Regjeringen legger vekt på å øke
fiske- og fangstnæringens samlede verdiskaping. For å lykkes
med dette må det føres en politikk som bidrar
til å styrke næringens muligheter til å øke
utbyttet fra hvert kilo fanget råvare.
Regjeringen er opptatt av å balansere
hensynet til hvordan den enkelte næringsutøver
skal kunne få den nødvendige frihet til å utvikle
sin virksomhet slik at den gir mest mulig lønnsom drift,
med hensynet til at den enkeltes valg samtidig også gir
høyest verdiskaping i kystsamfunnet.
Dagens ressursfordeling er et resultat av en
lang utvikling. Denne må ligge fast for å gi næringen
forutsigbare rammebetingelser.
En viktig forutsetning for legitimitet for reguleringssystemet
er stabilitet i kvotefordelingen mellom de ulike reguleringsgruppene.
En fast kvotefordeling er også en forutsetning for at de
innførte drifts- og strukturordningene for kystflåten
og strukturordningene for havfiskeflåten skal fungere etter
hensikten. Med dette som utgangspunkt, og med utgangspunkt i at
vi fortsatt skal ha en flåte som er variert i forhold til
størrelsesgrupper, redskapstyper og geografi, blir utfordringen hvordan
vi best mulig kan utnytte fiskeressursene.
For å redusere overkapasitet, hindre
kappfiske, sette fokus på kvalitet foran kvantum og stimulere
til større spredning av fangstene, har det blitt innført
faste garanterte kvoter for hvert fartøy i de fleste av
de regulerte fiskerier. Dette innebærer at den enkelte
fartøyeier i større grad kan basere seg på å drive
fiske utenfor de tradisjonelle sesongene, uten å risikere
at fisket stoppes før man har tatt sin kvote. Det forventes
at faste garanterte kvoter vil føre til bedre spredning
av landingene når næringsutøverne får
høstet mer erfaring med reguleringsformen.
Både for industrien på land
og for fiskeflåten vil det være en fordel å stabilisere
kvoteuttaket over tid. Over 90 pst. av bestandene Norge fisker på er
imidlertid delt med andre stater. Flerårige kvoter vil
derfor være avhengig av langsiktige og bærekraftige
forvaltningsstrategier fastsatt i samarbeid med våre forhandlingspartnere.
Ressurskontrollens primæroppgave er å gi
informasjon om det faktiske uttaket av all fisk og fangst innenfor
området for norsk fiskerijurisdiksjon gjennom registreringsordninger
og kontroll, og bidra til etterlevelse av de til en hver tid gjeldende
reguleringer av fisket. I næringspolitisk sammenheng er
dette grunnlaget for langsiktighet og en forutsetning for like konkurransevilkår.
Ressurskontroll utøves av tre instanser: Fiskeridirektoratet,
Kystvakten og salgslagene. Fiskeridirektoratet har det overordnede
daglige ansvaret for ressurskontrollen.
I et globalt perspektiv anses overkapasitet
i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning
av verdens fiskeressurser. For bestander som ikke er forvaltet bærekraftig,
fører overkapasitet til press for større uttak
av ressursene. Både globalt og nasjonalt innebærer
overkapasitet feil bruk av samfunnets produksjonsressurser.
Det er i dag overkapasitet i flere fartøygrupper
i den norske fiskeflåten, og i fangstleddet samlet i forhold
til tilgjengelig ressursgrunnlag. Dette gir samlet dårligere lønnsomhet
enn hva som ellers kunne vært oppnådd i disse
gruppene, og svekker også evnen til fornying. En annen
konsekvens av overkapasitet er at reguleringene av fisket blir omfattende
og detaljerte, og kontrollkostnadene høye. For den enkelte
fartøyeier innebærer overkapasitet at ressursene
høstes med større kostnader enn nødvendig.
