I dokumentet fremmes følgende forslag:
-
"1. Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2004 fremme forslag om juridisk status for ikke-returnerbare asylsøkere med endelig avslag, og andre ikke-uttransporterbare utlendinger som oppholder seg i Norge.
-
2. Stortinget ber Regjeringen sørge for å overføre asylsøkere med endelig avslag til et ventemottak med adgangsregistrering. Ventemottaket drives av Politiets Utlendingsenhet.
-
3. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag med regelverk som øker politiets tillatelse til å holde på folk som skal bort- eller utvises fra 24 timer til 72 timer.
-
4. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i tråd med svensk praksis, hvor det gis ny saksbehandling og ny vurdering av mulighet for opphold til ikke-returnerbare asylsøkere, og andre ikke-uttransporterbare utlendinger etter en nærmere fastsatt periode.
-
5. Stortinget ber Regjeringen igangsette en praksis med uavhengig gjennomgang av saker for å undersøke hva som skjer med personer som er blitt sendt tilbake til land med høyt konfliktnivå, etter endelig avslag på asylsøknad."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild
Meltveit Kleppa, viser til privat forslag fra stortingsrepresentanter
fra Sosialistisk Venstreparti om tiltak for bedre behandling av
ikke-returnerbare asylsøkere med endelig avslag og andre
ikke uttransporterbare utlendinger. Forslagene omhandler innføring
av lovbestemte rettigheter for de som har fått endelig
avslag, men som fortsatt oppholder seg i Norge. Komiteen viser
videre til at det i tillegg fremmes forslag for å gi mulighet
for oppholdstillatelse for de som ikke har returnert til tross for
endelig vedtak, utvidelse av politiets framstillingstid, samt opprettelse av
et ventemottak med adgangsregistrering. Dessuten foreslås
det en uavhengig gjennomgang av dagens praksis.
Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet
til komiteen om saken, datert 23. desember 2004 og tilleggskommentarer
datert 9. mars 2005, er vedlagt.
Komiteen er kjent med at Regjeringen
fra 1. januar 2004 innførte en ny praksis i Utlendingsdirektoratet,
som hadde den konsekvens at asylsøkere med endelig avslag
kan miste plassen i mottak og fratas all økonomisk støtte,
med mindre de samarbeider med myndighetene om en frivillig retur.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det
er flere grupper som ikke blir omfattet av bortfall av botilbudet.
I tillegg til barnefamiliene vil både enslige mindreårige
asylsøkere, personer som samarbeider med IOM om retur og andre
særskilte grupper, f.eks. personer med alvorlige sykdommer,
fortsatt kunne bo i ordinært mottak inntil avreise. Flertalletviser dessuten til at regelverket allerede
i dag åpner for at personer med endelig avslag kan gis
midlertidig arbeidstillatelse frem til vedtak om utreise effektueres.
Arbeidet med å inngå tilbaketakelsesavtaler med
de enkelte lands myndigheter er intensivert de siste årene. Flertallet mener
dette arbeidet fortsatt må prioriteres høyt.
Flertallet mener at barnefamilier,
enslige mindreårige og andre særskilte grupper
som i dag får bo i mottak etter avslag på søknad,
fortsatt skal kunne bo i vanlige mottak etter at eventuelle ventemottak
eller utreisesenter er etablert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at siden 1. januar 2004 har mennesker med endelig avslag på sin
asylsøknad, og som ikke vil returnere til hjemlandet, vært
uønsket ved asylmottak og blitt kommunenes ansvar i den
grad de har søkt hjelp.
Disse medlemmer viser videre
til at Sosial- og helsedirektoratet ga kommunene de første
føringer om dette i desember 2003.
Disse medlemmer registrerer at
kommunene har fått mange utfordringer knyttet til ulovlige
innvandreres situasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslagsstillerne vil gi personer med endelig avslag
på asylsøknad som ikke reiser hjem frivillig,
juridiske rettigheter som sikrer dem rett til husvære,
mat, økonomiske ytelser og rett til helsetjenester. Dette
begrunnes med at selv om Sosialdepartementet har avklart at alle
har rett til nødhjelp, praktiseres dette forskjellig. Det
finnes heller ingen retningslinjer for hvordan slik varig nødhjelp skal
kunne gis. Flertallet mener at dette ansvaret må anses å være
et statlig ansvar. I dag er det opp til den enkelte kommune å håndtere
sakene. Flertallet finner det svært uheldig
at kommunene innenfor en uavklart tidshorisont, uten statlig finansiering
og med uklare retningslinjer må tre inn, siden staten fraskriver seg
sitt ansvar.
Komiteen viser til
at Regjeringens oppfatning er at en asylsøker som ikke
vil rette seg etter et lovlig fattet vedtak om å forlate
riket, ikke skal belønnes med varig oppholdstillatelse
i Norge. Regjeringen mener at en slik praksis vil undergrave asylinstituttet
og en regulert innvandring, og at det også vil innebære
at Norge gir etter overfor de land som ikke vil respektere sine internasjonale
forpliktelser om å ta egne borgere tilbake.
Komiteen viser til at spørsmål
om juridisk status for personer som ikke kan uttransporteres også er
drøftet i Utlendingslovutvalgets innstilling (NOU 2004:20).
Lovutvalget konkluderer i sin drøftelse med at de ikke
anbefaler å innføre noen ny lovhjemmel som gir
en juridisk status for denne gruppen, men at det beste er å opprettholde
dagens bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener en sentral problemstilling er hvorvidt
dagens praksis strider mot de konvensjoner Norge har ratifisert. Forslagsstillerne
henviser til den europeiske paraplyorganisasjonen European Council
on refugees and Exil som blant annet mener at alle personer som
blir tvunget til retur, har rett til et minimum av økonomiske
og sosiale ytelser før de returneres til opprinnelseslandet.
