Stortinget behandlet våren 1999 St.meld.
nr. 49 (1997-1998) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte.
Ved behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 100 (1998-1999),
vedtok et enstemmig storting:
"Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i komiteens
merknader, om å nedsette et utvalg som skal se på hele
boligpolitikken. Utvalget bør være ferdig med
sitt arbeid senest om to år, og Regjeringen må deretter
legge fram en boligmelding for de neste 10 år."
Boligutvalget la fram sin utredning NOU 2002:2 Boligmarkedene
og boligpolitikken 15. februar 2002. Utredningen ble sendt på en
bred høringsrunde. Stortingsmeldingen er en oppfølging
av dette.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at Regjeringen har lagt
frem en melding om boligpolitikken som en oppfølging av
Stortingets behandling av St.meld. nr. 49 (1999-2000) Boligetablering
for unge og vanskeligstilte og NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken.
Komiteen viser til at retten
til bolig er nedfelt i menneskerettighetene og at boligpolitikken
er ett av fundamentene for all velferdspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Husbanken, med sine låne- og støtteordninger,
har vært det viktigste boligpolitiske verktøyet
i Norge etter krigen. Flertallet mener Husbanken
skal fortsette å ha en slik rolle.
Lånerammene og boligtilskuddene må derfor
stå i forhold til de behovene som skal dekkes. Husbankens ordinære
låneordninger skal sikre en vedvarende tilførsel
av nøkterne, rimelige boliger. Samtidig må Husbankens
behovsprøvde tilskudds- og låneordninger være
så omfattende at de kan bidra vesentlig til å dekke behovet
for ulike sosiale botilbud til enkeltpersoner og grupper som har
problemer med å komme inn på boligmarkedet.
Flertallet mener at boligmeldingen
mangler svar på flere sentrale utfordringer vi står
overfor. Det gjelder hvor store økonomiske virkemidler
som skal til for å avskaffe bostedsløshet, hvordan
sørge for at alle kan bo med en boutgift i rimelig forhold
til inntekten, hvordan oppnå stabil boligbygging på et
høyt nok nivå, hvordan unngå store svingninger
i boligprisene på eie- og leiemarkedet, hvordan sørge
for en mer bærekraftig boligsektor og hvordan sørge
for at dagens boliger blir tilpasset en stadig eldre befolkning.
Flertallet registrerer at Regjeringen
mener at et velfungerende boligmarked ideelt sett skal imøtekomme
alles behov for bolig på en økonomisk effektiv, sosialt
rettferdig og miljøvennlig måte. Flertallet mener
at det ikke er slik markedet fungerer.
Flertalletmener
at boligmeldingen i for stor grad vektlegger bolig som en vare i
et marked, og i for liten grad tar utgangspunkt i boligen som en
viktig ramme om folks dagligliv. Bolig er sammen med arbeid, utdanning
og helse hjørnesteiner i den enkelte borgers liv og velferd. Flertalletkan ikke se det slik at mer markedsstyring
og mindre politisk styring er et bidrag til å lette etablering
og inkludere i boligmarkedet de som i dag faller utenfor. Et marked
fastsetter prisen på boliger, men sørger ikke
for at de som ikke har råd til å betale det markedet
krever, får et godt og trygt hjem med de kvaliteter samfunnet
mener er nødvendig. Til det trengs en solidarisk boligpolitikk.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen har som målsetting at kommunene skal være
en drivkraft for å få fart i boligbyggingen. Flertallet vil
påpeke at kommuneøkonomien har blitt betydelig
svekket under regjeringen Bondevik II. Dette har ført til
at den kommunale handlefriheten har blitt svært begrenset
i landets kommuner. Flertallet mener derfor at kommuneøkonomien
må styrkes betydelig, bl.a. slik at kommunene gis rom til å prioritere
boligpolitikk.
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken legges fram på bakgrunn
av NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken, et utvalgsarbeid
nedsatt av sentrumsregjeringen.
Flertallet må konstatere
at den sittende regjerings melding om framtidens boligpolitikk går
i stikk motsatt retning av boligutvalgets tilrådinger.
Regjeringens linje er en sterk innstramming av boligpolitikken,
der denne i stor grad gjøres til en del av sosialpolitikken. Dette
står i sterk kontrast til Boligutvalget som tok til orde
for en sterkere boligpolitisk satsing og en boligpolitikk som fortsatt
skulle være en del av den brede velferdspolitikken.
Flertallet vil understreke at
bolig er en nødvendighet for alle. Det er derfor en forutsetning
for velferdssamfunnet at alle som ønsker det, får
mulighet til å eie sin egen bolig, enten alene eller sammen
med andre. Samtidig skal de som av ulike grunner heller vil leie,
sikres gode botilbud.
Flertallet vil slå fast
at de flere tusen bostedsløse vi har i landet skal ha et
hensiktsmessig botilbud. Staten har råd til å ta
et større ansvar. Alle har rett til å eie eller
leie en bolig til en pris de kan makte. Det er derfor nødvendig
med sterkere offentlig innsats innenfor sosial boligbygging.
Flertallet konstaterer at ungdom
som skal kjøpe bolig for første gang møter
et stadig råere marked. Andelen unge boligeiere har gått
drastisk ned. Boligkjøp er en investering som bør
sikre den enkeltes privatøkonomi og danne en
ramme for resten av livet. Flertallet viser også til
de skattemessige incentiv-ordningene som begunstiger boligeiere
framfor leiere. Det faktum at en stadig større andel av
den yngre generasjon står utenfor eiemarkedet, bidrar til å skape
en økonomisk generasjonskløft.
Flertallet vil understreke at
sosial boligpolitikk ikke er sosialhjelpspolitikk, men en samfunnsinvestering
vi ønsker å gjøre ut fra prinsippet om
at alle skal ha mulighet til å skaffe seg et godt sted å bo.
Flertallet vil på denne
bakgrunn ta til orde for en betydelig styrking av de boligpolitiske
ambisjonene og ikke minst de økonomiske virkemidlene som
kan bidra til et bedre boligmarked med rom for alle.
Flertallet mener at markedet
må få mindre og ikke mer makt i boligpolitikken.
Derfor må boligpolitikken styrkes gjennom følgende
tiltak:
1. Kraftig økning
i byggingen av ikke-kommersielle utleieboliger med 30 pst. tilskudd
og lavinnskuddsboliger for ungdom og økonomisk vanskeligstilte med
15 pst. tilskudd. Målsetningen er 3 000-4 000 utleieboliger
og 1 000 lavinnskuddsboliger årlig.
2. Bygge 1 000-1 200 nye studentboliger årlig.
3. Høy stabil nybygging av boliger
for å unngå økt press på prisene.
Husbanken skal beholde sin rolle som det viktigste boligpolitiske
virkemiddelet. Husbanklån skal brukes aktivt for å fremme
nybygging.
4. Gi all ungdom en reell mulighet til å få innvilget startlån,
slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen
bolig.
5. Styrke bostøtta og boligtilskuddet
vesentlig for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk
vanskeligstilte.
6. Øke inntektsgrensen slik at
flere barnefamilier kan få bostøtte.
7. Avvikle bruk av hospits.
8. Gi kommunene lån med rente-
og avdragsutsettelse slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk,
og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging
og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
9. Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre
livsløpsstandard i eksisterende boliger.
10. Utrede nye virkemidler for å sikre
en mer stabil boligprisutvikling.
Flertallet viser til merknader
og forslag i Innst. S. nr. 95 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Husbanken med sine
låne- og støtteordninger har vært ett
av de viktigste økonomiske boligpolitiske verktøyene
i Norge. Disse medlemmer viser til at Husbanken vil
spille en viktig rolle også fremover, bl.a. som kompetansebank.
I tillegg spiller rentenivå, den generelle økonomiske
politikken, boligbeskatning samt lovgivning en svært viktig
rolle.
Disse medlemmer mener boligmeldingen
gir et godt svar på de hovedutfordringer som er i boligpolitikken
de neste årene. Disse medlemmer viser til at
meldingen bygger videre på den boligpolitikk som har vært
ført i Norge de siste tiårene. Videre viser disse
medlemmer til at norsk boligpolitikk har vært mer
deregulert enn de fleste andre lands, noe som etter disse
medlemmers oppfatning har ført til at Norge har
et mer velfungerende boligmarked enn de fleste andre land. Etter disse
medlemmers oppfatning er det svært viktig å legge
til rette for at boligmarkedet skal fungere best mulig. På den
måten vil flest mulig være i stand til å skaffe
seg bolig - og beholde den - på egen hånd, uten
statlig medvirkning. Dermed kan de direkte økonomiske virkemidlene
i hovedsak rettes mot dem som har størst behov for hjelp til å etablere
seg og til å mestre et boforhold, noe som vil bidra til å oppfylle
målsettingen om at alle skal kunne bo godt og trygt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at veksten i kommunenes
frie inntekter i 2004 er blant de høyeste noensinne og
at kommunene derfor, gitt vilje til omstilling, har en god mulighet
til å rette opp den ubalansen som er i kommunenes økonomi
og skaffe seg en sunn plattform. Disse medlemmer vil
også vise til at gjennom de omlegginger som Regjeringen
foreslår i de boligpolitiske virkemidlene, så vil
dette bidra til bedre å finne gode løsninger for
vanskeligstilte på boligmarkedet, noe som også vil
bidra positivt til kommunenes økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at 96 pst.
av boligmassen i Norge er eid og forvaltes av private aktører. Den
høye andelen privat eierskap i Norge bidrar i vesentlig
grad til effektiv forvaltning og godt vedlikehold av bygningsmassen.
I sum gir dette en samfunnsøkonomisk gevinst.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at den norske boligpolitikken basert på eierlinjen og et
deregulert boligmarked har vært vellykket. Resultatet av
en markedsorientert boligpolitikk er et godt tilpasset nybyggingsvolum
og relativt overkommelige boligpriser i Norge sammenliknet med en
del andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg i all hovedsak til innholdet i St.meld. nr. 23 (2003-2004) om
boligpolitikken.
Disse medlemmer legger følgende
punkter til grunn for Fremskrittspartiets boligpolitiske prinsipper:
– Det norske
boligmarkedet er med enkelte unntak velfungerende.
– Eierlinjen følges opp.
Flest mulig skal eie sin egen bolig.
– Et deregulert boligmarked og
en markedsorientert boligpolitikk.
– Lavest mulig boligbeskatning.
Bolig er ikke et skatteobjekt.
– Ett deregulert bank- og kredittmarked.
Fremme konkurranse i lånemarkedet.
– Husbankens fremtidige rolle
må klargjøres tydeligere.
– Forenkle plan- og bygningslovgivningen
vesentlig.
– Vektlegge en økonomisk
politikk som sikrer stabilt lavt rentenivå.
– Det offentlige har et særskilt
ansvar for bostedsløse og reelt vanskeligstilte i boligmarkedet.
– Vri boligsubsidieringen fra
investeringsstøtte til bostøtte.
– Fremme fri omsetning av landbrukseiendommer. Avskaffe
odels- og konsesjonslovene.
– Liberalisere arealpolitikken
betydelig med hensyn til restriksjoner vedrørende strandsonen
og jordvern. Vektlegge lokal selvråderett i slike saker.
– Langt enklere å få byggetillatelse.
Stimulere til en ja-holdning i kommunene i byggesaker.
– Nei til statlig tomtefinansiering.
– Beholde inntektsfradrag for
boligrenter.
Disse medlemmer vil påpeke
at boligmarkedet er et komplisert marked som påvirkes av
en rekke ulike faktorer og forhold, bl.a. de forhold som det vises
til ovenfor.
Disse medlemmer oppfatter St.meld.
nr. 23 (2003-2004) om boligpolitikken som en god beskrivelse og
grei oppsummering av dagens norske boligmarked.
Ifølge folke- og boligtellingen var
det i Norge i underkant av 2 millioner boliger i 2001, det vil si
en økning på 12 pst. siden 1990. Gjennomsnittsboligen
er nå på 114 kvm, som er blant det høyeste
i Europa. Boligmassen er jevnt over godt vedlikeholdt. Dette indikerer
at nordmenn prioriterer boligen sin høyt.
Verdien av alle norske boliger ble beregnet
til 1 665 mrd. kroner ved utgangen av 2002 (SSB), og utgjorde da
84 pst. av husholdningenes samlede formue. Samme år ble
det investert for 52 mrd. kroner i boliger, som er 18 pst. av de
samlede investeringene i landet dette året. Rundt 2/3
av investeringene går til bygging av nye boliger og 1/3
til rehabilitering. Det ble igangsatt 23 000 og ferdigstilt 21 700
nye boliger i 2002.
77 pst. av husholdningene eier sin bolig, enten
som selveier (63 pst.) eller som andelseier (14 pst.).
Boutgiftene, som i motsetning til bokostnadene
ikke tar hensyn til endringer i verdien på boligen, økte
med 13 pst. fra 1997 til 2001. Boutgiftene har økt med
rundt 30 pst. for yngre, mens par i aldersgruppen 45-66 år uten
barn hadde en liten nedgang i boutgiftene.
Boligprisene for både nye og brukte
boliger har steget betydelig i perioden 1993 til 2002. De økte boligprisene
er en utfordring, da disse kan føre til at tallet på dem
som ikke har økonomisk evne til å komme inn i
markedet øker og til at boligbyggingen reduseres.
Mangel på egnede arealer til boligbygging
kan være et hovedproblem, og vil da medføre høye
tomtepriser. Finansiering av sosial infrastruktur, som skoler og barnehager,
er en annen utfordring.
Det er i de store byene de boligpolitiske utfordringene
er størst. Dette fordi det er mange som ønsker å bo,
studere og arbeide der, og spesielt i de sentrumsnære
områdene. De høye boligprisene er i seg selv en viktig årsak
til at mange blir vanskeligstilte på boligmarkedet i storbyene.
Standarden på de eksisterende boligene er dårligere
i byene enn i resten av landet. Det er også mange vanskeligstilte
som velger å bosette seg i storbyene. Dette har f.eks.
resultert i at det er i storbyene det finnes flest bostedsløse.
Også innvandrerne som er en risikoutsatt gruppe i boligmarkedet, ønsker ofte å bosette
seg i storbyene.
Økte boligpriser gjennom 1990-årene
har isolert sett medført at det i dag er vanskeligere enn
for ti år siden å etablere seg i egen bolig for
folk som har liten egenkapital og lav eller usikker inntekt.
Antall bostedsløse ble i 1997 anslått
til om lag 6 200. 35 pst. av de bostedsløse er midlertidig
bostedsløse, hvilket indikerer stor gjennomstrømning.
Mange av de langvarige bostedsløse har tilleggsproblemer
som rus og psykiske lidelser. 60 pst. av de bostedsløse
er rusmisbrukere. 58 pst. av de bostedsløse befinner seg
i de tre største byene. En tredjedel av de bostedsløse
har først og fremst et boligproblem, og kan klare seg i
en egen bolig straks. De resterende trenger oppfølging,
og i noen tilfeller også behandling for et rusmiddelproblem
og/eller psykisk lidelse. Omfanget av bostedsløshet
skal nå kartlegges på nytt, og resultatet vil
være klart i 2004.
Flyktninger og innvandrere har dårligere
levekår enn nordmenn flest. Flere innvandrere leier bolig
enn etniske nordmenn og flere bor i storbyene.
Antall eldre vil dobles frem mot 2050, og flere
vil dermed ha nedsatt funksjonsevne. For at disse gruppene skal
kunne bo lengst mulig hjemme og være mest mulig selvhjulpne,
trenger de en bolig som er tilgjengelig.
Mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser har
en svært dårlig boligstandard. Boligbehovet for denne
gruppen er anslått til 3 400 boliger.
Bolig- og byggesektoren står for 40
pst. av energibruken og materialbruken i samfunnet, og 40 pst. av avfallet
til deponi er byggavfall. Sektoren legger også beslag på betydelige
landarealer. Målet om en bærekraftig samfunnsutvikling
er forankret i både Kyoto-avtalen og flere EU-direktiv,
og tilsier at miljøbelastningene fra boligsektoren må dempes.
Det høye og voksende boligkonsumet representerer en utfordring
med hensyn til å nå miljømål.
Komiteen vil peke
på at eierlinjen i norsk boligpolitikk har stått
sentralt for alle regjeringer i perioden etter 2. verdenskrig. Økonomiske
og andre virkemidler, så som skattefradrag for gjeldsrenter,
ligningsverdifastsettelse, subsidierte husbanklån og prisregulering,
har vært rettet inn mot at folk skulle kunne etablere seg
i eiet bolig, enten som eneeier eller ved forskjellige former for
felleseie. Bakgrunnen er hovedsakelig den samfunnsmessige verdien
av at folk tar vare på sin egen bolig, og rettferdighetsperspektivet
ved at folk flest eier sin egen bolig og får spare i egen
boligkapital fremfor å spare opp kapital for en utleier.
Borettslagsmodellen har vært viktig i byenes etterkrigsbebyggelse,
men de fleste boliger er eneboliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på to særtrekk ved det norske boligmarkedet:
Andelen hushold som eier sin egen bolig (nærmere 80 pst.
i 2001), er svært høy, og andelen av utleiemarkedet
som består av ikke-kommersielle utleieboliger - dvs. som
leies ut på andre vilkår enn markedspris av kommuner,
boligbyggelag, studentsamskipnader og lignende - er svært
lav, og kun 4 pst. er offentlige utleieboliger. I tillegg er boligmarkedet
i Norge et av Europas mest deregulerte når det gjelder
prisfastsettelse og omsetning i eiermarkedet, og husleiefastsettelse
og kontraktsinngåelse i leieforhold.
Flertallet viser til at det i
mye mindre grad enn i våre nordiske naboland har vært
satset på å bygge ikke-kommersielle utleieboliger
i kommunal eller privat regi. Prisstigningen på leiemarkedet
har vært høy.
Flertallet vil peke på et
annet trekk ved folks boligforhold, nemlig at boutgiftsbelastningen,
de totale boutgiftenes andel av inntekten, er svært skjevt
fordelt mellom inntektsgrupper, husstandstyper og generasjoner.
Boligutvalget peker særlig på at det blant unge og
enslige med og uten barn finnes svært mange med høy
boutgiftsbelastning. Blant disse finnes mange som ikke er omfattet
av Husbankens bostøtte. Bildet blir enda tydeligere når
vi ser dette i forhold til inntekt, og flertallet vil
understreke at unge enslige med dårlig inntekt har svært
høy boutgiftsbelastning, mens boutgiftsbelastningen for
eldre med god inntekt er lavere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på det særtrekk
at Norge har en høyere eierandel (opp mot 80 pst.) enn
det de fleste andre land har. Kun Spania og Irland har en like høy eierandel
som Norge. Disse medlemmer viser til at det har vært
en bevisst strategi å ha en høy eierandel i Norge,
noe som har vært positivt for det norske boligmarkedet. Disse
medlemmer vil advare mot strategier som legger opp til en
annen innretning av boligmarkedet. Disse medlemmer viser
til at Norge antakeligvis har Europas mest deregulerte boligmarked,
noe som også har virket positivt med tanke på en
god boligfordeling her til lands.
Disse medlemmer viser til at
det er naturlig at unge har høyere boutgifter enn eldre.
Dette kommer i stor grad av at unge etablerer seg, men også av
preferanser, spesielt knyttet til standard og disposisjonsform. Unge
er villige til å betale mer for en eierbolig enn en leiebolig
fordi eierboligen også er en investering for fremtiden.