Overkapasitet i fiskeflåten gjør det videre vanskelig å sikre
en bærekraftig utnyttelse av fellesskapets ressurser. Det
er derfor behov for et spekter av strukturvirkemidler som er tilgjengelige
over tid for de ulike flåtegruppene. Utfordringen nå er å sikre
at de iverksatte tiltakene har tilstrekkelig effekt, at de virker
etter formålene, og at de er gode nok til å sikre
fiskeflåtens muligheter til å takle utfordringene
fremover i et langsiktig perspektiv. Dette krever gjennomgang og evaluering
av effekten av de iverksatte strukturtiltakene frem til i dag.
Ordningen med leveringsvilkår for torsketrålere
ble i sin tid innført for å sikre den landbaserte
fiskeindustrien stabil tilførsel av råstoff. Regjeringen
mener det er behov for å videreføre ordningen
med leveringsvilkår.
Fiskeridepartementet fastsatte den 12. september 2003
forskrift om leveringsvilkår for torsketrålfartøy. 2004
er det første hele året forskriften har vært
i kraft, og effekten av de valg som ble gjort ved fastsettelsen av
forskriften kan måles i 2005. De innhentede data fra dette
første virkeåret skal danne grunnlag for en vurdering
av om torsketrålernes leveringsplikt slik denne nå er
regulert, har generert virksomhet i de tilgodesette bedrifter, i
lokalsamfunn og regioner.
For å oppnå mer verdi for
hver fisk og å utnytte muligheten for jevnere leveranser
til fiskeindustrien, kombinert med kystflåtens behov for å fiske
i perioder med best tilgjengelighet, har mellomlagring av levende fangst
utviklet seg og utprøves i dag flere steder på kysten.
Levendelagring av marin fisk krever et klart regelverk, som sikrer
forutsigbarhet for næringen og som tillater næringen å utvikle
seg samtidig som ressurskontroll gjøres mulig. Det vil
bli utarbeidet helhetlige og harmoniserte regler for denne type
næringsvirksomhet.
En åpning for å kunne overføre
deler av fartøyets kvote til neste kvoteår vil
gi større trygghet for kystfiskerne, samtidig som usikkerheten
om å ikke få tatt kvoten reduseres. Størrelsen
på andelen som skal tillates overført må utredes
nærmere, og ordningen vil reise en del spørsmål
knyttet til kvotekontroll som må være avklart
før ordningen kan tre i kraft. Dette er likevel et tiltak
som kan iverksettes i løpet av forholdsvis kort tid, og
det tas sikte på å innføre dem for utvalgte
fiskerier innen kystflåten så snart som mulig.
Det er i dag variasjoner med hensyn til hvilke
omsetningsformer som benyttes av de forskjellige salgslagene: Direkte
avtaler mellom kjøper og selger, auksjon og avtaler av
langsiktig karakter. Råfiskloven er derfor ikke til hinder
for at det inngås langsiktige avtaler. Fiskeri- og kystdepartementet
vil gjennom et prøveprosjekt i samarbeid med industrien
og salgslagene vurdere hvordan rammene for langsiktige avtaler skal utformes
i ulike sektorer av fiskerinæringen. Prøveprosjektet
skal iverksettes i løpet av 2005 og løpe i to år. Prosjektet
vil bli evaluert i stortingsmeldingen om gjennomføringen
av råfiskloven og fiskeeksportloven i 2007, og vil danne
grunnlag for vurdering av om det er behov for endring av råfiskloven.
Norges Råfisklag har vinteren 2005
startet et prøveprosjekt med auksjon av ferskt fiskeråstoff
på Myre i Vesterålen. Formålet med prosjektet
er å få prøvd ut de praktiske og prinsipielle
problemstillingene knyttet til etableringen av en auksjon for førstehåndomsetningen av
fersk fisk fra en mottaksenhet.
Salgslagene, FHL og NSL er oppfordret til å etablere en
meklingsinstans som en prøveordning. Denne skal benyttes
ved uenighet om prisfastsettelsen på førstehåndsomsetning.
