Som det fremgår av dokumentet fra Stortingets ombudsmann,
har sakskomplekset tidligere på ulike måter vært
tatt opp i Stortinget, blant annet i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
I brev av 25. februar 2002 anmodet
Torstein Dahle, Rød Valgallianse i Hordaland, på vegne
av A justisminister Odd Einar Dørum om å ta initiativ
til offentlig granskning av politiets og påtalemyndighetens
behandling av saken. Kopi av brevet ble sendt daværende
kontroll- og konstitusjonskomité. I brev av 7. mars
2002 til justisminister Dørum, viste komiteen til brevet
fra Dahle og ba opplyst om hvorledes anmodningen om granskning ville
bli behandlet og når et standpunkt i saken kunne påregnes å bli
truffet.
I justisministerens svarbrev datert 14. mars
2002 vises det til at kritikken i brevet fra Dahle var av en slik karakter
at departementet fant grunn til å be riksadvokaten om en
orientering om saken. Det vises til at riksadvokaten avga svar til
departementet 7. mai 2001 der han beklaget den behandling
saken hadde fått i politiet og påtalemyndigheten.
Justisministeren uttaler i brevet:
"Jeg kan ikke se at det på det nåværende
tidspunkt er grunnlag for en uavhengig gransking av denne saken. …".
Det fremgår videre:
"Erstatningskravet som er fremmet, er ennå ikke avgjort
ved domstolene. Tingrettens kjennelse om å avvise erstatningskravet
er påkjært til lagmannsretten. Etter min vurdering
vil det, under ingen omstendighet, ikke være riktig å iverksette
en gransking av saken, så lenge deler av den verserer for
domstolene."
Brevet følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen sendte et
nytt brev til justisminister Odd Einar Dørum 14. mai
2002. I brevet ber komiteen om justisministerens vurdering av muligheten
for å inngå et forlik med hensyn til erstatning.
Komiteen viser videre til at det vil være justisministerens
ansvar å sørge for at det reageres overfor de
tjenestemenn som eventuelt har forsømt seg i saken og ber
om en redegjørelse for hvordan dette ansvaret vil ivaretas
av justisministeren. Endelig ønsker komiteen en vurdering
av om de tiltak som er igangsatt for å bedre saksbehandlingsrutinene
i politi og påtalemyndighet er tilstrekkelige for å sikre
at noe lignende ikke vil skje igjen. Brevet følger som
vedlegg 2 til innstillingen.
I sitt svarbrev av 22. mai 2002 gir
justisministeren uttrykk for at politiet og påtalemyndigheten
ikke har noen grunn til å være stolt av den behandlingen
A har fått i denne saken. Det fremgår at komiteens
henvendelse var forelagt riksadvokaten. Justisministeren viser blant
annet til at han ikke har instruksjonsmyndighet overfor påtalemyndigheten
i konkrete saker og ikke kan gripe inn i saker som behandles av
påtalemyndigheten etter straffeprosessloven. Justisministerens
svarbrev følger som vedlegg 3 til innstillingen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen mottok i
tiden som fulgte flere brev både fra A, hans advokat Arvid Sjødin
og Torstein Dahle.
Som ledd i sin behandling av Dokument nr. 4:1 (2005-2006),
sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen 17. februar 2006
et brev til justisminister Knut Storberget med spørsmål
om justisministeren, på bakgrunn av det som fremkommer
i Stortingets ombudsmanns undersøkelse av saken, har synspunkter
eller reaksjoner som komiteen burde være kjent med i sin behandling
av Dokument nr. 4:1 (2005-2006). Justisministeren ble også anmodet
om å innhente riksadvokatens eventuelle synspunkter eller
reaksjoner i saken.
Komiteen mottok svarbrev fra justisministeren 28. februar
2006, vedlagt riksadvokatens uttalelse av 23. februar 2006.
Svarbrevet følger som vedlegg 4 til innstillingen. Justisministeren
viser i sitt svar til departementets tidligere behandling av saken.
Justisdepartementet mottok klage i saken i april 2000. Klagen ble oversendt
riksadvokaten som overordnet myndighet, og klager ble underrettet
om at verken Justisdepartementet eller justisministeren kan gripe
inn i avgjørelser som er truffet av påtalemyndigheten.
I en henvendelse til Justisdepartementet i mars 2001 rettet klageren
på ny kritikk mot politiet og påtalemyndighetens
behandling av saken. Kritikken var av en slik karakter at departementet
fant grunn til å be om en redegjørelse fra riksadvokaten.
Riksadvokaten beklaget den behandling saken har fått, og
sendte på bakgrunn av saken et skriv til samtlige statsadvokatembeter
om innskjerping av regler og rutiner i straffesaksbehandlingen.
Det fremgår videre at klager deretter fremmet krav om erstatning
for uberettiget forfølging etter reglene i straffeprosessloven.
Av justisministerens svarbrev fremgår
det videre at staten ved Justisdepartementet inngikk forlik i saken 26. januar
2006. Forliket innebærer at staten betaler kr 1 200 000
til dekning av kostnader saksøkerne er blitt påført
i perioden 1994-2006. Betalingen er knyttet opp til de kritikkverdige
manglene ved politiet og påtalemyndighetens saksbehandling
som er påtalt av riksadvokaten og Stortingets ombudsmann
i sakens anledning og som er fulgt opp av tidligere statsråd
Dørum i brev av 14. mars 2002 til Stortinget.
Det fremgår videre at forliket ikke regulerer klagers sak
for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité eller
hans sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Justisministeren
uttaler avslutningsvis:
"Jeg konstaterer de kritikkverdige forhold som på uheldig
måte har rammet enkeltpersoner i denne saken, og legger
til grunn at riksadvokatens oppfølging av saken vil forhindre
at politi og påtalemyndighet gjennom sin saksbehandling
i fremtiden opptrer på en måte som gir grunn for
lignende kritikk."
I riksadvokatens brev til Justisdepartementet
datert 23. februar 2006 vises det til at det er gitt flere
uttalelser til Stortingets ombudsmann i forbindelse med hans behandling
av saken. Riksadvokaten viser til at de kritikkverdige forhold i
stor grad ble gjort kjent for politiet og påtalemyndigheten
før ombudsmannens uttalelse forelå og saksbehandlings-
og oppfølgingsrutiner ble innskjerpet. I ettertid er ombudsmannens
uttalelse sendt samtlige statsadvokatembeter med ytterligere innskjerpinger.
Det er understreket at statsadvokatene - som ledd i sin fagledelse
- må forsikre seg om at politidistriktene har gode rutiner
og bevisst holdning til viktigheten av korrekt og ryddig saksbehandling. Avslutningsvis
understrekes det at riksadvokatens primære siktemål
med innskjerpelsene er å søke å unngå at
politiet og påtalemyndigheten gjennom sin saksbehandling
på ny gir foranledning til kritikkverdige forhold som rammer
enkeltpersoner.
Selv om saken må anses å være
alminnelig kjent gjennom omtale i riksdekkende media, har komiteen
i likhet med Sivilombudsmannen valgt å anonymisere fremstillingen
av hensyn til andre berørte i saken.