Komiteen vil også påpeke
at kjøp og bygging av boliger i Norge i svært
høy grad finansieres ved lån med flytende rente.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har land med høy
grad av fast rente større svingninger i boligprisen enn
land med høy grad av flytende rente. Boligutvalget viste
at Norge i perioden 1985-1999 var blant OECD-landene med høyest
svingninger i realprisene på bolig, med toppriser 56 pst.
over bunnprisen. Fra 1987 falt boligprisene i Norge til en bunn i
1993 og var ikke oppe igjen på 1987-nivå før
i 1999.
Komiteen vil peke på at
store svingninger i boligpris innebærer stor risiko for
de som er nødt til å kjøpe og selge i
utakt med markedet, særlig dersom de har høy belåning
av boligen. Gjeldsordningsloven som ble vedtatt i 1992 i kjølvannet
av den sterke nedgangen i boligprisene i perioden 1987-1993 fungerer
som en illustrasjon på det.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det var få som ble
omfattet av gjeldsordningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at boligbyggingen er halvert i forhold til begynnelsen
på 1970-tallet, og at boligbyggingen etter bunnårene
1991-1993 har svingt mellom 20 000 og 25 000 boliger. Boligbyggingen
utgjør dermed i antall boliger i overkant av 1 pst. av
den eksisterende boligmassen.
Flertallet viser til at den største
offentlig støttende boligbyggingen de siste årene
har vært eldresatsingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på den store svingningen
i boligbyggingen. I 2003 ble det bygget noe færre boliger
enn foregående år, mens i 1. kvartal i 2004 ble det
bygget et høyere antall boliger. Disse medlemmer vil
vise til den store effekten rentenivå og økonomiske
fremtidsutsikter har på boligbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil derfor vise til at Regjeringens økonomiske
hovedmål er å få ned arbeidsledigheten
og å stabilisere renten på et historisk lavt nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den store samfunnsøkonomiske betydning boligsektoren
har både som formuesoppbygging for boligeierne samt den
meget store sysselsettingseffekten. Det er derfor viktig å tilrettelegge
for et velfungerende boligmarked med jevn høy nybyggings-
og rehabiliteringsaktivitet. En viktig forutsetning for et velfungerende
boligmarked og god kapasitetsutnyttelse i byggenæringen,
er å tilrettelegge for et fritt boligmarked som ikke forstyrres
av for mange destabiliserende offentlige reguleringer og unødvendige
lovreguleringer.
Disse medlemmer vil advare mot å la
målet om en bærekraftig samfunnsutvikling tynge
ned boligbyggesektoren med fordyrende miljøkrav eller andre
unødvendige miljørelaterte byggerestriksjoner.
Det må i stor grad være opp til tiltakshaver og
utbygger selv å avgjøre hvorvidt fordyrende miljøhensyn
og tekniske krav til byggstandarder utover et minimum skal anvendes
eller utelates i et byggeprosjekt.
Disse medlemmer er ikke imot
fortetting i eksisterende byområder der det er hensiktsmessig,
men mener allikevel at den beste løsningen ofte er å utvide byområdene
ved å regulere nye landarealer utenfor eksisterende bygrenser
til boligformål.
Disse medlemmer vil advare mot
en for restriktiv arealpolitikk til boligformål. En restriktiv
arealpolitikk er trolig det største hinder for et velfungerende boligmarked,
og skaper helt unødvendig prispress og ubalanse i boligmarkedet
i utsatte pressområder rundt flere byer. I Norge er det
ingen arealknapphet om man ser landareal i forhold til folketallet.
Mens befolkningstettheten i Norge er 15 personer pr. kvadratkilometer,
er befolkningstettheten ofte det mangedobbelte i de fleste andre
land. Arealknapphet og høye tomtepriser er som oftest et
produkt av bevisst restriktiv arealpolitikk, og ikke av reell fysisk
mangel på disponible arealer. Det er meningsløst å føre
en arealpolitikk i Norge som gjør tomtearealer til en rasjonert
vare med sterke prisøkninger som resultat, når
vi har mer enn nok av arealer å ta av til byggeformål.
Disse medlemmer vil derfor oppheve
både 100-meters-forbudet mot bygging i strandsonen, samt lempe
vesentlig på bestemmelsene vedrørende jordvernet
samt slippe fritt spredt boligbygging for å øke tomtetilgangen.
Dette er et knippe virkemiddel mot skyhøye tomtepriser.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om oppheving av de rikspolitiske bestemmelsene i § 17-2
i plan- og bygningsloven om forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet
langs sjøen, slik at dette ansvaret overføres
til det lokale selvstyret."
Komiteen viser for øvrig
til merknader under kapittel 4.2.
Regjeringen har som visjon at alle skal kunne
bo godt og trygt. Flest mulig skal være mest mulig selvhjulpne i
boligmarkedet og forsørget av egen arbeidsinntekt. De fleste
bor da også i gode boliger til rimelige bokostnader og
er selvhjulpne og selvforsørget. Den norske boligmodellen
der målet har vært at flest mulig skal eie sin
egen bolig, har vært vellykket.
Hva som oppfattes som en god og trygg bolig avhenger
av en rekke egenskaper ved boligen og boområdet og av beboerens
egne preferanser. En god bolig skal som minimum dekke beboerens grunnleggende
behov for trygghet for liv og helse, for personlig hygiene og for
hvile. I takt med velferdsøkningen har valg av bolig blitt
et synlig symbol for valg av identitet, kultur og ønske
om tilhørighet.
Kvaliteten på boligen er også avgjørende
for om den oppfattes som god. Om en bolig vurderes som god, vil variere
mellom individer med forskjellige preferanser. Med den tiltagende
variasjon i familie og levemønster er det viktig at boligmassen
avspeiler befolkningens ønsker slik at flest mulig kan
finne en bolig som dekker deres behov.
Også juridiske og økonomiske
faktorer skal bidra til en trygg og god bolig. Lovverket og domstolsapparatet skal
sikre beboernes rettigheter, og er avgjørende for deres
botrygghet. Forutsigbare og stabile økonomiske rammer og
systemer demper husstandenes risiko, bl.a. knyttet til lånerenter
og boligpriser. Også et godt velferdssystem for vanskeligstilte
gir økt trygghet.
Et godt sted å bo er en viktig forutsetning
for integrering og deltakelse i samfunnet. Bolig utgjør
sammen med arbeid og helse de tre grunnleggende elementer i velferdssamfunnet.
En god bolig er grunnlaget for en anstendig menneskelig tilværelse,
og vil ofte være avgjørende for innbyggernes helse
og deltakelse i arbeidslivet.
Regjeringens hovedstrategi for å nå sin
visjon, og første hovedmål, er å legge
til rette for et velfungerende boligmarked. Rentenivået
er den økonomiske faktoren som påvirker boligmarkedene
mest. Regjeringen legger derfor stor vekt på å føre
en økonomisk politikk som sikrer stabile, lave renter.
En slik politikk sikrer en stabil utvikling i boligmarkedene, dempet
risiko for aktørene og stabil, høy sysselsetting.
Stabil, høy sysselsetting sikrer folks arbeidsinntekt slik
at de kan ivareta egne boutgifter.
Noen har færre ressurser enn majoriteten
av befolkningen, og vil trenge hjelp til å etablere seg
i boligmarkedet. Regjeringen har derfor som sitt andre hovedmål å skaffe
boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet og hjelp til å bli
boende i denne.
Videre ønsker Regjeringen å legge
til rette for å øke antall miljøvennlige
og universelt utformede boliger og boområder, og har dette
som sitt tredje og siste hovedmål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg Regjeringens visjon: Alle skal kunne bo godt og trygt. Flertallet slutter
seg til intensjonene i denne visjonen og meldingens utdyping av
visjonen, men mener den ikke er tilstrekkelig.
Flertallet viser til at hovedmålet
inntil nå har vært at den enkelte skal disponere
en god bolig i et godt bomiljø. Regjeringens visjon er
mindre tydelig enn dagens hovedmål særlig ved
at den ikke i samme grad legger vekt på den enkelte boligs
plass i et godt bomiljø. Dette inntrykket styrkes også ved
at Regjeringen foreslår å svekke de mest målrettede
virkemidler for utvikling av bomiljø og bærekraft. Flertallet mener
derfor at målsettingen i boligpolitikken, om at alle skal
kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø, må ligge
fast.
Flertallet mener en visjon for
boligpolitikken i tillegg må inneholde et fokus på folks
boutgifter. Flertallet ønsker derfor at
visjonen for boligpolitikken skal være: Alle skal kunne
bo godt og trygt til en rimelig pris i forhold til inntekt.
Flertallet mener det er behov
for en politikk som skaper et mer stabilt boligmarked med stabil
og tilstrekkelig boligbygging, stabil prisutvikling, med et leiemarked
med mindre prissvingninger der det er tilgjengelig tilstrekkelig
billige ikke-kommersielle leiligheter, og en bostøtteordning
som gjør at ingen får en urimelig høy
boutgiftsbelastning.
I tråd med denne målsetningen
mener flertallet det er naturlig med ytterligere
hovedmål for å nå visjonen:
– Et variert
og stabilt boligmarked:
Flertallets mål er å skape et mer
stabilt boligmarked med mindre svingninger og med mulighet for i
større grad enn i dag å kunne velge mellom eie-
og leieformen avhengig av livssituasjon. Målet er en stabil
utvikling og balanse i boligmarkedet.
– Avskaffe bostedsløshet
og forebygge at folk blir vanskeligstilte på boligmarkedet.
Flertallet mener at det må defineres et
ambisjonsnivå for boligsosiale virkemidler, basert på kommunenes
innrapporterte behov i boligsosiale handlingsplaner. Flertallet mener
det må skapes en tilstrekkelig ikke-kommersiell sektor
med billige boliger for å påvirke prisene i det øvrige
leiemarkedet og forebygge at folk blir vanskeligstilt på boligmarkedet.
– Øke antallet miljøvennlige
og universelt utformede boliger og gode boområder med gode
levekår.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens visjon
og målsettinger om at "Alle skal kunne bo godt og trygt".
Visjonen skal nås gjennom følgende
strategier:
– Tilrettelegge
for et velfungerende boligmarked.
– Skaffe boliger til vanskeligstilte
på boligmarkedet.
– Øke antallet miljøvennlige
og universelt utformede boliger.
Etter disse medlemmers oppfatning
svarer denne visjonen og de underordnede målsettingene
godt i forhold til de utfordringer som i dag er i boligmarkedet.
Komiteen viser for øvrig
til merknader under kapittel 7.2.
Ett av boligpolitikkens hovedmål og
hovedstrategier er å legge til rette for at boligmarkedene
skal fungere best mulig. Et velfungerende boligmarked skal ideelt sett
imøtekomme alles behov for bolig på en økonomisk
effektiv, sosialt rettferdig og miljøvennlig måte. Boligmarkedet
vil fremskaffe boliger med de ønskede kvaliteter til en
lavest mulig kostnad for samfunnet. Det offentliges oppgave er å tilrettelegge
for at markedene skal fungere best mulig.
Statens viktigste virkemidler for å tilrettelegge
for et velfungerende boligmarked er lover og regler, organisering,
kunnskap og kommunikasjon. De økonomiske virkemidlene,
som husbanklån, boligtilskudd og bostøtte, skal
først og fremst rettes mot tiltak for å korrigere
markedet, og på den måten sikre boliger til vanskeligstilte
og til å øke antall miljøvennlige og
universelt utformede boliger.
Boligprisene har steget betydelig det siste
tiåret, bl.a. som følge av den generelle prisstigningen
og økt standard på boligene. Produktivitetsutviklingen
i byggebransjen har imidlertid vært lavere enn i andre
bransjer. Dette har bidratt til at kostnadene er høyere
enn nødvendig. De økte kostnadene bidrar til å øke
boligprisene og til at det bygges færre boliger. Høye
priser og lav boligbygging bidrar til at flere blir vanskeligstilte
på boligmarkedet. Regjeringen ønsker derfor å rette spesiell
oppmerksomhet mot tiltak for å redusere veksten
i byggekostnadene og for å forenkle den offentlige plan-
og byggesaksbehandlingen. Tiltak som sikrer enklere og raskere saksbehandling
er allerede iverksatt sommeren 2003. Videre er det nedsatt et offentlig
utvalg for å vurdere ytterligere forbedringer av bygningsloven
og en arbeidsgruppe med representanter fra det offentlige og byggenæringen,
for å vurdere tiltak for å øke produktiviteten
og dempe veksten i byggekostnadene.
Feil og byggskader er en betydelig kostnadsdrivende faktor
i BAE-næringen. Sammen med feil og skader begått
i forbindelse med arbeidet med anleggsprosjekter anslås
de totale innsparingsmulighetene til 13 mrd. kroner pr. år,
dvs. dersom arbeidet utføres riktig første gang
(BAE-rådet).
Mer enn halvparten av feilene og skadene kan
unngås gjennom en vel gjennomført prosjekteringsfase,
ifølge næringen selv. Dette er imidlertid avhengig
av en høy prioritering av skadeforebyggende tiltak og identifisering,
prioritering og igangsetting av tiltak på tvers av næringens
mange særinteresser.
Undersøkelser tyder på at
tomteforsyningen overveiende er tilfredsstillende, men at det er
knyttet utfordringer til en enklere og raskere behandling av saker
om regulering av tomter til boligformål. Regjeringen vil
ikke foreslå å innføre en ny finansieringsordning
for kommunalt tomtekjøp, da bl.a. Kommunalbanken allerede
gir lån til dette formålet.
I flere presskommuner som benytter utbyggingsavtaler
ved gjennomføring av nye boligprosjekter er det uenighet
om hvem som skal finansiere sosial infrastruktur, som skoler og
barnehager. Både planlov- og bygningslovutvalget har gitt
sine tilrådninger om lovregulering av kommunenes bruk av
utbyggingsavtaler. Regjeringen vil med utgangspunkt i disse tilrådningene
legge fram forslag til nye bestemmelser.
Om vekstkommunene kompenseres tilstrekkelig
for veksten i folketallet, skal vurderes av inntektssystemutvalget.
Blant annet med henvisning til nevnte utvalg avviser Regjeringen
boligutvalgets anbefaling om å innføre et nytt
tilskudd til kommunene pr. nybygd bolig. For å tilgodese
vekstkommunene har Regjeringen fått gjennomslag i Stortinget
for at tellingen av kommunenes innbyggere, som danner grunnlag for overføringene,
blir lagt nærmere budsjettåret.
Et godt lovverk er avgjørende for å legge
til rette for et velfungerende marked. Arbeidet med å forbedre plan-
og bygningsloven er allerede nevnt. Etter Regjeringens vurdering
fungerer de øvrige lovene som regulerer boligmarkedet i
all hovedsak etter intensjonene, og vil ikke foreta større
endringer av disse. Det er imidlertid behov for å øke
aktørenes kunnskap om lovene.
Komiteen mener at
for å oppnå de boligpolitiske målene
bør lover, regler, organisering, politiske vedtak på lokalt,
regionalt og nasjonalt nivå, samt økonomiske virkemidler,
virke i samme retning.
Komiteen vil peke på at
svært mange faktorer påvirker boligmarkedet, og
at det ikke er snakk om ett boligmarked, men en rekke markeder i
samspill. På grunn av flyttestrømmer kan prisen
på en enebolig falle i deler av Finnmark mens mangelen
på en tilsvarende bolig i Oslo gir ny prisoppgang.
Komiteen vil understreke at den
sterke prisøkningen både i eie- og leiemarkedene
fra 1991 og frem til i dag ikke skyldes en enkelt faktor, men er
resultatet av en rekke forhold både på tilbuds-
og etterspørselssiden av boligmarkedet. Regjeringen legger
vekt på at produktiviteten i byggebransjen har vært
svak. Komiteen støtter arbeidet som er gjort
sammen med byggebransjen for å forbedre produktiviteten.
Nybolig-bygging utgjør imidlertid kun i overkant av 1 pst.
av det samlede boligmarkedet.
Komiteen vil påpeke
at prisen på boliger avhenger både av forhold
på tilbudssiden, som tomtetilgang og produktivitet i bransjen,
samt forhold på etterspørselssiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at de siste
tiårene har prisen på nye boliger vært
høyere enn for bruktboliger, og at boligbyggingen i hovedsak
har svingt i takt med prisen på brukte boliger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må legges til grunn at det først og
fremst er forskjellige sider ved etterspørselen på boliger
som er avgjørende for prisen på boliger.
Dette flertallet viser til at
de siste tiårene har prisen på nye boliger vært
høyere enn for bruktboliger.
Dette flertallet vil peke på at
meldingen mangler fokus på hvorfor det er viktig å ha
en stabil prisutvikling på både eie- og leiemarkedet.
Det er ikke lenger tilbake enn til 1987-1993 at vi hadde et betydelig
prisfall. Slike fall har store sosiale konsekvenser og boligpolitikken
må søke å unngå slike prissvingninger.
Historisk sett har forholdet mellom boligpris og inntekt for den
norske befolkning sett under ett vært svært stabil.
I en utredning fra SSB pekes det på at forholdet mellom boligpris
og inntekt i dag er høyt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen nettopp har
et fokus på å sikre en stabil prisutvikling, både gjennom
arbeidet med en enklere plan- og bygningslov og gjennom fokuset
på en bedre produktivitetsutvikling i byggebransjen.
Komiteen viser til
at Regjeringen har nedsatt et bygningslovutvalg nettopp med sikte
på å forenkle plan- og bygningsloven og dermed
også bidra til lavere kostnader og redusert tidsbruk.
Komiteen vil peke på flere
forhold som er viktig for tilbudet av nye boliger: Tomtetilgang,
kommunale og statlige reguleringer og pålegg, herunder
utbyggingsavtaler, tilgang på finansiering, produktivitet
i næringen, bygging av nok og rett type boliger, skatter
og avgifter og engangsutgifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av en stabil bygging av tilstrekkelig antall boliger. Flertallet mener
det må bygges mellom 20 000 og 25 000 boliger hvert år.
Flertallet mener Husbanken spiller
en avgjørende rolle som finansierer av boligbygging gjennom
oppføringslånet og bør gjøre
det for fremtiden gjennom Regjeringens foreslåtte grunnlån.
I perioden fra 1991 til 2004 har Husbanken finansiert mellom 40
og 98 pst. av boligene som er bygget hvert år.
Husbankens oppføringslån har
både fungert som et motkonjunkturinstrument i perioder
når de private bankene ikke har villet finansiere boligbygging,
det har blitt gitt i de områder private banker ikke har
villet finansiere boligbygging, det har fungert disiplinerende på private
bankers lånetilbud til boligbygging og det har ført
til bygging av nøkterne boliger med kvaliteter. I all hovedsak
er nye boliger som er bygget med universell utforming bygget med
husbanklån, og husbankfinansierte boliger er
mindre enn boliger bygget med annen finansiering.
Flertallet mener det nye grunnlånet
må ha samme funksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at grunnlånet i tillegg
bør gis som 20-30-årig fastrentelån, knyttet
opp til boligen for å stabilisere prisene på boligmarkedet
og øke tryggheten for beboerne.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det best kan sammenliknes
med planøkonomi å politisk styre boligbyggingen
for lang tid fremover. Disse medlemmer vil ikke binde
seg til et spesielt produksjonsmål og mener boligmarkedet er
best tjent med at nybyggingen varierer noe fra år til år,
bl.a. med henblikk på etterspørselen.