Kostnadene ved meklingen skal deles likt mellom de deltakende parter.
Dette er en prøveordning som skal evalueres etter to år.
Det er iverksatt en rekke ordninger både
for hav- og kystflåten for å bidra til målsettingen
om en strukturtilpasset flåte.
På bakgrunn av Stortingets behandling
av St.meld. nr. 20 (2002-2003) Om strukturtiltak i kystflåten
ble det fra 1. januar 2004 innført en strukturkvoteordning for
kystfartøy over 15 meter. Ordningen innebærer
at et fartøy får forhøyet sine kvoter
tilsvarende 80 pst. av kvoten til det fartøy som tas ut
av fiske. Samtidig ble det innført driftsordninger som
en prøveordning for Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane.
Driftsordningene gir adgang til å utveksle kvoter mellom
fartøy for en begrenset periode etter godkjenning av myndighetene,
uten at et fartøy tas permanent ut av fiske. Prøveordningen
ble utvidet til å gjelde hele landet den 16. april 2004.
Regjeringen har i tillegg etablert et strukturfond
for kondemnering av fartøy under 15 meter. Strukturfondet
ble iverksatt fra og med 1. juli 2003.
Når det gjelder strukturordningene
i havfiskeflåten, har Regjeringen nå etablert
en strukturkvoteordning til erstatning for enhetskvoteordningene
etter mønster av strukturkvoteordningen for kystflåten.
Hovedsakelig innebærer dette at den forhåndsfastsatte
tidsbegrensningen for tildeling av enhetskvote er tatt bort. Det
er imidlertid ikke lagt inn noen alminnelig avkorting på 20
pst. av kvotetillegget ved bruk av strukturkvoteordningen for havfiskeflåten.
Regjeringen anser nå som det viktigste
i struktureringsprosessen å sikre at de iverksatte tiltakene
har den forventede og ønskede effekt.
– Regjeringen
vil evaluere prøveordningen med driftsordning for kystfartøy
under 28 meter i 2005. Dette for å vurdere om driftsordningene
skal videreføres på permanent basis, eventuelt
i en annen form. Regjeringen vil gjennomføre eventuelle
endringer fra 2006.
– Regjeringen vil evaluere det
femårige Strukturfondet for kondemnering av fartøy
under 15 meter etter tredje driftsår i 2006. Evalueringen
skal gi svar på om Strukturfondet har virket etter målsettingen,
og om det har hatt ønsket effekt.
– Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for
kystflåten i forbindelse med evalueringen av Strukturfondet,
blant annet med sikte på å vurdere om strukturkvoteordningen
skal utvides til også å omfatte noen av de fartøygruppene
(under 15 meter) som i dag kan tildeles kondemneringstilskudd fra
Strukturfondet.
– Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for
havfiskeflåten i 2008, blant annet med sikte på å undersøke
om ordningen har medført økt gjennomsnittlig driftstid
for fartøyene i de ulike gruppene og dermed lagt til rette
for forbedret lønnsomhet.
Ved behandlingen av St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak
i kystfiskeflåten, sluttet stortingsflertallet seg til
forslaget om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med
en vurdering og eventuelt forslag om innføring av ressursrentebeskatning
i fiskeriene. Ressursrenten er definert som avkastning på arbeid
og kapital utover hva som er normalt i andre næringer, basert
på utnyttelse av en begrenset naturressurs.
Innkreving av ressursrente er et prinsipielt
viktig spørsmål. Fiskeri- og Kystdepartementet
har derfor påbegynt arbeidet med å utrede forhold
rundt innkreving av ressursrente i et forprosjekt i samarbeid med Samfunns-
og næringslivsforskning AS.
