Regjeringens hovedmål med meldingen
er å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke
inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som
har problemer med å få innpass i arbeidslivet
eller er i ferd med å falle ut av det. Forslagene utgjør
sammen med endringen i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen,
en omfattende reform av politikken på arbeids- og velferdsområdet.
Gjennom de endringer i enkelttiltak og enkeltordninger som foreslås,
snus tilnærmingen til den enkelte bruker fra hans eller
hennes begrensninger til muligheter. Hovedgrepene i meldingen er:
– Velferdskontrakter
brukes som gjennomgående og systematisk prinsipp for å konkretisere
gjensidige forventninger, krav og forpliktelser mellom forvaltning
og bruker.
– Mer arbeidsrettede tiltak og
tjenester for å senke tersklene inn i arbeid og heve tersklene
ut av arbeidslivet, herunder tilpassede tiltak for personer med
nedsatt funksjonsevne og innvandrere.
– Mer fleksibel og bedre samordnet
bruk av virkemidler, slik at virkemidlene skal kunne benyttes ut fra
den enkeltes behov for å komme i arbeid.
– En ny tidsbegrenset inntektssikring
i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen skal
bidra til å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning
til aktive tiltak og oppfølging.
– Ett nytt kvalifiseringsprogram
med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer
med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og med ingen eller svært
begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden.
Gjennom bruken av begrepet velferdskontrakt
understrekes det at det skal være en sammenheng mellom rettigheter
og plikter, og at det før forvaltningen treffer vedtak
skal foregå en prosess som kan sammenlignes med en kontraktsinngåelse.
Balanseringen av rettigheter og plikter vil også bidra
til økt verdighet og større grad av myndiggjøring.
Den enkelte skal i sitt møte med arbeids-
og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell
oppfølging. Rettssikkerhet og likebehandling tillegges
stor vekt. Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet
mellom ulike deler av forvaltningen og hensynet til at den enkeltes
rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger
mv. blir av stor betydning i det videre arbeidet.
Den enkelte som på grunn av helsemessige
eller andre årsaker står uten ordinær
arbeidsinntekt skal ha en sikker, trygg og forutsigbar inntektssikring
fra det offentlige. Regjeringen bygger videre på, og kommer med
forslag til, å utvide systemet for inntektssikringsordninger.
Denne meldingen omfatter de midlertidige ytelsene, som
i tillegg til å gi mottakerne økonomisk trygghet, skal
legge til rette for å få folk inn i aktive, arbeidsrettede
løp. Dette i motsetning til de varige ytelsene som gis
til de som ikke er, eller forventes å bli i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid.
En spesiell utfordring er knyttet til de som
ikke har opptjent rettigheter i folketrygden og som har økonomisk
sosialhjelp som hovedinntektskilde. Regjeringen foreslår
at det utformes et eget kommunalt kvalifiseringsprogram med tilhørende
kvalifiseringsstønad for personer som i dag har ingen,
eller svært begrensede rettigheter til statlig inntektssikring.
De mange ulike ytelsene, og koblingen mellom
ytelser og hvilke tiltak og tjenester som er tilgjengelige, kan
svekke og forsinke arbeidet med å gjøre stønadsmottakerne
i stand til å forsørge seg selv. Erfaring tilsier
at det er en sammenheng mellom lengden på den passive stønadsperioden
og varig utestenging fra arbeidslivet.
Regjeringen foreslår at den midlertidige
inntektssikringen som gis gjennom folketrygden forenkles betydelig.
Dagens inndeling i rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad foreslås erstattet
av en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden. Regelverket
for ordningen vil i hovedsak følge dagens system for rehabiliteringspenger
og attføringspenger. Når tre ordninger nå erstattes
av èn, blir det viktig å sikre at de som kan jobbe
har et press på seg for å komme ut i jobb. Det
er derfor avgjørende at det i forvaltningen av den nye
ordningen etableres klare avklarings- og eventuelle stoppunkter
for den enkeltes tilgang til stønaden.
De nye NAV-kontorene gir helt nye muligheter
for tidlig å fange opp og følge opp den enkelte.
Arbeids- og velferdsforvaltningen har en rekke
virkemidler som har som mål å bidra til at den
enkelte skal komme inn i, eller tilbake til arbeidslivet. Dagens regelverk
sikrer imidlertid ikke brukerne lik tilgang til tjenester og tiltak.
Regjeringen foreslår derfor omfattende endringer som gjør
at etatens tiltak og tjenester skal kunne tildeles ut fra hvilke
behov den enkelte har, ikke hvilken inntektssikring vedkommende
har rett på. Brukerne vil bli delt inn i to grupper; de
som har behov og de som ikke har behov for bistand for å komme
i arbeid.
Målgruppen for de ulike arbeidsmarkedspolitiske
virkemidlene blir med dette utvidet, og tjenester som tidligere
har vært forbeholdt avgrensede målgrupper blir
nå gjort tilgjengelig for flere. Arbeids- og velferdsetaten
får blant annet mulighet til å anskaffe avklarings-
og oppfølgingstjenester ut fra den enkelte brukers behov,
noe som blant annet kommer langtidsarbeidssøkere, ungdom, grupper
av innvandrere og sosialhjelpsmottakere til gode.