Disse medlemmer viser til ECONs
rapport som sier at Husbankens låneordninger har liten
betydning for antallet boliger som blir bygget, særlig
i sentrale strøk. Derimot har Husbankens låneordninger
hatt betydning for andre boligpolitiske mål, bl.a. tilgjengelighet
og miljø og har bidratt til at folk med liten egenkapital
har kunnet etablere seg. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringens forslag til omlegging av låneordningene
i tråd med dette.
Disse medlemmer vil videre påpeke
betydningen av en balanse mellom boliger finansiert av Husbanken
og av private institusjoner. En slik balanse er svært viktig
med tanke på å legge til rette for et velfungerende
boligmarked.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at det er stor uenighet om konklusjonene i ECONs
rapport om Husbankens betydning for nyboligbygging. Rapportens konklusjoner
høstet sterk kritikk både fra byggenæringen,
fra NBBL og fra Husbanken. Det er grunn til å understreke
at ECONs rapport kun tok for seg bruken av oppføringslån
blant profesjonelle utbyggere i de fire største byene samt
Tromsø i perioden 2000-2002.
Flertallet registrerer at denne
rapporten kun omhandler en del av Husbankens lånevirksomhet
ettersom privatpersoner og utbyggere i landet for øvrig
ikke er tatt med.
Flertallet konstaterer også at
undersøkelsen er gjort i en periode med sterk vekst i bruktboligmarkedet og
i norsk økonomi for øvrig. Tall fra NBBL viser
at i perioden 1982-2002 har Husbanken økt andelen i år hvor
boligbyggingen har gått ned fra foregående år,
og redusert andelen når byggingen har økt.
Flertallet vil understreke Husbankens
viktige rolle som virkemiddel for nyboligbygging, i hele landet og
i distriktene spesielt. Flertallet vil også understreke
Husbankens konjunkturregulerende rolle. Det er ikke minst viktig å holde
boligbyggingen oppe også i nedgangstider.
Flertallet vil på denne
bakgrunn etterlyse en bred gjennomgang av Husbankens låneordninger
som er rettet inn mot nyboligbygging.
Flertallet mener kommunene må gjøres
bedre i stand til å være en aktiv tomteaktør.
Flere kommuner har tomteselskaper som i tråd med kommunens
arealplan og områdeplaner, erverver og opparbeider tomter til
nybygging. Som tomteeier har man en helt annen mulighet til å styre
utviklingen i tråd med kommunens helhetlige behov. Mange
kommuner hadde tomteselskap før krakket på slutten
av 1980-tallet som enten gikk konkurs, eller førte til
at kommunene har vært mer reservert i ettertid. Flertallet er
uenige med Regjeringen i at Kommunalbanken tilbyr tilstrekkelig
finansiering til formålet, og mener Husbanken må kunne tilby
lån med avdrags- og renteutsettelse.
Flertallet viser til forslag
under kapittel 7.2.2 om en låneordning i Husbanken med
rente- og avdragsutsettelse for å finansiere tomtekjøp.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det er kommunens ansvar å sørge
for et tilstrekkelig antall regulerte tomter. Disse medlemmer viser
videre til at det finnes låneordninger bl.a. i Kommunalbanken
som ivaretar kommunenes behov for kreditt til finansiering av eventuelle tomtekjøp.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at det er utfordringer knyttet til regulering av tomteformål
til bolig. Helhetlig planlegging av områder i områdeplaner
og annet planverktøy er for lavt prioritert i for mange
kommuner. Dette skaper usikkerhet for utbyggere, kan bidra til å høyne
kostnadene gjennom at utbyggere blir sittende med løpende
kapitalkostnader på tomter, og kan sette kommunen i en
vanskelig situasjon på grunn av behovet for en
helhetlig planlegging av sosial infrastruktur som kollektivtrafikk
og barnehager. Komiteen er oppmerksom på at
kommuner benytter rekkefølgebestemmelser i reguleringsplaner
eller utbyggingsavtaler for å sørge for at den
sosiale og annen infrastruktur kommer på plass. Komiteen viser
til Budsjett-innst. nr. 5 (2003-2004) der komiteen understreker
at utbyggingsavtaler ikke skal kunne benyttes til å finansiere
sosial infrastruktur. Komiteen vil samtidig peke
på utfordringene ved at inntektssystemet ikke fanger opp
i tilstrekkelig grad utbyggingskommunenes kostnader til investeringer
i sosial infrastruktur. Komiteen viser til at inntektssystemutvalget behandler
denne problemstillingen.
Komiteen vil vise til at Regjeringen
vil legge frem en egen odelstingsproposisjon om utbyggingsavtaler
til høsten, med innstramninger i bruken av utbyggingsavtaler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Boligutvalget tok opp problemstillingen knyttet til kommunens
kostnader ved boligbygging og foreslo et tilskudd til kommunen for
hver bolig bygget. Dette ble støttet av Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, og et lignende forslag ble fremmet av Arbeiderpartiet
i Innst. S. nr. 95 (2002-2003). Regjeringen går i stortingsmeldingen
imot et slikt tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til forslag under kapittel 7.2.3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen også foreslår å avvikle
tilskudd til boligkvalitet som har tilskudd til helhetlig utvikling
av områder og prosjekter med ønskede kvaliteter.
Flertallet går imot
avviklingen av tilskuddet til boligkvalitet, og mener tilskuddet
bør utvikles til et tilskudd som også kan gis
til kommuner både for å fremme helhetlig områdeplanlegging
med ønskede kvaliteter og til å dekke investeringskostnader
for kommunen ved utvikling av de aktuelle områdene. Flertallet mener
slike tilskuddsmidler vil være et viktig bidrag til å sikre
en utvikling og gjøre Husbanken til en attraktiv samarbeidspartner
og dermed styrke Husbankes kompetanserolle. Flertallet viser
til forslag om en slik ordning under kapittel 7.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen fikk tilslutning
i Stortinget for at grunnlaget for telling av befolkning i forbindelse
med fordeling av midler skal gjøres i det aktuelle budsjettår
og at dette bedre ivaretar vekstkommunenes behov. Disse medlemmer vil
videre vise til at Inntektssystemutvalget for kommunene er blitt bedt
om å vurdere hvordan vekstkommuners behov bedre kan ivaretas
i inntektssystemet. Videre påpeker disse medlemmer at
et eget tilskudd til antallet bygde boliger bryter med det viktige
nøytralitetsprinsippet i inntektssystemet, nemlig at kommunene
ikke skal kunne påvirke sine egne inntekter og at fordelingen
av inntekter skal skje etter objektive kriterier.
Disse medlemmer viser også til
at tilskudd til boligkvalitet skal innlemmes i tilskudd til kommunikasjon
og kompetanseutvikling. Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringen foreslår at innenfor dette nye tilskuddet
i Husbanken vil kommunene kunne søke midler til f.eks.
helhetlig områdeplanlegging og andre prosjekter for å utvikle
god lokal boligpolitikk, samt at den nye ordningen vil gi økt
fleksibilitet i forhold til dagens ordninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om å opprette
et nytt tilskudd til kunnskap og kommunikasjon og at dette sammen
med Husbankens kompetanse vil styrke Husbanken som en samarbeids-partner
overfor kommuner, men også utbyggere og andre aktører
i boligmarkedet.
Komiteen viser for øvrig
til innføring av frister for kommunal plan- og byggesaksbehandling,
og vil vise til Innst. O. nr. 38 (2002-2003).
Komiteen støtter arbeidet
for å øke produktiviteten i byggebransjen. Komiteen er
kjent med innstillingen fra utvalget og forslaget om å følge
opp med et femårig program. Komiteen regner
med at dette følges opp fra Regjeringens side med en økonomisk
andel i tråd med utvalgets anbefalinger. Komiteen viser
til at boligbygging på et stabilt nivå er bra
for utvikling av produktivitet i bransjen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at i de seneste årene
har boligbyggingen holdt seg relativt stabil uten at det har medført
noen bedret produktivitetsutvikling i næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 6.2.3 vedrørende manglende
produktivitetsutvikling.
Komiteen vil også peke
på at Boligutvalget omtaler en mulig reduksjon i prisene
som følge av forbedret produktivitet på følgende
måte:
"På den annen side er det flere faktorer
på etterspørselssiden som driver priser og kostnader
oppover. Inntektsutviklingen hos husholdningene og større
krav til kvalitet og komfort er blant disse faktorene. Det er med
andre ord ikke gitt at reduserte byggekostnader vil resultere i
lavere priser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det bør
vurderes gjeninnført bygningskontroll og viser til merknader
om dette under kapittel 6.2.3.
Disse medlemmer mener at skatter
og avgifter, særlig merverdiavgiften, men også dokumentavgiften, bidrar
til å øke prisen på nye boliger. En ensidig
fjerning av merverdiavgiften ved boligbygging vil bidra til å senke
prisene på nye boliger. Disse medlemmer vil
likevel ikke gå inn for dette av hensyn til helheten i skattesystemet
og at det alene ikke ville være et tilstrekkelig effektivt
tiltak til å forsvare tap av inntekter.
Disse medlemmer viser til at
det betales dokumentavgift på tomteverdien for selveide
boliger ved førstegangs kjøp og for hele verdien
på selveide boliger ved senere overdragelser. Dokumentavgiften
fungerer i dag som en flytteskatt og har ingen boligpolitisk funksjon,
utover å bidra til mindre lønnsomhet ved kortsiktig
spekulasjon i boligmarkedet. Dokumentavgiften gir anslagsvis staten
en inntekt på 3,1 mrd. kroner. Disse medlemmer mener
dokumentavgiften bør avskaffes ved en gradvis nedtrapping.
Komiteen vil vise
til at Regjeringens skattemelding nå er til behandling
i finanskomiteen. Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader i innstillingen fra finanskomiteen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at skattespørsmål ikke
ligger innenfor kommunalkomiteens saksområde.
Komiteen vil påpeke
flere forhold som er avgjørende for etterspørselen
i boligmarkedet: Renter, inntekt, arbeidsløshet, demografi,
bostøtte og tilskudd, tilgang på finansiering,
skatt og forventninger.
Komiteen viser til boligmeldingen
der Regjeringen fastslår at rentene er den økonomiske
faktoren som påvirker boligmarkedene mest, og understreker
derfor målet om å føre en økonomisk
politikk som sikrer stabile, laverenter.
Rentene påvirker kostnadene ved å ta opp lån
for å kjøpe bolig, og dermed prisene og indirekte
boligbyggingen. Økte boligpriser gir som hovedregel økt
boligbygging og omvendt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter Regjeringens målsetning,
men viser til at myndigheten til å fastsette rentenivået
er gitt til Norges Bank, som tolker sitt mandat slik at de så å si
mekanisk skjeler til utviklingen i prisen for å fastsette
renten. Prisstigningen i Norge påvirkes i stor grad av
helt andre forhold enn politiske beslutninger tatt i Norge. Disse
medlemmer mener derfor at Regjeringen ikke kan sies å ha
styringsredskaper nok til å holde en lav rente gitt dagens
rentefastsettelsesregime. Det er heller ikke ønskelig å ha
høy arbeidsløshet for å kunne holde renten
lav.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil påpeke at en stram finanspolitikk bidrar sterkere til
lavere renter enn en ekspansiv finanspolitikk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
konstaterer at det i langt større grad nyttes flytende
rente enn fast rente i boligmarkedet.
Dette flertallet ber Regjeringen
foreta en vurdering av andre lands ordninger hvor det er høyere innslag
av fastrentelån, og foreta en gjennomgang av nasjonalt
regelverk knyttet til fastrentelån og Norges Banks tilbud
av langsiktige lån.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener derfor at Regjeringen bør
foreta en vurdering av hensiktsmessigheten i dette.
Disse medlemmer viser til forslag
under kapittel 7.2.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det må være en fordel å sikre en stabil
rente ved boligkjøp, noe som vil gi en mer stabil boligprisutvikling
mindre avhengig av utviklingen i den flytende renten. Disse
medlemmer mener derfor det må være en
målsetning å oppnå større bruk
av fastrentelån ved boligbygging og boligkjøp. Disse medlemmer mener
fastrentelån med lang løpetid, bundet opp til
boligen, som hovedregel skal benyttes ved kjøp av bolig
med lån gitt av Husbanken.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
også må ta et initiativ overfor finansnæringen
for å øke bruken av fastrentelån med
lang bindingstid knyttet opp til boligen.
Disse medlemmer viser
til at mange økonomer hevder at låntakerne med
fastrentelån betaler en noe større rentemargin
på grunn av de trygghetselementer som ligger i fastrenta,
og at dette er en av grunnene til at fastrentelån blir
brukt i såpass liten grad. Låntakerne i Husbanken
betaler i dag en rentemargin på 0,5 pst. i tillegg til
bankens innlånskostnader. Disse medlemmer mener
at et alternativ kunne være at denne marginen ble differensiert
slik at f.eks. fastrentelån betaler en margin på f.eks.
0,3 pst.
Disse medlemmer viser til forslag
under kapittel 7.2.2 om at Husbankens ulike lån som hovedregel skal
være fastrentelån.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i meldingen foreslår å gi
Husbanken større frihet med hensyn på låneutmåling
og løpetid. Disse medlemmer vil understreke
at det er den enkelte lånekunde som må vurdere
om en velger flytende eller fast rente og bindingstid. Etter disse
medlemmers mening er det urealistisk at lang bindingstid
vil skape noe redusert usikkerhet. En slik lang løpetid
vil ikke fange opp svingninger i økonomien, da det er umulig å spå så langt
frem i tid, og dermed kunne gi en rente som er fullstendig feil
i forhold til økonomien. I tillegg vil mye kunne skje i
en persons private økonomi og andre forhold som f.eks.
påvirker den enkeltes betalingsevne.
Disse medlemmer mener at en stram
finanspolitikk og en offentlig politikk for å legge til
rette for en lavest mulig rente er det viktigste virkemiddelet for å minimere
husholdningenes boutgifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens politikk
har bidratt til det lavere rentenivå og dermed også lavere
bokostnader for folk flest.
Komiteen vil understreke
at også inntektsnivå og arbeidsløshet
spiller en avgjørende rolle for folks betalingsvilje og
dermed boligprisene. Forholdet mellom boligpris og inntekt har holdt
seg svært stabilt, noe som gjør at det i takt
med økte inntekter har kommet en tilsvarende økning
i pris, og at ved en gjennomsnittlig lønnsnedgang, som
ved arbeidsløshet, har boligprisene tilsvarende blitt trukket
ned. Prisnivået på boliger i forhold til inntekt
er i dag akseptabelt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at
skattelegging av boligsektoren kan påvirke boligprisene
sterkt slik Boligutvalget peker på, men at det ikke berøres
i boligmeldingen og bare delvis i St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om
skattereform.
Komiteen viser til
Nasjonalbudsjettet for 2004 som fastslår at boligsektoren
samlet sett skattelegges om lag 30 mrd. lavere enn annen formue
og eiendeler folk eier. For privatpersoner utgjør rentefradraget
den største økonomiske skattesubsidien, med størst
rentefradrag til størst lån.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at skatterabatten som følge
av fastsettelsesmetode for ligningsverdi og eiendomsskattetakst
er størst for de mest verdifulle boliger og eiendommer.
Komiteen vil vise
til finanskomiteens behandling av skattemeldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil for øvrig påpeke
at skattespørsmål ikke er en del av kommunalkomiteens
ansvarsområde.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Skauge-utvalgets innstilling
som fastslår at den lave bolig- og eiendomsbeskatningen
fører til en overinvestering i bolig og eiendom, noe som
isolert sett bidrar til å presse opp prisene. Det at det
er gunstig å skjule formue gjennom å investere
i bolig nummer to for utleie, eller annen eiendom, gjør
at prisene stiger for dem som trenger en bolig å bo i selv.
Disse medlemmer mener det er
behov for en mer rettferdig skattlegging av boligsektoren som både kan
bidra til å stagge prisveksten og finansiere en økning
av bostøtten til de med dårlig råd og
bidra til økte tilskudd til forskjellige former for boligetablering.
Disse medlemmer har merket seg
uttalelser fra Regjeringen om at ordningen med skattefradrag for boligsparing
for ungdom (BSU) vurderes avskaffet. Disse medlemmer vil
avvise et slikt forslag, med mindre pengene på andre måter
gir andre og bedre måter å sikre boligetablering
for ungdom.
Komiteen vil peke
på at det ligger sterke demografiske trender til grunn
for et endret boligbehov og økning i etterspørselen.
Innvandring, sentralisering inn mot større tettsteder,
særlig Oslo-regionen, spiller inn, men også økt
levealder, hyppigere skilsmisser, at unge både tar lengre
utdanning og venter lenger med å etablere seg med familie
og barn, virker inn på etterspørselsmønsteret.
I fraflytningskommuner kan boligprisene falle til bortimot ingenting,
mens prisene har økt mest sentralt i Oslo.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å arbeide for en spredt bosetningsstruktur,
ved å arbeide for næringsutvikling og et variert
tilbud av arbeidsplasser og livskraftige lokalsamfunn med en sterk
kommuneøkonomi over hele landet, og viser i den anledning
til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Flertallet vil understreke at
fremtidsutsiktene spiller en stor rolle for prisdannelsen i boligmarkedet. Flyttestrømmer
er sterkest i oppgangstider og lavest ved lavkonjunktur, og Boligutvalget
pekte på at folk har en tendens til å tenke kortsiktig
og spå fremtiden ut fra dagens trend, noe som fører
til at folk er villige til å betale mer når prisen
er på vei opp og mindre når den er på vei
ned, noe som er med på å forsterke svingningene
i boligprisen. Særlig ungdom kjøper når
prisen er på topp og selger når den er på bunn. Flertallet vil peke
på at begivenheter som former fremtidsutsiktene kan være
svært vanskelig å planlegge og forutse. Byggenæringen
melder at hvordan folk oppfatter fremtiden er avgjørende
for salg av nye boliger.
Komiteenvil påpeke at noe over 20 pst.
av alle husstander bor til leie. I 2001 var dette tilfellet for
i underkant en halv million husstander. De som bor i leieboliger
utgjør en betydelig andel av befolkningen. Hovedtyngden
består av unge mennesker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer
at Regjeringen oppfatter det å bo i leiebolig som en fattigdomsfelle.
Flertallet er uenig i dette og
mener det avgjøres helt og holdent ut fra hvordan leiemarkedet
organiseres, størrelsen på boligsubsidier og forholdet
mellom boligsubsidier til henholdsvis eie- og leieleiligheter. I tillegg
mener flertallet at det også kan være
knyttet stor risiko til kjøp av bolig, særlig
for mennesker som ikke har økonomi til å takle
rentesvingninger eller som kan bli nødt til å selge,
slik som etter prisfallet fra 1987-1993. Byggforsk har overfor komiteen
gitt uttrykk for at risikoen ved å kjøpe kan være
vesentlig høyere for enkeltmennesker enn ved å leie.
Flertallet erkjenner imidlertid
at flesteparten av boligsubsidiene er rettet inn mot de som eier
sin egen bolig. Dette er et imidlertid en politisk løsning
man har valgt, ikke noe som er gitt.
Flertallet mener en større
andel ikke-kommersielle utleieboliger både kan sikre billige
boliger til de som trenger det, bidra til å dempe husleienivået
for private utleiere og dempe prisstigningen for eieboliger.
