Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Høyre, Inge Lønning og
Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre,
Gunvald Ludvigsen, viser til forslagsstillernes vurderinger
av at kommunale prioriteringer og vurderinger ikke gir godt nok
grunnlag for innfrielse av lovfestede rettigheter innenfor eldreomsorgen.
Flertallet vil vise til behandling
av Innst. S.nr.163 (2002-2003). Her la en samlet komité vekt
på at en nødvendig forutsetning for at arbeidet
med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skal ha
den ønskede effekt, er at norske kommuner blir økonomisk
i stand til å ta de kostnadene som følger med.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at kommunene etter regjeringsskiftet høsten 2005 har fått
betydelig bedre økonomi. I løpet av 2006 og 2007
vil de samlet ha fått 18 mrd. kroner mer å rutte
med. Undersøkelser viser at kommunene bruker den styrka økonomien
til økte og bedre tjenester innenfor eldreomsorgen. Kommunenes
Sentralforbund (KS) har nylig lagt fram en undersøkelse
som viser at 81 prosent av de undersøkte kommunene i 2007
vil øke antall årsverk innenfor pleie og omsorg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, peker på at forslagsstillernes
forslag pkt. 1 og 2 dreier seg om innføring av en helt
ny velferdsmodell basert på prinsippet om at pengene skal følge
brukerne i eldreomsorgen. Staten må bygge opp et omfattende
byråkrati som skal fastsette størrelsen på ytelsene
og utbetale dem. Når det gjelder forslagets pkt. 3 og 4,
dreier det seg om kvalitet og kvantitet i eldreomsorgen, som vil
bli grundig behandlet i St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter
og mening.
Flertallet viser til at Stortinget
i anmodningsvedtak nr. 4 (2003-2004) har bedt Regjeringen utrede
fordeler og ulemper ved at utgifter til eldreomsorgen finansieres
av folketrygden, som et system der pengene følger bruker,
og der brukeren selv velger leverandør av godkjente omsorgstjenester.
Flertallet har merket seg Regjeringens
vurderinger i St.meld. nr. 25 (2005-2006). Det framgår
der at det er vanskelig å sette en fast pris på behovet
for ulike typer medisinsk behandling, stell og sosial kontakt. Slike
behov er individuelle og varierer over tid. Sentraliserte stykkprissystem
skaper urettferdighet fordi de vanskelig kan fange opp at eldre
med samme diagnose kan fungere svært ulikt. Et system hvor
pengene følger bruker vil derfor kreve et omfattende klassifiseringssystem,
og et saksbehandlingssystem der man løpende må justere
tilskuddsbeløpet ut fra endringer i den enkelte tjenestemottakers
behov. Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering
om at dette vil føre til økt byråkrati
og raskt kan bli et diagnostiserings- og sosialrapportsamfunn vi
ikke ønsker.
Flertallet peker også på at
tilbud og etterspørsel etter tjenester i et system hvor
pengene følger bruker, vil være avhengig av et
godt fungerende marked hvor brukerne kjøper tjenester.
Dette kan man kanskje få til å fungere i de store
byene, men i distriktene vil konkurransen være liten. Resultatet
blir at de eldre i distriktene må "ta til takke med det
de får" og kanskje må reise over store avstander
for å få et tilbud. Det er fare for at lokale "monopolister"
kan presse opp stykkprisen i visshet om at ingen vil etablere konkurrerende
tilbud i området.
Flertallet mener at sannsynligheten
er stor for at vi vil få noen grupper eldre med sammensatte
og varierende behov som vil være "ulønnsomme".
De vil belaste institusjonenes økonomi mer enn andre. Når institusjonene
skal være kommersielle og konkurrere seg imellom om beboere,
kan disse gruppene risikere å enten få for dårlig
kvalitet på tjenestene eller ikke få et tilbud.
Ofte vil det være disse som har de største behovene.
Ifølge en undersøkelse Nasjonalt kompetansesenter
for aldersdemens la fram i 2006, har 75-80 prosent av sykehjemspasientene
en demenslidelse med ulik grad av funksjonssvikt, som oftest i kombinasjon med
en rekke andre diagnoser. De har også ofte ulike personlige
og sosiale ressurser å møte en situasjon med funksjonstap
og sykdom med. Et diagnosebasert finansieringssystem for mennesker
med et svært sammensatt sykdomsbilde der demens, atferdsforstyrrelser
og psykiatriske symptomer er sentrale element, blir både lite
treffsikkert og forvaltningsmessig svært krevende å gjennomføre
uten at det oppstår store ulikheter.
Flertallet vil framheve at det
er store forskjeller når det gjelder brukernes evne og
vilje til å velge. En omsorgstjeneste basert på egne
valg kan lett gå ut over de mest sårbare brukerne,
de som er sterkest svekket helsemessig og som ikke har pårørende
i nærheten som kan følge opp.
