Stortingsmeldingen drøfter grunnleggende
utfordringer som Norge står overfor når borgerne
blir mer forskjellige i livsstiler, trosspørsmål
og verdiorientering. Endringene skjer i kjølvannet av globalisering
og nyere innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. Meldingens fokus
er ikke på introduksjons- og integreringstiltak for nye
innvandrere. Regjeringen mener at perspektivet må utvides.
Samfunnsendringene det her snakkes om, har følger for langt
mer enn norskopplæring, kvalifiseringstiltak og sosiale
inkluderingstiltak for nyankomne. De nye utfordringene angår
alle i samfunnet; nye innvandrere, etablerte innvandrere, deres
barn og resten av befolkningen i Norge.
Regjeringen vil møte utfordringene
med en prinsipiell holdning til mangfold og håndtering
av forskjellighet. Noen av prinsippene er kjent fra andre politikkområder,
blant annet politikken for deltakelse og like muligheter, og mot
rasisme og diskriminering. Der det er relevant, trekkes også introduksjonspolitikken
for nyankomne inn. Erfaringer fra same- og minoritetspolitikken
blir beskrevet, men er ellers ikke tema for meldingen. Hensikten
er å se på helhet og sammenhenger, drøfte
prinsipper og verdistandpunkt, og ikke gå i dybden på avgrensede
fagtema eller enkelttiltak.
Regjeringen setter det enkelte mennesket i sentrum. Enkeltmenneskets
rett til å være annerledes, velge levemåte
fritt og til å tenke annerledes enn flertallet, er understreket
i Sem-erklæringen. Individfokuset og ambisjonen om å legge
til rette for individets mulighet for å gjøre
selvstendige valg, er byggesteiner i Regjeringens politikk for mangfold
gjennom inkludering og deltakelse. Regjeringen er grunnleggende
positiv til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ruth Stenersen, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild
Meltveit Kleppa, mener det er bra at Regjeringen gjennom
framleggelse av meldingen skaper oppmerksomhet rundt og vektlegger
viktigheten av integrerings- og inkluderingspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at
en stor del av innvandrerne og deres etterkommere klarer seg godt
i Norge.
Flertallet vil peke på at
innvandringen til Norge består av tre typer innvandrere:
flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente med herboende.
I 2004 kom om lag 12 000 mennesker i den siste kategorien og er
dermed den største gruppen som bosetter seg i Norge. Innvandring
har pågått i mange år og kommer til å fortsette
i årene som kommer.
Flertallet vil peke på at
det norske samfunnet som følge av denne innvandringen kommer
til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida.
All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og
legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn
og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer kan være
ulike. Dette stiller krav til toleranse og åpenhet, både
fra majoritet og minoritet.
Flertallet understreker at det
norske samfunnet bygger på respekt for menneskerettighetene
og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og
premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva
slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter
i alle deler av samfunnet til å bruke sine ressurser. I
praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak
og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter
og plikter fullt ut. En integrerings- og inkluderingspolitikk for likestilling
må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell
likeverdighet.
Flertallet vil slå fast
at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet
om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag.
Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget
er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn
og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta
interessene til minoriteter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil påpeke at med en stadig aldrende
befolkning vil vi være avhengige av innvandring for å utføre
alt arbeidet som må gjøres i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at meldingen i for stor grad er
en oppsummering av allerede iverksatte tiltak, samtidig som den
er for lite forpliktende og ikke konkret på hva angår
valg av virkemiddelbruk overfor de framtidige utfordringer som skisseres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen peker på sammenhengen mellom foreldrenes
levekår og deres barns framtidsutsikter i Norge. Dette
flertallet mener derfor at Regjeringen burde vise vilje
til mer konkret handling for å bedre innvandrernes og etterkommernes
levekår. Dette flertallet mener at den største
utfordringen for å lykkes i integreringspolitikken er at
innvandrerne som gruppe løftes opp på alle plan:
sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt. Det norske samfunnet
er i ferd med å få en klassedeling på etnisk
grunnlag. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det
politiske systemet, har arbeid innen lavtlønnsyrker eller
står utenfor arbeidsmarkedet. Utfordringene vi står
overfor er omfattende. Dette flertallet mener at
for at alle skal lykkes, forutsettes det en aktiv fordelings- og
utdanningspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at denne stortingsmeldingen
drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står
overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstil,
trosspørsmål og verdiorientering. Samfunnsendringene
det her snakkes om, har følger for langt mer enn norskopplæring,
kvalifiseringstiltak og sosiale inkluderingstiltak for nyankomne.
De nye utfordringene angår alle i samfunnet; nye innvandrere,
etablerte innvandrere, deres barn og resten av befolkningen i Norge.
Disse medlemmer mener det er
viktig å møte utfordringene med en prinsipiell
holdning til mangfold og håndtering av forskjellighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingens fokus ikke
er på introduksjons- og integreringstiltak for nye innvandrere,
og disse medlemmer stiller seg bak Regjeringen, som
mener at perspektivet må utvides. Disse medlemmer viser
til at meldingen drøfter grunnleggende utfordringer som
Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige
i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering. Disse
medlemmer vil videre fremheve meldingens andre del hvor
søkelyset rettes mot viktige utfordringer framover og angir
retning og prinsipper for virkemiddelbruk, eksemplifisert med konkrete
tiltak og parallelle politiske prosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at Norge i mange år
har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket varmt
om innvandring og ukritisk lovprist det kulturelle mangfold og det
fargerike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist
at drømmen om det fargerike fellesskap ikke var så rosenrød
som disse skulle ha det til. Det har etter hvert gått opp
for mange i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde
harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik
kulturell bakgrunn, er at minoriteten forsøker å tilpasse
seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig
fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse medlemmer.
Disse medlemmervil
vise til at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis
har både Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk,
og landene kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige.
Likevel representerer de to landenes modeller for integrasjon av
innvandrere ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne
skal føle seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur,
mens det i USA tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling
om felles verdier.
Disse medlemmermener
det er viktig å ha som utgangspunkt at nyankomne innvandrere
er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk,
ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur, ikke
har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn. Hvordan innvandreren
utvikler seg i det norske samfunn er avhengig av en rekke faktorer,
som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og
læreevne, sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir
mottatt i sitt nye land.
Disse medlemmerviser
til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske
samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere
som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene
er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken
har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse
seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller
mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske
samfunn.
Disse medlemmervil
peke på at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige
nivåer av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon
som begrep kan betraktes ut fra summen av en rekke kriterier, eller verdier
på forskjellige skalaer.
Indikasjonene som forteller noe om graden av
integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale
og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell
vennekrets, og tilpasning til yrkeslivet.
Disse medlemmervil
peke på at i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge
sammen med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets)
kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan
ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men
i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur
og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.
Disse medlemmerregistrerer
at Utlendingsdirektoratet har definert begrepet integrering som
følger:
"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som
vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige
deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle
eller etniske identitet".
Disse medlemmermener
det virker litt pussig nærmest å stille et krav
i en definisjon av begrepet integrering at innvandreren ikke har
mistet sin kulturelle eller etniske identitet, når det
klart viktigste elementet er innvandrerens funksjonsdyktighet i
det norske samfunn.
Disse medlemmer mener vi bør
nøye oss med en definisjon hvor "en integrert innvandrer
er en innvandrer som er funksjonsdyktig i det norske samfunn." Slik disse
medlemmer ser det, er poenget at det ikke er nok å bo
i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid er også et
signal om integrasjon, men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes
det også at man aksepterer det norske samfunnets kultur
og blir en del av denne, uten at dette nødvendigvis betyr
at egen kultur og identitet behøver å lide.
Disse medlemmermener
annen og tredje generasjons innvandrere burde fullkomment beherske
språket og ha en klar aksept for norske verdier, lover
og regler. Dette er avhengig av foreldrenes tilknytning til det
tidligere hjemlandets kultur, og hvordan de formidler informasjon
til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det
er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig
nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe
som selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons
holdninger til sine norske omgivelser.
Disse medlemmervil
påpeke at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk
side. Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg,
burde ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt
nye land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge
seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales
innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at
mange har store problemer med å klare seg i det norske
samfunn og derfor er avhengig av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk
kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs,
så får de vise at de er det, og da får
myndighetene stille de krav som er nødvendig.
Disse medlemmerviser
til at Statisk sentralbyrå (SSB) anfører bruken
av sosialhjelp som et mål på graden av integrering.
Byrået har faktisk sett seg nødt til å sette
en egen merkelapp på innvandrere som er så lite integrerte
at de glimrer med sitt fravær på nesten alle andre
statistikker enn den for sosialhjelp. Disse medlemmerviser vider til at de har fått
betegnelsen "hjemmeværende". Det vil si at de ikke er i
arbeid, ikke går på skole, ikke er registrert
arbeidsledige, og heller ikke mottar noen ytelser fra Folketrygden. Disse medlemmervil derfor fremheve at de lever helt
på siden av det norske samfunnet og blir enten forsørget av
ektefeller eller de livnærer seg av sosialhjelp, og i en del
tilfeller kriminalitet. Mer enn hver tredje afrikaner over 16 år
bosatt i Norge er "hjemmeværende", ifølge SSB.
Det samme er 30 pst. av innvandrerne med bakgrunn fra Asia.
Disse medlemmersynes
den høye andelen innvandrere som defineres som "hjemmeværende"
er skremmende. Disse medlemmervil
sette inn sterkere tiltak mot de gruppene det er vanskeligst å integrere.
Er det et språk enkelte innvandrergrupper forstår,
så er det økonomi. Disse medlemmermener også at det bør
innføres arbeidsplikt for å få sosialhjelp.
Disse medlemmermener
at det er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren
vil føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt
land, noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn
vil innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost
i offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetning mellom
folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp
om de samme verdier. Egentlig er hudfarge og etnisk opprinnelse irrelevant
når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i
et samfunn.
En ikke integrert innvandrer uten språk,
sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det
norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom
et samspill mellom innvandreren og samfunnet. Integrasjonsprosessen
er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til
en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.
Disse medlemmertror
at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn,
men aksepten henger på mange områder sammen med
graden av integrasjon. Vi må vel kunne konkludere med at
integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for innvandreren selv
og det norske samfunnet.
Disse medlemmermener
at best mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har
lovlig opphold i Norge burde være et politisk mål
for alle partier, slik det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt
det i sitt program.
Disse medlemmervil
også påpeke at innvandrerne er en meget sammensatt
gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk har
vært klart blant de mest homogene, så kommer innvandrerne
fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper
og forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Innvandrere
har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA
er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens
eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge. Hindringer for integrasjon
kan deles i to hovedgrupper:
Disse medlemmervil
påstå at den foreløpige innfallsvinkelen
til problemstillingen har vært å fokusere meget
sterkt på det første, mens disse medlemmerimidlertid mener at det er like viktig å vektlegge
det siste. Disse medlemmerfinner
det også riktig at innvandrernes eneste felles kjennetegn
er at de ikke er norske, og dermed finner man også et meget vidt
spektrum av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger
har stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring
i egen kultur.
Disse medlemmervil
påpeke at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten,
og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både
i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder
av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder
også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon
om dette viktige området, mener disse medlemmer.
Disse medlemmerviser
til at det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve
innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og
konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir
tatt ut, forekommer i liten grad selv om det kan være enkle
og logiske forklaringer som ligger bak. Grunnen til dette er åpenbar
- man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper
ved å skrive noe negativt om dem.
Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner,
som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere,
fordelt etter opprinnelsesregion. Som nevnt tidligere er arbeidsløsheten
størst blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Tallene
fra november 2004 er som følger:
Disse medlemmervil
også peke på enkelte forhold som kan virke som
sperrer for integrasjon:
– Uvilje
mot å lære norsk
– Uvilje mot å tilegne
seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
– Uvilje mot norsk kultur og norske
verdier
– Uvilje mot likestilling mellom
kjønnene
– Religiøse anfektelser
av en art som vanskeliggjør arbeid
– Kulturell etnosentrisitet (egen
kultur er overlegen)
– Uvilje mot kontakt med nordmenn
(holder seg til sine egne).
Disse medlemmerpeker
på at det er svært vanskelig å endre
menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter
til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det
ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen
i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det fargerike
fellesskap har forsøkene på å integrere
innvandrerne vært lunkne og lite effektive. Det har etter disse
medlemmerssyn blitt stilt altfor
få krav. Disse medlemmermener manglende
integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille
noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper
av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje
mot deltagelse i det norske samfunnsliv. Det er bevilget og brukt
hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge,
men likevel synes det som om man i realiteten har latt det flyte.
Pengene har vært brukt uten at det har vært noen
krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmermener
nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt
ord: Krav. Vi må i vesentlig større grad stille
krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav
til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til
arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel
likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye
seg etter dette, mener disse medlemmerat de bør stille seg spørsmål
om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som
får opphold på humanitært grunnlag, må underskrive
på at de forplikter seg til å overholde norske
lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse
bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde
seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter
seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene
medfører automatisk utvisning."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at asylsøknader fra personer som begår
kriminelle handlinger i Norge mens de venter på behandlingen
av sin søknad, avslås."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført
og avdekket kjønnslemlestelse."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen
for vold og trusler mot egne familiemedlemmer."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene
til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak
med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket
inntil søknaden er ferdigbehandlet."
"Stortinget ber Regjeringen etter
dansk modell utarbeide en håndbok for nyankomne flyktninger
og innvandrere med introduksjon om det norske samfunnets grunnleggende
normer, verdier og institusjoner."
"Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart
iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte
på å sikre den mot misbruk, herav også såkalt "eksport"
av trygdeutbetalinger."
Disse medlemmerviser
til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke-vestlige
innvandrere:
– Bedre
og mer omfattende norskopplæring (for eksempel integreringstilskuddet)
– Større vekt på opplæring
om norske samfunnsforhold
– Inspirere til skolegang og videre
utdannelse
– Knytte økonomisk bistand
til deltagelse på opplæringstiltak
– Bistå innvandrere med å finne
arbeid (gjerne utenfor Oslo)
– Strengere krav til økonomisk
bistand
– Fjerne særordninger
for minoriteter
– Sende ut de innvandrerne som
setter majoriteten i et dårlig lys
– Opplæring av religiøse
ledere
– Stått frem i kampen
mot rasisme og mot diskriminering.
Disse medlemmerer
av den oppfatning at Regjeringen bør stille strengere krav
til innvandrere, slik at de i større grad får
incentiver til å bedre sine egne levekår. Det
er ikke ønskelig etter disse medlemmerssyn at man i Norge får et klasseskille
på etnisk grunnlag, da dette vil kunne bidra til å øke
motsetningene mellom landets innbyggere. For å unngå dette
må arbeid og utdanning stå sentralt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
retningslinjer slik at DNA-testing blir benyttet som standardprosedyre
i familiegjenforeningssaker, slik at man kan kontrollere søkerens
opplysninger på en rask og kostnadseffektiv måte.
Kostnadene må dekkes av søkeren."
"Stortinget ber Regjeringen etablere
et Statens flyktningverk som gis alt ansvar for organisering, administrering
og finansiering av oppholdet i Norge for asylsøkere, flyktninger
og personer med opphold på humanitært grunnlag.
Dette organiseres som et statlig verk med regionale og lokale kontorer.
Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale
søkes overført til dette verk. Flyktninger forblir underlagt
denne etats ansvar og budsjett inntil de kan livnære seg
ved vanlig arbeid på lik linje med andre innbyggere."
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et politisk uavhengig organ for å utrede de samfunnsmessige
tap ved manglende integrering i Norge."
Ved inngangen til 2004 hadde 7,6 pst. av den
totale befolkningen i Norge to utenlandsfødte foreldre.
Disse utgjør innvandrerbefolkningen, og omfatter ca. 349 000
mennesker. Av disse er nær 60 000 født i Norge,
og omtales i meldingen som etterkommere i statistisk forstand. De øvrige
- ca. 289 000 mennesker - utgjør førstegenerasjons
innvandrere.
Hvis man i tillegg regner med personer som kun
har én forelder som er født i utlandet, kommer
tallet på personer med innvandrerbakgrunn opp i nær
12 pst. Dette utgjør over en halv million mennesker - 542
000 - som alle har direkte slektstilknytning til utlandet gjennom mor
eller far, eller begge.
Innvandrerbefolkningen i dag rommer folk fra
208 land. Siden 1990 er innvandrerbefolkningen fordoblet. Gruppen
med ikke-vestlig landbakgrunn har økt mest, og utgjorde
72 pst. av innvandrerbefolkningen pr. 1. januar 2004, eller ca.
250 000 mennesker. Rundt 100 000 personer har kommet til
Norge av fluktårsaker.
Barn og unge under 25 år som enten
selv har innvandret, eller som er født i Norge av førstegenerasjons
innvandrere, utgjør drøyt en tredel av innvandrerbefolkningen.
Det tilsvarer nesten 120 000 personer ved inngangen til 2004.
De siste årene har det til enhver tid
bodd ca. 100 000 mennesker i landet som har vært her mindre
enn fem år. EØS-utvidelsen i mai 2004, og internasjonaliseringen av økonomi
og arbeidsmarked, vil på sikt kunne øke tallet
på personer som vil bo og arbeide i Norge for en kortere
periode.
Hvert fjerde ekteskap som ble inngått
i 2002, var mellom en norsk og en utenlandsk statsborger. Kun i
et mindretall av giftemålene var den norske statsborgeren opprinnelig
av en annen nasjonalitet.
Nyere innvandring preger landsdeler, byer og
småsteder forskjellig.
Regjeringen vil påpeke at det foregår
en holdningsutvikling i befolkningen. Samfunnets reaksjoner på hva som
anses som normale problemstillinger, og hva som oppleves som unntak,
endrer seg med erfaring. Det man synes er vanskelig og fremmedartet
i dag, kan være ukontroversielt i morgen. Eldre generasjoner
har ikke det samme naturlige forhold til det nye utseendemessige,
kulturelle og religiøse mangfoldet som mange av dagens
unge.
Nyere innvandring, kombinert med utviklingen internasjonalt,
har ført til større oppmerksomhet rundt det faktum
at mennesker i Norge bekjenner seg til ulike trosretninger og livssyn.
Det er fri religionsutøvelse i Norge. Regjeringen mener
interreligiøs dialog er ønskelig og nødvendig
for å tilrettelegge for en harmonisk utvikling i flerreligiøse
samfunn, og er en kilde til å finne løsninger
i vanskelige saker.
Regjeringens syn er at mange sider ved nyere
innvandring har gått bra. Samfunnet har unngått åpen sosial
konflikt mellom etniske grupper, av typen man har sett i blant annet
England.
Blant innvandrere og deres etterkommere i Norge finner
man noen av de mest utdanningsorienterte og skoleflinke, og den
mest lovlydige ungdommen. En langt større andel av ungdom
med innvandrerbakgrunn har ut fra hva de selv oppgir, ingen erfaring
verken med kriminalitet, vold eller rus, sammenliknet med ungdom med
norsk bakgrunn.
Regjeringen vil framheve at svært mange
førstegenerasjons innvandrere har nedlagt, og nedlegger,
en stor innsats i det norske samfunnet.
I det sivile samfunn deltar flere og flere i
politikk og samfunnsdebatt blant både innvandrere og etterkommere.
Innvandrerbefolkningen taler ikke med én
røst, like lite som resten av befolkningen gjør
det. Det gjelder også i såkalte "innvandrer-saker".
Men bildet er svært sammensatt. Mønsteret
når det gjelder samfunnsdeltakelse og levekår
varierer mellom innvandrere og deres etterkommere, og etter botid
for innvandrere. Situasjonen forbedrer seg over tid. For begge generasjoner
ser man ulike mønstre for kvinner og menn, og store forskjeller
etter hvilket land familien kommer fra.
Selv om mye går i riktig retning, er
det trekk ved situasjonen som skaper bekymring. Blant
barn og unge med innvandrerbakgrunn er det en større andel
som gjør det dårligere i skolen enn blant andre
elever, og flere som faller fra underveis i skoleløpet.
Fattigdom rammer også skjevt. Kommer
et barn fra en innvandret familie med ikke-vestlig bakgrunn, er sannsynligheten
i dag mye større for at familien lever i vedvarende inntektsfattigdom
enn for andre barn, eller at familien mottar sosialhjelp for en
kort eller lengre periode.
Også kriminalitetsstatistikken viser
urovekkende og bekymringsfulle tall. Personer med innvandrerbakgrunn
er overrepresentert på nesten alle kriminalitetsområder.
Blant innvandrerbefolkningen finnes det også enkelte
grupper med store helseproblemer og sjeldne sykdomsbilder. Blant
de første større gruppene av arbeidsinnvandrere
er det nå flere som er på trygd enn befolkningsgjennomsnittet.
I første kvartal 2004 var hver sjette
arbeidsledige en innvandrer. Arbeidsledigheten er høyere
enn gjennomsnittet for alle grupper med innvandrerbakgrunn. Forskjellene
er minst for vest-europeiske innvandrere og størst for
de fra Afrika. Den nylig avsluttede Makt- og demokratiutredningen
advarer mot en ny etnisk underklasse. Selv om stortingsmeldingen
viser at bildet er sammensatt, er dette en utfordring som Regjeringen
tar svært alvorlig. Regjeringen tar sikte på å følge
opp Makt- og demokratiutredningen med en stortingsmelding våren
2005.
Regjeringen venter at alle borgere deltar og
yter det de kan og makter. Det gjelder selvsagt også for
innvandrere. Samtidig må kravene som stilles være
realistiske, og politikken må legge til rette for at folk
kan oppfylle dem. Stortingsmeldingen skiller klarere mellom mål
for samfunnsdeltakelse og tilhørighet for innvandrere,
og mål for deres etterkommere. Begrunnelsen er at de to
gruppene har vesentlig forskjellig utgangssituasjon.
Regjeringen er særlig opptatt av hvordan
det går med barn av innvandrere. De levekår, holdninger
og verdiorienteringer som innvandrede foreldre har, er
en viktig del av oppvekstvilkårene til neste generasjon.
Det kobler meldingens tema til introduksjons- og integreringspolitikken
for nyankomne voksne, som også omtales i meldingen. Hvordan
etterkommerne vil plassere seg innenfor det norske samfunnet over
tid, blir den viktigste målestokken på om inkluderings-
og mangfoldspolitikken lykkes.
Regjeringen vil at ungdommen skal gjøre
selvstendige valg og bruke friheten som tilbys. Noen ganger vil valgene
gå på tvers av familiens og venners forventninger.
Omgivelsene kan likevel velge å støtte de unge som ønsker å benytte
seg av samfunnets muligheter. Innsatsen må uansett den
enkelte ta ansvar for selv.
Myndighetene kan på sin side legge
til rette for at alle unge får anledning til å velge
det de mener er riktig for seg selv. Regjeringen vil motarbeide
forhold som hindrer like muligheter og valgfrihet, enten barrierene
finnes i storsamfunnet eller i de unges sosiale omgivelser. Derfor
vil den motarbeide skikker, tradisjoner og handlinger som virker
undertrykkende og begrensende.
Hva dette innebærer, har vært
lite konkretisert i politikken til nå, utover å hindre
handlinger som er åpenbart ulovlige. Håndteringen
av uønskede, men ikke ulovlige handlinger, er derfor blant
de tema som meldingen drøfter. Dette berører blant
annet spørsmålet om grensene for offentlige intervensjoner
i personers private liv.
Europarådets ministerkonferanse ga
i år 2000 sin tilslutning til rapportene Diversity and
cohesion: new challenges for the integration of immigrants and minorities
og Framework of integration policies. Også EU har satt
integreringspolitikk høyere på den politiske dagsorden
enn før.
Europarådet skisserer i rapportene
en helhetlig politikk for integrering i et flerkulturelt samfunn.