Komiteen er også kjent
med at Høyesteretts kjæremålsutvalg nylig
har konkludert i sin behandling av den første utkastelsessaken
fra et norsk mottak med at utkastelsen ikke er i strid med den europeiske
menneskerettskonvensjonens artikkel 3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser imidlertid til at lagmannsrettens
kjennelse som Høyesteretts kjæremålsutvalg
behandlet, slo fast følgende:
"Lagmannsretten er ikke kjent med omfanget av den sosialhjelp
som etter norske retningslinjer skal ytes den enkelte i akutte nødsituasjoner,
men konstaterer at slik hjelp også skal ytes overfor utlendinger
uten lovlig opphold i landet. Det legges til grunn at [A] vil
kunne få slik hjelp om nødvendig dersom hun velger
ikke å forlate landet ved fravikelse, og at dette i utgangspunktet
er tilstrekkelig for at staten skal ivareta sine forpliktelser etter
EMK artikkel 3."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at gruppen
det her dreier seg om, er mennesker som har vært gjennom
alle instanser og fått avslag. Det betyr at utlendingsmyndighetene
har konkludert med at de ikke har behov for beskyttelse og er å anse
som utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil derfor ikke anbefale en permanent ny juridisk status for gruppen.
Dette flertallet er prinsipielt
enig med Regjeringen når den hevder at å gi denne
gruppen en juridisk status, betyr å belønne de
som ikke har behov for beskyttelse og som ikke etterlever lovlige
fattede vedtak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er likevel av den
oppfatning at det er et behov for en klargjøring av ansvarsforholdet,
praktiseringen av nødhjelpsutbetalingene og en bedring
av kontrollen med de som oppholder seg ulovlig i landet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er uakseptabelt av staten å skyve ansvaret over
på kommunene og vil gå inn for at alle må sikres
et minimum av ytelser. På dette grunnlaget vil dette
flertallet fremme forslag om en statlig midlertidig nødhjelpsordning
som sikrer mat, bosted og tilgang til nødvendig medisinsk hjelp
for de som har fått endelig avslag, men foreløpig ikke
har returnert.
Dette flertallet mener ordningen
også må praktiseres på en slik måte
at kontrollen bedres med hensyn til hvor personene oppholder seg
og i hvilken psykisk tilstand de er i. Dette kan gjøres
for eksempel gjennom regelmessig personlig oppmøte for å motta
ytelsene.
Dette flertallet mener videre
at kontrollen med svart arbeid og ulovlig opphold i landet må styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener ordningen bør være preget av "midlertidighet"
og nøkternhet slik at den ikke framstår som attraktiv
og bidrar til å gjøre uttransportering vanskeligere.
Flertallet vil også sikre
at utløp av oppholdstillatelser faktisk fører
til utreise. Samarbeidet mellom for eksempel helsevesen, kommuner,
politi og utlendingsmyndighetene må bli bedre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at intensjonen med forslaget
har vært å klargjøre hvilke rettigheter
til husly, livsopphold og helsetjenester personer med endelig avslag
på søknad om opphold og andre utlendinger som
ikke kan returneres, har. Disse medlemmer viser til
at retten klart slår fast at utlendinger har rettigheter
etter EMK artikkel 3, men viser til at Regjeringen v/Kommunal-
og regionaldepartementet og Sosial- og arbeidsdepartementet til
nå ikke har evnet å klargjøre hvordan
disse rettighetene skal oppfylles og hvem som har ansvaret. Dette
blir tydelig i Sivilombudsmannens brev i anledning Sivilombudsmannens
sak 2004/3108 der følgende spørsmål
ble stilt:
"Hva er innholdet i "ulovfestede nødrettsbetraktninger"?
Er man i nød dersom man ikke samarbeider om frivillig retur?
Hvor lenge har man krav på slik hjelp? Kan avslag på slik
hjelp påklages og hva er i så fall klageinstans?
Hvordan skal slik nødhjelp finansieres?"
Det er ingen tvil om at det i dag foregår
utstrakt forskjellsbehandling av asylsøkere med endelig
avslag og andre utlendinger uten mulighet for retur til hjemlandet.
Dette er uholdbart, nettopp fordi enkeltmennesker som søker
nødhjelp er i en akutt situasjon. Etter disse medlemmers oppfatning
er det helt nødvendig å foreta en klargjøring
av hvilke regler som gjelder for gruppen. Dette vil best gjøres
gjennom å gi gruppen status som "utlendinger uten lovlig
opphold" med en utdyping av hvilke rettigheter gruppen har.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi gruppen
utlendinger uten lovlig opphold en juridisk status og derigjennom avklare
hvilke rettigheter gruppen har til husvære, livsopphold
og helsetjenester."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kommunenes sosialtjeneste skal ved hver henvendelse avklare
søkerens status og oppholdssituasjon med fremmedmyndighetene.
Sosialtjenestene er også pålagt å informere
ulovlige innvandrere, personer med endelig avslag på asylsøknad
om IOM. Disse medlemmer viser videre til at dersom søkere
ikke vil benytte denne mulighet, har ASD i brev 4. oktober 2004
til kommunene, formulert at
"samfunnet som sådan har et generelt
ansvar for å yte akutt, livsnødvendig hjelp i
en nødssituasjon. ... Dette innebærer at en person
kan ha krav på hjelp i form av sosiale tjenester i spesielle,
akutte situasjoner uavhengig av oppholdets lovlighet."
Videre viser disse medlemmer til
sosialtjenesteloven kapittel 4.5 som klargjør at ansvaret
for å gi mennesker midlertidig husvære ikke er
avhengig av søkerens lovlige opphold i landet, mens hjelp
til nødhjelp til mat etter kapittel 5 er utelukket fordi
man i så fall må ha lovlig opphold i landet.
Disse medlemmer viser til at
en rekke kommuner de siste 6 måneder har mottatt en del
slike henvendelser, noen kommuner har både ytt og avslått
nødhjelp til mennesker som har søkt, man kjenner
i tillegg til at noen avgjørelser fra fylkesmannen i slike
klagesaker allerede er til behandling.