Flertallet er redd for at en
modell hvor pengene følger brukerne, vil føre
til at tilbudene i større grad baseres på minimumsstandarder
for å bremse utgiftsøkningen. Dette vil skape
et press for privat kjøp av ekstra tjenester utover minimumsstandarden.
Gjennom denne mekanismen vil modellen kunne føre til større ulikheter
i tjenestetilbudet til fordel for dem med best personlig økonomi.
Flertallet vil videre understreke
at den foreslåtte modellen innebærer at ansvaret
for å finansiere og vurdere den enkelte brukers behov for
omsorgstjenester i sin helhet overføres fra kommunene til
staten. Flertallet ser det som en klar fordel med
kommunalt ansvar for finansiering og tildeling av tjenester, slik
at de løpende kan tilpasses den enkeltes behov. Muligheten
for svingninger mellom reelle kostnader og satsen som refunderes,
og stor avstand til dem som beslutter, kan bidra til at brukerne
vil føle utrygghet i spørsmålet om de
får tilstrekkelige tjenester.
Flertallet mener at et sentralisert
system hvor pengene følger bruker, finansiert av staten,
vil svekke lokaldemokratiet betydelig og gi mye større
avstand mellom dem som tar beslutninger, og dem som beslutningene
gjelder for. Hvis de kommersielle aktørene vil oppfatte
det som kostnadsbesparende, kan dette føre til en sentralisering
med større og færre sykehjem.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, vil også peke på at automatisk
tildeling av midler når bruker oppfyller visse krav, lett
blir utgiftsdrivende for det offentlige, ikke minst fordi kommersielle
interesser vil ha motiv for å presse opp omsetning og stykkpris.
Dersom kommuner og private tjenesteleverandører skal stå for
driften og sende regningen til staten, er det grunn til å anta at
utgiftene vil øke betydelig i forhold til i dag der virksomheten
i stor grad styres ut fra økonomiske rammer.
Dette flertallet viser til at
verdien av frivillig familieomsorg kan beregnes til om lag 100 000 årsverk.
Dersom disse omsorgsmottakerne vil kreve penger fra staten i forhold
til sin innsats, vil dette alene ha en årlig kostnad på 40
mrd. kroner med forslagsstillernes forslag.
Etter dette flertallets vurderinger
er det fare for at et system hvor pengene følger bruker,
finansiert av staten, vil forutsette en modell der beslutningene
fjernes fra politikken og flyttes til jussen. Økt grad
av rettighetslovgivning vil gjøre at de ressurssterke kan
føre kostnadskrevende rettssaker for å sikre sine
rettigheter, mens de svakeste ikke makter slike prosesser.
Etter dette flertallets oppfatning
ligger det innebygd i forslaget at eldreomsorgen skilles ut og behandles
særskilt. For å forhindre aldersdiskriminering
ser flertallet det som en fordel for eldreomsorgen
at den i størst mulig grad er organisert som en del av
den øvrige helse- og sosialtjenesten, slik at eldre har samme
rett til tjenestetilbud og behandles på samme måte
som alle andre innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil framheve at det er bred enighet
om at lavest mulig forvaltningsmessig omsorgsnivå og ansvar
for finansiering gir den mest effektive og målrettede bruk
av midlene. Lokalt ansvar gir også de beste forutsetninger
for samspill med det sivile samfunn og frivillige organisasjoner.
Forslaget innebærer at ansvaret for å finansiere
og utmåle tjenestene legges til staten og følger
brukeren, mens ansvaret for at det finnes tilstrekkelig tjenestetilbud
skal ligge i kommunene. Det kan bli svært vanskelig for
kommunene å ha et slikt ansvar for totaltilbudet uten å sitte
med de økonomiske virkemidlene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig
med Regjeringen i dens ønske om at omsorgstjenestene også i
framtida skal være forankret i kommunene med stor nærhet
til brukerne og med god mulighet og rom for å utforme tjenestetilbudet
ut fra lokale forhold. En slik finansieringsordning vil også stimulere
til forebyggende tiltak, gi insentiver til å styrke det
tette samspillet med familie og pårørende, og
se tjenestetilbudet i nær sammenheng med utviklingen av
et levende lokalsamfunn.
Dette flertallet foreslår
på denne bakgrunn at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik,
viser til forslagene i Dokument nr. 8:34 (2005-2006) der det bl.a.
går frem at det fremdeles skal være et kommunalt ansvar å sørge
for omsorgstjenester og tilbud til eldre, syke og omsorgstrengende
personer i Norge.
