Arbeidet med samfunnssikkerhet skal være
gjennomgripende innen alle sektorer og hver enkelt virksomhet. Hovedprinsippet
i arbeidet med samfunnssikkerhet er at det departement som har ansvar
for en sektor til daglig, også har ansvaret for beredskapsplanlegging
og eventuell iverksettelse av beredskapstiltak i en krisesituasjon.
I tillegg til dette har Justisdepartementet et samordnings- og tilsynsansvar.
Justisdepartementets rolle på samfunnssikkerhets-området
er forankret i:
– kongelig
resolusjon av 16. september 1994 om retningslinjer for Justisdepartementets
funksjon som samordningsdepartement innen sivil beredskap og om
Rådet for sivilt beredskap
– kongelig resolusjon 3. november
2000 om instruks om innføring av internkontroll og systemrettet tilsyn
med det sivile beredskapsarbeidet i departementene
– kronprinsregentens resolusjon
4. juli 2003 om fordeling av ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
I tillegg har Justisdepartementet en særlig
initiativplikt ved kriser, jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Dette omtales
nærmere i kapittel 11.3.
Justisdepartementets ansvar for samfunnets sivile sikkerhet
er etter St.meld. nr. 17 Samfunnssikkerhet (2001-2002), jf. Innst.
S. nr. 9 (2002- 2003), tydeliggjort og styrket, bl.a. ved etableringen
av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og ved å gi
Nasjonal sikkerhetsmyndighet en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet.
De to nye direktoratene understøtter Justisdepartementets
samordnings- og tilsynsrolle i arbeidet med samfunnssikkerhet og
beredskap i sivil sektor.
Justisdepartementets samordningsfunksjon hviler
på linjeansvaret som nevnt ovenfor, og innebærer
et ansvar for å utarbeide overordnede retningslinjer, koordinere
og fremme proposisjoner og meldinger til Stortinget, tilrettelegge
rammebetingelser, ta initiativ, være pådriver,
avklare ansvarsforhold i gråsoner og treffe prinsipielle
avgjørelser på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Justisdepartementet skal også føre
tilsyn med at departementene har gjennomført internkontroll
som en måte å organisere arbeidet med sikkerhet
og beredskap. Formålet er å gi en systematisk
metode for fagdepartementenes eget arbeid med beredskap for å sikre
en samordnet og effektiv bruk av ressursene innenfor beredskapsplanlegging.
Justisdepartementets tilsyn med departementene
er hjemlet i instruks om internkontroll og systemrettet tilsyn,
vedtatt ved kgl. res. 3. november 2000. I henhold til instruksen
skal departementene etablere internkontroll som arbeidsmetode for
beredskapsarbeidet innen sine ansvarsområder. Formålet
er å sikre god kvalitet på sivil beredskapsplanlegging
og en målrettet og effektiv bruk av ressursene. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap bistår Justisdepartementet
i gjennomføringen av tilsynet med departementene.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet fører
tilsyn med sikkerhetstiltak i de virksomheter sikkerhetsloven gjelder
for. I tillegg til å bidra til etterlevelse av regelverket,
gir resultatet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet sin tilsynsvirksomhet
et viktig bidrag til det totale bilde av sikkerhetstilstanden. Dette
bildet rapporteres til Forsvarsdepartementet vedrørende
militær sektor og til Justisdepartementet vedrørende
sivil sektor. Tilsynsvirksomheten skaper en møteplass hvor Nasjonal
sikkerhetsmyndighet og virksomhetene tar opp sikkerhetsmessige utfordringer.
Dette gir mulighet for god motivasjon for gjennomføring
av en god forebyggende sikkerhetstjeneste.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal samarbeide i forhold til tilsyn
med departementene og kommunesektoren. I tråd med samordningsansvaret
vil Justisdepartementet følge opp utviklingen innenfor områder
med tverrsektorielle utfordringer innenfor beredskaps- og samfunnssikkerhetsområdet.
Utgangspunktet i St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet var at samordningen mellom departementene i forbindelse
med krisehåndtering må tilpasses den aktuelle
situasjonen. Det ble derfor lagt til grunn at en ikke skulle ha
en permanent samordningsgruppe på departementsnivå i
fredstid med fast utpekte medlemmer. Utgangspunktet var at det var
det departementet som er mest berørt av krisen, som får
hovedansvaret for å ivareta samordningen. Det het videre
at alle departementer kan ta initiativ til å etablere midlertidige samordningsgrupper.
Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig for å samordne,
ble det lagt til grunn at Justisdepartementet avklarer dette med
de aktuelle departementer. Ved uenighet om ansvarsforhold legges
saken frem for Regjeringen. Inntil Regjeringen har behandlet saken,
skal Justisdepartementet ta de nødvendige initiativ for å sikre
en effektiv samordning av sivil krisehåndtering på sentralt
nivå.
Statsministerens kontor kan dessuten alltid
ta initiativ til å fastsette en særskilt organisering
av sentral krisehåndtering. Når krig truer eller
når den sikkerhetspolitiske situasjonen har som konsekvens
at de normale beslutningssystemene ikke fungerer, er det utarbeidet
egne krisehåndteringssystemer. Regjeringen uttalte i St.meld.
nr. 17 (2001-2002) at erfaringene tilsa at håndteringen
av kriser og samordningen mellom departementene hadde fungert tilfredsstillende,
og at den ikke ville foreslå at ansvaret for å forberede
og samordne krise- og konsekvenshåndtering legges til en egen
enhet med spesialister på krisehåndtering for å bistå Regjeringen
og statsrådene i krisesituasjoner.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003) viste et flertall
i forsvarskomiteen og justiskomiteen til at Regjeringen ikke ønsker
et eget overordnet departement som skal ha det overordnede styringsansvar
i krisesituasjoner, slik sårbarhetsutvalget foreslo.
Flertallet pekte på at det i dagens
situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme. Komiteens flertall ba
derfor Regjeringen om å legge frem et forslag om en sentral
krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar
av departement og etater som må være operative
i beredskapsarbeidet. Når det gjaldt nasjonal krisehåndtering,
påpekte komiteene viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.
Regjeringen er enig i at det er grunnleggende å ha klare
kommandolinjer og ansvarsforhold i kriser. Det er derfor viktig å holde
fast ved utgangspunktet om at det er det departementet som er mest
berørt av krisen som får et hovedansvar for å ivareta
samordningen, og at hver enkelt statsråd beholder sitt
konstitusjonelle ansvar også i en krisesituasjon. Prinsippet
om at det ut i fra den aktuelle krisesituasjonen skal utpekes et
lederdepartement som får ansvaret for å koordinere
krisehåndteringen mellom departementene, er også lagt
til grunn i en rekke andre land. Hvordan sekretariatsfunksjoner
og arbeidet med planlegging og analyser er organisert varierer imidlertid
mellom landene, ikke minst ved at ulike land har ulike forvaltningstradisjoner.
Sikkerhetsutfordringer kan oppstå uten
forvarsel og på uventet vis. Dette krever et krisehåndteringssystem som
er fleksibelt slik at etablerte strukturer lett kan tilpasses forandringer.
Utgangspunktet er at det er den organisasjonen som har ansvaret
for et saksområde til daglig som vil være best
rustet til å håndtere aktuelle krisesituasjoner.
Det operative ansvaret, det vil si å iverksette nødvendige
avbøtende tiltak, informasjonshåndtering
med videre må legges til en enhet som har faglig kompetanse
innenfor de samfunnsområder som er berørt. Denne
enheten tar også ansvar for samordning mot andre departementer.
En viser i denne forbindelse også til at hvert departement
har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner og gjennomføre øvelser
for håndtering av aktuelle situasjoner innen sine ansvarsområder.
Håndteringen av alvorlige kriser eller
katastrofer som berører flere departementer må forankres
klart i ledelsen i det enkelte departement. I alvorlige krisesituasjoner
vil det bli nedsatt en egen departementsrådsgruppe bestående
av de berørte departementer og Statsministerens kontor.
Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap er tillagt en samordningsfunksjon for sikkerhet og
beredskap i sivil sektor. Justisdepartementet vil være
et sentralt departement ved krisehåndtering innenfor landets
grenser, med ansvar for viktige operative ressurser, sikkerhetstjeneste
og samordningsoppgaver for det sivile beredskap.
