Regjeringen legger i meldingen fram strategier,
mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det framholdes at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter
barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse.
Regjeringen mener at utviklingen på mange områder
går i riktig retning, men at gapet mellom mål
og virkelighet fortsatt er stort for mange mennesker med nedsatt
funksjonsevne.
Regjeringen vil legge til rette for en politikk
som er basert på kunnskap om effekter av ulike tiltak og virkemidler.
Regjeringens visjon er at personer med nedsatt funksjonsevne skal
ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse
på linje med andre samfunnsborgere.
Som bakgrunn for meldingen vises bl.a. til at St.meld.
nr. 8 (1998-99) Om handlingsplanen for funksjonshemma 1998–2001
ble behandlet av Stortinget i februar 1999. Handlingsplanen ble
senere forlenget til ut 2002.
Som et ledd i oppfølging av Handlingsplanen
for funksjonshemmede ble det i 1999 nedsatt et offentlig utvalg
som skulle vurdere situasjonen for funksjonshemmede. Utvalget, som
ble ledet av Sigurd Manneråk, avga i juni 2001 NOU 2001:22
Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende
barrierer.
Det framholdes at det nå er over ti år
siden reformen for mennesker med utviklingshemming ble iverksatt. Regjeringen
gir i stortingsmeldingen en tilbakemelding til Stortinget om resultater
og erfaringer med reformen.
Regjeringen ønsker å fokusere
på barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. I
stortingsmeldingen gis en oversikt over viktige utfordringer, mål
og videre arbeid knyttet til denne målgruppen.
Et utvalg under ledelse av fylkesmann Knut Korsæth har
vurdert tilskuddsordningene til funksjonshemmedes organisasjoner.
Regjeringen foreslår med utgangspunkt i Korsæth-utvalgets
innstilling endringer i eksisterende tilskuddsordninger.
I omtalen av Regjeringens verdigrunnlag understrekes
bl.a. at hvert menneske har sin egen verdi uavhengig av funksjonsnivå,
og at denne grunnleggende respekten for menneskelivet er en viktig
premiss i utvikling av det samfunnet vi lever i. Regjeringen mener
at samfunnet har et ansvar for å sikre det enkelte menneskets
verdi og likeverd.
Regjeringen vil sette den enkelte borger i sentrum
for utforming av politikken, og mener dette krever realisering av
verdier som:
I meldingen skilles det mellom begrepene nedsatt funksjonsevne
og funksjonshemning. Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller
skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner.
Ifølge meldingen oppstår funksjonshemning når
det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes
utforming eller krav til funksjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen
og Gunn Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo
og Sigbjørn Molvik, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold,
legger til grunn at alle har rett til å være aktive
medborgere. For å beholde og videreutvikle velferdsstaten må alle
ressurser tas i bruk. Disse medlemmer vil peke på at
det er dårlig samfunnsøkonomi at funksjonshemmede
i liten grad deltar i arbeidslivet. Utdanning er det viktigste virkemiddel
for å muliggjøre deltagelse i arbeidslivet. Fysiske
og praktiske hindre for at funksjonshemmede kan få tilgang
til og gjennomføre utdanning må fjernes. Det må legges
til rette for at alle mennesker kan bidra i produksjon og velferdsutvikling.
Det er nødvendig med økt fokus på overgangen
mellom utdanning og arbeid og tiltak som kan bedre mulighetene for
deltakelse i arbeidslivet. Samfunnsskapte hindringer er årsaken
til at mange funksjonshemmede ikke har mulighet til deltakelse og
likestilling. En forutsetning for tilgjengelighet i alle deler av samfunnslivet
er at fysiske barrierer i bygninger, utemiljø og transportmidler
bygges ned og fjernes. Det offentlige tjenestetilbudet må ta
hensyn til at mange funksjonshemmede vil ha behov for hjelp gjennom hele
livet. Hjelpetjenestene må innrettes slik at funksjonshemmede
så langt som mulig kan leve et aktivt og selvstendig liv.
Foreldre til funksjonshemmede barn gjør en viktig innsats.
Familiene må sikres helhetlige og samordnede tjenester
og gode avlastningsordninger.
Disse medlemmerlegger
til grunn at diskriminering av mennesker med funksjonshemninger
skal bekjempes.
Disse medlemmermener
at det er behov for en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede
og en forpliktende plan for å redusere og fjerne de barrierer
som funksjonshemmede møter i hverdagen. Disse medlemmer vil
peke på at gjennomføringen av en slik plan vil
måtte gå over en lang tidsperiode, men at det
likevel er et nødvendig virkemiddel for å nå de
langsiktige mål som er satt for politikken for funksjonshemmede.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, og fra Senterpartiet vil
vise til at Regjeringen i forbindelse med denne meldingen påpeker
at dette er en fortsettelse av arbeidet med å følge
opp det som fremkom i forbindelse med NOU 2001:22 Fra bruker til
borger. Denne var igjen en oppfølging av Handlingsplanen
for funksjonshemma (1998-2002). Disse medlemmer vil
vise til at det arbeidet som ble gjort i forbindelse med NOU 2001:22
Fra bruker til borger, var meget grundig og gjennomtenkt, og at
det i aller høyeste grad fortsatt er svært aktuelt.
Det er, slik disse medlemmer ser
det, tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne
har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet
i befolkningen, gjennomgående har lavere inntekt enn befolkningen
for øvrig og at mange har svært høye
utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler mv.
Det er grunn til å merke seg at dersom
en skal klare å få til en best mulig tilgjengelighet
også for funksjonshemmede i samfunnet, så må det
satses på en rekke forskjellige tiltak. Slik disse
medlemmer ser det, så er det ikke bare snakk om å legge
forholdene fysisk til rette for fremkommelighet for rullestolbrukere,
da dette bare dreier seg om en liten del av de funksjonshemmede. Disse
medlemmer mener at en må tenke en mye større
helhet i de tilbud som finnes, og ikke se isolert sett bare på enkelte
problemstillinger.
Disse medlemmer vil vise til
at meldingen bærer preg av et stort behov for å si
mye om en del utvalgte problemstillinger som ikke nødvendigvis koster
så mye penger, og dessverre i mindre grad tar for seg de
mer prinsipielle sidene knyttet til i hvor stor grad funksjonshemmede
skal ha mest mulig tilnærmet like rettigheter hva angår
deltakelse i samfunnet på alle områder. Det er
skuffende at Regjeringen i liten grad fremmer forslag om nye tiltak
i kampen for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, og
heller konsentrerer seg om å vise til hva som er gjort
på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer mener
at Regjeringen i svært liten grad følger opp det
som fremkommer av NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Det skal imidlertid påpekes
at dersom en skulle følge alle de anbefalinger og tiltak
som der fremkommer, så vil dette koste meget store summer
som helt åpenbart vil måtte spres over flere budsjettår,
men det finnes også det som vil måtte kalles en
mellomløsning. Det er helt åpenbart at dersom
en skal ta problemet tilgjengelighet og nedbygging av funksjonshemmende
barrierer på alvor, så må en satse mer
enn det Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil vise til
at en rekke av de organisasjonene som har vært til høring
i komiteen i denne saken, har uttalt at de er meget skuffet over
at Regjeringen i for liten grad følger opp alle de forslag
til endringer og strategier som ble lagt fram i NOU 2001:22. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til de merknader som
fremkommer under de enkelte kapitler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dagens organisering av sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten
i seg selv er en hindring også når det gjelder
muligheten for raskere nedbygging av funksjonshemmende barrierer.
Funksjonshemmede som ønsker å arbeide, er i stor grad
avhengig av en godt tilrettelagt arbeidsplass for å kunne
fungere best mulig. I en rekke forskjellige situasjoner i livet
møter de funksjonshemmede alle de tre gjeldende etater.
Slik dagens organisering av disse etatene fungerer med bortimot
vanntette skott imellom, blir dette like mye en hindring for den
enkelte bruker som en tilrettelegger. I forbindelse med fremleggelsen av
St.meld. nr. 14 (2002-2003) foreslo Regjeringens en ny organisering
av velferdstjenestene i Norge. Regjeringens forslag gikk ut på at
en fortsatt skulle opprettholde to statlige etater, men med en litt
annen arbeidsdeling. En slik omorganisering til to etater vil etter disse
medlemmers mening ikke bidra til et system som
ivaretar brukernes behov for effektive, raske og riktige løsninger
i dagens samfunn der tidsfaktor, økonomi og ønsker
om å stå i arbeid lengst mulig preger dagliglivet.
Dagens organisering med tre selvstendige forvaltningsnivåer
som skal dekke sine respektive utgifter til forskjellige ytelser,
har skapt unødig tidsbruk, lange ventetider, unødvendig
bruk av midler og ineffektive prosesser. Disse medlemmer ønsker
ikke en videreføring av et system der rimelige løsninger
blir forkastet til fordel for betydelig dyrere utveier for å spare
deler av forvaltningen for utgifter som andre må dekke.
Disse medlemmer vil også understreke
de forskjeller som eksisterer mellom kommuner og sosialkontorer
når det gjelder tildeling av økonomisk sosialhjelp
og kvaliteten og kvantiteten til det sosiale tjenestetilbudet i
kommunene. Disse medlemmer vil hevde at innføring
av omfattende tilbud av private tjenester, gjerne i konkurranse
med offentlige, vil gi brukerne bedre valgmuligheter og samfunnet
en bedre økonomisk tilnærming. Innføring
av et nytt finansieringssystem er etter disse medlemmers syn
påkrevet og skal være tilpasset den enkelte brukers
behov. Disse medlemmer er derfor av den mening at
en ny organisering i to etater - som ikke omfatter de kommunale
sosialtjenester - ikke vil bidra til den modernisering av velferdstilbudet
som nå må gjennomføres. Disse
medlemmer viser til den sterke vekt Regjeringen legger på behovet
for å få flere ut i arbeid og færre på passive
ytelser. I denne saken kan dette ikke sies å være
gjeldende da Regjeringen i liten grad foreslår gode nok
tiltak som kan få funksjonshemmede ut i en god og varig
tilrettelagt arbeidsplass. Skal en få dette til, er en
helt avhengig av å få til en ny organisering av
de etater som i dag styrer med velferdstilretteleggingsoppgaver.
Et overordnet mål må være et forbedret
samlet velferdstilbud på brukernes premisser og til beste
for samfunnsøkonomien, selv om også disse
medlemmer er enig i at det er et overordnet mål
at flere kan stå i arbeid og være aktive deltakere
i samfunnet både sosialt og i arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer mener at solidaritetsalternativets
dager er over, og at det nå bør erstattes av en
bred samling om velferdsalternativet. Disse medlemmer ønsker å presentere
et velferdsalternativ i form av en velferdsreform som skal sikre
langt bedre velferdstjenester og målrettede ytelser for
alle personer som trenger offentlig finansiert velferdsassistanse.
En omfattende velferdsreform, slik disse medlemmer ser
det for seg, baseres på å samle administrasjonen
av alle velferdsordninger i en statlig etat med lokale velferdskontorer
over hele landet, finansiert over statsbudsjettet med overslagsbevilgninger
basert på prinsippet om at pengene følger brukeren
til de tiltak som iverksettes. Tjenestene bør utføres
av private foreninger, organisasjoner, lag og bedrifter der slike
kan baseres på klare lover, forskrifter, regler og avtaler/kontrakter.
Disse medlemmer viser til at
i dagens fragmenterte styringssystem sees og administreres de aller fleste
støtte-, hjelpe-, tilskudds-, behandlings-, bidrags- og
assistanseordninger hver for seg. Det er store kostnader med dobbelte
og mangedobbelte administrasjonsutgifter i forhold til en samlet
administrasjon av alle de ordninger som en bruker kan bli berørt
av gjennom hele livet. En samling av alle ordninger til ett velferdskontor
vil, slik disse medlemmer ser det, gi en bedre oversikt
og større garanti for at den beste og rimeligste hjelpen
gis.
Disse medlemmer peker på at
utgiftene til de mange ulike hjelpeordninger i dag kan belastes
både staten, fylkeskommune og kommuner med det resultat at
det blir en kamp mellom disse ulike forvaltningsledd om å overføre
kostnadene og ansvaret til et annet nivå.
Etter disse medlemmers mening
er det viktigste med en sammenslåing av alt økonomisk
ansvar for velferdsordningene til en statlig etat at alle velferdstiltak
kan sees i sammenheng. Kostnader ved den ene sees i sammenheng med
besparelser i en annen. Når det er statens velferdskonto
som uansett blir belastet med utgiftene, samler det på en
fornuftig måte, slik disse medlemmer ser
det, ansvaret til ett sted og utgifter og besparelser fremkommer
på samme konto. Disse medlemmer anser at
det vil bli slutt på sløsing med ressurser ved
at en person kan gå sykemeldt med 100 000 kroner i sykepenger
fordi det er ventetid på en operasjon som koster 30 000
kroner, eller at man ligger i en sykehusseng til 3 000 kroner døgnet
fordi man mangler en sykehjemsplass til 1 000 kroner døgnet. Når
denne bevilgningskonto også er en overslagsbevilgning basert
på lovfestet plikt til å betale for en nærmere
definert assistanse, hjelp eller tilbud uten en ramme, vil den nødvendige
og ønskelige velferd for de svakeste etter disse
medlemmers mening bli resultatet.
Disse medlemmer ønsker
at de statlige velferdskontorer, lokalisert over hele landet, tar
opp i seg dagens sosialkontor, trygdekontor, arbeidskontor og kommunenes
helse- og omsorgstjenester. Velferdskontoret lokaliseres slik at
det favner en nærmere fastsatt befolkningsmengde og dennes
behov for velferdstjenester. Blant de tjenester som velferdskontoret
får ansvar for å tilby sine brukere, er hjemmehjelp, hjemmesykepleie,
tekniske hjelpemidler i hjemmet, omsorgsbolig, sykehjem, rehabilitering
av alle slag, sykehustjenester, behandling for rusmisbruk, ettervern og
assistanse for løslatte kriminelle, attføringstjenester, uførepensjon,
barnepensjon, andre pensjoner og trygder, vernede og tilrettelagte
arbeidsplasser, barnevernstjenester, tekniske hjelpemidler, omskoleringstilbud,
omsorgstjenester, med mer. Alle tjenester vil således,
slik disse medlemmer ser det, bli vurdert i sammenheng
og basert på det som er best for brukeren og rimeligst
for kontoret.
På velferdskontoret mener disse
medlemmer at arbeidet skal organiseres slik at alle brukere
får en velferdskonsulent å forholde seg til, som
skal ivareta klientens og/eller klientfamiliens
interesser, samt yte den nødvendige assistanse med tilrettelegging
og fremskaffelse av de tjenester som er nødvendig for en bruker.
Dette betyr, slik disse medlemmer ser det, at om
en person som over tid er rusmiddelmisbruker, sosialklient, hospitsbeboer,
beboer i sosialbolig, får opphold i rusbehandlingsinstitusjon/rehabilitering, kriminell
med behov for ettervern og hjelp etter soning, trenger hjelp for å få normal
jobb eller i kortvarig, langvarig eller permanent vernet arbeidsplass,
trenger sosialhjelp eller eventuelt uførepensjon, eller
annet, så er det den samme velferdskonsulent vedkommende henvender
seg til for rådgivning og eventuell fremskaffelse av nødvendige
tjenester eller plasser. Disse medlemmer ser det
som en fordel at velferdskonsulenten har den totale kunnskap om
alle klientens forhold og saksopplysninger. Det bedrer etter disse medlemmers mening
muligheten for å finne det rette og mest relevante tilbud
som kan få klienten tilbake til et normalt, selvforsørgende
liv, eller til det beste alternative opplegg. Velferdskonsulenten
blir både brukerens saksbehandler og representant overfor dem
som skal utføre hjelpe- eller behandlingstjenester. Når
en person henvender seg til velferdskontoret for hjelp, får
vedkommende sin personlige velferdskonsulent som så ivaretar
vedkommendes interesser enten det dreier seg om medisinske tjenester,
omsorgstjenester, botjenester, arbeidstjenester, tekniske hjelpemidler,
institusjonsopphold etc.
Disse medlemmer er klar over
at fordi en kommune vil spare penger på sosialbudsjettet
på kort sikt, kan en person bli overført til uførepensjon
for resten av livet, kanskje flere tiår. Kommunen har ofte
ikke råd til et rusmisbrukerbehandlingsopplegg på budsjettet
slik at enkelte klienter etter flere års rusmisbruk blir
uførepensjonert i resten av livet til det mangedobbelte
av kostnadene ved det behandlingsopplegg som kunne reddet vedkommende.
Disse medlemmer vil understreke
at investeringer i tekniske hjelpemidler i hjemmet er en kortsiktig utgift
som kan utsette et lengre eller varig institusjonsopphold til langt
større kostnader. En operasjon som gis raskt, kan gi besparelser
i sykepenger på det mangedobbelte av kostnadene ved operasjonen. Disse medlemmer mener
dette er ufornuftig bruk av ressurser som oppstår fordi
brukerne ikke sees som en helhet uten tanke på hvilken
del av forvaltningen som skal dekke utgiftene. Når utgifter
fra en konto i dag kan medføre langt større besparelser
på samme konto i fremtiden, vil utgiftene bli utredet,
men når det er en konto med stram ramme i dag og en annen
konto i et annet forvaltningsledd og annet kontor som får
de langsiktige konsekvenser, blir ikke nødvendigvis de
kortsiktige utgifter utredet.
Når et velferdskontor og en velferdskonsulent trenger
en tjeneste for en bruker, det være seg tilbud om behandling
for rusmiddelmisbruk, rehabilitering etter operasjoner, sykdom eller
trafikkuhell, ettervern og oppfølging etter fengselsopphold,
hjemmehjelp og hjemmesykepleietjenester, boligtjenester, barnehagetjenester,
medisinske tjenester, transporttjenester, barnevernstjenester, kortvarige
eller varige vernede arbeidsplasser (for eksempel arbeidsplasser for
psykisk utviklingshemmede), attføringstjenester, arbeidsplasser
for personer på uføretrygd med restarbeidsevne
med mer, så bør disse tjenester, i langt større grad
enn i dag, drives av private frivillige humanitære foreninger,
organisasjoner, lag og bedrifter. Oppgaver og systemer
bør i størst mulig grad overføres til
slike for å skape skille mellom bestiller og tjenesteprodusenten,
slik at det kan etableres en fornuftig konkurranse og valg mellom
tjenesteprodusentene samt en reell mulighet for kontroll med kvaliteten
i tjenestetilbudet som i dag er fraværende.
Disse medlemmer forutsetter gjennomført
et lovverk basert på en sammenslåing av trygde-
og sosiallovgivningen, samt nødvendig forskriftsverk
som medfører klare objektive kvalitetskrav til institusjoner og
faste avtaler/kontrakter med det offentlige, basert på betaling
for utførte tjenester etter stykkpris per døgn, uke
eller måned eller på utførte tjenester
per time eller per operasjon eller behandling etter DRGs (Diagnoserelaterte
grupper) og RUG (Resource Utilization Groups) satser og regler. Disse
medlemmer mener det må inngås faste rammeavtaler
og kontrakter med de organisasjoner og bedrifter som så står
for produksjon av tjenester og drift av institusjoner. Det må innføres godkjenningssystemer
for tjenester og drift av institusjoner. Slike avtaler/kontrakter
kan inngås sentralt for store organisasjoner eller bedrifter,
men bestilling og betaling samt oppfølging skjer lokalt
fra det enkelte velferdskontor.
Den såkalte arbeidslinjen må etter disse
medlemmers mening følges fullt ut basert på det
gamle prinsipp "Gjør din plikt. Krev din rett" slik at
enhver skal ha rett til å kunne bruke sin arbeidsevne,
men også ha plikt til å stille sin arbeidsevne
til disposisjon. Det skal, slik disse medlemmer ser
det, stilles krav til mottakere av hjelp om at de stiller sin arbeidsevne
til rådighet når de har mulighet til det. Samtidig
kan det etableres arbeidsplasser i vernede bedrifter for både kortvarige
og varige/permanente arbeidsplasser for uføre
og funksjonshemmede basert på at det gis tilskudd til virksomheten.
De som arbeider på slike bedrifter eller arbeidssentre,
mottar sin stønad til livsopphold i form av lønn.
Dette kan være et selvstendig viktig moment, f.eks. for
psykisk utviklingshemmede og andre funksjonshemmede (Marker-saken).
Når det gjelder tilbakeføring
til et normalt liv for rusmiddelmisbrukere, tidligere kriminelle
og andre, mener disse medlemmer at det må inngås
avtaler med vanlige bedrifter om tilskudd for å gi arbeidsplasser
med nær oppfølging for å oppnå en
permanent normalsituasjon. For kriminelle som skal løslates,
kan for eksempel foreningen Livet Etter Soning (LES) som består
av tidligere kriminelle etter samme modell som AA (Anonyme alkoholikere),
få i oppdrag å sikre en kriminell jobb og bolig
som står klar når dommen er ferdig sonet. Med
midler fra velferdskontoen kan det gis tilskudd til ordinære
bedrifter som vil gi kriminelle jobb etter soning, og foreningen
vil kunne følge opp inntil vedkommende er rehabilitert
og greier seg på egen hånd. Ved at LES’ lokale
konsulenter får kunnskap noen måneder før
soningen er gjennomført, kan det skreddersys et opplegg
for å hindre tilbakefall til kriminalitet der det er mulig.
For funksjonshemmede, som kan utføre
en god del vanlige jobber i vanlige bedrifter når forholdene
legges til rette for det, kan velferdskontoret betale utgifter for slik
tilrettelegging og eventuelle permanente tilskuddsordninger, som
medfører at funksjonshemmede også blir økonomisk
sett attraktiv arbeidskraft for bedriftene. Dette vil etter disse
medlemmers mening være den beste livssituasjon
for den enkelte og det mest økonomiske for staten. Når
alle tilskudd, ordninger og tjenester i oppfølging av arbeidslinjen
er basert på en sentral overslagsbevilgning, vil etter disse
medlemmers mening ikke mangel på penger hindre
at restarbeidsevnen blir benyttet slik det skjer i dag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil minne om at det i ulike sammenhenger
og undersøkelser er slått fast at funksjonshemmede
har en vanskelig livssituasjon. Det betyr svært ofte at
man har behov for sammensatte tjenester, noe som innebærer
kontakt med flere tjenestetilbud. Mange savner i en slik sammenheng samarbeid
og helhetlig tilnærming og handling. Av den grunn er det
etter disse medlemmers mening lite ønskelig å etablere
ombudsordninger for ulike grupper av befolkningen eller bare deler
av tjenesteapparatet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det bør utvikles ett kompetansemiljø for ombud og
at ordningen bør omfatte helse, sosial, trygd, oppvekst
og arbeid.
Dette medlem mener videre at
en slik ordning bør være tilgjengelig i kommunene,
eventuelt i regi av et interkommunalt samarbeid. Ordningen bør
kunne organiseres som, og i samarbeid med, pasientombudsordningen
og være administrativt uavhengig av de tjenestetilbud som
ordningen skal omfatte.
Dette medlem vil understreke
at kommunenes økonomiske situasjon er så vanskelig
at staten må ta det økonomiske ansvaret for å få etablert
en slik ombudsordning for landets innbyggere. En slik ombudsordning
med brukerkontor, organisert på kommunalt nivå eller
interkommunal regi med kontordager ute i hver kommune, vil gi brukere
av ulike tjenester en service- og hjelpemulighet som er et langt
skritt på veien for å bygge ned barrierer i forhold
til større tilgjengelighet og bistand i en vanskelig livssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser bl.a. til høringene i forbindelse
med St.meld. nr. 40 (2002-2003) der både Den Norske Kreftforening
og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke (LHL) tok opp denne
saken og henviste til forsøket med Brukerkontoret i Løten
kommune. Det er etter dette medlems mening viktig
at de erfaringene og den kompetansen som her er utviklet, kan videreføres
og danne grunnlag for en ombuds- og brukerkontorordning ved at en
får etablert et interkommunalt brukerombud/brukerkontor i
Hedmark i samarbeid med pasientombudet i Hedmark og Oppland.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil derfor
be Regjeringen støtte en slik etablering og bidra til at
det økonomiske grunnlaget er på plass for å kunne få en
bredere erfaringsbakgrunn når det gjelder etablering av
framtidige ombudsordninger.
Komiteen deler Regjeringa
sitt mål om full deltaking og likestilling for alle uavhengig
av funksjonsevne. Alle menneske har sin eigen verdi. Komiteen meiner at
denne eigenverdien må ligge som premiss for arbeidet med
nedbygging av funksjonshemmande barrierar. Samfunnet har eit ansvar
for å sikre det enkelte menneske sin verdi og likeverd.
Deltaking, likestilling og likeverd er verdiar som det er grunnleggande å få realisert
både for den einskilde og for samfunnet. For komiteen er
det avgjerande at personar med nedsett funksjonsevne får
oppleve seg som fullverdige borgarar i det norske samfunnet. Komiteen meiner
at dette burde vere sjølvsagt, men er fullstendig klar
over at mange med nedsett funksjonsevne møter samfunnsskapte
hindringar som står i vegen for ei slik deltaking.
Komiteen meiner at det er eit
offentleg ansvar å legge til rette for at alle ut frå sine
føresetnadar får lik sjanse til å skaffe
seg gode levekår og til å ivareta sine rettar
og plikter som samfunnsborgarar. Politikken for personar med nedsett
funksjonsevne må bygge på individet sitt naturlege
ynskje om å klare seg sjølv. Dette betyr at det
må leggast til rette for at alle ut frå sine føresetnadar
skal kunne delta aktivt i samfunnet, då samfunnet treng
alle.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Kristeleg Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund
og Per Steinar Osmundnes, og Senterpartiet, er på linje
med Regjeringa i målet om eit meir inkluderande samfunn
der personar med nedsett funksjonsevne vert sikra mulegheitene til å leve som
andre. Fleirtalet er oppteken av at ein endrar fokus.
Personar med nedsett funksjonsevne må ikkje sjåast
på som ein byrde i samfunnet, men som ein viktig ressurs.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger til grunn
at alle har rett til å være aktive medborgere.
For å beholde og videreutvikle velferdsstaten må alle
ressurser tas i bruk.
