mot ei kvitteringsordning går
mellom anna på at ei slik ordning vil bli svært
ressurskrevjande. Vidare meiner ein at ei slik ordning vil kunne
verke polariserande i forholdet mellom majoritet- og minoritetfolkesetnaden,
samt kunne føre til at politiet trekkjer seg vekk frå publikum,
med dei negative konsekvensane dette vil kunne få for kampen
mot kriminalitet. Ei anna ulempe er at møta med politiet
vil ta lengre tid, og slik vil innebere større ulemper
for mange.
I samband med utgreiinga har ein rekna ut kor
stort ressursbehovet er i høve til ulike løysingar,
kva opplysningar som må registrerast, og ei vurdering av kva
typer kontakt mellom politiet og publikum som eventuelt bør
registrerast. Generelt konkluderer rapporten med at ei registreringsordning
vil vere kostbar og ressurskrevjande.
Oppdraget frå Justisdepartementet inkluderte
skildring av eit pilotprosjekt. Det vert lagt fram forslag til eit
prosjekt over eitt år, lagt til Søndre Buskerud
og Agder politidistrikt. Prøveprosjektet som blir foreslått er
rekna ut til å koste ca. 2,9 mill. kroner. Dette vil dekke
kostnader til løn og drift. Eventuelle utgifter til teknisk
utstyr kjem i tillegg.
Justisdepartementet sende Politidirektoratet
sin rapport på høyring i februar 2003. I kapittel
5 i proposisjonen foretar departementet ein gjennomgang av høyringsuttalane
når det gjeld spørsmåla som vert stilt
i høyringsbrevet, inkludert ei oppsummering av kva for instansar
som stiller seg positive og negative til ei kvitteringsordning eller
eit prøveprosjekt.
I rapporten refererer Politidirektoratet til
problemet ved manglande kunnskap om politiet sitt forhold til, og behandling
av personar og grupper med minoritetsbakgrunn. Departementet foreslår
at det vert sett av midlar innan Justisdepartementet sine rammer
til oppstart av eit forskingsprosjekt der det vert gjort kvalitative
og kvantitative undersøkingar av tilhøvet mellom
politiet og etniske minoritetar. Ein foreslår at følgjande
oppdrag blir gitt til eit etablert forskingsmiljø:
– Kartleggje
tilhøva før prøveprosjektet vert sett
i gang. Slik kartlegging må inkludere ei undersøking av
tilhøvet mellom politiet og personar/grupper med
minoritetsbakgrunn, slik at ein kan vurdere om politiet opptrer
annleis i forhold til desse enn til andre.
– Følgje og evaluere
prøveprosjektet i aktuelle politidistrikt.
– Vurdere effekten av prøveprosjekt
med kvitterings-/registreringsordning og parallell bruk
av tenestenummer.
Det er viktig at både politiet og publikum
sine reaksjonar på prøveprosjektet vert tekne
med i evalueringa. Det må vidare hentast inn synspunkt
frå relevante interesseorganisasjoner i samband med evalueringa.
Det er viktig at forskingsarbeidet vert sett i verk snarast råd, slik
at nå-situasjonen kan kartleggjast før eit prøveprosjekt
med kvitterings-/registreringsordning vert sett i verk.
Sjølv om Oslo ikkje vert foreslått som prøvedistrikt
for registrerings-/kvitteringsordning, er det særleg viktig
at tilhøva i Oslo vert kartlagte, sidan mange oppfattar
hovudstaden som "problemeigar" i denne samanhengen.
Departementet foreslår eit prøveprosjekt
med ei kvitteringsordning med utgangspunkt i Stortinget sitt vedtak.
For at Stortinget sitt vedtak skal kunne gjennomførast,
og for at ein skal få fullt utbyte av prosjektet, er det
nødvendig at relevant informasjon vert registrert i eit
eigna system. Namn, personnummer eller annan informasjon som kan
førast tilbake til den einskilde, skal ikkje kome fram
i registeret. For å kunne vurdere om politiet diskriminerer
personar med minoritetsbakgrunn, må ein registrere etnisitet.
Registreringa bør vere i tråd med Datatilsynet
si høyringsuttale.