Regjeringen foreslår at det settes
i gang forsøk med sikte på økt bruk av
lønnstilskudd, også på permanent basis.
Lønnstilskudd brukes i dag sjelden, og i svært begrenset
grad overfor personer med nedsatt arbeidsevne. Tilskuddet skal også kunne
gis for de som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet,
uten at det samtidig svekker arbeidsgivernes ansvar etter arbeidsmiljøloven.
Målet er å sikre at de som i dag vil kvalifisere for
varig uførepensjon skal kunne delta i arbeidsmarkedet ut
fra de forutsetninger de har.
Berørte departementer vil gå gjennom
ansvarsforhold og finansieringsordninger for å videreutvikle rehabiliteringsinstitusjonenes
tilbud til brukerne slik at flere kan delta i arbeidslivet. Denne
gjennomgangen vil ses i sammenheng med Arbeids- og velferdsetatens adgang
til å anskaffe avklarings- og oppfølgingstjenester
fra eksterne aktører.
Et felles trekk for mange av de som har falt
ut, eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet,
er at de har svak utdanningsbakgrunn og ofte svake grunnleggende ferdigheter
innen lesing, skriving og regning. Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til spørsmålet om gjennomføring
av videregående opplæring i stortingsmeldingen
om utdanning som verktøy for sosial utjamning.
Regjeringen foreslår at kompensasjonsnivåene
i folketrygdens inntektssikringsordninger generelt holdes på dagens
nivå, selv om en reduksjon isolert sett kunne gjøre
det mer lønnsomt å arbeide. I den konkrete oppfølgingen
med utforming av nødvendige lovendringer, vil det vurderes
nærmere om det er behov for tilpasninger i utformingen
av enkelte av tilleggsytelsene.
Regjeringen foreslår en opptrapping
av den forebyggende innsatsen rettet mot personer som er i jobb,
men som står i fare for å falle ut av arbeidslivet.
Regjeringen vil i samarbeid med arbeidslivets parter iverksette
prosjekter for å identifisere og videreutvikle gode tiltak
og virkemidler knyttet til forebyggende arbeidsmiljøarbeid.
Det er et mål å finne en mer hensiktsmessig fordeling
mellom virksomhetene og myndighetenes ansvar for forebygging og
tilrettelegging, i tillegg til at flere arbeidsgivere tar et mer
omfattende ansvar enn i dag, i tråd med det som er nedfelt
i arbeidsmiljøloven.
Arbeidsgiverne har beskjedne direkte økonomiske kostnader
ved at ansatte går ut i langvarig sykefravær da det
offentlige dekker alle kostnadene. Dette stiller spørsmål
ved balansen mellom det offentlige og de privates ansvar, og hvorvidt
den bidrar til de beste løsningene i dag. Det vises til
Regjeringens forslag i statsbudsjettet om at arbeidsgiverne skal
få et medfinansieringsansvar i sykepengeperioden, samt
til den pågående prosessen med partene i arbeidslivet.
Regjeringen har vurdert ulike endringer i organiseringen
av ordningen med varig tilrettelagt arbeid. Etter en samlet vurdering,
hvor hensynet til forankringen til resten av arbeidsmarkedstiltakene
har veid tyngst, foreslås det ikke endringer i de organisatoriske
rammene for tiltaket. Regjeringen tar imidlertid sikte på å sende
et forslag til mindre tilpasninger i regelverket for finansiering
på høring.
I meldingens kapittel 15 redegjøres
det også nærmere for konsekvenser av forslagene.
Her uttaler Regjeringen blant annet at gevinstene både
for den enkelte og for samfunnet vil avhenge av hvor mange flere
som kommer i arbeid. Selv beskjedne endringer vil gi store gevinster.
Det er vanskelig å anslå de samlede virkningene
av forslagene i meldingen. Det skyldes at det foreslås
endringer som omfatter en rekke virkemidler samtidig, og at konsekvensene
i form av resultater og måloppnåelse først
vil kunne komme noe fram i tid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
vil prioritere resultatoppfølging og analyser av tiltakene
som forslås.
Når det gjelder gjennomføring
av reformen vises det til at det er ønskelig at forslagene
som gjelder et nytt kvalifiseringsprogram iverksettes raskt. Det
tas sikte på å legge fram et lovforslag om dette
våren 2007, med sikte på iverksetting fra 1. oktober
2007. Forsøk med lønnstilskudd er i statsbudsjettet
for 2007 foreslått igangsatt fra 1. januar 2007.
