I dokumentene fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om lovendring som innebærer at personer som anses som unge uføre, kan beholde tilleggspensjonen ved flytting til utlandet."
og
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag som fjerner begrensningen for unge uføre til å beholde tilleggspensjonen under lengre opphold i utlandet."
Det vises til dokumentene for nærmere redegjørelse for forslaget.
Komiteen ba i brev av 11. oktober 2006
om Arbeids- og inkluderingsdepartementets vurdering av forslagene.
Departementets svarbrev av 9. november 2006 følger
vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Dokument nr. 8:1 (2006-2007) om at personer som anses som unge uføre, kan beholde tilleggspensjonen ved flytting til utlandet og Dokument nr. 8:2 (2006-2007) om å fjerne begrensningen for unge uføre til å beholde tilleggspensjon under lengre opphold i utlandet. Komiteen har valgt å behandle disse representantforslagene i samme innstilling da de tar opp de samme problemstillingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterparitet, viser til at ordningen med garantert tilleggspensjon primært tar sikte på å sikre en nøktern levestandard for unge uføre som oppholder seg i Norge. Denne tilleggspensjonen er en ren sosial ytelse, som faller utenfor opptjeningssystemet i folketrygden. Tilgangen til ytelsen er enkel, idet det bare stilles krav om ett års medlemskap i folketrygden for å få tillegget, men ytelsen stoppes når unge flytter utenlands. Det gjelder ingen restriksjoner for å beholde ordinært opptjent tilleggspensjon ved flytting. Flertallet understreker at det bør vurderes nøye om ren sosial ytelse knyttet til norske forhold bør gis til personer som mister sin skatte- og trygdemessige tilknytning til Norge. Det å miste en ren sosial ytelse er ikke et særnorskt fenomen, og i internasjonal sammenheng har en fått gjennomslag for at den garanterte tilleggspensjonen til unge uføre ikke er gjenstand for eksport.
Flertallet viser til at det i brev fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen av 9. november 2006 fremgår at statsråden allerede har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om en oversikt over hvor mange tilfeller det dreier seg om, og at det foreløpig ikke er foretatt nærmere vurdering av økonomiske konsekvenser ved at unge uføre får beholde den garanterte tilleggspensjonen ved flytting til utlandet.
Flertallet viser videre til at regjeringen Bondevik II nedsatte et offentlig utvalg under ledelse av Oluf Arntsen, som fikk i oppdrag å utrede ny uførepensjonsordning. Utvalget har frist til 15. mars 2007. Flertallet synes det er rimelig å avvente utredningen og se på regelendringer for uføre generelt før eventuelle endringer for/knyttet til utflyttede uføre vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den tilleggspensjonen som unge uføre får med hjemmel i folketrygdloven §§ 3-21 og 3-22, faller bort dersom den trygdede velger å flytte til utlandet. Konsekvensen av dette er at den enkelte blir minstepensjonist.
Disse medlemmer viser videre til at befolkningen reiser og flytter mer enn tidligere. Personer som er definert som "ung ufør" har en klar og definert sykdom. Flere av disse vil kunne få en bedre livssituasjon dersom de for eksempel bosetter seg i varmere strøk eller der det finnes spesielt gunstige behandlingstilbud. Dette vil på noe lengre sikt kunne gi den unge uføre mindre behov for helse- og omsorgstjenester. I andre tilfeller kan familietilknytning gjøre det naturlig for den enkelte å flytte til utlandet.
Etter disse medlemmers mening bør man etterstrebe at også mennesker som i ung alder er blitt arbeidsuføre, skal ha reell mulighet til fritt valg av bosted. Å tillate eksport av tilleggspensjon vil etter disse medlemmers mening innebære at personer i denne gruppen gis en mer likeverdig mulighet til livsutfoldelse enn tilfellet er i dag.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem forslag til lovendring som innebærer at personer som anses som unge uføre, kan beholde tilleggspensjonen ved flytting til utlandet."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem forslag til lovendring som innebærer at personer som anses som unge uføre, kan beholde tilleggspensjonen ved flytting til utlandet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Dokument nr. 8:1 (2006-2007) - om representantforslag fra stortingsrepresentantene Dagfinn Høybråten og Kjell Ingolf Ropstad om at personer som anses som unge uføre, kan beholde tilleggspensjonen ved flytting til utlandet - vedlegges protokollen.
