Meldingen omfatter hele grunnopplæringen,
dvs. både grunnskole og videregående opplæring,
jf. Kvalitetsutvalgets innstilling NOU 2003:16 I første
rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle.
Stortinget har tidligere gitt sin tilslutning til et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem,
jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (2002-2003) og delinnstillingen NOU
2002:10. De første nasjonale prøvene gjennomføres
våren 2004. Et nytt utdanningsdirektorat starter sin virksomhet
15. juni 2004, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2003-2004).
Som bakgrunn for meldingen viser departementet ellers
til evalueringen av Reform 97 i regi av Norges forskningsråd,
som har gitt et bredt og detaljert bilde av grunnskolen. Norges
deltakelse i internasjonale undersøkelser, bl.a. i regi
av OECD, har også vist at det er utfordringer knyttet til
elevenes læringsutbytte og -miljø, og til strategier
for styring og ressursforvaltning i grunnopplæringen.
Departementet fremmer i meldingen endringer
i grunnopplæringens struktur og innhold. Skolen skal legge økt
vekt på ferdigheter og kunnskap. Departementet ønsker
videre en skole som er preget av større mangfold, og som
gir elevene et mer likeverdig tilbud. Opplæringen må bli
bedre tilpasset den enkelte elev. Departementet foreslår
derfor å utvide den lokale handlefriheten og få til
en styrking av de grunnleggende ferdighetene som er nødvendige
for all videre læring og utvikling.
Departementet peker på at vi har mer
kunnskap om grunnopplæringen enn noen gang før
(kap. 2). Norge har gode forutsetninger for å videreutvikle
grunnopplæringen. Ressurssituasjonen har vært
relativt stabil de senere år. Likevel viser undersøkelser
at en uforholdsmessig stor gruppe elever ikke tilegner seg helt
nødvendige grunnleggende ferdigheter i løpet av skolegangen.
Forskjellene mellom elever er systematiske og skyldes bl.a. sosiale
ulikheter.
Departementet drøfter i meldingen hva
som kan fremme en kultur for læring i skolen (kap. 3).
Et mer kunnskapsdrevet samfunn gir utfordringer. Departementet mener
det trengs et systemskifte for at skolen skal kunne møte
disse. Styringen må i større grad baseres på klare
nasjonale mål, tydelig ansvarsplassering og lokal handlefrihet.
Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vil gi skolen kunnskaper
som kan brukes som utgangspunkt for endring og utvikling.
Når det gjelder innholdet i opplæringen
(kap. 4), foreslår departementet å videreføre
den generelle delen av læreplanen for grunnskolen og videregående opplæring
i sin nåværende form. Læreplanene for
de enkelte fag skal forenkles og tydeliggjøres slik at
de uttrykker klare mål for den kompetansen elevene og lærlingene
skal kunne nå. Nye læreplaner foreslås
utarbeidet i alle fag i grunnopplæringen. Forskning og internasjonale
undersøkelser peker på at det bør identifiseres
noen grunnleggende ferdigheter som er særlig viktige for
elevenes og lærlingenes faglige og personlige utvikling.
Departementet mener at disse ferdighetene er: å kunne uttrykke
seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg
skriftlig, å kunne regne og å kunne bruke digitale
verktøy. Disse ferdighetene som ansees grunnleggende for å kunne
tilegne seg og utvikle kunnskap og viten i fag, skal integreres
i læreplanene for alle fag på ulike nivåer.
Departementet understreker at dette ikke betyr at det skal legges
mindre vekt på elevenes og lærlingenes allsidige
og personlige utvikling.
Departementet foreslår visse prinsipper
som skal ligge til grunn for virksomheten i både skole
og lærebedrift. "Rammeverket for kvalitet i opplæringen
- Skoleplakaten" inneholder 10 krav til opplæringen i skole
og lærebedrift. Disse kravene vil danne grunnlaget for å utvikle
et best mulig læringsmiljø og læringsutbytte
for elevene og lærlingene, og å utvikle skolen
og lærebedriften som lærende organisasjoner. "Skoleplakaten"
skal knyttes opp mot vurdering, rapportering og tilsyn.
Departementet mener vurderingsordningene må balansere
ulike formål. Innføring av nasjonale prøver
vil øke antall prøver, men vil samtidig muliggjøre
færre lokale prøver. Departementet vil videreføre
den muntlige avgangsprøven, og vil vurdere om den skriftlige
avgangsprøven i grunnskolen gradvis kan erstattes av nasjonale
prøver. De nasjonale prøvene skal utvikles slik
at de kan bidra til å kvalitetssikre standpunktvurderingene
i felles allmenne fag i videregående skole.
Departementet vil opprettholde obligatorisk
skriftlig sidemålsopplæring både i grunnskole
og videregående opplæring. Skriftlig avgangsprøve
i grunnskolen foreslås endret slik at eleven som trekkes
ut i norsk, bare skal prøves i hovedmålet. I videregående
opplæring endres obligatorisk eksamen i skriftlig sidemål
til en trekkfagsordning. Departementet vil opprette et nasjonalt
senter for å styrke nynorskopplæringen, og en arbeidsgruppe
skal vurdere norskfaget i lys av utfordringer blant annet i forhold
til det flerkulturelle samfunnet.
Departementet vil innføre obligatorisk
matematikk i det som i dag kalles VkI i studieforberedende retninger. Elevene
skal kunne velge mellom en teoretisk og en praktisk tilnærming
til faget. 2. fremmedspråk foreslås gjort obligatorisk
som et praktisk fag på ungdomstrinnet. Faget skal telle
ved inntak til videregående opplæring. Teknologi
og design skal styrkes i læreplaner for relevante fag.
Departementet vil stimulere til forsøk med filosofi som
eget fag i grunnskolen, til forsøk med mappevurdering med
ekstern sensur som alternativ til sentralt gitt eksamen, samt åpne
for adgang til å begynne med 2. fremmedspråk før
ungdomstrinnet.
Departementet drøfter i meldingen (kap.
5) tiltak som kan være med på å skape
helhet og sammenheng i grunnopplæringen og å lette
arbeidet med å gi elever og lærlinger en likeverdig
opplæring. Lengden på grunnopplæringen
skal fortsatt være 13 år, med ti års obligatorisk
grunnskole og tre års videregående opplæring.
For å sikre elevenes rett til opplæring fastsettes
et samlet minstetimetall til opplæring som den enkelte
elev har rett til å få, og som skoleeier har plikt til å gi.
Det fastsettes også timetall for fag på hvert hovedtrinn.
Nasjonalt fastsatt timetall angis som 60 minutters enheter.
Departementet ønsker å gi
skoleeier økt fleksibilitet i organiseringen og tilretteleggingen
av opplæringen. Det foreslås derfor at inntil
25 pst. av timetallet i det enkelte fag skal kunne disponeres ut
fra lokale forutsetninger og individuelle behov. Departementet peker
på at det kan være en fordel med faste rammer
for skoledagen lokalt, bl.a. av hensyn til leksehjelp.
Departementet mener skolen bør legge
til rette for daglig fysisk aktivitet for alle elever. Gode eksempler skal
formidles til skolene, bl.a. erfaringene fra prosjektet "Fysisk
aktivitet og måltider i skolen" som blir avsluttet i 2005.
Departementet vil vurdere behovet for å klargjøre rådgivningstjenestens
oppgaver i forskrift til opplæringsloven. Rådgivningen
blir en del av "Skoleplakaten" og skal følges opp gjennom
det nasjonale systemet for kvalitetsvurdering. Departementet vil
i samarbeid med relevante aktører bedre formidlingen av
nasjonalt oppdatert informasjon om utdannings- og yrkesveier. Det
skal tas initiativ til å få etablert regionale
partnerskap for utdannings- og yrkesrådgivning som en fylkeskommunal
oppgave. Departementet vil stimulere til utvikling av tilbud for å styrke
den enkelte rådgivers kompetanse.
Departementet drøfter i meldingen organiseringen
av grunnskolen (kap. 6) og av videregående opplæring (kap.
7).
Departementet vil videreutvikle grunnskolen
gjennom å styrke barnetrinnet og fornye ungdomstrinnet. Departementet
foreslår å fjerne dagens inndeling av barnetrinnet
i småskoletrinn og mellomtrinn. Hensikten er å gi
skolene større handlingsrom til å skape sammenheng
i opplæringen og gi lærerne bedre grunnlag for
erfaringsdeling og gjensidig læring. Ungdomstrinnet opprettholdes
som eget trinn.
Departementet mener at både faglige
og pedagogiske hensyn tilsier en økning av timetallet på barnetrinnet, særlig
på de første årstrinnene. Timetallet
på 1.-4. trinn vil bli utvidet med til sammen 190 årstimer
fra skoleåret 2004/2005. Utvidelsen
skal bl.a. brukes til å styrke elevenes ferdigheter. Departementet
foreslår en ytterligere økning av timetallet på disse
trinnene fra skoleåret 2005/2006. En utvidet skoledag
vil også gi bedre muligheter for tid til fysisk aktivitet.
Bedret lærerkompetanse er en forutsetning for å få utbytte
av økt timetall, og departementet vil bidra til kompetanseutvikling
både faglig og didaktisk.
Departementet vil fornye ungdomstrinnet og bedre overgangen
til videregående opplæring gjennom en rekke tiltak,
blant annet ved økte muligheter for fordypning og praktiske
aktiviteter. Det vil også ha betydning for å redusere
atferdsproblemer. Departementet vil knytte ungdomstrinnet og videregående opplæring
nærmere sammen ved å åpne for mulighet
til å velge programfag og til å arbeide med fag
fra videregående opplæring på ungdomstrinnet.
Når det gjelder videregående
opplæring (kap. 7) ønsker departementet å fjerne
det som strukturelt hindrer ungdom i å gjennomføre
opplæringen. Tilbudsstrukturen skal i størst mulig
grad bidra til å gi mulighet for å få ønsket
opplæring uavhengig av bosted, økonomi og alder.
Departementet vil legge til rette for en enklere struktur som gir
mer fleksibilitet i tilrettelegging av opplæringen for
den enkelte elev, skole, lærling og bedrift. Det innebærer
færre og bredere utdanningsprogrammer, i alt elleve. Samtidig gis
det mulighet for faglig fordypning allerede fra det første året.
Fagene organiseres slik at det blir enklere å identifisere
felleselementer som gir grunnlag for å kunne utnytte ressurser
mer effektivt, samtidig som fagenes egenart ivaretas.
Departementet vil opprettholde dagens tre studieforberedende
utdanningsprogrammer, men kravene til studiekompetanse foreslås
utvidet. Fagene organiseres i programområder for å gjøre
tilbudene mer oversiktlige. De fagene som i dag gir generell studiekompetanse
i yrkesfaglige utdanningsprogrammer, overføres til studieforberedende
utdanningsprogram.
Departementet går inn for å videreføre
prinsippene i dagens bestemmelser om tilpasset opplæring
og spesialundervisning (kap. 8). Det foreslås en bred satsing for å sikre
alle elever en bedre tilpasset opplæring. Retten til spesialundervisning
opprettholdes, men departementet ser det som et mål å redusere
behovet for slik opplæring.
Departementet foreslår å øke
ressursene til forskning, metodeutvikling og erfaringsspredning
knyttet til tilpasset opplæring. Det skal også gis økte
ressurser til kompetanseutvikling for å forebygge og håndtere
problematferd. Departementet vil bedre samordningen av ulike instansers
arbeid knyttet til tilpasset opplæring. Statped og PP-tjenestens
kompetanse til bl.a. systemrettet arbeid skal styrkes. Departementet
vil også målrette og styrke tilsynet. Universell
utforming av utstyr og læremidler er et prioritert område.
Endelig vil departementet, gjennom evaluering, undersøke hvordan
tilpasset opplæring blir ivaretatt i lærerutdanningen.
Departementet fremholder i meldingen (kap. 9)
læreren som skolens viktigste ressurs og går inn
for et betydelig kompetanseløft for lærere og
skoleledere. Over tid vil dette kreve tiltak for mellom 2 og 3 mrd. kroner.
De viktigste områdene vil være videreutdanning
av lærere i prioriterte fag, målrettet kompetanseutvikling
knyttet til selve reformen og et eget skolelederprogram. Prioriterte
fag for videreutdanning vil være matematikk og naturfag,
norsk og samisk, engelsk og 2. fremmedspråk. Kompetanseutvikling
knyttet til reformen vil særlig gjelde innføring
av nye læreplaner, 2. fremmedspråk, fysisk aktivitet,
bruk av nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, bedre tilpasset opplæring og
etterutdanning av lærere, instruktører og prøvenemnds-medlemmer.
Et eget program for skoleeiere og skoleledere skal innføres
i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund.
Departementet vil videre styrke kvaliteten på praksisopplæringen
i lærerutdanningen og prioritere praksisrettet FoU i lærerutdanningen.
Spesielle opptakskrav til allmennlærerutdanningen foreslås
innført, likeens skjerpede krav til innholdet i pedagogisk videreutdanning
for førskolelærere som skal undervise på 1.-4. årstrinn.
Det skal også åpnes for å gi kommunene
adgang til å ansette skoleledere i åremålsstillinger
dersom dette anses hensiktsmessig.
Departementet vil styrke samarbeidet med Barne-
og familiedepartementet for å sikre en bedre sammenheng i
den livslange læringen fra barnehagealder av (kap. 10).
I forbindelse med gjennomgang av barnehageloven og rammeplanen,
og utviklingen av nye læreplaner for grunnopplæringen,
vil det bli sett på sammenhengen mellom disse planene.
Departementet mener det fortsatt bør
være to ulike lærerutdanninger med hvert sitt
tyngdepunkt, men vil legge til rette for at allmennlærere,
gjennom å utvide sin kompetanse, kan arbeide i barnehagen.
For å hindre uklarheter, skal lovreguleringen av tilbudet
om spesialpedagogisk hjelp før skolepliktig alder vurderes.
Når det gjelder voksnes individuelle
rett til grunnskole og videregående opplæring,
vil departementet bedre kunnskapsgrunnlaget om voksne som ønsker
grunnopplæring. Dagens regelverk skal gjennomgås
for å sikre en mer enhetlig praktisering av reglene for
realkompetanse, blant annet for praksiskandidatordningen.
Departementet vil stimulere til et bedre samarbeid mellom
hjemmene og skolen ved å åpne for større lokalt
handlingsrom (kap. 11). Dagens bestemmelser i opplæringsloven
om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg foreslås
erstattet av en lovbestemmelse om at skolen skal organisere samarbeidet
mellom hjem, skole og elever, både på individ-
og skolenivå, på den måten som passer
best på den enkelte skole. Dette skal også gjelde
videregående opplæring. Samarbeidet mellom hjem
og skole skal inngå i kvalitetsvurderingssystemet for skolene.
Departementet vil sikre brukerinnflytelsen for
foresatte i skolen. Samtidig må det være et statlig
organ med ansvar for veiledning og informasjon. Departementet vil
klargjøre disse to forskjellige oppgavene ved å la
Utdanningsdirektoratet overta statlige veilednings- og informasjonsoppgaver
overfor foresatte, mens Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) videreutvikles
til en fast arena for innflytelse for foresatte på nasjonalt
nivå. En egnet organisering kan for eksempel ha form av
et "brukerforum".
Departementet viser til at skolefritidsordningen (SFO)
er et frivillig tilbud og at kommunene har ansvaret for å utforme
tilbudet. Departementet ser imidlertid behov for systematisk utviklingsarbeid
og vil ta initiativ til et samarbeid med Kommunenes Sentralforbund
om å innhente og spre erfaringer om SFO-tilbudet.
Departementet vil stimulere til samarbeid mellom skolen
og det lokale arbeidslivet. Lokalt partnerskap mellom skole og arbeidsliv
og samarbeid på IKT-området vurderes som positive
bidrag til en god opplæring. Departementet har ellers tillit
til at lokale organer kan vurdere om det er behov for retningslinjer
om reklame, og mener det ikke er hensiktsmessig med en nasjonal bestemmelse
som forbyr reklame i skolen.
Når det gjelder økonomiske
og administrative konsekvenser (kap. 12), vil departementet komme
tilbake til dette i forbindelse med de årlige budsjettforslagene. Departementet
mener behovet for kompetanseutvikling vil være betydelig
på en rekke områder for både lærere
og skoleledere, og vil investere i dette. Prioritet vil bli gitt
til direkte reformrelaterte tiltak, over tid anslått til
2-3 mrd. kroner.
Departementet anslår merutgiftene til
lærerlønn for kommunene og de frittstående
skolene ved en økning av timetallet med 4 timer på 1.-4.
trinn, til 135 mill. kroner i 2005, og med helårsvirkning
320 mill. kroner i 2006. Departementet antar at timetallsutvidelsen
ikke vil medføre betydelige innsparinger i skolefritidsordningen.
Skyssutgiftene kan enkelte steder gå ned.
Totalkostnadene ved utvikling av læreplaner
på alle nivåer anslås til ca. 120 mill.
kroner, hvorav 46 mill. kroner i 2005. Utskifting av læremidler
vil departementet komme tilbake til.
Departementet vil i forslaget til statsbudsjett
for 2006 komme tilbake til en nærmere vurdering av kostnadene ved
ny struktur i videregående opplæring, som inneholder
mange elementer. Tiltakene for å styrke nynorsk forutsettes
finansiert av innsparingen ved å endre eksamensordningen
i norsk sidemål. Budsjettkonsekvensene av tiltak knyttet
til lærerutdanningen og veiledning av nye lærere
tar departementet sikte på å dekke innenfor gjeldende
budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Ottar Kaldhol og Eva M. Nielsen, fra Høyre,
Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren
Fredrik Voie, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik,
fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra
Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei
Grande, og representanten Jan Simonsen, viser til meldingen
om kultur for læring.
Komiteen mener Norge
har gode forutsetninger for å utvikle grunnopplæringen
og å skape en enda bedre skole. Skoler er tilgjengelige
for alle i hele landet, og vi har høy lærertetthet.
Vi har høyere deltagelse i videregående opplæring
enn de aller fleste andre land. Vi har en høyt utdannet
befolkning og relativt små sosiale forskjeller. Det er
bred politisk oppslutning om skolens mål - å gi
barn og unge allmenndannelse, personlig utvikling, kunnskap og ferdigheter.
Komiteen vil understreke at skolen
som institusjon har en sentral rolle som kultur- og verdibærer. Opplæringen
skal ivareta og utdype elevenes kjennskap til nasjonale og lokale
tradisjoner - den hjemlige historie og det som er vårt
bidrag til den kulturelle variasjon i verden. Komiteen vil
videre understreke at skolen selv er kulturbærer og har
et ansvar for formidling og synliggjøring av verdier og normer
i et lokalt, nasjonalt og globalt perspektiv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at skolen skal bidra til at hver enkelt elev skal
få en helhetlig kompetanse. Etisk, sosial og kulturell kompetanse
er en naturlig og integrert del av denne.
Brukerundersøkelser viser at de aller
fleste foreldre/foresatte er fornøyd med skolen,
særlig med elevenes trivsel og lærernes innsats.
De fleste elevene har lavt fravær sammenlignet med elever
i andre land. De har gode demokratikunnskaper og holdninger. Flertallet mener
det er viktig å videreutvikle skolens evne til å ivareta
den enkelte elev innenfor fellesskapets ramme.
Flertallet viser til at det store
flertall av elevene oppnår et tilfredsstillende læringsutbytte,
men at opplæringen også har svakheter. Evalueringen
av Reform 97 viser at vi ikke har lykkes i å realisere
idealet om en opplæring som er tilpasset hver enkelt elev. Det
er store og systematiske forskjeller i læringsutbytte,
og en uforholdsmessig høy andel elever tilegner seg for
dårlig grunnleggende ferdigheter.
Flertallet vil understreke at
for å øke kvaliteten i grunnopplæringen
må vi bygge på det som er godt og samtidig øke
innsatsen på de områdene som er mangelfulle. Flertallet mener
en viktig utfordring i tiden framover blir å skape en likeverdig
skole for alle - i et samfunn med mer mangfold og større
krav til kunnskap enn noen gang før. Visjonen er å skape
en kultur for læring der elevene rustes til å møte
livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen er enig i at Norge har svært
gode forutsetninger for å skape en kvalitetsskole. Disse
medlemmer mener likevel at norsk skolepolitikk i flere tiår
har vært preget av fagre ord og løfter, men liten vilje
til konkrete handlinger for å kvalitetssikre grunnopplæringen.
Enhetsskolen, det mest skadelige eksperimentet norsk skole har vært
utsatt for av sosialistene som har styrt landet med jevne mellomrom
siden krigen, blir utfordret i meldingen og det er på høy
tid. Slik disse medlemmer ser det er målet
for enhetsskolen å erstatte likeverd og frihet med likhet.
De to hovedendringene i grunnopplæringen L-94 og R-97 har
etter disse medlemmers mening forsterket en negativ
utvikling i norsk grunnopplæring. Fokus på kvalitet
i opplæringen, på innlæring av gode arbeidsmetoder,
på å skape kultur for innsats fra den enkelte elev
for å gi eleven godt læringsutbytte, og på kultur
for gode læringsresultater er etter disse medlemmers vurdering
skjøvet i bakgrunnen og nedtonet. Etter disse medlemmers syn
har det i stedet vært overfokus på skolen som
sosial arena. Stor grad av inkludering der de svakeste elevene påvirker
både læringsarbeid, læringsholdning og
læringsresultater også for andre elevgrupper og
enkeltelever har gitt middelmådige og til dels svake læringsresultater. Disse
medlemmer peker på at både norske og internasjonale undersøkelser
bekrefter denne utviklingen.
Disse medlemmer viser til at
Norge er et av de land som bruker mest ressurser på skolen,
samtidig som norske elever ligger langt ned på listen når resultater
måles. Dette er et klart signal om at norsk skole trenger
et fornyet og sterkt fokus på innhold og resultater. Disse
medlemmer vil påpeke at det altoverskyggende bildet
fra alle de store internasjonale undersøkelser som har
blitt foretatt de siste årene er at norske elever gjør
det spesielt svakt i de såkalte basisfagene, der grunnleggende
ferdigheter måles.
Disse medlemmerviser
til at den siste brukerundersøkelsen foretatt blant elever
i Oslo-skolen konkluderte med at elevene selv mente de fikk for
få utfordringer. Disse medlemmerviser videre til at både de
såkalt svake og de såkalt sterke elevene synes de
får for enkle oppgaver. Det er regelrett sløsing
med den enkelte elevs ressurser, når barna kommer til skolen
med høye forventninger om hva de skal lære og hvilke
utfordringer som venter dem, og de selv blir møtt med lave
forventninger både til læring og utfordringer.
Det er etter disse medlemmers oppfatning skolens
viktigste oppgave å formidle kunnskaper og stimulere evnen
til kritisk tenkning. Norsk skolevesen har som et resultat av enhetsskoletenkningen
hatt en lang og vond tradisjon for å skape tapere av elever
som ikke får den opplæringen de har behov for. Enhetsskolen
har vært preget av sterk politisk styring og kunstig utjevning
mellom elevene. Disse medlemmer mener at norsk skolevesen
har vært preget av mangel på individuell utfoldelse
og utvikling, og dette har skapt tapere både blant elever
som er såkalt evnerike og elever som er såkalt
teorisvake.
Disse medlemmer er fornøyd
med at meldingen tar et oppgjør med sosialistenes enhetsskole,
men mener at Regjeringen likevel er for passive og tilbakeholdne
i forhold til de grep som må tas for å erstatte enhetsskolen
med kvalitetsskolen. Disse medlemmer har merket seg
evalueringen av Reform 97, som viser at det er store og systematiske
forskjeller i læringsutbytte, og en uforholdsmessig høy
andel elever tilegner seg for dårlig grunnleggende ferdigheter. Disse medlemmermener at meldingen inneholder for få konkrete
forslag og for mye symbolske oppgjør uten at man følger
opp dette med nødvendige handlinger. Disse medlemmer vil
peke på at kvalitet i opplæringen også er
avhengig av kvalitet på de lærerne som skal foreta
opplæringen. Disse medlemmer mener at det
er på høy tid at lærerutdanningen blir hevet
både i kvalitet og anseelse, og det gjøres først
og fremst ved at lærerne følger samme utdanningsløp
som ved andre høyere utdanninger, gjennom bachelor- og mastergrader.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at nasjonale skolemyndigheter, skoleeiere,
skoleledelse og lærer endrer sin holdning til skolens oppgave,
skolens innhold og skolens resultat for den enkelte elev. På alle
nivå må det skapes en kultur for læring
- en forståelse av at det er viktig og riktig å arbeide
flittig for å bli flink. Innenfor en slik kultur for læring
mener disse medlemmer det er viktig at resultater
måles og at målinger offentliggjøres.
Faglig forsvarlig behandling og hensyn til personvern forutsettes
ivaretatt. Samtidig vil disse medlemmer minne om
at Fremskrittspartiet vil gjeninnføre faglige karakterer
fra og med 5. klassetrinn og karakterer i orden og oppførsel fra
og med 3. klassetrinn.
Disse medlemmer minner om at
grunnopplæringen også preges av stor uro i undervisningen
og et uakseptabelt omfang av mobbing. Begge deler påvirker åpenbart
både læringssituasjon og læringsresultat
på en negativ måte. Også her trengs holdningsendring
fra skolemyndigheter, skoleeiere, skoleledere og lærere,
og aktiv medvirkning fra foreldre/foresatte.
Disse medlemmer understreker
også den viktige rolle som foreldre/foresatte
spiller, kan spille og bør spille i grunnopplæringen. Disse
medlemmer ønsker å beholde dagens lovbestemte
medvirkingsformer. Innenfor en kultur for læring mener disse medlemmer at
foreldre/foresattmedvirkning må utvikles videre
for å gi foreldre/foresatte større innflytelse
og reell styringsmakt i grunnopplæringen.
Endelig peker disse medlemmer på at
en god skole i en kultur for læring skal ha lokal og individuell frihet.
En kultur for god læring må også omfatte
et tilsyn som gir foreldre/foresatte, elever og offentlig bevilgende
myndighet god sikkerhet for at lover og regler følges og
at skolene selv driver systematisk kvalitetsutvikling. Disse
medlemmerer særlig
opptatt av at foreldre/foresatte også får
oppgaver/myndighet i en slik tilsynsprosess.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet i meldingen har valgt ikke å behandle
to viktige strukturelle forhold; nemlig finansieringsmodellen og grunnutdanningens
lengde. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker
en annen finansieringsmodell; en stykkprisbasert finansiering der
staten betaler skolepenger for den enkelte elev direkte til den skolen
eleven/foresatte har valgt. Disse medlemmer peker
på at dette sikrer direkte ressurstilgang ihht. behov og
derved uavhengig av kommunal/fylkeskommunal økonomi
og prioriteringer. Disse medlemmer ønsker
fremlagt sak om innføring av en slik finansieringsmodell
fra og med skoleåret 2005/2006. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets merknader om dette i forbindelse med St.prp.
nr. 64 (2003-2004) Kommuneproposisjonen.
Disse medlemmer viser til NOU
2003:16 I første rekke (Kvalitetsutvalgets innstilling)
der utvalget med knapt flertall avviste forslag om å sette grunnskolens
lengde til 9 år under forutsetning av at de innsparte midlene
fra et 10. år beholdes i grunnskolen. Disse medlemmer understreker
at Fremskrittspartiet støtter mindretallets syn og mindretallets
premiss.
Disse medlemmer viser også til
meldingens omtale av lærernes arbeidstid. Disse
medlemmer registrerer med tilfredshet at et av Fremskrittspartiets forslag
gjennom mange år nå er gjennomført fra
1. mai 2004 da forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet
ble overført til kommuner og fylkeskommuner. Etter disse
medlemmers mening er det fortsatt nødvendig å arbeid
for at det aller meste av lærernes arbeidstid brukes på skolen
og i kontakt med elevene for å sikre god ressursutnyttelse. Disse
medlemmer har merket seg de gode erfaringene som er vist gjennom
forsøksordning med utvidet arbeidstid.
Disse medlemmer ser ingen grunn
til å endre formålsparagrafen i norsk skole slik
den er nedfelt i opplæringslovens § 1-2. Disse
medlemmer mener dagens formålparagraf på en
god måte understreker skolens visjoner og mål. Disse
medlemmer understreker at formålsparagrafens plattform
der det heter "gi elevane ei kristen og moralsk oppseding" understreker
at norsk og vestlig tradisjon og kulturarv basert på det
kristne livssyn også bør være plattformen
for norsk skole.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at meldingen ikke drøfter behov for endringer i formålsparagrafen. Disse medlemmer mener
det ville vært naturlig ved så omfattende forslag
til endringer i struktur og innhold å problematisere opplæringsloven § 1-2.
Disse medlemmer viser til at
skolegruppa nedsatt av Verdikommisjonen ga innspill til en helt
ny formålsparagraf. Skolegruppa hadde representanter for ulike
tros- og livssyn, og de sto samlet bak en forståelse av
at det er nødvendig å endre dagens paragraf. De pekte
spesielt på at den innledende setningen om at skolen i
samarbeid med heimen skal hjelpe til å med å gi
elevene "en kristen og moralsk oppseding" vanskelig kan forsvares
i en tid der flere religioner og livssyn lever side om side. Disse
medlemmer viser til at Norge er blitt et flerreligiøst
og flerkulturelt land. Muslimer, humanetikere, buddhister og nyreligiøse
er synlig og godt organiserte minoriteter. Disse medlemmer viser
til at prøven på om Norge er et livssynsmessig
pluralistisk samfunn er om kristne om de bodde i et muslimsk land,
ville akseptere at den offentlige skolen i landet i sin formålsparagraf
sa at skolen skulle gi barna en muslimsk oppdragelse.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ta utgangspunkt i den felles forståelse
som skolegruppa kom fram til i arbeidet med en ny formålsparagraf.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til ny formålsparagraf i opplæringsloven,
med utgangspunkt i formuleringene til skolegruppa under Verdikommisjonen.
Forslaget må avspeile at Norge er blitt et flerkulturelt
og pluralistisk samfunn og må kunne samle bred oppslutning
fra ulike tros- og livssynssamfunn."
Komiteen mener skolen
er blant våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Skal skolen
kunne møte utfordringene fra et mer kunnskapsdrevet samfunn,
må vi ha tillit til at den enkelte lærer, skoleleder
og skoleeier har de beste forutsetningene for å vite hvordan
god læring kan skapes og gjennomføres innenfor
rammen av nasjonale mål. Komiteen mener
at kompetente og engasjerte lærere er skolens viktigste
ressurs.
