Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har som målsetting at kommunesektoren skal være
styrt av et aktivt og engasjert lokaldemokrati med fornøyde
ansatte som yter tjenester av god kvalitet til fornøyde
innbyggere. For å nå denne målsettingen
mener flertallet at det må være
samsvar mellom de oppgaver kommunene skal utføre og de økonomiske
ressurser de har til rådighet. Flertallet mener
at dette ikke er situasjonen i dag.
Flertallet konstaterer at det
er et markant skille mellom den politikken som Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står for, og
den politikken som Regjeringen fører. Flertallet mener
at kommunesektoren må settes i stand til å levere
gode tjenester til innbyggerne. Regjeringen prioriterer skattelettelser
til de rikeste i samfunnet.
Flertallet vil påpeke
at landets kommuner og fylkeskommuner over lengre tid har drevet
et aktivt omstillingsarbeid og at de har utvist god evne til nytenkning
og endring. Flertallet mener at endrings- og utviklingsarbeidet
i kommunene i tiden framover må ha fokus på kvalitetsutvikling,
nye samarbeidsrelasjoner, kompetanseutnyttelse og produktivitetsforbedringer
gjennom aktiv deltakelse fra de ansatte. I det arbeidet som gjøres
i kommunesektoren, må det legges stor vekt på å skape
et miljø basert på et inkluderende arbeidsliv. Flertallet vil
påpeke at kravet til effektivisering ikke må gå på bekostning
av kvaliteten på det tilbudet som skal gis.
Flertallet er åpen for å vurdere
endringer i kommunestrukturen. Flertallet mener at
kommunesammenslåinger skal baseres på frivillighet
og lokalt initiativ. Flertallet mener imidlertid
at det i vurderingen av kommunegrenser også må drøftes
hvilke oppgaver kommunene skal løse. For flertallet er
det viktigst at kommunesektoren settes i stand til å tilby
en god skole og en verdig omsorg der folk bor.
Flertallet har som målsetting
at de tjenester som kommunesektoren yter til innbyggerne, skal være
av en slik kvalitet at private løsninger blir overflødige. Flertallet mener
at Regjeringen har et ensidig fokus på konkurranseutsetting
og privatisering som virkemiddel for effektivisering av kommunesektoren.
I motsetning til Regjeringen betrakter ikke flertallet omsorgs-
og opplæringsoppgaver som en vare som kan settes ut på anbud. Flertallet er
uenig i den markedstenkningen som ligger til grunn for Regjeringens
politiske løsninger for kommunesektoren.
Flertallet vil understreke at
kommunesektoren skal være styrt av politiske beslutninger
og ikke av markedet. Flertallet mener dette er en
forutsetning for et livskraftig lokaldemokrati i årene
som kommer.
Flertallet har følgende
viktige målsettinger for kommunesektoren:
– Kommunesektoren
skal være styrt av et aktivt og engasjert lokaldemokrati
med fornøyde ansatte som yter tjenester av god kvalitet
til fornøyde innbyggere.
– Det skal være samsvar
mellom de oppgaver kommunene skal utføre og de økonomiske
ressurser de har til rådighet.
– Kommunesektoren skal tilby så gode
tjenester at private løsninger er overflødige.
– Kommunesektoren skal være
effektiv.
– Omsorgs- og opplæringsoppgaver
skal ikke betraktes som en vare det går an å sette
ut på anbud.
– Kommunene skal være
styrt av politiske beslutninger, ikke av markedet.
– De folkevalgte organ på lokalt
og regionalt nivå må sikres legitimitet til å representere
innbyggerne i sitt område og autoritet til å fatte
beslutninger til beste for sine lokalsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at de største utfordringene
for kommunesektoren framover er stigende etterspørsel etter
og økte krav til gode og tilpassede tjenester. Disse
medlemmer viser til at den demografiske utviklingen med
flere eldre og flere elever i grunn- og videregående skole
trekker i retning av økte utgifter i kommunesektoren de
nærmeste årene.
Disse medlemmer mener at nærhet
til innbyggerne gir kommunene et godt utgangspunkt for å tilpasse
tjenestene til lokale behov og til å se ulike tjenester
i sammenheng. En stor utfordring framover vil være å sikre
seg kompetent arbeidskraft som kan levere de tjenestene som innbyggerne
etterspør. Mange av landets kommuner vil trolig oppleve å være
for små til å kunne tilby brede og attraktive
fagmiljøer som er konkurransedyktige. Disse medlemmer mener sterkere
og mer robuste kommuner vil være en viktig forutsetning
både for å kunne være attraktive arbeidsgivere,
opprettholde et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet
og for å sikre et godt fungerende lokaldemokrati i årene
som kommer.
For å styrke det lokale selvstyret,
er disse medlemmer positive til at Regjeringen mener
at kommunesektoren skal rammefinansieres, og at det på denne
bakgrunn arbeides med å redusere antallet og omfanget av øremerkede
tilskudd. Likeså er det svært positivt at regelverket
og rapporteringen rettet mot kommunesektoren forenkles, samordnes
og reduseres.
Disse medlemmer er opptatt av
at den statlige styringen av kommunesektoren balanseres mellom hensynet
til et likeverdig tjenestetilbud for alle, og kommunesektorens behov
for størst mulig frihet til å tilpasse tjenester
til lokale behov og være samfunnsutviklere på lokalt
nivå. Disse medlemmer mener det er behov
for at lokale folkevalgte i større grad må få gode
rammevilkår og økt handlingsrom som stimulerer
til nytenking, omstilling og utvikling. Disse medlemmer mener
at et vitalt lokaldemokrati er en verdi i seg selv, og er tilfredse
med at Regjeringen vil gi lokaldemokratiet vide rammer og stort
handlingsrom, der det støttes opp om lokalt utviklingsarbeid
i kommunene som bidrar til større effektivitet og god samfunnsutvikling. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Regjeringens oppnevning
av lokaldemokratikommisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at utviklingen innen kommunesektoren i dag preges av finansieringsproblemer
og avpolitisering. Disse medlemmer mener derfor at
landet trenger en nytenkende og fremsynt kommunepolitikk, som sikrer
et solid tjenestetilbud for alle og som inspirerer til økt
politisk aktivitet. Dette er ikke mulig å oppnå innenfor
gjeldende inntektsopplegg som baserer seg på et generalistkommunesystem.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker å overføre
finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse
og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette har
som hensikt å gi en jevnere standard på de grunnleggende
velferdstjenestene landet over, uavhengig av kommunenes ulike politiske
prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil
også skjerme tjenester mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi,
slik vi blant annet er vitne til ved fallende skatteinntekter. Dagens system
med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning
av andre, er Fremskrittspartiet motstander av.
Disse medlemmer viser til at
stykkprissystemet ikke fratar kommunene rollen som formelt og reell
ansvarlig for at det tilbys gode og tilstrekkelige tjenestetilbud,
og at den praktiske forskjellen for kommuneadministrasjonen i de
kommuner som i dag har skilt ut sine tjenesteoppgaver som selvstendige
enheter, vil være minimal.
Disse medlemmer viser til at
dersom staten hadde et finansieringsansvar for de grunnleggende velferdstjenestene,
sammenbundet med en ellers fri kommunesektor med blant annet muligheten
til å justere sitt eget skattøre, ville Stortingets årlige
revidering av kommuneøkonomien mistet den avgjørende
stilling den i dag ofte kan ha. Disse medlemmer mener
at debatten om kommuners inntekter og utgifter primært bør
gå i kommunestyrene. At Stortinget diskuterer kommunens økonomiske
situasjon så detaljert slik det gjør i dag, er
et holdbart bevis på en sentralistisk styrt kommunesektor
som ikke selv har muligheten til å justere sine egne inntekter.
Disse medlemmer viser og til
at kommunene ville hatt en langt større anledning til å bestemme
sin egen fremtid dersom de hadde hatt tilstrekkelige økonomiske
handlingsinstrumenter. I dagens finansieringsmodell er kommunene
prisgitt Stortingets behandling av statsbudsjettet i forhold til
hvilke inntekter som skal komme kommunen til gode i det kommende året.
Dette er for disse medlemmer en dårlig og lite
demokratisk ordning, som i stor grad ødelegger for et levende
lokaldemokrati. Disse medlemmer er i denne sammenheng
glad for at Regjeringen legger opp til at selskapsskatten skal tilbakeføres
til kommunene, men er skuffet over at Regjeringen legger opp til
en så kraftig symmetrisk inntektsutjevning at kommunenes muligheter
til å påvirke egne inntekter blir svært beskjedent.
Disse medlemmer mener det er
svært bekymringsfullt dersom vi i Norge opplever at selve grunnlaget
for vårt demokratiske samfunn, nemlig lokaldemokratiet,
mister sin betydning. Derfor er det av avgjørende betydning
for disse medlemmer at kommune-Norge gis et politisk
handlingsrom som inneholder muligheter til å drive lokalpolitikk
utover dagens situasjon, hvor lokalpolitikerne i mange tilfeller er
rene systemadministratorer. Disse medlemmer ønsker å gjeninnføre
lokalpolitikernes reelle selvråderett.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har fjernet mye av kommunenes mulighet til selv å bestemme over
sitt eget areal, og dermed fjernet noe av det viktigste verktøyet
kommunen har for å utmeisle sin egen fremtid. Disse
medlemmer synes det er oppriktig trist at Stortinget har
delegert ytterligere myndighet til fylkeskommunene for å kunstig
opprettholde dens eksistens på bekostning av et allerede
utarmet lokaldemokrati. Disse medlemmer viser til
at plan- og arealsaker i mange tilfeller er av stor lokalpolitisk interesse,
og det derfor skader lokaldemokratiet uforholdmessig mye at en fagutdannet
byråkrat skal avgjøre dette enten i fylkeskommunen
eller hos fylkesmannen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
forslag om hvordan lokaldemokratiet kan utvikles, og innbyggerne
i de ulike kommunene skal få økte incentiver for å delta
i lokalpolitikken. Herunder bes Regjeringen legge frem en helhetlig
plan for hvordan kommunene skal få råderett over
plan- og arealsaker innenfor sine egne kommunegrenser."
Videre vil disse medlemmer understreke
at det finnes et effektiviseringspotensial i kommunal sektor. Beregninger
foretatt av Servicebedriftenes Landsforbund i 2002 viser at de 40
største kommunene alene har et innsparingspotensial på 1,6
mrd. kroner, dersom de konkurranseutsetter 20 pst. av den kommunale tjenesteproduksjonen.
På denne bakgrunn er det defensivt av Regjeringen ikke å legge
mer offensivt til rette for hensiktsmessig og sunn konkurranse i
kommunal sektor.
Disse medlemmer viser konkret
til Regjeringens snuoperasjon i forhold til innføring av
kommunal utfordringsrett, hvor regjeringspartiet Høyres
kategoriske landsmøtevedtak i fjor om innføring
av utfordringsrett, ble til tannløs eufemisme om kommunal
frivillighet. Disse medlemmer håper imidlertid
at kommunene bruker den anledning de nå har til å innføre
utfordringsrett, og at Regjeringen utarbeider klare planer for veiledning
til de kommuner som ønsker å sette i gang slike
tiltak.
Disse medlemmer mener at krav
om effektivisering må kunne stilles til kommunesektoren
på samme måte som til det private næringsliv.
Det bør ikke være slik at kommunesektoren skal
kunne drive sin virksomhet skjermet fra krav om effektiv og rasjonell
drift, heller ikke skjermet fra ordinær konkurranse fra
det private næringsliv. I mange kommuner er det ideologisk motstand
mot å konkurranseutsette kommunale tjenester, men det bør
ikke være til hinder for at Stortinget stiller krav til
at den kommunale tjenesteproduksjonen skal foregå på en
mest mulig effektiv måte.
Disse medlemmer mener det er
uakseptabelt at ideologisk begrunnet skjerming av kommunal tjenesteproduksjon
skal føre til dyrere og dårligere kommunal service,
og at det generelle skatte- og avgiftsnivået som en følge
av denne ideologiske forankringen skal øke. Disse
medlemmer observerer imidlertid et begynnende paradigmeskifte
knyttet til bruken av konkurranse i offentlig sektor, dette er svært
positivt og disse medlemmer vil understreke viktigheten
av dette for at kommunal sektor skal kunne møte morgendagens krav
fra innbyggerne.
Disse medlemmer vil nedlegge
fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt forvaltningsnivå. Disse
medlemmer mener den fullstendig har utspilt sin rolle som
regionalpolitisk aktør og at den rolle er utvisket ettersom
ansvaret for spesialisthelsetjenesten er tatt over av staten. Disse
medlemmer viser til at fylkeskommunens ansvar for de videregående
skolene lett kan tas over av enten staten eller kommunene. Disse
medlemmer mener det grenser til meningsløshet at
fylkeskommunen som forvaltningsnivå er ikke er fjernet
etter at spesialisthelsetjenesten ble tatt over av staten, da dette
i all hovedsak var fylkeskommunens eksistensgrunnlag.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem sak om fjerning av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå."
Det økonomiske opplegget for 2005 innebærer
fortsatt realvekst i kommunesektorens inntekter. Hovedpunktene i
kommuneopplegget for 2005 er:
– Vekst
i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 2 og 21/2 mrd.
kroner (om lag 1 pst.)
– Av veksten i samlede inntekter
legges det opp til at mellom 3/4 og 11/2 mrd.
kroner kommer som frie inntekter. Dette tilsvarer en vekst på mellom 1/2 og 1
pst.
Innenfor veksten i de samlede inntektene vil
det ligge midler til oppfølging av pågående
reformer og handlingsplaner, i første rekke barnehager
og psykiatri. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til hvor stor
veksten i de øremerkede overføringene vil kunne
bli, fordi en først i statsbudsjettet til høsten
vil ta stilling til de konkrete bevilgningsforslag knyttet til disse
satsingene. Veksten i de frie inntektene vil også avhenge
av om det bindes opp ytterligere midler til øremerkede formål.
På dette grunnlaget signaliseres det et forholdsvis bredt
vekstintervall for de frie inntektene.
Det økonomiske opplegget for 2005 må ses
i sammenheng med at kommunesektoren får en betydelig inntektsvekst
i 2004. Den foreslåtte inntektsveksten for 2005 er om lag
på linje med det som er foreslått i kommuneproposisjonen
for tidligere år.
Det er ikke rom for noen vesentlig økning
i bruken av oljeinntekter de nærmeste årene.
Gjennom konsultasjonsordningen med kommunesektoren
vil prioriteringer av kommunesektorens oppgaver innenfor den foreslåtte
inntektsrammen bli drøftet før statsbudsjettet
for 2005 legges fram. I den sammenheng vil bl.a. effektiviseringsmuligheter
i sektoren bli drøftet, og behovet for å bruke
deler av inntektsveksten til å styrke kommunesektorens
finansielle situasjon.
Regjeringen ønsker ikke å forplikte
seg til en flerårig konkret opptrapping av de frie inntektene
til kommunesektoren, slik Kommunenes Sentralforbund (KS) har foreslått.
Veksten i de frie inntektene må ses
i sammenheng med at den demografiske utviklingen vil påføre
kommunesektoren økte utgifter i årene framover.
Den demografiske utviklingen er i særlig grad en utfordring for
fylkeskommunene de nærmeste årene.
På denne bakgrunn legges det opp til
at veksten i de frie inntektene fordeles kronemessig likt mellom
kommunene og fylkeskommunene. Dette innebærer en betydelig
sterkere prosentvis vekst for fylkeskommunene enn for kommunene.
Det legges opp til at de kommunale og fylkeskommunale
skattørene fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet
til høsten. Dette er i tråd med praksis de senere år.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det er inngått
avtale mellom disse partiene og Venstre om kommuneproposisjonen for
2005 der følgende elementer legges til grunn:
– Rammene
for kommuneøkonomien for 2005 som er presentert i kommuneproposisjonen
skal holdes.
– Veksten i de frie inntekter
fordeles kronemessig likt mellom kommuner og fylkeskommuner.
– Det forutsettes at innenfor
veksten i de samlede inntektene ligger tilstrekkelig ressurser til
oppfølging av reformer og handlingsplaner.
– En andel av selskapsskatten
skal tilbakeføres til kommunene fra budsjettåret
2005, men Regjeringen bes om å legge fram en egen sak der
alternative modeller utredes.
– Behovet for effektivisering
i kommunesektoren påpekes der det vises til at KS selv
har pekt på et potensial på om lag 500 mill. kroner.
– Kommunesektoren kan unngå likviditetsproblem som
følge av momskompensasjonsordningen ved å benytte
seg av ordinære trekkrettigheter hos sine bankforbindelser.
– Sør-Trøndelag
fylkeskommune kompenseres for uttrekket i forbindelse med sykehusoppgjøret, knyttet
til kapitalkostnader ved RiT-utbyggingen med til sammen 55 mill.
kroner gjennom skjønnsmidler i 2004 og 2005.
– Regjeringen bes om å legge
fram et opplegg for å tildele Human Rights Service driftsmidler
i en størrelse på 2 mill. kroner fra 1. januar
2005.
– Regjeringen bes om å komme
tilbake med en nærmere vurdering i statsbudsjettet for
2005 om den del av vertskommunetilskuddet som er foreslått
overført til inntektssystemet, som følge av reduksjon
i antall psykisk utviklingshemmede, skal inngå i overgangsordningen
i inntektssystemet for å følge opp avtalen inngått
med vertskommunene i 2001.
– Det er enighet om å ikke
inngå avtaler med andre, eller støtte forslag
som er i strid med noen av punktene i avtalen.
Disse medlemmer viser til at
avtalen videre omfatter fellesmerknader under følgende
kapitler i innstillingen: 2.2.2, 4.2.3.1, 6.2, 8.2.1, 9.2, 13.2.14, 13.2.21.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har inngått avtale
om kommuneproposisjonen for 2005. Flertallet konstaterer
at avtalen ikke gir noen svar på de store utfordringer
som kommunesektoren har. Flertallet fastslår
at avtalen vil føre til at kommunesektoren får svært
stramme økonomiske rammer i 2005. Konsekvensen av avtalen
er, slik flertallet vurderer det, et dårligere
velferdstilbud i landets kommuner og fylkeskommuner. For flertallet er
dette uakseptabelt.
Flertallet viser til respektive
merknader og forslag slik de framgår av innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten
av den offentlige velferden. Derfor må kommunesektoren ha økonomiske
rammer som gjør den i stand til å tilby de tjenestene
innbyggerne har behov for. Flertallet mener at det
må være en prioritert oppgave å gi kommuner
og fylkeskommuner rammevilkår som setter dem i stand til å gi
gode velferdstilbud.
Flertallet viser til at kommunesektoren
spiller en avgjørende rolle for innbyggernes hverdag. Flertallet mener
derfor at det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig
sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring
og understreker at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud
til alle er viktige målsettinger.
Flertallet er kjent med at kommunene
er i en alvorlig økonomisk situasjon. Det økonomiske opplegg
for kommunesektoren som Regjeringen har lagt fram, vil føre
til at det fortsatt vil være en svært anstrengt økonomisk
situasjon i landets kommuner og fylkeskommuner i 2005.
Flertallet vil påpeke
at det forslag til økonomiske rammer for kommunesektoren
i 2005 er det dårligste regjeringen Bondevik II har lagt
fram. I kommuneproposisjonen for 2003 foreslo Regjeringen en reell vekst
på 2 til 2,5 mrd. kroner eller 1,25 pst. vekst. I forslaget
til kommuneøkonomi for 2004 var tallet 3,75 til 4,25 mrd.
kroner, eller om lag 2 pst. vekst. For 2005 foreslås en
vekst på om lag 1 pst. Flertallet vil påpeke
at situasjonen i kommunene ikke tilsier at regjeringen Bondevik
II skulle komme med sitt hittil dårligste opplegg for kommunesektoren.
Flertallet er kjent med at 117
kommuner og fylkeskommuner er satt under statlig tilsyn. Aldri før har
det vært så mange. Underskuddet i kommunesektoren
er anslått til 13,1 mrd. kroner før lånetransaksjoner
i 2003, noe som utgjør 6 pst. av inntektene. Flertallet vil
påpeke at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren
er blitt betydelig forverret under regjeringen Bondevik II. Ifølge
Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi
(TBU) har underskuddet i kommunesektoren økt betydelig
de siste årene.
Flertallet viser til at beregninger
utført av TBU indikerer at kommunesektoren kan få merutgifter
i 2005 på om lag 1,4 mrd. kroner knyttet til endringer
i befolkningssammensetning. Flertallet vil påpeke
at det foreslåtte nivå på frie inntekter
knapt nok vil dekke opp de økte utgifter som kommunesektoren
vil få som følge av dette.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen har økt handlefrihet for kommunene som et mål. Flertallet mener
imidlertid at Regjeringen gjennom sitt økonomiske opplegg
bidrar til å redusere det økonomiske handlingsrommet.
Flertallet vil påpeke
at det i første rekke er de trange økonomiske
rammene som begrenser den kommunale handlefriheten. Flertallet mener
dette setter vårt lokaldemokrati under et betydelig press.
Flertallet mener at Regjeringen
foretar en klar prioritering av skattelette for de rikeste framfor
bedre skole og bedre omsorg for gamle, funksjonshemmede og syke.
Flertallet vil framheve at kommunene
og fylkeskommunene yter en stor del av velferden i samfunnet. Det
er derfor flertallets vurdering at det må til
en betydelig satsing på kommuneøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot Regjeringens forslag til økonomisk ramme for neste år. Disse
medlemmer foreslår at kommunesektorens frie inntekter økes
med 3-4 mrd. kroner utover Regjeringens opplegg. Det vil gi en økning
i kommunesektorens samlede inntekter på 5-6,5 mrd. kroner
i 2005. Den foreslåtte økningen i frie inntekter
som går utover Regjeringens forslag, skal fordeles mellom
fylkeskommuner og kommuner etter ordinær fordelingsnøkkel.
Disse medlemmer vil vurdere en
ytterligere styrking av kommuneøkonomien i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet for 2005, hvis kommunenes inntekter
blir mer redusert i løpet av 2004.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Veksten i kommunesektorens samlede
inntekter skal være 5-6,5 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal
være 3,75-5,5 mrd. kroner for 2005."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at veksten i kommunesektorens
totalrammer har ligget på mellom 2 og 7,5 mrd. kroner i
perioden 2000-2005, med den høyeste økning i 2004. Disse
medlemmer vil påpeke at det i denne perioden også har
vært en arbeiderpartiregjering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår
at kommuneøkonomiens frie inntekter økes med 5
mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg, slik at økningen
i kommunesektorens frie inntekter i 2005 skal være 5,75
til 6,5 mrd. kroner.
Økningen fordeles mellom kommuner og fylkeskommuner
med halvparten til hver opp til nivå med Regjeringens forslag
til ramme og overskytende rammesum fordeles etter normal fordelingsnøkkel.
Den foreslåtte inntektsveksten settes
derfor til mellom 7 og 7,5 mrd. kroner regnet fra anslått
inntektsnivå i Revidert nasjonalbudsjett for 2004.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Veksten i kommunesektorens samlede
inntekter skal være 7 til 7,5 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal
være 5,75 til 6,5 mrd. kroner for 2005."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet legg
til grunn at samla vekst i kommunesektorens inntekter skal vere
7 mrd. kroner i forhold til Regjeringa sitt framlegg i Revidert
nasjonalbudsjett for 2004.
Denne medlemen meiner at veksten
i dei frie inntektene skal vere om lag 3,7 mrd. kroner, der 700 mill.
kroner av desse er kompensasjon for sviktande skatteinntekter i
2003.
Denne medlemen legg til grunn
at fordelinga av frie inntekter mellom kommunane og fylkeskommunane
tar omsyn til dei demografiske kostnadene, og ut over det vert fordelte
etter ordinær fordelingsnøkkel.
Denne medlemen viser vidare til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) om behovet for å styrke
skjønnsramma. Denne medlemen vil kome tilbake
til det ved handsaminga av statsbudsjettet for 2005.
Denne medlemen viser vidare til
at tala er usikre når det gjeld kostnadene knytt til fleire
av dei statlege reformene som er vedtekne, m.a. barnehagereforma, introduksjonsreforma
og toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar. Denne medlemen meiner dette
kan vere tale om inntil 800 mill. kroner.
Denne medlemen fremjar difor
følgjande forslag:
"Veksten i kommunesektoren sine samla
inntekter skal vere 6,5 til 7 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektoren sine frie inntekter
skal vere 4,45 til 5,2 mrd. kroner for 2005."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til Regjeringen sitt framlegg
om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren
der det økonomiske opplegget for 2005 innebærer
fortsatt realvekst i kommunesektorens inntekter.
Disse medlemmer har merket seg
at den foreslåtte inntektsveksten på mellom 2
og 2,5 mrd. kroner er regnet fra anslått inntektsnivå for
2004 i Revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer har
merket seg at innenfor veksten i de samlede inntektene vil det ligge midler
til oppfølging av pågående reformer og
handlingsplaner, i første rekke barnehager og psykiatri. Disse
medlemmer viser til at veksten i de frie inntektene henger
sammen med de konkete bevilgningsforslag til disse satsingene og
om det bindes opp ytterligere midler til øremerkede formål.
Disse medlemmer vil påpeke
at det økonomiske opplegget for 2005 må ses i
sammenheng med at kommunesktoren får en betydelig inntektsvekst
i 2004, jf. merknader i kapittel 4.3.2.1. Disse medlemmer viser
til at den foreslåtte inntektsveksten for 2005 er om lag
på linje med det som er foreslått i kommuneproposisjonen
for tidligere år. Disse medlemmer mener
også at veksten i kommunesektorens inntekter må ses
i sammenheng med den finansielle situasjonen i landet for øvrig.
Bruken av oljeinntekter er kommet opp på et høyt
nivå, som følge av sterk vekst i utgiftene og
svakere skatte- og avgiftsinngang enn tidligere regnet med. Samtidig
har svak utvikling i internasjonale finansmarkeder og reduserte
anslag for avsetningene i Statens petroleumsfond ført til
nedjustering av kapitalen, og dermed forventet realavkastning av
fondet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at en slik
situasjon ikke gir rom for vesentlig økning i bruken av
oljeinntekter de nærmeste årene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunesktorens frie inntekter
består av skatteinntekter og rammeoverføringer,
og at realveksten i frie inntekter anslås til mellom 3/4
og 11/2 mrd. kroner i 2005. Disse medlemmer vil
understreke at veksten i de frie inntektene må ses i sammenheng
med at den demografiske utviklingen vil påføre
kommunesktoren økte utgifter i årene fremover. Disse
medlemmer har merket seg at dette i særlig grad
vil være utfordrende for fylkeskommunene, i første
rekke knyttet til veksten i antall 16-18-åringer som har
rett til videregående opplæring. Videregående
opplæring er nå den klart dominerende tjenestesektoren
i fylkeskommunene, etter at flere tjenesteområder de siste årene
er overført til staten. Dette begrenser fylkeskommunenes muligheter
til å foreta omprioriteringer mellom sektorer. På denne
bakgrunn er disse medlemmer enig i at veksten i de
frie inntektene fordeles kronemessig likt mellom kommuner og fylkeskommuner,
noe som innebærer betydelig sterkere prosentvis vekst for fylkeskommunene
enn for kommunene, et spørsmål alle som uttalte
seg om saken under høringen i komiteen, ga sin tilslutning
til.
Disse medlemmer har merket seg
at de kommunale og fylkeskommunale skattørene fastsettes
ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten, noe som
er i tråd med praksis de senere år.
Disse medlemmer tar til etterretning
at Regjeringen legger opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede
inntekter på mellom 2 og 2,5 mrd. kroner fra 2004 til 2005,
eller om lag 1 pst. Av disse er om lag 0,75 til 1,5 mrd. kroner
vekst i fri inntekter. Disse medlemmerregistrerer at innenfor veksten i de samlede
inntektene ligger også økte ressurser til oppfølging
av reformer og handlingsplaner, barnehager og psykiatri, men vil
advare mot at oppfølgingen av disse reformene spiser opp
veksten i inntektene.
Introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger forutsettes
finansiert gjennom integreringstilskuddet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
velferden må styrkes. Det er et gode både for
befolkningen og en nødvendig infrastruktur for næringslivet.
Disse medlemmer viser til sitt
kommuneopplegg som har som hovedmål å sikre et
samfunn med små forskjeller, en moderne kvalitetsskole,
tilgjengelighet og god kvalitet i velferd og omsorg for de som trenger
det. Fokus må ligge på å videreutvikle
god kvalitet på fellesløsningene og på en
rettferdig fordelingspolitikk som sikrer det finansielle grunnlaget
for flere og bedre tjenester uavhengig av personlig økonomi
og hvor en bor.
Regjeringens kommuneøkonomi med fokus
på kortsiktig innsparing, konkurranseutsetting og nedskjæringer
virker i stikk motsatt retning. Den vil gi økte forskjeller
og fortsatt offentlig fattigdom. Regjeringen legger opp til økt
egenbetaling for offentlige tjenester, mens skattelette er gitt
også til svært høye inntekter. Privat
forbruk vil øke langt mer enn offentlig forbruk og standardgapet
mellom privat velstand og kommunale tilbud vil øke. Disse
medlemmer viser til at Regjeringens opplegg sikter mot at
privat konsum skal øke med 4,5 pst. i 2004 mens offentlig
konsum kun skal øke med 1,8 pst.
For å få budsjettene til å gå opp
har mange kommuner vært nødt til legge ned eller
kutte i velferden og i tilpasset opplæring. Dårlig
kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke
befolkningens misnøye, og de med god råd vil søke
mot private løsninger. Dette er en bevisst del av Regjeringens
privatiseringsstrategi. Erfaring viser at privatisering ikke fører
til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere
kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet og
mindre fokus på kompetanse, framfor samarbeid om helhetlige,
gode løsninger for befolkningen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Regjeringen ber Stortinget i budsjettet
for 2005 legge fram en plan for reduserte egenandeler i kommunesektoren."
Kommunesektoren er landets største
arbeidsgiver. Disse medlemmer viser til at for første
gang etter krigen falt sysselsettingen i kommunesektoren i fjor,
på tross av at behovene for økt innsats på flere
områder var sterkt dokumentert og at arbeidsrelatert sykefravær og
uføretrygding økte sterkest innenfor disse sektorene. Disse
medlemmer mener Regjeringens ensidige fokus på kutt
i offentlige utgifter, er en medvirkende årsak både
til at sykefravær og uføretrygding øker
i kommunesektoren og at en får flere sykemeldte og uføretrygdede
igjen for pengene. Disse medlemmer vil påpeke
at aktivt IA-arbeid har gitt gode resultater i mange kommuner og
fylkeskommuner i form av redusert sykefravær og at uttak
av AFP utsettes. Disse medlemmer vil at gode, offentlige fellesløsninger
skal videreutvikles, ikke avvikles, privatiseres og fragmenteres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti finner det høyst bemerkelsesverdig
at et parti som ikke er medlem av Regjeringen skal definere dens
strategi og tillegge den politiske motiv som ikke er i samsvar med
realitetene. Disse medlemmer vil vise til Regjeringens
satsing på kommunesektoren i 2004, der kommunene etter
forliket med Arbeiderpartiet fikk en historisk høy vekst
i de frie inntektene på om lag 5 mrd. kroner. I tillegg
vil kommunesektoren nyte godt av at rentenivået er lavere enn
på mange år, noe som over tid gir en netto gevinst for
kommunesektoren på mellom 3,5 og 4 mrd. kroner basert på gjeldsnivået
i 2001. Dette viser at Regjeringen fører en politikk innenfor
ansvarlige økonomiske rammer som både kommer det
offentlige, og ikke minst familier med høye boliglån
til gode. Disse medlemmer vil understreke at kommunenes
rolle som den viktigste velferdsleverandør danner grunnlag
for Regjeringens langsiktige strategi for å sette kommunene
i stand til at de også i framtiden skal kunne ivareta denne
viktige rollen i velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener
at konkurranseutsetting ikke er et mål i en slik strategi,
men kan være et virkemiddel for å kunne gi innbyggerne
gode og fleksible tjenester.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener Regjeringen gir et ukorrekt bilde
av inntektsøkningene i kommunesektoren, fordi skattesvikt
i 2003 og 2004 er årsaken til at det teknisk sett går
an å regne seg fram til en slik økning. I realiteten
er inntektssvikten stor, og situasjonen forverret og ikke forbedret.
