Vi viser til brev av 22. oktober 2004, der departementet
blir bedt om å vurdere forslaget i ovennevnte dokument.
Forslaget er todelt. Det foreslås for
det første at "innbyggernes språkpreferanser blir
avgjørende for valg av målbruk i offentlig tjeneste",
for det andre at "helseforetakene blir unntatt fra pålegg
om målform ved bruk av eksternt administrasjonsspråk".
Lov av 11. april 1980 nr. 5 om målbruk
i offentlig tjeneste (målloven) fastslår at bokmål
og nynorsk er likeverdige målformer og skal være
likestilte skriftspråk i alle organer innenfor staten,
fylkeskommunene og kommune. Likeverdsprinsippet kan sies å bygge
på den forutsetning at begge målformene skal respekteres, mens
likestillingsprinsippet forutsetter at målformene også skal
brukes. Det er likevel bare i staten at det er fastsatt nærmere
regler om hvordan dette prinsippet skal praktiseres.
Det foreliggende forslag tar utgangspunkt i
uttrykket "innbyggernes språkpreferanser" og det gjøres gjeldende
at disse preferansene bør være avgjørende for
"valg av målbruk" i offentlig tjeneste. Det er grunn til å understreke
at dette allerede ligger innebygd som et hovedprinsipp i målloven.
Konkret kommer det til uttrykk bl.a. i bestemmelsen om at statsorganer
skal svare på alle henvendelser fra private rettssubjekter
i den målform som er brukt i henvendelsen. Etter at sykehusene
ble overtatt av staten, kommer denne regelen - og dermed prinsippet
om innbyggernes språkpreferanser - til anvendelse også innenfor
denne delen av offentlig virksomhet.
Departementet kan følgelig ikke se
at det skulle være nødvendig for Haukeland universitetssykehus,
slik det hevdes i det foreliggende dokument, å skifte ut
konvolutter og brevpapir. Blant annet som følge av den nevnte
bestemmelsen som bygger på innbyggernes språkpreferanse,
vil sykehuset ha bruk for brevpapir og konvolutter både
på bokmål og nynorsk.
Det er nemlig heller ikke korrekt - slik det
antydes i dokumentet - at Haukeland og andre sykehus må oppgi sitt
nåværende navn. Haukeland universitetssykehus kan
fortsatt benytte denne navneformen - på bokmål. Derimot
brukes ikke formen sykehus på nynorsk,
og det følger da av gjeldende regler at institusjonen skal ha
to forskjellige navneformer, én på bokmål
og én på nynorsk. Dette er som kjent tilfelle
for en rekke andre statlige institusjoner. En slik navneregel må betraktes som
en nokså selvfølgelig konsekvens av prinsippet om
målformenes offisielle likestilling.
For å utfylle bildet bør det
ellers nevnes at prinsippet om innbyggernes språkpreferanse
også kommer til uttrykk i mållovens bestemmelse
om at private kan kreve den målform de ønsker,
i alle statlige løyver, faste formularer og lignende som
direkte gjelder dem selv, for eksempel førerkort, pass
og vitnemål.
Og prinsippet om at egen språkpreferanse
avgjør statlig målbruk, begrenser seg ikke til
enkeltpersoner og andre private rettssubjekter. Fra statlige organer
har også den enkelte kommune krav på å få bl.a.
alle skriv adressert til kommunen i ønsket målform.
Tilsvarende gjelder for den enkelte fylkeskommune. Av 434 kommuner
er det pr. i dag 162 som har vedtatt krav om bokmål, 116
har vedtatt nynorsk, mens 156 stiller seg nøytrale.
Språkpreferanseprinsippet er ført
enda et skritt videre ved at kommunens målvedtak også avgjør hvilken
målform sentrale og regionale statsorganer skal bruke i
korrespondanse med et lokalt statsorgan som har vedkommende kommune
som tjenestedistrikt, for eksempel et lokalt trygdekontor. Også ved
korrespondanse mellom et regionalt og et sentralt statsorgan er
det den minste enhetens målform som avgjør, dvs.
at et sentralt statsorgan skal rette seg etter den målform som
gjelder for det regionale organet, det som i forskriften til målloven
omtales som organets tjenestemål.