Lærere arbeider med fag, verdier og
holdninger. De skal både danne og utdanne. Komiteen mener
det er nødvendig med målrettet kompetanseutvikling
for lærerne. Komiteen er tilfreds med at
departementet vil legge fram forslag til endringer i opplæringsloven
for å klargjøre skoleeiers ansvar for at personalet
sikres nødvendig kompetanseutvikling.
Komiteen mener gode skoleeiere,
og ikke minst skoleledere, er viktige for en god skoleutvikling.
Gode lærere må motiveres, ikke minst for at de
skal bli værende i skolen. Skoleforskning indikerer at
forskjellen mellom lærere ikke bare ligger i hva slags
utdanning eller hvor lang erfaring læreren har. Det dreier
seg i høy grad om personlige egenskaper og motivasjon.
Komiteen viser til at skolen
gjennom det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vil få kunnskap
som kan brukes som utgangspunkt for endring og utvikling.
Komiteen mener at lærere
og skoleeiere er blant våre viktigste aktører
i kunnskapssamfunnet. Lærere og skoleledere må derfor
få mulighet til kontinuerlig oppdatering og tilegnelse
av kunnskap. Komiteen mener at etter- og videreutdanning
av lærere er av sentral betydning for utviklingen av en
bedre skole. Komiteen viser til forslaget om et kompetanseløft for
lærere og mener at dette er svært positivt. Kompetanseutvikling
av skoler og lærere er et komplisert område, og
kan vanskelig gjennomføres uten at skolene utvikler seg
som lærende organisasjoner. Komiteen mener
at større lokal frihet til skolene må følges
opp av en strategi der skolene utvikler ny praksis ut fra eget initiativ,
og der de systematisk vurderer sin egen virksomhet. En slik skolebasert
vurdering må stå sentralt i utvikling av lærernes
kompetanse. I den forbindelse mener komiteen at det
er viktig at skoleeierne tar ansvar for å tilrettelegge
for kompetanseutvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen peker på at en viktig
forutsetning for god skoleutvikling også er mangfold i
eierskap. Norsk skole domineres av offentlig eierskap. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets skolepolitikk der finansiering
gjennom stykkpris gjør det mulig med fritt skolevalg for
elever og foresatte. Disse medlemmer viser til at
ny lov om frittstående skoler - som høsten 2005
også vil bli utvidet til å gjelde videregående
skoler i tillegg til grunnskoler - er et viktig tiltak for å sikre
bedre mangfold i eierskap.
Disse medlemmer er enig i at
kunnskap er et avgjørende karaktertrekk ved dagens samfunn. Disse medlemmer mener
at utdanning og opplæring i første rekke er et
gode for det enkelte mennesket, dernest er en samlet kunnskapskapital
fra de enkelte individer selve kilden til fortsatt vekst og utvikling
i vårt samfunn. Disse medlemmer mener at
skolen er en av de viktigste byggeklosser i kunnskapssamfunnet,
og at en god skole i kunnskapssamfunnet skal være en kunnskapspreget
skole. En kunnskapspreget skole skal ha fokus både på innhold
og resultater, og alle elever skal få mulighet til å utnytte
og videreutvikle sine evner og sin nysgjerrighet, i tråd
med sine individuelle behov. Enhetsskolen har dessverre skapt tapere. Disse
medlemmer har merket seg konklusjonene i evalueringen av
Reform 97 som er at skolen ikke har lykkes med å tilpasse
opplæringen til den enkelte elev. Disse medlemmer mener
at en differensiert skole, som er tilpasset elevenes ulike behov,
vil være den beste sikringen mot at det skapes flere tapere
i den norske skolen.
Når skolens rolle i en ny tid drøftes
er det etter disse medlemmers syn to viktige forhold
som må understrekes. I tillegg til at undervisningen må tilpasses bedre
til elevenes individuelle behov må skolen også ha
oppmerksomhet rettet mot kvalitet i egen undervisning og arbeid
med kvalitetsutvikling. I en slik sammenheng må skolen
også arbeide med personalets læring. Disse
medlemmer understreker at skolen i en ny tid også må regne
med at elever, foresatte, tilsynsmyndighet og sentral politisk myndighet
møter skolen med økte krav og økte forventninger.
Skoleeiere og skoleledelse må regne med større
oppmerksomhet omkring kvalitetsnivå og arbeid med kvalitetsforbedring
ved den enkelte skole.
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av det norske samfunn som mer fleretnisk og flerreligøst. Disse
medlemmer understreker at Fremskrittspartiets politikk bygger
på norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i
det kristne livssyn. Disse medlemmer forutsetter
at personer med ikke-vestlig bakgrunn som får permanent
opphold i Norge og statsborgerskap i Norge har et ønske
om å lære seg norsk, skaffe seg innsikt i norske
forhold og tilpasse seg norske samfunnsforhold. Disse medlemmer legger
til grunn at elever i norsk skole med ikke-norsk bakgrunn vektlegger
arbeidet med å lære seg norsk og at disse elevenes
foresatte også vektlegger dette.
Disse medlemmer er enig i at
lærere som er kompetente, engasjerte og ambisiøse
på elevenes vegne, er skolens viktigste ressurs. Norsk
skolevesen tar i dag lite hensyn til den enkelte elevs muligheter
og behov, og det hemmer også lærerne i deres arbeid. Disse
medlemmer mener at det både må stilles større
krav til den enkelte lærer, og at den enkelte lærer må bli
sitt ansvar bevisst på en annen måte enn dagens tilstand. Disse
medlemmer viser til at det har blitt tatt initiativ til
en ny lærerutdanning, og flere tilbud om etter- og videreutdanning. Disse
medlemmer vil peke på hvilken rolle lærerne
har i å få elevene til å "jage" etter
kunnskap. For at elevene skal få en kultur for læring,
som meldingen viser til, er det etter disse medlemmersoppfatning nødvendig å øke
lærerutdanningen fra 4 til 5 år som også er
hovedmodellen i Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Disse medlemmer foreslår
derfor å innføre en 3+2 modell for lærerutdanningen.
Dette vil føre til at man øker bevisstheten om
at læreryrket er viktig, i tillegg til at lærerne
vil få økt kompetanse som et resultat av en mer krevende
utdanning i forhold til økte krav til både innhold
og resultater. Disse medlemmer viser til sine merknader
og forslag under pkt 2.9.
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av styringssystemet som skal gjøre det
mulig med handlingsrom for fleksible og varierte løsninger
i skolen. Disse medlemmer støtter prinsippet
om økt handlefrihet for skoleeiere med tilhørende økt
ansvar. Disse medlemmer vil styrke tilsynsrollen
og anser ikke dagens tilsynsordning som tilfredsstillende. Disse
medlemmer viser til at tilsynsoppgaven er lagt til det nye
utdanningsdirektoratet som er under oppstart, og at etablering av
denne ordningen skjedde gjennom omtale i statsbudsjettet for 2004
og ikke i egen sak. Disse medlemmer påpeker
igjen at behandling av viktige utdanningspolitiske saker som "tekstbilag"
til årlige statsbudsjett etter disse medlemmers syn
verken er forsvarlig eller akseptabel. Disse medlemmer ønsker
et frittstående og styrket tilsyn som både skal
ha en inspeksjonsrolle for å undersøke at lover
og forskrifter oppfylles og en tilsynsrolle som foretar vurdering
av arbeidet med kvalitetssikring/kvalitetsutvikling på hver
enkelt skole. Disse medlemmer viser til at en slik
modell er kjent fra andre europeiske land. Disse medlemmer peker
på at virksomheten til et frittstående tilsyn bør
gjennomføres med egne ansatte, med skoleansatte fra andre
fylker enn der kontrollen foregår og med representanter
for foreldre. Disse medlemmer vil i tillegg gi foreldrevalgte
organer på hver skole en selvstendig og sideordnet tilsynsrolle.
Disse medlemmer legger videre
til grunn at et skoletilsyn for grunnopplæringen bør
kunne utføres av NOKUT gjennom en egen avdeling. Disse
medlemmer legger til grunn at tilsyn utføres på den enkelte
skole og at tilsynsrapportene skal være offentlig tilgjengelig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen sak om et nytt frittstående tilsyn for grunnopplæringen,
der både en løsning innenfor NOKUT og en løsning
med en ny selvstendig enhet vurderes."
Disse medlemmer har merket seg
meldingens kap. 3.4 om skoler i utvikling. Også disse
medlemmer er opptatt av at det skapes en kultur for læring
i skolen. Disse medlemmer legger den forståelse
til grunn at en slik kultur dreier seg om å skape en positiv holdning
til tydelig innsats for å oppnå gode læringsresultater. Disse
medlemmer er kjent med at det foregår en omfattende
forsøksvirksomhet i skolen uten at dette har gitt påtagelig økning
i læringsresultatene. Den omfattende forsøksvirksomheten
virker etter disse medlemmers syn som et paradoks
og som et uttrykk for en nasjonal skole som har mistet fokus på - og
forståelse av - egen kjernevirksomhet.
Disse medlemmer deler meldingens
oppfatning av at lærernes arbeidstids- og lesepliktavtale
hemmer en fleksibel organisering av skoledagen og bruker av lærernes
arbeidstid. Disse medlemmer understreker derfor at
sentrale myndigheter, skoleeiere og foresatte må arbeide
for at dette avtaleverket endres slik at lærerne i det
alt vesentlige bruker sin arbeidstid på skolen i kontakt
med foreldre og foresatte.
Disse medlemmer minner om at
disiplin for å skape arbeidsro og gode arbeidsvaner står
sentralt i Fremskrittspartiets skolepolitikk. Norsk grunnutdanning
preges av både omfattende uro og mobbing. Undersøkelser
viser også at elever ønsker lærere som er
tydeligere i sin lederrolle og i sin voksenrolle og som tydeligere
griper inn mot uro og mobbing. Disse medlemmer har
merket seg at de norske skoler som har gode faglige resultater i
PISA-undersøkelsen også har et læringsmiljø som
er preget av arbeidsro og god utnyttelse av tiden. Disse
medlemmer har merket seg at departementet har laget strategi
og handlingsplaner for flere viktig satsingsområder innenfor grunnopplæringen
men savner et like offensiv og tydelig holdning til uro og mobbing
i norsk skole og som samtidig kan bidra til bedre arbeidsro og derved bedre
utnyttelse av den tiden elevene tilbringer på skolen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en melding med tiltaksplan for å redusere uro og mobbing
i norsk grunnopplæring."
Komiteen viser til
at det med virkning fra 1. august 2003 ble gjort endringer
i opplæringslovens kapittel 8, der blant annet bestemmelsen
om klasser og klassedelingstall ble opphevet.
Komiteen viser til at hensikten
med lovendringen var å bedre elevenes læringsutbytte.
Lovendringen skal styrke den lokale handlefrihet og den enkelte
skoles handlingsrom. Komiteen viser til at elevgruppene ikke
må være større enn det som er pedagogisk
og trygghetsmessig forsvarlig. Komiteen viser for øvrig
til Innst. O. nr. 126 (2002-2003). Komiteen vil minne om
opplæringslovens § 1-2 som uttrykker de overordnede
målene. Skoleeier har ansvaret for at skoleledelsen ved
den enkelte skole utøver et forsvarlig skjønn.
Målet er å sette sammen grupper slik at de gir et
best mulig utgangspunkt for læring for alle elevene. Elevens
behov for sosial tilhørighet skal ivaretas bl.a. gjennom
en klart definert og stabil gruppe medelever.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at Læringssenteret har utarbeidet en
veiledning som kan tjene som et hjelpemiddel for den lokale organiseringen
av opplæringen og være til støtte for tilsynsarbeidet.
Flertallet viser til Innst. O.
nr. 126 (2002-2003) der flertallet uttaler følgende:
"Dette flertallet viser til at en oppheving av klassedelingstallet
vil styrke den lokale handlingsfrihet og den enkelte skoles handlingsrom. Dette
flertallet viser til at elevgruppene ikke må være større
enn det som er pedagogisk og trygghetsmessig forsvarlig."
Komiteen viser til
Innst. O. nr. 126 (2002-2003) hvor flertallet forutsetter at i de
tilfeller inndeling i klasser endres, skal den enkelte elev tilhøre
en basisgruppe. Gruppen ledet av kontaktlærer skal være
den grunnleggende sosiale enheten i grunnopplæringen som
skal sikre elevene sosial tilhørighet. Kontaktlærer skal
ha hovedansvaret for elev-/hjemrelasjonen og ha det administrative
ansvaret for eleven sammen med skoleledelsen. Videre skal kontaktlærer
ha ansvaret for å følge med i elevenes utvikling
og resultatoppnåelse. Kontaktlærer har ansvaret
for koordinering av samarbeidet med de andre lærerne og
har ansvaret for den psyko-sosiale rådgivningen i samarbeid
med rådgiver.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til endringene
i opplæringsloven om regler for organisering av elever
i pedagogisk forsvarlige grupper. Endringene gir etter disse
medlemmers oppfatning muligheter til å tilrettelegge
læringsarenaer tilpasset både fag og elever på en
fleksibel måte.
Disse medlemmer mener at skolene
selv har frihet til å avgjøre hvilken innretning
på disse gruppene som er mest hensiktsmessig for læringen
og trivselen til elevene. Disse medlemmer viser i
denne sammenheng til forsøk med aldersblandede grupper. Modning
følger ikke parallelt med alder, og barn i ulike aldre
kan ha de samme læringsbehov og felles interesser.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at hver elev har behov for å tilhøre
en fast elevgruppe som den grunnleggende organisatoriske enheten
i skolehverdagen og viser til Innst. O. nr. 126 (2002-2003) hvor komiteflertallet
"forutsetter at når klassebegrepet endres, skal den enkelte
elev tilhøre en basisgruppe". Gruppen, ledet av kontaktlærer,
skal etterdisse medlemmersmening være den grunnleggende sosiale
enheten i grunnopplæringen som skal sikre elevene sosial
tilhørighet. Kontaktlærer skal ha hovedansvaret
for elev-/hjemrelasjonen og ha det administrative ansvaret
for eleven sammen med skoleledelsen. Videre skal kontaktlærer
ha ansvaret for å følge med i elevens utvikling
og resultatoppnåelse. Kontaktlærer har ansvaret
for koordineringen av samarbeidet med de andre lærerne
og har ansvaret for den psyko-sosiale rådgivningen i samarbeid
med rådgiver.
Etter disse medlemmers mening
skal en kontaktlærer som hovedregel ikke ha ansvaret for
flere enn 12 15 elever.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Eleven skal tilhøre en
basisgruppe, som en kontaktlærer har ansvaret for. Gruppen
skal sikre eleven grunnleggende sosial tilhørighet og maksimalt
omfatte 12 15 elever."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Innst. O. nr. 126 (2002-2003), hvor Arbeiderpartiet gikk imot
oppheving av klassedelingstallet:
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til departementets
forslag til endringer i dagens regler for klasseorganisering. Disse
medlemmer støtter på nåværende
grunnlag ikke departementets forslag om endringer i dagens regler
for klasseorganisering. Disse medlemmer mener det er vanskelig å sikre
disse pedagogiske og sosiale formål ved å erstatte
klassedelingstallene med et generelt krav om at organiseringen skal være
pedagogisk forsvarlig, og om at den skal ivareta elevenes sosiale
tilhørighet. Disse medlemmer mener at departementets forslag
ikke er fullgod erstatning for dagens klasseorganisering. Disse
medlemmer viser til at Opplæringslovutvalget framholder
blant annet viktigheten av at klassen skaper gode muligheter for trygghet
og identitetsutvikling. Disse medlemmer viser til at det i dag foregår
betydelig forsøksvirksomhet i skolen. Disse medlemmer vil
understreke at skolen skal ha stor frihet til å organisere
undervisningen i store og små grupper og at dagens lovgivning
ikke er til hinder for dette. Disse medlemmer merker seg også at departementet
i proposisjonen går inn for at skolen kan opprettholde
dagens klasseorganisering."
På bakgrunn av Kvalitetsutvalgets innstilling
og drøftingen i meldingen støtter disse
medlemmer organiseringen i basisgrupper, men forutsetter
at det fastlegges et maks antall elever pr. gruppe som kontaktlærer
har ansvaret for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til at opplæringsloven
gjennom Innst. O. nr. 126 (2002-2003) vedrørende Ot.prp.
nr. 67 (2002-2003) Om større handlefrihet i grunnopplæringen,
der klassedelingstallet ble fjernet og begrepet "klasse" erstattet
med "gruppe". Disse medlemmer viser til at det i
lovens nåværende § 8-2 ble innført et
dobbelt "sikringsbegrep", der det heter at "gruppene må ikke
være større enn det som er pedagogisk og trygghetsmessig
forsvarlig".
Disse medlemmer viser til at
komiteen hadde ulikt syn på innføring av endring
og tidspunkt for innføring, men et felles ønske
om å få sikringsbegrepene nærmere avklart.
Disse medlemmer viser til at
et flertall bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti,
Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennom
tilsynsordningen påse at oppheving av delingstallet ikke
blir brukt som et sparetiltak. Klassedelingstallet skal ligge til grunn
som minstenivå for ressurstildeling også etter
at bestemmelsen om klassedelingstall er opphevet.
Stortinget ber Regjeringen i den
annonserte Stortingsmelding på grunnlag av Kvalitetsutvalgets
innstilling å vurdere ulike modeller for ressurstildeling
til skolene."
Disse medlemmer kan ikke se at
dette forslaget er fulgt opp i meldingen. Den eneste "tildelingsmodell" meldingen
inneholder, er et forslag om å fastsette et minstetimetall
til opplæring som en rettighet for den enkelte elev.
Disse medlemmer peker på at
det må presiseres nærmere i lov og forskrifter
hvordan samlet minstetimetall for den enkelte elev blir sikret,
at forholdet mellom minstetimetall og den videreførte rett
til spesialundervisning for den enkelte elev blir avklart, og det
må foretas en utdypning og konkretisering av opplæringslovens
betegnelser pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen sak om ressurstildeling og ressurssikring for den enkelte elev
i grunnopplæringen."
Komiteen vil understreke
at skolen må verdsette mangfold og stå for likeverd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er av den oppfatning at arbeidet med likestilling i skolen er
av sentral betydning for generell holdningsdannelse, og ikke minst
for å utvikle skolen fra god til bedre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til forordet
til L97, der prinsipper som lik rett til utdanning uavhengig av
bakgrunn og kjønn, blir framhevet. Disse medlemmer mener
at det handler blant annet om å tydeliggjøre at
begge kjønn har rett og plikt til å delta i samfunnsutviklingen,
til å tydeliggjøre årsaker til og former
for og virkninger av kjønnsdiskriminering og stimulere
og forberede jenter og gutter for valg av videre opplæring
som gir grunnlag for økt likestilling i yrkesvalg.
Disse medlemmer viser til at
likestillingsverktøyet for grunnskolen ble revidert i 2001,
som resulterte i veilederen "Kjekk og pen", og Læringssenterets publikasjon
"Ungdom, film og kjønn; håndbok for lærere". Disse
medlemmer har merket seg at likestillingsmateriellet baserer
seg på ulike innfallsvinkler til temaene kropp, makt, vold,
trakassering, seksualitet, kjønnsroller, utdannings- og
yrkesvalg. Disse medlemmer er enig i at sentrale
innsatsområder er utradisjonelle yrkesvalg for jenter og
gutter, rekruttering av menn til læreryrket, styrking av
rekruttering til realfag, arbeid mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og
jenter og IKT.
Disse medlemmer vil minne om
at det fremdeles er behov for holdningsskapende arbeid når
det gjelder respekt for mennesker uavhengig av seksuell legning,
jamfør NOVAs undersøkelse fra 1998 med fokus på levekår
og livskvalitet hos norske lesbiske og homofile.
Komiteen viser til
at den generelle delen av læreplanen for grunnskolen og
videregående opplæring bygger på et verdigrunnlag
det er stor oppslutning om. Komiteen mener at den
generelle delen av læreplanen utgjør et godt verdigrunnlag
og styringsdokument for grunnopplæringen. Komiteen støtter
at denne videreføres i sin nåværende
form og opprettholdes som forskrift. Den generelle delen av læreplanen
gir en bred forståelse av hvordan mennesker modnes, kunnskap
bygges og kompetanse utvikles, og angir rike mål for hva
den enkelte elev skal tilegne seg i løpet av utdanningen. Komiteen mener
at den generelle delen av læreplanen har et godt kunnskaps- og
elevsyn som fortsatt skal være retningsgivende for grunnopplæringen.
Den sier at "oppfostringen skal baseres på grunnleggende
kristne og humanistiske verdier og bære videre og bygge
ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden".
Komiteen mener at så vel
allmenndannelse som mestring av ferdigheter er avgjørende
for å fungere i arbeids-, samfunns- og privatlivet. Skolen
skal utvikle det hele mennesket gjennom arbeid med verdier, etikk og
kultur. Komiteen mener at de grunnleggende ferdighetene
ikke står i motsetning til og heller ikke skal gå på bekostning
av allmenndannelsen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at fokus på ferdigheter ikke må redusere
skolens arbeid med etisk, sosial og kulturell kompetanse. Allmenndannelse
er nødvendig i tilegnelse og bruk av ferdigheter, og ferdigheter
er en integrert del av allmenndannelsen. Komiteen viser
til at departementet foreslår fem sentrale ferdigheter
som grunnleggende redskaper for læring og utvikling. Disse
er: å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne
uttrykke seg skriftlig, å kunne regne og å kunne
bruke digitale verktøy. Disse ferdighetene er definert
som faguavhengige. Strategier for læring og motivasjon
er også vesentlig. I komparative internasjonale undersøkelser kommer
norske elever dårlig ut når det gjelder læringsstrategier,
og dette kan være med på å forklare hvorfor
de ikke gjør det så godt som vi forventer i enkelte
fag. Å lære elevene å lære er
viktig for kunnskapstilegnelsen, og dette bør vurderes
som en av skolens viktigste oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at et rikt
kunnskapssyn kun kan ivaretas gjennom et bredt kompetansebegrep.
Det vil si et begrep som evner å romme det mangfoldet av
kunnskaper, holdninger og ferdigheter som elevene skal tilegne seg
gjennom grunnopplæringen. Å fremheve en slik helhetlig
kompetanse er viktig.
Disse medlemmer støtter
derfor Kvalitetsutvalgets forslag om å innføre
en basiskompetanse som en del av den helhetlige kompetansen som
skolen skal opparbeide. Denne basiskompetansen skulle bestå av ferdigheter
og forståelse som fremmer elevenes læringsevne
og kunnskapsbygging, og uttrykkes som egne kompetansemål
i læreplanene for de forskjellige fagene. Fordi denne basiskompetansen
utvikler innsikt og verktøy som er avgjørende
for tilegnelsen av annen og videre kunnskap, danner den grunnlaget
for elevenes sammensatte og helhetlige kompetanse.
Det er etter disse medlemmers oppfatning
en selvfølge at skolen skal vektlegge å lære
elevene en rekke grunnleggende ferdigheter. Å kunne lese,
skrive og regne, å beherske tallene og bokstavene og bruke
de digitale verktøyene, er grunnleggende også for
videre læring. Derfor er det viktig å forsterke
og tilpasse denne opplæringen, slik at alle elever opplever mestring
av disse ferdighetene. Disse medlemmer mener at Regjeringens
valg av fem grunnleggende ferdigheter kun fremhever den teoretiske
delen av opplæringen, og fortrenger at mye av elevenes
læring skjer gjennom en praktisk og sosial tilnærming
til lærestoffet. Å oppøve en forståelse
av hva samhandling og samarbeid mellom mennesker betyr for å nå fram
til oppsatte mål, resultater og ny kunnskap er så avgjørende
for elevenes mestring av skole- og samfunnstilværelsen,
at dette burde inngå som et eget grunnleggende kompetansemål
i grunnopplæringen. Likeledes burde strategier for læring
og motivasjon etter disse medlemmers oppfatning vært
vektlagt som en helt vesentlig evne å oppøve. Disse
medlemmer mener derfor at Kvalitetsutvalgets forslag om
en basiskompetanse hvor sosial kompetanse og læringskompetanse
inngår som sentrale kompetansemål, var viktig
og riktig, og at dette burde vært fulgt opp av Regjeringen.
I tillegg mener disse medlemmer at
kulturelle ferdigheter og forståelse i større
grad må inngå i den basiskompetansen som elevene
skal tilegne seg gjennom grunnskoleløpet. Forskning viser
at elevenes kulturelle kapital har stor innvirkning på læringsresultatene
deres, og disse medlemmer mener at skolen har et
stort ansvar for å utligne og kompensere for elevenes ulike
kulturelle ballast. Kulturell kompetanse er avgjørende
for å kunne tyde og tolke et komplekst samfunn, og en betingelse
for å kunne tilegne seg det mangfoldet av uttrykksformer
som vi blir møtt med.
Samtidig vil disse medlemmer påpeke
at kulturell kompetanse ikke bare er viktig for de unges orienteringsevne,
men også for deres evne til kreativitet, nyskaping og idérikdom.
De praktiske og estetiske fagene byr på kunst- og kulturuttrykk
som vekker og forsterker følelser og fremkaller både
refleksjon og spontanitet hos elevene. Disse fagene fremmer en vesentlig
læringsvilje- og motivasjon, Å praktisk mestre uttrykksformer
som litteratur, musikk, drama, multimedia, foto, film, språk,
dans og design forsterker elevenes evne til å kommunisere
sine faglige ferdigheter, fantasi og forståelse, og bidrar
til en kunnskapsbygging som tar utgangspunkt i elevenes egenart
og mestring.
Disse medlemmer mener at elever
som får erfare mestring vil oppleve en langt større
læringsmotivasjon og selvtillit til å gå løs
på vanskelige utfordringer, og at skolen derfor må vektlegge
fag som fremmer dette i grunnopplæringen. Disse
medlemmer mener at den praktisk-estetiske opplæringens plass
i skolen må styrkes og at skolen må vektlegge kulturell
kompetanse som et viktig verktøy for utviklingen av elevens
kritiske sans og nysgjerrige kreativitet. Regjeringen har valgt å kalle
stortingsmeldingen "Kultur for læring". For disse
medlemmer er det viktig å understreke at kultur
gir læring!
På denne bakgrunn og for å sikre
at elevene utvikler en bred og helhetlig kompetanse gjennom opplæringsløpet,
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen følge
opp Kvalitetsutvalgets forslag om å innføre en
basiskompetanse i grunnopplæringen. Denne basiskompetansen
skal bestå av elementer som går på tvers
av fagene og som vil være en viktig del av opplæringen
i alle fag. Elementene er:
– Ferdigheter
i lesing, skriving, regning og tallforståelse.
– Ferdigheter i engelsk.
– Digital kompetanse.
– Læringsstrategier og
motivasjon.
– Sosial og kulturell kompetanse."
Komiteen mener at
læreplanene for fag skal inneholde mål for hva
elevene skal kunne mestre etter endt opplæring på ulike
trinn (f.eks. etter barnetrinnet, ungdomstrinnet og etter årstrinn
i videregående opplæring). Disse målene
for elevenes kompetanse må utformes på en slik
måte at de gir rom for at det er flere veier til målet.
De nye læreplanene endrer ikke selve
fagene, men målene gjøres tydeligere på hva
elever og lærlinger skal kunne oppnå. Det vil
være i forhold til læreplanens mål for
kompetanse at elever og lærlinger skal vurderes. Komiteen viser
til at det vil bli utviklet læreplaner for de samme fagene
som vi har i dag, men planene skal bli mindre detaljerte, det vil
si i omtalen av hva som skal skje underveis i arbeidet fram mot
mål og hvordan elever og lærere skal arbeide.
Dette har til hensikt å gi rom for både individuell
tilpassing av opplæringen og lokal handlefrihet for den
enkelte skole og bedrift i tilretteleggingen.
Komiteen er enig i at det må utvikles
nye læreplaner i alle fag i grunnopplæringen.
Læreplanene vil bestå av en klar beskrivelse av
mål for faget. De nye læreplanene må være
enkle, konkrete og forstålige å forholde seg til
for både lærere, elever og foreldre. Læreplanene
skal angi tydelige mål for faget og være et nyttig
og håndterbart redskap for læreren, samt gi eleven
mulighet til å måle egen faglig framgang.
Komiteen mener at læreplanene
må sys over samme lest for alle fag. Læreplanenes
må ha mål som omfatter faktakunnskaper og ferdigheter
samt mål for utvikling av analytisk evne og evne til selvstendig refleksjon.
Komiteen mener at de grunnleggende
ferdigheter skal integreres i læreplanene for alle fag
på det enkelte fags premisser og på relevante
nivåer, slik også allmenndannelse skal prege hele
læreplanen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at dette også skal gjelde den samiske læreplanen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til at Fremskrittspartiet ønsker
en felles nasjonal læreplan og ikke egne læreplaner
for etniske grupper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Kvalitetsutvalget
og drøftingen rundt bruk av samlebetegnelsen kompetanse
i stedet for kunnskap, ferdigheter og holdninger. Disse medlemmer viser
også til at den generelle delen av Lærerplanen
(L97) videreføres i sin nåværende form. Disse
medlemmer mener at dette er positivt og at det er viktig
i en skole som skal favne alle elevene og at læreplanen
rommer et bredere spekter av målsettinger. I grunnskolens
nåværende L97 er fagmålene formulert
ved at elevene skal "øve seg på … ",
"trene seg i … ". "arbeide med … ", bruke, lage
etc. Dette er såpass romslige formuleringer slik at det
gir lærerne muligheter for å stille ulike krav
til elevene tilpasset deres evner og anlegg. Disse medlemmer mener at
kun faglige kompetansemål vil gi et spesifiseringsnivå som
vanskelig kan tillate at det stilles ulike forventninger til elever
med ulike forutsetninger. Disse medlemmer mener derfor
at dette må tas hensyn til i utviklingen av læreplaner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen slutter seg til videreføring
av læreplanens generelle del. Disse medlemmer støtter
også departementets forslag om å legge vekt på utvikling
av fem grunnleggende ferdigheter gjennom grunnopplæringen
sammen med skolens oppgave allmenndannelse, og at disse ferdighetene
er å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne
uttrykke seg skriftlig, å kunne regne og å kunne
bruke digitale verktøy. Disse medlemmer er
også enig i at mål for grunnleggende ferdigheter
integreres i læreplanene for alle fag og nivåer
i grunnopplæringen og at arbeidet med å utvikle elevens
grunnleggende ferdigheter skal starte på 1. trinn.
