Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Reidun Gravdahl, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg
og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Mette Korsrud, Inge
Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra
Fremskrittspartiet, Harald Espelund og Christopher Stensaker, fra
Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen,
fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til de grunnleggende endringene
i rammebetingelsene for det nordiske samarbeidet som følge
av utvidelsene av NATO og EU våren 2004. Begge utvidelsene
vil kunne bidra til å styrke det nordiske sikkerhetsfellesskapet
og støtte fremveksten av en nordisk identitet på stadig
flere politiske saksområder. Forholdet til Russland er
av avgjørende betydning for både nordisk og europeisk
sikkerhet. Å integrere Russland i både nordiske
og europeiske samarbeidsordninger er derfor av stor betydning. Komiteen vil
derfor gi sin tilslutning til nærområdestrategien
fra Nordisk Ministerråd slik den står beskrevet
i meldingen. Det er etter komiteens syn også viktig å ta
i betraktning det "videre" nærområdet konkret
knyttet til utviklingstrekkene i Hviterussland og Ukraina. Som i
Russland er utfordringene her knyttet til demokratisering, markedsøkonomi,
miljøsikkerhet og internasjonalt samarbeid.
Komiteen vil i denne sammenhengen
også peke på de sammenhenger som eksisterer mellom
EUs nordlige dimensjon og regionale samarbeidsorganer som Nordisk
Ministerråd, Arktisk Råd og Barentsrådet.
Hensikten med disse samarbeidstiltakene er å bygge ned
de gamle skillelinjene mellom øst og vest og samtidig bygge
ut felleseuropeiske styringsmekanismer på både regionalt
og europeisk nivå. Målsettingen må derfor, etter komiteens syn,
være at relasjonene mellom Norden og Russland blir best
mulig, slik at felles utfordringer kan håndteres på en
mest mulig hensiktsmessig måte.
Det er mot en slik bakgrunn en høy
grad av komplementaritet mellom EUs nordlige dimensjon og Nordisk Ministerråds
kommende Russlandprogram. Derfor er det av stor betydning at begrepet
"nordisk nytte" får et mest mulig konkret innhold. Som
beskrevet i meldingen innebærer dette begrepet at de nordiske
landene oppnår mer ved å samarbeide enn ved å handle
hver for seg. For at dette skal lykkes, kreves det, etter komiteens syn,
at de ulike regionale og felleseuropeiske samarbeidsmekanismene
utfyller hverandre.
Mot denne bakgrunn er derfor komiteen tilfreds med
at målsettingene for Nordisk Ministerråds samarbeid
med de baltiske land nå i all hovedsak må betraktes
som oppnådd. Komiteen er også tilfreds med
at samarbeidet med de baltiske land i fremtiden skal få en
mer langsiktig og fullt ut jevnbyrdig karakter, hvor aktiviteter
planlegges og finansieres i fellesskap.
Komiteen vil også påpeke
de store miljøutfordringene som de nordiske land og Russland
står overfor i nord. Mot denne bakgrunn er komiteen særdeles tilfreds
med at Russland nå har sagt seg villig til å ratifisere
Kyoto-protokollen. Uten russisk ratifikasjon ville hele avtalen
ha hatt en usikker fremtid, og med det også arbeidet for å få begrenset
klimagassutslippene. Russland står for rundt 17 pst. av
verdens utslipp. Med denne russiske tilslutning blir nå Kyoto-protokollens målsettinger
lettere å nå.
Konsekvensen av dette er at det da blir langt
lettere å samarbeide om håndteringen av felles
miljøutfordringer slik dette eksempelvis kommer til uttrykk
i Barentsrådet og i Arktisk Råd. Komiteen viser
her til meldingens omtale av handlingsplanen mot forurensning
av Arktis. Et viktig mål med denne handlingsplanen er å bistå Russland
slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale
miljøavtaler av betydning for forurensning i Nordområdene.
Mot denne bakgrunn støtter komiteen meldingens beskrivelser
av norske interesser knyttet til utdypingen og videreutviklingen
av samarbeidet i Arktisk Råd. De norske interessene er
først og fremst knyttet til at dette rådet skal
bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart
samarbeid.
Komiteen vil også understreke
betydningen av det arbeidet som gjøres for å bygge
ned grensehindringene mellom de nordiske land. Komiteen er
av den oppfatning at det arbeidet som nå gjøres
i Øresund-regionen for å gjøre denne
regionen til en "felles arbeidsplass", bør være
et forbilde for hvordan dette arbeidet kan drives fremover. Komiteen vil
også vise til de konklusjonene som trekkes i rapporten
"Nordboernes rettigheter", der de gjenstående grensehindringene
beskrives og analyseres. Som denne rapporten er også komiteen av
den oppfatning at god informasjon trolig er den viktigste enkeltfaktor
i forbindelse med grensehindringer. Det er komiteens mening
at nedbyggingen av grensehindringene i Norden er viktig for utviklingen
av en felles nordisk identitet og samhørighet. Mot denne
bakgrunn representerer også det nordiske samarbeidet, etter komiteens syn,
en egenverdi som bør videreføres og videreutvikles
uavhengig av andre samarbeidskonstellasjoner.