Komiteen vil peke
på at det er dårlig samfunnsøkonomi
at funksjonshemmede i liten grad deltar i arbeidslivet. Utdanning
er det viktigste virkemiddel for å muliggjøre
deltakelse i arbeidslivet. Fysiske og praktiske hindre for at funksjonshemmede
kan få tilgang til - og gjennomføre - utdanning
må fjernes. Det må legges til rette for at alle
mennesker kan bidra i produksjon og velferdsutvikling. Det er nødvendig
med økt fokus på overgangen mellom utdanning og
arbeid og tiltak som kan bedre mulighetene for deltakelse i arbeidslivet.
Samfunnsskapte hindringer er årsaken til at mange funksjonshemmede
ikke har mulighet til deltakelse og likestilling. En forutsetning
for tilgjengelighet i alle deler av samfunnslivet, er at fysiske
barrierer i bygninger, utemiljø og transportmidler bygges ned.
Det offentlige tjenestetilbudet må ta hensyn til at mange
funksjonshemmede vil ha behov for hjelp gjennom hele livet. Hjelpetjenestene
må innrettes slik at funksjonshemmede så langt
som mulig kan leve et aktivt og selvstendig liv. Foreldre til funksjonshemmede
barn gjør en viktig innsats. Familiene må sikres
helhetlige og samordnede tjenester og gode avlastningsordninger. Komiteen legger
til grunn at diskriminering av mennesker med funksjonshemninger
skal bekjempes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at alle mennesker har lik verdi uavhengig av funksjonsevne, og at
målsettingene om likestilling, samme mulighet til arbeid,
utdanning og samfunnsdeltakelse og full tilgjengelighet for alle
bare kan nås gjennom en rekke konkrete tiltak på mange ulike
samfunnsområder.
Disse medlemmer konstaterer at
det er et stort sprik mellom det verdisyn og de ideelle målsettinger Regjeringa
gir uttrykk for i St.meld. nr. 40 (2002-2003), og mangelen på konkrete
og forpliktende tiltak, og finansieringen av disse, som kommer til
uttrykk i meldinga. Regjeringa går da også langt
i å innrømme at den ikke har til hensikt å realisere
målet om full tilgjengelighet gjennom de tiltak som omtales
i denne stortingsmeldinga. Dette er, slik disse medlemmer ser
det, helt åpenbart når Regjeringa uttrykker følgende:
"Å realisere et mål om full tilgjengelighet
for alle vil kreve svært store investeringer som regjeringen
finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene
for innsats på andre områder."
Disse medlemmer mener at dette
ikke kan bety annet enn at nedbygging av funksjonshemmende barrierer
er en lavt prioritert oppgave for Regjeringa siden denne oppgaven
må være underordnet både kravet til stramme
budsjetter og andre oppgaver som Regjeringa ønsker å prioritere
høyere.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
er samd med Regjeringa i at det ikkje finns enkle tiltak som kan
løyse alle dei utfordringane vi står overfor innan
skule, arbeidsliv, kultur og fritid og helse- og sosialtenester.
Skal vi få resultat, er vi avhengige av et målbevisst
og systematisk arbeid over tid, der auka bevisstgjering og brei
mobilisering på alle samfunnsområde og forvaltningsnivå står
sentralt.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa sine mål
og strategiar i St.meld. nr. 40 (2002-2003) er realistiske, konkrete
og vitnar om eit grundig systematisk og heilskapleg arbeid. Det
overordna målet er å bringe røynda nærare
visjonen om personleg utvikling, deltaking og livsutfalding for
alle samfunnsborgarar.
Desse medlemene meiner at stortingsmeldinga tar
for seg alle område i samfunnet som har tydnad for personar
med nedsett funksjonsevne. Det er såleis ei heilskapleg
framstilling. Innanfor stramme rammer meiner desse medlemene at
det vert vanskeleg på kort sikt med ei milliardsatsing
for å rette opp alt som er foretatt opp gjennom åra. Desse
medlemene meiner vi må sørgje for at dei
pengane som vert brukt, vert brukt riktig, og at avgjerder som vert
fatta om nyinvesteringar og vedlikehald, tar omsyn til tilgjenge til
alle. Konkrete forbetringar kan kome ved pragmatisme og praktisk
tilnærming, noko som meldinga legg grunnlag for.
Desse medlemene meiner at dette
legg grunnlag for å teste om verkemidla har hatt ein effekt.
Politikken skal målast på resultata. Desse
medlemene er nøgde med at Regjeringa vil sørgje
for årleg rapportering om situasjonen for personar med
nedsett funksjonsevne, slik at vi kvart år kan sjå om
utviklinga går i riktig retning, kva for sektorar som
følgjer opp ansvaret sitt, og kvar ein må betre
seg. Kunnskap og auka medvisse skal tvinge fram endring - slik at
det vert færre funksjonshemma.
Komiteen registrer
at den tradisjonelle måten å sjå på funksjonshemming
som ein eigenskap ved individet dessverre framleis er utbredt. Komiteen stiller
seg bak Regjeringa sin definisjon på nedsett funksjonsevne og
ynskjer i denne samanheng å understreke at det ikkje er
sjølvsagt at personar med nedsett funksjonsevne vert funksjonshemma.
Tilsvarande meiner komiteen det er viktig å hugse
på at mange med nedsett funksjonsevne i mange situasjonar
ikkje vil vere funksjonshemma. Til dømes er ein blind lite
funksjonshemma når han snakkar i telefonen. Ein reduksjon
i funksjonsevne treng ikkje resultere i redusert deltaking i samfunnet.
Funksjonshemming oppstår når det vert eit gap
mellom individet sine føresetnadar og utforminga til omgjevnadene
eller krav til funksjon.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
stiller seg difor bak Regjeringa sin strategi om å redusere
gapet mellom individet sine føresetnadar og samfunnet sine
krav gjennom å endre samfunnet sine krav og styrke individet
sine føresetnadar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at meldingen
mangler en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede,
og at det ikke legges opp til noen forpliktende plan for å redusere
og fjerne de barrierer som funksjonshemmede møter i hverdagen.
Disse medlemmer vil understreke
at Regjeringas overordna strategi om å redusere gapet mellom individets
forutsetninger og samfunnets krav ikke er særlig ambisiøs.
Med en så vag målsetting vil det være vanskelig
på et seinere tidspunkt å evaluere hvorvidt en slik
strategi har vært vellykka.
Disse medlemmer vil derfor ha
som mål å fjerne gapet mellom individets forutsetninger
og samfunnets krav så langt det overhode lar seg gjøre.
Det redegjøres for mandat og anbefalinger
til Manneråk-utvalget, jf. NOU 2001:22. Utredningen har
vært på alminnelig høring. Om lag 140
høringssvar er mottatt. Det uttales at høringsinstansene
gjennomgående viser til at utredningen gir en grundig analyse
og dokumentasjon av samfunnsskapte barrierer, og at den danner et
godt grunnlag for å vurdere mål, strategier og
tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det gis i meldingen en oppsummering av resultater og
erfaringer med Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998-2002, og
det uttales at det har vært en høy grad av måloppnåelse
for de enkelte tiltakene, og at Handlingsplanen har bidratt til å forbedre
og etablere en rekke nye offentlige tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen mener Handlingsplanen har økt oppmerksomheten
og forståelsen for at hensynet til personer med
nedsatt funksjonsevne skal være et premiss i plan- og beslutningsprosesser.
Det framholdes at resultater og erfaringer med
handlingsplanen peker på følgende utfordringer:
– bedre
forankring av sektoransvarsprinsippet i de ulike sektorer og på de
ulike forvaltningsnivåer
– i all planlegging inkludere
hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne
– øke kunnskapen og bevisstheten
om personer med nedsatt funksjonsevne hos viktige aktører
i ulike planprosesser
– løfte fram prinsippet
om universell utforming
– øke bevisstheten omkring
brukermedvirkning.
Det framholdes at levekårsforskningen
viser at personer med nedsatt funksjonsevne ofte har dårligere samlede
levekår enn gjennomsnittet i befolkningen både
i form av dårligere økonomi, svakere arbeidstilknytning
og lavere utdanning. Gjennomsnittlig inntekt for personer med nedsatt
funksjonsevne er tre firedeler av befolkningen for øvrig.
Mange har i tillegg store utgifter til helse- og sosialtjenester, medisiner,
bolig og visse forbruksartikler.
Det vises til at det pågår
et betydelig internasjonalt samarbeid på mange plan om
utviklingen av politikken for personer med nedsatt funksjonsevne,
både blant brukerorganisasjonene og på statlig
nivå. Norge er engasjert i dette arbeidet, både
på myndighetsnivå og via norske organisasjoner.
Gjennom EØS-avtalen blir store deler av EU-lovgivningen
gjort gjeldende i Norge. Den inneholder mange bestemmelser som har betydning
for tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Norge ønsker å styrke
menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gjennom
sin deltakelse i Europarådet. Det framholdes at samarbeidet
innen Nordisk Ministerråd har omfattet dels praktiske samarbeidsoppgaver
og dels utvikling av felles problemforståelse og tilnærming
i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det vises til at Norge spilte en sentral rolle
i utformingen av forslaget til FNs standardregler for like muligheter
for mennesker med funksjonshemninger. FN har utnevnt en spesialrapportør
som skal overvåke oppfølgingen av standardreglene.
FNs generalforsamling etablerte i 2001 en komité for å utrede
spørsmålet om en internasjonal konvensjon om funksjonshemmedes
rettigheter. Norge har deltatt aktivt i komiteens arbeid og legger
vekt på at hovedformålet med en internasjonal
konvensjon bør være å oppnå en betydelig
bedring av situasjonen for funksjonshemmede både når
det gjelder praktisk politikk og juridiske rettigheter.
Det framholdes at det i norsk utviklingspolitikk stilles
krav til at behovene til personer med nedsatt funksjonsevne skal
ivaretas. Det uttales at fortsatt mye arbeid gjenstår i
dialogen med samarbeidslandene om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne, For å kunne følge opp både
dette og arbeidet i FN-systemet vil Utenriksdepartementet
forsøke å innarbeide dette hensynet på en
mer systematisk måte både i instrukser til møter
i FN-fora og i dialogen med samarbeidslandene.
Komiteen stiller seg
bak Regjeringa si skildring av situasjonen for menneske med funksjonshemming
i kapittel 2. NOU 2001:22 "Fra bruker til borger" er den grundigaste
og mest veldokumenterte offentlege utgreiinga om det å ha
ei funksjonshemming nokon gong. Komiteen meiner at
denne utgreiinga saman med resultata og erfaringane med Handlingsplanen
for funksjonshemmede (1998-2002), levekårsforsking og internasjonal
utvikling er eit godt utgangspunkt for å kome nærare
dei politiske måla som Stortinget har sett for arbeidet.
Komiteen meiner at gjennomgangen
i dette kapitlet syner at det har skjedd viktige endringar og høg
grad av måloppnåing for dei enkelte tiltaka i
løpet av dei siste åra. Komiteen ønskjer
like fullt å påpeike at avstanden mellom dei politiske
måla og røynda framleis er stor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at NOU 2001:22 "Fra bruker til
borger" ga en svært grundig beskrivelse av hverdagen for
personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg skisserte den en lang
rekke viktige strategier og ulike tiltak for å nå målet
om full likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne på mange
ulike områder. På denne måten var denne
utredningen et svært godt utgangspunkt for å utvikle
en politikk for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil i denne sammenheng
påpeke at Regjeringa gjennom St.meld. nr. 40 (2002-2003)
i liten grad følger opp de mange ulike forslag til tiltak
fra NOU 2001:22, og resultatet av dette vil være at avstanden
mellom politiske målsettinger og virkeligheten for de funksjonshemmede
fortsatt vil være stor i åra som kommer, dersom
Regjeringas politikk får gjennomslag.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
vil vise til dei utfordringane Manneråk-utvalet har peika
på:
"Utvalget mener at en, tross forbedringer på flere områder,
ikke i tilstrekkelig grad har lykkes med å omsette de grunnleggende
prinsippene om likestilling, sektoransvar, kompensasjon, brukermedvirkning
og universell utforming i praksis."
Fleirtalet meiner
at Regjeringa har tatt fatt i fleire av dei utfordringane Manneråk-utvalet
har peika på, ved å foreslå fylgjande
strategiar i politikken for menneske med nedsett funksjonsevne:
Sektoransvarsprinsippet, betre kunnskap om situasjonen og samfunnsutviklinga
for personar med redusert funksjonsevne, styrka brukarmedverknad
og universell utforming som strategi.
Fleirtalet meiner at St.meld.
nr. 40 (2002-2003) i stor grad byggjer på Manneråk-utvalet
si innstilling.
For Regjeringen er det viktig å styrke
mulighetene for at personer med nedsatt funksjonsevne skal delta
i arbeidslivet. Utdanning og arbeid er derfor et sentralt satsingsområde.
Tilgjengelighet er det andre innsatsområdet og bedre tjenester
det tredje innsatsområdet i Regjeringens politikk for personer
med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen mener at viktige utfordringer
i offentlige tjenester er knyttet til rekruttering av personell,
kompetanse, organisering, informasjon, service og saksbehandling.
Når det gjelder situasjonen for barn
med nedsatt funksjonsevne og deres familier, mener Regjeringen det
er behov for å lette tilgangen på tjenester, styrke samordningen
av de tjenester som ytes, øke kompetansen i hjelpeapparatet
og bygge ut det psykososiale tilbudet.
Det framholdes at forskningen viser at vi fortsatt
står overfor utfordringer for å bedre levekårene
og livssituasjonen for utviklingshemmede på ulike livsområder. Det
uttales at Regjeringen i sitt videre arbeid vil følge opp
de svakheter som er avdekket på områder som bolig,
tjenester, kompetanse hos personellet, arbeid og fritid. Regjeringen
mener det er viktig å legge til rette for en mer aktiv
og variert fritid hvor utviklingshemmede i større grad
kan delta i aktiviteter for alle, og at det arbeides videre med å styrke
utviklingshemmedes muligheter til selvbestemmelse og medvirkning.
Regjeringen har følgende visjon i politikken
for personer med nedsatt funksjonsevne: Mennesker med nedsatt funksjonsevne
skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse
på linje med andre samfunnsborgere.
Hovedmålene i Regjeringens politikk
for mennesker med redusert funksjonsevne er:
– aktiv
deltakelse og full likestilling
– god tilgjengelighet til bygninger,
utemiljø, produkter og tjenester
– tjenester, opplæring
og kvalifisering skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov
– flere i arbeid som kan nytte
sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet
– sikre økonomisk og
sosial trygghet.
Regjeringen mener at sektoransvarsprinsippet
er en nødvendig og grunnleggende strategi for å nå hovedmålene
i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien
innebærer at det er de vanlige instanser i samfunnet som
skal gi og finansiere tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne
på lik linje med den øvrige befolkningen. Det
er de samme instansene som ved behov skal supplere med særskilte
ordninger dersom de ordinære ordningene ikke er tilstrekkelige.
Regjeringen vil bidra til å øke
kunnskapsgrunnlaget om situasjonen og samfunnsutviklingen for personer med
nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen vil styrke brukermedvirkningen og mener
at brukernes synspunkter må bli en viktigere premiss i
utforming av de individuelle tjenestene og i utformingen av offentlige
tilbud og systemer som organiserer tjenesteproduksjonen. Regjeringen
vil forbedre mulighetene personer med nedsatt funksjonsevne har
til å ivareta sine politiske rettigheter.
Det understrekes at sentralt i arbeidet med å øke
bevisstheten om hensynet til personer med redusert funksjonsevne
står kunnskapen om universell utforming som innebærer
at tilgjengelighet for mennesker med redusert funksjonsevne i størst
mulig grad løses gjennom ordinære, generelle tiltak
som en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og
service.
Komiteen stiller seg
bak Regjeringa sin visjon i politikken for menneske med nedsett
funksjonsevne, og med bakgrunn i denne visjonen og verdigrunnlaget vert
måla knytt til å utforme rammer som sikrar menneske
med nedsett funksjonsevne mulegheit til personleg utvikling og deltaking
i samfunnet. Eit slikt hovudmål krev ein heilskapleg og
samordna politikk.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti stiller seg òg bak hovudmåla
og strategiane til Regjeringa på dette feltet for å nå den
felles visjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at meldingen inneholder
detaljerte beskrivelser av hvordan funksjonshemmede systematisk
stenges ute av arbeid, utdanning, offentlige og private arenaer
og har langt dårligere levekår enn gjennomsnittet. Flertallet vil
peke på at meldingen er svært omfangsrik, men
inneholder svært få forslag til nye tiltak. Det
redegjøres i detalj om små og store tiltak som
er avsluttet eller er under gjennomføring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
meldingen mangler en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede,
og at dette er svært beklagelig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at Regjeringen gjennom
Manneråk-utvalgets arbeid har hatt et godt grunnlag for å utvikle en
slik helhetlig politikk og strategi. Flertallet har merket
seg at Regjeringen ikke finner å kunne prioritere målet
om full tilgjengelighet for alle i tilstrekkelig grad.
Flertallet viser til at Regjeringens
strategi innebærer at det er de vanlige instansene som
skal gi og finansiere tilbudet til personer med nedsatt funksjonsevne
på lik linje med den øvrige befolkning. Flertallet mener
en slik strategi bare kan lykkes dersom det samtidig stilles konkrete
krav til de samme instanser om hvilke tiltak disse må sette
i verk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener i tillegg
at det må foreligge en vilje fra Regjeringa til å bidra
til å sette disse instansene i økonomisk stand
til å ivareta dette ansvaret. Dette kan ikke disse
medlemmer se at Regjeringa legger opp til gjennom den foreliggende
stortingsmeldinga.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til at prinsippet om universell utforming er ein av hovudnøklane
for auka tilgjenge for personar med nedsett funksjonsevne. Universell utforming
går ut på at omsynet til tilgjenge vert ivaretatt
heilt frå starten, slik at seinare ekstrakostnader vert unngått.
Meldinga gjer greie for ei rekkje tiltak som vil bli eller er sett
i gang, m.a. gjennom Handlingsprogram for universell utforming som
starta i 2002, og som det er lagt midlar til i eksisterande rammer. Fleirtalet viser
også til at takten i gjennomføringa av tiltak
for å auke tilgjenge vil måtte tilpassast dei økonomiske rammene
og prioriteringar som vert lagt til grunn i dei årlege
budsjetta, og som legg føringar på investeringar som
vert foretatt i nybygg og nyinvesteringar.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser også til at kommunesektoren
var blant vinnarane i budsjettet for 2004 ved at dei samla inntektene
auka med 6,685 mrd. kroner. Då er ikkje dei sparte utgiftene
som fylgje av at renta har gått ned, rekna med. Samstundes
ser desse medlemene at dei store og stigande utgiftene
til folketrygda bind opp budsjettet slik at det vert mindre rom
til prioriterte område.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er bekymret for
den endringen som Bondevik II-regjeringen legger for dagen når
det gjelder likestilling og utjamning innen velferdspolitikken.
Spesielt blir det fra sosialministeren stadig påpekt at
denne regjeringen vil legge til rette for individuelle løsninger
og "skreddersøm" overfor de som er "verdig trengende". Disse
medlemmer mener generelt at en slik politisk holdning kan
føre til stigmatisering og opprettholdelse av skiller i
samfunnet som er svært uheldige.
Skal de som trenger spesielle tiltak og oppfølging
fra samfunnets side, oppnå likeverdig behandling og levekår,
må det først og fremst legges opp til universelle løsninger
og behandling slik at skiller og ulikheter kan utjamnes på et
generelt grunnlag. Disse medlemmer mener derfor at
også en nedbygging av funksjonshemmende barrierer må basere
seg på et lovverk og en praktisk tilrettelagt politikk
og handling som i større grad skaper likeverdige forhold,
enn det Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at dette må være
grunnlaget for en utjamnende og antidiskriminerende politikk, og
så vil det videre være viktig å tilrettelegge
for den enkelte med individuelle løsninger gjennom avtaler
og kontrakter mellom enkeltmennesket og samfunnets hjelpe- og tiltaksapparat.
Disse medlemmer vil understreke
at kommunesektoren er svært viktig både som tilrettelegger og
som tjenesteyter for å fjerne funksjonshemmende barrierer. Disse
medlemmer vil vise til at kommunesektorens andel av velstandsøkningen
har blitt vesentlig mindre de siste årene. I 2004 er det
lagt opp til at økningen i privat forbruk skal være
sju ganger høyere enn økningen i offentlig forbruk.
Dette vil slik disse medlemmer ser det, føre
til økte forskjeller og mangler i kvalitet og
kapasitet i kommunesektoren som igjen vil ramme personer med nedsatt
funksjonsevne.
Disse medlemmer vil påpeke
at kommunesektoren er i økonomisk ubalanse og har vært
det i flere år. Regnskapene for 2003 viser at inntektsrammene
ikke samsvarer med utgiftsbehovet, og at tallene bekrefter en svekket
driftssituasjon. Disse medlemmer viser bl.a. til
at kommunenes skatteinntekter sviktet med 3 mrd. kroner i 2003,
og at Regjeringen og stortingsflertallet ikke rettet opp dette i
statsbudsjettet for 2004. Disse medlemmer viser videre
til at til sammen ligger det an til et rekordhøyt underskudd
før lån – av SSB oppgitt til om lag 13
mrd. kroner for 2003 – samt en ytterligere økning
av lånegjelda. Alt dette viser at det er behov for en betydelig økning
i kommunesektorens inntekter og en nedtrappingsplan for underskuddet
i åra framover.
Disse medlemmer viser for øvrig
til disse partiers respektive forslag og merknader i budsjettinnstillinger
for 2004 og Innst. S. nr. 259 (2002-2003) om kommuneøkonomien.
Regjeringen besluttet i november 2002 å oppnevne
et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet
mot diskriminering av funksjonshemmede herunder spørsmålet
om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker
på denne måten å få kartlagt
hvilke juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige
for å styrke det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.
Parallelt med lovutvalgets arbeid har Regjeringen fremmet
og vil fremme en rekke forslag til lovendringer innenfor de enkelte
sektorer for å styrke den rettslige situasjonen for personer
med nedsatt funksjonsevne. Det nevnes spesielt følgende:
– I forskrift
til valgloven styrkes retten til adgang til valglokalene for personer
med nedsatt funksjonsevne og adgangen til å stemme for
blinde og svaksynte uten hjelp fra andre.
– I Ot.prp. nr. 40 (2001-2002),
jf. Innst. O. nr. 58 (2001-2002) om endringer i lov om universitet
og høgskoler, er institusjonenes ansvar for studentenes
læringsmiljø presisert og skjerpet.
– Rett til individuell plan i
lov om sosiale tjenester m.v., jf. Ot.prp. nr. 54 (2002-2003).
– Ny kvalitetsforskrift for sosiale
tjenester.
Regjeringen vil vurdere å utvide pasientombudsordningen
til også å omfatte lov om kommunehelsetjenesten
og tjenestene etter sosialtjenesteloven. Det bør etter
Regjeringens oppfatning vurderes etablert en ordning som går
på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer.
Regjeringen nedsatte i mars 2003 et utvalg som
skal utrede og foreslå harmonisering av den kommunale helse-
og sosiallovgivningen.
Regjeringen mener også det viktig å sette
fokus på eksisterende lovgivning for å bedre situasjonen
for personer med nedsatt funksjonsevne spesielt innenfor følgende
områder:
– informasjon
og veiledning om eksisterende lovgivning
– praktisering av eksisterende
lovgivning
– rettslig prøving av
den praksis som utøves.
Regjeringen vil arbeide aktivt for å tydeliggjøre
de enkelte sektortilsyns ansvar. Dette skal bl.a. skje gjennom departementenes årlige
tildelingsbrev til underliggende tilsyn.
Det uttales at økonomiske virkemidler
er aktuelt å benytte både i form av tilførsel
av midler for å styrke innsatsen på nærmere
definerte områder, eller ved å utforme økonomiske
insentiver som fremmer de mål Regjeringen har satt i politikken
for personer med nedsatt funksjonsevne.
Administrative virkemidler er bl.a. knyttet
til organisering, bevisstgjøring gjennom krav til utredning
og saksbehandling og kompetanseheving gjennom informasjon og opplæring.
Regjeringen vil etablere et dokumentasjonssenter som
skal samle inn informasjon og utvikle verktøy for å rapportere
om utviklingen innenfor de ulike samfunnssektorer når det
gjelder situasjonen for personer med redusert funksjonsevne.
Når det gjelder forskning, mener Regjeringen
at selv om det har vært en positiv utvikling, er det fortsatt behov
for å styrke innsatsen på feltet. Regjeringen
vil iverksette to nye satsinger for å styrke forskningsinnsatsen
på feltet:
– Sosialdepartementet
har i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet igangsatt
en ny fireårig satsing knyttet til personer med nedsatt
funksjonsevne og ny teknologi. Satsingen vil gå over fire år og
utgjøre i overkant av 30 mill. kroner.
– Det skal igangsettes en tverrgående
forskningsinnsats fra 2004 knyttet til situasjonen for personer
med nedsatt funksjonsevne. Innsatsen, som beløper seg til
ca. 50 mill. kroner, skal gå over fem år.
Regjeringen vil styrke brukermedvirkningen på kommunalt
nivå og vil foreslå å lovfeste et krav
om brukerrepresentasjon for personer med nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen vil gi kommunene betydelig frihet til å velge
hvordan den lovpålagte brukerrepresentasjonen skal organiseres.
Staten gir i dag generell driftsstøtte
til funksjonshemmedes organisasjoner og tilskudd til likemannsarbeid
i organisasjonene. Totalt ble det bevilget 111,4 mill. kroner til
disse formålene for 2003. Foruten tilskudd til Funksjonshemmedes
Fellesorganisasjon har 115 organisasjoner søkt om driftstilskudd
for 2003. Antall tilskuddsberettigede organisasjoner har økt
fra 38 i 1982 til 78 i 1994 og 108 i 2001. Gjennomsnittlig driftstilskudd
per medlemskap er redusert fra 204 kroner i 1994 til 181 kroner
i 2002.