Disse medlemmer er også enig
i at det skal utarbeides nye læreplaner for alle fag i
grunnopplæringen, at nye læreplaner skal inneholde
mål for fagkompetansen som skal kunne nås og at
mål for ferdigheter skal integreres i alle læreplaner
for fag.
Disse medlemmer viser til at
utarbeidelse av nye læreplaner er en omfattende oppgave
som forutsettes gjennomført i god dialog med alle relevante
fagmiljøer. Disse medlemmer legger også til
grunn at resultatet av en så omfattende endring som nye
læreplaner i alle fag innebærer blir lagt frem
for Stortinget for godkjenning av hovedprinsipper og hovedinnhold.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen
sak for Stortinget om hovedprinsipp og hovedutforming av nye læreplaner
som skal utarbeides som oppfølgning av St.meld. nr. 30
(2003-2004)."
Disse medlemmer viser også til
sine merknader om økonomi under pkt. 2.12 knyttet til lærebøker/læremidler.
Disse medlemmer har merket seg
at Kvalitetsutvalget foreslår å modulbasere læreplanene
i hele grunnopplæringen. Disse medlemmer støtter departementets
konklusjon om ikke å modulbasere læreplan for
fag i grunnskolen men å åpne for modulinndeling
innen videregående skole dersom modulene fremstår
som naturlige faglige enheter.
Komiteen viser til
departementets forslag til en skoleplakat.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartimener
at det er viktig å legge forholdene til rette for at elevene kan
utvikle seg i et godt og stimulerende læringsmiljø. Disse
medlemmermener at det er behov
for en ny læreplanstruktur bygd videre på læreplanens
generelle del, prinsipper for realisering av målene for
elevenes kompetanse ("Broen") og læreplaner for de enkelte fagene. Disse
medlemmerhar merket seg at departementet
vil erstatte "Broen" med "Rammeverk for kvalitet - Skoleplakaten".
Departementet foreslår at kravene i Skoleplakaten fastsettes
som forskrift i medhold av opplæringsloven. Disse
medlemmerer enig i at det er
nødvendig å klargjøre sammenhengen mellom
læreplanenes generelle del og læreplanene for de
enkelte fag.
Disse medlemmermener
primært at "Broen" bør revideres til å gjelde
hele grunnopplæringen. Slik kan generell del gjøres
mer operativ og synlig i den daglige opplæringsvirksomheten.
Broen skal ikke begrense skolenes mulighet til selv å velge
de arbeidsmåter og metoder de mener fremmer en god og tilrettelagt opplæring,
men bidra med verdifulle råd og erfaringer til dette arbeidet.
Rådene og erfaringene skal virke retningsgivende, stimulerende
og inspirerende for skolens arbeid med metodiske utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
subsidiært ta utgangspunkt i departementets forslag til
Skoleplakat.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartiser ikke at Skoleplakaten er tilstrekkelig
konkret til å kunne tydeliggjøre denne sammenhengen
godt nok. Disse medlemmer kan heller ikke se at de
generelle formuleringene i Skoleplakaten kan brukes som grunnlag
for tilsyn og veiledning i skolen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Skoleplakaten definerer grunnleggende prinsipper og krav som
skal prege og forplikte alle skoler og øvrige opplæringssteder.
Det er foreslått at Skoleplakaten skal
erstatte "Prinsipper og retningslinjer for opplæringen
i grunnskolen" og gjøres gjeldende for hele grunnopplæringen
både i skole og i bedrift. Skoleplakaten skal være
et grunnlag for kvalitetsutvikling ved det enkelte lærested.
Den fanger blant annet opp viktige sider ved det Kvalitetsutvalget
har foreslått som elementer i "basiskompetansen", for eksempel
utvikling av elevenes og lærlingenes sosiale kompetanse
og utvikling av egne læringsstrategier. Skoleplakaten er
foreslått som forskrift fordi den skal være forpliktende
for lærestedets planlegging og gjennomføring av
opplæringen og vurdering av både individ og organisasjon.
Derved kan Skoleplakaten være et nyttig verktøy
både for analyse og for kvalitetsutvikling ved det enkelte
lærested og gi grunnlag for kompetanseutvikling for både
elever, lærere, ledere og i organisasjonen som helhet.
Punktene i Skoleplakaten er ikke utformet som statiske krav, men
som et rammeverk for utvikling. Videre kan "Skoleplakaten" være
grunnlag for rapportering og eventuelt tilsyn både for å avdekke
utviklingsområder lokalt/regionalt, men også for å avdekke
systemfeil på nasjonalt nivå.
Flertallet mener at Læringplakaten
vil være en mer dekkende betegnelse enn Skoleplakaten.
Flertallet legger i sammenheng
med Skoleplakaten/Læringsplakaten vekt på at
skolen og lærebedriften skal:
1. gi alle elever og
lærlinger/lærekandidater like muligheter
til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid
med andre
2. stimulere elevenes og lærlingenes/lærekandidatenes
lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet
3. stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle
egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning
4. stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene
i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle
etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse
og demokratisk deltakelse
5. legge til rette for elevmedvirkning
og for at elevene og lærlingene/lærekandidatene
kan foreta bevisste verdivalg og valg av utdanning og fremtidig
arbeid
6. fremme tilpasset opplæring
og varierte arbeidsmåter
7. stimulere, bruke og videreutvikle den
enkelte lærers kompetanse
8. bidra til at lærere og instruktører
fremstår som tydelige ledere og som forbilder for barn
og unge
9. sikre at det fysiske og psyko-sosiale
arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel
og læring
10. legge til rette for samarbeid med hjemmet
og sikre foreldres/foresattes medansvar i skolen
11. legge til rette for at lokalsamfunnet
blir involvert i opplæringen på en meningsfylt
måte
Komiteen vil understreke
at et variert tilbud av læremidler er nødvendig
for å realisere målene om pedagogisk mangfold
og ikke minst tilpasset opplæring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener undervisningsmateriell lett blir styrende for aktivitetene
i skolen. Det er derfor viktig at læremiddelprodusentene
kjenner ansvar for at lærerne har tilgang til et variert
og mangfoldig utvalg av undervisningsmateriell. Flertallet vil
spesielt understreke behovet for ulike typer bøker. Dersom
elevene og lærerne i samarbeid må sette sammen
det undervisningsmateriell som skal brukes i faget, framfor å få en
bok som dekker hele læreplanen, vil dette virke engasjerende
og skjerpe den kreative og kritiske holdning.
Flertallet vil understreke at
det må være læremiddelprodusentene sammen
med skolene som skal utvikle det undervisningsmateriellet som vil
fungere best innenfor rammene som læreplanene setter. Flertallet viser
til at det finnes forskning om bruk av læremidler og hvordan
de kan fungere både som konserverende og som fornyende
av den pedagogiske virksomheten. Flertallet forutsetter
at denne kunnskapen blir brukt når nytt undervisningsmateriell
skal utvikles.
Flertallet vil dessuten framheve
de behov elever med nynorsk som hovedmål, har. Det er viktig
at det blir iverksatt tiltak som sikrer at disse elevene har samme
tilgang til læremidler som de elevene som har bokmål
som hovedmål. Flertallet mener at det er
en forutsetning for kravet om at parallellutgaver skal være tilgjengelig
til samme tid og pris som hovedutgaven at det blir et forutsigbart
system for støtte til parallellutgaver.
Flertallet forutsetter at det
blir stilt krav om at administrativ programvare (tekstbehandler,
regneark, nettlesere m.m.) som blir brukt i skolen, skal finnes både
i en nynorsk versjon og på bokmål.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, har merket seg meldingens omtale
av universelle læremidler. Dette flertallet støtter målsetningen
om likestilling, men understreker at strategi og virkemidler ikke
må gå på bekostning av kvalitet i tilbudet
til elever med spesielle behov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på viktigheten
av at det blir satset målrettet på utvikling av
kunnskapsstoff på Internett, jf. Innst. S. nr. 77 (2001-2002).
Det haster med å etablere en nasjonal kunnskapsbase gjennom
en Internettportal. Denne må sikre likestilt bruk av begge
målformer. Disse medlemmer vil i denne sammenhengen
peke på det ansvaret staten har for å sikre likeverdige
læringsvilkår i utdanninga. I ei tid der digitale
læringsressurser spiller en stadig viktigere rolle er tilgangen
til nettbaserte innholdsressurser på eget mål
sentralt for å kunne sikre reell språklig likestilling.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen ikke ønsker et forbud mot reklame i opplæringsloven. Disse
medlemmer mener at oppvekstmiljøet for barn og
unge i økende grad preges av kommersialisering. Disse
medlemmer viser til at mange grunnskoler og videregående
skoler mottar tilbud om reklamefinansierte gratisprodukter, som
for eksempel arbeidsbøker og lærebøker. Disse
medlemmer viser til Innst. S. nr. 120 (2001-2002), der Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsket at Regjeringen
skulle utarbeide forslag om forbud mot reklame i lærebøker
i grunnskolen og videregående opplæring. Disse
medlemmer viser også til at lærebøker
i videregående opplæring utgjør en stor utgiftspost,
og at reklamefinansierte lærebøker av den grunn
kan virke fristende for elever.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om lovforbud mot reklame i lærebøker
i grunnskolen og den videregående skolen."
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 242 (2002-2003), og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en ordning for utstyrskjøp/læremiddelstøtte/utlån
av læremidler i videregående skole som skal administreres
av fylkeskommunen. Det må sikres at bruken av midlene skal
redusere utgiftene til læremidler, forskjellene mellom
studieretningene, og utgiftsreduksjonene skal være minst
like store som de midlene fylkeskommunen mottar fra staten."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen vil videreføre opplæringslovens
adgang til å bruke reklamefinansiering av læremidler
og lærebøker. Disse medlemmer mener
at dette kan bidra til reduserte utgifter og bedre tilbud. Disse
medlemmer viser også til sine merknader under kap.
2.12 i meldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at skolebibliotekene skal ha en sentral plass i opplæringen.
De skal gi elevene leselyst, stimulere elevene til egeninnsats og
fremme gode arbeidsvaner, leseglede og faglig fordypning. Elevene
har behov for å tilegne seg informasjonskompetanse. Det
vil si evnen til å identifisere et informasjonsbehov, å kunne
søke og finne den informasjonen man trenger, å vurdere
informasjon kritisk, å tilegne seg den og kunne tillempe
den til egne behov. Flertallet mener at skolebibliotekene allerede
spiller en viktig rolle som arena for utvikling av ferdigheter innen
læringsstrategier, mediekunnskap og kildekritikk. Flertallet finner
det naturlig at skolebibliotekene videreutvikles, slik at de gjøres
til en sentral læringsarena i arbeidet med å utvikle læringsstrategier,
informasjonskompetanse og digital kompetanse. Dette må gjenspeiles
i læreplaner, kompetanseutviklingsprogrammer og skolenes
planer og prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til sine merknader i Innst.
S. nr. 131 (2003-2004) vedrørende St.meld. nr. 39 (2002-2003).
Komiteen viser til
at både Kvalitetsutvalgets innstilling og høringene
i den forbindelse ga støtte til å styrke opplæringen
i realfag. Komiteen ser behovet for å forbedre
kompetansen i realfag blant elevene i skolen.
Komiteen støtter Kvalitetsutvalgets
forslag om å innføre tallforståelse som
grunnleggende ferdighet i alle fagplanene, men ser at også andre
tiltak er nødvendig. Komiteen mener særskilte
tiltak på alle de tre trinn i grunnopplæringen
er nødvendig. På barne- og ungdomstrinnet vil komiteen innføre
teknologi og design som et tverrfaglig emne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen,viser til at studenter i høyere
utdanning generelt har svake ferdigheter i matematikk, og at få velger
fordypning i matematikk i videregående opplæring.
Flertallet mener elevene i Vg2
må kunne velge mellom en teoretisk og en praktisk innretning
av faget.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, er enig i at obligatorisk matematikk innføres
på Vg2 på studieforberedende utdanningsprogram.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
i utgangspunktet departementets forslag om å styrke matematikkundervisningen
i den videregående skolen. Departementet foreslår å innføre obligatorisk
matematikk i det som i dag er VK1 i de studieforberedende retningene.
Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig at
kompetansen i realfagene først og fremst styrkes blant
de elevene som velger dagens linje for studiespesialisering. Dette
skal ikke inngå som et økt krav til studiekompetanse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter ikke forslaget til Regjeringen
om å innføre obligatorisk matematikkundervisning
i Vg2 i studiekompetansegivende utdanningsprogram. Disse
medlemmer mener at spesialisering innen matematikk i videregående
skole må være valgfritt som i dag. Mer obligatorisk
matematikk vil gi elevene mindre tid til fordypning i andre emner.
Mer matematikk vil etter disse medlemmers syn gi
lite utbytte for mange av elevene i videregående utdanning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i at det opprettes et nasjonalt senter for nynorskopplæring
ved Ivar Aasen-instituttet ved Høgskolen i Volda.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at departementet foreslår å videreføre
den skriftlige opplæringen i sidemål. Dette
flertallet støtter dette. Dette flertallet ser
også positivt på tiltak for å bedre opplæringen
i sidemål. Dette flertallet viser til at departementet
vil opprette et nasjonalt senter for nynorsk i opplæringen
som et ledd i arbeidet med å styrke nynorsk. Virksomheten
etableres i tilknytning til Ivar Aasen-instituttet ved Høgskolen
i Volda. Dette flertallet er positiv til at det nasjonale
senteret skal lede og koordinere arbeidet med å utvikle
fagets innhold, arbeidsmåter og vurderingsformer, bidra
til kompetanseutvikling og tilby skoleeiere/skoler støtte og
veiledning i arbeidet med motivasjon for og læring av nynorsk.
Andre oppgaver skal være formidling av informasjon og erfaringsspredning. Dette
flertallet er enig med departementet i at det må iverksettes systematisk
forsøks- og utviklingsarbeid for å fremme sidemålsopplæringen. Dette
flertallet er videre enig i at arbeidet må rettes
mot fagets innhold, tilrettelegging og vurderingsformer for å fremme
motivasjon hos elever og lærere og å styrke kompetansen
på området.
Dette flertallet vil peke på at
vi har to sidestilte skriftspråk i Norge. Kjennskap til
og bruk av begge skriftformene beriker vårt norske språk.
Dette flertallet vil videre minne
om at opplæringen i sidemål skal være
gjenstand for vurdering på vanlig måte, på lik
linje med andre skolefag.
Dette flertallet merker seg forslaget
om å fjerne avgangseksamen i sidemål i grunnskolen. Dette flertallet kan
ikke se at avgangseksamen i grunnskolen er avgjørende for
opplæringen i et skolefag, heller ikke i sidemål.
Det viser det faktum at vi ikke har lykkes godt nok med opplæringen
i sidemål selv om vi har hatt eksamen i faget. Det er imidlertid viktig å ha
virkemidler som kan vise om undervisningen tilpasses den enkelte
elevs behov og gir informasjon om elevenes ferdigheter. Nasjonale
prøver må inneholde oppgaver i begge målformer.
Omfanget av lesing og skriving i de to målformene i de
nasjonale prøvene fastsettes etter nærmere vurdering
og i samråd med de aktuelle fagmiljøene.
I denne forbindelse har dette flertallet merket seg
at departementet vil vurdere om den skriftlige avgangsprøven
i grunnskolen gradvis kan erstattes med nasjonale prøver. Dette
flertallet viser også til at det skal utarbeides
nye læreplaner for norskfaget, herunder både hovedmål
og sidemål, hvor grunnleggende ferdigheter i lesing og
skriving skal integreres. Dette flertallet legger
til grunn at de fremtidige læreplanene skal være
premissgrunnlaget for de nasjonale prøvene, slik at de
nasjonale prøvene gjenspeiler kompetansemålene
i de aktuelle læreplanene for det aktuelle trinnet.
Videre har dette flertallet merket
seg forslaget om å gjøre skriftlig sidemålseksamen
i norsk på studieforberedende retninger i videregående
opplæring til trekkfag.
Dette flertallet støtter
departementets forslag om én skriftlig norskeksamen i grunnskolen.
Denne eksamen bør gjenspeile delemnene i faget, slik at
den gir et reelt bilde av elevenes ferdigheter. Både hovedmål
og sidemål skal derfor være deler i den skriftlige norskeksamen. Dette
flertallet deler departementets syn på at elevenes
opplæring i hovedmål er den mest omfattende del
av norskfaget. Derfor må elevenes hovedmål utgjøre
den største delen av den skriftlige norskeksamen i grunnskolen.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peikar på at
det sidan 1935 har vore obligatorisk sidemålsundervisning
i realskolen/middelskolen og seinare i ungdomsskolen.
Desse medlemene viser vidare
til at skriftleg opplæring i båe målformer
har vore gjeldande i gymnaset og seinare i den vidaregåande
skolen sidan 1907. Obligatorisk sidemålsundervisning er
såleis ikkje noko som har kome gradvis, men noko som har
lange tradisjonar i det norske skolestellet.
Desse medlemene er opptekne av å sikre
elevane sin rett til å nytte eiga målform i grunnskolen
og i den vidaregåande skolen. Desse medlemene ser det
vidare som viktig å sikre og utvikle eleven sin dugleik
i båe målformer.
Desse medlemene vil vidare peike
på at det å meistre båe målformer
er pålagt i ei rekkje stillingar, mellom anna innanfor
skoleverket og kommune/statsadministrasjonen.
Desse medlemene slår
fast at det er viktig å styrke norskopplæringa
i skolen. Sidemålet har ein naturleg plass så vel
i grunnskolen som i den vidaregåande skolen, og desse
medlemene meiner også at sidemålsundervisninga
er ein viktig del av skolen si formidling av den nasjonale kulturarven.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at endringar i lovverket som
fører til at eksamen i sidemål i skolen vert fjerna,
vil vere ei endring av norsk språkpolitikk fordi det endrar
jamstillinga mellom målformene. Desse medlemene ber
Regjeringa sjå til at dei språkpolitiske målsetjingane
om jamstilling mellom dei to målformene våre vert
ivaretekne i utdanningssystemet.
På denne bakgrunnen fremjer desse
medlemene følgjande forslag:
"Eksamen i sidemål vert å oppretthalde
i grunnskole og vidaregåande skole så lenge ein
brukar eksamen i hovudmål."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg departementets
strategi og tiltak for å styrke norskfaget og mener det
er nødvendig. I forhold til strategiplan for bedre norskopplæring
for språklige minoriteter viser disse medlemmer til
Ot.prp. nr. 55 (2003-2004) der Regjeringen foreslår å endre
strategi. I dette strategiskiftet ligger erkjennelsen av at god
norskopplæring for elever fra språklige minoriteter
er viktigere enn opplæring i morsmål. Disse
medlemmer understreker at dette syn hele tiden har vært
- og fortsatt er - Fremskrittspartiets syn på språkopplæring
for elever fra språklige minoriteter i grunnopplæringen. Disse medlemmer er
derfor tilfreds med strategiendringen på dette punktet. Disse
medlemmer er derimot ikke tilfreds med at Regjeringen unnlater å endre
status for sidemål fra obligatorisk fag til valgfag. Disse medlemmer mener
at det er behov for en opprustning av norskfaget der tiden utnyttes
på en god og læringseffektiv måte. Da
må elevene etter disse medlemmers syn få mer
tid til å utvikle sitt eget skriftspråk gjennom
konsentrasjon om eget valgt hovedmål. Disse medlemmer har
merket seg opplysningene om at det i en rapport fra Europarådet fra
2003 ("Language Education Policy Profile for Norway") blir pekt
på det språklæringspotensialet som den norske
flerspråklige situasjonen representerer. Disse medlemmer mener
dette er en viktig og riktig påpekning og at norskkunnskaper
hos elever i norsk skole kan bedres med konsentrasjon om kun et
hovedspråk. Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 6 (2003-2004) vedrørende Dokument nr. 8:110 (2002-2003)
om å innføre valgfritt sidemål i grunnskolen
og den videregående skole.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
nødvendige tiltak slik at obligatorisk opplæring
i skriftlig sidemål utgår og muntlig sidemålsundervisning
videreføres som en integrert del av norskundervisning i hovedmål."
Disse medlemmer vil likevel subsidiært
støtte Regjeringens forslag om endringer i eksamensordningen
for skriftlig sidemål, slik at sidemålet får
en mindre dominerende plass. Disse medlemmer forutsetter at
muligheten for forsøk med sidemål i grunnskolen
i form av fritak av karakterer og avgangsprøver i norsk sidemål
videreføres og utvides.
Disse medlemmer støtter
derimot ikke opprettelsen av et nasjonalt senter for å styrke
nynorskopplæringen og opprettelsen av en arbeidsgruppe
som skal vurdere helheten i fremtidens norskfag bl.a. i lys av de
utfordringene faget står overfor i det flerkulturelle samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen, er enig
i at det innføres et praktisk rettet obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet. Flertallet viser
til at Norge samarbeider og samhandler stadig mer med andre land. Dette
stiller økte krav til kunnskaper i flere språk
for å kunne kommunisere bedre og for å kunne orientere
seg i informasjonssamfunnet. Flertalletvil understreke at det er avgjørende
at faget får en praktisk tilnærming for å unngå en
ytterligere teoretisering av ungdomsskolen.
Flertallet ser det slik at når
det er en utbredt oppfatning i Norge at språkopplæring
er teoretisk, kan årsaken være at mange lærere
fokuserer mer på teori enn på praksis. En ekspertgruppe
nedsatt av Europarådet påpekte i en rapport i
2003 at ethvert fag kan gjøres mer eller mindre teoretisk
eller praktisk, men det er ikke forskningsmessig belegg for å hevde
at noen fag er mer teoretiske enn andre.
Nye læreplaner i fremmedspråk
vil beskrive mål for elevene innen de ulike språkferdighetene.
Dette er mål som vil si hva elevene skal kunne gjøre.
Læreplanene vil få et tydelig fokus på praktiske
ferdigheter i språk og ikke teoretiske kunnskaper om språk.
Flertalletser
det som viktig at målene i faget endres slik at ferdigheter
i kommunikasjon av ulik art på ulike nivåer vektlegges.
Skal dette lykkes, kreves omfattende kompetanseutvikling av lærerne.
Dette faget må derfor prioriteres gjennom kompetanseutviklingsmidlene.
Det kreves også utvikling av nye læremidler.
Flertalleter
enig i at elever som får opplæring i tre språk
i ungdomsskolen og elever med minoritetsspråklig
bakgrunn som får eller har fått særskilt opplæring
etter opplæringsloven § 2 8, bør
få fritak fra 2. fremmedspråk dersom de ønsker
det. Flertalletvil imidlertid
peke på at det i skolen er elever som med bakgrunn i deres
evner og anlegg, bør få fritak fra 2. fremmedspråk,
etter søknad. I dag er det mulig å få fritak
for 1. fremmedspråk på slikt grunnlag ved søknad
fra foreldre. Dette gjelder elever med lærevansker som
vil ha liten eller ingen utbytte av undervisningen. Samme mulighet
for fritak bør gjelde for 2. fremmedspråk som
for andre fag. Flertalletmener at
elever som får innvilget fritak, skal ha alternativ undervisning
i fag eller emne etter sakkyndig vurdering og anbefaling og i samråd
med foreldre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at 2. fremmedspråk, på samme
måte som i dag, skal være frivillig for elevene.
Teoripresset i skolen er for mange elever stort nok. For teoritrette
elever vil innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk
gjøre skolehverdagen tyngre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til Innst. S. nr. 50 (2003-2004) fra familie-, kultur- og
administrasjonskomiteen om den kulturelle skolesekken. De overordnede
målsettingene er at alle elever i grunnskolen skal få et
profesjonelt kulturtilbud. Elevene skal få tilgang til,
gjøre seg kjent med og få et positivt forhold
til kunst- og kulturuttrykk av alle slag. Dette skal skje ved besøk
av kunstnere på skolen eller at elevene besøker
kunst- og kulturinstitusjoner. Det bør også gjennomføres
egenaktivitet i form av for- og etterarbeid i forbindelse med besøkene.
For å få gjennomført målsettingen,
vil det også være behov for økt kompetanse
blant lærerne. Flertallet viser derfor til
hva en samlet familie-, kultur-, og administrasjonskomité uttrykte
i innstillingen:
"Manglende kompetanse må ikke bli en barriere
som hindrer en vellykket gjennomføring av tiltakene. Komiteen
mener at denne kompetansen kan fås gjennom den ordinære
allmennlærerutdanningen, høgskolekurs, skolenes
kursvirksomhet (RKK) eller gjennom kompetansehevende tiltak i regi
av fylkeskommunen. Komiteen mener at kompetanseheving bør
komme gjennom ordinære midler, og ikke fra midlene til
Den kulturelle skolesekken. "
Flertallet vil understreke behovet
for at dette følges aktivt opp. Slik kompetanse og erfaring
må verdsettes for å sikre at lærere tar
spesielt ansvar for gjennomføringen av den kulturelle skolesekken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til sine merknader i Innst.
S. nr. 131 (2003-2004) angående St.meld. nr. 39 (2002-2003)
om kunst og kultur i og i tilknytning til grunnskolen. Disse
medlemmer viser der spesielt til muligheten (OBS) og til
Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 50 (2003-2004) angående
St.meld. nr. 38 (2002-2003) om den kulturelle skolesekken. Disse
medlemmer har spesielt pekt på den muligheten den
kulturelle skolesekken gir for å styrke skolebibliotek
og den estetiske delen av opplæringen.
Samtidig peker disse medlemmer på at
slike fag i dag har stort timebruk i grunnskolen. Disse medlemmer mener
at fremtidig timeforbruk innenfor rammen av nye læreplaner
må avpasses i forhold til økt vekt på basisfagene
norsk, matematikk, fremmedspråk og samfunnsfag.
Komiteen mener at
Teknologi og design bør være en del av opplæringen
på barne- og ungdomstrinnet. Teknologien har en sentral
plass i samfunns- og hverdagsliv, og er en drivkraft i verdiskapning,
samfunnsutvikling og utformingen av livet til hver enkelt av oss. Komiteen mener
at det å utvikle en innsikt i teknologiens rolle og å gi
elevene teknologiske ferdigheter og forståelse må være
en viktig del av skolens allmenndannende oppgave. Komiteenstøtter departementets forslag
om å legge teknologi og design inn i de ordinære
fagene, og er av den oppfatning at dette vil styrke fagenes praktiske
forankring og nytteverdi. Komiteenvil
likevel legge vekt på at det å innføre teknologi
og design som et tverrfaglig emne vil kreve en ytterligere synliggjøring
av emnets plass og rolle.
Komiteen ser det slik at fagområdet
på en spennende måte kombinerer teoretisk og praktisk
lærdom, og kan virke stimulerende på elever som
har vansker med rene teorifag. Komiteen mener det
er viktig at elevene får økt innsikt i utviklingsprosesser
bak produkter med høyt teknologiinnhold og veien fra idé til
ferdig produkt. Sviktende rekruttering til studier innen matematikk,
naturvitenskap og teknologi gir grunn til bekymring, og en bred
integrering av fagområdet teknologi og design i skolen,
vil kunne bidra til at flere elever fatter interesse for videre
studier innen disse fagene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at Teknologi og design må fremstå med en egen
identitet i Læreplanverket slik at fagets betydning ivaretas
selv om det organiseres som et tverrfaglig emne. Emnet skal være
tverrfaglig, men samles og forankres i en egen læreplan
der mål og innhold i opplæringen tydelig fremgår. Disse
medlemmer viser til erfaringene fra Reform 97, som viser
at teknologi som fagområde lett forsvinner dersom det blir
en del av andre fag. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen kun foreslår å integrere teknologi og
design i realfagene og kunst- og håndverksfaget, men disse
medlemmer vil vise til at dette ikke dekker alle fagområdets
aspekter. Disse medlemmer mener at teknologi ikke
kan forstås løsrevet fra sin sosiale og historiske
sammenheng, og at teknologi og design er emner som også må få en
forpliktende plass i samfunns- og livssynsfagene.
Disse medlemmer mener også at
det er avgjørende at de enkelte skolene har lærere
med tilstrekkelig kompetanse til å veilede elevene i det
tverrfaglige emnet. En god teknologiopplæring vil kreve etter-
og videreutdanning av lærere og utvikling av nye og egnede
læremidler og utstyr. Disse medlemmerforutsetter at innføringen av
det tverrfaglige emnet understøttes av tilstrekkelig kompetanse
og ressursøkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen vil påpeke at fagområdets
tverrfaglige karakter legger til rette for at fagområdet
kan integreres i relevante fag som allerede eksisterer. Disse
medlemmer viser til at Norge er et land som har god vekst på teknologirettet
næringsvirksomhet, og norsk design har på noen
områder fått stor oppmerksomhet internasjonalt. Disse
medlemmer mener det er naturlig at grunnopplæringen
i skolen derfor legger til rette for at denne positive utviklingen
fortsetter.
Disse medlemmer er kjent med
at andre land i Europa har teknologi som eget fag i hele eller deler
av grunnopplæringen, og at det i Norge også finnes
noen få skoler som gir undervisning i teknologi og design
på egen fagplan. Disse medlemmer forutsetter
at den enkelte skole kan velge en slik løsning forutsatt
at hensynet til kvalitet i læreplan totalt og innenfor
faget er dokumentert ivaretatt.
Komiteen vil understreke
at barn og unge trenger kunnskaper og ferdigheter til å mestre
dagliglivets praktiske gjøremål. Hjemmet er en
viktig arena for læring på disse områdene,
men skolen har et stort ansvar for å formidle kunnskap
og holdninger og bidra til kritisk tenkning og refleksjon over viktige livsstilsspørsmål.
Kompetanse på områder som ernæring, forbruk,
livsstil og helse er viktig for barn og unge sin utvikling og bidrar
til en bedret fysisk og psykisk helse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, vil understreke at faget heimkunnskap er et allmenndannende,
praktisk fag der både kosthold, livsstil og helse, forbrukerlære
i tillegg til omsorgsaspektet og sosial samhandling er sentrale
områder. Flertallet mener det er viktig å styrke
faget gjennom å øke kompetansen til dem som underviser
og vil understreke det positive i at flere av høyskolene
arbeider målrettet med å fornye faget og styrke
utdanningen. Flere allmennlærere med fordypning i heimkunnskapsfaget
vil være et viktig bidrag for å styrke faget.
Komiteen mener bredbåndsteknologien
må være tilgjengelig for alle skoler, uansett
hvor i landet de befinner seg.