Forslagene vil på mange områder kreve omfattende
endringer i gjeldende lovverk. Det tas sikte på at endringene
som gjelder folketrygden legges fram våren 2008, med mulighet
for iverksetting fra 1. januar 2009. Forslag til endringer
på tiltaks- og tjenesteområdet vil bli sendt på høring
i 2007, med sikte på iverksetting fra 1. januar
2008. Med denne tidsplanen vil endringene i den samlede virkemiddelbruken
implementeres når to tredeler av de nye kontorene til arbeids-
og velferdsforvaltningen er etablert lokalt. Dette betyr at de nye
systemene vil være etablert både lokalt og sentralt
når alle NAV-kontorene er på plass.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli,
fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra
Venstre, André N. Skjelstad, viser til Regjeringens utgangspunkt
for St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, som
er en målrettet politikk for at flere skal komme i arbeid,
og gir sin tilslutning til Regjeringens videreføring av
arbeidslinjen som et av de viktigste virkemidlene i bekjempelse
av fattigdom. Komiteen viser til at hovedtrekkene
i meldingen generelt er blitt positivt mottatt av dem som møtte
til høring i Stortinget.
Komiteen understreker at tiltakene
i denne meldingen må sees i sammenheng med forslag til
tiltak i en rekke andre dokumenter med samme formål. Det
vises til endringer i arbeidsmiljøloven, som skal forebygge helseplager
og hindre utstøting fra arbeidsmarkedet, gjennom understrekning
av arbeidsgivers plikt til å sørge for et forsvarlig
arbeidsmiljø, jf. Innst. O. nr. 18 (2005-2006), Innst.
O. nr. 6 (2006-2007) og Innst. O. nr. 17 (2006-2007). Vedtatte endringer
i sykelønnsordningen skal bidra til tidligere oppfølging
og raskere tilbakeføring til arbeidslivet, jf. Innst. O.
nr. 29 (2006-2007). Prinsippene for en ny arbeids- og velferdsforvaltning
(NAV-reformen) ble lagt gjennom Stortingets behandling av St.prp.
nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Gjennom lov
om arbeids- og velferdsforvaltningen er de formelle rammene for
en ny arbeids- og velferdsforvaltning etablert, jf. Innst. O. nr.
55 (2005-2006). Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle
de oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten
og minimum den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes
ansvar etter sosialtjenesteloven. Arbeids- og velferdsforvaltningen
skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer) slik at den
enkelte bruker har ett sted å forholde seg til. Regjeringen
har etablert en egen handlingsplan mot sosial dumping, jf. St.meld.
nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006. Regjeringen la
20. oktober 2006 fram to stortingsmeldinger om henholdsvis
seniorpolitikk og pensjonsreform, med formål at flere skal
stå i arbeid lenger. Sammen med statsbudsjettet for 2007
ble det lagt fram to handlingsplaner, en mot fattigdom og en for
inkludering av innvandrere, der virkemidlene først og fremst
sikter mot deltakelse i arbeidslivet.
Komiteen er enig i at bekjempelse
av fattigdom må føres med et sett av tiltak på flere
typer politikkområder, og omfatte mer enn arbeidslinjen.
Ulike virkemidler må tas i bruk, i form av tiltak, stønader
eller en kombinasjon av disse. Komiteen viser til
at denne meldingen retter seg spesielt mot personer i yrkesaktiv alder,
som enten er utstøtt eller utestengt fra arbeidslivet. Komiteen understreker
også nødvendigheten av å se tiltak i
denne meldingen i sammenheng med virkemidler som sorterer under
flere departementers ansvarsområder. Det vises spesielt
til de framlagte meldingene om utdanning som verktøy for
sosial utjevning (St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og ingen
sto igjen og hang), nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering
i helse- og sosialsektoren, nasjonal strategi for å utjevne
sosiale helseforskjeller (St.meld. nr. 20 (2006-2007)) og Nasjonal
helseplan, som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007.
Komiteen viser til at arbeid
til alle alltid har vært den viktigste byggesteinen i utviklingen
av det norske velferdssamfunnet. Målet om et arbeidsliv
med plass til alle, er et mål det etter komiteens mening
alltid vil være nødvendig å strekke seg
etter, men som av ulike årsaker vil være umulig å oppnå fullt
ut. Arbeidslinjen må derfor kombineres med universelle
stønadsordninger for dem som av ulike årsaker
ikke er eller kan bli i stand til å forsørge seg
gjennom inntekter av eget arbeid. Komiteen vil klart
og tydelig understreke at det i et velferdssamfunn ikke skal oppleves
stigmatiserende å falle utenfor det ordinære arbeidslivet.
Det innebærer at det sosiale stønadssystemet i
form av trygder og sosialhjelp fortsatt må være
universelt utformet, men samtidig fleksibelt nok til at det kan
tilpasses individuelle behov for å kombinere stønader
med ulike former for kvalifisering til yrkesdeltakelse. Samme krav til
fleksibilitet må gjelde dem som av ulike grunner ikke kan
yte hundre prosent, men som likevel har en restarbeidsevne som kan
komme både dem selv og samfunnet til gode, i form av sosial
inkludering, bedret personlig økonomi og økt verdiskaping. Komiteen understreker
at den som av ulike grunner ikke kan være yrkesaktiv, skal
ha den samme selvfølgelige retten til et verdig liv, gjennom
ytelser i de universelle ordningene, på et nivå som
det er mulig å leve av.