Det ble i 2000 nedsatt et utvalg for å foreta
en bred gjennomgang av tilskuddsordningene rettet mot funksjonshemmedes
organisasjoner. Utvalget la fram sin innstilling i august 2001.
Det redegjøres for utvalgets forslag og for høringsuttalelsene
til utvalgsinnstillingen.
Departementet legger følgende prinsipper
til grunn for en tilskuddsordning for funksjonshemmedes organisasjoner:
– Tilskuddsordningen
skal legge til rette for et bredt frivillig engasjement.
– Tilskuddsordningen skal i minst
mulig grad legge føringer på hvordan organisasjonene
organiserer sitt arbeid og prioriterer sin innsats.
– Tilskuddsordningen skal være
enkel og oversiktlig å forholde seg til for organisasjonene.
Departementet foreslår at de organisasjoner
som i dag omfattes av tilskuddsordningen, fortsatt skal omfattes
av denne, men at det settes en nedre grense på 250 medlemmer
for nye organisasjoner. Departementet foreslår videre at
finansieringen av paraplyorganisasjoner skal skje gjennom medlemsorganisasjonene. Departementet
mener at organisasjonene bør stå fritt til å bestemme
om de vil være medlem av en paraplyorganisasjon, hvilken
organisasjon de skal være medlem av, og hvor mye midler
de vil legge inn i et slikt samarbeid.
Departementet ønsker en enklere og
mer oversiktlig tilskuddsordning og foreslår å slå sammen
tilskuddet til drift og tilskuddet til likemannsarbeid. Departementet går
inn for at midlene til likemannsarbeid legges inn i driftsstøtten.
Gjeldende tilskuddsordning åpner for
at inntil 5 mill. kroner kan nyttes til tiltak for funksjonshemmede
i regi av andre frivillige organisasjoner. Departementet foreslår
at denne ordningen opphører, og at disse midlene går
inn i det generelle grunnlaget for tildeling av tilskudd.
Fylkeslegene har hatt oppgaven med å fordele tilskudd
til velferds- og ferietiltak siden 1974. Departementet går
inn for at disse midlene tildeles gjennom Fordelingsnemnda og kanaliseres
gjennom funksjonshemmedes organisasjoner på grunnlag av
prioriterte søknader fra disse.
Departementet foreslår å videreføre
dagens system som er basert på faste kriterier samt et
skjønnstilskudd.
Komiteen vil understreke
at for å styrke sektoransvaret og nå måla
i politikken for personar med nedsett funksjonsevne er det avgjerande å ta
i bruk eit sett av verkemiddel. Juridiske verkemiddel er av stor
betyding for å lovfeste rettar for å styrkje det
rettslege vernet overfor funksjonshemma.
Komiteen har merka
seg at Regjeringa har sett ned eit offentleg utval for å greie
ut ei styrking av det rettslege vernet mot diskriminering av funksjonshemma bl.a.
spørsmålet om ei eiga lov mot diskriminering av funksjonshemma. Komiteen ser
fram til at denne utgreiing er ferdig, slik at ein gjennom ei reell
styrking av vernet mot diskriminering kan kome nærare målet om
aktiv deltaking i samfunnet og likestilling mellom menneske med
funksjonshemming og andre borgarar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
Manneråk-utvalgets utredning har dokumentert at funksjonshemmede
systematisk stenges ute av arbeid, utdanning, offentlige og private arenaer. Disse
medlemmer mener derfor at det er nødvendig å ta
i bruk det sterkeste virkemiddel vi har for å forhindre
utestenging av funksjonshemmede, og går inn for at det
skal utarbeides en antidiskrimineringslov.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringa som en oppfølging
av NOU 2001:22 har satt ned et lovutvalg for å utrede spørsmålet
om en antidiskrimineringslov. Disse medlemmer mener
en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede er et helt nødvendig
og et svært viktig virkemiddel i arbeidet for å sikre
likestilling og full tilgjengelighet. NOU 2001:22 ga klare og viktige
føringer med hensyn til formål og gyldighetsområde
for en slik lov. Disse medlemmer vil understreke
at en antidiskrimineringslov må utformes i samsvar med
disse føringene. Disse medlemmer vil i denne
sammenheng spesielt peke på at formålet i loven
skal være å likestille, og at den må inneholde
et forbud mot både direkte og indirekte diskriminering.
Det er videre viktig at både privat og offentlig sektor
omfattes av loven, at det settes standarder vedrørende
utforming av produkter og tjenester, at alle offentlige utredninger
og meldinger skal utrede konsekvenser for mennesker med funksjonsnedsettelser,
og at det ved tildeling av offentlige midler skal knyttes vilkår
om tilrettelegging for funksjonshemmede.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til at Regjeringa gjennom det arbeidet lovutvalet no gjer,
skal ta stilling til nettopp om ei styrking av det rettslege vernet
mot diskriminering av menneske med funksjonshemming skal skje gjennom
ei eiga lov mot diskriminering av funksjonshemma. Regjeringa ynskjer
på denne måten å få kartlagt
kva juridiske verkemiddel som vil vere det mest føremålstenlege.
Føremålet er å fremme full deltaking i
samfunnet for likestilling mellom funksjonshemma og andre borgarar.
Utvalet skal utarbeide forslag til ein ny lov og/eller
endringar i eksisterande lovgjeving. Lovutvalet er sett saman av
både fagfolk og representantar for funksjonshemma sine
organisasjonar, og fleirtalet vil ta standpunkt til
virkemiddel når utvalet har kome med si innstilling. Lovutvalet
skal avslutte arbeidet innan utgangen av 2004. Fleirtalet meiner
at det er viktig at utvalet får avslutte det arbeidet dei
har starta på.
Komiteen meiner også at
det i tillegg til lovutvalet er viktig at det er fremja og vil bli
fremja ei rekke lovendringar innanfor dei enkelte sektorar for å styrke
den rettslege situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne.
Frå komiteen si side er det ynskjeleg å understreke
at det er viktig å sette fokus på eksisterande
lovgjeving. I prosjektet " Styrket brukerveiledning for funksjonshemmede"
blei det framheva at det ikkje var mangelen på rettar som
var problemet, men den manglande evna det offentlege tenesteapparatet
hadde til å rettleie slik at den enkelte fekk utløyst rettane
sine. Komiteen er einig med Regjeringa i at det på mange
område er ei tilfredsstillande lovgjeving, og er positiv
til at Regjeringa i det vidare arbeidet vil leggje vekt på tiltak
for å styrke informasjon og rettleiing om den eksisterande
lovgjevinga og vurdere tiltak der det ikkje er godt nok samsvar
mellom lova sin intensjon og praksis. Komiteen er
difor nøgd med at det vert satsa på kompetansehevande
tiltak, spesielt i kommunane.
Komiteen viser at det i Ot.prp.
nr. 54 (2002-2003) (jf. Innst. O. nr. 4 (2003-2004)) vart lovfesta
ein rett til individuell plan i sosialtenesta. Det er viktig at
dei planane kommunane er med på å utarbeide, vert
fylgd opp. Komiteen meiner at det er positivt at
Regjeringa ynskjer å sjå på dagens ordningar
for tenester og ytingar for å sjå om dei er organisert
og lovregulert på ein slik måte at dei gjev tilstrekkeleg
tryggleik, føreseielegheit og heilskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil peke på at det ved innføringen
av en antidiskrimineringslov må etableres kontroll- og
tilsynsordninger som sikrer at loven etterleves. Disse medlemmer vil
komme tilbake til spørsmålet om den mest hensiktsmessige
organiseringen av dette i forbindelse med behandlingen av loven.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er nødvendig å følge opp antidiskrimineringslovgiving
og annen lovgiving på ulike områder med en tilsynsmyndighet
som skal hindre diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser
og for å sikre deres spesielle rettigheter. Manneråk-utvalget
(NOU 2001:22) anbefalte derfor å opprette Tilsynet for
funksjonshemmedes rettigheter. Disse medlemmer vil
følge opp denne anbefalingen fra Manneråk-utvalget.
Et slikt tilsyn må ha en selvstendig og uavhengig stilling,
og det må ha muligheter til effektive sanksjoner mot brudd
på forbudet mot diskriminering av funksjonshemmede.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om opprettelse av et selvstendig og uavhengig tilsyn som har
som oppgave å føre tilsyn med og håndheve
de samfunnsmessige rettigheter mennesker med funksjonsnedsettelser
har."
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til lovutvalet som no tar stilling til om ei styrking av
det rettslege vernet mot diskriminering av menneske med nedsett
funksjonsevne skal skje gjennom ei antidiskrimineringslov, og som
også vurderer korleis tilsynet kan regulerast. Pressemeldinga frå Sosialdepartementet
då utvalet vart sett ned 29. november 2002, seier:
"Utvalet skal utarbeide forslag til ein ny lov og/eller endringar
i eksisterande lovgiving. Forslaga vil ta stilling til kven som
skal bli gitt rettar og plikter. Utvalet skal drøfte høve
til sanksjonar og skal vurdere om særskilde organ bør
ha ansvar for ei effektiv oppfølging av regelverket. Utvalet
bør også kartleggje lovgivinga mot diskriminering
av funksjonshemma i andre land."
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser også til at det har skjedd
ei vesentleg styrking av tilsynet med pleie- og omsorgstenestene
i kommunane i den seinare tida. M.a. er Fylkesmannen sitt tilsynsområde
overfor sosialtenesta frå 1. januar 2003 utvida frå tilsyn
avgrensa til institusjonar etter sosialtenestelova og tiltak etter
same lov kapittel 6A til også å gjelde tilsyn
med det tenestetilbodet kommunane yter i omsorgsbustader, og med
andre heimebaserte tenester i sosialtenestelova.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er av den oppfatning at en god og effektiv
antidiskrimineringslov for mennesker med nedsatt funksjonsevne er
et viktig skritt på veien mot likestilling. På det
juridiske området er det i tillegg nødvendig å styrke
allerede eksisterende lovverk på flere ulike områder.
Manneråk-utvalget påpekte svakheter og mangler
ved lovgivningen på en rekke områder i forhold
til å sikre mennesker med funksjonsnedsettelser samme rettigheter
som andre. Slik disse medlemmer ser det, er det derfor
nødvendig med en gjennomgang av lovverket med sikte på å styrke
eksisterende lovverk. Eksempler på lovverk som trenger
styrking og samordning, er: plan- og bygningsloven, samferdselsloven,
jernbaneloven, vegtrafikkloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven,
opplæringsloven og lov om universitet og høgskoler.
Komiteen har merka
seg den offensive satsinga som Regjeringa har gjort og legg opp
til, innan forsking. Komiteen ser på det
som positivt at ein ynskjer å styrke forskinga. Forskinga
vil kunne synleggjere dei problema og barrierar som funksjonshemma
opplever i dagleglivet. Forsking er eit viktig verkemiddel i å oppnå aktiv
deltaking i samfunnet for funksjonshemma.
Komiteen viser til at det i St.prp.
nr. 1 (2003-2004) (jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004)) vart
løyva 5 mill. kroner til etablering av eit dokumentasjonssenter, som
skal samle informasjon og utvikle verkty for å rapportere
om utviklinga innanfor dei ulike samfunnssektorane når
det gjeld situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne. Den årlege
rapporten som dokumentasjonssenteret skal avgje, skal m.a. handle om
status i situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne.
Komiteen er positiv
til at Sosialdepartementet saman med Nærings- og handelsdepartementet
har sett i gang ei fireårig satsing knytt til personar
med nedsett funksjonsevne og ny teknologi. Denne sterke satsinga på "IT
Funk" vil slik komiteen ser det, vere avgjerande
for å hindre at ny teknologi skapar fleire barrierar.
Komiteen stiller seg
heilt bak Regjeringa sitt ynskje om å styrke brukarmedverknaden
på kommunalt nivå for personar med nedsett funksjonsevne,
og støttar forslaget om å lovfeste brukarrepresentasjon
for personar med nedsett funksjonsevne. Komiteen støttar
også at kommunane vert gjeve fridom til å velje korleis
denne brukarrepresentasjonen skal organiserast, slik at resultatet
vert best mogeleg for alle grupper.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
er nøgd med at Regjeringa vil styrke brukarmedverknaden
på kommunalt nivå for personar med nedsett funksjonsevne,
og støttar lovfesting av eit krav om brukarrepresentasjon.
Sjølv om Regjeringa er av den oppfatting at det må vere
opp til kommunane kva måte dei vil organisere brukarrepresentasjonen
på, meiner fleirtalet at beste løysinga
vil vere ei lovfesting av kommunale råd. Fleirtalet er
kjent med at i kommunar som allereie har oppretta kommunale råd for
menneske med nedsett funksjonsevne, har dette ført til
større merksemd om brukargruppa sine behov, og at faktiske
endringar som har skjedd, har hatt tydnad for livssituasjonen deira. Fleirtalet meiner
at både brukargruppa og kommunen er tent med å ha
eitt råd som representerer alle med nedsett funksjonsevne
i kommunen. Dette sikrar at interessene til alle dei ulike gruppene
av menneske med nedsett funksjonsevne vert ivaretatt utan å vere
avhengig av sterke pressgrupper som ivaretar kun enkelte interesser. Fleirtalet meiner
at ved å organisere brukarmedverknaden som kommunale råd,
vil sjansane for reell brukarmedverkand vere ytterlegare til stades. Fleirtalet er
såleis ikkje ueinig i intensjonen i Regjeringa sitt forslag
om at kommunane sjølv skal organisere brukarmedverkanden.
Fleirtalet fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa kome attende
til Stortinget med eit forslag om lovfesting av kommunale råd for
menneske med nedsett funksjonsevne i løpet av 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at lovfesting
av kravet om brukermedvirkning er riktig. Med bakgrunn i at norske
kommuner er svært ulike både med hensyn til geografisk
størrelse, folketall og organiseringsform, mener disse
medlemmer at det vil være fornuftig å overlate
til den enkelte kommune å bestemme hvordan en slik lovpålagt
brukermedvirkning best kan ivaretas. Her kan det, slik disse
medlemmer ser det, tenkes ulike modeller, hvorav et kommunalt
råd er én slik modell. Disse medlemmer vil
avvente å ta stilling til konkrete løsninger til
Regjeringa kommer tilbake til Stortinget med en sak om dette.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er viktig å få tilrettelagt for, og stimulert
til, at flere funksjonshemmede kan engasjere seg og delta i frivillig
organisasjonsarbeid og politiske beslutningsorgan. Dette
medlem vil understreke at en slik tilrettelegging vil være
av stor betydning for å kunne gi funksjonshemmede på samme
grunnlag som andre direkte medinnflytelse og deltakelse. Dette medlem er
kjent med at trygdelovgivningen i forhold til uføretrygd
og friinntektsbeløpet på inntil 1 G kan gi problemer
for uføretrygdede som deltar i samfunnslivet på like
vilkår med andre. Trygdeetaten tolker bestemmelsene noe
ulikt, og dette medfører ulikheter og forskjellsbehandling
både mellom uføretrygdede og mellom disse og andre
grupper med ordinære arbeidsinntekter. Dette medlem mener
at uføretrygdede som deltar som tillitsvalgte/folkevalgte, uansett
om dette er på dag- eller kveldstid, må kunne
få gjøre dette uten at godtgjørelsen
som betales for slik deltakelse, fører til avkorting i
uføretrygden. Dette medlem ber derfor om
at Regjeringen tar opp og avklarer dette slik at det bedre kan tilrettelegges
for deltakelse fra uføretrygdede i forbindelse med verv
både i offentlig sammenheng og i forhold til det private organisasjonslivet.
Komiteen støttar
Regjeringa sitt forslag om at det skal settast ei nedre grense på 250
medlemer for å bli tilskotsberettiga. Sidan dette forslaget
ikkje gjeld eksisterande organisasjonar, ivaretar dette forslaget den
kompetansen som er bygd opp rundt sjeldne diagnosar, og
at desse organisasjonane ikkje vert lagt ned. Samstundes vil det
medverke til å hindre ei ytterlegare fragmentering av organisasjonsstrukturen.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
støttar Regjeringa i intensjonen om at organisasjonane
for menneske med nedsett funksjonsevne må få stor
fridom til å organisere sitt eige arbeid, og at paraplyorganisasjonane
må hente legitimiteten sin frå dei deltakande
medlemsorganisasjonane. Fleirtalet meiner derfor
at det er mange gode grunnar for at finansieringa av paraplyorganisasjonar
skal skje gjennom medlemsorganisasjonane.
Fleirtalet meiner at det arbeidet
som paraplyorganisasjonen FFO driv, er viktig for medlemsorganisasjonane. Fleirtalet vil
spesielt understreke det arbeidet som FFO driv som serviceorgan,
samarbeidsarena, koordinator på ulike område og
gjennom prosjekt som m.a. Rettighetssenteret. Fleirtalet er opptatt
av at drifta av desse oppgåvene skal verte sikra, og meiner
derfor at FFO skal få ei fast støtte på 5
mill. kroner. Resten vert delt utover som driftstilskot til organisasjonane
innan FFO i dag.
Fleirtalet vil understreke at
ingen organisasjonar skal tene eller tape på å vere
med i ein paraplyorganisasjon framfor ein annan, og dei skal fritt
kunne velje kva for ein "paraply" dei skal være medlem
av. Går ein medlemsorganisasjon ut av ein paraplyorganisasjon, tar
organisasjonen støtta med seg til ein eventuelt ny "paraply".
Dette byggjer opp under prinsippet om sjølvbestemming.
Kvar organisasjon legitimerer dermed sin eventuelle paraplyorganisasjon.
Komiteenvil peke på atdet
er et offentlig ansvar å legge til rette for full likestilling
og deltagelse for funksjonshemmede. Komiteen vil
understreke betydningen av det aktive engasjement som legges for dagen
av funksjonshemmedes organisasjoner for å belyse de funksjonshemmedes
muligheter og utfordringer og for å bedre livssituasjonen
for disse. Komiteen ser på samarbeidet mellom
organisasjonene og offentlige myndigheter som meget viktig i det
videre arbeid for å bedre funksjonshemmedes levekår.
Offentlig tilskudd er en forutsetning for at disse organisasjonene
skal få utført sitt arbeid. Komiteenvil peke på at mange av de funksjonshemmedes
organisasjoner er små og representerer mennesker med sjeldne
funksjonshemninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de små organisasjonene
er helt avhengig av å tilhøre et større
fellesskap av organisasjoner for å bli hørt. Disse
medlemmer mener at staten må legge til rette for
at organisasjonene har et felles politisk talerør og samarbeidsorgan.
Etter disse medlemmers syn kan dette best gjøres
ved at dagens finansiering av paraplyorganisasjonene videreføres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa videreføre
nåværende ordning for finansiering av paraplyorganisasjonene
for funksjonshemmedes organisasjoner."
Disse medlemmer vil peke på at
FFOs medlemsorganisasjoner er samstemte i kravet om at dagens finansieringsordning
for paraplyorganisasjoner av funksjonshemmedes organisasjoner skal
videreføres. Disse medlemmerhar
merket seg at Regjeringen ønsker å styrke brukernes
medvirkning på ulike sektorer både ut fra demokratiske
prinsipper og for at offentlig forvaltning skal bli tilført
kunnskap. Disse medlemmerfinner
det på denne bakgrunn oppsiktsvekkende at Regjeringen velger å ignorere
et entydig råd fra FFOs medlemsorganisasjoner når
det gjelder utformingen av finansieringsordning.
Disse medlemmer har merket seg
at flertallet legger til grunn at organisasjonene skal ha stor frihet
til å organisere sitt arbeid, men at det foreslås
at 5 mill. kroner fortsatt skal gå til FFO. Disse
medlemmer viser til at flertallet ikke følger opp
de prinsipper de angivelig legger til grunn i utformingen av tilskuddsordningen,
og antar at den nye tilskuddsordningen innføres av budsjettekniske
hensyn.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
presiserer at det er to paraplyorganisasjonar for menneske med nedsett
funksjonsevne: FFO og SAFO. Dei har for augneblinken to ulike finansieringsmodellar,
høvesvis direktefinansiering og finansiering gjennom medlemsorganisasjonane.
Fleirtalet viser til at høyringssvara
til Korseth-utvalet si innstilling fordelte seg slik:
– 10 av
høyringsinstansane meiner prinsipielt at finansiering av
paraplyorganisasjonane bør gå gjennom organisasjonane,
og at staten ikkje skal direktefinansiere desse. 9 av desse er organisasjonar
og 1 er eit fylkeslegeembete.
– 9 av høyringsinstansane
vil oppretthalde dagens ordning med direktefinansiering til FFO.
Alle dei er organisasjonar.
– 6 høyringssvar støtter
Korseth-utvalet sitt forslag til omlegging av paraplytilskotet.
Av desse er 3 ikkje-organisasjonar.
– 3 høyringsinstansar
kommenterer paraplysamarbeidet, men tar ikkje stilling til modell.
Det er 24 organisasjonar som har uttalt seg,
og 4 ikkje-organisasjonar. Fleirtalet understreker
derfor at det er eit fleirtal av høyringssvara som går
inn for ei omlegging av dagens tilskotsordning med direktefinansiering
av FFO.
I tillegg vil fleirtalet igjen
understreke at det er dei oppgåvene FFO driv som serviceorgan,
samarbeidsarena, koordinator på ulike område og
gjennom prosjekt som m.a. Rettighetssenteret, fleirtalet vil sikre
drifta av gjennom eit årleg tilskot på 5 mill.
kroner. Når resten av midlane går direkte til
medlemsorganisasjonane, meiner fleirtalet at dette
støtter oppunder prinsippet om sjølvbestemming.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at likemannsarbeidet
er en viktig del av de funksjonshemmedes organisasjoners virksomhet, spesielt
i regi av de små organisasjonene. Flertallet kan
derfor ikke støtte forslaget om å slå sammen
driftstilskuddet og tilskuddet til likemannsarbeid.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at driftstilskuddet til funksjonshemmedes organisasjoner og
tilskuddet til likemannsarbeid fortsatt skal opprettholdes som to
separate tilskuddsordninger."
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, er
einig i at likemannsarbeid gjennom organisasjonar for menneske med
nedsett funksjonsevne er av uvurderleg tydnad for samfunnet og for
den enkelte.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at det er eit av dei områda
som regjeringa Bondevik II har prioritert i si regjeringstid. Totalt
har driftstilskot og likemannsmidlar auka frå 92,2 mill.
kroner i budsjettet i 1999 til 124,1 mill. kroner i budsjettet i
2004. Av dette er likemannsmiddel høvesvis 12,3 mill. kroner
og 14,2 mill. kroner.
Desse medlemene viser til at
tilskot til likemannsarbeid fyrst vart etablert som ei mellombels ordning
for å stimulere til likemannsarbeid. Sidan 1993 har dette
vore ei permanent ordning. Årsrapportar frå organisasjonane
viser at likemannsaktivitetar er ein sterkt integrert del av alle
brukarorganisasjonane sitt arbeid. Desse medlemene vil
understreke at det er nødvendig å sjå likemannsaktivitetar
i samanheng med føremålet med driftstilskotet
som m.a. er å gje service til medlemene. Sidan likemannsaktivitetar
er medlemsservice, er desse medlemene samde med Regjeringa
i at forslaget vil bety ei forenkling som vil frigjere ressursar
i organisasjonane som i dag vert brukte til å skrive søknadar
og administrere midlar. Dermed kan dette opne for meir likemannsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen foreslår å slå sammen
driftstilskuddet og tilskuddet til likemannsarbeid slik at en bevilger
ett samlet tilskudd til de funksjonshemmedes organisasjoner. Disse
medlemmer kan ikke akseptere denne endringen med bakgrunn
i at disse to tilskuddene er ment å dreie seg om to meget
forskjellige oppgaver. Disse medlemmer vil vise til
at det arbeid som gjøres i forbindelse med likemannsarbeidet,
er av uvurderlig betydning både for den enkelte som mottar
denne hjelpen, og for samfunnet. Disse medlemmer vil
i fremtiden legge vekt på at nettopp likemannsarbeidet
må styrkes betydelig da det mest sannsynlig er på dette
området vi kan få best utnyttet ressursene hva
angår opplæring og tilrettelegging for den enkelte
med funksjonshemming. I den forbindelse kan det blant annet vises
til opplæring av diabetikere, astmatikere, blinde og svaksynte, rullestolbrukere
etc. Det er en kjensgjerning at når det gjelder hvordan
f.eks. en diabetiker best skal kunne takle sin hverdag, så er
det nok likemenn som vet mest om dette. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er betydelig mer gevinst å hente
ut både for den enkelte og samfunnet dersom en øker
innsatsen på dette området. På den bakgrunn ønsker disse
medlemmer at Regjeringen, i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2005, legger frem en opptrappingsplan hva
angår tildeling og bruk av likemannsarbeid. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2005 utarbeide en opptrappingsplan
for bevilgninger til likemannsarbeid, samt foreta en vurdering,
i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, av hvordan bevilgningene til
likemannsarbeid best kan nyttes."
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
meiner at dei 5 mill. kroner som kan nyttast til tiltak for funksjonshemma
i regi av frivillige organisasjonar, bør gå til
likemannsarbeid gjennom dei funksjonshemma sine organisasjonar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
dagens tilskuddsordning åpner for at inntil 5 mill. kroner
kan nyttes til tiltak for funksjonshemmede i regi av andre frivillige
organisasjoner. Regjeringa foreslår i meldinga at denne
ordninga nå opphører, og at midlene går
inn i det generelle grunnlaget for tildeling av tilskudd. Disse
medlemmer kan ikke støtte dette da det ikke er
gjort rede for i meldinga hvilke konsekvenser dette vil ha for organisasjonene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa videreføre
dagens ordning som åpner for at deler av tilskuddet til
funksjonshemmedes organisasjoner kan nyttes til tiltak i regi av andre
frivillige organisasjoner."
Når det gjelder grunnskole og videregående opplæring,
har Regjeringen følgende mål:
– Elever
skal oppleve en inkluderende og tilpasset skole der enhver får
sjanse til å lykkes i forhold til sine forutsetninger,
anlegg og interesser.
– Elever med nedsatt funksjonsevne
skal oppleve god planlegging, hjelp og veiledning i overgangen mellom
grunnskolen og videregående opplæring og i overgangen
til høyere utdanning/arbeid.