Kommunesektoren får ikke bedre råd av å ha
tapt inntekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er spesielt opptatt av at fellesarenaer
for barn og unge har god kvalitet, er åpne og tilgjengelige
for alle, og er moderne og inkluderende. I skole og i barnehage legges
et viktig grunnlag for fellesskap og samfunnsforståelse,
og her legges grunnlaget for framtidas verdiskapning. Skolene skal
tilby et mangfold av metoder og undervisningsformer som sikrer god
læring og mestring hos alle elever. Skolen må være
fullt på høyde teknologisk og kunnskapsmessig
med samfunnet ellers, og ha ressurser til å holde god kontakt
med samfunnet rundt seg.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil hevde at Regjeringen svikter skolen. Antall delingstimer blir
redusert stikk i strid med alle politiske løfter, skolebygg
mangler tilrettelegging for funksjonshemmede, og mange skoler har
ikke råd til moderne undervisningsmateriell. Regjeringen
har ikke fulgt opp den offentlige skolen med tilstrekkelige midler
til å virkeliggjøre de nye læreplanene.
Den offentlige enhetsskolen svekkes, samtidig som det åpnes
for stadig flere private skoler.
Dette flertallet viser til at
skolen er en av de viktigste fellesarenaer for samfunnet og en meget
sentral investering i framtida. Istedenfor å satse på en
god og framtidsrettet skole for alle, fører Regjeringen
en politikk som vil splitte elevene mellom private og offentlige
skoler, fjerne mangfoldet og svekke kvaliteten i offentlig skole.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringen har lagt som forutsetning
at kommunene har fått nok ressurser til å følge
opp psykiatriplanen gjennom økt ramme, samtidig som økning
i rammen skal fordeles likt mellom kommunene og fylkeskommunene.
En slik fordeling gir ikke grunnlag for å hevde at kommunene
har fått de nødvendige ressurser.
Disse medlemmer vil vise til
at den enkelte pasient/bruker i kommunenes omsorgs- og
helsetjeneste er helt avhengig av tilstrekkelig bemanning og kvalifikasjonene
til dem som arbeider i sektoren. En hovedutfordring framover blir å rekruttere
og beholde nok kvalifisert personell i helse, velferd, omsorg og utdanning.
Situasjonen må møtes med samlet innsats for å sikre
nok utdanningskapasitet, motivere ungdom til å søke
seg til slike jobber, systematisk arbeid for å bedre arbeidsmiljøet
og minske helseskadelige belastninger i arbeidet og sikring av kvalitet
i tjenesten. Offentlig sektor må selv sette klare måltall
for rekruttering av yrkeshemmede og innvandrere og finansiering
av en slik satsing må synliggjøres i rammene for sektorene.
Disse medlemmer viser til merknader
og forslag om dette fremmet under behandlingen av St.meld. nr. 19
(2003-2004).
Disse medlemmer vil vise til
at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig
kommuneøkonomi, fordi de mer enn andre er avhengige av at
det finnes gode tilbud som ikke er kommersielle og der ingen stenges
ute fordi en ikke har råd. Regjeringens kommuneøkonomi
vil gi kutt i skolebudsjettene, dyrere SFO og færre og
dyrere fritids- og kulturtilbud. Dårlig kommuneøkonomi
kan også føre til kutt i sosialhjelpssatsene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i sin omfordelingspolitikk gjennom generelle skatteletter uten
behovsprøving har gitt fem ganger så mye til folk med
god råd, som det som er gitt til mennesker med svært
dårlig råd.
Disse medlemmer mener at fattigdom
må bekjempes både med individrettede tiltak og
generell politikk for å hindre at mennesker blir fattige
og ekskluderte.
Disse medlemmer vil vise til
at på tross av at Regjeringen erkjenner at kommunale oppgaver
har vært underfinansiert i mange år, fraskriver
de seg ansvar for å delta i opprettingen av underskuddet.
For kommunen kompenseres ikke stor skattesvikt, mens Regjeringen
velger å bruke mer oljepenger når statens egne
utgifter øker og inntektene svikter.
Disse medlemmerviser
til behov for økning i rammene på 3,5 mrd. kroner årlig,
for å fylle behovene for vedlikehold og opprusting av eiendomsmassen.
Disse medlemmer vil også peke
på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 253
(2001-2002) gikk imot økningen i skatteandel til 50 pst.
En slik endring gjør kommunene svært sårbare
for skattesvikt, og bidrar til at forskjellen mellom skattesterke
og skattesvake kommuner blir enda større. Disse
medlemmer finner det urimelig å forsterke skeivhetene
i inntekt mellom kommuner ytterligere, og vil gå imot opptrappingen.
Disse medlemmer vil også påpeke
behovet for å se helheten i omfordelingsvirkningene av
mange ulike endringer i inntektssystemet de siste åra.
Disse medlemmer mener derfor
at omlegginger i selskapskatten og inntektsutjamninga må utstå til
helheten blir vurdert i forbindelse med behandlingen av Borgeutvalgets
innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
skattesvikt eller økning ikke skal føre til automatisk
inndragning eller kompensasjon fra staten, men at stor skattesvikt
over flere år må få innvirkning på totalramma.
En større del lagt på ramma
gir bedre styring slik at sluttresultatet ikke avviker så sterkt
når forutsetningene endrer seg i løpet av året.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti tar sterkt avstand fra en elendighetsbeskrivelse
av det norske velferdssamfunnet, og vil i den forbindelse vise til
at Norge 3 år på rad av FN er blitt kåret
til verdens beste land å bo i. Disse medlemmer er
imidlertid opptatt av at ingen skal falle utenfor velferdssamfunnet
og vil fremholde at kampen mot fattigdom er en prioritert oppgave
for Regjeringen. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom og forslag
til Revidert nasjonalbudsjett 2004 der det foreslås redusering
av egenandelstak 2 fra 4 500 til 3 500 kroner. En slik endring vil åpne
for at mange flere vil kunne benytte seg av ordningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til økning i antall eldre over 80 år, samtidig
som vekten for denne aldergruppen er redusert i utgiftsutjamningen
som følge av innlemming av vertskommunetilskuddet.
Disse medlemmer påpeker
at det er sterk økning i aldersgruppen 16 til 19 år
som ikke er kompensert. Disse medlemmer vil foreslå en
større rentekompensasjonsordning for å realisere
nødvendige investeringer. Fylkeskommunene har planlagt
for denne økningen, men har ikke penger til å realisere
nødvendig bygg og drift.
Disse medlemmer viser til svarbrev
av 10. juni fra Regjeringen 2004 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
der det går klart fram at det ikke er foretatt eksplisitt
påslag på inntektsramma knyttet til befolkningsøkning.
Det er altså kun endringene i befolkningssammensetningen
som er delvis kompensert. Disse medlemmer påpeker
at befolkningen har økt alle de siste årene og
at dette selvfølgelig medfører store økte
kostnader i seg selv som ikke er kompensert.
Disse medlemmer vil gi kommunene
reell frihet og sikre finansiering av de oppgavene kommunen har og
fremmer derfor forslag som ville bety mye for økonomisk
handlefrihet, frihet for de som er mest avhengig av fellesskapsløsninger
for å kunne fungere optimalt og større frihet
til å påvirke egne inntekter.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at kommunesektoren spelar ei særs viktig rolle som
tilretteleggjar og tenestetilbydar for heile befolkninga. Det er
brei politisk semje om at vi skal ha ein effektiv, utviklingsdyktig
og innbyggjarorientert offentleg sektor. Diverre er det stor skilnad
mellom dei målsetjingane Regjeringa uttrykker for kommunesektoren
og dei økonomiske midlane dei stiller til disposisjon.
Med Regjeringa sin politikk vil det ikkje vere det rommet kommunane
treng for å vere hovudaktør i velferdspolitikken
og demokratiutviklinga.
Denne medlemen meiner desentralisering
og folkestyre er eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling
i samfunnet. Det er god grunn til å vere uroa over ei utvikling
mot stadig meir sentralisering i samfunnet. Når makt vert
flytta frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre
til byråkratistyre og frå samfunnstenking til
marknadstenking kan ein få fleire dårlege løysingar og
større folkeleg avmakt. Denne medlemen er sterkt
uroa over dei totale verknadene av Samarbeidsregjeringa si politiske
linje. Auka sentralisering og auka forskjellar i samfunnet er resultata
så langt. Denne medlemen viser til at Senterpartiet
vil ha ein snuoperasjon, både i økonomisk politikk
og i maktfordeling i samfunnet.
Denne medlemen viser til at debatten
omkring kommunesektoren ofte handlar om einskildsaker. Dei sentrale
spørsmåla om korleis samfunnet skal sjå ut, om
kor og på kva grunnlag avgjerdsler som gjeld fellesskapet
skal takast, blir i altfor liten grad debattert. Denne medlemen vil
og hevde at Regjeringa i kommunalpolitikken har vore sterke bidragsytarar
til ei slik linje. Regjeringa har ved fleire høve kamuflert
den grunnleggjande debatten om kva økonomisk nivå vi skal
ha på kommunesektoren med ulike framlegg dei kallar styrking
av lokaldemokratiet. Det skjer og ved dette høvet ved Regjeringa
sitt forslag om tilbakeføring av selskapsskatten til kommunane. Denne
medlemen vil hevde at Regjeringa flyttar fokus frå kommunane
sine totale økonomiske rammer til ein "liksom-diskusjon"
om korleis kommunane skal sikre seg eigne inntekter gjennom skattesystemet. Denne
medlemen meiner det er eit stort paradoks at den same regjeringa
som har sett ned eit eige inntektssystemutval som skal leggje fram
si innstilling neste år, i mellomtida sjølv fremjar
omfattande endringar i inntektssystemet.
Denne medlemen viser til at kommunesektoren over
mange år har hatt ein svært stram økonomi
med ein jamt aukande underbalanse i økonomien. Dette gjeld
både vekstkommunar og kommunar med tilbakegang i folketalet. Denne
medlemen viser til at lokale folkevalde har meistra situasjonen
gjennom effektivisering i administrasjon og tenestetilbod, ved kutt
i ikkje lovpålagde oppgåver, t.d. kultur, samt
ved endringar av strukturen i tenestetilbodet. Denne medlemen viser
til ein omfattande aksjon frå ordførarar
landet rundt som i haust slo fast at "Nok er nok". Denne
medlemen vil ha eit godt lokalt velferdstilbod. Det inneber
eit styrka, ikkje eit svekka tilbod innanfor pleie og
omsorg, skule og barnehage.
Denne medlemen meiner det er
oppsiktsvekkjande at Regjeringa meiner dei økonomiske problema
i kommunesektoren er kommunane sitt eige ansvar. Dette er ei regelrett
ansvarsfråskriving for situasjonen vi står overfor.
Storting og regjering har gjennom rettighetslovgiving og store statlege
reformar lagt sterke føringar for kommunesektoren sitt
verkeområde. Gjennom manglande finansiering er kommunane
sett i stor gjeld og slit med høge driftskostnader.
Denne medlemen vil peike på to
sentrale forhold:
1. Kommunesektoren må sikrast
nødvendige økonomiske midlar til å utføre
tenester til innbyggjarane sitt beste.
2. Kommunesektoren må sikrast
nødvendig fridom til å kunne tilpasse tilbodet
til lokale forhold. Dei folkevalde organa på lokalt og
regionalt nivå må sikrast legitimitet til å representere
innbyggjarane i sitt område, og også autoritet
til å fatte avgjerder til beste for lokalsamfunna sine.
Denne medlemen vil peike på at
kommunesektorens økonomiske situasjon er i kraftig ulage.
Teknisk berekningsutval (TBU) viser i sin rapport frå april
2004 til utviklinga i kommunesektoren sin økonomi dei seinaste åra.
Utvalet viser til netto driftsresultat som den primære
indikator for økonomisk balanse i kommunesektoren.
Denne medlemen registrerer at
netto driftsresultat er redusert frå 1,7 pst. i 2000, til
0,9 pst. av inntektene i 2001 og vidare til 0,6 pst. i 2002. I 2003 blir
netto driftsresultat rekna til 0,5 pst.
Denne medlemenvil
påpeike at netto driftsresultat bør vere 3 pst.
Denne medlemenviser
til at det akkumulerte underskotet i kommunesektoren har auka kvart år under
Samarbeidsregjeringa.
Denne medlemen vil understreke
at dei økonomiske føresetnadane kommunane har
arbeidd under ikkje har halde mål. I 2003 vart skattesvikten
for kommunesektoren heile 3,2 mrd. kroner. I Revidert nasjonalbudsjett
for 2004 er skatteanslaget nedskrive med 1,2 mrd. kroner. Dette
gjer at anslaget for frie inntekter i 2004 berre ligg 1,5 mrd. kroner
over føresetnadane for 2003 under budsjetthandsaminga hausten
2002. Det dekkjer på langt nær utgiftsauken til
demografiske kostnader, langt mindre gir det rom for betring av underbalansen
i kommunesektoren.
Denne medlemen viser til at Senterpartiet
i sine alternative budsjett i fleire år har funne rom for
ein monaleg auke i kommunesektoren sine inntekter. Det er òg
gjort framlegg om særskilt kompensasjon for auka pensjonskostnader
til kommunane og om kompensasjon for sviktande skatteinntekter.
Denne medlemen viser til merknader
og forslag frå Senterpartiet ved handsaminga av revidert
nasjonalbudsjett for 2004, der ein løyver 700 mill. kroner
som kompensasjon for sviktande skatteinntekter.
Komiteen har merket
seg at Kommunenes Sentralforbund (KS) gjennom konsultasjonsordningen
har fremmet forslag om en langsiktig plan for styrking av kommunesektorens
finansielle situasjon. Forslaget innebærer at staten forplikter
seg til en økning av de frie inntektene over en 3-årsperiode
som skal dekke både utgiftsvekst knyttet til den demografiske
utviklingen og oppretting av ubalanse i kommuneøkonomien. Komiteen er
enig med KS i at den finansielle situasjonen i kommunesektoren er
svak og at det er behov for tiltak som kan bidra til å forbedre
denne situasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til forslag og merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) og
mener det må lages en plan for å redusere kommunesektorens underskudd:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen
gjennom konsultasjonsordningen vil drøfte prioriteringer
av kommunesektorens oppgaver innenfor den foreslåtte inntektsrammen
før statsbudsjettet for 2004 legges fram.
Det
er flertallets vurdering at dette ikke er tilstrekkelig. Flertallet
mener at Regjeringen straks må innlede drøftinger
med kommunene om en helhetlig plan for oppretting av den økonomiske
ubalansen i kommunesektoren."
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innlede
drøftinger med kommunene om en plan for oppretting av den økonomiske
ubalansen i kommunesektoren. Rammene og de økonomiske konsekvensene
av en slik plan legges fram for Stortinget i statsbudsjettet for
2005."
Flertallet vil påpeke
at et slikt vedtak vil forplikte partene politisk til å prioritere
oppretting av ubalansen.
Flertallet mener at staten har
en selvstendig forpliktelse til ikke å underfinansiere
kommunesektoren. Innenfor slike rammer vil kommunene ha frihet og mulighet
til å ta lokale prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har forståelse for de innvendinger Regjeringen
gjør rede for i proposisjonen når det gjelder å forplikte
seg til flerårig, konkret opptrapping av de frie inntektene
i kommunesektoren. Disse medlemmer vil imidlertid
understreke nødvendigheten av at departementet gjennom
konsultasjonsordningen i samarbeid med KS fortsatt har fokus på å styrke
kommunesektorens finansielle situasjon, herunder å vurdere
hvordan ubalansen kan rettes opp. Disse medlemmer har
merket seg at KS under høringene bekreftet at KS ikke juridisk
kan binde sine medlemmer, men at medlemmene var opptatt av å bedre
situasjonen, og viste til kommunesektorens driftsresultat for 2003
som en bekreftelse på dette. Disse medlemmer merket
seg at KS åpnet for en mer formell binding, for eksempel
gjennom forskrift, og disse medlemmer ber om at dette
blir drøftet mellom Regjeringen og KS i konsultasjonsordningen.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til forslag frå KS om ei økonomireform og ei demokratireform
for å styrke kommunane både som tilbydarar av
velferdstenester og som grunnsteinar i demokratiet. Denne
medlemen vil understreke at Senterpartiet støttar
KS sine forslag og ynskjer ei heilskapleg styrking av lokaldemokratiet
gjennom 4 element:
– Ein plan
for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
– Ei reell maktavgiving frå staten
til regionalt og lokalt nivå.
– Ein enklare og friare kvardag
for kommunane.
– Eit meir sjølvstendig
inntektsgrunnlag.
Ein opptrappingsplan for kommuneøkonomien
er einnaudsynt premiss for ei slik styrking. Denne medlemen meiner
tillitskrisa mellom sentrale og lokale styresmakter vil vedvare
inntil den økonomiske situasjonen for kommunane er under
kontroll. Denne medlemen viser til at Senterpartiet
ved fleire høve har foreslått ein treårig
opptrappingsplan, der staten og kommunane er gjensidig forplikta.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner at ei utviding av dagens konsultasjonsordning mellom staten
og kommunesektoren er ein sentral reiskap for å vidareutvikle
det offentlege tenestetilbodet og lokaldemokratiet. Gjennom konsultasjonsordninga
kan ein avvege statleg politikk og økonomiske prioriteringar.
For at dette skal vere mogleg, er auka rammer ein føresetnad. Dette
krev sameinte kostnadsutrekningar for kva økonomiske konsekvensar
løpande utgiftsvekst, iverksetjing av rettighetslover og
reformer vil gi. Fleirtalet vil påpeike
at kommunesektoren på si side må ta eit større
ansvar for å medverke til gjennomføring av reformer
i det offentlege. Ei utvida konsultasjonsordning må også medverke
til å leggje meir av kommunesektoren sine inntekter inn
i rammefinansieringa.
Fleirtalet fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa medverke
til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir gjort
meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg
sektor kan nyttast betre, ikkje minst ved at ein tek eit større
felles ansvar for gjennomføring av statleg politikk."
Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter fra
2003 til 2004 ble i Nasjonalbudsjettet 2004 anslått til
vel 2,1 pst., eller om lag 41/4 mrd. kroner.
Følgende forhold av betydning for kommunesektorens
inntekter i 2004 er innarbeidet i kommuneopplegget etter saldert
budsjett:
– Skatteanslaget
for kommunesektoren i 2004 er samlet sett nedjustert med 1,2 mrd.
kroner, basert på informasjon om utviklingen i skatteinntektene mot
slutten av fjoråret og i de første månedene
av inneværende år. Regjeringen legger opp til
at kommunesektoren ikke kompenseres for lavere skatteinntekter i
2004. Dette er i tråd med tidligere praksis, som bl.a.
innebærer at kommunesektoren har fått beholde
eventuell merskattevekst.
– Anslaget på prisveksten
for kommunal tjenesteyting (deflatoren) er redusert med 1/4 prosentpoeng
til 3 pst. som følge av lavere anslått lønnsvekst
i 2004 (fra 4 til 33/4 pst.) og lavere vekst i prisen på produktinnsats.
Lavere anslag på lønns- og prisvekst bidrar isolert
sett til å øke anslaget på realveksten
i kommunesektorens inntekter fra 2003 til 2004 med om lag 1/2 mrd.
kroner.
Forslagene i Revidert nasjonalbudsjett 2004 innebærer
reduserte bevilgninger over statsbudsjettet til kommuner og fylkeskommuner
på knapt 1/2 mrd. kroner.
Forslagene i Revidert nasjonalbudsjett 2004 innebærer
at den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2003
til 2004 nå kan anslås til om lag 33/4
pst., eller drøyt 71/4 mrd. kroner. Den sterke inntektsveksten
i 2004 må bl.a. ses i sammenheng med nedjusteringen av
nivået på kommunesektorens inntekter i 2003. Kommunesektorens
frie inntekter anslås nå å øke
med knapt 31/2 pst. fra 2003 til 2004, tilsvarende i underkant
av 5 mrd. kroner.
Departementet vil peke på at anslått
inntektsvekst for kommunesektoren i 2004 blir den høyeste
siden 1997, selv om kommunesektoren ikke kompenseres for skattesvikten.
I tillegg vil kommunesektoren nyte godt av at rentenivået
i gjennomsnitt antas å bli lavere i 2004 enn 2003. Det
bør derfor være gode forutsetninger for kommunesektoren
til å styrke den finansielle situasjonen i 2004.
I proposisjonen omtales forslag til bevilgningsendringer
i budsjettene til Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er
klar over at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren
er svært anstrengt. Dette har ført til en svekkelse
av velferdstilbudet i kommunene og fylkeskommune også i
2004. For å holde kommunebudsjettene i balanse må det gjennomføres
smertefulle endringer i mange av landets kommuner og fylkeskommuner.
De som rammes av dette, er særlig barn, ungdom og eldre
- med andre ord de som er mest avhengig av gode velferdstjenester
i kommunesektoren.
Flertallet vil påpeke
at en annen konsekvens av den dårlige kommuneøkonomien
er økende arbeidsledighet innen helse-, pleie- og omsorgssektoren.
Ifølge tall fra Aetat ved utgangen av mai 2004 er det nå registrert
36 pst. flere arbeidsledige med yrkesbakgrunn innenfor de nevnte
sektorer sammenlignet med situasjonen i januar 2003. Flertallet mener
dette er uakseptabelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at den reelle veksten
i kommunesektorens samlede inntekter fra 2003 til 2004 nå kan
anslås til om lag 33/4 pst., eller drøyt
71/4 mrd. kroner. Inntektsveksten i 2004 blir dermed den
høyeste siden 1997. Disse medlemmer viser
til at realveksten i de frie inntektene i 2004 anslås til
5 mrd. kroner, mens den demografiske utviklingen medfører økte utgifter
i størrelsesorden vel 11/2 mrd. kroner. I tillegg vil
kommunesektoren nyte godt av at rentenivået i gjennomsnitt
antas å bli lavere i 2004 enn i 2003.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren derfor vil ha mulighet til å styrke den
finansielle balansen med anslagsvis 3,5-4 mrd. kroner i 2004. Dette vil
isolert sett tilsi et netto driftsresultat i 2004 på 2-2,5 pst.
For å nå målet om et netto driftsresultat
på 3 pst. mangler det mellom 1 og 2 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at
flere av høringsinstansene ga sin tilslutning til prinsippene
om at kommunene får beholde eventuell merskattevekst og
at det ikke kompenseres for skattesvikt. Det ble vist til at det over
flere år har vært nedgang i skatteinntektene,
og flere reiste spørsmålet om dette er en systemsvikt
som bør drøftes på nytt.
Disse medlemmer viser til brev
fra kommunal- og regionalministeren til komiteen datert 2. juni
2004 der det redegjøres for kommunesektorens skatteregnskap
i perioden 1993-2003. Det framgår av brevet at kommunenes
skatteinntekter er større enn opprinnelig lagt til grunn
i 9 av de siste 11 årene. Skattesvikten begrenser seg til å gjelde
de to siste årene, 2002 og 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen ikke
kompenserer for skattesvikten i 2004, noe som er i tråd
med praksis de senere år, der verken merskattevekst har
blitt trukket inn eller skattesvikt blitt kompensert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det må være samsvar mellom de oppgaver kommunene
skal løse og de pengene kommunene har til rådighet. Disse
medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett
for 2004 der det ble foreslått en styrking av kommunesektorens økonomiske
rammer med 3,5 mrd. kroner utover Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at
budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ga
en styrking for kommunesektoren på 2,2 mrd. kroner utover
Regjeringens forslag til økonomisk ramme i 2004. Disse
medlemmer vil påpeke at den økonomiske
situasjonen i kommunesektoren ville vært betydelig verre
hvis ikke forliket hadde sikret flertall for en betydelig styrking
av kommuneøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at kommunene fikk et økonomisk løft
fra 2003 til 2004, men disse medlemmer er av den
oppfatning at dette må sees i sammenheng med at det oppstod
en skattesvikt på 3,5 mrd. kroner i 2003. Disse
medlemmer viser til merknader under kapittel 1.
Disse medlemmer vil understreke
at kommunesektoren er avhengig av forutsigbarhet for å kunne
levere kvalitetsmessig gode tjenestetilbud til sine innbyggere. Disse
medlemmer viser til at kommunesektoren i de siste årene
har lidd under betydelig svikt i skatteinntektene, noe som har bidratt til å øke
presset i den allerede trange kommuneøkonomien. I kombinasjon
med det sterke presset på økonomien, har kommunene
gjennomgått en rekke store reformer som har ført
til betydelige omveltninger innen kommunesektoren.
Disse medlemmer viser derfor
til at Fremskrittspartiet i Revidert nasjonalbudsjett 2004 foreslo at
kommunene i inneværende år burde kompenseres for
sviktende skatteinntekter, og foreslo derfor en kompensasjon på 700
mill. kroner for 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at sterk svekkelse av netto driftsresultat gjelder både
kommuner og fylkeskommuner. Stor arbeidsledighet og svikt i skatteinntektene vil
i sum bety at kommunene har fått sine inntekter sterkt
redusert i forhold til forutsetningene da de kommunale budsjettene
ble lagt.
Disse medlemmer mener Regjeringen
gir et ukorrekt bilde av inntekstsøkningene i kommunesektoren
fordi skattesvikt i 2003 og 2004 er årsaken til at det
teknisk sett går an å regne seg fram til en slik økning.
I realiteten er inntektssvikten stor og situasjonen forverret og
ikke forbedret. Kommunesektoren får ikke bedre råd
av å ha tapt inntekter.
Disse medlemmer viser til egne
forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2004, der Sosialistisk Venstreparti
innenfor samme ramme som Regjeringen fant rom for å styrke
kommunesektoren med 1,289 mrd. kroner, derav frie inntekter 1,162
mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det innenfor veksten
i de samlede inntektene for 2005 ligger midler til oppfølging
av pågående reformer og handlingsplaner, i første
rekke barnehager og psykiatri. Veksten i de frie inntektene må ses
i sammenheng med at den demografiske utviklingen vil påføre
kommunesektoren økte utgifter. Disse medlemmer viser
til at den demografiske utviklingen i særlig grad er en
utfordring for fylkeskommunene, knyttet til veksten i elevtallet
i videregående opplæring. På denne bakgrunn
legges det opp til en betydelig sterkere prosentvis vekst for fylkekommunene
enn for kommunene. Disse medlemmer vil påpeke
at det har vært merskattevekst i kommunesektoren i 9 av
de 11 siste årene.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at kommunesektoren sin økonomiske situasjon har vorte
kraftig forverra under Samarbeidsregjeringa. Dette heng saman både
med høge pensjonskostnadar og ein dramatisk svikt i skatteinntektene,
men ikkje minst med Regjeringa si nedprioritering av fellesløysingar
til fordel for store skatteletter.
Denne medlemen vil understreke
at det er eit gap mellom dei forventningane som er skapte hjå innbyggjarane
og dei midlane som vert stilte til disposisjon for kommunane. Staten
veltar velferdsoppgåver over på kommunane, men
er ikkje viljuge til å ta det økonomiske ansvaret.
Denne medlemen finn grunn til å minna
om at:
– underbalansen
i kommunesektoren er på om lag 5,5 mrd. kroner.
– det akkumulerte underskotet
i kommunesektoren er på om lag 13 mrd. kroner.
– 117 kommunar står på fylkesmennene
sine lister over kommunar med store økonomiske vanskar.
– netto driftsresultat for kommunesektoren
vart i 2003 rekna til 0,5 pst. 0,1 prosentpoeng svakare enn i 2002.
– skattesvikten i kommunesektoren
i 2003 var på 3,2 mrd. kroner.
– skatteanslaget for kommunesektoren
er no nedskrive med 1,2 mrd. kroner for 2004.
Denne medlemen vil på denne
bakgrunn uttrykkje sterk bekymring for tenestetilbodet til innbyggjarane.
Ein god skule og ei meir verdig omsorg krev eit betre økonomisk
armslag for kommunane.
Denne medlemen viser vidare til
Senterpartiet sitt alternative budsjett for 2004 som inneheldt ein
auke i frie inntekter på 4 mrd. kroner ut over Regjeringa
sitt forslag.
Denne medlemen viser til at Senterpartiet
i samband med RNB føreslår å kompensere
kommunesektoren for skattesvikt i 2004 med 700 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 250 (2002-2003)
fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnehagetilbud
til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet, hvor målene
og valg av virkemidler for barnehagepolitikken ble slått
fast samt Innst. S. nr. 154 (2002-2003) Om søskenmoderasjon
i foreldrebetalingen.
Flertallet registrerer at barnehagesektoren opplever
usikkerhet omkring gjennomføringen av barnehagereformen. Flertallet mener
at svarene som er kommet fra Barne- og familiedepartementet på spørsmål
fra finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
for 2004, viser at departementet ikke har god nok oversikt over
sektorens situasjon.
Flertallet viser til Innst. S.
nr. 250 (2002-2003) der det ble slått fast at det samlede
offentlige tilskuddet skal være om lag 80 pst. fra 1. mai
2004.
Flertallet viser til svar fra
Finansdepartementet til finanskomiteen 12. mai 2004 der det står:
"Samlet innebærer dette en offentlig finansiering
på 77, 8 prosent fra 1. mai 2004. I dette anslaget er verdien av
investeringstilskuddet på 473 mill. kroner holdt utenfor
beregningen (korrigert for innføring av momskompensasjonen).
For å nå en finansieringsandel på nøyaktig
80 prosent fra 1. mai 2004, vil det etter disse anslagene være
en differanse på om lag 280 mill. kroner."
Flertallet viser videre til svar
fra Finansdepartementet til finanskomiteen 18. mai 2004 der det
står:
"I følge departementets beregninger er det
lagt inn tilstrekkelig med midler til å sikre maksimalprisen
på 2 750 kroner, proporsjonal reduksjon av foreldrebetalingen
for deltidsplasser, nasjonale søskenmoderasjonsstandarer
samt ordninger som gir barnefamilier med lavest betalingsevne en
reduksjon i eller fritak for foreldrebetaling."
Flertallet legger dette til grunn.
Flertallet viser til at bevilgningen
til driftstilskuddet har økt betydelig de siste årene.
Den største økningen skjedde fra 1. august 2003
med en helårsvirkning på 1,8 mrd. kroner. Flertallet peker
på at det er en rekke barnehager som uttrykker at de ikke
er i stand til å gjennomføre makspris på kroner
2 750 fra 1. mai 2004. Årsakene til dette kan være
flere, og flertallet merker seg at departementet
i løpet av sommeren skal skaffe seg mer informasjon om
situasjonen.
Flertallet viser til barnehageforliket
og understreker at barnehagereformen skal fullfinansieres med statlige
midler og ikke gjennom kutt i andre kommunale tjenester.
Flertallet viser til notater
som Kommunenes Sentralforbund (KS) og Private Barnehagers Landsforbund
(PBL) leverte til finanskomiteen under høringen på Revidert
nasjonalbudsjett for 2004, som beskriver usikkerheten når
det gjelder finansiering av barnehagereformen. KS hevder at innføring
av søskenmoderasjon på 30 pst. for første
barn og 50 pst. for barn utover dette, vil koste 79 mill. kroner
mer enn departementets anslag. Flertallet viser til
KS sin påstand om at departementet i sine beregninger har
lagt til grunn at ingen kommuner viderefører sine ordninger med
inntektsgraderte satser under kroner 2 750 fra 1. mai.
Flertallet merker seg at den
reelle utbyggingen ikke oppfyller de forutsatte mål.
Ett av målene er full barnehagedekning
i løpet av 2005. I Innst. S. nr. 250 (2002- 2003) heter
det:
"Komiteen konstaterer at det ennå ikke sikkert
kan sies hvor mange plasser som må til. Komiteen slår
fast at målet er full behovsdekning i løpet av
2005. I hvert av årene 2003 og 2004 skal målet
for utbygging være 12 000 plasser. Når vi nærmer
oss 2005 vil vi vite mer om hvordan etterspørselen utvikler
seg. Komiteen mener derfor at det gjenværende utbyggingsbehovet fastsettes
endelig i forbindelse med budsjettet for 2005, slik at det da legges
inn midler til nok plasser til å oppnå full behovsdekning
i løpet av 2005. Regjeringen bes i hvert enkelt budsjettforslag
komme tilbake til hvordan utbyggingen skal fordeles mellom barn
over og under 3 år."
Flertallet er bekymret for at
målet om full barnehagedekning ikke nås i 2005. Flertallet viser til
at til tross for at målene var 12 000 nye plasser i 2003,
ble resultatet ikke flere enn 7 339.
Flertallet har merket seg den
manglende utbyggingstakten av plasser til barn under 3 år
og vil understreke viktigheten av at årets mål
på 12 000 nye plasser hvorav 8 000 til barn under tre år
blir oppfylt.
ECON har på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet
kommet fram til at det er behov for 16 300 nye plasser for å nå full
dekning. Full dekning er en forutsetning for innføring
av makspris trinn 2 fra august 2005. Flertallet er
bekymret for at manglende utbygging av nye barnehageplasser kan
sette innføring av makspris trinn 2 i fare.