Regjeringen har arbeidet aktivt for å forbedre
innsatsen på disse områdene, blant annet gjennom
introduksjonsordning for nyankomne, forslag om innføring
av obligatorisk norskopplæring, handlingsplan mot rasisme
og diskriminering og ny lov mot diskriminering på grunnlag
av etnisitet, religion mv. Stortingsmeldingen dekker delvis også den
tredje dimensjonen i Europarådets anbefaling:
– Politikk,
tiltak og institusjonelle løsninger må være på plass
for å håndtere et samfunn med en etnisk variert
og flerkulturell befolkning, samt ny innvandring. Samfunnet må skaffe
seg kunnskap om hva som er barrierer og muligheter, og evaluere virkningen
av politikk og tiltak overfor ulike befolkningsgrupper.
Europarådet påpeker at det
er nødvendig å ansvarliggjøre samfunnsaktører
som har spesiell mulighet til å påvirke hvordan
integreringsprosessene vil forløpe. Statlige myndigheter
har et særlig ansvar. Det samme gjelder politikere og media.
Regjeringen mener at en politikk for mangfold
bør etterstrebe å se sammenhengen mellom ulike
politikkområder.
Regjeringen mener at Canada kan gi Norge viktig inspirasjon
ved måten de kombinerer en positiv og inkluderende holdning
til innvandring på, med tydelige krav og forventninger.
Sommeren 2004 la United Nations Development Programme
(UNDP) fram sin årsrapport om Human Development. Rapporten
heter Kulturell frihet i en mangfoldig verden. Rapportens budskap
er at kulturell frihet er en vesentlig del av menneskelig utvikling. Rapporten
vier stor oppmerksomhet til identitetsproblematikk, og fastslår
at det må anerkjennes at folk har flere og sammensatte
identiteter. Rapportens problemstillinger drøftes i første
rekke i forhold til urfolk og nasjonale minoriteter, men også til
nyere innvandring. Flere problemstillinger er de samme som i stortingsmeldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil arbeide for et
tolerant, flerkulturelt samfunn, og mot rasisme. Vi vil at alle
skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter uavhengig av etnisk
bakgrunn, kjønn, religion eller seksuell legning. Flertallet mener
at et flerkulturelt samfunn er positivt for Norge og at det norske
samfunn besitter både økonomiske og sosiale verdier
som gjør at vi har et godt utgangspunkt for å klare
integreringsutfordringene.
Flertalletmener
en vellykket innvandrings-, integrerings- og inkluderingspolitikk
er viktig for landet og for framtiden til alle menneskene som bor
her. Likeverd, solidaritet, rettferdighet og en god fordelingspolitikk
må være bærebjelken i integrerings- og
inkluderingspolitikken. Toleranse og respekt er viktig for å akseptere
mangfoldet, men grensene for mangfoldet må settes av samfunnets
kjerneverdier.
Komiteen vil motarbeide
religiøs fanatisme, tvangsekteskap og antidemokratiske
organisasjoner i Norge. Solidaritet forutsetter at vi tar ansvar
og bryr oss om og med hverandre uansett etnisk bakgrunn. Toleranse
er ikke å godta diskriminering eller overgrep rettet mot
enkeltindivider eller grupper. Både majoritetssamfunnet
og minoritetssamfunnet har ansvar for ikke å stemple hele
grupper på grunn av erfaringer med enkeltindivider. Komiteen mener
likevel at vi ikke må la være å ta opp
problematiske sider som kjønnsdiskriminerende holdninger
av frykt for å stemple hele grupper, for da viser vi unnfallenhet
og ansvarsfraskrivelse når det gjelder enkeltindivider
som lider urett og opplever diskriminering innenfor en annen etnisk gruppe.
Komiteen viser til at integrering
er en toveis prosess. Majoritetsbefolkningen har hovedansvaret fordi den
har størst makt og mulighet til å diskriminere
og til å bekjempe diskriminering. Komiteen mener
det er viktig å bekjempe forskjellsbehandling og fordommer og
dermed gi innvandrerne det beste grunnlaget for å delta
i samfunnet. Komiteen mener at vi også klart og
tydelig skal formidle at vi forventer og forlanger aktivt medspill
og aksept for samfunnets grunnverdier.
Komiteen vil fremheve at alle
mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter,
uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion,
opprinnelse eller oppfatninger.
Komiteenmener
bedømmelse av andre mennesker må derfor bygge
på hva de gjør, snarere enn på hvem de
er eller hvilken bakgrunn de har. En persons egenskaper er knyttet
til det enkelte menneske, ikke til hudfarge, religion og opprinnelse.
Fordi alle mennesker er født forskjellige, mener komiteenat et samfunn som bygger på likeverd
må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger,
erfaringer og livsførsel.
Alternativet til mangfold er ensartethet, mener komiteen,og en politikk for ensretting innebærer å legge
føringer eller begrensninger på menneskers liv. En
politikk for toleranse og respekt for mangfold åpner derimot
for at vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med vår
individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det vi ønsker,
velge mellom alternativer, søke å realisere våre
personlige drømmer og la oss berike av de impulser mangfoldet
rundt oss bringer med seg.
Komiteen aksepterer ikke at man
for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette medfører krenkelse
eller overgrep mot medmennesker. Da velger vi å stå opp
for det enkelte menneske og mot den kultur, livsoppfatning eller
religion som tillater at noen mister sin frihet. Det må alltid
være hensynet til det enkelte mennesket og dets frihet
og rettigheter som må være avgjørende
for den politikk som føres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: "Min frihet slutter
der din begynner." Dette betyr at vi ønsker å tillate
mennesker å leve sine egne liv, så lenge det ikke
går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er
samtidig innskrenkende.
Disse medlemmermener
at det neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje
en økende skepsis mot innvandringen, som det antas har to
hovedårsaker.
Disse medlemmervil
først peke på det store volumet på innvandringen.
Professor Stein Ringen (eneste nordmann som er fast engasjert ved
Oxford University) har beregnet antallet til omkring 30 000 årlig,
det må antas at han her også har tatt med arbeidsinnvandrerne
fra EØS-land som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse
i 2002 viser at Norge ligger på andreplass i Europa når
det gjelder antall innvandrere i forhold til folketallet.
Til sammenlikning er antallet fødsler
i Norge omkring 60 000 årlig, og dette tallet omfatter
selvfølgelig barn av foreldre med ikke-vestlig bakgrunn.
I Oslo har omkring 32 pst. av elevene i grunnskolen fremmedspråklig
bakgrunn. Disse medlemmermener
videre at det er mange som er skremt av den relativt høye
kriminaliteten blant ikke-vestlige utlendinger (eller norske borgere
av ikke-vestlig opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten
er uendelig mye mer synlig enn lovlydigheten.
I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en
myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men
dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt
så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet
i hver kategori. Særlig når det gjelder vold,
narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.
Disse medlemmermener
at man på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse
enn på hudfarge. Problemet til mange ikke-vestlige innvandrere
er at den kompetansen de måtte ha, ikke er tilpasset et
moderne norsk arbeidsliv. Unge innvandrere som tar sin utdannelse
i Norge og derved får norske vitnemål, bør
normalt ikke ha problemer hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker
norsk, men de må selvfølgelig konkurrere på samme
grunnlag som nordmenn, ikke kvoteres.
Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at
Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne
og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn
fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen arbeide
for at man i FN starter arbeidet med en revisjon og fornying av
Flyktningkonvensjonen."
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
retningslinjer for asylsøknader slik at klart grunnløse
søknader ikke kan ankes."
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening
for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 måneder
og ikke for personer som gis opphold på et annet grunnlag."
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
et forslag om at permanent oppholdstillatelse først gis
etter fem års opphold i Norge."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta
asylsøkere."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at asylsøkere som reiser utenlands, eller forsvinner
mens søknaden behandles, automatisk får avslag
på sin asylsøknad."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
reisebegrensninger i utlendingspass og reisebevis for flyktninger,
slik at disse ikke gjøres gjeldende for reise til utlendingens hjemland
eller geografisk tilstøtende land, foruten etter søknad
i situasjoner der det foreligger konkrete planer om repatriering."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om innføring av en ny midlertidig oppholdstillatelse
som bare gir rett til beskyttelse i et utvidet lukket asylmottak, etter
den danske modellen "tålt opphold"."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
egen sak for Stortinget, hvor bosetting av flyktninger og asylsøkere vurderes
i sammenheng."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å utvide bruken av 48-timersregelen."
"Stortinget ber Regjeringen sette
ned hurtigarbeidende utvalg og arbeidsgrupper for asylsaksbehandlingen,
slik at søkere som ikke omfattes av 48-timersregelen får
en rask avklaring på sin søknad."
Mange begreper i debattene om flerkultur og
integrering innbyr til uklarhet. Det avspeiler at virkeligheten er
kompleks. Det er en utfordring å skille problemstillinger
fra hverandre, forenkle og samtidig se nødvendige sammenhenger.
Meldingens kapittel 3 tar for seg hvordan en del sentrale begreper
har vært brukt de siste årene. Gjennomgangen drøfter
den politiske og faglige bakgrunnen for forslagene til nye mål
i meldingens kapittel 4, for innvandrere, etterkommere og alle som bor
i Norge. Regjeringens mål er et inkluderende samfunn der
alle skal gis mulighet for å oppleve sosial tilhørighet,
og gjennom deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, jf. St.meld. nr.
6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
I meldingen pekes det på at det ikke
finnes en enhetlig oppfatning eller definisjon av hva integrering
betyr. Begrepet gir forskjellige assosiasjoner, og brukes i ulik mening.
Regjeringen mener at spørsmålet
om tilpasning i større grad bør ses på som
en utfordring for demokratiet og velferdspolitikken. Hvordan skal
man avgrense flertallets makt i forhold til mindretallets rettigheter
og interesser? Dessuten ønsker Regjeringen å anlegge
et brukerperspektiv på spørsmålet om
gjensidighet i tilpasningsprosessene.
Regjeringen mener at alle former for rasisme
og diskriminering bør forebygges og reageres mot. Rasisme og
diskriminering er uforenlig med ideen om likeverdighet og like muligheter.
I meldingen påpekes det at politikk
for mangfold gjennom inkludering og deltakelse er noe annet og mer enn
integreringspolitikk. I stedet for å rette seg mot personer
som har innvandret, retter mangfoldspolitikken seg mot alle borgere
i samfunnet, og legger større vekt på forholdet
mellom individuelle rettigheter og hensynet til fellesskapet, mellom
flertallsinteresser og mindretallsinteresser, og på vilkårene
for harmonisk sameksistens. Stortingsmeldingen legger et grunnlag for
videre utvikling av denne politikken.
Hva som skal høre til samfunnets felles,
grunnleggende verdier, og hva som skal aksepteres og respekteres
som del av mangfoldet når det gjelder levesett og verdistandpunkt,
må drøftes i forhold til konkrete spørsmål
over tid. Et standpunkt er å søke bredest mulig
enighet - at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme
oss hverandre. Et annet standpunkt er å definere et minimumssett
av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere.
Meldingen legger seg nærmest den siste forståelsen,
en minimumsløsning som i større grad verner om
retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene
og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten.
Komiteen mener at
integrering og inkludering handler om at alle skal ha de samme muligheter,
rettigheter og plikter til deltakelse i det norske samfunn, enten
dette er i arbeidslivet, skolen, i bomiljøet eller organisasjonslivet.
Komiteen viser til at personer
med innvandrerbakgrunn har de samme formelle rettighetene som den øvrige
befolkningen. Komiteen mener likevel det er nødvendig å sette
i verk tiltak for at alle skal ha de samme muligheter til å delta
i samfunnet og bruke sine ressurser. Undersøkelser viser
at minoritetsbefolkningen systematisk kommer dårligere
ut på en rekke levekårsvariabler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener en politikk
for utjamning av disse forskjellene er nødvendig for at
innvandrerbefolkningen reelt sett skal ha like muligheter til aktiv deltakelse
i samfunnet.
Komiteen vil bemerke
at mange begreper i debattene om flerkultur og integrering innbyr
til uklarhet. Komiteen er enig i at det er en utfordring å skille problemstillingene
fra hverandre, forenkle og samtidig se de nødvendige sammenhenger. Komiteen viser
til meldingens bruk av begreper og støtter målsettingen om
et inkluderende samfunn der alle skal gis like muligheter for å oppleve
sosial tilhørighet og være likeverdige deltakere
i arbeids- og samfunnslivet.
Komiteen viser til at alle har
ansvar for å bekjempe rasisme og diskriminering. Hverdagsrasisme bidrar
til å legitimere trakassering og vold, og undergrave de
verdier vårt samfunn er bygget på. Vi må verne
om grunnleggende verdier som toleranse, medmenneskelighet og solidaritet. Komiteen mener
at det viktigste holdningsskapende arbeidet skjer i hverdagen; på skolene,
arbeidsplassen og i nærmiljøet.
Komiteen vil hevde at en effektiv
innsats mot rasisme og diskriminering krever kontinuerlig, fokusert
og langsiktig arbeid. Rasisme forekommer også mellom ulike
minoritetsgrupper, og dette er heller ikke akseptabelt.
Komiteen viser til at rettslige
og formelle reguleringer primært bør brukes for å sikre
at grunnleggende rettigheter og beskyttelse av enkeltindivider ivaretas.
I et fleretnisk samfunn må man akseptere grader av forskjellighet
i valg av livsform. Komiteen mener det er et klart
skille mellom private preferanser og forhold som det offentlige
skal ha rett til å gripe inn i.
Komiteen viser til sine respektive
merknader i Innst. O. nr. 69 (2004-2005) om lov om forbud mot diskriminering
på grunn av etnisitet, religion mv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Stortingets flertall ikke gikk inn for en aktivitetsplikt
i den nye diskrimineringsloven. En slik aktivitetsplikt ville være viktig
både for å synliggjøre diskriminering
og skape en bevisstgjøring og ansvarliggjøring
hos partene for å styrke vern mot diskriminering. Flertallet mener
det i et integrerings- og mangfoldsperspektiv er spesielt viktig
med tiltak som kan styrke mangfoldet og minske enhver forskjellsbehandling
og diskriminering.
Flertallet vil vise til at det
nå er vedtatt lovbestemmelser mot diskriminering på boligmarkedet. Flertallet vil
understreke betydningen av at der finnes tilstrekkelig tilskudds-
og startlånmidler slik at det gis mulighet til etablering
med egen bolig. I tillegg er det viktig med et stort ikke-kommersielt
tilbud i boligmarkedet som gjør det lettere for folk med
minoritetsbakgrunn å få tilgang på leiebolig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til at mange innvandrere
og etterkommere opplever diskriminering på boligmarkedet.
Dette flertallet viser for øvrig
til sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 229 (2003-2004)
til Boligmeldingen og Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).
På bakgrunn av faktakunnskap, og kunnskap
om identitets- og tilhørighetsproblematikk, foreslår
Regjeringen nye politiske mål for samfunnstilknytning for innvandrere
og barn av innvandrere som vokser opp i Norge. De øvrige
målene omfatter hele befolkningen, enten de har innvandrerbakgrunn
eller ikke.
Regjeringens mål for samfunnstilknytning
har to dimensjoner. Den ene dimensjonen omhandler deltakelse og
levekår. Den andre dimensjonen gjelder samfunnstilknytning
og tilhørighet. Ambisjonen er at alle som bor i Norge skal
oppleve at de blir akseptert for den de er, og ha mulighet til å føle
seg hjemme. Samtidig er det viktig å ha realistiske forventninger
og lage mål som tar høyde for ulik grad av tilknytning,
blant annet ut fra botid. Tilhørighet er vanskeligere å måle enn
deltakelse og levekår. Identitets- og tilhørighetsproblematikk
må belyses gjennom egnede metoder.
Regjeringen mener at deltakelse i arbeidslivet
er det viktigste enkeltstående målet for voksne
innvandrere for å sikre økonomisk selvhjulpenhet.
Samtidig er det viktig at innvandrere får brukt sine ressurser,
enten det er utdanning eller arbeidserfaring. Deltakelse i arbeidsmarkedet
og egen inntekt er viktig for å åpne dører
mot andre deler av samfunnslivet også.
Regjeringen venter at innvandrere setter seg
inn i og respekterer grunnlaget for norsk samfunnsliv og politikk.
Regjeringen anser dette som en del av den uuttalte samfunnskontrakten
man har som borger med det samfunnet man bor i. Alle inviteres til å delta
i den demokratiske debatten om hvordan grunnlaget skal forstås og
få praktisk innhold. Det er et mål for Regjeringen
at innvandrere i størst mulig grad deltar i det politiske
og sivile liv.
Regjeringen forventer til gjengjeld at befolkningen og
storsamfunnet viser vilje og evne til å inkludere nye borgere.
Det betyr først og fremst å motvirke rasisme og
diskriminering og at alle gis like muligheter, rettigheter og plikter.
Det må ses på som normalt at en del innbyggere
ikke snakker flytende norsk, eller at de snakker med aksent.
Regjeringens mål er at alle foreldre,
uansett om de har innvandret eller ikke, har innsikt i hvordan det
norske samfunnet fungerer. Hovedhensikten er å kunne veilede
og støtte barna ut fra den virkeligheten barna må forholde
seg til. For innvandrere innebærer det at de må lære
seg norsk. Regjeringen venter samtidig at alle som innvandrer til
Norge inntar en aktiv og åpen holdning til de nye omgivelsene,
og søker den nødvendige kunnskap ut fra idealet
om å kunne ta informerte valg for seg selv og sine barn.
Regjeringens mål er at alle barn som
vokser opp i Norge, uavhengig av foreldrenes fødeland,
skal ha samme mulighet for å delta i samfunnet. For etterkommere
av innvandrere er Regjeringens mål at de som voksne ikke
skal ha systematisk dårligere levekår enn andre,
og at de sosiale og økonomiske ulemper foreldrene kan ha
fordi de har innvandret, ikke skal gå i arv til barna.
For å få dette til må utjevning av levekårsforskjeller
for barn skje på mange måter, og så tidlig
som mulig, blant annet gjennom selektive tiltak og ved like muligheter
i barnehage og utdanning.
Regjeringen mener at utdanning er det viktigste enkeltstående
innsatsområdet for å forebygge et samfunn i framtiden,
der store sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen
følger etniske skillelinjer. Begrunnelsen er at utdanning
har stor betydning for situasjonen på andre levekårsområder.
Hvordan det går med barn av innvandrere i skole og utdanning
blir derfor det viktigste målet på om politikken
lykkes for denne gruppen.
Regjeringen mener at det gir feil signaler å snakke om
hvorvidt barn og unge som vokser opp i Norge er integrert eller
ikke, som om de var voksne utlendinger som har innvandret og skal
innlemmes i et nytt samfunn. Et riktigere perspektiv er om de unge
deltar i samfunnet og faktisk er og føler seg inkludert.
Regjeringens mål er at alle som vokser
opp i Norge skal oppleve at de hører til og at de aksepteres
for den de er.
Regjeringen mener det er viktig at alle borgere
blir vant til å håndtere det nye mangfoldet på en
naturlig måte. Det oppnås gjennom erfaring og
kontakt.
Regjeringens mål er at barn med innvandrede
foreldre skal delta på lik linje med andre i det sivile
og politiske samfunn.
Regjeringen mener at mangfoldet blant dagens
unge representerer likeverdige måter å være
norsk på. Hvis mangfoldet i verdier, religiøs
overbevisning eller livsstil fører til spenning og konflikt,
må dette håndteres innenfor demokratiske rammer
og med legitime politiske virkemidler av alle parter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til merknader
under kapittel 5.
Flertallet slutter opp om målene
for integrerings- og inkluderingspolitikken overfor innvandrere
og deres etterkommere. Barn som har vokst opp i Norge er ikke innvandrere
og har lik rett til å påvirke utviklingen av det
norske samfunnet som alle andre norske borgere. For å sikre
at alle har denne likeverdige retten til å forme sin egen
og samfunnets utvikling, er det nødvendig med en konsekvent
likestillingspolitikk der den enkeltes behov står i sentrum.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ,
mener imidlertid at meldingen ikke skisserer tilstrekkelig med tiltak
for å nå ambisjonene som settes opp i målformuleringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ta sterk avstand fra Regjeringens mål om å etablere
egne arenaer for innvandrergrupper. Det er et beviselig faktum at
slike arenaer bidrar til avstand og konflikt istedenfor å skape
samhandling og integrering. De arenaer som er under offentlig kontroll
må være utformet og konstruert for hele befolkningen,
noe annet vil etter disse medlemmerssyn
bidra til å hindre integrering. Disse medlemmervil i den sammenheng vise til de erfaringer
som blant annet Sverige har med gettotendenser og de direkte negative
effektene dette har på samfunnet for øvrig.
Regjeringens prinsipielle standpunkt er at mange problemstillinger
ikke bør håndteres politisk, men overlates til
prosesser i det sivile samfunnet. Det er ikke alt som egner seg
til å styres politisk. Statlige myndigheter har imidlertid
et ansvar for å stimulere til prosesser i det sivile samfunnet,
for eksempel gjennom forskning, informasjon og tilrettelegging for
et levende organisasjonsliv og en frivillig sektor.
Regjeringen vil motarbeide utviklingen av nye,
store sosiale og økonomiske forskjeller som systematisk
følger etniske skillelinjer. Like muligheter for alle til å delta
på ulike samfunnsarenaer, som utdanning og arbeidsliv,
er den viktigste forutsetningen for å hindre at det utvikler
seg segregerte og isolerte miljøer.
Politikken må ta hensyn til at samfunnsborgerne
har ulike prioriteringer, og at dette kan resultere i ulikhet i levekår
og livsstil. Atferd og forhold som strider mot norsk lov kan imidlertid
ikke aksepteres. Det er en politisk utfordring å ta stilling
til hvilke typer ulikhet og forskjellighet politiske myndigheter
bør reagere overfor.
Norge har sluttet seg til en rekke menneskerettighetskonvensjoner,
som legger rammer for det nasjonale, politiske handlingsrommet.
Internasjonale menneskerettighetsforpliktelser er styrende for norsk lovgivning
på en rekke områder. Bestemmelsene i konvensjonene
som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, skal dessuten ved
motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf.
lovens § 3. Regjeringen har fremmet forslag for Stortinget
om at FNs kvinnekonvensjon inkorporeres gjennom likestillingsloven og
at FNs rasediskrimineringskonvensjon inkorporeres gjennom den nye
loven mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion
mv., jf. Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 33 (2004-2005).
Det kan oppstå et spenningsforhold
mellom ulike menneskerettigheter. Regjeringens grunnholdning er
at dersom individets rettigheter krenkes, må hensynet til individet
gå foran hensynet til gruppers ønske om å opprettholde
sine tradisjoner. Kvinners og barns rettigheter må gis
et spesielt sterkt vern fordi de er mer sårbare for overgrep
og frihetsinnskrenkninger enn menn. Det er ulike syn på internasjonale
menneskerettigheters betydning for demokratiets og folkestyrets
stilling. Denne debatten har relevans for politikken for mangfold.
I Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003: 19 Makt og demokrati
s. 30-32) påpekes det at sosiale og kulturelle problemer
i økende grad blir regulert gjennom lover og direktiver.
Nedfelling av rett til likestilling og rettigheter for kulturelle
minoriteter blir nevnt som eksempler.
Regjeringen tar sikte på å følge
opp Makt- og demokratiutredningen med en stortingsmelding våren
2005.
Regjeringens mål er at alle skal ha
like muligheter og rettigheter til deltakelse, uavhengig av kjønn
og bakgrunn. Alle samfunnsborgere møter begrensninger i forhold
til idealet om valgfrihet. Personer som tilhører ulike
mindretall i befolkningen kan i tillegg møte andre hindringer
enn flertallet, eller hindringene kan være flere eller
opptre i en annen form. Hovedtyper av begrensninger:
– Skjev
fordeling av økonomiske og materielle goder, og av kunnskap
– Direkte og indirekte diskriminering
– Holdninger, tradisjoner og handlemåter
hos individer eller innen grupper og miljøer.