Den nasjonale beredskapen blir koordinert av
Justisdepartementet gjennom en egen kontaktgruppe som består
av Statsministerens kontor, departementene, Politidirektoratet,
Polititets sikkerhetstjeneste og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap. Gruppen skal sørge for at departementene
får oppdatert og lik informasjon om situasjonen og skape
et forum hvor gjensidig informasjon om beredskapstiltak kan utveksles.
Kriser i utlandet vil kunne nødvendiggjøre beredskapstiltak
i Norge. Behovet for samordning mellom departementene og ulike forvaltningsnivåer
kan være nødvendige. Departementene får
tilgang på trusselvurderinger fra sivile og militære
tjenester og vil på bakgrunn av disse, men også på bakgrunn
av beredskapsfaglige råd kunne ta en selvstendig vurdering
av hvilke tiltak som skal iverksettes innen egen sektor.
Kontakten med det regionale nivå ivaretas
gjennom fylkesmannen ved DSBs deltakelse i gruppen.
Informasjon og kommunikasjon er viktige virkemidler
for god og effektiv forebygging og håndtering av en krise.
Informasjonsberedskap er derfor en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet.
Prinsippene i den statlige informasjonspolitikken slår
fast at den som har ansvaret for en sak også har informasjonsansvaret.
Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo)
ble opprettet i 1989 som er et støttesystem for å bistå sentralforvaltningen
med informasjonshåndtering ved større kriser og
hendelser i fredstid. Enheten består av informasjonssjefer
fra ti ulike departementer. Det er opp til fagansvarlig departement å vurdere
om det er ønskelig å be om støtte fra
enheten. Statskonsult har sekretariatsfunksjonen for Kriseinfo.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Arbeids- og
administrasjonsdepartementet ble Statskonsult foreslått omdannet
til aksjeselskap fra 1. januar 2004. Det ble i denne forbindelse
lagt til grunn at oppgavene knyttet til sekretariatsarbeidet for
Kriseinfo i påvente av en evaluering inntil videre vil
bli ivaretatt over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett.
Statskonsult har, med støtte fra Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, bistått forvaltningen
med rådgivning og veiledning om informasjonsberedskap.
Som en oppfølging av Innst. S. nr. 9 (2002-2003) jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet har Statskonsult utarbeidet
kriterier for god informasjonsberedskap. Det slås fast
at kommunikasjonsevnen ved kriser har sammenheng med kommunikasjonsberedskapen,
og at slik beredskap styrkes gjennom en kommunikasjonsplan (Statskonsult-rapport
2003:21).
Statskonsults kartlegginger viser at departementenes
informasjonsenheter har blitt betydelig styrket når det
gjelder antall ansatte og kompetanse i de senere år. For å sikre
en best mulig håndtering av nye informasjonsutfordringer
på sentralt nivå, vil det bli tatt initiativ til
en gjennomgang av gjeldende instrukser, herunder instruksen om Regjeringens
kriseinformasjonsenhet.
I St. meld. nr. 17 (2001-2002) ble det lagt
til grunn at informasjonsberedskap og informasjonshåndteringer
er en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet, og at informasjonshensyn
og informasjonsoppgaver ville bli innarbeidet som en del av planlegging
og øvelser. Regjeringen ønsker å vektlegge
arbeidet med informasjonsberedskap som en integrert del av arbeidet
med sikkerhet og beredskap ytterligere. Informasjonsberedskap og
informasjonshåndtering må derfor inngå som
en integrert del av samfunnssikkerhetsarbeidet i regi av Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap.