Flertallet vil understreke at
målene og virkemidlene i barnehageforliket står
fast og at Regjeringen må følge opp disse.
Flertallet viser til Innst. S.
nr. 250 (2002-2003) fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
om barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet
der økonomisk likeverdig behandling av private og kommunale
barnehager ble slått fast som prinsipp, der stod det følgende:
"Kommunene får en plikt til en økonomisk
likeverdig behandling av private og kommunale barnehager samtidig
som statstilskuddet skal være likt for private og kommunale
lovfestet barnehager."
Flertallet viser også til
Innst. S. nr. 154 (2003-2004) om søskenmoderasjon i foreldrebetalingen
m.m. Flertallet vil påpeke at gjennom denne
innstillingen og Budsjett-innst. S. nr. 2 (2003-2004) ble prinsippene fra
Innst. S. nr. 250 (2002- 2003) poengtert på nytt.
Flertallet viser til forslag
under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2004.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke viktigheten av at en så stor reform
som det barnehagereformen er, også må sikre ansattes
rettigheter. Flertallet viser til Innst. S. nr. 250
(2002-2003) der det heter:
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er glad for at et samlet Storting
nå har enes om en barnehageavtale som sikrer økonomisk
likebehandling av private og kommunale barnehager gjennom lovs form.
Etter disse medlemmers oppfatning vil det være naturlig å se
på hvordan en likebehandling av arbeidstakere kan sikres særlig
med tanke på lønns- og arbeidsvilkår.
Disse medlemmer er av den oppfatning at offentlig støtte
må følges opp med krav til kvalitet, ikke bare
gjennom lov om barnehager og rammeplan, men også gjennom likeverdige
lønns- og arbeidsforhold for private og kommunale barnehager.
Disse
medlemmer ber Regjeringen utrede denne problemstillingen og komme
tilbake til Stortinget på egnet måte."
Komiteen har merket
seg at departementet vil gi ekstra skjønnstilskudd til
de kommuner som taper vesentlig på innlemming av tilskuddet
knyttet til transport av helsepersonell for 2004.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler departementets oppfatning av at det i all hovedsak er de kommuner som
benytter ambulansebåt som synes å ha fått
merkostnader som følge av innlemming av tilskuddet til transport
av helsepersonell. Flertallet legger til grunn at
uheldige virkninger blir rettet opp ved den foreslåtte
justering av fordeling av midler til transport av helsepersonell
ved båtskyss i juni 2004. Flertallet har
merket seg at Regjeringa vil gi kompensasjon ved skjønnstilskudd
til de kommunene som taper vesentlig på innlemminga. Flertallet vil
peke på at denne saken gjelder en rekke mindre distriktskommuner
med sårbar økonomi. Flertallet mener
kommunene skal gis full og varig kompensasjon for merkostnadene. Flertallet vil
vise til brev til komiteen fra Rødøy kommune av
1. juni 2004 der det framgår at kapitalkostnader ikke synes
vurdert i departementets opplegg. Flertallet forutsetter
at departementet kommer tilbake med forslag om oppretting av utilsiktede
virkninger i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2005.
Komiteen har merket
seg at det etableres et nytt innlemmingsopplegg for tilskudd til
grunnskoleinstitusjoner. Det legges nå opp til at berørte
kommuner og fylkeskommuner i 2004 vil få tildelt midler
med utgangspunkt i bevilget tilskudd til den enkelte institusjon
i 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til merknader i Innst. S. nr.
259 (2003 2004) der det påpekes problemer med det foreslåtte
opplegget, og at Regjeringen nå har sett at dette måtte
endres. Disse medlemmer mener at Regjeringen må utrede
innlemminger på en langt bedre måte enn de hittil
har gjort, slik at en før vedtak fattes vet konsekvensene
av endringene.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet
og Senterpartiet har merka seg at Regjeringa no gjer endringar
i innlemmingsopplegget for tilskotet til grunnskuleopplæring
i institusjonar. Desse medlemene meiner dette tilskotet
framleis burde vore øyremerka, då det gjeld berre
eit fåtal kommunar og er ei særs spesiell ordning.
Desse medlemene er uroa over
kva framtid desse institusjonane vil få. Skal ein etablere
ei ordning der kommunane sjølv skal finansiere denne aktiviteten fullt
ut, vil det skape eit usikkert økonomisk grunnlag for vertskommunen
av di elevtalet ved desse institusjonane vil variere, medan dei
faste kostnadane knytt til drifta ikkje kan justerast tilsvarande.
Desse medlemene meiner at i dette
høve må omsynet til at brukarane skal ha eit best
mogleg tilbod stå i fyrste rekke. Da må òg
finansieringa vere sikra.
Et styrket lokaldemokrati og økt kommunal
handlefrihet vil gi kommunene mulighet til å utforme tjenestetilbudet
i tråd med lokale forhold og brukernes samlede behov. På bakgrunn
av dette har Regjeringen lagt til grunn at rammefinansiering skal
være hovedfinansieringsmodell for kommunesektoren. Antallet
og omfanget av øremerkede tilskudd bør derfor
begrenses.
Regjeringen mener at øremerkede tilskudd
bør være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder
som befinner seg i en oppstartsfase, eller brukes til finansiering
av oppgaver som et fåtall kommuner har ansvar for.
Som en oppfølging av forslag i kommuneproposisjonen
for 2004 (St.prp. nr. 66 (2002-2003)) foreslås det å delvis
innlemme vertskommunetilskuddet i 2005. Som følge av innlemmingen
vil kriteriet for psykisk utviklingshemmede bli vektet
opp i kostnadsnøklene i inntektssystemet. Kriteriet vektes
opp slik at alle nye brukere gir et tilskudd på vel 420
000 kroner gjennom inntektssystemet, samlet om lag 435 mill. kroner.
Med en slik delvis innlemming vil kriteriet psykisk utviklingshemmede
i inntektssystemet gi en lik utbetaling per psykisk utviklingshemmet,
også for de psykisk utviklingshemmede som omfattes av vertskommunetilskuddet.
Den resterende delen av vertskommunetilskuddet
vil fremdeles bli tildelt vertskommunene, slik at disse kommunene
både får fordelt midler knyttet til de psykisk
utviklingshemmede gjennom inntektssystemet, og gjennom den gjenværende
bevilgningen på kap. 621 post 61 Tilskudd til vertskommuner.
Statens samlede overføring per psykisk utviklingshemmet
til vertskommunene vil dermed ligge på samme nivå som i
2004.
Slik som foreslått i St.prp. nr. 1
(2001-2002) legges det videre opp til at vertskommunetilskuddet
fra 2005 reduseres i takt med at antall personer som omfattes av ordningen
faller fra.
Øremerket tilskudd til lavterskel helsetiltak
tildeles kommuner med mange rusmiddelmisbrukere med omfattende helseproblemer
og høy forekomst av overdosedødsfall.
Innlemmingen må sees i sammenheng med
ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet, samt
bruk av skjønnsmidler til kommuner med særskilte
utgiftsbehov på rusområdet som ikke fanges opp av
den nye kostnadsnøkkelen.
Fra 1. januar 2002 har fylkeskommunene hatt
det finansielle ansvaret for lærlingeordningen, med unntak
av tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger med særskilte
behov.
En evaluering av tilskuddsordningen som ble
foretatt i 2003 viser at om lag 60 pst. av lærlingene med
særskilte behov består fag-/svenneprøve
eller oppnår kompetansebevis. Både fylkeskommuner
og bedrifter synes å være klar over behovet for
og nytten av ekstra ressurser til bedrifter som tar inn lærlinger
med særskilte behov. Fylkeskommunene bør ha det
fulle finansielle ansvaret for lærlingeordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener
at kommunesektoren må ha reell handlefrihet. Dermed legges også grunnlaget
for et styrket lokaldemokrati. For å oppnå dette
må det være samsvar mellom de oppgaver kommunene
skal utføre og de økonomiske ressurser de har
til rådighet. Flertallet vil påpeke
at det er dette som er den største utfordringen i kommunesektoren
i dag. Flertallet mener at regjeringen Bondevik II
sin manglende prioritering av økonomien i kommunesektoren,
er en viktig årsak til at det politiske handlingsrommet
i kommunene er blitt betydelig redusert de siste årene.
Dette har ført til at det lokale demokratiet er blitt svekket.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at et styrket lokaldemokrati
og økt kommunal handlefrihet vil gi kommunene mulighet
til å utforme tjenestetilbudet i tråd med lokale
forhold og brukernes samlede behov. På bakgrunn av dette
er disse medlemmer positive til at rammefinansiering
skal være hovedfinansieringsmodell for kommunesektoren.
Antallet og omfanget av øremerkede tilskudd bør
derfor begrenses.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i 2004 kommer om lag 70 pst. av kommunesektorens inntekter
som frie inntekter. Disse medlemmer er av det syn
at det er riktig at hovedfinansieringen av kommunene skjer gjennom frie
rammeoverføringer slik at man opprettholder et sterkt selvstyre
i kommunene. Disse medlemmer vil likevel understreke
at dette må skje etter at alle innbyggerne er sikret forsvarlige
tjenester forbundet med skole, helse og omsorg. Disse medlemmer vil
videre understreke at gjennom stykkprisfinansieringen vil kommunenes
rammefinansiering dekke færre oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil gi kommunene reell frihet og sikre
finansiering av de oppgavene kommunen har og fremmer derfor forslag
som ville bety mye for økonomisk handlefrihet, frihet for
de som er mest avhengig av fellesskapsløsninger for å kunne
fungere optimalt og større frihet for kommunene til å påvirke
egne inntekter. Disse medlemmer viser til forslag
om forsøk med friere kommunalt skattøre ellers
i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at kommunesektoren i all hovedsak skal være rammefinansiert. Øremerkede
tilskudd skal som hovedregel være forbeholdt viktige nasjonale
prioriteringsområder i en oppstartsperiode eller finansiering
av oppgaver som få kommuner har ansvar for. Flertallet er
derfor prinsipielt for innlemming av øremerkede tilskudd
for å øke det lokale selvstyret.
Flertallet mener imidlertid at
de øremerkede ordninger som skal innlemmes, må være
fullfinansiert. Flertallet frykter at en underfinansiering
vil føre til at tilbudet kan forsvinne eller i beste fall
forringes. Flertallet kan derfor ikke støtte
forslag om innlemming av tilskudd som ikke er fullfinansiert.
På bakgrunn av dette kan ikke flertallet støtte Regjeringens
forslag til innlemming av tilskudd i 2005.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at i 2004 kommer om lag
70 pst. av kommunesektorens inntekter som frie inntekter. For å sikre
kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet
til å tilpasse tjenesteytingen til brukernes behov, mener disse
medlemmer at rammetilskudd skal være hovedfinansieringsmodellen for
kommunesektoren. Øremerkede tilskudd bør etter disse
medlemmers mening forbeholdes viktige nasjonale prioriteringsområder
i en oppstartfase, eventuelt til å finansiere oppgaver
som bare enkelte kommuner har ansvaret for.
For å styrke det kommunale selvstyre, ønsker disse medlemmer å ytterligere
redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd i årene
fremover.
Disse medlemmer viser til at
de fleste øremerkede ordninger er finansiert ved en kombinasjon
av øremerking og rammeoverføring, og stiller seg
derfor undrende til argumentet om at øremerkede ordninger som
skal innlemmes, må være fullfinansiert. Disse medlemmer viser
til at en innlemming vanligvis vil medføre at kommunen
selv kan disponere hele overføringen i samsvar med lokale
og individuelle behov uten å ta hensyn til detaljstyrte
statlige rapporteringskrav og tilpasninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at det er Regjeringens
opplegg for kommunenes økonomi gjennom flere år,
og ikke øremerking, som er den største trussel
mot lokaldemokratiet og friheten. En hovedoppgave for lokalpolitikere
blir å lete etter ting å kutte i og noen å si
opp, framfor å gi folk bedre skoler, omsorg og full barnehagedekning.
Inntektene holder ikke følge med oppgavene og befolkningsveksten,
og det kompenseres ikke engang for sviktende skatteinntekter. Innlemmingene
blir en frihet for staten til å fraskrive seg finansieringsansvaret. Disse
medlemmer viser til at ubalansen i kommunesektoren må rettes
opp først. Uten samsvar mellom inntekter og utgifter, kan
innlemming av øremerkede tilskudd være en måte
Regjeringen skyver fra seg ansvaret for finansieringen av oppgaver
på.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
bidra til å innlemme øremerkede tilskudd i rammene
og forenkle kommunale regler, men viktigste jobb er å øke
rammene slik at folk kan være sikre på at kommunene
kan tilby gode skoler og omsorg.
Disse medlemmer viser til egne
programformuleringer der det står:
"Staten skal fastsette minimumsstandarder som er grunnleggende
for folks velferd, uansett hvilken kommune de bor i. Utover dette
bør storting og regjering gi kommunene frihet. Grunnleggende
rettigheter først, deretter mest mulig frihet til lokale
prioriteringer. Statlige reformer og pålegg skal fullfinansieres."
Disse medlemmer vil gi kommunesektoren råderett
over en langt større andel av landets totalressurser enn
det Regjeringen vil, fordi disse medlemmer mener
at kommunesektoren er bedre egnet enn staten til å disponere
midlene rett. Inntektsøkningen blir lagt inn i hovedsak
som frie inntekter. Dette vil gi kommunesektoren både større
ansvar og større frihet til å foreta lokale prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er opptatt av å styrke
lokaldemokratiet og øke den lokale handlefriheten for at
tjenestetilbudet skal kunne utformes og tilpasses lokale og individuelle behov.
Av hensyn til valgfriheten og mangfoldet mener disse medlemmer det
er viktig å legge til rette for valgfrihet også innenfor
skole- og barnehagesektoren. Disse medlemmer finner
det oppsiktsvekkende at Sosialistisk Venstreparti tar til orde for
en sterk sentral styring, noe som må tolkes dithen at de
vurderer lokalpolitikere og innbyggerne for øvrig til å være
uskikket til å gjøre hensiktsmessige lokalpolitiske
beslutninger eller gode personlige valg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) Kommuneproposisjonen
for 2003 skrev Sosialistisk Venstrepartiom
prinsipper for øremerking og rammefinansiering. I korthet
går dette ut på:
– Økning
i ramma betyr mest for økt handlefrihet.
– Tilskudd til oppgaver som skal
videreføres og til oppgaver som alle kommuner har tilnærmet
likt ansvar for, innlemmes, ikke avvikles. Innlemming må følges
av en justering av kriteriene.
– Tilskuddet må oppreguleres
til å dekke utgiftene før innlemming.
– Øremerkinger som gjelder
oppgaver noen og ikke alle kommuner har, eller som skal dekke nasjonale behov,
videreføres.
– Øremerking av tilskudd
i oppbyggingsfaser.
– Øremerkinger av tilskudd
til tiltak for funksjonshemmede må sikres som en rettighet
før innlemming eventuelt sikres annen statlig fullfinansiering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet svært kritiske til innlemmingen av flere øremerkede
tilskudd inn i det ordinære rammetilskuddet. Omleggingen
av flere øremerkede tilskudd er ikke tilrådelig
innenfor det inntektssystemet som finnes i dag. Argumentasjonen om
at innlemmingen er basert på antagelse om at lokale politikere
vet best å prioritere er svært betegnende, nettopp
fordi de tiltakene som nå faller utenfor øremerking
vil bli satt opp mot andre viktige, men dessverre underfinansierte
oppgaver. Det betyr at når det øremerkede tilskuddet
overføres til rammefinansieringen, så må disse
institusjonene konkurrere om kronene til andre også viktige
tilbud, med det resultat at et av tilbudene vil tape kampen om kronene. Disse
medlemmer konstaterer at dette allerede har skjedd i flere kommuner,
og at den friheten Regjeringen har proklamert at kommunene nå får,
er en fiktiv frihet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,går imot at tilskudd til vertskommuner
delvis skal innlemmes i ramma. Flertallet er kjent
med at tilskuddet gjelder for 33 kommuner som hadde store HVPU-institusjoner,
og der mange av beboerne ikke flyttet tilbake til sin opprinnelige
hjemkommune etter at institusjonen ble lagt ned som følge
av reformen.
Flertallet frykter at forslaget
om delvis innlemming av tilskuddet til vertskommuner vil få negative økonomiske
virkninger og skape en uforutsigbar situasjon for de kommunene som
berøres. Flertallet mener for øvrig
at innlemming av tilskuddet til vertskommuner må sees i
sammenheng med en helhetlig gjennomgang av kommunesektorens inntektssystem.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Tilskuddet til vertskommuner innlemmes
ikke i rammetilskuddet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enige i at øremerkede
tilskudd til flyktninger, asylsøkere og arbeidsmarkedstiltak
ikke medregnes i rammen for kommuneopplegget.
Disse medlemmer viser til at
det meste av statlige midler til tiltak for psykisk utviklingshemmede overføres
gjennom inntektssystemet, der antallet psykisk utviklingshemmede
i kommunene er eget beregningskriterium. Målet med tilskuddet
til vertskommuner har vært å skjerme 33 vertskommuner
for sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede mot omfordelingsvirkninger
i inntektssystemet. Disse medlemmer viser til at
det i 2004 var registrert 1 038 psykisk utviklingshemmede i vertskommunene
som ble omfattet av ordningen.
Disse medlemmer viser til departementets
forslag om å overføre til inntektssystemet om
lag 84,4 mill. kroner som følge av reduksjonen i antall
psykisk utviklingshemmede som omfattes av vertskommunetilskuddet.
I proposisjonen er det ikke vurdert om disse midlene skal inngå i
overgangsordningen i inntektssystemet. Disse medlemmer vil
be departementet komme tilbake med en nærmere vurdering
av dette i statsbudsjettet for 2005. Dette for å følge
opp avtalen mellom Sosialdepartementet og vertskommunene inngått
i 2001.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens plan om å innlemme
tre tilskudd helt eller delvis i 2005, herunder tilskudd til vertskommuner.
Disse medlemmer er positive til
delvis innlemming av vertskommunetilskuddet i 2005, der kriteriet for
psykisk utviklingshemmede blir vektet opp i kostnadsnøklene
i inntektssystemet slik at alle nye brukere gis et tilskudd på vel
420 000 kroner. Med en slik delvis innlemming vil kriteriet psykisk
utviklingshemmet gi en lik utbetaling per psykisk utviklingshemmet,
også for de som omfattes av vertskommunetilskuddet. Disse
medlemmer er enig i at den resterende delen av tilskuddet
fremdeles skal tildeles vertskommunene, slik at disse kommunene
både får fordelt midler knyttet til de psykisk
utviklingshemmede gjennom inntektssystemet, og gjennom den gjenværende
bevilgningen på kap. 621 post 61 Tilskudd til vertskommuner.
Det er viktig for disse medlemmer å understreke
at statens samlede overføringer per psykisk utviklingshemmede
til vertskommunene vil være på samme nivå som
i 2004 og at ingen av vertskommunene kommer samlet dårligere
ut per psykisk utviklingshemmet som følge av omleggingen. Disse medlemmer viser
til at brukerne som omfattes av vertskommunetilskuddet også kommer
inn under toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet påpeker at tilskuddet sist ble
endret i forbindelse med budsjett for 2002 og at denne endringen
ikke får full virkning før 2005. Før
en endring er gjennomført, endres systemet igjen. Dette
gir stor uforutsigbarhet for vertskommunene, noe som Stortinget
ved omleggingen selv la vekt på ikke skulle skje. Vekten
for antall voksne psykisk utviklingshemmede i kostnadsnøkkelen økes for å ivareta
utgiftsbehovet, men erfaring fra de siste år viser at vekten
imidlertid raskt kan endres når andre behov oppstår.
Disse medlemmer har ment at tilskudd
som går til noen kommuner med særlige oppgaver
andre ikke har, fortsatt kan øremerkes. Vertskommunetilskuddet
vil bli borte av seg selv ettersom disse personene faller fra.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, understreker behovet for å få en
bedre vekting av kriteriene for rusomsorg og psykiatri ved fordeling
av midler til kommunene. Videre viser flertallet til
at Regjeringen, slik Stortinget har bedt om, vil foreta en evaluering
av rusreformen etter 3 års virketid. En slik evaluering
må også vurdere innsatsbehovet og hvordan ressursene
skal fordeles. På denne bakgrunn mener flertallet at
overføringene til kommunenes rusarbeid bør øremerkes
inntil evalueringen er gjennomført.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Tilskuddet til rehabilitering, helsetiltak
for rusmisbrukere innlemmes ikke i rammetilskuddet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
dette er midler som går til lavterskeltilbud i kommuner
med mange overdose-dødsfall, og at ordningen har vært
vellykket. Pengene er målrettet til kommuner med spesielle
behov. Disse medlemmer viser til endringer av kriteriene
for rus og psykiatri, men mener allikevel at dette tilskuddet bør
beholdes som øremerket fordi det møter behov i enkeltkommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til departementets forslag om å innlemme tilskudd
til bedrifter som tar inn lærlinger med særskilte
behov.
Flertallet er kjent med at tilskuddet
kompenserer bedrifter for ekstra arbeid og utgifter de har i forbindelse
med tilrettelegging for lærlinger med særskilte behov.
Flertallet viser til at evalueringen
av tilskuddsordningen, som ble foretatt i 2003, viste at om lag
60 pst. av lærlingene med særskilte behov besto
fag /svenneprøve eller oppnådde
kompetansebevis.
Flertallet viser til at det generelt
er behov for lærlingplasser, og at det enkelte steder i
landet er til dels sterkt behov for flere plasser. Flertallet vil
understreke at det øremerkede tilskuddet har en viktig betydning
overfor en til dels sårbar ungdomsgruppe. Flertallet frykter
at en innlemming av tilskuddet kan føre til at tilbudet
kan forsvinne eller forringes. På denne bakgrunn støtter
ikke flertallet at tilskudd til bedrifter som tar
inn lærlinger med særskilte behov skal innlemmes
i rammetilskuddet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Tilskuddet til bedrifter som tar
inn lærlinger med særskilte behov, innlemmes ikke
i rammetilskuddet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til merknader og forslag i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) om
innlemming av driftstilskudd til barnehager. Flertallet viser
dessuten til omtale i St.prp. nr. 64 (2003-2004) om andre tilskudd
som planlegges innlemmet eller avviklet i 2006. På det
nåværende tidspunkt vil flertallet ikke
ta stilling til Regjeringens forslag om innlemming eller avvikling
av tilskudd for 2006 fordi en ikke har oversikt over kommunenes økonomiske
situasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti slutter seg til de planlagte innlemminger
og avviklinger av øremerkede tilskudd i 2006.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser også til
at noen tjenester er av en slik karakter at det ikke er akseptabelt
eller ønskelig at kvaliteten varierer for mye, eller at
tilbud ikke gis. Dette gjelder særlig tilbud til innbyggere
som ikke selv kan påvirke sin egen situasjon, slik som
utsatte barn og unge, pleietrengende funksjonshemmede. Det er et
ansvar for staten at basale tjenester finnes i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknaden fra Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 259
(2002-2003) Kommuneproposisjonen for 2004, der det heter:
"Disse medlemmer viser til barnehageavtalen, og vil ikke
ta stilling til tidspunktet for innlemming etter 2005. Disse medlemmer
støtter intensjonen og mener at innlemming bør
skje når full dekning, maksimalpris og rett til plass er
gjennomført."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til eigne merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) der det
heiter:
"Medlemen i komiteen frå Senterpartiet stør
innlemming av øyremerka driftstilskot til barnehagar når målet
om full behovsdekking er nådd."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartiviser til merknader og forslag i Innst. S.
nr. 258 (2002-2003).
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti ved flere anledninger har foreslått å innlemme tilskudd
til kirkelig fellesråd i rammetilskuddet, jf. innstilling
fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Innst. S. nr. 149
(2000-2001) om Børs og katedral. Om økonomien
i Den norske kirke, skriver komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti at:
"... selv om statstilskuddet til diakoni, undervisning og
kirkemusikk ble innført for å styrke den offentlige innsatsen
på disse områdene, medfører ordninga
ei faktisk styring av den lokale ressursbruken. Intensjonen i kirkeloven
er at prioriteringen av de kirkelige oppgavene og prioriteringen
mellom dem, herunder diakoni, barne- og ungdomsarbeid, undervisning
og kirkemusikk, skal skje lokalt i et samarbeid mellom kirken og
kommunen. Disse medlemmer mener en innlemming i rammetilskuddet
vil være et riktig tiltak for å øke både
det kirkelige og kommunale lokale selvstyre."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
negative til at tilskudd til rusmiddeltiltak og driftstilskudd til
barnehager skal innlemmes fra 2006. Disse medlemmer viser
ellers til sine merknader under kapittel 4.2.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at Morsa-prosjektet,
ifølge SFT, har oppnådd gode resultater på kort
tid. Flertallet har merket seg signaler fra de ulike
parter i samarbeidet om at tilskuddet til helhetlig vannforvaltning
bør gjenopprettes som øremerket tilskudd. Flertallet forstår
at det i det første året etter innlemming kan
være omstillingsproblemer når et tilskudd innlemmes
i rammen. Slik flertallet vurderer det, vil slike
utfordringer avta over tid. Flertallet vil understreke
betydningen av at samarbeidspartnerne i prosjektet, uavhengig av statlig
tilskuddsform, må arbeide aktivt for å sikre nødvendig
finansiering av prosjektet slik at det kan videreføres. Flertallet vil
følge utviklingen i Morsa-prosjektet i tiden framover.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti gikk
imot innlemming av det øremerkede tilskuddet til helhetlig
vannforvaltning under behandlingen i 2003. Disse medlemmer viser
til at bevilgningen gikk til Morsa-prosjektet som er et helhetlig
vannforvaltningsprosjekt for å redusere forurensning
som truer drikkevannet til nærmere 60 000 mennesker. Disse
medlemmer påpeker at samarbeids-kommunene, fylkeskommunene,
fylkesmennene og faglagene som gjennomførere dette viktige
arbeidet ber om at tilskuddet gjenopprettes som øremerket
tilskudd igjen. Disse medlemmer viser til at finansieringsformene
nå er mindre egnet til slike prosjekt og at det må tillegges
sterk vekt hva som tjener prosjektet og samarbeidspartene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Tilskudd til helhetlig vannforvaltning
trekkes ut av rammetilskuddet og gjenopprettes som øremerket tilskudd."
Medlemen i Senterpartiet vil
vise til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) der denne medlemen gjekk
imot innlemming av tilskot til vassforvaltning.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
at samlet skjønnsramme for 2005 settes til 3 988 mill. kroner.
Dette er en økning på 30 mill. kroner sammenliknet
med 2004.
For kommunene foreslår departementet
at samlet ordinær skjønnsramme settes til 2 474
mill. kroner. Den ekstraordinære skjønnsrammen
til kommunene er på 298 mill. kroner.
For fylkeskommunene foreslår departementet
at samlet ordinær skjønnsramme settes til 1 147
mill. kroner. Den ekstraordinære skjønnsrammen
for fylkeskommunene er på 69 mill. kroner.
Det ekstraordinære skjønnet
går til kommuner og fylkeskommuner som tapte på omleggingen
av inntektssystemet i 1997. I løpet av perioden 2002-2006 avvikles
det ekstraordinære skjønnet med 1/5 hvert år. I
2005 utgjør det ekstraordinære skjønnet
til kommuner og fylkeskommuner 366 mill. kroner. I forhold til 2004 reduseres
ekstraordinært skjønn med 366 mill. kroner.
Den totale ordinære skjønnsrammen
er satt til 3 622 mill. kroner. Dette er en økning på 397
mill. kroner i forhold til 2004. Den ordinære skjønnsrammen
er med noen justeringer videreført på samme nominelle
nivå som i 2004. I tillegg er det lagt inn 410 mill. kroner
til kompensasjon for merutgifter som kommunesektoren har på grunn
av omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
De endringer som er gjort i inntektssystemet 2002-2004, trappes
ytterligere opp i 2005. Kompensasjonen for de kommuner og fylkeskommuner
som taper vesentlig på endringene og som har skatteinntekter
under 110 pst., trappes også opp. Dette medfører
en økning av skjønnstilskuddet på 59
mill. kroner. Flere enkeltelementer bidrar til at skjønnsrammen
reduseres noe. Blant annet skal det særskilte tilskuddet
som kommunene Nannestad og Ullensaker har mottatt i forbindelse
med etableringen av Oslo Lufthavn på Gardermoen, reduseres
med vel 15 mill. kroner i 2005.
Fra og med 2004 er det innført en ny
kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet.
Enkelte kommuner kan ha et særskilt utgiftsbehov knyttet
til rusproblematikk/psykiatriske tjenester, som ikke fanges opp
av den nye nøkkelen. Departementet foreslår å endre
retningslinjene for fylkesmennenes fordeling av skjønnsmidler,
slik at fylkesmennene i tildelingen også bes om å vurdere
kompensasjon til kommuner som har ekstraordinære kostnader
knyttet til å gi tjenester til mennesker med rus- og psykiatriproblemer,
og som taper på endringer av kostnadsnøkkelen.
Departementet foreslår å ta
inn et punkt i retningslinjene til fylkesmennene hvor det bes om å ta
hensyn til kommuner som har spesielt høye kostnader knyttet
til særlig ressurskrevende brukere, og hvor dette ikke fanges
tilstrekkelig opp gjennom inntektssystemet og toppfinansieringsordningen
for særlig ressurskrevende brukere.
Komiteen viser til
at den foreslåtte samlede skjønnsrammen for 2005
er satt til 3 988 mill. kroner, fordelt på 3 622 mill.
i den ordinære skjønnsrammen og 366 mill. til
den ekstraordinære skjønnsrammen. Komiteen viser
til at den ekstraordinære skjønnsrammet går
til kommuner og fylkeskommuner som tapte på omleggingen
av inntektssystemet i 1997 og avvikles med 1/5 årlig
i perioden 2002-2006.
Komiteen har merket seg at den
ordinære skjønnsrammen er med noen justeringer
videreført på samme nominelle nivå som
i 2004, men at det i tillegg er lagt inn 410 mill. kroner til kompensasjon
for merutgifter som kommunesektoren har på grunn av omleggingen
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er positiv til at
kompensasjonen for de kommuner og fylkeskommuner som taper vesentlig på endringene
i inntektssystemet gjort i perioden 2002-2006 og som har skatteinntekter
under 110 pst., også trappes opp.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag om å ta inn et punkt i retningslinjene
til fylkesmennene hvor det bes om å ta hensyn til kommuner
som har spesielt høye kostnader knyttet til særlig
ressurskrevende brukere, og hvor dette ikke fanges tilstrekkelig
opp gjennom inntektssystemet og toppfinansieringsordningen for særlig
ressurskrevende brukere. Komiteen viser til at de
statlige rapporteringskravene til kommunene når det gjelder
denne gruppen har vært svært omfattende, og ber
om at departementet redegjør for om rapporteringssystemet
er endret i forbindelse med innføringen av den statlige
toppfinansieringsordningen fra 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag
under kapittel 8.2 om å gi en endelig kompensasjon til
Sør-Trøndelag fylkeskommune med til sammen 55
mill. kroner, herav 30 mill. gjennom skjønnsmidlene for 2005.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt
til å fordele etter skjønn 4 018 mill. kroner
for 2005. Midlene foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd
til kommuner og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringen finner det nødvendig å be
fylkesmennene vurdere bruk av skjønnsmidler til særlig
ressurskrevende brukere. Disse medlemmer viser til merknader
i Innst. S. nr. 258 (2002-2003) om behovet for å redusere
den kommunale egenandelen ytterligere. Regjeringens forslag om å bruke
skjønnspotten tyder på at det vil være
nødvendig. Disse brukernes behov kan ikke ivaretas ved
bruk av skjønnsmessige vurderinger som kan variere fra år
til år og fra kommune til kommune.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i 2005
innføre en statlig toppfinansiering for særlig
ressurskrevende brukere av kommunale tjenester der 100 pst. av utgifter
over 600 000 kroner pr. bruker dekkes av staten. Bevilgningen skal
være en overslagsbevilgning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet mener den ideelle modellen er at staten
sikrer 100 pst. finansiering av behovet til brukere med særlige
behov, ved at ressursene følger brukeren. Disse
medlemmer peker på at i en slik modell kan det
utvikles et fleksibelt system som ivaretar behovet brukeren og eventuelt foresatte
måtte ha.
Disse medlemmer erkjenner imidlertid
at dette ikke har støtte i regjering og storting og fremmer
ikke alternativt forslag. Disse medlemmer vil allikevel be
Regjeringen evaluere den vedtatte modellen, og komme tilbake til
Stortinget i egnet sak med denne evalueringen.