De tre hovedtypene av begrensninger på idealet
om retten til å gjøre selvstendige valg, kan i
ulik grad påvirkes med politiske virkemidler. Spørsmålet
er hva som skal gjøres til gjenstand for politisk styring
og hvilke virkemidler som anses som legitime.
Etter Regjeringens syn går det et vesentlig
skille mellom lovstridige handlinger og de som ikke rammes av norsk
lov.
Når det gjelder handlinger som er forbudt
ved lov, er det statens oppgave å arbeide for at lovene
blir respektert og overholdt, og å sanksjonere eventuelle
lovbrudd. Nyere innvandring stiller samfunnet overfor former for
kriminalitet som det er begrenset erfaring med fra tidligere. I
meldingen er det gitt en nærmere omtale av tvangsekteskap,
kjønnslemlestelse, ulovlig skolefravær, bigami
og etnisk diskriminering, rasistisk vold og trakassering. Mange
av sakene kan være vanskelige å avdekke, og de
reiser spesielle problemer fordi de finner sted innen familien og
i til dels lukkede sosiale miljøer.
Hensynet til enkeltmenneskets valgfrihet tilsier
at alle må akseptere at noen gjør valg og prioriteringer man
er uenig i eller ikke forstår. Av og til ønsker
likevel myndighetene å påvirke handlingsvalg som
kan virke undertrykkende eller begrensende for den enkelte eller for
dennes familie eller barn, eller som kan ha uønskede konsekvenser
for samfunnet, selv om handlingene ikke er ulovlige eller vurderes
som egnet for lovforbud.
Hvis uønskede handlinger er resultat
av verdikonflikter, kan lover og regler i enkelte tilfeller være
aktuelle virkemidler. I de fleste tilfeller vil imidlertid opplysning/informasjon
og økonomiske incentiver være mer aktuelle. Dersom årsaken
til bestemte handlingsvalg er kunnskapsmangel, er informasjon et
nødvendig tiltak. Informasjon og tiltak må tilpasses
målgruppens forutsetninger. Det er særlig viktig
at gruppene selv tas med på råd i tiltaksutforming.
I noen tilfeller bør også informasjons- og opplysningsarbeidet
overlates til gruppene selv.
Mange bekymringer i norsk innvandrings- og integreringsdebatt
handler om hvordan nye borgere passer inn i det som oppleves som
et eksisterende verdifellesskap.
Lovgivning og politiske tiltak må oppfattes
som legitime hvis de skal få tilsiktet effekt.
Det finnes flere måter å forebygge
disse bekymringene på. En vei å gå er å styrke
det politiske fellesskapet gjennom felles plikter og rettigheter
som gjelder for alle, samt klare prosedyrer for samhandling og konfliktløsning.
Det andre er å tilrettelegge for at det utvikler
seg et visst sosialt "lim" mellom borgerne, gjennom felles erfaringer,
historie og opplevelser. Det forutsetter at det eksisterer møteplasser
og felles samfunnsordninger/institusjoner, for eksempel
skolen, hvor borgerne treffes, blir kjent og lærer å forstå hverandres ulike
forventninger.
Fellesskapet kan også være
bygget på felles verdier i moralske og etiske spørsmål.
At berørte grupper selv får
mulighet til å påvirke hvilke tiltak som skal
iverksettes og hvordan det skal gjøres, kan bidra til å gi
politikken legitimitet.
Det er viktig at representanter for alle samfunnsinteresser
får mulighet til å ytre seg. Brukerretting av offentlige
tjenester og tilpassede ordninger som tar hensyn til ulike behov,
er et av flere mulige svar på den demokratiske utfordringen
som eksistensen av permanente mindretall innebærer.
Politikken som føres for å regulere
innvandringen er ikke tema for denne stortingsmeldingen. Reguleringspolitikken
har likevel en nær sammenheng med meldingens tema. Måten
reguleringspolitikken håndteres på er viktig for
debattklimaet, for tillitsforholdet mellom grupper og for enkeltpersoners
tillit til statlige myndigheter. Den gir muligheter og legger begrensninger
på hvordan den enkelte og dennes familiemedlemmer kan forflytte
seg over landegrenser, og for deres rettigheter i Norge.
Behovet for å kontrollere og regulere
innvandringen, og målsettingen om inkludering og likeverdig
deltakelse for alle innbyggere, står delvis i et spenningsforhold
til hverandre. Målsettingene må vurderes kontinuerlig
i forhold til hverandre, og effektene av innvandringsregulerende
tiltak må evalueres. Det er nødvendig for å unngå at
omkostningene ved politikken for grupper og enkeltpersoner blir
urimelig store i forhold til det man oppnår med tiltakene.
I likhet med politikken overfor innvandrere,
blir politikken overfor samer og nasjonale minoriteter til i et spenningsfelt
mellom idealet om likhet og idealet om mangfold. Mens politikken
overfor disse gruppene tidligere var preget av hard fornorsking
og tvungen assimilering, står retten til å bevare
og videreutvikle egen kultur sterkt i dag.
Selv om det kan trekkes lærdom fra
politikken som føres overfor samer og nasjonale minoriteter,
er det en del grunnleggende forskjeller som gjør at politikken for
nyinnvandrede grupper blir annerledes. Samer og nasjonale minoriteter
har konvensjons- og lovfestede rettigheter som grupper. Dette innebærer
blant annet at staten har et ansvar for aktivt å opprettholde
og støtte samers og nasjonale minoriteters kultur. For
innvandrere er bevaring av egen kultur i hovedsak en privat og frivillig
sak.
Tidlige kampsaker for kvinner i Norge gjaldt
blant annet adgang til høyere utdanning og til kvalifisert
inntektsgivende arbeid. Kravene gjaldt ikke-diskriminering og formelt
like rettigheter og muligheter. I dag er det tilsvarende utfordringer
i forhold til likestilling for innvandrere og deres etterkommere.
Politiske tiltak kan ha utilsiktede virkninger.
Mål og virkemidler må derfor hele tiden vurderes
opp mot hverandre. Det er for eksempel viktig å vurdere
hvordan aktuelle reformer påvirker forhold mellom kvinner og
menn, og om den generelle familie- og likestillingspolitikken får
andre konsekvenser for innvandrerbefolkningen enn for andre.
Et viktig krav fra kvinnekampen i Norge har
vært å gjøre private spørsmål
til offentlige anliggender, i den betydning at familielivet ikke
skulle være unntatt fra offentlig innsyn og regulering.
En annen lærdom fra likestillingspolitikken
er at formelt like rettigheter (ikke-diskriminerende lov og regelverk)
er et nødvendig grunnlag, men ikke tilstrekkelig for å sikre
reelt like muligheter. De senere årenes likestillingspolitikk
har gått ut på å gjøre likestilling mellom
kjønnene til et integrert perspektiv i all offentlig politikk.
I forhold til innvandrerbefolkningen anser Regjeringen kvotering
for å være et uaktuelt virkemiddel. Regjeringen
vil føre en politikk basert på individuell tilpasning
av tjenester og et lovverk som gir beskyttelse mot diskriminering.
Sammenslåingen av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret
og SMED fra 2006 vil gi økte muligheter til å bruke
erfaringer fra kjønnslikestillingsarbeidet i arbeidet for
etnisk likestilling, og omvendt.
Komiteenviser til at likestilling mellom kjønnene er
en ufravikelig del av vårt verdigrunnlag og en nødvendig
forutsetning for et likeverdig samfunn. For å lykkes bedre
i integreringspolitikken er det helt nødvendig å sette
kvinner i fokus, herunder å bedre jenters oppvekstvilkår
og kvinners muligheter til personlig utvikling og økonomisk
selvstendighet.
Utviklingen av velferdsstaten har lagt et godt
grunnlag for kvinners inntog i arbeidslivet og gjort kvinner mer økonomisk
selvstendige. Frihet, likeverd og selvstendighet er forutsetninger
for å delta og medvirke i et demokratisk samfunn. Norge
har fremdeles ikke oppnådd reell likestilling. For innvandrerkvinner
kan det innebære en dobbelt belastning, i form av både å være kvinne,
og å bli utsatt for diskriminering som følge av etnisk
bakgrunn.
Komiteen viser til at verdiene
frihet, likhet og selvstendighet ikke står like sentralt
i alle miljøer. Kastesystem, kjønnsdeling og generasjonskonflikter
eksisterer stadig i opphavslandene til nye norske medborgere. I
land med svakt utviklede velferdssystemer har familien en langt
mer sentral plass. Ærestenkning og kontroll av kvinners
seksualitet kan gjøre det vanskeligere for enkelte kvinner å oppnå selvstendighet. Komiteen mener
at kvinner skal ha likemuligheter til å ta
selvstendige frie valg for sine egne liv. En forutsetning for å ta
egne valg er at valgmulighetene er reelle. Norske myndigheter har
et ansvar for å sikre ungdom og kvinners rett til å ta
egne valg. Mangel på selvbestemmelse, begrensninger i kontakt
og deltakelse i samfunnslivet, skal ikke aksepteres.
Komiteen viser til de respektive
merknadene i Innst. O. nr. 69 og Innst. O. nr. 70, jf. hhv. Ot.prp.
nr. 33 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) om diskriminering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
forby det muslimske plagget hijab i grunnskolen. Det er ikke fordi
Fremskrittspartiet ikke respekterer muslimers trosfrihet, men fordi disse medlemmerikke tolererer at jenter i ung alder
systematisk indoktrineres til å akseptere at kvinner er underlegne
og kan undertrykkes som voksne.
Disse medlemmeranklages
likevel nå systematisk av representanter fra det islamistiske
miljøet i Norge for å ikke ha respekt for muslimer,
og at disse medlemmerer
så etnosentriske at de ikke ser verdien i andre kulturers
uttrykk. Disse medlemmervil
fremheve at dette ikke er riktig. Disse medlemmervil vise til at Athar Akram, redaktør
i Ung Muslim, hevdet i Dagbladet 6. mars 2004 at Fremskrittspartiet
vil forby muslimske jenters frihet, og prøver å gi seg
selv og alle andre norske muslimer en kunstig offerrolle. Men de
reelle ofrene i denne saken er etter disse medlemmerssyn de 5-6 år unge jentene som
tildekkes med hijab av sine fundamentalistiske muslimske foreldre.
Det er de som krever at kvinner skal skjule seg for menn som er
frihetens virkelige fiender. Da er barn selvfølgelig de
første ofre.
Disse medlemmervil
vise til at norske muslimer konstruerer et bilde av samvittighetsfulle,
dypt religiøse muslimske jenter som i troen på Koranens leveregler
kler seg i hijab. Dette er etter disse medlemmerssyn mildt sagt en omskrivning av de faktiske
forhold, da disse medlemmer sterkt tviler på at et 5 år
gammelt barn kan ha en slik tro. Hvis det er slik mange muslimske
organisasjoner hevder, at Koranen pålegger jenter som har
kommet i puberteten å bruke hijab, så kan ikke disse
medlemmerse at et forbud i grunnskolen
(altså til de er 15) kan være særlig
problematisk.
Disse medlemmervil
videre forby bruken av den heldekkende burkaen og heldekkende niqab
ut videregående skole. Burka er absolutt heldekkende, og jentene
har ikke annet enn en smal nettingslisse å se gjennom.
Plagget er 100 pst. hemmende i undervisningsøyemed, og
Sverige har nylig gitt skolene anledning til å forby bruken
av det, nettopp med denne begrunnelsen. Islamistene kunne ha brukt
de samme argumentene som de bruker mot hijabforbudet, men antakeligvis
ser de det opinionstruende i å forsvare at uskyldige småjenter
skal kles i et plagg som så til de grader er hemmende i
dagliglivet.
Komiteen er av den
oppfatning at det også på andre arenaer skjer
overgrep mot unge jenter i innvandrermiljøer og at disse
områdene også må få fokus. I denne
sammenheng vil komiteen vise til overgrep knyttet
til kjønnslemlestelse. Det hersker etter komiteens syn
ingen tvil om at dette er et svært alvorlig problem som
får dramatiske konsekvenser for de som blir utsatt for
dette. Dette er et problem som fremdeles eksisterer i Norge.
Komiteen vil understreke at kjønnslemlestelse
er en alvorlig kriminell handling overfor jenter, uansett hva tradisjonen
eller kulturen sier om det. Komiteen vil styrke arbeidet
mot kjønnslemlestelse gjennom informasjon, skolehelsetjeneste
og helsetjeneste for ungdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at alle
offentlige instanser som helsepersonale, skole, barnehage mv. i
dag allerede har en meldeplikt til barnevernet hvis det er grunn til
alvorlig bekymring. Utført omskjæring faller absolutt
inn under denne kategorien. Barnevernet har da en lovpålagt
plikt til å starte en undersøkelsessak.
Komiteen viser til
at det i tillegg står klart i kjønnslemlestelsesloven
at offentlige virksomheter så som skole, barnevern og helsevesen
i tillegg til forstandere og ledere i trossamfunn har plikt til å søke å avverge
kjønnslemlestelse. Hvis de unnlater å gjøre dette,
vil de kunne straffeforfølges.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er
bedre for det enkelte barn å bli møtt av barnevernet
framfor politiet. Barnevernet besitter ressurser og kompetanse som
politiet ikke er i besittelse av. Dessuten har de en mulighet til å iverksette
tiltak, enten dette er frivillige hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse.
Det betyr imidlertid ikke at barnevernet ikke skal melde fra til
politiet. I barnevernloven gis det en åpning for at barnevernet
kan gi opplysninger videre til politiet hvis det er snakk om straffbare
forhold som fysisk mishandling og overgrep. Flertallet viser
til at barnevernet i dag ikke har automatisk meldeplikt til politiet
ved avdekking av kjønnslemlestelse av barn, men de skal
ha svært gode grunner for ikke å melde fra om
legemsfornærmelser. Flertallet mener det offentlige
skal bidra til at offentlig påtale finner sted. Taushetsplikten
står ikke i veien for å kunne gjøre dette.
Dette praktiseres likevel ulikt i dag, men kan endres gjennom et
rundskriv fra kommune eller departementet. Det trengs derfor ikke
nødvendigvis noen lovendring. For eksempel har Oslo kommune
sendt ut rundskriv om at fysisk mishandling alltid skal meldes til
politiet fra barnevernets side.
Flertallet viser til at helsekontroll
av barn i dag er en lovpliktig oppgave for kommunene, men undersøkelsene
er frivillige. Flertallet mener det bør
vurderes hvorvidt de skal være obligatoriske og også inkludere
sjekk av jenter på lik linje med det som gjøres
for gutter. Hos gutter sjekkes det blant annet at testiklene er
falt ned. Forslaget om tilsvarende undersøkelser for jenter
innebærer ikke en gynekologisk undersøkelse, dvs.
en undersøkelse avindre kjønnsorgan. Ifølge internasjonale eksperter
kan kjønnslemlestelse ses med det blotte øyet,
og går derfor under karakteristikken "klinisk observasjon".
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer
ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller
og om de skal være obligatoriske."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet krever
at politikerne tar ansvar og ikke forbigår utfordringen
knyttet til kjønnslemlestelse i stillhet. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk
helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner
seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse."
Komiteen vil påpeke
at særlig mange kvinner fra strengt troende muslimske samfunn
ikke får gå selv til helsetjenester uten mannlig
følge. Det betyr at de er totalt avskåret fra
muligheten til å snakke om og søke hjelp i en
ytterst vanskelig situasjon, som det vil være å erkjenne
en lesbisk legning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det er rimelig grunn til å anta at det er særdeles
vanskelig å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig
være homofil. Lesbiske og homofile er ikke bare utsatt
for generelle fordommer i samfunnet, men kan i tillegg bli utsatt
for enda strengere fordømming fra sin egen etniske gruppe. Flertallet vil
hevde at det er grunn til å tro at mennesker i denne situasjonen
lever et dobbeltliv og er i en konstant angst for å bli
avslørt. Lesbiske og homofile som tilhører en
minoritetsgruppe, er heller ikke nødvendigvis kjent med
det norske sosial- og helsesystemet for å søke
hjelp.
Flertallet er av den oppfatning
at det er et paradoks når Regjeringen viser til det internasjonale
rammeverk av menneskerettighetskonvensjoner og viktigheten av at
kvinners og barns rettigheter gis et spesielt sterkt vern fordi
de er mer sårbare overfor overgrep og frihetsinnskrenkninger
enn menn. Dette samtidig med at man har gitt barn et slikt vern
ved å inkorporere FNs barnekonvensjon i menneskerettsloven,
mens Regjeringen ikke har funnet grunn til å gi kvinner
det spesielt sterke vern som de selv påpeker. Kvinnekonvensjonens inkorporering
i likestillingsloven fremfor i menneskerettsloven gir denne konvensjonen
en lavere rang i forhold til norsk lovverk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til merknader
i Innst. O. nr. 70 (2004-2005) om lov om endring i likestillingsloven.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er klar over at innvandringspolitikken
ikke er fokusert i denne meldingen, men integrering må også ha
fokus på den enkeltes mulighet til å skape seg
identitet og tilknytning. Dette skjer ofte i sammenheng med trygge
rammer for familieforhold, og i den sammenheng mener disse
medlemmer at Regjeringen må revurdere de økonomiske
grensene som i dag ligger til grunn for mulighet til familiegjenforening.
Det bør være rom for å sette disse ned
til et beløp som samsvarer med hva ulike andre grupper
får utbetalt i ulike stønader og må klare
seg med på månedlig basis. I tillegg er det viktig å se
at ved familiegjenforening vil økonomi kunne styrkes ved
at andre familiemedlemmer også får mulighet til
arbeid og inntekt.
Disse medlemmer viser til merknader
og forslag om dette i Innst. O. nr. 103 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag
under behandlingen av Ot.prp. nr. 2 (2004-2005), jf. Innst. O. nr.
31(2004-2005):
"Disse medlemmer er kjent med at det generelle underholdskravet
blir vurdert. Begrunnelsen for forslag til endring i introduksjonsloven
er at denne gruppen blir underholdt av herboende. Disse medlemmer vil
peke på at det i denne sammenheng er viktig at underholdskravet
er reelt slik at ikke denne gruppen blir overført til kommunenes
sosialbudsjett. Disse medlemmer vil henstille om at det ved arbeidet
med den generelle underholdsplikten legges vekt på en helhetlig økonomisk
vurdering basert på f.eks. SIFOs satser om underhold, og
at det også vurderes å ta hensyn til lovpålagte økonomiske
forpliktelser f.eks. bidrag. Det fremmes følgende forslag: "Stortinget
ber Regjeringen i det pågående arbeid med et generelt
underholdskrav ved familiegjenforening, å legge vekt på en
helhetlig økonomisk vurdering. I denne sammenheng ber Stortinget
Regjeringen om også å vurdere en økning
av beløpets størrelse.""
Disse medlemmer viser videre
til at departementet i disse dager har på høring
et forslag om at det skal gjøres unntak fra kravet til
underhold der barn under 15 år søker om gjenforening
med foreldre i Norge, eller der foreldre søker gjenforening
med barn i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at muligheten for å kunne
få besøk av slektninger og venner er svært
viktig for å føle seg hjemme i et samfunn. Disse
medlemmer viser til at enkelte av de land der en stor del
av Norges innvandrerbefolkning kommer fra, har høy avslagsprosent
ved behandling av besøksvisum. Fra Pakistan ble eksempelvis
2 535 av 3 817 visumsøknader avslått i 2004. Disse
medlemmer viser til merknader i Innst. S. nr. 114 (2004-2005). Disse
medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå visumpolitikken
med utgangspunkt i den velferdsmessige betydningen det er å kunne
få besøk som bosatt i Norge."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til Innst. S. nr. 114 (2004-2005) der
Stortinget ber Regjeringen om å utrede en eventuell ny
ordning for behandling av turistvisum med sikte på å korte
ned behandlingstiden for visumsøknader, samt å gjøre
det enklere å få innvilget visum.
Komiteens medlemmerfra
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de som
gifter seg med en herboende og innvilges familiegjenforening må få bosetningstillatelse
med en gang, slik som i Canada. Det å gifte seg er en alvorlig
handling, likeså å flytte til et annet land for å leve
ut ekteskapet. Det er dypt urimelig at den som flytter til et annet
land skal bære hele risikoen hvis ekteskapet ikke fungerer.
Det meldes blant annet om kvinner som utsettes for uverdige forhold
de ikke tør bryte ut av fordi de mister oppholdstillatelsen
dersom ekteskapet brytes.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreslå å endre
reglene for å få bosettingstillatelse, slik at
de som innvilges familiegjenforening får bosetningstillatelse
med én gang."
Komiteen mener at
for å unngå proformaekteskap og serieekteskap
fra herboende bør det innføres en egen proformaparagraf
i utlendingsloven, i tråd med utlendingslovsutvalgets innstilling.
I tillegg bør det etter kanadisk modell vurderes innført
forsørgeransvar i tre år for den som henter ektefelle
til Norge fra utlandet. Det innebærer at den herboende
er økonomisk ansvarlig overfor staten dersom den som kommer
til Norge har behov for sosialstøtte eller overgangsstøtte fra
det offentlige de tre første årene vedkommende
bor her.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en ordning med forsørgeransvar for herboende som familiegjenforenes med
ektefelle i Norge."
Innledningsvis i kapitlet slås det
fast at prinsippene som er nedfelt i barneloven og FNs barnekonvensjon skal
være retningsgivende for samfunnets tilrettelegging av
barns oppvekst. Prinsippet om barnets beste skal ligge til grunn
i forhold til beslutninger som tas i forhold til alle barn, uavhengig
av etnisk, nasjonal eller kulturell bakgrunn.
Meldingen peker på konflikter som kan
oppstå mellom foreldre og representanter for myndigheter
og storsamfunn om hva som tjener barna best og hvordan foreldrene
bør opptre i foreldrerollen. Det kan også være ulike
oppfatninger om hva som er foreldrenes ansvar og hva som er samfunnets.
Og konflikter kan oppstå innad i familiene, mellom voksne
og barn.
Regjeringen peker på to hovedutfordringer
i møtet mellom ulike idealer og praksis for barneoppdragelse:
Myndighetspersoner og offentlig ansatte kan
mangle kompetanse til å skille mellom det som er ukjent
og det som er bekymringsfullt. Behovet for generell kompetanseheving
for å håndtere mangfold blant brukerne drøftes
i meldingens kapittel 12 om tilpasning av offentlige tjenester.
Ved at foreldre har bosatt seg i Norge, er det
lagt noen premisser for barns oppvekst. Det må tilrettelegges
for at foreldre får nyansert kunnskap og egen erfaring
om hva slags samfunn barna deres vokser opp i, og å bekjempe
tradisjoner og fordommer blant foreldre som begrenser barns muligheter
og fratar dem deres rettigheter. Voksnes egen deltakelse i arbeids-
og samfunnsliv er den viktigste kilden til slik erfaring.
Komiteen viser til merknader
under kapittel 8 og 9.
Komiteen er av den oppfatning
at integreringstiltak for barn med innvandrerbakgrunn må starte
ved fødsel og følge barn og foreldre opp gjennom
barnehage og skole. Man må kartlegge de enkeltes behov
og støtte opp med tiltak som er tilpasset deretter.
Komiteen mener at dette er av
stor viktighet for å få til en god integrering
hvor både barn og foreldre føler seg ivaretatt,
og hvor barna gjennom oppveksten ikke føler at de faller
utenfor på grunn av manglende språk, forståelse,
identitet og tilhørighet. Kommuneøkonomi
må ikke sette noen hindre for slik integrering og mulige
tiltak.
I meldingen drøftes ulike aspekter
ved identitet og tilhørighet knyttet til migrasjon generelt,
med særlig vekt på barn og unge som vokser opp
i Norge. Når det gjelder tilknytning og tilhørighet,
er Regjeringens mål at alle skal oppleve aksept for den
de er.
I diskusjonen rundt identitet stilles ofte spørsmålet om
hva det vil si å være norsk.
Å være norsk kan henspeile
på statsborgerskapet, som innebærer rettigheter
og plikter som bare statsborgere har. Men utviklingen i Norge de
siste tiårene har gått i retning av at statsborgerskapet
har fått mindre å si for borgernes formelle rettigheter.