Disse medlemmer mener imidlertid
at så lenge kommunenes økonomiske situasjon og
politiske prioriteringer skal være avgjørende
for om omsorgen dekker de faktiske behov og gir brukerne de valgmuligheter
og tjenester som er riktige i forhold til behovet, vil tilstanden
i eldreomsorgen ikke bli bedret noe. Etter disse medlemmers mening
går dette tydelig frem av den historiske utvikling. Mer
penger til kommunene har heller ikke ført til noen særlig
bedring i eldreomsorgen de siste 18 årene, siden stortingsrepresentant
John I. Alvheim la frem sitt forslag om å øke
bevilgningene til eldreomsorgen med 1 mrd. kroner, slik disse
medlemmer ser det. Det at kommunene i 2006 skal ha fått 18
mrd. kroner mer å rutte med, har, så vidt disse medlemmer har
kunnet registrere, foreløpig ikke ført til noen
vesentlig bedring av eldreomsorgen. Disse medlemmer vil
derfor overføre ansvaret for finansieringen av eldreomsorgen
til staten i likhet med finansieringsansvaret for spesialisthelsetjenesten
og andre ytelser gjennom folketrygden.
Disse medlemmer vil vise til
at innsatsbasert finansiering i helseforetakene gjennom bruk av
stykkpris og DRG har ført til bedre tjenester for brukerne, mindre
ventetid og kortere køer. Disse medlemmer mener
derfor at det er praktisk mulig å innføre et klassifiseringssystem
i likhet med DRG, for eksempel RUG (resource utilization groups),
i finansieringen av eldreomsorgen. Disse medlemmer mener
at et slikt system vil gi brukerne de best tilpassede tjenestetilbudene
og muligheten for å foreta egne valg, enten alene, i samarbeid
med pårørende eller ved hjelp av legen. Den enkelte
brukers behov kan best fastslås av kvalifisert helsepersonell,
for eksempel brukers primærlege.
Utgiftene skal dekkes av staten, gjennom folketrygden,
i form av på forhånd utarbeidede satser, i likhet med
DRG-systemet, som skal gå direkte til den tjenesteyter
eller institusjon som har utført tjenestene. Disse
medlemmer anser at kommunene, eller andre tilbydere, gjennom
god kjennskap til betalingssystemet og basert på kommunenes
struktur vil kunne beregne utgifter og inntekter i forbindelse med
det nødvendige tjenestetilbudet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn forslagene i Dokument nr. 8:34 (2005-2006):
1. Stortinget ber Regjeringen
legge frem en plan for omlegging av norsk eldreomsorg, slik at staten
får ansvaret for at pengene følger brukeren og
dekker utgiftene til omsorgen.
2. Stortinget ber Regjeringen sette i gang
utredning av RUG-systemet med tanke på innføring.
3. Stortinget ber Regjeringen raskt sørge
for at det etableres en entydig og klar definisjon på hva
som skal til for at et tilbud kan regnes som heldøgns pleie-
og omsorgstilbud.
4. Stortinget ber Regjeringen legge frem
en melding for Stortinget om hvordan målet om at det skal være
et tilbud tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg for
25 prosent av befolkningen over 80 år i tiden frem til
2030, kan nås."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at utformingen av
det offentlige tjenestetilbudet må finne sted nærmest
mulig brukeren, slik at den som trenger tjenestene, får
et best mulig tilbud. Folkevalgte i kommunene har god kjennskap
til lokale forhold og brukernes behov. Disse medlemmer mener
derfor at lokalt folkevalgte må foreta den konkrete utformingen
av helse- og omsorgstilbudet. De demokratiske spillereglene
innebærer at disse kan stilles til ansvar for økonomiske
prioriteringer og tjenestetilbud gjennom valg. Videre mener disse
medlemmer at det ikke kan foretas et skille i organiseringen
av pleie- og omsorgstjenesten basert på brukerens alder.
Disse medlemmer påpeker
at Samarbeidsregjeringen investerte for fremtiden. Kommunene fikk
i 2005 nesten 15 mrd. kroner i økte inntekter. Av dette var
6,6 mrd. kroner økte skatteinntekter. Disse medlemmer viser
til at økte skatteinntekter som følge av bedre
rammebetingelser for næringslivet er svært viktig
for kommunene, og ga større inntekter til kommunene i 2006
enn de statlige overføringene. Videre viser disse
medlemmer til at det er bred politisk enighet om behovet
for fortsatt opptrapping av overføringene til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
imidlertid positive til å vurdere ordninger med innsatsstyrt finansiering
innenfor rammen av det kommunale ansvaret for pleie- og omsorgstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre legger til grunn at helse- og omsorgstjenestene
må utformes i tråd med den enkeltes individuelle behov.
Det kan derfor ikke utformes statlige definisjoner av hva som er
et forsvarlig heldøgns omsorgstilbud for alle. Kommunene
må avgjøre behov for utbygging av ulike tjenestetilbud
i lys av sin kunnskap om lokale forhold og brukernes behov.