Regjeringen legger opp til å tilbakeføre
en andel av selskapsskatten til kommunene fra budsjettåret
2005. Regjeringens siktemål med omleggingen er å styrke kommunenes
incentiver til å drive næringsutvikling, og dermed
sikre næringsetablering.
For både å unngå uheldige
fordelingsvirkninger kommunene imellom, og beholde incentivene for næringsutvikling,
foreslås det samtidig å innføre en ordning
med symmetrisk inntektsutjevning i kommunenes inntektssystem.
I proposisjonen er det redegjort nærmere
for ulike modeller for tilbakeføring og for anbefalingene
i høringsrunden.
Departementets vurdering er at selskapsskatten
bør tilbakeføres gjennom skattefondsmodellen.
Skattesimuleringsmodellen foreslås midlertidig gjennomført fra
2005. Tilbakeføringen i 2005 vil være basert på tall for
selskapsskatt fra inntektsåret 2002. Skattesimuleringsmodellen
erstattes av skattefondsmodellen fra 2007. Skattefondsmodellen vil
i 2007 være basert på skattetall for 2005.
Med skattefondsmodellen blir selskapsskatten
en reell kommunal skatt med kommunene som skattekreditor. Med denne
modellen får kommunene, både enkeltvis og samlet,
beholde en eventuell merskattevekst (og tilsvarende få et
inntektstap ved skattesvikt). Det er departementets vurdering at
skattefondsmodellen gir en klarere kobling mellom selskapsskatten
og næringsutvikling i kommunene, enn skattesimuleringsmodellen
hvor pengene blir tilført kommunene som rammetilskudd.
Departementet mener også at koblingen
mellom skatteinntekter og næringsutvikling blir tydeligere
med skattefondsmodellen, fordi selskapsskatten blir tilført kommunene
raskere (året etter innbetaling) enn ved skattesimuleringsmodellen
(to år etter innbetaling).
Departementet mener at det ikke bør
etableres en overgangsordning i forbindelse med tilbakeføringen
av selskapsskatt. Med de foreslåtte endringene i inntektsutjevningen
reduseres omfordelingen mellom kommunene. Det kan imidlertid være
aktuelt å bruke skjønn for å dempe fordelingsvirkningene.
Det ble ikke etablert en overgangsordning ved avviklingen av selskapsskatten
i 1999.
En tilføring av en andel av selskapsskatten
til kommunene vil ikke komme i tillegg til øvrige inntekter. Ved
innføring av forslaget vil personskatteinntektene til kommunene
samlet sett bli redusert tilsvarende kommunenes proveny fra selskapsskatten.
Kommunenes inntekter fra naturressursskatten vil ikke bli redusert.
Det er en sammenheng mellom kommunenes inntektsnivå og
konsekvensen av omleggingen. Det er stort sett kommuner med et inntektsnivå under
gjennomsnittet som tjener på omleggingen. Denne kommunegruppen
tjener i gjennomsnittet om lag 100 kroner per innbygger på at
selskapsskatten tilbakeføres og inntektsutjevningen omlegges.
Kommuner med utgiftskorrigerte frie inntekter
over landsgjennomsnittet taper på omleggingen. Tapet per innbygger øker
dessuten med stigende inntektsnivå.
Det er hovedsakelig mellomstore og store kommuner som
i utgangspunktet vinner på omleggingen. Bergen, Stavanger
og Trondheim vinner i gjennomsnittet 769 kroner per innbygger, mens
kommuner med over 20 000 innbyggere (ekskl. de fire storbyene og
kraftkommuner) i gjennomsnittet ikke får forandret sine
inntekter som følge av reformen. Det er Oslo kommune og kraftkommunene
som taper mest på reformen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at kommunesektoren sikres stabile og forutsigbare økonomiske
rammer. Flertallet mener dette må være
et førende prinsipp for endringer i inntektssystemet.
Flertallet viser til at et klart
flertall av kommunene er imot at deler av selskapsskatten skal tilbakeføres
til kommunene. 75 pst. av kommunene var negative til forslaget i
høringsrunden. Hovedargumentet til de kommunene som er
imot forslaget, er at det vil gi et mer uforutsigbart inntektssystem. Flertallet mener det
er all grunn til å ta kommunenes motforestillinger på alvor.
Flertallet vil påpeke
at inntektene fra selskapsskatten kan variere mye fra ett år
til et annet, og at tilbakeføring av selskapsskatten vil
føre til at skatteinntektene til kommunene blir mindre
forutsigbare enn i dag. Forutsigbare rammeoverføringer
blir erstattet med mer usikre skatteinntekter. Flertallet konstaterer
at for kommunene er skatt fra bedrifter klart mer ujevnt fordelt
enn skatt fra personlige skattytere. Inntektsutjevningen er selvfinansierende
og summerer seg til null på landsbasis ved at kommunene
selv finansierer denne. Flertallet vil påpeke
at når inntektsforskjellene mellom kommunene øker,
må enten kommunene bidra mer eller så må nivået
for inntektsutjevningen justeres ned. Flertallet mener
at det forslaget Regjeringen har fremmet om selskapsskatt, vil øke inntektsforskjellene
mellom kommunene, og følgelig vil også forskjellene
i tjenestenivået bli større.
Flertallet konstaterer at Regjeringens
forslag om selskapsskatt har betydelige og uakseptable omfordelingsvirkninger.
Flertallet mener at Regjeringen
i for stor grad forutsetter at forslaget om å tilbakeføre
deler av selskapsskatten til kommunene har en incentivvirkning i forhold
til næringsutvikling. Etter flertallets syn
er det en svakhet ved Regjeringens argumentasjon at det tas for
gitt at en tilbakeføring av en andel av selskapsskatten
uvilkårlig vil motivere kommunene til næringsutvikling. Flertallet mener
at man ikke uten videre kan utlede at forslaget vil føre
til økt næringsutvikling.
Flertallet viser til at inntektssystemet
for kommunesektoren allerede inneholder en type inntektsutjevning,
og at Regjeringens forslag innebærer at det kommer en ny
type inntektsutjevning for selskapsskatten. Flertallet mener
dette vil komplisere inntektssystemet unødvendig mye.
Flertallet viser til at Kommunenes
Sentralforbund og Landssammenslutningen av Vasskraftkommuner mener
at tilbakeføringen bør ses i sammenheng med hele
finansieringssystemet for kommunesektoren og at en slik vurdering
bør inngå i Inntektssystemutvalgets arbeid. Flertallet støtter
denne oppfatningen.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget avviser Regjeringens
forslag om å tilbakeføre en andel av selskapsskatten
til kommunene. Stortinget ber Regjeringen sørge for at
Inntektssystemutvalget foretar en vurdering av om en andel av selskapsskatten
bør tilbakeføres til kommunene, og dessuten vurdere
inntektsutjevningen i forhold til virkningene av selskapsskatten
og bruk av virkemidler som i større grad enn skatt kan
motivere til samarbeid mellom kommuner om næringspolitikk."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til prinsippet om tilbakeføring av
deler av selskapsskatten til kommunene fra budsjettåret
2005, der siktemålet med omleggingen er å styrke kommunenes
insentiver til å drive næringsutvikling, og dermed
sikre næringsetablering lokalt.
Disse medlemmer viser til at
departementet har hatt forslaget om tilbakeføring av selskapsskatten
på høring. I høringsnotatet ble det skissert
to alternative modeller for den tekniske tilbakeføringen.
De skisserte modellene, skattesimuleringsmodellen og skattefondsmodellen,
gir lik fordeling mellom kommunene, men skiller seg fra hverandre
med hensyn til hvordan skatten tilbakeføres, og med hvilken
tidsforsinkelse. Disse medlemmer har merket seg at
det etter departementets tolkning er stor grad av sammenfall mellom
konsekvensene av forslaget for den enkelte kommune og kommunenes
høringsuttalelser. De minste kommunene har fortrinnsvis
vært mot reformforslaget der hovedbegrunnelsen har vært
at inntektsgrunnlaget blir mindre forutsigbart. Folkerike kommuner
er stort sett for at en andel av selskapsskatten tilbakeføres
til kommunene og at skattefondsmodellen legges til grunn som modell
for tilbakeføring.
Disse medlemmer viser til at
Kommunenes Sentralforbund under høringen i komiteen om
kommuneproposisjonen ga uttrykk for at de var prinsipielt for en
tilbakeføring av selskapsskatten gjennom skattefondsmodellen
for å skape insentiver for næringsutvikling,
men mente at tilbakeføringen bør ses i sammenheng
med hele finansieringssystemet for kommunesektoren og derfor bør
inngå i Inntektssystemutvalgets arbeid.
Disse medlemmer viser til at
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), som representerer
150 medlemskommuner, under høringen påpekte at
deres medlemmer sammen med KS-medlemmene klart representerer flertallet
av landets kommuner. LVK sine medlemmer var prinsipielt for en tilbakeføring
av selskapsskatten fordi de mente at kommunene skulle ha en selvstendig
beskatningsrett. LVK var kritisk til modellene fordi de etter deres
oppfatning ikke var noen rene skattemodeller. Kriteriene bør
ikke bygge på antall ansatte alene, men må bygge
på andre innsatsfaktorer, for eksempel investert kapital.
De mente at så lenge den foreslåtte ordningen
representerte et nullsum-spill ville det ikke stimulere til økt næringsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet var negative til at selskapsskatten ble
overført til staten, og har de senere år fremmet
en rekke forslag om at denne skatten skulle tilbakeføres.
Disse medlemmer mener dette vil
gi kommunene bedre incentiver for å tilrettelegge for næringsvirksomhet
gjennom tilbakeføringen, men kan ikke se at Regjeringens
opplegg legger godt nok opp til nettopp dette. Disse medlemmer mener
at det bør være et tankekors for Regjeringen at
de svært skattesvake kommunene reelt sett kun vil øke
sine inntekter med 10 øre pr. skapte krone grunnet inntektsutjevningen
og derved undergraver selve initiativet man legger opp til.
Disse medlemmer ønsker
at denne saken tas ut av kommuneproposisjonen og at den i stedet
fremmes som en egen sak for Stortinget i begynnelsen av oktober
2004.
Disse medlemmer er av den oppfattning
at en slik omfattende reform med så store økonomiske
konsekvenser for kommunene bør få en bredere og
bedre behandlingen enn det man har lagt opp til i dag. Disse medlemmer ønsker
i denne sammenheng at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med flere modeller.Disse medlemmer ønsker
at man fremlegger et bredt spekter av modeller, inklusive en modell
hvor all selskapsskatt går tilbake til den aktuelle kommune.
Disse medlemmer er av den oppfattning
at kommunene i dag har gjennomgått en rekke tunge reformer, og
at man derfor må ha forståelse for at kommunene trenger
tid til å fullføre disse prosessene før
nye og omfattende reformer igangsettes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartipåpeker at Regjeringens forslag
går ut på at 5,5 mrd. kroner av selskapsskatten
trekkes ut av rammen, og fordeles til kommunen i forhold til antall arbeidsplasser
som er lokalisert i kommunen. Det er utredet to modeller. Ingen
av modellene er en kommunal skatt og dermed en del av skattesystemet.
Begge er innrettet slik at staten styrer i makro, gir tilbake en
del av skatten året etter og kan derfor trekke i ramma
for alle kommuner for merinntekter noen kommuner får gjennom
selskapsskatten.
Hensikten sies å være å styrke
insentivet til kommuner for å drive god næringspolitikk,
uten at Regjeringen kan påvise noen sammenheng mellom kommunal
næringssatsing og selskapsskatten. Det anføres heller
ikke noen prinsipielle argumenter for eller foretas noen vurdering
av hvilken beskatningsrett kommuner bør ha. Disse
medlemmer viser til at det er et fåtall kommuner
som kommer heldig ut og mange lavinntektskommuner taper. Disse
medlemmer vil understreke at endringen bidrar til å øke
inntektsforskjellene mellom kommunene ytterligere. Disse medlemmer viser
til at kvalitet og kvantitet i kommunale tjenester har en godt dokumentert
sammenheng med rammene og inntektene, og at inntektene nå er
for skeivt fordelt.
Disse medlemmer var for statliggjøring
av selskapsskatten for å kunne fordele inntektene bedre mellom
kommunene etter behov.
Disse medlemmer ønsker
bedre inntektsutjamning mellom kommunene og ikke større
inntektsforskjeller og vil derfor gå imot Regjeringens
modeller og avventer Borgeutvalget for en totalvurdering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti slutter seg til omleggingen av inntektsutjevningen
til symmetrisk utjevning parallelt med at en andel av selskapsskatten
tilbakeføres til kommunene gjennom skattesimuleringsmodellen
som en midlertidig ordning. Disse medlemmer mener at
omfordelingsvirkningene kan dempes ved å la kommunenes
inntekter fra selskapsskatten inngå i et system med symmetrisk
inntektsutjevning. I forhold til dagens inntektsutjevning innebærer
dette isolert sett en omfordeling fra skattesterke til skattesvake
kommuner. Disse medlemmer mener at ved å foreta
denne endringen i inntektsutjevningen ivaretas insentivvirkninger
som ligger i en kommunal selskapsskatt, samtidig som omfordelingsvirkningene
som følge av tilbakeføringen av en andel av selskapsskatten reduseres. Disse
medlemmer har merket seg at tilbakeføringen i 2005
vil være basert på tall for selskapsskatt fra
inntektsåret 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at symmetrisk inntektsutjamning er mer rettferdig. Det vil gi
store utslag for enkeltkommuner og kan vanskelig gjennomføres
uten at ubalansen i kommuneøkonomien først rettes
opp og totalramma økes, slik at det blir mulig for kommuner som
taper å akseptere rettferdige endringer. Disse medlemmer vil
særlig påpeke Oslos situasjon og at et slikt prinsipp
ikke kan gjennomføres uten at Oslos situasjon er ivaretatt
gjennom andre ordninger.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens modell ikke innebærer symmetrisk utjamning,
men er en modell med litt mer utjamning enn i dag.
Disse medlemmer støtter
prinsippet om symmetrisk inntektsutjamning, men vil avvente Borgeutvalget
for å vurdere helheten før endringer vedtas.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter vurderingen om
at selskapsskatten bør tilbakeføres gjennom skattefondsmodellen
fra 2007. Med denne modellen blir selskapsskatten en reell kommunal
skatt med kommunene som skattekreditor. Etter disse medlemmers mening
gir skattefondsmodellen en klarere kobling mellom selskapsskatten
og næringsutvikling i kommunene, enn skattesimuleringsmodellen
hvor pengene blir tilført kommunene som rammetilskudd. Disse
medlemmer mener også at koblingen mellom skatteinntekter
og næringsutvikling blir tydeligere med skattefondsmodellen,
fordi selskapsskatten blir tilført kommunene raskere (året
etter innbetaling) enn ved skattesimuleringsmodellen (to år
etter innbetaling).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser videre til at det i proposisjonen
varsles en relativt moderat vekst i de frie inntektene for neste år.
Dette er et moment som kan tilsi at det er ønskelig å ytterligere
dempe omfordelingsvirkningene, og disse medlemmer ber derfor Regjeringen
i egen sak, senest i begynnelsen av oktober 2004, vurdere tiltak som
bidrar til dette.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en slik omfattende skattereform, med så store økonomiske konsekvenser
for kommunene, bør få en bred utredning for å sikre
et best mulig beslutningsgrunnlag. Disse medlemmer vil
i tillegg peke på at denne reformen kommer i en periode
hvor kommunesektoren er pålagt store utfordringer gjennom
endringer i inntektssystemet, og omfattende reformer vedtatt i Stortinget.
Disse medlemmer forutsetter at
tilbakeføring av en andel av selskapsskatten begynner å virke
fra 2005, men anmoder Regjeringen om å komme tilbake med ulike
alternativer til innfasing og innretting av en slik reform. I tillegg
til den modell som Regjeringen har foreslått i kommuneproposisjonen
bør det utredes en modell med kompensasjon/trekk
på 60 pst. pluss 30 pst., innført over ett og
to år, en modell hvor all selskapsskatt går tilbake
til den aktuelle kommune samt andre alternative modeller.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en egen sak om selskapsskattereformen
i begynnelsen av oktober 2004, hvor flere mulige modeller utredes."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet registrerer
at Regjeringa fremjar forslag om å føre ein del
av selskapsskatten attende til kommunane. Forslaget inneber ein
reduksjon av kommunane sin personskattinntekt på 5,5
mrd. kroner. Desse midlane vert førte attende til kommunane
etter andre fordelingsprinsipp. Denne medlemen vil
vise til at den reelle omfordelinga kommunane imellom er på om
lag 800 mill. kroner.
Denne medlemen meiner prinsipielt
at kommunane skal ha større kontroll enn i dag over eigne
skatteinntekter. Denne medlemen kan imedan ikkje
gå inn for eit opplegg som utelukkande er ei omfordeling frå dei
350 kommunane som taper på ordninga, til dei om lag 80
kommunane som tener på forslaget.
Denne medlemen konstaterer at
Regjeringa sitt opplegg inneber at kommunane samla sett ikkje får auka
sine inntekter og at dei økonomiske skilnadane kommunane
imellom aukar.
Denne medlemen meiner inntektssystemet
først og fremst skal fungere slik at alle kommunar skal
ha dei same høvet til å tilby kommunale tenester.
Denne medlemen kan ikkje sjå at dette omsynet er ivareteke ved
forslaget. Dennemedlemen viser til
at desse endringane kjem i tillegg til ei rekkje endringar i inntektssystemet
som alt er innførte, endringar som har gjeve omfattande
omfordelingsverknader kommunane imellom. Denne medlemen viser
til at dette gjeld til dømes avvikling av ekstraordinært
skjønn, innføring av urbanitetskriterium, høgare
skatteandel og nedjustering av rammeoverføringane. Summen
av desse endringane i inntektssystemet legg eit sterkt press på økonomien
i mange kommunar.
Denne medlemen viser til at dei
endringane Regjeringa føreslår i selskapsskatt
og inntektsutjamning vil forsterke verknadane av ujamn næringsstruktur og
lønsskildnader mellom landsdelane.
Denne medlemen meiner det opplegget
Regjeringa føreslår er lite eigna til å styrke
næringsutviklinga i kommunane. Denne medlemen vil
på denne bakgrunn gå imot Regjeringa sitt framlegg
om tilbakeføring av ein del av selskapsskatten til kommunane
og omlegginga av inntektsutjamninga til symmetrisk inntektsutjamning
slik Regjeringa føreslår.
Fram til 2010 vil antallet ungdommer mellom
16-18 år øke betydelig sterkere enn befolkningen
for øvrig, og det vil derfor være en stor utfordring å gi
et utdanningstilbud til denne gruppen.
Fylkeskommunene fikk i 2004 en sterkere vekst
i de frie inntektene enn kommunene. Også i 2005 ønsker Regjeringen å legge
opp til en sterkere vekst i de frie inntektene for fylkeskommunene.
Departementet vil samtidig vurdere tildeling av skjønn
til fylkeskommuner med særskilt stort investeringsbehov
knyttet til videregående opplæring.
Kommunal- og regionaldepartementet gjennomførte i
2002 et forprosjekt i samarbeid med SSB om betydningen av kapitalkostnader
og hvordan de bør behandles i inntektssystemet. Forprosjektrapporten
viste at kommunene på kort eller mellomlang sikt kan ha
problemer med å tilpasse tjenestetilbudet til befolkningsendringene.
Særlig i vekstkommuner kan dette gi et velferdstap fordi
befolkningen opplever mangler i tjenestetilbudet fra kommunenes
side. SSB peker på at fraflyttingskommuner og kommuner
med nedgang i folketallet vil kunne få høyere
kapitalutgifter i takt med nedgang i folketallet. Det blir færre
som må dele de samme kostnadene.
SSB har nå foretatt en mer omfattende
analyse av kapitalkostnadene til kommunene på skolesektoren. Analysen
som her er foretatt bekrefter resultatene i forprosjektrapporten.
Nivået på avskrivningene per innbygger øker
med inntektsnivået i kommunene og andelen barn i grunnskolen.
På kort sikt kan vekst-kommunene ha lavere avskrivninger
enn andre kommuner som følge av treghet i tilpasning av
tjenestetilbudet, og mulighetene til å utnytte kapasiteten
maksimalt. Analyse av befolkningsendringer over den siste tjueårsperioden
tyder heller ikke på at vekstkommuner har høyere
kapitalutgifter enn andre kommuner.
Det nye regelverket for den regionale differensieringen
av arbeidsgiveravgiften, som ble vedtatt i forbindelse med budsjettet
for 2004, innebærer at nullsatsen for arbeidsgiveravgift
i Finnmark og Nord-Troms blir opprettholdt, og at satsene som gjaldt
i 2003, blir videreført for fiskeri- og landbrukssektoren.
For det øvrige næringslivet, med unntak av transportsektoren, ble
satsene som gjaldt i 2003, videreført innenfor den vedtatte
fribeløpsgrensen. I avgiftssonene 3 og 4 ble det innført
overgangssatser for foretak som ikke fullt ut skjermes av fribeløpsordningen.
Overgangsordningen, som er godkjent av ESA, innebærer en
gradvis opptrapping av satsene i sonene 3 og 4 fram til 2007. De økte
skatteinntektene som følger av omleggingen av avgiftssystemet,
blir i sin helhet tilbakeført til distriktene gjennom bevilgninger
til kompensasjonstiltak.
Omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
medfører isolert sett økte utgifter for kommunesektoren.
Regjeringen har imidlertid lagt opp til, i tråd med Stortingets
vedtak, å kompensere kommunesektoren fullt ut for de beregnede
påløpte merutgifter. I 2005 anslås kommunene å få en økning
i forhold til 2004 på 348 mill. kroner i direkte påløpte merutgifter,
mens fylkeskommunene vil få 62 mill. kroner i direkte påløpte
merutgifter. Kommunesektorens inntektsramme vil derfor i 2005 styrkes
tilsvarende statens inntektsøkning som følge av
omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Kommunal- og regionaldepartementet anslår
at kommunene og fylkeskommunene vil få henholdsvis 1 805 og
342 mill. kroner i økte utgifter når omleggingen
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er fullt gjennomført
(i 2007).
Fram til 2003 ble innbyggertilskuddet basert
på befolkningstall per 1. januar året før
budsjettåret, mens tilskuddet fra og med 2003 er basert
på nyere befolkningstall per 1. januar i budsjettåret.
Begrunnelsen for å endre telletidspunktet for innbyggertallene
var at kommuner med befolkningsvekst raskt skal få kompensasjon
for nye innbyggere, jf. St.prp. nr. 64 (2001-2002).
Kriteriedataene som brukes ved beregning av
utgiftsbehov per kommune kan deles inn i to grupper: Kriteriedata
som angir
1. innbyggertall fordelt
på ulike aldersgrupper
2. antall innvandrere, psykisk utviklingshemmede, antall
elever i private skoler, reiseavstand, antall skilte m.m.
På tidspunktet for beregning av endelig
innbyggertilskudd foreligger ikke ny informasjon om kriteriedata
i gruppe 2. Ved beregning av det endelige innbyggertilskuddet i
juni 2004 vil Kommunal- og regionaldepartementet derfor ikke oppdatere
utgiftsutjevningen til disse kriteriene. Dette avviker noe fra fjorårets
beregninger hvor utgiftsutjevningen til disse kriteriene ble delvis
oppdatert.
Det endelige innbyggertilskuddet i 2004 er dermed basert
på at
a) innbyggertilskudd
før utgiftsutjevning beregnes ved å benytte nyere
befolkningstall (som i 2003)
b) utgiftsutjevning knyttet til befolkningens
alderssammensetning beregnes ved bruk av nyere befolkningstall (som
i 2003)
c) utgiftsutjevning knyttet til øvrige
kriterier oppdateres ikke ved beregning av det endelige innbyggertilskuddet.
Justeringen i beregningsmetoden vil for de fleste kommuner
ikke gi store utslag, men vil ivareta kommuner med sterk vekst på en
bedre måte.
For 2005 foreslås det to endringer
som medfører en justering av kostnadsnøkkelen
for kommunene:
– delkostnadsnøkkelen
for grunnskole i inntektssystemet justeres opp i tråd med økningen
i rammetilskudd knyttet til timetallsveksten i grunnskolen
– kriteriet "Psykisk utviklingshemmede
16 år og over" justeres opp i kostnadsnøkkelen
i tråd med den delvise innlemmingen av vertskommunetilskuddet.
Komiteen viser til
at antallet ungdommer mellom 16-18 år vil øke
betydelig i årene framover, noe som vil gi fylkeskommunene
en betydelig utfordring i å gi et videregående
utdanningstilbud til denne gruppen. Komiteen mener
at utgiftsveksten som følger den samlede elevtallsutviklingen
vil være et viktig hensyn ved fastsettelse av de samlede
inntektsrammene for fylkeskommunene. Komiteen slutter
seg til at det også i 2005 legges opp til en sterkere vekst
i de frie inntektene for fylkeskommunene enn for kommunene. Komiteen viser
til at det er store forskjeller fylkeskommunene imellom med hensyn
til den demografiske utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at disse forskjellene
fanges opp gjennom utjevningen i inntektssystemet som fra og med
2003 er basert på folketall fra samme år som utjevningen
skjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at antall ungdommer mellom 16-18 år vil øke
betydelig frem til 2010. Disse medlemmer sier på dette
grunnlaget seg enig med Regjeringen at det er behov for økte
overføringer til fylkeskommunene med bakgrunn i det økende
elevtallet på videregående skoler. Disse
medlemmer vil understreke at hadde man fulgt Fremskrittspartiets stykkprissystem,
hadde det ikke vært nødvendig å tilføre
fylkeskommunen mer penger.
Komiteen har merket
seg at Allforsk, på oppdrag fra UFD, har gjennomført
en analyse av kostnads- og etterspørselsforhold i videregående
opplæring som skal inngå som en del av grunnlagsmaterialet
for Inntektssystemutvalget. Komiteen er oppmerksom på at
sterk vekst i elevtallet også kan gi sterk vekst i kapitalutgiftene. Komiteen slutter
seg derfor til departementets vurdering om tildeling av skjønn
til fylkeskommuner med særskilt stort investeringsbehov knyttet
til videregående opplæring.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kostnadsauken knytt til demografiske endringar er rekna
til 1,4 mrd. kroner i 2005. Fleirtalet registrerer
at fylkeskommunane no får ein større del av midlane fordi årskulla
i vidaregåande skulealder aukar kraftig. Dette stiller
fylkeskommunane overfor store utfordringar både i forhold
til investeringar og driftsoppgåver. Fleirtalet er
einig i at fylkeskommunane skal ha ein prosentvis større
del av veksten i frie inntekter enn dei har hatt dei seinare åra.
Fleirtalet viser òg
til at størsteparten av fylkeskommunane sin økonomi
gjeld vidaregåande opplæring. Fleirtalet registrerer
at alle fylkeskommunar opplever ein betydeleg auke i talet på 16-18 åringar.
Samstundes kan fylkeskommunar med svak befolkningsvekst møte
ein relativ nedgang i inntektene av di innbyggjartilskotet rekna
pr. hovud går ned.
Fleirtalet viser til at fleire
fylkeskommunar med Regjeringa sitt opplegg får inntektsveksten
knytt til fleire elevar i vidaregåande skule nulla ut grunna
lågare samla befolkningsdel.
Fleirtalet meiner dette understreker
behovet for auka rammer i kommunesektoren og viser til sine respektive
opplegg for kommuneøkonomien for 2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at behovene for opprusting
og nye skolebygg langt overstiger det volumet som staten gir rentekompensasjon
til. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjett for 2004 setter bevilgningen ned som følge
av rentenedgang. Dette er det isolert sett grunnlag for, men sett
i forhold til behov, er det grunn til å øke bevilgningen. Disse
medlemmer viser til egne forslag om dette i budsjett og
Revidert nasjonalbudsjett for 2004.
Komiteen viser til
at Inntektssystemutvalget i sitt mandat er bedt om å vurdere
kommunenes kapitalkostnader og i hvilken grad kommunene i dag får
tilskudd i tråd med utgiftsbehovet.
Komiteen viser til det nye regelverket
for den regionale differensieringen av arbeidsgiveravgiften som
ble vedtatt i forbindelse med budsjettet for 2004, der de økte
skatteinntektene som følger av omleggingen i avgiftssystemet,
i sin helhet skal tilbakeføres til distriktene gjennom
bevilgninger til kompensasjonstiltak. Komiteen er
tilfreds med at nullsatsen for arbeidsgiveravgiften i Finnmark og
Nord-Troms blir opprettholdt og at satsene som gjaldt i 2003, blir videreført
for fiskeri- og landbrukssektoren. Komiteen viser
til at Kommunal- og regionaldepartementet anslår at kommunene
og fylkeskommunene vil få henholdsvis 1805 og 342 mill.
kroner i økte utgifter når omleggingen av ordningen
er fullt gjennomført i 2007. Komiteen viser
til at disse kommunene vil kompenseres gjennom en økning
i skjønnstilskuddet med 410 mill. kroner i 2005, 348 mill.
kroner til kommunene og 62 mill. kroner til fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til komiteens enstemmige merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) hvor det uttales:
"Komiteen mener at ordningen med gradert avgift må videreføres
så langt mulig. Dette gjelder både i forhold til
privat og offentlig sektor. Komiteen går inn for å søke
om å få til en ordning der hele eller deler av bransjer
kan betale gradert avgift begrunnet med at det ikke foreligger aktuell
eller potensiell konkurranse. Komiteen mener derfor at Regjeringen
raskest mulig må utforme forslag til en slik ordning, som
kan notifiseres til ESA."
Og videre:
"Komiteen viser til at ved eventuell godkjenning
av komiteens opplegg for å videreføre lav avgift
for større deler av næringslivet og kommunesektoren,
vil behovet for bevilgninger til andre kompensasjonstiltak være
mindre enn med Regjeringens opplegg. Inntil Regjeringen kommer tilbake
med forslag om budsjettmessige endringer som følge av oppfølgingen
av dette vedtaket, legger komiteen bevilgningsmessig til grunn at
arbeidsgiveravgiften økes slik det følger av Regjeringens
opplegg i statsbudsjettet, og vurderer nivået på bevilgningene
til kompensasjonstiltak ut fra dette. Komiteen legger tilsvarende
inntil videre til grunn det system for kompensasjon til kommunesektoren
som framgår av Regjeringens opplegg."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at administrasjonskostnadene ved
den opprinnelige ordningen ikke ble belastet de arbeidsgiverne eller
de områdene av landet som nøt godt av ordningen. Disse medlemmer er
derfor uenige i at administrasjonskostnader knyttet til ny ordning
skal belastes totalramma for ordningen. Det er utgifter som staten
kan bære, uten å komme i konflikt med EØS-regelverket,
og som ivaretar det enstemmige vedtaket om at økte skatteinntekter
som følge av omleggingen av avgiftssystemet i sin helhet
skal tilbakeføres til distriktene.
Komiteen er enig med
departementet i at kommunene har et selvstendig ansvar for rapportering,
også når dette gir et økonomisk tap for
kommunen. Det er viktig at den enkelte kommune bruker tilstrekkelig med
ressurser for å hindre feilrapportering, men dersom slike
situasjoner oppstår, må det brukes et fornuftig
skjønn fra departementets side for å opprette eventuelle
feil.
Komiteen viser til sine respektive
merknader under kapittel 4.2.3.
I proposisjonen vises det til Innst. S. nr.
49 (2003-2004) fra kommunalkomiteen. Innstillingen er svar på Dokument
nr. 8:136 (2002-2003) om en særskilt kompensasjon til Sør-Trøndelag
fylkeskommune i forbindelse med utbyggingen av Regionsykehuset i
Trondheim (RiT) 2000.
Departementet har gjennomført forhandlinger
med Sør-Trøndelag fylkeskommune om en eventuell
kompensasjon for uttrekk, knyttet til kapitalkostnader ved RiT-2000
utbyggingen, i sykehusoppgjøret. Departementet har etter
disse møtene ikke funnet grunnlag for å kompensere
Sør-Trøndelag for det uttrekket som ble foretatt
utover det som allerede er innvilget i skjønnstilskudd.
Vurderinger som ligger til grunn for dette er oppsummert i proposisjonen.
Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen
av statsbudsjettet for 2004, at Regjeringen skulle gjennomføre
forhandlinger med fylkeskommunene for å sikre samsvar mellom økonomiske
rammer og endrede ansvarsoppgaver for barne- og familievern, rusområdet og
tekniske fagskoler. Departementet har gjennomført forhandlinger
med de fylkeskommunene som har ønsket dette. På grunnlag
av disse møtene finner ikke departementet grunn til å foreta
justeringer i det økonomiske oppgjøret som tidligere
er lagt fram for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Innst. S. nr. 49 (2003-2004) der flertallet ber Regjeringen
innlede særskilte forhandlinger med Sør-Trøndelag fylkeskommune
om en hensiktsmessig kompensasjon for uttrekk knyttet til kapitalkostnader
ved RiT 2000-utbyggingen.