Disse medlemmer finner det ikke
rimelig at det er sosialtjenesten som er eneste rette instans ved
søknad om nødhjelp fra denne gruppe når
vurderingene er fundert i alminnelige ulovfestede nødrettsbetraktninger.
Som en konsekvens av at kapittel 5 ikke kan benyttes, bør
alle som kommer i kontakt med gruppen, som ideelle og humanitære
organisasjoner og alle offentlige instanser som UDI, politi, helsevesen,
kommuneadministrasjoner og sosialtjeneste, være likeverdige
i sin plikt til å hjelpe.
Som en konsekvens av at sosialtjenesteloven
ikke kan benyttes, mener disse medlemmer at det heller
ikke er riktig at sosialhjelpsbudsjettet belastes for kostnadene
til livsopphold. De berørte kommuner har logisk nok ikke
budsjettert å yte hjelp begrunnet i nødrettslige
prinsipper. Disse medlemmer finner det derfor rimelig
at kommunenes utgifter til denne gruppen refunderes av staten.
Disse medlemmer vil understreke
at Fremskrittspartiet allerede har inntatt en klar og fast holdning
til hvordan man skal håndtere asylanter med endelig avslag
som motsetter seg tilbakesendelse. Disse medlemmer er
av det syn at den beste løsningen vil være å plassere
disse på lukkete mottak med minimal forsørgning,
samtidig som man benytter en aktiv utenrikspolitikk for å få asylantenes
hjemland til å akseptere retur.
Disse medlemmer vil påpeke
at personer som har fått endelig avslag, har fått
en grundig behandling både hos Utlendingsdirektoratet og
Utlendingsnemnden om hvorvidt de har behov for beskyttelse eller
av andre hensyn skal få opphold i Norge. Disse medlemmer vil
fremheve at både UDI og UNE har stor kompetanse på behandling
av slike saker og at Fremskrittspartiet derfor har tillit til at
disse ivaretar rettssikkerheten til søkeren på en
tilstrekkelig god måte.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at dette ikke i realiteten dreier seg om ureturnerbare asylsøkere,
men personer som bryter norsk lov hver dag ved mangel på retur. Disse
medlemmer forstår at det i flere situasjoner finnes
grunner til at retur blir komplisert og vanskelig, men er av den
klare oppfatning at alle i realiteten kan returneres hvis man viser
tilstrekkelig politisk vilje til det. Disse medlemmer vil
også understreke at det bør være et tankekors
for alle samfunnsaktører som er interessert i problematikken
at man jevnlig opplever at personer som søker om eller
som har fått innvilget sin søknad om asyl, returnerer
til hjemlandet på ferie. Hvis de som karakteriseres som
ikke returnerbare virkelig vil tilbake, kan ikke disse medlemmer se
at dette skulle være så vanskelig i den store
majoriteten av sakene.
For disse medlemmer er signaleffektene,
som gis ved at man ikke aksepterer at personer med ulovlig opphold
får bli uten klare sanksjoner, svært viktige.
Disse medlemmer vil vise til
den store tilstrømningen av asylsøkere og at en
eventuell mangel på sanksjoner ved endelig avslag på søknad
om opphold, vil fungere som et incentiv for nyankomne til å trenere både
egen sak og eventuelle tilbakesendelse for med det mål å oppnå lovlig
opphold. Dette vil disse medlemmer advare sterkt
imot.
Disse medlemmer vil fremheve
at personenes juridiske status allerede er avklart, og at de må regnes som
lovbrytere. Disse medlemmer vil ikke gi denne gruppen
ytterligere rettigheter eller en særegen status etter den
grundige behandlingen de har fått både i UDI og
UNE.
Komiteen viser til
at grunnet behovet for å gi Politiets Utlendingsenhet bedre
mulighet til å koordinere utsending av asylsøkere, ønsker
forslagsstillerne å utvide fremstillingsfristen fra 24
til 72 timer.
Komiteen er kjent med at Regjeringen
har sendt ut et lovforslag om dette til høring. Komiteen er
også kjent med at det har vært motforestillinger
hos høringsinstansene knyttet til dette, blant annet når
det gjelder forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK).
Komiteen er enig i at det er
rimelig å vurdere fengslingsbestemmelsene for personer
med uklar identitet, der det foreligger unndragelsesfare i forbindelse med
uttransport, og der personer er bortvist eller utvist. Det forutsetter
imidlertid at forslaget ikke er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Komiteen finner det riktig å vente
med realitetsbehandling av forslaget til saken blir fremmet for
Stortinget i 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at politiet har manglet myndighet til å holde
på personer uten lovlig opphold i mer enn 24 timer og er
positivt innstilt til at politiet skal få en utvidet fullmakt
i denne sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at forslagsstillerne
mener at ventemottak skal inkludere inn- og utpasseringsregistrering,
og at de personene dette gjelder, får mat og en mindre
pengesum til personlig forbruk, samt en juridisk status som avklarer
deres rettigheter i forhold til helsetjenester og andre offentlige
tjenester. Forslagsstillerne mener også at ansvaret for
mottaket skal legges til Politiets Utlendingsenhet.
Flertallet viser til at Regjeringen
i sitt brev av 23. desember 2004 ikke ser det som hensiktsmessig å utrede
denne type mottak på nåværende tidspunkt. Regjeringen
viser til at det allerede er satt i gang evaluering av ordningen
med bortfall av botilbud for personer med endelig avslag på asylsøknaden,
og evalueringsrapporten skal være klar i mai 2005.
Flertallet viser også til
nytt brev fra kommunalminister Erna Solberg av 9. mars 2005 der
det fremgår at Utlendingsdirektoratet er bedt om å utarbeide
et forslag til organisering av et utreisesenter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
oppfatter brevet av 9. mars 2005 som en innrømmelse av
at dagens situasjon har vært uholdbar.