Flertallet mener at det derfor
må gis tilskudd slik at det kan bygges 3-4000 allmennyttige
ikke-kommersielle utleieboliger, 1000 lavinnskuddsboliger årlig og
1000-1200 studentboliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti presiserer at Regjeringen mener
at det kan være en fattigdomsfelle å bo i leiebolig.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens målsetting om at flest mulig bør
settes i stand til å eie sin egen bolig. Dette vil gi den
enkelte større rettssikkerhet, mulighet til å delta
i eventuell verdistigning samtidig som det ligger en egen verdi
i det å eie. Disse medlemmer vil vise til
at den norske modellen med fokus på eierboliger har vært
svært vellykket og at Norge derfor har mindre boligutfordringer
enn våre naboland. Eiermodellen bør derfor fortsatt
legges til grunn for den norske boligpolitikken også for
vanskeligstilte. Disse medlemmer vil også vise
til at for de fleste vil de totale kostnadene ved å eie
være lavere enn ved å leie. Men disse medlemmer vil
også understreke at for noen grupper vil leiebolig kunne
være riktig, f.eks. for personer som skifter bolig ofte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er viktig å satse på utbygging
av en allmennyttig ikke-kommersiell utleiesektor i Norge. Kun 4
prosentpoeng av de 23 pst. som leieboligandelen utgjør
i Norge, er ikke-kommersielle utleieleiligheter, mot hhv. 20 av totalt
41 pst. i Danmark, 19 av totalt 43 pst. i Sverige og 11 av 32 pst.
i Finland.
Disse medlemmer mener det er
et mål at 10 pst. av boligmarkedet skal bestå av
ikke-kommersielle utleieboliger.
Med utgangspunkt i de danske og finske ordningene for
allmennyttige ikke-kommersielle utleieboliger, ber Stortinget Regjeringen
utrede alternative forslag til en lov om ikke-kommersielle utleieboliger
som forplikter alle som mottar tilskudd til utleieboliger til å drive ikke-kommersiell
virksomhet der tilskuddene blir i boligselskapet og kommer beboerne
til nytte gjennom lav leiepris, og der overskudd på utleievirksomheten eller
eventuelt salg av boliger skal reinvesteres i nye boliger eller
oppgradering av eksisterende boligmasse. I slike boligselskaper
kan også utredes nye former for beboerdemokrati. En slik
lov vil også være svar på Boligmeldingens
problematisering av at noen kommuner ikke tar lav leie selv om de
mottar tilskudd, og at kommuner kan selge ut gamle leieboliger uten å reinvestere
gevinsten etter formålet. Etter komiteens syn
er det grunn til å være like skeptisk overfor
enkelte private utbyggere som ikke har bindinger på tilskuddet
de har mottatt til utleieboliger, utover 10-20 år.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
ny lov om ikke-kommersielle leieboligselskaper."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil ta avstand fra påstandene
om at antallet ikke-kommersielle leieboliger er et godt mål
på hvor godt boligmarkedet og boligpolitikken fungerer. Disse
medlemmer vil vise til at den norske boligpolitikken med
fokus på eierskap har vært langt mer vellykket
enn f.eks. den svenske modellen med langt flere ikke-kommersielle
utleieboliger. Disse medlemmer vil vise til at "fastlåsing"
av personer i en ikke-kommersiell utleiebolig kan være
en fattigdomsfelle. Disse medlemmer vil også påpeke
at i Sverige må staten nå ut med milliardsummer
i vedlikehold av de såkalte allmennyttige boligene, samt
at man må offentlig subsidiere regulerte leier, noe Norge
slipper.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at ikke-kommersielle utleieboliger er et lite egnet virkemiddel for å nå dem
som har behov for hjelp til å kunne etablere seg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at husleieloven og husleiereguleringsloven er de viktigste lovene
som regulerer leiemarkedet. Etter siste store endring av disse lovene
i 1999, er det på tide å foreta en evaluering
av hvordan endringene har virket. En slik evaluering må bl.a.
ta for seg bruken av tidsbegrensede kontrakter opp mot tidsubegrensede
kontrakter, bruken av uoppsigelige tidsbegrensede leiekontrakter
og bruken av gjengs leie som leieprissikkerhet for leieboer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at husleieloven fungerer etter
hensikt og at det ikke er behov for å gjøre endringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet har inntrykk av at det i større
grad enn ønskelig brukes tidsbegrensede leieavtaler med
og uten oppsigelsesmulighet for leietaker, og at slike avtaler er
for lett å inngå uten særlig begrunnelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at situasjonen faktisk
er motsatt av det flertallet skriver, nemlig at det er leietager
som ønsker korte, oppsigelige kontrakter - mens utleier ønsker
lengre.
Komiteen er positiv
til utarbeidelsen av en husleieindeks. Det er imidlertid
avgjørende at den blir tilstrekkelig detaljert og får
en utforming som gjør at den faktisk skal kunne være
det verktøyet for gjengs leiefastsetting som det er behov
for. Det er også behov for at standard og beliggenhet blir
tatt med i vurdering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Husleietvistutvalget får svært
gode skussmål fra brukerne. Antallet som benytter seg av
ordningen er imidlertid lavt. Årsaken ligger trolig delvis
i at forliksrådet er en mer kjent ordning som i tillegg
er halvparten så dyr. Dette på tross av at behandling
i forliksrådet er en dårligere ordning. I tillegg
er det trolig lite kunnskap rundt hva som er gjengs leie og hva
som er rimelig. Forholdene rundt gjengs leie vil bli klarlagt med
en husleieindeks. Det er imidlertid et behov for å redusere prisen
på tjenesten som i dag er to ganger rettsgebyret. Flertallet viser
til at det tidligere var gratis å henvende seg til de kommunale
husleienemndene. Flertallet mener prisen på å henvende
seg til Husleietvistutvalget må være lik den å henvende
seg til forliksrådet. Flertallet mener kostnaden
på sikt må reduseres ytterligere.
Flertallet mener husleietvistordningen
på en egnet måte må utvides til å omfatte
de kommuner som ønsker det.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener for øvrig at ordningen med
mild husleieregulering bør gjeninnføres. Ordningen
med takstnemnd fungerer etter disse medlemmers oppfatning
dårlig.
Komiteen vil vise
til at prøveperioden nå er utvidet, til også å gjelde
Akershus. Komiteen vil vise til at Regjeringen vil
komme tilbake til Stortinget i forbindelse med utløp av
prøveperioden med sak om husleietvistordningen.
Komiteen vil peke
på at det under høringene i komiteen ble påpekt
at SSBs nybyggingsstatistikk ikke omfatter næringseiendom,
loft o.l. som omgjøres til bolig. Komiteen mener
dette er nyttig informasjon som det er behov for å fange
opp i aktuell statistikk.
Komiteen er kjent med at det
er gitt tilskudd både i forbindelse med eldrereformen og
som boligtilskudd til lavinnskuddsboliger som er klausulert på forskjellige
måter i leiligheten. Bindingstiden på tilskuddene
er imidlertid begrenset. Det er derfor behov for å få på plass
et regelverk for å unngå uklarheter og konflikter knyttet
til dette, med tanke på videreføring av klausuleringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av ansvarlighet
og effektiv ressursbruk i et økonomisk fellesskap som borettslag
eller boligsameie utgjør. Et grunnleggende virkemiddel
for effektiv ressursbruk er bruk av anbud/tilbud ved utførelse
av arbeid eller oppdrag for laget. Disse medlemmer mener
at for større oppdrag bør anbud/innhenting
av tilbud alltid forekomme. Disse medlemmer vil påpeke
at anbud og tilbudsinnhenting også skaper tillit til styrets ansvarlighet
og økonomiske uavhengighet.
Komiteen viser til
at obligasjonskontrakter er en ordning der leietakerne har delfinansiert
tomte- og byggekostnadene, oftest rentefritt, mot en tidsbegrenset
eller "evigvarende" leiekontrakt - avhengig av om huseieren på et
tidspunkt har rett til å innfri obligasjonen eller ikke.
Komiteen viser til at leietakerne
har rett til å overdra kontrakten. Det finnes eksempler
på at leieretter har vært omsatt for mer enn 80
ganger pålydende. Komiteen er bekymret for
at mangelfull informasjon til kjøperne fra meglerne og
huseier samt bankers velvillige finansiering er vesentlige forklaringsfaktorer for
en urealistisk prisfastsetting av en svært spesiell og uvanlig
boligtype.
Komiteen viser til at husleieloven
i 1999 ble endret slik at en ikke tillater opprettelse av nye obligasjonskontrakter.
Overgangsreglene bidrar samtidig til en kompliserende forståelse
av lovforankringen. Størst usikkerhet finnes rundt reglene
for prisfastsettelse med tilpasning til "gjengs leie" i 1999-loven,
men det er også uenigheter om hvilken lov som styrer fremleierettigheter
m.m.
Komiteen ber på denne
bakgrunn om at Regjeringen legger fram en sak for Stortinget der
dagens system med obligasjonskontrakter vurderes avviklet.
Komiteen mener at granskningsregimet
i borettslag gir andelseiere et godt vern mot at tillitsvalgte kan begå misligheter
ved utøvelse av sitt tillitsverv. Liknende regime finnes
ikke for beboere i sameier etter eierseksjonsloven. Komiteen vil
derfor be Regjeringen vurdere lignende regler for andre former for
felleseierskap av bolig, eventuelt opprettelse av klagenemnd for
slike beboere, og komme tilbake til Stortinget med forslag om dette
på egnet måte.
Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader og forslag under behandling av Ot.prp. nr. 41
(2003-2004) om tomtefesteloven.
Regjeringen la høsten 2002 frem St.meld.
nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom. Å sikre vanskeligstilte
gode, nøkterne boliger var en sentral strategi i denne
meldingen.
Vanskeligstilte på boligmarkedet skal
sikres en bolig de kan klare å beholde. Dette er en forutsetning
for at flest mulig i yrkesaktiv alder skal klare seg selv ved egen
arbeidsinntekt.
Tiltak for å redusere antall vanskeligstilte
på boligmarkedet vil på den ene siden bli rettet
mot individene for å styrke deres ressurser slik at de
lettere kan delta på boligmarkedet, og på den
annen side bli rettet mot egenskaper ved boligmarkedet og boligmassen
som unødvendig hindrer folk i å delta.
Det er kommunene som har hovedansvaret for å sikre vanskeligstilte
en bolig. Utfordringen er å legge til rette for at kommunene
skal ha de beste muligheter for å ivareta dette ansvaret.
Regjeringen foreslår at følgende
utfordringer prioriteres:
– Boligetablering
av personer med svak økonomi.
– Forebygge og bekjempe bostedløshet.
– Sikre boliger til flyktninger
med oppholdstillatelse.
– Tilrettelegge for tilgang til
boligmarkedet for personer med nedsatt funksjonsevne.
– Styrke de kommunale boligtjenestene.
Økte boligpriser har medført
at det nå er vanskeligere for folk som har liten egenkapital
og lav eller usikker inntekt å etablere seg i egen bolig
enn det var for ti år siden. Ungdom har i økende
grad usikker inntekt, bl.a. fordi de studerer lenger. På den
annen side flytter ikke ungdom senere fra oppveksthjemmet enn tidligere,
og de fleste har ikke høyere boutgifter enn hva som kan forventes
i en etableringsfase. Også ungdoms egne prioriteringer,
bl.a. mellom arbeid og fritid og mellom konsum av bolig mot andre
varer og tjenester, bestemmer deres posisjon på boligmarkedet.
Det viktigste virkemidlet for å sikre
etablerende en bolig er et velfungerende boligmarked. Et slikt marked vil
bidra til at det tilbys et tilstrekkelig antall boliger. Nye boliger
vil ofte falle dyre for boligetablerende med svak økonomi.
At det bygges nye boliger for mer kjøpesterke grupper bidrar
imidlertid gjennom flyttekjeder til at det frigjøres boliger
for førstegangsetablerende, og at disse blir rimeligere.
For enkelte grupper vil ikke økt tilgang
på boliger alene kunne avhjelpe deres boligbehov. Personer
med usikker inntekt og liten egenkapital vil ikke få lån
eller må betale høye renter for å få lån
i ordinære kredittinstitusjoner. Regjeringen foreslår
derfor at Husbankens nye grunnlån innrettes mot boligetablerende
og å utvikle startlån til vanskeligstilte
som virkemiddel.
Regjeringens langsiktige mål er å bekjempe
bostedsløshet. Det pågående prosjekt
bostedsløse skal etter planen avsluttes i 2004. Regjeringen
foreslår en fortsatt satsing på å forebygge
og bekjempe bostedsløshet. Husbanken skal fortsatt ha et
koordineringsansvar for arbeidet, og legge til rette for at kommunene
kan utforme lokalt tilpassede strategier. En interdepartemental
gruppe skal følge opp satsingen.
Interkommunalt samarbeid og samarbeid på tvers
av sektorer er en forutsetning for å bekjempe bostedsløshet.
For å begrense antallet begjæringer
om og antallet utkastelser sendte flere departementer høsten
2003 ut et rundskriv til landets kommuner og namsmenn. Sosial- og
helsedirektoratet og Husbanken skal følge opp rundskrivet
med en rekke tiltak.
Ved slutten av et fengsels- eller behandlingsopphold er
faren for at enkelte ender som bostedsløs stor. Det er behov
for mer kunnskap om hva som faktisk skjer ved løslatelse
og etter institusjonsopphold, og en undersøkelse om dette
vil bli gjennomført.
Regjeringen skal i samarbeid med kommunene arbeide
for at barnefamilier ikke havner på hospits. Stortinget
har bedt Regjeringen om å utarbeide regelverk som sikrer
at dette ikke skjer. Omfanget av barnefamilier på hospits
er ikke kjent. Det er nå tatt initiativ til at dette kartlegges
i den årlige KOSTRA-rapporteringen fra 2004.
Rusmiddelmisbrukere som har et boligbehov, har tilgang
til de samme husbankordninger som andre grupper. Regjeringen vil
ikke fremheve et virkemiddel som bedre egnet enn andre virkemidler,
og vil heller ikke foreslå egne ordninger for rusmiddelmisbrukere.
I Husbankens rapporter er ikke rusmiddelmisbrukere skilt
ut som egen brukerkategori, og det er dermed behov for å synliggjøre
målgruppen i rapporteringssystemet.
I statsbudsjettet for 2004 er bostøttens
boutgiftstak i de største byene hevet samtidig som kravet
om et boareal på 40 kvm for barnefamilier i boliger
formidlet av kommunen er fjernet. Dette vil medføre at
flere rusmiddelmisbrukere får økte ytelser og
at flere faller inn under ordningen.
Målet for boligetablering av innvandrere
er som for nordmenn flest, at de raskest mulig skal etableres og
bli selvhjulpne i en egen bolig. De fleste innvandrere etablerer
seg i boligmarkedet uten offentlig hjelp, men enkelte trenger støtte.
Spesielt for denne gruppen er at mange snakker dårlig norsk
og har lite kunnskaper om det norske boligmarkedet og boligfinansieringsordninger.
Flyktninger som har fått varig opphold
i Norge skal bosettes i kommunene, og trenger spesiell hjelp til boligetablering. Årlig
bosetter Norge rundt 7 000 flyktninger, hvilket gir et årlig
boligbehov på rundt 3 500 boliger. Kommunene mottar et
integreringstilskudd for å motta flyktninger, som er ment å dekke
kommunenes kostnader. I 2004 er tilskuddet i utgangspunktet på 396 000
kroner pr. person, men det gis høyere tilskudd for eldre
og funksjonshemmede. Tilsagnsbevilgningen er på 2,9 mrd.
kroner. Det er for tiden flere flyktninger og asylsøkere
som får beskyttelse og opphold i Norge enn hva kommunene ønsker å ta
imot. De fleste flyktninger bosettes i utleieboliger. I meldingen
foreslår Regjeringen å endre bruken av subsidier
til sosiale utleieboliger slik at nyankomne flyktninger bedre kan
sikres en god boligkarriere. Det er integreringstilskuddet som er ment å dekke
kommunenes kostnader til bosetting av flyktninger, og en utredning
viser da også at dette tilskuddet dekker de fleste kommunenes
utgifter. Regjeringen vil ta initiativ til at rollefordelingen mellom
integrerings- og boligtilskuddet avklares.
Diskriminering på etnisk grunnlag forekommer
i noe omfang i boligmarkedene, spesielt i leiemarkedet. Å overvåke
og få klare bevis på at slik diskriminering forekommer,
er vanskelig.
De nye boliglovene, samt husleieloven og eieseksjonsloven,
har nå egne bestemmelser som setter forbud mot diskriminering.
Bestemmelsene tok til å gjelde 1. januar 2004.
Regjeringen mener at disse lovendringene vil
kunne medvirke til å forhindre diskriminering på boligmarkedet,
både ved leie og ved kjøp av bolig i borettslag.
De nye bestemmelsene er milepæler i arbeidet med å bekjempe
diskriminering innenfor det boligrettslige området.
Det er et mål for Regjeringen å øke
antall boliger og boområder som er tilgjengelige for personer
med nedsatt funksjonsevne (universelt utformede). Tilskuddene til
formålet foreslås ytterligere målrettet.
Det er videre behov for å styrke den faglige veiledningen overfor
brukerne.
Av meldingen framgår det at personer
med nedsatt funksjonsevne synes å være godt ivaretatt
innenfor den nåværende startlånsordningen.
Antall eldre vil dobles over de neste 50 årene.
Da det å bli gammel ofte handler om å få nedsatt
funksjonsevne, vil behovet for tilgjengelige boliger være økende.
For flere enn i dag kan det være aktuelt å bli boende
hjemme i egen bolig dersom boligen blir tilrettelagt. Dette vil
også være god samfunnsøkonomi. Regjeringen
vil derfor foreslå at Husbankens grunnlån innrettes
mot tiltak for å øke boligenes tilgjengelighet.
Det avgrensede boligprogrammet innenfor Opptrappingsplanen
for psykisk helse (3 400 stk.) er i ferd med å bli realisert.
Ytterligere boligtiltak for personer med psykiske lidelser bør
etter Regjeringens vurdering tilrettelegges innenfor de generelle
boligtiltak for vanskeligstilte. De foreslåtte virkemidler
i denne meldingen vil bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet, herunder
personer med psykiske lidelser og med rusproblematikk, lettere får
tilgang til tilrettelagte boliger. Dette vil være et viktig
ledd i Regjeringens videre satsing på området.
For de fleste vil det være fordelaktig å eie
sin egen bolig. Ved kortvarige boligetableringer kan det imidlertid
være en fordel å leie. Dette gjelder også for
vanskeligstilte. Sosiale utleieboliger anbefales derfor ikke som
permanent bosted for vanskeligstilte, men som gjennomgangsbolig.
Det er ikke nødvendigvis slik at en stor andel sosiale
utleieboliger sikrer en god boligsosial politikk. Utleieboligen
kan representere en fattigdomsfelle.
Det å være vanskeligstilt
skal ikke være noen permanent tilstand. Forholdene bør
derfor legges til rette for at den enkelte kan gjennomgå en
boligkarriere etter egne forutsetninger, der målet er å bli
mest mulig selvhjulpen i egen bolig. Både leiekontrakt
og offentlig økonomisk støtte til leiere i sosiale
utleieboliger bør derfor utformes slik at de motiverer
til å avansere i boligkarrieren.
Selv om det skal legges til rette for at flest
mulig skal eie sine boliger, er det viktig at kommunene disponerer et
stort spekter av utleieboliger som avspeiler deres behov. Kommunene
anbefales å profesjonalisere tjenestene for kjøp
og forvaltning av sosiale utleieboliger. I tillegg kan kommunene
utvikle interkommunalt samarbeid for å øke fleksibiliteten
og bygge opp den nødvendige kompetanse. Husbankens veiledning
overfor kommunene skal styrkes og kunnskapen skal økes på dette
området, bl.a. gjennom utviklingsprosjekter.