Komiteen legger til grunn at
fiskeressursene er en samfunnsressurs som må forvaltes
til beste for bosetting og næringsutvikling langs hele
kysten. Det er en styrke at fiskerinæringen har en struktur
der aktørene varierer i størrelse og at de hver
på sin måte danner grunnlaget for levedyktige
lokalsamfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at fiskeressursene
er fellesskapets eiendom og at fiskerettighetene derfor ikke kan
privatiseres.
Flertallet viser til merknader
i Innst. O. nr. 55 (1998-1999) hvor en enstemmig næringskomité viser til
følgende:
"Komiteen vil påpeke at fiskeressursene
tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i
utgangspunktet ingen enkeltperson eller enkeltselskaper som kan
gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste
av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute
fra å delta i fisket"
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, uttalte deretter i innstillingen at:
"det er viktig at tidsavgrensningen som gjeld for einingskvotane
vert vidareført".
Flertallet mener ut
fra dette at det er kritikkverdig at departementet har foretatt
en oppheving av tidsbegrensningen for enhetskvotene uten å forelegge
saken for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget ei sak der ein gjennomgår erfaringane
med fartykvoteordninga i forhold til omsetjing av kvotar og flytting
av kvoterettar mellom ulike distrikt."
Komiteen mener at
det er behov for en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten.
Det må legges til rette for en moderne og variert flåte,
som kan sikre industrien helårig tilgang på høykvalitets
råstoff.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at det bør settes i verk et
program for fornyelse av kystfiskeflåten gjennom et samarbeid
mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Innovasjon Norge og fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at fartøyenes
utforming bl.a. er underlagt bestemmelser om lengde og lastekapasitet.
Med nye behov til bruk av fiskefartøyene kan det vise seg nødvendig
også å stille andre krav til utformingen. For å kunne
sikre kvaliteten på både fisk og biprodukter, føring
av levende fanget fisk og andre former for drift, mener disse
medlemmer at departementet må vise forståelse
for at det kan være nødvendig å dispensere fra
gjeldende regelverk, eventuelt uforme nye regler hva angår
fartøytyper, lengde, lasteevne og andre forskriftsbaserte
bestemmelser. På den annen side presiserer disse
medlemmer at dette ikke er ment å skulle gi rett
til økte kvoter.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det ikke som noe mål i seg selv å redusere
antall fiskefartøy, men det er et mål å redusere
overkapasiteten slik at en unngår økt press på ressursene
og slik at lønnsomheten i flåten forbedres. For å oppnå dette
må antall fartøy reduseres. Økt lønnsomhet
og gode inntekter er den viktigste forutsetningen for å øke
rekrutteringen av ungdom i næringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond
for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten
under 15 meter. Vidare viser desse medlemene til
at partiet subsidiært gjekk inn for at strukturfondet skulle
innrettast slik at det vart brukt til kondemnering av ulønsame,
eldre og uhøvelege farty. Sett i forhold til fornying av
fiskeflåten ville dette ha vore ein langt betre strategi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig
med fornyelse i flåten, både for å sikre
trygge og stabile arbeidsplasser og for å bli i stand til å nyttiggjøre
større del av råstoffet. Disse medlemmer mener
at trygge og stabile arbeidsplasser er det beste rekrutteringstiltaket
for ungdom.
Den viktigste forutsetningen for å få fornyelse
vil være bedre lønnsomhet i alle flåtegrupper.
Ved å redusere overkapasiteten gjennom å redusere
antallet båter unngår en press på ressursene
og sikrer bedre lønnsomhet. Disse medlemmer viser
til de ulike strukturtiltak Regjeringen har innført.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at overkapasitet oftast blir
halde fram som årsaka til dårleg inntening i fiskerinæringa.
Frå 1990 til 2000 har farty i flåten under 10
meter hatt ein kapasitetsreduksjon på 65 pst., medan båtar
mellom 21 og 28 meter har hatt ein kapasitetsauke på 91
pst. og flåten mellom 10 og 15 meter har auka med 39 pst.