Komiteen viser til at forslagene
til samordning og individretting av stønader og tiltak
i denne meldingen, sammen med den organisatoriske reformen i arbeids- og
velferdsforvaltningen, er den største sosialpolitiske reformen
på flere tiår, både når det
gjelder antall berørte personer, og når det gjelder
størrelsen på de beløpene som forvaltes
i det nye systemet. Målet er at enda flere skal få del
i velferdsutviklingen i samfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
Regjeringen i at reformene skal ha som særlig siktemål å inkludere
ikke-vestlige innvandrere i arbeidslivet, med spesiell vekt på kvinner
og situasjonen for nye generasjoner. Det kan ikke tillates at det
i det norske samfunnet festner seg sosiale forskjeller som følger
etniske skillelinjer. Flertallet understreker at
det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til
at hovedformålet med meldingen er et samfunn som inkluderer
alle. Målet er å gi alle en rett og plikt til å bruke
sin arbeidsevne, uavhengig av kjønn, alder, funksjonsevne
og etniske opprinnelse.
Komiteen vil derfor understreke
viktigheten av at NAV retter et særlig fokus mot å inkludere
seniorer, mennesker med nedsatt funksjonsevne, psykiske lidelser,
rusavhengighet, ungdom, innvandrere og andre som av en eller annen
grunn sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Komiteen tar til orientering
brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, av 9. mars
2007, om utsatt frist for Uførepensjonsutvalget fra 15. mars
til 1. mai 2007. Komiteen viser til at utvalgets
utredning om uførepensjonering vil ha mange berøringspunkter
med de endringene som foreslås i inntektssikringssystemene
i denne meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser videre til at departementet allerede har startet arbeidet
med konkretiseringen av forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007). Utkast
til lovforslag om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
er sendt på høring 16. februar 2007. med
frist for merknader 30. mars 2007. I statsbudsjettet for
2007 er det satt av midler til oppstart av ordningen allerede i
inneværende år. Regjeringen tar videre sikte på å fremme
en odelstingsproposisjon for Stortinget høsten 2007 med
sikte på behandling i Stortinget våren 2008. Det
vil dermed bli god anledning for både departementet og
Stortinget til å se disse forslagene i sammenheng med forslagene
fra Uførepensjonsutvalget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er derfor enig i at en avventer utvalgets innstilling før
det foretas endringer i uførepensjoneringen, men vil allerede
nå understreke at endringer i uførepensjoneringen
også må ha som siktemål at det skal bli
lettere å kombinere arbeid og trygd, blant annet gjennom
forbedringer i avkortingsreglene, slik at kraftige terskelvirkninger
unngås.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine merknader i Innst. S.
nr. 138 (2006-2007) til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), der det
henvises til at vurdering av uføresøkeres medisinske
forhold vil skje i forbindelse med oppfølging av Uførepensjonsutvalgets
innstilling. Flertallet viser videre til at systematisk
vurdering av den enkeltes funksjons- og arbeidsevne generelt vil ligge
til grunn for Arbeids- og velferdsetatens arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at en omlegging av uføretrygden
og skattesystemet er en forutsetning dersom en skal lykkes med målet
om at flere uføretrygdede bruker sin restarbeidsevne. Svært
mange uføretrygdede opplever liten eller ingen økonomiske
gevinster ved å bruke sin restarbeidsevne. Noen opplever
sågar å tape økonomisk. Dette er utfordringer
som disse medlemmer imøteser en gjennomgang
av, når Uførepensjonsutvalget legger frem sin
anbefaling, og vil derfor avvente denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
utviklingen i antall uføretrygdede og peker spesielt på det
bekymringsfulle i at antallet unge mennesker på uføretrygd øker
sterkt. Disse medlemmer mener det er en fallitterklæring
for samfunnet å uføretrygde unge mennesker. Disse medlemmer viser
til at alle andre tiltak må være forsøkt
før uføretrygd skal vurderes. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), som tar opp mulige løsninger
i uføresystemet som skal gi den enkelte en bedre funksjonsvurdering,
og til sine merknader til forslaget til vedtak i Innst. S. nr. 138
(2006-2007). Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen
holder et høyt tempo i å gjennomføre
endringer i uføresystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at uførepensjonen burde vært
behandlet i sammenheng med denne stortingsmeldingen, men disse
medlemmer konstaterer at Uførepensjonsutvalgets
utredning på nytt er skjøvet ut i tid, til 1. mai
2007, slik at muligheten for å behandle denne i sammenheng
med St.meld. nr. 9 (2006-2007) ikke er til stede. Sammenhengen mellom
uførepensjon og de tre ytelsene, medisinsk rehabilitering,
attføring og midlertidig uførestønad,
som nå gjøres om til en felles ytelse, er klar
og burde vært behandlet under ett. Særlig er det
lite hensiktsmessig at den midlertidige uførestønaden
nå ikke kan vurderes i sammenheng med uførepensjonen før
den innlemmes i den nye, samlede ytelsen.
Disse medlemmer mener i utgangspunktet
at bare de som er 100 pst. uføre og ikke har noen mulighet for å kunne
vende tilbake til arbeidslivet, skal tilståes en varig
ytelse som ikke skal etterprøves. Alle som har en restarbeidsevne,
som bare er midlertidig ute av stand til å forsørge
seg selv ved egen arbeidsinnsats eller som kan tenkes å bli
rehabilitert/habilitert, må få muligheter
til å delta i arbeidslivet eller til behandling og opptrening
som kan bedre deres mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet.