Prisen for bygging og kjøp av nye sosiale
boliger er høye. Kommunene og de frivillige organisasjonene anbefales å vurdere
kjøp av brukte boliger fremfor å bygge nytt og å dempe
kostnadene ved bygging av egne boliger.
I internasjonale fora, som i FN, er retten til
bolig en aktuell strategi for å styrke enkeltindividenes
rettigheter og for å sikre vanskeligstilte bolig. Også boligutvalget
anbefalte å vurdere lovfesting av retten til bolig. I januar
2004 avviste Stortinget et forslag om å grunnlovsfeste
retten til bolig. Regjeringen mener at retten til bolig er tilstrekkelig
forankret, og vil ikke foreslå ytterligere presiseringer.
Komiteen mener det
er et hovedmål å føre en sosial boligpolitikk
som avskaffer bostedløshet og forebygger at folk blir vanskeligstilt
på boligmarkedet. I den anledning mener komiteen det
er avgjørende at alle boligsosiale virkemidler - lån,
tilskudd, lavinnskuddsboliger, offentlig utleieleilighet, formidling
av annen utleieleilighet, bostøtte, sosialhjelp og øvrig
oppfølging - samordnes fra kommunens side slik at det tas
et helhetlig ansvar for vedkommende som henvender seg til kommunene
med behov for oppfølging. Det finnes for mange eksempler
på at folk med boligsosiale behov ikke gis en slik sammenhengende oppfølging
der det vurderes hva som er det riktige tilbudet til den det gjelder.
Komiteen vil vise til at Kristiansand
kommune har oppnådd sterk reduksjon i antallet begjæringer
om utkastelser gjennom å gjennomføre frivillige
faste trekk i trygd og sosialstønad fra flere av beboerne
i kommunale utleieboliger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at forhøyede boligtilskudd
til utvikling av utleieboliger til bostedsløse må følges
opp med en forpliktende avtale med kommunen om boligsosial oppfølging.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at forhøyede boligtilskudd til boliger for bostedsløse
knyttes opp mot en forpliktende plan for boligsosial oppfølging
fra kommunen."
Komiteen viser til
at de siste tellingene fra 1997 anslår at det er i overkant
av 6 200 bostedsløse. Komiteen viser også til
at det pågår et arbeid for å undersøke
hvor mange som er bostedsløse i dag. Komiteen slutter
seg til målsetningen om at ingen skal tilbys midlertidig
bolig i mer enn tre måneder, at ingen skal tilbringe tid
i midlertidige løsninger når de kommer ut av fengsel
eller institusjon, og at ingen skal tilbys midlertidige botilbud
eller døgnovernatting uten kvalitetsavtale.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener imidlertid
at innholdet og oppfølgingen av slike kvalitetsavtaler
som nevnt ovenfor, er avgjørende for at de tradisjonelle
hospitsene av elendig kvalitet skal kunne avskaffes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
kan ikke se at Regjeringen i Boligmeldingen konkretiserer i tilstrekkelig
grad hvilke virkemidler de vil ta i bruk for å nå målene. Flertallet viser
i den anledning til behandlingen av Dokument nr. 8:104 (2002-2003)
om tiltak for de bostedsløse der Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet gikk inn for å forskriftsfeste
lignende mål.
Flertallet mener at det å la
mennesker bo på hospits både er et dårlig
og kostbart tilbud. For alt annet enn helt akutte kortvarige problemer,
vil det både være bedre og billigere med et ordinært
botilbud.
Flertallet viser til at i 1997
fortalte en kartlegging fra NBI at det til enhver tid bor om lag
1000 personer på hospits. Dette kostet om lag 12-15 000
kroner pr. person pr. måned. Flertallet viser
til at et godt botilbud i ordinær bolig basert på dagens
virkemidler med 60 pst. tilskudd og bostøtte ofte vil kunne
tilbys innenfor en ramme som ligger mange tusen kroner lavere pr. måned. Ved å lage slike løsninger
kan kommunene frigjøre betydelige økonomiske midler
som i stedet kan settes inn på å gi den enkelte
en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere
en vanlig tilknytning til bolig, arbeid og et meningsfullt sosialt liv. Flertallet mener
at dette i all hovedsak kan løses innenfor rammen av det
kommunene i dag bruker på hospitser og andre dårlige
tilbud.
Flertallet mener det må være
langt bedre å tilrettelegge et botilbud med en viss grad
av oppfølging, framfor å plassere sosialklienter,
rusmisbrukere, psykiatriske pasienter og andre i svært
kostbare døgnplasser med dårlig standard og uten
noen form for oppfølging.
Flertallet mener staten gjennom
tilskuddsordninger bør legge til rette for at kommunal
bruk av hospits opphører og erstattes av mer egnede boformer.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
“Stortinget ber Regjeringen
sikre at bruken av hospits opphører.”
“Stortinget ber Regjeringen
fastsette forskrifter om at bostedsløse som kommer fra
institusjon eller fengsel tilbys varig bolig.”
Komiteen viser til
at Stortinget tidligere har vedtatt at barnefamilier ikke skal tilbys
midlertidig botilbud på hospits. Komiteen støtter
at det foretas en kartlegging av om dette fortsatt skjer, slik at
det kan vurderes om dagens innsats er sterk nok til å unngå dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har satt
ambisiøse mål knyttet til å motvirke
og bekjempe bostedsløshet, og slutter seg til disse. Disse
medlemmer vil vise til at Prosjekt bostedsløse
har gitt mye god kunnskap om hvordan motvirke og bekjempe bostedsløshet.
Komiteen viser til
at det er anslått at 60 pst. av de bostedsløse
har rusproblemer. Mange har også behov for psykiatrisk
oppfølging. Antallet med minoritetsbakgrunn i gruppen er økende. Komiteen viser
til at Prosjekt bostedsløse har gitt nyttige erfaringer
i forhold til hvilke metoder som fungerer for å motvirke
og bekjempe bostedsløshet og gi et godt og trygt botilbud. Komiteen slutter
opp om at det må tilbys helhetlige tilbud for å skaffe
bostedsløse den oppfølgingen de har behov for,
og at dette koordineres uavhengig av om tilbudet skal gis av kommune
eller spesialisthelsetjeneste. Komiteen støtter
opp om tanken om at bolig for bostedsløse er et gode i
seg selv, og ikke en premie for rusfrihet, som kan mistes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det i meldingen burde vært definert et tallfestet
ambisjonsnivå for boligsosiale handlingsplaner, basert
på kommunenes innrapporterte behov i boligsosiale handlingsplaner.
Flertallet viser til forslag
om dette under kapittel 7.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens visjon
og målsettinger om at "Alle skal kunne bo godt og trygt".
Disse medlemmer mener delmålene,
tilrettelegge for et velfungerende boligmarked, skaffe boliger til
vanskeligstilte på boligmarkedet og øke antallet
miljøvennlige og universelt utformede boliger er gode og
støtter godt opp om hovedmålet. For disse medlemmer er
det svært viktig at flest mulig skal være mest
mulig selvhjulpne i boligmarkedet og forsørget av egen
arbeidsinntekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener også at den foreslåtte endring av tilskuddsordningen
der tilskuddssatsen reduseres fra inntil 60 pst. ned til maksimum
20 pst. gjør det vanskeligere å oppnå de
oppsatte målene fordi den gjør de aktuelle boligene
dyrere. Dette vil særlig ramme vanskeligstilte enkeltpersoner og
grupper i boligmarkedet.
Flertallet registrerer at en
nedtrapping allerede er satt i verk fra inneværende år
og at dette har ført til en nedgang i søknadene
om boligtilskudd. Erfaringer fra Prosjekt bostedsløse viser
at boliger for bostedsløse mange ganger trenger spesiell
tilrettelegging, ofte med opparbeidelse av fellesareal eller kontorareal
i tilknytning for å fungere. Dette fører til merkostnader det
er ikke er rimelig å kreve at den bostedsløse
betaler. Flertallet mener derfor at det også i
fremtiden må kunne gis tilskudd til prosjekter for bostedsløse
som er høyere enn for øvrige boliger. Flertallet mener
det skal kunne tildeles inntil 60 pst. tilskudd til prosjekter for
bostedsløse, og viser til forslag om dette under kapittel
7.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag
til omlegging av de boligpolitiske støtteordningene. Disse medlemmer mener
en omlegging fra i større grad investeringsstøtte
(boligtilskudd) til konsumentstøtte (bostøtte),
er mer målrettet for å hjelpe dem som har behov
for bistand for å kunne anskaffe og beholde en bolig. Disse
medlemmer vil understreke at det viktigste er hva en husholdning
faktisk betaler i netto boutgifter og ikke hvordan støtte
gis. Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen
foreslår å overføre midler fra boligtilskuddet
til bostøtten, noe som vil gjøre at det ikke blir økte
kostnader fra den enkelte. Disse medlemmer viser
også til at Regjeringen legger opp til en evaluering av
omleggingen.
Videre vil disse medlemmer understreke
at en slik omlegging vil gi kommunene økt handlingsrom
i den lokale boligpolitikken. Ved en slik omlegging kan f.eks. flere
etableres i eierboliger, og man kan i større grad frigjøre
kommunale utleieboliger slik at andre som har behov for en slik
bolig, kan få det. Disse medlemmervil også påpeke at
for hver 100 ny utleiebolig staten har delfinansiert gjennom
boligtilskuddsordninger, blir det faktisk bare anskaffet mellom 50
og 85 nye utleieboliger. Heller ikke husleien den enkelte betaler,
reflekterer de høye subsidiene. Disse medlemmer vil
derfor sterkt påpeke at man ikke oppnår den ønskede
effekten av tilskuddet.
Komiteen mener det
er et mål at de som ønsker det og vil være
i stand til det, skal kunne hjelpes til å eie sin egen
bolig. Komiteen mener ordningen med individrettede
tilskudd til kjøp av bolig og startlånsordningen
er gode virkemidler til å oppnå dette. En utvidet bostøtteordning
vil også bidra til at flere med dårlig råd vil
kunne kjøpe sin egen bolig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det i tillegg må satses på å skaffe
til veie et tilstrekkelig antall ikke-kommersielle utleieboliger,
inklusive studentboliger, for å forebygge at folk blir
vanskeligstilte på boligmarkedet.
Flertallet mener at det er avgjørende
for kommunen å disponere et tilstrekkelig antall utleieboliger, enten
offentlig eide, offentlig disponerte eller formidlet gjennom avtaler
med private utleiere, til både å oppnå målene
om at alle skal skaffes varig bolig og for å tilby folk
en bolig uten å først henvise dem til midlertidige botilbud.
Flertallet viser til at en oppbygging
av ikke-kommersielle utleieboliger ikke trenger å foretas
i kommunal regi, men for eksempel i samarbeid med boligbyggelag
og andre non-profit organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at antallet ikke-kommersielle boliger
har liten betydning for hvordan boligmarkedet fungerer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at
folk med minoritetsbakgrunn har særlige utfordringer på boligmarkedet, og
at kommunen må føre en aktiv politikk for å skaffe folk
med minoritetsbakgrunn bolig.
Komiteen vil vise
til at flyktninger prioriteres innenfor boligtilskudd til etablering,
og at deltagere på introduksjonsprogram kan motta bostøtte
fra 1. september i år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at boliger til funksjonshemmede i en del tilfeller
vil være dyrere å anskaffe eller trenge tilpasning. Flertallet er
imidlertid usikre på om Regjeringens forslag til omdannelse
av tilskudd til tilpasning og målrette den til personer
med nedsatt funksjonsdyktighet, er den mest fleksible løsningen
som vil tjene de funksjonshemmede best. Flertallet er
positiv til samordning av tilskudd til funksjonshemmede gitt av
forskjellige offentlige etater.
Flertallet mener det må føres
en aktiv politikk for å unngå at de som har de
største problemene segregeres til begrensede bomiljøer.
En politikk som går ut på at kun de aller mest
vanskeligstilte skal kunne få en kommunal bolig, kan skape
negative spiraler og utvikle dårlige bomiljøer. Flertallet vil
i den anledning vise til kommunens rett til å kjøpe
inntil 10 pst. av andelsleilighetene i sameier og borettslag. Flertallet vil
også peke på at det er viktig å kjøpe
utleieleiligheter i alle deler av kommunene og ikke bare i de områdene
der boliger er billigst. Flertallet vil også vise
til Bergensmodellen der private aktører forvalter utleieboliger,
mens en andel tilsvarende tilskuddsandelen disponeres tidsubegrenset
av kommunen.
Den sterke målrettingen av de stadig
knappere tilskuddene til etablering av utleieboliger har etter flertallets oppfatning
den negative effekt at det blir vanskeligere å oppnå et
slikt integreringsideal.
Flertallet vil understreke at
både de individrettede tilskuddene og tilskuddene til utleieboliger
har vært avgjørende for en at en del kommuner
skal være i stand til å ta imot flyktninger. Også dette
gjøres vanskeligere ved at tilskuddene blir knappere.
Flertallet viser til at boligdelen
innen opptrappingsplanen for psykisk helse omfattet 3 400 boliger. Både
brukerorganisasjonene og kommunene melder at behovet er større. Flertallet mener
at bygging av slike boliger kan finansieres over boligtilskuddet,
men ikke uten at rammene for tilskuddet økes, noe meldingen
ikke legger opp til.
Flertallet viser til at en rekke
kommuner har laget boligsosiale handlingsplaner som gir kommunenes vurderinger
av egne behov for boliger av forskjellig type.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at de omlegginger som
Regjeringen foreslår vil bidra til økt fleksibilitet og
handlingsrom for kommunene til å finne gode løsninger
tilpasset den enkeltes behov. Dette vil gjøre det lettere
for kommunene å følge opp de boligsosiale handlingsplanene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dette er
kommunenes ansvar. Disse medlemmer mener det ikke
vil være i tråd med lokal handlefrihet og det
lokale selvstyre å lage en statlig plan om det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener tilskuddene til den boligsosiale aktiviteten må økes,
og viser i den anledning til Innst. S. nr. 95 (2002-2003) der Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sto sammen om forslag
om å sørge for årlig bygging av 1 000
klausulerte lavinnskuddsboliger med 15 pst. tilskudd, 3 000-4 000
utleieboliger med 30 pst. tilskudd og 1 000-1 200 studentboliger
med 60 pst. tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at det må være
en målsetting å opprettholde strukturen i boligmarkedet
omtrent som i dag. Disse medlemmer vil påpeke
at klausulerte lavinnskuddsboliger virker mot sin hensikt og låser folk
inn i denne typen boliger og bidrar til at man ikke kommer seg videre
i boligmarkedet. Klausulerte lavinnskuddsboliger betyr bl.a. at
man ikke får delta i verdistigningen i boligmarkedet. Disse
medlemmer mener derfor at fokuset først og fremst
må være å etablere folk i det ordinære
boligmarkedet, bl.a. ved hjelp av Startlånet og eventuelt
boligtilskudd og bostøtte.
Regjeringen har som utgangspunkt at de økonomiske virkemidlene
i boligpolitikken bør innrettes mot kvaliteter som det
er ønskelig av samfunnsmessige grunner å støtte
opp om og som ellers ikke blir realisert i boligmarkedet. Regjeringen
vil derfor foreslå å rette en spesiell oppmerksomhet
mot å øke antall miljøvennlige og universelt
utformede boliger og boområder. Da utfordringene på disse
områdene er størst i de store byene samtidig som
det også er her det finnes flest vanskeligstilte på boligmarkedet,
foreslår Regjeringen at tiltakene spesielt innrettes mot
disse områdene.
Regjeringen legger ikke opp til å foreta
en vesentlig omlegging av hovedtrekkene i det eksisterende kvalitetssystemet
som sådan, men vil foreta noen justeringer for å nå målet
om å effektivisere bruken av virkemidler.
De negative miljøvirkningene av boligsektoren
må reduseres for å oppnå en mer bærekraftig
samfunnsutvikling. Kommunal- og regionaldepartementet vil i løpet
av 2004 utarbeide sin andre miljøhandlingsplan, og satsningsområdene
vil være:
– Økt
arealeffektivitet og økt hensyn til biologisk mangfold.
– Reduksjon i energibruken i bolig-
og bygningsmassen.
– Kartlegging og redusert bruk
av helse- og miljøfarlige byggematerialer.
– Redusert mengde byggavfall og økt
gjenbruk av byggematerialer.
– God kvalitet og byggeskikk.
– Miljøvennlig forvaltning,
drift og vedlikehold.
Ett prioritert tiltak vil være å utvikle
indikatorer for å kunne måle utviklingen i miljøbelastningene
fra bolig- og byggsektoren. Å redusere usikkerheten i kostnads- og
lønnsomhetskalkyler for miljøtiltak er viktig. Regjeringen
vil derfor prioritere ordninger for risikoavlastning ved forsøksbygging
og legge vekt på formidling av erfaringer og gode eksempler.
Regjeringen vil legge til rette for universelt utformede
boliger og bomiljøer. Også andre funksjonsnedsettelser
enn bevegelseshemning skal fokuseres.
Kostnadene ved universell utforming av boliger
ligger hovedsakelig i installasjon av heis og tilrettelegging av
inngangsforhold, men også større plassbehov kan
fordyre prosjektet. Ved å synliggjøre fordeler
ved økt tilgjengelighet vil flere etterspørre
slike boliger. Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved at
personer kan bo lenger i sine hjem framfor å måtte
ta i bruk en institusjonsplass er betydelig.
Husbanken har de siste årene samarbeidet
med flere sentrale aktører, bl.a. byggebransjen, for å stimulere
til at det bygges flere tilgjengelige boliger. Universell utforming
vil inngå som ett av kriteriene for tildeling av så vel
det nye grunnlånet som tilskudd til tilgjengelighet fra
Husbanken. Kommunikasjon og kunnskapsutvikling er sentrale virkemidler,
herunder strategier for å sikre at universell utforming
inngår i utdannelsen for sentrale faggrupper.
Bygningslovutvalget er bl.a. bedt om å vurdere
om lovgivningen i tilstrekkelig grad ivaretar tilgjengelighet for
funksjonshemmede. Plan- og bygningsloven og byggeforskriftene vil
bli vurdert med utgangspunkt i utvalgets tilrådninger.
Byggeskikk er en viktig del av vår
kultur og gir et direkte og umiddelbart uttrykk for verdier og prioriteringer
både i samtid og fortid. Den preger våre daglige omgivelser
og har en signaleffekt overfor andre. Kvaliteter i omgivelsene gir
viktige premisser for enkeltmenneskets oppvekstvilkår og
livskvalitet.
God byggeskikk handler mer om bevissthet, god planlegging
og kompetanse enn om kostnader. Kompetansen på dette området
er varierende i kommunene og blant utbyggere. Fortsatt satsing på kompetansehevende
tiltak er derfor viktig. Regjeringen vil at Husbanken også i
framtiden skal ha en sentral rolle i arbeidet med å stimulere
til god byggeskikk.
Det er i de store byene de boligpolitiske utfordringene
er størst, både når det gjelder å få markedene
til å fungere tilfredsstillende, når det gjelder
vanskeligstilte på boligmarkedet og når det gjelder
utfordringer knyttet til boligkvalitet.