Dette flertallet støtter
forslaget om opprettelse av ventemottak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil derimot ikke knytte et ventemottak til grunnleggende nye juridiske
rettigheter, slik som forslagsstillerne forutsetter. Når
det gjelder juridiske rettigheter, følger dette heller
ikke automatisk av opprettelsen av ventemottak. Flertallet henviser
til pasientrettighetsloven og sosialtjenesteloven mv. som regulerer
hvem som har tilgang til hvilke helse- og sosialtjenester.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener Regjeringen må opprette ventemottak for personer
med endelig avslag på asyl som ikke kan returneres til
hjemlandet. Beboere i ventemottak må sikres bosted, minimum
av livsopphold og nødvendig medisinsk hjelp. Uavklarte
detaljer kan Regjeringen legge frem for Stortinget i egnet form, senest
i revidert nasjonalbudsjett. Inntil ventemottak er kommet i drift
skal ingen som ikke kan utsendes til hjemlandet, kastes ut fra mottak,
og staten må påta seg det økonomiske
ansvaret overfor kommunene for de som er kastet ut.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
ventemottak for personer med endelig avslag på søknad
om asyl. Inntil ventemottak er i drift skal ingen som i dag er i
ordinære mottak og som ikke kan utsendes til hjemlandet,
miste plassen i mottak. I tillegg må staten påta
seg det økonomiske ansvaret overfor kommunene for de som
allerede har mistet plassen i mottak inntil tilbud om ventemottak
er på plass."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Dokument nr. 8:26 (2004-2005) -
forslag fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Geir-Ketil
Hansen og Karin Andersen om tiltak for bedre behandling av ikke-returnerbare
asylsøkere med endelig avslag og andre ikke-uttransporterbare
utlendinger - vedlegges protokollen."
Disse medlemmer viser til brev
til komiteen fra kommunalminister Erna Solberg av 9. mars 2005 der det
fremgår at Utlendingsdirektoratet er bedt om å utarbeide
forslag til organisering av et utreisesenter. Disse medlemmer er
enig i at et slikt utreisesenter vil være et viktig og
velegnet tilbud til personer som har fått endelig avslag
på sin asylsøknad, og som faller inn under ordningen
for bortfall av tilbudet om plass i statlig mottak. Disse
medlemmer vil påpeke at oppholdet må være
midlertidig og kun vare til utreisen blir iverksatt. Disse
medlemmer slutter seg også til at standarden i
et slikt senter skal være nøktern og innrettet
slik at de grunnleggende behovene blir dekket i perioden frem til
utreisen kan gjennomføres.
Disse medlemmer ser at enkelte
kommuner har fått uforholdsmessig store utfordringer i
forhold til nødhjelpsordningen. Disse medlemmermener at opprettelsen av et statlig utreisesenter
vil lette kommunenes situasjon og være klargjørende
i forhold til ansvarsforhold og praktiseringen av nødhjelp. Disse medlemmer viser
til at med et slikt utreisesenter vil personer uten lovlig opphold
i Norge ikke ha krav på noen ytelser fra kommunene.
Disse medlemmer viser til brevet
fra statsråden og gir sin tilslutning til de føringer
som er lagt for Utlendingsdirektoratets arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke positive til ventemottak/utreisesenter da dette i
realiteten er et nytt ord for allerede eksisterende asylmottak.
Lukkete mottak med minimal forpleining er etter disse medlemmers syn
et nødvendig virkemiddel for å gi de ønskelige
signaleffekter til de personene som oppholder seg ulovlig i landet. Disse
medlemmer vil også understreke at Norge har mulighet
til å opprette slike mottak i henhold til Excom"s
conclusion nr. 44. På denne bakgrunn vil også disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
konkrete forslag om etablering av lukkete mottak for personer med ulovlig
opphold og som ikke returnerer."
Komiteen viser til
at forslagsstillerne ønsker en ny lovhjemmel i tråd
med svenske regler.
De svenske reglene innebærer at endelig
avslag på asylsøknad opphører dersom
ikke vedtaket er effektuert innen fire år. Oppholdstillatelse
gis deretter ikke automatisk, men undergis en individuell behandling. Dersom
manglende tilbakereise skyldes at søkeren har unnlatt å følge
vedtaket, vil dette kunne ha betydning for søknaden.
Komiteen viser til at Regjeringen
mener at asylsøkeren selv plikter å rette seg
etter de vedtak som er fattet, og at man vil unngå å premiere
de som trenerer eller ikke respekterer vedtakene med en oppholdstillatelse. Videre
mener Regjeringen at en slik hjemmel kunne motivere enda flere til
ikke å reise hjem frivillig. Komiteen merker
seg at det per i dag ikke er aktuelt for Regjeringen å fremme
forslag om en tilsvarende hjemmel i norsk lov.
Utlendingslovutvalget går heller ikke
inn for en slik hjemmel med begrunnelse blant annet i de allmennpreventive
hensyn. Utvalget trekker også fram at de reglene norsk
rett allerede har om rimelighetshensyn, vil kunne fange opp de sakene
der lang oppholdstillatelse i Norge bør tilsi at det gis
varig tillatelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at når
det gjelder vurderingen av saker hvor det ikke er mulig å iverksette
et negativt vedtak, kan det være grunn til å skille
mellom de tilfeller hvor utlendingen selv gjør det som
kan forventes i forhold til å medvirke til at en retur
kan gjennomføres og de tilfeller hvor utlendingen ikke
samarbeider med norske myndigheter.