Tiltak knyttet til grunnskole og videregående opplæring
oppsummeres slik:
– Utdannings-
og forskningsdepartementet har lagt fram forslag om endringer av
dagens klassedelingsregler slik at skolene kan legge til rette for
fleksible, pedagogisk forsvarlige grupper.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil igangsette en gjennomgang av tilpasset opplæring og spesialundervisning.
– Stortinget vil få seg
forelagt en sak om hørselssektoren og statlig spesialpedagogisk
støttesystem.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil legge til grunn DAISY-format i den videre lydbok-produksjonen
for elever med lese- og skrivevansker, blinde og synshemmede.
– I Ot.prp. nr. 67 (2002-2003)
har Utdannings- og forskningsdepartementet lagt fram et lovendringsforslag
som åpner for at fylkeskommunen i enkelte tilfelle kan
godkjenne en lærekontrakt som fastsetter at hele eller
større deler av opplæringen skal skje i bedrift.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil styrke fokus på situasjonen for elever med nedsatt
funksjonsevne i det tilsyn som utøves av fylkesmennenes
utdanningsavdelinger.
– Prosjektet "Delt rådgivningstjeneste"
er igangsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet og skal prøve
ut nye modeller for organisering av skolens rådgivningstjeneste.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil prioritere arbeidet med å utvikle samarbeidsrutiner
mellom skolemyndighetene og Aetat for å lette overgangen
mellom skole og arbeidsliv for personer med nedsatt funksjonsevne.
Når det gjelder universitet og høyskoler,
har Regjeringen følgende mål:
– Personer
med nedsatt funksjonsevne, som oppfyller vilkårene for å studere,
skal ha samme reelle adgang til høyere utdanning som andre.
– Øke antall studenter
med nedsatt funksjonsevne i høyere utdanning til samme
andel som befolkningen for øvrig.
– Lette overgangen mellom høyere
utdanning og arbeid for studenter med nedsatt funksjonsevne.
Tiltak knyttet til universitet og høgskoler
oppsummeres slik:
– Utdannings-
og forskningsdepartement vil i samarbeid med sektoren legge opp
til forbedrede rapporteringsrutiner som kan danne utgangspunkt for konkrete
tiltak innenfor de ulike universiteters og høyskolers ansvarsområder.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil stille krav til utdanningsinstitusjonene om lokale handlingsplaner
som skal bidra til at kravene i universitet- og høgskoleloven
blir fulgt opp, og til at studenter med nedsatt funksjonsevne får
et bedre læringsmiljø.
– Det er etablert en nasjonal
pådriver- og nettverksfunksjon ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet
(NTNU) knyttet til arbeidet med å fremme bedre læringsmiljø for
studenter med nedsatt funksjonsevne.
– Enheten ved NTNU vil i samarbeid
med universitets- og høyskolesektoren legge til rette for
kompetansehevende tilbud rettet mot medlemmer av læringsmiljøutvalgene.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
har gjennom Ot.prp. nr. 65 (2002-2003) fremmet forslag om endringer
i universitets- og høgskoleloven som innebærer
at Arbeidstilsynet gis tilsynsansvaret med studentenes læringsmiljø,
og at læringsmiljøutvalgets sentrale plass i arbeidet
for å ivareta studentenes læringsmiljø styrkes.
– Utdanningsinstitusjonene vil
følge opp utvikling og bruk av Individuell utdanningsplan
slik at dette blir et nyttig verktøy for studenter med
nedsatt funksjonsevne.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil videreføre kravet om at hver utdanningsinstitusjon skal
etablere en kontaktperson eller rådgivningstjeneste for
studenter med nedsatt funksjonsevne.
– Utdannings- og forskningsdepartementet
vil videreføre Brukerforum for høyere utdanning
for en treårsperiode.
– Sosialdepartementet har tatt
initiativ til at det utarbeides en revidert brosjyre om studenter
med nedsatt funksjonsevne for å lette tilgangen på informasjon
om relevante tjenester.
– Det skal utarbeides et rundskriv
i samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og Arbeids-
og administrasjonsdepartementet for å stimulere til økt
tverrsektorielt samarbeid lokalt for å lette overgangen
mellom utdanning og arbeid.
– Det er innført en ny
støtteordning for elever og studenter med innføringen
av fribeløp som innebærer at trygdede får
ta del i den generelle forbedringen i studiefinansieringen.
Regjeringen ønsker å legge
til rette for et arbeidsliv preget av mangfold, der den enkelte
får tatt sine evner og interesser i bruk. Regjeringen mener
det er behov for en samordnet og styrket innsats for at personer
med nedsatt funksjonsevne skal kunne ta sine ressurser i bruk i
arbeidslivet, og at det særlig er behov for å styrke innsatsen
for å få flere i ordinært arbeid. Regjeringens mål
er at alle skal ha muligheter til å delta i arbeidslivet ut
fra sine forutsetninger.
Tiltak når det gjelder avklaring, kvalifisering
og formidling, oppsummeres slik:
– Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil legge til rette for årlig
rapportering om situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne
på arbeidsmarkedet.
– Aetat vil ta initiativ til samarbeid
med brukerorganisasjoner for å sikre et godt tjenestetilbud
overfor grupper med nedsatt funksjonsevne.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
tar sikte på fremme et lovforslag som sikrer brukermedvirkning
i Aetat.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil klargjøre og synliggjøre brukernes rettigheter
og vil foreslå at dette nedfelles i ny lov om offentlige arbeidsmarkedstjenester.
Innføring av nye servicebaserte brukerrettigheter skal
gi brukerne en formell rett til å få vurdert sine
behov for arbeidsmarkedstjenester.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil videreføre forsøk med stykkprisfinansiert
avklaring av yrkeshemmede innrettet mot en raskere avklaring og
oppfølging av yrkeshemmede. Departementet vil vurdere å forsterke
innsatsen for å utrede yrkeshemmedes muligheter i arbeidslivet.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
har iverksatt forsøk med konkurranse om arbeidsformidling
av personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging
i arbeidsmarkedet, blant annet yrkeshemmede og langtidsledige.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil løpende vurdere innretning og omfang på tiltakssammensetningen
rettet mot arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil vurdere å bygge ut arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt
arbeid.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil vurdere forsøk med jobbklubb og andre jobbsøkeraktiviteter
for arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil vurdere å iverksette en forsøksordning rettet
mot oppfølging av arbeidssøkere med psykiske lidelser.
Det framholdes at for å bedre samarbeidet
mellom helsetjenestene og andre tjenester er det behov for forskning
og utviklingsrettede prosjekter som tar opp problemstillinger knyttet
til insentiver, mål og ansvar for samarbeid i ulike sammenhenger.
Det orienteres om intensjonsavtalen om et mer
inkluderende arbeidsliv, og det framholdes at Rikstrygdeverket skal
prioritere fokus på personer med nedsatt funksjonsevne
i sitt fagutviklingsprogram og ved iverksetting av utviklingsprosjekter.
Formålet er å øke antall IA-virksomheter
som utarbeider delmål knyttet til å rekruttere
flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet skal
utarbeide en tiltaksplan for økt rekruttering av personer med
nedsatt funksjonsevne til offentlig sektor.
Tiltak knyttet til tilrettelegging av arbeidsplassen oppsummeres
slik:
– Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil fremme et lovforslag om skjerpet
vern mot diskriminering i arbeidslivet.
– Rikstrygdeverket skal opprette
en nasjonal faggruppe på området arbeidsplasshjelpemidler
for å øke kompetansen om hjelpemidler og ergonomiske tiltak
på dette området.
– I forbindelse med Sosial- og
helsedirektoratets evaluering av forskrift om habilitering og rehabilitering
skal kommunens ansvar for hjelpemidler og ergonomiske tiltak gjennomgås.
– Det er etablert et landsdekkende
forsøk som innebærer at ved nyansettelse etter
1. januar 2003 bortfaller arbeidsgivers egenandel på ½ G
også etter 6 måneders ansettelse.
– Sosialdepartementet vil etablere
en varig ordning for funksjonsassistent.
– Sosialdepartementet har foreslått å oppheve
taket på individuelle rettigheter til tolk i arbeidslivet
fra 1. juli 2003.
Komiteen stiller seg
bak Regjeringa sine mål for utdanning og arbeid.
Komiteen meiner at
utdanning er eit av dei viktigaste verkemidla for arbeidsdeltaking
for funksjonshemma. Utdanning generelt og høgare utdanning spesielt
har større tydnad for om menneske med funksjonshemming
kjem i arbeid, enn det har for andre.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, registrerer at Utdannings-
og forskingsdepartementet (UFD) i 2003 fekk gjennomslag
for endringar av dagens klassedelingstal, slik at skulane kan legge
til rette for fleksible, pedagogisk forsvarlege grupper.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, trur at dette saman med gjennomgangen av
tilpassa opplæring og spesialundervisning vil vere med
på å gjere skulen meir inkluderande.
Komiteen trur at individuelle
utdanningsplanar vert ein nyttig reiskap for å legge til
rette for studiesituasjonar for personar med nedsett funksjonsevne.
Det vert frå komiteen si side føresett
at studenten samarbeidar med institusjonen om å utforme
utdanningsplanen, og at den enkelte student kan påverke
innhaldet i eigen utdanningsplan.
Komiteen er nøgd med
at UFD vil legge til grunn DAISY-format i den vidare lydbokproduksjonen
for elevar med lese- og skrivevanskar, blinde og synshemma. Dette
vil gje elevar eit betre og meir tilgjengeleg tilbod.
Komiteen har merka seg at overgangen
mellom skule og arbeid kan opplevast vanskeleg for personar med
nedsett funksjonsevne. Komiteen er difor positiv
til at UFD vil prioritere arbeidet med å utvikle samarbeidsrutinar
mellom skulen og Aetat for å lette overgangen. Komiteen er
nøgd med at Regjeringa set i gang eit slikt arbeid som
vil tydeleggjere ansvarsforholda mellom dei ulike aktørane.
Komiteen er positiv til at det
er sett av midlar til å etablere ein nasjonal pådrivar-
og nettverksfunksjon ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU)
knytt til arbeidet med å fremme betre læringsmiljø for
studentar med nedsett funksjonsevne. Denne eininga ved NTNU vil
i samarbeid med universitets- og høgskulesektoren legge
til rette for kompetansehevande tilbod retta mot medlemar av læringsmiljøutvala. Komiteen meiner
at denne eininga vil ha stor effekt i arbeidet med å betre
situasjonen for studentar med nedsett funksjonsevne.
Komiteen vil leggje vekt på at
spørsmål knytt til funksjonshemma og utdanning
vil bli tatt opp i samband med handsaminga av stortingsmeldinga
basert på Kvalitetsutvalget si innstilling (NOU 2003:16).
Komiteen vil understreke at prisnippet
om lik rett til utdanning er et av de viktigste prinsippene utdanningen
i Norge er basert på. Komiteen er glad for
at det er bred politisk enighet om dette. Komiteen understreker
at prinsippet om lik rett til utdanning er i samsvar med artikkel
26.1 i FNs menneskerettighetserklæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger vekt på at
utdanningsinstitusjonene våre er grunnleggende samfunnsinstitusjoner
som blant annet skal utjevne sosiale forskjeller og virke samfunnsbyggende. Disse
medlemmer mener at en rettferdig utdanning krever en tilrettelegging
for dem med spesielle behov.
Komiteen vil særlig
bemerke at arbeidslivet er en sentral inngangsport til deltagelse
i arbeidet og at utdanning er en viktig forutsetning for deltagelse
i fellesskapet. Komiteen mener at utdanning er en
svært viktig forutsetning for at mennesker med funksjonsnedsettelser
kommer i arbeid. Undersøkelser har vist at blant mennesker
med funksjonshemninger så stiger arbeidsdeltagelsen i tråd
med utdanningens lengde. Komiteen er av den oppfatning
at å la mennesker bruke sine skapende evner gjennom et
aktivt yrkesliv, er godt for den enkelte, men også for
samfunnet som helhet. Komiteen mener at det derfor
er viktig at man i tilstrekkelig grad evner å tilby en
utdanning som på alle måter er tilgjengelig for
folk med ulike funksjonshemninger.
Komiteen understreker at man
ved "tilgjengelig undervisning", mener både det fysiske
læringsmiljøet og formen på selve undervisningen. Komiteen vil her
særlig legge vekt på spesialundervisningen som
et viktig virkemiddel for tilby en tilpasset undervisning. Komiteen mener
at man må se på hele utdanningsløpet
samlet. Det hjelper lite om man har universiteter og høyskoler
som er tilrettelagt for folk med funksjonshemninger, om man ikke
kan tilby disse elevene den nødvendige støtten
i grunnopplæringen.
Komiteen ser på økte
muligheter til utdanning og arbeid som det viktigste virkemidlet
for å oppnå likestilling for personer med funksjonsnedsettelse.
Det er også en svært klar sammenheng mellom disse
to viktige samfunnsarenaene. For de aller fleste er utdanning og
kompetanse en forutsetning for deltagelse på arbeidsmarkedet.
Dette er en minst like viktig forutsetning for mennesker med nedsatt
funksjonsevne som for andre.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til samandraget der dei tiltaka
som Regjeringa har sett i verk eller vil setje i verk knytt til
grunnskule og vidaregåande opplæring er lista
opp. Desse medlemene vil spesielt peike på at
UFD vil igangsetje ein gjennomgang av tilpassa opplæring
og spesialundervisning nettopp for elevar på desse trinna. Desse
medlemene ser fram til at denne gjennomgangen vert gjort
for å kunne vurdere om elevar med nedsett funksjonsevne
vert tilbydd den nødvendige støtta i grunnopplæringa.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at utdanning
og arbeid er viktig for utjevning av levekår. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at funksjonshemmede
gjennomgående både har lavere utdanning, lavere
yrkesdeltakelse og dårligere levekår enn befolkningen
for øvrig.
Siden utdanning er så grunnleggende
for arbeidsdeltakelse, må det settes inn omfattende tiltak
i utdanningssektoren - fra grunnskole til universitet og høgskoler.
Et hovedsatsingsområde vil være å sikre
en reell rett for alle til tilrettelagt undervisning. Denne retten
er nedfelt i opplæringslova, men det er langt igjen før denne
retten er en realitet for alle. En av de viktigste begrensende faktorene
i så måte, slik disse medlemmer ser
det, er manglende ressurser i kommunene til å skape en
skole som gir alle denne muligheten.
I tillegg er den manglende fysiske tilgjengeligheten til
og tilretteleggingen av skolebygg og anlegg et stort hinder for
mange. På dette området er også kommuneøkonomien
i mange tilfeller en begrensende faktor for forbedring. Det er derfor
nødvendig at statlige myndigheter tar et langt større økonomisk
ansvar for kommunenes muligheter til å gi en fullt ut tilrettelagt undervisning
for alle.
Disse medlemmer mener derfor
det må utarbeides en konkret og forpliktende handlingsplan
for tilgjengelighet i eksisterende skolebygg med klare tidsfrister
og et forpliktende opplegg for statlig medvirkning i finansiering
av handlingsplanen.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til rentekompensasjonsordninga for skuleanlegg. Skal ein kome
inn under ordninga, er det ein føresetnad at behova til
menneske med nedsett funksjonsevne vert ivaretatt. Det er til no
utbetalt 502 mill. kroner under denne ordninga som har ei investeringsramme
på 15 mrd. kroner over 8 år. Fleirtalet viser
også til at Eigedomsforvaltingsutvalet som vart oppnemnd
21. november 2003, skal leggje fram ei delinnstilling i månadsskiftet
mars/april og si endelege innstilling 15. oktober d.å.
Det er grunn til å tru at tilgjenge til skulebygg for personar
med nedsett funksjonsevne vil bli grundig vurdert av utvalet.
Fleirtalet vil vise til at regjeringspartia
og Senterpartiet i samband med trontaledebatten høsten
2003 støtta Framstegspartiet sitt framlegg om at Regjeringa skal
utarbeide ei utgreiing for Stortinget om vedlikeholdssituasjonen
for skolebygg i grunnskolen og den vidaregående skolen
i løpet av første halvår 2004.
Komiteen mener at
utdanning er en viktig forutsetning for arbeidsdeltakelse. Dette
gjelder for alle, men i særlig grad for personer med funksjonsnedsettelser.
Tall fra SSBs levekårsundersøkelse i 1995 viser at
blant dem som hadde høyere utdanning i denne gruppen, var
nesten dobbelt så mange i arbeid sammenligna med dem som
hadde sju til tolv års utdanning. Dette viser, slik komiteen ser
det, at tilgang til høyere utdanning er spesielt viktig
for personer med funksjonsnedsettelse når det
gjelder tilgang til arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, mener kvalitetsreformen i
høyere utdanning skaper spesielle utfordringer når
det gjelder personer med funksjonsnedsettelse. Reformen innebærer
at utdanningsinstitusjonene i større grad skal konkurrere
om studentene, og institusjonene får tildelt midler etter hvor
raskt studentene fullfører et studieløp. Dette
vil etter flertallets oppfatning føre til
at studenter som bruker lenger tid på grunn av funksjonsnedsettelse,
blir mindre attraktive. I tillegg vil studenter med funksjonsnedsettelse
ofte medføre ekstrautgifter på grunn av kostnader
knytta til tilrettelegging. Samla sett vil studenter med funksjonsnedsettelse
da lett bli taperne i et system der de høyere utdanningsinstitusjonene
skal konkurrere med hverandre om studentene og om finansieringa.
Dette problemet mener flertallet må vies større
oppmerksomhet, og flertallet vil derfor fremme forslag
om at Regjeringa legger fram en plan for hvordan studiekvalitet
skal bedres for studenter med funksjonshemming, og som hindrer at
kvalitetsreformen i seg sjøl utelukker denne gruppen studenter.
Flertallet remmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme
forslag som sikrer at kvalitetsreformen i høyere utdanning
sikrer kvalitet og lik tilgjengelighet også for studenter
med nedsatt funksjonsevne."
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at universitet og høgskular
er pålagte å utvikle kvalitetssikringssystem som
skal omfatte alle prosessar som har tydnad for studiekvaliteten. Desse
medlemene understrekar at dette også gjeld i høve
til funksjonshemma studentar. Det er etablert eit eige organ, NOKUT,
som skal kontrollere at institusjonar under universitets- og høgskulelova
har et system for kvalitetssikring på plass.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, vil også peke på studiefinansieringa
som et særlig problem, slik også Manneråk-utvalget
gjorde. Det er viktig at studiefinansieringa blir slik at studenter
som forsinkes i utdanninga på grunn av funksjonshemming, ikke
påføres ekstra økonomiske belastninger
på grunn av dette. Det kan etter disse medlemmers oppfatning
gjøres ved at lån blir omgjort til stipend når slike
forsinkelser oppstår.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa sikre
at studiefinansieringsordningene ikke påfører
studenter ekstra utgifter som er knytta til nedsatt funksjonsevne."
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at frå 2002-2003 vart
det innført ei ny støtteordning gjennom Lånekassen
for studentar i høgare utdanning og all anna utdanning
enn ordinær vidaregåande opplæring. Kostnadsnorma
auka til 8 000 kroner per måned, og stipendandelen
auka til 40 prosent. Tildeling av utdanningsstipend er avhengig
av at studenten består eksamen/fullfører
utdanninga. Det er likevel gjort visse unntak frå vilkåret
om fullført utdanning/bestått eksamen
for å få stipend. Dette gjeld blant anna studentar som
har blitt forseinka på grunn av sjukdom, fødsel eller
funksjonshemming. Studentar som blir forseinka av desse årsakene,
har også høve til å få støtte
utover dei ordinære forseinkingsreglane. Desse medlemene peikar
på at dette inneber at det allereie gjeld spesielle sosiale
ordningar for studentar med nedsett funksjonsevne. Desse
medlemene ser derfor ingen grunn til å endre dagens
regelverk i Statens lånekasse.
Komiteen vil framholde
at også i overgangen mellom utdanning og arbeid vil mange
med funksjonsnedsettelser møte spesielle utfordringer. Komiteen viser bl.a.
til at studenter med nedsatt funksjonsevne har mindre muligheter
til å ha arbeid ved siden av studiene enn andre, og på samme
måte er mulighetene til sommerjobb for disse studentene
begrensa sammenligna med andre. Denne type arbeidserfaring er svært
nyttig - både som et bidrag til å lette overgangen
til arbeidslivet og for å knytte kontakter inn mot den enkelte
arbeidsplass og bedrift.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til at UFD og AAD i samarbeid vil utarbeide eit rundskriv
for å stimulere til auka tverrsektorielt samarbeid lokalt
for å lette overgangen mellom utdanning og arbeid. Fleirtalet ber
Regjeringa i denne samanheng vurdere om det bør leggjast
til rette for praksisordningar og sommarjobbprosjekt for ungdom
med nedsett funksjonsevne som er i utdanning, både for å gje
dei arbeidstrening og for å betre kontakten til arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at arbeidslivssentrene
i fylkene må ha en sentral rolle i arbeidet med å lette
overgangen mellom utdanning og arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne. Disse
medlemmer ønsker derfor at Regjeringen tar initiativ
til at arbeidslivssentrene får en langt mer sentral rolle
i dette arbeidet ved at disse sentrene eksempelvis etablerer sommerjobbprosjekter for
ungdom med nedsatt funksjonsevne. Et annet tiltak kan være
at det etableres praksisordninger for studenter med nedsatt funksjonsevne
i samarbeid med arbeidslivssentrene.
Komiteen meiner at
ein nøkkel til betre levekår for personar med
nedsett funksjonsevne er knytt til mulegheitene til lønna
arbeid, og er derfor uroleg over at berre om lag halvparten av alle
med nedsett funksjonsevne er i arbeid. Frå komiteen si
side er det derfor ønskeleg at flest muleg funksjonshemma
får høve til å delta i arbeidslivet. Komiteen stiller
seg av denne grunn bak Regjeringa sitt ynskje om å legge
til rette for eit arbeidsliv prega av mangfald, der den einskilde
får ta sine evner og interesser i bruk slik at det vert
etablert eit stimulerande og kreativt arbeidsmiljø, noko
som også kan leggje til rette for auka produktivitet og
konkurransekraft.
Komiteen har merka seg at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil legge til rette for årleg
rapportering om situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne
på arbeidsmarknaden ved gjennomføring av årvisse
tilleggsundersøkingar til Arbeidskraftsundersøkelsen.
Komiteen meiner at brukarmedverknad
må settast på dagsorden også innan arbeidslivet,
og registrerer at Aetat i 2003 tok initiativ til samarbeid med brukarorganisasjonane
for å sikre eit godt tenestetilbod overfor grupper med
nedsett funksjonsevne. Komiteen er såleis
nøgd med at det i løpet av 2003 vart lovfesta
brukarmedverknad i Aetat. Det er viktig at ein klargjer og synleggjer
brukarane sine rettar. Innføring av nye servicebaserte
brukarrettar skal gje brukarane ein formell rett til å få vurdert
sine behov for arbeidsmarknadstenester.
Komiteen har merka seg at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil vurdere å bygge ut
arbeidsmarknadstiltaket Varig tilrettelagt arbeid, og at Regjeringa
dei siste to åra har bygd ut tiltaket med om lag 560 nye
plassar. I denne samanheng vil komiteen vise til at
dette er eit avgjerande tiltak for at utviklingshemma skal få høve
til å delta i arbeidslivet.
Komiteen har merka seg at det
er positive erfaringar med jobbklubbar og andre jobbsøkaraktivitetar
for personar med nedsett funksjonsevne, og støtter vidareføringa
av dette arbeidet.
Komiteenvil
understreke at helsetenesta ofte spelar ei avgjerande rolle for
at menneske med funksjonshemming skal kome seg i arbeid. Ved hjelp
av funksjonsvurderingar kan helsetenesta medverke til at det vert
lettare å setje i gang relevante tiltak for å førebyggje
utstøting frå arbeidslivet. Tverrfagleg og tverretatleg
arbeid er nødvendig for å sjå brukaren
sine problem i ein heilskap. Bruk av individuell plan kan vere eit
verkemiddel for å få til dette.
Komiteen er oppteken av at delmål
2 i intensjonsavtalen om eit meir inkluderande arbeidsliv i større grad
vert følgd opp. Komiteen er difor positiv
til at Rikstrygdeverket har priortert å ha fokus på personar med
nedsett funksjonsevne gjennom sine fagutviklingsprogram
og ved iverksetting av utviklingsprosjekt. I denne samanheng har komiteen merka
seg at Arbeids- og administrasjonsdepartementet skal utarbeide ein
tiltaksplan for auka rekruttering av personar med nedsett funksjonsevne
til offentleg sektor.
Komiteen er oppteken av at tiltak
knytt til tilrettelegging av arbeidsplassar vert prioritert. Komiteen er
difor glad for at arbeidsgjevars eigenandel ved nyansettingar er
fjerna, og for at det har vorte etablert ei varig ordning for funksjonsassistent
samstundes som taket for individuelle rettar til tolk i arbeidslivet
har vorte oppheva. Komiteen meiner at dette er tre viktige
tiltak som Regjeringa har sett i verk, som vil styrke nokre grupper
si tilknyting til arbeidslivet.
Komiteen er kjend med at personar
med nedsett funksjonsevne må forhalde seg til ei rekke
aktørar i det offentlege hjelpeapparatet. Dagens organisering
av velferdsordningane gjev ikkje ei tilstrekkeleg samordna hjelp
til dei som har problem med å kome inn på arbeidsmarknaden.
Tenesteapparatet er for oppsplitta og ikkje i god nok stand til å finne
skreddarsydde, heilskaplege løysingar for den einskilde. Komiteen ser fram
til at utgreiing om ulike modellar for ein felles velferdsetat beståande
av dagens Aetat, trygdeetat og sosialetat vert lagd fram for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, er bekymret for den store økningen
i registrerte yrkeshemmede og for at de funksjonshemmede ofte står
i fare for å bli utstøtt av arbeidslivet. I løpet
av det siste året har om lag 20 000 funksjonshemmede arbeidstakere
gått ut av arbeidsmarkedet, og det er en høyere
avgang enn i andre deler av befolkningen.