Sammenlignet med noen tiår tilbake
er det i dag få hele bydeler i storbyene der boligene er
preget av manglende vedlikehold og bebos av personer med
levekårsproblemer. Men fortsatt finnes det mindre områder
med slike utfordringer. Enkelte drabantbyer har tiltakende problemer,
og kommunene anbefales derfor å følge utviklingen
i disse bydelene nøye.
Det er kommunene som har ansvaret for byutvikling innenfor
sine grenser. Husbankens rolle er å bistå og legge
til rette for kommunenes arbeid, bl.a. gjennom tiltak for å heve
kompetansen. Tilskudd fra Husbanken skal kunne benyttes til slike
tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det skal være et mål å øke
antallet miljøvennlige og universelt utformede boliger
og gode boområder med gode levekår.
Komiteen mener den
beste måten å oppnå disse kvalitetene
på er ved at kommunen spiller en aktiv rolle både
i forhold til utvikling av nye boområder gjennom en aktiv
tomtepolitikk, utbyggingsavtaler og gjennom helhetlig offentlig
regulering. Tilsvarende må kommunene spille en aktiv rolle
i forbindelse med opprusting av eksisterende boområder
for å sikre miljøkvaliteter, universell utforming,
bomiljø og gode levekår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at Husbankens tilskuddsordninger har vært viktige
i denne sammenhengen, og flertallet mener at samtidig
som Hus-bankens kompetanserolle styrkes, bør tilskuddsordningene
utvides og utvikles.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen ønsker å styrke
Husbankens rolle som kompetanseinstitusjon. Disse medlemmer viser
også til den foreslåtte omleggingen til et nytt
tilskudd for kunnskap og kommunikasjon som Husbanken nettopp kan
bruke overfor kommunene for å bidra til en god boligpolitikk lokalt.
Dette vil styrke Husbankens rolle overfor kommunene, men også overfor
andre aktører i boligbransjen.
Komiteen støtter
Regjeringens intensjon om at det skal stilles krav til å få grunnlån,
at boligen inneholder kvaliteter samfunnet ønsker hva angår
miljø og universell utforming. I tillegg mener komiteen at
de krav som stilles gjennom byggeforskrifter også må bli sterkere
på disse områdene, men avventer Byggelovutvalgets
innstilling for videre drøfting av denne problemstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at en kommune med en aktiv reguleringspolitikk har de
beste forutsetninger for å sørge for at utbygging
av nye boområder gjennom nybygging og transformasjon får de
kvaliteter som samfunnet ønsker. Svært mange kommuner
nedprioriterer imidlertid dette arbeidet fordi det er kostnadskrevende. Flertallet viser
til Boligutvalgets innstilling om et tilskudd per nye bolig og er
enig i intensjonen bak forslaget.
Flertallet mener imidlertid at
det bør videreutvikles et tilskudd til områdeplanlegging
som fordeles fra Husbankens regionkontorer, som både kan
gis til kommunene i forkant av utviklingsprosesser for å sikre helhetlig
planlegging og til utvikling av infrastruktur. Flertallet viser
til at når Husbankens kompetanserolle overfor kommunene
styrkes, bør dette følges av tilskuddsmidler som
kan brukes av utbyggere, kommune og lokalmiljø i fellesskap
for å oppnå slike overordnede kvaliteter inklusiv
god byggeskikk og estetikk.
Flertallet viser for øvrig
til merknader og forslag under kapittel 7.3.2.
Flertallet mener også at
kommunal utvikling av tomter gir kommunene sterkere muligheter til å sikre kvaliteter
ved videresalg for utbygging. Flertallet viser til
forslag under kapittel 7 om å utvikle en låneordning
rettet mot kommunene for å bedre kommunenes mulighet til å spille
en aktiv tomtepolitisk rolle.
Flertallet mener at tilskuddsordningene
som har vært knyttet opp mot områdeutvikling og
byfornyelse har vist seg å fungere godt både for å motarbeide
store levekårsforskjeller og for å utvikle gode
bomiljøer. Erfaringer fra Oslo indre øst-prosjektet
og fra flere av de andre storbyene viser hvordan Husbankens tilskuddsmidler
har bidratt til en styrking, ikke bare av den enkeltes bolig, men
av hele bomiljøer og bidratt til å unngå forslumming.
Erfaringene viser at små tilskudd fra Husbankens side i
en startfase har utløst større investeringer både
fra kommune og private lokalt, noe som har gitt positiv områdeutvikling
en rekke steder.
Flertallet er derfor uenig i
at dette tilskuddet de siste årene har vært trappet
ned hva angår byfornyelse, og uenig i at det nå foreslås
omgjort til et tilskudd til kommunikasjon og kunnskapsutvikling. Flertallet mener
vellykkede tilskudd i stedet bør videreutvikles og forsterkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at gjeldende
plan- og bygningslovverk snarere fører til flere feil og byggskader
i bygge- og anleggsnæringen enn færre. Hovedintensjonen
med PBL 97-reformen var å redusere omfanget av antall feil,
mangler og skader på nye bygg som skyldes mangelfull prosjektering,
slurvete håndverksmessig utførelse eller dårlig
kontroll.
Disse medlemmer mener at alt
tyder på at PBL 97-reformen på ingen måte
har virket etter hensikten slik den var tiltenkt. Kvalitetssikringen
er ikke blitt bedre, men snarere dårligere i bransjen.
Byggenæringen selv anslår innsparingspotensialet
til 13 mrd. kroner årlig dersom ting gjøres riktig
første gangen og slik at man unngår feil og byggeskader
som må rettes opp i ettertid. Byggefeil er fortsatt et
problem på tross av at PBL-lovendringene ble implementert
fra 1997 med det mål at feil, mangler og byggskader skulle
reduseres i BAE-bransjen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dagens kontrollsystem for kvalitetssikring i byggebransjen basert
på dokumentert egenkontroll, skjemavelde og byråkrati
synes totalt feilslått.
Disse medlemmer mener derfor
at kontrollsystemet slik det var tidligere med systematisk ekstern kontroll
ute på byggeplassene, må gjeninnføres
for å styrke kvalitetskontrollen i BAE-næringen.
Disse medlemmer viser til at
flere aktører i næringen selv etterlyser den direkte
byggplasskontrollen slik den var tidligere, fremfor dagens skjemavelde og
byråkrati.
Disse medlemmer mener manglende
produktivitetsutvikling og kvalitetsutvikling i BAE-næringen skyldes
mangel på effektivitetsfremmende konkurranse som en konsekvens
av gjeldende Plan- og bygningslovgivning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at byggebransjen alltid har hatt
et sterkt innslag av små og mellomstore foretak og av
enkeltmannsforetak. Dette har ført til høy grad
av konkurranse på pris og kvalitet. Bransjestrukturen er
imidlertid blitt gradvis endret etter at plan- og bygningsloven
ble endret i 1995 (PBL-97). De mellomstore og store aktørene
har fått mer markedsmakt på bekostning av de mindre
aktørene fordi de store har administrativ kapasitet og
kompetanse til å forholde seg til det svært omfattende skjemaveldet
og byråkratiet som PBL-97 medførte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
erfart at flere små selvstendige byggaktører har
gitt opp på grunn av innføringen av et omfattende
og kompliserende skjemavelde og et utall nye dokumentasjonskrav.
PBL-97 medførte også et betydelig økt
byråkrati for kommunene med treg saksbehandling som resultat.
Dette har medført at flere små aktører
enten har sluttet i bransjen eller skaffet seg arbeid hos større
byggefirma. Mangfoldet av aktører er blitt mindre.
Disse medlemmer mener frafall
av mindre byggforetak og mindre rekruttering av små foretak
har svekket konkurransen i byggebransjen merkbart med den følge
at prisene stiger og produktiviteten avtar. På samme tid
er byggkvaliteten ikke blitt bedret, men snarere blitt dårligere.
De store aktørene så seg tjent med PBL-97, mens
flere små byggeforetak fikk betydelige problemer, og enkelte
av dem gav opp med den følge at boligbyggerne står
igjen som taperne i form av mindre konkurranse, høyere
priser og dårligere kvalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre
systemet med ekstern kontroll på byggeplassene og samtidig fjerne
systemet med dokumentert egenkontroll i bygge- og anleggsnæringen."
"Stortinget ber Regjeringen nedlegge
det offentlige registeret for sentral godkjenning for bygge- og anleggsnæringen,
og i stedet endre den sentrale godkjenningsordningen til å bli
en frivillig bransjeordning i bygge- og anleggsnæringens
egen regi."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig med Regjeringen
i at feil og byggeskader er en vesentlig kostnadsdrivende faktor
i BAE-næringen og mener det må vurderes gjeninnført
en kontroll av byggeutførelse. En slik byggekontroll kan
utføres av uavhengig tredje part i offentlig eller privat
regi, rettet mot de punkter hvor flest feil og skader skjer. En
slik byggekontroll kan gi utstedelse av et byggesertifikat som kan
ligge som grunnlag for utsteding av ferdigattest.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem for Stortinget en vurdering av om uavhengig tredjeparts byggekontroll
på byggeplassen bør gjeninnføres."
Komiteen vil vise
til at dette temaet blir behandlet av Bygningslovutvalget. Komiteen mener
at en slik vurdering må foretas som del av et helhetlig
opplegg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener derfor at det er uhensiktsmessig å gjøre
slike endringer nå.
Komiteen er enig i
Regjeringens målsetninger som er inkludert i miljøhandlingsplan
for boligsektoren.
Komiteen støtter også Regjeringens
forslag om å gjøre miljøkvaliteter til
ett av kriteriene som utløser grunnlån i Husbanken.
Komiteen vil understreke behovet
for å styrke kravene til energieffektivitet i nybygde boliger
og til alternative oppvarmingskilder enn elektrisitet. Dette må ikke
bare komme til uttrykk gjennom kriterier fra Husbanken, men også gjenspeiles
i byggeforskriftene i større grad enn i dag.
Komiteen mener det er viktig å utvikle
mer miljøvennlige standarder i byggebransjen og er enig
med Regjeringen i at virkemidler må rettes inn mot forsøks- og
nyvinningsprosjekter for på den måten å utvikle
nye standarder. Komiteen vil i den anledning peke
på byggenæringens (e-bygg)-prosjekt som har som
sentral målsetning å gjøre nye standarder
tilgjengelig for alle aktører i bransjen gjennom å øke
og standardisere tilgjengelig dokumentasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at det, for å få til slike
prosjekter, må finnes tilstrekkelige tilskuddmidler til
utviklingsarbeid.
Komiteen vil peke
på at nedgangen de senere år i Innovasjon Norges
prosjektmidler til slike formål, senest det foreslåtte
kuttet i revidert nasjonalbudsjett, utgjør et problem for
utvikling av nye standarder, økt produktivitet og oppfølging
av Produktivitetsutvalgets arbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener på bakgrunn av dette at
det er grunn til å være mer ambisiøs enn
Regjeringen legger opp til i meldingen.
Disse medlemmer mener dagens avfallshåndteringssystem
i bygg- og anleggsvirksomheten ikke er godt. Disse medlemmer mener
det ikke er tilstrekkelig med SFTs veiledende ordning som kommunene
kan ta i bruk for å sikre håndtering av til dels
svært giftig spesialavfall som PCB. Disse medlemmer viser
til at Oslo kommune har et effektivt, kontrollbasert avfallhåndteringssystem
som effektivt både har redusert avfallet, økt
gjenvinningsgraden og sørget for god kontroll med spesialavfall.
Disse medlemmer mener det bør
innføres tilsvarende avfallshåndteringskrav overfor
alle landets kommuner.
Komiteen vil påpeke
at vi i årene som kommer vil få stadig flere eldre
som vil ha behov for boliger tilpasset alderdommen med stor grad
av universell utforming.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å gjøre universell utforming til et
av kriteriene som utløser grunnlån i Husbanken.
Komiteen vil vise til partienes
respektive merknader og forslag i forbindelse med behandling av St.meld.
nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmedes barrierer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at det store flertall av boliger som vil finnes om
30 år allerede er bygget. For å skaffe et tilstrekkelig
antall boliger med universell utforming er det ikke tilstrekkelig å kun satse
på individuelle tilskudd til de som trenger det og bygging
av nye boliger med universell utforming.
Flertallet mener derfor det bør
gjeninnføres et tilskudd til bygging av heis som også utløser
private investeringer til å gi universell utforming til
den eksisterende boligmassen, og viser til forslag under 7.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at heis kan være
med å øke tilgjengeligheten til boliger. Disse
medlemmer vil også vise til Regjeringens forslag
til omlegging av låneordninger i Husbanken som vil bidra
til at flere boliger vil bli bygget med universell utforming.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,viser til at spørsmålet
om å innføre en obligatorisk byggefeilforsikring
tidligere har blitt vurdert, men flertallet kan ikke
se at dette har vært et tema.
Flertallet viser til at en arbeidsgruppe
nedsatt av Kommunaldepartementet i mai 1990 vurderte spørsmålet
og avga sin innstilling i mai 1995. Innstillingen inneholder en
bred drøftelse av temaet. I forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 39 (1993-1994) ble temaet behandlet, men det ble
ikke flertall for å gå videre med dette. Flertallet er
kjent med at Sverige har innført en slik lov, Lag (1993:320)
om byggfelsförsäkring, og andre land har innført
tilsvarende lover. Sist gang spørsmålet ble vurdert,
ble konklusjonen at en slik forsikring måtte baseres på frivillighet
og at initiativ fra og konkurranse mellom forsikringsselskapene sammen
med etterspørselen i markedet ville ivareta dette.
Flertallet er ikke kjent med
at det er blitt introdusert slike forsikringsprodukter av norske
selskaper. Frivillighet medfører også at volumet
i en startfase kan bli så lite og usikkert at lønnsomheten
i et slikt produkt på kort sikt ikke står i forhold
til initialkostnadene ved å utvikle ordningen, og at man
ikke får et tilstrekkelig stort antall forsikringstakere å utligne
kostnadene på.
Flertallet mener at bruk av svart
arbeid er et betydelig problem i byggebransjen. Myndighetene gjør sammen
med bransjen mange anstrengelser for å redusere omfanget
av dette. Et krav om obligatorisk byggefeilforsikring knyttet til
innrapportering med angivelse av foretaksnummer og entreprise-sum
til et sentralt register, kan gi skattemyndighetene et viktig redskap
i dette arbeidet. Obligatorisk byggefeilforsikring kan bidra til
høyere kvalitet på bygg, kan skape mer rettferdig
konkurranse mellom aktørene i markedet og større
trygghet for byggherrer/forbrukere.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
om det bør innføres en ordning med obligatorisk
byggefeilforsikring i Norge."
Den viktigste funksjonen for de boligøkonomiske virkemidlene,
som tildeles gjennom Husbanken, er å sette vanskeligstilte
i stand til å bo godt og trygt. For å sikre en
god bruk av virkemidlene blir de foreslått målrettet
i større grad mot de vanskeligst stilte og utformet slik
at de bidrar til den velferdspolitiske målsettingen om
at flest mulig skal være mest mulig selvhjulpne i egen
bolig og selvforsørget med egen arbeidsinntekt. Virkemidlene
skal også bidra til miljøvennlige og universelt
utformede boliger og boområder og til boligbygging i distriktene.
Husbankens oppføringslån til
nye boliger bidrar til at det bygges bedre boliger, men bare i liten
grad til at det bygges flere boliger, som er lånets hovedformål.
Det bygges likevel et tilstrekkelig antall boliger. Regjeringen ønsker å øke
lånets boligpolitiske bidrag og foreslår at grunnlånene
i Husbanken, dvs. oppførings- og utbedringslån,
samles i ett grunnlån. Lånet målrettes mot
boligetablerende og vanskeligstilte, mot miljøvennlige
og universelt utformede boliger og mot områder av landet
der det er vanskelig å få boliglån på ordinære
vilkår. Lånet skal kunne benyttes til finansiering
av nye boliger, til utbedring av boliger og til ombygging. For å forenkle
og brukerorientere den nye låneordningen foreslås
det at låntaker selv skal kunne velge låneutmålingen
innenfor rimelige grenser, og at dagens minstestandard og lånetillegg
bortfaller.
Startlånet som ble innført
i 2003, fungerer etter intensjonene, og det blir ikke foreslått
vesentlige endringer av dette lånet. Regjeringen ønsker
ikke å innføre startlån som en rettighetsordning.
Regjeringen har full barnehagedekning som mål,
og ønsker derfor at barnehager fortsatt skal kunne lånefinansieres
i Husbanken. Ordningen med lån til finansiering av lokaler
til skolefritidsordningen, som er meget liten i omfang, foreslås å utgå.
Ved fastsetting av Husbankens utlånsramme
og utlånsrenter må hensynet til bolig- og kredittpolitikken balanseres.
Regjeringen ønsker at det fortsatt skal være Stortinget
som skal fastsette utlånsrammen i de årlige budsjettprosessene.
Dagens rentesystem foreslås ikke endret, men det skal tilbys
flere typer fastrentelån for å redusere låntakers
renterisiko.
Et mindretall i boligutvalget foreslo å videreføre lånevirksomheten
i Husbanken i et eget kredittforetak, og alternativet har vært
utredet. Regjeringen vil ikke foreslå å opprette
et slikt kredittselskap.
De senere års satsing på utleieboliger
har ikke økt tilbudet tilsvarende. Heller ikke husleien
reduseres som forventet. Utleieboligene blir også dyre,
bl.a. fordi det bygges mye nytt isteden for å kjøpe
brukt. Lav husleie er et lite målrettet subsidie, og motiverer
i liten grad beboeren til å flytte videre til det ordinære
boligmarkedet. Dagens modell begrenser leiers og kommuners mulighet
til å velge boligløsninger. Staten subsidierer
i dag kommunale utleieboliger både med boligtilskudd (investeringsstøtte)
og med bostøtte (konsumentstøtte). Subsidienes
formål er delvis overlappende. Regjeringen mener at effekten
av dagens subsidiemodell er for lav.
Prinsipielt skulle hele subsidiet vært
gitt som bostøtte (konsumentstøtte). I teorien
skulle dette ikke bidra til at det etableres færre utleieboliger.
I praksis vil nok likevel noen kommuner oppfatte et tilskudd som
et sterkere virkemiddel enn bostøtte. Regjeringen foreslår derfor
en gradvis omlegging. Som første skritt foreslås det
at boligtilskuddet reduseres til 20 pst. av boligens kostnader,
dvs. rundt 200 000 kroner pr. bolig, og at et beløp tilsvarende
det som innspares på boligtilskuddet overføres
til bostøtten for å kompensere leier og utleier. Regjeringen
vil følge utviklingen nøye for å unngå eventuelle
utilsiktede negative konsekvenser av omleggingen.
Bostøtte og boligtilskuddet skal hjelpe
vanskeligstilte til å etablere seg i en bolig og til å beholde
denne. I 2003 ble det tildelt bostøtte for 2,35 mrd. kroner
til rundt 120 000 husstander. Boligtilskudd for rundt 700 mill.
kroner ble samme år benyttet til etablering i eid bolig
eller utleiebolig og til tiltak for å øke tilgjengeligheten
i boligene.
Innenfor den nåværende bostøtteordningen
foreslås følgende forbedringer i årene
fremover:
– Fjerne
arealkravet for alle boliger og isteden innføre et funksjonskrav.
– Fjerne finansieringskravet for
alle boliger.
– Inkludere foreldre med delt
omsorg for egne barn.
– Benytte mer oppdaterte inntektsdata
i beregningene.
De foreslåtte forbedringer vil måtte
gå inn som en del av de årlige ordinære
budsjettprosesser, og Regjeringen vil derfor komme tilbake med konkrete
forslag til forbedringer ved disse anledninger.