Regjeringen mener likevel at statsborgerskap har en positiv sammenheng
med deltakelse, og dermed den enkeltes tilknytning til samfunnet.
Meldingen understreker betydningen av lojalitet til de grunnleggende
verdiene i det norske samfunnet, som demokratiske spilleregler, menneskerettigheter
og kjønnslikestilling. Regjeringen mener at statsborgerskapet,
symbolsk og faktisk, understreker at statsborgerne slutter seg til
disse verdiene. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske
borgere bare har ett statsborgerskap, og ikke flere, som noen land
tillater. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) lagt fram
forslag til ny statsborgerlov.
Årsaken til utvandring antas å ha
stor betydning for hva slags tilpasningsstrategi en velger i de
nye omgivelsene, både praktisk og mentalt. Undersøkelser
viser at motivasjonen for å opprettholde sterke bånd
til opprinnelseslandet også påvirkes av situasjonen
i det nye landet.
Mer flytting over landegrensene og økt
globalisering på alle samfunnsområder vil trolig
bidra til at flere mennesker utvikler transnasjonale tilværelser
og identiteter. Den enkelte forholder seg til flere land i sitt hverdagsliv.
Regjeringens mål for all ungdom som
vokser opp i Norge, er at de i størst mulig grad skal kunne
velge hvem de vil være, hvem de vil identifisere seg med,
og hvordan de vil uttrykke seg selv. Ingen skal bli begrenset i
sine muligheter i samfunnet på grunn av hudfarge, religion
eller kulturell bakgrunn, eller fordi de har innvandrerforeldre.
Retten til å gjøre selvstendige valg innebærer
også retten til å velge bort noe som andre legger
stor vekt på.
I meldingen drøftes medias ansvar for
påvirkning av folks holdninger. Det påpekes blant
annet at det er en utbredt kritikk at mediene framstiller personer
med innvandrerbakgrunn som representant for en gruppe, og ikke som
selvstendige individer. Meldingen viser til at det er en økende
bevissthet i media om eget ansvar for holdningsdannelse.
Statistisk sentralbyrås (SSB) undersøkelse
av den norske befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring
fra 2003, viser et sammensatt bilde. Hovedtendensen er at befolkningens
holdning til innvandrere er stabil, samtidig som den er blitt noe
mer positiv. Undersøkelsen viser at personer som har kontakt
med innvandrere har mer positive holdninger til innvandrere enn
personer uten slik kontakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at meldingen i for liten grad drøfter
utfordringer knyttet til at Norge ikke bare er blitt flerkulturelt,
men også multireligiøst. Derfor trenger vi en
religionspolitikk som reflekterer denne nye virkeligheten.
Spørsmålet om religionsfrihet,
likebehandling av tros- og livssynssamfunn og spørsmålet
omstatlig økonomisk støtte
til religiøse samfunn, er sentrale spørsmål
i en flerkulturell kontekst.
Flertallet viser til at vårt
begrep om religionsfrihet er utviklet innenfor en kristen forståelse
og har i utgangspunktet dreid seg om hvordan ulike kristne samfunn
skulle sikres sine rettigheter. Vårt begrep om religionsfrihet
møter nye utfordringer i møtet med andre religioner,
særlig i forhold til vårt skille mellom religion
som tro og som samfunnssystem. Flertallet mener at
disse manglende grensene i dag skaper fleredilemmaer
ved at man i religionsfrihetens navn, og med henvisning til religionsfrihet,
kan påberoper seg en rett til beskyttelse for kritikk av
forhold som det kan være nødvendig å diskutere åpent
i et demokrati. På den andre siden er det viktig å respektere
andre trossamfunns indre forhold, der dette ligger innenfor rammene
av norsk lov.
Flertallet mener det er et avgjørende
poeng for tilhengerne av folkekirken at den skal være åpen
og demokratisk. Det er ikke gitt samme oppmerksomhet på andre
religiøse samfunns måter å organisere
sitt arbeid. Minoritetsspråklige barn deltar gjerne aktivt
i religiøse aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener at det derfor er viktig at de
religiøse ledere mestrer norsk og har kunnskap om norske
samfunnsforhold. Disse medlemmer vil derfor etablere
et obligatorisk språk- og samfunnsfagkurs for religiøse
ledere som skal ha sitt virke i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener at det må etableres unntak
for de som kan dokumentere tilsvarende kunnskaper. Kurset må gjennomføres
for at arbeidstillatelse skal gis.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at FNs verdenserklæring
om menneskerettigheter slår fast at enhver har frihet til
alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi
uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse,
tilbedelse og ritualer. Flertallet mener at religiøse
skikker og tradisjoner må respekteres så fremt
disse ikke bryter med andre menneskerettigheter.
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 184 (2004-2005), jf. Dokument nr. 8:27 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkepartivil vise
til avtalen om statsbudsjettet for 2005 mellom Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene:
"Avtalepartene er enige om følgende felles
merknad: Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke opplæringen
i samfunnskunnskap for religiøse ledere som har flyttet
til Norge fra utlandet, for å øke deres forståelse
av det norske samfunn og grunnleggende verdier som vårt
samfunn er bygget på. Opplæringen avsluttes med
en eksamen som må bestås. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen i St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom
inkludering og deltagelse - ansvar og frihet foreslår å innføre
slik opplæring. Disse medlemmer støtter dette."
Disse medlemmermener
at denne opplæringen og eksamen må gjelde for
alle religiøse ledere uten unntak som ønsker oppholds/arbeidstillatelse
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at alle som
skal fungere som forkynner i trossamfunn i Norge skal ha opplæring
i norske samfunnsforhold. Flertallet viser til brev
fra Kommunal- og regionaldepartementet av 15. februar 2005 der det
redegjøres for arbeidet med å utvikle slik opplæring. Flertallet avventer
videre fremdrift i saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at familiegjenforening primært bør skje
der hvor de som ønsker å gjenforenes samlet, har
størst tilhørighet. Hovedpoenget med familiegjenforening
er ikke at de skal bo i Norge, men at de skal være sammen.
I Norge har man dessverre registrert en klar holdning hos mange
om at stedet hvor gjenforeningen skjer er viktigere enn hvem man
faktisk gjenforenes med. Dette er etter disse medlemmers syn svært
beklagelig.
Disse medlemmer mener at man
for å verne dem som har nær tilknytning til Norge
og som samtidig har et reelt behov for familiegjenforening, må forhindre
misbruk av ordningen. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise
til at Danmark har introdusert nye regler som effektivt har redusert
misbruket av ordningen med familiegjenforeningen. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
konkrete forslag som i utgangspunktet kun tillater familiegjenforening for
dem som har størst tilhørighet til Norge."
Komiteenhar merket seg FNs menneskerettighetskomités
innvendinger mot KRL-faget. Komiteen registrerer
at Utdannings- og forskningsdepartementet har gjort endringer i
faget og fritaks-mulighetene. Lovbestemmelsen om at den som skal undervise
i KRL skal ta utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf,
er foreslått fjernet. Komiteen mener at
KRL-faget bør være mest mulig samlende, og derfor
ikke forkynnende. Dette er særlig viktig i en tid med religiøst
og kulturelt mangfold. Komiteen er kjent med at de
foreslåtte endringene iverksettes fra skoleåret
2005/2006.
Komiteen viser til Ot.prp. nr.
91 (2004-2005) som skal behandles i Stortinget våren 2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det er forståelig hvis man åpner for fullt
fritak, sett som en overgangsordning. Men det er urovekkende at
man tar fritaksmuligheten i bruk som permanent virkemiddel. Da åpner
norske myndigheter for en varig konflikt med sentrale menneskerettighetskonvensjoner,
som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter og FNs barnekonvensjon. FNs menneskerettskomité konkluderte
i november 2004 med at det norske KRL-faget krenker foreldres frihet
til å sørge for sine barns religiøse
og moralske oppdragelse.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha helheten klart for seg når menneskerettighetene
diskuteres. En ensidig vektlegging av foreldrenes oppdragelsesrett
i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter kunne tilsi at
fritak fra den omdiskuterte KRL-undervisningen er den eneste løsningen.
Men ser man Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i lys
av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
og FNs barnekonvensjon, mener disse medlemmer at
den beste løsningen vil være en full revisjon
av KRL-faget hvor verken helt eller delvis fritak blir nødvendig.
Man må få et livssynsnøytralt fag som
innholdsmessig må vise respekt for alle religioners verdier.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er viktig å beholde et felles kunnskapsfag om kristendom,
andre religioner og livssyn for å gi alle elever et felles
kunnskapsgrunnlag, og vil derfor beholde KRL-faget. Dette
medlem vil samtidig fremheve at det er nødvendig å foreta
en gjennomgang for å sikre at faget praktiseres i overensstemmelse
med FNs konvensjoner, og sikrer foreldres suverene rett til å bestemme
over egne barn når det gjelder trosopplæring.
Regjeringens mål er at barn av innvandrere
skal ha samme muligheter for samfunnsdeltakelse som andre unge.
Deres valg må respekteres av både samfunnet, familien
og deres sosiale nettverk, så lenge de ikke velger i strid
med norsk lov. Dette kapittelet framhever foreldrenes, voksnes og
myndighetenes ansvar for å legge til rette for barns muligheter.
Understrekningen av de voksnes betydning kommer i tillegg til, og
ikke som erstatning for, andre faktorer som virker inn på barnas
oppvekstsituasjon, som familiens levekår og mulighet for
samfunnsdeltakelse, holdninger i den øvrige befolkningen,
diskriminering mv..
Målet er at de sosiale og økonomiske
ulempene foreldrene kan ha fordi de har innvandret, ikke skal gå i arv
til barna. Det må arbeides på flere områder
parallelt.
Foreldrenes tilknytning til arbeids- og samfunnsliv, samt
deres helsesituasjon, er ikke bare viktig for dem selv, men også for
hva de kan tilby barna. Kommer barnet fra en innvandret familie
med ikke-vestlig bakgrunn, er sannsynligheten i dag mye større
for at familien lever i inntektsfattigdom enn for andre barn, eller at
familien mottar sosialhjelp. Inntektsgapet i forhold til personer
uten innvandrerbakgrunn reduseres med økt botid, men forsvinner
ikke. Tiltak som bidrar til å forbedre innvandrede familiers
generelle levekår, særlig nyankomne flyktningers,
er en høyt prioritert oppgave. Regjeringen viser til arbeid
med reformer for norskopplæring og introduksjonspolitikk,
at voksne innvandrere med en oppholdstillatelse som gir grunnlag
for bosettingstillatelse, skal få rett og/eller
plikt til 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap,
jf. Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer introduksjonsloven
mv.
Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) trådte i kraft
som en frivillig ordning for kommunene fra 1. september 2003. Kommunene
har plikt til å tilby introduksjonsprogram fra 1. september
2004 til nyankomne innvandrere med behov for det.
Denne politikken står også sentralt
i St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
Det må også arbeides holdningsskapende
og forebyggende for å bekjempe tradisjoner, skikker, fordommer,
kunnskapsmangel og tabuer som kan hindre enkelte barn og unge i å få del
i de samme muligheter og ha samme valg som man etterstreber for
alle barn i Norge. Dette kan bare realiseres ved å engasjere
foreldrene selv og miljøer der undertrykkende praksiser, kunnskapsmangel
og holdninger kan forekomme, og ved å følge samme
tankegang som når man vil endre uønskede praksiser
og atferd i befolkningen ellers. Foreldre og andre voksne har stor
innflytelse på hva barna får av reelle muligheter
gjennom sine verdier, prioriteringer og innstilling til livet i
Norge.
Videre må det sørges for at
samfunnets sentrale verdier, lovverk og friheter gjøres
kjent og blir respektert i alle deler av befolkningen, slik at alle
kan få del i dem, uavhengig av opprinnelse eller kulturell
bakgrunn. Kunnskapen og bevisstheten om sentrale verdier må høynes
i alle deler av samfunnet. Arbeidet mot rasisme og diskriminering
og for menneskerettigheter, samt å anerkjenne at det er
mange måter å være norsk på,
er elementer i politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse.
Regjeringen mener at innvandrede foreldre må legge til
grunn at barna med stor sannsynlighet skal bo i Norge det meste
av livet, og være åpne for å diskutere hva
som best tjener barnas framtid her.
Et mangfoldig samfunn må ha en gjennomtenkt
politikk for å kunne håndtere nye dilemmaer. Regjeringen vil
legge til rette for dialog og erfaringsspredning av gode løsninger,
og hvordan man på demokratisk vis kan løse uenighet
og tydelig markere hvilke verdier og idealer som alle i samfunnet
forventes å få del i hvis de ønsker det.
Det må arbeides parallelt med tillitsskapende tiltak som
kan bygge bro mellom ulike befolkningsgrupper og miljøer.
Regjeringen vil oppmuntre til mer aktiv bruk av arbeidsmetoder som
bidrar til å utløse ressurser som finnes i grupper
som bekymringene gjelder, slik at de blir aktivt trukket inn i arbeidet med å finne
løsninger og sette dem ut i livet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at utjamning
av levekår er nødvendig for å oppnå integrering. Flertallet mener at
utdanning i så måte er det viktigste virkemiddelet
for utjamning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at inkludering av etterkommerne er tett forbundet med hvilke
livsbetingelser førstegenerasjons innvandrere lever under.
En isolert satsning på utdanning overfor etterkommerne vil
ikke i seg selv være tilstrekkelig til å oppveie
reproduksjon av sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til viktigheten av å inkludere
innvandrernes etterkommere. Disse medlemmer viser
videre til at meldingen som grunnidé har et klart etterkommerfokus
og at den opererer med ulike mål for innvandrere og etterkommere. Disse medlemmer er
enige i at det er viktig å være særlig ambisiøs
i forhold til innvandrernes etterkommere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til at opp til 90 pst. av andre og tredje generasjons innvandrere
henter ektefeller fra hjemlandet. Dette gjør ofte integreringsløpet
vanskeligere og kan resultere i at familien som en enhet får større
problemer med å delta i det norske samfunn, samt å gi
barna en innføring i de norske normer, regler og levesett.
Komiteen mener at
likestilling mellom kjønnene er en ufravikelig del av vårt
verdigrunnlag og en nødvendig forutsetning for et likeverdig
samfunn. For å lykkes bedre i integreringspolitikken er
det helt nødvendig å sette kvinner i fokus, herunder å bedre
på jenters oppvekstvilkår og kvinners muligheter
til personlig utvikling og økonomisk selvstendighet. I
alle henseender skal kvinner registreres som selvstendige subjekter.
Tvangsekteskap er og bør være
straffbart i Norge. Komiteener
kjent med atdet de siste årene
er iverksatt mange hjelpetiltak. Samtidig er det et økende
antall personer som søker hjelp for å unngå eller
komme seg ut av tvangsekteskap. Innvandringsstoppen fra 1975, kombinert
med reglene for familiegjenforening, har økt presset på unge
mennesker til å gifte seg mot sin vilje. Tall fra Statistisk
sentralbyrå viser at et flertall innvandrere fra land som
Pakistan, India, Marokko og Tyrkia gifter seg med en partner fra
sitt opprinnelige hjemland. Noen av disse ekteskapene inngås
ved tvang. Mange av disse jentene ville foretrukket å velge ektefelle
selv, ta utdannelse og leve et fritt og selvstendig liv i Norge. Komiteen kan
ikke godta undertrykking begrunnet med kultur og tradisjon og vil
derfor vurdere å endre dagens regler for familiegjenforening.
Komiteen er opptatt av at nye
regler for familiegjenforening skal være treffsikre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at det er reist en rekke
problemstillinger i merknadsform knyttet til familiegjenforeningspolitikken. Disse
medlemmervil på denne
bakgrunn fremme forslag til en helhetlig gjennomgang av spørsmål
relatert til familiegjenforeningspolitikken.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med en sak hvor familiegjenforeningspolitikken tas opp i
sin bredde, herunder forsørgelseskrav, bostedskrav, personkrets
som omfattes av rett til familiegjenforening og en vurdering av
alders- og tilknytningskrav."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må settes i verk nye målrettede tiltak
mot tvangsekteskap.
Komiteen viser til
sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 162 (2003-2004)
om dekking av utgifter for kvinner på flukt fra tvangsekteskap,
Innst. O. nr. 45 (2004-2005) om lov om endring i lov 13. juni 1980
nr. 35 om fri rettshjelp (i saker om tvangsekteskap) samt Innst.
O. nr. 43 (2004-2005) om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr.
35 om fri rettshjelp m.m.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener flere tiltak bør vurderes,
blant annet aldersgrense og tilknytningskrav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil på denne bakgrunn fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til lovendring slik at familiegjenforening bare gis
til ektefelle og barn under 18 år."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til lovendring om 24-årsgrense for familiegjenforening med
ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til lovendring om innføring av depositum og økt
krav til forsørgelsesevne ved familiegjenforening."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til lovendring om krav om egen bolig som forutsetning
for familiegjenforening."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil gå inn for å innføre
en obligatorisk viljeserklæring fra alle norske statsborgere
som inngår ekteskap i et annet land i tråd med
utlendingslovutvalgets innstilling. Denne må være
utstedt i Norge før et ekteskap inngås, i den
hensikt at det ikke skal foreligge tvil hos noen parter om at hensikten
med reisen til utlandet er å inngå ekteskap.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at uten en slik erklæring, utstedt
på f.eks. et sorenskriverkontor, er ekteskapet ikke gyldig.
Det må være muligheter til å søke
fritak for dette. Et slikt fritak kan innvilges om det ikke finnes
noen fare for tvangsekteskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener dette tiltaket kan hindre at ungdommer
reiser til foreldrenes hjemland i god tro, uten å vite
at de der vil bli satt under sterkt press til å inngå ekteskap.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om innføring av en obligatorisk viljeserklæring
fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet
land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 2004:20 Ny utlendingslov
som nylig har vært på høring, drøfter en
rekke tiltak mot tvangsekteskap. Disse medlemmer imøteser
Regjeringens oppfølging av høringsrunden i arbeidet
med ny utlendingslov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til viktigheten
av å ytterligere styrke tiltak for de unge kvinner og menn
som har behov for det offentliges eller hjelpeorganisasjoners bistand
for å komme seg ut av tvangsekteskap, eller som er på flukt
fra slike ekteskapsinngåelser. Flertallet viser
i den sammenheng til Dokument nr. 8:28 (2004-2005), Dokument nr.
8:29 (2004-2005) og merknader i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til arbeidet med ny utlendingslov,
hvor flere av de fremsatte forslagene i dette kapitlet omhandles
og vurderes. Disse medlemmer vil fremheve viktigheten
av at de lovmessige virkemidlene for å forhindre tvangsekteskap
ses i sammenheng, for å få størst mulig
effekt. Disse medlemmer vil fremheve Regjeringens
målrettede tiltak og nylig gjennomførte høringsrunde
i forbindelse med endringer i utlendingsloven nettopp for å hindre tvangsekteskap. Disse
medlemmer imøtekommer Regjeringens videre arbeid
med dette.
Komiteen mener at det må være
balanse mellom foreldres valgfrihet og barnas framtidsmuligheter.
Komiteen mener at rett til utdanning
følges av en plikt til å gi barn opplæring.
Løsningen ligger ikke i å bygge norske skoler
i utlandet, men å unngå at barna tilbringer hele
eller store deler av sin oppvekst i foreldrenes opprinnelige hjemland,
dersom de skal leve sitt voksne liv i Norge. Av hensyn til barna
er det viktig at barna kommer til landet så tidlig som
mulig og tilbringer størst mulig del av oppveksten sin
her.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil på denne bakgrunn
vurdere endringer i utlendingsloven.
Komiteen støtter
at barnetrygden stoppes ved ulovlig langtidsfravær og at
politianmeldelser skal brukes aktivt ved uteblivelse fra undervisningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket slik at norske statsborgere som oppholder seg utenfor
EØS-området over tre måneder, skal miste
retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter med forsørgeransvar
skal kompenseres for dette gjennom økt stipendandel fra Statens
lånekasse for utdanning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ved gjentatte anledninger har fremmet
forslag om at barnetrygden bør stoppes ved ulovlig langtidsfravær. Disse
medlemmerer derfor glade for å registrere
at de øvrige partiene nå ser ut til å komme
etter.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket slik at i de tilfeller hvor de som mottar barnetrygden
eller barna selv oppholder seg utenfor EØS-området
i mer enn tre måneder, mister retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter,
ansatte i UD og andre i spesielle situasjoner kan ved søknad
få unntak fra regelen."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, viser til at Barne- og familiedepartementet
den 23. februar 2005 sendte på høring forslag
til endringer i barnetrygdregelverket. Høringsnotatet
foreslår å innføre meldeplikt for skoler
til trygdekontoret når elever har fravær som kan
skyldes utenlandsopphold. Det foreslås også en
innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold. Forslagene
er en oppfølging av Regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap
fra 2002. Høringsfristen var 6. april 2005.
Flertallet viser til at Kommunal-
og regionaldepartementet skrev følgende i sin høringsuttalelse:
"Spørsmålet om innstramminger i
retten til barnetrygd ved utenlandsopphold har flere sider. Det
er positivt hvis en slik innstramming kan forhindre tvangsekteskap.
På den andre side kan det stilles spørsmål
ved om det er riktig at familier som ønsker å oppholde
seg i inntil 12 måneder i utlandet og la barna gå på skole der
eller undervise dem selv, og som melder fra på korrekt
måte, ikke skal motta barnetrygd. Kommunal- og regionaldepartementet
vil derfor anbefale at barnetrygdlovens § 4 tredje ledd
første setning endres slik at "12 måneder" erstattes
av "seks måneder". Dette vil gi mulighet til opphold i
utlandet som er av noe varighet, uten at barnetrygden bortfaller,
jf. vår merknad til punkt 3 nedenfor."
Komiteen viser til følgende
aktuelle tiltak:
– Endring
i opplæringsloven
Utdannings- og forskningsdepartementet
(UFD) vil utarbeide en egen hjemmel i opplæringsloven der
det gis anledning for skolemyndighetene i kommunen til å gi
opplysninger til andre aktuelle instanser i kommunen om at en elev
urettmessig holdes borte fra skolen, jf. St.meld. nr. 49 (2003-2004),
pkt. 9.4.4.
– Statistikkgrunnlag
Det føres pr. i dag ikke statistikk
på elever på individnivå i grunnskolen.
Nye systemer, bl.a. "Skoleporten", vil bedre statistikkgrunnlaget.
Utdanningsdirektoratet har ansvar for dette arbeidet, jf. St.meld.
nr. 49 (2003-2004), pkt. 10.10.
– Bedre rapporteringsrutinene
for elever som tas ut av skolen
Utdanningsdirektoratet har fått
i oppdrag å vurdere om det er behov for å innføre
rapporteringsrutiner på statlig nivå for urettmessig
skolefravær samt rettmessig skolefravær som skyldes
lengre utenlandsopphold.
Komiteen viser til
at spørsmålet om innstramminger i retten til barnetrygd
ved utenlandsopphold har flere sider. Det er positivt hvis en slik
innstramming kan forhindre tvangsekteskap. På den andre
side kan det stilles spørsmål ved om det er riktig
at familier som ønsker å oppholde seg i inntil
12 måneder i utlandet og la barna gå på skole
der eller undervise dem selv, og som melder fra på korrekt
måte, ikke skal motta barnetrygd. Komiteen vil
også fremheve at det å gå på skole
i et annet land har en svært positiv side. Mange barn kan
få et godt faglig utbytte av å gå på skole
i utlandet og utvikle seg til å bli mer ressurssterke individer,
avhengig av hva slags utgangspunkt de har, og hva slags skole de
går på. Komiteen vil også påpeke at
det er mange ulike årsaker til at barn sendes på skole i
utlandet - ønske om at barna skal lære mer om
historie, kultur og språk i foreldrenes opprinnelsesland,
misnøye med disiplin og pedagogisk opplegg i den norske skolen
og ønske om en tettere tilknytning, særlig til
den muslimske tro, er noen av dem. Komiteen vil fremheve
viktigheten av at en slik sak blir drøftet og at progresjonen
som Regjeringen legger opp til, følges.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at alle foreldre har plikt til å underrette
dersom de skal ta barna ut av skolen. Barn som tas ut av skolen
uten godkjenning, må følges opp av skole og barnevern
før videre sanksjoner vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig å sørge for at barnevernet gis ansvar og
mulighet for å følge opp barn som antas å være
eller er i utlandet. Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag om at det opprettes en avdeling i barnevernet som får
ansvar for å følge opp saker der barn mistenkes å være,
eller er, i utlandet:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en avdeling i barnevernet som får ansvar og mulighet til å følge
opp saker knyttet til bekymringsmeldinger eller skolefravær
der barn er eller antas å befinne seg i utlandet."