Justisdepartementet ønsker å legge
til rette for at informasjon om sikkerhet og beredskap skal fremstå helhetlig
og koordinert for publikum og berørte virksomheter. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har i samarbeid med bl.a. Politidirektoratet, Nasjonal
sikkerhetsmyndighet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Sosial-
og helsedirektoratet, Statens strålevern, Røde
Kors og representanter for fylkesmenn og kommuner konkludert med
at det er behov for en sikkerhets- og beredskapsside på Internett.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
vil som en følge av dette vurdere etablering av en nettløsning
som til daglig skal presentere samordnet beredskapsinformasjon og
som også er tilpasset formidling av kriseinformasjon i
en aktuell krise. I dette arbeidet vil direktoratet etablere et
nettverk av informasjonsmedarbeidere i sentrale direktorater. Et
styrket samarbeid på direktoratsnivå er en forutsetning
for koordinert planlegging av informasjonshåndteringen
før, under og etter en krise.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)
ble opprettet 1. september 2003, som oppfølging av St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Det nye direktoratet utgikk
fra henholdsvis Direktoratet for sivilt beredskap og Direktoratet
for brann- og elsikkerhet. Gjennom St.meld. nr. 17 (2002-2003) om
statlige tilsyn ble det nye direktoratets forvaltningsområde
endelig bestemt, samtidig som det ble besluttet at direktoratet
skal lokaliseres i Tønsberg i løpet av 2004. DSB
er underlagt Justisdepartementet og er bl.a. tilsynsmyndighet for
kommunale og interkommunale brannvesen, det lokale eltilsyn og fylkesmennenes
beredskapsarbeid. Direktoratet har også den faglige og
administrative oppfølgingen av fem skoler. Direktoratet
har en sentral rolle innen så vel forebygging som gjennomføring
av tiltak på samfunnssikkerhetsområdet.
DSB bistår Justisdepartementet med
den overordnede planleggingen, koordineringen og tilsynet med samfunnssikkerhet
i tråd med en rekke kongelige resolusjoner. En sentral
oppgave er å utvikle og vedlikeholde nasjonalt beredskapsplanverk
for sikkerhetspolitiske kriser og fredskriser. Ved nasjonal krise-håndtering
skal DSB gi råd og rapporter til departementet. Direktoratet
planlegger og gjennomfører øvelser i krisehåndtering
og vedlikeholder nasjonalt beredskapsplanverk i forhold til NATO
og Forsvaret. DSB er et bindeledd mellom det regionale og sentrale nivå i
krisesituasjoner, samt mellom Forsvaret og den sivile delen av forvaltningen.
Gjennom utredninger og evalueringer av ulike risikofaktorer
og uønskede hendelser gir DSB faglig råd og beslutningsgrunnlag
for Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle for sikkerhets-
og beredskapsarbeidet. DSB skal fremskaffe grunnleggende kunnskaper
om forebygging og beredskapsmessige tiltak for å styrke
samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt,
regionalt og nasjonalt nivå. Samarbeid med kompetansesentra,
nasjonalt og internasjonalt, skal sikre utvikling av ny og nødvendig kunnskap
om samfunnssårbarhet, sikkerhet og beredskap.
DSB forvalter saker som faller inn under lov
14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med
farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven),
lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr,
lov 11. juni 1976 nr. 29 om kontroll med produkter og forbrukertjenester
(produktkontrolloven), lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret
og flere kongelige resolusjoner som omhandler nasjonal beredskap.
Etableringen av DSB har gitt en felles myndighetslinje
fra sentralt til lokalt nivå innen brann, redning, forebygging
og generell beredskap. Direktoratet tilrettelegger for et effektiv
kommunalt og interkommunalt brannvesen, leder og utvikler Sivilforsvaret
som statlig forsterkningsressurs og tar initiativ til samhandling
og samtrening innenfor redningstjenesten. Store ulykker og andre
ekstraordinære situasjoner, både utilsiktede hendelser
og bevisste handlinger, er gjenstand for særlig oppmerksomhet.
Direktoratet arbeider for at risikoen ved utstyr og virksomhet som
omfattes av brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, ved elektriske anlegg
og utstyr og ved produkter og forbrukertjenester reduseres. Direktoratet
har også oppgaver i forbindelse med beredskapsordninger
innen bygg og anlegg, kjemikalievern, skogbrann, redningsinnsats
ved brann til sjøs og for koordinering og oppfølging
av storulykkesforskriften.
Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesentre
er ansvarlig for opplæring av alt tjenestepliktig personell i
Sivilforsvaret og gir også opplæring til ansatt
personell i DSB og Sivilforsvaret. Norges brannskole er ansvarlig
for kvalifiserende utdanning av personell i de kommunale brann-
og feiervesen. Sentralskolen for sivilt beredskap har pr. mars 2004
skiftet navn til Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet
og beredskap (NUSB). Dette sentret i Heggedal (Asker) vil være
et kompetansesenter for samfunnssikkerhetsspørsmål
og også kunne være et kompetansesenter for totalforsvar,
slik komiteene ba om i Innst. S. nr. 9 (2002-2003). Opplæringstilbudene
må utvikles i nært samarbeid med relevante sivile
institusjoner/fagmiljøer og Forsvarets kompetansemiljøer,
eksempelvis Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvarets stabsskole
og Forsvarets høyskole.
DSB er sentral tilsynsmyndighet for de kommunale og
interkommunale brannvesenene, inkludert de regionale nødalarmeringssentralene
- 110. I gjennomsnitt gjennomfører og følger direktoratet
opp tilsyn med brannvesenet i 100 kommuner hvert år. Tilsynet med
de regionale nødalarmeringssentralene - 110 – er atskilt
fra tilsynet med brannvesenet. Direktoratet fører også tilsyn
med brannvernet på Svalbard. Tilsynet med de kommunale
og interkommunale brannvesenene, samt nødalarmeringssentralene
er et systemtilsyn som sikrer at det er fastsatte og dokumenterte
systemer og prosedyrer for gjennomføring av lovpålagte
oppgaver, slik at innbyggere og besøkende i alle deler
av landet er sikret forebyggende og beredskapsmessig brannverninnsats
på et tilfredsstillende nivå.
Direktoratet har en sentral rolle med å delta
aktivt i internasjonalt arbeid innen regelverksutvikling og sivil krisehåndtering
hovedsakelig gjennom samarbeid med FN, NATO, EU og med de nordiske
landene.
I forhold til tilsyn med virksomheter som faller
inn under forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og
begrense skadevirkninger av storulykker i virksomheter der farlige
kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften), har direktoratet
siden forskriften ble iverksatt hatt ansvar for koordinering av
myndighetenes oppfølging av forskriften. Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskap utfører koordineringsrollen gjennom
ledelsen av en egen koordineringsgruppe. I tillegg til Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap består gruppen av Arbeidstilsynet,
Statens forurensningstilsyn, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og
Petroleumstilsynet.
Koordineringsgruppen sørger for at
alle deltakende myndigheter behandler og vurderer rapporter i forhold til
eget lovverk og storulykkesforskriften, og at tilbakemeldinger til
virksomheter og næringslivet utarbeides av en samlet koordineringsgruppe.
Videre gis det årlige føringer for innholdet i
tilsynet og felles opplæring. Rapportering og oppfølging
av storulykkestilsyn skjer i henhold til HMS-myndighetenes felles
styrende dokumenter for tilsyn.
I St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn,
jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003), fremgår det at DSB skal koordinere
tilsynet med virksomheter med potensial for store ulykker, herunder
storulykkesforskriften (Seveso-direktivet).
Instruks for direktoratets koordineringsrolle
i forbindelse med virksomheter med potensial for store ulykker er
under utarbeidelse.
I det følgende gis en omtale av enkelte
områder fra St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern,
da det er ønskelig å se dette i nær sammenheng med
det øvrige samfunnssikkerhetsarbeidet.
Satsingen på forebyggende brannvern
skal videreføres. Det arbeides for å få et
konsistent og helhetlig regelverk som ivaretar også brannvernet
i planlegging og oppføring av bygg. Målet er å nyttiggjøre
seg brannvesenets kompetanse og ressurser i kommunens arbeid med
risiko og sårbarhet.
Gjennom direktoratets arbeid vil man videreføre arbeidet
med å legge til rette for at kommunene så vel innen
brannvernet som i det alminnelige risiko- og sårbarhetsarbeidet
får tilgang til hensiktsmessige planleggingsverktøy,
for eksempel GIS (geografiske informasjonssystemer) og risiko- og
sårbarhetsanalyser (ROS-analyser). Slike verktøy
kan bidra til kommunenes arbeid med å omsette planarbeidet
til konkrete tiltak.
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) pkt. 11.5.2 er
det gitt detaljert redegjørelse for konkrete tiltak og
planarbeidet for følgende områder:
– Brann
i pleie- og omsorgsboliger.
– Uerstattelige nasjonale kulturverdier.