Dette krever, slik disse medlemmer ser det, grundig
planlegging og oppfølging fra NAV-kontorene, og plikt og
vilje til egeninnsats fra brukeren.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 35 (1995-1996) og Innst. S. nr. 180 (1995-1996) Velferdsmeldingen
der komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre
og Fremskrittspartiet i en felles merknad viste til at antallet
uførepensjonister økte med 80 000 fra
1980 til 1991. Det samme flertallet sa videre i merknaden:
"Flertallet vil peke på at den sterke økningen
i antall uføretrygdede på 1980-tallet viste at
ordningen med uføretrygd og attføring ikke fungerte
etter forutsetningene, og at arbeidslivet i dag ikke er åpent
nok for alle."
Disse medlemmer vil understreke
at Norge i dag har ca. 325 000 uførepensjonister,
at økningen har vært betydelig i mange år
og at situasjonen siden St.meld. nr. 35 (1995-1996) ble lagt frem
i hvert fall ikke er blitt bedre.
Komiteen viser til
at velferdsstatens ulike ordninger for inntektssikring hittil har
hatt som et av de viktigste formålene, å dekke
opp for folks begrensninger i forhold til yrkesliv og egen forsørging. Komiteen viser
med tilfredshet til at det grunnleggende prinsippet for de nye reformene
nå er å snu fokus fra negative begrensninger til
positivt fokus på folks egne ressurser og muligheter for
personlig utvikling. Komiteen støtter dette
verdistandpunktet som uttrykk for et positivt menneskesyn, der den
enkelte skal ha rett til å finne sin identitet og plass
i samfunnet ved å få bidra til det fellesskapet
man er en del av.
Komiteen viser til at dette verdistandpunktet
er lagt til grunn i de foreslåtte endringene i velferdsordningene.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til økt bruk av arbeidsrettede kvalifiseringstiltak
i NAV. Etter komiteens oppfatning er det positivt.
En slik satsing bør imidlertid ikke skje uten gode rutiner
for kvalitetssikring av de enkelte tiltak. Det er nødvendig å utvikle gode
registreringsverktøy for å måle resultatene
av de enkelte kurs og for å sikre brukere plass på egnede ledige
tiltaksplasser. Slik kunnskap trengs både for å tilby
de mest relevante kurs for brukerne, men det er også nødvendig
for at myndighetene skal ha mulighet for god styring av den nye
arbeids- og velferdsetaten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til behovet for å videreutvikle
gode rutiner for oppfølging og resultatkontroll. Dette
blir et viktig redskap i departementets styring med og oppfølging
av den nye arbeids- og velferdsforvaltningens resultater. Et viktig
element i denne oppfølgingen vil bli å foreta kvalitetsvurderinger
i forhold til forvaltningens oppfyllelse av sine forpliktelser overfor
brukere i henhold til avtalte velferdskontrakter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at begrepet "velferdskontrakt" ikke bare skal omfatte
vilkår knyttet til brukeren, men i like stor grad omfatter
brukerens rettigheter og forvaltningens plikter overfor enkeltbrukere
som oppfyller vilkårene som er knyttet til mottak av tiltak
og stønader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser ikke på innføring
av velferdskontrakter som en helt ny ordning, men som et nytt begrep
for den mulighet forvaltningen i dag alt har til å knytte
vilkår til de tjenester, ytelser og tiltak som tilbys.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i "individuell plan" ligger de samme plikter og rettigheter
for begge parter. "Individuell plan" er etter disse medlemmers syn
et godt innarbeidet begrep som gir NAV-kontorene de nødvendige
virkemidler og motparten den nødvendig klagerett og rettssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine respektive
partiers merknader om velferdskontrakter og vil fremheve at "individuell
plan" er et bedre begrep hvor man også unngår
juridiske konsekvenser.
Komiteen viser til
at tiltak og tjenester skal arbeidsrettes i større grad
enn før. Det vil innebære større grad
av individretting av tjenestene og større vektlegging av
såkalt restarbeidsevne.
Komiteen støtter at
virkemidler som tidligere har vært forbeholdt mottakere
av bestemte stønader, nå skal samles i ett sett
av virkemidler og i prinsippet åpnes for alle brukere av
NAV-kontorets tjenester. Det vil bidra til en individuell skreddersøm
som i langt større grad enn i dag tar utgangspunkt i den
enkeltes muligheter og ressurser.
Tre typer midlertidige stønader samles
til én. Komiteen viser til at dette vil
bidra til administrativ innsparing og styrke mulighetene for individuelle
tilpasninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til
at den nye kvalifiseringsstønaden med tilhørende
kvalifiseringsprogram, beregnet på sosialhjelpsmottakere
med små eller ingen rettigheter i folketrygden, utvider
velferdssamfunnets tilbud om bistand og kvalifisering til arbeidslivet
til nye grupper av stønadsmottakere.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ser positivt på etablering av et nytt kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad for langtidsmottakere av
sosialhjelp.