Komiteen mener at
utlendinger som kommer til Norge, og ønsker å bo
her, skal gjennomgå et styrket og individuelt integrasjonsforløp.
Forløpet skal sette fokus på sammenhengen mellom
rettigheter og plikter i det norske samfunn. Målet er rask
tilegnelse av språket og hurtig integrering i arbeid eller
utdanning, slik at de får en mulighet til tidlig å bli
en del av det norske samfunn.
Ved bosetting av flyktninger og asylsøkere
vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, opprettholde kommunenes "frivillighetsprinsipp",
men vilendre innretningen på integreringstilskuddet.
Kommuner som velger å ta imot flyktninger, mottar i dag
tilskudd fra staten i 5 år, uavhengig av innsats.
Flertallet ønsker å opprettholde
den økonomiske støtten, men vil premiere de kommuner
som faktisk gjør et aktivt integreringsarbeid. Det skal
lønne seg for kommunene å drive et godt langsiktig
lokalt integreringsarbeid. Integreringstilskuddet skal også brukes
til å premiere de kommuner som ut fra målbare
kriterier utøver det beste integreringsarbeidet, målt
i bl.a. antall som gjennomfører norskopplæring,
utdannelse og kommer ut i ustøttet lønnet arbeid. Flertallet vil også gå inn
for at kommuner som mottar tungt integrerbare bør også få ekstra
tilskudd. Dette for å stimulere flere kommuner til å være
villige til å ta imot også tyngre integrerbare
personer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Fremskrittspartiet har ønsket å øke
både beløpet og lengden på integreringstilskuddet
for å skape en bedre balanse mellom inntekter og utgifter
i forhold til integrering.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at integreringstilskuddet heves til 525 000 kroner og
gis over sju år."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, registrerer
at enkelte ønsker et system hvor kommunene skal få integreringstilskudd
basert på sitt aktivitetsnivå på språkundervisning
og lignende for å skape større incentiver for
en aktiv lokal integreringspolitikk. Flertallet mener
at kommunene allerede har incentiver for å tilrettelegge
for integrering og at et system hvor kommunene i detalj skal rapportere
inn til staten om sitt lokale opplegg, vil skape unødvendig
mye byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil videreføre dagens ordning
med integreringstilskudd til kommunene. Det at tilskuddet gis per
innbygger er en oppfordring til kommunene om å drive et
godt og langsiktig arbeid.
Disse medlemmer viser til at
integreringstilskuddet er differensiert basert på om flyktningen
i vedkommendes familie er barn eller voksen. Disse medlemmer mener
en slik differensiering tilsier at det må gis et forhøyet
integreringstilskudd for flyktninger med varige og særlig
kostbare behov.
Komiteen viser til
Innst. O. nr. 31 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 2 (2002-2003).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til vedtaket om å redusere personkretsen som har
rett til introduksjonsprogram. I etterkant har det vist seg at dette
har ført til at mange kommuner vegrer seg for å ta
imot enslige asylsøkere av frykt for de økonomiske
konsekvensene ved en senere familiegjenforening.
Flertallet vil understreke betydningen
av rask bosetting og også eventuell rask familiegjenforening. Flertallet mener
derfor at reglene for integreringstilskudd og introduksjonsprogram
må endres til også å gjelde familiegjenforening
med ektefelle med opphold på humanitært grunnlag.
Flertallet vil derfor be Regjeringen
fremme forslag om en utvidelse av personkretsen som har rett til introduksjonsprogram
til også å inkludere personer som får
familiegjenforening med ektefelle som har fått opphold
på humanitært grunnlag.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en utvidelse av personkretsen som har rett til introduksjonsprogram
til å inkludere personer som kommer på familiegjenforening
med personer som har fått opphold på humanitært
grunnlag."
Komiteen viser til
sine merknader i Innst. O. nr. 18 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 50
(2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det også må gis et språktilbud i regi
av introduksjonsprogrammet til EØS-borgere og familiene
deres, som kommer til Norge i arbeidsøyemed. Det er viktig
også for disse at de har tilgang på språkkunnskap
og forståelse for å bedre integrering, sosialisering
og aktiv samfunnsdeltakelse. I tillegg er det viktig for at disse
skal ha god forståelse i forhold til de plikter og rettigheter
de har i norsk arbeidsliv, og for å bidra til å unngå situasjoner
med sosial dumping eller arbeidsmessig utnyttelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at introduksjonsloven gir rett
til introduksjonsprogram for flyktninger og norskopplæring
og samfunnskunnskap til de som kommer som familiegjenforente. Disse utgjør
imidlertid et lite mindretall av innvandrerne til Norge. For å sikre
en best mulig integrering av innvandrerne som ikke gis tilbud om
introduksjonsprogram, burde det vært drevet et mye breiere
integreringsarbeid enn det som skjer i dag. Disse medlemmer mener frivillige
organisasjoner og kommuner burde gis midler etter kanadisk modell
for å drive prosjekter for å ta imot de øvrige
innvandrergruppene for å veilede dem i det norske samfunnet,
hjelpe dem til å få overført sin utdanning
og kompetanse til norske forhold og være et støttepunkt
i integreringsprosessen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle økonomiske
støtteordninger til frivillige organisasjoner og kommuner som
driver integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere som ikke
får ta del i introduksjonsprogram."
Komiteens flertall, medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er
også opptatt av at det gjeninnføres pliktig norskopplæring
med samfunnsfag i asylmottak og for alle som søker opphold
i Norge. Dette vil medføre et felles språk å kommunisere
på og også sikre aktivitet for den som venter
på svar på søknad.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre
ordningen med norskopplæring i asylmottak for alle unntatt
de antatt grunnløse asylsøkerne."
Komiteen mener integrasjonsprosessen
må ta utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn. Forløpet
skal sette fokus på sammenhengen mellom rettigheter og plikter
i det norske samfunn. Målet er rask tilegnelse av språket
og hurtig integrering i arbeid eller utdanning, og dermed aktiv
deltakelse i samfunnet. De friske og arbeidsføre skal ut
i arbeid, unge mennesker skal få tilbud om utdanning og
mennesker med psykiske problemer skal få nødvendig
hjelp. Noen mennesker vilaldri komme
ut i arbeid. Komiteen mener at framfor å bli møtt
med passivitet fra samfunnets side, skal de møte veldefinerte
krav om deltakelse i språkundervisning og aktiv innsats
i deres barns oppvekst.
Komiteen vil sikre at flyktninger
og asylsøkere med traumatiske opplevelser bak seg får
en tilfredsstillende og raskt oppfølging. Det er viktig
at man på et tidlig tidspunkt etablerer et system som fanger
opp de som har behov for psykiatrisk hjelp, slik at de kan gis et
behandlingstilbud. Komiteen viser til vedtak i Stortinget
om forsterkede mottak, jf. Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004)
og merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener mindreårige asylsøkere
er en spesielt sårbar gruppe som bør ivaretas
på en bedre måte enn i dag. Barna kan ha hatt
traumatiske opplevelser og savnet etter foreldrene kan være
stort. I denne situasjonen har barna et stort behov for omsorg og
forståelse. Dersom saksbehandlingstiden og tiden i mottak
blir for lang, får dette lett fysiske og psykiske konsekvenser
for barnet. Barnevernet har i utgangspunktet ansvaret for alle barn som
oppholder seg i Norge, også mindreårige asylsøkere.
Barnevernet er imidlertid avhengig av bekymringsmeldinger for å få kunnskap
om forhold det enkelte barn lever under. Kartlegging har vist at bekymringsmeldinger
ikke alltid når barnevernet og at barnevernets knappe ressurser
i noen tilfeller har gått ut over mindreårige
asylsøkere. Heller ikke rammene rundt barna har fungert
godt nok. Flertallet mener derfor at det er nødvendig å vurdere
ansvarsforhold, oppfølging og organiseringen av tilbudet
som gis til mindreårige asylsøkere i dag. Flertallet mener
barnevernet bør ta over omsorgsansvaret for de mindreårige
enslige asylsøkerne.
Flertallet viser til behandlingen
i Stortinget av Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) og forutsetter at ansvaret
for mindreårige asylsøkere overføres
til barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det
er iverksatt en rekke tiltak for asylsøkende barn med særlige
behov. Dersom barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding, skal
denne tas opp på samme måte som meldinger om andre
barn. Flertallet viser til at UDI har tatt initiativ
til et tettere arbeid med barnevernet for å styrke omsorgsarbeidet
til denne gruppen. Flertallet vil understreke at
asylsøkende barn i mottak har selvsagte rettigheter. De
skal ha en god, rask og individuell vurdering av asylsøknaden.
Alle som trenger beskyttelse, skal få opphold i Norge.
Under oppholdet i mottak har barna rettigheter til helsehjelp, skolegang
mv. Flertallet viser til at det i mottak for enslige
mindreårige stilles krav til bemanning og barnefaglig kompetanse for
de ansatte. Flertallet vil videre påpeke
at enslige mindreårige i mottak omfattes av både
barnevernsloven, barneloven, barnekonvensjonen, grunnskoleloven og
forvaltningsloven. Flertallet viser til at UDI har utviklet
et aldersdifferensiert ankomst- og mottakssystem med ulike tilbud
til enslige mindreårige asylsøkere. Det er i
2003 og 2004 iverksatt hele 26 kommunale prosjekter og utviklingstiltak
som dekker ulike sider ved mottakenes og kommunenes arbeid. Flertallet vil
peke på at blant de viktigste satsingsområdene
er å få til en enda raskere saksbehandling, forbedre
oppsporingsarbeid, få på plass en ordning for individuelt
tilsyn i mottak og en enda bedre vergeordning, samt bidra til kompetanseoppbygging
og erfaringsspredning i kommunene. Flertallet viser
også til arbeidet med å trekke inn de frivillige
organisasjonene, slik at de barna som får opphold føler
at de deltar i lokalsamfunnet og ikke blir sittende alene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 64 (2004-2005)
der departementet med bakgrunn i den styrkede innsatsen i mottak
for enslige mindreårige asylsøkere konkluderer
med at det ikke er behov for en endring i barnevernloven når
det gjelder ansvaret for EMA i mottak.
Regjeringen mener at utdanning er det viktigste
innsatsområdet overfor barn og unge for å forebygge
et samfunn med store økonomiske og sosiale forskjeller
i befolkningen, og for å hindre systematiske forskjeller som
følger etniske skillelinjer.
Dagens skole klarer i for liten grad å leve
opp til målet om at alle elever skal ha en tilpasset opplæring.
I dag er det betydelige forskjeller mellom elever
med innvandrerbakgrunn og øvrige elever, både
med hensyn til læringsutbytte og deltakelse i grunnopplæringen i
Norge. Det er særlig grunn til bekymring for innvandrere
fra ikke-vestlige land, selv om det også her er forskjeller
mellom gruppene.
Våren 2004 la Regjeringen frem en stortingsmelding om
grunnopplæringen, jf. St.meld. nr. 30 (2003-2004) Kultur
for læring. I stortingsmeldingen er det foreslått en
bred satsing for å sikre alle elever en bedre tilpasset opplæring.
Stortinget støtter disse forslagene i sin innstilling S.
nr. 268 (2003-2004).
Strategiplanen for likeverdig utdanning i praksis 2004-2009
kommer i tillegg til de generelle tiltakene og setter sterkere fokus
på de utfordringer og muligheter som en elevgruppe preget
av mangfold når det gjelder språk, hjemmeforhold,
religion og kultur medfører. Dersom en skal lykkes med å inkludere
alle grupper i skole og opplæring, må innsatsen økes
så tidlig som mulig, og aller helst før skolestart.
Det er derfor et mål å øke deltakelsen
av barn med innvandrerbakgrunn i barnehage.
Regjeringen vil prøve ut ulike modeller
for språkopplæring i barnehage og skole.
Regjeringen mener at kompetanse i morsmål
er en viktig ressurs. Det offentlige kan imidlertid ikke alene ta
ansvar for at elever med innvandrerbakgrunn får utviklet
både sitt morsmål og norsk, slik at de blir funksjonelt
tospråklige.
Den enkelte, hjemmet og de ulike språkgruppene
og lokale innvandrerorganisasjoner har et eget ansvar for å bidra
til å holde ved like og videreutvikle morsmålet. Regjeringen
vil framheve som positivt at en del innvandrerorganisasjoner driver
morsmålsopplæring for sine medlemmer utenom ordinær
skoletid.
Norsk som andrespråk er et alternativt
fag til norsk som morsmål, og har samme status som norsk
som morsmål både i grunnskolen og i videregående
opplæring. Faget norsk som andrespråk har vært
utsatt for kritikk fra flere hold.
Utdannings- og forskningsdepartementet har bedt Utdanningsdirektoratet
om å foreta en evaluering av praktiseringen av norsk som
andrespråk både når det gjelder ressursbruk,
organisering, rapportering og statistikk. Utdannings- og forskningsdepartementet
vil utarbeide retningslinjer og veiledningsmateriell til kommunene
og skolene der det blant annet vil bli innført regler for
når eller hvor ofte elevenes norskferdigheter skal bli
kartlagt.
Personer med innvandrerbakgrunn som behersker både
norsk og et hjemmespråk eller morsmål i tillegg, vil
ha tilgang til et rikere og mer utvidet sosialt miljø. Ungdom
med innvandrerbakgrunn vil i mange sammenhenger være viktige
brobyggere mellom foreldregenerasjonen og det norske samfunnet,
nettopp fordi de kjenner både foreldrenes språk
og kultur og det norske.
I ungdomsskolen i dag kan elever med innvandrerbakgrunn
velge morsmålet sitt som tilvalg språklige fordypning.
Også i videregående opplæring kan elever med
innvandrerbakgrunn velge morsmålet sitt fremfor flere språk
(i tillegg til norsk og engelsk som er obligatorisk).
I forbindelse med innføringen av obligatorisk
2. fremmedspråk i grunnopplæringen, vil Utdannings-
og forskningsdepartementet utvikle læremidler for flere av
de store språkene som i dag snakkes av en høy
andel av barn og unge fra innvandrede familier. Flere elever vil
dermed ha mulighet til å ha foreldrenes språk
eller sitt eget morsmål som fag i tillegg til norsk og
engelsk. Regjeringen vil med dette bidra til å verdsette
den språklige ressurs som finnes i innvandrede familier.
Skole- og utdanningssystemet må utvikles
med tanke på at Norge i overskuelig framtid vil ha innvandring.
Elever som kommer til landet midtveis i skolealder, vil
i særlig stor grad ha behov for tilrettelagt undervisning
i skolen.
Utdannings- og forskningsdepartementet vil i
2005 videreføre ordningen med skolerapportering i forhold til
skoletilbudet som gis til enslige mindreårige asylsøkere,
og utvide ordningen til også å gjelde asylsøkerbarn
som bor i mottak med foreldre.
For å bidra til at kommunene/skolene
kan få et bedre kunnskapsgrunnlag om hvilke behov, for
eksempel om tilrettelagt undervisning, elevene har, vil Utdannings- og
forskningsdepartementet i samarbeid med Nasjonalt senter for flerkulturell
opplæring (NAFO), Utdanningsdirektoratet og Utlendingsdirektoratet
utarbeide et verktøy for kartlegging av skolebakgrunn til
barn som kommer i løpet av skoleåret. Kartleggingsverktøyet
vil i første omgang prøves ut på enslige
mindreårige asylsøkere i mottak.
For å øke rekrutteringen av
personer med innvandrerbakgrunn til videregående og høyere
utdanning, vil Regjeringen fremme forslag om å endre opplæringsloven
slik at ufullstendig grunnskoleopplæring i hjemlandet ikke
står til hinder for inntak i videregående opplæring.
For å styrke svake elevers muligheter
til å lykkes i norsk skole, særlig elever som
ankommer Norge underveis i skolegangen, vil Regjeringen iverksette
et forsøk med sommerskole.
Etter Regjeringens vurdering er det viktig at
arbeidet med å tilby leksehjelpsordningen videreføres
og utvides slik at flest mulig av elevene som har behov for det, kan
få et tilbud om leksehjelp.
Regjeringen oppfordrer videre alle skoler til å etablere
faste ordninger slik at elevene skal få mulighet til å gjøre
lekser på skolen, jf. St.meld. nr. 30 (2003-2004) Kultur
for læring.
Gjenkjennelse er et viktig pedagogisk prinsipp
i undervisningen. Det er derfor viktig at det nye mangfoldet i livsstil,
religiøs og kulturell bakgrunn blant elevene gjenspeiles
i læreplaner og lærebøker, og at alle
elever opplever at skolen viser til noen av deres egne erfaringer.
Forskning viser at dette ikke er godt nok ivaretatt i dag.
Gjennom et nytt forskingsprosjekt vil Høgskolen
i Vestfold ta for seg vurdering av læremidler med fokus på flerkulturelt
perspektiv.
Flere høyskoler gjennomfører
målrettede informasjons- og rekrutteringstiltak og tilrettelegger
spesielle utdanningsmodeller.
Det er gjennomført særskilte
tiltak for å gi personer med innvandrerbakgrunn, som allerede
arbeider i skole og barnehage, utdanning som kan sikre dem full
kompetanse og tilfredsstillende tilsettingsvilkår, blant
annet gjennom innføringen av en stipendordning for lærere med
innvandrerbakgrunn uten formalkompetanse.
Etter Regjeringens vurdering er det behov for å formidle
kunnskap og spre erfaringer og gode eksempler fra mangfoldsarbeidet
i skolen. Regjeringen vil i den forbindelse vise til Nasjonalt senter
for flerkulturell opplæring (NAFO) som ble opprettet ved
Høgskolen i Oslo 1. januar 2004.
For Regjeringen er det viktig at barn og unge øves opp
i å ta selvstendige og bevisste verdivalg. For å styrke
verdiformidling og verdibevissthet i skolen har Regjeringen tatt
initiativ til prosjektet Verdier i skolehverdagen (2002-2005). Det
er et mål at arbeidet i prosjektet skal bli en del av det
kontinuerlige holdningsskapende arbeidet i skolen.
Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en veiledning til
hjelp for skolene i arbeidet med verdier.
Det er i tillegg utarbeidet et veiledningshefte
som setter fokus på hvordan skolen bør møte
elever under internasjonale, nasjonale og lokale kriser med stor mediedekning.
Erfaringene fra forsøk vil gi grunnlag
for å vurdere om filosofi skal etableres som eget fag i
skolen.
Regjeringen går inn for at minst et
av forsøkene med filosofi som fag i grunnopplæringen
skal få fram kunnskap om hvordan elever med ulik religiøs
og kulturell bakgrunn opplever faget og hvilke problemstillinger som
engasjerer en elevgruppe preget av kulturelt og verdimessig mangfold.
Hensikten er å få bedre kunnskap om hvordan filosofiske
og normative spørsmål kan gjøres mest
mulig relevante i forhold til problemstillinger som elevene kjenner
fra før.
Skolen har ansvar for at samarbeidet med hjemmene fungerer
godt, også i forhold til foreldre/foresatte og elever
med liten kunnskap om og erfaring fra norsk samfunnsliv.
Forskning viser at dagens hjem-skole-samarbeid generelt
er preget av uklare målsettinger og tilfeldig organisering.
Bedre kommunikasjon og informasjon er en grunnleggende forutsetning
for å styrke samarbeidet med foreldre med en annen bakgrunn
enn norsk.
Hjem-skole-samarbeid er et tema som vil bli
innarbeidet i de reviderte læreplanene for norskopplæring og
samfunnskunnskap som høsten 2004 er under utarbeidelse.
Gjennom prosjektet Minoritetsspråklige
foreldre - en ressurs for elevenes opplæring i skolen,
arbeides det med å øke deltakelsen av foreldre
med innvandrerbakgrunn i skolens liv, blant annet i utvalg og råd.
Regjeringen mener det er viktig at foreldre
med innvandrerbakgrunn gjør det mulig for sine barn å delta
i fellesaktiviteter i regi av skolen, som for eksempel skoleturer,
leirskoleopphold og fritidsaktiviteter. For å få størst
mulig oppslutning om aktivitetene skal tilbudene være gratis.
Etter Regjeringens vurdering er det behov for
en særlig innsats for å øke andelen blant
elever og lærlinger med innvandrerbakgrunn som påbegynner
og fullfører videregående opplæring.
Ungdom med innvandrerbakgrunn som fullfører videregående
opplæring med studiekompetanse, går videre til
høyere utdanning i nesten samme grad som majoritetsungdom.
Regjeringens satsing for å forhindre
frafall i videregående opplæring er en del av
Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, og er satt i gang for å videreutvikle
oppfølgingstjenestens arbeid for å hindre at ungdom
faller ut av videregående opplæring. Prosjektet,
som har blitt prøvd ut i de fire pilotfylkene Oslo, Vest-Agder,
Sør-Trøndelag og Finnmark, skal omfatte hele landet
fra 2004 til 2006.
Forslag til nytt system for rapportering av
frafall ble prøvd ut våren 2004.
Regjeringen vil oppfordre skoleeierne og bransjene, for
eksempel gjennom opplæringskontorene, til å legge vekt
på det flerkulturelle perspektivet i kompetanseutviklingen
av instruktørene som står for opplæringen
av lærlingene i bedriftene. Videre oppfordres bedriftene til å bidra
til samme tilgang til læreplasser for elever med innvandrerbakgrunn
som for øvrige elever.
Det har gjennom flere år vært
fokus på rekruttering av studenter med innvandrerbakgrunn
til norske universiteter og høgskoler, og det har vært
arbeidet systematisk med informasjon og andre rekrutteringstiltak ved
en rekke læresteder.
Regjeringen mener det er behov for mer systematisk kunnskap
om hvordan ulike grupper av innvandrere og etterkommere klarer seg
i utdanningssystemet. På den måten vil en kunne
få mer kunnskap om hvilke elever/familier, skoler
eller grupper som offentlig innsats særlig bør
rettes mot for å sikre alle et likeverdig tilbud.
Regjeringen vil sette i gang et arbeid for å forbedre dagens
datagrunnlag på utdanningsområdet for å kunne følge
utviklingen for innvandrere og etterkommere i utdanningssystemet
mer systematisk, og for å kunne iverksette mer treffsikre
tiltak overfor de gruppene som trenger særskilt tilrettelegging.
Analysegrunnlaget bør som et minimum kunne innholde opplysninger
om foreldrenes fødeland, kjønn, botid i landet,
om man er født i Norge eller selv har innvandret m.m. Dette
er igjen opplysninger som bør kunne sammenholdes med data om
skoleprestasjoner. Tiltaket vil bli sett i sammenheng med nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem og skoleporten.
Komiteen mener det
er avgjørende for en vellykket integrering at alle kan
snakke norsk. Språkbeherskelse er nøkkelen
til inkludering og deltakelse.