– Tunneler.
– Farlig gods.
– Eksplosiver.
– El-sikkerhet.
– Sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
(NSO) organiserer og utøver tilsyn med beredskapskrav i
visse næringslivsvirksomheter i henhold til lov 17. juli
1953 nr. 9 om Sivilforsvaret. Beredskapsorganisasjonen i disse virksomhetene
betegnes som "Industrivernet". I tråd med Innst. S. nr.
222 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn,
er Næringslivets sikkerhetsorganisasjons organisatoriske
statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillagt det
nye Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) under
Justisdepartementet.
NSO er en verdifull ressurs, både for
næringslivets sikkerhetsarbeid generelt, men også for
DSB. Det er et mål for DSB, i samråd med NSO, å finne
fram til samarbeidsformer som i størst mulig grad bidrar
til å understøtte begge organisasjoners virksomhet.
Gjennom en felles oppgavegjennomgang vil det åpne opp for
bedre vurderinger av hvordan NSO og DSB best mulig kan understøtte
hverandre. Områder som vurderes i denne sammenhengen er øvelser,
veiledning, tilsyn og beredskap generelt.
Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben
(FO/S) ble nedlagt 1. januar 2003. Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) ble samtidig opprettet som et direktorat under Forsvarsdepartementet
for bl.a. å ivareta de overordnede og tverrsektorielle
sikkerhetsoppgaver i henhold til sikkerhetsloven. Samtidig ble Forsvarssjefens
sikkerhetsavdeling (FSA) opprettet til støtte for Forsvarssjefen,
jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Forsvardepartementet.
Ved kronprinsregentens resolusjon 4. juli 2003
ble ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste og NSM fordelt
mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Justisdepartementet
har et overordnet ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste
i sivil sektor, og Forsvaret har et tilsvarende ansvar i militær
sektor. NSM skal på vegne av Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet
ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjeneste,
og rapportere om sikkerhetstilstanden på militær
side til Forsvarsdepartementet og på sivil side til Justisdepartementet.
Forsvarsdepartementet har det administrative ansvaret for NSM og
har forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven. Ansvarsfordelingen
innebærer et nært samarbeid og koordinering mellom
Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet om ressurstildeling
og styring av NSM, og fastsettelse av målsettinger for
det forebyggende sikkerhetsarbeidet på tvers av sivil og
militær sektor.
NSMs hovedoppgave er å utøve
funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter sikkerhetsloven.
Sentralt i denne forbindelse er:
– Utvikling
av forebyggende sikkerhetstiltak.
– Informasjon, råd og
veiledning.
– Tilsyn med implementeringen
av tiltakene i offentlig og privat sektor.
– Informasjon om sikkerhetstilstanden
til overordnet politisk nivå.
– Myndighetsavgjørelser
på identifiserte områder.
– Produksjon og sentral forvaltning
av kryptomateriell.
– Føring av det sentrale
klareringsregister.
NSM har også oppgaver som ikke følger
direkte av sikkerhetsloven. Fra høsten 2000 har NSM (tidligere FO/S)
vært sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i produkter
og systemer (SERTIT). Varslingssystem for digital infrastruktur
(VDI) ble høsten 2000 opprettet som en prøveordning
etter initiativ fra etterretnings- og sikkerhetstjenestene, men
er fra 2003 etablert fast og med administrativ forankring i NSM.
For nærmere omtale av SERTIT og VDI vises til kapittel
8.
I tillegg til å holde departementene
orientert om sikkerhetstilstanden skal NSM kontinuerlig arbeide med å videreutvikle
kosteffektive sikkerhetstiltak.
En oppgave for NSM er å vurdere hva
slags informasjon og hvilke objekter i samfunnet som trenger beskyttelse.
Hensikten er at det skal legges til rette for at de sikkerhetskrav
som stilles er mest mulig målrettede og at det ikke gis
pålegg om sikring av informasjon eller objekter som ikke
har behov for det.
NSMs tilsynsvirksomhet baseres på risikovurderinger.
Av hensyn til brukerperspektivet søkes en høy grad
av koordinering av tilsynsvirksomhet. NSM og DSB inngår
i et samarbeid også om tilsynsvirksomheten, særlig
rettet mot departementenes sikkerhets- og beredskapsansvar, men
også rettet mot kommunal sektor. I dette samarbeidet inngår
også fylkesmennene.