Flertallet vil også påpeke
at det allerede i dag er en hjemmel for å kunne gi oppholdstillatelse
i de tilfeller søkeren har samarbeidet om retur, men hvor
dette ikke har vært mulig å effektuere. Dette
vil for eksempel gjelde statsløse eller hvor søkeren
kommer fra et land som nekter å ta imot vedkommende. Spørsmålet
for flertallet er hvorvidt dette burde komme fram
i en særskilt bestemmelse, slik som Sverige har, eller
om det er mer hensiktsmessig å overlate bedømmelsen
av de saker det her gjelder til konkrete vurderinger i praksis,
hvor det også i større grad vil være
rom for en totalvurdering i den enkelte sak.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil vise til at alle asylsøkere som har fått endelig
avslag som innebærer at de må forlate riket, på ethvert
tidspunkt kan anmode om å få sin sak vurdert på nytt
gjennom en omgjøringsbegjæring.
Dette flertallet går
imot forslaget om en ny lov som skal gi automatisk opphør
av endelig avslag på asyl etter fire år, og mulighet
for å fremme en ny søknad for ikke-uttransporterbare
utlendinger. Dersom personen samarbeider om retur, men uttransportering ikke
er mulig, har personen i dag anledning til å søke på nytt.
Dette flertallet vil vise til
at flyktningsituasjonen er et internasjonalt fenomen. Enkeltland
kan ikke finne fullgode løsninger alene. Forpliktende internasjonalt
samarbeid og internasjonal samordning er helt nødvendig
for å møte de utfordringene flyktningstrømmene
representerer. Dette flertallet vil derfor fremheve
viktigheten av arbeidet i de sentrale mellomstatlige samarbeidsfora
ved utforming av norsk flyktningpolitikk.
Dette flertallet vil videre vise
til at det er en kjensgjerning at vi ikke kan hjelpe alle som ønsker opphold
i Norge, det er derfor svært viktig å ha klare linjer
når de vanskelige prioriteringene skal gjøres. Dette
flertallet vil fremheve viktigheten av at praksisen ved å gi
opphold til de som trenger det mest opprettholdes, og at personer
som søker opphold likebehandles. Dette er prinsipper som
bør stå sterkt.
Dette flertallet vil vise til
at internasjonalisering gir oss et samfunn med flere språk,
religioner og levemåter. Dette mangfoldet er en berikelse
for Norge, samtidig som det stiller oss overfor nye utfordringer. Dette
flertallet vil fremheve at arbeidet for toleranse og kamp
mot rasisme må stå sentralt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslagsstillers begrunnelse
og mener det etter noe tid må bli mulig å fremme
en ny søknad om arbeids- og oppholdstillatelse slik det
finnes ordninger for i våre naboland. Disse medlemmer viser
til at Utlendingsdirektoratet har bedt om at det innføres
en slik ordning.
Disse medlemmer vil peke på at
migrasjon, urettferdig store forskjeller i levestandard og fjerning av
grensekontroll i Europa gjør at vi i overskuelig fremtid
vil ha mennesker som befinner seg i Norge uten lovlig opphold. Det
er viktig for den enkelte og for hele det norske samfunn at de som
lever og virker i Norge ikke blir tvunget til å leve i
skyggen av storsamfunnet. Samtidig må målet om
regulert innvandring opprettholdes. Det å finne balansen
mellom disse to hensynene er en utfordring i årene som
kommer. Det er derfor et behov for å finne måter å lovliggjøre
opphold på for mennesker som uansett vil komme til å oppholde seg
i landet. Disse medlemmer viser til at slike mekanismer
allerede finnes i en del land og at liknende prosesser pågår
i en rekke andre OECD-land.
Etter vedtak i forbindelse med behandling av
Innst. O. nr. 57 (2004-2005) blir det vanskeligere å få innvilget
opphold etter omgjøringsanmodninger. Også av den
grunn er det et sterkt behov for å gi anledning til å fremme
søknad om arbeids- og oppholdstillatelse på nytt.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem for Stortinget et forslag til ordning som gir utlendinger med
avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse,
mulighet til å fremme slik søknad på nytt
etter en nærmere fastsatt periode."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at det skal lønne seg å trenere utsendelsesprosessen
og vil gå sterkt imot en slik lovendring. Det skal og kan
ikke lønne seg å bryte norsk lov, uansett hvor
vanskelig enkeltpersoner oppfatter sin egen situasjon. Disse
medlemmer vil også påpeke at dette er
en fallitterklæring fra enkelte politikere om at man ikke
makter å følge opp gjeldende norsk lov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at forslagsstillerne ønsker en
uavhengig kvalitetssikring av UDI og UNE"s negative vedtak
som resulterer i utsendelse.
Regjeringen hevder i brev 23. desember 2004
at en slik gjennomgang er overflødig fordi alle asylsøkere får
en grundig behandling. Når en person får endelig avslag
og sendes tilbake til hjemlandet, skal det derfor ikke være
usikkerhet rundt asylsøkerens beskyttelsesbehov.
Flertallet mener at det med jevne
mellomrom må foretas vurderinger av det enkelte land/område
og de erfaringer en har med saker fra området. Det vil
også være naturlig at en foretar en evaluering
i forbindelse med den vedtatte sammenslåingen av landenhetene
i UDI og UNE. Flertallet mener det jevnlig må foretas
en gjennomgang av erfaringer gjort i det enkelte land/område.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at når en person har fått endelig avslag,
skjer dette etter grundig vurdering av om personen har beskyttelsesbehov.
En oppsporing vil være svært ressurskrevende og
kan også i noen tilfeller sette personen i fare ved at
norske myndigheter tar kontakt etter retur til hjemlandet.
Dette flertallet vurderer det
dit hen at foreliggende forslag om en gjennomgang av saker hvor
personer har fått endelig avslag og reiser hjem, verken
er praktisk gjennomførbart eller gir hensiktsmessig informasjon.
Norske myndigheter blir allerede i dag som regel gjort kjent med
saker der det tilstøter noe til en person som sendes hjem.
I disse sakene foretar man så nærmere undersøkelser
og vurderer om det foreligger omstendigheter som gjør at
man må ta affære i den konkrete sak, eller når
det gjelder asylpraksis knyttet til det aktuelle område/ den
aktuelle gruppe.