Komiteen mener det er en forutsetning å mestre norsk
for å skape seg en framtid i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine respektive forslag og merknader i Innst. O. nr. 18,
jf. Ot.prp. nr. 50 (2004-2005). Flertallet vil tilrettelegge
språkundervisningen til den enkelte, og det bør
investeres i mer og bedre språkundervisning. Flertallet viser
samtidigtil at en ramme på 300
timer i mange tilfeller ikke vil være tilstrekkelig for å nå et
funksjonelt nivå. Til sammenligning får nyankomne
innvandrere som kommer inn under introduksjonsloven et individuelt
tilrettelagt opplegg på heltid over to år som
skal gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt
i norsk samfunnsliv, samt å forberede for deltakelse i
yrkeslivet. Flertallet har ved flere anledninger
uttrykt at nyankomne innvandrere som ikke kommer inn under introduksjonsloven,
får for lite oppfølging. Flertallet mener
det derfor er rimelig med en ramme på 500 timer for å sikre
at flest mulig lærer tilstrekkelig norsk til å delta
aktivt i samfunns- og arbeidsliv og viser til tidligere forslag
om dette.
Flertallet viser til at Regjeringen
ikke foreslår noen tiltak under opplæring hvis
plikten ikke overholdes. Flertallet mener derfor
at det burde ha direkte konsekvenser for den enkelte som har ugyldig
fravær. Dette kan gjøres ved at herboende ektefelle
på forhånd må garantere for et depositum
som betales tilbake etter gjennomført kurs, men ulike modeller
for bruk av økonomiske sanksjoner bør utredes.
Bruk av økonomiske sanksjoner kan også legge et
større press på ektefeller til å la sine
partnere å delta i opplæringen.
Flertallet mener opplæringstilbudet
skal tilpasses den enkelte, være intensivt, og ta sikte
på å nå et målbart nivå.
Det er viktig at kommunene tilrettelegger for et helhetlig tjenestetilbud,
spesielt med tanke på mødres behov for barnetilsyn.
Flertallet mener også at
de som mangler norskkunnskaper etter å ha bodd i landet
i lang tid, må få tilbud om opplæring.
Langt opphold i landet innebærer ikke automatisk at en
har god språkbeherskelse og samfunnsforståelse.
Disse må fortsatt gis muligheter til språkopplæring.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.
O. nr. 18 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) og vil presisere
at Stortinget nå har vedtatt rett og plikt til 300 timer norskopplæring,
men at man kan få inntil 3000 timer ved vurdering av behov. Disse
medlemmer viser også til at kommunene har adgang
til å pålegge den enkelte språktester
for å fastslå om det er ytterligere behov. Disse
medlemmer vil understreke at det også er mulig å få språkopplæring
etter fem års tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartie ,
viser til Innst. O. nr. 183 (2004-2005) og vil sette fokus på viktigheten
av at rett til deltakelse i norskundervisning også må gjøres
gjeldende for personer over 55 år. Flertallet mener
derfor dagens fastsatte aldersgrense må oppheves.
Komiteen vil peke
på behovet for tegnspråkopplæring for
døve innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er viktig å styrke bibliotektilbudet
for fremmedspråklige. Meldingen omtaler dette i for liten
grad, men disse medlemmer vil understreke betydningen
av lydbøker og tilgjengelig litteratur for velferd og språkutvikling
for folk med et annet morsmål, samt for utvikling av språkkunnskap
i majoritetsbefolkningen.
Disse medlemmer ser med bekymring
på uttalelser fra byrådspolitikere i Oslo som
mener at å tilby bibliotektilbud av litteratur på andre
språk enn norsk, ikke skal være en offentlig oppgave.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet, viser til at LNK (Landssamanslutninga
for nynorskkommunar) på landstinget sitt i april d.å.
i ei fråsegn ber om at det vert produsert nynorsk opplæringsmateriell
til bruk for vaksne framandspråklege. Fleirtalet meiner
LNK har viktige poeng når dei seier at berre slik kan barn
og vaksne bruka same språk og berre slik kan dei unge delta
i den lokale ungdomskulturen. I dei 115 nynorskkommunane er også nynorsk
eit betre utgangspunkt for deltaking i arbeidsliv og lokalmiljø.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber Regjeringa ta naudsynte initiativ for å sikra at det
blir utarbeidd nynorske læremiddel slik at ein kjem på linje
med dei som lærer bokmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært overrasket over at flere av komiteens medlemmer nå vil
prioritere nynorsk opplæringsmateriell for fremmedspråklige. Disse
medlemmer har holdt et sterkt fokus på norskopplæring
for fremmedspråklige, og synes derfor det er sørgelig
at flere av komiteens medlemmer istedenfor å komme oss
i møte, nå heller fokuserer på nynorsk
opplæringsmateriell.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig å holde fokus på ett språk
i undervisningen for dem som er fremmedspråklige, da to
parallelle språk vil kunne skape ytterligere forvirring.
Komiteen mener at
alle barn født og oppvokst i Norge bør kunne snakke
norsk før de starter på skolen. Barn med minoritetsspråklig
bakgrunn er sterkt underrepresentert i barnehagene, og de tilbringer
kortere tid der.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at billigere barnehageplass vil være et virkemiddel
for å rekruttere flere minoritetsspråklige barn.
Kontantstøtten stimulerer til det motsatte og forhindrer
tidlig språkutvikling for minoritetsspråklige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det bør etableres
tilbud om gratis kjernetid i barnehagene for 4- og 5-åringer
i områder med mange minoritetsspråklige barn.Gratis kjernetid i barnehagen må være et
tilbud som inkluderer etnisk norske så vel som minoritetsspråklige
barn. Vi må også se med nye øyne på alternative
arenaer for språkopplæring, slik som språklekestuer
for barn som ikke går i barnehagen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
ordning med gratis kjernetid i barnehagen for 4- og 5-åringer
i områder og skolekretser med stor andel minoritetsspråklige barn."
Komiteen vil peke
på viktigheten av at barn med innvandrerbakgrunn sikres
mulighet til opparbeidelse av god språkkunnskap, forståelse
og og tilhørighet gjennom gode tilbud om barnehage allerede
fra tidlig alder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at tiltakene som foregikk i forbindelse med Oslo Indre Øst-handlingsplanen
og tilbud om gratis barnehage til barn med innvandrerbakgrunn har
vist meget gode resultater. Det er svært beklagelig at
denne type tiltak og tilbud ikke har blitt videreført.
Alle tilbakemeldinger fra innvandrermiljøene selv sier
at det er et stort behov for en type tiltak som dette, og at mye
av grunnen til at mange barn fra familier med innvandrerbakgrunn
ikke er å finne i barnehagene, er et spørsmål
om økonomi. Foreldre til disse barna må også i
større grad få formidlet på eget språk
hvor viktig det er at barna deres får et godt språkgrunnlag
og sosialisering som legger grunnlaget for videre utvikling i skolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil fremheve at språkferdigheter
og språkkunnskap er avgjørende for at man skal klare
seg i samfunnet. Derfor er norskopplæring for minoritetsspråklige
barn og voksne viktig. Disse medlemmer viser til
at forsøk med gratis korttidsbarnehage for fire- og femåringer
har gitt gode resultater. Disse medlemmer ønsker å satse
videre på denne typen tilbud i områder hvor det
har effekt. Disse medlemmer viser også til
at forsterket norskopplæring skal gi minoritetsspråklige
elever tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter til å kunne
følge den vanlige opplæringen i skolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget i juni 2004
vedtok nye lovregler om særskilt språkopplæring for
elever fra språklige minoriteter i grunnskolen. Disse
medlemmer viser til at tyngdepunktet for disse elevene skal
være rettet inn mot å sette elevene i stand til å følge
opplæring på norsk. Disse medlemmer vil
bemerke at de minoritetsspråklige elevene som har begrensede
kunnskaper i norsk, fortsatt skal ha rett til både morsmålsundervisning
og tospråklig fagopplæring inntil kunnskapsnivået
i norsk er godt nok til at de kan følge ordinær
undervisning. Disse medlemmer viser til at det skal
være opp til den enkelte skoleeier og skole å bestemme
på hvilken måte den særskilte språkopplæringen
skal gis. Disse medlemmer viser til sine merknader
i Innst. O. nr. 92 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til de endringer Regjeringen har
gjort i forhold til morsmålsundervisning, med fjerning
av minoritetsspråklige elevers rett til slik undervisning.
Dette betyr en svekkelse av mulighetene for likeverdig opplæring
for barn og unge, og konsekvensen er et mindre inkluderende samfunn.
Argumentasjonen fra Regjeringens side om vanskeligheten med å skaffe
lærere til å undervise, samt problemet med å finne
gode pedagogiske og organisatoriske modeller for morsmålsundervisningen,
er etter disse medlemmers mening ingen god argumentasjon
for å fjerne retten. Det må en helhetlig innsats
til for å få en storstilt kompetansehevning. Det
må settes inn langt flere krefter på rekruttering
av lærere. Lovendringen, slik den nå fungerer,
er direkte diskriminerende og uansvarlig. Disse medlemmer mener
alle elever må ha krav på særskilt norskopplæring,
på morsmålsopplæring og tospråklig
fagopplæring. Til sammen vil dette gi alle elever, også minoritetselever, den
tilrettelagte opplæring de rettmessig har krav på. Disse
medlemmer vil også understreke viktigheten av å få eget
pensum på flere språk for morsmålsundervisningen,
med bøker, digitale læremidler og lærere som
gjenspeiler den tospråklige virkeligheten mange av elevene
i det daglige lever i. Representanter for ulike innvandrerorganisasjoner
påpeker alle viktigheten av morsmålsundervisningen
og den tospråklige fagopplæringen, og er bekymret
for den svikt de i dag ser. Gode tilbud uteblir, og morsmålsundervisning
blir gitt tilfeldig avhengig av de ulike grupper og organisasjoners
egne kapasiteter og uten noen form for økonomisk kompensasjon
fra offentlige myndigheter.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 92 (2003-2004) der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet gikk imot Regjeringens svekkelse av morsmålstilbudet
og tilbudet om tospråklig fagopplæring for minoritetselever.
Disse medlemmer mener at tilbud
om morsmål og tospråklig fagopplæring
bør utvides til å være en rettighet for
barn fra hjem der annet morsmål snakkes. I en internasjonalisert
verden vil ikke dette bare være et gode for den enkelte,
men også være til gavn for samfunnet med flere
mennesker med flytende to- og trespråklig kompetanse.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvide
rett til morsmål og tospråklig fagopplæring
til å gjelde alle barn med minoritetsbakgrunn som har annet
morsmål i hjemmet."
Disse medlemmer vil peke på at
det nå innføres plikt til andre fremmedspråk
som del av grunnskoleopplæringen. Disse medlemmer mener
det i den forbindelse må legges til rette for at minoritetsungdom får
muligheten til å ta morsmål som snakkes i hjemmet som
andre fremmedspråk og oppnå fullverdig dokumentasjon
på dette. Også andre elever må kunne
ta del i slik undervisning. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at minoritetselever med annet morsmål som
snakkes i hjemmet får mulighet til å velge det
som annet fremmedspråk og oppnå fullverdig dokumentasjon
på dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at hele komiteen er opptatt av at barn må kunne beherske
norsk godt. Disse medlemmer registrerer videre at
komiteens medlemmer ikke er fornøyd med den generelle norskkunnskap
innvandringsbarn har i dag. Disse medlemmer finner det
derfor svært merkelig at komiteen fremdeles ønsker å gi
undervisningstimer i morsmålet til innvandrerbarn, noe
som naturlig nok skjer på bekostning av norsktimer. På denne
bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at norsk er eneste lærespråket i den ordinære
offentlige skole, og at morsmålsopplæring er en
privatsak for foreldre og deres barn og holdes utenfor den ordinære
skole."
Komiteen mener det
er et viktig mål å øke deltakelsen i
kultur- og idrettsaktiviteter for barn og unge med innvandrerbakgrunn.
Frivillige organisasjoner og innvandrerorganisasjonene gjør
selv et betydelig arbeid blant barn og unge. Det er viktig for et
vellykket integreringsarbeid at man spiller på lag med
disse kreftene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det offentlige dessuten må sørge for økonomiske
støtteordninger som bidrar til økt aktivitet og
rekruttering av minoritetsspråklige unge. Fritidsklubber
og ungdomsklubber er også viktige tiltak.
Flertallet viser til at sosial
bakgrunn er den viktigste enkeltfaktoren for å forklare
karakternivå og gjennomføringsevne i skolen. Sosial
bakgrunn betyr mer enn innvandrerbakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at heldagsskolen vil
være et gode for alle, men er spesielt viktig for elever
fra ressurssvake hjem, enten de er minoritetsspråklige
eller etnisk norske. Disse medlemmer vil gå inn
for en utvidet skoledag som inkluderer leksehjelp, tilgang til bibliotek
og teknisk utstyr som vil kunne medvirke til å viske ut
dagens forskjeller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det også er
grunn til å se nærmere på hvorvidt den
flerkulturelle virkelighet gjenspeiles i læreplaner og
læremidler. Flertallet mener at en betingelse
for god læring også er et læringsmiljø som
inspirerer og motiverer til innsats. Det betyr at vi også bør
bedre lærernes og skoleledelsens kompetanse i å håndtere
mobbing, diskriminering og rasisme.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise
til at tilpasset opplæring innebærer at alle sider
av læringsmiljøet ivaretar variasjoner mellom elevenes
forutsetninger og behov. En inkluderende opplæring krever
at også elever med behov for spesiell tilrettelegging skal
tilhøre et inkluderende fellesskap og møte utfordringer
tilpasset deres behov og forutsetninger. Dette gjelder alle elever
i norsk grunnskole, og disse medlemmer vil presisere
at etnisk norske barn så vel som barn tilhørende
minoritetsgrupper skal ha samme muligheter i det norske skolesystemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil fremheve Regjeringens store
satsning på utdanningsområdet, både i
forhold til skolens innhold og til ressurstilførselen.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 30 (2003-2004) Kultur for læring og til sine
respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 268 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at et stort arbeid i dag nedlegges
av innvandrergrupperinger og organisasjoner i form av bistand til
språkkunnskap og leksehjelp. Dette arbeidet gjøres
fordi skolene og det offentlige ikke stiller økonomiske
ressurser til rådighet for å kunne ivareta elevene
i forhold til slike behov for hjelp. Hvis disse organisasjonene
fortsatt skal bistå med leksehjelp m.m., må det
også gis mulighet for økonomisk kompensasjon til
de som ivaretar denne viktige oppgaven.
Disse medlemmer viser til at
skolene på grunn av manglende økonomiske ressurser
i dag ikke har mulighet til å drive en god oppfølging.
Skolene må gis ressurser og økonomiske muligheter
til å foreta foreldresamtaler en til en med tolk, der hvor
foreldrene selv ikke føler at de forstår norsk
tilstrekkelig til å kunne følge opp elevenes skolesammenheng
i en setting på foreldremøter med mange foreldre
til stede samtidig og all informasjon på norsk. Tilbakemeldinger
fra innvandrermiljøene viser at foreldre som ikke følger
opp i all overveiende grad ikke møter i større
sammenhenger fordi de ikke forstår. Hvis elevene skal gis
like muligheter og få den hjelp og støtte de har
behov for, er det viktig at denne type tiltak følges opp,
også for å involvere foreldrene som helt sikkert
selv vil og føler et behov for å kunne gjøre
det bedre.
Komiteen mener at
en aktiv innsats på utdanningsområdet er viktig
for å nå målet om god integrasjon og inkludering.
Hvis vi skal redusere forskjellene i utdanningslengde, og unngå at
unge med en annen etnisk bakgrunn blir sosiale tapere, må vi
sikre at de får den utdannelse som de selv og samfunnet
har behov for. Et av de viktigste tiltakene er målrettede
grep for å få flere ut i utdanning.
Komiteen viser til at hvis førstegenerasjons
innvandrere tar utdanning og/eller integreres på arbeidsmarkedet,
vil det gjøre livet langt lettere for annengenerasjons
innvandrere. For etablerte innvandrere med liten eller ingen utdanning
er det viktig å bryte den sosiale arven, slik at utdanning
blir et naturlig valg for neste generasjon. Det norske samfunn må aktivt
formidle nødvendigheten av utdanning og forventningene fra
arbeidsgiverne om utdanning.
Komiteen mener lik rett til utdanning
er det sentrale, utdanningspolitiske prinsippet i velferdssystemet i
Norge. Det er et selvfølgelig utgangspunkt at denne rettigheten
også omfatter innvandrere og minoriteter i Norge.
Komiteen mener at samfunnet er
tjent med å få flere personer med innvandrerbakgrunn
inn i høyere utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at begrunnelsen
for dette dels er fordi innvandrerne generelt er underrepresentert i
høyere utdanning, men også fordi samfunnet åpenbart har
behov for større representasjon av innvandrere på fagområder
med stor kontaktflate mot denne delen av befolkningen.
Komiteen mener at
det viktigste argumentet likevel er at innvandrere har ressurser
som ikke utløses og som rammer både den enkelte
og samfunnet som helhet.
Komiteen vil peke på at
det er behov for en forsterket forskningsinnsats når det
gjelder rekruttering til høyere utdanning. Aspekter ved
undervisningen, det akademiske språk/kultur, veiledningsformer,
er faktorer som kan spille inn.
Tilgjengelig kunnskap om situasjonen for første-
og annengenerasjons studenter viser ulike virkeligheter. Rent generelt
er utdanningssituasjonen langt dårligere for førstegenerasjons
innvandrere enn for andregenerasjon, og behovene er betydelig annerledes.
For førstegenerasjon er det et stort behov for å møte
en kvalifisert evaluering av deres utdanningsbakgrunn fra hjemlandet
og for språkopplæring. For annengenerasjons innvandrere
er problemene mer knyttet til informasjon, veiledning og tilrettelegging.
Komiteen vil videre
peke på behovet for målrettede undervisningstilbud
for unge asylsøkere og flyktninger mellom 16 og 25 år
som mangler grunnleggende ferdigheter. Årsaken til at Norge
har 10-årig obligatorisk grunnskole er at vi mener dette
er en minimumsutdanning som er nødvendig for å leve
og bo i Norge.
Komiteen viser til nyere undersøkelser
som har vist at minoritetsspråklige elever oppnår
dårligere karakterer enn andre elevgrupper i norsk skole,
og at forskjellene faktisk har økt det siste tiåret.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at skolen i dag ikke er godt nok rustet til å inkludere
alle på en god måte.
Komiteen viser til
at i gjennomsnitt hadde kun seks av ti elever med innvandrerbakgrunn
fullført videregående opplæring etter
fem år. 40 pst. avbrøt utdanningen. Komiteen menerat det er viktig å satse påorganisering av skolehverdagen, språkopplæringen, skole-
hjem-samarbeidet som tre viktige områder for å redusere
forskjellene. I tillegg kan manglende framtidsutsikter til jobb
legge en demper på lysten til å ta en utdanning.
Derfor er arbeidet mot diskriminering på arbeidsmarkedet
også av betydning for rekruttering til høyere
utdanning.
Komiteen har merket seg at prosentandelen
av minoritetsspråklige som begynner på videregående skole
ligger lavere enn gjennomsnittet. Samtidig vil komiteen påpeke
at det er store variasjoner mellom ulike etniske grupper og innenfor
grupper når det gjelder høyere utdanning. Komiteen viser
også til at prestasjonsmessig gjør veldig mange
med innvandrerbakgrunn det svært godt.
Komiteen viser til at fullføringsprosenten
for minoritetsspråklige er spesielt dårlig på yrkesfaglig studieretning.
Her dropper en av tre elever ut før fullført eksamen.
En årsak kan være at flere faglig svake elever
velger yrkesrettet utdanning, framfor allmennfaglig studieretning.
Yrkesrettet utdanning forutsetter lærlingplass. Flere undersøkelser
viser at minoritetsungdom har større problemer med å skaffe
seg lærlingplass. Komiteen mener det er
nødvendig med en større bevissthet rundt rekrutteringen
av lærlinger til de ulike bransjer. Komiteen mener
en ogsåmå se på fagopplæringen
generelt.
Komiteen viser til at en del
kvinner fra den tredje verden har svært liten eller ingen
utdanning. Det reduserer mulighetene på arbeidsmarkedet. Komiteen mener
vi må satse på virkemidler som språkopplæring, aktivisering
og kunnskap om norske samfunnsforhold.
Regjeringen ser det som særlig viktig
at innvandrere deltar i arbeidslivet og blir økonomisk
selvstendige. Innvandrere, særlig fra ikke-vestlige land,
er en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet, selv om forskjellene
er store etter landbakgrunn. Botid i landet, innvandringsgrunn,
utdanning, språkferdigheter, strukturelle betingelser ved
arbeidsmarkedet og diskriminering er forhold som virker inn på yrkesdeltakelsen.
Regjeringen vil sette i gang et forsknings-
og utviklingsprosjekt som hovedsakelig fokuserer på arbeidsdeltakelse
blant etterkommere av ikke-vestlige innvandrere. Prosjektet vil
følge gruppen over tid, med jevnlige rapporteringer underveis.
Prosjektet skal gi viktig informasjon om etterkommeres møte
med arbeidsmarkedet, og ha særlig fokus på utdanning, ansettelsesforhold,
karriereutvikling, yrke og lønn.
En bredere oversikt over valgmuligheter i forhold
til arbeid og utdanning, økt bevissthet om egne ressurser og
begrensninger samt bedre ferdigheter i å søke
jobb, kan føre til at flere kommer i arbeid. God yrkesveiledning
er spesielt viktig for ungdom som vokser opp i familier med lite
kjennskap til utdanningssystemet og arbeidslivet i Norge.
Aetat vil i sitt videre arbeid med veiledningstjenesten øke
bevisstheten rundt forhold som kan gjøre seg gjeldende
ved veiledning av en brukergruppe som er forskjellig med hensyn
til sosial og kulturell bakgrunn.
Studier både i Norge og internasjonalt
viser at innvandrere opplever diskriminering på en rekke
områder. Når etterkommere av innvandrere også ser
ut til å komme dårligere ut på arbeidsmarkedet
enn andre unge i Norge, er det nærliggende å forklare
noe av misforholdet med diskriminering.
Nyere forskning viser at norsk utdanning eller
perfekte norskkunnskaper ikke alltid er nok for arbeidsgivere.
Regjeringen vil understreke at alle former for
diskriminering er uakseptabelt og må bekjempes. Regjeringens
handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006), ny diskrimineringsbestemmelse
i arbeidsmiljøloven og ny lov mot diskriminering på grunnlag
av etnisitet, religion mv., er ledd i en slik innsats. Norge deltar
også i EUs ikke-diskrimineringsprogram fra 1. januar 2004.
Diskrimineringsvernet i arbeidslivet er allerede
sikret gjennom nye likebehandlingsregler i lov 4. februar 1977 nr.
4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøloven)
kapittel X A og B. Lovendringen trådte i kraft 1. mai 2004
og omfatter hele forløpet fra ansettelse til oppsigelse
mv.
Regjeringen vil foreslå et felles håndhevingsapparat for
lov om likestilling mellom kjønnene og lov mot diskriminering
på grunnlag av etnisitet, religion mv. Dagens Likestillingsombud,
Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering (SMED)
vil etter forslaget inngå i det felles håndhevingsapparatet.
Det vil bli foreslått en egen lov om opprettelse, organisering, virksomhet,
saksbehandling mv. i håndhevingsapparatet.
Lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste
(sikkerhetsloven) § 22 bestemmer at utenlandske statsborgere
normalt ikke skal gis sikkerhetsklarering. Manglende sikkerhetsklarering
vil føre til at man ikke kan settes i arbeid hvor man vil
kunne få adgang til skjermingsverdig informasjon. På bakgrunn av
rapport fra en arbeidsgruppe tar Forsvarsdepartementet sikte på å utarbeide
en odelstingsproposisjon om endringer i sikkerhetsloven.
Yrkesaktiviteten er generelt lavere for kvinner
enn blant menn i Norge, men kjønnsforskjellene er betydelig
større blant innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn
enn i resten av befolkningen. Samtidig er kvinner med ikke-vestlig
bakgrunn langt fra en ensartet gruppe.
Kvinner med ikke-vestlig bakgrunn møter
likevel større barrierer på arbeidsmarkedet enn
menn, blant annet fordi de i gjennomsnitt har lavere utdanning,
dårligere norskferdigheter og færre har eksamen
fra Norge å vise til. Selv om bildet er sammensatt, deltar
kvinnene også i mindre grad i norskundervisning og skaffer seg
i mindre grad den formalkompetanse som er nødvendig for å få jobb
i Norge.