Den totale reduksjonen i talet på farty er i perioden redusert
med 24 pst., medan den samla tekniske fangstkapasiteten har auka
med om lag 30 pst. Dette demonstrerer at eit einsidig fokus på reduksjon
av talet på fiskefarty er misforstått. Desse medlemene meiner
problemet med overkapasitet ikkje er knytt til utnyttinga av fartyet
som flytende stålinnretning, men til investert kapital.
Eit einsidig fokus på å redusere talet på farty
og talet på fiskarar blir derfor for snevert. På denne
bakgrunn har desse medlemene vore usamde i strukturtiltaka
som er sette i verk overfor kystflåten.
Desse medlemene viser til Riksrevisjonens
forvaltningsrapport for fiskerinæringa. Undersøkinga viste
at den tekniske kapasiteten i fiskeflåten har auka, sjølv
om målet i mange år har vore å redusere
den. Riksrevisjonen stilte derfor spørsmål ved
om verkemidla er effektive i forhold til det uttalte målet
om å redusere kapasiteten. Riksrevisjonen påpeikte
også at det ikkje er gjennomført systematiske
analysar av korleis føresegner og reguleringar verkar i
forhold til dei politiske måla, og at det heller ikkje
er gjennomført evalueringar av dei kapasitetsreduserande
tiltaka. Desse medlemene konstaterer at Fiskeri-
og Kystdepartementet no vil gjennomføre evalueringar av
dei tiltaka som er sett i verk. Desse medlemene meiner
at slike evalueringar burde ha vore gjennomført før ein
innførte strukturkvoteordninga i kystflåten og
oppheva tidsavgrensinga for einingskvoteordninga i havfiskeflåten,
og at konsekvensanalysar skal gjennomførast før
ein set i verk slike tiltak.
Komiteen mener at
for å sikre et bærekraftig fiske, for å hindre økonomisk
og miljømessig kriminalitet og for å sikre ryddige
forhold internt i næringen, er det nødvendig å styrke
ressurskontrollen. Kontrollmyndighetene må ha tilstrekkelige
ressurser til å kunne foreta jevnlige inspeksjoner om bord
under utøvelse av fisket.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget mener det er nødvendig å styrke
ressurskontrollen i fisket, og ber Regjeringen om å fremme nødvendige
forslag for å oppnå dette."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at deltakerloven
og råfiskloven skal ligge fast.
Flertallet vil ikke motsette
seg at det gjennomføres prøveprosjekter med langsiktige
salgsavtaler og med auksjon, men det forutsettes at dette eventuelt
ligger innenfor rammen av råfiskloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er positive til at det innføres
en nøytral meklingsinstans som ved konflikt mellom partene
kan vurdere pris og også andre forretningsmessige forhold mellom
fiskeindustrien og fiskerne. Disse medlemmer er positive
til at det åpnes for langsiktige leveringsavtaler mellom
fiskere og fiskeindustrien, og ber om at det skapes rom for at slike
leveringsavtaler får reelt innehold.
Disse medlemmer vil også vise
til meldingen der det under kapittelet om langsiktige leveringsavtaler vises
til at "avtalen må normalt inngås senest 14 dager før
første levering. Dette skal gjelde for alle fiskerier. Avtalens
varighet er det opp til kjøper og selger å avgjøre,
og den kan gjelde for inntil ett år".
Disse medlemmer støtter
ikke dette og mener det må være opp til kjøper
og selger å avtale premissene for en slik avtale innenfor
råfiskloven.