Dette vil også ha økonomiske
konsekvenser i den forstand at et godt funksjonerende nordisk hjemmemarked
vil være en forutsetning for at bedrifter kan gå ut
og konkurrere internasjonalt. Mot denne bakgrunn støtter komiteen også det
arbeid som skal gjøres i tiden som kommer når
det gjelder å bygge ned de eksisterende grensehindringene
for næringslivet. Samtidig er det, som meldingen også understreker, viktig å bidra
til at Norden utvikles til en region hvor mennesker, kunnskap og
kompetanse, innovasjon og kapital kan flyte fritt. Mot en slik bakgrunn
ser komiteen frem til de konklusjoner som etter hvert vil
bli trukket om det felles nordiske arbeidsmarkedet også skal
omfatte nordboere med permanent oppholds- og arbeidstillatelse i
ett av de nordiske land. Komiteen erkjenner imidlertid
at dette arbeidet foreløpig har stanset opp som følge
av at fire av de nordiske landene har tatt i bruk overgangsordningene som
følge av utvidelsen av EU og EØS. Komiteen vil
likevel være av den oppfatning at dette arbeidet bør videreføres
i takt med at disse overgangsordningene avvikles.
Til tross for at de nordiske land har ulike tilknytningsformer
til EU og NATO, setter likevel disse institusjonene nye rammer for
det nordiske samarbeidet. Komiteen er derfor enig
i at det nordiske samarbeidet er en helt vesentlig hjørnestein
i Norges europapolitikk. På bakgrunn av at de nordiske land
på mange områder deler felles verdier, er derfor mulighetene
til stede for at EUs utvikling kan påvirkes i en retning
som fra nordisk hold anses for å være formålstjenlig.
I forbindelse med EUs nye konstitusjonelle traktat har det kommet
inn mange elementer som etter komiteens syn vil bidra
til å trekke EU lenger i demokratisk retning. Komiteen viser
her til de nye bestemmelsene i Konstitusjonen som styrker de nasjonale
parlamentenes rolle i EUs lovgivningsprosess. I tillegg øker åpenheten
i Rådets lovgivende arbeid, og borgernes rettigheter styrkes.
I denne forbindelse vil komiteen i særlig
grad trekke frem charteret for fundamentale rettigheter, som er
innskrevet i Konstitusjonens andre del.
Mot denne bakgrunn forsterkes viktigheten av
et nordisk samarbeid som følge av at EU-prosessen utvikles til å bli
det vesentligste europeiske fellesprosjekt.
Også det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet
styrkes. Komiteen vil i særlig grad fremheve
viktigheten av at Sverige og Finland deltar i NATOs PARP-prosess
(Planning and Review Process) som er en del av deres deltakelse
i NATOs Partnerskap for fred (PfP). PARP-prosessen bidrar til at
Sverige og Finland lettere kan delta i NATO-ledede operasjoner av fredsbevarende
karakter. I tillegg vil komiteen fremheve viktigheten
av både NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military
Peace Support) og SHIRBRIG (Multinational Stand-by High Readiness Brigade
for UN Operations). Alle disse samarbeidstiltakene bidrar til å redusere
noen av de ulempene som oppstår som følge av at
ikke alle de nordiske landene har en felles sikkerhetspolitisk forankring
i NATO. Komiteen vil dermed uttrykke sin støtte
til et forsterket nordisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.
I særlig grad blir det viktig å forsøke å begrense
de ulempene som oppstår som følge av ulik sikkerhetspolitisk tilknytning.
Styrkingen av det nordiske samarbeidet på det sikkerhets-
og forsvarspolitiske området har også implikasjoner
for EUs videreutvikling av sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk
(ESDP). Også i denne sammenheng vil komiteen fremheve
viktigheten av at dette samarbeidet utvikles i nært samarbeid
med NATO. Komiteen vil i særlig grad påpeke
at en må unngå uheldige dupliseringer mellom disse
to organisasjonene. Samtidig vil komiteen si seg
enig i meldingens omtale av at Norden i økende grad har felles
utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.
Det er etter komiteens mening
av stor betydning at de nordiske landene også samarbeider
om utviklingspolitikken. Komiteen vil i
denne sammenhengen gi sin tilslutning til meldingens omtale av et økt giversamarbeid. Komiteen vil
også vise til St. meld. nr. 35 (2003-2004) Felles kamp
mot fattigdom - En helhetlig utviklingspolitikk. Komiteen vil
i denne sammenheng også vise til denne meldingens omtale
av det norsksvenske samarbeidet om bistand til Malawi. Siden januar
2002 har Norge forvaltet all svensk bistand til dette landet. Det
felles landprogrammet omfatter godt styresett, helse, hiv/aids
og offentlig økonomiforvaltning. Norge og Sverige finansierer halvparten
av fellesprogrammet hver. Både svenske og norske institusjoner
er involvert i samarbeidet, og den norske ambassaden bruker begge
lands ekspertise. Delegert samarbeid innebærer at Sverige
i dette tilfellet delegerer myndighet til Norge for forvaltning
av sin bistand til Malawi. En slik arbeidsdeling gjøres
på programnivå mellom Norge og Sverige i mange
land, men det er kun i Malawi dette skjer for hele bistanden til
et land. Mot denne bakgrunn mener komiteen at der dette
er hensiktsmessig, bør en slik type samarbeid også prøves
i andre land.
Komiteen vil også vise
til at det i den senere tid har vært en diskusjon om man
skal etablere et nordeuropeisk parlamentarisk samarbeidsorgan. Komiteen er
av den oppfatning at dette kan være et positivt tiltak dersom
det kan bidra til å strømlinjeforme og rasjonalisere
de allerede eksisterende samarbeidsstrukturer. Komiteen mener
likevel at mye gjenstår før en kan etablere et
slikt organ. Det må eksempelvis avklares hva et slikt organ
kan gjøre i forhold til de eksisterende organene. Videre
bør det avklares hvilke land og regioner som skal være
representert og hvor de geografiske grensene for samarbeidet skal
gå.
Komiteen mener på denne
bakgrunn at det er behov for å utrede muligheten for å etablere
et parlamentarisk partnerskap for Nord-Europa, og ber Regjeringen
komme tilbake med en vurdering av dette i neste års stortingsmelding
om det nordiske samarbeidet.