II
Dokument nr. 8:2 (2006-2007) - om representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos, Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om å fjerne begrensningen for unge uføre til å beholde tilleggspensjon under lengre opphold i utlandet - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev 11. oktober 2006 fra arbeids-
og sosialkomiteen med anmodning om en vurdering av forslagene i
Dok. nr. 8:1 (2006-2007) og Dok. nr. 8:2 (2006-2007).
Forslagene tar utgangspunkt i regelen om at
garantert tilleggspensjon til unge uføre ikke utbetales
til personer som oppholder seg i utlandet og ikke lenger er medlem
i folketrygden. Regelen ble innført med virkning fra 1.
januar 1993 etter forslag i Ot.prp. nr. 99 for 1991-92.
I proposisjonen ble det blant annet vist til
at den garanterte tilleggspensjonen til personer som er født uføre
eller som er blitt uføre i ung alder, var innført
på bakgrunn av norske forhold og med tanke på personer som
oppholder seg her hele sitt liv. En mente det derfor kunne reises
spørsmål om hensiktsmessigheten av at denne og
andre ytelser som ikke bygger på avgiftsinnbetaling, uten
videre utbetales i utlandet i lengre perioder, for eksempel når
stønadsmottakeren flytter til utlandet for godt, Man kan
få rett til denne pensjonen på grunnlag av kortere
opphold i Norge (ett år) selv om man var ufør
ved ankomsten.
Videre ble det fremhevet at sett i et internasjonalt perspektiv,
innebar våre regler om tilleggspensjon til unge uføre
at folketrygden ble påført store forpliktelser sammenliknet
med utenlandske ordninger, der tilsvarende pensjonsopptjening vanligvis
ikke forekommer. En større grad av gjensidighet i forhold
til andre lands forpliktelser kunne følgelig ikke oppnås
gjennom trygdeavtaler, men måtte etableres gjennom interne
regler.
På denne bakgrunn mente man at den
garanterte tilleggspensjonen til unge uføre burde forbeholdes
personer som oppholdt seg i Norge, og ikke utbetales etter flytting
til utlandet. Dette fordi ytelsen helt fra starten av var ment å skulle
være en ordning nært knyttet til Norge og norske
samfunnsforhold og gi uttrykk for et samfunnsansvar overfor dem
som har hatt liten eller ingen mulighet til å opptjene
rettigheter på vanlig måte. Denne direkte tillknytningen
til Norge og norsk samfunnsliv vil i stor grad opphøre
ved utflytting, også den enkeltes forpliktelser som knytter
seg til opphold her, blant annet plikten til å betale skatt
og trygdeavgift av inntekt,
I Innst O. nr. 9 for 1992-93 fikk forslaget
bred tilslutning i sosialkomiteen, med unntak av Senterpartiets
og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer. Flertallet la avgjørende
vekt på at den garanterte tilleggspensjonen ble innført
med sikte på Norge og norske forhold, og at den ble gitt
uten krav om opptjening i form av arbeidsinntekt
Til nærmere belysning av bakgrunnen
for eksportforbudet vedlegges kopi av de aktuelle avsnittene i proposisjonen
og innstillingen.
Jeg forstår forslagene slik at man ønsker
en lovendring som innebærer at eksportforbudet for garantert
tilleggspensjon til unge uføre oppheves, slik at denne ytelsen
fritt kan utbetales også til personer som er bosatt i utlandet
og ikke lenger er medlem i folketrygden. En slik endring vil i tilfelle
innebære at man går tilbake til ordningen som
gjaldt før 1. januar 1993, da det ikke var restriksjoner
i forhold til eksport av denne tilleggspensjonen.