Komiteen har merket
seg at meldingen tar opp spørsmålet om innføring
av nasjonal ressursrente.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at dagens avgiftsbelastning på fiskeflåten
nå er ganske omfattende, og frykter at en ytterligere belastning
kan få uheldige konsekvenser for næringa og gi
utilsiktede virkninger for samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i Regjeringens
forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslås å redusere
produktavgiften med 10 pst. Dette utgjør ca. 70 mill. kroner
i årseffekt. Disse medlemmer mener at dette
er et viktig bidrag til å redusere avgiftsbelastningen
for næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fiskeriressursene skal forvaltes nasjonalt og at det er viktig å legge
til grunn en struktur som kan gi en bærekraftig forvaltning
av ressursene. Med stadige teknologiske forbedringer i flåte
og fangstutstyr øker fangstkapasitet fra år til år.
Det er derfor nødvendig å gjennomføre
tiltak for å sikre at den samlede kapasiteten reduseres.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at deltakerloven og råfiskloven må liberaliseres
slik at fiskerinæringens rammevilkår gir et markedsfokus
som er nødvendig i en verden med stadig sterkere konkurranse. Disse
medlemmer vil videre fremheve at en liberalisering av lovverket
vil skape en bedre balanse og forutsigbarhet i næringen.
Disse medlemmer mener at en vurdering
av å innføre en ressursrente i fiskerinæringen
forutsetter at man fjerner de andre særlige avgiftene som
er pålagt fiskerinæringen og reduserer det totale
avgiftstrykket for næringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at den kystnære flåten
jamt over fangar større fisk og har mindre innslag av småfisk.
Det mest lønsame i torskefiskeria er å la fisken
vekse seg stor før han blir fanga. På grunn av
vandringsmønsteret viser det seg at trålreiskap
fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten.
Vriding av beskatningsmønsteret vil derfor vere eit vesentleg
tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske målsetjingane. Desse
medlemene vil derfor overføre ressursar frå den
havgåande flåten til den kystnære konvensjonelle
flåten.
Desse medlemene viser til at
kystflåten gir fleire årsverk per eining fisk
og brukar mindre enn ein tredel av drivstoffet til trålflåten.
Tala til Budsjettnemda for fiskeria viser i tillegg at enkelte fartygrupper innanfor
kystflåten er meir lønsame og har større avkastning
på investert kapital enn den havgåande flåten. Desse
medlemene ønskjer ein variert fiskeflåte
med havgåande og kystnære farty som kan bidra til
busetjing og verdiskaping på land. Den havgåande flåten
har grunnlaget sitt først og fremst i at han kan bidra
til stabil råstofftilgang for produksjonsbedrifter på land. Desse
medlemene meiner derfor at fabrikktrålflåten
som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast over ein
tiårsperiode og ressursane overførast til kystflåten.
Ein bør også leggje til rette for at mest mogleg
råstoff blir frakta fersk til land for foredling, ved å redusere
talet på frysetrålarar. Desse medlemene meiner
at det kan vere aktuelt å avkorte kvotene for flåten
som tar frossen fisk på land i den grad denne fisken går
ut av landet til bearbeiding andre stader.
På denne bakgrunnen fremmer desse
medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget ei sak om ressursfordelinga mellom dei ulike
flåtegruppene."
Desse medlemene meiner at det
store paradokset i norsk fiskeripolitikk er at gjennom fartykvoteordninga
og ulike former for einingskvoteordningar har fiskarane blitt invitert
til å betale for retten til å fiske. Denne investeringa
kjem slik på toppen av investeringane i farty og bruk. Desse
medlemene meiner at omsetjing av fiskekvotar fører
til at fiskeria blir mindre lønsame. Kapitalbehovet aukar,
grunnrenta blir tatt ut av næringa og i større
grad overført finansinstitusjonane. Omsetjing av kvotar
gjer det dessutan vanskelegare for den som vil inn i fiskeria. Desse
medlemene vil komme omsetjinga av fiskerettar til livs. Ulike
modellar må vurderast for å sikre at ikkje dei
som har investert i rettar, kjem i ein vanskeleg finansiell situasjon,
samtidig som eit nytt reguleringssystem må sikre at fellesskapets
eigedom ikkje blir kapitalisert og privatisert.