Komiteen viser til
høringsbrev av 14. februar 2007 fra Arbeids- og
inkluderingsdepartementet, "Forslag om kvalifiseringsprogram med
tilhørende stønad i nytt kapittel 5A i sosialtjenesteloven"
med tilhørende høringsnotat. I notatet vises det
til gjeldende regler for klage på vedtak etter sosialtjenestelovens
kapittel 5A, og til at Regjeringen i denne omgang ikke vil fremme forslag
til endringer i gjeldende klageregler. Det innebærer at
enkeltvedtak etter nytt kapittel 5A kan påklages til fylkesmannen,
som kan prøve alle sider ved vedtaket, men bare overprøve
kommunenes frie skjønn, der skjønnet er åpenbart
urimelig. Regjeringen viser imidlertid til St.prp. nr. 46 (2004-2005)
Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Der reises spørsmålet
om en eventuell utredning av et framtidig klage- og ankesystem, felles
for hele den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Regjeringen
viser videre til Ot.prp. nr. 47 (2005-2006) Om lov om arbeids- og
velferdsforvaltningen, der det fastslås at en eventuell
utredning først vil bli foretatt etter at Regjeringen har
tatt stilling til forslaget om en samordning av den kommunale sosial-
og helselovgivningen (jf. NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og
helsetjenestene (Bernt-utvalget)). Komiteen avventer
Regjeringens endelige forslag til nytt kapittel 5A, som skal legges
fram for Stortinget våren 2007.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at innholdet i det nye kvalifiseringsprogrammet med tilhørende
kvalifiseringsstønad ligner mer på den nye midlertidige inntektssikringen
i folketrygdloven enn de tradisjonelle ytelsene etter lov om sosiale
tjenester.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Venstre, har merket seg at meldingen
påpeker at hensynet til den enkeltes rettigheter vil bli
ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv.,
og vil fremheve viktigheten av dette.
I det påfølgende oppfølgingsarbeidet
må det gis lovmessige rammer for og utvikles gode faglige
metoder og redskaper for skjønnsutøvelsen i arbeids-
og velferdsforvaltningen, så vel som oppfølging
av resultatene av denne skjønnsutøvelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil særlig
påpeke at mye taler for å utvide dagens klageordning. Disse
medlemmer ber Regjeringen vurdere dette og melde tilbake
til Stortinget på egnet måte.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide
dagens klageordning for brukerne av NAV, og melde tilbake til Stortinget
på egnet måte."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens utgangspunkt
om at Norge er mulighetenes samfunn som har en trygg økonomi
og en høy materiell velferd. Arbeidsløsheten er
for tiden lav, Norge har et høyt utdanningsnivå,
og relativt små forskjeller mellom folk. Slike forhold
skulle etter disse medlemmers mening være et
godt grunnlag for høy aktivitet og muligheter for de aller
fleste til å ha en god og verdig hverdag. Allikevel er
det et faktum at mer enn 700 000 personer i yrkesaktiv
alder, i et lite land som Norge, er avhengige av offentlige ytelser
til livsopphold og at pensjonister, som bare har minstepensjon å leve
av, ofte ikke nyter godt av de muligheter og den høye materielle
velferden flertallet i samfunnet kan glede seg over.
Disse medlemmer er stort sett
enige i Regjeringens vurderinger når det gjelder arbeidslinja
og at det er vesentlig for den enkelte og for samfunnet at alle som
har arbeidsevne, stor eller liten, deltar i arbeidslivet
og bidrar til å ta vare på seg og sine og til
samfunnet som helhet. Disse medlemmer vil imidlertid benytte
andre virkemidler enn de Regjeringen går inn for i St.meld.
nr. 9 (2006-2007) i flere sammenhenger for å fremme ansvar
hos den enkelte, redusere byråkrati og offentlige utgifter
og sørge for at midlene kanaliseres til tiltak og tjenester
som er effektive og målrettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å sørge for at de som har et reelt behov
på grunn av sykdom, skade eller lyte, eller som av andre
grunner er ute av stand til å ta vare på seg selv, skal
motta de ytelser og tjenester de har behov for og i størst
mulig grad bli i stand til å klare seg selv og leve en
verdig tilværelse, også økonomisk. Disse
medlemmer mener også at de som ikke har andre inntekter
enn folketrygdens minstepensjon, har problemer med å ha
en verdig livssituasjon i Norge i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspatiet
og Høyre er fornøyd med opprettelsen av den
nye arbeids- og velferdsetaten NAV som skal gi brukerne bedre tilgjengelighet,
færre personer å forholde seg til i velferdssystemet
og bedre informasjon om rettigheter og plikter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at mulighetene til å vurdere brukernes behov og tilrettelegge
for effektive tiltak som kan bidra til rehabilitering/habilitering
raskest mulig vil være betydelig bedre når brukerens
situasjon kan vurderes under ett og sees i sammenheng. Derfor mener disse medlemmer at
også de kommunale sosialkontorene burde vært innlemmet
som en integrert del av NAV-kontorene, ikke bare i samlokalisering.
