Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Knut Gravråk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, viser til Dokument nr. 8:75 (2005-2006), forslag
fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Olemic Thommessen,
Gunnar Gundersen og Elisabeth Aspaker om nasjonal antidopinglovgiving.
Komiteen har avholdt en omfattende
høring om forslagene fremsatt i Dokument nr. 8:75 (2005-2006) og
mener det er all grunn til å slå fast at doping
har negative helsemessige sider både fysisk og psykisk.
I tillegg er det mye som tyder på at doping kan bidra til økt
vold og kriminalitet i samfunnet. Risiko for økt aggresjon
og voldelig atferd er et problem som ikke bare påviker
brukerne men også deres venner, familie, jobb og samfunnet
for øvrig.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
som viser til at det de siste årene har vært en økende
erkjennelse av at en effektiv bekjempelse av doping som samfunnsproblem,
også forutsetter et økt fokus på dopingmisbruk
i treningsmiljøer utenfor den organiserte idretten.
Komiteen konstaterer at mens
bruk av doping innenfor den organiserte idretten har fått
stor oppmerksomhet, kan det synes som om bruken i uorganiserte idrettsmiljøer
kan ha økt. Dette kan utvikle seg til et alvorlig problem,
og fordrer økt fokus fra myndighetenes side.
Komiteen mener bruk av dopingmidler
synes å være knyttet til ønsket om en
mer attraktiv kropp, noe som kan skyldes den økte kroppsfokuseringen
i samfunnet generelt. Dette gjør at det bør fokuseres
på forebygging av misbruk av doping utenfor den organiserte idretten. Komiteen viser
til at Regjeringen i Soria Moria-erklæringen uttaler at
den ønsker "å intensivere antidopingarbeidet,
også utenfor den organiserte idretten." Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at Kultur-
og kirkedepartementet, Norges Idrettsforbund og Den olympiske komité (NIF)
i 2003 opprettet stiftelsen Antidoping Norge. Formålet
med opprettelsen var å sikre at kontroll- og påtalevirksomheten
i dopingsaker innenfor idretten skulle foregå uavhengig
av både idretten og staten. Antidoping Norge finansieres
via en andel av tippemidlene. Dette tilskuddet utgjorde 18,5 mill.
kroner for 2006. Det er Antidoping Norges arbeid overfor den organiserte
idretten som utgjør grunnlaget for tilskuddet fra Kultur-
og kirkedepartementet.
Komiteen har merket seg at Antidoping
Norge har inngått avtaler med en rekke treningssentra om
frivillig dopingtester. Komiteen har også merket
seg at mange treningssentra har et uttalt ønske om å være
fri for dop.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre,
ser positivt på dette, men understreker at antidopingarbeidet
utenfor den organiserte idretten må ha personvern, frivillighet
og informasjon som sentrale bærebjelker.
Flertallet konstaterer at Datatilsynet
nylig fattet et vedtak om stans av de frivillige dopingkontrollene
på norske treningssentra, da tilsynet mente at dette er
i strid med personvernlovgivningen. Dette satte stopp for Antidoping
Norges samarbeid med over 50 sentra over hele landet, og hindrer
en utvidelse av prosjektet.
Flertallet viser til at Personvernnemnda
har i vedtak datert 14. september 2006 omgjort Datatilsynets vedtak.
Nemndas vedtak åpner for at treningssentre kan gjenoppta
ordningen med frivillige tester av sine medlemmer.
Flertallet er av den oppfatning
at det må legges til rette for at denne ordningen videreføres.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
tar til orde for egen nasjonal antidopinglov for å regulere antidopingarbeidet.
Forslagsstillerne viser til at man i Danmark allerede har lovregulert
antidopingarbeidet gjennom den såkalte Lov om fremme av
dopingfri idrett av 22. desember 2004. Flertallet er
videre kjent med at Antidoping Norge, i brev 6. februar
2006 til Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet,
har fremmet forslag om at det innføres en lovhjemmel for
antidopingarbeidet i Norge, hvor muligheten til å teste
enkeltpersoner i idretts/treningsmiljøer klargjøres,
med mulighet til å hjemle effektive avtalerettslige sanksjoner.