Innledningsvis nevner jeg at innstrammingen
i 1993 ikke hindrer enhver utbetaling av denne tilleggspensjonen
i utlandet, da en rekke utenlandsopphold var, og fortsatt er, likestilt
med opphold i riket. Dette er tilfeller hvor vedkommende opprettholder
sitt fulle medlemskap i folketrygden som følge av reglene
om pliktig medlemskap eller fordi pensjonisten oppholder seg i Norge
i en så stor del av året at vedkommende er å anse som
bosatt her.
Bortfall av den garanterte tilleggspensjonen
medfører ikke uten videre bortfall av enhver pensjon fra Norge.
Ved flytting til EØS-land eller til andre land vi har trygdeavtale
med, vil det ved flytting bli gitt vanlig minstepensjon, og det
samme gjelder ved flytting til tredjeland når vedkommende
har 20 års botid etter fylte 16 år.
Tapet av den garanterte tilleggspensjonen betyr
imidlertid en klar nedgang i nominell ytelse, fra vel kr. 150 000
til om lag kr. 112 800, dvs. en reduksjon på om lag kr.
37 200. I denne sammenheng bør man likevel være oppmerksom
på at utflyttingen ofte skjer til land med til dels betydelig
lavere kostnadsnivå enn Norge. Flyttingen, og reduksjonen
i ytelse, innebærer derfor ikke uten videre en reell nedgang
i levestandard. Som nevnt i mitt svar på et skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Åse Gunhild Voie Duesund, har
jeg imidlertid forståelse for at den enkelte vil oppleve
reduksjonen i ytelse som urimelig og eventuelt også uforståelig.
Ved vurderingen av om den garanterte tilleggspensjonen
bør gis til personer som mister sin skatte- og trygdemessige
tilknytning til Norge som følge av flytting til utlandet,
bør man for det første ta i betraktning ytelsens
karakter. I motsetning til andre former for tilleggspensjon (tilleggspensjon
pga. arbeidsinntekt eller omsorgsarbeid), som forutsetter en eller
annen form for "gjenytelse" fra mottakeren, er garantert tilleggspensjon
til unge uføre en rent sosial ytelse knyttet til norske
forhold og norsk kostnadsnivå mv.
Dette synspunktet har fått gjennomslag
i internasjonal sammenheng. Den garanterte tilleggspensjonen er således
unntatt fra det ellers strenge eksportkravet etter EØS-avtalen
(ytelsen er inntatt i det såkalte vedlegg IIa som en ytelse
i grenselandet mellom trygd og sosialhjelp). Et eksportforbud er
videre innforhandlet i våre trygdeavtaler uten innsigelser
fra avtalelandene.
I omtalen av spørsmålet i
media er saken til dels framstilt som om eksportforbudet er et særnorsk
fenomen. Dette er misvisende, idet norsk rett generelt er liberal
mht. til utbetaling av pensjon i utlandet. Relatert spesielt til
den garanterte tilleggspensjonen, er en slik synsvinkel særlig
misvisende, idet man som tidligere nevnt vanligvis ikke finner slike
ytelser i utenlandske ordninger. Man skal ikke lengre enn til Sverige
for å se at tilsvarende særregler mangler helt.
Mangelen på slike regler i utenlandske ordninger er en
del av bakgrunnen for at man har fått gjennomslag for eksportforbudet
i EØS-avtalen og andre trygdeavtaler.
Etter min vurdering tilsier ytelsens karakter
- at det dreier seg om en rent sosial ytelse som faller utenfor opptjeningssystemet
ifolketrygden - klart nok at den bare
ytes i Norge. Til gjengjeld bør det generelle kravet om
medlemskap i folketrygden i de tre siste årene før uførheten
inntrådte ikke fullt ut gjøres gjeldende i disse sakene.