Disse medlemmer er
bekymret for at den nødvendige smidigheten mellom den statlige
og den kommunale delen av velferdskontoret kan bli vanskelig å gjennomføre
i praksis så lenge ansvaret hviler på to forskjellige
nivåer og forskjellige budsjetter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, vil bemerke
at NAV-reformen er mer enn samlokalisering av statlige og kommunale
tjenester. Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle de oppgavene
som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten og minimum
den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes ansvar
etter sosialtjenesteloven. Kontoret skal med andre ord ivareta oppgaver
for Arbeids- og velferdsetaten og kommunenes oppgaver etter sosialtjenesteloven
kapittel 5. Der kommunen - etter avtale med Arbeids- og velferdsetaten
- har lagt andre oppgaver til kontoret, er også disse del
av arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt. I tillegg kan kontoret
ha ytterligere kommunale tjenester i samme bygg (samlokalisering)
uten at disse inngår i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeids- og velferdsforvaltningen skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer)
slik at den enkelte bruker har ett sted å forholde seg
til. Førstelinjekontoret skal baseres på et forpliktende
samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler.
Samarbeidsavtaler og etablering av felles lokale kontorer har en
lovmessig forankring i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-1996)
til St.meld. nr. 35 (1995-1996) Velferdsmeldingen der Fremskrittspartiets
medlem hadde følgende merknad:
"Statens ansvar i velferdssamfunnet må etter
dette medlems mening være å sikre alle tilstrekkelig
helsetilbud, omsorg for eldre og funksjonshemmede, en rimelig alderspensjon,
samt sørge for tilstrekkelig utkomme for dem som pga. sykdom
eller funksjonshemming ikke er i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid."
Og videre:
"Dette medlem mener at den foreliggende velferdsmelding
i for liten grad legger opp til at enkeltmennesket må ta
større ansvar for sin livssituasjon og sin velferd. Dette
medlem mener også at enkeltmennesket i større
grad må ta konsekvensene av egne valg."
Disse medlemmer er fortsatt av
en slik oppfatning og mener at dersom samfunnet skal ha muligheter til å gi
gode, riktige og tilstrekkelige ytelser og tjenester til dem som
har behov for det, må alle som har mulighet og evne til å være
yrkesaktiv og bruke sin arbeidsevne, stor eller liten, ha en selvfølgelig
plikt til det.
Disse medlemmer støtter
samlingen av medisinsk rehabilitering, yrkesrettet attføring
og midlertidig uførestønad til en samlet ytelse
som skal kunne ytes mer i samsvar med brukerens behov enn med spesielle rettigheter,
men vil ikke gå inn for velferdskontrakter og kvalifiseringsstønad
slik det er lagt opp til i meldingen. Disse medlemmer kommer
tilbake til de enkelte elementer i St.meld. nr. 9 (2006-2007) under
de respektive kapitler og punkter i innstillingen.
Komiteen vil understreke
at implementering av NAV-reformen i tråd med Stortingets
vedtak og forutsetninger, er nødvendig for at forslagene
i St.meld. nr. 9 (2006-2007) skal kunne gjennomføres. Tilbudet
i etaten skal være helhetlig. Det er for eksempel langt
fra tilstrekkelig kun å tilby en felles inngangsdør
til et kontor som fortsatt tilbyr en tredelt tjeneste. Fokuset i NAV-kontoret
skal rettes mot den enkelte brukers ressurser og behov. Dette vil
gi brukerne bedre forutsetninger for å komme i arbeid og
meningsfylt aktivitet, men for å lykkes er det nødvendig
med kompetansehevende og kulturbyggende tiltak i arbeids-
og velferdsforvaltningen. Komiteen vil fremheve de ansatte
ved NAV-kontoret som en svært viktig ressurs, og påpeke
viktigheten av at den enkelte ansatt føler seg inkludert
i det omfattende reformarbeidet. Et viktig suksesskriterium for
reformen er engasjerte og motiverte medarbeidere. I den sammenheng
er det ikke minst viktig at reformarbeidet skjer i henhold til fastlagte
tempoplaner.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til økt bruk av skjønnsutøvelse
i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter komiteens mening
er det hensiktsmessig å gi NAV-kontoret mer smidige rammer
for valg av tilbud og tiltak. Dette vil gjøre arbeidet
mer individrettet og resultatorientert. Samtidig er en slik endret arbeidsmåte
utfordrende i et rettssikkerhets- og likebehandlingsperspektiv.
Den enkelte bruker vil kunne komme i en vanskelig situasjon dersom
for eksempel samhandlingen med saksbehandleren er dårlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har varslet en gjennomgang av legenes rolle
som en del av oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget. Flertallet viser
videre til behandlingen av Dokument nr. 8:106 (2005-2006), til at
kravet om aktivitet er sentralt i avtalen om inkluderende arbeidsliv
(IA-avtalen) og at dette er presisert ytterligere gjennom endringene
i sykmeldingsreglene som trådte i kraft 1. mars
2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at meldingen beskriver legenes sentrale rolle når stønader
utløses, men inneholder ikke forslag for ytterligere å ansvarliggjøre
legene i deres arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at Regjeringen er
defensiv hva gjelder legenes arbeid og viser til sine merknader
om dette i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteen vil fremheve
at forslagene i meldingen, samt den vedtatte NAV-reformen, innebærer
vesentlige omveltninger på det velferdspolitiske området.