Flertallet viser til at manglende
statistikk og oversikt over utviklingen av sysselsettingen blant
funksjonshemmede og uføre er et problem. At det er blitt
20 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet bare det siste året,
synliggjør behovet for å få mer eksakt
kunnskap om hvilke mekanismer som fungerer for å få funksjonshemmede
i arbeid, kunnskap om hvilke metoder og innsatser som fungerer godt
for hvem i attføringsarbeidet og i tilretteleggingsarbeidet
- og for at de forblir i varig arbeid.
Komiteen mener at
det er viktig å legge til rette for at funksjonshemmede
og yrkeshemmede kan være yrkesaktive i den grad de har
mulighet til det.
Komiteen viser til at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil utarbeide årlig rapportering
om situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne på arbeidsmarkedet,
med gjennomføring av årvisse tilleggsundersøkelser
til Arbeidskraftundersøkelsene (AKU).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener innsatsen
for et inkluderende arbeidsliv må økes, bl.a.
ved å øke innsatsen gjennom arbeidslivssentrene.
Komiteen viser til
at tilretteleggingstilskuddet er en viktig del av Intensjonsavtalen
om et mer inkluderende arbeidsliv. Komiteen vil understreke viktigheten
av at ordningen med tilretteleggingstilskudd videreføres
og innrettes slik at den gir forutsigbare rammer.
Komiteen mener at i det videre
arbeidet med IA-avtalen må det settes et særskilt
søkelys på tiltak og ordninger som kan sikre funksjonshemmede
deltakelse i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at i denne
sammenhengen er det i tillegg sentralt at trygdeetatens arbeidslivssentre
får økt antall stillinger slik det var forutsatt
da Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ble inngått i
2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til forslag og merknader om dette i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag i statsbudsjettet for 2004, Budsjett-innst. S. nr. 11
(2003-2004), hvor Sosialistisk Venstreparti styrka trygdeetaten
med 75 mill. kroner, i hovedsak for å styrke arbeidslivssentrene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil
ha et mer inkluderende arbeidsliv, der det er rom for alle. Det
er god arbeidsmarkedspolitikk, god familiepolitikk, god helsepolitikk
og god sosialpolitikk. Disse medlemmer mener derfor
at vi må arbeide for å utvikle et mindre stressende,
et varmere og et friskere arbeidsliv.
Disse medlemmer viser til at
vi står foran store utfordringer i arbeidsmarkedet i årene
framover. Dette understreker betydningen av å ha et samarbeid
for å sikre et regulert arbeidsmarked der vi har nok jobber
til alle. Disse medlemmer mener dette blant annet må skje
gjennom en tett og forpliktende dialog mellom partene i arbeidslivet
og myndighetene. En slik dialog er særlig viktig for å sikre
at de med nedsatt funksjonsevne gis muligheter i arbeidslivet på linje
med andre.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har som uttalt mål at den vil føre
en kamp mot fattigdom. Disse medlemmer mener at den
viktigste forutsetning for å unngå fattigdom er
at folk er i jobb. Disse medlemmer viser til at det
har vært en sterk negativ utvikling i antall ledige i løpet
av de årene som regjeringen Bondevik II har hatt ansvaret. Disse medlemmer viser
til at det totale antallet arbeidssøkende som er registrert
hos Aetat i denne perioden, har økt fra 163 446 til 244
800personer. Det er dermed hele 80 554
personer som er satt helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet under
regjeringen Bondevik II.
Disse medlemmer er også kjent
med at det har vært en stor økning i antallet
yrkeshemmede arbeidssøkende de siste årene. Ved
utgangen av januar 2004 var det hele 80 187 yrkeshemmede registrert ledige
hos Aetat, noe som tilsvarer en økning på 4 155 personer
det siste året. Disse medlemmer mener dette
viser at det må til en helt annen satsing for å motvirke
arbeidsledighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2004 som ville gitt
24 000 flere mennesker jobb eller opplæring i 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
i denne sammenheng vise til Sosialistisk Venstrepartis alternative
statsbudsjett for 2004 som ville skapt 20 000 nye arbeidsplasser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil i
denne sammenheng vise til Senterpartiets alternative budsjett for
2004 som ville skapt 17 000 flere årsverk i arbeidsmarkedet.
Komiteen vil framholde
at svært mange personer med nedsatt funksjonsevne som i
dag ikke slipper inn på arbeidsmarkedet, kunne jobbet og ønsker
det. Mange sektorer i Norge trenger også arbeidskraft,
men funksjonshemmede stenges i stor grad ute fra arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i denne
sammenheng til at 20 000 funksjonshemmede har falt ut av arbeidsmarkedet
det siste året, iflg. tall fra Statistisk sentralbyrå.
Dette er en utvikling som disse medlemmer ikke kan
akseptere, og som krever at mange og effektive tiltak settes inn.
Statistikken viser også at bare 46 prosent av funksjonshemmede
er med i arbeidsstyrken mot 66 prosent av befolkningen totalt mellom
16 og 66 år.
Dette forholdet kan, slik disse medlemmer ser det,
bare rettes opp ved at tiltak retta mot utdanning og arbeid for
mennesker med nedsatt funksjonsevne blir langt mer konkrete, målretta
og forpliktende enn hva tilfelle er i denne stortingsmeldinga.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke
på ulike tiltak som kan være aktuelle. Det gjelder funksjonsassistentordningen
som bør gjøres permanent og omfattes av et regelverk
som gjør at de som har behov, sikres funksjonsassistent.
Det må videre utarbeides ulike stimulerings- og tilskuddsordninger
som sikrer både bedre tilgjengelighet på arbeidsplassen
og kompensasjon for funksjonsnedsettelse som fører til redusert
mulighet for effektiv og kontinuerlig arbeidsinnsats.
Disse medlemmer vil også understreke
behovet for at det opprettes flere tiltaksplasser for personer med nedsatt
funksjonsevne.
Disse medlemmer viser til at
endringer i attføringsregelverket de siste åra
har gitt økt fokus på gjennomstrømningen
i attføringstiltakene og dermed mindre fokus på kvaliteten
i tiltakene. Dette har gjort det vanskeligere for personer med nedsatt
funksjonsevne å gjennomføre vellykka attføringsløp.
Slik disse medlemmer ser det, er det derfor behov
for en grundig gjennomgang av ordningen med yrkesretta attføring
med tanke både på målsetting, omfang
og utforming av ordningen.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
er uroleg over at mange med nedsett funksjonsevne fell mellom det
ordinære arbeidslivet og uføretrygding. Fleirtalet meiner
at det er nødvendig å foreta ei samla vurdering
av behovet for tiltaksplassar for yrkeshemma. Vurderinga må sjåast
i høve til yrkeshemma sine ulike behov for avklaring, arbeidspraksis
og opplæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til ulike
lokale og regionale forsøk med sikte på en bedre
samordning av ressursene på tvers av Aetat, trygdeetat,
sosialsektor og opplæringssektor, slik at flere mennesker
som står utenfor arbeidslivet, kan komme tilbake i jobb.
Disse medlemmer viser til som
eksempel at prosjektet i Hedmark og Oppland følger en modell
som prøver ut tettere samhandling mellom Aetat, trygdetat og
kommunene, der de videregående skoler, voksenopplæringsavdelingene
i fylkeskommunen og partene i arbeidslivet trekkes sterkere med.
Modellen forutsetter at tilstrekkelig administrative ressurser blir
avsatt hos alle samarbeidende parter.
Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at det avsettes nok administrative ressurser
til de forsøkene og prosjektene som Aetat er med i.
Disse medlemmermener
det er svært positivt at det kommer inn klare regler i
arbeidsmiljøloven som sikrer den enkelte arbeidstaker et
bedre vern mot diskriminering og viser til behandlingen av Ot.prp.
nr. 104 (2002-2003) og disse partiers respektive merknader og forslag
i Innst. O. nr. 52 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det er lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig sektor.
Kun 0,7 prosent av 129 000 ansatte i staten er funksjonshemmede,
til tross for at dette er definert som et satsingsområde. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for handlingsplaner med klare måltall
for rekruttering av funksjonshemmede til stillinger i offentlig
sektor.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at Regjeringa har varsla
at ho i løpet av kort tid vil kome med ein handlingsplan
for rekruttering av personar med nedsett funksjonsevne til staten.
Desse medlemene meiner at ein
må sjå auken i arbeidsledige personar i samanheng
med konjunktursvingingane, og viser til at utviklinga er i ferd
med å snu.
Desse medlemene meiner at veksten
i talet på yrkeshemma arbeidssøkjarar må sjåast
i lys av at det har vore ei ynskja politisk utvikling at fleire
skal prøve seg i arbeidslivet før ein eventuelt
tar stilling til innvilging av uførepensjon. Auka tilstrømming
av yrkeshemma er eit resultat av ei auka satsing på yrkesretta
attføring for å hindre uførepensjonering,
auka utstøting og utestenging frå arbeidsmarknaden. Desse
medlemene viser til Regjeringa sine tiltak for å snu
utviklinga, bl.a. IA-avtalen, auka avklaring og auke i tiltaksinnsats
overfor yrkeshemma, samt auka vekt på tidleg intervensjon,
målretta yrkesretta attføring, auka effektivisering,
brukarretting av Aetat og tidsavgrensa uførestønad.
Desse medlemene vil òg
peike på at deltakarar ved tiltaket varig tilrettelagt
arbeid ikkje kan omtalast som "sett utanfor arbeidsmarknaden". Deltakarane
deltek i ein meiningsfylt aktivitet, samstundes som dei bidrar til
verdifull produksjon for samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeidstilsynet har en viktig oppgave i å arbeide
for et helsefremmende og inkluderende arbeidsliv. Disse medlemmer viser
til Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2004 der det foreslås
at Arbeidstilsynet styrkes med 10 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader under kap. 1.2 der disse medlemmer
viser til hvordan en ønsker å organisere den fremtidige
velferdspolitikken. I den forbindelse vektlegger en ikke minst betydningen
av hvordan en skal kunne få lagt til rette for at også funksjonshemmede
i større grad enn i dag skal kunne livnære seg
av eget arbeid. Disse medlemmer vil vise til at de
aller fleste innen gruppen funksjonshemmede har et stort ønske
om å komme seg ut i arbeid. Funksjonshemmede er ikke en
ensartet gruppe som har behov for de samme tilrettelegginger for å kunne
fungere, men har i stor grad individuelle behov. Dette er det viktig
at det offentlige tar høyde for når en skal iverksette
tiltak.
Regjeringen har som mål at det skal
være god tilgjengelighet til bygninger, utemiljø,
produkter og tjenester, og at alle nye statlige investeringer skal
vurderes i forhold til prinsippet om universell utforming.
Sektorovergripende tiltak når det gjelder
tilgjengelighet, oppsummeres slik:
– Landsdekkende
informasjonsarbeid gjennom opplæringspakken "Planlegging
for alle" i regi av Miljøverndepartementet og informasjonskampanjen
"Ingen hindring" i regi av Sosial- og helsedirektoratet.
– Deltasenteret bistår
offentlig og privat sektor med kunnskap om hvordan prinsippene for
universell utforming kan tas i bruk.
– Samordnet og styrket innsats
for å øke kompetansen om universell utforming
i utdanningsinstitusjonene.
– Handlingsprogram for universell
utforming rettet mot statlig sektor.
– Nærings- og handelsdepartementet
og Sosialdepartementet har iverksatt en fireårig satsing
i regi av Norges forskningsråd for å øke
tilgjengeligheten til informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
– Sosialdepartementet vil ta initiativ
til samarbeid med standardiseringsorganene om standardiseringsarbeid
som virkemiddel for å fremme universell utforming.
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
vil ta sikte på at det oppfordres til å stille
krav om universell utforming ved statlige anskaffelser der dette er
hensiktsmessig.
– Forslag om en generell lov mot
diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelser utredes.
– Sosialdepartementet vil etablere
et nytt dokumentasjonssenter som skal kartlegge tilgjengeligheten for
personer med funksjonsnedsettelser.
Regjeringens mål for transportsektoren
er at tilgjengeligheten til transportsystemet skal forbedres og
tas hensyn til ved planlegging og utforming av infrastruktur, transportmiddel,
trafikk og øvrige tjenester.
Tiltak på transportområdet
oppsummeres slik:
– Samferdselsdepartementet
vil i stortingsmelding om Nasjonal transportplan gi en nærmere
omtale av arbeidet med å bedre transporttilbudet til personer
med nedsatt funksjonsevne.
– Samferdselsdepartementet vil
sørge for at prinsippene for universell utforming blir
integrert og ivaretatt i arbeidet og prioriteringer i departementets
underliggende etater og virksomheter.
– Samferdselsdepartementet vil
videreutvikle arbeidet i brukermedvirkningsgruppene for bl.a. å få fram
mer langsiktige prioriteringer innen luftfart, bane og vegtransport.
– Samferdselsdepartementet og
Sosialdepartementet vil gjennomgå offentlige ordninger
og stønader som skal bidra til å dekke funksjonshemmedes transportbehov
utover det tilbud som gis gjennom ordinær kollektivtransport.
– Samferdselsdepartementet og
Sosialdepartementet vil evaluere forsøksordningen med arbeids-
og utdanningsreiser for funksjonshemmede og ta stilling til om den
skal gjøres permanent.
Når det gjelder byggverk og uteområder,
mener Regjeringen at tiltak for synshemmede, hørselshemmede
og mennesker med kognitive vansker i mindre grad har vært
påaktet enn tilgjengeligheten for bevegelseshemmede.
Regjeringens mål er at byggverk skal
være slik utformet at de i størst mulig grad er
tilgjengelige for alle, og at alle skal kunne disponere en god bolig
i et godt bomiljø.
Regjeringen mener at hovedutfordringen består
i å heve kompetansen om universell utforming og å bidra til
holdningsendringer blant de aktører som er involvert i
byggeprosessen.
Regjeringen vil vurdere tiltak som kan bidra
til at flere boliger med privatfinansiering bygges med livsløpsstandard.
Tiltak knyttet til byggverk og uteområder
oppsummeres slik:
– Lovbestemmelsene
om tilgjengelighet vurderes på grunnlag av utredninger
fra Planlovutvalget og Bygningslovutvalget. De enkelte virksomheters rolle
på dette området vil bli vurdert for å sikre samordning
og målretting av den statlige informasjonen.
– Informasjonstiltak og etter-
og videreutdanningstilbud om tilgjengelighet gjennomføres
i samarbeid mellom Byggteknisk etat, Deltasenteret, Husbanken og
utdanningsinstitusjoner.
– Det vil bli utarbeidet en egen
veileder om hvordan de ansvarlige foretakene kan ivareta tilgjengelighet i
sine prosjekter.
– Veilederen til teknisk forskrift
til plan- og bygningsloven vil ha henvisning til veiledende standarder
som gir eksempler på tilgjengelighetsløsninger
som fyller lovverkets funksjonskrav.
– Gjennomgang av Husbankens virkemidler
og strategier som kan bygge ned funksjonshemmende barrierer på boligmarkedet
og øke den enkeltes forutsetninger for å delta
på boligmarkedet, står sentralt i Boligmeldingen
2003.
– Statlige virksomheter skal legge
prinsippet om universell utforming til grunn ved nybygg, vedlikehold
og fornyelse av leieavtaler.
– Barne- og familiedepartementet
vurderer å gi en egen forskrift om tilgjengelighet i barnehager.
– Skolebygg utbedres og gjøres
tilgjengelige ved hjelp av rentekompensasjonsordningen.
– Grunnskoleelevene bevisstgjøres
om tilgjengelighet gjennom prosjektet "Vær detektiv for
egen framtid – fjern hindringene på din skole".
– Etter tilgjengelighetsbestemmelsen
i universitets- og høgskoleloven skal institusjonene sørge
for at også læringsmiljøet er utformet
etter prinsippet om universell utforming, så langt det
er mulig og rimelig.
– 10 prosent av nye studentboliger
skal være tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne.
– Tilgjengelighet til historiske
bygg og anlegg vil bli behandlet i en kommende stortingsmelding
fra Miljøverndepartementet.
– Krav om tilgjengelighet til
kirker, kulturbygg og idrettsanlegg er innarbeidet i Kultur- og
kirkedepartementets tilskudds- og godkjenningsordninger.
– Rikspolitiske retningslinjer
for å styrke barn og unges interesser i planleggingen evalueres
for å vurdere sikring av kvaliteter for flere grupper enn barn
og unge.
Regjeringen mål på området
informasjon og kommunikasjon er:
– IT-verktøy
skal produseres etter prinsippet om universell utforming, slik at
det kan brukes av størst mulige brukergrupper.
– Offentlig informasjon over internett
skal tilfredsstille standardkravene fra Web Accessibility Initiative
(WAI).
– Personer med nedsatt funksjonsevne
skal ha et mangfold av informasjonstilbud og ytringsmuligheter.
Tiltak knyttet til informasjon og kommunikasjon oppsummeres
slik:
– Statlige
virksomheters informasjons- og kommunikasjonsaktiviteter skal drives
etter prinsippet om universell utforming, så langt det
er praktisk og økonomisk mulig.
– Regjeringen vil bevilge 30 mill.
kroner til IT-Funk for en satsing knyttet til universell utforming
av IKT-baserte produkter og tjenester.
– Telenor er pålagt å sørge
for ulike tjenester til personer med nedsatt funksjonsevne og forsknings-
og utvikingsoppgaver vedrørende spesialtilpasning av telekommunikasjonstjenester
for mennesker med funksjonsnedsettelser.
– Statsforvaltningen skal bruke
Internett som kanal for informasjon og tjenester, bl.a. for at personer med
nedsatt funksjonsevne skal få enklere tilgang.
– Det arbeides med sikte på at
offentlig informasjon over Internett skal tilfredsstille standardkravene
fra Web Accessibility Initiative (WAI)
– Kultur- og kirkedepartementet
vil videreføre støtten til lett-lest-avisa Klar
Tale.
– Kultur- og kirkedepartementet
vil vurdere forslag om teksting av norskproduserte filmer.
Når det gjelder tilgang til produkter,
oppsummeres tiltak slik:
– Strategi
for oppfølging av Handlingsplan for forebygging av astma,
allergi og inneklimasykdommer utarbeides.
– Det informeres om allergi til
helsepersonell, allergikere og deres pårørende
og til matvare- og serveringsbransjen.
– EUs nye merkebestemmelser om
ingrediensangivelse, som bedre ivaretar behovene for matvareallergikere,
blir gjort gjeldende i Norge samtidig som de trer i kraft i EU.
– Nasjonalt folkehelseinstitutt
har etablert et system for innmelding av alvorlige allergiske reaksjoner på matvarer.
På området kultur og fritid
har Regjeringen følgende mål:
– Staten skal bidra til
at alle personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker det,
skal ha mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet
i sitt lokalmiljø.
– Staten skal bedre blindes og
synshemmedes tilgang til litteratur.
– Staten skal bedre teatertilbudet
for personer med nedsatt funksjonsevne bl.a. gjennom forestillinger i
Tegnspråkteatret og ved tegnspråktolkning av utvalgte
forestillinger ved de ordinære teatrene.
– Personer med nedsatt funksjonsevne
skal ha mulighet til opphold og fysisk aktivitet i friluft med sikte
på miljøforandring og naturopplevelse.
Tiltak på området kultur og
fritid oppsummeres slik:
– I stortingsmeldingen
"Den kulturelle skolesekken" omtales tilbudet til barn med psykisk
utviklingshemning og andre funksjonsnedsettelser.
– Kultur- og kirkedepartementet
vil videreføre samarbeidet med interesseorganisasjonene
for funksjonshemmede for å sikre kultur for alle.
– Kultur- og kirkedepartementet
vil videreføre samarbeidet med Norges Idrettsforbund og
Norges Olympiske komité for å integrere mennesker
med funksjonsnedsettelser i idretten. Tilskuddet til lokale idrettslag
skal også tilgodese funksjonshemmede. Det er en egen tilskuddsordning
for idrettsaktiviteter for funksjonshemmede.
– Tilrettelegging og aktiviteter
for mennesker med funksjonsnedsettelser i norsk natur generelt og
i verneområdene spesielt utredes av en arbeidsgruppe under
Miljøverndepartementet.
– Kultur- og kirkedepartementet
har omorganisering og effektivisering av allmennlitteratur- og studielitteraturtilbudet
til blinde og synshemmede under vurdering med sikte på et
forbedret tilbud.
– Nærings- og handelsdepartementet
arbeider for å innføre et felles merkesystem for
tilgjengelighet for funksjonshemmede innen reiselivet.
– Nærings- og handelsdepartementet
vil vurdere nytt mandat for kontaktutvalget for reiseliv og funksjonshemmede.
Komiteen meiner at
tilgjenge for personar med nedsett funksjonsevne må betrast,
slik at alle funksjonshemma vert sikra god tilgang til bygningar,
utemiljø, produkt og tenester. Som eit resultat av dette
støttar komiteen at prinsippet om universell
utforming skal leggast til grunn for nybygg og nyanskaffingar. Informasjon
er eit avgjerande verkemiddel for å styrke kunnskapen om
funksjonshemmande forhold og viljen til å redusere dei.
Landsdekkande informasjonsarbeid gjennom opplæringspakken
og informasjonskampanjen "Ingen hindring" er sektorovergripande
tiltak som komiteen meiner vil styrke medvissa og
kunnskapen omkring funksjonshemmande forhold og dermed styrke tilgjenget
for personar med nedsett funksjonsevne. Kompetansen om universell
utforming i utdanningsinstitusjonane må aukast, og dette
saman med arbeidet med Handlingsprogram for universell utforming
er tiltak som komiteen støttar.
Komiteen meiner at staten sitt
eige kompetansesenter for deltaking og tilgjenge for menneske med funksjonshemming
- Deltasenteret – skal vere i front når det gjeld å bistå offentleg
og privat sektor med kunnskap om korleis prinsippet om universell
utforming kan takast i bruk. Komiteen meiner at kunnskapsspreiing
om universell utforming slik at elevar og studentar får
naudsynt opplæring er viktig. Komiteen støttar
Regjeringa i at prinsippet om universell utforming skal vurderast
i alle relevante saker i statleg forvaltning. Komiteen har
grunn til å tru at det på dette feltet er stort
forbetringspotensiale.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
registrerer at Regjeringa vil lage eit omfattande handlingsprogram
for universell utforming retta mot statleg sektor.
Komiteen stiller seg
bak Regjeringa si styrking av forskings- og utviklingsarbeidet knytt
til universell utforming og viser til den fireårige tverrgåande
satsinga i regi av Noregs forskingsråd for å auke
tilgjenge til informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at det er behov for en helhetlig og forpliktende politikk for økt
tilgjengelighet for funksjonshemmede. Disse medlemmer støtter forslaget
om at prinsippet om universell utforming legges til grunn for nybygg
og nyanskaffelser, og mener at dette må være forpliktende
for all virksomhet i offentlig regi og som det offentlige finansierer.
Disse medlemmervil
peke på transportsektoren som et område der det
gjenstår mye arbeid før målet om tilgjengelighet
og likestilling er nådd. Disse medlemmermener det er behov for å utarbeide tilgjengelighetsstandarder
for alle kollektive transportmidler.
Disse medlemmervil
peke på at dersom målet om full tilgjengelighet
skal nås, er det også nødvendig med en
opprusting av eksisterende byggverk og uteområder. Tilgang
på informasjon er en forutsetning for tilgjengelighet.
Ny teknologi åpner for at grupper med behov for tilrettelagt
informasjon kan få tilgang til dette. Disse medlemmer mener
at det er nødvendig at det utarbeides en forpliktende handlingsplan for å sikre økt
tilgjengelighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes tilgjengelighet
til transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder.
Planen må innholde klare tidsfrister for når ulike
tiltak skal være gjennomført, samt en forpliktelse
fra statens side knytta til finansieringa av handlingsplanen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en gjennom
lover og forskrifter må sikre at ny teknologi som tas i
bruk, må utformes slik at alle grupper i størst
mulig grad kan nyttiggjøre seg denne. Når det
gjelder utforming og tilrettelegging av for eksempel heiser, minibanker,
betalings- og billetterminaler, må det i tillegg til touch-paneler
være tilrettelagt for forstørret tekst og tale.
Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten
av at en går videre med forskning og utvikling av hjelpemidler
og servicetiltak som kan lette hverdagen og tilgjengelighet for
funksjonshemmede på ulike nivåer. Etter disse
medlemmers mening er prosjektet med Øyetelefonen,
hvor det har vært et forprosjekt med støtte blant
annet fra Norges forskningsråd/IT Funk og Telenor
FOU, av stor betydning og interesse. Dette er et prosjekt som bør
følges opp og realiseres da det vil være til stor
hjelp for mange innen gruppen blinde/svaksynte.
Komiteen mener at
utviklingen innen mobiltelefon/video-området må utnyttes
bedre i forhold til både syns- og hørselshemmede,
og at den etablerte ordningen med teksttelefonsentraler kan være
en god base for bruk og formidling ved slike teknologiske nyvinninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at blinde og synshemmede har ekstrakostnader til telefontjenester
fordi de er avhengig av tekniske hjelpemidler som leserlist, egne
dataprogrammer for blindeskrift og spesiell programvare fra telefonoperatøren
for å kunne få tilgang til telefonkatalogens informasjon.
Disse ekstrautgiftene må synshemmede og blinde i dag dekke
selv. Disse medlemmer mener at slike hjelpemidler
må sees på linje med en protese til en beinamputert,
eller et høreapparat til en hørselshemmet, som
er utgifter som helt eller delvis dekkes gjennom tilskudd fra Rikstrygdeverket. Disse
medlemmer mener at Regjeringen bør gjennomgå refusjonsordningen
for tilskudd til elektroniske hjelpemidler for telefonbruk blant
blinde og svaksynte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå retten for
refusjon for ekstrautgifter til telefonbruk for blinde og svaksynte
med utgangspunkt i at tekniske hjelpemidler til dette formålet
skal kunne refunderes, og legge fram resultatet av gjennomgangen
for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2005."
Komiteen vil understreke
at transporten byggjer på prinsippet om universell utforming,
og at prinsippet vert integrert og ivaretake i arbeidet og prioriteringane innan
samferdslesektoren. Brukarmedverknadsgruppene innanfor transportsektoren
må vidareutviklast slik at det kan leggast meir langsiktige
føringar og prioriteringar inn i arbeidet med å gjere
sjøtransport, luftfart, bane og vegtransport heilt tilgjengeleg
for menneske med funksjonshemming.