Komiteen mener det er viktig å skolere
elevene slik at de så tidlig som mulig lærer om
personvern ved bruk av IKT, spesielt i forbindelse med e-mail, chatting og
Internett generelt. Komiteen mener at det i opplæringen
er behov for å lære barn og unge trygg bruk av
Internett.
Komiteen peker på viktigheten
av økt tilrettelegging for undervisning via lyd/bilde-kommunikasjon
og ber departementet i samarbeid med skoleeiere vurdere utvidede
forsøk med lokalt tilpassede opplæringstilbud hvor
IKT-teknologi tas i bruk for å øke elevenes og bedriftenes
tilgang på kurs som ikke gis ved den lokale skolen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at IKT
i utdanningen vil bli mer og mer viktig, som en integrert del av
læringsarbeidet. Disse medlemmer viser til
at bruk av informasjonsteknologi i skolen som et virkemiddel for
bedre læring er i ferd med å bli vanlig ved mange
skoler.
Disse medlemmer viser til tall
fra departementet om at det i dag er ca. 7,7 elever pr. PC i grunnskolen og
3,5 elever pr. PC i videregående opplæring. Disse medlemmer mener
at selv om utstyr og infrastruktur er skoleeiers ansvar, er det
viktig at departementet har grundig kunnskap om dette på landsbasis. Disse medlemmer viser
til oppslag i media om svært ulik dekningsgrad i kommunene,
og er av den oppfatning at det ikke er bra at geografisk tilhørighet
avgjør hva elevene lærer om IKT.
Disse medlemmer vil påpeke
at Internett åpner store muligheter for skolene på mange
områder. Fra nettet kan skolene hente ned læringsressurser
som gir mer bredde og variasjon i undervisningen. De skoler som
har internett-tilgang med god båndbredde kan nå laste
ned levende bilder og musikk, og distribuere film, lyd og musikk
de har laget selv, ha nettkonferanser og forelesninger fra andre
deler av landet, og bruke virtuelle laboratorium eller andre tredimensjonale
rom som er konstruerte for læring. Mulighetene er også store
for samarbeid mellom skoler nasjonalt og internasjonalt. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at alle skoler
får tilgang på slik teknologi, og det offentlige
sin rolle når det gjelder å sikre denne tilgangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til at blant de ferdighetene
som meldingen peker på, er også ferdigheten til å kunne bruke
digitale verktøy. Med den omfattende bruk av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi vi har i samfunnet i dag og med den omfattende
og hurtige utvikling av dette verktøyet som foregår
mener disse medlemmer at IKT bør innføres
som eget og obligatorisk fag i grunnskolen fra og med 5. klasse.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
IKT som obligatorisk fag i grunnskolen fra og med 5. klasse."
Disse medlemmer avviser forslaget
om å åpne for forsøk med filosofi som
eget fag i grunnskolen. Disse medlemmer mener at
det først og fremst trengs fokus og konsentrasjon om basisfag
for å sikre at elevene bedrer sine læringsresultater
i basisfagene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til behandlingen av Innst. S. nr. 127 (2002-2003) da Stortinget
ga sin tilslutning til etablering av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem
for grunnopplæringen, som blant annet omfattet innføring
av nasjonale prøver på fire trinn i grunnopplæringen.
Flertallet viser videre til Budsjett-innst.
S. nr. 12 (2003-2004) der det ble uttalt om nasjonale prøver:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, viser til kvalitetsutviklingstiltakene
som er gjennomført og/eller igangsatt i 2003.
Flertallet mener dette er et positivt bidrag i norsk skole, og viser
til skoleeierprisen som departementet og Kommunenes Sentralforbund
i samarbeid delte ut for første gang i 2003.
Flertallet
registrerer at departementet har avsatt midler bl.a. til etterarbeid
av Stortingsmelingen om kvalitet i grunnopplæringen. Videre
merker flertallet at det skal innføres nasjonale prøver
i lesing, skriving, matematikk, og engelsk på henholdsvis
4., 7. og 10. klassetrinn og på grunnkurs i videregående
opplæring. Flertallet er enig med departementet at disse
gjøres obligatoriske fra våren 2004.
Flertallet
viser til departementets arbeid med å ferdigstille et nasjonalt
system for kvalitetsvurdering som grunnlag for kvalitetsutvikling.
Dette arbeidet skal bl.a. resultere i en elektronisk kvalitetsportal,
"skoleporten.no", som skal gi alle aktører og brukere i
skolen informasjon om kvalitetsutviklingen ved egen skole."
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, viser til Budsjett-innst. S.
nr. 12 (2002-2003) der det i budsjettavtalen mellom Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
bl.a. var enighet om innføring av nasjonale prøver
som del av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen, merker seg
at den primære hensikten med de nasjonale prøvene
er at skolen bedre skal kunne tilpasse undervisningen til den enkelte
elevs behov. Det skal bidra til at læreren får
et bedre bilde av elevens ferdigheter og grunnlag for å finne
ut om deres elever når de læringsmålene
som er satt. Slik sett vil nasjonale prøver etter komiteens
oppfatning være et godt verktøy for kvalitetssikring
av læringsarbeidet ved den enkelte skole og i den enkelte elevgruppe.
For å ivareta dette hovedformålet er det viktig
at prøvene gjennomføres av alle skolene med de aktuelle
trinnene, med fritaksmuligheter ifølge forskrift til opplæringsloven.
Resultater fra de nasjonale prøvene
vil bidra til at skolen og skoleeier får bedre mulighet
til å følge utviklingen og iverksette tiltak for å tilpasse
opplæringen og styrke kvaliteten. Informasjon i seg selv
fører imidlertid ikke til forbedring dersom den ikke følges opp.
Derfor har komiteen gitt sin tilslutning til departementets forslag
i Ot.prp. nr. 55 (2003-2004) om at skoleeier skal ha ansvar for å etablere
et forsvarlig system for å følge opp resultatene
fra den nasjonale kvalitetsvurderingen.
Flertallet mener videre at det
nasjonale systemet også skal gi nasjonale myndigheter informasjon
for eventuelt å justere de nasjonale målene slik
de er nedfelt i lovverk og læreplaner, samt å identifisere
behov for særskilte statlige initiativ.
De nasjonale prøvene vil være
en viktig del av et samlet informasjonsgrunnlag som vil gjøre
det mulig for alle som skal fatte beslutninger om grunnopplæringen å gjøre
dette ut fra en kontinuerlig kunnskap om situasjonen for landets
elever. Dette gjelder for så vel nasjonale myndigheter,
som for kommunepolitikere, skoleeiere, skoleledere og lærere.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at departementet i brev 12. mai 2004 til Utdanningsforbundet
har bestemt at resultatene fra disse prøvene ikke skal offentliggjøres
på Skoleporten som åpner i august, men at departementet
vil vurdere om, hvordan og på hvilket nivå offentliggjøring
av nasjonale prøver skal skje. Dette flertallet er
enig i dette og støtter departementet i at offentliggjøring
ikke skal legge til rette for rangering av skoler.
Dette flertallet er også opptatt
av at den nasjonale kvalitetsvurderingen skal gi et helhetlig bilde
av kvaliteten på opplæringen. Informasjon om den
enkelte skoles prøveresultater må i framtiden
derfor ikke alene utgjøre informasjonen som offentliggjøres.
For å unngå at et ensidig fokus på prøveresultatene
blir benyttet og sett på som mål på kvaliteten
på opplæringen, må også andre
indikatorer på kvalitet utvikles. Dette må være
indikatorer som blant annet sier noe om læringsutvikling
hos eleven og læringsmiljø, og som dermed er egnet
til å gi et mer helhetlig bilde av kvaliteten på opplæringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen, merker seg
også at departementet vil vurdere nærmere tidspunktet
for avholdelse av nasjonale prøver. Flertallet vil
her påpeke at prøvene først og fremst
skal være læringsstøttende og sikre tilpasset
opplæring ut fra individuelt behov og ikke være
et mål for sluttkompetanse. Det må derfor gis
tid for forbedring av læringsutbyttet på grunnlag
av resultatene fra de nasjonale prøvene.
Flertallet mener det er viktig å samle
bredest mulig tilslutning til det framtidige opplegget med nasjonale
prøver og ber departementet vurdere dette i nær dialog
med foreldre, lærer- og elevorganisasjonene og rapportere
tilbake til Stortinget på en egnet måte.
Flertallet mener at det er viktig
at bruken av og utviklingen av nasjonale prøver må ta
hensyn til de elever som har krav på særskilt
tilrettelegging. Alle elever, med og uten behov for særskilt
tilrettelegging, har krav på å få vist
hva de kan ved nasjonale prøver. Flertallet vil
understreke at skolene må legge til rette slik at elever
med lærevansker får den støtten de har
behov for ved gjennomføringen av nasjonale prøver.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
også opptatt av at prøvene ikke skal virke styrende
for lokale handlefriheten i læringsopplegget for å nå de
nasjonale målene for sluttkompetanse, og ber departementet
vurdere om de nasjonale prøvene kan gjennomføres
med nødvendig fleksibilitet i tid skoler og kommuner imellom.
Et nasjonalt grunnlag for situasjonen vil etter disse medlemmers mening
allikevel kunne utarbeides ved et statistisk representativt utvalg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ga i budsjettet for 2003 tilslutning til
at det skal iverksettes et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem,
der nasjonale prøver skal inngå som ett av flere
informasjonselementer. Dette gjorde vi fordi vi mener at alle som
skal fatte beslutninger om grunnopplæringen i Norge, må gjøre
dette ut ifra en kontinuerlig kunnskap og informasjon om situasjonen
for landets elever. Dette gjelder for så vel nasjonale
myndigheter, som for kommunepolitikere, skoleeiere, skoleledere
og lærere.
Disse medlemmer er likevel skeptiske
til den innretningen som dette systemet nå har fått,
og stiller seg særlig kritisk til den vekten som de nasjonale prøvene
er tillagt. Disse medlemmer er sterkt uenige i det
omfanget og den offentliggjøringen av de nasjonale prøvene
som vi nå ser.
Disse medlemmer er opptatt av
at evalueringsformene som benyttes i skolen, må ha til
fremste formål å støtte opp om elevenes
læringsarbeid. Forberedelser til ulike prøver
og tester styrer mye av læringsaktiviteten i skolen. Disse
medlemmer frykter at det å beslaglegge en enda
større del av tiden til dette, vil kunne ensrette undervisningen
og fortrenge tid til mer tilrettelagt og variert opplæring.
Nasjonale prøver på fire trinn i opplæringsløpet
kan være et godt læringsstøttende verktøy.
Disse medlemmer er opptatt av
at elevenes resultater på disse prøvene ikke skal
brukes til å lage offentlige rangeringer over gode og dårlige
skoler. Disse medlemmer ønsker en nasjonal
oversikt over elevenes læringsutbytte, men ikke en lokal
stempling av skoler og elever. Disse medlemmer mener
at et system som kun tester et statistisk representativt utvalg
av elevene, vil kunne ivareta begge disse hensynene. Ved å teste
et mindre, men representativt, utvalg av elever vil man sikre fullgod
informasjon om tilstanden i norsk skole, samtidig som man unngår å samle
inn et detaljert datamateriale om hver eneste elev i landet. Dette
vil spare tid og penger, og viktigst av alt: Det vil forhindre offentliggjøringen
av resultater helt ned på nivå til den enkelte
skole og klasse.
Det er med andre ord ikke de nasjonale prøvene
i seg selv, men bruken av dem, som bekymrer disse medlemmer.
Mange lærere forteller at de opplever prøvene
som gode, og at de gjerne vil bruke dem for å finne ut
av om deres elever når de lærings- målene
som er satt. Andre opplever dem som for avanserte eller for lite
egnet til å kunne fungere læringsstøttende.
I hvilken grad slike prøver bør brukes som en
del av opplæringen, må derfor kunne avgjøres
av den læreren som tilrettelegger opplærings-
løpet. Det må være lokale avgjørelser
og ikke sentrale betingelser, som bestemmer bruken av de nasjonale
prøvene.
Disse medlemmer mener at det
viktigste for elevenes læring er jevnlige evalueringsmetoder
og tilbakemeldinger som gjør det mulig å justere
kursen underveis. Ved siden av mappeevaluering kan nasjonalt utformede
prøver være et godt verktøy for kvalitetssikring
av læringsarbeidet ved den enkelte skole og i den enkelte
elevgruppe. Disse medlemmer støtter derfor
en intern bruk av nasjonale prøver, men motsetter seg en
ekstern bruk som legger opp til rangeringer og konkurranse mellom
skolene. Disse medlemmer har ingen tiltro til at økt konkurranse
vil føre til en bedre skoleutvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at den informasjon som gis fra nasjonale prøver,
kun skal baseres på et statistisk representativt utvalg
av elever."
Disse medlemmer fremmer videre
følgende forslag:
"Dei nasjonale prøvene i
lesing og skriving skal omfatte lesing og skriving på hovudmål
og sidemål."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, mener at den muntlige avgangsprøven bør
videreføres både fordi det ikke er nasjonale prøver som
dekker dette området og fordi det å uttrykke seg muntlig
er en av de grunnleggende ferdigheter.
Flertallet har merket seg meldingens
omtale av individvurdering. Flertallet deler departementets syn
om at det skal være elevenes og lærlingenes kompetanse
i faget som skal vurderes og uttrykkes i karakterene i fag. Flertallet slutter
seg til at vurdering av orden og atferd i grunnskolen og videregående
skole samordnes slik at det begge steder gis atskilte karakterer
for dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkepart og Venstre forutsetter at det i utvikling
av læreplaner og fastsetting av vurderingsformer i det
enkelte fag, vurderes innføring av mapper som ny vurderingsform
ved lokal eksamen og prøver der dette har vært
prøvd ut.
Disse medlemmer viser til at
mappevurdering har vært utprøvd til en viss grad
både i grunnskolen og den videregående opplæring
i forbindelse med vurdering underveis og lokalt gitt eksamen. Disse
medlemmer er enig med departementet i at mapper foreløpig
ikke bør brukes som grunnlag for eksamen i fag med sentralt
gitt prøve, men at det gjennomføres prosjekter
for å prøve ut både de faglige, vurderingsmessige
og organisatoriske konsekvenser. Disse medlemmerstøtter derfor at det åpnes
for forsøk med mappevurdering med ekstern sensur som alternativ
til sentralt gitt eksamen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,støtter departementet i at det
vurderes om den skriftlige avgangsprøven gradvis kan erstattes
med nasjonale prøver, og viser i denne forbindelse til
at om lag 95 pst. av elevene begynner med videregående
opplæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Budsjett-innst.
S. nr. 12 (2003- 2004), der komiteen gav uttrykk for at dagens eksamensformer
og evalueringsmetoder i grunnskole og videregående skole
bør vurderes. Komiteflertallet uttalte at det ville være
naturlig å gjøre dette i forbindelse med behandlingen
av stortingsmeldingen basert på Kvalitetsutvalgets innstilling
"I første rekke" NOU 2003:16, som inneholder flere forslag
til endringer av dagens system, og vedtok derfor å utsette
realitetsbehandlingen av forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å fornye
dagens eksamensordning og vurderingsformer i skolen, i påvente
av stortingsmeldingen.
På denne bakgrunn hadde disse
medlemmer forventet at departementet ville underlegge eksamens- og
evalueringsordningene i skolen en grundig og gjennomgående
analyse, men disse medlemmer mener den vurderingen
som presenteres i meldingen i for liten grad fremmer ny tenkning
og nye tiltak rundt varierende måter å drive elevvurdering
på.
Valg av metoder for vurdering og eksaminering
har stor betydning for innholdet og organiseringen av skolens opplæring.
De krav som elevene møter ved de ulike prøve-
og eksamensordninger, påvirker valg av lærestoff
og arbeidsmåter gjennom hele opplæringsløpet.
Det er derfor viktig å søke et størst
mulig samsvar mellom opplæringens mål og de elevvurderinger
man velger for å undersøke hvorvidt elevene når
de fastsatte læringsmålene.
Disse medlemmer mener at eksamens-
og vurderingsformene i grunnskole og videregående skole
må moderniseres og fornyes i takt med den faglige, pedagogiske
og metodiske utviklingen i skolen. Disse medlemmer mener
at dersom grunnopplæringens mål og metoder ikke
utvikles i et samspill, vil det være vanskelig å realisere
den felles politiske målsetting om å reformere
grunnutdanningen og forsterke kvaliteten på innholdet i
skolen. Vil man reformere innholdet i skolen, må man samtidig
være villig til å endre de rammevilkårene
som betinger og begrenser det.
Disse medlemmer viser til de
omfattende forsøk med mappeevaluering som er gjennomført
ved en rekke norske skoler, og til elevorganisasjonenes publikasjon
"Jeg vil se MAPPA mi!" med forslag til et nytt elevvurderingssystem
basert på mapper. Å bruke mapper er både
en arbeidsmåte og en vurderingsform, og det er høstet
gode resultater ved å bruke mapper både i vurderinger
underveis og i selve sluttvurderingen av elevene.
Disse medlemmer vil fremheve
de fortrinn som mappeevaluering byr på. Ved mappeevaluering
vil ikke kun deler av, men hele arbeidet gjennom opplæringen få betydning
for den avsluttende vurderingen. Elevene dokumenterer hva de lærer
mens de lærer det, og prestasjonene deres blir jevnlig
utsatt for vurdering. Disse medlemmer viser til at
Kvalitetsutvalget foreslår at mapper skal tas i bruk både
i opplæringen og i vurderingen av elevene. Utvalget uttaler:
"Mappeevaluering som arbeidsmetode og vurderingsform
dekker to viktige prinsipper i læreplanene; egenvurdering
og dokumentasjon av bredden i elevenes kompetanse. Bruk av mappe
legger vekt på elevens egeninnsats og gir mulighet til
en tydeligere tilbakemelding fra læreren om elevens faglige utvikling.(…)
Dette gjør mappen særlig velegnet for å utvikle
læringsstrategier og faglig selvstendighet, noe som vil
være en stimulans og veiledning for målrettet livslang
læring".
Disse medlemmer deler utvalgets
oppfatning og støtter deres forslag om å gjøre
mappeevalueringen sentral i den opplæring og vurdering
som skolen skal gi elevene. Mappeevaluering støtter etter disse
medlemmers oppfatning opp under det brede kunnskapssynet
som er nedfelt i læreplanens generelle del, der kunnskap
ikke forstås som fastsatte og ferdige størrelser
som overføres fra lærer til elev, men som noe som
stadig utvikles og vokser frem gjennom opplæringsløpet.
Kunnskapen er aldri statisk eller avsluttende, men prosessuell og
fortløpende, og bør etter disse medlemmers oppfatning
måles deretter.
Disse medlemmer viser til at
eksamensordningen i høyere utdanning ble fornyet i forbindelse
med innføringen av Kvalitetsreformen. I Innst. S. nr. 337 (2000-2001)
uttalte flertallet i komiteen at man måtte fornye eksamensordningene
innenfor høyere utdanning og vektlegge mer læringsfremmende
vurderinger underveis. Disse medlemmer vil nå ha
en tilsvarende satsing på utvikling av vurderingsformene
i grunnskolen og den videregående opplæringen.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen kun foreslår å åpne for forsøk
med mappeevaluering med ekstern sensur. Disse medlemmer mener
at det har vært tilstrekkelig forsøksvirksomhet
med denne lærings- og vurderingsformen til at metoden kan
tas i bruk i et bredere format, og at vi har gode kunnskaper om
hvordan mappeevaluering kan bidra til å fornye dagens vurderingsformer
i skolen.
Disse medlemmer mener at mappeevaluering må innføres
som fast lærings- og vurderingsform i skolen, og at dette
må implementeres samtidig med de øvrige endringer
i grunnopplæringen.
Disse medlemmers ønske
om å innføre mappeevaluering som fast vurderingsform
i skolen, henger sammen med et overordnet ønske om å gi
rom for utvikling og fornyelse i grunnopplæringen. Mappeevaluering
som lærings- og vurderingsform legger etter disse
medlemmers oppfatning til rette for en langt mer elevaktiv
og tilpasset opplæring.
Disse medlemmer mener at individuelle
planer, dokumentasjonsbaserte vurderingsformer, underveisevaluering,
kontinuerlig oppfølging og opplæring i mindre
grupper vil bidra til å fremme et elevaktivt og demokratisk
læringsklima på skolene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen ønsker innført
karakterer for orden og atferd fra og med 3. klasse og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennom
forskriftsendring innføre karakterer for orden og atferd
fra og med 3. klassetrinn og med oppstart i siste halvdel av skoleåret
2004/2005."
Disse medlemmer støtter
prinsippet om standardbasert vurdering med karakter, og har merket
seg at meldingen omtaler tiltak for å sikre dette.
Disse medlemmer vil videreføre
muntlig del av avgangsprøven i grunnskolen. Disse
medlemmer ønsker ikke at skriftlig avgangsprøve
skal erstattes med nasjonale prøver. Men disse medlemmer støtter innføringen
av nasjonale prøver. Disse medlemmer deler
riktignok meldingens standpunkt om at det er et mål å ha
vurderingsordninger som har et rimelig og fornuftig omfang både
på nasjonalt og lokalt nivå, men mener at nasjonale
prøver først og fremst skal brukes til måling
av kunnskapsnivå i skolen og derfor bør gjennomføres
i midtre del av skoleåret på alle skoler. Disse
medlemmer mener at nasjonale prøver bør
være en viktig del av grunnlaget for standpunktkarakterene
i en del av dagens felles allmenne fag i ungdomsskolen.
Disse medlemmer ønsker
ikke å åpne for forsøk med mappevurdering
og vil i stedet utvide bruken av karakterer i skolen og vil derfor
innføre karakterer i basisfag fra og med 5. klassetrinn.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag;
"Stortinget ber Regjeringen gjennom
forskriftsendring legge til rette for at det gis karakterer i basisfag
i grunnskolen fra og med 5. klassetrinn."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Kvalitetsutvalget i sin innstilling går inn for å avvikle
avgangsprøvene i grunnskolen i de tre sentrale fagene norsk,
matematikk og engelsk. Utvalget mener at innføringen av
13-årig utdanningsløp og utviklingen av andre
og mer læringsstøttende vurderingsformer svekker
behovet for avsluttende prøver på ungdomstrinnet. Disse
medlemmer deler denne oppfatningen. Behovet for avgangsprøver
som grunnlag for opptak til videregående opplæring
er blitt betydelig mindre etter at retten til 13-årig skolegang
ble innført og om lag 90 pst. av de som søker
videregående opplæring kommer inn på sitt
første ønske. I dag går omtrent samtlige
elever videre i opplæringen etter grunnskolen, og det fordrer at
man må se det 13-årige utdanningsløpet
mer under ett. Mange fag avsluttes ikke etter ungdomstrinnet, men
utvikles videre i den videregående opplæringen. Dette
knyttet utdanningstrinnene langt tettere sammen og demper behovet
for avgangsprøver i tradisjonell forstand.
Disse medlemmer viser til at
avgangsprøvene i tillegg til å vurdere elevenes
kompetanse ved overgangen til videre opplæring, også brukes
som ekstern informasjon om kvalitet og læringsutbytte. Disse medlemmer mener
at denne funksjonen kan ivaretas på andre måter,
for eksempel gjennom ekstern analyse og vurdering av et utvalg besvarelser
i sentralt utarbeidete prøver. Disse medlemmer viser
til sitt forslag om system for nasjonale prøver, og mener
at dette systemet vil utgjøre et godt verktøy
for kvalitetssikring og -utvikling.
Disse medlemmer vil påpeke
at dagens ordning med avgangsprøver er meget omfattende
og administrativt og kostnadsmessig krevende. Disse medlemmer mener
at man ved å avvikle dagens ordning kan frigjøre
betydelige midler til utviklingen av andre og mer læringsstøttende
vurderingsformer.
Disse medlemmer viser også til
erfaringene med den tradisjonelle skriftlige avgangsprøven,
som har vist at prøveformen i stor grad virker konserverende
på undervisningspraksisen. Opplæringen konsentrerer
seg om tilegnelse av kunnskaper som vil bli etterspurt ved avgangsprøven,
og dette kan gå på bekostning av en mer helhetlig
kompetansebygging.
Disse medlemmer mener at innføring
av mappeevaluering som vurderingsform må få konsekvenser for
de andre vurderingstiltakene som brukes. Skolene kan ikke innføre
en gjennomgående mappeevaluering dersom elevene fortsatt
skal testes gjennom tradisjonelle avgangseksamener. Lærings-
og vurderingsformene står mot hverandre, og vil undergrave
hverandres læringseffekt dersom de begge benyttes. I tillegg vil
det bidra til et utilbørlig prøvepress for elevene.
Disse medlemmer mener at reformering
av grunnopplæringen må medføre grunnleggende endringer
i dagens eksamensordning og vurderingsformer, og at innføringen
av mappeevaluering må skje samtidig med en avvikling av
de tradisjonelle avgangsprøvene på ungdomstrinnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i lov- og læreplanverk, slik at ordningen
med sentralt gitte skriftlige avgangsprøver i grunnskolen kan
erstattes med mappeevaluering."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg at Kvalitetsutvalgets
mindretall på 7 av totalt 16 medlemmer foreslo en endring av
grunnskolens lengde til 9 år og derved også en
grunnutdanning på 12 år. Disse medlemmer deler
mindretallets begrunnelser for en slik endring. Disse medlemmer har
på vegne av Fremskrittspartiet foreslått en slik
endring mange ganger i løpet av inneværende stortingsperiode. Disse
medlemmer har merket seg at departementet avviser en slik
endring med to hovedbegrunnelser; forkorting kan gå ut
over læringsutbyttet og endringen vil kunne ta fokus bort
fra pågående arbeid med styrking av kvaliteten
i grunnutdanningen. Disse medlemmer deler ikke den
oppfatningen. Fremskrittspartiet ønsker en endring til
12 års grunnutdanning med 9 års grunnskole.
Disse medlemmer viser til at
det nå skal brukes omfattende tid og ressurser til å utvikle
nye læreplaner for både grunnskolen og videregående
skole. Etter disse medlemmers syn vil det være
både ønskelig og fornuftig å kombinere
en slik fagprosess som har økt kvalitet som hovedmål
med strukturtiltak som vil fokusere på bedre tidsbruk og
frigjøre omfattende ressurser til kvalitetsforbedrende
tiltak. Kvalitetsutviklingen i norsk grunnopplæring målt
gjennom kartlegging av læringsresultater med bakgrunn i
to omfattende reformer viser ingen imponerende resultater. Norsk grunnopplæring
er full av ulike former for forsøksvirksomhet. At læringsresultatet
for norske elever skulle bli ytterligere svekket med tydelig ressurs-
og kvalitetsheving innenfor 12 i stedet for 13 år finner disse medlemmer lite
sannsynlig.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen basere
utarbeidelsen av nye læreplaner på en 9-årig
grunnskole og en 3-årig videregående skole, i
alt 12 års grunnopplæring. Stortinget legger til
grunn at årlige ressurser som i dag brukes på det
13. året i grunnutdanningen, i sin helhet brukes til styrking
av grunnopplæringen. Stortinget forutsetter at Regjeringen
snarest legger frem en egen melding om organisering og rammeverk
av 12-årig grunnopplæring."
Komiteen har merket
seg at departementet går inn for å fastsette et
samlet minstetimetall som den enkelte elev har rett til å få,
og som skoleeier har plikt til å gi.
Komiteen mener samtidig at fag-
og timefordelingen i større grad må åpne
for lokal frihet til å tilpasse opplæringen til
den enkelte elevs og elevgruppes behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
departementet foreslår at skoleeier gis økt fleksibilitet
i organisering og tilrettelegging av opplæringen ved at
inntil 25 pst. av timetallet kan disponeres for tilpasning til den enkelte
elev og til lokale forhold. En opplæring tilpasset den
enkelte elev og lærlings behov og interesse, forutsetter
større lokalt handlingsrom enn de gjeldende bestemmelser
om fag- og timefordeling åpner for. For at dette skal være
mulig, er det nødvendig å åpne for større
frihet til lokalt å disponere deler av timetallet i fagene.
Den enkelte elev/lærling skal ha mulighet til å bruke
mer eller mindre tid på fag ut fra egne behov. Nye læreplaner
for fag med klare mål og innføring av et nasjonalt
system for kvalitetsvurdering, gjør at skoleeiere
og skoler bør få større frihet til å disponere tiden.
Flertallet vil legge vekt på at
det er den enkelte skole som har de beste forutsetninger for å vurdere behovet
for omdisponering og at skolen må avgjøre dette
i nært samarbeid med den enkelte kontaktlærer, elev
og hjemmet.
Flertallet er samtidig klar over
at skoleeier er juridisk ansvarlig for at disponeringen av timetallet
er i tråd med de nye bestemmelsene om fag- og timefordeling,
og at den enkelte elev får en tilpasset opplæring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og representanten Simonsen, merker seg og er enig
i at timetallet utvides med 5 uketimer fra skoleåret 2004/2005,
og med ytterligere 4 uketimer fra skoleåret 2005/2006.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter en timetallsutvidelse.
Norge har en av de korteste skoledagene i Europa, og en utvidelse
av skoledagen vil kunne gi elevene bedre tid og en fastere ramme
om opplæringen.
Disse medlemmer mener at en økning
i timetallet kan styrke kvaliteten i grunnopplæringen. Økt tilgang
på tid er avgjørende for elevenes læring
og trivsel. Disse medlemmer mener at en utvidet og
fast tidsramme vil kunne gi større rom for en opplæring som
tilpasser seg den enkelte elevs behov og som samtidig tar hensyn
til alle elevers behov for varierte undervisningsopplegg og skoledager.
Disse medlemmer vil understreke
at hensikten med å utvide skoledagen og å etablere
fastere rammer om den, er å skape et skolemiljø og
et læringsmiljø med større handlingsrom.
Et handlingsrom hvor man har tid til å forsterke fagopplæringen
der det trengs, tid til å samarbeide på tvers
av fagene, tid til fysisk aktivitet, sosialt samvær og
gode måltider hver dag og tid til å variere opplæringen
ved å ta nye og andre lærings- metoder og -arenaer
i bruk. Læring skjer på mange arenaer
og elevene må få anledning til å oppsøke
og utforske disse.
