Flere FN-resolusjoner, blant andre 242 (1967),
338 (1973), 446 (1979), 1322 (2000), 1397 (2002), 1402 (2002), 1403
(2002), 1405 (2002), 1435 (2002), 1515 (2003), 1544 (2004) gir Israel
pålegg om å trekke seg ut av de okkuperte områdene,
understreker Genève-konvensjonens bestemmelser eller retter
kritikk mot Israel. Resolusjon 476 (1980) retter kritikk mot de israelske
tiltakene for å endre Jerusalems status, herunder anneksjonen
av Øst-Jerusalem.
Fjerde Genève-konvensjon stadfester
at en okkupasjonsmakt ikke har lov til å bosette egen sivilbefolkning i
okkuperte områder. De israelske bosettingene i de okkuperte
områder er derfor folkerettsstridige. Dette ble også understreket
av utenriksminister Jan Petersen i svar på spørsmål
fra Kristin Halvorsen i Stortinget 9. januar 2002.
I svar til samme representant 10. juni 2002
bekreftet utenriksministeren at det etter Regjeringens oppfatning i
utgangspunktet foreligger en formell rett til å tilbakevende
for de palestinske flyktningene. Israel har stilt seg avvisende
til dette. Resolusjon 194 (1948) fra FNs generalforsamling, artikkel
11, gir de palestinske flyktninger som ønsker det, rett
til å "vende tilbake til sine hjem". Fjerde Genève-konvensjons
art. 49, samt alminnelig folkerett, innebærer at en stat
ikke lovlig kan utdrive en befolkning som er under dens kontroll, slik
det skjedde under etablering av staten Israel. De palestinske flyktningene
utgjør verdens eldste og største flyktningbefolkning.
Nærmere fire millioner er registrert av FN som
flyktninger. En stor andel av disse lever i fattigdom. Israel har
fraskrevet seg ansvar for disse flyktningene, og nekter dem tilbakevending.
Den israelske regjeringen viser få tegn
til å ville etterkomme FNs resolusjoner eller henstillinger
fra en rekke land og organisasjoner om å endre sin folkerettsstridige
praksis. Det gis få signaler fra israelske myndigheter
som tyder på vilje til forhandlinger.
Situasjonen i Midtøsten må nå karakteriseres
som svært alvorlig både når det gjelder
graden av politisk fastlåsthet, når det gjelder
sikkerhetssituasjonen for befolkningen på begge sider av
konflikten, den sosiale og økonomiske situasjonen i de
okkuperte områdene, og situasjonen for de palestinske selvstyremyndighetene.
Den palestinske presidenten Yassir Arafat var i to år fratatt
sin bevegelsesfrihet.
Ikke bare skaper en stadig mer tilspisset konflikt problemer
for innbyggerne i de okkuperte områdene og Israel. Konflikten
bidrar også til ustabilitet i hele regionen. Konflikten
har konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet, blant annet
ved at den internasjonale kampen mot terror etter forslagsstillernes
oppfatning er avhengig av at denne konflikten løses.
Forslagsstillerne mener at det i tillegg til
diplomatiske og politiske bestrebelser er nødvendig at
Israel møter sanksjoner fra det internasjonale samfunnet
dersom de ikke endrer sin politikk.
For å komme fram til en rettferdig
løsning som kan lede til varig fred, bør det internasjonale
samfunnet etter forslagsstillernes oppfatning legge økt
press på Israel for at Israel i større grad skal
godta palestinernes formelle rettigheter som et gitt utgangspunkt
for forhandlingene.
Forslagsstillerne understreker at en endelig
løsning for konflikten i Midtøsten må oppnås
gjennom forhandlinger, men at det i dag synes nødvendig
at å legge press på Israel for å få en økt
vilje til forhandlinger. Forslagsstillerne mener derfor at det både
av hensyn til å bringe bevegelse i fredsprosessen i Midtøsten,
og av hensyn til respekten for folkeretten, er nødvendig å reise
en internasjonal debatt om sanksjoner mot Israel.
Det siste tiåret har Sikkerhetsrådet
vedtatt sanksjoner mot en rekke land når diplomatiske virkemidler
ikke har ført fram: mot Irak, eks-Jugoslavia, Libya, Haiti, Liberia,
Rwanda, Somalia, UNITA-styrkene i Angola, Sudan, Sierra Leone, Afghanistan,
Eritrea og Etiopia. Israel har gjennom årene gjort seg
skyldig i omfattende brudd på folkeretten, men er ikke
sanksjonert på en systematisk måte fra det internasjonale
samfunnet. Det at de land som opptrer i strid med folkeretten møtes med
så ulike reaksjoner, oppfattes av mange som at en har å gjøre
med "doble standarder" og bidrar etter forslagsstillernes oppfatning
til å undergrave landenes respekt for FN.
Mot Irak ble det i perioden 1991-2003 innført
svært omfattende økonomiske sanksjoner uten at
dette ga synlige resultater i positiv retning. Erfaringene fra dette sanksjonsregime
viser at det er viktig at sanksjoner er målrettede og rammer
den politiske og økonomiske eliten som står ansvarlig
for handlingene det internasjonale samfunnet ønsker å sanksjonere.
Generelt viser erfaringene med økonomiske sanksjoner at
de har større virkning i velstående demokratier
enn fattige diktaturer.
Under apartheidregimet i Sør-Afrika
vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner. Det er
en utbredt oppfatning at sanksjonene bidro til å velte
apartheidregimet, ikke minst på grunn av det internasjonale
politiske fokuset sanksjonene bidro til.
Ulike former for forbrukerboikotter er initiert
i flere land. Forslagsstillerne støtter slike initiativ
som et uttrykk for folkelig protest mot den urett som israelske myndigheter
er ansvarlig for. Forslagsstillerne mener at statlige sanksjoner
bør samordnes internasjonalt, og at det er ønskelig
med mandat fra FN dersom sanksjonene er omfattende. Enkelte statlige
tiltak mener forslagsstillerne likevel det er nødvendig å gjennomføre uavhengig
av hvilken internasjonal samordning man vil lykkes i å få til.
Dette er i første rekke stans i import og eksport av forsvarsmateriell
til Israel fordi dette etter forslagsstillernes oppfatning medfører
en støtte til et militært apparat som Israel i
dag bruker på en brutal og ofte folkerettsstridig måte.
Det vises i denne sammenheng til at Israel omfattes av det norske
eksportforbudet mot eksport av våpen og forsvarsmateriell
til land i krig, men at Forsvaret de siste årene har gjort
en rekke innkjøp av forsvarsmateriell fra Israel.