Dette flertallet støtter
imidlertid ikke et forslag om gjennomgang av enkeltsaker.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at det jevnlig må foretas
en gjennomgang av erfaringer gjort i det enkelte land/område
der landenhetens vurderinger blir vurdert av andre fagmiljøers
vurdering av det enkelte land. Særlig viktig er dette i
land som mange asylsøkere kommer fra. I dagens situasjon
gjelder dette særlig et land som Etiopia. Men også andre
land er aktuelle.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at uavhengige fagmiljøer jevnlig går igjennom
landenhetens vurdering av enkeltland."
Disse medlemmer mener det i tillegg
til dette er behov for å plukke ut omstridte enkeltsaker
i konfliktfylte land og vurdere kvalitativt hvordan det har gått med
den enkelte asylsøker med avslag. Det bør også ligge
automatikk i at rutiner gjennomgås i forbindelse med at
det tilstøter asylsøkere med endelig avslag noe etter
retur til hjemlandet. Disse medlemmer understreker
at det er større sannsynlighet for at utlendingsmyndighetene
begår enkelte feilvurderinger enn at alle avgjørelser
er feilfrie.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette
en praksis med uavhengig gjennomgang av saker for å undersøke hva
som skjer med personer som er blitt sendt tilbake til land med høyt
konfliktnivå etter endelig avslag på asylsøknad."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at det med jevne
mellomrom foretas "fact-finding reiser" til aktuelle landområder. Flertallet er
videre kjent med at erfaringer med retur til ulike land/områder
drøftes med hyppige mellomrom i internasjonale fora, der
erfaringer utveksles, og der både IOM og UNHCR deltar i
debatten og bidrar med informasjon. I tillegg mottas landrapporter
fra Utenriksdepartementet og fra en rekke frivillige organisasjoner
på feltet. Flertallet vil fremheve at viktigst
i en retursammenheng er at dersom man er i tvil, så skal det
ikke returneres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av det syn at norske myndigheter ikke har et ansvar for å følge
opp de som returnerer etter endelig avslag på sin søknad
om opphold. Disse medlemmervil
ikke støtte et slikt forslag, og mener at det bør være
grenser for hva den norske stat skal kunne gis ansvar for.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Dokument nr. 8:26 (2004-2005) - forslag fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Geir-Ketil Hansen og Karin Andersen om tiltak for bedre behandling av ikke-returnerbare asylsøkere med endelig avslag og andre ikke-uttransporterbare utlendinger - vedlegges protokollen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gi gruppen utlendinger uten lovlig opphold en juridisk status og derigjennom avklare hvilke rettigheter gruppen har til husvære, livsopphold og helsetjenester.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget et forslag til ordning som gir utlendinger med avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, mulighet til å fremme slik søknad på nytt etter en nærmere fastsatt periode.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen sørge for at uavhengige fagmiljøer jevnlig går igjennom landenhetens vurdering av enkeltland.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen igangsette en praksis med uavhengig gjennomgang av saker for å undersøke hva som skjer med personer som er blitt sendt tilbake til land med høyt konfliktnivå etter endelig avslag på asylsøknad.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme konkrete forslag om etablering av lukkete mottak for personer med ulovlig opphold og som ikke returnerer.
Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Regjeringen til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen opprette ventemottak for personer med endelig avslag på søknad om asyl. Inntil ventemottak er i drift skal ingen som i dag er i ordinære mottak, og som ikke kan utsendes til hjemlandet, miste plassen i mottak. I tillegg må staten påta seg det økonomiske ansvaret overfor kommunene for de som allerede har mistet plassen i mottak inntil tilbud om ventemottak er på plass.
1. Stortinget ber Regjeringen
innen utgangen av 2004 fremme forslag om juridisk status for ikke-returnerbare
asylsøkere med endelig avslag, og andre ikke-uttransporterbare
utlendinger som oppholder seg i Norge.
Regjeringens oppfatning er at det forhold at
en asylsøker ikke vil rette seg etter et lovlig fattet
vedtak om å forlate riket, ikke skal belønnes
med varig oppholdstillatelse i Norge. En slik praksis vil undergrave
asylinstituttet og en regulert innvandring. En slik praksis vil også innebære
at Norge gir etter overfor de land som ikke vil respektere sine
internasjonale forpliktelser om å ta tilbake egne borgere.
Når det gjelder juridisk status for øvrig
så åpner allerede i dag utlendingsloven og utlendingsforskriften
for at personer med endelig avslag kan gis midlertidig arbeidstillatelse
frem til vedtaket kan effektueres. Denne hjemmelen brukes i dag,
men med forsiktighet. Dette både fordi det å få en
slik tillatelse kan gi uriktige forventninger om et varig opphold
i Norge og fordi det vil kunne være en hvilepute i forhold
til å bidra og tilrettelegge for sin egen retur.
Spørsmålet om en juridisk
status for personer som ikke kan uttransporteres er for øvrig
drøftet i den nylig fremlagte NOU med forslag til ny utlendingslov.
Lovutvalget konkluderer i sin drøftelse med at de ikke anbefaler å innføre
noen ny hjemmel for den juridiske status i disse sakene, med at
det beste er å opprettholde dagens bestemmelser som gir
mulighet til å gi midlertidig arbeidstillatelse i de tilfeller
der et vedtak ikke kan effektueres til tross for at søkeren
selv har samarbeidet om returen.
Regjeringen jobber i dag aktivt med å gjøre
det enklere å få sendt personer med endelig avslag
tilbake til hjemlandet. Blant annet har Norge de siste årene
intensivert arbeidet med å inngå tilbaketakelsesavtaler.
Dette arbeidet vil på lengre sikt kunne føre til
at personer som per i dag ikke kan sendes ut med tvang, lettere
og raskere vil bli akseptert av hjemlandets myndigheter. Regjeringen mener
at dette er en mer fruktbar måte å arbeid på i
forhold til personer som ikke kan tvangsreturneres enn det å gi
tillatelser til de som ikke samarbeider.