Etter hva flertallet erfarer
foregår det en vurdering av om straffeloven bør
utvides, slik at det blir straffbart med bruk, besittelse, kjøp
og salg av doping. Flertallet imøteser konklusjonene
på denne vurderingen - og vil håpe at den kan
forelegges Stortinget i løpet av første halvår
2007. Flertallet ser imidlertid ikke at dette arbeidet
skal være til hinder for det positive arbeidet som drives
med frivillige tester i den "uorganiserte" delen av idretten. Så lenge
dette arbeidet gjørs med fokus på informasjon,
frivillighet og personvern, må dette sees på som
positivt. Flertallet vil mene at alle som ønsker
det skal ha rett og mulighet til å trene i et dop-fritt
miljø.
Flertallet viser også til
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:84 (2003-2004) og Dokument
nr. 8:89 (2003-2004), jf. felles innstilling, Innst. S. nr. 64 (2004-2005),
hvor en enstemmig justiskomité blant annet uttalte:
"Komiteen deler forslagsstillernes bekymring over den økte
bruken av dopingmidler, særlig blant barn og unge. Komiteen
vil fremheve det viktige arbeidet idrettens organer har gjort for å bekjempe
dopingbruk innen idretten. Mye tyder imidlertid på at dopingbruk
er et økende problem også utenfor idretten. Komiteen
anser dette for å være et samfunnsproblem som
må møtes med ulike virkemidler. Holdningsskapende
arbeid er etter komiteens oppfatning særlig viktig.
Komiteen
viser til at arbeidet i skolehelsetjenesten og helsestasjoner for
ungdom er svært viktig for å fange opp barn og
ungdom som eksperimenterer med doping- og andre rusmidler. Etableringen
av dopingtelefonen er også et viktig virkemiddel, der fagpersonale kan
gi råd og veiledning til de som sliter med følgene av
dopingbruk og svare på spørsmål om bruk
av dopingmidler."
Flertallet slutter seg til dette.
Flertallet viser til ovennevnte
innstilling der det vises til departementets vurdering i brev datert 2. november
2004, der det blir opplyst at Stiftelsen Antidoping Norge, innenfor
sitt gjeldende mandat, har mulighet til å følge
opp tiltak mot dopingbruk også utenfor den organiserte
idretten.
Flertallet vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen å intensivere
antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten,
og i denne sammenheng sørge for at frivillige dopingkontroller
kan videreføres."
Komiteens medlem fra Venstre støtter
forslagsstillernes syn på doping som et samfunnsproblem og
mener det er viktig med en intensivering av antidopingarbeidet. Dette
medlem støtter tanken om å bruke lovverket
for å bekjempe doping, men er usikker på om det
er riktig å starte arbeidet med en egen anti-dopinglov
før vurderingen av å gjøre besittelse
og bruk av en rekke dopingmidler straffbart etter straffeloven § 162
b er ferdig. Dette medlem er videre skeptisk til
en omfattende ordning med frivillige dopingtester av lovlige preparater
i treningsstudioer. Dette medlem mener en frivillig
ordning sannsynligvis vil føre til at det bare er dopingfrie
personer som avgir test. En som aktivt misbruker doping-preparater
vil neppe samtykke til prøvetaking. Dette medlem mener
derfor at tiltaket ikke er egnet til å løse det
underliggende problemet og mener tiltaket ikke vil være
tilstrekkelig, relevant og forholdsmessig i forhold til formålene
som begrunner tiltaket. Dette medlem legger vekt
på den økte trenden om å samle inn, lagre
og bruke personopplysninger og viser til at det må være
en forholdsmessighet mellom det en oppnår og personvernulempen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen å intensivere
antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten."
Komiteen mener videre det er
viktig å se nærmere på mulige tiltak
for å dempe den økende kroppsfikseringen i samfunnet.