Kvinnene risikerer dessuten diskriminering både fordi
de er kvinner og på grunn av blant annet hudfarge, tro
og livssyn. Begrensninger i bruk av religiøst hodeplagg
på jobben er en form for diskriminering som rammer kvinner
spesielt.
For Regjeringen har det vært en viktig
målsetting ved utformingen av introduksjonsloven å sikre
kvinner med innvandrerbakgrunn reelle muligheter for deltakelse
i introduksjonsprogram på lik linje med menn.
Utviklingen så langt viser at det skjer
en gradvis tilnærming til de mest vanlige familiestrukturer
i Norge både når det gjelder giftealder, antall
barn og yrkesaktivitet blant kvinner.
Blant langtidsledige innvandrere som har bodd
i Norge en tid, finnes en større gruppe som er avhengige av
sosialhjelp. Disse kan ha et stort behov for kvalifisering for arbeidsmarkedet,
men omfattes ikke av introduksjonsloven.
Det er et stort potensial i denne gruppen til å komme i
arbeid og således bli økonomisk selvhjulpen. Utfordringen
ligger i at gruppen kjennetegnes av en sammensatt problematikk.
Regjeringen vil i 2005 sette i gang forsøk
med bruk av kvalifiseringsprogram overfor innvandrere som etter
flere år i Norge ikke har fast tilknytning til arbeidsmarkedet
og er avhengig av sosialhjelp. Formålet med forsøksprosjektene
er å prøve ut kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsavhengige
innvandrere med lang botid i Norge etter samme modell som introduksjonsordning
for nyankomne.
I Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006)
er det nedfelt en målsetting om at minst 60 pst. av registrerte
arbeidsledige innvandrere skal i jobb. Det rapporteres jevnlig i
forhold til dette målet, og så langt er det innfridd.
Langtidsledige, ungdom og innvandrere prioriteres ved
inntak på ordinære arbeidsmarkedstiltak. For de unge
gjelder ungdomsgarantien.
Aetat har opprettet en spesialenhet, Aetat Intro,
som gir utvidet bistand til arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn.
Aetat intro har et særlig ansvar for å bistå Aetat
lokalt i samarbeidet med kommunene om gjennomføring av
introduksjonsprogram.
Kommunal- og regionaldepartementet har igangsatt en
evaluering av samarbeidet mellom Aetat og kommunene om introduksjonsordningen
for å kunne vurdere eventuelle forbedringer raskere. Evalueringen skal
etter planen avsluttes våren 2005. I 2005 vil en starte
arbeidet med å evaluere introduksjonsloven.
Innvandrere er en stor brukergruppe for både
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.
1. juni 2004 la et regjeringsoppnevnt utvalg
fram en utredning knyttet til ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det er ventet at arbeids- og velferdsreformen vil bidra til å kunne
gi et bedre totaltilbud for innvandrere.
Globalisering og internasjonalisering er sentrale trekk
ved dagens arbeidsliv. Denne utviklingen stiller nye kompetansekrav
til statlig og privat arbeidsliv. Behovet for arbeidskraft vil øke
i årene framover, blant annet på grunn av en aldrende
befolkning i Norge. Det er derfor viktig med en bevisst og bred
rekrutteringspolitikk som også er rettet mot personer med
innvandrerbakgrunn.
Erfaringer viser at personale med ulik bakgrunn
når det gjelder kjønn, alder, utdanning, erfaringsbakgrunn mv.
kan heve kompetansenivået og stimulere utviklingen i virksomheten.
Både tospråklighet og variert
sosial og kulturell erfaring kan være nyttig for arbeidslivet
og bør verdsettes. Fordelene ved å ha en aktiv
rekrutteringsstrategi for mangfold i arbeidslivet understrekes også i
en større undersøkelse som ble gjennomført
i flere EU-land på oppdrag fra EU-kommisjonen (The European
Commission 2003).
Staten er en viktig arbeidsgiver og har et særlig ansvar
for å gå foran. En statlig sektor som gjenspeiler befolkningens
sammensetning kan dessuten yte bedre tjenester og lettere forstå og
ivareta befolkningens varierte behov.
Regjeringen har i Handlingsplan mot rasisme
og diskriminering (2002-2006) fremmet flere tiltak for å øke andelen
personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor.
Staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger har
i flere tariffperioder prioritert å sette av midler for at
statlige virksomheter skal kunne nyttiggjøre seg de ressurser
og den kompetanse personer med innvandrerbakgrunn besitter.
Regjeringen vil sette i gang forsøk
med ansettelsesforhold der virksomhetene nyttiggjør seg
av faglig spisskompetanse blant innvandrere med kort botid, ved å åpne
for engelsk som skriftlig arbeidsspråk.
Statskonsult AS utvikler nå, på oppdrag
fra Moderniseringsdepartementet, et nettverk for statlige virksomheter
som ønsker større mangfold i medarbeidergruppen.
Regjeringen vil i 2004 legge til rette for et
samarbeid med partene i arbeidslivet for å få til økt
innsats for mangfold i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å forankre denne
innsatsen i Arbeidslivspolitisk råd, hvor partene deltar
på høyt nivå. Representanter fra landsdekkende organisasjoner
på innvandrerfeltet og institusjoner med ekspertise på området
vil også trekkes inn. Målet er å følge
opp og videreutvikle mangfoldet på arbeidsmarkedet, tilrettelegge
for erfaringsutveksling og kunnskapsformidling og planlegge og gjennomføre
tiltak for økt mangfold. Det legges dessuten opp til en årlig prisutdeling
til en virksomhet som har utmerket seg positivt når det
gjelder tiltak for å fremme mangfold på arbeidsplassen.
Regjeringen vil understreke at gründervirksomhet blant
innvandrere i Norge er et positivt bidrag til verdiskapingen i samfunnet.
Regjeringen vil i 2005 igangsette forsøk
med etablerervirksomhet for innvandrere. Formålet er å prøve
ut hvordan en best kan tilrettelegge for at innvandrere kan livnære
seg selv gjennom å etablere egen bedrift. Forsøket
vil ta utgangspunkt i erfaringer som ulike faginstanser i Norge
og andre land har med å tilrettelegge for entreprenørskap
blant innvandrere som vil starte egen bedrift. Rådgivning,
veiledning, nettverksskapning og personlig oppfølging av
den enkelte deltaker vil være sentrale elementer. Hovedmålgruppen
er innvandrere med tilstrekkelig kunnskaper i norsk. Evaluering
og videreformidling av erfaringer, metodikk og resultater skal inngå som
en del av forsøket.
I Regjeringens strategi for entreprenørskap
i utdanningen, "Se mulighetene og gjør noe med dem", er
formålet blant annet å tydeliggjøre entreprenørskap
som utdanningsmål og opplæringsstrategi.
Samtidig som Regjeringen i strategien lanserer
en rekke nye tiltak, fortsetter de samarbeidet med veletablerte
aktører på feltet, hvorav Ungt Entreprenørskap.
Personer med mindre enn 40 års botid
i Norge får avkortet pensjonen fra folketrygden etter hvor
mange år de har bodd i landet. Disse personene blir i dag
henvist til sosialkontoret dersom de ikke har nok inntekt til livsopphold.
Regjeringen har nå foreslått
at eldre innvandrere og andre med liten eller ingen alderspensjon
fra folketrygden skal få rett til en ny supplerende stønad
ifølge Ot.prp. nr. 14 (2004-2005). En ny ordning innebærer
at om lag 2 000 innvandrere ikke lenger skal være avhengige
av sosialhjelp. Det er særlig eldre personer fra Øst-Europa
og Asia som vil nyte godt av den nye stønaden (f. eks.
bosniere og vietnamesere). Også nordmenn uten innvandringsbakgrunn,
som har mistet trygderettigheter fordi de har bodd lenge i utlandet,
vil bli omfattet av ordningen.
Komiteen viser til
at de fleste asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge,
er personer som kan ta vare på sitt eget og familiens liv.
Det har de gjort før de flyktet fra sitt hjemland, og det
skal de fortsette med å gjøre i Norge. Arbeid
er både et mål og et middel. Gjennom arbeid bidrar
man aktivt til samfunnet, samtidig som arbeid fører til
inkludering i fellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenige i at de fleste asylsøkere og flyktninger har bevist
at de kan ta hånd om sin egen familie. Disse medlemmermener at det faktisk er svært mange
nåværende og forhenværende asylsøkere
og flyktninger som har bevist at de ikke klarer å ta ansvar for
sine barn, noe som blant annet gjenspeiles i kriminalstatistikker
og i karakternivået på skolene. Disse medlemmerer av den oppfatning at denne foreldregruppen
må ta et større ansvar.
Komiteen viser til
at det er store variasjoner mellom ulike innvandrergrupper når
det gjelder andelen som deltar i yrkeslivet. Uavhengig av om dette
skyldes individuelle forhold, økonomiske/strukturelle
forhold eller diskriminering, er den lave sysselsettingsprosenten
i innvandrerbefolkningen ikke tilfredsstillende.
Komiteen viser til at veien
til arbeidsmarkedet ikke går via sosialkontoret. Altfor
mange innvandrere går på sosialhjelp, uten norskkunnskaper
eller utdannelse nok til å få et arbeid. Dette
taper innvandrerne på og dette taper samfunnet på.
Sosialhjelp er ment som en midlertidig løsning og ikke
en permanent ytelse. Komiteen mener at kommunene
konsekvent bør følge opp Lov om sosial omsorg
som gir muligheter til å stoppe sosialhjelpen til personer
som avslår tilbud om arbeid. Også intensjonene
med introduksjonsloven må følges aktivt opp. Samarbeidet
mellom de ulike kommunale instanser må bedres og sosialhjelpsmottakere som
er i stand til det, må jobbe eller delta i opplæring for å få økonomisk
støtte.
Komiteen viser til St.prp. nr.
46 (2004-2005) der det foreslås en ny og samordnet arbeids-
og velferdsforvaltning, der det etableres en førstelinjetjeneste
med et arbeids- og velferdskontor i hver kommune som er brukernes
kontaktsted for hele tjenestespekteret i dagens tredelte forvaltning. Komiteen viser
til at en slik reform vil være et viktig bidrag for å få flere
i arbeid og aktivitet og færre på stønad,
og for å få en mer helhetlig og effektiv arbeids-
og velferdsforvaltning tilpasset brukernes behov. Komiteen mener samordningen av
arbeids- og velferdsforvaltningen vil ha spesielt positiv betydning
for innvandrere som på grunn av manglende norskkunnskaper
kan ha vanskeligheter med å finne fram i forvaltningen.
Komiteen viser til behandlingen
av denne saken i sosialkomiteen.
Komiteen mener at for en del
innvandrere er det diskrimineringstendenser på arbeidsmarkedet
som er hovedproblemet. Dette er sløsing med verdifulle
ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at i samarbeid
med det offentlige må partene i arbeidslivet etablere fadderordninger og
utplasseringer på arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietmener at diskrimineringstendenser på arbeidsmarkedet
ikke er hovedproblemet for innvandrere som prøver å komme
inn på arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ledigheten blant innvandrere er høyere enn
i befolkningen generelt. Det er derfor behov for å sette
inn flere tiltak som kan få ledigheten ned. Flertallet mener
at det må etableres flere tiltaksplasser, samtidig som
Aetat styrkes, slik at flere innvandrere lykkes med å komme
i arbeid. Erfaringer viser at tiltak gir større mulighet
til å komme i arbeid. Flertallet vil også stille
strengere krav til obligatoriske utplasseringer på arbeidsplasser og
deltakelse i opplæring som vilkår for økonomisk støtte,
for å få flere ut i arbeid. Det er derfor nødvendig å etablere
fadderordninger og utplasseringer på arbeidsplasser i et
samarbeid mellom det offentlige og partene i arbeidslivet.
Flertallet vil også gå inn
for å innføre midlertidig lønnstilskudd
som gir innvandrere muligheten til å hospitere på arbeidsplasser.
Komiteen vil effektivisere
godkjenningsprosedyrer for utdanning tatt i utlandet. Flere innvandrere
bør få muligheten til realkompetansevurdering.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
retningslinjer for raskere kartlegging av kompetanse slik at denne kan
benyttes som grunnlag for hel eller delvis godkjenning av fagkrets."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at aktørene i arbeidsmarkedet må få klarere
insentiver og at regelverket må bidra til at flere i innvandrergruppen
faktisk kommer i jobb. Dette gjelder både unge som er ferdig med
utdanning og voksne i foreldregenerasjonen. Flertalletetterlyser flere tiltak i arbeidsmarkedet som
ikke bare styrker minoritetsarbeidstakernes mulighet til å finne
arbeid, men også tiltak som gjør dem i stand til å beholde
arbeidet sitt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det er bred enighet
om å bekjempe arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil
videre peke på en positiv utvikling på arbeidsmarkedet
som bedrer mulighetene for et inkluderende arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Aetat har en sentral
rolle i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat
er styrket med midler svarende til om lag 700 nye årsverk
i perioden 2003-2005. Samlet er dette den største ressurstilførselen
til Aetat på mange år. Disse medlemmer viser
til at det legges stor vekt på å styrke Aetat
for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging.
Komiteen viser for øvrig
til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 212 (2003-2004) om
et velfungerende arbeidsmarked og til merknader og prioriteringer i
Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til behovet
for at offentlig virksomhet må ha en bevisst og målrettet
rekrutteringspolitikk for å sikre inkludering og mangfold
og bidra til å redusere barrierer for personer med innvandrerbakgrunn. Disse
medlemmer viser til merknader og forslag under behandlingen
av Innst. S. nr. 212 (2003-2004).
Disse medlemmer ønsker å ta
opp igjen følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for 2006 fremme forslag om måltall for oppfylling av hovedmål 2
i IA-avtalen og rekruttering av ansatte med innvandrerbakgrunn i
all statlig virksomhet."
Disse medlemmer mener det kan
være nødvendig å ta i bruk positiv forskjellsbehandling
for å sørge for å øke antallet
ansatte med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av i hvilke sammenhenger
det kan være aktuelt med positiv forskjellsbehandling for å øke
andelen ansatte med minoritetsbakgrunn."
Disse medlemmer viser til tiltak
6 i Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering som pålegger alle
statlige virksomheter å innkalle minst én søker med
minoritetsbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren
er kvalifisert for stillingen. Disse medlemmer mener
det er behov for å utvide dette pålegget til også å gjelde
frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner o.l.
som mottar statlig støtte. Arbeidsgivers styringsrett i
tilsetting påvirkes ikke av endringen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for nødvendige endringer i regelverket slik at også frivillige
organisasjoner og institusjoner som får støtte
fra staten, pålegges å innkalle minst én
kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn ved tilsettinger."
Disse medlemmer viser til at
Norge trenger den kulturelle og økonomiske stimulans som
innvandringen gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids-
og varemarked, er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse
udiskutabelt. Disse medlemmer viser i den anledning
til Dokument nr. 8:80 (2004-2005) om å endre reglene for
spesialistkvoten slik at det blir lettere for kvalifisert arbeidskraft å arbeidsinnvandre
fra land utenfor EØS-området.
Disse medlemmer viser til å gi
langtids sosialhjelpsmottakere en ny start gjennom introduksjonsprogramslignende
ordninger har vært vellykkede. Disse medlemmer mener
det bør satses mer på slike programmer, men at
det må være mulig å få tildelt
plass på slike programmer ved behov uten å vente
til man har vært sosialhjelpsmottaker lenge.
All offentlig virksomhet - statlig, fylkeskommunal og
kommunal - må sikre at tjenester og tilbud er organisert
og har en struktur som er egnet til å møte en befolkning
som er mer sammensatt enn da tjenestene og institusjonene ble bygget
opp. Kommunene er særlig viktige.
God og målrettet informasjon om rettigheter
og plikter er nødvendig for å sikre at alle får
muligheter til å motta likeverdige tjenester. Samtidig
forventer Regjeringen at alle innbyggere orienterer seg om hvilke
rettigheter og plikter de har, og søker informasjon om hvordan
velferdssamfunnet fungerer og er bygget opp, herunder de offentlige
tjenestene.
Kommunikasjon mellom bruker og tjenesteyter
er en svært viktig forutsetning for å kunne yte
gode tjenester. Mangel på et felles språk gjør
kommunikasjonen vanskeligere. Bruk av tolk og/eller oversatt
informasjonsmateriale er ofte en forutsetning for å kunne
yte likeverdige tjenester til alle.
Tjenesteyteren må ha kompetanse til å møte
brukere som er annerledes enn seg selv. Det kan imidlertid ikke forventes
at offentlig ansatte skal ha kunnskap om alle forhold i brukernes
bakgrunn. Det vil imidlertid være nyttig å ha
spesifikk kunnskap om brukergrupper som går igjen.
I meldingen drøftes noen forhold eller
hensyn som Regjeringen mener tjenesteyter må være
seg særlig bevisst. Det gjelder når det ikke finnes
alternativer til tjenesten, ved spesielt følsomme situasjoner,
eller når brukerens behov må anses å være
nytt og udekket.
Regjeringen mener at det i enda større
grad må satses på kompetansespredning og på å formidle
gode modeller og praktiske tilnærmingsmåter.
Regjeringen går inn for at flest mulig
offentlig ansatte skal få tilbud om kompetanseheving for å styrke
forståelsen og samhandlingskompetansen med nye brukergrupper.
Mangfold i arbeidsstyrken kan heve kompetansenivået
og sikre at virksomheten blir bedre i stand til å løse ulike
utfordringer. Aktiv rekruttering av arbeidstakere med ulik bakgrunn
er et virkemiddel i arbeidet med å tilpasse offentlig tjenesteyting.
Regjeringen oppfordrer til hyppigere samarbeid
mellom lokale og sentrale myndigheter, og representanter for innvandrere
og etterkommere. I tillegg er det viktig at personer med innvandrerbakgrunn
deltar i ordinært politisk arbeid og interesseorganisasjoner,
og at de rekrutteres til ulike yrker og samfunnsoppgaver slik at minoritetsperspektivet
finnes blant ansatte og tillitsvalgte.
På bakgrunn av målsettingen
om likebehandling uavhengig av språklig, kulturell og religiøs
bakgrunn, vil Regjeringen understreke plikten til å utrede
konsekvenser for innvandrerbefolkningen der dette er relevant og
vesentlig.
Gruppen av eldre førstegenerasjons
innvandrere vil øke i årene som kommer. Dette
innebærer at pleie- og omsorgstjenestene må imøtekomme
nye brukergrupper. Den enkelte kommune bør selv ta initiativ
til å kartlegge antallet personer med innvandrerbakgrunn, nasjonalitet
og alder. Ut fra lokalt registrerte behov må tjenestene
tilrettelegges slik at de kan tilpasses alle, uavhengig av språk,
kultur, religion, alder og diagnose.
Regjeringen vil i løpet av våren
2005 kartlegge hvilke ressurser og behov kommunene har når
det gjelder å tilrettelegge pleie- og omsorgstjenester
for minoriteter, jf. Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering
(2002-2006).
Regjeringen vil gjennom rekrutteringsplanen Rekruttering
for betre kvalitet, som skal virke i perioden 2003-2006, utarbeide
tilbud til innvandrere med utdanning fra utlandet som trenger supplerende
opplæring for å oppnå autorisasjon som
hjelpepleier eller sykepleier.
Arbeids- og sosialdepartementet vil i løpet
av høsten 2004 starte samarbeid med Norsk Pensjonistforbund og
Kommunenes Sentralforbund om å finne fram til gode eldresentre
som møtested for eldre innvandrere, og formidle slike erfaringer
til kommunene.
Regjeringen ser Samarbeidsrådet for
tros- og livssynssamfunn som et viktig organ når det gjelder å skape
forståelse for og kunnskaper om problemer som ulike grupper
kan møte i praktisering av sin religion. Utviklingen av
religiøst mangfold øker behovet for at det finnes
ett organ der ulike tros- og livssynssamfunn kan henvende seg i
ulike saker for veiledning og hjelp. Regjeringen ønsker å styrke
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn slik at de
kan ivareta denne oppgaven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er enig i at en stadig mer mangfoldig befolkning reiser et behov
for et stadig mer mangfoldig tilbud, for å klare å sette
individets behov i sentrum for hva fellesskapet skal stille opp
med. Flertallet viser til arbeidet som pågår
i kommunene og slutter opp om en strategi der kompetanse og kunnskapsutveksling
om beste praksis skal stå i sentrum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at offentlige tjenester ikke skal skreddersys
for nye innvandrere. Dette medfører kun økte offentlige
utgifter og bidrar ikke til en bedre integrering. Personer med innvandrerbakgrunn skal
ha lik rett til et godt offentlig tilbud, men ikke et tilbud som
er spesielt tilpasset dem. Etter disse medlemmerssyn skal de heller ikke ha bedre ordninger
enn den øvrige befolkningen har krav på. På dette
grunnlag ønsker disse medlemmer å avskaffe
alle særordninger som minoriteter har i kraft av å være
en minoritet.
Innvandrerbefolkningen utgjør en vesentlig
del av Norges befolkning. Dette innebærer at alle myndigheter
og sektorer må forholde seg til personer eller grupper
med innvandrerbakgrunn i sitt arbeid.
Prinsippet om sektoransvar innebærer
at den enkelte fagmyndighet har ansvaret for tjenestetilbudet til
alle grupper av befolkningen. Det er etter Regjeringens mening behov
for å styrke sektoransvaret, og også å styrke
Kommunal- og regionaldepartementets rolle som samordningsorgan.
Mangelen på konkrete målsettinger når
det gjelder sektormyndighetenes arbeid overfor innvandrerbefolkningen,
er en viktig årsak til at introduksjons-, integrerings-
og inkluderingsarbeidet overfor nye innvandrere ikke har vært
drevet effektivt nok.
Regjeringen vil starte et arbeid for å utvikle
målbare og konkrete mål for hva fagdepartementene
skal oppnå innenfor eget ansvarsområde i forhold
til målgruppene i stortingsmeldingen. Det skal utredes
hvordan departementene systematisk kan rapportere på måloppnåelsen.
Kommunal- og regionaldepartementet har det overordnede
ansvaret for innvandrings-, flyktning- og integreringspolitikken.
Departementet bidrar til å utvikle kunnskapsgrunnlaget
for politikkutformingen, og til å klargjøre og
formidle overordnede politiske målsettinger.
I tillegg til samordningsoppgaver har departementet et
særskilt ansvar for utlendingsloven, herunder retningslinjer
for utlendingskontroll, mottak, bosetting og tilrettelegging for
tilbakevending for flyktninger. Statsborgerloven og introduksjonsloven
ligger også under departementets ansvarsområde.
Fra og med 1. januar 2004 overtok Kommunal- og regionaldepartementet det økonomiske
og administrative ansvaret for norskopplæring av voksne
innvandrere fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Kommunal-
og regionaldepartementet skal samordne og utvikle Regjeringens arbeid
mot rasisme og diskriminering, og har blant annet ansvar for å utarbeide
forslag til en ny lov mot diskriminering på grunnlag av
etnisitet, religion mv., og ansvar for oppfølging av Regjeringens
handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006).
Departementet har det overordnede ansvaret for
styringen av Utlendingsdirektoratet (UDI), som iverksetter innvandrings-,
flyktning- og integreringspolitikken. Videre har departementet etatsstyringsansvar
for Utlendingsnemnda (UNE), Senter mot etnisk diskriminering (SMED)
og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM).
Siden UDI ble etablert i 1988 har det skjedd
betydelige endringer som gjør at utfordringene på innvandringsfeltet
er mye større og mer komplekse enn for 15 år siden.