Når det gjelder anmodningen om å fremme
et lovforslag innen utgangen av 2004 så er det, uansett
utfall av Stortingets behandling av forslaget, ikke mulig å ferdigstille
innen utløpet av året.
2. Stortinget ber Regjeringen
sørge for å overføre asylsøkere
med endelig avslag til et ventemottak med adgangsregistrering. Ventemottaket
drives av Politiets Utlendingsenhet.
Representantene foreslår at asylsøkere
med endelig avslag på søknaden som ikke kan tvangsreturneres
av norske myndigheter bør få en juridisk status
med grunnleggende rettigheter. Forslagsstillerne mener et alternativ
kan være å overføre dem med endelig avslag fra
ordinære asylmottak til et ventemottak som drives av Politiets
Utlendingsenhet. I mottaket skal det gis mat og en mindre pengesum
til personlig forbruk, samt at personene skal få en juridisk
status som avklarer deres rettigheter i forhold til helsetjenestene
og andre offentlige tjenester.
Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å utrede
denne type mottak på nåværende tidspunkt.
Institutt for Samfunnsforskning og Byggforsk har fått i
oppdrag å evaluere ordningen med bortfall av botilbud for
personer med endelig avslag på asylsøknaden, og
evalueringsrapporten skal være klar i mai 2005. Jeg ønsker å avvente
resultatene fra denne evalueringen og på den bakgrunn vurdere
ev. endringer.
Når det gjelder rettigheter til helsetjenester
og andre offentlige tjenester, er det pasientrettighetsloven og sosialtjenesteloven
m.m. som regulerer hvem som har tilgang til hvilke helse- og sosialtjenester.
I henhold til pasientrettighetsloven har personer med ulovlig opphold
bare rett til øyeblikkelig helsehjelp. Selv om de med endelig
avslag på asylsøknaden får anledning
til å bo i et ventemottak, vil ikke det innebære
at de gis utvidede rettigheter ift. helsetjenester. Behovet for
nødhjelp vil imidlertid opphøre med en slik ordning.
3. Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag med regelverk som øker politiets tillatelse
til å holde på folk som skal bort- eller utvises
fra 24 timer til 72 timer.
Regjeringen har i lengre tid vurdert muligheten
for å utvide fremstillingsfristen i utlendingsloven fra
24 til 72 timer. Et lovforslag om dette ble sendt på høring
i fjor høst. Forslaget innebar at personer som omfattes av
utlendingslovens fengslingsbestemmelser, dvs personer med uklar
identitet og der det foreligger unndragelsesfare i forbindelse med
uttransport, vil kunne holdes i varetekt i inntil 72 timer før
de blir fremstilt for en dommer. Forslaget ville også ha
omfattet personer som er bortvist eller utvist. I høringsuttalelsene
kom det imidlertid frem motforestillinger i forhold til å utvide fremstillingsfristen,
herunder ble det anført at forslaget kunne være
i strid med EMK. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer nå høringsuttalelsene
og forholdet til EMK nærmere. Departementet vurderer herunder
hvorvidt det skal gjøres endringer i lovforslaget for å imøtekomme
noe av kritikken som kom i høringen. Et eventuelt forslag
om å utvide fremstillingsfristen vil bli fremmet for Stortinget
i løpet av 2005.
4. Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag i tråd med svensk praksis, hvor det gis
ny saksbehandling og ny vurdering av mulighet for opphold til ikke-uttransporterbare
utlendinger etter en nærmere fastsatt periode.
Alle asylsøkere som har fått
endelig avslag som innebærer at de må forlate
riket, kan i dag på ethvert tidspunkt kreve å få sin
sak vurdert på nytt gjennom en omgjøringsbegjæring.
Etter et lovforslag som ble oversendt Stortinget tidligere i høst
(Odelstingsproposisjon nr. 4), foreslår Regjeringen å gjøre
begrensninger i adgangen til å kreve omgjøring.
Bakgrunnen for dette er at det er svært ressurskrevende
for Utlendingsnemnda å behandle omgjøingsanmodninger.
Ikke sjeldent fremmer samme person med både 3 og 4 omgjøringsbegjæringer,
uten at det er noe nytt i saken. I henhold til forslaget som er
oversendt Stortinget vil en begjæring om omgjøring
for fremtiden kun behandles dersom "det foreligger
omstendigheter som nevnt i lovens § 15 første
ledd, eller særlige sterke menneskelige hensyn eller dersom
omgjøring er nødvendig som følge av internasjonale
forpliktelser Norge er bundet av".
Det er per i dag ikke aktuelt for Regjeringen å innføre en
egen hjemmel etter svensk modell der vedtaket gjøres ugyldig
dersom det ikke er effektuert innen en nærmere angitt periode.
Utgangspunktet er at asylsøkeren selv plikter å rette
seg etter de vedtak som er fattet, og at man ikke belønner
de som trenerer eller ikke respekterer vedtakene med en oppholdstillatelse.
En slik hjemmel vil ikke motivere flere til å reise hjem
frivillig, men vil lett kunne ha motsatt effekt.
I NOU med forslag til ny utlendingslov drøfter
lovutvalget også spørsmålet om å gi
tillatelse til personer som ikke er uttransportert innen en bestemt
periode, herunder drøftes spørsmålet
om å innføre svensk modell. Lovutvalget konkluderer
imidlertid med at en slik modell ikke er ønskelig, og viser
til allmennpreventive hensyn. Utvalget trekker også frem
at de reglene norsk rett allerede har om rimelighetshensyn vil kunne
fange opp de sakene der lang oppholdstid i Norge bør tilsi
at det gis varig tillatelse.