Disse medlemmer vil utvikle en
skole som har tett kontakt med det livet som utspiller seg utenfor skoleporten,
og som sørger for å introdusere elevene i samfunnslivet,
arbeidslivet, lokallivet, natur- og kulturlivet, og å trekke
dette livet inn i skolen. Disse medlemmer mener at
varierte undervisningsopplegg som tar utgangspunkt i elevenes sammensatte læringsbehov
og hensyn til lokallivet der skolen ligger, er viktig. Disse
medlemmer mener at mange av de elevene som sliter i skolen
i dag ville tjene på å få en mer praksisrettet
opplæring.
Disse medlemmer mener at en timetallsutvidelse
vil gi større rom for tilpasset opplæring. Tilpasset
opplæring betyr å ta utgangspunkt i den enkelte
elev, og la elevenes behov være veiledende for opplæringen. Disse
medlemmer vil vektlegge at det er elevene selv, deres foreldre
og lærere som vet best hva slags oppfølging den
enkelte elev trenger for å nå de målene
som er satt i læreplanen. Mens noen trenger mer tid på å lære å lese,
trenger andre mer tid i matematikk eller engelsk for å nå frem.
Dette vet de som befinner seg nær elevene best, og derfor
må de også etter disse medlemmers oppfatning
få større innflytelse over de metodene og arbeidsmåtene
som man velger for å oppnå gode læringsresultater.
Med utgangspunkt i nasjonale læringsmål bør
det lages individuelle læreplaner for hver enkelt elev,
hvor elevene i samarbeid med lærerne og hjemmet er med
på å sette opp utfordringer og delmål
i de ulike fag og emner, og aktivt er med på å evaluere
læringsløpet sitt underveis. Disse medlemmer mener
derfor at alle elever skal få opplæring i obligatoriske
fag, men at fag- og timefordelingen må følge av
den læringsprogresjonen som eleven følger.
Disse medlemmer mener at mest
mulig av lekser og hjemmearbeid bør gjøres mens
elevene er på skolen, slik at de har fri når de
kommer hjem. Disse medlemmer vil vise til flere nye
forskningsrapporter, deriblant analysen av "Ung i Norge" - undersøkelsene
fra 1992 og 2002 fra NOVA (Tidsskrift for ungdomsforskning 2004:4
(1)), som viser at ingenting bidrar mer til å skape sosiale
forskjeller mellom elevene, enn utdanningsnivået til foreldrene
deres. Barn av foreldre med høy utdanning får
bedre hjelp med lekser og skolearbeid, enn barn av foreldre som
ikke har en like akademisk bakgrunn. Disse medlemmer vil understreke
at dette ikke skyldes at foreldre uten universitetsbakgrunn er mindre
interessert i sine barns skolegang, men at arbeidsmåtene
i skolen favoriserer en akademisk tilnærming. Disse
medlemmer mener at leksehjelp på skolen kan veie
opp mot dette. Dersom alle elever får den assistansen de
trenger på skolen, vil ikke oppfølgingen hjemmefra
bli så utslagsgivende på læringsresultatene
deres som den er i dag. Disse medlemmer mener at
en utvidet skoledag må gi tid til å fullføre
skolearbeidet mens man er på skolen og rom for fritid uten
lekser når man kommer hjem.
Disse medlemmer er positive
til at rammene for skoledagen utvides og viser i den forbindelse
til Budsjett-innst. S. nr. 12 (2003-2004) der budsjettavtalen mellom
Arbeiderpartiet og regjeringspartiene førte til en økning
av timetallet med to ekstra skoletimer per uke for elevene i 1.
klasse og 1 ekstra time per uke for elevene i 2.-4. klasse. Disse
medlemmer har merket seg at departementet foreslår å øke
timetallet med ytterligere fire skoletimer fra skoleåret
2005/2006. Disse medlemmervil
understreke at selv etter den ekstra timeøkningen som foreslått
i meldingen, så har Norge fremdeles en av de korteste skoledagene
i Europa. For å kunne styrke elevenes grunnleggende ferdigheter
i lesing, skriving og regning er det etter disse medlemmersoppfatning nødvendig med en ytterligere
timetallsøkning. Disse medlemmer vil understreke
at et økt timetall vil ha en rekke positive følger.
Gjennom den foreslåtte timetallsøkningen er det etter disse
medlemmers oppfatning mulig å realisere ønsket
om leksehjelp, former for fysisk aktivitet hver dag og en styrking
av de sentrale fagene norsk, matte og språk. Disse
medlemmer vil også understreke at en økning
av timetallet som foreslått fører til mer tid
som skolen kan disponere fritt etter de enkelte elevenes behov. Disse
medlemmer mener i så måte at forslaget
vil ha en positiv innvirkning på ønsket om mer
tilpasset opplæring.
Disse medlemmer foreslår
derfor å øke timetallet i grunnskolen med seks
uketimer fra skoleåret 2005/2006 og med ytterligere
seks uketimer fra skoleåret 2006/2007.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen øke
timetallet i barneskolen med seks uketimer fra og med skoleåret
2005/2006, og med ytterligere seks uketimer fra og med skoleåret
2006/2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen støtter meldingens forslag
om et samlet minstetimetall til opplæring som den enkelte
elev har rett til og som skoleeier har plikt til å gi.
Det fastsettes timetall for alle fag på hovedtrinnene. Disse
medlemmer støtter også meldingens forslag
om økt fleksibilitet i opplæringen ved at inntil
25 pst. av timetallet kan disponeres for tilpasning for den enkelte
elev og til lokale forhold. Disse medlemmer forutsetter
at elevens lovbestemte rett til spesialundervisning ikke berøres
av ordning med minstetimetall og 25 pst. fleksibilitet i disponering
av timetall for den enkelte elev.
Disse medlemmer forutsetter at
det er den enkelte skole og derved skoleledelsen - som etter Fremskrittspartiets
modell vil være driftsstyret ved den enkelte skole - som
gjennom lov og forskrift får myndighet til å bruke
denne fleksibiliteten. Disse medlemmer forutsetter
likevel at det fastsettes en veiledende nasjonal ramme for fag-
og timefordeling som en del av de nasjonale tiltak for å stimulere
og styrke arbeid med kvalitet og kvalitetsutvikling i skolen. Disse
medlemmer forutsetter at den enkelte skole dokumenterer
sin begrunnelse for eventuelt avvik fra en slik nasjonal ramme som
en del av sitt arbeid med kvalitetssikring og kvalitetsutvikling,
og slik at foresatte, eiere, tilsynsmyndighet og offentlighet får tilgang
på slik dokumentasjon.
Disse medlemmer støtter
oppfordringen om at skolene vurderer å etablere faste rammer
for skoledagen, men viser til at arbeidstidsavtalen for lærere
etter disse medlemmers syn fortsatt virker hemmende på en
fleksibel organisering av skoledagen og bruken av lærernes
arbeidstid. Etter disse medlemmers syn må derfor
arbeidstidsavtalen endres; både gjennom godkjent forsøk
med avvik fra avtalen og gjennom forhandling med partene. Disse
medlemmer viser til at skoleeiere i dag fastsetter elevenes
skoleår med ferie og fridager, og at denne ordningen videreføres. Disse
medlemmer mener at elevenes skoleår må utnyttes
bedre; internasjonale undersøkelser viser at norske skolebarn
også er blant de barn som bruker minst tid på skolen. Disse
medlemmer peker på at det også er viktig
med god og effektiv utnyttelse av skoleåret med de undervisningstimer
som ligger inne i dagens ordning i tillegg til at skoledagen utvides
med ekstra timer. Disse medlemmer anbefaler derfor nasjonale
rammer for ferie og fridager; der høstferie fjernes og
der sommerferien reduseres.
Disse medlemmer har merket seg
drøftingen om utvidet fysisk aktivitet i skolen og støtter
meldingens konklusjoner på dette punktet slik at tilrettelegging
for fysisk aktivitet de dager elever ikke har kroppsøving
taes inn i "skoleplakaten" og derved innpasses som del av daglig
virksomhet. Disse medlemmer understreker likevel
at hoveddelen av elevenes daglige fysiske aktivitet kan og bør
foregå utenom skoletiden og er foresatte og elevens eget
ansvar.
Disse medlemmer er enig i at
det er hjemmet som har ansvar for at barna har med egnet mat på skolen.
Flere forhold gjør at det etter disse medlemmers syn
kan være riktig å vurdere nasjonale ordninger
for tilbud om skolemat til alle elever. Disse medlemmer forutsetter
at forslag til slike ordninger utarbeides i dialog med foresattes
representanter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid
med foresattes representanter legge frem forslag til mulige nasjonale
ordninger vedrørende innføring av et daglig skolemåltid
for alle elever i grunnopplæringen."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at elevmedvirkning i grunnskole og videregående
opplæring er fastsatt i opplæringslovens kapittel
11, og loven påpeker at kjennskap til og forståelse
for de demokratiske ideene er en viktig del av opplæringens
formål. Flertallet vil understreke at slik
demokratisk innsikt ikke kun kan oppnås gjennom teoretisk
læring, men gjennom praktisk erfaring med og deltagelse
i skolens ulike prosesser.
Flertallet viser til at internasjonale
undersøkelser fastslår at norske elever har stor
demokratisk kunnskap og beredskap. I CIVIC-undersøkelsen
fra 1999 skårer norske elever godt over middels når
det gjelder kunnskaper om og holdninger til demokrati, men resultatene
tyder også på at skolene ikke lykkes like godt
i å trekke elevene med i en demokratisk praksis, gjennom
medvirkning i planlegging, valg av arbeidsmåter og vurdering.
Dette understøttes av evalueringen av Differensieringsprosjektet
i videregående opplæring, som påpeker
at økt elevmedvirkning vil kunne gi økt motivasjon,
som i sin tur vil kunne gi bedre læringsresultater. På denne
bakgrunn mener flertallet at skolen må styrke
den deltakende, elevaktive demokratiopplæringen og at dette
må komme til uttrykk gjennom å gi elevene en reell
medinnflytelse på utformingen av og innholdet i opplæringen.
Flertallet vil påpeke
at tilpasset opplæring og elevmedvirkning er nært
forbundet. Det er vanskelig å skape en godt tilpasset opplæring
uten at elevene får medvirke i prosessen og aktivt være
med på å planlegge, gjennomføre og vurdere
sin egen læring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, har merket seg at
Regjeringen velger en avventende holdning til skolemiljøutvalg
og derved også til elevdemokrati. Flertallet viser
til at sak om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg
ennå ikke er lagt frem for Stortinget til tross for anmerkning
fra en samlet komité i Innst. S. nr. 142 (2003-2004) som
gjelder kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av anmodnings-
og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2002-2003.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
legge frem en sak om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i departementets forslag om å styrke
rådgivningstjenesten. Flertallet vil understreke
at en kvalitativt god utdannings- og yrkesrådgivning kan
bidra til sikrere valg, mindre forsinkelser og bedre muligheter for
den enkelte elev til å realisere sine evner og anlegg. Det
sentrale i rådgiverrollen er spisskompetanse på individuell
veiledning og støtte til elever i deres valg. Flertallet mener
det er behov for å klargjøre rådgivningstjenestens
oppgaver i forskrift til opplæringsloven, og at rådgivningstjenesten
følges opp gjennom det nasjonale systemet for kvalitetsvurdering.
Ressursene til veiledning utgjør en
del av den enkelte skoles tildelte ressurs til ledelse. Vedkommende
lærer som fungerer som rådgiver ved skolen, får
redusert undervisningstiden med 1 time/uke pr. påbegynte
25. elev i grunnskolen og i den videregående skolen, dersom
skoleeier ikke har valgt å styrke tjenesten ytterligere.
Med en stadig mer sammensatt elevgruppe i den videregående
skolen, et sterkere press når det gjelder karakterer og
krav til gjennomstrømming, øker også behovet
for sosialpedagogisk veiledning i skolen.
Oppdatert kjennskap til utdanning og mulige
karrierevalg stiller høye krav til den som arbeider som rådgiver.
Det kreves i dag ingen formell kompetanse utover lærerutdanning
for å arbeide som rådgiver i skolen. Mangel på veilederkompetanse
og kunnskap om utdanningsveier og arbeidsliv kan være problematisk, både
for den enkelte rådgiver og for kvaliteten på veiledningen
som blir gitt til elevene. Kompetanseheving for rådgivere
er nødvendig og det bør etableres flere etter-
og videreutdanningstilbud. Yrkes- og utdanningsveiledning bør
inngå i lærerutdanningen, både for å styrke
kompetansen til de som senere skal inn i slike stillinger, men også for å gi
alle lærere en basiskunnskap til å kunne inkorporere
yrkes- og utdanningsveiledning i den ordinære fagopplæringen.
Flertallet mener det er behov
for en opprydding i forhold til hva som er den enkelte rådgivers
oppgaver. Det bør foreligge en stillingsbeskrivelse med
klare kvalitetskriterier for yrkes- og utdanningsrådgivningen.
En gjennomgang på hver skole kan frigjøre tid
og ressurser til selve rådgivningsarbeidet.
Flertallet viser til rapporten
"Delt rådgivningstjeneste" som konkluderer med
at det er positive erfaringer med den delte rådgivningstjenesten.
Delingen har skapt klarere arbeidsforhold, arbeids- og ansvarsfordeling,
og gjort jobben mer oversiktlig.
Flertallet mener at delt rådgivningstjeneste
bør vurderes lokalt når det gjelder ungdomsskolen. Flertallet vil
ellers vise til at ved å innføre programfag på ungdomstrinnet
der elevene skal få smaksprøver på fag/retninger
innen videregående opplæring, vil det kunne føre
til at flere elever får mer innsikt og føler seg tryggere
på valg av utdanningsprogram i videregående opplæring.
Et annet tiltak er muligheten for å fordype seg i fag fra
VK1 og med mulighet til ytterligere fordypning i videregående
opplæring. Dette vil også kunne ha den effekt
at det kan lette rådgivningen og gjøre elevene
tryggere på valg de senere skal gjøre med hensyn
til videre utdanning og yrke.
Flertallet viser til at nyere
forskning viser at en betydelig prosentandel av elevene i dagens
skole sliter med til dels store psykiske problemer blant annet som en
følge av det verdimessige presset de lever under samt mangelen
på voksenkontakt. Flertallet mener det er
avgjørende å ta de unges problemer på alvor.
Det er derfor viktig med en god sosialpedagogisk rådgivningstjeneste.
Flertallet mener at rådgivningstjenesten
bør deles i en del for yrkes- og utdanningsveiledning og
en del for psyko-sosial rådgivningstjeneste når
det gjelder videregående opplæring.
Flertallet er enig i at departementet
tar initiativ til å samle skole, Aetat, arbeidslivets organisasjoner, næringsliv,
høyere utdanning og andre offentlige og private instanser
for å få et koordinerende organ på regionalt
nivå som kan styrke yrkes- og utdanningsdelen av rådgivningstjenesten.
At det finnes rådgivere for elevene på hver enkelt
skole er svært viktig for å sikre tilgjengelighet
for elevene. Flertallet er videre opptatt av at rådgivningstjenesten
i større grad skal være tilgjengelig for lærlinger.
Det er viktig at lærlinger er opplyste om de rettigheter
de har til rådgivning, og at de opplever bruk av tjenesten
som nyttig og lett tilgjengelig i deres livssituasjon.
Flertallet mener at for å etablere
yrkes- og rådgivningsveiledning som en sterkere og mer
sentral funksjon ved den enkelte skole er det nødvendig å få forankret
arbeidsområdet i ledelsen ved skolen. Det er også viktig å gjøre
yrkes- og utdanningsveiledning til hele skolens ansvar, bl.a. ved å nedfelle
arbeidet med veiledning som en del av skolens virksomhetsplan. Det er
også viktig å nå foreldre i forbindelse
med rådgivningstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg meldingens omtale
og konklusjoner vedrørende rådgivning og rådgivningstjeneste
og er uenig i disse. Disse medlemmer ønsker
en grundigere vurdering av spørsmål knyttet til oppgaver
og finansiering av rådgivningstjenesten. Disse medlemmer har
merket seg departementets innledning til sin egen vurdering av forhold
knyttet til rådgivning der det heter:
"Internasjonale rapporter tyder på at en
kvalitativt god utdannings- og yrkesrådgivning kan bidra
til sikrere valg, mindre forsinkelser og bedre muligheter for den
enkelte til å realisere sine evner og anlegg."
Nettopp derfor bør denne delen av meldingen
videreføres med en egen melding. Disse medlemmer viser
til den arbeidsgruppen som er omtalt i meldingen, nedsatt av Arbeids-
og administrasjonsdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet,
og som la frem utredningen "Styrking av yrkes- og utdanningsveiledning
i Norge" 6. februar 2004. Disse medlemmer viser også til
de innspill som er kommet i høringsprosessen for meldingen
fra ulike organisasjoner. Disse medlemmer understreker
at både faglig rådgivning og sosialpedagogisk
rådgivning må omhandles når spørsmål
om rådgivning behandles videre. Disse medlemmer forutsetter
at det legges opp til smidige ordninger som sikrer at elever ved
både små og store skoler får et godt
rådgivningstilbud innenfor begge områdene. Disse
medlemmer understreker også at rådgivning
innenfor videregående skole ikke bør bli en virksomhet
forbeholdt fylkeskommunene. Spesielt innenfor yrkesfaglig rådgivning
bør det etableres nært samarbeid med næringslivets
egne organer og direkte med interesserte bedrifter. Disse medlemmer mener
at man derfor må vurdere en stykkprisbasert finansieringsmodell.
Disse medlemmer viser til at
Kvalitetsutvalget i sin rapport har pekt på den sosialpedagogiske
oppgaven for basislærere og at bedriftene bør
kunne spille en mer aktiv rolle i den alminnelige utdannings- og yrkesveiledning.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen melding om rådgivningstjenesten i grunnopplæringen."
Komiteen deler departementets
syn på at fysisk aktivitet, mat og drikke er en forutsetning
for god læring og at det vil ha betydning som helsefremmende tiltak.
Forskning viser at riktig kosthold har stor betydning for helsen
og det å kunne forebygge sykdom.
Fysisk aktivitet bidrar til å skape
et godt læringsmiljø og til at elevene får
best mulig utbytte av opplæringen. Komiteen er
tilfreds med at tilrettelegging for fysisk aktivitet for alle elever
de dagene de ikke har kroppsøving, tas med i Skoleplakaten.
Komiteen viser til Læringssenteret
sin kartlegging av fysisk aktivitet i skolen som viser at elevene
blir mer opplagte og motiverte og at konsentrasjonen øker
når elevene deltar daglig i fysisk aktivitet. Komiteen viser
til mange undersøkelser som slår fast sammenhengen
mellom inaktivitet og risikoen for livsstilrelaterte sykdommer og
mener det er god samfunnsøkonomi å forebygge ved å organisere skoledagen
med daglig fysisk aktivitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener det er viktig at skolene har uteområder
som gir mulighet for varierte og utviklende aktiviteter. Flertallet er
enig med departementet i at fysisk aktivitet er et prioritert område,
også når det gjelder kompetanseutvikling av lærere.
Flertallet viser til kostholdsundersøkelser
som slår fast at barn og unge i for liten grad har frukt
og grønt som del av det daglige kostholdet. Samtidig viser samme
undersøkelser et stigende inntak av sukker. Flertallet viser
til at om lag 1 150 skoler deltar i en abonnementsordning på frukt
og grønnsaker organisert gjennom Opplysningskontoret for
frukt og grønt og hvor om lag 40-50 pst. av elevene deltar
og med en årlig egenbetaling på ca. 400 kroner.
På skoler der en har gjennomført gratis abonnementsordning
deltar om lag 90 pst. av elevene.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en tilskuddsordning som fullfinansierer gratis frukt
og grønnsaker daglig til alle elever på barnetrinnet
og ungdomstrinnet. Tilskuddsordningen kanaliseres gjennom Statens
råd for ernæring og fysisk aktivitet."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til dagens praksis med felles høst- og
vinterferie. Flertallet ønsker størst
mulig lokal handlefrihet i organiseringen av skolehverdagen, og
den årlige skolekalenderen. Flertallet ser
også et økende behov for familienes mulighet til å ha
større fleksibilitet når barna kan ta ut de fridagene
de har gjennom høst- og vinterferier.
Flertallet mener at man ved å gjøre
høst- og vinterferie fleksible gir flere barn sjansen til å tilbringe mer
tid sammen med foreldrene sine.
Komiteen støtter
departementets forslag om å oppheve inndelingen av grunnskolens
barnetrinn i et småskole- og et mellomtrinn. Det vil dermed
gis større handlingsrom for skolene til å skape
bedre sammenheng i opplæringen.
Komiteen mener at lærernes
kompetanse skal styrkes både faglig og didaktisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen mener det er bra at man legger
vekt på en tilpasset opplæring for den enkelte
elev og på helhet og sammenheng i elevenes opplæringsløp.
Disse medlemmer er enig i at
timetallet på småskoletrinnet utvides, men mener
at både daglig undervisningstid og skoledagens lengde bør
utvides for alle klassetrinn. Samtidig understreker disse
medlemmer nok en gang hvor viktig det er at tiden innenfor
dagens timetall brukes på en effektiv måte.
Disse medlemmer mener i tillegg
at det ved behandling av nye læreplaner for grunnopplæringen, bør
settes opp en veiledende timefordeling på de ulike fagene.
Disse medlemmerviser
til sine merknader vedr. pkt. 2.5 om minstetimetall til opplæring
for den enkelte elev og fleksibilitet i opplæringen. Disse
medlemmer forutsetter at når timetallet i et skoleår økes
gjennom nasjonale prioriteringer blir også minstetimetall for
alle fag på hovedtrinnene tilsvarende økt.
Komiteen støtter
departementets forslag om å fornye ungdomstrinnet og bedre
overgangen til videregående opplæring gjennom
en rekke tiltak. En bedre tilpasset opplæring, mer praktisk
innhold og større muligheter for fordypning vil være
grunnleggende i en fornyelse av ungdomstrinnet.
Komiteen merker seg at evalueringen
av Reform 97 konkluderer med at det er særlig behov for endringer
i ungdomstrinnet. Komiteen mener det her trengs en
særlig innsats for å øke kunnskapsnivået og
dermed også kunne gjøre mer med læringsmiljøet. Evalueringen
viser at lærere stort sett opplever seg som profesjonelt
sikre på det de gjør, men lærere på ungdomstrinnet
opplever noe mindre sikkerhet enn lærere på barnetrinnet.
Samtidig rapporterer de om mindre samarbeid, lavere jobbtilfredshet
og større tvetydighet i rollen. Komiteen mener
forskningen og den pedagogiske utviklingen i forhold til ungdomstrinnet
må styrkes.
Komiteen har merket seg at departementet,
for å knytte ungdomstrinnet og videregående opplæring nærmere
sammen, vil innføre programfag og gi elevene mulighet til å arbeide
med fag fra videregående opplæring. Komiteen mener
at skoleeierne på ulike nivåer skal samarbeide
om å tilby elever på ungdomstrinnet å ta
fag fra videregående opplæring.
Komiteen er enig med departementet
i at en innføring av programfag både vil kunne
knytte grunnskole og videregående opplæring bedre
sammen, bidra til en bedre tilpasset opplæring og samtidig
gi mulighet for mer praktisk aktivitet eller fordypning. Det er
derfor viktig at programfag utformes slik at det bidrar til opplæring
tilpasset den enkelte elevs interesser og behov, og at tilbudet
får et tilfredsstillende omfang. Komiteen mener
at tilbudet må gi elevene erfaring med innhold, oppgaver
og arbeidsmåter som karakteriserer de ulike utdanningsprogrammene.
Hospitering i videregående skole og/eller lokalt
arbeidsliv kan være aktuelle virkemidler, ved siden av
at IKT gir store muligheter.
Komiteen vil understreke at valg
av programfag på ungdomstrinnet ikke skal legge begrensninger
på elevenes valgfrihet ved overgang til videregående opplæring.
Når inntil 25 pst. av timetallet kan
brukes til lokal tilrettelegging, gir det skolene store muligheter
for å virkeliggjøre bedre tilpasset opplæring. Komiteen har
merket seg at læreplanen i 2. fremmedspråk endres slik
at målene legger vekt på praktisk tilnærming
og ferdigheter i kommunikasjon av ulik art og på ulike nivåer. Komiteen viser
til regjeringens strategi for entreprenørskap i opplæringen
som skal stimulere til økt antall ungdomsbedrifter. Dette
knytter skolen til arbeidslivet og bidrar til variert og praktisk
opplæring.
Komiteen forutsetter at det investeres
i et betydelig kompetanseløft for skoleledere og lærere
for å realisere de sentrale målsetningene. Komiteen mener
at målsettingen om å fornye ungdomstrinnet blir vektlagt
i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har spesielt merket seg at Kvalitetsutvalgets
forslag om innføring av programfag som skal knyttes til
utdanningsprogrammene i videregående skole er fulgt opp
og at avsatt tid 200 timer skal erstatte Skolens og elevens valg. Disse
medlemmer støtter dette tiltaket, og mener dette
kan gi bedre tilrettelagt opplæring for den enkelte og
større motivasjon for den enkelte elev. Elevens senere
utdanningsvalg kan på denne måten knyttes til
egne erfaringer med fagområder fra videregående
opplæring. Disse medlemmer har merket seg
at departementet på et senere tidspunkt vil ta opp spørsmålet
om hvorvidt programfag bør gjøres obligatorisk
med nasjonalt angitt timetall innenfor det samlede minstetimetallet. Disse
medlemmer forutsetter at også alle forhold knyttet
til programfag i ungdomsskolen behandles når det senere legges
frem egen sak om nye læreplaner i grunnopplæringen
slik disse medlemmer ønsker. Det forutsettes
at en slik vurdering også omfatter utvidet bruk av programfag
på ungdomstrinnet generelt eller mulighet for utvidet bruk
for de elever som ønsker dette.
Disse medlemmermener
at det er helt nødvendig at lærernes kompetanse
styrkes, og støtter departementets forslag om at lærernes
kompetanse styrkes gjennom en rekke tiltak som er omtalt i meldingen. Disse
medlemmerviser til sine merknader
og forslag vedrørende lærerutdanningen under pkt.
2.9 i innstillingen.
Disse medlemmer stiller seg positive
til at elever på ungdomstrinnet kan ta fag fra videregående opplæring
gjennom fordypningsmoduler. Disse medlemmer understreker
at det må legges til rette for at alle som driver med utdanning
kan samarbeide om dette, ikke bare fylkeskommuner og kommuner. Disse
medlemmer understreker at en slik ordning må ha
som mål at elever i ungdomstrinnet som ønsker et
slikt tilbud kan få det og fritt kunne velge blant de som
tilbyr videregående opplæring. Disse medlemmer viser
til sine merknader under pkt 2.7 om fritt skolevalg og understreker
i den forbindelse igjen at reell valgfrihet også innbærer økonomisk
likebehandling av frittstående skoler og skoler i offentlig
eie.
Disse medlemmer forutsetter at
også alle forhold knyttet til fordypningsmoduler i ungdomsskolen
behandles når det senere legges frem egen sak om nye læreplaner
i grunnopplæringen slik disse medlemmer ønsker.
Disse medlemmer viser til at
meldingens fremviste ordninger med både programfag og fordypningsmoduler
bærer preg av skisser og ikke er endelig utformet. Dette
forholdet understreker etter disse medlemmers mening
behovet for at meldingen konkretiseres på en rekke områder
gjennom en ny sak til Stortinget.
Komiteen har merket
seg at departementet ønsker å fjerne strukturelle
hindringer for at ungdom gjennomfører opplæringen. Komiteen mener tilbudsstrukturen
i størst mulig grad skal bidra til å gi mulighet
til å få ønsket opplæring uavhengig
av bosted, økonomi og alder.
Komiteen mener at etikk skal
innarbeides i fagplanene også i de yrkesfaglige studieprogrammene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at de prinsippene for organisering som ble lagt til
grunn for Reform 94 fortsatt har aktualitet og tilslutning, og at
det ikke er behov for å foreta vesentlige endringer i denne
organiseringen. Samtidig erkjenner flertallet at
det er behov for å redusere antall grunnkurs/utdanningsprogrammer. Flertallet vil
understreke at gjennomføringen i videregående
opplæring ble betydelig bedre etter reformen, særlig
på de yrkesfaglige studieretningene. Her økte
gjennomføringen med nær 100 pst. de tre første årene
etter innføringen. Flertallet mener at hovedgrunnen
til den bedre gjennomføringen må sies å være
at tilbudsstrukturen gjennomgikk en forenkling. Tilbudsstrukturen
før Reform 94 hadde flere blindveier. Dette gjorde veien
til yrkeskompetanse vanskelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
et grunnleggende mål for utviklingen av videregående
opplæring fra tidlig på 1970-tallet har vært å skape
mest mulig likeverd mellom praktisk og teoretisk opplæring.
Det har vært et mål å hente det beste
fra de to læringstradisjonene - den akademiske med utgangspunkt
i akademia og arbeidslivets tradisjon med å lære
gjennom å erfare. Disse medlemmer viser
til at dette grunnleggende prinsipp har hatt konsekvenser for måten
en har organisert grunnkursstrukturen på. Det har også hatt
betydning for hvilken sluttkompetanse de ulike studieretningene skulle
føre fram til. Disse medlemmer viser til
at det i dag finnes studieretninger som etter VK1 gir elevene mulighet
til enten å begynne som lærling for å ta fagbrev
eller til å starte på VK2 for å oppnå generell studiekompetanse.
Noen videregående kurs innenfor helse- og sosialfag, naturbruk
og formgivingsfag er eksempler på dette. Disse medlemmer mener
at elever fortsatt skal ha denne muligheten i de aktuelle studieretningene.
Denne organiseringen har gitt rom for at elever kan velge fag og
fordypninger på tvers av tradisjonelle skiller mellom praktiske
og teoretiske fag. Disse medlemmer mener dette har
vært en styrke for den videregående opplæringen.
Det har vært viktig for den pedagogiske utvikling ved at
elever har fått en skolehverdag med fagkombinasjoner på tvers
av tradisjonelle faginndelinger. Moderne arbeids- og næringslivsstruktur
og ny teknologi krever arbeidskraft med en kombinasjon av praktisk
og teoretisk innsikt. Deltakelse i demokratiske prosesser i et komplekst mediesamfunn
forsterker disse kravene. Disse medlemmer mener at
den videre utvikling av videregående opplæring
skal bygge på denne opplæringstradisjonen. Disse
medlemmer legger dette til grunn for de ulike forslag.