Det er viktig med fortløpende evalueringer for å sikre
at vedtatte tiltak virker i tråd med intensjonene, og for å avdekke
mulige uønskede effekter. Komiteen forutsetter
grundige tilbakemeldinger i fremtidige budsjettdokumenter som viser
utviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen, samt i hvilken
grad de nye arbeidsredskapene som nå vedtas gir ønsket
effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine
utdypende merknader senere i innstillingen om blant annet velferdskontrakt,
kvalifiseringsprogram, arbeidsevnevurdering, ny stønad
for tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, samt forslag om
tidsubestemt lønnstilskudd.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er i all hovedsak positiv
til meldingens hovedinnhold. Disse medlemmer understreker
at hver enkelt borgers mulighet til å skape og leve det
gode liv for seg og sine er målet for samfunnsutviklingen.
Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene
må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskets
integritet, og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker
og behov. For disse medlemmer handler velferdspolitikk
om en sterk offentlig velferdsstat som gir like muligheter, og tør å prioritere
dem som trenger det mest. Disse medlemmer har merket
seg at Regjeringen viderefører arbeidet med NAV-reformen,
som ble vedtatt og igangsatt under Samarbeidsregjeringen, der Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre var med. En vellykket reform vil
være en viktig forutsetning for en bedre og mer målrettet
velferdspolitikk, særlig overfor dem som trenger det mest. Disse
medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiets motstand mot
"skreddersøm" er forlatt, og at Regjeringen i meldingen åpner for
mer fleksible ordninger og individuelle tilpasninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at universelle ordninger med muligheter for gode, individuelle
tilpasninger er hovedformålet med den nye reformen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepart, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til det selvfølgelige i
at alle er likeverdige borgere, men at målet om likhet
i resultat noen ganger nødvendiggjør bruk av positiv
forskjellsbehandling, for å motvirke faktisk diskriminering
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre støtter ikke forslaget om
kvotering av innvandrere og funksjonshemmede, da dette er likeverdige
borgere. Det er svært viktig at begge grupper lettere kommer
inn på arbeidsmarkedet, men disse medlemmer ønsker å ta
i bruk andre virkemidler enn kvotering for å få dette
til.
Komiteens medlem fra Venstre er
positiv til ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både
for å sikre de som er i ferd med å falle ut av
arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller andre årsaker,
og for å gi mer fleksible muligheter til de som er ute
av arbeidsmarkedet.
Dette medlem viser til at Venstre
har som mål å innføre en borgerlønn,
en garantert minsteinntekt for alle som av ulike årsaker
ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og dermed ikke
kan forsørge seg selv. Samtidig skal ikke en ordning med
borgerlønn føre til passivisering og hindre aktiv
jobbsøking for mottakerne. Tilknyttet borgerlønn
skal det være en personlig handlingsplan som bør
være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være
med å sette et mål for sin aktivitet, som ikke
må være ensbetydende med lønnsarbeid, men
kan romme en type aktivitet som gir den enkelte mulighet til å hjelpe
seg selv til en bedre eller mer stabil tilværelse.
Dette medlem mener Venstres løsning
med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk
føler seg som klienter, motvirke passivitet, samt gjøre
det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av
minimalytelser fra det offentlige. Borgerlønnen skal ligge
på 2,5 G og regnes som skattbar inntekt. Borgerlønn
skaper mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken fordi det åpner
for mer individorienterte løsninger som er Venstres visjon.
Ulike mennesker med ulike problemer krever nye og individuelle løsninger.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
en prøveordning i regi av den nye Arbeids- og velferdsetaten
som gir langtidsmottakere av sosialhjelp rett til en borgerlønn
på 2,5 G. I første omgang bør
prøveprosjektet utføres i 10 ulike kommuner innenfor
en ramme på 60 mill. kroner i året."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til forslagene i meldingen om ny midlertidig inntektssikring i folketrygden
og nytt kvalifiseringsprogram med stønad til langtidsmottakere
av sosialhjelp med små eller ingen rettigheter i folketrygden.
Etter flertallets mening vil disse ordningene, kombinert
med tiltak tilpasset den enkeltes egne ressurser, bygd på prinsippet
om velferdskontrakt, med gjensidige rettigheter og plikter i forholdet
mellom bruker og forvaltning, være et bedre virkemiddel
i arbeidet med å bekjempe fattigdom enn en borgerlønn
uten slik tydeliggjøring av plikter og rettigheter. Målet
med den nye reformen er å sikre at flere kan bygge seg
en framtid utenfor fattigdom, basert på inntekt av eget
arbeid. Tiltakene i den tilhørende individuelle planen
skal tilpasses den enkeltes utgangspunkt. Det vil omfatte tiltak
og tjenester fra flere sektorer, også tiltak fra behandlingsapparatet
for rus-misbrukere. Flertallet understreker også at
det fortsatt skal være slik at universelle ordninger skal
sikre inntekt for dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å forsørge
seg ved inntekt av eget arbeid.