Komiteen vil understreke at det
er viktig med eit transporttilbod som er heilskapleg, samordna,
rasjonelt og fleksibelt, og som gjer det mogleg for funksjonshemma å ta
seg fram, uavhengig av kor ein bur i landet.
Komiteen viser til at det er
oppretta ei eiga arbeidsgruppe med representantar frå Samferdsledepartementet,
Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket som skal gå gjennom
offentlege ordningar og stønader – inklusiv dei
som gjeld arbeids- og utdanningsreiser for menneske med funksjonshemming,
ut over det tilbodet som vert gjeve gjennom ordinær kollektivtransport.
Føremålet med arbeidet er å foreslå endringar som
sikrar menneske med funksjonshemming eit godt transporttilbod, og
som bidrar til at ordningane fungerar heilskapleg, samordna og rasjonelt. Komiteen er
også kjent med at Nordlandsforskning har fått
i oppdrag å gjere ei utgreiing rundt gråsoner/overlappingar rundt
trygd og TT. Komiteen ser fram til at arbeidsgruppa
legg fram si innstilling innan 1. juni 2004.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet og
Kristeleg Folkeparti, viser til brev frå Sosialdepartementet
som gjekk til FFO og SAFO i byrjinga av mars 2004 på grunnlag
av uttalt uklarheit m.o.t. kriteria for å kome innunder
forsøksordninga med arbeids- og utdanningsreiser. Brevet
vart skrive for å presiserer kriteria nærare.
M.a. vert det understreka at eit hovudvilkår for å kome
inn under ordninga er at den funksjonshemma har forflyttingsvanskar
som medfører at bruk av offentlege kommunikasjonsmiddel er
umogleg eller svært vanskeleg:
"Samferdselssektoren i den enkelte fylkeskommune har
ansvaret for å gi innbyggerne i fylket et transporttilbud.
Dersom det dispenseres fra ovennevnte vilkår, kan det bli
vanskelig å sette grenser i forhold til andre grupper med
lettere funksjonshemninger som er bosatt i et område der
fylkeskommunen ikke har prioritert å gi innbyggerne et
kollektivtilbud. Dette vil gjelde for store deler av landet og spesielt
på landsbygda. Når det gjelder personer med større
funksjonshemninger som uansett ikke kunne ha benyttet seg av ordinært
kollektivtilbud, vil denne gruppen falle inn under forsøksordningen."
Fleirtalet vil med dette understreke
at forsøksordninga gjeld for område der det ikkje
eksisterer eit ordinært kollektivtilbod for personar som
elles fyller kriteria for forsøksordninga med utdannings-
og arbeidsreiser, og viser i denne samanhengen til brev av 1. april
2004 frå sosialministeren til saksordføraren.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at ordningen for arbeids-
og utdanningsreiser har flere svakheter. Spesielt vil disse
medlemmer peke på at ordningen ikke gjelder for
områder der det ikke eksisterer et kollektivt reisetilbud.
Dette er svært urimelig og fører til at mange
som har behov, ikke kan nyttiggjøre seg ordningen. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at reglene for arbeids-
og utdanningsreiser endres på dette punktet, og at ordningen
gjøres permanent.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i reglene for arbeids- og utdanningsreiser slik
at personer som ellers fyller kravene for slike reiser, kan nyttiggjøre
seg ordningen selv om det ikke eksisterer kollektivtilbud på den
aktuelle strekningen."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det er et problem at eksisterende
transportordning ikke gjør det mulig for brukerne å krysse kommunegrensene. Flertallet vil
videre peke på at det må etableres permanente
og landsdekkende ordninger for arbeids- og utdanningsreiser.
Flertallet viser til at Stortinget
ved behandlingen av St.prp. nr. 66 (2002-2003), jf. Innst. S. nr.
259 (2002-2003), fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2004
utarbeide nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet for
TT-transporten og foreslå en finansieringsordning som sikrer
TT-transport i tråd med de nasjonale retningslinjene."
Flertallet forutsetter at det
pågår et arbeid for å følge
opp dette vedtaket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ordningen
med arbeids- og utdanningsreiser også må gjelde
for personer med uføretrygd som har arbeid innen varig
tilrettelagt arbeid, arbeider med bonuslønn eller lignende,
og som på grunn av sin funksjonshemming har problemer med å ta
seg fram mellom bolig og arbeidsplass.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, registrerer at Regjeringen ikke ønsker å følge
opp Manneråk-utvalgets målsettinger når
det gjelder tilgjengelighet på transportsektoren. Dette
kommer klart til uttrykk når det i stortingsmeldinga uttales
følgende:
"Regjeringen ser det ikke som realistisk å utarbeide standarder
i det omfang og med de tidsfrister som tilrås i NOU 2001:22."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer videre
at tilgjengelighet til transport er omtalt i Nasjonal transportplan. Disse medlemmer tror
det vil være vanskelig å nærme seg målet
om full tilgjengelighet i transportsektoren uten at det settes klare
mål, offensive strategier, konkrete planer for tiltak,
klare tidsfrister og vilje til å bruke økonomiske
midler. Disse medlemmer mener derfor det må utarbeides
tiltaksplaner for tilgjengelighet for alle kollektive transportmidler.
Disse medlemmer vil presisere
at tilgjengelighet i transportsektoren ikke bare dreier seg om tilgjengelighet
for bevegelseshemmede, men også personer med for eksempel
syns- eller hørselshemming.
Det er nødvendig å bruke ulike
virkemidler for å nå målet om tilgjengelighet
i transportsektoren. I tillegg til den tiltaksplan som disse
medlemmer fremmer forslag om, er det nødvendig å stille
klare krav til aktørene i transportmarkedet. Ett virkemiddel
i en slik sammenheng vil være at alle konsesjoner for kollektivtrafikk
må inneholde krav om tilgjengelighet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det ved tildeling av konsesjoner i transportsektoren stilles
krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne."
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti,
viser til at prinsippet om universell utforming vert lagt til grunn
i Samferdsledepartementet sitt arbeid for auka tilgjenge. Det vert
brukt betydelege ressursar til tilrettelegging for menneske med
nedsett funksjonsevne. Fleirtalet viser også til
at Stortinget skal behandle den nyleg framlagte Nasjonal transportplan
2006-2015 (St.meld. nr. 24 (2003-2004)) som legg stor vekt på at
transportinfrastrukturen og transportmidlane skal gjerast meir tilgjengelege
for alle. Det vert foreslått eit nytt program for betre
tilgjenge for alle i transportsektoren, særleg i kollektivtransporten,
som skal gjennomførast i perioden 2006-2015. Programmet "BRA"
skal ha hovudfokus på tre område: Betre transportinfrastruktur,
Rullande materiell, Aktiv logistikkforbetring. Fleirtalet viser
også til at det er avsett midlar til BRA-programmet som
skal disponerast av berørte underliggjande etatar og verksemder.
Midlane skal også kunne brukast som støtte til
kommunale og fylkeskommunale prosjekt. Dei allereie etablerte brukarmedverknadsgruppene
i regi av Avinor, Jernbaneverket og Statens vegvesen vil bli trekt
inn i utforming og oppfølging av BRA-programmet. Programmet
vil supplere eksisterande ordningar og forsterke dette innanfor
dei nemnde områda.
Fleirtalet er blitt gjort kjent
med at det vert sett krav om tilpassing for funksjonshemma i alle busskonsesjonar
Samferdsledepartementet er ansvarleg for. "Bussdirektivet" (EU-direktiv
2001/85/EF) som vart gjeldande frå 13.
februar 2004, set klare tilgjengekrav til nytt materiell. I samband
med dette leiar Vegdirektoratet eit prosjekt ("Tilgjengelighet i buss")
der det er sett av midlar til utgreiing av ulike operative og tekniske
løysingar som kan medverke til å betre tilgjenget
for funksjonshemma til buss. I tillegg til ein prosjektrapport vil
det bli utarbeida ein rettleiar/informasjonsmateriale til
samferdslestyresmaktene i kvart fylke om ivaretaking av dei nye
krava gjennom driftsavtalar, kontraktar, samordning av tiltak osv.
Komiteen peikar på at
det også innan byggverk og uteområde må ligge
til grunn eit prinsipp om universell utforming. For å bidra
til kompetanseheving og haldningsendringar hjå dei som
er involvert i byggeprosessen, understrekar komiteen at
det vert lagt vekt på informasjonstiltak og etter- og
vidareutdanningstilbod om universell utforming. Dette vert gjennomført
i samarbeid med Byggteknisk etat, Deltasenteret, Husbanken og utdanningsinstitusjonar.
Komiteen støttar Regjeringa
si vurdering om at Husbanken sine verkemiddel vert styrka og endra
slik at dei funksjonshemma sine barrierar på bustadmarknaden
vert redusert. Komiteen vil også understreke
at statlege verksemder legg prinsippet om universell utforming til
grunn ved nybygg, vedlikehald og fornying av leigeavtalar. Både
barnehagar, skulebygg, universitet og høgskular skal vere
tilrettelagt. Her vil komiteen nemne rentekompensasjonsordninga
for kommunane til å oppgradere skulebygg som ei viktig ordning
for å betre tilgjenget. Innarbeidinga av krav til tilgjenge
til kyrkjer, kulturanlegg og idrettsanlegg ved tilskot og godkjenningsordningar,
samt at 10 prosent av nye studentbustadar skal vere tilgjengelege
for personar med nedsett funksjonsevne, er etter komiteen sitt
syn rette tiltak og verkemiddel i arbeidet. Komiteen meiner
at hovudutfordringa ligg i at dei strenge krava til utforming av
arbeids- og publikumsbygningar vert fylgt dårleg opp, og
har merka seg at Regjeringa meiner at betre etterleving neppe kan
oppnåast ved å skjerpe krava. Komiteen vil
likevel be Regjeringa vurdere også andre tiltak enn informasjonsverksemd
om lovverket for å betre etterlevinga.
Komiteen er oppteken
av at offentleg informasjon vert tilrettelagt for personar med nedsett
funksjonsevne. Her er det viktig at informasjon frå styresmaktene
vert lagt til rette ut frå brukarane sine eigne behov og
føresetnadar. Personar med nedsett funksjonsevne må ha
eit mangfaldig informasjonstilbod og tilfredsstillande ytringshøve.
For å nå dette målet meiner komiteen at
IT-verktøy må produserast etter prinsippet om
universell utforming, for at det kan nyttast av flest mogeleg brukargrupper.
Offentleg informasjon over Internett må difor tilfredsstille
standardkrava frå Web Accsessiblity Initiative (WAI). Komiteen meiner
at det er eit stort potensiale i å betre kvardagen til
personar med nedsett funksjonsevne ved aktiv bruk av ny teknologi.
Dersom ny teknologi vert nytta på rett måte kan
dette føre til at personar med nedsett funksjonsevne kan
verte betre inkludert i arbeidsliv og samfunnsdeltaking. Ei slik
inkludering er eit overordna mål for komiteen.Komiteen vil
difor understreke at val av brukargrensesnitt er avgjerande for å hindre
at fleire grupper vert ekskludert frå samfunnsdeltaking.
I denne samanheng har komiteen merka seg at Samferdsledepartementet
løpande vil vurdere om den tekniske utviklinga fører
til at omfanget av tenester til personar med nedsett funksjonsevne
bør endrast.
Komiteen stiller seg bak Regjeringa
sitt mål om at alle dokument frå offentleg sektor
skal ligge tilgjengeleg på Internett i eit eller fleire
vanlege tekstformat, samt at malar og publikasjonssystem skal ha
universell design og utforming slik at IT-kyndige personar med nedsett
funksjonsevne får enklare tilgang til offentleg informasjon. Komiteen vil
vidare også framheve at det vert lagd til rette for dei
grupper som generelt har problem med å tileigne seg det
skrivne ord.
Komiteen er oppteken av at funksjonshemma ikkje
vert sett til side innanfor medieområdet. Komiteen er
difor nøgd med at Norsk filminstitutt har fått
i oppgåve å utarbeide ein rapport om teksting av
norskproduserte filmar.
Komiteen har merka seg at dyslektikarar
med dei største lese- og skrivevanskane har vanskar med å fungere
i dagleglivet. Bruk av kommando (stemmen) i staden for tastatur
på PC samt syntetisk tale for å få lest
opp det som er skrive, er eit godt verkty for nokon. Like viktig
er det å vere klar over det faktum at mange dyslektikarar
verken kan lese gateskilt, rutetabellar eller fylle ut skjema. 2-5
prosent av dyslektikarane vil også trenge hjelp til lesing
av brev, kontraktar osv. og til skrivehjelp når det er
behov for skriftleg svar. Komiteen vil understreke
at mange dyslektikarar opplever å ha dei same behova for
hjelp som blinde og svaksynte. Komiteen vil derfor
be Regjeringa vurdere korleis tunge dyslektikarar kan få ei
betre fungering i kvardagen.
Komiteen vil peke på at
Foreningen "Leser søker bok" har satt fokus på at
mennesker med lesevansker ikke får tak i bøker
som de greier å mestre. 20 prosent går ut av skolen
uten å kunne lese. Likevel finnes det praktisk talt ikke
litteratur tilrettelagt for svake lesere. Det rammer både
unge og voksne.
Komiteen har merket seg at "Leser
søker bok" er en allianse mellom hele bokbransjen og de
lesesvake selv og har som mål å sørge
for at det blir lagd gode bøker for folk med lesevansker. Komiteen har
merket seg at Regjeringen har støttet prosjektet, og finner dette
positivt.
Komiteen viser til at oppfølgingen
av tiltaksplanen "Gi rom for lesing!" i dag er forankret i Læringssenteret
i samarbeid med det nyetablerte Nasjonalt senter for leseopplæring
og leseforsking ved Høgskolen i Stavanger. Senteret skal
være et ressurssenter for lesing og leseopplæring
i barnehage, grunnskole, videregående opplæring,
voksenopplæring og høyere utdanning. Senteret
har som hovedoppgave å lede og koordinere utvikling av
arbeidsmåter og læringsstrategier i leseopplæringen
i barnehage, grunnskole, videregående opplæring,
voksenopplæring og lærerutdanning i Norge. Det
har også en viktig oppgave med formidling av kunnskap om
lesing og lesestoff. Senteret vil samarbeide nært med det
nye Utdanningsdirektoratet, som får et overordnet ansvar
for oppfølging av tiltaksplanen.
Læringssenteret har gjennom handlingsplan
for særskilt tilrettelagte læremidler ansvaret
for at det blir utviklet læremidler for elever med særskilte
behov. Dette innbefatter tilrettelagt faglitteratur.
Tiltaksplanen skal bidra til å:
– styrke
elevenes leseferdigheter og motivasjon for lesing
– styrke lærernes kompetanse
i leseopplæring og bruk av skolebibliotek
– motivere barn, unge og voksne
til å gi mer rom for lesing i barnehage, skole, hjem og
fritid
– øke bevisstheten om
lesing som grunnlag for annen læring, kulturell kompetanse,
livskvalitet, deltakelse i arbeidslivet og et demokratisk samfunn
– styrke lærernes kompetanse
om ny og aktuell barne- og ungdomslitteratur
– stimulere til formidling av
litteratur.
Komiteen viser til FNs standardreglar
om tilgjenge på kultur- og fritidsområdet samt
suppleringa av eigne reglar nr. 10 og 11 som fastset at staten skal sikre
at menneske med funksjonshemming vert inkludert og kan delta i kulturelle
aktivitetar på lik linje med andre. Hovuddelen av kultur-
og fritidsaktivitetane har si forankring i lokalsamfunna. Komiteen er
difor nøgd med at Regjeringa vil legge best mulig til rette
for arbeid for likeverdige tilbod både på kultur-
og fritidsområdet. Komiteen vil støtte
at Kultur- og kyrkjedepartementet vil vidareføre samarbeidet
med interesseorganisasjonane for funksjonshemma for å sikre
kultur for alle. Samarbeidet mellom Kultur- og kyrkjedepartementet
og Noregs Idrettsforbund og Noregs Oympiske komité for å integrere
menneske med funksjonsnedsettingar er viktig. Komiteen støttar
prinsippet om at tilskotet til lokale idrettslag også skal
tilgodesjå funksjonshemma, samt at det er ei eiga tilskotsordning
for idrettsaktivitetar for funksjonshemma.
Regjeringen ser følgende utfordringer
knyttet til helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne:
– Barnehabiliteringstjenesten
fungerer ikke godt nok i forhold til de oppgaver denne tjenesten
forventes å ivareta.
– Tilbudet fra spesialisthelsetjenesten,
herunder voksenhabiliteringstjenesten, er mangelfullt i forhold til
de behovene som utviklingshemmede ofte har.
– Utviklingshemmede som selv ikke
er i stand til å etterspørre helsetjenester, får
dekket sine behov for helsetjenester i mindre grad enn andre.
– Samarbeidet mellom kommunale
tjenester og spesialisthelsetjenesten om utviklingshemmede med alvorlige
adferdsforstyrrelser og/eller psykiske lidelser er mangelfullt,
og det synes å være manglende kompetanse
på dette feltet både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Regjeringen har følgende mål
i forhold til helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne herunder
utviklingshemmede:
– Personer
med nedsatt funksjonsevne skal få relevant og helhetlig
helsetjenestetilbud når de trenger det.
– Habiliteringstilbudet til barn
med nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom skal bli bedre.
– Kompetansen hos helse- og sosialpersonell
når det gjelder å tolke signaler på helseplager
hos personer som selv ikke kan presentere sine behov for helsetjenester,
skal styrkes.
– Kompetansen hos helse- og sosialpersonell
om utviklingshemmede med alvorlige adferdsavvik og/eller
psykiske lidelser skal styrkes.
Tiltak på området helsetjenester
oppsummeres slik:
– Sosial-
og helsedirektoratet har fått i oppgave å evaluere
forskriften om habilitering og rehabilitering for å vurdere
hvilken betydning forskriften har hatt for prioritering og utvikling
av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet.
– Helsedepartementet vil legge
fram en strategiplan for styrking av barnehabiliteringstjenesten
med fokus på intensive treningstilbud og forskning og fagutvikling
på feltet.
– Helsedepartementet tar i samarbeid
med Undervisnings- og forskningsdepartementet sikte på å etablere
et modellforsøk basert på samarbeid mellom aktuelle
spesialpedagogiske kompetansesentre og barnehabiliteringstjenester.
Formålet med et modellforsøk vil være å komme
fram til samarbeidsformer og egnede rutiner for å få et
helhetlig og koordinert tilbud til barn og unge under 18 år med
sammensatte lærevansker og nedsatt funksjonsevne.
– Helsedepartementet tar sikte
på å utarbeide en foreldreveileder som skal presentere
de ulike tjenestetilbudene til barn og unge under 18 år
med sammensatte lærevansker og nedsatt funksjonsevne.
– Helsedepartementet, Utdannings-
og forskningsdepartementet, Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet
tar sikte på å utarbeide et felles rundskriv om
samarbeid mellom tjenester til barn og unge under 18 år
med funksjonsnedsettelser.
– Helsedepartementet vil videreføre
opprettingen av brukerutvalg i alle regionale helseforetak til også å omfatte
de enkelte helseforetakene.
– Helsedepartementet vil iverksette
en gjennomgang av voksenhabiliteringstjenesten som skal klargjøre hvordan
tjenesten fungerer i dag, både med hensyn til brukergrupper,
innhold, kompetanse, kapasitet og samarbeid med andre deler av spesialisthelsetjenesten
og øvrig hjelpeapparat.
– Helsedepartementet vil vurdere
tiltak som kan bidra til å sikre nødvendig kompetanse
hos personell i den kommunale helse- og sosialtjenesten som yter
tjenester til utviklingshemmede som selv ikke er i stand til å etterspørre
legetjenester ved behov.
– Fastlegeordningen skal evalueres
bl.a. med tanke på hvordan tilbudet fungerer for personer
med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer.
Regjeringen mener de største utfordringene
knyttet til pleie- og omsorgstjenestene til personer med nedsatt funksjonsevne
er å bedre rekrutteringen og heve kompetansen hos personellet.
En annen viktig utfordring for Regjeringen er å få til
en bedre samordning av de ulike deltjenestene som ytes brukere med
store bistandsbehov på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Regjeringens mål for velferdspolitikken
er at mennesker med omfattende bistandsbehov så langt som mulig
skal få bistand til å bo selvstendig og være
et aktivt medlem av familie og samfunn gjennom hele livet.
Regjeringens politikk har som mål at
alle så langt som mulig
– skal få tjenester
som er tilpasset individuelle behov og valg
– skal medvirke i utforming av
tjenestene
– skal få et helhetlig
tjenestetilbud
– skal kunne holde seg orientert
om sine rettigheter
– skal kunne utøve sine
rettigheter gjennom god saksbehandling og effektive klagemuligheter.
Regjeringen ønsker spesielt å fokusere
på brukeropplevd kvalitet, valgfrihet og individuell tilrettelegging av
tjenestetilbudet.
Regjeringen ønsker at brukerne så langt
det er hensiktsmessig, skal ha lik tilgang til tjenester uavhengig av
boform, og at de tiltak som settes inn vurderes ut fra brukernes
behov og ikke hvor vedkommende bor.
Det vises til stortingsmelding om kvaliteten
i pleie- og omsorgstjenestene som behandler Regjeringens overordnede
mål for pleie- og omsorgstjenestene og beskriver de strategier
og tiltak som Regjeringen vil sette i verk for å bedre
kvaliteten.
Regjeringens mål er å legge
forholdene til rette for at alle som ønsker det, skal kunne
bo i egen bolig og motta nødvendige tjenester der.
Regjeringen vil legge til rette for at kommuner
kan utveksle erfaringer når det gjelder tilrettelegging
av boligtilbudene for personer med omfattende bistandsbehov.
Regjeringen vil også samarbeide med
Kommunenes Sentralforbund om utvikling av de kommunale pleie- og
omsorgstjenestene inkludert tjenester til personer med nedsatt funksjonsevne
og deres familier. Dette skal skje gjennom bedre saksbehandling,
bedre organisering og ledelse, bedre opplæring av ansatte
og styrking av arbeidet med fagetikk, holdninger og yrkesutøvelsen.
Det framholdes at kommunenettverkene for fornyelse og effektivisering,
informasjonsspredning via ny teknologi og framvisning av "beste
praksis" kan være viktige arenaer og virkemidler i arbeidet
med kvalitetsutvikling av de kommunale tjenestene.
Regjeringen vil stimulere til en utvikling der
tjenestene til personer med nedsatt funksjonsevne og deres familier
i større grad preges av brukermedvirkning og personlig
assistanse også for brukere som ikke selv kan ivareta arbeidslederrollen.
Tiltak knyttet til tilpasning av tjenestene
oppsummeres slik:
– Kommunal-
og regionaldepartementet vil ta initiativ til at det foretas en
undersøkelse av boligforholdene for utviklingshemmede,
deres erfaringer med ulike boligløsninger og preferanser.
– Sosialdepartementet vil ta initiativ
til en kartlegging av situasjonen når det gjelder tilbud
om barnebolig.
– Sosial- og helsedirektoratet
vil bidra til en systematisk utveksling av gode eksempler mellom
kommuner knyttet til nye måter å organisere tilbudet
til yngre personer med nedsatt funksjonsevne på.
– Sosial- og helsedirektoratet
vil få i oppgave å iverksette en 2-års
satsing på konferanser, seminarer og informasjonstiltak
rettet mot pleie- og omsorgsledere og kommunale saksbehandlere spesielt
knyttet til tilrettelegging av tilbudet til familier med barn med
nedsatt funksjonsevne.
– Sosialdepartementet vil på bakgrunn
av kartleggingen av hvor mange yngre personer med nedsatt funksjonsevne
som bor på aldersinstitusjon, invitere brukerorganisasjonene
til en drøfting av hvilke tiltak som bør settes
i verk for å oppfylle målet om utflytting for
alle som ønsker det innen 2005.
– Sosial- og helsedirektoratet
vil få i oppgave å utvikle et opplæringsprogram
som retter seg mot saksbehandlere i kommunene som har mye kontakt med
familier med barn med nedsatt funksjonsevne.
– Det skal innføres en
ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere.
Kompetansehevende tiltak oppsummeres slik:
– Sosialdepartementet
vil etablere et nasjonalt kompetansemiljø med nasjonale
fagutviklings- og formidlingsoppgaver på området
utviklingshemning.
– Det skal utvikles et opplæringsprogram
knyttet til aldring og utviklingshemning for ansatte i vertskommunene.
– Satsingen på IKT-basert
undervisning og veiledningstilbud vil bli styrket og vil kunne utvides
til andre fagområder.
– Det er utarbeidet en ny veileder
for saksbehandling etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven,
og veilederen skal følges opp med opplæring og
veiledning fra regional stat.
Tiltak for bedre regelverk og rettssikkerhet
oppsummeres slik:
– Sosialdepartementet
har foreslått ny felles kvalitetsforskrift for sosialtjenesteloven
og kommunehelsetjenesteloven.
– Det er nedsatt et lovutvalg
som skal se på en harmonisering av sosialtjenesteloven
og kommunehelsetjenesteloven.
– Det er etablert felles tilsyn
mellom tjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
– Det innføres en hjemmel
for kommunene til å kreve politiattest for dem som skal
yte tjenester til mindreårige etter sosialtjenesteloven.
Pasientombudsordningen drøftes, og
det påpekes at det i dag er pasientombud knyttet til spesialisthelsetjenesten,
mens kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven ikke har noe
tilsvarende.
Det foretas en oppsummering av erfaringer med
ordningen og det framholdes at evalueringsrapportene fra prosjektene
om eldre- og omsorgsombud, brukerkontor i Oslo, prosjektet om styrket
brukerveiledning og brukersenteret i Løten viser at det
oppfattes å være behov for en instans utenfor
tjenesteapparatet hvor brukerne kan få informasjon, veiledning,
hjelp til å klage og bistand i møtet med tjenesteapparatet.