Pr. 1. januar 2004 hadde UDI en bemanning på over 700 årsverk,
dvs. at direktoratet har fem ganger så mange ansatte som
i 1988. Hovedårsaken til dette er den sterke økningen
i tallet på søknader om asyl, oppholds- og arbeidstillatelser,
familiegjenforening og andre saker. Oppgavene knyttet til håndheving
av utlendingsloven er i dag dominerende i UDI. Blant folk flest
betraktes UDI i dag som et organ som avgjør søknader
etter utlendingsloven. Dette kan skape et legitimitetsproblem i
forhold til direktoratets arbeid med integreringsspørsmål.
På oppdrag fra KRD gjennomførte
PLS Rambøll Management våren/sommeren
2004 en analyse av forvaltningsapparatet på feltet, og
leverte sin rapport med forslag til organisatoriske endringer i
august 2004. I rapporten påpekes det blant annet at det
er en rimelig klarhet med hensyn til de overordnede målene
for den kortsiktige integreringsinnsatsen, men ikke i samme grad
for den langsiktige integreringsinnsatsen.
Regjeringen vil vurdere rapportens forslag med
sikte på å legge fram forslag for Stortinget våren
2005 om endringer i organiseringen av arbeidet på feltet.
Prinsippet om sektoransvar gjelder også på kommunalt
nivå. Personer med innvandrerbakgrunn skal ha samme tilgang
på ordinære kommunale tjenester (sosialtjenester,
helse, skole, kultur, barnehage osv.) som enhver annen innbygger
i kommunen. Kommunene må i planleggingen og utformingen
av sine tjenester og tiltak ta utgangspunkt i at befolkningen er
sammensatt.
Kommunal handlefrihet og kommunalt selvstyre
er viktige prinsipper for Regjeringen, prinsipper som også gjelder
for politikk for innvandrerbefolkningen. Statlig styring av kommunesektoren
skjer gjennom utformingen av rammer og fastsetting av overordnede mål.
Kommunene har imidlertid noen særskilte oppgaver i forhold
til flyktninger, personer med opphold på humanitært
grunnlag og deres familier.
Bosetting av flyktninger er ikke lovpålagt
kommunene. Derimot er kommunene fra 1. september 2004 pålagt
ved lov (introduksjonsloven) å tilby et introduksjonsprogram
for bosatte innvandrere. Loven regulerer og setter dermed standard
for store deler av kommunenes arbeid med nyankomne innvandrere.
Regjeringen planlegger videre å innføre en ny
ordning for norskopplæringen fra 1. januar 2005. En viktig
del av forslaget er at kommunene får en plikt til å tilby
norskopplæring for voksne innvandrere.
Kommunene har ingen andre lovpålagte
oppgaver som er særlig knyttet til innbyggere med innvandrerbakgrunn,
men har ansvar for dem på lik linje med det ansvaret kommunen
har for alle innbyggerne i kommunen.
Frivillige organisasjoner kan være
gode og alternative leverandører av ulike tjenester og
tilbud til befolkningen og supplere det offentlige tjenesteapparatet.
Aktuelle oppgaver for frivillige organisasjoner
kan for eksempel være informasjonsarbeid og veiledning rettet
mot spesielle grupper, aktiviteter som bidrar til hjelp-til-selvhjelp,
og bistand og veiledning til nyankomne innvandrere. Fordeler ved
at frivillige organisasjoner driver aktiviteter og tiltak som supplement
til det arbeidet som gjøres av offentlige myndigheter,
er blant annet at organisasjonene har nærhet og kjennskap
til målgruppene. De kjenner problemene og hvilke metoder
og virkemidler som bør tas i bruk for å oppnå hensikten
med tiltakene. På denne måten vil også arbeidet som
gjøres bli mer målrettet og ofte treffe den aktuelle målgruppe
bedre enn dersom offentlige myndigheter står for tiltakene.
Regjeringen er opptatt av å sikre et
levende og aktivt sivilt samfunn. Derfor ønsker Regjeringen
både å ha en politikk som styrker frivilligheten
i seg selv, samtidig som frivillige organisasjoner i større
grad bør benyttes som aktører når det
gjelder arbeid for å fremme integrering, inkludering og
deltakelse. Regjeringen vil oppfordre offentlige myndigheter og
fagsektorer til i større grad å benytte seg av
ulike innvandrerorganisasjoner og miljøer i sitt generelle
arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener at det er opp til kommunene å organisere
og tilrettelegge arbeidet med å inkludere og integrere
nye innbyggere på en best mulig måte. Flertallet mener
at dette også vil være forskjellig fra kommune
til kommune både på grunn av kommunenes størrelser
og om det bor mange eller få innvandrere i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at kommunene har den
i særklasse viktigste oppgaven for å legge til
rette for et godt inkluderings- og integreringsarbeid. Innvandringen
til Norge vil øke i årene som kommer og antallet
nordmenn med innvandrerbakgrunn vil øke. Dette gjør
kommunenes arbeid med integrering og inkludering til en av kommunenes
kontinuerlige kjerneoppgaver som må integreres i all kommunal
virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener frivillige organisasjoner, både innvandrerorganisasjoner
og lag og foreninger, gjør en viktig jobb i forbindelse
med integrering og inkludering av flyktninger og asylsøkere i
samfunns- og arbeidsliv. Flertallet viser i denne sammenheng
til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005) og mener det er viktig å styrke
bevilgningen til lag og organisasjoner som driver denne typen arbeid. Flertallet viser
til at flere organisasjoner, blant annet Antirasistisk senter, kan
få mindre forutsigbare inntekter som følge av
bortfall av automatinntekter. Flertallet viser til
at det i flere år har vært søknader som i
sum representerer det doble av det beløpet departementet
stiller til disposisjon. Flertallet viser videre til
at departementets egen evaluering av denne posten konkluderer med
at dette er vel anvendte penger. Flertallet mener
tilskuddet til integreringsarbeid må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at asylmottakene spiller
en viktig rolle i å knytte kontakten mellom lokalt organisasjonsliv
og de som bor på mottak. Disse medlemmer mener
mottakene må gis mulighet til en personellsituasjon som
både innebærer styrket fagkompetanse og større
rom for samspill med lokalsamfunnet.
Internasjonalt og i Norge har kunnskapsmengden
og forskning om migrasjon, innvandrere, integrering og mangfold
vokst betydelig de siste 10-15 årene. Det har bidratt til økt
forståelse for de samfunnsmessige prosessene som innvandringen
er en del av.
Sammensatte kunnskapstema utfordrer den tradisjonelle
måten å organisere forskningen på. Erfaring
viser at det er behov for å ha særskilte forskningsinnsatser om
sentrale kjernespørsmål i forhold til innvandring, integrering
og mangfold. Men fordi samfunn og befolkning er mer heterogen enn
tidligere, stiller dette også den ordinære humanistiske
og samfunnsvitenskapelige forskningen overfor nye utfordringer.
Det er derfor samtidig et behov for å få innvandrings-
og mangfoldsperspektiver innlemmet som en naturlig del i disiplin-
og programforskning, i tillegg til egne satsinger.
Forskning, dokumentasjon og utviklingsarbeid
er viktig for å følge med på utviklingen
og målrette Regjeringens integreringspolitikk og politikk
for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. I tillegg er evaluering
viktig for å vurdere effektene av politikken og tiltakene
som iverksettes.
Kommunal- og regionaldepartementet har en samordnende
rolle i statsforvaltningen når det gjelder forskning,
forsøk, statistikkutvikling og evaluering på innvandringsfeltet.
Departementet skal også overvåke, samordne og
bidra til å få fram relevant kunnskap om feltet
i vid forstand. Det er videre et mål å bidra til
at det utvikles gode fagmiljøer med bred kompetanse.
Regjeringen vil starte et arbeid for å utvikle
målbare og konkrete mål, samt rapporteringsrutiner,
for hva fagdepartementene skal oppnå innenfor eget ansvarsområde
i forhold til målgruppene i stortingsmeldingen. Kunnskap
vil være et viktig redskap i denne sammenheng for å identifisere
kritiske punkter, lage realistiske mål og evaluere politikken.
Målet er at det løpende pågår
kvalitativ god og kritisk samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning
av relevans for politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse.
I tillegg til grunnforskning er det stort behov for anvendt forskning.
Målet er å kunne møte raske samfunnsendringer
med forskningsbasert kunnskap og slik legge grunnlaget for en målrettet
politikk basert på effektive virkemidler.
Kommunal- og regionaldepartementet vil i samarbeid
med Norges forskningsråd videreføre IMER-satsingen
(forskning om internasjonal migrasjon og etniske relasjoner) i perioden
2005-2010. Denne nye satsingen skal i tillegg til ny forskning om
kjernespørsmål legge vekt på å styrke
og utvikle formidling og dialog rundt innvandringsforskningen, utarbeide
oversikt over kunnskapsstatus på ulike delfelter og legge økt vekt
på samordning og oversikt, aktualitet og relevans.
I tillegg er det fortsatt viktig å få mangfoldsperspektivet
med i større grad i andre forskningssatsinger og -programmer
der det er aktuelt, eksempelvis i velferds-, kjønns- og
arbeidslivsforskningen. Mangfoldsperspektivet bør i større
grad skille mellom førstegenerasjon og etterkommere i problemstillinger
og dokumentasjon der det er relevant.
Kommunal- og regionaldepartementet har de siste
12 årene samarbeidet med Statistisk sentralbyrå (SSB)
for å framskaffe bedre statistikk og bedre analyser om
inn- og utvandring, og om situasjonen og levekårene til
innvandrere og flyktninger. Sammenliknet med mange andre land har
Norge godt utbygd statistikk på dette området.
Samtidig som statistikken viser at det er forskjeller, har
man begrenset kunnskap om årsakene til disse forskjellene.
Den innvandrerrelaterte statistikken må derfor suppleres
med kvalitative studier som belyser årsakssammenhenger
og samspillet med andre fenomener.
I framtidig forskning er det viktig med kunnskap
om situasjonen for innvandrere, flyktninger og etterkommergenerasjonen,
men også om de samfunnsmessige forhold og betingelser som
møter dem, og hvordan alle parter i samfunnet påvirkes
av utviklingen.
Variasjonen kan være stor mellom og
innenfor de ulike nasjonalitetsgrupper. Det er behov for mer spesifikk
informasjon om ulike kategorier av innvandrere for å kunne
gjøre bedre analyser og målrette tiltak i integreringsarbeidet.
Kjønn er i tillegg en viktig dimensjon som går
på tvers av nasjonalitetsgrupper og som er viktig å ta
i betraktning i introduksjons- og inkluderingsarbeidet.
Aktiv samfunnsdeltakelse er et mål
i seg selv og en betingelse for å skape forankring for
politikk og styringsverk, nasjonalt og lokalt. Den forskningsbaserte kunnskapen
om innvandrergruppers samfunnsdeltakelse er imidlertid liten og
spredt. Det er viktig å vinne bredere kunnskap om vilkårene
for at mindretallsgrupper på ulike måter kan fungere
inn i den kollektive meningsdannelsen, og i sivile og politiske
prosesser.
Det er videre behov for mer forskningsbasert
kunnskap om offentlig sektor som aktør i å realisere
politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse.
Det er behov for å styrke det teoretiske
grunnlaget for politisk refleksjon rundt det økte kulturelle,
religiøse og verdimessige mangfoldet i befolkningen. I
tillegg er det behov for å innhente mer kunnskap om hvordan
det kan tilrettelegges for kontakt og samhandling som tar hensyn
til det nye mangfoldet. Flere grunnleggende problemstillinger knyttet
til styring og samfunn med utgangspunkt i nyere innvandring vil
bli behandlet på mer generelt grunnlag i den kommende stortingsmeldingen
på bakgrunn av Makt- og demokratiutredningen.
I tillegg til forskning og utredning kan det
være aktuelt med utviklingsarbeid for å prøve
ut nye former for medvirkning og deltakelse som sikrer et levende
demokrati der alle grupper er med.
Politikken for mangfold gjennom inkludering
og deltakelse har egne mål for tilhørighet og
samfunnstilknytning. For å belyse måloppnåelse,
er det nødvendig med mer kunnskap om tema som opplevd tilhørighet hos
førstegenerasjons innvandrere og deres etterkommere, og
vilkår for å utvikle tilknytning og lojalitet
til samfunnet. Det er også behov for å utvikle
metodikk på dette området. Man bør også søke
kunnskap om hvordan innvandringspolitikken og reguleringspolitikken virker
inn på tillitsforholdet mellom befolkningsgrupper, og for
enkeltpersoners forhold til statlige myndigheter. Gjensidig tillit
er en viktig premiss for å få pluralistiske samfunn
til å fungere harmonisk.
Det bør også følges
med på utviklingen mellom befolkningsgrupper, ikke bare
når det gjelder levekår, men også i forhold
til graden av sosial kontakt og samhandling. Innvandrergruppers
holdninger til flertallsbefolkningen og andre innvandrergrupper
bør kartlegges på lik linje. Forskning og dokumentasjon
på rasisme og diskriminering bør også omfatte
fordommer og diskriminerende holdninger som kan finnes i mindretallene,
og som kan rette seg mot medlemmer av andre mindretall, eller mot
medlemmer i flertallsbefolkningen.
Globalisering, migrasjon og nye former for arbeidsinnvandring
medfører også nye velferdspolitiske dilemmaer.
Levekårsdata er grunnleggende for å kunne
følge opp velferdspolitikken som introduksjons- og integreringspolitikken
er en del av, og for å kunne følge opp politikken
for mangfold gjennom inkludering og deltakelse.
Regjeringen vil sette i gang et arbeid for å forbedre dagens
datagrunnlag på utdanningsområdet for å kunne følge
utviklingen for innvandrere og etterkommere i utdanningssystemet
mer systematisk, og for å kunne iverksette mer treffsikre
tiltak overfor de gruppene som trenger særskilt tilrettelegging.
Regjeringen vil sette i gang et forsknings-
og utviklingsprosjekt som hovedsakelig fokuserer på arbeidsdeltakelse
blant etterkommere av ikke-vestlige innvandrere.
Allerede tilgjengelige levekårsdata
viser at det er bekymringsfulle trekk på flere områder,
som at innvandrere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken
og at mange faller ut av skole- og utdanningsløpet. Kunnskapen
bør danne grunnlag for nærmere analyse og vurdering
av tiltak innenfor de ulike sektorområdene.
På oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet
skal SSB i 2005 og 2006 gjennomføre en levekårsundersøkelse
blant ikke-vestlige innvandrere. Undersøkelsen skal gjennomføres
etter samme mal som tilsvarende undersøkelse i 1996 og
skal kunne sammenliknes med denne.
Det er også et mål at funnene
skal kunne sammenliknes med generelle levekårsundersøkelser
som gjelder hele befolkningen og tilsvarende internasjonale (nordiske)
undersøkelser. Det er også forutsatt at Levekårsundersøkelsen
2005-2006 forankres i målgruppene og ivaretar innvandreres
perspektiver på levekår.
Kommunal- og regionaldepartementet har tatt
initiativ til et arbeid med å utvikle metoder som kan brukes til å følge
med hvordan det går med flyktninger og andre innvandrere
etter ankomst. Det er spesielt viktig å følge
nye gruppers tilpasningsprosess i Norge for å fange opp
eventuelle faresignaler tidlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er et stort behov for et bedre kunnskapsgrunnlag
på en rekke områder innenfor feltet migrasjon/integrasjon.
Fram til for få år siden har forskning på dette
feltet vært lavt prioritert. Forskning innenfor dette feltet
er veldig politisert. Dette har hatt som konsekvens at forskningen
til dels har framstått som konvensjonell og preget av forskning
innenfor svært avgrensede felt. Flertallet viser
til behovet for en større satsning innenfor dette forskningsfeltet.
Regjeringen ønsker å videreføre
og styrke prinsippet om at fagmyndighetene innen ulike sektorer
og på ulike forvaltningsnivåer skal ha samme ansvar
for personer med innvandrerbakgrunn som for den øvrige befolkningen.
Regjeringen vil starte et arbeid for å utvikle målbare
og konkrete mål, samt rapporteringsrutiner, for hva fagdepartementene
skal oppnå innenfor eget ansvarsområde i forhold
til målgruppene i stortingsmeldingen.
Meldingen er i all hovedsak en verdimelding,
som vektlegger verdispørsmål, prinsipper og verdigrunnlag for
tiltak. Tiltakene i meldingen er først og fremst eksempler
og modeller på virkemiddelbruk.
Forutsatt Stortingets tilslutning, skal fagmyndighetene
følge opp utfordringene på sine ansvarsfelt i
tråd med meldingens mål, prinsipper og retningsvalg.
Det skal skje i forbindelse med de ordinære budsjettprosessene.
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår at fagmyndighetene følger opp utfordringene
på sine ansvarsfelt i tråd med meldingens mål,
prinsipper og retningsvalg, og at det skal skje i forbindelse med
de ordinære budsjettprosessene.
Komiteen støtter en
slik behandling og mener at fagmyndighetene må følge
opp innstillingen på sine ansvarsfelter, og at dette skal
skje i forbindelse med de ordinære budsjettprosessene framover.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med
en sak hvor familiegjenforeningspolitikken tas opp i sin bredde,
herunder forsørgelseskrav, bostedskrav, personkrets som
omfattes av rett til familiegjenforening og en vurdering av alders-
og tilknytningskrav.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til lovendring om krav om egen bolig som forutsetning for familiegjenforening.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen innføre
ordning med gratis kjernetid i barnehagen for 4- og 5-åringer
i områder og skolekretser med stor andel minoritetsspråklige barn.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen opprette en avdeling
i barnevernet som får ansvar og mulighet til å følge
opp saker knyttet til bekymringsmeldinger eller skolefravær
der barn er eller antas å befinne seg i utlandet.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
slik at norske statsborgere som oppholder seg utenfor EØS-området
over tre måneder, skal miste retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter
med forsørgeransvar skal kompenseres for dette gjennom økt
stipendandel fra Statens lånekasse for utdanning.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå visumpolitikken
med utgangspunkt i den velferdsmessige betydningen det er å kunne
få besøk som bosatt i Norge.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen foreslå å endre
reglene for å få bosettingstillatelse, slik at
de som innvilges familiegjenforening får bosetningstillatelse
med én gang.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen utvikle økonomiske
støtteordninger til frivillige organisasjoner og kommuner som
driver integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere som ikke
får ta del i introduksjonsprogram.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen utvide rett til morsmål
og tospråklig fagopplæring til å gjelde
alle barn med minoritetsbakgrunn som har annet morsmål
i hjemmet.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
at minoritetselever med annet morsmål som snakkes i hjemmet får
mulighet til å velge det som annet fremmedspråk
og oppnå fullverdig dokumentasjon på dette.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for
2006 fremme forslag om måltall for oppfylling av hovedmål 2
i IA-avtalen og rekruttering av ansatte med innvandrerbakgrunn i
all statlig virksomhet.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en vurdering av i hvilke sammenhenger det kan være
aktuelt med positiv forskjellsbehandling for å øke
andelen ansatte med minoritetsbakgrunn.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen sørge for
nødvendige endringer i regelverket slik at også frivillige
organisasjoner og institusjoner som får støtte
fra staten, pålegges å innkalle minst én
kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn ved tilsettinger.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som
får opphold på humanitært grunnlag, må underskrive
på at de forplikter seg til å overholde norske
lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse
bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde
seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter
seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene
medfører automatisk utvisning.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at asylsøknader fra personer som begår kriminelle
handlinger i Norge mens de venter på behandlingen av sin søknad,
avslås.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring
av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen
for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen innføre
en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene
til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak
med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket
inntil søknaden er ferdigbehandlet.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell
utarbeide en håndbok for nyankomne flyktninger og innvandrere
med introduksjon om det norske samfunnets grunnleggende normer,
verdier og institusjoner.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart
iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte
på å sikre den mot misbruk, herav også såkalt "eksport"
av trygdeutbetalinger.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer slik
at DNA-testing blir benyttet som standardprosedyre i familiegjenforeningssaker,
slik at man kan kontrollere søkerens opplysninger på en
rask og kostnadseffektiv måte. Kostnadene må dekkes
av søkeren.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens
flyktningverk som gis alt ansvar for organisering, administrering
og finansiering av oppholdet i Norge for asylsøkere, flyktninger
og personer med opphold på humanitært grunnlag.
Dette organiseres som et statlig verk med regionale og lokale kontorer.
Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale
søkes overført til dette verk. Flyktninger forblir underlagt
denne etats ansvar og budsjett inntil de kan livnære seg
ved vanlig arbeid på lik linje med andre innbyggere.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen nedsette et politisk
uavhengig organ for å utrede de samfunnsmessige tap ved manglende
integrering i Norge.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen arbeide for at man
i FN starter arbeidet med en revisjon og fornying av Flyktningkonvensjonen.
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for
asylsøknader slik at klart grunnløse søknader
ikke kan ankes.
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening
for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 måneder,
og ikke for personer som gis opphold på et annet grunnlag.
Forslag 27
Stortinget ber Regjeringen utarbeide et forslag
om at permanent oppholdstillatelse først gis etter fem års opphold
i Norge.
Forslag 28
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta
asylsøkere.
Forslag 29
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at asylsøkere som reiser utenlands, eller forsvinner mens
søknaden behandles, automatisk får avslag på sin
asylsøknad.
Forslag 30
Stortinget ber Regjeringen innføre
reisebegrensninger i utlendingspass og reisebevis for flyktninger,
slik at disse ikke gjøres gjeldende for reise til utlendingens hjemland
eller geografisk tilstøtende land, foruten etter søknad
i situasjoner der det foreligger konkrete planer om repatriering.
Forslag 31
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
innføring av en ny midlertidig oppholdstillatelse som bare gir
rett til beskyttelse i et utvidet lukket asylmottak, etter den danske
modellen "tålt opphold".
Forslag 32
Stortinget ber Regjeringen fremme egen sak for
Stortinget, hvor bosetting av flyktninger og asylsøkere
vurderes i sammenheng.
Forslag 33
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å utvide
bruken av 48-timersregelen.
Forslag 34
Stortinget ber Regjeringen sette ned hurtigarbeidende
utvalg og arbeidsgrupper for asylsaksbehandlingen, slik at søkere
som ikke omfattes av 48-timersregelen får en rask avklaring
på sin søknad.
Forslag 35
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag
for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av
piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse.
Forslag 36
Stortinget ber Regjeringen fremme konkrete forslag som
i utgangspunktet kun tillater familiegjenforening for de som har
størst tilhørighet til Norge.
Forslag 37
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til lovendring slik at familiegjenforening bare gis til ektefelle og
barn under 18 år.
Forslag 38
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til lovendring om 24-årsgrense for familiegjenforening
med ektefelle.
Forslag 39
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til lovendring om innføring av depositum og økt
krav til forsørgelsesevne ved familiegjenforening.
Forslag 40
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
slik at i de tilfeller hvor de som mottar barnetrygden eller barna selv
oppholder seg utenfor EØS-området i mer enn tre måneder,
mister retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter, ansatte i UD og
andre i spesielle situasjoner kan ved søknad få unntak
fra regelen.
Forslag 41
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at integreringstilskuddet heves til 525 000 kroner og gis over sju år.
Forslag 42
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at norsk er eneste lærespråket i den ordinære
offentlige skole, og at morsmålsopplæring er en
privatsak for foreldre og deres barn og holdes utenfor den ordinære
skole.
Oversikt over fraksjonene som støtter de ulike forslagene:
Komiteen: I, II og III.
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: IV og V.
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: VI og VII.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
St.meld. nr. 49 (2003-2004) - om mangfold gjennom inkludering og deltakelse - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgeransvar for herboende som familiegjenforenes med ektefelle i Norge.
III
Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for raskere kartlegging av kompetanse slik at denne kan benyttes som grunnlag for hel eller delvis godkjenning av fagkrets.
IV
Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske.
V
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om innføring av en obligatorisk viljeserklæring fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling.
VI
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av personkretsen som har rett til introduksjonsprogram til å inkludere personer som kommer på familiegjenforening med personer som har fått opphold på humanitært grunnlag.
VII
Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre ordningen med norskopplæring i asylmottak for alle unntatt de antatt grunnløse asylsøkerne.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 13. mai 2005
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Signe Øye
ordfører |