NSM må ha kunnskap om hvilke teknologiske
midler som kan være tilgjengelige for mulige trusselaktører, hvilken
sårbarhet dette skaper og hvordan dette kan utnyttes. Denne
kunnskap ligger til grunn for videreutvikling av den forebyggende
sikkerhetstjeneste.
Med utgangspunkt i sitt ansvar for NSM er Justisdepartementets
prioriterte områder for NSM gitt i meldingens kapittel
11.7. For mer om NSMs aktiviteter og tiltak vises til omtalen av
informasjonssikkerhet i kapittel 8, og tilsyn med departementenes
sikkerhets- og beredskapsarbeid i kapittel 11.2.
Fylkesmannen har en samordningsfunksjon innen området
samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har etatsstyringsansvaret
for fylkesmannen på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Fylkesmannens beredskapsoppgaver er hjemlet i en egen instruks for
fylkesmannens beredskapsarbeid.
Sentrale oppgaver for fylkesmannen er å være regional
samordner, pådriver og veileder for arbeid med samfunnssikkerhet
og beredskap i fylket. Fylkesmannen har et særskilt ansvar
for å kartlegge viktige utfordringer i fylket knyttet til
arealbruk og særskilte hendelser, og for å sikre
at slike forhold synliggjøres og vurderes i større
utviklingsprosjekter og i forbindelse med fylkeskommunal og kommunal
planbehandling.
Fylkesmannen fører tilsyn med kommunens
arbeid med samfunnssikkerhet og ved behov støtter og veileder
kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser
og systematisk samfunnssikkerhet. Videre bidrar fylkesmannen til
at kommunene har evne til å håndtere større
hendelser og ekstraordinære situasjoner, gjennom øvelser
og veiledning i utarbeidelse av kriseplaner. Fylkesmannen har også innsigelsesrett
iht. plan- og bygningsloven i forhold til arealforvaltningstiltak
som er i strid med viktige sikkerhets- og beredskapsinteresser.
Fylkesmannen skal arbeide for sivilt-militært
samarbeid lokalt og regionalt, ivareta god kontakt med Heimevernet
og ta initiativ til arbeid for samordnede planer og øvelser
innen totalforsvaret. Fylkesmannen har den overordnede ledelse av
sivile beredskapstiltak på regionalt nivå ved
beredskap og i krig. Som et ledd i forberedelsene til å kunne
utøve denne funksjonen, har fylkesmannen et nært
samarbeid med de regionale militære ledere og andre regionale
organer. Politiet har ansvar for å organisere og koordinere
hjelpeinnsatsen ved ulykkes- og katastrofesituasjoner i fred inntil
ansvaret blir overtatt av annen myndighet, jf. politiloven § 27
tredje ledd. Fylkesmannen kan beslutte at samordningsansvaret overføres
fra politiet til fylkesmannen. Dersom fylkesmannens samordningsfunksjon
iverksettes, innkalles fylkesberedskapsrådet hvor en rekke statlige
og andre regionale etater deltar. Fylkesmannens rolle og oppgaver
er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet.
For å sikre en samordnet statlig beredskapsoppfølging
av kommunene vil det også vurderes å tillegge ytterligere
oppgaver til fylkesmannen. Det regjeringsoppnevnte utvalget under
ledelse av fylkesmann Tora Aasland har bl.a. dette som mandat. Dette
gir også viktige signaler til øvrige sentrale
regionale etater og kommunene om at dette arbeidet prioriteres.
DSB oppnevnte tidlig i 2004 en arbeidsgruppe
for å se nærmere på fylkesmennenes ansvar
og oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap, for å sikre
god kvalitet, ønsket kompetanse og nødvendige
ressurser. Arbeidsgruppen skal innen 1. juli 2004 utarbeide en rapport
som skal legges til grunn for den videre tilretteleggingen for fylkesmannens
beredskapsarbeid. Dette vil inngå i grunnlaget for den
varslede revisjon av fylkesmannens beredskapsinstruks, jf. St.prp.
nr. 1 (2003-2004) for Justisdepartementet.