Flertallet vil påpeke
at Sør-Trøndelag fylkeskommune, under komiteens
høring, meddelte at det ikke var gjennomført reelle
forhandlinger. Dette blir for øvrig underbygget av brev
fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag og KS i Sør-Trøndelag. Flertallet finner det
derfor underlig at Regjeringen i kommuneproposisjonen framholder
at det har blitt gjennomført forhandlinger med Sør-Trøndelag
fylkeskommune. Etter flertallets oppfatning har ikke
Regjeringen fulgt opp vedtaket om å gjennomføre
særskilte forhandlinger med Sør-Trøndelag
fylkeskommune.
Flertallet mener Sør-Trøndelag
fylkeskommune må ytes kompensasjon. Flertallet fremmer
derfor forslag om at Regjeringen yter Sør-Trøndelag fylkeskommune
en kompensasjon for uttrekk knyttet til kapitalkostnader ved RiT
2000-utbyggingen på 55 mill. kroner.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Sør-Trøndelag fylkeskommune ytes en kompensasjon
på 55 mill. kroner for uttrekk knyttet til kapitalkostnader
ved RiT 2000-utbyggingen. Regjeringen bes fremme forslag om dette
i statsbudsjettet for 2005."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet på bakgrunn av
kommunalkomiteens Innst. S. nr. 49 (2003-2004) har gjennomført
forhandlinger med Sør-Trøndelag fylkes-kommune
om en eventuell kompensasjon for uttrekk i sykehusoppgjøret,
knyttet til kapitalkostnader ved RiT-2000-utbyggingen.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet etter disse møtene ikke har funnet grunnlag
for å kompensere Sør-Trøndelag for det
uttrekket som ble foretatt, utover det som allerede er innvilget
i skjønnstilskudd, og at oppgjøret overfor Sør-Trøndelag fylkeskommune
ble foretatt etter samme prinsipper og likt som for øvrige
fylkeskommuner. Disse medlemmer viser til at departementet
også i fortsettelsen vil vurdere Sør-Trøndelag
for ekstraordinære skjønnsmidler, nettopp for å holde
avtalen om likeverdig grunnlag for tjenestetilbud. Disse
medlemmer viser til at Sør-Trøndelag fylkeskommune
under høringen hevdet at det ikke var gjennomført
reelle forhandlinger. Sør-Trøndelag fylkeskommune
la under høringen fram brev fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag
og KS i Sør-Trøndelag, som fylkeskommunen mener
underbygger fylkeskommunens virkelighetsoppfatning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er primært enige i Regjeringens
vurderinger, men av hensyn til alle parter mener disse medlemmer det
er ønskelig at denne saken får sin endelige løsning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at Sør-Trøndelag
fylkeskommune i forbindelse med uttrekket i sykehusoppgjøret,
knyttet til kapitalkostnader ved RiT-2000-utbyggingen, kompenseres
endelig gjennom skjønnsmidler i 2004 og 2005, til sammen
55 mill. kroner. Beløpet refererer seg til at Sør-Trøndelag
fylkeskommune viser til at dette vil være størrelsen
på kompensasjonen dersom departementets argumentasjon legges
til grunn. Disse medlemmer viser til at departementet
ikke har uttalt seg om dette spørsmålet.Skjønnsrammen for 2005 økes med
30 mill. kroner for å ta høyde for dette.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi en
endelig kompensasjon til Sør-Trøndelag fylkeskommune
med til sammen 55 mill. kroner gjennom skjønnsmidler i
2004 og 2005."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 259 (2002 -2003)
og Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) der Stortinget ber Regjeringen,
i tilknytning til overføring av ansvaret for rusområdet,
familievern og barnevern, gjennomføre separate forhandlinger
med den enkelte fylkeskommune før uttrekksmodellen iverksettes.
Flertallet konstaterer at Regjeringen
har gjennomført ett felles forhandlingsmøte med
fylkesordførerne og fylkesrådslederne, og at det
er ført separate forhandlinger med fire fylkeskommuner
- som har bedt om det.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er forundret over at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets
vedtak om å føre separate forhandlinger med samtlige
av fylkeskommunene, og at et klart flertall av fylkeskommunene har
valgt en annen prosedyre enn den Stortinget har lagt til grunn.
Dette flertallet ber om at Regjeringen
og fylkeskommunene gjennomfører de separate forhandlingene
som Stortinget har forutsatt. Dette flertallet legger
til grunn at Stortinget blir orientert om saken i statsbudsjettet
for 2005.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har forutsatt
at barneverns-, familieverns- og rusreformene ikke skal ha budsjettvirkning,
men finansieres fullt ut med et uttrekk fra de frie inntektene.
Videre er det overordnete prinsippet for det økonomiske
oppgjøret at fylkeskommunen etter reformene skal være
i stand til å utføre resterende oppgaver på en
tilfredsstillende måte, samtidig som de nye forvaltningsorganene
settes i stand til å ivareta de overførte oppgavene. Disse medlemmer har
merket seg at departementet, på bakgrunn av Stortingets
vedtak om å forhandle med de enkelte fylkeskommunene om
uttrekket i rammeoverføringene som følge av oppgaveendringene,
har gjennomført et felles forhandlingsmøte med
fylkesordførerne og fylkesrådslederne for alle
fylkeskommunene, samt separate forhandlinger med de fylkeskommunene som
har bedt om dette. Disse medlemmer har merket seg
at departementet etter disse møtene ikke har funnet grunnlag
for å foreta justeringer i uttrekket. Disse medlemmer viser
ellers til ureviderte regnskapstall for 2003 som indikerer at fylkeskommunene utenom
Oslo hadde et samlet faktisk forbruk i 2003 på reformområdene
som var om lag 187 mill. kroner høyere enn uttrekket.
Disse medlemmer er bekymret for
at uttrekket for kommunale egenandeler på rusområdet
medfører svekking av de private rusinstitusjonene som ikke
var en del av fylkeskommunal plan. Rusinstitusjonene som fram til
2004 var en del av fylkeskommunal plan er nå overtatt av
de regionale helseforetakene, og ordningen med kommunal egenandel
er avviklet. De private rusinstitusjonene er fortsatt økonomisk
avhengige av en kommunal egenandel ved innleggelse. Disse medlemmer er
bekymret for at kommuneøkonomiske hensyn skal føre
til at den private rusomsorgen velges bort, noe som kan medføre
at dette viktige supplement i rusomsorgen blir borte. I en situasjon
med lange ventelister og stort behov for et mangfoldig behandlingstilbud,
kan det ikke aksepteres at viktige tilbud i rusomsorgen blir nedlagt
som en bieffekt av oppgave-endringene. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen følge nøye med i utviklingen
for disse institusjonene, og om nødvendig iverksette tiltak
som kan motvirke en slik utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet vil understreke at kommunens ansvar
for rusmiddelmisbrukerne ikke er endret som følge av rusreformen. Disse
medlemmer mottar imidlertid en rekke henvendelser fra omsorgsinstitusjoner,
som etter rusreformen ikke lenger mottar oppdrag fra kommunene.
Dette fører slik disse medlemmer ser det
til at institusjoner må nedlegges og at tilbudet til brukerne
blir dårligere. Disse medlemmer vil peke
på at omsorgsoppgavene fortsatt ligger i kommunene, og
at de oppgaver og det ansvar som spesialisthelsetjenesten har overtatt ikke
omfatter de oppgaver som fremdeles ligger i kommunene. På denne
måten virker det på disse medlemmer som
om køene til behandling i helseforetakene øker
fordi kommunene ofte sender brukerne videre til spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener kommunene må opprettholde sitt
tilbud og sitt ansvar overfor rusmiddelmisbrukerne og sørge
for at brukerne får den omsorg de har krav på.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at det vil være behov
for samarbeid med private institusjoner også i framtida. Disse
medlemmer påpeker at kapasiteten og kvaliteten
i behandlingsapparatet må økes slik at motiverte
misbrukere får behandling raskt. Disse medlemmer forutsetter
at alle behandlingstilbud som benyttes kvalitetssikres og at det
er brukernes behov som skal være avgjørende og
ikke institusjonens. Disse medlemmer mener at både
kvalitet, kapasitet og helheten i tilbudet til rusmisbrukere må evalueres
så raskt som mulig etter gjennomføringen av Rusreform
I og II.
Disse medlemmer viser til at
en samlet sosialkomité i Innst. S. nr. 211 (2003-2004)
ber Regjeringen i 2005 å øke kapasiteten i behandlings-
og rehabiliteringstilbudet til rusmisbrukere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Revidert nasjonalbudsjett for 2004 der disse medlemmer økte
bevilgningen til rusomsorgen med 100 mill. kroner utover Regjeringens
forslag.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at det kjem urovekkjande meldingar frå fleire kommunar
om at helseføretaka nedprioriterer det høvet som
før var for rusmiddelmisbrukarar til medikamentfri behandling
over lang tid. Denne medlemen viser til at t.d. evalueringsrapporten
frå Selbu-kollektivet viser at langtidsoppfølging
kan gi eit rusfritt liv på sikt. Denne medlemen vil òg
vise til det omsorgsansvaret kommunane har for slitne rusmiddelmisbrukarar
som ikkje ynskjer behandling. Denne medlemen meiner
ved begge oppgåvene at det blir for lettvint å klage
på at kommunane ikkje gjer sitt. Denne medlemen meiner
ein stram kommuneøkonomi diverre set grenser også på dette
feltet. Denne medlemen meiner det er behov for ei
orientering om situasjonen på rusfeltet i samband med statsbudsjettet
for 2005, herunder også korleis kommunane løyser
sin del av ansvaret på dette området.
Denne medlemen viser til forslag
i Revidert nasjonalbudsjett om å kompensere kommunesektoren
med 700 mill. kroner for sviktande skatteinntekter i inneverande år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til eksempler på at kommuner
og fylkeskommuner etter objektive kriterier skulle hatt høyere
overføringer enn de har fått. Dette har sammenheng
med at ulike tilskudd finansieres gjennom trekk i innbyggertilskuddet.
Flertallet ber Regjeringen vurdere en finansiering av tilskuddene utenfor
inntektsfordelingen.
Flertallet viser til Østfold
fylkeskommune som kan vise til melding fra flere departementer om
underforbruk på ulike sektorer. Dette kan tyde på at
staten i sine makroøkonomiske beregninger bruker de samme frie
inntektene til å finansiere satsinger innenfor ulike aktivitetsområder.
Flertallet ber om at det i forbindelse
med utredningen og evalueringen av inntektssystemet blir utarbeidet
case-studier om sakskomplekset og vurdert hvilke variabler som særlig
påvirker resultatet. Dette vil være et viktig
grunnlag for å finne hvilke forbedringer av inntektssystemet
som må til for at kommuner og fylkeskommuner får
bedre samsvar mellom beregnede kostnader og faktisk utgiftsdekning
gjennom inntektssystemet.
De største utfordringene for kommunesektoren
de nærmeste årene er knyttet til stigende etterspørsel
og økte krav til gode og tilpassede tjenester. Ettersom utgangspunktet
for å møte disse utfordringene er en forholdsvis
svak finansiell situasjon, og kommunesektoren må påregne
stramme inntektsrammer de nærmeste årene, er det
et behov for omstilling og nytenkning.
Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes
Sentralforbund har i samarbeid igangsatt et prosjekt der målsettingen
er et styrket lokaldemokrati og mer robuste kommuner. Gjennom samarbeidsprosjektet
Framtidens kommunestruktur - kommuner med ansvar for egen utvikling
- vil kommunene få anledning til å sette kommunestruktur
på dagsorden og vurdere om kommunesammenslutning er svaret
på de utfordringene de står ovenfor.
Kommunal- og regionaldepartementet etablerte
i 1995 en database over kommunale og fylkeskommunale organisasjonsdata
for å få en bred oversikt over, og følge
utviklingen i kommunenes organisasjonsendringstiltak.
I proposisjonen presenteres et utdrag av tallmaterialet
i organisasjonsdatabasen og foreløpige tall og konklusjoner.
Det er trolig at hovedmønsteret i de foreløpige
dataene gir en rimelig beskrivelse av situasjonen for kommune-Norge
i dag.
Kartleggingen viser at endringstakten med hensyn
til overordnet administrativ organisering fremdeles må karakteriseres
som høy. I løpet av forrige valgperiode iverksatte
godt over halvparten av de registrerte kommunene (56 pst.) en slik
endring. Nær 1/5 av kommunene oppgir at de planlegger
en slik endring i neste valgperiode.
Kartleggingen i 1995, 1996 og 2000 viste en
tydelig tendens i retning av betydelig delegasjon av myndighet på det økonomiske
området fra politiske organer til administrasjonen.
Også når det gjelder politisk organisering har mange kommuner
gjennomført relativt store endringer i forrige valgperiode.
I 2004 har 2/3 av de kommunene som har svart så langt
oppgitt at de har reorganisert utvalgs- og komitéstrukturen
i løpet av de fire årene siden forrige rapportering.
Nærmere 3/4 av kommunene oppga
at de hadde innført målstyring, resultatstyring
eller virksomhetsplanlegging i 2000. Hver fjerde kommune hadde innført
tiltaket på alle tjenesteområder. I 2004 har andelen
som har innført målstyring økt svakt.
Det er imidlertid verdt å merke seg at målstyringen
er innført på stadige flere tjenesteområder.
Økt bruk av konkurranseeksponering
er et av flere mål Regjeringen har satt for moderniseringsarbeidet
i kommunene. Organisasjonsdatabasen har kartlagt bruk av konkurranse
som virkemiddel i kommunene.
Vel halvparten av kommunene benytter en form
for konkurranseeksponering, mens ti pst. sier at slike virkemidler
er under vurdering, dvs. det foreligger et politisk vedtak om å vurdere
slike virkemidler. Konkurranseutsetting (anbudskonkurranse) er den langt
mest brukte metoden for konkurranseeksponering. Nær halvparten
(46 pst.) av kommunene konkurranseutsetter kommunale tjenester,
og ytterligere vel 6 pst. vurderer å gjøre det. Én
av ti kommuner rapporterer at de benytter seg av offentlig-privat
samarbeid (OPS). Det er 7 pst. av kommunene som svarer at de har
innført brukervalg i den kommunale tjenesteytingen.
Til nå har de tekniske tjenestene vært
mer konkurranseeksponert enn omsorgs- og oppveksttjenestene i norske
kommuner. Kartleggingen fra 2004 viser at det er mye som tyder på at
dette er under endring.
Innenfor pleie og omsorg er det benchmarking,
det vil si systematisk sammenlikning av virksomhetsinformasjon,
som er den klart mest brukte formen for konkurranseeksponering.
Kartleggingen i organisasjonsdatabasen viser
at stadig flere kommuner gjennomfører endringer for å bli mer
serviceorienterte. I 2000 hadde 27 pst. av kommunene innført
servicetorg eller ordning med saksbehandling over disk. Kartleggingen
i 2004 viser at denne andelen har økt til 58 pst. Samtidig
oppgir nær 2/3 av kommunene at søknadsskjemaer
er elektronisk tilgjengelige på Internett. Det er derimot
relativt uvanlig at kommuner tilbyr elektronisk saksbehandling.
I underkant av 20 pst. av kommunene oppgir at de tilbyr elektronisk
saksbehandling på utvalgte områder.
Bruk av servicedeklarasjoner har økt
betraktelig fra 2000 til 2004. I dag har over halvparten av kommunene innført
dette tiltaket, mot ca. 17 pst. i 2000.
I 2004 oppgir omtrent 1/3 av kommunene
som har innført slike deklarasjoner at dette gjelder alle
eller de fleste sektorene.
I tillegg til å bidra til gode rammevilkår
og økt kommunalt handlingsrom, dreier Regjeringens politikk
for modernisering i kommunesektoren seg om å støtte
opp om kommunalt omstillings- og utviklingsarbeid. I proposisjonen
er det en omtale av noen kommunale omstillings- og utviklingsprosjekter
Regjeringen har tatt initiativ til, eller støtter opp om,
bl.a.:
– Stifinneren
- modernisering for velferd.
– Effektiviseringsnettverkene.
– Samarbeidsavtale om utvikling
av kvaliteten i skolen.
– Samarbeidsavtale om kvalitetsutvikling
i pleie- og omsorgstjenesten.
– Utvikling av kommunale indikatorer
og bruk av benchmarking i kommunal sektor.
– Brukervalg i kommunal tjenesteyting.
– Resultatledelse/ balansert
målstyring.
– Referansekommuneprosjektet.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at kommunene
ved sin nærhet til innbyggerne er de som er best i stand
til å sørge for sentrale velferdsgoder.
Kommunene har ansvaret for at de kontinuerlig videreutvikler
rollene som gode tjenesteprodusenter og viktige samfunnsutviklere
på lokalt nivå. Statens ansvar vil fortsatt være å sikre
handlingsfrihet og gode rammebetingelser som gir rom for lokalt
tilpassede tjenester. I tillegg vil staten støtte opp om
enkeltprosjekter og lokalt utviklingsarbeid, samt bidra til at erfaringene
med utviklingsarbeid blir gjort tilgjengelig for flest mulig kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er for omstilling av offentlig sektor
og ser det som et mål å få best mulig
velferdstjenester for innbyggerne.
Flertallet mener at målet
for fornyelsesarbeidet i kommunesektoren skal være å bruke
mindre ressurser på administrasjon og mer på tjenester
og velferd for å gi innbyggerne en tryggere og enklere
hverdag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener behovet for endrings- og utviklingsarbeid i kommunesektoren
er stort. Dette flertallet mener at Regjeringen ensidig
har fokus på konkurranseutsetting og privatiseringsløsninger
som virkemiddel for effektivisering av kommunesektoren. Kravet til
effektivisering må ikke gå på bekostning
av kvaliteten på det tilbudet som skal gis. Endrings- og
utviklingsarbeid i kommunene må sette søkelyset
på kvalitetsutvikling, nye samarbeidsrelasjoner, kompetanseutnyttelse
og produktivitetsforbedringer gjennom aktiv medvirkning fra de ansatte.
Dette flertallet viser til den
alarmerende utviklingen i sykefravær og uføretrygding,
og at fokus på stadige omstillinger og sparing går
på helsa løs for de ansatte.
Dette flertallet vil vise til
forsøk i flere kommuner, bl.a. kommunene Sørum,
Steinkjer og Porsgrunn. I evalueringen konkluderer Asplan og NIBR
med at den endringsmetodikken som er utviklet i disse forsøkene,
er en suksess. Evalueringsresultatet viser blant annet økt
produktivitet, bedret tjenestekvalitet, økt medarbeidertilfredshet,
bedret brukertilfredshet, lavere sykefravær og til dels
store innsparinger. Forsøkene har videre ført
til en betydelig styrking av de ansattes endringskapasitet. Dette
flertallet mener dette kan være en framtidsrettet
måte å drive utviklingsarbeid i kommunene på. Dette
flertallet mener Regjeringen bør gi støtte
til flere slike utviklingsprosjekter, som en stimulans til flere
kommuner for å drive utviklings- og endringsarbeid.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi støtte
til utviklings- og endringsprosjekter etter samme modell som for
forsøkene i kommunene Sørum, Steinkjer og Porsgrunn."
Dette flertallet er kritisk til
at Regjeringen ønsker utstrakt bruk av konkurranseutsetting
innen kommunesektoren.
Dette flertallet er sterkt uenig
i at pleietrengende eldre skal brukes til prøveprosjekter
for konkurranseutsetting. På grunnlag av de erfaringer
en har med konkurranseutsetting av eldreomsorg, bør alle
slike forsøk stanses inntil vi har hatt en grundig vurdering
av hva dette betyr for både brukerne av tjenestene og de ansatte.
Dette flertallet mener erfaringer
viser at private, kommersielle løsninger innenfor eldreomsorgen har
gitt uverdige forhold for mange eldre. Ytterligere konkurranseutsetting
innenfor helse- og eldreomsorg må stanses inntil konsekvensene
for kvalitet og ansattes arbeids- og lønnsvilkår,
anbudsutforming og oppfølging er skikkelig evaluert.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsesektoren og eldreomsorgen
stanses inntil konsekvensene for kvalitet og ansattes arbeids- og
lønnsvilkår, anbudsutforming og oppfølging
er evaluert."
Dette flertallet er kjent med
at konkurranseutsetting av kommunale tjenester har ført
til at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår
er blitt svekket. Dette flertallet mener at kommunene
i sine anbudskriterier bør legge inn som en forutsetning
at tilbydere som gir dårligere lønns-, arbeids-
eller pensjonsvilkår for sine ansatte enn det som er gjeldende
i den enkelte kommune, ikke skal tas med i vurdering av anbudet.
Dette mener dette flertallet vil motvirke at arbeidstakernes
rettigheter forringes som følge av konkurranseutsetting.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag for Stortinget som sikrer at arbeidstakernes lønns-,
arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge
av konkurranseutsetting av offentlige tjenester."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at økt
konkurranse om arbeidskraft og kompetanse, større forventninger
fra innbyggerne til tjenestetilbudet og begrensede økonomiske
ressurser vil være de største utfordringene for kommunesektorene
de nærmeste årene. Særlig vil dette være
utfordrende for de mange små kommunene.
Disse medlemmer er enige i at
det vil være et stort behov for omstilling og nytenkning
i kommunesektoren, samt at sterkere og mer robuste kommuner vil
være en forutsetning for å kunne opprettholde
et likeverdig tjenestetilbud og et velfungerende lokaldemokrati
i alle deler av landet.
Disse medlemmer vil tilbakevise
at Regjeringen har ensidig fokus på konkurranseutsetting
og privatiseringsløsninger som virkemiddel for effektivisering
for kommunesektoren. Disse medlemmer viser til at
Regjeringen omtaler konkurranseutsetting som et av mange virkemiddel
for å kunne gi et bedre tjenestetilbud. Disse medlemmer viser
videre til at Regjeringen i 2004 startet et arbeid med viktige og omfattende
systemendringer, blant annet gjennom å redusere og forenkle
lover og regler rettet mot kommunesektoren, samordning av tilsyn
og gjennom en historisk høy økning i de frie inntektene. Disse medlemmer ser
disse tiltakene som svært viktig for å styrke
lokaldemokratiet og øke den kommunale handlefriheten.
Disse medlemmer mener også at
det er et effektiviseringspotensial i kommunesektoren, og vil i
den forbindelse vise til høringen i komiteen der KS ga uttrykk
for at kommunesektoren selv kunne bidra med en effektiviseringsgevinst
tilsvarende 0,5 mrd. kroner i en eventuell forpliktende avtale med
Regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at i en nylig utgitt rapport fra Statskonsult ble det slått
fast at det offentlige (stat, fylkeskommuner og kommuner) har et
gjennomsnittlig effektiviseringspotensial på 20 pst., noe
som tilsvarer om lag 45 mrd. kroner i besparelser for hele offentlig sektor. Disse
medlemmer vil understreke at det er gjennom konkurranseutsetting
at man kan ha et håp om å hente ut denne potensielle
innsparingsgevinsten.
Disse medlemmer vil videre vise
til at studier fra blant andre OECD, Sandbekk-utvalgets innstilling (NOU-2000:19),
SNF og ECON understreker at konkurranseutsetting gir i hovedsak
følgende positive effekter:
– Utløser
kostnadsmessige gevinster.
– Tvinger frem en tydeliggjøring/synliggjøring
av kvalitet.
– Tvinger frem profesjonalisering
av offentlige bestillinger og kjøp av tjenester.
– Kan ha en smitteeffekt på andre
offentlige virksomheter.
Det er en overordnet målsetting for
Regjeringen at alle innbyggerne gis likeverdige tjenester av god
kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle behov. I lys
av denne målsettingen ser Regjeringen at dagens kommunestruktur
på mange måter er lite hensiktsmessig.
Regjeringen mener det er nødvendig
med større og mer robuste kommuner som er faglig bærekraftige
og som evner å fylle sin rolle som velferdsprodusenter
og samfunnsutviklere. En slik utvikling vil også legge
til rette for fortsatt desentralisering av oppgaver til kommunene
og en spredning av makt og ansvar. Alternativet til mer robuste
kommuner kan bli sterkere statlig styring og ansvar, en utvikling
Regjeringen ikke ønsker. Frivillighet skal fortsatt ligge
til grunn for endringer i kommunestrukturen.
Regjeringen er av den oppfatning at interkommunalt samarbeid
ikke kan erstatte en robust og bærekraftig kommunestruktur.
Prinsipielle innvendinger mot interkommunalt samarbeid er først
og fremst knyttet til demokratiunderskudd og oppbygging av et byråkrati som
gir mindre ressurser igjen til den direkte tjenesteytingen. I tillegg
kan det gi svakere kostnadskontroll for den enkelte kommune. Et
omfattende interkommunalt samarbeid vil også kunne bidra
til en fragmentert styringsstruktur med uklar ansvarsplassering
og vanskeliggjøre samordning av tjenester til de mest ressurssvake
brukerne. Det vil imidlertid alltid være et behov for interkommunalt
samarbeid som et tillegg til en robust kommunestruktur.
For å legge til rette for erfaringsoverføring
mellom kommuner og på den måten stimulere til
gode interkommunale samarbeidsmodeller, har Kommunal- og regionaldepartementet
og Kommunenes Sentralforbund laget en database med eksempler på vellykket interkommunalt
samarbeid.
Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes
Sentralforbund (KS) har satt i gang et prosjekt som innebærer
at alle kommunene gjennom regionale prosesser og konsekvensutredninger
skal vurdere endringer i kommunestrukturen. Prosjektet ledes av
KS.
I proposisjonen redegjøres det nærmere
for prosjektet. Målsettingen for prosjektet er et styrket
lokaldemokrati og mer robuste kommuner.
Kommunal- og regionaldepartementet har ønsket å stimulere
til frivillige kommunesammenslutninger gjennom ulike virkemidler
som støtte til konsekvensutredninger, støtte til
informasjon og folkehøringer, eventuelt også støtte
til prosessveiledning. Andre virkemidler er inndelingstilskudd,
delvis kompensasjon av engangskostnader og fritak for enkelte statlige avgifter
i forbindelse med sammenslutningsprosessen, bidrag til finansiering
av bredbånd for å redusere avstandsulemper i den
sammensluttede kommunen og bruk av skjønnsmidler til toppfinansiering
av samferdselsprosjekter som ev. kan realisere en kommunesammenslutning.
Siden Ramnes og Våle sluttet seg sammen
til Re kommune med virkning fra 1. januar 2002, har 17 områder
og 55 kommuner innledet prosesser knyttet til vurdering av kommunesammenslutning.
Målet med prosessene er en endelig kommunestyrebehandling som
munner ut i vedtak om sammenslutning med en eller flere nabokommuner.
I alle sammenslutningsprosessene som er avsluttet har
kommunestyrene valgt å følge det rådet
velgerne har gitt i folkeavstemningene. Dialogen og samspillet mellom
velgerne og den politiske ledelsen blir dermed viktig for beslutningene
som fattes i disse sakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at det i løpet av
en 20-årsperiode fram til midten av 1960-årene skjedde
et kommunalt hamskifte i Norge. Like etter krigen var det 744 kommuner
i Norge. Dette ble redusert til 453 kommuner i 1964. Disse
medlemmer mener at kommunene i dag er i en situasjon som
har mye til felles med situasjonen for 50 år siden, da grunnlaget
for dagens kommunestruktur ble lagt. Bosettingsmønsteret
har forandret seg, og transportmulighetene er betydelig forbedret.
Dagens kommunestruktur står ikke i forhold til den utviklingen
som har skjedd i samfunnet.
Disse medlemmer er kjent med
at i mange deler av landet har menneskene gjennom sine daglige gjøremål
opphevet kommunegrensene, og det er bare når det gjelder
kommunale tjenester og politiske aktiviteter at kommunegrensene
eksisterer. Samtidig har det skjedd store endringer i bosettingsmønsteret.
Byer og tettsteder har vokst sterkt både i folketall og
i utstrekning, mens folketallet i mange bygder har gått
nedover.
Disse medlemmer mener derfor
at det er nødvendig å stimulere til frivillige
kommunesammenslåinger gjennom positive virkemidler, slik
at vi får slagkraftige kommuner som er i stand til å ta
på seg flere oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens overordnede
målsetting om at alle innbyggerne gis likeverdige tjenester
av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle behov.
En viktig utfordring for å nå denne målsettingen
vil etter disse medlemmers vurdering være å sikre
seg kompetent arbeidskraft. Økning i aldersgruppene med
behov for kommunale tjenester og økende forventninger om
bedre og flere tjenester innenfor begrensede økonomiske
rammer, vil være andre utfordringer kommunene må ta
aktivt stilling til. Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at Kommunenes Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet
i samarbeid har igangsatt et prosjekt der kommunene får
anledning til å sette kommunestruktur på dagsorden
og vurdere om strukturendringer kan være ett av svarene
på de utfordringene kommunesektoren står overfor. Disse
medlemmer merket seg at KS under høringen ga sin
tilslutning til at eventuelle kommunesammenslutninger skulle baseres på prinsippet
om frivillighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at kommunesammenslutninger
må bygge på frivillighet og lokalt initiativ.
Disse medlemmer mener at kommuner
som slår seg sammen, ikke skal få reduserte statlige
rammeoverføringer som følge av sammenslåingen,
og at de skal få delvis kompensasjon for engangskostnader
som er direkte knyttet til sammenslåingsprosessen. Disse medlemmer anser
det også viktig med mer samarbeid og bedre arbeidsdeling
på tvers av kommunegrensene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er åpne
for kommunesammenslåing. En forutsetning for at dette skal
bli vellykket er at det blir akseptert lokalt. En sammenslåing
må bedre både befolkningens deltakelse og påvirkning
og gi bedre drift av kommunen.
Disse medlemmer vil påpeke
at mange små kommuner er velstyrte og har gode tilbud til
innbyggerne og fylte kompetansestillinger. Innbyggerantallet eller
arealet som sådan er ikke er en viktig målestokk for
hvor det kan være riktig å slå sammen
kommuner. En stor kommune i antall innbyggere er ingen garanti for
en velfungerende kommune. Kommunesammenslåinger er heller
ikke noen løsning på problemene for utkantkommuner
med stort areal og få innbyggere og vil ikke gjøre
hverdagen lettere for de som bor der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er store muligheter for innsparinger gjennom kommunesammenslåinger,
og at dagens kommunestruktur med mange små kommuner er
lite formålstjenlig. Disse medlemmer er
positive til kommunesammenslåinger, og ønsker
at sammenslåinger bør initieres av utredninger
betalt av staten. Disse medlemmer mener at avgjørelsen om
kommunesammenslåinger bør kunne gjøres
ved folkeavstemning i de berørte kommunene, men at dette ikke
er nødvendig.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til dei to sentrale debattane i kommune-Noreg for tida, debatten
om finansiering og nivå på offentleg sektor og
debatten om struktur og oppgåvefordeling.
Denne medlemen registrerer at
KS, i samarbeid med Regjeringa, har teke initiativ til drøfting
om kommunestruktur der friviljug samanslåing vert lagt
til grunn. Denne medlemen merkar seg uklåre
signal frå Regjeringa i dette spørsmålet.
Statsministeren har i Stortinget stadfesta støtte til at
prinsippet om friviljugheit ligg i botnen. Kommunalministeren har
i fleire media truga med tvang.
Denne medlemen meiner det er
lite konstruktivt å drøfte endra grenser utan å sjå på oppgåvene
kommunane er sette til å løyse. Hovudpoenget er
korleis ein kan få til ein god skule og ei verdig omsorg
der folk bur. Det er etter denne medlemen sitt syn
manglande midlar og ikkje kommunegrensene som er hinderet
for ei god utvikling i kommunesektoren.
Denne medlemen viser til at det
frå fleire hald vert argumentert med at kommunane er for
små. Det vert gjeve eit bilete av små ubehjelpelege
einskapar som historiske etterlevningar frå ei svunnen
tid.
Denne medlemen vil halde fram
at det finst mange gode argument for å oppretthalde mindre
kommunar. Denne medlemen meiner ynsket om eit minimumstal
på innbyggjarar i kommunane er meiningslaust, ikkje minst
grunna geografiske tilhøve.
Denne medlemen vil understreke
at geografi og avstandar, kort veg mellom tenester og innbyggjarar
er dei viktigaste argumenta imot kommunesamanslåingar.
Denne medlemen vil òg
peike på at fleire undersøkingar viser at innbyggjarane
i mange mindre kommunar er mest nøgde med dei kommunale
tenestene og med nærleiken til dei lokale folkevalde.
