Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at begge forslagene i Dokument nr. 8:4 (2004-2005) er svært problematiske i forhold til Den europeiske menneskerettighetskommisjonen (EMK) og Barnekonvensjonen. Flertallet viser også til at det ikke finnes lovhjemmel for noen av forslagene. Flertallet mener dessuten at forslagene er uforenlige med hovedlinjene i den norske flyktningpolitikken og vil peke på at det har vært bred politisk enighet om at mottakssystemet skal være åpent.

Flertallet viser i denne forbindelse til de respektive fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 123 (2001-2002), jf. Dokument nr. 8:47 (2001-2002).

Flertallet viser videre til brev til komiteen fra kommunal- og regionalminister Erna Solberg, datert 3. november 2004 (vedlagt).

Flertallet vil på dette grunnlag ikke bifalle forslagene som er fremmet i dokumentet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om lukket mottak tidligere. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Dokument nr. 8:46 (1999-2000) og Dokument nr. 8:47 (2001-2002).

Disse medlemmer er av den oppfatning at det må settes i stand en lang rekke tiltak for å gjenvinne balanse og troverdighet i innvandrings- og asylpolitikken. Forslag om lukkete mottak vil ikke fungere optimalt såfremt man ikke ser det i sammenheng med en altomspennende revisjon av dagens innvandrings- og asylpolitikk. Disse medlemmer har i lang tid vært de eneste reelle pådrivere for å finne effektive løsninger på de utfordringer som i utgangspunktet skaper behovet for lite heldige brannslukningsmetoder. I denne sammenheng vil disse medlemmer også vise til Fremskrittspartiets merknader i innstilling til St.prp. nr. 1 (2003-2004).

Disse medlemmer er av den klare oppfatning at et av de største problemene i dagens innvandrings- og asylpolitikk er det store antallet nyankomne og den lite effektive måten man håndterer disse på. Det er liten eller ingen grunn til å tro at denne trenden vil endre seg hvis man opprettholder dagens liberale innvandringspolitikk, samtidig som naboland som Danmark fører en stadig strengere politikk.

Disse medlemmer vil derfor gjennomføre en rekke tiltak for å begrense antall nyankomne samt sikre en raskere behandling av sakene. I denne sammenheng bør det vurderes å utvide hurtigbehandlingsordningen (også omtalt som 48-timersregelen) til også å gjelde andre grupper. Samtidig må de saker som ikke omfattes av hurtigbehandlingsordningen få en atskillig raskere saksbehandling enn i dag. Disse medlemmer er av den oppfatning at de fleste saker bør kunne behandles innen 4 uker, selv om dette vil påkreve større ressurser fra blant annet UD. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å utvide bruken av 48-timersregelen."

"Stortinget ber Regjeringen sette ned hurtigarbeidende utvalg og arbeidsgrupper for asylsaksbehandlingen, slik at søkere som ikke omfattes av 48-timersregelen får en rask avklaring på sin søknad."

Disse medlemmer vil videre påpeke at i kombinasjon med kortere behandlingstid, vil bruk av lukkede mottak være et godt virkemiddel. Lukkede mottak bør etter disse medlemmers syn i større grad enn i dag spille en rolle for å løse utfordringene innen asylområdet. I denne sammenheng må det påpekes at samtlige asylsøkere som oppholder seg ulovlig i landet, eller som har brutt norsk lov eller som myndighetene har sterk mistanke om at kan være i stand til å bryte norsk lov, plasseres i slike mottak til deres situasjon enten er avklart eller de kan returneres hjem.

Disse medlemmer håper at et slikt tiltak kan være med på å begrense enkelte asylsøkeres metodiske unngåelse og utnyttelse av de reglene som gjelder for asylsaker, inkludert ødeleggelse av egne identifikasjonspapirer, bruk av kirkeasyl og bevisst utnyttelse av Norges forhold til hjemlandets strafferammer.