Disse medlemmer viser til at
departementet understreker at det er ønskelig med et klarere
skille mellom yrkesfaglige og studieforberedende studieretninger. Disse
medlemmer viser til at dette bryter med det som har vært
utdanningstradisjonen tilbake til lov om videregående opplæring
i 1974. Forslaget, hvor de faglige kravene for allmennfag høynes,
samtidig som mulighetene for å kombinere allmenne fag og yrkesfag
svekkes, vil i realiteten føre til en sterkere segregering
mellom allmenne fag og yrkesfag ved at store grupper vil unnlate å søke
allmenne fag. En slik utvikling går i retning av en segregert
modell som ligner på den gamle modellen med tradisjonelle
gymnas og yrkesskoler.
Disse medlemmer vil understreke
at den største utfordringen for fagopplæringen
blir å utdanne arbeidskraft som det lokale næringsliv
kommer til å etterspørre. Skal skolen lykkes,
krever det stor fleksibilitet. Dessuten må læreplanene
ha en struktur som åpner for at skolene kan tilby fagopplæring
sjøl om skolen ikke tilbyr det programmet som leder fram
til det aktuelle faget. Disse medlemmer mener derfor at
det er helt nødvendig at læreplanene bygges opp
med moduler. Disse medlemmer viser til at dette er
en videreføring av dagens læreplanstruktur. Disse medlemmer vil
understreke at læreplanene i størst mulig grad
bygges opp med samme antall moduler.
Disse medlemmer viser til at
andelen elever som gjennomfører videregående opplæring,
har økt etter innføringen av Reform 94. Samtidig
viser det seg at fire av ti elever med innvandringsbakgrunn avbryter videregående
(SSB). Disse medlemmer har merket seg at enkelte
forskningsresultater viser at årsaken kan ha sammenheng
med at familien har dårligere økonomi, lavere
utdanning og mindre tilgang på bøker og PC. Dette
er ressurser som generelt er utslagsgivende, og som har stor betydning
for elevers muligheter i skole (NOVA 2003). Disse medlemmer viser også til
at det er stor forskjell på gjennomføringen for elever
i allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Elever som har
foreldre med høyere utdanning, har mer enn dobbelt så høy
fullføringsgrad i videregående opplæring
som elever med foreldre med grunnskoleutdanning. Disse medlemmer mener
at det derfor er viktig å rette sterkere fokus på overgangen
og samarbeidet mellom ungdomsskolen og videregående opplæring,
og på kontinuerlig å finne årsaker til
frafall, og tiltak for å motvirke dette. Bedre tilrettelegging
av opplæringen og bedre rådgivning i forkant av
og underveis i opplæringsløpet, vil være
viktige tiltak.
Disse medlemmer mener det er
positivt at fylkeskommunene etablerer egne lærlingefora
der lærlingene kan utveksle erfaringer og drøfte
saker med hverandre og direkte med ansvarlige for yrkesopplæringen
i fylkeskommunene.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 121 (2003-2004) der komitéflertallet viser til at
det er fylkeskommunen som skoleeier, som avgjør reglene for
inntak til videregående opplæring. Flertallet fastholdt
at fylkeskommunen fortsatt bør avgjøre dette. Geografiske
forskjeller, ulik skolestruktur og behov for skoleskyss i de ulike
fylkene tilsier at det ikke vil være formålstjenelig
med lovendringer som innebærer at skoleeier fratas rett
til å vedta egen inntaksordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, har merket seg at departementet
vurderer å innføre friere skolevalg.
Flertallet støtter departementets
forslag om å etablere et organ for samarbeid om fag- og
yrkesopplæringen samt tilhørende faglige råd
med nødvendige lovendringer som er foreslått i
Ot.prp. nr. 55 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsenviser
til forslaget fra Regjeringen om å vurdere innføring
av friere skolevalg. Disse medlemmer mener det er
på tide at eleven settes i sentrum og at elevene gis økte
valgmuligheter, som vil føre til en sunn konkurranse skolene
imellom for å få elevene til nettopp sin skole.
Da må finansiering og dimensjonering av til tilbudet frigjøres
helt fra fylkeskommunenes økonomi og virksomhet. Dagens
problemer i fylkeskommunene med å finansiere etterspørsel
etter skoleplass fra store elevkull viser til fulle at dagens finansieringssystem
har utspilt sin rolle. Fritt skolevalg vil også påvirke
tilbudssiden slik at tilbudet blir bedre tilpasset elevenes førstevalg
i alle fylker og slik at fylkesgrenser ikke begrenser elevenes valgmulighet. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med en egen sak om innføring av fritt skolevalg
i videregående skole basert på en modell med stykkprisfinansiering."
Komiteen mener at
når en skal fastsette antall kurs, så må det
gjøres ut i fra en vurdering av hva slags behov arbeidslivet
vil ha for faglært arbeidskraft. Det er dessuten viktig
at en tar vare på håndverksfag som kan ha liten
søknad, men som er viktige i et kulturhistorisk perspektiv
og der en trenger fagfolk til å forvalte viktige deler
av kulturarven.
Komiteen er også enig
i at det bør vurderes å slå sammen lærefag
som fører fram til fagbrev som er nær beslektet. Komiteen vil
understreke at partene i arbeidslivet som forvalter fagutdanningene,
må ha en sentral rolle i dette arbeidet. Komiteen mener dessuten
at en fleksibel fagopplæring som skal tilpasse seg nye
behov og krav, må vise stor vilje og evne til å etablere
fagbrev på nye fagområder.
Komiteen vil understreke at de
fleste bransjeorganisasjoner gjør et godt arbeid for sine
lærlinger og at de fleste opplæringskontorer og
-bedrifter fungerer tilfredsstillende. Samtidig vil komiteen påpeke
at lærlinger også opplever manglende oppfølging
og informasjon om sine rettigheter og prosedyrer knyttet til fagprøven. Komiteen vil
understreke at lærlingene må kjenne trygghet i
forhold til den opplæring som blir gitt og at det gjennomføres
kvalitetssikring av lærebedriftene.
Komiteen merker seg at 2+2
modellen videreføres. Komiteen er opptatt
av at det sikres økt fleksibilitet mellom opplæring
i bedrift eller skole, både når det gjelder omfang
og rekkefølge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig med departementet i at antall VK I-kurs må reduseres. Flertallet merker
seg at det foreslås at antall kurs bør være
i størrelsesorden 35-50.
Flertallet viser til at departementet
foreslår åtte yrkesfaglige og tre studieforberedende
utdanningsprogram. Flertallet er enig i at det er
viktig med en struktur som ivaretar behovet for tverrfaglig kompetanse
og evne til omstilling, og som samtidig legger til rette for et
enklest mulig utdanningsutvalg. Et viktig hensyn er å ivareta
søkernes behov for at deres ønske om opplæring
kan gis i nærheten av der de bor. Videre bør tilbudene
være så tilgjengelige at rekrutteringen til yrkene
tilsvarer arbeidslivets behov. Disse hensynene tilsier at et utdanningsprogram
bør være så bredt at det får
søkere nok til at tilbudet kan etableres mange nok steder
i landet. Tilsvarende bør gjelde for programområder.
Videre er det et viktig hensyn å organisere strukturen
slik at utdanningssystemets ressurser blir utnyttet effektivt. Det
vil si at der hvor flere fag innebærer like arbeidsfunksjoner
eller forutsetter samme kunnskaper eller ferdigheter bør
opplæring organiseres i sammenheng, når det er
pedagogisk forsvarlig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, mener at modulbaserte
læreplaner i kombinasjon med utdanningsprogrammer som fører
fram både til studiekompetanse og til fagbrev vil skape
fleksibilitet slik at skolene klarer å utdanne den arbeidskraften
som næringslivet trenger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
dagens studieretninger har ulikt timetall. Disse medlemmer mener
det er viktig at skoledagen organiseres slik at den gir skolene
større muligheter til å utvikle prosjekter på tvers
av studieretninger. Disse medlemmer vil understreke
at entreprenørskap må bli et reelt tilbud også for
elever som velger studieforberedende utdanningsprogrammer. En mest
mulig lik ramme for skoledagen vil være et viktig incitament
til at elever på tvers av studieretninger kan gå sammen
om å etablere elevbedrifter.
Disse medlemmer mener dette er
viktig for å sikre god kompetanse på nye fagområder
og dessuten for å gi nye fag status. Disse medlemmer mener
at det f.eks. innenfor naturbruk kan etableres et nytt fagbrev som
greenkeeper som bygger på allerede eksisterende opplæringstilbud.
Det er for disse medlemmer viktig å presisere
at nye fagbrev ikke nødvendigvis skal føre
til at det etableres grunnkurs eller kurs på VK I-nivå.
Disse medlemmer er enig i at
det er behov for å redusere antall grunnkurs. Disse
medlemmer er også enig i at en tar i bruk betegnelsen
utdanningsprogram. Når en får færre utdanningsprogram,
så er det viktig at man har anledning til kryssvalg. Tar
en bort denne muligheten, blir strukturen lett for stiv. Disse medlemmer støtter
forslaget om å bruke betegnelsen kompetanseplattform framfor
sluttkompetanse etter fullført opplæring; dette
for språklig å understreke at utdanning må sees
i et livslangt læringsperspektiv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener dessuten at når
man nesten halverer antall grunnkurs, så skal elevene fra
grunnskolen ha rett til sitt førstevalg. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endring av opplæringsloven § 3 1
slik at en søker får rett til sitt førstevalg
til grunnkurs."
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endring av opplæringsloven § 3 1
slik at søkere får rett til inntak på ett
av de to utdanningsprogrammene de har prioritert."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også understreke
at dersom elevene angrer på sitt første utdanningsvalg
på VK1, så skal de kunne gå videre på VK2
innenfor et annet utdanningsprogram. Den samme fleksibiliteten skal
finnes mellom de yrkesfaglige og allmennfaglige utdanningsprogrammene.
Det forutsettes nødvendig faglig innhenting for disse elevene.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet mener at fylkeskommunen bør legge til
rette for ny opplæring til de som har tatt program for
studiespesialisering, men som ønsker å ta yrkesfag
i stedet. Disse medlemmer ber departementet i dialog
med fylkeskommunen vurdere hvordan dette mer konkret kan realiseres.
Disse medlemmer mener at når
man skal etablere nye utdanningsprogram, er det viktig at de nye programmene
kan rekruttere så bredt at man får til en god
spredning av tilbudene. Dessuten er det viktig at fagene som blir
lagt inn i et program, er så nær beslektet at
det er mulig å lage læreplaner som synliggjør
det faglige slektskapet. Dette er viktig for å unngå at
programmene blir for teoretiske.
Disse medlemmer mener at flest
mulig programmer skal ha tilbud som fører fram til både
studiekompetanse og fagbrev. Selv om alle som har fullført videregående
skole skal være studieforberedt, mener disse medlemmer det
er viktig at de ulike programmene har tilbud med forskjellig fordypning
av teori og praksis. For disse medlemmer er dette den
beste måten å sikre at båndene mellom
den teoretiske utdanningstradisjonen og tradisjonen fra arbeidslivet
med læring gjennom erfaring, gjensidig kan påvirke
hverandre til beste for hele utdanningssystemet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det skal etableres følgende utdanningsprogrammer:
– Utdanningsprogram
for teknikk og industriell produksjon
– Utdanningsprogram for elektrofag
– Utdanningsprogram for bygg-
og anleggsteknikk
– Utdanningsprogram for restaurant-
og næringsmiddelfag
– Utdanningsprogram for helse-
og sosialfag
– Utdanningsprogram for medier
og kommunikasjon
– Utdanningsprogram for design
og formgivning
– Utdanningsprogram for håndverksfag
– Utdanningsprogram for service
og samferdsel
– Utdanningsprogram for naturbruk
– Utdanningsprogram for studiespesialisering
– Utdanningsprogram for idrettsfag
– Utdanningsprogram for musikk,
dans og drama
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil opprettholde
som egne utdanningsprogram de studieretningene som i dag gir generell studiekompetanse,
det vil si studieretning allmenne fag, studieretning musikk, dans
og drama og studieretning idrettsfag.
Disse medlemmer viser til at
Kvalitetsutvalget foreslo å legge elektrofag inn under
programmet for teknikk og industriell produksjon. Disse medlemmer mener
det er gode argumenter for en slik omlegging, først og
fremst fordi det nye programmet for teknikk og industriell produksjon
vil inneha mange moduler som i dag tilhører elektrofaget.
Når disse medlemmer likevel velger å opprettholde
elektrofaget, velger disse medlemmer å la
bransjens argumenter veie tyngst. Disse medlemmer forutsetter at
det etableres en god kommunikasjon mellom fagrådene for
utdanningsprogrammene teknikk og industriell produksjon og elektrofag.
Automasjonsfaget må eksempelvis kunne rekruttere fra begge
utdanningsprogrammene.
Disse medlemmer vil vise til
forsøkene som er i gang, der man slår sammen grunnkursene
i mekaniske fag, kjemi- og prosessfag og elektrofag til et nytt grunnkurs.
Dette er forsøk drevet fram av skoler i samarbeid med bransjens
egne organisasjoner. Disse medlemmer mener det viktig
at slike forsøk skal kunne fortsette også etter
at den nye strukturen er lagt.
Komiteen forutsetter
at departementet i samarbeid med partene vil foreta den nødvendige
kartlegging og utforming av den endelige tilbudsstrukturen i videregående
opplæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at fullført
videregående opplæring skal gjøre elevene studieforberedt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen mener at meldingens kapittel
om videregående opplæring trenger ytterligere
bearbeidelse. Disse medlemmer vil også peke
på at det er dette kapitlet det er mest uenighet om blant
høringsinstansene, og forslagene bør derfor behandles
i en ny sak, slik at man får en bredere gjennomgang og
en grundigere diskusjon med representanter fra de berørte fagene. Disse
medlemmer peker på at det fra berørte
organisasjoner og grupper er kommet innspill særlig på departementets
forslag til yrkesfaglige programmer og til de fag og kombinasjoner
av fag som er lagt inn i forslaget. Disse medlemmer har
særlig merket seg synspunkter på at dagens studieretning medierogkommunikasjon
bør videreføres og at det bør etableres
et eget utdanningsprogram for samferdsel. Videre har disse
medlemmer merket seg synspunkt om at fagområdet økonomi
er dårlig ivaretatt; både for elever som velger
studieforberedende program og som yrkesfaglig utdannelse innen økonomi,
administrasjon og kontorarbeid. Disse medlemmer ønsker
disse innspillene nærmere vurdert og derved også antall
utdanningsprogrammer og innholdet i de enkelte programmene nærmere
vurdert. Disse medlemmer har merket seg synspunktet
om at VK1-strukturen er blitt et hinder for rekruttering til yrkeslivet
fordi den store oppsplittingen fører til at det ikke er
elevgrunnlag for å opprette klasser i den enkelte fylkeskommune. Disse
medlemmer vil bemerke at gjennom Ot.prp. nr. 64 (2003-2004)
er utvidelse av friskoleloven til også å gjelde
videregående skoler under forberedelse. En friere etablering
av videregående skoler vil etter disse medlemmers syn kunne
forbedre tilbudet til elevene. Disse medlemmer vil
videre peke på at finansieringen av videregående
utdanning bør endres til stykkprisfinansiering, og viser
til sine merknader og forslag under pkt. 2.12.
Endelig har disse medlemmer merket
seg at departementet selv varsler en egen sak om friere skolevalg
også for elever i offentlig videregående skole. Alle
disse argumentene taler etter disse medlemmers syn
for at det først og fremst er innholdet i de enkelte utdanningsprogram
som er viktig og ikke antallet. Disse medlemmer peker
også på at omfattende kombinasjoner av fag og
fagkombinasjoner som passer dårlig sammen heller ikke vil
virke rekrutterende til yrkeslivet. Disse medlemmer har
merket seg departementets vurdering av viktige mål og prinsipper
vedrørende tilbudsstrukturen i videregående opplæring,
men mener at disse med ytterligere bearbeidelse kan bli bedre ivaretatt
enn i foreslått løsning. Disse medlemmer peker
også på at det er nødvendig med ytterligere
tilbudsutvikling innen yrkesforberedende utdanningsprogrammer for å øke
kvaliteten på denne viktige delen av videregående
utdanning. En slik tilbudsutvikling må ha som mål
en praktisk orientering av programmene i både teoretisk
og praktisk innhold samt fleksibilitet i utdanningens lengde. Disse
medlemmer ber derfor om at Regjeringen kommer tilbake med
en egen sak om struktur og innhold i den videregående opplæringen.
Disse medlemmervil
subsidiært forholde seg til departementets foreslåtte
løsning vedrørende utdanningsprogrammer.
Disse medlemmer støtter
departementets forslag om å innføre nye betegnelser
på utdanningsnivå og grupper av fag.
Disse medlemmermener
det er bra at det gis mulighet for økt fleksibilitet i
organisering og tilrettelegging av opplæringen i videregående
skole, og mener det er viktig at den enkelte skole får
frihet til å velge de faglige og pedagogiske løsningene
som skolen selv mener er best.
Disse medlemmer viser til forslaget
fra Regjeringen om å etablere åtte nye yrkesfaglige
utdanningsprogrammer som erstatning for dagens 12 yrkesfaglige studieretninger. Disse
medlemmer mener det er viktig at det eksisterer et godt
tilbud for de som ønsker yrkesforberedende utdanning, og
ber derfor Regjeringen opprette et eget yrkesfaglig utdanningsprogram
for økonomi, administrasjon og informasjonsbehandling,
og et eget utdanningsprogram for samferdsel og logistikk.
Disse medlemmer viser til forslaget
fra Regjeringen om at tre studieforberedende utdanningsprogrammer
videreføres med endrede sammensetninger, og vil fremheve
viktigheten av at det eksisterer et godt tilbud for elever som ønsker å vektlegge økonomiske og
administrative fag også innenfor et studiespesialiserende
program. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utvide
antall programområder under utdanningsprogram for studiespesialisering
med eget programområde for økonomi, administrasjon
og informasjonsbehandling.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet vil la utarbeide en kompetanseplattform for hvert
lærefag og bruke disse som grunnlag for nye læreplaner.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag om læreplaner under pkt. 2.4 der det forutsettes
at sak om hovedprinsipp og hovedutforming av nye læreplaner som
oppfølgning av St.meld. nr. 30 (2003-2004) legges frem
for Stortinget.
Komiteen mener at
medier og kommunikasjon skal være et yrkesfaglig utdanningsprogram
med mulighet for studiekompetanse, og at utdanningsprogrammet for
design, medier og håndverksfag deles.
Komiteen mener at utdanningsprogram
for medier og kommunikasjon videreføres som eget yrkesrettet utdanningsprogram,
med mulighet for å oppnå studiekompetanse.
Komiteen foreslår å flytte
programområdet for naturforvaltning til det yrkesfaglige
utdanningsprogrammet for naturbruk. Mulighetene til å oppnå generell
studiekompetanse opprettholdes. Komiteen går
inn for at programområdet samfunnsfag og naturforvaltning,
skal hete samfunnsfag og økonomi når naturforvaltning
flyttes til naturbruk i yrkesfaglig utdanningsprogram.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, understreker at økonomifagene
må vurderes styrket i videregående opplæring.
Flertallet slutter seg til forslag
om økte krav til matematikk og 2. fremmedspråk
for å oppnå generell studiekompetanse. Når
den endelige strukturen for det studiespesialiserende utdanningsprogrammet
fastsettes, forutsetter flertallet at hvert enkelt
programområde vurderes for seg når de nye kravene
skal innarbeides. Dette må skje slik at hvert av programområdene
bevarer mest mulig av sin identitet og mulighet til fordypning.
Det må derfor ventes å være ulike fag som
avgir timer til økte krav i matematikk innenfor de forskjellige
utdanningsprogrammene. Flertallet legger til grunn
at forslagene vil bli utarbeidet i samarbeid med relevante fagmiljøer,
og at de sendes på høring før de blir
vedtatt.
Flertallet har merket seg at
departementet foreslår et programområde for formgivningsfag
i det studiespesialiserende utdanningsprogrammet. Videre foreslår departementet å videreføre
ordningen fra nåværende studieretning for allmenne, økonomiske
og administrative fag med 1 122 årstimer i dette utdanningsprogrammet.
Dette vil medføre en reduksjon i timetall for de som ønsker
fordypning i formgivningsfag og som samtidig ønsker generell
studiekompetanse. Sammen med de økte kravene for å oppnå generell
studiekompetanse vil forslaget medføre en vesentlig reduksjon
i tiden til fordypning. For å opprettholde et tilbud om
en reell fordypning i medier, kommunikasjon og formgivingsfag for
elever som vil oppnå generell studiekompetanse, mener flertallet at
dette programområdet i det studiespesialiserende utdanningsprogrammet
bør ha 1 309 årstimer. Denne timerammen tilsvarer
rammen i utdanningsprogrammene for idrett og for musikk, dans og
drama, og den timerammen som gjelder for sammenlignbare utdanninger
i dagens struktur.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet går
imot å skjerpe kravet til generell studiekompetanse. Disse
medlemmer vil opprettholde tegning, form og farge som et
yrkesfaglig utdanningstilbud med generell studiekompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at dette utdanningstilbudet skal
legges under et utdanningsprogram som vil omfatte design, håndverk
og formgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til forslaget fra Regjeringen
om at kravene for å oppnå generell studiekompetanse
skjerpes, og mener det er spesielt viktig at det blir stilt økte krav
til realfaglige forkunnskaper til de som skal videre på studier
i realfag. Flere undersøkelser har vist at realfagstudenter
mangler basiskunnskaper innenfor fagområdet, og derfor
er det viktig å stille større krav til forkunnskaper
for disse elevene. Disse medlemmer støtter
også Regjeringens forslag om at kravene til studiekompetanse
i allmennfaglige påbyggingskurs skjerpes.
Disse medlemmer understreker
likevel at påbyggingsmuligheten er viktig og må opprettholdes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, har merket seg at departementet ikke har tatt stilling
til Kvalitetsutvalgets forslag om å ta faget økonomi/IKT ut
av fellesfagene. Flertallet mener at hensikten med
inndelingen av det studiespesialiserende utdanningsprogrammet i
ulike programområder må være at disse
områdene gir mulighet til forskjellig faglig fordypning.
Flertallet viser til at økonomifagene
finnes i dag som obligatorisk fag innenfor grunnkurs allmenne fag, økonomiske
og administrative fag, innen VKI økonomiske og administrative
fag og i studieretning for salg og service. Den endelige plassering
og fastsetting av omfanget må skje i samarbeid med partene
i arbeidslivet og relevante fagmiljøer.
Flertalletvil
likevel påpeke at fagene må videreføres
i det nye utdanningsprogrammet for service og samferdsel og innenfor
programområdet for samfunnsfag og økonomi i det
studiespesialiserende utdanningsprogrammet.
I forhold til programområdene
for språkfag og for medier, kommunikasjon og formgivningsfag,
mener komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre at økonomifag må vurderes i
forhold til annen fordypning. Innenfor programområdet for
realfag må økonomifag innarbeides.
Komiteen mener at
også for ungdom som velger et yrkesfaglig utdanningsprogram
kan det være nyttig med et utenlandsopphold. Dette vil
i sin tur komme norsk næringsliv til gode og bidra til
ny kompetanse og erfaringsutveksling.
Komiteen viser til at lærlinger
i dag gis mulighet til utveksling gjennom EUs utdanningsprogrammer Leonardo
da Vinci og Sokrates, gjennom prosjektet "LinkingUP" og gjennom
den gjensidige utvekslingsavtalen mellom Norge og Tyskland. Komiteen mener
at man gjennom bedre informasjon og støtte til lokale initiativ
kan legge bedre til rette for at flere lærlinger gis anledning
til utenlandsopphold, enten i læretiden eller i de to første årene
etter at fagprøven er avlagt.
Komiteen ber Regjeringen ta de
nødvendige initiativ for lettere å få godkjent
fagutdanning på tvers av landegrensene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, har merket seg meldingens
omtale av videregående opplæring i utlandet, men
mener det er en svakhet at det ikke er fremmet noen egne forslag
i meldingen vedrørende dette. Flertallet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 12 (2003-2004) der et flertall bestående
av partiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, varslet at de ville ta stilling til videreføring
av forsøksordningene for finansiering av videregående utdanning
i utlandet i forbindelse med oppfølging av Kvalitetsutvalgets
innstilling.
Flertallet deler fullt ut departementets
vurdering av at utveksling ikke bare er nyttig for den enkelte elev, men
at slike ordninger også er viktige for å videreutvikle
kvaliteten i opplæringen generelt. Flertallet mener
derfor at tiltaket bør behandles grundigere i en egen sak. Flertallet ønsker
også at studietur til utlandet for 10. klasser i ungdomsskolen
vurderes i denne sammenhengen; både som en del av internasjonal
utveksling i utdanningsløpet og i forbindelse med muligheter
for finansiering gjennom nasjonale og internasjonale programmer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en egen sak vedrørende organisering
og finansiering av videregående opplæring i utlandet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, vil fremheve verdien
av den internasjonale elevutveksling som skjer i skolen. Elevutveksling
gir elevene sjansen til å hente nye impulser utenfra og å styrke
både språkkunnskaper og internasjonal forståelse. Flertallet mener
det bør legges bedre til rette for å gi elever
mulighet til kortere utenlandsopphold som en del av den videregående opplæringen.
Komiteen har merket
seg at det er store forskjeller i læringsutbytte blant
elevene, og at det er systematiske forskjeller mellom elevene avhengig
av kjønn og sosial og etnisk bakgrunn. Det er også store
variasjoner i bruk av spesialundervisning. Komiteen er
enig i at det er nødvendig å styrke den tilpassede
opplæringen, slik at alle sider av læringsmiljøet
tar hensyn til variasjonene i elevenes forutsetninger og behov. Komiteen er enig
i at retten til spesialundervisning opprettholdes, samtidig som
det må arbeides målrettet for å redusere bruken
av den.
Komiteen mener videreføring
av lovbestemmelsen om rett til spesialundervisning er nødvendig
for å ivareta elevenes rettssikkerhet. Komiteen forutsetter
at denne retten ikke svekkes gjennom endringer i saksbehandlingskrav
eller krav til individuelle opplæringsplaner.
Komiteen mener at skolen skal
gi elevene likeverdige muligheter for læring, i form av
tilpasset, og ikke lik, opplæring. En tilpasset opplæring
innebærer å ta utgangspunkt i den enkelte elev
og la elevens behov være veiledende for opplæringen.
Elever modnes og lærer ulikt. Dette må det etter komiteens oppfatning tas
større hensyn til i grunnopplæringen.
Komiteen mener det finnes mange
måter å tilrettelegge opplæringen på,
slik at den blir mer tilpasset utviklings- og læringsløpet
til den enkelte elev. Fleksibel skolestart er ett virkemiddel for å fremme
større tilpasning. Komiteen viser til at
elever kan starte på andre tidspunkter i det året
de fyller 6 år. Komiteen er kjent med at
enkelte kommuner prøver ut ulike former for fleksibel skolestart
med individuelt tilrettelagt opplæring fra første
dag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, vil påpeke at vedtak om spesialundervisning er
nødvendig når det er behov for en tilpasning som
ikke kan gis innenfor rammene av ordinær tilpasset opplæring.
Når det gjelder ressurstilgangen til
kompetansesentrene, viser flertallet til St.prp.
nr. 63 (2003-2004) Omprioriteringer, side 28, hvor bevilgningen
under kap. 243 Kompetansesenter for spesialundervisning foreslås økt
med 30 mill. kroner. Flertallet viser også til
forslaget på side 239 i St.prp. nr. 63 (2003-2004).
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, er tilfreds med at retten til
spesialundervisning gitt i opplæringsloven § 5-1
videreføres. Dette flertallet er også enig
i meldingens beskrivelse av de utfordringene norsk skole står
overfor, og som kanskje fremvises tydeligst ved at nesten 20 pst. av
elevene går ut av grunnskolen uten å ha tilegnet
seg helt grunnleggende leseferdigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til målet
om å oppnå tilpasset opplæring for alle,
og departementets forslag til tiltak. Disse medlemmer er
enig i at økt timetall på barnetrinnet og fleksibilitet
i fag- og timefordeling kan bidra, men disse medlemmer mener
at dette ikke er nok når det gjelder å oppnå tilpasset
opplæring for elever med lese- og skrivevansker. Det er
også viktig å gi rom for utviklingsarbeid i skolen,
slik at skoleledere, lærere, forskere, foreldre og elever
får best mulige forutsetninger for å legge grunnlag
for tilpasset opplæring og for å oppdage lese-
og skrivevansker blant elever. Disse medlemmer mener
at utviklingsarbeid er en nødvendig del av skolen, og at
både innhold og pedagogiske metoder i undervisningen kan
bli bedre, og lærernes kompetanse må videreutvikles.
Skolen må være en lærende organisasjon,
som systematisk evaluerer resultatene av eget arbeid. Disse
medlemmer viser for øvrig til at Dyslektikerforbundet ønsker
at departementet skal pålegges å utvikle læreplaner
som ivaretar behovene til elever med lese- og skrivevansker. Disse
medlemmer støtter dette. Disse medlemmer vil
understreke at skole/hjem-samarbeidet er viktig i denne
sammenheng, slik at foreldre og elever oppfatter at de får
nødvendig informasjon og undervisning de har krav på.
Det er spesielt viktig at skoler får nødvendig
hjelp og støtte for å kunne gi tilpasset opplæring
til elever med lese- og skrivevansker. Disse medlemmer viser
til at dette er en stor utfordring for skolen. Tilbakemeldinger
fra foreldre kan tyde på at enkelte oppfatter mangel på kunnskap
i skolen om lese- og skrivevansker som et problem, og at enkelte
av frustrasjon kjøper private tjenester.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at ved å tilrettelegge opplæringen
bedre for alle elever bør behovet for spesialundervisning
kunne avta. Ingen elever er like. Og ingen elever lærer
derfor helt likt. Disse medlemmer mener at i en skolehverdag hvor
alle elever har behov for en tilpasset opplæring, virker
det lite hensiktsmessig å skulle skille mellom "vanlig"
undervisning og spesialundervisning. Et slikt skille bidrar til å undergrave
det inkluderende fellesskapet som alle elever skal kjenne seg hjemme
i.