Denne medlemen meiner debatten
om kommunesektoren altfor lenge har vore prega av sensasjonelle
oppslag om økonomiske gevinstar ved storstilt samanslåing
av småkommunar.
Denne medlemen meiner det er
eit faktum at om kommunal drift skal effektiviserast, så er
det lite å hente administrativt. Skal kommunane ta ut økonomisk effektivisering
ved samanslåing, vil det krevje ei kraftig strukturomlegging
av tenestetilbodet. Det betyr nedlegging og samanslåing
av skular, barnehagar og eldreinstitusjonar.
Denne medlem ser òg
at Regjeringa brukar mangel på arbeidskraft i framtida
som eit argument for kommunesamanslåing. Denne medlemen vil understreke
at 41 pst. av dei som jobbar i kommunesektoren er deltidstilsette.
Talet har auka frå 32 til 41 pst. på to år.
Mange ønskjer å arbeide meir. Her ligg det etter denne
medlemen sitt syn ein fantastisk ubrukt arbeidskraftsreserve,
som i hovedsak ikkje vert utnytta fordi kommunane ikkje får
tilført midlar i tråd med dei oppgåvene
dei skal løyse.
Denne medlemen vil understreke
at det no er grunnleggjande viktig å styrke lokaldemokratiet. Denne
medlemen held vidare fast ved at Regjeringa medvite legg
eit løp der målet er å presse kommunane
til samanslåing. Dette gir større avstand mellom innbyggjarar
og beslutningstakarar, det medverkar til at grunnvollen i lokaldemokratiet
forvitrar.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at interkommunalt
samarbeid og/eller sammenslutning av kommuner kan være
gode stimulanser for å få til en mer hensiktsmessig
organisering i deler av kommunesektoren. For noen kan sammenslutning
med andre kommuner vise seg å være hensiktsmessig.
Likeså kan økt interkommunalt samarbeid for enkelte
kommuner være et viktig grep for å gi innbyggerne
likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset
individuelle behov. Interkommunalt samarbeid og kommunesammenslutninger
må bygge på frivillighet og lokalt initiativ.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at interkommunalt samarbeid
ikke kan erstatte en robust og bærekraftig kommunestruktur.
Prinsipielle innvendinger mot interkom-munalt samarbeid er først
og fremst knyttet til demokratiunderskudd og oppbygging av et byråkrati som
gir mindre ressurser igjen til den direkte tjenesteytingen. I tillegg
kan det gi svakere kostnadskontroll for den enkelte kommune. Et
omfattende interkommunalt samarbeid vil også kunne bidra
til en fragmentert styringsstruktur med uklar ansvarsplassering
og vanskeliggjøre samordning av tjenester til de mest ressurssvake
brukerne. Disse medlemmer vil understreke at det
alltid vil være behov for interkommunalt samarbeid som
et tillegg til en robust kommunestruktur.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at interkommunalt samarbeid ikke på samme
måte som vanlig kommunal drift blir styrt direkte gjennom
kommunestyret, men blir indirekte styrt av flere kommunestyrer.
Særlig viktig er det å være oppmerksom
på dette når det gjelder kjerneoppgavene, som
det er viktig å ha direkte lokaldemokratisk kontroll og
ansvar for. Dersom en må samarbeide med nabokommunene om
dette, bør en vurdere sammenslåing som et alternativ
som sikrer direkte folkevalgte avgjørende innflytelse over
disse områdene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at interkommunalt samarbeid
og/eller sammenslutning av kommuner kan være gode
stimulanser for en mer hensiktsmessig organisering i deler av kommunesektoren. Disse
medlemmer ser positivt på at det gjennom ulike
prosjekter utvikles metoder og modeller for best mulig samarbeid
og eventuelt sammenslåing av kommuner.
Disse medlemmer vil påpeke
at for enkelte kommuner kan sammenslutning med andre kommuner være
hensiktsmessig. Likeså kan økt interkommunalt samarbeid
for enkelte kommuner være et viktig grep for å gi
innbyggerne likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet,
tilpasset individuelle behov.
Disse medlemmer vil understreke
at interkommunalt samarbeid må bygge på frivillighet
og lokalt initiativ.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at styringen med viktige velferdsoppgaver
ikke skal overlates til foretak eller andre organer som ikke er
direkte demokratisk valgt. Disse medlemmer mener
at flere avgjørelser staten, offentlig eide foretak og statlige
AS i dag tar, burde vært tatt av lokale folkevalgte organer
i stedet. Disse medlemmer vil også vise
til behov for å desentralisere makt fra storting og viser
til forslag i forbindelse med behandling av oppgavefordelingsmeldingene
der disse medlemmer blant annet foreslo overføring
av ansvar for blant annet fylkesplanlegging, samferdsel og næringspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslo
også forsøk med større regioner med folkevalgt
styring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
verdien av å ha et interkommunalt samarbeid for å lage
formålstjenlige tjenesteprosedyrer, og at samarbeid kan
være et viktig element i å effektivisere kommunal
sektor. Disse medlemmer er imidlertid opptatt av
at interkommunalt samarbeid i sin ytterste konsekvens kan få sin
motsatte betydning, ved at det blir en byråkratisk tungrodd
ordning som fremstår som en siste barriere for å unngå kommunesammenslåing.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til eigne merknader og forslag i Innst. S. nr. 259 (2003-2004)
Kommuneproposisjonen for 2004.
Denne medlemen meiner ei målretta
satsing på interkommunale samarbeidsløysingar
er naudsynt for å løyse dei utfordringane mange
kommunar no har. Denne medlemen viser til at det
i dag er ei mengd interkommunale samarbeidsløysingar rundt
om i kommunane. Mange av desse fungerer heilt utmerkt og medverkar
både til auka effektutnytting, breiare fagmiljø og
ei styrking av tilbodet til innbyggjarane. På den andre
sida er det ei rekkje døme på kommunar som deltar
i interkommunale samarbeidsløysingar utan noka planmessig
overbygging. Denne medlemen meiner at interkommunalt
samarbeid må gjerast planmessig og strategisk. Difor bør
det leggjast betre til rette for å nytte interkommunalt
samarbeid som ein hovudstrategi for å utvikle kommunalt
tenestetilbod og lokaldemokrati.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet registrerer at dei parti som ivrar mest
for kommunesamanslåingar, ser interkommunalt samarbeid
som ein hemsko for sitt politiske prosjekt. Då desse
medlemene føreslo ei brei satsing på interkommunalt
samarbeid i Stortinget i fjor vår, stemde Høgre
imot.
Desse medlemene ynskjer ei satsing
på ei tilskotsordning for interkommunalt samarbeid. Desse medlemene viser
til den etablerte ordninga med inndelingstilskotet for kommunar
som er i samanslåingsprosessar. Det er eit like stort behov
for tilskot til å utgreie og implementere interkommunale
samarbeidsløysingar. Dei kommunane som no har kome langt
i slike prosessar, har lagt ned store ressursar både innanfor
eigne organisasjonar og ved kjøp av eksterne tenester.
Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å etablere
tilskotsordningar for utgreiing og implementering av interkommunale
samarbeidsløysingar."
"Stortinget ber Regjeringa føreta
ein gjennomgang av kommunelova med sikte på å fjerne
hindringar for interkommunalt samarbeid."
Komiteen viser til
at Regjeringen har varslet at barnevernsloven skal endres, slik
at interkommunalt samarbeid hjemles i loven. Komiteen forutsetter
at slike endringer kommer raskt til Stortinget og at det derfor
på sikt vil være uhensiktsmessig med bruk av forsøksloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det foregår forsøk
med interkommunale samarbeid om barnevern.
Flertallet er uenig i at det
ikke er hensiktsmessig med flere slike forsøk og ber Regjeringen
godkjenne flere forsøk etter de samme retningslinjer som
for de forsøkene som allerede er i gang.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det foregår
forsøk med interkommunale samarbeid om barnevern. Disse
medlemmer mener det kan være hensiktsmessig med
flere slike forsøk og ber Regjeringen vurdere flere forsøk
etter de samme retningslinjer som for de forsøkene som
allerede er i gang.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil vise til Innst. S. nr. 259 (2003-2004)
der eit fleirtal på Stortinget ba Regjeringa leggja fram
for Stortinget ein nasjonal offensiv for IKT-basert tenesteutvikling. Fleirtalet vil
understreke kor viktig det er at dette arbeidet blir fylgt opp.
Som en del av Regjeringens arbeid med modernisering
av offentlig sektor har prosjektet Gjennomgang av statlig regelverk
rettet mot kommunesektoren vært videreført.
Bakgrunnen for prosjektet var å frembringe
en oversikt over regler som ut fra et kommunesynspunkt er spesielt
uheldige ved at de hindrer effektiv drift og politisk styring i
kommunene.
Retningslinjene for fremtidig statlig regelverk
rettet mot kommunesektoren, som Regjeringen vedtok 2. september
2002, blir nå i stor grad benyttet aktivt av departementene
og vil være det viktigste hjelpemiddel i det videre arbeidet
med nye lover og forskrifter.
Retningslinjene bygger på en grunnleggende
forståelse av at når kommunesektoren har fått
ansvaret for å løse en oppgave, vil kommunene
og fylkeskommunene også være ansvarlig for å finne
egnede måter å organisere oppgaveløsningen,
delegere etter behov, planlegge tjenesten og ansette tilstrekkelig
personell med riktig kompetanse etc.
Regjeringen Bondevik II har fremmet en rekke forenklingsforslag,
bl.a.:
– Det er
innført en ordning med kompensasjon for merverdiavgift
for å nøytralisere konkurransevridninger.
– Det er lagt til rette for forenklinger
i flere av bestemmelsene i plan- og bygningsloven og ytterligere
endringer er under arbeid.
– Kommunal revisjon vil fra 1.
juli 2004 kunne konkurranseutsettes.
– Det er gjennomført
en omfattende overføring av oppgaver til kommunene på landbruks-
og miljøområdet.
– En rekke forskrifter er blitt
forenklet og samordnet.
Regjeringen ønsker nå framover å ha
fokus på regelverk som er under generell gjennomgang. Det
er fem særlig viktige områder i forhold til fremtidig
regelforenkling: barnehageregelverket, kommunehelsetjenesteloven,
sosialtjenesteloven, alkoholloven og opplæringsloven.
I Regjeringens arbeid med modernisering er effektivisering
og forenkling av rapportering fra kommunene til staten et sentralt
virkemiddel.
En interdepartemental arbeidsgruppe har anbefalt å opprette
et register for kommunenes oppgaver. Prosjektgruppen har lagt fram
en rapport med vurderinger og anbefalinger vedrørende etablering,
drift, bruk og nytte av et sentralt rapporteringsregister som skal
inneholde en samlet, oppdatert oversikt over hva som rapporteres
fra kommunesektoren til statsforvaltningen. Det vil bli igangsatt
et hovedprosjekt med formål å klargjøre
nærmere om hjemling og tilpasninger for investeringer og
drift av registeret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at forenkling
av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren er et viktig tiltak
for å bidra til et levende lokalt folkestyre. Statens oppgave må være å gi
kommunene handlingsrom slik at de kan finne kostnadseffektive løsninger
tilpasset lokale forhold og innbyggernes behov.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til at dette arbeidet
må videreføres, særlig gjennom å ha
fokus på regelverk som er under generell gjennomgang. Det
er fem spesielt viktige områder i forhold til fremtidig
regelforenkling: Barnehageregelverket, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven,
alkoholloven og opplæringsloven. Disse medlemmer vil
også påpeke behovet for regelforenkling overfor
næringslivet og at arbeidet med "Et enklere Norge" følges
opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at forenkling av statlig regelverk er et viktig bidrag for å kunne
gi kommunene større handlingsrom og færre bindinger.
I dag er det i mange tilfeller håpløst for kommunene å forholde
seg til de ulike instansene som kommer med rundskriv og vedtak som
skal følges opp.
Disse medlemmer er på dette
grunnlag svært glad for at Regjeringen nå endelig
har fulgt opp Fremskrittspartiets forslag fra Innst. S. nr. 259
(2003-2004) om å samordne de pålegg som fremmes
overfor kommunene. Disse medlemmer er av den oppfatning at
gjennomføringen av et slikt tiltak vil bidra til en mer oversiktlig
situasjon for kommunene, noe som Fremskrittspartiet har kjempet
for lenge.
Disse medlemmer ønsker
en bred gjennomgang av hele dagens lov- og regelverk med sikte på en
sterk forenkling. Disse medlemmer vil i denne anledning
nevne skatteloven og arbeidsmiljøloven.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader i innstillingene om kommuneøkonomien for
henholdsvis 2002 og 2003, der disse medlemmer advarte
mot at forskrifter som angir bemanningsnorm og krav til kompetanse,
eller som sikrer ansatte og brukeres sikkerhet og miljø skulle
oppheves. Det er stor risiko for at en oppheving av normen vil kunne
føre til lavere bemanning og lavere krav til kompetanse
innen områdene miljø, skole, omsorg og helse.
Kompetansekravene er ikke satt for høgt selv om de i noen
tilfeller kan være for spesifikke. Fjerning av regler om
tekniske forhold i kommunale og fylkeskommunale institusjoner kan medføre
at krav til inneklima, arbeidsmiljø, areal osv. vil bli
redusert. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen
ikke på noen tilfredsstillende måte har kunnet
gjøre nærmere rede for hva slags effekter en fjerning
av reglene kan få.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i vedlegg 12 Regelforenkling varsler at det i forbindelse med
endringene i folkebibliotekloven er planlagt endringer i forskrift
om personale i kommunale folkebibliotek. Det skal bl.a. omfatte
en oppdatering av utdanningskravene til fagutdannet biblioteksjef. Disse
medlemmer mener at det ikke vil gi et bredere samarbeid
på biblioteksektoren, eller et bedre samarbeid, hvis denne
forskriftsendringen innebærer f.eks. å fjerne
kravet til bibliotekutdanning for biblioteksjef. Disse medlemmer mener
at dagens utfordringer i folkebibliotekene i tilfelle må møtes
med å bedre utdanningen innenfor bibliotekfagene, dersom det
er behov for andre kvalifikasjoner enn dagens krav tilsier, enten
det gjelder f.eks. økonomi, ledelse eller data.
Disse medlemmer mener det ikke
er ønskelig med avvikling av kravet om bibliotekutdanning
for biblioteksjef i folkebibliotekene og mener det er behov for
endringer i utdanningen av bibliotekarer for å møte utfordringer
i framtiden innefor biblioteksektoren, inkludert videreutdanning
for biblioteksjefer.
Regjeringen er opptatt av gode incentivordninger
for offentlig virksomhet, herunder forvaltningen av vann- og avløpssystemene.
Regjeringens overordnete mål for vann- og avløpstjenestene
er en vannforsyning som leverer vann av høy kvalitet og
med høy grad av pålitelighet, at avløpsvann
håndteres på en måte som skåner naturen,
og at tjenestene leveres til en samfunnsøkonomisk riktig
pris.
Vannbehandling, vannforsyning, avløpsbehandling og
avløpshåndtering, herunder vedlikehold av og investeringer
i VA-anlegg, er i dag i hovedsak et kommunalt ansvar.
SINTEF har på oppdrag fra Kommunal-
og regionaldepartementet utredet muligheter for etablering av et nytt
finansieringssystem og et nasjonalt informasjonssystem (benchmarking)
forvann- og avløpssektoren. Kommunal-
og regionaldepartementet mener at et benchmarkingssystem under dagens
selvkostregime vil gi klare fordeler. Særlig vil dette
gjelde forbedring av incentivene til kvalitets- og effektivitetsforbedringer
på VA-området, gjennom økt fokus på og kunnskap
om egne prestasjoner og prosesser. Departementet arbeider også med
utkast til standardkontrakt for kommunale driftsavtaler med private
på VA-området. Standardkontrakter kan være
et egnet hjelpemiddel for kommuner som vurderer konkurranseutsetting.
Komiteen viser til
Dokument nr. 8:115 (2002-2003) og Innst. S. nr. 67 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er positive til Regjeringens arbeid
for å utnytte effektiviseringspotensialet som ligger innenfor VA-sektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke betydningen av at vann- og avløpstjenestene
er pålitelige og at de sikrer vann av høy kvalitet.
Avløpsvann må håndteres på en
måte som skåner naturen.
Disse medlemmer viser til at
vannbehandling, vannforsyning, avløpsbehandling og avløpshåndtering, herunder
vedlikehold av og investeringer i VA-anlegg, i all hovedsak er et
kommunalt ansvar. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at kommunene er i stand til å nå målene
om et vann og avløpssystem som er av høy kvalitet. Disse
medlemmer mener at tjenestene skal leveres til en samfunnsøkonomisk
riktig pris.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til det arbeidet som pågår
i forbindelse med implementering av EUs rammedirektiv for vann,
og finner det nødvendig å påpeke at dette
er krevende og at ressurser må sikres slik at SFT har den
nødvendige kompetanse for å samordne og utføre
forvaltningsoppgaver i forbindelse med at rammedirektivet for vann
skal implementeres og etterleves i Norge.
Disse medlemmer vil holde fast
ved prinsippet om at vann- og avløpssektoren skal være
selvfinansierende og at forurenseren-betaler-prinsippet skal gjelde.
Disse medlemmer vil påpeke
at alternative miljøvennlige og biologiske løsninger
i VA-sektoren kan innfri økte krav til kvalitet og være
kostnadsbesparende i forhold til tradisjonelle løsninger,
og at økte krav derigjennom kan innfris uten kostnader
for staten eller økte gebyrer for befolkningen.
Disse medlemmer vil vise til
program for vassforsyning som var et sentralt tiltak for å ruste
opp infrastrukturen på VA-området og at Regjeringen
fjernet ordningen i statsbudsjettet for 2002. Da Regjeringen kutta
bevilgningen, lå det søknader til utbyggingsprosjekter
for flere hundre millioner kroner. Disse medlemmer er
sterkt kritiske til at det videre ansvaret er overført
til fylkeskommunene, uten at tilstrekkelig med midler følger
med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:15 (2002-2003) og Innst. S. nr. 67 (2003-2004)
hvor Fremskrittspartiet foreslo en samlet plan for fornyelse og oppgradering
av vannforsynings- og avløpsnettet. Disse medlemmer er
av den oppfatning at sektoren trenger en bedre helhetlig finansiering,
da alle landets innbyggere har rett til et godt tilbud.
1. mai 2004 trådte forskriftene om
foreldrebetaling i barnehage og likeverdig behandling av barnehager
i forhold til offentlige tilskudd i kraft. Skjønnsmidlene til
barnehager ble innført fra samme dato. Skjønnsmidlene
inngår i den samlede offentlige finansieringen av barnehagesektoren.
Dette er sentrale elementer i det brede barnehageforliket
som ble inngått 11. juni 2003 i forbindelse med Stortingets
behandling av St.meld. nr. 24 (2002-2003).
Barne- og familiedepartementet har lagt til
rette for en første innfasing av likeverdig behandling
ved å opprettholde differensieringen av det statlige driftstilskuddet
og ved å forskriftsregulere kommunenes plikt til å sørge
for likeverdig behandling i forhold til offentlige tilskudd fra
1. mai 2004. På denne måten er barnehageforliket
fulgt opp.
Kravet om at kommunene skal sørge for
at alle barnehager i kommunen, inklusive ikke-kommunale, har tilstrekkelig
offentlig finansiering er en betydelig endring av det offentlige
finansieringsansvaret for private barnehager.
Regjeringen har med sitt opplegg sørget
for at barnehagene er sikret tilstrekkelig offentlig finansiering
for å klare innføringen av maksimalpris trinn
I fra 1. mai 2004.
Ved første tildelingsrunde av skjønnsmidler
har det vært viktig å sikre at barnehagene får
dekket sine kostnader ved innføring av maksimalgrense på foreldrebetalingen.
Midlene er utbetalt til kommunene etter beregninger av behovet for
midler i den enkelte kommune. Det er videre forutsatt at kommunene
har opprettholdt sin egenfinansiering på 2003-nivå.
Det er lagt opp til at andre tildelingsrunde
med skjønnsmidler skal skje i løpet av oktober.
Hovedsakelig vil tildelingen være basert på etablering
av nye barnehageplasser i løpet av 2004. Kompensasjon for nye
plasser, etablert i 2003 og planlagt etablert i 2004, vil gis med
utgangspunkt i kommunale nettokostnader per plass. I bevilgningen
over statsbudsjettet er det lagt inn tilstrekkelig med midler til
full statlig finansiering av nye plasser i 2004. Det er følgelig
ikke krav om kommunal medfinansiering for nye plasser. I tillegg
gis det statlig investeringstilskudd for å redusere finansieringsbehovet
ved etablering av nye barnehageplasser. Departementet vil i tiden
fremover følge nøye med på utviklingen
i kostnadene og hvordan tildelingen av første runde med
skjønnsmidler er med på å bidra til å sikre
at innføringen av maksimalpris trinn I gjennomføres
i tråd med barnehageforliket. Det er satt i gang eksterne
utredninger for å evaluere innføring av maksimalpris
trinn I.
Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 66 (2002-2003) å innlemme
kap. 840 post 60 Tilskudd til krisetiltak i rammetilskuddet til
kommunene. Stortinget vedtok da en fortsatt øremerking.
Dette ble også fulgt opp i Regjeringens budsjettforslag
for 2004. Ved behandlingen av budsjettet viste Stortinget til tidligere
forslag om delt finansiering mellom staten og kommunene, med henholdsvis
80 og 20 pst. finansiering.
Barne- og familiedepartementet har derfor utredet
to modeller for finansiering - en statlig og en kommunal.
Barne- og familiedepartementet konkluderer med
at ansvaret for krisesenterdrift fortsatt bør være
kommunalt forankret.
Gitt et fortsatt øremerket statlig
tilskudd, vil Barne- og familiedepartementet holde fast ved dagens
finansieringsordning som den beste modellen. Det legges likevel
til grunn at det statlige tilskuddet på sikt bør innlemmes
i rammetilskuddet til kommunene.
Dagens utbygging basert på privat initiativ
og kommunal velvilje viser store variasjoner i dekning i ulike regioner.
Det bør derfor utarbeides en tilgjengelighetsplan for landet
som helhet. På bakgrunn av en slik plan må det
forventes at alle kommuner etter hvert bidrar til å gi
sine innbyggere et tilbud om akutthjelp ved vold i hjemmet.
Fra 1. juli 2004 vil kontroll og revisjon på dette området
bli lagt til staten. Riksrevisjonen forutsetter at de kommunevise
skatteregnskapene for første halvår 2004 revideres
av kommunerevisjonen, og at dette kan legges til grunn ved Riksrevisjonens
videre revisjon av skatteregnskapene for dette året.
I St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform
har Finansdepartementet varslet at det legges opp til endringer
i eiendomsskatten som vil gi kommunene større handlingsrom
i utformingen av eiendomsskatten.
Finansdepartementet vil videre vurdere å gi
kommunene valgfrihet med hensyn til hvilke eiendomstyper som kan
ilegges eiendomsskatt. Det kan være aktuelt å skille
mellom bolig og fritidseiendom, kraftanlegg og annen næringseiendom.
Finansdepartementet varsler også at det vil vurderes å endre
bestemmelsen om at kommunene maksimalt kan oppjustere eiendomsskattesatsene
med 2 promillepoeng hvert år. Det er ikke foreslått å endre
maksimalsatsen på 7 promille.
Det ble høsten 2003 opprettet et offentlig
utvalg som skal vurdere økonomiske, juridiske og organisatoriske virkemidler
som kan stimulere til bedre samhandling mellom ulike aktører
og nivå i helsetjenesten. Utvalget skal avgi sin vurdering
innen utgangen av 2004.
Øremerket tilskudd til lavterskel helsetiltak
er foreslått innlemmet i inntektssystemet fra 2005.
Kommunene har mottatt øremerkede tilskudd
på dette området fra og med 1995. Det samlede
omfanget av tjenester viser fortsatt en positiv utvikling. Stadig flere
kommuner har etablert spesielle botilbud og samarbeid med arbeidsmarkedsetaten.
Personelltilgangen synes i hovedsak god. Unntaket er mindre kommuner
med generelle rekrutteringsproblemer.
Tilskudd for 2004 utbetales på grunnlag
av planlagt aktivitet i 2004 i kommunene på dette området.
Kommunene må ha levert tilfredsstillende resultatrapportering
for 2003, og samtidig vist at den samlede aktiviteten i 2004 planlegges økt
i forhold til 2003-nivået minst svarende til økningen
i tilskuddet fra 2003 til 2004. Det vises her til Stortingets behandling
av årets statsbudsjett. Det er avsatt 1 544 mill. kroner
til drift som fordeles til kommunene i hovedsak etter inntektssystemets
kostnadsnøkkel for den kommunale helse- og sosialtjenesten.
Evaluering av opptrappingsplanen viser store
forskjeller mellom kommunene. Det videre arbeidet vil kunne innebære
justerte signaler til kommunene med hensyn til videre satsning.
I Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004) ba et
flertall i sosialkomiteen Helsedepartementet foreta en vurdering
av hvordan en kan få til en kostnadsfordeling mellom folketrygd
og kommune slik at kommunene ikke taper på å legge
til rette for en ordning som totalt sparer samfunnet for utgifter,
som gir befolkningen et bedre helsetilbud og som i tillegg er god
personalpolitikk.
Helsedepartementet har sammenstilt et grunnlagsmateriale
som viser at kommuner med interkommunalt legevaktsamarbeid i form
av bemannet legevaktsentral på natt (og eventuelt på kveldstid)
samlet får høyere utgifter til drift av legevakt.
Materialet viser videre at trygderefusjonene i forbindelse med legevaktarbeid
på natt og kveld reduseres, spesielt sykebesøk.
De økte kommunale utgifter antas i hovedsak å være
knyttet til lønn til ekstra sykepleier på natt
i tillegg til lege, behov for bakvakter i store distrikter og lavere
inntekter enn forventet (trygderefusjoner og egenandeler).
Hovedforklaringen på reduserte trygdeutgifter
på natt/kveld ser ut til å være
at legekonsultasjoner og sykebesøk i tidligere legevaktorganisering
i stor grad bestod av allmennmedisin, det vil si pasienttilfeller som
ikke var akutt/øyeblikkelig hjelp-tilfeller.
Trygdeutgiftene ved legevakt på kveld/natt
er i økende grad overført til fastlegens virksomhet
på dagtid. Det eksisterer således ikke et regnskapsmessig grunnlag
for å foreslå overføringer fra trygden
til kommuner med interkommunalt legevaktsamarbeid.
Helsedepartementet vil i samarbeid med Kommunenes
Sentralforbund og Den norske lægeforening arbeide videre
med å få fram reelle kostnadsberegninger for ulike
måter å organisere legevakt på kveld
og natt.
Det er i budsjettet for 2004 satt av 10 mill.
kroner til en tilskuddsordning for å stimulere til utvikling
av regionale og lokale partnerskap for folkehelse. I utgangspunktet
er fylkeskommunen tiltenkt den koordinerende rollen i partnerskapene
knyttet til tilskuddsordningen, men det åpnes også for
regiondrevne interkommunale partnerskap. Det er imidlertid en forutsetning
for utbetaling av tilskudd at fylkeskommunene er involvert i arbeidet.
Justis- og politidepartementet har i St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet - Veien til et mindre sårbart
samfunn og i St.prp. nr. 1 (2003-2004) redegjort for behovet for
nytt nødnett. Det arbeides fortsatt med å vurdere
alternative utbyggingsformer, herunder trinnvis utbygging og realisering
ved tjenestekjøp.
I Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) har Justisdepartementet foreslått
at staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret
for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet.
Det tas sikte på at staten overtar ansvaret fra 1. januar
2006, men lovforslaget åpner for at staten kan overta ansvaret
fra et tidligere tidspunkt enkelte steder dersom staten og vedkommende
kommune er enige om det.
I forbindelse med stortingsbehandlingen av ny
valglov ble følgende anmodningsvedtak oversendt Regjeringen
til behandling:
"Stortinget ber regjeringen om å vurdere
nødvendige lovendringsforslag i kommunelovens regler om
fritak, permisjoner m.v. med sikte på å oppnå en
klargjøring og ensartet håndhevelse av regelverket".
På bakgrunn av anmodningsvedtaket har
departementet gitt Østlandsforskning i oppdrag å foreta
en kartlegging av praksis omkring fritak/permisjoner i
44 kommuner og fire fylkeskommuner for valgperioden 1999-2003. Hovedkonklusjonene
er referert i proposisjonen.
Rapporten fra Østlandsforskning viser
at i gjennomsnitt 9 pst. av kommunestyrerepresentantene har fått fritak
i løpet av perioden 1999-2003. Etter departementets syn
er ikke dette tallet spesielt høyt, og det tyder på at
kommunene ikke er for liberale i sin praksis.
En innstramming i regelverket kan, som enkelte kommuner
påpeker, føre til at det blir vanskeligere å rekruttere
folk til lokalpolitiske verv, noe som oppfattes som en svekking
av det lokale demokratiet. Departementet deler denne vurderingen.
Departementet mottar ikke mange henvendelser
fra kommuner eller folkevalgte når det gjelder tolkning
av lovens bestemmelser, eller ønske om lovendringer. Dette
tyder på at regelverket fungerer tilfredsstillende.
Departementets konklusjon er at det ikke synes å være
behov for endringer i kommunelovens regler om permisjoner og fritak
for folkevalgte.
Under Stortingets behandling av ny valglov stilte kontroll-
og konstitusjonskomiteen spørsmål om det var grunn
til å vedta bestemmelser om hva som skal skje i situasjoner
hvor politikere nedlegger sine verv i protest.
Departementets drøfter dette i proposisjonen
og konkluderer med at vi har de rettslige virkemidlene vi trenger
for å straffeforfølge/kreve erstatning
av de folkevalgte når de ulovlig nedlegger sine verv. Departe-mentet
ser derfor ikke noe behov for å supplere lovverket med
nye og skjerpende straffebestemmelser eller andre sanksjonsregler.
For 2004 gjennomføres uttrekk fra fylkeskommunenes
rammetilskudd til kommunenes rammetilskudd i forbindelse med forsøk
med oppgavedifferensiering innen kulturminne og transport.
For budsjettet for 2005 og påfølgende år
i forsøkene er det nødvendig å framskrive
dette uttrekket.
Det grunnleggende prinsippet for framskriving
av uttrekk i forsøkene er veksten i fylkeskommunenes frie inntekter.
En eventuell vekst i fylkeskommunenes frie inntekter de neste årene
vil i all hovedsak skyldes demografiske endringer knyttet til den
sterke økningen i antall 16-18-åringer i videregående
opplæring. Det legges derfor opp til at de beløpene
som trekkes ut av fylkeskommunens rammetilskudd for forsøkene
kun prisjusteres.
For å unngå at næringslivet
i de berørte områdene skal oppleve en sterk kostnadsøkning
fra det ene året til det andre, har Regjeringen fått
godkjent av ESA en overgangsordning for sonene 3 og 4. Dette innebærer
at økningen i arbeidsgiveravgiften for disse sonene skal skje
gradvis fram mot 2007.
EFTAs overvåkningsorgan ESA godkjente
25. februar 2004 en ny ordning med direkte transportstøtte
i Norge. Ordningen trådte i kraft med virkning fra 1. januar
2004. Transportstøttens siktemål er å stimulere
til økonomisk vekst i næringssvake områder
ved å redusere de konkurransemessige ulemper som følge
av lange transportavstander og spredt bosetting i enkelte distrikter.
Innvilget transportstøtte skal som hovedregel ikke overstige
den avgiftsøkningen foretaket får som følge
av økte satser for arbeidsgiveravgift fra 1. januar 2004.
Ordningen er rettighetsbasert og forvaltes av Innovasjon Norges
kontor i Bodø.
Rentekompensasjon for kommuner og fylkeskommuner
skal stimulere kommunene til oppføring av nye skoleanlegg
og til rehabilitering, opprusting og tilrettelegging av eksisterende
skoleanlegg. Siden oppstart av ordningen i 2002 til og med 2004
er det gitt investeringsrammer på i alt 8 mrd. kroner,
det vil si mer enn halvparten av hele rammen i løpet av
tre år.
Kommunal- og regionaldepartementet la 6. februar 2004
fram en stortingsmelding om boligpolitikken (St.meld. nr. 23 (2003-2004)).
I meldingen, som det tas sikte på blir behandlet i Stortinget
i juni 2004, foreslås det flere tiltak som berører
kommunesektoren.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004)
Om lov om endring i introduksjonsloven mv. foreslått å lovfeste
opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.
Gjennomføringen er foreslått
lagt til kommunene, slik at kommunene får plikt til å tilby
opplæring til alle grupper som omfattes, uavhengig av om
personene har krav på gratis opplæring eller må betale
for denne.