I tillegg til å avgjøre hvilken
målform som brukes i korrespondanse statsorganer imellom,
skal tjenestemålet som hovedregel også brukes
når vedkommende organ selv lager rundskriv, kunngjøringer,
informasjonstilfang og lignende, altså i egenprodusert
skriftlig materiale som ikke går til en bestemt adressat,
men har en mer generell målgruppe for øye. Det
er her vi synes å nærme oss sakens kjerne, idet
forslagsstillerne mener at dagens lovgivning om tjenestemål
ikke ivaretar det de omtaler som "innbyggernes uttalte språkpreferanser".
Nå er vi imidlertid gått over
til å omtale språkbrukssituasjoner der det ikke
lenger dreier seg om en enkelt innbygger som uttrykkelig har uttalt
en bestemt språkpreferanse, men om en potensiell målgruppe
som består av en ubestemt krets av innbyggere med forskjellige språkpreferanser.
Det ligger da i sakens natur at ikke alle innbyggere hver gang kan
få sin egen preferanse imøtekommet. Derfor vil
alltid de som bruker en bestemt målform når de
selv skriver, måtte finne seg i å konfronteres med
offentlig informasjon også i den andre målformen. Prinsipielt
sett er dette et gode snarere enn et problem, bl.a. fordi det bidrar
til å understreke et krav om språklig og kulturell
toleranse som man i dag må kunne stille til alle innbyggere
i et sivilisert samfunn.
Det ligger likevel et stort problem i den kvantitative ubalanse
som hersker målformene imellom. Det at nynorsk totalt sett
er så mye mindre synlig i det offentlige rom enn bokmål,
gjør at nynorskbrukere ikke finner den samme støtte
for sitt skriftspråk som de som skriver bokmål.
Dette bidrar til at mange velger bokmål som skriftmål
selv om de har en talemålsbakgrunn som kanskje kunne gjort
det naturlig å bruke nynorsk. Også mange av dem
som har hatt nynorsk som skriftlig opplæringsmål
i grunnskolen, går etter hvert over til bokmål.
I det hele tatt er det mange av dem som bruker
bokmål når de skriver, som har et talemål,
en dialekt, som har vel så sterke berøringspunkter
med nynorsk som med bokmål. Alle forhold tatt i betraktning
er derfor språktilhørighet og tallmessige uttrykk
for språkpreferanse blant innbyggerne i et gitt område
langt mer sammensatte og mindre entydige størrelser enn
det forslagsstillerne synes å legge til grunn. Departementet
er derfor ikke i tvil om at de kommunale målvedtakene utgjør
et mer hensiktsmessig utgangspunkt for fastsettelse av regionale
statsorganers tjenestemål.
Rene flertallsbetraktninger blant innbyggerne
i en region ville føre til at nynorsk kom i mindretall
nesten overalt. Dette er en direkte følge av at nynorsken
står langt svakere i byer og bynære områder
enn ellers. Den utadrettede målbruk i et regionalt statsorgan
bør imidlertid avspeile språksituasjonen i organets
totale geografiske nedslagsfelt, ikke bare i de folkerike deler. Departementet
mener derfor det er et riktig demokratisk prinsipp at små og
store kommuner teller likt ved utregning av regionale statsorganers
tjenestemål. Det er et kjennetegn ved ethvert utviklet
demokrati at det har innebygd i seg mekanismer til beskyttelse av minoritetsinteresser.
Ikke minst gjelder dette på områder som har å gjøre
med språklig og kulturelt mangfold.
Et viktig formål med målloven
er å sikre at det blir brukt mer nynorsk i staten enn det
som ellers ville vært tilfelle. Loven skal på denne
måten bidra til å stimulere bruken av nynorsk
også i samfunnet for øvrig og dermed i noen grad
kompensere for de ulemper som følger av nynorskens minoritetsstilling,
og som fører til frafall blant faktiske og potensielle
nynorskbrukere. Dette er viktig ikke bare av hensyn til de som aktivt ønsker å holde
fast ved nynorsken og få sine språklige rettigheter
respektert. Det er minst like viktig for å sikre at nynorsk
kan bestå som et levende bruksspråk ved siden
av bokmål, og dermed for å bevare en umistelig
del av vår kulturarv.
Det er mange sektorer i samfunnet som på ulike måter
griper inn i hverandre. Det ville derfor være ineffektivt
og samfunnsøkonomisk lite lønnsomt dersom ulike
politiske målsettinger bare skulle forfølges innenfor
en avgrenset sektorpolitisk ramme. Tiltak på ett område
ville da lett motvike tiltak på andre områder
og gå på bekostning av helheten. Språk
og språkutvikling er i utpreget grad et fenomen som berører
alle deler av samfunnslivet. Det er de rammevilkår språket
og språkbrukerne møter innenfor alle sektorer
av samfunnet som er avgjørende for språkutviklingen.