Disse medlemmer mener det bør
bli langt større rom for spesiell tilrettelegging innenfor
den ordinære opplæringen, og viser i denne sammenheng
til forskning referert i Kvalitetsutvalgets innstilling
samt en fersk undersøkelse fra Høgskolen i Volda,
som viser at elever som trenger spesiell tilrettelegging av undervisningen,
lærer mer i vanlige klasser enn i spesialklasser. Samtidig
er disse medlemmer oppmerksomme på at noen
elever som i dag mottar spesialundervisning, har svært
lavt funksjonsnivå og stort tilretteleggingsbehov. For å sikre
disse elevenes rettigheter mener disse medlemmer derfor
det er viktig at elevenes rett til spesialundervisning må opprettholdes,
samtidig som det arbeides målrettet for å redusere
bruken av den.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen forutsetter også at
elevenes lovbestemte rett til spesialundervisning ikke svekkes av
bestemmelsene om minstetimetall for hver elev og adgangen til å bruke
25 pst. av timetallet tilpasset den enkelte elev.
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av den pedagogisk psykologiske tjenesten (PP-tjenesten)
og det statlige spesialpedagogiske støttesystemet (Statped). Disse
medlemmer viser til St.meld. nr. 23 (1997-1978) Om opplæring
av barn, unge og voksne med særskilte behov, der oppfølgningen
ble en styrking av PPT-tjenesten og en reduksjon av ressurstildelingen
til statlige kompetansesentre. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet var imot en slik endring og foreslo å opprettholde
ressurstildelingen til kompetansesentrene. Disse medlemmer viser
videre til flertallsmerknader i Budsjett-innst. S. nr. 12 (2002-2003)
der flertallet bestående av representanter fra partiene
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
ba om at Regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en
bred gjennomgang av spesialundervisningens plass i norsk skole.
I Innst. S. nr. 161 (2003-2004) som omhandler St.meld.
nr. 14 (2003-2004) Om opplæringstilbud for hørselshemmede
sier komiteen at den ser meldingen
"som departementets svar i forhold til hørselssektoren
innenfor det statlige pedagogiske støttesystemet, og regner
med at hele det spesialpedagogiske felt vil bli vurdert i stortingsmeldingen
om kvalitetsarbeidet i grunnskolen og videregående skole."
Etter disse medlemmers vurdering
er dette ikke gjort i meldingen. I tillegg peker disse medlemmer på at
eksisterende kompetansesentre gjennom budsjettavtalen for 2004 har
fått ytterligere redusert ressurstilgang slik at viktig
kompetanse bygget opp gjennom mange år står i
fare for å forsvinne og/eller blir betydelig redusert. Disse
medlemmer kan heller ikke se at denne ressursreduksjonen
blir avhjulpet gjennom Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett
for 2004.
Når opplæringslovens bestemmelse
om rett til spesialundervisning videreføres er det etter disse
medlemmers syn grunn til igjen å etterlyse en gjennomgang
av spesialundervisningens plass i norsk skole. Disse medlemmer har
også merket seg at meldingen drøfter tilpasset
opplæring for alle, og deler det syn at variasjon mellom
elevenes forutsetninger og behov må ivaretas av læringsmiljøet.
Likevel kan og skal ikke tilpasset opplæring erstatte spesialundervisning. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en grundig gjennomgang av spesialundervisningens plass i norsk skole,
herunder en vurdering av ressursbruk og resultater samt det statlige
støttesystemets organisering og virksomhet."
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringspartienes avtale med Arbeiderpartiet angående
Revidert nasjonalbudsjett for 2004 vedrørende kap. 243, etter disse
medlemmers syn ikke har sørget for en nødvendig
og tilstrekkelig ressurstilførsel for å sikre
at kompetanse og tilbud om spesialundervisning på de enkelte
kompetansesentrene blir videreført. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiet egne merknader og forslag vedrørende
St.prp. nr. 63 (2003-2004).
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av arbeid for å redusere adferdsproblemer. Disse
medlemmer viser til sine merknader og forslag annet sted
i innstillingen om uro og mobbing i grunnopplæringen.
Disse medlemmer mener inkludering
er ført for langt i norsk skole og at dette er en av årsakene
til en økning i adferdsproblemer.
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av gode erfaringer med såkalte alternative skoler
både i Norge og i utlandet og som viser at elever som av
ulike grunner ikke finner seg til rette i ordinær skole
har godt utbytte av alternative opplegg.
Disse medlemmer mener det er
behov for å arbeide systematisk med å utvikle
slike alternative tilbud også fra nasjonale myndigheter
og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om utvikling av alternative skoletilbud for elever med alvorlige
adferdsvansker."
Disse medlemmer har merket seg
departementets omtale av arbeidet med en organisering av et målrettet
og styrket tilsyn. Disse medlemmer er enig med departementet
om at det er nødvendig med målretting og styrking,
men er ikke enig i den modellen som er valgt basert på utdanningsdirektorat
nasjonalt og fylkesmann lokalt. Disse medlemmer ønsker
en annen modell og viser til sine merknader og forslag om dette
under pkt. 2.3.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 16 (2001-2002) og Innst. S. nr. 262 (2001-2002) der
en la rammene for en ny lærerutdanning. Stortinget vedtok å opprettholde
en 4-årig allmennlærerutdanning, men reduserte
samtidig antall obligatoriske fag/emner. Det ble introdusert
profesjonskunnskap og verdi- og kulturformidling som studieenheter
i pedagogikk og i KRL-faget. Flertallet understreket dessuten at
kvaliteten på praksisopplæringen skal styrkes.
Komiteen viser til at universitetene
har introdusert en femårig integrert lærerutdanning
innenfor rammen av den nye strukturen med bachelor- og master-utdanninger. Komiteen mener
denne modellen kan bety mye for å styrke lærerutdanningen.
Lektor- og adjunktprogrammene vektlegger pedagogikk tidlig i studiet og
det legges til rette for å kombinere faglig dybde med fagdidaktikk
på en ny måte. Komiteen legger
vekt på at dette skjer innenfor rammene av den nye 3+2 strukturen
for høyere utdanning.
Komiteen viser til behovet for å utvikle
skoler som lærende organisasjoner. Komiteen vil
understreke at det kun kan gjøres ved at skoleeiere og
skolene selv tar ansvar. Komiteen mener derfor at
det er skoleeier som skal utforme lokale planer for kompetanseutviklingstiltakene
i kommunene og fylkeskommunene. Slike lokale planer legges til grunn for
utforming av nasjonale tiltak. Komiteen mener derfor
et det er skoleeier som skal prioriterere og vedta kompetanseutviklingstiltakene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i
at departementet setter i gang en evaluering av utdanningen for å skaffe et
best mulig kunnskapsgrunnlag for eventuelle endringer. Man må blant
annet se nærmere på virkningen av Kvalitetsreformens
finansieringssystem som kan ha betydning når det gjelder å vurdere
lærerstudenters egnethet underveis i studiene. Flertallet mener
videreutdanning av lærerne på ungdomstrinnet må prioriteres
med særlig vekt på 2. fremmedspråk.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener gode faglige
kvalifikasjoner er nødvendige, men ikke tilstrekkelige
forutsetninger for å bli en god lærer. Det er
derfor viktig å styrke kvaliteten på praksisopplæringen,
prioritere praksisrettet forsknings- og utviklingsarbeid og vurdere
hvordan ordningen med veiledning av nyutdannede lærere
kan videreføres. Dette flertallet mener
at også faglig fornyelse for lærere underveis
i lærergjerningen er viktig for at de skal bli værende
i skolen. Derfor er det viktig å gi rom for den enkelte
lærers behov for fornyelse, og ikke ensidig legge vekt
på skoleeiers behov. Lærerinstitusjonene må ha
en fri og kritisk forskning. Dette flertallet mener
at det ikke er hensiktsmessig å foreta endringer i strukturen
i allmennlærerutdanning allerede nå når
man er inne i den nye modellens første studieår.
Disse medlemmer vil understreke
at undervisningspersonalet i lærerutdanningen og deres
bakgrunn er avgjørende for hvilken ballast studentene tar
med seg ut i skolehverdagen. Det er derfor viktig at undervisningspersonellet
består både av personer med forskingskompetanse
og personer med praktisk skoleerfaring. Dette kan sikres gjennom
rekruttering til stillinger ved lærerutdanningen.
Det er etter disse medlemmers syn
en styrke for lærerutdanningen at undervisningspersonalet
har bakgrunn fra undervisning i grunn- og/eller videregående opplæring. Disse
medlemmer mener videre at kontakt med praksisfeltet blant
annet kan sikres gjennom hospiteringsordninger for undervisningspersonalet
ved lærerutdanningen.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, er enig med departementet som
vil innføre spesielle opptakskrav til allmennlærerutdanningen
og sende forslag som drøfter ulike modeller på høring.
Dette flertallet mener innføringen
av opptakskrav vil føre til økt rekruttering til
lærerutdanningen på sikt fordi dette viser at
allmennlærerutdanningen er krevende og fordrer motivasjon
for læreryrket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
departementet vil innføre opptakskrav i form av et nedre
karakterkrav for opptak til allmennlærerutdanningen. Disse
medlemmer er ikke kjent med at det er påvist noen
sammenheng mellom karakterer fra videregående skole og
hvorledes en fungerer som lærer. Et slikt forslag vil kunne
ta oppmerksomheten bort fra innholdet og opplegget i lærerutdanningen. Disse
medlemmer mener at lærerutdanningen kun kan bli
bedre om en retter fokus på innholdet og ikke knytter kvalitetskrav
til hvilke karakterer studentene oppnådde før
de startet på lærerutdanningen.
Disse medlemmer mener at parallelt
med en omlegging av innholdet i lærerutdanningen, må høgskolene
knyttes nærmere til praksisfeltet. Bare ved tette og nære
relasjoner mellom skoler og lærerutdanningsinstitusjoner
kan lærerutdanninga utvikles og bli den pådriver
for skoleutvikling som den skal være. Disse medlemmer vil
understreke at høgskolenes ansvar strekker seg ut over
det som skjer gjennom studentenes praksisperioder. Disse
medlemmer mener derfor at alle lærerutdanningsinstitusjoner
skal inngå forpliktende avtaler med skolene i sitt nedslagsfelt.
Slike avtaler skal blant annet inneholde støtte til utvikling
og forskning, og ikke minst være formidler av den gode
praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og representanten Simonsen viser
til merknader og forslag i Innst. S. nr. 262 (2001-2002) vedrørende
St.meld. nr. 16 (2001-2002) Om ny lærerutdanning.
Disse medlemmer peker på at
den viktige allmennlærerutdanningen fortsatt er på 4 år
og altså kortere enn den hovedmodellen på 3+2 år
som gjennom Kvalitetsreformen er under innføring innenfor
høyere utdanning. Disse medlemmer mener
at dette gir uheldige signal om en nedprioritering av lærerutdanningen
og står i kontrast til den understrekning som meldingen
faktisk gir, av hvor viktig lærerrollen og lærerens
kompetanse er for elevenes læringsutbytte.
Disse medlemmer har også merket
seg Kvalitetsutvalgets understrekning av at følgeforskning
til Reform 97 fremhever manglende kompetanse som forklaring både
på dårlige resultater og på den store variasjonen. Disse
medlemmer har også merket seg at Kvalitetsutvalget
i tråd med dette ønsket endringer i lærerutdanningen;
gjeninnføring av faget profesjonskunnskap og en differensiering
av grunnutdanningen slik at den gir spesialisert kompetanse for å undervise
på et bestemt nivå. Disse medlemmer har
merket seg at departementet i meldingen hevder at det er uheldig å foreta
nye endringer i en nylig endret studiemodell. Disse medlemmer mener
det er mer uheldig om en nylig endret studiemodell blir videreført uten
at viktige endringer kommer på plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge
lærerutdanningen i tråd med det nye gradssystemet,
slik at bachelorutdanning gir kompetanse til å undervise
i 1.-4. klassetrinn og at mastergrad gir kompetanse til å undervise
i alle klassetrinn."
"Stortinget ber Regjeringen innrette
lærerutdanningen slik at det i undervisningens tre første år
gjennomføres obligatorisk undervisning med 180 studiepoeng inndelt
som følger: pedagogikk 30, ledelse 30, norsk 35, matematikk
35, grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring
20 og KRL 30 studiepoeng."
Disse medlemmer har merket seg
at departementet gjennom flere prosjekter har lagt til rette for ulike
måter å organisere veiledning for nyutdannede lærere
på, at erfaringene er gode og at departementet vil vurdere
hvordan dette kan videreføres. Disse medlemmer deler
det syn at det er viktig at yngre nyutdannede lærere finner
seg til rette i læreryrket. Disse medlemmer peker
på at det også er viktig at de som blir værende
i yrket er godt egnet og vil derfor innføre en sertifiseringsordning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for en ordning med sertifisering av lærere etter
ett års arbeid som lærer fra avsluttet lærerutdanning,
i henhold til kriterier gitt av NOKUT."
Disse medlemmer er i tråd
med sitt syn på lærerutdanningens lengde, inndeling
og innhold fortsatt uenig i at førskolelærere
skal ha anledning til å undervise i 1.-4. klassetrinn i
grunnskolen.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet varsler regelendring som kan åpne for
ansettelse av skoleledere i åremålstillinger og
støtter dette initiativet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og representanten Simonsen viser
til Kvalitetsutvalgets forslag om blant annet å utarbeide
fag- og fagdidaktiske masterprogrammer. Disse medlemmer er
enig med utvalget, men mener at allmennlærerutdanningen
generelt bør bygges opp etter 3+2 modellen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at overgangen fra en 4-årig utdanning til en femårig
masterutdanning bør skje gradvis. Høgskolene bør
innenfor rammene av dagens lærerutdanning med obligatoriske
fag utvikle 5-årige tilbud med fag- og fagdidaktiske masterprogrammer
og masterprogrammer innenfor skoleledelse.
Komiteen har merket
seg at departementet foreslår en rekke tiltak som vil kreve
en målrettet satsing på kompetanseutvikling for
lærere og skoleledere. Komiteen er enig
i at staten skal bidra til finansiering av kompetanseutvikling for
skoleledere, lærere, instruktører, rådgivere
og annet personale med tilknytning til grunnopplæringen,
og at det legges til rette for at en stor del av den nødvendige
kompetanseutviklingen gjennomføres før de strukturelle
og innholdsmessige endringene iverksettes.
Komiteen mener at det å være
veileder og faglig leder for ungdom under utdanning er en meget
krevende og ansvarsfull oppgave som stiller store krav til den enkelte
som innehar en slik posisjon. Komiteen mener at det
følgelig bør etableres en mer systematisk kvalitetssikring
av instruktører og veiledere med mulighet for kompetanseutviklingstilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, viser til at departementet
mener tiltakene for kompetanseutvikling over tid vil kreve 2-3 mrd.
kroner.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 legge fram en framdriftsplan for oppfølgingen
av kompetanseutviklingstiltakene og tidsperiode for bruk av de anslåtte
kostnadene i St.meld. nr. 30 (2003-2004)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg at departementet
varsler en omfattende støtte til videreutdanning for å styrke lærernes
kompetanse i matematikk, norsk, engelsk og 2. fremmedspråk
samt for å sikre kompetanse til nye læreplaner.
Disse medlemmer har merket seg
at støtten til videreutdanning omtales som "reformrelaterte
tiltak" men at det samtidig henvises til årlige statsbudsjetter både
her og under kap. 12 i meldingen som omhandler økonomiske
og administrative konsekvenser. Disse medlemmer ønsker
fremlagt et mer forpliktende program som sikrer finansiering av
den videreutdanningen som kreves for å nå de mål
meldingen beskriver og for å avhjelpe mangel på lærere
med relevant utdanning.
Komiteenviser til Innst. S. nr. 197 (2003-2004). Komiteenviser videre til at Regjeringen har varslet at
det vil bli utarbeidet en langsiktig strategi for kompetansepolitikken
fram mot 2010, og at departementet vil komme tilbake til dette i
St.prp. nr. 1 (2004-2005). Komiteenmener
det er behov for å vurdere en ny innretning av politikken
for i større grad å nå bransjer og personer
med lav formell utdanning. Komiteenforutsetter
at departementet vil vurdere ulike løsninger for å stimulere
til kompetanseheving, bl.a. stimulere voksne til å ta videregående
utdanning, i forbindelse med utarbeidelse av strategiplanen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at vi lever i et samfunn som stiller stadig strengere krav til kompetanse
og ikke minst fornyet og endret kompetanse. Nettopp derfor mener disse
medlemmer at det er viktig å sikre alle en reell
mulighet til kompetanseutvikling og livslang læring. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til Innst. S. nr. 78 (1998-1999)
der en samlet komité uttalte:
"Komiteen vil sterkt understreke behovet for en etter- og
videreutdanningsreform. I et stadig mer omskiftelig samfunn er det
nødvendig med en gjennomtenkt strategi for å tilby
store grupper etter- og videreutdanning. Utfordringen for norsk
arbeidsliv er at tradisjonelle konkurransefortrinn blir svekket. Årsaken
er først og fremst å finne i åpnere markeder,
ny teknologi og økende handel over landegrensene. Komiteen
vil påpeke at Norge som samfunn og våre bedrifter
bare kan møte denne utfordringen gjennom å yte
det beste innen sine nisjer. Komiteen mener at økt kompetanse og
bedre bruk av menneskelige ressurser er nødvendig for at
den enkelte selv og næringslivet skal makte å hevde
seg i en kunnskapsbasert økonomi."
Disse medlemmerviser
også til at Stortinget i 1999 vedtok å øke
satsningen på kompetanse og kunnskapsutvikling gjennom å iverksette
kompetansereformen. Reformen skulle bidra til et koordinert nasjonalt
kompetanseløft for voksne arbeidstakere og arbeidssøkere. Disse
medlemmermener at reformen ikke
har ført til det ventede kompetanseløftet. Det er
bakgrunnen for at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i
fellesskap fremmet forslag om å revitalisere kompetansereformen
(Dokument nr. 8:45 (2003-2004)).
Disse medlemmer viser til at
finansiering av livsopphold for voksne under utdanning har vært
vanskelig å få til under kompetansereformen. Disse medlemmer er
derfor tilfreds med at komiteen under behandlingen av Dokument nr.
8:45 (2003-2004) ga tilslutning til at det skal iverksettes forsøk
hvor voksnes læring skal finansieres i et spleiselag mellom
stat, arbeidsgivere og arbeidstakere. Komiteen støttet
også en vurdering av hvorvidt inntektssystemet fanger opp fylkeskommunenes
ansvar for voksnes rett til videregående opplæring. Disse
medlemmer mener dette er et gjennomslag for reformarbeidet
med etter- og videreutdanning.
Det er dokumentert at halvparten av de arbeidsledige ikke
har videregående opplæring og at det er en klar sammenheng
mellom formell kompetanse og videre læring. Med bakgrunn
i dette mener disse medlemmer at det er viktig for
den enkelte og for samfunnet at det gis mulighet for å kunne
ta videregående opplæring.Disse
medlemmerhar merket seg Kvalitetsutvalgets
forslag om at aldersgrensen for voksnes rett til videregående
opplæring settes til 25 år. Disse medlemmer ber
departementet vurdere ulike løsninger som kan stimulere
voksne til å ta videregående opplæring,
og at dette arbeidet leder frem til de nødvendige endringene
i opplæringsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til Kvalitetsutvalgets
forslag vedrørende kartlegging og finansiering av grunnopplæring
for voksne. Disse medlemmer peker spesielt på at
personer født etter 1978 ikke har rett til videregående
opplæring som voksne.
Det er derved et "hull" i utdanningskjeden som
også blir fremvist i Ot.prp. nr. 64 (2003-2004) Om endringer i
lov om frittstående skoler, som omhandler utvidelse av
denne loven til også å omfatte videregående
skoler. Disse medlemmer er opptatt av å få på plass
en likebehandling av voksne utdanningssøkende som mangler
deler av grunnopplæringen, og ser dette som en naturlig
konsekvens av kompetansereformen og vårt nasjonale behov
for å sikre god kunnskapskompetanse i befolkningen.
Disse medlemmer peker spesielt
på at Kvalitetsutvalget innenfor dette området
behandler og gir anbefaling om finansieringssystem. Disse
medlemmer referer utvalgets enstemmige anbefaling på dette
punkt:
"Det innføres en øremerket, stykkprisbasert
finansiering av grunnopplæringen for voksne for å få god oversikt,
samt sikre at reelle behov innfris. Ordningen tidsbegrenses til
en periode på tre år og midlene går til kommuner
og fylkeskommuner."
Disse medlemmer merker seg at
et enstemmig utvalg har anbefalt et øremerket stykkprissystem,
og disse medlemmer konstaterer at utvalget her anbefaler
brukt deler av Fremskrittspartiets finansieringssystem for grunnopplæringen;
først og fremst den delen som sikrer at statlige penger
følger den utdanningssøkende og ikke legges inn
i annen rammefinansiering til kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer understreker
at nettopp en slik ordning - som utvalget selv understreker - sikrer
at "reelle behov innfris" og viser til at den problemstillingen gjelder
for alle utdanningssøkende innenfor grunnopplæringen
og i særdeleshet for barn i skolepliktig alder. Det er
også derfor Fremskrittspartiet vil gjennomføre en
slik finansieringsmodell for hele utdanningssektoren. Disse
medlemmer viser også til at et mindretall på 7
av Kvalitetsutvalgets 16 medlemmer foreslo å innføre
direkte stykkprisfinansiering for å likestille private
og offentlige aktører - altså et system helt i
tråd med Fremskrittspartiets finansieringsmodell for utdanningssektoren.
Disse medlemmer viser også til
sine merknader i forbindelse med Dokument nr. 8:45 (2003-2004) Om revitalisering
av kompetansereformen. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen melding om oppfølgning av kompetansereformen
med spesiell vekt på avklaring av aldersgrense for voksnes rett
til grunnopplæring, finansieringssystem for slik rett og
fylkeskommunenes praktisering."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i departementets forslag om å legge til
rette for at allmennlærere, gjennom å utvide sin
formelle kompetanse, kan arbeide i barnehagen.
Flertallet viser til at barnehagens
grunnsyn bygger på at småbarnsalderen ikke dreier
seg om å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter for å kunne
ta del i de voksnes samfunn så raskt som mulig. Barndommen
har en verdi i seg selv. OECD nevner dette som styrken ved norske
barnehager. Flertallet mener barnehagen skal gi barna
gode utviklings- og aktivitetsmuligheter og være et tilbud
som skal tilpasses barna og foreldres behov. Så å si
samtlige foreldre prioriterer lek og samvær med andre barn
og voksne høyest (Søbstad 2002). Barnehagen må derfor
først og fremst være et sted for fri lek og utfoldelse. Flertallet minner
om barnehageloven § 1 som sier at barnehagen er for barn under
opplæringspliktig alder. Barnehagepedagogikk og skolepedagogikk
har ulike utgangspunkt og ulike tradisjoner. Det er viktig at barnehagepedagogikken videreutvikles
med basis i egen tradisjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at læring er en kontinuerlig prosess som varer livet ut.
Etterdisse medlemmers oppfatning
skjer læring på mange arenaer, gjennom formell
utdanning, gjennom arbeid, på fritiden og i samhandling
med andre. Disse medlemmerviser til
at holdninger til læring og evne til å tilegne
seg ny læring utvikles tidlig. Stimulering i tidlig oppvekst
er derfor viktig for læring senere i livet. Disse
medlemmer mener derfor at barnehagen bør gi et
godt sosialt og faglig tilbud som stimulerer til utvikling og vekst.
Stortingets plan for nedtrapping av foreldrebetalingen, vil etter disse
medlemmers syn være et viktig bidrag til å utvikle
barnhagen til å bli et godt tilbud til alle barn. Disse
medlemmer vil også understreke at forholdene i
barnehagen bør blir lagt til rette på en slik
måte at overgangen til barneskolen blir enklest mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at barnehager gir mulighet
til sosial utvikling, pedagogisk veiledning og trygghet i viktige
oppvekstår. Disse medlemmer viser til at
dagens norske barnehage baseres på to tradisjoner som er
smeltet sammen til en; der omsorg for barn og deres læring
og utvikling ses som en helhet. Disse medlemmer viser
videre til at godt pedagogisk tilbud før skolealder har
positive effekter for senere læring i skolen for alle barn. Disse medlemmer mener
at et slikt tilbud er spesielt viktig for barn med minoritetsbakgrunn. Disse
medlemmer viser til prøveprosjektet med gratis
barnehage i bydel gamle Oslo, der erfaringene med prosjektet er positive:
Andelen innvandrerbarn i barnehagene har økt, oppholdet
i barnehagen bidro til å skape forventninger og motivasjon
for å begynne på skolen, og til å forberede
barna på skolegangen. Disse medlemmer har
merket seg lærernes erfaringer, om at desto lenger barna
har gått i barnehage, desto mer norsk kan de, og at norskskunnskapene
ble forbedret. Disse medlemmer mener videre at det
er viktig å legge til rette for gode overganger mellom
barnehage og skole, blant annet gjennom felles arrangementer og
samarbeid. Disse medlemmer mener også at
det må arbeides for å bedre kjønnsbalansen
blant de ansatte i barnehage og skole, av hensyn til barna og behovet
for rollemodeller, samt god omsorg og legge til rette for et pedagogisk
innhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen vil understreke at barnehager
etter Fremskrittspartiets syn skal være et frivillig tilbud
til foresatte. Disse medlemmer ønsker derfor
ikke å legge til rette for en utvikling der barnehagen
blir en blanding av barnehage og skole. Disse medlemmer ønsker
ikke å innlemme foresattes valgfrie bruk av barnehage som
et første element i et system med livslang læring. Disse
medlemmer antar også at en selvstendig grunn for å utvikle
og utvide en slik blanding er et ønske om å innføre
gratis barnepass gjennom heldagsskole og gjennom "førskole"
integrert i barnehagens øverste årsklasser. Disse
medlemmer går derfor imot meldingens omtalte forslag
på dette punkt; sammenheng mellom gjennomgang av barnehagelov
og nye læreplaner for grunnopplæringen samt allmennlærers
kompetanse for arbeid i barnehager. Når det gjelder allmennlærers
kompetanse vil disse medlemmer understreke at hovedutfordringen
innenfor lærerutdanningen er å skaffe nok velkvalifiserte
lærere i grunnskolen - ikke å utdanne allmennlærere
som skal arbeide i barnehager. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag vedrørende lærerutdanning
under pkt. 2.9.
Disse medlemmer har merket seg
meldingens omtale av at regler for tilbud om spesialpedagogisk hjelp
til barn under skolepliktig alder skal vurderes med sikte på klargjøring. Disse
medlemmer støtter en slik vurdering, men forutsetter
da også en klargjøring som understreker at dette
skal være en rett for alle barn, ikke bare for barn med
plass i barnehage.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, har vurdert departementets tilbakemelding
om SFO i forhold til komiteens vedtak i Budsjett-innst. S. nr. 12
(2002-2003) om å utarbeide en plan for utvikling av skolefritidsordningen
og slutter seg til departementets tilbakemelding om slik utviklingsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen vil likevel peke på at
det synes å være behov for presisering mht. hvilke
utgifter skoleeiere kan belaste i SFO-regnskap når foreldrebetaling
beregnes, og forutsetter at dette spørsmål tas
opp med skoleeierne og med tilsynsmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at mange foreldre har behov for et omsorgstilbud for barna sine
ut over den normale skoletid. Derfor er det viktig å tilby
skolefritidsordninger (SFO) for de som ønsker det. Disse
medlemmer vil understreke at SFO ikke er en del av den obligatoriske
skolen, men et frivillig tilbud før og etter skoletid for
elever på 1.-4. trinn og for funksjonshemmede elever til
og med 7. trinn. SFO skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter.
I noen kommuner er det utviklet et godt samarbeid mellom SFO og nærmiljøet.
I SFO må det være rom for samarbeid med organisasjoner,
kirker/trossamfunn og andre kulturinstitusjoner som kan
tilby sine tiltak og aktiviteter overfor barna i den tiden de er
i SFO.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartimener
at tilbudet om skolefritidsordningen (SFO) er mangelfullt behandlet
i meldingen. Disse medlemmer er kjent med at kvaliteten
i SFO-tilbudene er evaluert av Nord-Trøndelagsforskning.
Denne rapporten påviste store kvalitetsforskjeller i tjenestetilbudet
landet over. Disse medlemmer vil understreke at komiteen
i Budsjett-innst. S. nr. 12 (2002-2003) ba Regjeringen om å komme
til Stortinget med en plan for utvikling av SFO. Disse medlemmer har
merket seg at departementet ikke ser at det er naturlig for sentrale myndigheter å utarbeide
en slik plan. Disse medlemmer vil likevel understreke
at selv om utformingen av SFO-tilbudet er et kommunalt ansvar, så har sentrale
myndigheter et overordnet ansvar for å sikre et godt SFO-tilbud
landet over. Disse medlemmer vil derfor enda en gang
be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for utviklingen
av SFO.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslo og innførte at kommunene står
fritt til å fastsette foreldrebetalingen for SFO. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i sin omtale av SFO,
viser til at kommunene nå kan gradere foreldrebetalingen
til SFO etter foresattes inntekt, hvis de ønsker dette. Disse
medlemmer vil påpeke at kvaliteten i SFO-tilbudene
i landet er av svært varierende kvalitet, jamfør
Nord-Trøndelagsforskning (Kvello og Wendelborg 2002). Disse
medlemmer vil også vise til at mange kommuner har økt
foreldrebetalingen betraktelig etter at Regjeringens forslag ble satt
i verk, og at mulige konsekvenser er at foreldre må si
opp tilbudet. Disse medlemmer mener at dette er en
beklagelig utvikling, i en tid der flere og flere benytter seg av
SFO-tilbudet, og da SFO-tilbudet har behov for å videreutvikles
og forbedres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til departementets omtale
av Skolefritidsordningen (SFO) i meldingen. Disse medlemmer mener
at SFO er en ordning som fortsatt skal være et frivillig
tilbud, og ordningen bør selvkostfinansieres av foreldrene. Disse
medlemmer er tilfredse med at SFO ikke gjøres til
en integrert del av skoledagen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og representanten Simonsen, mener at foreldre har
hovedansvaret for sine barns oppdragelse, og skolens opplæring
skal skje "i samarbeid og forståing med heimen" (opplæringsloven § 1-2). Flertallet mener at
lovbestemmelsen om foreldreråd må beholdes for å uttrykke
alle foreldres rett til samarbeid med skolen. Flertallet viser
til at flere studier påpeker at foreldrene har stor betydning
for elevenes prestasjoner på skolen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, mener at dette innebærer
at samarbeid med foreldre kan bidra til å realisere målene
for opplæringen i skolen (T. Nordahl).