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2004 ba Stortinget Regjeringen evaluere dagens bosettingsordning
og vurdere nye modeller for bosetting av flyktninger i kommunene
innenfor de vedtatte økonomiske rammene.
På denne bakgrunn er det i Revidert
nasjonalbudsjett for 2004 gitt en evaluering av den nye bosettingsordningen.
Det er her også foreslått enkelte tiltak. Tiltakene
har ikke budsjettmessige konsekvenser for inneværende år.
Kommunene har etter lov av 17. februar 1995
nr. 9 rett til delvis kompensasjon for merverdiavgift for anskaffelser
fra visse næringsdrivende, hovedsakelig bygge- og anleggsvirksomheter
og renholdsbedrifter, for anskaffelser i 2003. For 2005 vil kommunene
og fylkeskommunene også motta kompensasjon etter ny ordning
(anskaffelser i 2005). Omleggingen av ordningen medfører
dermed at kommunesektoren i 2005 vil få utbetalt både
etter ny og gammel ordning. Dersom det ikke foretas andre korreksjoner,
vil dette medføre en betydelig økning av utbetalingene
over statsbudsjettet og en tilsvarende inntektsøkning for
kommunesektoren. En forutsetning for ordningene er imidlertid at de
skal finansieres av sektoren selv. Det vil derfor være nødvendig å foreta
korreksjoner i kommunenes og fylkeskommunenes rammeoverføringer
tilsvarende kompensasjonskravene for 2003.
I behandlingen av St.meld. nr. 38 (2002-2003)
Den kulturelle skulesekken, jf. Innst. S. nr. 50 (2003-2004), vedtok
Stortinget følgende:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at
mest mulig av de tildelte midlene kommer barna til gode gjennom kulturopplevelser,
og vil derfor øke andelen av midlene fra Den kulturelle
skolesekken som går til lokale tiltak til 70 pst. i 2004
og 80 pst. i 2005. Midlene skal gå uavkortet til tiltak
i kommunene, og departementet må komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av hvordan dette best kan sikres."
Kultur- og kirkedepartementet har i samarbeid
med Utdannings- og forskningsdepartementet utarbeidet en ordning
for fordeling av midlene til lokale tiltak som er foreslått å gjelde
til og med skoleåret 2006-2007. Midlene fordeles på fylkeskommunene
etter samme fordelingsnøkkel som i 2003, der det tas hensyn
til elevtall, avstander og kulturell infrastruktur. Fra skoleåret
2005-2006 vil kommuner eller samarbeidende kommuner med mer enn
30 000 innbyggere kunne få tildelt hele sin andel av de
statlige midlene til fylket.
Fra og med 2005 skal det være etablert
egne miljøprogram knyttet til landbruket i alle fylker,
jf. St.prp. nr. 70 (2002-2003). Programmene skal inneholde en analyse
og en prioritering av miljøutfordringer knyttet til landbruket
i fylket samt egne tilskuddsordninger rettet mot å løse
disse utfordringene. Ansvaret for utforming av miljøprogrammene
er lagt til fylkesmennene, men kommunene er trukket aktivt inn i
arbeidet.
Miljøverndepartementet har fastsatt
ny forskrift om opprydding i forurenset grunn ved bygge- og gravearbeider.
Forskriften trer i kraft 1. juli 2004. Gjennom forskriften gjøres
kommunen til forurensningsmyndighet i saker vedrørende
terrenginngrep i områder hvor det er grunn til å tro
at det er forurenset grunn, og hvor inngrepet kan medføre
skade eller ulempe ved at eksisterende forurensning spres eller gjøres
mindre tilgjengelig for oppryddingstiltak. Kommunen fører
for øvrig tilsyn med at forskriften følges. Kommunen
kan fastsette gebyr til dekning av utgiftene knyttet til sine oppgaver
etter forskriften.
Oppgavene knyttet til administrasjon av jakt
på elg, hjort, rådyr, bever og gaupe i statsallmenning
er ved forskrift av 8. mars 2004 overført fra Statsskog
SF til fjellstyrene. Dette innebærer en overføring
til et folkevalgt organ på lokalt nivå. All jaktutøvelse
i statsallmenning blir nå administrert av fjellstyret.
Den nye forskriften vil fra 1. juli 2004 innebære
at kommuner som har fastsatt gebyr i medhold av plan- og bygningsloven § 109
for behandling av planforslag, ved overskridelse av fristen skal
tilbakebetale forslagsstiller andeler av det totale gebyret etter
nærmere fastsatte regler.
Stortinget har vedtatt forenklinger i plan og
bygningslovens bestemmelser om innsigelse og klage, jf. Ot.prp.
nr. 31 (2003-2004). Endringene er ledd i arbeidet med å effektivisere
plan- og byggesaksbehandlingen gjennom å hindre omkamper
om spørsmål som allerede er avgjort tidligere
i planprosessen. Endringene innebærer enkelte tilføyelser
i planbestemmelser for å begrense muligheten for å fremme
innsigelse i plansaker og for gjentatte forvaltningsklager.
Miljøverndepartementet har i Ot.prp.
nr. 47 (2003-2004) lagt fram forslag om endringer i bestemmelsene i
plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger. Departementet foreslår å supplere
bestemmelsene om konsekvensutredninger slik at det gis nødvendige lovmessige
rammer for iverksetting av EUs direktiv om vurderinger av miljøvirkninger
av visse planer og programmer. Samtidig foreslås det endringer
av bestemmelsene om konsekvensutredninger for utbyggingstiltak med
sikte på forenkling og effektivisering.
Miljøverndepartementet arbeider med
et forskriftsforslag fra Statens forurensningstilsyn om en forenkling
av regelverket på avløpssektoren ved at seks forskrifter
slås sammen til én. Deler av forskrifts-forslaget fra
Statens forurensningstilsyn har allerede vært på høring,
blant annet et forslag om strengere krav til rensing av avløpsvann
enn vanlig praksis i dag for byene på Vestlandet og nordover.
Dette gjøres for å etterkomme gjenværende
krav i EUs avløpsdirektiv. Disse kravene antas å medføre
behov for 1-1,5 mrd. kroner i investeringer for kommunene på dette
området i løpet av iverksettingsperioden. Kommunene
har anledning til å dekke kostnadene gjennom de kommunale
vann- og avløpsgebyrene.
De fleste lufthavnene med flyrutedrift er i
dag eiet og drevet av det statlige selskapet Avinor AS, men noen
få lufthavner som ikke er inkludert i det statlige engasjementet
har også rutedrift. Disse flyplassene er blant annet eiet
av kommuner. Økte krav til sikkerhet i luftfarten vil i
tiden framover kunne medføre økte kostnader for
alle flyplasser med rutedrift.
Som en oppfølging av forslag i kommuneproposisjonen
for 2004 (St.prp. nr. 66 (2002-2003)) foreslås det å delvis
innlemme vertskommunetilskuddet i 2005, tilsvarende nivået
for psykisk utviklingshemmede i inntektssystemet. For omtale av
dette vises det til kapittel 3 i innstillingen.
Stortinget har med virkning fra 1. januar 2004
vedtatt endringer i sosialtjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven
og helseforetaksloven, jf. Innst. O. nr. 4 (2003-3004). Kommunenes
ansvar for rusmiddelmisbrukere er ikke endret som følge
av rusreformen. Fylkeskommunenes midler og kommunenes midler til
egenbetaling er overført de regionale helseforetakene.
Fra 2004 er retten til individuell plan ved
langvarige og sammensatte behov utvidet til å gjelde mottakere
av tjenester som er hjemlet i sosialtjenesteloven.
Revisjon av alkoholloven er igangsatt for å fange
opp samfunnsmessige og alkoholpolitiske utviklingstrekk som nødvendiggjør
andre eller justerte reguleringer. Samlet sett skal de foreslåtte
endringene innebære økte muligheter for kommunen
til å bruke alkoholloven som et godt styringsverktøy.
Sosialdepartementet vil frem-me en odelstingsproposisjon om revidert
alkohollov for Stortinget våren 2004.
Ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere
er omtalt i St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Sosialdepartementet.
Stortinget har ved behandlingen av forslaget
i St.prp. nr. 1 (2003-2004) bedt Regjeringen evaluere ordningen fortløpende.
Sosialdepartementet tar sikte på å presentere
et opplegg for evaluering i statsbudsjettet for 2005. Stortinget
har bedt Regjeringen sørge for at fylkesmennene skal ta
særlig hensyn til tyngende utslag for enkeltkommuner som
ved overgangen til øremerket tilskudd kommer uheldig ut.
I retningslinjene for fordeling av skjønnsmidler vil fylkesmennene
bli bedt om å ta hensyn til dette.
Sosialdepartementet har sendt på høring
alternative modeller for framtidig finansiering og brukerbetaling
i pleie- og omsorgstjenesten, og fristen er satt til 21. juni 2004.
Formålet er å oppnå likere betalingsregler
i og utenfor institusjon.
Sosialdepartementet foreslo i St.meld. nr. 40
(2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer en lovfesting
av brukermedvirkning på kommunalt nivå for personer
med nedsatt funksjonsevne. Under behandling av meldingen vedtok
Stortinget å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om lovfesting av kommunale råd for mennesker med
nedsatt funksjonsevne. Sosialdepartementet vil i 2004 sende ut et
høringsnotat.
Sosialdepartementet setter i verk ulike tiltak
for å heve kompetansen hos personell i kommunene som arbeider
med personer med nedsatt funksjonsevne. Det skal iverksettes et
2-årig program som stimulerer til en bedre tilrettelegging
av det kommunale tjenestetilbudet til familier med barn med nedsatt
funksjonsevne. Det skal også iverksettes et 3-årig
program for kunnskapsoppbygging rettet mot ansatte som arbeider
med eldre utviklingshemmede. Et nasjonalt kompetansemiljø med
nasjonale fagutviklings- og formidlingsoppgaver på området
utviklingshemmede skal etableres. Sosialdepartementet vil foreta
en utredning av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
Utredningen skal se nærmere på rettighetsfesting
for brukerne, tjenestenes omfang og innhold, samt ulike modeller
for statlig medfinansiering.
Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund har inngått
en samarbeidsavtale om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgstjenestene.
Partene vil i fellesskap bedre kvaliteten og etablere enklere ordninger
i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Det er et mål at
kommunene har etablert et kvalitetssystem for pleie- og omsorgstjenestene
innen utgangen av 2004.
IPLOS er et informasjonssystem basert på individdata
fra søkere og brukere av kommunale sosial- og helsetjenester.
Systemet er et verktøy for dokumentasjon, rapportering
og statistikk og skal gi informasjon om søkere og brukere
av tjenestene. 30 kommuner har innført IPLOS i 2003. I
2004 innføres IPLOS i 294 kommuner, mens de resterende
kommunene innfører IPLOS i 2005.
Sosialdepartementet har sendt ut et høringsnotat
med forslag til en ny stønadsordning for personer som ikke har
tilstrekkelig opptjening i folketrygden. Ordningen skal forankres
i en egen lov og vil gjelde for personer som har fylt 67 år
og som er bosatt i Norge. Ordningen vil garantere en samlet inntekt
på 90 pst. av minstepensjon i folketrygden.
Den nye ordningen vil delvis bli finansiert
gjennom de midlene kommunene i dag bruker på sosialhjelp
til denne gruppen. Overføringene til kommunene vil bli tilsvarende
mindre fordi dette er kostnader som faller bort når den
nye ordningen er på plass. Det er tatt hensyn til at kommunene
fortsatt vil ha utgifter til sosialhjelp til gruppen som omfattes
av den nye ordningen.
Sosialdepartementet har i statsbudsjettet for
2004 varslet at man i kommuneproposisjonen 2005 vil vurdere situasjonen
for eldre døve og mulige tiltak for å sikre et
godt og forsvarlig tjenestetilbud. Det er igangsatt et arbeid med
sikte på å gi en slik vurdering i statsbudsjettet
for 2005.
I kommunalkomiteens budsjettinnstilling (Budsjett-innst.
S. nr. 5 (2003-2004)) ble Regjeringen i kommuneproposisjonen for
2005 bedt om å kartlegge virkningen på kommuneøkonomien
som følge av en antatt foruroligende økning i
sosialhjelp til aldersgruppen 16 til 24 år, og fremme forslag
som sørger for at kommunene får dekket sine ekstrautgifter
til denne oppgaven.
Ifølge tall fra Aetat foreligger det
ikke en drastisk økning i antall arbeidsledige i aldersgruppen
16 til 24 år. Ungdom under 20 år omfattes av ungdomsgarantien som
sikrer tiltaksplass for dem som er i ferd med å falle utenfor
skole eller arbeidsliv. Dette innebærer reduserte utgifter
for kommunene til sosialhjelp for denne aldersgruppen. Langtidsledigheten
blant ungdom mellom 20 og 24 år er relativt lav sammenlignet
med andre aldersgrupper. Dette innebærer at kommunene ikke kan
sies å ha ekstraordinære utgifter til denne målgruppen.
Utover dette er ungdom under 25 år en av de prioriterte
gruppene for Regjeringens satsing på arbeidsmarkedstiltak
for langtids sosialhjelpsmottakere gjennom tiltaksplan mot fattigdom.
I denne sammenhengen legges det opp til et tett og forpliktende
samarbeid mellom Aetat og den kommunale sosialtjenesten. Dette medfører
at kommunene ikke blir påført ekstrautgifter til
denne oppgaven.
Utdannings- og forskningsdepartementet har lagt fram
St.meld. nr. 30 (2003-2004) Kultur for læring. Meldingen
er blant annet basert på forslagene i Kvalitetsutvalgets
utredning, jf. NOU 2003:16 I første rekke, og kunnskapen
som er dokumentert gjennom internasjonale undersøkelser,
nasjonale rapporter og evalueringen av Reform 97.
I stortingsmeldingen presenteres en rekke tiltak
for å bedre de svakhetene som er avdekket i skolen gjennom norsk
og internasjonal forskning. Dette er tiltak som innebærer
endringer i innhold, struktur og organisering av grunnopplæringen.
I Ot.prp. nr. 55 (2003-2004) Om lov om endringar
i opplæringslova og friskolelova foreslås blant
annet at særskilt opplæring i norsk gjøres
til det fremste virkemiddelet for at minoritetselever i grunnskolen
skal få tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge
vanlig opplæring.
I Innst. S. nr. 131 (2003-2004), jf. St.meld.
nr. 39 (2002-2003) Om kunst og kultur i og i tilknytning til grunnskole,
ba Stortinget Regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig å innføre
en forskrift som kan angi innholdet i kulturskoletilbudet. Arbeid
for lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet er prioritert høyt
av Regjeringen. Utdannings- og forskningsdepartementet ser det derfor
ikke som hensiktsmessig å foreta en forskriftsfesting av
innholdet i kommunale kulturskoler.
I Ot.prp. nr. 64 (2003-2004) Om lov om endringer
i lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skoler (friskoleloven)
foreslås det å fjerne kravet til formål
i friskoleloven § 2-2, slik at godkjenning av frittstående
videregående skoler i stedet baseres på krav til
innhold og kvalitet.
Endringene i friskoleloven skal gjøre
det enklere å starte frittstående videregående
skoler og skal gi den enkelte økt valgfrihet.
I Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) heter
det i vedtak XI:
"Stortinget ber Regjeringen melde tilbake om situasjonen
for leirskolene og tilbudet til elevene i kommuneproposisjonen for
2005."
I juni 2003 ble kommunene varslet om at tilskuddet til
leirskoleopphold kom til å bli innlemmet i rammetilskuddet
til kommunene fra 1. januar 2004, jf. Innst. S. nr. 259 (2002-2003).
Fra 1. oktober 2002 til 1. oktober 2003 økte likevel antallet
elever som hadde planlagt å reise på leirskole
med om lag 2 pst. Ultimo mars 2004 viser nye prognoser at det fra
1. oktober 2003 til mars 2004 har vært en nedgang i antall
leirskoleelever på om lag 4 pst. Erfaringsmessig er det
hvert år en liten nedgang fra prognosene i oktober. Utdannings-
og forskningsdepartementet vil følge utviklingen
når det gjelder leirskoletilbudet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at Regjeringen går
inn for å beholde dagens finansieringsmodell.
Flertallet viser til Dokument
8:17 (2003-2004) fra Arbeiderpartiet hvor det foreslås å innføre
80 pst. statlig og 20 pst. kommunal finansiering og en lovfesting
av krisesentrene. Flertallet viser til at et flertall i
familie-, kultur-, og administrasjonskomiteen i Innst. S. nr. 227
(2003-2004) går inn for en finansieringsordning med 80
pst. statlig tilskudd og 20 pst. kommunalt tilskudd. Det flertallet ønsker
også at midlene skal øremerkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker også å lovfeste
tilbudet, noe som Regjeringen går imot. Argumentet er blant
annet at en lovfesting strir mot Regjeringens prinsipper for styring
av kommunesektoren. Disse medlemmer mener det viktigste
må være å sikre tilbudet til voldsutsatte
kvinner og barn. Grunnet dårlig økonomi har mange
kommuner problemer med å bidra til finansieringen av tilbudet.
En lovfesting vil gjøre at kommunene og staten blir forpliktet
til å yte sin del av tilskuddet og dermed sikre tilbudet
lokalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, har merket seg at nærmere 90 pst.
av kommunene bidrar til drift av krisesentrene. Flertallet er
tilfreds med at kommunene har tatt dette betydelige ansvaret uten
at dette har vært lovfestet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enige i at dagens finansieringsordning
er den beste modellen, gitt et fortsatt øremerket statlig
tilskudd. Disse medlemmer viser til de respektive
partiers merknader i forbindelse med behandlingen av Dokument nr.
8:17 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det har vært kjent i flere år at krisesentrene
har hatt vanskelige driftsforhold. Det er også gjort flere
utredninger av krisesentrene bl.a. gjennom Statskonsultrapporten
1997:18 Evaluering av statlige tilskuddsordningen til krisetiltak,
høringsuttalelsene til denne, rapport fra Institutt for
sam-funnsforskning om forholdet mellom krisetiltakene og kommunale
myndigheter, Vistautredningen som tok sikte på å komme
fram til en modell for hva det koster å drive krisesenter,
og Kvinnevoldsutvalgets innstilling.
Disse medlemmer er bekymret over
at Regjeringen velger å overse alle disse utredningene,
som i seg selv har vært brukt som en begrunnelse for å utsette arbeidet
med å bedre rammebetingelsene for krisesentrene.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
mange snuoperasjoner i denne saken. Det er behov for en forutsigbar
finansieringsordning for krisesentrene som forplikter staten til å bidra
vesentlig, og som sikrer at ingen krisesentre legges ned. Disse
medlemmer er sterkt uenige med Regjeringen i at det skal
være frivillig for stat og kommune å sikre krisesentre
for sine innbyggere. Et slikt tilbud er i mange tilfeller livreddende,
og må derfor være tilgjengelig over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at det er nødvendig
med økt statlig innsats for å øke kompetansen
og kapasiteten for å bekjempe vold i hjemmene og hjelpe
ofrene for slik vold, og vil i denne sammenheng vise til at Alternativ
til vold (ATV) har etablert viktige lavterskel behandlingstilbud
for voldsutøvere, deres samlivspartnere og barn som har
vært utsatt for og vitne til vold i familien. Disse
medlemmer vil vise til at ATVs virksomhet utgjør
et viktig supplement til krisesentrenes arbeid og at flere kommuner
bidrar til å finansiere behandlingstilbud i regi av ATV. Disse
medlemmer mener at det i utredningen til ny finansieringsordning
for krisesentrene også bør gjøres en
vurdering av om en slik finansiering av tiltaket ATV. En bedre finansiering
kunne gi flere kommuner muligheten til å etablere behandlingstilbud
til voldsutøvere og deres pårørende. Disse medlemmer ønsker
full statlig finansiering, og en lovfesting av krisesenter- og incestsentertilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i St.prp. nr. 64 (2003-2004) legges til grunn at
dagens finansieringsordning av incestsentrene skal videreføres,
men at spørsmålet skal vurderes i statsbudsjettet for
2006. Flertallet viser til Innst. S. nr. 226 (2003-2004)
hvor en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité går
inn for at Regjeringen skal komme tilbake med en egen sak i løpet
av høsten 2004 om hvilke tilbud incestsentrene skal gi
og hvordan virksomheten skal organiseres. Flertallet forventer
at dette følges opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til egne merknader i Innst.
S. nr. 226 (2003-2004). Disse medlemmer støtter
at Regjeringen nå skal gjøre en nærmere
vurdering av hvilket tilbud incestsentrene skal gi, hvordan tilbudet skal
organiseres og finansieres og hvorvidt tilbudet skal lovfestes. Disse
medlemmer er positive til at incestsentrene nå løftes
fram som en egen sak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til merknader under kap. 3.2.1.
Komiteen viser til
sine respektive partiers merknader til Skattemeldingen slik de fremgår
av Innst. S. nr. 232 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Finansdepartementet
vil vurdere å gi kommunene valgfrihet med hensyn til hvilke
eiendomstyper som kan ilegges eiendomsskatt. Disse medlemmer er
enige i at det kan være hensiktsmessig å skille
mellom bolig- og fritidseiendom, kraftanlegg og annen næringseiendom. Disse
medlemmer er enige i ikke å endre maksimalsatsen
på 7 promille. Disse medlemmer er positive
til at det legges opp til endringer i eiendomsskatten som vil gi
kommunene større handlingsrom i utformingen av eiendomsskatten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader og forslag om eiendomsskatt og forsøk
med friere kommunalt skattøre i Innst. S. nr. 258 (2002-2003).
Disse medlemmer mener kommunal
frihet må medføre at kommunene får større
mulighet enn i dag til å påvirke noen av sine
inntekter. I dag kan de innenfor regler heve egenandeler og gebyrer.
Egenandeler er skatt på behov og sykdom og bør
reduseres.
Disse medlemmer vil gi kommunene
noe mulighet til å ta inn mer skatt etter evne. Eiendomsskatten
kan nå bare utlignes på de delene av kommunene
som er utbygd som bymessig strøk og det er bare lov å øke
satsene trinnvis opp til 7 promille med 2 promille hver år.
Ordningen må gjøres gjeldende for hele kommunen
og kunne trappes opp like fort som den trappes ned. Kommunene må få muligheter
til å innrette eiendomsskatten langt friere enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
et enstemmig tverrpolitisk utvalg i KS (KOU 2002 nr. 1) gikk inn
for større frihet for kommunene til å ha lokal
skatt knyttet til tidsavgrensede oppgaver.
Disse medlemmer viser til at
de andre nordiske land har ulike ordninger med større frihet
til kommunal beskatning enn i Norge. Det mangler nyere utredninger på temaet,
så derfor er det mange uavklarte spørsmål knyttet
til det. Friere kommunalt skatteøre kan egne seg for forsøk
i noen kommuner.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede
friere kommunal beskatningsrett og komme til Stortinget med en slik utredning,
senest i sammen med framlegging av kommuneproposisjonen for 2006."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til at staten har eit hovudansvar for finansiering av dei offentlege
velferdstilboda. Dagens finansieringssystem gir kommunane små moglegheiter
til sjølve å innverke på sine inntekter.
Samstundes er ordninga med kommunal utskriven eigedomsskatt både
upresis og lite rettferdig. Denne medlemen meiner
kommunane i større grad enn i dag må ha høve
til å styre eigne inntekter. Gjennom å gje kommunane
eit friare skatteøre kan ein betre tilhøva til
lokaldemokratiske prosessar og gje kommunane høve til å auke
skattlegginga i periodar for å gjennomføre viktige
politiske prioriteringar.
Denne medlemen meiner at eit
friare kommunalt skattøre skal vere eit alternativ til
dagens kommunale eigedomsskatt på verk og bruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine respektive merknader og forslag i Innst. O. nr. 9
(2003-2004) om kommunal revisjon.
Komiteen viser til
oppfølgingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) og sier seg
tilfreds med at det skal iverksettes et 2-årig program
som stimulerer til en bedre tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet
til familier med barn med nedsatt funksjonsevne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil vise til at flertallet i sosialkomiteen
ved behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) påla Regjeringen å utarbeide
en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes
tilgjengelighet til transport, bygg, informasjon og andre
viktige samfunnsområder. Planen må inneholde klare
tidsfrister for når ulike tiltak skal være gjennomført.
Dessuten må den ha en forpliktelse fra statens side knyttet
til finansieringa av handlingsplanen. Flertallet forutsetter
at Regjeringen prioriterer arbeidet med en slik plan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er tilfreds med at
det nå skal etableres en ny stønadsordning for
personer med kort botid. Flertallet har ved flere
anledninger vært opptatt av denne problemstillingen, og
er enig i at denne ordningen nå forankres i egen lov.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser at personkretsen som Regjeringen foreslår kan bli for
snever for å fange opp alle aktuelle tilfeller. Dette
flertallet vil derfor ikke ta stilling til personkretsen
nå, men vil komme tilbake til dette under behandlingen
av saken.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enig i at ordningen bør gjelde
for personer som har fylt 67 år og som er bosatt i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen legger opp til at ordningen i sin helhet
skal betales av kommunene gjennom uttrekk fra ramma. Flertallet kan
ikke gi full tilslutning til et slikt prinsipp. Det er rimelig med
et visst uttrekk, men det er like rimelig at staten bidrar. Kommunesektoren
er i dag underfinansiert fra statens side, og nye statlige ordninger
må derfor i hovedsak finansieres av staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at saken om ny stønadsordning er sendt ut på høring
og vil ta stilling til saken når den blir forelagt Stortinget
til behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg at flere helseforetak sentraliserer døgnplassene
i de distriktspsykiatriske sentrene (DPS-ene) til ett senter. Flertallet vil
påpeke at intensjonen og forutsetningene for utbygging
av DPS-er var at de skulle ha et nødvendig antall døgnplasser.
Det er derfor etter flertallets mening viktig at
departementet følger opp helseforetakene på dette
området.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Opptrappingsplanen bygger på at en vesentlig
andel av tiltakene overfor mennesker med psykiske lidelser skal
skje i deres bokommuner. Dette flertalletimøteser Regjeringens revidering
av behov og fremdriftsplan som varsles framlagt i 2005.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at 3,3 mrd. kroner er øremerket
opptrappingsplanen for psykiatri på budsjettet for 2004.
Dette er en økning på 700 mill. kroner sammenlignet
med saldert budsjett for 2003, og den sterkeste økningen
i løpet av ett år siden planen ble vedtatt.
Disse medlemmer synes det er
gledelig at behandlingskapasiteten styrkes innen psykisk helsevern.
Særlig har behandlingskapasiteten innenfor barne- og ungdomspsykiatri økt.
I alt 5 236 barn og unge ble tatt inn til behandling eller utredning
i 1. tertial 2004, en økning fra 4 675 samme periode i
fjor.
Disse medlemmer legger til grunn
at Regjeringen i kommende budsjetter vil prioritere en ytterligere styrking
av det psykiske helsevernet, og at opptrappingsplanen for psykiatri
fullføres i tråd med vedtatte planer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser med bekymring
på forskjellen mellom de mål som ble satt for
planen før oppstart i 1999 og det faktiske nivået
på tjenestene idet opptrappingsplanen er inne i sitt sjette år. Disse
medlemmer mener at satsingen på det psykiske helsevernet
vil kreve økte ressurser til psykiatrien både
innenfor spesialisthelsetjenesten og i kommunene kommende år, utover
de bevilgningsøkninger som har funnet sted til nå,
med spesiell vekt på utbygging av lavterskel psykiatritilbud
i kommunene, i form av psykiatriske enheter med tilgang på psykiatriske
sykepleiere, hjelpepleiere og personell med sosialfaglig tilleggskompetanse.
Disse medlemmer er spesielt bekymret
over at psykiatriske sykehjemsplasser er bygd ned raskere enn distriktspsykiatriske
sentra er bygd opp, noe som har medført at mange pasienter
har mistet sitt lokale tilbud uten noen nær tilgang til
et tilbud som erstatter det som forsvant. Disse medlemmer forutsetter
at opptrappingsplanens intensjoner om et bedre tilbud til brukerne
ivaretas ved at ingen tilbud forsvinner uten at disse er erstattet
av tjenester som oppleves som minst like gode for den enkelte bruker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til flertallets merknader
under kap. 13.2.9.
Flertallet mener at det offentlige
utvalget som er nedsatt for å se på samhandlingen
mellom 1.- og 2. linjetjenesten, også bør se på framtidige
modeller for samhandling mellom kommuner for helsetjenester som er
kommuneovergripende, men der én kommune får utgifter
for tjenester som kan nyttiggjørers av flere, med spesiell
vekt på hvordan det kan skapes økonomiske insentiver
for tilrettelegging av framtidige interkommunale legevaktsentraler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at et flertall i sosialkomiteen
i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004) ba Helsedepartementet om å foreta
en vurdering av hvordan en kan få til en kostnadsfordeling
mellom folketrygd og kommune slik at kommunene ikke taper på å legge
til rette for en interkommunal legevaktordning som totalt sparer
samfunnet for utgifter, som gir befolkningen et bedre helsetilbud
og som i tillegg er god personalpolitikk.
Behandlingen av interkommunale legevaktsentraler
i kommuneøkonomiproposisjonengir
etter flertallets syn ikke denne avklaringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at KS og Helsedepartementet skal
arbeide videre med kostnadsberegning og understreker behovet for
legevaktsamarbeid for å sikre trygg akuttjeneste på kvelds-
og nattetid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at i proposisjonen heter det:
"Trygdeutgiftene ved legevakt på kveld/natt
er i økende grad overført til fastlegens virksomhet
på dagtid. Det eksisterer således ikke et regnskapsmessig grunnlag
for å foreslå overføringer fra trygden
til kommuner med interkommunalt legevaktsamarbeid."
Disse medlemmervil
vise til et brev fra Legeforeningen av 21. mai 2004 til sosialkomiteen
der det pekes på at formuleringene representerer en feilslutning
ved at kostnadene for trygden ved å behandle pasienter
på kveld/natt på legevakt, oppfattes å være
de samme som for behandling hos fastlegen på dagtid. Legeforeningen
viser til at undersøkelser hvor man har klart å separere
effektene av fastlegeordning og vaktorganisering i tillegg til virkningene
på kveld og natt, har vist at den interkommunale legevakten
alene har medført store innsparinger for Rikstrygdeverket,
samtidig som kommunene har fått om lag det samme kronebeløpet
i ekstra kostnader.
Komiteens flertall, medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,mener at innbyggere i distriktskommuner
må sikres rett til fastlege, men høy vaktbelastning
i små kommuner uten legevaktsamarbeid kan medføre
at stillingene blir stående ubesatt. Rekrutteringen til
og stabiliteten i fastlegeordningen kan flere steder bedres vesentlig
ved snarlig å legge bedre til rette for interkommunale
legevaktsentraler. Også flertallet er kjent
med at enkelte av de etablerte interkommunale vaktsentralene står
i fare for å bli avviklet, noe som vil forsterke problemet.
Flertalletmener
atHelsedepartementet må gjennomføre
tiltak som muliggjør etablering av hensiktsmessige interkommunale
legevaktordninger, også gjennom kompensasjon til kommunene
for merutgiftene knyttet til interkommunalt legevaktsamarbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg de økonomiske
problemstillingene knyttet til interkommunalt legevaktsamarbeid,
der hovedforklaringen på reduserte trygdeutgifter på natt/kveld
synes å være at legekonsultasjoner og sykebesøk
i tidligere legevaktorganisering i stor grad bestod av allmennmedisin
i tillegg til øyeblikkelig hjelp. En omlegging til interkommunalt legevaktsamarbeid
med legevaktsentral har ført til at de pasienter som ikke
har behov for akutt/øyeblikkelig hjelp, henvises
til fastlegen dagen etter, og trygdeutgiftene ved legevakt på kveld/natt
er i økende grad overført til fastlegens virksomhet
på dagtid. Disse medlemmer har merket seg
at de økte kommunale utgiftene antas i hovedsak å være
knyttet til lønn til ekstra sykepleier på natt
i tillegg til lege og behov for bakvakter i store distrikter. Disse
medlemmer viser til at Helsedepartementet i samarbeid med
KS og Den norske lægeforening vil arbeide videre med å få fram
reelle kostnadsberegninger for ulike måter å organisere
legevakt på kveld og natt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartiviser til egne forslag om å utvide
ordningen med rentekompensasjon.
Komiteen viser til
sine respektive partiers forslag og merknader i Innst. S. nr. 229
(2003-2004) om boligpolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bosettingsordningen fungerer, men at det er behov for
tiltak som kan gjøre den mer egnet til å sikre
rask bosetting og at alle kommuner bidrar. Flertallet viser
til merknader under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for
2004.