Det er behov for å se reglene om kvalifiseringsperiode
og eksportreglene under ett. Til sammen avgrenser de reglene folketrygdens
ansvar i forhold til utenlandske ordninger.
Tilgangen til den garanterte tilleggspensjonen
er enklere enn i normale uføretilfelle, idet ett års
medlemskap i trygden før pensjonskravet settes fram i utgangspunktet
er nok. Personer som kommer til Norge før de har fylt 21 år
vil alltid kunne tilstås denne ytelsen, og det samme gjelder
alle som blir uføre her før de fyller det vanlige
kravet om tre års medlemskap (forutsatt at uførheten
inntreffer før fylte 26 år). Ytelsen kan dermed
gis i tilfelle med beskjeden tilknytning til Norge.
En opphevelse av eksportforbudet ville innebære
at en person med eksempelvis halvannet års opphold i Norge
ville kunne få med seg tilnærmet full ytelse ved flytting
tilbake til utlandet. Det gjelder ingen restriksjoner for eksport
av tilleggspensjon med tilsvarende grunnpensjon som har tilleggspensjon
opptjent etter ordinære regler. Slike resultater ville
etter min vurdering føre til at den garanterte tilleggspensjonen
til unge uføre ville fremstå som en urimelig gunstig ordning. På grunn
av likebehandlingskrav og regler om likestilling av trygdeperioder
i avtaleland etter internasjonale trygdeavtaler og konvensjoner,
er det små muligheter for å skille mellom tilfellene
ut fra kriterier som botid i Norge og lignende. Eventuelle løsninger
på de omhandlede problemene må skje i form av
generelle løsninger, gjeldende for alle.
Dersom eksportforbudet oppheves, kan det synes behov
for tilpasninger i reglene om kvalifiseringsperioder, slik at den
garanterte tilleggspensjonen blir mindre tilgjengelig for personer
som kommer til Norge fra utlandet. Dette vil øke presset
på sosialkontorene og øke antallet personer som
blir varige mottakere av sosialhjelp, Personer som er blitt uføre
før fylte 26 år ville dermed bli henvist til sosialkontoret
i en periode på ca. 40 år. Dette er lite ønskelig
i forhold til kommunene, som opplever at ansvaret for uføre
primært er et ansvar for folketrygden. Innstramminger i
mulighetene for yngre personer til å få norsk
uførepensjon, ville derfor være en løsning
med betydelige ulemper.
Jeg oppfatter ordningen med garantert tilleggspensjon
slik at den primært tar sikte på å sikre
en nøktern levestandard for unge uføre som oppholder
seg i Norge. Formålet er ikke å legge forholdene
til rette for å flytte utenlands, uansett hvor aktverdige
grunner dette måtte ha. De beste grunner synes å tale
for at unge uføre som emigrerer, må leve med at
ytelsen da blir redusert til vanlig minstepensjon. Det er som nevnt misvisende å oppfatte
dette som en urimelig streng ordning, ikke minst dersom man vurderer
spørsmålet i internasjonalt perspektiv.
I mitt svar på skriftlig spørsmål
fra representanten Voie Duesund (spørsmål nr 1232)
konkluderte jeg med at gjeldende ordning, alle forhold tatt i betraktning, synes å gi
de mest balanserte resultatene. Ovenfor har jeg forsøkt å utdype
grunnlaget for denne konklusjonen.
Som nevnt kan jeg forstå at det oppleves
som urimelig å miste en ytelse man har hatt ved flytting
fra Norge, og på denne bakgrunn har jeg allerede bedt Arbeids-
og velferdsdirektoratet om en oversikt over hvor mange tilfeller
dette kan gjelde, samt en nærmere redegjørelse for
i hvilken grad etaten generelt har registrert dette som et omfattende
problem.