Ved val av stad for prøveprosjekt må ein
vurdere relevante kriteriar sett i høve til Stortinget
sine intensjonar. Kriteriar som folketettleik, del av innbyggjarar med
minoritetsbakgrunn, kriminalitet, nærleik til asylmottak
m.m. skal gå inn i vurderinga. Vidare må det takast
omsyn til ressurssituasjonen i politidistriktet. For å få eit
tilstrekkeleg vurderingsgrunnlag bør det gjennomførast
prøveprosjekt på to ulike stader. Departementet
meiner Søndre Buskerud politidistrikt er godt egna som
prøvedistrikt, med Drammen som ein relativt stor by i norsk
samanheng, og med innbyggjarar med svært ulik etnisk bakgrunn.
Ein foreslår at det andre prøvedistriktet vert
vald i samråd med Politidirektoratet og representantar
for etniske minoritetar.
Prosjektet bør vere ulikt i dei to
politidistrikta. I det eine distriktet bør det gjennomførast
ei generell kvitterings-/registreringsordning der politiet
uoppfordra og på staden gir kvittering til dei som blir
kontrollerte, med etterfølgjande registrering. I det andre
distriktet bør ein avgrense kvittering og etterfølgjande
registrering til dei som etter å ha blitt gjort kjent med
ordninga, ber om det.
Departementet føreset at ordninga famnar
kontroll og undersøkingar etter utlendingslova. Dette vil
ikkje gjelde kontrollar og undersøkingar i samband med grensepassering
(Schengen yttergrense) og ved grensenære aksjonar. Det
vil heller ikkje vere føremålstenleg å la
ordninga gjelde førehandsplanlagte visitasjonar av større
grupper der det ikkje er rom for vurdering frå den einskilde
tenestekvinne eller tenestemann. Ein foreslår difor at
desse vert haldne utanfor.
Departementet foreslår at planlegging
og gjennomføring av prosjektet vert overlete til Politidirektoratet og
dei utvalde prøvedistrikta.
Prosjektet skal vere tidsavgrensa, og skal evaluerast før
eventuell innføring av ei permanent ordning. For å gje
tilstrekkeleg erfaring bør sjølve prosjektperioden gå over
minimum eitt år. Planlegging og evaluering av prosjektet
kjem i tillegg. Det skal gjerast ei ekstern evaluering, som må planleggjast
i god tid før prosjektet startar opp. Forskingsoppdraget
må inkludere førebuing og evaluering av prøveprosjektet
i tillegg til kartlegging av tilhøvet mellom politiet og
personar med minoritetsbakgrunn.
Sidan vurdering av kvitterings-/registreringsordningar
er ein del av Regjeringa sin Handlingplan mot rasisme og diskriminering
(2002-2006), bør prosjektet gjennomførast innan
utgangen av 2006.
Departementet vil be Politidirektoratet vurdere
ulike konsekvensar ved bruk av synleg tenestenummer. Siktemålet
skal vere å prøve ut synleg tenestenummer i samband
med prøveprosjektet. Departementet meiner bruk av tenestenummer
vil verne den einskilde tenestemann/-kvinne av di det i
fleire samanhengar kan erstatte bruk av namn, og såleis
redusere sjansen for at vedkomande vert identifisert som privatperson
i situasjonar der dette vil vere uheldig. Vidare vil publikum sleppe å måtte
spørje om namn eller nummer dersom dei ønskjer å klage
på ei tenestehandling. I tillegg meiner departementet det
kan opplevast trygt for publikum å kunne identifisere tenestemannen/-kvinna, sidan
publikum har plikt til å oppgi namn og personalia når
politiet spør om det.
Forslaga som Justisdepartementet fremjar i denne meldinga
er så ulike forslaga i Politidirektoratet sin rapport at
direktoratet sine tal ikkje kan leggjast til grunn for utrekning
av kostnadene ved forslaget. Departementet meiner mellom anna at
prøveprosjektet med kvitterings-/registreringsordninga
bør gå over eitt år.
Justisdepartementet har, i samråd med
Politihøgskulen, rekna ut at kostnadene ved eit forskingsprosjekt over
3 år vil kome til å bli kring 1,8 mill. kroner.
Dette inkluderer kartlegging av tilhøva før eit
prøveprosjekt vert sett i verk, innsamling av data under
prosjektperioden og evaluering av prosjektet etterpå.
Politidirektoratet får i oppdrag å planleggje
eit prosjekt med kvitterings-/registreringsordning og parallell utprøving
av synleg tenestenummer innanfor ei ramme på 3,5 mill.
kroner.
Ein føreset at både midlar
til forskingsprosjektet og til prøveprosjektet vert dekka
innanfor Justisdepartementet sine rammer.