Komiteen viser til
Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven
m.v. som skal behandles høsten 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det er nødvendig
med en lovfestet rett og plikt til norskopplæring, men
at det framlagte forslaget ikke er tilstrekkelig for å oppnå god
kvalitet i opplæringen, og sikre tilbud til de som trenger
det.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til eigne merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 5
(2003-2004) der fleirtalet gjekk imot momskompensasjonsordninga
som vart innførd frå 1. januar 2004. Fleirtalet understreka
då at dette ville gje utilsikta fordelingsverknader kommunane
imellom, og at det ville medføre auka byråkrati
og administrasjonskostnader.
Fleirtalet meiner hovudproblemet
med ordninga er misforholdet mellom dei utrekna uttrekka og kva moglegheiter
kommunane har for å få kompensert dette. Fleirtalet vil
peike på at det vil bli ei betydeleg omfordeling mellom
dei kommunane som kjøper lite tenester og dei som har eit
høgt investeringsnivå og innkjøp av tenester. Fleirtalet kan
ikkje sjå at denne ordninga har nokon annan funksjon enn å auke
graden av privatisering og konkurranseutsetting.
Fleirtalet registrerer at fleire
fylkeskommunar no rapporterer om problem mellom anna knytt til den delen
av ordninga som gjeld fylkesvegvedlikehald og -investeringar utført
av Statens vegvesen. Grunna kontantprinsippet som vert nytta av
staten og eit etterslep i fakturahandteringa frå staten
si side, meiner desse fylkeskommunane dei berre vil få kompensert
10/12 av samla MVA på vegområdet.
Fleirtalet meiner dette må vere
i strid med dei intensjonane Regjeringa og stortingsfleirtalet la
til grunn.
Fleirtalet fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa syte for
full kompensasjon for meirverdiavgift knytt til kjøp av
tenester frå statlege verksemder."
Fleirtalet viser til fleirtalets
merknader ifrå Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) der
det vert uttalt:
"Fleirtalet ber dessutan om at det i kommuneproposisjonen
for 2006 blir gjort greie for korleis refusjonar og trekk balanserte
i 2004. Fleirtalet ber også om at det må lagast
oversyn for sektoren samla og for den enkelte kommune og fylkeskommune,
og at dette materialet seinast blir lagt fram i statsbudsjettet
for 2006. Fleirtalet legg til grunn at det blir fremma forslag om
oppretting av eventuell utilsikta omfordeling av ordninga."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til flertallsmerknad fra komiteen
i Innst. S. nr. 5 (2003-2004) der Regjeringen blir bedt å legge
stor vekt på at ordningen med nøytral merverdiavgift
ikke skal gi utilsiktet omfordeling i kommunesektoren. Regjeringen
blir dessuten bedt om at det i kommuneproposisjonen for 2006 blir
redegjort for hvordan refusjoner og trekk balanserte i 2004 og at
det blir laget oversikt for sektoren samlet og for den enkelte kommune
og fylkeskommune, senest fremlagt i statsbudsjettet for 2006. Flertallet
legger videre til grunn at det blir fremmet forslag om oppretting
av eventuell utilsiktet omfordeling av ordningen.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren unngår likviditetsproblem ved å benytte
seg av ordinære trekkrettigheter hos sine bankforbindelser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at endringen ikke innebærer
en styrking av eller mer frihet til kommunesektoren. Ordningen er
et nullsumspill der Regjeringen belønner de kommuner som konkurranseutsetter
og sender regningen til de som ikke gjør det.
Komiteen viser til
dei respektive partia sine merknader og forslag om nasjonal kunnskapsbase
og læremidlar under handsaminga av St.meld. nr. 30 (2003-2004).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ein stram kommuneøkonomi gir utslag for høvet
til språkleg jamstelling i kommunane. Fleirtalet vil
peike på Soma skule i Sandnes kommune som eit døme
på omlegging frå nynorsk til bokmål som
eit tiltak for å berge skulen. Fleirtaletvil også vise til at Landslaget
for Nynorskkommunar (LNK) på høyringa i komiteen
sa at fleire kommunar strevar med å tilsetje personell
som skriv det valde administrasjonsmålet og at resultatet
i fleire tilfelle vert vedtak om språkleg nøytralitet. Fleirtalet viser
vidare til at LNK i høyringa understreka behovet for forsterka
innsats for å gi retten til språkleg jamstelling
eit reelt innhald og at deira ynske var ei eingongsløyving
på 10 mill. kroner til eit nettbasert nynorskleksikon. Fleirtalet vil
be departementet medverke til at berørte departement vurderer
ulike tiltak i samband med statsbudsjettet for 2005. Fleirtalet ber
også om at det i kommuneproposisjonen for 2006 vert orientert
om tilstanden når det gjeld nynorskbruk i skular og kommunar.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til St.meld. nr. 30 (2003-2004)
der det vert foreslått ulike tiltak for å styrke
nynorskspråket si stilling i samfunnet.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 30 (2003-2004) og vil påpeke behovet for tilpasset
opplæring og den enkelte funksjonshemmedes rett til spesialundervisning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at skal en nå målsettingene,
krever det at det settes av nok ressurser til å virkeliggjøre
tilpasset opplæring for alle. Flertallet viser
ellers til merknader og forslag under behandlingen av St.meld. nr.
30 (2003 2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er tilfredse med at prinsippene
i dagens bestemmelser videreføres, samtidig som det foreslås
en bred satsing for å sikre alle elever en bedre tilpasset opplæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til ny lov om privatskoler der finansieringsmodellen ble endret. Disse
medlemmer mener at det er viktig å satse på den
offentlige skolen, der flesteparten av elevene går, hvis
vi skal skape en bedre skole. Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet stemte imot Regjeringens forslag til ny finansieringsmodell. Disse
medlemmer har merket seg at flertallet hevder at de sørget
for at kommunene fikk mer innflytelse på opprettelse av
privatskoler i en kommune. Disse medlemmer vil vise
til at det i den nye loven ligger en automatisk finansiering av
pensjonsutgiftene til private skoler, i tillegg til at privatskolene
får øremerket finansiering av staten. Etter disse
medlemmers oppfatning betyr dette at privatskolene får
bedre økonomiske vilkår enn offentlige skoler,
på bakgrunn av at den offentlige skolen gjennom kommuneøkonomien
blir mer utsatt for ustabilitet, svingninger og endringer, mens
den private skolen blir skjermet for dette gjennom statlig garanti. Disse
medlemmer mener fortsatt at dette ikke vil bidra til mindre
forskjeller mellom offentlige og private skoler.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens ønskede
satsning på nødvendig kvalitetsheving i den offentlige
skolen. Videre vil disse medlemmer framheve den nye friskoleloven
som sikrer større grad av likebehandling mellom offentlige
og frittstående grunnskoler. Disse medlemmer vil
understreke at det nye finansieringssystemet gjør at det
ikke er noen grunn til å hevde at private skoler vil komme
bedre ut økonomisk enn offentlige skoler. Dette fordi frittstående
skolers tilskudd nå baseres på utgiftene i den
enkelte kommune der friskolen ligger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at opprettelse av friskoler
vil i mange tilfeller ramme fellesskolen. Klasser som mister noen
elever vil ikke koste mindre, men finansieringen vil svekkes vesentlig ved
at pengene følger eleven til en privatskole. Tilbudet til
de elevene som blir igjen vil derfor måtte reduseres. På samme
måte vil det kunne oppstå situasjoner der en skole
som nedlegges for å oppnå besparelse og få en
mer effektiv skolesektor i kommunen, kan gjenåpne som en
friskole med direkte statlig støtte. Dette vil medføre
at kommunen ikke får noen besparelse, mister inntekter
og må ta kuttene på den driften som er igjen.
Det er åpenbart at dette vil ramme mange skoler hardt.
Etableringen av en skjermet statlig finansiering for friskolene
og Regjeringens altfor trange rammer til kommunene vil bety større
forskjeller og er negativt for den skolesatsingen som alle elevene
fortjener og Norge som nasjon trenger.
Disse medlemmer viser til at
under behandlingen i Stortinget ble det fremmet tilleggsforslag
om at ved behandling av søknader om etablering av friskoler å legge
vesentlig vekt på kommunens uttalelse der kommunen påviser
at:
– Etablering
av friskoler får negative konsekvenser for kommunens skolestruktur
og påfører kommunen økte utgifter av
betydning.
– Etableringen kan føre
til nedleggelse av en offentlig skole og derved påfører
elevene vesentlige ulemper med økt reisetid til den offentlige skolen.
– Å sørge for å utvikle
faste prosedyrer for søknadsbehandlinger, herunder tidsfrister,
som skaper forutsigbarhet for søkerne og kommunene.
Forslagene ble vedtatt. Disse medlemmer påpeker
at dette er viktige forbedringer som skulle gi større forutsigbarhet
for kommunene og bedre sikring av den offentlige fellesskolen.
Disse medlemmer vil påpeke
at det foreligger konkrete saker der kommuner er sterkt kritiske
til etablering av friskoler fordi det vil få negative konsekvenser
for helheten i skoletilbudet. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen følger retningslinjene Stortinget har vedtatt
i alle slike saker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at Norge har en unik mulighet og et særskilt
internasjonalt ansvar for å nå målene
om en bærekraftig utvikling. Flertallet viser
til at mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet
med den lokale oppfølginga av Lokal Agenda 21. Nasjonal
Agenda 21 skal bygge videre på LA21-arbeidet i kommunene.
Dette arbeidet risikerer nå å stoppe opp på grunn
av svak kommuneøkonomi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kriminalitetsforebygging først og fremst foregår
lokalt, i kommunene. Dårlig kommuneøkonomi har
direkte innvirkning på det kriminalitetsforebyggende arbeidet, men
kriminalitetsforebygging handler også om god bevissthet
fra beslutningstakere og byråkrater. Flertallet mener
SLT, Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak, burde
settes i gang i langt flere kommuner enn de noen og 80 kommunene
som i dag deltar i dette. Tett samarbeid mellom politiet og kommunen
lokalt er dessuten viktig. Videre mener flertallet at
kommunene må ta hensyn til kriminalitetsforebyggende faktorer
i sin arealplanlegging. Det kriminalitetsforebyggende råd,
KRÅD, har utarbeidet en sjekkliste for hva kommunene bør
tenke på. For eksempel nevnes belysning, forskjønning,
bruk av områdene, klare eierforhold, møteplasser,
unngå enkle fluktveier mv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at det skal etableres forpliktende samhandling mellom politi og
kommune, hvor kommunene opererer som premissleverandører
til politiet. Dette vil etter disse medlemmer sitt
syn bidra til å øke bevisstheten til politikerne
og samtidig gi politiet viktige signaler. Disse medlemmer vil understreke
at kommunene selvfølgelig ikke skal ha mulighet til å overstyre
politiets vurderinger og prioriteringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i kommuneproposisjonen
for 2005 orienteres om fordelingen av tippemidler til Den kulturelle
skolesekken. Flertallet viser til Innst. S. nr. 50
(2003-2004) hvor flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
gikk inn for at midlene skulle gå uavkortet til kommunene,
og at departementet måtte komme tilbake til Stortinget
med forslag om hvordan dette best kunne gjøres. Flertallet vil
understreke at dette må følges opp. Flertallet mener
at det hvert år må redegjøres for fordeling
av midlene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at stiftelsen Human Rights
Service (HRS) siden opprettelsen i 2001 har levert en rekke omfattende
arbeider knyttet til å bedre integreringen av innvandrere
og flyktninger. Disse medlemmer konstaterer at HRS’ målsetting
er å medvirke til et velfungerende fleretnisk Norge gjennom
informasjonsarbeid og innhenting og systematisering av dokumentasjon,
både nasjonalt og internasjonalt.
Disse medlemmer viser til at
de påpekte temaene som HRS arbeider med, og integreringen generelt,
er et operativt ansvar på kommunalt nivå. Disse
medlemmer mener det er viktig for integreringsarbeidet at
dokumentasjon og informasjon på dette feltet inkluderer
kommunesektoren. Disse medlemmer viser til at HRS
har levert anvendelige resultater blant annet innenfor rammen av
mottatte prosjektmidler. Disse medlemmer er enige
i at stiftelsen bør tildeles driftsmidler i en størrelse
på 2 mill. kroner fra 1. januar 2005, og ber Regjeringen legge
fram et opplegg for dette i forbindelse med budsjettet for 2005.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram et opplegg i forbindelse med budsjett for 2005 om å tildele
driftsmidler til Human Rights Service i en størrelse på 2
mill. kroner fra 1. januar 2005."
Etter flere år med svekkelse av netto
driftsresultat for kommunesektoren som helhet, stoppet den nedadgående
trenden opp i 2003. Netto driftsresultat for 2003 ble om lag på samme
nivå som i 2002. Siden kommunesektorens skatteinntekter
i 2003 ble 3 1/2 mrd. kroner lavere enn anslått
i statsbudsjettet for 2003, kunne en ventet ytterligere svekkelse
av netto driftsresultat i 2003. Den sterke rentenedgangen har imidlertid
gitt lavere renteutgifter, noe som isolert sett har styrket netto
driftsresultat. Videre er det tegn til at kommunesektoren har tilpasset
aktiviteten til en strammere kommuneøkonomi. Etter mange år
med vekst i kommunal sysselsetting, ser det nå ut til at
veksten flater ut. Den samlede aktiviteten i kommunesektoren anslås å være
uendret både i 2002 og 2003.
Etter departementets oppfatning er det bekymringsfullt
at netto driftsresultat har ligget på et svært
lavt nivå gjennom flere år. Netto driftsresultat
bør over tid ligge på minst 3 pst. av driftsinntektene,
slik at kommuner og fylkeskommuner kan sette av midler til framtidig
bruk og til egenfinansiering av investeringer. Det er imidlertid
positivt at kommunene utenom Oslo forbedret resultatet i 2003. Fylkeskommunene
fikk også en svak forbedring av netto driftsresultat i
2003.
Veksten i kommunesektorens samlede inntekter
i 2003 anslås til 0,3 pst., men det ble en nedgang i de
frie inntektene på 0,4 pst. Gjennomgående har
veksten i de frie inntektene de senere år vært
lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette har i særlig
grad sammenheng med at reformer og satsinger innen eldreomsorgen
og helsesektoren er finansiert ved øremerkede tilskudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
påpeke behovet for å sikre kommuner og fylkeskommuner tilfredsstillende økonomiske
rammer, og viser til forslag om å utarbeide en plan for å rette
opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Flertallet viser til Regjeringens
mål om at det offentliges andel av den samlede verdiskapingen
i Norge skal ned i årene som kommer. Flertallet mener
dette er den største hindringen for å gi kommunene økonomisk
handlingsrom for å kunne møte folks behov, krav
og forventninger til kommunesektoren som tjenesteleverandør.
Flertallet viser for øvrig
til egne merknader og forslag under kapittel 1, 2, 3 og 4.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg utviklingen i kommuneøkonomien
fram til 2003 og slutter seg til den situasjonsforståelse
som legges til grunn i proposisjonen. Etter disse medlemmers oppfatning
er det bekymringsfullt at netto driftsresultat har ligget på et svært
lavt nivå gjennom flere år. Det medfører
at kommunene har små muligheter til å sette av
midler til framtidig bruk og til egenfinansierig av investeringer. Flertallet ser
det som positivt at den nedadgående trenden ser ut til å snu
i 2003.
Mesteparten av offentlig velferdsproduksjon
utføres i kommuner og fylkeskommuner, noe som illustreres ved
at om lag 20 pst. av arbeidstakerne er sysselsatt i kommunal sektor.
Etterspørselen etter kommunale tjenester øker
som følge av den demografiske utviklingen. Selv om veksten
i antall barn fra 0 til 15 år nå flater ut, øker
antallet unge mellom 16 og 18 år, og antallet eldre over
80 år. I kapittel 17 og i vedlegg 10 gis en oppsummering
av situasjonen i kommunal tjenesteyting med vekt på 2003.
Gjennomgangen er i hovedsak basert på foreløpige
KOSTRA-tall fra Statistisk sentralbyrå fra 15. mars i år.
Gjennomgangen synliggjør en tydelig sammenheng mellom nivået
på den kommunale tjenesteproduksjonen og kommunenes økonomiske
rammebetingelser. Kommuner med lave inntekter bruker gjennomgående
mindre ressurser på de ulike sektorene enn kommuner med
høye inntekter. Andre hovedpunkter som kan trekkes fram
er:
I 2003 var dekningsgraden for barn i alderen
1-5 år 69,3 pst., og for barn i alderen 1-2 år
44 pst. I perioden 1998-2003 økte antallet barnehageplasser
med 15 800, samtidig som antallet barn mellom 1-5 år sank
med 10 000. Antall barnehageplasser i 2003 anslås til 203
668, noe som innebærer en økning på vel
7 200 plasser fra 2002.
I perioden 1998-2003 økte elevtallet
med om lag 50 000. I gjennomsnitt brukte kommunene i 2003 i overkant
av 63 000 kroner per elev. Grunnskolens andel av kommunesektorens
samlede inntekter er stabil i perioden 2001-2003.
I perioden 1998 til 2003 økte antallet
eldre over 80 år, mens antallet eldre over 67 år
i alt er redusert. Det er altså de eldste brukerne av pleie-
og omsorgstjenestene som øker i antall. Antallet brukere
av hjemmetjenester har økt i perioden, mens antallet institusjonsbeboere har
vært stabilt. Fra 2002 til 2003 økte antall mottakere i
alt av hjemmetjenester med om lag 2000. Denne økningen
skyldes flere mottakere blant innbyggere under 67 år. En
institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt nesten
seks ganger så mye som en bruker av hjemmetjenester (målt
i brutto driftsutgifter), vel 600 000 kroner per plass mot vel 100
000 kroner per bruker.
I perioden fram til 2009 vil antall unge mellom
16 og 18 år øke sterkt, og i 2003 økte
antallet i denne aldersgruppen med nærmere 4 000. Antall
elever og lærlinger gikk noe ned i perioden 1998-2001.
Tall fra 2002 og 2003 viser derimot en betydelig økning
i antall elever, og antallet elever er i 2003 større enn
i 1998. Andelen 16-18-åringer som er i videregående opplæring øker
fra 88,3 pst. i 2001 til 89,3 pst. i 2003.
Komiteen viser til
sine respektive merknader og forslag under kapittel 1, 2 og 3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at stortingsflertallet i forbindelse
med behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2004 vedtok å pålegge
Regjeringen i løpet av 2004 å utarbeide nasjonale
retningslinjer for kvalitet og kvantitet for TT-transporten og foreslå en
finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med
de nasjonale retningslinjene.
Flertallet viser til at det er
statens oppgave å rettlede fylkeskommunene i deres arbeid
med å utvikle transportordninger for funksjonshemmede. Flertallet viser
til at grunnstønad til transport og stønad til
bil dekkes gjennom folketrygden, men at det ikke er noen øremerkede
midler til fylkeskommunenes spesialtransportordning for funksjonshemmede,
og at fylkeskommunene må dekke sine utgifter til dette
innenfor de frie inntektene.
Flertallet er opptatt av at TT-ordningen
bevares som den avgjørende transportordning den er for
funksjonshemmede. Flertallet forutsetter derfor at Regjeringen,
på tross av at det ikke er øremerkede midler til
fylkeskommunens utgifter til denne ordningen, påser at
den fungerer tilfredsstillende for brukerne.
Flertallet viser til at det på lik
linje med andre områder som er kommunesektorens ansvar,
er behov for at det blir rapportert i kommuneproposisjonen om pris,
tilgjengelighet og kvalitet på kollektivtrafikken i fylkeskommunene.
Transporttjenesten for funksjonshemmede er en viktig del av dette. Flertallet ber Regjeringen
legge opp til en slik årlig rapportering.
Flertallet foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen i den årlige
kommuneproposisjonen rapportere om omfang, volum, kvalitet og pris
i fylkeskommunal kollektivtrafikk."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at elevtallet i grunnskolen siden
1977 har økt med 30 705 på barnetrinnet og 26
822 på ungdomstrinnet, henholdsvis 7,6 pst. og 17,3 pst.
Fra skoleåret 2002/2003 og 2003/2004
var det en økning på 7 280 elever i grunnskolen.
Antall lærere sank i samme periode
med 1 641 årsverk, mens antall ufaglærte assistenter økte
noe. Dette viser en markant økning i elever og nedgang
i antall lærere. Antall elever pr. årsverk øker,
mens antall undervisningstimer går ned.
Disse medlemmer viser til at
antall årstimer danner grunnlaget for å kunne
gi tilpasset opplæring. Dette skulle være hovedgrepet
i Regjeringens skolepolitikk, men lar seg ikke realisere innenfor
de rammene Regjeringen stiller til kommunenes disposisjon. Mindre
tilpasset opplæring, økning i spesialundervisning
og manglende modernisering av læremidler, utstyr og metoder
blir resultatet. Regjeringens skattelettepolitikk merkes i hvert
klasserom, og bidrar til å hindre mangfold og elevtilpasning.
Disse medlemmer viser til at
det er svært høy gjennomsnittsalder blant lærere,
og at flere nyutdannede lærere går arbeidsløse.
Dette kan hindre nødvendig nyrekruttering til yrket.
Disse medlemmerviser
til at andel eldre over 80 år øker, og at dette
ikke er hensyntatt i Regjeringens opplegg, der vekten for denne
aldersgruppen tvert imot er redusert. Disse medlemmer mener
omsorgs- og pleietilbudene må bli bedre, både
i omfang og kvalitet. Det er også helt nødvendig å stoppe
det økende sykefraværet og uføretrygdingen
i omsorgs- og pleiesektoren.
Disse medlemmer viser til at
det ofte er forhold på arbeidsplassen som er årsak
til utstøting, og at dette må få prioritet.
Disse medlemmer mener Regjeringens
ensidige fokus på effektivitet og kutt fører til
mer utstøting, og at det blir færre som får
utnyttet en rest arbeidsevne.
Disse medlemmer påpeker
det økende behovet for brukertilpasning og at det må medføre
at det får prioritet, slik at de som er ansatte gis mulighet
til reelt å gi tjenester og omsorg det er behov for.
Fylkesmannsembetene rapporterer årlig
om saksbehandling utført på oppdrag fra Kommunal-
og regionaldepartementet på utvalgte områder.
Departementet presenterer i proposisjonen resultatene fra rapporteringen
for 2003 på fire områder:
– Behandling
av kommunale budsjettvedtak.
I 2003 ble 19 budsjetter opphevet av fylkesmennene. I 2002 ble ti
budsjetter opphevet og 13 i 2001.
– Godkjenning av kommunale låneopptak.
I 2003 ble det behandlet 307 søknader om låneopptak
mot 239 søknader i 2002. Ni av søknadene i 2003
ble ikke godkjent.
– Godkjenning av kommunale garantier.
I 2003 behandlet fylkesmannen 246 garantisaker. I 235 av disse tilfellene
godkjente fylkesmannen kommunens garantivedtak. Tallet på antallet garantisaker
som behandles er relativt stabilt over flere år. I 2003
var det 11 kommunale garantivedtak fylkesmannen ikke godkjente.
– Lovlighetskontroll.
I 2003 fikk vi en oppgang i antall saker fra 84 i 2002 til 97 saker
i 2003. Imidlertid var fylkesmannen mindre aktiv i 2003 enn i 2002
med hensyn til å ta opp saker etter eget initiativ. Av
de 97 sakene totalt som fylkesmannsembetene hadde oppe til lovlighetskontroll
i 2003, ble 21 vedtak erklært ulovlig. Økningen
i antall saker fra 2002 til 2003 kan ha noe av sin forklaring i
at det var valg til kommune- og fylkesting i 2003. Konstitueringen etter
valget genererer normalt noen flere saker til lovlighetskontroll.
Vi ser den samme tendensen i 1999 som også var et valgår.
Det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre trådte
i funksjon 1. januar 2002. Lokalstyret velges av Longyearbyens stemmeberettigede
innbyggere etter regler fastsatt i svalbardloven og i forskrift
om lokalstyrevalg i Longyearbyen. Valget holdes som direkte valg
og finner sted i oktober hvert fjerde år, samme år
som kommunevalget på fastlandet. Ordningen i valgloven
for fastlandet er lagt til grunn. Det vil innen neste valg (høsten
2007) bli vurdert å knytte lokalstyrevalget enda nærmere
opp mot valglovgivningen for fastlandet.
Resultater fra lokalvalget i Longyearbyen høsten 2003
refereres også i proposisjonen.
Komiteen har med interesse
merket seg informasjonen om fylkesmennenes virksomhet og lokaldemokratiet
på Svalbard, og har ikke ytterligere merknader. Komiteen er
opptatt av at Fylkesmannen primært utøver lovlighetskontroll,
og at saker som krever skjønnsutøvelse ivaretas
av folkevalgte organer. Komiteen vil understreke
betydningen av et helhetlig og samordnet statlig tilsyn overfor
kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader under behandlingen
av oppgavefordelingsmeldingene i 2001 og 2002 der disse medlemmer foreslo å rendyrke
fylkesmannen som tilsyns- og kontrollmyndighet.
Eiendomsforvaltningsutvalget ble oppnevnt i november
2003 og er bedt om å foreta en gjennomgang av den kommunale
og fylkeskommunale eiendomsforvaltningen. Utvalget leverte i mars
2004 en statusrapport som viser utvalgets vurdering av tilstanden
på den kommunale bygningsmassen.
Statusrapporten bygde på en spørreundersøkelse
i kommunene og fylkeskommunene. Hovedpunkter fra statusrapporten
er:
– Om lag
70 pst. av kommunene og nær 80 pst. av fylkeskommunene
mener at tilstanden for de ulike bygningstypene (inklusive kirkene)
er tilfredsstillende eller svært god.
– Blant annet som en følge
av satsingen innenfor eldreomsorgen i de senere årene,
er det kommunenes helsebygninger (i hovedsak sykehjem) som er i
best stand.
– Kommunens skolebygninger er
også vurdert til å være i bedre stand
enn de øvrige kommunale bygningene. Rundt 70 pst. av kommunene
hevder at tilstanden er god/tilfredsstillende eller meget
bra innenfor skole. Inneklima og bygningsmessig tilstand gis dårligst
karakter.
– For kommunens øvrige
bygninger, det vil si alle unntatt skolebygninger og helsebygninger,
vurderes tilstanden som noe dårligere.
– En større andel fylkeskommuner
vurderer sine bygninger til å være i god stand
enn tilsvarende andel i kommunene. Mellom 80 og 100 pst. av fylkeskommunene
har meldt om god/tilfredsstillende eller svært
bra tilstand for de ulike variablene.
Komiteen viser til
Eiendomsforvaltningsutvalgets statusrapport, der kommuner og fylkeskommuner gjennom
spørreundersøkelser har svart at tilstanden for om
lag 70 pst. av kommunenes bygningsmasse og nær 80 pst.
av fylkeskommunenes bygningsmasse, er tilfredsstillende eller svært
god. Samtidig gir rapporter og undersøkelser som utvalget
har gjennomgått, klare indikasjoner på at det
ikke brukes tilstrekkelige midler til vedlikehold.
Komiteen avventer utvalgets innstilling
høsten 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til egne merknader og forslag under kapittel 1, 2 og 3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til tall
fra KS som viser at etterslepet for vedlikehold og opprusting i
kommunesektoren er stort og ikke vil bedres uten at en plan for
oppretting av underskuddet er på plass. I tillegg må rammene økes
med ca. 3,5 mrd. kroner pr. år i en 10-20-årsperiode.
Disse medlemmer viser til at
offentlig sektor har en særlig forpliktelse til å sørge
for universell utforming og full samfunnsmessig likestilling for
funksjonshemmede. Dette er ikke mulig uten en tidfesting av en slik
målsetting og økonomiske ressurser til å følge
opp. Disse medlemmer viser til egne forslag og merknader
i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) Nedbygging av funksjonshemmedes
barrierer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 23 (2003-2004)
der en av hovedprioriteringene fra Regjeringens side er å øke
antallet miljøvennlige og universelt utformede boliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med bekymring på at flere kommuner sliter med å vedlikeholde
bygningsmassen. Disse medlemmer vil understreke at
stykkprissystemet ville kunne bidra til å løse
problemet innen en rekke områder, da bruker i større
grad enn i dag vil kunne sette krav til kvaliteten på bygget
hvor tjenestene skal utføres.
Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om selskapsskattereformen i begynnelsen av oktober 2004, hvor flere mulige modeller utredes.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gi en endelig kompensasjon til Sør-Trøndelag fylkeskommune med til sammen 55 mill. kroner gjennom skjønnsmidler i 2004 og 2005.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge fram et opplegg i forbindelse med budsjett for 2005 om å tildele driftsmidler til Human Rights Service i en størrelse på 2 mill. kroner fra 1. januar 2005.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringa utrede friere kommunal beskatningsrett og komme til Stortinget med en slik utredning, senest sammen med framlegging av kommuneproposisjonen for 2006.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
Veksten i kommunesektorens samlede inntekter skal være 5-6,5 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal være 3,75-5,5 mrd. kroner for 2005.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringa om å etablere tilskotsordningar for utgreiing og implementering av interkommunale samarbeidsløysingar.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringa føreta ein gjennomgang av kommunelova med sikte på å fjerne hindringar for interkommunalt samarbeid.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen i 2005 innføre en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester der 100 pst. av utgifter over 600 000 kroner pr. bruker dekkes av staten. Bevilgningen skal være en overslagsbevilgning.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om hvordan lokaldemokratiet kan utvikles, og innbyggerne i de ulike kommunene skal få økte incentiver for å delta i lokalpolitikken. Herunder bes Regjeringen legge frem en helhetlig plan for hvordan kommunene skal få råderett over plan- og arealsaker innenfor sine egne kommunegrenser.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen om å legge frem sak om fjerning av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
Veksten i kommunesektorens samlede inntekter skal være 7 til 7,5 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal være 5,75 til 6,5 mrd. kroner for 2005.
Forslag 12
Regjeringen ber Stortinget i budsjettet for 2005 legge fram en plan for reduserte egenandeler i kommunesektoren.
Forslag 13
Tilskudd til helhetlig vannforvaltning trekkes ut av rammetilskuddet og gjenopprettes som øremerket tilskudd.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 14
Veksten i kommunesektoren sine samla inntekter skal vere 6,5-7 mrd. kroner for 2005.
Veksten i kommunesektoren sine frie inntekter skal vere 4,45 til 5,2 mrd. kroner for 2005.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 4 018 mill. kroner for 2005. Midlene foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommuner og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
II
Tilskuddet til rehabilitering, helsetiltak for rusmisbrukere innlemmes ikke i rammetilskuddet.
III
Tilskuddet til bedrifter som tar inn lærlinger med særskilte behov, innlemmes ikke i rammetilskuddet.
IV
Stortinget ber Regjeringen i den årlige kommuneproposisjonen rapportere om omfang, volum, kvalitet og pris i fylkeskommunal kollektivtrafikk.
V
Stortinget ber Regjeringen om å innlede drøftinger med kommunene om en plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Rammene og de økonomiske konsekvensene av en slik plan legges fram for Stortinget i statsbudsjettet for 2005.
VI
Stortinget ber Regjeringa medverke til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir gjort meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg sektor kan nyttast betre, ikkje minst ved at ein tek eit større felles ansvar for gjennomføring av statleg politikk.
VII
Tilskuddet til vertskommuner innlemmes ikke i rammetilskuddet.
VIII
Stortinget avviser Regjeringens forslag om å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Stortinget ber Regjeringen sørge for at Inntektssystemutvalget foretar en vurdering av om en andel av selskapsskatten bør tilbakeføres til kommunene, og dessuten vurdere inntektsutjevningen i forhold til virkningene av selskapsskatten og bruk av virkemidler som i større grad enn skatt kan motivere til samarbeid mellom kommuner om næringspolitikk.
IX
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Sør-Trøndelag fylkeskommune ytes en kompensasjon på 55 mill. kroner for uttrekk knyttet til kapitalkostnader ved RiT 2000-utbyggingen. Regjeringen bes fremme forslag om dette i statsbudsjettet for 2005.
X
Stortinget ber Regjeringen gi støtte til utviklings- og endringsprosjekter etter samme modell som for forsøkene i kommunene Sørum, Steinkjer og Porsgrunn.
XI
Stortinget ber Regjeringen sørge for at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsesektoren og eldreomsorgen stanses inntil konsekvensene for kvalitet og ansattes arbeids- og lønnsvilkår, anbudsutforming og oppfølging er evaluert.
XII
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget som sikrer at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester.
XIII
Stortinget ber Regjeringa syte for full kompensasjon for meirverdiavgift knytt til kjøp av tenester frå statlege verksemder.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 11. juni 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Ivar Østberg
ordfører |