Det er foreløpig ikke foretatt noen
nærmere vurderinger av de økonomiske konsekvensene
av en eventuell lovendring som innebærer at unge uføre
får beholde den garanterte tilleggspensjonen ved flytting
til utlandet
Jeg vil komme tilbake til spørsmålet
om eventuelle økonomiske konsekvenser så snart
Arbeids- og velferdsdirektoratets svar foreligger.
Norske pensjonsytelser kan generelt utbetales
i utlandet. I stor utstrekning gjelder dette også ytelser som
utelukkende bygger på ren botid. Reglene er tilpasset dagens
virkelighet med en økende internasjonalisering og et stadig
mer utbygd internasjonalt system for trygdekoordinering, blant annet
med sikte på å unngå urimelige belastninger
for Norge sett i forhold til andre land. Endringer i deler av dette
regelverket kan derfor ikke vurderes isolert, men må vurderes
under ett og under hensyn til de internasjonale reglene.
Garantert tilleggspensjon til personer som er
født uføre eller som er blitt uføre i
ung alder, er innført på bakgrunn av norske forhold
og med tanke på personer som oppholder seg her hele sitt
liv. Det kan derimot reises spørsmål om hensiktsmessigheten
av at denne og andre ytelser som ikke bygger på avgiftsinnbetaling, uten
videre utbetales i utlandet i lengre perioder, f.eks når
stønadsmottakeren flytter til utlandet for godt. Det må videre
tas i betraktning at man kan få rett til denne pensjonen
også på grunnlag av kortere opphold i Norge. Et
eksempel kan belyse dette forholdet:
En familie med en "født ufør"
flytter til Norge i forbindelse med familieforsørgerens
arbeid. Den uføre er 25 år ved ankomsten til Norge,
og oppholdet her blir av 4 års varighet. Det gis ingen
utenlandsk ytelse. Norsk uførepensjon kan her tilstås
etter ett år i Norge, jfr folketrygdloven §8-1
nr 3 bokstav b. Det tilstås i dette tilfellet 33/40
av full pensjon, som tilsvarer kr 71.850 pr år (G = kr
36.500). Denne pensjonen utbetales også etter flytting
til utlandet og ut vedkommendes liv. Til sammenligning utgjør
full minstepensjon for enslig kr 58.583 pr år, og utbetales
utenlands bare dersom vedkommende har 20 års botid i yrkesaktiv
alder.
Sett i et internasjonalt perspektiv, innebærer
nåværende regler om tilleggspensjon til unge uføre
at folketrygden påføres store forpliktelser sammenliknet
med utenlandske ordninger, der tilsvarende pensjonsopptening vanligvis
ikke forekommer. Dette innebærer igjen at en større
grad av gjensidighet ikke kan oppnås gjennom trygdeavtaler,
men må etableres gjennom interne regler.
Sosialdepartementet finner det i den forbindelse
lite aktuelt å foreslå innstramminger i adgangen
til å få tilleggspensjon for unge uføre
under opphold i Norge. Dette gjelder også i "innflyttertilfellene",
der det i stor utstrekning bare blir aktuelt med større
eller mindre delpensjoner fastsatt etter de generelle reglene om avkorting
på grunn av utenlandsopphold i yrkesaktiv alder (jfr eksemplet
ovenfor).
Departementet har derimot kommet til at tilleggspensjon
til unge uføre ikke bør gisetter flytting. Som nevnt er ordningen
nært knyttet til Norge og norske samfunnsforhold og gir
uttrykk for et samfunnsansvar overfor dem som har hatt liten eller
ingen mulighet til å opptjene rettigheter på vanlig
måte. Ved utflytting forsvinner den direkte tilknytningen
til Norge og norsk samfunnsliv, og de forpliktelser overfor samfunnet som
knytter seg til opphold her, opphører. Blant annet gjelder
dette plikten til å betale skatt og trygdeavgift av inntekt.
For ordens skyld bemerkes at forslaget ikke
vil hindre enhver utbetaling av denne tilleggspensjonen i utlandet.