Det er imidlertid ingen entydige konklusjoner fra prosjektene med
hensyn til hvordan en slik instans skal organiseres. Det blir pekt
på at en instans må kunne nå en stor
del av befolkningen, at man trenger et organ som er lovpålagt,
og at organet bør ha et bredt mandat på tvers
av administrative enheter og forvaltningsnivåer.
Spørsmålet om å utvide
ordningen drøftes, og det framholdes at en utvidet pasientombudsordning
vil kunne ivareta brukernes behov, interesser og rettssikkerhet
overfor helse- og sosialtjenesten., og at pasientombudet kan fungere
som megler mellom sosial- og helsetjenesten og pasienten og bistå brukerne i
møte med tjenesten bl.a. gjennom utforming av klager. Det
uttales at en utvidelse av dagens pasientombudsordning til også å gjelde
kommunehelsetjenesten og tjenestedelen av sosialtjenesten sannsynligvis
vil være det beste virkemidlet for å ivareta de
behovene ulike forsøksordninger har søkt å dekke.
En eventuell utvidelse av pasientombudsordningen vil kreve lovendring,
og Regjeringen vil utrede praktiske forhold knyttet til endringene,
bl.a. økonomiske og administrative konsekvenser.
Regjeringen har følgende mål
for hjelpemiddelområdet:
– Brukeren
skal få rett løsning til rett tid.
– Brukeren skal bli møtt
av fagfolk med tilfredsstillende kompetanse, og få det
samme tilbudet uavhengig av bosted.
– Kommunen skal ha hovedansvaret
for og være den viktigste samordnende aktør i
hjelpemiddelformidlingen. Kommunene skal få bistand fra hjelpemiddelsentralene
på områder der de ikke har tilstrekkelig kompetanse.
Tiltak på hjelpemiddelområdet
oppsummeres slik:
– Trygdeetaten
skal styrke den faglige kompetansen ved hjelpemiddelsentralen gjennom
fagsamlinger og etablering av nye nasjonale faggrupper.
– Trygdeetaten er i gang med etablering
av prosjektet "Oppgaveløsning og aktiv brukermedvirkning
på hjelpemiddelområdet".
– Trygdeetaten vil igangsette
modellforsøk for å finne en hensiktsmessig håndtering
av saker der brukeren ønsker å ta større
ansvar for utredning og formidling av hjelpemidlene.
– Trygdeetaten har satt i gang
ulike tiltak for å få raskere formidling av barnehjelpemidler,
bl.a. kompetansehevende tiltak og utvidelse av veileder.
– Sosialdepartementet vil utvide
ordningen med hvilende hjemmevakt utenom den ordinære åpningstiden
til å gjelde hele landet der det vil føre til urimelige
konsekvenser for brukeren å vente til neste virkedag for å få reparert
hjelpemiddelet.
– Taket på tolketimer
er fjernet, og aldersgrensen for en del hjelpemidler er hevet fra
18 til 26 år. Blinde og svaksynte har fått fjernet
taket på antall timer de har rett til lese- og sekretærhjelp
i arbeidslivet.
Når det gjelder fritid og ferie, vil
Regjeringen legge til rette for opplevelse og deltakelse for den
enkelte. Det er Regjeringens mål at personer med nedsatt
funksjonsevne skal ha reelle muligheter til å delta i kulturlivet
i bred forstand på lik linje med andre.
Tiltak på området ferie og
fritid oppsummeres slik:
– Sosial-
og helsedirektoratet vil få i oppgave å legge til
rette for spredning av erfaringer fra kommuner som har gode erfaringer
med nye måter å organisere fritidstilbudet til
personer med nedsatt funksjonsevne på. De skal også legge
tilrette for erfaringsutveksling mellom kommuner knyttet til tiltak for å bedre
rekruttering og heve kompetansen hos støttekontakter og
avlastere.
– Det er satt av 5 mill. kroner
i 2003 for å styrke dåpsopplæringen der
tiltak for barn og unge med særlig behov er prioritert.
– Det iverksettes en kartlegging
for å se nærmere på modeller som gjør
det mulig for personer med store bistandsbehov å dra på ferie
til en overkommelig kostnad.
Regjeringens mål er at innvandrere
med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i samfunnet og få et likeverdig
tjenestetilbud på lik linje med andre innbyggere med nedsatt
funksjonsevne. Regjeringen mener det er behov for å bygge
opp lokal og nasjonal kompetanse omkring innvandrere med nedsatt
funksjonsevne og utvikle kurstilbud for tospråklige og
tokulturelle ressurspersoner med tanke på å etablere
en ressursbank på kommunalt/regionalt nivå.
Regjeringen er av den oppfatning at kompetansen omkring helse og omsorg
blant personer med innvandrerbakgrunn bør samles på ett
sted, og det vises til at den etablerte kompetanseenheten ved Ullevål
sykehus vil bygge opp kompetanse omkring innvandrere med nedsatt
funksjonsevne og deres særskilte behov.
Komiteen stiller seg bak dei
hovudutfordringane og måla knytt til helsetenester for
funksjonshemma som Regjeringa skisserer. Det er store utfordringar
og uløyste oppgåver. Komiteen har
merka seg at Helsedepartementet har lagt fram ein strategiplan for
styrking av barnehabiliteringstenesta med fokus på m.a. intensive
treningstilbod og vil også med dette stimulere til forsking
og fagutvikling på feltet. Helsedepartementet går òg
saman med Undervisnings- og forskingsdepartementet om eit modellforsøk
basert på samarbeid mellom aktuelle spesialpedagogiske
kompetansesenter og barnehabiliteringstenester. Komiteen ser
på dette som ein god måte for å kome
fram til samarbeidsformer og rutinar for å få eit
heilskapleg og koordinert tilbod til barn og unge under 18 år
med lærevanskar og nedsett funksjonsevne.
Komiteen ser at det er naudsynt å gå gjennom
helsetenestetilbodet for menneske med utviklingshemming, herunder
også forholdet til samarbeidande instansar. Særleg
vil komiteen understreke at samarbeidstilhøva
må betrast når det gjeld menneske med både
utviklingshemming og åtferdsforstyrringar og/eller
psykiske lidingar. Brukarmedverknad er også viktig på dette
området, og komiteen stiller seg bak at
departementet no vil vidareføre brukarutval i alle regionale
helseføretaka til også å omfatte dei
enkelte helseføretaka.
For mange personar med nedsett funksjonsevne
er tilgang på tilstrekkelege og kvalitativt gode pleie-
og omsorgstenester ein grunnleggande føresetnad for å kunne
leve og bu sjølvstendig og ha eit aktivt, trygt og meiningsfullt
tilvære i samkvem med andre. Komiteen er
difor nøgd med at det har kome ei eiga stortingsmelding
om kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren. St.meld. nr. 40 (2002-2003)
må sjåast i samanheng med denne meldinga.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at St.meld. nr. 40 (2002-2003) i
for liten grad belyser de særlige utfordringer utformingen
av pleie- og omsorgstjenester for funksjonshemmede innebærer. I
motsetning til eldre som har behov for slike tjenester en begrenset
periode, vil mange funksjonshemmede trenge tjenester gjennom hele
livet. Flertallet savner drøftinger av hvordan
tjenestetilbudet til yngre mennesker som lever med funksjonshemninger
eller kroniske sykdommer skal ivaretas innenfor det kommunale tjenestetilbud.
Komiteen sine medlemmer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at St.meld. nr. 40 (2002-2003)
omtalar dei sentrale helse- og sosialtenestene som rører
ved personar med nedsett funksjonsevne. Meldinga drøftar
svakheiter ved dagens tenester og foreslår ulike tiltak
for å betre tenestene. Mens St.meld. nr. 45 (2002-2003)
Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene (Kvalitetsmeldinga)
skisserer tiltak som er uavhengig av brukargrupper, fokuserer denne
stortingsmeldinga spesielt på tenester retta mot yngre
personar med nedsett funksjonsevne og deira familiar.
Komiteen vil understreke
at det er eit kommunalt ansvar å leggje til rette for gode
prosedyrar mellom brukar, pårørande og tenesteapparatet
i dei tilfella det er aktuelt å endre bu- og tenestetilbodet.
Særleg gjeld det i situasjonar der personen med funksjonshemming som
er i ferd med å bli vaksen, skal flytte frå heimen
og inn i tilrettelagt bustad.
Komiteen har merka seg at NOU
2001:22 seier at det norske rettigheits- og formidlingssystemet
for hjelpemiddel er godt, spesielt dersom det vert samanlikna med
andre europeiske land. Komiteen er positiv til at
Regjeringa vil auke kompetansen i hjelpemiddelformidlinga og samstundes
gje auka brukarmedverknad. Dette saman med utarbeidinga av ein individuell
plan som kan erstatte enkeltsøknadar om hjelpemiddel, vil
gje ei betydeleg betre hjelpemiddelformidling samstundes som det
vil vere tidsbesparande for den einskilde brukar.
Komiteen er positiv til at Regjeringa
vil ha ein heilskapleg gjennomgang av regelverket for bistand til familiar
med barn med nedsett funksjonsevne. Det er særleg viktig
at saksbehandlarane i kommunane vert sett i stand til å gje
god informasjon og rettleiing om tenester og rettar og ha god kvalitet
på saksbehandlinga. Dette heng òg saman med at
det òg er naudsynt å rekruttere og ta vare på personalet
i tillegg til å auke kompetansen innanfor pleie- og omsorgssektoren. Komiteen vil
særleg nemne behovet for kompetanseheving hos personell
som arbeider med personar med utviklingshemming.
Komiteen meiner det er viktig
at den kommunale helse- og sosialsektoren vert sett under eitt. Komiteen er
derfor nøgd med at Sosialdepartementet har innført
ei ny felles forskrift for tenesteyting etter kommunehelsetenestelova
og sosialtenestelova. På den måten vert regelverket
harmonisert og tenestetilbodet meir heilskapleg. Komiteen ser
fram til at lovutvalet som skal utrede og foreslå betre
harmonisering, skal avgje innstilling våren 2004.
Komiteen er nøgd med
at det vert krav om politiattest for dei som skal yte tenester til
mindreårige etter lov om sosiale tenester. Komiteen er
likevel opptatt av at dette berre er eit av tiltaka for å førebyggje
seksuelle overgrep overfor barn med funksjonshemming.
Komiteen er blitt gjort kjent
med at det ofte er vanskeleg å oppdage om menneske med
funksjonshemming har vorte utsett for seksuelle overgrep, og at rettstryggleiken
i slike situasjonar ofte er utsett. Det er særleg kvinner
og barn som kan kome i ein slik alvorleg situasjon. Komiteen vil
derfor understreke at det er viktig at rettstryggleiken til den
enkelte vert sikra, men også at kjønnsperspektivet
vert teke med i arbeidet vidare med å bryte ned funksjonshemmande
barrierar.
Komiteen understrekar at erfaringane
med brukarstyrt personleg assistanse (BPA) tilseier at brukarstyring
og brukarmedverknad bør kunne nyttast i langt større
utstrekning i ulike tenester.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil
peke på at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse
er et egnet tilbud for mange funksjonshemmede, og at brukeren bør
stå fritt til å kunne velge dette framfor et annet
kommunalt tjenestetilbud.
Disse medlemmer viser til at
ordninga med brukerstyrt personlig assistanse er ei ordning som
gir mange en mulighet til å ta styringa over sitt eget
liv og sin egen hverdag, og som også åpner nye
muligheter til deltakelse i utdanning, arbeid, fritids- og kulturaktiviteter
og andre samfunnsområder. Det er positivt at kommunene
nå har fått en plikt til å ha en slik
tjeneste, men svakheten ved ordninga er at brukerne ikke har rettskrav
på å få tildelt BPA. Det er den enkelte
kommune som helt ut bestemmer både tjenesteform og omfang.
I mange kommuner der økonomien er stram, vil derfor tilgangen
til denne tjenesten være svært begrensa.
Disse medlemmer mener derfor
at denne ordningen trenger en betydelig styrking. Det gjelder både den
enkeltes krav på å få tjenesten tildelt,
omfanget av tjenesten til den enkelte bruker, og ikke minst finansieringen
av tjenesten. Når det gjelder finansiering, vil disse
medlemmer vise til den svenske modellen der kommunene og
staten deler på kostnadene. I Sverige finansierer kommunen
de 20 første timene, mens staten betaler de øvrige
timene utover dette nivået. En slik modell burde etter disse
medlemmers oppfatning kunne danne utgangspunktet for en
finansieringsmåte av BPA som vil gjøre ordningen
mindre avhengig av den enkelte kommunes økonomi.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at det i 2004 er løyvd
48,95 mill. kroner i stimuleringstilskot til kommunar som ynskjer å etablere
ordninga BPA for bestemte brukarar. Tilskotet skal hovudsakleg dekke utgifter
til opplæring, utlysings- og tilsettingsprosedyrar og til
oppfølging. Midlane blir fordelt etter søknad
frå kommunane. Desse medlemene vurderer
at denne ordninga stimulerer kommunane til å nytte BPA
i større grad. Desse medlemene viser til
at erfaringar med BPA tilseier at brukarstyring og brukarmedverknad
bør kunne nyttast i langt større utstrekning i
ulike tenester som vert tilbydd personar med nedsett funksjonsevne. Desse
medlemene vil også vise til at departementet har
understreka at lovverket opnar for ein større kommunal
valfridom enn det som er praksis i kommunane i dag. Desse medlemene er
meir urolege over at enkelte oppfattar BPA ikkje berre som ei ordning
kommunane er pålagt å ha, men også som
ei innskrenking av dei tenestene ein kommune kan tilby. BPA legg
likevel ingen negative bindingar på kommunane sitt høve
til å organisere tenestene. Desse medlemene peikar òg
på at rekruttering av assistentar er det som vert opplevd
som den mest problematiske sida ved BPA.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at BPA også kan
benyttes av psykisk utviklingshemmede, men at dette gjøres
i liten grad. Flertallet vil be om at det arbeides
for at ordningen gjøres mer kjent blant psykisk utviklingshemmede
og deres pårørende.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at Regjeringa vil stimulere
til ei utvikling der tenestene til personar med nedsett funksjonsevne
og deira familiar i større grad vert prega av brukarmedverknad
og personleg assistanse, òg for brukarar som
ikkje sjølv kan ivareta arbeidsleiarrolla. Desse
medlemene understrekar at dette òg gjeld menneske
med psykisk utviklingshemming.
Desse medlemene viser òg
til den nye toppfinansieringsordninga for særleg ressurskrevjande
brukarar som trådde i kraft 1. januar 2004. Løyvinga
til dette har auka frå 650 mill. kroner til 1,2 mrd. kroner,
og ordninga inneber at staten dekker 80 prosent av kommunen sine
utgifter over 700 000 kroner. Desse medlemene meiner
at det er viktig at brukarar som krev stor ressursinnsats frå det
kommunale tenesteapparatet, får eit best mogleg tilbod
uavhengig av kommunen sin økonomiske situasjon. Desse medlemene meiner
at denne ordninga legg til rette for det, og at denne ordninga gjev
kommunane større grad av økonomisk fridom til å velje
ulike former for organisering av praktisk bistand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget godt fornøyd med at en har fått på plass
en ordning med brukerstyrt personlig assistanse, men disse
medlemmer er av den oppfatning at dette er en ordning som
bør utvides slik at stadig flere får gjort seg
nytte av dette tilbudet. Det er en kjensgjerning at for eksempel
det tilbudet som gis den enkelte i form av hjemmetjenester etc.,
er lite fleksibelt og at det ikke på en god nok måte
gir mottakeren av tjenesten den fleksibilitet som er nødvendig.
I den forbindelse viser disse medlemmer til høringsuttalelsen
fra Norges Handikapforbund der det påpekes følgende:
"Tradisjonelle hjemmetjenester er lite fleksible
og fratar den enkelte muligheten til å bestemme over egen hverdag
og ha et sosialt liv utenfor hjemmet. En brukerstyrt tjeneste tar
den enkelte på alvor og gir den enkelte mulighet til å ta
det hele og fulle ansvar for sitt eget liv."
Disse medlemmer er enig i denne
betraktningen og mener derfor at det viktig at ordningen med brukerstyrt
personlig assistanse blir utvidet slik at stadig flere får
gjort seg nytte av denne. Slik det fungerer i dag, er det helt og
holdent den enkelte kommune som bestemmer nivået og hvor
mange som får dette tilbudet, da ordningen er nedfelt i
sosialtjenesteloven som en av flere sosiale tjenester som kommunen
plikter å ha, men den er ikke gitt som en individuell rett
for den funksjonshemmede. Disse medlemmer ønsker
at brukerstyrt assistanse skal gis som en rettighet til den enkelte
ut ifra et individuelt behov, betalt av staten. Slik ordningen fungerer
i dag, er det bostedsadressen som er utslagsgivende for om hvorvidt
en får et godt tilbud eller ikke med bakgrunn i kommunens økonomi
og prioriteringer.
Disse medlemmer ønsker
at det blir utarbeidet en handlingsplan for brukerstyrt personlig
assistanse der en både tar for seg problemstillingen om
en rettighetsfesting for den enkelte bruker, eventuell statlig finansiering,
hva tjenesten skal omfatte, og hva som er et fornuftig nivå på tjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme
en sak for Stortinget om ordninga med brukerstyrt personlig assistanse der
rettighetsfesting for brukerne, tjenestenes omfang og innhold samt
ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saka legges
frem for Stortinget i inneværende stortingsperiode."
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti meiner at å lovfeste retten til
BPA reiser både prinsipielle og praktiske problem. Etter
sosialtenestelova er retten til bistand knytt til hjelpebehovet
og ikkje knytt til kva type tiltak behovet skal avhjelpast med.
Ei lovfesting av rett til BPA som tiltak gjev ei teneste i sosialtenestelova
ei særstilling framfor dei andre tenestene. Desse
medlemene er kjent med at dette vil gje store vridingseffektar
og bryte med dagens prinsipp om at kommunen velgjer hjelpeform.
Ved ei eventuell lovfesting av rett til BPA må vilkåra
verte presisert. Det vil vere vanskeleg å utforme eintydige
og tilstrekkeleg presise kriterium.
Desse medlemene meiner at utgangspunktet
for tildeling av tenester bør vere den enkelte brukar sine behov
og føresetnader, ikkje korleis tenesta vert finansiert.
Ei statleg finansiering (heil eller delvis) kan føre til
uheldige vridingseffektar i samansettinga av tenestetilbodet til
den enkelte brukar.
Desse medlemene viser til at
ordninga for ressurskrevjande brukarar i dag gjev kommunane kostnadsdekning
for utgifter til brukarar med stort behov for tenester. Mange brukarar
av BPA vil kome inn under denne ordninga. Det betyr at allereie
i dag har kommunane gode incentiv til å styrke tilbodet
til brukargruppa, utan at det er knytt opp mot eit konkret verkemiddel.
På den måten unngår ein uønska
vridingar både mellom ulike tenestetilbod og ulike brukargrupper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser bolig som
et grunnleggende velferdsgode. Bolig er sammen med arbeid, utdanning,
helse og omsorg, hjørnesteiner i velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener
at gode boliger i gode bomiljøer er en nødvendig
forutsetning for et godt liv for den enkelte. Boligpolitikken er
et av de viktigste redskaper vi har får å nå mål
om menneskelig frihet, likeverd og rettferdig fordeling.
Disse medlemmer mener det er
viktig at hovedmålet for norsk boligpolitikk fortsatt skal
være at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt
bomiljø. For å nå dette målet
mener disse medlemmer at virkemidlene i boligpolitikken
må styrkes og rettes inn slik at boliger kan tilrettelegges
for alle. Disse medlemmer vil særlig framheve
tilskudd til boligkvalitet som et betydningsfullt virkemiddel. Disse
medlemmer mener tilskuddsordningen for bokvalitet er viktig
for å nå målet om gode boliger og godt
bomiljø for alle. Disse medlemmer synes
derfor det var uheldig at Regjeringen fremmet forslag om å kutte
64 prosent, eller nærmere 40 mill. kroner til økning
av boligkvaliteten og bedring av bomiljøene, i budsjettet for
2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for øvrig til Arbeiderpartiets merknader og forslag i Budsjett-innst.
S. nr. 5 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Regjeringa legger stor vekt på universell utforming som
et overordna grep for å bedre tilgjengeligheten for personer
med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer mener
at universell utforming er en viktig strategi, ikke minst når
det gjelder tilrettelegging og tilgjengelighet til boliger.
Disse medlemmer finner det derfor
svært uheldig at Regjeringa i Boligmeldinga, St.meld. nr.
23 (2003-2004) foreslår å avskaffe tilskudd til
bl.a. universell utforming, byfornyelse og heis. Dette vil, slik disse
medlemmer ser det, bidra til å vanskeliggjøre
gjennomføring av universell utforming som en sentral strategi
på boligsektoren.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at Regjeringa i St.meld.
nr. 23 (2003-2004) Boligmeldinga har foreslått at universelt
utforma bustadar skal prioriterast innanfor Husbanken sitt nye grunnlån.
Dette vil auke talet på universelt utforma bustadar. Desse medlemene viser
også til at Regjeringa foreslår å innlemme
tilskot til bustadkvalitet i det nye tilskotet for kompetanse og
kommunikasjon. Eit av føremåla med det nye tilskotet
er å framheve kompetanse om bustadkvalitet, herunder mellom
anna planlegging for tilgjenge.
Desse medlemene vil elles vise
til at jo tidligare ein kjem inn i planleggingsfasa av eit prosjekt,
dess lågare blir kostnadane ved å leggje til rette
for tilgjenge. Desse medlemene støttar Regjeringa
si omlegging av støtteordningane og meiner at dette forslaget
vil gje auka effekt av dei direkte økonomiske verkemidla.
Desse medlemene vil også vise
til at Regjeringa i mandatet til Bygningslovutvalet har sett fokus
på om lovverket på ein god nok måte ivaretar
krava om tilgjenge for menneske med nedsett funksjonsevne. Desse
medlemene synes det er positivt at Regjeringa har tatt dette
initiativet, og avventar utvalet si innstilling.
Komiteen meiner at
ordninga med ledsakarbevis er eit viktig verkemiddel for at personar
med nedsett funksjonsevne skal kunne delta på kulturelle
arrangement. Komiteen er derfor positiv til at Kultur-
og kyrkjedepartementet for å gje løyvingar til
kulturformidling mot billettsal set krav til kulturformidlarar om
at ledsakarar skal ha gratis billett.
Komiteen er klar over at barn
med nedsett funksjonsevne lett kan verte isolerte frå samvær
med andre. Samvær og sosial trening i barnehage vert difor
spesielt viktig for desse barna. Barn med nedsett funksjonsevne har
prioritet ved opptak i barnehage dersom barna kan ha nytte av forholdet. Komiteen er
nøgd med at personar med nedsett funksjonsevne sjeldan
får avslag på plass i barnehage. Komiteen ynskjer å understreke behovet
for betre tilgjenge for barn med nedsett funksjonsevne i barnehagen
samt reelt val av barnehageplass for foreldra. Vidare understrekar komiteen at
det må vere eit godt samarbeid mellom barnehage og skule gjennom
fleire år for å førebu skulestarten for
barn med nedsett funksjonsevne.
Kommunane sine verkemiddel og tilbod på barnehageområdet
for å tilrettelegge for barn med nedsett funksjonsevne
meiner komiteen er av avgjerande tyding. Komiteen er
nøgd med at Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ
til ei undersøking for å få kunnskap
om det kvalitative tilbodet som desse barna får i barnehage. Komiteen er
også kjend med at medisinering av barn og unge med nedsett
funksjonsevne og kronisk sjuke i barnehage har vore eit tema. Komiteen vil
peike på at det er viktig å sikre at legemiddelhandteringa
vert ivareteke på ein forsvarleg og hensiktsmessig måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 250
(2002-2003) om barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold
og valgfrihet. I merknadene fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
heter det:
"Komiteen har med tilfredshet merket seg at Regjeringen
har lagt budsjettmessig til rette for videreføring av tilskuddet
til tiltak for funksjonshemmede i barnehage i 2003. Komiteen forutsetter
at nivået på dette tilskuddet videreføres
som i dag, og har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til
forslag til ny modell for fordelingen av tilskuddet i forbindelse
med budsjettproposisjonen for 2004. Barn med spesielle behov må få tilskudd
tilsvarende funksjonshemmede barn, når det er anbefalt
av PPT og/eller barnevernet. Når full barnehagedekning
og fullfinansiering av barnehagesektoren er oppnådd skal
tilskuddet evalueres og eventuelt justeres."
Flertallet viser også til
budsjettbehandlingen for 2004 hvor familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
understreker at denne evalueringen skal finne sted. Flertallet mener
at det viktig at det gis et individuelt tilbud som dekker den enkeltes
behov. Graden av funksjonshemming må ligge til grunn for denne
vurderingen. Flertallet mener det derfor i den forestående
evalueringen må tas hensyn til dette, og at tilskuddet
i framtiden fastsettes ut fra de behov som foreligger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at manglende språkkunnskaper
og problemer med å få jobb er de største
problemene den etniske minoritetsbefolkningen har i dag.
Flertallet ser det som ønskelig
at innvandrere og flyktninger bevisst involveres i det omfattende
nettverket av brukerrepresentanter som i dag deltar i blant annet
brukerråd og sykehusutvalg. Dette er et område som
forutsetter dialog og samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner
og organisasjoner av funksjonshemmede.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
innvandrere med funksjonshemning er en minoritet blant minoriteter. Disse medlemmer mener
at det offentlige bør stimulere til at flere faggrupper
innen samfunnsfagene driver forskning om funksjonshemmede
generelt, og om funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn spesielt.
Disse medlemmer mener dessuten
at det må avsettes ressurser til nettverksarbeid blant
familier med familiemedlemmer som har funksjonsnedsettelser. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å styrke
tolketjenesten. Barn og søsken til funksjonshemmede blir
ofte brukt som tolk. Dette er problematisk fordi barn blir satt
i en rolle de ikke er modne for.
Det redegjøres for reformen for mennesker
med utviklingshemning som ble satt i verk i januar 1991,
og som innebar at kommunene fikk ansvaret for bo- og tjenestetilbudet
til utviklingshemmede som hadde et tilbud i Helsevernet for psykisk
utviklingshemmede (HVPU).