De fleste som mottar bostøtte har en
annen offentlig ytelse som hovedinntektskilde. Regjeringen legger
stor vekt på å utforme de offentlige ytelsene,
herunder bostøtten, slik at de bidrar til målet
om økt arbeidsdeltakelse.
Boligtilskuddet foreslås ytterligere
målrettet mot pressområdene. Kommunene skal fortsatt
kunne velge om de ønsker å tildele boligtilskudd
til etablering selv eller å overlate dette til Husbanken,
men de skal ikke lenger kunne velge bare å tildele tilskudd
til tilgjengelighet. Kommunene skal få økt frihet
til å tildele tilskuddet etter egne kriterier.
For å stimulere kommunene til boligsosial
aktivitet og til bruk av startlån har kommunene anledning
til å avsette boligtilskudd på egne tapsfond.
Fondet skal redusere kommunenes risiko ved å gi lån.
Regjeringen mener at kommunene nå har
et betydelig beløp på sine tapsfond, og vil derfor
følge utviklingen og siden vurdere om ordningen med avsetning
av boligtilskudd på kommunale tapsfond skal stilles foreløpig
i bero.
Husbanken disponerer et tilskudd til kommunikasjon og
kunnskapsutvikling, med en bevilgning på 36 mill. kroner
i 2003. Regjeringen foreslår å styrke dette tilskuddet
ved å omdisponere dagens tilskuddsbevilgning til boligkvalitet
til formålet, da dette antas å gi større
boligpolitisk avkastning.
Tilskuddet vil ha en sentral plass når
Husbanken får en større rolle som kunnskaps- og
kompetansebank, være sentralt for å gjennomføre
strategien for å forebygge og bekjempe bostedsløshet
og annet boligsosialt arbeid og for å heve kompetansen
om boligkvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Husbanken har vært den sentrale forvalteren
av de boligøkonomiske virkemidlene i hele etterkrigstiden.
Den rollen mener flertallet at Husbanken også skal
ha fremover. For å oppnå det må Husbankens
kompetanserolle utfylles med større grad av låne-
og tilskuddsordninger enn det Boligmeldingen legger opp til for å styrke
Husbankens attraktivitet i samspillet med aktørene i boligmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at Regjeringen foreslår å styrke
Husbankens rolle som kompetansebank, bl.a. overfor kommunene og
utbyggere. Disse medlemmer vil samtidig vise til
at det årlige beløp er et budsjettspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Husbanken gradvis bør spisse inn mot å bli en
bank for reelt økonomisk vanskeligstilte og andre som har
problemer med å få boliglån på vanlige
vilkår i det ordinære lånemarkedet. Husbankens
fremtidige rolle i det ordinære boliglånemarkedet bør
gradvis reduseres slik at boligbyggere med vanlig god privatøkonomi
henvises til det ordinære kreditt- og bankmarkedet for å finansiere
sine boligbehov.
Disse medlemmer vil ikke underkjenne
den sentrale rolle og betydning Husbanken historisk sett har hatt
for norsk boligpolitikk og boligbygging. Disse medlemmer vil
imidlertid vise til at tiden for sterkt statlig engasjement i boligsektoren
og behovet for sosial boligbygging for lengst er over. Disse
medlemmer viser til at samfunnet har endret seg betydelig
siden Husbanken ble opprettet, ikke minst økonomisk. Folks
inntekter og privatøkonomi er blitt betydelig styrket de
siste 50 årene. I dag synes det ikke å være
noe påfallende behov for en statlig finansieringsordning
for boligbygging i regi av Husbanken.
Disse medlemmer mener også rent
prinsipielt at det ikke nødvendigvis er en statlig oppgave å drive ordinær
utlåns- og bankvirksomhet overfor boligbyggere som like
lett kan skaffe seg lån i det ordinære bankmarkedet.
Komiteen er positiv
til sammenslåingen av oppføringslånet
og utbedringslånet til et felles grunnlån. Grunnlånet
vil dermed inneha både de viktige elementene fra oppføringslånet
til å sørge for stabil og tilstrekkelig boligbygging
med god kvalitet og oppussing, og oppgradering av eksisterende boliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bortimot alle boliger bygget med universell utforming
er finansiert av Husbanken. For å oppnå de boligpolitiske
kvalitets- og stabiliseringsmålene, er det behov for at
Husbanken også for fremtiden finansierer en stor andel
av nybygde boliger. Flertallet mener at Husbanken
i et normalår bør finansiere om lag 50 pst. av
nybygde boliger.
Flertallet mener at Husbanken
også i fremtiden skal ha en motkonjunkturell rolle ved å finansiere
en større andel av nybygde boliger når det er
fare for nedgang i boligbyggingen, og en mindre andel i tider med
svært høy byggeaktivitet. En slik politikk bør
styres gjennom fastsettelse av låneramme, slik at andre forhold
som låneutmåling og øvrige kriterier
for kvalitet er forutsigbare.
Flertallet mener grunnlånet
må kunne finansiere utbygging, oppgradering og oppussing
av boliger i distrikter der det ellers kan være vanskelig å få privat
finansiering.
Flertallet mener grunnlånet
skal fungere disiplinerende på private bankers utlånstilbud,
slik at de tilbyr konkurransedyktige utlånsbetingelser.
Flertallet vil understreke Husbankens
sentrale rolle for å fremme konkurranse i kredittmarkedet.
Husbankens gode rammebetingelser er åpenbart en sentral drivkraft
i fastsettelsen av privatbankenes lånebetingelser. En svekket
husbank vil derfor være dårlig nytt for de med
boliglån i private banker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti finner det svært interessant at
flertallet i komiteen ønsker å redusere Husbankens lånerammer
i tider med høy byggeaktivitet og at man ønsker å bruke
Husbanken som et motkonjunkturinstrument.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag
til omlegging av låneordningene og mener at dette vil bidra
til en bedre måloppnåelse med tanke på boligetablering av
bl.a. unge og vanskeligstilte, for å sikre boligbygging
og ombygging i distriktene og for å bidra til kvaliteter
knyttet til miljø og tilgjengelighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til merknader foran under kapittel
4.2.3 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
ulike sider ved bruk av lån med fast rente i boligmarkedet
og legge dette fram for Stortinget på egnet måte."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
grunnlånet som hovedregel må gis som et fastrentelån
knyttet til boligen og med rente knyttet opp mot statsobligasjoner
med 20-30 års løpe- og bindingstid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen å sørge
for at Husbankens ulike lån som hovedregel gis som fastrentelån."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil igjen understreke at det er
den enkelte lånekunde som må vurdere valg av flytende
eller fast rente og bindingstid.
Disse medlemmer ønsker
ikke at det settes mål for andelen av nybygde boliger som
finansieres av Husbanken, men at det utmåles etter faktisk
behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener startlånet skal fortsette å virke som et
topplån, kjøpslån og etableringslån. Flertallet mener
at kommune og stat må dele risikoen på den mest
risikoutsatte delen av lånet i motsetning til i dag, der
kommunen tar topprisikoen. Flertallet mener Husbanken
må få tilby kommunene låneforvaltning
av startlånet.
Flertallet mener Husbanken må tilby
kommunene å stå for låneforvaltning av
startlånet, slik at kommunen kan avgrense sin rolle til å fatte
vedtak om innvilgelse av lån.
Flertallet viser for øvrig
til at startlånet også gis som toppfinansieringslån
til de som har betjeningsevne. Flertallet mener imidlertid
at alle bør ha rett til å bli vurdert for startlån.
Den muligheten har ikke alle i dag fordi ikke alle kommuner tilbyr
startlån. Husbanken må derfor tilby å administrere
en ordning med startlån for de kommuner som ikke tilbyr
det selv.
Flertallet mener at all ungdom
må gis en reell mulighet til å få innvilget
startlån ved at kriteriene for å få lån
gradvis kan gjøres romsligere.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at all ungdom gis en reell mulighet til å få innvilget
startlån."
Flertallet viser til at ordninga
med startlån påførte kommunene en betydelig økt økonomisk
risiko gjennom at mengden av boliglån kommunene sto som hovedansvarlig
for har vokst betraktelig. Risikofordelingen mellom kommunene og
Husbanken lar kommunene stå ansvarlig for de 25 pst. mest
risikoutsatte delene av lånet, noe som i realiteten gjør
kommunene ansvarlige for all tapsdekning ved startlånet.
Dette bør endres slik at kommunene og Husbanken dekker
50 pst. hver av tapet fra første krone.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 å endre ordningen med startlån
slik at risikoen for kommunene og Husbanken sidestilles."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at mottakere av startlån
er blant dem som har mest behov for forutsigbarhet rundt sine boutgifter.
Særlig gjelder dette de som mottar tilskudd i tillegg til
startlån. Disse medlemmer mener at størstedelen
av startlånet som hovedregel skal tilbys den enkelte som et
fastrentelån bundet til boligen og mener Husbanken bør
utvikle modeller for dette. Disse medlemmer viser
til forslag om dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at startlånet har
vært en vellykket ordning, noe som bl.a. gjenspeiles i
utlånsmengden til kommunene og at langt flere kommuner
tilbyr startlån enn hva som var tilfellet med den gamle
etableringslånsordningen. Startlånets styrke ligger
bl.a. i dets fleksibilitet knyttet til lokale variasjoner samt tilpasning
til den enkelte lånesøkers behov. Disse
medlemmer ønsker, i likhet med Regjeringen, å avvise
at startlånet skal bli et rettighetslån. Disse
medlemmer vil påpeke at det kan være behov
for å styrke Husbankens veiledning overfor kommunene i
aktiv bruk av startlånet. For øvrig vil disse
medlemmer støtte Regjeringens forslag om at startlånet
også kan brukes til reetablering.
Komiteen viser til
at startlånet også kan benyttes som byggelån.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener Husbanken må tilby en låneordning med avdrags-
og renteutsettelse for å finansiere strategiske kommunale tomtekjøp.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en låneordning med rente- og avdragsutsettelse for å finansiere
kommuners strategiske tomtekjøp."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener dette ivaretas godt av Kommunalbanken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener i tråd
med Regjeringen at Husbanken skal slutte å gi lån
til skolefritidsordningen, men fortsatt ha en rolle i forhold til
barnehageutbygging.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Husbanken fortsatt skal kunne gi lån til barnehageutbygging
og til tiltak knyttet til grunnskolereformen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Husbanken fortsatt gir lån til tiltak knyttet til
grunnskolereformen."
Komiteen mener i tråd
med Regjeringen at det ikke bør opprettes et nytt kredittforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at tilskudd er det sterkeste og mest kostnadskrevende boligpolitiske
middelet for å oppnå boligpolitiske målsetninger. Flertallet mener
Husbanken må få større og bredere tilskudd å forvalte
for å være attraktiv bidragsyter i partnerskap
med kommuner og private.
Flertallet mener det må opprettes
et tilskudd til områdeutvikling som må utvikles
i størrelsesorden anslått av Boligutvalget for
dels å delfinansiere helhetlig områdeplanlegging
av nye utbyggingsområder og transformasjonsområder,
og dels som et tilskudd til infrastruktur, byfornyelse, bomiljø og
levekårsutvikling i de samme områdene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2005 fremme forslag til tilskudd til områdeutvikling
for å oppfordre til helhetlig planlegging og kompensere
for investeringskostnader."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en tilskuddsordning til kommuner som bygger boliger utover et minstenivå.
Tilskuddet settes til 40 000 kroner for hver bolig utover et antall
som tilsvarer 0,5 pst. av folketallet i kommunen."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at nedtrapping av tilskuddsmidler
til bygging av boliger i forbindelse med eldrereformen, gir rom
for en øking av tilskuddsmidler til boligformål
til andre trengende grupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener tilskuddet til boligkvalitet må videreføres
og utvikles til å omfatte tiltak mot radon og utbygging
av heis for å oppnå universell utforming i større
del av dagens boligmasse.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en tilskuddsordning for å bidra til bygging av heis i eksisterende boligmasse."
Flertallet viser til
at individrettede tilskudd til boligetablering og i forbindelse
med byfornyelse i dag avskrives over 10 år, mens tilskudd
til etablering av utleieboliger er avskrevet etter 20 år. Flertallet vil understreke
at dette er svært kort i et boligperspektiv.
Flertallet mener tilskudd som
gis enten individrettet eller til utbygging av leieboliger,
skal være bundet i prosjektet og tilbakebetales til tildeler
ved salg. Enkeltpersoner skal ikke avskjæres for ny vurdering
av tilskudd ved flytting og kjøp av ny bolig. Tilskudd
til etablering av utleieboliger skal ikke kunne brukes til inngåelse
av kortsiktige leiekontrakter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at tilskudd til utleieboliger skal nedskrives over 20 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er behov for å vurdere
enkelte forbedringer i boligtilskuddsordningen.
Flertallet mener at individuelle
boligtilskudd ikke lenger bør avskrives som i dag over
10 år, men innfris i sin helhet etter bestemte retningslinjer.
Boligtilskudd som er gitt av det offentlige øker boligens
verdi og tilfaller den som mottar tilskuddet eller arvinger uten behovsprøving.
Flertallet mener tilskuddene
bør registreres som lån med pant i boligen som
så skal innfris ved overdragelse til nye eiere og tilbakebetales
kommunene. På denne måten blir ikke boligtilskuddene
en ren pengegave og formuesøkning for andre enn selve mottaker mens
denne bor i boligen.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
retningslinjene for det individrettede boligtilskuddet, slik at
tilskuddet ikke lenger skal avskrives, men innfris ved overdragelse
til ny eier."
Flertallet har erfart at tilskudd
til bygging av f.eks. kommunale boliger til rusmisbrukere har hatt
en tilskuddsandel på inntil 60 pst. Størrelsen
på tilskuddsandelen har vært viktig
for kommunens initiativ til å sette i gang bygging av slike
boliger.
Flertallet mener derfor man må vurdere
nærmere effekten av å redusere tilskuddene og
hvilken betydning det kan få for slike kommunale prosjekter
rettet inn mot vanskeligstilte og rusmisbrukere.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det bør defineres et ambisjonsnivå for boligsosiale
virkemidler, basert på boligsosiale handlingsplaner.
Dette flertallet mener det årlig
må gis 15 pst. tilskudd til bygging av 1 000 lavinnskuddsboliger.
Dette flertallet mener det årlig
må gis 30 pst. tilskudd til 3 000-4 000 allmennyttige ikke-kommersielle
utleieboliger.
Dette flertallet mener det årlig
må gis 60 pst. tilskudd til bygging av 1 000-1 200 studentboliger.
Dette flertallet mener det skal
kunne gis inntil 60 pst. tilskudd til prosjekter for bostedsløse.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen årlig
bevilge midler til bygging av 1 000 lavinnskuddsboliger med 15 pst. tilskudd."
"Stortinget ber Regjeringen årlig
bevilge midler til bygging av 3 000-4 000 ikke-kommersielle utleieboliger
med 30 pst. tilskudd."
"Stortinget ber Regjeringen årlig
bevilge midler til bygging av 1 000-1 200 studentboliger med 60
pst. tilskudd."
"Stortinget ber Regjeringen tildele
inntil 60 pst. tilskudd til boliger for bostedsløse."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det må innføres begrensninger på hvor
store tapsavsetningsfond kommunene kan sette av fra de individrettede
tilskuddene de får til viderefordeling.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag til å omlegge
de boligpolitiske støtteordningene. Disse medlemmer støtter
en slik omlegging. Videre vil disse medlemmer vise
til at Regjeringen foreslår en rekke forbedringer av bostøtten
de neste årene og vil gi sin støtte til Regjeringens
prioriteringer. For øvrig vil disse medlemmer vise
til at rammene for de ulike tilskuddsordninger settes i forbindelse
med den årlige behandlingen av statsbudsjettet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke betydningen av å styrke boligtilskuddsordningene. Dette
er et sentralt virkemiddel både for å sikre utbygging
av tilrettelagte boliger, og for å sikre/øke
boligkvaliteten. Andelen eldre øker kraftig i årene
som kommer. Dette vil stille samfunnet overfor store utfordringer. Flertallet mener
det vil være framtidsrettet politikk å øke
bevilgningene til boligkvalitet slik at folk gjennom tilrettelegging
av egen bolig kan bli boende hjemme lengst mulig. Dette vil åpenbart
spare samfunnet for store kostnader, i tillegg til at det er en bedre
eldrepolitikk.
Flertallet registrerer at Regjeringen
mener de eldre er ressurssterke nok til å kunne finansiere
slik ombygging selv. Flertallet er uenig i en slik
vurdering. Svært mange eldre vil ha behov for økonomisk bistand.
I tillegg er det slik at en tilskuddsordning vil stimulere mange
som i utgangspunktet ikke hadde tenkt tanken på slike ombygginger.
Flertalletmener
lave tilskuddsrammer hemmer byggingen av flyktningboliger, studentboliger
o.a. på en slik måte at det er umulig å nå de
boligpolitiske målsettingene som ligger til grunn for denne
meldingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt alternative budsjett for 2004, der det blir foreslått
en økning på 652 mill. kroner til boligtilskudd.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til NOU 2:2002 hvor Boligutvalget konkluderer med at boligtilskuddene
måtte økes med om lag 300 mill. kroner ut over
nivået i 2001. Dette medlem slutter seg
til en slik vurdering og viser til at Senterpartiet i sine alternative
statsbudsjett har foreslått økninger i boligtilskuddene
på om lag det nivået.
Komiteen understreker
at bostøtten er et svært treffsikkert og ubyråkratisk
virkemiddel for å sørge for at de som er innenfor
ordningen får en rimelig netto boutgiftsbelastning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at på tross av dette viser oversikt over effekten
av bostøtten at den for mange kategorier ikke er sterk
nok.
Komiteen er kjent
med at 25 kommuner har en kommunal bostøtte for å supplere
den statlige bostøtten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at dette kan være et tegn
på at den statlige bostøtten ikke er god nok,
eller at mange kommuner setter opp prisene på sine kommunale
leieboliger for å hente ut mest mulig penger av den statlige
bostøtten og i tillegg oppretter en kommunal ordning for
de som har det vanskeligst økonomisk.
Komiteen mener det
er viktig å sørge for at det ikke oppleves som
belastende å søke om bostøtte, og at samordningen
av den kommunale og den statlige bostøtten skjer ubyråkratisk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at bostøtteordningen
er et treffsikkert personrettet virkemiddel, for å hjelpe
dem som har problemer med høye bokostnader og lav inntekt. Bostøtten
skal medvirke til å nå hovedmålet om
trygge boliger og god boligfordeling. Bostøtten skal sikre
at alders-, uføre- og etterlattepensjonister, barnefamilier og
andre husstander med svak økonomi skal kunne bo i en høvelig
og nøktern eie- eller leiebolig.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget etter forslag fra Regjeringen har økt boutgiftstaket
i de største byene med henholdsvis 10 000 kroner i Oslo
og 5 000 kroner i Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø,
Drammen og Fredrikstad.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at
Samarbeidsregjeringen har gjennomført den største økningen av
bostøtten noensinne, bl.a. som en del av handlingsplan
mot fattigdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at Regjeringen er i ferd med å legge
om til månedlig bostøtteutbetaling, og støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter omlegging til månedlig
utbetaling av bostøtte. Særlig for dem som kommer
til å bli på ordningen livet ut, innebærer månedlige
utbetalinger en fordel. Omleggingen har imidlertid den haken at
all bostøtte utbetales med 4 måneders forsinkelse,
mot 2 måneders forsinkelse i snitt tidligere. Det er en
likviditetsforverring for dem som er inn og ut av bostøtteordningen
eksempelvis på grunn av løs tilknytning til arbeidslivet. Disse
medlemmer mener derfor at den månedlige bostøtten ikke
bør utbetales seinere enn 2 måneder på etterskudd og
helst ikke seinere enn 1 måned. Kostnadene ved bostøtten
vil være den samme ved en slik ordning, men vil ha en engangskostnad
på 1/12 av den samlede bostøtten for
hver måned den blir flyttet. En slik reform bør
derfor gjennomføres over flere år.