Målloven er et instrument som er kulturpolitisk begrunnet,
men som virker i kraft av de føringer den legger på virksomheten
også innenfor en rekke andre sektorer enn kultursektoren.
Departementet vil derfor advare mot forslag
om å unnta visse sektorer helt eller delvis fra målloven
med den begrunnelse at dette skulle være en lov som "fører til
unødig press på økonomiske midler som
kunne blitt allokert til viktigere områder". Dette ville
undergrave hele loven. Det er ikke grunnlag for å påstå at
målloven er spesielt kostnadskrevende sammenlignet med
en rekke andre lover og regler som er med på å definere rammevilkårene
for statlig virksomhet.
Departementet må ellers gjøre
oppmerksom på at forslagsstillerne bringer videre flere
misvisende opplysninger som tidligere er korrigert bl.a. i forbindelse
med flere spørsmål til skriftlig besvarelse.
Det er misvisende å hevde at Norsk
språkråd tidligere i år har gitt Agder
bispedømme pålegg om å endre målform
fra bokmål til nynorsk, i og med at dette bispedømmet
etter loven har hatt nynorsk som tjenestemål helt siden
nåværende mållov trådte i kraft
i 1980. Det Norsk språkråd har gjort, er å påpeke
at loven må etterleves.
Det er ikke korrekt at nynorsk som tjenestemål innebærer
at bispedømmet er pålagt "å skrive alle
sine brev på nynorsk". Tvert imot er det brevets adressat som
avgjør hvilken målform som skal brukes, slik det er
nærmere redegjort for ovenfor.
Når det er tale om tjenestemål,
er det misvisende å skrive at "Haukeland universitetssykehus
ligger i Bergen, som er bokmålsby". Haukeland sykehus inngår
som en del av helseforetaket Helse Bergen, som har et ansvarsområde
som dekker alle kommuner i Midt- og Nord-Hordaland, hvorav et overveldende
flertall har vedtatt nynorsk. Ingen av kommunene, heller ikke Bergen
har gjort vedtak om bokmål. Bergen er én av to
kommuner i området som har vedtatt språklig nøytralitet.
Videre er det misvisende når forslagsstillerne
i flere sammenhenger viser til at det skal foreligge "pålegg" fra
Kultur- og kirkedepartementet, og at dette "rammer" Haukeland universitetssykehus
og Sentralsjukehuset i Rogaland. Kultur- og kirkedepartementet har ikke
foretatt seg noe annet enn å klarlegge rettstilstanden
knyttet til målloven i forbindelse med at sykehusene ble
overtatt av staten og organisert innenfor rammen av en foretaksmodell
hjemlet i en egen lov.
Det er særlig misvisende å gi
inntrykk av at Kultur- og kirkedepartementet skulle ha pålagt
Haukeland universitetssykehus å bruke 20 - 25 mill. kroner
på å skifte ut skilt, brevpapir m.m. Tvert imot
er det departementets holdning at slike endringer bør kunne
gjennomføres over noe tid, for eksempel som ledd i et løpende vedlikehold.
Departementet må likevel bemerke at
det gir et fortegnet bilde å trekke fram en bestemt type
administrasjonskostnader som gjelder den statlige sykehusovertakelsen,
uten å se disse i sammenheng med de totale kostnader og
besparelser som kan knyttes til denne omfattende reformen. Vi vil
derfor gå imot at helsepolitiske og kulturpolitiske
hensyn settes opp mot hverandre. Departementet har tillit til at
ledelsen ved helseforetakene og sykehusene også i denne
sammenheng er i stand til gradvis å foreta nødvendige
tilpasninger på en slik måte at det ikke med rimelighet
kan hevdes at primærvirksomheten blir skadelidende.
Det synes å fremgå av den
debatt som har foregått den siste tiden, at bokmål
har vært sterkt dominerende ved Haukeland universitetssykehus,
til tross for at sykehuset dekker en del av landet som utgjør
et kjerneområde for nynorsken. Etter departementets vurdering
illustrerer dette betydningen av den regulering som ligger i loven
om målbruk i offentlig tjeneste, en regulering som imidlertid
bare gjelder for statlig virksomhet. Det må derfor anses
som en positiv sidevirkning av den forvaltningsreform som nå er
gjennomført, at også en så betydelig
del av den offentlige virksomhet som sykehussektoren er blitt underlagt
en viss regulering av sin utadrettede målbruk.