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at forskning
samtidig har vist at foreldremedvirkningen i skolen er av varierende
kvalitet. I løpet av 1990-årene er det gjennomført
spørreundersøkelser for å avklare i hvilken
grad foreldre er tilfreds med samarbeidet mellom hjem og skole.
Mange foreldre og lærere har positive erfaringer fra samarbeidet,
men mange foreldre uttrykker at de er usikre på skolens
forventninger. Disse medlemmer er enig med departementet
i at det kan være hensiktsmessig med lokal frihet til å organisere
samarbeidet mellom skolen og foreldre. Foreldrerådet og
Samarbeidsutvalget (SU) i grunnskolen fungerer svært forskjellig
fra skole til skole. Ved flere skoler har samarbeidet blitt vitalisert
ved at skolene og foreldre har etablert lokale arenaer for samarbeid.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet går inn for at dagens bestemmelser om
samarbeidsutvalg og skoleutvalg erstattes av lovbestemmelser om
at skolen skal organisere samarbeidet mellom hjem, skole og elever
både på individ- og skolenivå.
Disse medlemmer ser det som viktig
at foreldre sikres reell medvirkning i skolens virksomhet og forutsetter
at den enkelte skole, i samarbeid med foreldrerådet, skal
organisere samarbeidet mellom skolen og foreldre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
forholdet mellom hjem og skole er av stor betydning. Disse
medlemmermener derfor at skolen
må utvikles i nært samarbeid med elevenes foresatte.
For at den enkelte elev skal sikres et best mulig læringsutbytte,
er det viktig at skolen benytter seg av sitt nærmiljø.
Her spiller elevens foresatte en nøkkelrolle. Disse
medlemmermener skolen har en
utfordring i å se på alle foreldre som en ressurs
i barnas læring og at foreldrenes rolle i elevenes opplæring
derfor bør styrkes. Med bakgrunn i forslaget om kontaktlærer
og inndeling i basisgrupper, mener disse medlemmerat det er kontaktlæreren som har
ansvaret for å sikre kontakten mellom den enkelte eleven
og de foresatte. Disse medlemmerhar
merket seg at betydningen av et velfungerende forhold mellom hjem
og skole understrekes flere steder i meldingen, men kan ikke se
at dette følges opp med konkrete tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, viser til at Kvalitetsutvalget
anbefaler å beholde de administrative strukturene hvor
foreldre deltar, samtidig som disse utvikles og styrkes. Flertallet støtter
dette og ber departementet opprettholde samarbeidsutvalg, foreldreråd
og skoleutvalg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at foreldrenes rolle
er viktig i utviklingen av en bedre skole. Disse medlemmer viser
til Regjeringens forslag om å fjerne opplæringslovens
bestemmelser om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg.
Etter disse medlemmers oppfatning vil dette ikke
bidra til økt foreldreengasjement, men snarere en utvikling der
de enkelte foreldre blir ombud kun for sitt eget barn og ikke deltakere
i et fellesskap. Disse medlemmer mener at vi bør
medvirke til foreldreengasjement som fremmer foreldrenes interesser,
der de bidrar aktivt i arbeidet om å skape et godt skolemiljø og
at skolen blir en skole som inkluderer alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen understreker at foreldrene er
skolens viktigste samarbeidspartner, og at rollen som viktigste samarbeidspartner
er en annen og langt mer omfattende enn den rollen departementet
tildeler foreldre gjennom omtalen som "medspiller".
Disse medlemmer viser til opplæringslovens formålsparagraf § 1-2
som innledningsvis lyder slik: "Grunnskolen skal i samarbeid og
forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane
osv".
Disse medlemmer registrerer at
departementet, i stedet for å sikre og styrke foreldrenes
innflytelse i grunnskolen, faktisk foreslår å gå motsatt
veg og stiller seg både uforstående og avvisende
til dette. Både undersøkelser og tilbakemelding
tyder på at holdninger og innstilling til foreldre blant
lærere og skoleledere er svært ulike. Rapporter
om hjem-/skolesamarbeid har nettopp pekt på behovet
for å styrke de formelle samarbeidsorganene. Disse
medlemmer har merket seg uttalelser fra FUG (Foreldreutvalget
for grunnskolen) samt fra mange FAUer (Foreldrerådets Arbeidsutvalg) over
hele landet.
Disse medlemmer er skeptisk til å overlate
ansvaret for etablering og innhold i hjem-/skolesamarbeid til
den enkelte skoleledelse.
Disse medlemmer vil utvide dagens
lovbaserte foreldremedvirkning i skolen og fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om å styrke foreldreinnflytelsen i grunnskolen
og den videregående skole.
Stortinget peker spesielt på at
dagens ordning med klassekontakter eller tilsvarende skal lovfestes,
og at samarbeidsutvalg i grunnskolen og skoleutvalg i videregående
skole utvides til å bli lovfestet driftsstyre der foreldrevalgte
representanter skal ha flertall."
Komiteen har merket
seg at departementet foreslår at Foreldreutvalget for grunnskolen
(FUG) skal videreutvikles til en fast arena på nasjonalt
nivå for å ivareta behovet for innflytelse og
medvirkning for foreldre. Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG)
er et rådgivende organ for departementet i saker som angår samarbeidet
mellom hjem og skole, jf. opplæringsloven § 11-9.
FUG driver et mangfoldig motivasjonsarbeid og ulike støtteaktiviteter
i skolen.
Komiteen ser det som et prinsipielt
problem at medlemmene av FUG er oppnevnt av staten og ikke valgt
direkte av foreldre. På den ene siden er FUG høringsinstans
og rådgiver for departementet på vegne av foreldrene,
og på den annen side skal FUG gi råd og informasjon
til foreldrene. En solid forankring nedenfra og kontakt med grunnplanet
er en hovedforutsetning for at et foreldreutvalg på nasjonalt
plan skal kunne fange opp aktuelle problemstillinger og fungere i
tråd med bredden og mangfoldet av elever og foreldre i
skolen.
Komiteen mener det er et viktig
anliggende å sikre at et fremtidig nasjonalt foreldreutvalg
får en sterkere demokratisk og representativ forankring
i måten FUG oppnevnes på.
Komiteen ber departementet utrede
ulike alternativer og fremme forslag som kan sikre FUG en mer representativ
forankring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen, viser til at FUG fungerer
i dag både som et rådgivende organ for departementet
og en interesseorganisasjon for de foresatte i skolesammenheng. Flertalletvil understreke at på tross
av denne dobbeltrollen, så har FUG ivaretatt sine oppgaver
på en god måte. Med bakgrunn i dette mener flertalletat FUGs rolle, ansvarsområder
og organisatoriske tilknytning og plassering opprettholdes.
Flertallet peker på at
LUFS - Landslaget for nærmiljøskolen gjør
et viktig arbeid for foreldre og elever på små skoler
og at statlig støtte må sikres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen vil videreføre
statlig støtte via departementet basert på nivået
i budsjettet for 2003.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har også merket seg
at departementet vil endre oppgavene til Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG). Disse
medlemmer mener også dette er tiltak som går
i feil retning i forhold til Fremskrittspartiets ønske
om økt foreldremedvirkning. Disse medlemmer ønsker
i stedet at FUGs oppgaver som interesseorganisasjon videreføres
og styrkes, og at det i en slik styrking er naturlig at FUG også ivaretar
rollen som rådgiver overfor sentrale myndigheter.
Disse medlemmer vil endre ordningen
med oppnevning fra departementet til valg av leder og styre foretatt
av og blant foreldrevalgte representanter i kommunene.
Disse medlemmer mener også at
FUGs mandat bør utvides til også å gjelde
videregående skole og viser til Kvalitetsutvalgets forslag
om "en rolleavklaring og utvikling av retningslinjer for hjem-skole-samarbeid
i hele grunnopplæringen".
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om videreføring og styrking av Foreldreutvalget
for grunnskolen som nasjonalt organ for foreldre med barn i grunnskolen
og videregående skole."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, peker på at skolen er elevenes arbeidsplass og
at det er viktig å påse at elevenes rettigheter
blir ivaretatt. Siden de fleste elever ikke har stemmerett, fungerer
heller ikke de folkevalgte som ombudsmenn for dem på samme
måte som for voksne. For å hindre at opplæringslovens
bestemmelser brytes og for å besørge informasjon
om rettigheter har enkelte fylker opprettet et elevombud. Flertallet mener
at elevombud kan ha en viktig funksjon, men mener at beslutningen
om å opprette et elevombud må fattes lokalt i
hvert enkelt fylke. Elevombudet må sikres ressurser til å kunne
informere elever om rettigheter samt å behandle henvendelser
og enkeltsaker.
Elevombudet vil kunne være en støttespiller
for elevrådene, legge til rette for økt elevmedvirkning
på alle plan og arbeide for å ivareta elevenes
rettssikkerhet.
Elevombudet skal inneha god kompetanse på de aktuelle
fagområder og være representativ for elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen peker på at økende
handlingsrom for skoleeier/skoleledelse samtidig øker
behovet for å ivareta elevers rettssikkerhet på en
god måte, selv med videreføring av dagens bestemmelser
i opplæringsloven om foreldreinnflytelse og rett til spesialundervisning.
Etter disse medlemmers syn er det i dag for mange
eksempler på at opplæringslovens bestemmelser
brytes og at tilsyn ikke fungerer. Disse medlemmer mener
det er et tydelig behov for et ombudsorgan uavhengig av politisk
og departemental styring. Etter disse medlemmers syn
vil dette også være nødvendig selv når
foreldrevalgte organ tildeles et selvstendig tilsynsansvar - slik disse
medlemmer igjen vil fremme forslag om - og selv når tilsyn
i offentlig regi bygges ut. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 25 (2003-2004) i forbindelse
med Dokument nr. 8:111 (2002-2003).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om opprettelse av et uavhengig skoleombud."
Komiteen mener at
det trengs en bevisst satsning på entreprenørskap
i skolen, og har merket seg at det er lansert en strategi for entreprenørskap
i opplæringen. Komiteen støtter
en slik satsing selv om planen synes å være lite
konkret. Komiteen understreker at et samarbeid med
bedrifter og næringslivets egne organisasjoner lokalt er
viktig for å utvikle motivasjon hos ungdom under utdanning
for å prøve ut nye ideer som kan gi nye arbeidsplasser.
Komiteen viser til at "Se mulighetene
og gjør noe med dem!" ble lansert 10. mai 2004 som Regjeringens strategi
for entreprenørskap i opplæringen.
Planen omfatter i alt 20 tiltak for de ulike
nivåene i utdanningssystemet, blant annet tiltak som samarbeid med
organisasjoner. Det må systematiseres og videreutvikles
på entreprenørskapsområdet. Den største aktøren
er Ungt entreprenørskap. Samarbeidet vil stimulere til økt
antall ungdoms- og studentbedrifter.
Andre tiltak er erfaringsspredning og utveksling
og etter- og videreutdanning for lærere. Lærere
skal bidra til å utvikle elevenes holdninger og ferdigheter
helt fra tidlig barneskole, og må derfor få gode
tilbud om både formell videreutdanning og uformell kompetanseutvikling
i form av kurs, hospitering og erfaringsutveksling.
Komiteen har merket seg at det
er lansert en strategi for entreprenørskap i opplæringen. Komiteen støtter
en slik satsing, og understreker at et samarbeid med bedrifter og
næringslivets egne organisasjoner lokalt er viktig for å utvikle
motivasjon hos ungdom under utdanning for å skape nye ideer
som også kan gi nye arbeidsplasser.
Komiteen viser til
at meldingen foreslår tiltak som samlet innebærer
omfattende endringer i grunnopplæringens struktur og innhold.
De økonomiske og administrative konsekvensene av disse
tiltakene er av ulik karakter. Enkelte av tiltakene kan beregnes
nøyaktig, mens det for andre tiltak er vanskeligere å fastslå alle
de økonomiske og administrative konsekvensene. Noen av
forslagene vil strekke seg over flere år avhengig av gjennomføringen
av de ulike tiltakene.
Komiteen mener at for å få gjennomført
de strukturelle og innholdsmessige endringene er det nødvendig
med omfattende kompetanseutvikling på en rekke områder
både for lærere, rådgivere og skoleledere.
Dette skyldes blant annet innføring av nye læreplaner,
2. fremmedspråk og bruk av nasjonalt kvalitetsvurderingssystem.
En økning av timetallet på barnetrinnet vil medføre økte
kostnader, likeså utvikling av nye læreplaner
og utskiftning av læremidler.
Komiteen merker seg at departementet
kommer tilbake til de budsjettmessige konsekvensene av tiltakene
i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet uttrykker en
bekymring over ressurssituasjonen i grunnskolen og i den videregående
opplæringen. Disse medlemmer vil understreke
at hovedgrunnen til den negative utviklingen er en stadig strammere kommuneøkonomi.
Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning underlig
at dette ikke vurderes i stortingsmeldingene.
Disse medlemmer mener at det
særlig er reduksjonen i undervisningstilbudet, stadig større
elevgrupper og lavere lærertetthet som er bekymringsfullt.
Tall fra utdanningsforbundet viser at antall lærertimer
i grunnskolen har gått ned i absolutte tall siste året,
samtidig som elevtallet har økt. Regnet fra skoleåret
1997-1998 til skoleåret 2002-2003, er reduksjonen i antall lærerårsverk
per elev på 8,9 pst. Disse medlemmene vil
også påpeke at Utdanningsforbundet videre viser
at fra skoleåret 1997-1998 til skoleåret 2003-2004
har antallet kommunale grunnskoler blitt redusert med 112, mens
antallet private grunnskoler har økt i samme periode med
48. En slik økende privatisering er etter disse
medlemmenes oppfatning ikke ønskelig.
Disse medlemmer understreker
at det er flere forslag og forhold i meldingen som vil medføre betydelige
kostnader for kommunene. Det er derfor nødvendig med en
grundig gjennomgang og kostnadsberegning av alle endringene i forkant
av iverksetting. Disse medlemmer mener at en forutsetning
for at endringene skal realiseres er at alle tiltakene er fullfinansiert. Disse
medlemmer er også opptatt av at fylkeskommunens
inntekter sikrer grunnlaget for den sterke veksten i elevtallet
i videregående opplæring, samt voksnes rett til
videregående utdanning.
Disse medlemmer viser til låneordningen
for skolebygg. Disse medlemmer vil påpeke
at økt metodefrihet og mer fleksibel bruk av undervisningstiden
vil kunne kreve en modernisering av skolebyggene rundt i landet.
Disse medlemmer forutsetter at
nye tiltak i grunnopplæringa følges opp med forskning
fra starten, tilsvarende Reform 94 og Reform 97, med evaluering underveis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg at av de økonomiske
oppfølgningene av de endringer som meldingen innebærer, er
det kompetanseutvikling for lærere som er mest konkret
omtalt. Disse medlemmer viser til sitt forslag om
konkretisering av den økonomiske oppfølgning vedrørende
dette punktet fremsatt under pkt. 2.9.
Disse medlemmer forutsetter at
varslet timetallsutvidelse i grunnskolen dokumenteres finansiert
i årlige statsbudsjett. Disse medlemmer har
merket seg departementets anslag på at samlede utgifter
til utvikling av nye læreplaner for hele grunnopplæringen totalt
antas å ville utgjøre ca. 120 mill. kroner og
forutsetter at utgiftene dekkes i takt med ferdigstillelse til oppstart
av ulike skoleår med rapportering i de enkelte årlige
budsjetter.
Disse medlemmer har videre merket
seg at meldingen også erkjenner at tiltak som varsles vil
medføre behov for raskere utskiftning av lærebøker,
men at finansiering henvises til de årlige budsjetter.
Disse medlemmer ønsker
en tydeligere og mer forpliktende økonomisk plan også for
finansiering av nødvendig utskiftning av læremidler.
Skal nye læreplaner virke på en god måte
må det også sikres at de lærebøker
som skal til kommer på plass hurtig og for alle elever.
Samtidig minner disse medlemmer om
at den gjeldende bokbransjeavtalen går ut i 2004 og at
denne avtalen også påvirker prisnivået
for skolebøker i hele grunnutdanningen. Disse medlemmer finner
det naturlig at Regjeringen også ser på tiltak
som kan legge til rette for bedre konkurranse for å redusere
prisen på skolebøker
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om tiltak for å sikre bedre konkurranse på markedet
for skolebøker og plan for å sikre finansiering
av utskiftning av lærebøker innenfor grunnopplæringen som
følge av de tiltak som følger av vedtak knyttet
til St.meld. nr. 30 (2003-2004)."
Disse medlemmer viser til at
to viktige strukturelle forhold påvirker økonomien
i grunnutdanningen. Det ene forholdet er grunnutdanningens lengde. Disse
medlemmer viser til sine merknader og forslag under pkt.
2.5 og minner om at forslaget om utdanningslengde på 12
i stedet for 13 år vil gi grunnutdanningen ca. 3 500 mill.
kroner mer hvert år. Det andre forholdet er selve finansieringssystemet.
Videre viser disse medlemmer til
at Regjeringen i St.meld. nr. 33 (2002-2003) om ressurssituasjonen
i skolen avviste endringer i finansieringssystemet men lovet å følge
utviklingen i ressurssituasjonen meget nøye. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til sine forslag i Innst.
S. nr. 45 (2003-2004).
Disse medlemmer har merket seg
Kvalitetsutvalgets merknader til Regjeringens standpunkt i St.meld.
nr. 33 (2003-2004) om ikke å endre dagens finansieringssystem. Disse
medlemmer deler utvalgets oppfatning om at finansieringssystemet
for grunnopplæringen er under press, bl.a. fordi andre
sektorer bruker øremerkede midler. Disse medlemmer har
merket seg at utvalget peker på enten øremerking
eller stykkpris som alternativt system til dagens rammefinansiering. Disse
medlemmer ønsker innført stykkprisfinansiering
og viser til at dette systemet brukes innenfor utdanningssektoren
til frittstående skoler og til institusjoner innenfor høyere utdanning
samt innenfor områder som arbeidsledighetstrygd, sykepenger
og uføretrygd. Disse medlemmer mener en
av hovedfordelene med et stykkprisbasert finansieringssystem vil
dekke det reelle behovet fra utdanningssøkende. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til de akutte problemene
med finansiering av behovet for plasser i videregående
skole grunnet store årskull og vanskelig økonomi
i landets fylkeskommuner. Stykkprisfinansiering ville etter disse
medlemmers syn løse nettopp slike dimensjoneringsproblemer
med direkte kobling mellom staten og de som har rett på tjenesten
og derved uavhengig av eierens økonomi og prioriteringer.
Disse medlemmer viser til at
en slik finansieringsmodell også vil sørge for
full likebehandling av skoler i privat eie og skoler i offentlig
eie. Disse medlemmer viser til at dagens ordning
gir private skoler ca. 85 pst. av ressursbruken i offentlig skole
og intet bidrag til kapitalutgifter. Etter disse medlemmers syn
er dette en urimelig og udemokratisk forskjellsbehandling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen sak om innføring av en stykkprisfinansiering
i grunnskole og videregående opplæring som skal
omfatte både driftsutgifter og kapitalutgifter. Stortinget
ber Regjeringen vurdere hvordan stykkprisen skal tilpasses størrelsen
på skolen, elevenes individuelle behov for tilpasset opplæring
og om ordningen skal inkludere et basisbeløp pr. skole
som en grunnfinansiering."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Dokument nr. 8:2 (2002- 2003) og til Innst. S. nr. 109 (2002-
2003) der Sosialistisk Venstreparti foreslo å innføre økonomiske
minstestandarder. Det vises også til Innst. S.
nr. 45 (2003- 2004). Disse medlemmer viser til at
ressursinnsatsen i grunnskolen er høy. Den ligger på nivå med
andre europeiske land det er naturlig å sammenligne seg
med. Nasjonalinntekten fordelt på antall innbyggere viser
at Norge er et av verdens rikeste land. Postindustrialiserte land
er i sterkere grad kunnskapsdrevet og mer kunnskapsintensive enn
andre nasjoner. Det er derfor en nødvendighet at Norge
ligger helt på toppen når det gjelder satsning
på utdanning og forskning. Det ville vært et alvorlig
faresignal dersom ressursinnsatsen i skolen var lavere enn det andre
postindustrialiserte land bruker.
Ressursbruken i grunnskolen har vært
forholdsvis stabil de siste fem årene. Kommunene har lengst
mulig skjermet grunnskolen mot nedskjæringer, jf. St.meld. nr.
33 (2002-2003) Om ressurssituasjonen i grunnopplæringen.
Tendensen de to siste årene er likevel at også grunnskolen
utsettes for økonomiske kutt.
Disse medlemmer viser til modellen
som ble antydet i Dokument nr. 8:2 (2002-2003). Beregninger med
grunnlag i modellen viste at den samlet ville gi skolene økte
ressurser i størrelsesorden 1,5-2 mrd. kroner til drift
og utstyr/undervisningsmateriell. Modellen tok ikke hensyn
til den utvidelse av skoledagen som er skissert fra disse
medlemmer i denne innstillingen. Disse medlemmer antar at økt
lærertetthet slik modellen la opp til, og utvidelse av
skoledagen samlet vil øke grunnskolens driftsutgifter med
3-4 mrd. kroner per år. I tillegg kommer utgifter til kompetanseheving og
til omfattende investering i undervisningsmateriell i forbindelse
med innføring av reformen. Disse medlemmer vil
understreke at forslagene om å fjerne eksamen i grunnskolen,
samt at de nasjonale prøvene vil få et mindre
omfang, vil gi innsparinger som kan settes inn som økte
driftsutgifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at skyss av skoleelever ble overført
fra kommunene til fylkeskommunene i 1986. Bakgrunnen for overføringen
var at en ønsket bedre samordning av det samlede rutetilbudet.
Kommunene er ofte for små til å kunne se ruteopplegget
i sammenheng, og de vil dessuten ofte være altfor små i
forhandlinger med trafikkselskapene om kjøp av tjenester.
Det ble derfor vurdert slik at det finansielle ansvaret for skoleskyssen burde
legges til et forvaltningsnivå som er større enn kommunen.
Flertallet viser til at Nordlandsforskning
har, på oppdrag fra departementet, undersøkt sammenhengen mellom
skolenedleggelser og skyssansvar. Rapporten viser ingen entydig
sammenheng mellom skolenedleggelser og endring i kostnaden til skyssdrift
eller fordeling av kostnadsendringene mellom fylkeskommunene og
primærkommunene. Nordlandsforskning uttaler at de
"i liten grad finner belegg for å hevde
at primærkommunene velter vesentlige kostnadsbyrder over
på fylkeskommunene. Dette kan således være
et argument for at dagens ordning fungerer tilfredsstillende."
Flertallet viser til at departementet
i St.prp. nr. 1 (2003-2004) sier de vil følge situasjonen,
og komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak dersom situasjonen
skulle endre seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til at finansiering av
skoleskyss for grunnskoleelever fortsatt ligger hos fylkeskommunen. Disse
medlemmer mener det er en bedre løsning at ansvar
for både drift og skyssutgifter ligger hos kommunen og
derved hos de fleste skoleeiere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
legge frem en sak angående overføring av ansvar
for skoleskyss for grunnskoleelever fra fylkeskommunene til kommunene
inntil stykkprisfinansiering av grunnopplæringen er gjennomført."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Eleven skal tilhøre en basisgruppe, som en kontaktlærer har ansvaret for. Gruppen skal sikre eleven grunnleggende sosial tilhørighet og maksimalt omfatte 12 15 elever.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen følge opp Kvalitetsutvalgets forslag om å innføre en basiskompetanse i grunnopplæringen. Denne basiskompetansen skal bestå av elementer som går på tvers av fagene og som vil være en viktig del av opplæringen i alle fag. Elementene er:
-
– Ferdigheter i lesing, skriving, regning og tallforståelse.
-
– Ferdigheter i engelsk.
-
– Digital kompetanse.
-
– Læringsstrategier og motivasjon.
-
– Sosial og kulturell kompetanse.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om lovforbud mot reklame i lærebøker i grunnskolen og den videregående skolen.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen opprette en ordning for utstyrskjøp/læremiddelstøtte/utlån av læremidler i videregående skole som skal administreres av fylkeskommunen. Det må sikres at bruken av midlene skal redusere utgiftene til læremidler, forskjellene mellom studieretningene, og utgiftsreduksjonene skal være minst like store som de midlene fylkeskommunen mottar fra staten.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen øke timetallet i barneskolen med seks uketimer fra og med skoleåret 2005/2006, og med ytterligere seks uketimer fra og med skoleåret 2006/2007.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av opplæringsloven § 3 1 slik at en søker får rett til sitt førstevalg til grunnkurs.
Forslag fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om et nytt frittstående tilsyn for grunnopplæringen, der både en løsning innenfor NOKUT og en løsning med en ny selvstendig enhet vurderes.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding med tiltaksplan for å redusere uro og mobbing i norsk grunnopplæring.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om ressurstildeling og ressurssikring for den enkelte elev i grunnopplæringen.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget om hovedprinsipp og hovedutforming av nye læreplaner som skal utarbeides som oppfølgning av St.meld. nr. 30 (2003-2004).
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre nødvendige tiltak slik at obligatorisk opplæring i skriftlig sidemål utgår og muntlig sidemålsundervisning videreføres som en integrert del av norskundervisning i hovedmål.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen innføre IKT som obligatorisk fag i grunnskolen fra og med 5. klasse.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen gjennom forskriftsendring innføre karakterer for orden og atferd fra og med 3. klassetrinn og med oppstart i siste halvdel av skoleåret 2004/2005.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen gjennom forskriftsendring legge til rette for at det gis karakterer i basisfag i grunnskolen fra og med 5. klassetrinn.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen basere utarbeidelsen av nye læreplaner på en 9-årig grunnskole og en 3-årig videregående skole, i alt 12 års grunnopplæring. Stortinget legger til grunn at årlige ressurser som i dag brukes på det 13. året i grunnutdanningen, i sin helhet brukes til styrking av grunnopplæringen. Stortinget forutsetter at Regjeringen snarest legger frem en egen melding om organisering og rammeverk av 12 årig grunnopplæring.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med foresattes representanter legge frem forslag til mulige nasjonale ordninger vedrørende innføring av et daglig skolemåltid for alle elever i grunnopplæringen.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen melding om rådgivningstjenesten i grunnopplæringen.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en egen sak om innføring av fritt skolevalg i videregående skole basert på en modell med stykkprisfinansiering.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak vedrørende organisering og finansiering av videregående opplæring i utlandet.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen legge frem en grundig gjennomgang av spesialundervisningens plass i norsk skole, herunder en vurdering av ressursbruk og resultater samt det statlige støttesystemets organisering og virksomhet.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om utvikling av alternative skoletilbud for elever med alvorlige adferdsvansker.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge lærerutdanningen i tråd med det nye gradssystemet, slik at bachelorutdanning gir kompetanse til å undervise i 1.-4. klassetrinn og at mastergrad gir kompetanse til å undervise i alle klassetrinn.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen innrette lærerutdanningen slik at det i undervisningens tre første år gjennomføres obligatorisk undervisning med 180 studiepoeng inndelt som følger: pedagogikk 30, ledelse 30, norsk 35, matematikk 35, grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring 20 og KRL 30 studiepoeng.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en ordning med sertifisering av lærere etter ett års arbeid som lærer fra avsluttet lærerutdanning, i henhold til kriterier gitt av NOKUT.
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen melding om oppfølgning av kompetansereformen med spesiell vekt på avklaring av aldersgrense for voksnes rett til grunnopplæring, finansieringssystem for slik rett og fylkeskommunenes praktisering.
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om å styrke foreldreinnflytelsen i grunnskolen og den videregående skole.
Stortinget peker spesielt på at dagens ordning med klassekontakter eller tilsvarende skal lovfestes, og at samarbeidsutvalg i grunnskolen og skoleutvalg i videregående skole utvides til å bli lovfestet driftsstyre der foreldrevalgte representanter skal ha flertall.
Forslag 27
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om videreføring og styrking av Foreldreutvalget for grunnskolen som nasjonalt organ for foreldre med barn i grunnskolen og videregående skole.
Forslag 28
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om opprettelse av et uavhengig skoleombud.
Forslag 29
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om tiltak for å sikre bedre konkurranse på markedet for skolebøker og plan for å sikre finansiering av utskiftning av lærebøker innenfor grunnopplæringen som følge av de tiltak som følger av vedtak knyttet til St.meld. nr. 30 (2003-2004).
Forslag 30
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om innføring av en stykkprisfinansiering i grunnskole og videregående opplæring som skal omfatte både driftsutgifter og kapitalutgifter. Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan stykkprisen skal tilpasses størrelsen på skolen, elevenes individuelle behov for tilpasset opplæring og om ordningen skal inkludere et basisbeløp pr. skole som en grunnfinansiering.
Forslag 31
Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem en sak angående overføring av ansvar for skoleskyss for grunnskoleelever fra fylkeskommunene til kommunene inntil stykkprisfinansiering av grunnopplæringen er gjennomført.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 32
Eksamen i sidemål vert å oppretthalde i grunnskole og vidaregåande skole så lenge ein brukar eksamen i hovudmål.
Forslag 33
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at den informasjon som gis fra nasjonale prøver, kun skal baseres på et statistisk representativt utvalg av elever.
Forslag 34
Dei nasjonale prøvene i lesing og skriving skal omfatte lesing og skriving på hovudmål og sidemål.
Forslag 35
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en tilskuddsordning som fullfinansierer gratis frukt og grønnsaker daglig til alle elever på barnetrinnet og ungdomstrinnet. Tilskuddsordningen kanaliseres gjennom Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 36
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til ny formålsparagraf i opplæringsloven med utgangspunkt i formuleringene til skolegruppa under Verdikommisjonen. Forslaget må avspeile at Norge er blitt et flerkulturelt og pluralistisk samfunn og må kunne samle bred oppslutning fra ulike tros- og livssynssamfunn.
Forslag 37
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov- og læreplanverk, slik at ordningen med sentralt gitte skriftlige avgangsprøver i grunnskolen kan erstattes med mappeevaluering.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 38
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av opplæringsloven § 3 1 slik at søkere får rett til inntak på ett av de to utdanningsprogrammene de har prioritert.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem
en sak om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg.
II
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2005 legge fram en framdriftsplan for oppfølgingen
av kompetanseutviklingstiltakene og tidsperiode for bruk av de anslåtte
kostnadene i St.meld. nr. 30 (2003-2004).
III
St.meld. nr. 30 (2003-2004) - kultur for læring
- vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 11. juni 2004
Rolf Reikvam
leder |
Elsa Skarbøvik
ordfører |