Komiteen støtter
Regjeringens forslag til endringer av hvilke grupper som skal ha
rett til bostøtte, slik at begge foreldre med delt omsorg
får anledning til å søke bostøtte,
at inntektskravet for alle husholdninger faller vekk, at kravet
til 40 m2 oppheves og erstattes av et
funksjonskrav, og innføre krav om mer oppdaterte inntektsdata.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at mange enslige med dårlig inntekt sliter
med store boutgiftsbelastninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det kan være behov for endringer av bostøtten
slik at også denne gruppen fanges opp. Disse medlemmer mener
derfor at Regjeringen bør foreta en vurdering av dette
forhold.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å foreta
en vurdering av om bostøtteordningen bør utvides
til også å gjelde enslige med lav inntekt."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener imidlertid det er behov for å utvide
bostøtten ytterligere. De som sliter med den største
boutgiftsbelastningen, er enslige med dårlig inntekt.
Disse medlemmer mener bostøtteordningen
bør inkludere alle som har lav inntekt. Ordningen bør
derfor utvides til også å innbefatte enslige med
lav inntekt og registrerte samboende par og ektepar med lav inntekt.
Disse medlemmer vil vise til
at antall aleneboere øker kraftig i samfunnet generelt
og i storbyene spesielt. Dette medfører nye boligpolitiske utfordringer.
Enslige har andre behov og problemer enn tradisjonelle familier.
Ensliges Landsforbund viser til at enslige topper statistikkene
for gjeldsbyrde og betalingsvansker. Enpersonshusholdninger har
ofte langt høyere boutgifter pr. person enn andre husholdninger.
Disse medlemmermener
at enslige med lav inntekt også bør omfattes av
bostøtteordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa i forslag
til statsbudsjett for 2005 legge til rette for at enpersonshusholdninger med
lav inntekt blir inkludert i bostøtteordningen."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser
til forslag fra Senterpartiet om et eget skattefradrag for enpersonhushold
og forslag om en egen sak om ensliges livssituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dagens bostøtteordning slår svært
ulikt ut for pensjonister og for barnefamilier. De barnefamiliene
som mottar bostøtte har klart høyere totale boutgifter
i pst. av inntekt etter bostøtte enn gruppen pensjonister
som mottar bostøtte. Barnefamiliene har altså den
høyeste boutgiftsbelastningen i forhold til inntekten,
og er også mest avhengig av sosialhjelp. Samtidig er det
et klart behov for å styrke bostøtten for barnefamiliene.
Flertallet mener at det er særlig
behov for å heve grensen for hvor høy inntekten
kan være for å kunne motta bostøtte. Flertallet mener
at denne grensen bør økes kraftig.
Flertallet mener inntektsgrensen
for barnefamilier er for lav og vil på sikt ha den hevet
med 50 000 kroner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at bostøtteordningen bør deles med en ordning
for pensjonister og en ordning for barnefamilier.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at alle barnefamilier må få beregne
tillegg for lys og varme i bostøtten, slik som øvrige
bostøttemottakere.
Disse medlemmer anser at selv
om flere av komiteens forslag til utvidelse av bostøtten
vil føre til økte utgifter, vil kostnadene for
sosialkontorene til finansiering av bolig gå ned.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til behandlingen av statsbudsjettet
for 2005.
Rollefordelingen i norsk boligpolitikk er i hovedtrekk
at staten fastsetter boligpolitiske mål og juridiske rammevilkår,
tilbyr økonomisk bistand til spesielle formål
og bidrar med kompetansetiltak, at kommunene planlegger og tilrettelegger
for bygging og utbedring av boliger og boligområder og
har ansvar for at også vanskeligstilte har et boligtilbud
og at private eier, bygger og forvalter boligmassen.
Selv om rollefordelingen lenge har vært
den samme, har det likevel skjedd endringer i sammenheng med tre hovedtendenser:
Deregulering av markedene, desentralisering av myndighet og en sterkere
vektlegging av å hjelpe vanskeligstilte. Deregulering og
desentralisering forventes å gi gevinster ved at private
gis rom til å ta effektive beslutninger innenfor de politiske
målsettingene og rammer som er fastsatt av staten. Som
boligpolitisk virkemiddel har kunnskap og kommunikasjon fått
en sterkere rolle. Regjeringen ønsker å videreføre disse
utviklingstendensene.
Det boligpolitiske ansvaret er forankret i Kommunal- og
regionaldepartementet. Husbanken er statens sentrale gjennomføringsorgan
i boligpolitikken og disponerer de boligøkonomiske virkemidlene.
Statens bygningstekniske etat (BE) opplyser om byggeforskrifter, fører
tilsyn med byggevarers egenskaper og driver ordningen for godkjenning
av foretak i byggenæringen. Husleietvistutvalget er opprettet
som en prøveordning, og er et informasjons- og meglingsorgan
for husleietvister i Oslo og Akershus.
Departementet har igangsatt en utredning for å vurdere
en bedre samordning av Husbankens og BEs oppgaver, herunder en eventuell
sammenslåing av etatene.
For å følge opp strategien
i Storbymeldingen om å lokalisere flere statlige etater
utenfor Oslo-området har Husbankens hovedstyre bestemt å flytte
hovedkontoret med rundt 130 ansatte fra Oslo til Drammen i 2005.
Husbankens låneforvaltning bidrar i
mindre grad til den boligpolitiske måloppnåelsen.
Samtidig finnes det mange tilbydere av slike forvaltningstjenester.
Fristilling og konkurranseutsetting av denne delen av Husbankens
virksomhet er derfor en mulighet som Regjeringen vil vurdere.
Husbankens styrer er vurdert. Styrene bidrar
til å skape forståelse for boligpolitikk og Husbankens
rolle. Hovedstyret ivaretar en viktig rolle som støtte-
og motspiller for administrerende direktør. Regionsstyrene
gir en viktig lokal forankring. Regjeringen foreslår derfor at
Husbankens styrer beholdes, men at husbankloven og styrenes instrukser
endres slik at de er i overensstemmelse med deres faktiske funksjon.
Dersom boligmarkedene skal fungere godt, er
det avgjørende at aktørene har den nødvendige
kunnskap for å ta optimale valg. Dette gjelder også for
grupper som er vanskeligstilte på boligmarkedene. Også det offentlige
trenger økt kunnskap om de forskjellige markedene for å kunne
innrette virkemidlene så godt som mulig.
Regjeringen ønsker at Husbanken skal
styrke samarbeidet med kommunene og private aktører utover
selve lånevirksomheten. Dette skal oppnås ved å utvikle Husbankens
rolle som tilrettelegger, kunnskapsutvikler og veileder.
Også Bygningsteknisk etat skal intensivere sin satsing
på området.
Kunnskapsutvikling gjennom forskning vil også bli vektlagt.
Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for boligfaglig forskning,
og skal i 2004 utarbeide en ny forskningsstrategi.
Engasjement og høyt aktivitetsnivå i
kommunene er avgjørende for å lykkes i boligpolitikken.
Regjeringen ønsker ikke å pålegge kommunene
nye plikter ved å lovfeste deres plikt til å yte
boligtjenester, men vil isteden stimulere til økt aktivitet
gjennom økonomiske virkemidler, samarbeid og kommunikasjon.
Ytterligere beslutningsmyndighet foreslås derfor delegert
til kommunene, bl.a. for Husbankens startlån og boligtilskudd.
Den høye andel privat eide boliger
i Norge (96 pst.) er resultatet av en bevisst politikk. Dette har
bidratt til at nordmenn bor meget godt til rimelige bokostnader og
at boligmassen er godt vedlikeholdt, selv med moderate offentlige økonomiske
bidrag. Regjeringen vil fortsatt ha som mål at flest mulig
skal kunne eie sin egen bolig. Regjeringen vil utvikle samarbeidet
med boligbyggelagene, med hensyn til å utvikle sosiale tjenester
til beboerne, å redusere antall utkastelser og å øke
antallet miljøvennlige og universelt utformede boliger.
Boligbyggelagene kan trolig også i større omfang
enn i dag yte kommunene bistand ved bygging og drift av deres boligmasse.
De frivillige organisasjonene er viktige partnere
for det offentlige i velferdspolitikken, og Regjeringen vil styrke
samarbeidet med de frivillige organisasjonene, både med
hensyn til å ivareta de vanskeligstiltes rettigheter og
som tjenesteytere.
Komiteen slutter seg
i hovedtrekk til den etablerte rollefordelingen i norsk boligsektor
der Husbanken har fått et hovedansvar som utøvende
aktør.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil imidlertid peke på at dereguleringen og desentraliseringen
har gitt en boligsektor med større svingninger og mer usikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeiderpartiet i stor
grad har støttet omleggingen til et mer deregulert boligmarked
bl.a. gjennom på 1990-tallet å fjerne de generelle
boligsubsidiene i Husbanken, og verdsatt de positive virkninger
det har gitt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
derfor det er behov for sterkere politisk styring både
på statlig og kommunalt nivå, gjennom økt fokus
på utvikling av bærekraftige stabile boligmarkeder,
og ved å bygge opp et bredere tilbud av ikke-kommersielle
utleieboliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at dereguleringen av det norske boligmarkedet
har fungert svært positivt. Blant annet har det gitt folk
en mulighet til å flytte fra borettslagsleiligheter til
selveie, noe som var vanskelig før pga. prisreguleringen
av borettslagsboliger. I tillegg har dereguleringen medført
redusert bruk av "penger under bordet". Samtidig vil disse
medlemmer påpeke at det i Norge bygges flere boliger
enn i Sverige til tross for at Sverige har dobbelt så stor
befolkning som Norge, samtidig som det svenske boligmarkedet bidrar
til en oppsplitting i et A- og B-lag. Disse medlemmer mener
at det norske deregulerte boligmarkedet stort sett fungerer godt,
og at de økonomiske virkemidlene i hovedsak bør
rettes mot dem som faller utenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det norske boligmarkedet fungerer rimelig tilfredsstillende
på tross av et betydelig behov for forenklinger i bygningslovgivningen
og et odels- og konsesjonslovssystem som hindrer fri omsetning av
et stort antall landbrukseiendommer.
Disse medlemmer ønsker
fri omsetning av alle former for boligeiendommer, også gårdsbruk
og småbruk, og ønsker å fjerne alle krav
fra det offentlige om prisreguleringer eller boplikt.
Bopliktkravet for landbrukseiendommer og boplikt for
bolighus i en del kystkommuner bør avvikles. Bopliktregimet
synes utgått på dato. Svært lite tyder
på at boplikt er et velegnet virkemiddel for å styrke
fast bosettingen i verken kyst- eller distriktskommuner. Det kan
også settes spørsmålstegn ved om et offentlig pålegg
om boplikt er i samsvar med menneskerettighetskonvensjonen som ble
inkorporert i norsk lovgivning i 1997. Her slås det fast
at enhver har rett til fritt å velge sitt eget bosted.
Dette kolliderer med den norske boplikten. Norsk boplikt er i så fall
en sak for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Disse medlemmer viser også til
Ospelt-dommen av 23. september 2003 i EU-domstolen der det ble slått
fast at personlig bo- og driveplikt ikke er i samsvar med EUs regelverk
om fri kapitalbevegelse. I så måte er boplikten
også en sak for EU-domstolen.
Disse medlemmer mener Norge bør
unngå å få dette trædd ned over
hodet som en domstolsavgjørelse, og mener storting og regjering
selv bør ta affære og avskaffe boplikten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avklare
det rettslige grunnlaget for det norske bopliktsystemet i forhold
til EØS-bestemmelsene om fri flyt av kapital og i forhold til
menneskerettighetskonvensjonen."
Komiteen vil vise
til at staten sammen med sine heleide selskaper er en stor tomtebesitter.
I Storbymeldingen, St.meld. nr. 31 (2002-2003), fastslås viktigheten
av at statens økonomiske interesser ikke alltid er i samsvar
med de samfunnsmessige behovene for en helthetlig byutvikling, men
at staten må føre en aktiv dialog for å ta
hensyn til kommunenes behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser for øvrig til at avhendingsinstruksen gir Regjeringen
mulighet til å selge tomter billigere enn markedspris dersom
samfunnsmessige hensyn tilsier det. Flertallet mener Regjeringen
må benytte denne muligheten i større grad i tråd
med de samfunnsmessige målene fastsatt av Stortinget.
Flertallet mener for øvrig
at fylkene som regionale utviklingsaktører har en viktig
rolle å spille for å utvikle en helhetstenkning
i felles bo- og arbeidsregioner.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at statlige eiendommer i særlige tilfeller kan selges
under markedspris til boligformål."
Komiteen avventer
utredningen om en eventuell sammenslåing av Husbanken og
Statens byggtekniske etat (BE).
I stortingsmeldingen er det ikke foreslått
tiltak som har konsekvenser for de samlede bevilgningene på programområde
14 Boliger, bomiljø og bygningssaker på kort sikt.
Slike vurderinger er forutsatt lagt til de årlige budsjettprosessene.
Det er imidlertid foreslått å overføre
midler mellom kapitler og poster innenfor programområdet.
For å målrette subsidiene
til leiere i og utleiere av sosiale utleieboliger er det foreslått å overføre
ca. 100 mill. kroner fra boligtilskudd (post 581.75) til bostøtte (post
580.70), jf. kapittel 7.8. Forslaget vil dessuten bidra til å øke
statens tapseksponering på lån til utleieboliger,
da gjennomsnittlig låneutmåling økes
fra 70 til 80 pst. Da tapsrisikoen overfor kommunene er liten, gjelder
dette lån til private aktører, som utgjør
under 20 pst. av utlånene til utleieboliger. På den
annen side vil en styrket bostøtteordning bidra til å dempe
utleiers lånerisiko. Den samlede økningen i risikoeksponering blir
dermed marginal.
For å målrette og samordne
overføringene til boligkvalitet er det foreslått å avvikle
tilskudd til boligkvalitet (post 581.71) og overføre bevilgningen
til tilskudd til kommunikasjon og kunnskapsutvikling (post 581.78),
jf. kapittel 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er uenig i omleggingen av boligtilskuddet og går imot overføringen
av 100 mill. kroner fra boligtilskuddet (post 581.75) til bostøtte
(post 580.70).
Flertallet er uenig i avviklingen
av tilskudd til bokvalitet (post 581.71) og overføring
av midlene til tilskudd for kommunikasjon og kunnskapsutvikling (post
581.78)
Flertallet mener for øvrig
at meldingen skulle hatt et klarere og mer målrettet ambisjonsnivå,
og at den skulle stilt bedre økonomiske virkemidler til
rådighet for kommunene for å oppfylle de boligpolitiske målene.
Flertallet viser til sine merknader
om tiltak under kapittel 1.2, som innebærer betydelig økt
satsing på boligsektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger
til grunn at forslagene som er fremmet gradvis skal innarbeides
i statsbudsjettet gjennom en opptrapping over fire år.
Hvor mye som innarbeides hvert år må sees i sammenheng
med den budsjettmessige situasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens fremlegg
til boligmelding og de tiltak som her foreslås.
Komiteen viser også til
sine respektive merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike sider
ved bruk av lån med fast rente i boligmarkedet og legge dette
fram for Stortinget på egnet måte.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen innføre
en tilskuddsordning til kommuner som bygger boliger utover et minstenivå.
Tilskuddet settes til 40 000 kroner for hver bolig utover et antall
som tilsvarer 0,5 pst. av folketallet i kommunen.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at Husbanken fortsatt gir lån til tiltak knyttet til grunnskolereformen.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om å foreta
en vurdering av om bostøtteordningen bør utvides
til også å gjelde enslige med lav inntekt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen utrede ny lov om
ikke-kommersielle leieboligselskaper.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at forhøyede boligtilskudd til boliger for bostedsløse
knyttes opp mot en forpliktende plan for boligsosial oppfølging
fra kommunen.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en
vurdering av om uavhengig tredjeparts byggekontroll på byggeplassen
bør gjeninnføres.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringa i forslag til statsbudsjett
for 2005 legge til rette for at enpersonshusholdninger med lav inntekt
blir inkludert i bostøtteordningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om oppheving
av de rikspolitiske bestemmelsene i § 17-2 i plan- og bygningsloven
om forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen,
slik at dette ansvaret overføres til det lokale selvstyret.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre
systemet med ekstern kontroll på byggeplassene og samtidig
fjerne systemet med dokumentert egenkontroll i bygge- og anleggsnæringen.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen nedlegge det offentlige registeret
for sentral godkjenning for bygge- og anleggsnæringen,
og i stedet endre den sentrale godkjenningsordningen til å bli
en frivillig bransjeordning i bygge- og anleggsnæringens
egen regi.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen avklare det rettslige grunnlaget
for det norske bopliktsystemet i forhold til EØS-bestemmelsene
om fri flyt av kapital og i forhold til menneskerettighetskonvensjonen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen å sørge
for at Husbankens ulike lån som hovedregel gis som fastrentelån.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
St.meld. nr. 23 (2003-2004) - om boligpolitikken - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen endre retningslinjene for det individrettede boligtilskuddet, slik at tilskuddet ikke lenger skal avskrives, men innfris ved overdragelse til ny eier.
III
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 fremme forslag til tilskudd til områdeutvikling for å oppfordre til helhetlig planlegging og kompensere for investeringskostnader.
IV
Stortinget ber Regjeringen sikre at bruken av hospits opphører.
V
Stortinget ber Regjeringen fastsette forskrifter om at bostedsløse som kommer fra institusjon eller fengsel tilbys varig bolig.
VI
Stortinget ber Regjeringen vurdere om det bør innføres en ordning med obligatorisk byggefeilforsikring i Norge.
VII
Stortinget ber Regjeringen sørge for at all ungdom gis en reell mulighet til å få innvilget startlån.
VIII
Stortinget ber Regjeringen opprette en låneordning med rente- og avdragsutsettelse for å finansiere kommuners strategiske tomtekjøp.
IX
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 å endre ordningen med startlån slik at risikoen for kommunene og Husbanken sidestilles.
X
Stortinget ber Regjeringen opprette en tilskuddsordning for å bidra til bygging av heis i eksisterende boligmasse.
XI
Stortinget ber Regjeringen årlig bevilge midler til bygging av 1 000 lavinnskuddsboliger med 15 pst. tilskudd.
XII
Stortinget ber Regjeringen årlig bevilge midler til bygging av 3 000-4 000 ikke-kommersielle utleieboliger med 30 pst. tilskudd.
XIII
Stortinget ber Regjeringen årlig bevilge midler til bygging av 1 000-1 200 studentboliger med 60 pst. tilskudd.
XIV
Stortinget ber Regjeringen tildele inntil 60 pst. tilskudd til boliger for bostedsløse.
XV
Stortinget ber Regjeringen sørge for at statlige eiendommer i særlige tilfeller kan selges under markedspris til boligformål.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 3. juni 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Heikki Holmås
ordfører |