En rekke utenlandsopphold er likestilt med opphold i riket. Dette
er tilfelle hvor vedkommende opprettholder sitt fulle medlemskap
i folketrygden, enten som direkte følge av bestemmelsene
i folketrygdloven §1-2 eller etter søknad om frivillig
medlemskap etter loven §1-4. En annen viktig gruppe hvor ytelser
fortsatt vil bli gitt, er tilfellene hvor pensjonisten oppholder
seg i Norge i en så stor del av året at vedkommende
er å anse som bosatt.
Heller ikke i utflyttingstilfellene vil forslaget
medføre en absolutt hindring for at det gis ytelser fra
folketrygden. Tilleggspensjon som bygger på pensjonsgivende
inntekt vil fortsatt bli gitt. Videre kan det utbetales grunnpensjon
og særtillegg dersom de generelle vilkårene for
dette er oppfylt. Det kreves da etter loven minst 20 års
botid i riket i yrkesaktiv alder. Dette vilkåret kan være
lempet i trygdeavtaler med andre land (inkludert EØS-avtalen).
Sosialdepartementet foreslår etter
dette at tilleggspensjon til unge uføre bare skal utbetales
til personer som oppholder seg i riket eller som opprettholder sitt fulle
medlemskap i folketrygden under utenlandsopphold. Ytelsene til personer
som ikke er medlemmer av folketrygden under utenlandsopphold vurderes
helt ut etter de vanlige opptjeningsregler og reglene for utbetaling
av ytelser utenlands.
Dette foreslås gjennomført
ved at det i folketrygdloven §§7-3 nr 3 og 8-4
nr 3 tredje ledd tilføyes bestemmelse om at de særlige
ytelsene til unge uføre bare gis under opphold i riket
eller dermed likestilte perioder i utlandet. Det vises til lovutkastet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen,
Brenden, Engseth, Kalstø, Stoltenberg og Torsvik, medlemmene
fra Høyre, Benkow, Brunæs, Knutzen og Widvey,
medlemmene fira Fremskrittspartiet, Alvheim og Ytterhorn og medlemmet
fra Kristelig Folkeparti, Røyseland, har merket seg at
endringen som foreslås i folketrygdloven vil bedre tilpasningen
i en tid med økt internasjonalisering og økte
internasjonale forpliktelser. Flertallet viser til Innst. O. nr.
76 (1988-1989) (Ot.prp.65 (1988-1989)) og de respektive partiers
merknader til denne. De endringer i lov om folketrygd som ble gjort
den gang hadde bl.a. til hensikt å gjøre regelverket
mer tilgjengelig, unngå utstrakt skjønnsbehandling
og hindre dobbelpensjonering.
Flertallet vil peke på at EØS-avtalens
regelverk om trygderettigheter innebærer en utvidelse og
forenkling av arbeidet på dette felt. Pensjonsansvaret
samordnes med samtlige av landene i EØS-området
og flertallet har merket seg at dette felles regelverk gir lite
rom for tilpasninger på bilateral basis.
Flertallet vil understreke at endringene fører
til betydelige administrative fordeler og forenklet saksbehandling.
Flertallet har også merket seg at departementet har anslått
besparelsen på sikt å ligge mellom 100 og 300
mill. kroner.
Flertallet har merket seg at et av målene
med endringene som foreslås er å hindre dobbelpensjonering. Flertallet
slutter seg til de forslag til endringer departementet foreslår,
med unntak av medlemmet fra Kristelig Folkeparti som går
mot de endringer som gjelder pensjonspoeng for omsorgsarbeid, og
viser til merknader om dette.
Flertallet har ellers merket seg de endringer
som foreslås for beregning av tilleggspensjon med overkompensasjon.
Flertallet vil be departementet sørge for at trygdeetaten
orienterer de personer som heretter i motsetning til tidligere vil
oppfylle betingelsene for overkompensasjon om den mulighet de har
til å få omregnet sine pensjoner.