Når det gjelder de faktisk ureturnerbare,
det vil si de som ikke kan returnere seiv om de har samarbeidet
fullt ut i forhold til sin retur, er det allerede i dag åpning
for å gi tillatelse etter lovens § 8 annet ledd
om sterke menneskelige hensyn. Lovutvalget har i NOUen drøftet hvorvidt
det er ønskelig med en egen hjemmel som gir rett til tillatelse
for denne gruppen. De konkluderer imidlertid med at det ikke bør
være noen automatisk rett til dette, men at det er mer
hensiktsmessig å overlate bedømmelsen av de sakene
det her gjelder til konkrete vurderinger i praksis.
5. Stortinget ber Regjeringen
igangsette en praksis med uavhengig gjennomgang av saker for å undersøke hva
som skjer med personer som er blitt sendt tilbake til land med høyt
konfliktnivå, etter endelig avslag på søknad.
Utgangspunktet for Regjeringen er at alle asylsøkere i
dag får en grundig og sikker vurdering av sine asylsøknader.
Når en person får endelig avslag og sendes tilbake
til hjemlandet, skal det derfor ikke være usikkerhet rundt
asylsøkerens beskyttelsesbehov. En oppfølging
og oppsporing av utsendte asylsøkere vil være svært
ressurskrevende og per i dag har Stortinget ikke avsatt midler til
dette.
Det må for øvrig bemerkes
at dersom det skulle tilstøte en person som sendes hjem
noe, uavhengig av om det er tilknyttet vedkommendes asylgrunnlag
eller andre forhold, så blir norske myndigheter som regel gjort
kjent med dette av familie eller andre støttepersoner.
I disse sakene foretar man nærmere undersøkelser rundt
de opplysningene man mottar og vurderer om det foreligger omstendigheter
som gjør at man må ta affære i den konkrete
sak, eller når det gjelder asylpraksis knyttet til det
aktuelle område/den aktuelle gruppe.
Et moment det imidlertid er viktig å være
oppmerksom på er at det kan være en belastning
for asylsøkeren å bli oppsøkt av personer
fra Norge etter at vedkommende har returnert til hjemlandet. Mange
land fører streng kontroll med sine borgere og kartlegger
nøye hvem de har kontakt med eller blir oppsøkt
av. Asylsøkeren kan derfor risikere reaksjoner dersom bakgrunnen
for den norske henvendelsen blir kjent.
Jeg viser til mitt brev datert 23.12.04. Jeg
vil med dette få komme med følgende tilleggskommentarer
til forslag 2 i Dok 8:26, som lyder:
Stortinget ber regjeringen
sørge for å overføre asylsøkere
med endelig avslag til et ventemottak med adgangsregistrering. Ventemottaket
drives av Politiets utlendingsenhet.
Jeg har i brev datert 1. mars 2005 bedt Utlendingsdirektoratet
utarbeide forslag til organisering av et utreisesenter. Utreisesenteret
vil være et tilbud til personer som har endelig avslag
på sin asylsøknad, og som faller inn under ordningen
for bortfall av tilbudet om plass i statlige mottak. Med et utreisesenter
vil staten gi et tilbud til personer uten lovlig opphold i Norge
i tiden frem til de aktuelle personene kan sendes ut av landet, om
nødvendig med tvang.
Med et tilbud om en midlertidig plass i et utreisesenter,
vil personer uten lovlig opphold i Norge ikke ha krav på noen
ytelser fra kommunene. Standarden i et slikt senter vil bli nøktern,
men dekke de grunnleggende behovene i en periode frem til uttransportering er
mulig. Bakgrunnen for at vi nå vurderer dette er behovet
for å gi et ensartet tilbud som erstatter kommunenes nødhjelpsplikt.
Praktiseringen av nødhjelp har vist seg å by på større
utfordringer enn forutsatt. Flere enkeltsaker har vist dette. Jeg
vil også anta at et utreisesenter vil kunne lette politiets
arbeid med å gjennomføre uttransporteringer.
Vi har lagt følgende føringer
for Utlendingsdirektoratets arbeid:
1. Utreisesenteret skal
være et åpent og frivilling botilbud for de personene
som mister botilbudet i mottak
2. Utreisesenteret skal ha en nøktern
standard, og kun inneholde tilbud om tak over hodet og enkel forpleining
3. Målgruppen for Utreisesenteret
er personer med endelig avslag på asylsøknaden,
det vil si de som i dag får pålegg om bortfall
av botilbud. De personene som ikke skal inn i et nytt senter, men
som fortsatt vil kunne bo i ordinære mottak inntil avreise
er:
a. Enslige
mindreårige asylsøkere
b. Barnefamilier
c. Personer som samarbeider med IOM om
retur
d. Andre særskilte grupper, for
eksempel personer med alvorlige sykdommer
4. Ved valg av lokalisering bør
det tas hensyn til nærhet til kommunikasjonsmidler, samtidig
som et slikt senter ikke bør lokaliseres til sentrale byområder
5. Løsningen bør være
fleksibel og ta hensyn til kostnader
Jeg vil understreke at rammene rundt et eventuelt utreisesenter
må bidra til å motivere for frivillig retur til
hjemlandet, slik at etableringen av et slikt senter ikke bidrar
til at færre velger en frivillig retur.
Jeg har gitt Utlendingsdirektoratet en frist
som, forutsatt at det ikke kommer opp nye og vesentlige spørsmål
som må vurderes nærmere, vil gjøre det
mulig å komme tilbake til de praktiske og økonomiske
sidene ved etableringen av et utreisesenter i Revidert Nasjonalbudsjett
Departementet vil for øvrig sende ut
et høringsbrev med forslag til regulering av tilbudet om
plass i statlige mottak, og saksbehandlingsregler for de som fortsatt skal
ha et ordinært mottakstilbud. Dette kan eventuelt lede
til et lovendringsforslag.
Frem til etableringen av et eventuelt utreisesenter,
vil dagens praksis med bortfall av botilbud bli videreført.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 17. mars 2005
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Signe Øye
ordfører |