Disse medlemmer vil understreke at de som får avslag på sin søknad må sendes så raskt som praktisk mulig ut, både med tanke på søkerens beste, men også med tanke på den signaleffekten dette gir til andre søkere uten reelt grunnlag for opphold. Dette må etter disse medlemmers syn også sees i sammenheng med at Regjeringen gir nye og klarere politiske signaler om at de som ønsker å utnytte det norske asylinstitutt, faktisk ikke er velkomne.

Disse medlemmer vil videre peke på at Norge i langt større grad aktivt må bruke bistandspolitikken for å presse igjennom at land som ikke aksepterer tilbakesendelse av egne borgere likevel må ta imot disse. Samtidig bør en aktiv utenriks- og bistandspolitikk benyttes til å få garantier som forhindrer dødsstraff for de som skal returneres, slik at returen ikke strider mot norsk lov.

Disse medlemmer vil også følge Storbritannia i å gjøre det straffbart å komme til landet uten å ha ekte og gyldige identifikasjonspapirer. Dette vil forhindre at asylsøkere med overlegg destruerer identifikasjonspapirene etter innreise for å vanskeliggjøre behandlingsprosessen av asylsøknaden for norske myndigheter i etterkant.

Disse medlemmer vil vise til at andre land som har innført en tilsvarende innskjerping i innvandrings- og asylpolitikken har merket en sterk reduksjon i antall grunnløse søknader.

Disse medlemmer er klar over at den europeiske menneskerettighetskonvensjon fastslår at alle har rett til personlig frihet og sikkerhet, men vil vise til at den samme konvensjonen åpner for bruk av frihetsinnskrenkning såfremt det er for å begrense ulovlig innvandring eller for å gjennomføre et vedtak om utsendelse. Disse medlemmer vil videre bemerke at det finnes andre internasjonale konvensjoner og organisasjoner som vi har knyttet oss opp til som på en bedre og mer spesifikk måte omtaler dette problemet.

I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til FNs høykommissær for flyktninger som i form av "Ex Com Conclusion 44" oppgir retningslinjer for bruk av frihetsberøvelse i saker som omhandler asylsøker. I disse retningslinjer oppgir høykommissæren for flyktninger at det under visse omstendigheter kan brukes lukkede mottak. Disse tilfeller nevnes spesifikt; hvor asylsøkerens identitet skal bekreftes, hvor man skal avgjøre det faktisk grunnlaget for asylsøknaden, i de situasjoner hvor asylsøkerne har prøvd å mislede asylmyndighetene ved å ødelegge sine egne identitetspapirer og i de tilfeller hvor nasjonal sikkerhet eller innbyggernes interesser skulle tilsi det. Disse medlemmer tar det for gitt at FNs høykommissær for flyktninger ikke fremla retningslinjer for frihetsberøvelse av asylsøkere uten å ha sett det i sammenheng med den allerede eksisterende europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Disse medlemmer er av den oppfatning at et vedtak om bruk av lukkede mottak i den omhandlende problematikken er innenfor rammen av de konvensjoner og avtaler som Norge har ratifisert og underskrevet. Men selv om det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av internasjonale konvensjoner og Norges bruk av lukkede mottak, mener disse medlemmer at det uansett er nødvendig å opprette lukkede mottak.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan enkelte av UDI-mottakene kan utvides og settes i stand til å fungere som lukkede mottak, for deretter å komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag."

Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at ca. 3 000 asylsøkere forsvinner fra asylmottak årlig, og derfor i teorien kan oppholde seg ulovlig i landet. Det kan ikke være noen tvil om at disse blir tvunget til å finansiere sitt ulovlige opphold ved hjelp av kriminalitet, noe som gir betydelige negative samfunnsmessige konsekvenser.

Disse medlemmer er av den oppfatning at bruk av elektronisk overvåkning av asylanter vurderes som et mulig virkemiddel for å få oversikt og kontroll på asylsøkere som beveger seg utenfor mottak. Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke at man bør se på de erfaringer og vurderinger som Sverige har gjort i denne saken.

Disse medlemmer vil understreke at det med Fremskrittspartiets politikk ville vært svært få som ble sittende i lukkede mottak, da den store majoritet ville fått avklaring på sin søknad svært raskt.