Jeg viser til brev av 1. juli 2004 fra leder
for kommunalkomiteen, Magnhild Meltveit Kleppa. I brevet ber komiteen
om en vurdering av følgende private forslag fra representantene
Heikki Holmas, Lars Rise, Signe Øye, Trine Skei Grande
og Magnhild Meltveit Kleppa: "Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide
kvoten med inntil 87 overføringsflyktninger for å ta
imot de vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene."
Regjeringen har foretatt en vurdering av forslaget
og kommet til at Norge ikke bør ta i mot gjenværende
vietnamesere på Filippinene for bosetting, da det er andre grupper
som har behov for beskyttelse innenfor kvoten av overføringsflyktninger.
Det er flere forhold som ligger til grunn for denne konklusjonen:
– De gjenværende
vietnameserne har ikke behov for beskyttelse eller gjenbosetting
i tredje land. Både ambassaden i Manila og UNHCR har bekreftet
at dette er personer som ikke faller inn under Flyktningkonvensjonen
og ikke vurderes å ha behov for beskyttelse i et tredje
land. Norges kvote bør som tidligere være forbeholdt
personer med behov for beskyttelse, i hovedsak personer som tas
ut i samarbeid med UNHCR. Bruk av kvoten til andre formål
vil være et svært uheldig signal til det internasjonale
samfunnet og ikke minst til personer som trenger beskyttelse.
– Vietnamesere på Filippinene
har nå mulighet til å vende tilbake til Vietnam
uten å risikere noen form for forfølgelse. Dette
er ansett som den fortrukne løsningen for personer som
ikke lenger har behov for beskyttelse. I tillegg vil jeg understreke
at ethvert land er forpliktet til å la egne borgere returnere.
Beskrivelsen i dok. 8-forslaget er på dette punktet ikke
riktig.
– Når det gjelder rettslig
status for vietnameserne på Filippinene i dag, så er
den fastsatt i et vedtak fattet av filippinske immigrasjonsmyndigheter
i 1996, der alle har fått en bekreftelse på at
de er registrert i landet som "Remaining Vietnamese Nationals" (RVNs).
Dette skulle gi dem rett til opphold, utdanning, arbeid, næringsrettet
virksomhet og lignende. Det skulle gi dem tilgang til de samme offentlige
tjenester som filippinere. Jeg har ingen indikasjoner på at
disse forpliktelsene ikke blir oppfylt.
– Når det gjelder sikring
av gruppens rettigheter på lengre sikt, så ble
det 30. juli 2003 fremmet et lovforslag om å gi de som
hadde søkt asyl før 30. juni 1996 bosettingstillatelse
og mulighet til senere å søke filippinsk statsborgerskap.
Forslaget ble støttet av UNHCR. Lovforslaget ble vedtatt
av Kongressen i juli 2003 og oversendt Senatet, der det fortsatt
ligger til behandling. Utsettelsen kan skyldes flere forhold, men
lovforslaget viser at filippinske myndigheter aksepterer at gruppen
kan bli værende der i framtida og bli inkludert i det filippinske
samfunnet.
– Det er andre personer som lever
i eksil under tilsvarende eller vanskeligere forhold enn vietnameserne
på Filippinene. Blant disse er det også personer
med slekt i Norge. Et vedtak om å ta imot vietnameserne
på Filippinene vil kunne ha en presedensvirkning for andre
grupper. Det vil være vanskelig å forklare andre
flyktninger i Norge hvorfor de ikke kan få sine slektninger
hit på tilsvarende måte.
Jeg ser ingen grunn til å endre vår
innvandringspolitikk, selv om andre land gir opphold til personer
i denne gruppen. USA har som kjent en helt annen immigrasjonspolitikk
enn Norge og bruker den i langt større grad politisk enn
Norge gjør. Jeg ønsker ikke å skape usikkerhet
om hovedlinjene i norsk asyl- og innvandringspolitikk. Å gi
opphold til vietnameserne på Filippinene vil bryte med
vår tidligere praksis om å gi beskyttelse til
de som trenger det mest, og det vil bryte med prinsippet om likebehandling
av personer som ønsker opphold i Norge.
Dersom Stortinget skulle være av en
annen oppfatning og likevel vedtar å ta imot denne gruppen
for bosetting i Norge, ber regjeringen om å få komme tilbake
til Stortinget med forslag om en særlov.
Som det framgår av punktene over, er
denne situasjonen svært spesiell, og det vil ha uheldige
konsekvenser å gi vietnameserne innreisetillatelse som
overføringsflyktninger etter utlendingsloven § 22.
Loven åpner riktignok for at både flyktninger
og personer som ikke antas å være flyktninger,
kan tas ut på denne måten, men det har tidligere
ikke vært praksis. Etter min vurdering skal dette kun brukes
i akutte nødsituasjoner, og ikke for å gi innreise
til personer som ikke fyller de ordinære kravene til å søke
eller få opphold i Norge, verken som asylsøkere,
familiegjenforente eller arbeidsspesialister.
En særlov som gir opphold kun til denne
gruppen vil tydeliggjøre at det er en engangs-hendelse
på bakgrunn av en helt ekstraordinær situasjon.
Det vil kunne forhindre en smitteeffekt i form av press fra andre grupper
som ønsker slektninger til Norge, og det vil tydeliggjøre
at gjeldende prinsipper for norsk innvandringspolitikk
fortsatt står fast.