I en oppsummering av erfaringene med reformen uttales
bl.a. at Levekårsundersøkelsen viser at det har skjedd
en normalisering av livssituasjonen og en bedring av levekårene
for utviklingshemmede som nå bor i egen bolig, går
i ordinær barnehage og skole i nærmiljøet,
får tjenester av det kommunale tjenesteapparatet,
er i arbeid/dagaktivitet og deltar i ulike fritidsaktiviteter
i nærmiljøet. Undersøkelsen viser at utviklingshemmede
som før bodde i institusjon, har fått sin egen
bolig med god standard. Evalueringen av reformen viser at mange
bor i boliger med ulik grad av kollektiv utforming, og mange av
boligene skiller seg ut fra ordinære boliger. Også mange
utviklingshemmede som bodde hos pårørende, har
fått et nytt botilbud. Fortsatt er det mange voksne utviklingshemmede
som bor hos pårørende, som ønsker et tilbud
om egen bolig. Det uttales at det har skjedd en betydelig kompetanseutvikling
blant tjenesteyterne, men at det er en utfordring å utvikle
den videre. Lovbestemmelsene i sosialtjenesteloven kap. 6A har ifølge
meldingen bidratt til kontroll med bruk av tvang og makt, og til
redusert bruk av tvang i tjenesteutøvelsen. Det ser ut
til at flere har fått et større sosialt nettverk,
men mange har fortsatt et svakt nettverk rundt seg. Etter avvikling
av institusjonene skjedde det en utvikling i retning av mer selvbestemmelse,
men fortsatt har personer med utviklingshemning liten
grad av selvbestemmelse over sentrale deler av livet. Når
det gjelder fritidsaktiviteter, ser det ut til å ha vært
en tilbakegang i forhold til situasjonen før reformen.
Institusjonene hadde etablert et omfattende fritidstilbud som kommunene
ikke har klart å følge opp. Reduksjonen i fritidsaktiviteter
etter nedlegging av institusjonene er i noen grad kompensert med
en økning i dagaktivitetene. Utviklingshemmede deltar i
liten grad i ordinære arbeids- og fritidstilbud. Evalueringen
viser at om lag 75 prosent av pårørende i ettertid
mener at forholdene er blitt bedre.
Når det gjelder utfordringer og målene
framover, framholdes det at de samme verdier og mål som
gjelder i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne, også gjelder
for utviklingshemmede. Målet er at mennesker med utviklingshemning
skal kunne benytte sine evner fullt ut, og at utviklingshemmede
kan leve et liv så nært det normale som mulig,
med størst mulig grad av selvbestemmelse. Et bærende
prinsipp i utformingen av bolig- og tjenestetilbudet er å ta
utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger.
Det framholdes som en utfordring å legge
forholdene til rette slik at utviklingshemmede som bor hos pårørende,
kan flytte til egen bolig når de blir voksne. I årene
fremover vil utbygging av et variert og kvalitativt godt tiltaks-
og tjenestetilbud i kommunene være et av de viktigste virkemidlene
for å bedre levekårene for utviklingshemmede og
andre personer med nedsatt funksjonsevne. En av de største
utfordringene er å bedre rekrutteringen og kompetansen
hos de som yter tjenester til utviklingshemmede i kommunene. Regjeringen
ser det som viktig å skape et godt tjenestetilbud til utviklingshemmede
med psykiske lidelser og/eller alvorlige adferdsavvik,
og mener det er viktig å ivareta behovet for brukermedvirkning
og individuelt tilpassede tjenester. Det framholdes at mange utviklingshemmede
føler seg isolert og har et for dårlig nettverk,
og at å skape en mer aktiv og variert fritid og sørge
for at utviklingshemmede som har forutsetninger for det, får
delta i det ordinære arbeidsliv, er viktige utfordringer.
Sosialdepartementet vil stimulere til etablering
av nasjonale arenaer hvor både brukere, pårørende, tjenesteytere,
kommunale ledere, politikere og forskere kan delta i sosialpolitiske
debatter om mål, virkemidler og videre utvikling av lokalsamfunn
som på en god måte ivaretar behovene også til
utviklingshemmede.
Tiltak når det gjelder utviklingshemmede,
oppsummeres slik:
– Kommunal-
og regionaldepartementet skal gjennomføre en undersøkelse
av hvilke boligtilbud som tilbys utviklingshemmede og kommunenes
og brukernes erfaringer og kostnader knyttet til ulike boligtilbud.
– Sosialdepartementet vil iverksette
tiltak for å styrke det faglige grunnlaget for å bedre
levekårene og kvaliteten på tjenester som ytes
til utviklingshemmede.
– Det skal iverksettes et omfattende
program for kunnskapsoppbygging rettet mot ansatte som arbeider
med eldre utviklingshemmede.
– Arbeidet med IKT-basert undervisning,
veiledning og faglig nettverksbygging skal styrkes.
– Lovhjemlingen av individuell
plan i sosialtjenesteloven vil bidra til at brukere med omfattende behov,
herunder mange utviklingshemmede, vil få et mer helhetlig
og samordnet tjenestetilbud.
– Helsedepartementet skal legge
fram en strategiplan for styrking av barnehabiliteringstjenesten.
– Helsedepartementet skal ha en
gjennomgang av voksenhabiliteringstjenesten.
– Helsedepartementet vil vurdere
hvordan mennesker som selv ikke er i stand til å etterspørre
helsetjenester ved behov, herunder mange utviklingshemmede, best
kan sikres nødvendig helsehjelp.
– Regjeringen vil vurdere å bygge
ut arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt arbeid med nye plasser.
– Det skal iverksettes en kartlegging
av omfanget av problemer med ferie for personer med nedsatt funksjonsevne
som har store bistandsbehov, med sikte på å finne
ordninger og modeller som kan bidra til å få ned
de økonomiske kostnadene knyttet til ferie.
– Sosial- og helsedirektoratet
vil få i oppgave å stimulere til systematisk erfaringsutveksling
mellom kommuner knyttet til gode eksempler.
– Sosialdepartementet ser det
som viktig å utvikle metoder og måter å styrke
utviklingshemmedes selvbestemmelse på og arbeide for at
utviklingshemmede selv kan komme til orde.
– Sosialdepartementet vil bidra
til at SOR (Samordningsrådet) får en langsiktig
finansiering av sin virksomhet.
Komiteen har merka
seg Regjeringa sin gjennomgang av reforma for menneske med utviklingshemning.
Levekårsundersøkinga syner at det har skjedd ei normalisering
av livssituasjonen og ei betring av levekåra for utviklingshemma
som no bur i eigen bustad. Det er i dag fleire utviklingshemma som
har fått sin eigen bustad med god standard, det har skjedd
ei betydeleg kompetanseheving hjå tenesteytaren, og det har
vorte reduksjon i bruken av tvang og makt, betre sosialt netverk
og meir sjølvbestemming. Komiteen er svært
nøgd med desse positive trekka og er glad for at 75 prosent
av dei pårørande meiner at forholda har vorte
betre. Komiteen ynskjer likevel å peike
på at det framleis er mange utviklingshemma som bur hos pårørande,
at kompetansen hjå tenesteytarar framleis er for låg,
at mange har ei svakt sosialt nettverk, og at det har vore ein nedgang
i fritidsaktivitetar for dei utviklingshemma. Komiteen meiner
at desse områda no må prioriterast, og stiller
seg bak dei tiltaka som Regjeringa går gjennom i dette
kapittelet og som er kommentert av komiteen under andre kapittel
på generelt grunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at reformen
for psykisk utviklingshemmede var viktig for å sikre psykisk utviklingshemmede
boliger i lokalsamfunnet.
Komiteen mener det
er behov for økt kompetanse hos ansatte i kommunale tjenester
for å sikre at kvaliteten på innholdet i tjenestene
styrkes. I forbindelse med de tiltak som skal etableres, vil komiteen vurdere
behovet for rekrutteringstiltak for å sikre tilstrekkelig
og kvalifisert personale og kompetansehevingstiltak for eksisterende
personale som arbeider med psykisk utviklingshemmede.
Komiteen ser det som viktig å utvikle
metodar og måtar for å styrkje sjølvbestemminga
til menneske med utviklingshemming, og arbeide for at utviklingshemma sjølv
kan kome til orde. Komiteen meiner at det er viktig å gje
kommunane kunnskap om korleis ein kan leggje til rette for større
grad av sjølvbestemming for menneske med utviklingshemming,
og styrkje kompetansen til personell som arbeider med denne gruppa når
det gjeld stimulering av sjølvbestemming. Komiteen ynskjer å understreke
at Samordningsrådet (SOR) har vore den sentrale aktøren
i arbeidet med å leggje til rette for sosialpolitisk debatt
knytt til levekår og tenester for utviklingshemma. Komiteen er derfor
nøgd med at SOR får ei langsiktig finansiering av
si verksemd.
Det gis en beskrivelse av situasjonen for familier med
barn med nedsatt funksjonsevne og en oversikt over tiltak som er
eller vil bli satt i verk for å lette situasjonen for disse
familiene.
Målet for tjenestetilbudet til familier
med barn med nedsatt funksjonsevne er at de skal få tjenester
som er samordnet og tilpasset familienes behov slik at familiene
blir satt i stand til å ivareta omsorgen for barnet. Videre
er det et mål at familiene gjennom tiltakene skal ha mulighet
til å kunne delta i arbeidslivet og ha et sosialt liv utenfor
familien.
Tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne og
deres familier oppsummeres slik:
– Utvidelse
av hjemmelsgrunnlaget for individuell plan.
– Helsedepartementet og Undervisnings-
og forskningsdepartementet tar sikte på å utvikle
et modellforsøk for å få bedre samordning
av tilbudene fra spesialpedagogiske kompetansesentre og barnehabiliteringstjenesten.
– Trygdeetaten vil utvide ordningen
med en fast koordinator til familier med barn med nedsatt funksjonsevne
til å gjelde hele landet.
– Regjeringen arbeider med samordning
av velferdstjenestene gjennom SATS-prosjektet.
– Sosialdepartementet foreslår å iverksette
en 2-års satsing med bl.a. konferanser, seminarer og informasjonstiltak
rettet mot pleie- og omsorgsledere og kommunale saksbehandlere spesielt
knyttet til tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til
barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier.
– Sosial- og helsedirektoratet
vil få i oppgave å utarbeide et opplæringsprogram
rettet mot saksbehandlere i kommuneforvaltningen som har mye kontakt
med familier med barn med nedsatt funksjonsevne.
– Det etableres tilbud til familier
med barn med nedsatt funksjonsevne i regi av lærings- og
mestringssentrene over hele landet.
– Det etableres et landsomfattende
tilbud om samlivsveiledning for foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne.
– Det vil bli foretatt en oppdatering
og utvidelse av ulikt informasjons- og veiledningsmateriell rettet mot
disse familiene.
– Helsedepartementet vil legge
fram en strategiplan for barnehabiliteringstjenesten.
– Helsedepartementet vil sette
i verk ulike tiltak for å bedre helsetjenesten til utviklingshemmede,
inkludert barn med utviklingshemning.
– Trygdeetaten vil sette i verk
en rekke tiltak for å få til en bedre og raskere
formidling av barnehjelpemidler, inkludert en utvidelse av ordningen
med hvilende hjemmevakt utenom ordinær arbeidstid for å bedre
ordningen med akuttreparasjon.
– Sosialdepartementet vil ta initiativ
til en kartlegging av situasjonen når det gjelder barneboliger
for å se nærmere på om det skjer en økning
av barn i barneboliger og hvilket tilbud som gis.
– Det er iverksatt endring i strafferegistreringsforskriften
som gir kommunene hjemmel til å kreve politiattest i forbindelse
med tilsetting av personer som skal yte tjenester til mindreårige
etter lov om sosiale tjenester. Justisdepartementet arbeider med en
permanent lovregulering av disse forholdene.
– Sosial- og helsedirektoratet
har utarbeidet en veileder i saksbehandling til bruk i kommuneforvaltningen.
Veilederen skal følges opp med råd og veiledning
fra regional stat.
Komiteen viser til at barn med
nedsett funksjonsevne ofte har behov for omfattande og samansett bistand
frå ulike delar av det offentlege hjelpeapparatet. Dette
inneber ofte at familiar må vere i kontakt med mange instansar
i hjelpeapparatet grunna manglande samordning av tenestetilbodet. Komiteen har
registert at nyare forsking syner at foreldre ikkje er misnøgde
med dei tenestene dei mottek, når dei fyrst har fått
dei, men dei er misnøgde med dei tidkrevjande prosessane
og dei mange barrierane dei møter for få den
hjelpa dei treng og har krav på. Komiteen meiner
at det er uhaldbart at eit fleirtal meiner at dei har fått
hjelp kun som resultat av eige initiativ og eigeninnsats. Komiteen ynskjer å peike
på at det er naudsynt at hjelpeapparatet har tilstrekkeleg
kompetanse og kunnskap om ulike sjukdommar, tilstandar, behandlingsformer, økonomiske
støtteordningar og moglegheiter for praktisk hjelp. Komiteen meiner
at det er avgjerande at ein gjer alt som er mogeleg for å førebyggje
slitasje på familien. Komiteen vil understreke
at for å unngå slitasje på familien og
deira omsorgevne er det viktig med t.d. lett tilgjengelege avlastingsordningar.
Komiteentrur
at utveksling av erfaringar med andre i same situasjon kan opplevast
som verdifullt, og meiner det er viktig at det vert lagt til rette
for møteplassar for familiar med funksjonshemma barn.
Komiteen understrekar at det
er viktig at skulane stiller opp og samarbeider med dei som koordinerer
dei individuelle planane etter helse- og sosiallovgjevinga, slik
at heilskapstenkinga rundt barnet og familien sine behov er ivaretatt.
Komiteen meiner at målet
for tenestilbodet til familiar med barn med nedsett funksjonsevne
er at dei skal få tenester som er koordinert og tilpassa
familien sine behov slik at familien vert sett i stand til å ivareta omsorg
for barnet. Komiteen er positiv til at det gjennom
tiltak vert betre koordinering av tenestene, meir fleksible tenester,
betre informasjon og kompetanse og betre hjelpemiddelformidling. Komiteen meiner
at dette kan gje ein betre kvardag for familiar med barn med funksjonshemming. Komiteen ser fram
til at Regjeringa sitt arbeid med samordning av velferdstenestene.
For å lette samordninga for familiar med barn med nedsett
funksjonsevne er ein fast koordinator i trygdesaker til familiane
viktig. Komiteen støttar difor at denne
ordninga vert utvida til no å gjelde heile landet. Komiteen vil òg
legge vekt på at det bør vere ein fast koordinator
på kommunalt nivå for familiar med funksjonshemma
barn som har ansvar for å koordinere arbeidet rundt familien,
Komiteen meiner at det er viktig
for foreldre som får barn med nedsett funksjonsevne, at
dei får tilstrekkeleg informasjon og rettleiing. Komiteen støttar
difor at det vert etablert eit tilbod til familiar med barn med
nedsett funksjonsevne i regi av lærings- og mestringssentra
over heile landet.
Komiteen meinar at kompetanse
frå tenesteytarane er av heilt avgjerande betydning i denne
samanhengen, og er difor nøgd med Regjeringa si toårige satsing
på m.a. konferansar, seminar og informasjonstiltak retta
mot pleie- og omsorgsleiarar og kommunale saksbehandlarar innan
det kommunale tenestetilbodet til barn med nedsett funksjonsevne,
herunder utarbeiding av eit opplæringsprogram retta mot
saksbehandlarane i kommuneforvaltinga som har mykje konktakt med
familiar med barn med nedsett funksjonsevne.
Komiteen er uroleg over at det å få eit
barn med nedsett funksjonsevne kan vere ei belastning for samlivet. Komiteen støttar
difor etableringa av eit landsomfattande tilbod om samlivsrettleiing
for foreldre med barn med nedsett funksjonsevne. Komiteen trur at
desse tiltaka vil vere med på å nå målet
som skissert over.
Komiteen er også oppteken
av at barn som opplever at foreldra vert funksjonshemma, kjem i
ein vanskeleg situasjon. Nokre funksjonshemmingar kan føre
til at foreldre endrar personlegdom, og at dei utviklar nye sider
som barna ikkje kjenner att. Komiteen ynskjer i denne
samanheng å peike på at det er viktig at barn
som kjem i ein slik situasjon, får naudsynt rettleiing
og informasjon til å forstå kva som skjer med
foreldra.
Komiteen meiner at foreldre som
har nedsett funksjonsevne, og som har barn, må få hjelp
til å vere foreldre. Barn må ikkje bli tvinga
til å ta omsorg og ansvar for ein forelder som har funksjonshemming,
men må få lov til å vere barn.
Komiteen vil peike på at
Regjeringa nyleg har lagt fram ein strategiplan som tar opp organisering
og utvikling av helsetenestetilbodet til barn med nedsett funksjonsevne
og kronisk sjuke barn og deira foreldre. Komiteen viser
til at strategiplanen tar opp som ei hovudutfordring at kommunehelsetenesta
ikkje i tilstrekkeleg grad blir kopla inn i kontakten mellom barnet,
familien og habiliteringstenesta for barn og unge i spesialisthelsetenesta.
M.a. vert det trekt fram at samarbeidet mellom barnehabiliteringstenesta
og kommunane skal styrkast.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at barn med nedsatt funksjonsevne og deres pårørende
står overfor store utfordringer i hverdagen, samtidig som
hjelpeapparatet er svært fragmentert og lite koordinert.
Disse medlemmer vil også peke
på at det er svært store forskjeller i tjenesteyting
avhengig av hvor i landet en bor. Dette har i stor grad sammenheng
med at mange kommuner har en anstrengt økonomi.
Disse medlemmer vil i den sammenheng påpeke
at FNs barnekomité allerede i 2000 kritiserte Norge for
dette. FNs barnekomité uttalte:
"Komiteen er betenkt over at bredden og kvaliteten
i lokale myndigheters velferdstjenester overfor barn fra lavinntektsfamilier,
og dermed barnas levestandard, varierer fra kommune til kommune,
dels som en følge av betydelige økonomiske forskjeller
kommunene imellom, prioriteringsforskjeller og varierende system for
behovsprøving og støttetildeling. Disse skjevhetene fører
til at støtten til barn, særlig barn med funksjonshemninger,
gis etter ulike kriterier eller i ulikt omfang alt etter hvor i
landet barnet bor. Komiteen ber parten innstendig om å vurdere
hvordan alle barn kan sikres likeverdig tjenestetilbud, uansett
hvor de bor, for eksempel ved at det i forbindelse med velferdstjenester fastsettes
landsdekkende retningslinjer for og bevilges midler til gjennomføring
av konvensjonens bestemmelser."
Disse medlemmer oppfatter dette
som en relativt hard og tydelig kritikk mot Norge for tilgjengeligheten
til velferdstjenester - spesielt tjenester retta mot barn med funksjonshemninger.
Det er etter disse medlemmers oppfatning helt nødvendig
at Regjeringa tar denne kritikken alvorlig, og disse medlemmer vil
derfor be Regjeringa treffe de tiltak som er nødvendig
for å følge opp denne kritikken.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utarbeide
konkrete og målretta tiltak og avsette tilstrekkelig med
budsjettmidler for å følge opp kritikken fra FNs
barnekomité når det gjelder tjenester til barn
med nedsatt funksjonsevne."
I det vidare arbeidet ber komiteen
sitt fleirtal, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet og
Kristeleg Folkeparti, Regjeringa være merksam på problemstillingar
knytt til dei utfordringane som familien opplever, både
som partner og barn, når mor eller far har eller får
sterkt nedsett funksjonsevne. Fleirtalet er uroleg
over at mange med nedsett funksjonsevne opplever forventing om at
partner skal gå delvis inn som pleiar i heimen, noko som
for mange får som fylgje at samlivet raknar.
Fleirtalet viser til det igangsette
prosjektet "Hva med oss?" i regi av Modum Bads samlivssenter. Dette prosjektet
har som mål å etablere eit landsdekkande tilbod,
ankra ved utvalde familievernkontor, og skal bidra til kompetansestyrking
og nettverksarbeid innan ulike fagtenester.
Fleirtalet meiner at det offentlege
meir aktivt, bl.a. med informasjon, må tilby tenester overfor
familiar med born med funksjonshemming. Behandling, opptrening,
opplæring og omsorg må framstå som ei heilskapleg
rekkje, der barnet og familien er i sentrum.
Komiteen sine medlemer frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til avtalen mellom staten
og kommunesektoren, representert ved Regjeringa og Kommunenes Sentralforbund,
der partane i fellesskap skal syte for å betre kvaliteten
og etablere enklare ordningar i den kommunale pleie- og omsorgstenesta.
Avtalen inneber at kommunane skal gjevast handlingsrom, og sleppe
statleg detaljstyring og statlege normer som hindrar gode løysingar
lokalt. Samtidig vert kommunane ansvarleggjort i forhold til å levere
tenester av god kvalitet. Det er eit mål i avtalen at alle
kommunar i løpet av neste år skal ha etablert kvalitetssystem
for pleie- og omsorgstenestene. Kommunane skal målast på kvalitet,
og resultata skal offentleggjerast. Brukarar og pårørande
har krav på å få vite kor gode tenester
i kommunen er.
Desse medlemene meiner at desentralisering
av oppgåver og delegering av avgjerdsmakt legg til rette for
lokalt sjølvstyre og lokal tilpassing. Nærleiken
til brukaren legg til rette for større grad av brukarorientering.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er særdeles viktig å støtte opp om
det arbeidet som gjøres av familie og pårørende
overfor de som er hjelpe- og pleietrengende i deres respektive hjem. Dette
medlem vil derfor minne om at Senterpartiet har tatt opp
forslag om at omsorgslønnsordningen må utvides
og forbedres gjennom statlig medfinansiering og gode avlastningsordninger. Dette
medlem vil fortsatt arbeide for at denne ordningen kan styrkes,
og forventer at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 kommer tilbake
med forslag som vil bidra til dette.
Det skal igangsettes en tverrgående
forskningsinnsats fra 2004 som skal gå over fem år
med en totalkostnad på 50 mill. kroner.
Det uttales at mange av tiltakene er av administrativ/organisatorisk
art som ikke vil kreve økte budsjettmidler. Regjeringen
vil sikre midler til å oppheve bedriftenes egenandel på ½ G
på hjelpemidler ved tilrettelegging av arbeidsplasser.
Det uttales at å realisere et mål
om full tilgjengelighet for alle vil kreve svært store
investeringer som Regjeringen finner uforenlig med kravene til et
stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder.
Det understrekes at takten i gjennomføringen av tiltak
for å øke tilgjengeligheten vil måtte
tilpasses de økonomiske rammer og prioriteringer som blir
lagt til grunn i de årlige budsjetter, og som legger føringer
på investeringer som foretas i nybygg og nyanskaffelser.
Ved de tiltak som er foreslått, og gjennom krav i lov-
og planverk, mener Regjeringen at en vil få til en forbedring
av tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne.
Programmet med utvikling og kompetansebygging knyttet
til et økende antall eldre utviklingshemmede vil gå over
3 år og er kostnadsberegnet til 10 mill. kroner.
Forslag fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa videreføre
nåværende ordning for finansiering av paraplyorganisasjonene
for funksjonshemmedes organisasjoner.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringa videreføre
dagens ordning som åpner for at deler av tilskuddet til
funksjonshemmedes organisasjoner kan nyttes til tiltak i regi av andre
frivillige organisasjoner.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det ved tildeling av konsesjoner i transportsektoren stilles
krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringa utarbeide konkrete
og målretta tiltak og avsette tilstrekkelig med budsjettmidler for å følge
opp kritikken fra FNs barnekomité når det gjelder
tjenester til barn med nedsatt funksjonsevne.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå retten for
refusjon for ekstrautgifter til telefonbruk for blinde og svaksynte
med utgangspunkt i at tekniske hjelpemidler til dette formålet
skal kunne refunderes, og legge fram resultatet av gjennomgangen
for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer
i reglene for arbeids- og utdanningsreiser slik at personer som
ellers fyller kravene for slike reiser, kan nyttiggjøre
seg ordningen selv om det ikke eksisterer kollektivtilbud på den
aktuelle strekningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
fremleggelsen av statsbudsjettet for 2005 utarbeide en opptrappingsplan
for bevilgninger til likemannsarbeid, samt foreta en vurdering,
i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, av hvordan bevilgningene til
likemannsarbeid best kan nyttes.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse
av et selvstendig og uavhengig tilsyn som har som oppgave å føre
tilsyn med og håndheve de samfunnsmessige rettigheter mennesker
med funksjonsnedsettelser har.
Komiteens tilråding til I fremmes av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
Komiteens tilråding til II, III, IV, V og VI fremmes av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteens tilråding til VII fremmes av en samlet komité.
Komiteen viser til merknadene og til meldinga og rår Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringa kome attende til Stortinget med eit forslag om lovfesting av kommunale råd for menneske med nedsett funksjonsevne i løpet av 2004.
II
Stortinget ber Regjeringen sørge for at driftstilskuddet til funksjonshemmedes organisasjoner og tilskuddet til likemannsarbeid fortsatt skal opprettholdes som to separate tilskuddsordninger.
III
Stortinget ber Regjeringa fremme forslag som sikrer at kvalitetsreformen i høyere utdanning sikrer kvalitet og lik tilgjengelighet også for studenter med nedsatt funksjonsevne.
IV
Stortinget ber Regjeringa sikre at studiefinansieringsordningene ikke påfører studenter ekstra utgifter som er knytta til nedsatt funksjonsevne.
V
Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes tilgjengelighet til transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder. Planen må innholde klare tidsfrister for når ulike tiltak skal være gjennomført, samt en forpliktelse fra statens side knytta til finansieringa av handlingsplanen.
VI
Stortinget ber Regjeringa fremme en sak for Stortinget om ordninga med brukerstyrt personlig assistanse der rettighetsfesting for brukerne, tjenestenes omfang og innhold samt ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saka legges frem for Stortinget i inneværende stortingsperiode.
VII
St.meld. nr. 40 (2002-2003) - Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne – vedlegges protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 1. april 2004
John I. Alvheim
leder |
Per Steinar Osmundnes
ordfører |