Komiteens medlemmer fira Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, Sortåsløkken, Viken og Widnes,
har merket seg at Regjeringen på bakgrunn av EØS-avtalen
framlegger endring i lov om folketrygd slik at rettigheter for familiemedlemmer
bosatt i utlandet blir svekket.
Disse medlemmer viser til at det har vært
bred politisk enighet om at folketrygden skulle være vårt
sosiale sikkerhetssystem og at den skulle omfatte alle. EØS-avtalens
bestemmelse om fri flyt av arbeidskraft og lettere adgang til etablering,
fører til at deler av folketrygdens rettigheter må vurderes
på nytt.
Disse medlemmer viser til at i tillegg til de
ordinære opptjeningsreglene har folketrygden betydelig
innslag av pensjonsrettigheter uten opptjening etter vanlige regler.
Dette gjelder ordninger for garantert tilleggspensjon til personer
som er blitt uføre før fylte 24 år, og den
nye ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid.
Disse medlemmer går imot at pensjonsrettigheter knyttet
til folketrygden skal bortfalle som følge av EØS-avtalen.
Disse medlemmer er redd for at tilpasningen
til EØS sitt regelverk skal føre til et svekket
trygdesystem, og at det blir sosial støtte som må utfylle
de oppgavene lov om folketrygd tidligere har ivaretatt.
Disse medlemmer vil også peke på at
rettighetene blir ytterligere svekket ved at det ikke blir plikt
for administrasjonen til å følge opp den enkeltes
rettigheter, slik at det er fare for at mange ikke får
de ytelsene de har krav på. Dette vil i første
rekke gå utover de svakeste.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer
gå imot de forslag til endringer i lov om folketrygd som
er fremmet i Ot.prp.nr.99 (1991-1992).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti har
merket seg de endringer som foreslås når det gjelder
pensjonspoeng for omsorgsarbeid.
Dette medlem finner det rimelig at bare personer
som er pensjonstrygdet i Norge har rett til å opparbeide
pensjonspoeng for omsorg for små barn. Dette betyr at ektefeller
av utlendinger som arbeider i Norge og som selv bor i utlandet med
små barn ikke vil ha rett på pensjonspoeng for
omsorgsarbeid. Nordmenn som oppholder seg i utlandet vil bare bli
berørt av dette når de ikke har fullt medlemskap
i folketrygden under utenlandsoppholdet.
Dette medlem slutter seg også til at
når det gjelder pensjonspoeng for pleie av eldre og funksjonshemmede
skal det i tillegg stilles krav om at den pleietrengende er pensjonstrygdet
eller får pensjon fra folketrygden.
Dette medlem viser ellers til de endringer som
foreslås når det gjelder betydningen av pensjonspoeng
for omsorgsarbeid i forhold til uførepensjon når
uførhet inntreffer i omsorgsperioden. Forslagene innebærer
at en person som ikke har tjent opp pensjonspoeng før omsorgsperioden
starter, ved beregning av uførepensjon bare får
medregnet fremtidige pensjonspoeng fram til yngste barn fyller 7 år.
Dette medlem vil understreke betydningen av
det ulønnede omsorgsarbeid som utføres i hjemmet.
Innføring av pensjonspoeng for slikt omsorgsarbeid innebar en
oppgradering av dette arbeidet.
Dette medlem vil peke på at det er
stor sannsynlighet for at de fleste som blir uføre under
en omsorgsperiode, ville blitt yrkesaktive når omsorgsperioden
var slutt. Dette gjelder enten vedkommende var yrkesaktiv forut for
omsorgsperioden eller ikke. Dette medlem mener derfor disse må få beregnet
uførepensjonen på grunnlag av opptjening av 3
pensjonspoeng fram til pensjonsalder. På denne bakgrunn
går dette medlem imot lovendringen på dette området,
og vil stemme mot innstillingens §8-4 nr. 3 nytt siste
ledd og §84 nr. 4 nytt siste ledd.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 28. november 2006
Karin Andersen
leder |
Eva Kristin Hansen
ordfører |